Blåblå under 50

Februar er over, og det er tid for å summere opp månedens velgerbevegelser. Under kan du studere alle publiserte partimålinger denne måneden som har stilt respondentene spørsmål om stortingsvalg.



Opinion skiller seg ut igjen med å ligge desidert lavest på Ap, mens de ligger høyest på både Rødt, SV og Høyre. Jeg ser ikke bort i fra at noe av årsaken til at Opinion for tiden er det byrået som desidert avviker mest fra gjennomsnittet, har med metoden deres å gjøre. Jeg kjenner ikke den i detalj, men vet at de bruker webpanel - noe som er omstridt i fagmiljøet. Fordelen kan være at de klarer å fange nye trender tidlig, men tallene de serverer måned etter måned avviker ofte såpass fra resten av feltet at det er grunn til å stille seg spørsmål om det de holder på med egentlig er godt nok (et spørsmål forøvrig alle byråer bør stille med jevne mellomrom).

Det finnes imidlertid ingen fasit på hva som er best. Ei heller gjennomsnittet av de ulike målingene er noen fasit. Men inntil videre holder jeg en knapp på det, framfor enkeltmålinger, når man skal prøve å danne seg et bilde av hvilken vei velgerne hopper. Nedenfor har jeg regnet ut dette gjennomsnittet for februar (Sentios to målinger, og Norstats to er begge vektet som en måling ved snittet fra respektive byrå)

Bevegelsene er ikke all verdens. Jeg noterer meg dog at Venstre har passert sperregrensen med god margin, mens Frp taper terreng og ligger nå et stykke bak både Ap og Høyre. Samlet er nå oppslutningen for de blå 49,5 prosent, ergo har man tippet under den "magiske" 50-grensen. Dette illustrerer at de kommentatorer og journalister som allerede nå legger et slikt flertall til grunn for sine vinklinger, fort beveger seg ut på en i overkant tynn is.

Imidlertid holder denne stemmeandelen for de blå til et knapt flertall av mandatene på min  mandatsimulering under.

      





Her er det dog snakk om syltynne marginer. Og stang ut eller stang inn med sistemandatene i fylkene er helt avgjørende. Det skal nå bare ørsmå forskyvninger til, så er også det helblå mandatflertallet borte. Slik det ligger an nå, så holder jeg det som klart mest sannsynlig at KrF og/eller Venstre på en eller annen måte etter valget må gi en form for støtte til de blå for å få til et maktskifte nasjonalt. Jeg ser det, nå som før, som mulig, men ikke særlig sannsynlig at Høyre og Frp får rent flertall sammen. Sjansen øker noe hvis ett elelr flere av småpartiene skulle ramle under sperregrensen på fire prosent.

Mye både kan og vil skje før vi kommer til september 2013. Derfor har også slike spekulasjoner ikke nødvendigvis noe særlig verdi. Men bli ikke overrasket dersom KrF og Venstre får friere på begge kanter framover. Dette gjelder også i en rekke fylker og kommuner inn mot og etter det nærmere forestående lokalvalget i høst.      

Slik vinnes valget i Trondheim

I dag gir jeg oppskriften på hvordan valget i Trondheim skal vinnes. Eh..vel..det var å ta i. Men kanskje likevel interessant lesning for de av dere med interesse for valg og politikk generelt, og Trondheim spesielt.

Jeg vet det er noen her!

Har sentrumspartiene for mye makt?

Min gjennomgang av stillingen i fylkene, viste at sentrumspartiene (Sp, KrF, Venstre) ligger an til å komme på vippen i omtrent samtlige fylkesting. Dermed er de i posisjon til å avgjøre hvilken politisk kurs landets fylker skal styres i de neste fire årene. Også i de aller fleste kommuner og i regjering og storting kommer man ikke til makt uten at minst ett sentrumsparti er med og etablerer flertall.

Hva kommer dette av? For det første så sier det noe om at velgernes preferanser er såpass mangfoldige at et flertall ikke stemmer blåblått (H+Frp) eller rødrødt (SV+Ap). Dernest er det en erkjennelse av at høyre-venstre-aksen fortsatt er svært essensiell i det norske politiske landskapet. For sentrumspartiene plassering på denne aksen skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr også at de har gunstige kort når det skal forhandles om makt og posisjoner.

Alle de tre sentrumspartiene har i dag en oppslutning på 4-6 prosent på målingene. Hvor demokratisk er det at så små partiene har såpass mye innflytelse? Godt spørsmål. Jeg kan forstå f.eks. Frps frustrasjon over at partier som er langt mindre enn dem selv, får makt, posisjoner og innflytelse som Frp til nå bare har kunnet drømme om. Samtidig er det også slik at dette ikke bare et spørsmål om matematikk og stemmeandeler, men også om politikk. For ønsker ikke ethvert parti å maksimere sin egen innflytelse på politikken? I det perspektivet, ser jeg heller liten grunn til å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for alt det som den er verdt.

Hva synes du? Er sentrumspartienes makt rimelig eller urimelig?

Borgerlig grep i 11 fylkesting

Kommunevalget kommer til å bli viet mest oppmerksomhet i år, men husk at vi også skal avholde fylkestingsvalg. 18 fylkesting skal velges (Oslo har ikke eget ting). Jeg skal forsøke å holde dere oppdatert på stillingen i samtlige fylker fram mot valget - slik jeg vurderer den.

Østfold: Ligger an til maktskifte i Østfold. Frp og Høyre er oppe og lukter på rent flertall, men må trolig ha med seg Venstre og/eller KrF for å vippe Ap ut. Mitt tips nå er at Høyre får fylkesordføreren.

Akershus: Lukter helblått. Høyre beholder fylkesordføreren. Jeg har hele 29-14 i borgerlig mandatfavør på mine beregninger nå.

Hedmark: Har 19-14 i rødgrønn favør. Alt annet enn en relativt klar rødgrønn seier her, vil være overraskende. Hedmark praktiserer parlamentarisme. At Ap beholder fylkesrådslederen er neppe noe særlig dårlig tips.

Oppland: Sp har tilhørt den borgerlige opposisjonen i inneværende periode, men sa nylig et klart nei til samarbeid med Frp. Skal vi tolke dette som at partiet ønsker seg inn i samarbeid med Ap og SV i fylket, så er nok løpet i praksis kjørt for de som ønsker maktskifte. Ap beholder fylkesordfører.

Buskerud: Ligger an til maktskifte i Buskerud. 23 av 43 mandater er på Høyre og Frps hender på mine tall. Men skulle venstresiden lykkes brukbart med mobiliseringen inn mot valget, så kan et Venstre og/ el. KrF på vippen også være et sannsynlig valgutfall. Høyre erstatter Aps fylkesordfører?

Vestfold: Som i nabofylket i nord, så har Frp+H flertallet inne. Men marginen er ikke større enn at V og/el KrF kan bli nødvendige. Høyre beholder trolig fylkesordføreren.

Telemark: Ett eller flere av sentrumspartiene vil avgjøre styringskonstellasjonen. Mitt tips går i retning av at Høyre beholder fylkesordføreren.

Aust-Agder: Høyre og Frp mangler ett fattig mandat på flertall på mine prognosetall. Helblått flertall kan dermed ikke utelukkes ved valget, men det mest trolige er at KrF og/el Venstre havner på vippen. KrF valgte Ap ved forrige korsvei. Gjør de det igjen?

Vest-Agder: Her har jeg H+Frp inne med et hårfint flertall. Når det kommer til valget, tror jeg fort KrF vil avgjøre maktsituasjonen i sitt aller beste fylke. KrF velger de som lar dem beholde fylkesordførerposisjonen?

Rogaland: Alt tyder på maktskifte. KrF valgte Ap sist, men har brutt med dem og vil nå trolig gå for en borgerlig samarbeidskonstellasjon. Frp og Høyre har rent flertall på min prognose nå, men H-"kommunistene" i Rogaland vil nok uansett jobbe for et samarbeid inn mot sentrum. Tror Høyre får fylkesordføreren.

Hordaland: Høyre og Frp har 30 av i alt 57 mandater på mine beregninger. Tror et rent flertall skal holde hardt, men tipper at KrF eller Venstres mandater vil bli tilstrekkelig for flertall. KrF mister fylkesordføreren til Høyre?

Sogn og Fjordane: Med mindre "lokalsykehuseffekten" blir sterkere enn jeg tror, så bør de rødgrønne ta hjem Sogn og Fjordane. Har de i 22-17 ledelse akkurat nå. Sp beholder fylkesordfører, er mitt tips.

Møre og Romsdal: Solid borgerlig ledelse. Kan ikke tenke meg at de rødgrønne kan klare å vende til seier her. Men tror heller ikke på rent Høyre+Frp-flertall. Hvis KrF viderefører H-samarbeid, så vil trolig Høyre også beholde fylkesordføreren uten all verdens mye diskusjoner.

Sør-Trøndelag: Har nå 19-18 i rødgrønn favør. Tror de rødgrønne plukker denne hjem til slutt, men de borgerlige har sjansen hvis Ap av lokale årsaker skulle falle mer enn snitt i Trondheim. Ap beholder fylkesordfører er mitt tips.

Nord-Trøndelag:  21-14 i rødgrønn overvekt hos meg. Nord-Trøndelag praktiserer parlamentarisme og her sitter nå Ap, H, KrF og V sammen i fylkesrådet. Men Ap styrer og steller klart mest. Tror de beholder den posisjonen, om enn noe redusert. Byttes H, KrF og V ut med Sp og SV?

Nordland: Har 28-25 i rødgønn favør her nå. Men det er inklusive Rødts 2 mandater. Ap, KrF, V og SV sitter sammen i fylkesrådet i det fylket som har praktisert parlamentarisme lengst (siden 1999). Tror det må en ny konstellasjon til for å bygge flertall, men at Ap fortsetter i førersetet.

Troms: 19-18 til borgerlig side. Å snakke om borgerlig side er imidlertid noe misvisende i parlamentarisk styrte Troms siden Ap "regjerer" sammen med Høyre og KrF. Disse tre har en ok sjanse til å beholde flertallet, men hvis valgutfallet blir borgerlig, så er nok Høyre sugne på å kvitte seg med Ap og få til en form for samarbeid med Frp og Venstre slik at bl.a. fylkesrådslederen 2011-15 vil komme fra Høyre. Foreløpig holder jeg dog en knapp på at Ap vil inneha denne posisjonen også etter valget.

Finnmark: Hårfint rødgrønt flertall på beregningen min. Ikke utenkelig at Finnmark kommer i spill, men tror mest på at fylkestinget blir sterkt Ap-styrt også etter valget.    

Mitt mandatgrunnlag for de ovennevnte vurderingene ser du nedenfor. Spill gjerne inn dine synspunkter på  enkeltfylker eller suppler med tilleggsinfo om f.eks. partienes samarbeidsvurderinger.  


    

Menneskelige politikere 2

For en uke siden hadde jeg en interessant diskusjon med Carl-Erik og Cecilie Staude om rommet for menneskelige sider blant politiske ledere. Den diskusjonen inspirerte meg til å skrive en kronikk om dette temaet som Drammens Tidende i dag publiserer.


Freddy Hoffmann, Jonas Gahr Støre og Bertel Haarder har et par ting felles. De er alle politikere som i det siste har vist fram sine menneskelige sider. På vondt. Men også på godt. 

Om ekteskapet til Drammen Aps ordførerkandidat Masud Gharahkhani, ble varaordfører Freddy Hoffmann (H) sitert på følgende i Drammens Tidende 28. januar:

- Alt tilsier at dette er arrangert på en måte, uten at jeg skal påstå at det er det.
Hoffmann tvilte også sterkt på om det virkelig er mulig for en nordmann å finne kjærligheten i Iran.

Offisielt har det lenge vært hevdet at Norge kun har hatt kontakt på embetsnivå med den palestinske og mildt sagt omstridte organisasjonen Hamas. Men i et intervju med TV2 sa Hamas sin toppleder Khaled Mesaal at han hadde ført flere samtaler med utenriksminister Jonas Gahr Støre. TV2 fulgte fortjenestefullt opp saken og på direkte spørsmål (27. januar) om utenriksministeren hadde hatt samtaler med Meshaal, svarte Støre “Nei”. Så ble han usikker, og ba om at spørsmålet ble stilt på nytt, før han noe motvillig innrømmet at joda, han har hatt samtaler med Hamas-lederen.

Rett før jul gikk klippet med den vanligvis så pertentlige danske ministeren Bertel Haarder, sin “seiersgang” på Yotube. Haardel gikk fra det meste av konsepter og ga journalisten som stilte spørsmål som han syntes var helt håpløse, en verbal omgang han sent vil glemme. Uttrykk som røvhul, dumme svin, du behandler meg som lort og piss meg i øret, dirret i luften.

Drammens Tidende og Hoffmann viderebrakte løse rykter ut til mange av oss som ikke engang ante at slike rykter eksisterte. Samtidig avdekket Hoffmann holdninger som mange finner avskyelige. Støre var slumsete og kom med en løgn på TV. Haardel framviste en oppførsel og brukte ord og uttrykk som ikke sømmer seg noe sted. De fortjener den refsen de har fått.

Samtidig er det en annen side ved disse tre eksemplene som jeg finner grunn til å dvele ved. For de sier meg noe om at politikere også er mennesker. Hva gjør vi mennesker? Vi sprer bl.a. rykter. Vi lyver – visstnok opptil flere ganger hver eneste dag. Vi bruker av og til ord og uttrykk som vi burde ha spart oss for. Kort sagt; vi viser fram ulike sider av oss selv. Gode sider. Dårlige sider.

Det er, og det bør være, strenge krav til oppførsel for den politiske eliten, enten vi snakker om den lokale varianten eller den nasjonale. For toppolitikere er ledere som bør gå foran som gode eksempler. Men også for ledere må det være rom for tabber. Det må være rom for ikke å tenke på omdømmet 24 timer i døgnet.

Det bør rett og slett være plass for menneskelig romslighet, selv på lederplan. Hvis ikke, så ender vi opp med en gjeng lederroboter. Er det bare slike ledere vi vil ha? Og spør du meg, på et mer generelt grunnlag, så er det noe deilig befriende ved politikere som av og til kan gi fullstendig i blaffen i de riktige og flotte medierådene som de stadig vekk får fra diverse PR-folk og kommunikasjonseksperter rundt seg. For det finnes knapt noe kjedeligere enn utelukkende veldreide og medietilpassede ytringer.

Å kunne håndtere media er en sentral del av en toppolitikers hverdag. Det er ikke til å underslå. Jeg vil derfor ha politikere som fikser den biten og som gjør seg bra på TV. Som en Jens Stoltenberg. Men jeg vil også gjerne ha politikere som sleiver og slumser litt. Slik som Thorbjørnene Berntsen og Jagland. Fremfor alt vil jeg ha politikere som er gode når kameralysene og mikrofonene er slått av og journalistblokkene borte. Som en Jan Petersen-type.

For det viktigste er tross alt ikke om man kan briljere i media eller ei. Det viktigste er at man skjøtter det tillitsvervet man har fått av sine velgere, på best mulig måte. Derfor trenger vi et mangfold av helt ulike typer som kan skape friksjon og spenn både i det offentlige rommet som vi velgere ser, men vel så gjerne i de mange krokene vi ikke ser. Vi trenger politikere som viser oss politikkens menneskelige ansikt.

Politikkens menneskeliggjøring har Hoffmann, Støre og Haarder på hver sin måte bidratt til. Det er det kanskje grunn til å være glad for. Tross alt.

Coverpolitikk

Jonas Gahr Støre har ledet et utvalg som i dag la fram forslag til integreringspolitikk. Forslag som går i restriktiv retning og som på mange punkt er omtrent det som Frp foreslo for 20-30 år siden. Frps Per Willy Amundsen kalte det coverpolitikk på Politisk kvarter i dag. Det synes jeg er et godt begrep. Band som bare spiller coverlåter kan gjøre det bra en kveld. Men i lengden går lytterne lei.

Ap slåss om mange av de samme velgerne som Frp. Frps innvandringspolitikk har appell langt utenfor partirekkene - ikke minst hos en del Ap-velgere. Frp har på mange måter fått innvandrings- og integreringsdebatten over på sin banehalvdel. Ap og Høyre har kommet diltende etter i kampen om å framstå som tøffest og strengest.

All den valgforskning jeg har lest til nå, tyder imidlertid på at velgere flest ikke legger helt avgjørende vekt på innvandringsspørsmålet når de stemmer. Unntaket er Frps velgere - der legger mange vekt på det. Det betyr ikke at innvandrings- og integreringsspørsmål er uviktig. Min påstand er at dette er et felt som kommer til å bli viktigere i tiden som kommer. Men det betyr at partier som Ap og Høyre ikke bør overvurdere hva de har å tjene på å nærme seg Frp her. Ap og Høyre har også en stor utfordring når det gjelder å tekkes de av sine velgere som synes Frps standpunkter og retorikk i innvandrings- og integreringsspørsmål både lukter og smaker vondt.

Å være liberal og streng på en gang er ikke lett. Spagat er fort en posisjon man da havner i.
  

Menneskelige politikere

Tidligere har jeg forsøkt å pirke borti det supermannstempelet som utenriksminister Jonas Gahr Støre har fått. TV2 tok pirkingen et hakk lenger da de tok ham i løgn om sin kontakt med Hamas.  Av høyskolelektor og kommunikasjonsekspert Cecilie Staude får Støre en solid dose pepper for mediehåndteringen sin.

- Det er aldri lurt å snakke på direkten når ikke alle synspunkter på en sak er nøye gjennomtenkt på forhånd. Da er det fare for at en bruker ord og uttrykk som man i ettertid kanskje vil angre bittert på, skriver hun.

En annen sak rinner meg i hu. Den danske ministeren Bertel Haarder gikk rett før jul fra konseptene fordi han syntes journalisten stilte helt håpløse spørsmål (sjekk drøyt sju minutter ut i klippet). Fordømmelsen lot ikke vente på seg.

Støre bør ikke lyve. Haarder brukte ord og uttrykk som ikke sømmer seg. Men disse to eksemplene viser samtidig at vi har med mennesker å gjøre. Mennesker lyver. Vi bruker endog av og til ord og uttrykk som ikke alltid passer seg. Er det ikke også av og til litt befriende at ikke alt som politikere sier er gjennomtenkt og analysert av en bråte med kommunikasjonsfolk på forhånd? 

Mitt svar er jo. Det er faktisk deilig å se. Hva er ditt svar?  

Med leppestift skal Stavanger farges rød?

Jeg har vært i kontakt med Stavanger Aftenblads Hanne Tenfjord Skodje denne uken. Tema: Høsten valg og særlig situasjonen i Stavanger. I dag har avisen publisert et større intervju med Aps partisekretær Raymond Johansen hvor han modererer seg kraftig fra tidligere formuleringer om at Ap skulle ta Vestlandet. Han tør nå ikke vedde en krone på at Ap kan ta makten i en eneste by av en viss størrelse på Vestlandet, og nøyer seg med å holde fram at "Jeg har tro på at Trondheim forblir rødgrønn".

Selv er jeg sitert på en (forsøksvis) morsomhet om at jeg trodde det var noe mer enn leppestift Martin Kolberg og co siktet til da de ønsket å farge norske storbyer røde. Referansen min var et NRK-intervju der Aps ferske ordførerkandidat, Cecilie Bjelland, på spørsmål om kursendring sier:
 

- Det innlysende vil jo være at det blir et skifte til en kvinne. Ellers hadde jeg jo ikke blitt ordfører uten at vi hadde fått gjennomslag for politikken vår, og det vil bety en kursendring fra der vi er i dag. Hvordan den kursendringen blir er vanskelig å si her og nå, sier hun. 

Nå er jo også Høyres nye ordførerkandidat i Stavanger en kvinne, så en kvinnelig ordfører blir det nok uansett. Men når man ikke kan konkretisere på hvilken måte Stavangers innbyggere vil merke et skifte av politisk styre bortsett fra nytt kjønn, så blir det for meg i overkant tamme greier. Politikk bør da handle om noe mer enn som så?

Aftenblad-artikkelen ligger, etter hva jeg kan se, dessverre ikke på nett. Så vil du lese om flere av Raymond Johansen eller mine vurderinger, så får du komme deg til en kiosk som fører avisen, eller klikke deg inn på BuyandRead og bla opp 20 kr. 

Men la oss ta en aldri så liten kikk på forutsetningene i Stavanger. Ved valget i 2007 nøt Høyre åpenbart godt av en ordførereffekt som bidro til å sende dem opp til 35 prosent. Populære Sevland tar ikke gjenvalg og i så måte bør Ap ha en liten fordel. For med tanke på at Ap oppnådde over 30 prosent ved stortingsvalget i 2009 og kun 21,9 prosent ved 07-valget, så er det grunn til å tro at en del velgere som stemte på Ap i 09, stemte Høyre i 07.

Samtidig er Sevlands farvel på langt nær nok for å snu Stavanger.  Rogaland har vært blant Aps aller svakeste fylker i en årrekke, og partiet sliter tungt med underliggende velgerstrukturene i Stavanger, slik de gjør på hele Vestlandet. Velgermassen i Stavanger har et inntektsnivå som ligger langt over en gjennomsnittskommune. Andelen som jobber i privat sektor er høy, og det er mange med høy utdanning. Dette er velgergrupper som Ap har problemer med å appellere til, mens derimot Høyre og Venstre scorer meget bra her.

Jeg tror det eneste lille fikenblad av håp som de rødgrønne kan ha i Stavanger, er at H og Frp ikke får flertall og at de rødgrønne klarer å få lokket både KrF og Venstre over på sin side i forhandlinger etter valget. Men det virker ikke særlig sannsynlig.

Mine tall for Stavanger ser nå slik ut (endring målt mot 07-valget i): 

Rødt 1,2 (-0,1)

SV 5,0 (-0,6)

Ap 24,5 (+2,7)

Sp 1,3 (-0,5)

KrF 5,9 (-1,9)
V 8,1 (-1,2)

H 34,8 (+0,3)
Frp 17,1 (+1,6)
Andre 2,1 (-0,3)

Disse tallene gir et helblått mandatflertall, slik det også ble i 2007. Men Høyre hiver uansett neppe sine samarbeidspartnere i sentrum over bord. Likevel blir det interessant å se i hvilken retning den (trolige) nye ordføreren, Sagen Helgø, ønsker å trekke sitt parti. Vil hun videreføre den markerte sentrumslinjen til forgjengeren Sevland? Eller har hun ønsker om å ta et skritt eller to til høyre og kanskje også tilnærme seg Frp noe?

Summa summarum: I motsetning til Raymond Johansen, så vedder jeg gjerne om Stavanger. Og jeg vedder på at de rødgrønne ikke vil greie å ta makten denne ganger heller. Så her blir det nok bare å innse for dem at blikket må festes stivt mot 2015.

Oslo og Trondheim er nøklene

Har laget en kommunevalganalyse for Minerva som ble publisert i dag.  

Små bevegelser i januar

Februar er ankommet, og det er på tide å summere opp bevegelsene i velgeropinionen i januar. Ni målinger ble publisert, og nedenfor finner du en oversikt over disse.

De fem siste målingene er tatt opp under og etter pågripelsen av Maria Amelie ble kjent. Flere kommentatorer mente at utsendelsen av henne ville være direkte ødeleggende for Ap. Mens andre, stort sett etter at målingene har begynt å tikke inn, har ment at Ap tvert i mot tjener på å være hard i asylklypa. Er det mulig å konkludere på et skikkelig grunnlag nå?

På de fire målingene som ble tatt opp før pågripelsen, ligger Ap inne med et snitt på 27,2. På de fem etter  er snittet 27,8. Altså en snittvekst på seks tideler. Sammenlignes retningen på de fem målingene som har en mulig "Amalie-effekt" innbakt, med Ap-nivåene fra samme byråer i foregående måned, så er det marginale utslag på tre av målingene, men klarere positive utslag på to målinger. En kommunemåling som ble publisert i dag, gir Ap derimot et klart negativt utslag sammenlignet med tilsvarende måling i november.

Jeg vil derfor fremdeles være noe forsiktig med å konkludere for bastant med eventuelle effekter her. Bildet er nyansert og foreløpig holder jeg på mitt utgangspunkt om at saken har relativt begrenset effekt. Jeg vil i alle fall se noen flere målinger med klare utslag før jeg endrer tolkning. Vi må også huske på at bevegelser heller ikke trenger å ha med ett enkeltstående forhold å gjøre, men snarere kan være et produkt av flere momenter. Det er således ofte en overforenkling å forklare alt ut i fra en sak. I tillegg kan det også være snakk om mer tilfeldige justeringer fra måned til måned.

Mitt kjepphest, gjennomsnittet, viser nå følgende januarnivå for de respektive partiene (endring fra desember):

Rødt 1,5
SV 5,5 (-0,3)
Ap 27,5 (+1,4)
Sp 4,9
KrF 4,6 (-0,3)
V 4,3 (+0,1)
H 26,3 (+0,2)
Frp 23,8 (-1,5)
Andre 1,5 (+0,1)

Jeg merker meg at Frp falt noe tilbake i januar, etter en bra desember. Men det spriker fra Infacts 27,2 til Synovates 20,7. Ap har tatt tilbake posisjonen som landets største parti etter intens kniving med Høyre i det siste. Høyre holder seg imidlertid fremdeles oppe på sterke nivåer.

La oss også ta en aldri så liten titt på hva en mandatsimulering gir av utfall, forutsatt at de ovennevnte tall var valgresultatet:
  
Rødt 1
SV 9
Ap 48 (+1)
Sp 8 (-1)
KrF 8
V 7
H 46 (+1)
Frp 42 (-1)

Blokkstillingen er stabil, og det er kun snakk om små forskyvninger innad i blokkene. Fremdeles ligger et helblått flertall inne. Men de blå skal ikke falle så mye, før noen av mandatene glipper og flertallet ryker.

Valget i Trondheim

Det blir en del foredragsvirksomhet på meg for tiden. Mandag skal jeg opp til Trondheim og Frp der for å snakke om mulighetene for et maktskifte i "det rødgrønne utstillingsvinduet". I den forbindelse går jeg i helgen  igjennom en del materiale for å komme i mål med en brukbar analyse.

Den røgrønne valgseieren i Trondheim i 2007 var enorm. Stortingvalget i 2009 bar ingen bud om et stemningsskifte, men her må man ha i mente at velgere i liten grad legger lokale forhold til grunn når de stemmer ved riksvalg. Adresseavisen har publisert to målinger som derimot indikerer at høstens valg i Trondheim kan bli jevnt.

Trondheim blir helt avgjørende for de rødgrønne. Noe innhyringen av selveste Trond Giske som valgkampsjef også er et uttrykk for. Et tap her vil være ødeleggende. Jeg har analysert Trondheim noen ganger tidligere, bl.a. her. Ta også en titt på Kjetil Utnes analyse.

Hvilke faktorer tror du kan komme til å bli særlig viktig i Trondheim? Tips gjerne, så kanskje analysen og foredraget mitt kan bli enda bedre.

Ullensaker - et foredrag og en analyse

I går kveld var jeg invitert av Ullensaker Høyre til å holde et foredrag om velgertrender nasjonalt, regionalt og lokalt og komme med noen vurderinger fram mot kommunevalget 12. september. Etter en smule tekniske problemer i starten, fikk jeg etterhvert vist fram mine medbrakte lysark og utviklet noen resonnementer rundt disse elementene. Jeg skal her nøye meg med å peke på sentrale poeng vedrørende Ullensaker.

Ullensaker er en av få kommuner her i landet hvor Frp sitter med ordføreren. Partiet gjorde et brakvalg sist med hele 41,4 prosent av stemmene. Man nøt den gang godt av ordførereffekten. Harald Espelund har fått en posisjon der han er en form for borgermester - nærmest litt hevet over partipolitikken. Tilslutningen til Frp er imidlertid også en tillitserklæring fra velgerne om at man har likt den politikken som har vært ført. Ullensaker, som forøvrig er min nye hjemkommune, er en kommune i sterk vekst. Og Espelund og Frp har fått et ry på seg for å si ja til mange ulike prosjekter. Medaljens bakside er en stor gjeldsgrad i kommunen.

Et hovedspørsmål ved valget vil derfor bli hvorvidt Frp kan klare å gjenskape sitt gode resultat, eller om futten av ordførereffekten går ut og en viss styringslitasje slår inn. Ikke minst for det partiet jeg foredro for, Høyre, vil et Frp-fall kunne føre til vekst. For Høyre i Ullensaker opererer helt i skyggen av Frp. I så måte er det en nøkkelutfordring for partiet å komme seg ut av denne skyggen og synliggjøre sin frontfigur, Tim Holmvik, sine folk og sine saker. Samtidig har Høyre lenge hatt et nært samarbeid med Frp i kommunestyret, sammen med KrF og Pensjonistpartiet. Så på den ene siden er Høyre på samme lag som Frp, men på den annen side så er de i et konkurranseforhold om mange av de samme velgerne.

En titt på de fire siste valgene i Ullensaker, sier meg at Høyre har underprestert ved lokalvalgene. Ullensaker Høyre gjør det nemlig vesentlig svakere ved kommunevalg enn stortingsvalg. Normalt sett er det ofte omvendt i andre kommuner. En kikk på de sosiale bakgrunnsvariablene i kommunen, bekrefter tesen om underprestering. Riktignok er det en klar ulempe for Høyre at relativt få har høy utdannelse av kommunens innbyggere. Dette burde imidlertid utlignes av at veldig mange jobber i privat sektor. Og når det gjelder andre variabler, som inntekt og innvandrerandel, så ligger de omtrent på snittet. Her bør det føyes til at velgersammensetninger hva gjelder sosial bakgrunn ikke nødvendigvis er avgjørende for valgutfallet. Men ofte gir det en viss pekepinn på hvilke partier som har gode velgerbetingelser og hvilke som sliter mer i motbakke.

Jeg laget også en kommuneprognose for Ullensaker som jeg presenterte for forsamlingen. Prognosen er basert på januarsnittet av de nasjonale målingene og omregnet til kommuneforhold via ulike faktorer for partiene. Mine tall ser slik ut:

SV 2,5 (-0,3)
Ap 26,3 (-2,1)
Sp 4,2 (-1,8)
KrF 1,9 (-0,6)
V 2,3  (-0,7)
H 22,1 (+9,5)
Frp 38,5 (-2,7)
PP 1,5 (-0,6)

Disse tallene viser at H+Frp har omtrent seks av ti velgere (av de som stemmer) inne. Mao. er det blå forspranget massivt. Min mandatberegning gir de to blå 28 av i alt 45 representanter i kommunestyret og dermed solid, rent flertall. Høyre ligger an til en framgang på bortimot ti prosentpoeng - en framgang som primært må ses i lys av de nasjonale bevegelsene, men også at partiet åpenbart underpresterte her sist. Innbakt i disse tallene ligger det dermed en viss grad av "normalisering".

De rødgrønne opposisjonspartiene synes å ha små sjanser til å få til et maktskifte i kommunen. Spenningsmomentet pr i dag ser derfor her ut til først og fremst å dreie seg om styrkeforholdet mellom de blå. Greier ikke Høyre å komme seg ut av Espelund og Frp sin skygge, men i stedet framstår som grå, konturløse og kjedelige, parallelt med at Høyre faller nasjonalt inn mot valget - så kan også høstens valg bli dårlig for Ullensaker Høyre. Får derimot lokalpartiet god nasjonal drahjelp, koblet med at Frp rammes av lavere ordførereffekt og en viss styringsslitasje, og Høyre i tillegg får oppmerksomhet rettet mot normalt gode Høyre-saker som skole og økonomi, så kan dette valget bli meget bra for dem.  

Mitt ikke helt orginale tips blir derfor at Ullensaker fremdeles kommer til å ha Frp-ordfører etter valget, men at Høyre vil bli en noe sterkere "lillebror" i kommunen.

Rikspolitikerne ødelegger lokalvalget?

Drammens Tidende er en avis jeg skriver og analyserer noenlunde jevnlig for. På mandag hadde jeg på trykk noen betraktninger rundt forholdet mellom riks- og lokalpolitikk. Ta en titt under. Tar gjerne i mot kommentarer til kronikken, eller innspill til ideer om kommende temaer.  

Vi går nå snart inn i en valgkamp der trynene til rikspolitikerne vil prege TV, radio og aviser. Glemmer vi at det faktisk er lokalvalg vi skal ha til høsten?


Skrur man på TV eller blar i en avis, så er det knapt til å unngå å møte  
meninger og uttalelser fra rikspolitikere. Rikssaker dominerer agendaen. Enten det nå dreier seg om skole, eldreomsorg, samferdsel, innvandring, avgifter eller miljø.

Velgerne slutter da også i langt større grad opp om stortingsvalg enn lokalvalg. Ved stortingsvalget i 2009 møtte ca. 2,7 millioner av landets stemmeberettigede opp og avga sin stemme. Mens ved lokalvalget i 2007 møtte kun 2,2 millioner opp. Ergo satt så mange som 500 000 flere velgere hjemme. Betyr dette at mange velgere mener at stortingsvalg er viktig, mens lokalvalg er mindre viktig? Mye kan tyde på det. Noe som kan henge sammen med at velgerne oppfatter at kommunestyrer og fylkesting ikke har så mye de skulle ha sagt sammenlignet med storting og regjering. Mange lokalpolitikere rundt omkring i vårt ganske land, er nok langt på vei enig i en slik vurdering. Fordi rikspolitikerne legger så mange rammer og føringer at det politiske rommet for lokalpolitikerne begrenses.  

Samtidig er det en helt annen side ved dette. For lokalvalg og riksvalg henger sammen. Uten kommunene kan ikke staten fungere. Uten kommunestyrer blir Stortinget lite verdt. Fordi det er kommunene som på mange måter setter politikken ut i livet. Det er i kommunene at grunnskolene ligger. Det er i kommunene at innvandrere integreres. Det er i kommunene at eldreomsorgen skal fungere. Lokalpolitikere har slik sett stor makt, men graden av makt avhenger også av viljen til å bruke de mulighetene man faktisk har.

Rikspolitikere er avhengig av lokalpolitikere og omvendt. Derfor er det så viktig at det finnes en annen offentlighet enn riksoffentligheten. En lokal offentlighet. Her spiller lokale medier en nøkkelrolle. I Buskerud gjelder det for store medier som NRK og Drammens Tidende å skape arenaer der regiondebatt kan møte lokaldebatt. Enten det nå skjer i eteren, på papir eller nett. Det gjelder å grave fram både regionale og lokale saker som kan vekke det politiske engasjementet til live. Saker som gjerne kan plukkes opp av riksmedier. På samme måte som småaviser som Ringerikes Blad, Bygdeposten, Eikerbladet, Hallingdølen, Laagendalsposten, Lierposten og Røyken og Hurums avis må utnytte det lokale fortrinnet de har til å fange saker og skape debatter så nær den enkelte velger som mulig.  

I 2003 avholdt Nittedal kommune lokalvalg 16. juni – om lag tre måneder før alle andre kommuner. Begrunnelsen for dette forsøket var ønsket om å få mer oppmerksomhet på de lokale sakene og kandidatene. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har i ettertid evaluert forsøket og konkluderte med at kommunen i noen grad greide å oppnå dette målet. Lokalpolitikere dominerte valgkampen i Nittedal, de lokale sakene kom godt fram og debattene foregikk på lokale arenaer. Likevel ble valgdeltakelsen rekordlav. Kun 46 prosent av velgerne møtte opp, noe som var en tilbakegang på hele 16 prosentpoeng fra valget i 1999. 

Forsøket fra Nittedal sier noe om at lokalvalg er avhengig av drahjelp. Og denne drahjelpen må komme utenfra. Nærmere bestemt fra riksplan. Derfor tror jeg at lokalpolitikere ikke bør se på rikspolitikere som konkurrenter, men som del av det samme laget. På samme måte som lokale medier ikke bør se på riksmedier som rivaler, men som komplementære - for å låne et “Godfot”-begrep fra fotballtrener Nils Arne Eggen. Rikspolitikere, riksmedier, lokalpolitikere og lokalmedier utfyller hverandre. De gjør hverandre gode (eller dårlige..).

Svaret på spørsmålet i min overskrift er altså nei. Rikspolitikere ødelegger ikke. De hjelper. Forutsatt at lokalpolitikere lar dem hjelpe og ikke ødelegge. Og forutsatt at rikspolitikere kjenner sine begrensninger og anerkjenner det lokale selvstyret fullt ut. Riksmedier hjelper, så sant lokale medier lar dem hjelpe. For det er i samspillet mellom riks og lokal at debatter blir til, engasjement utvikles og politikken skapes og settes i verk.

Kan vi ved inngangen til valgkampen 2011 forstå verdien av dette samspillet, så kan det bli et godt valg. Både for medier, politikere, velgere og dermed for demokratiet vårt. 

Redaksjonell omtale eller reklame?

Den gode, men tidvis i overkant sære avisen Morgenbladet, har i siste nummer en interessant artikkel om vinjournalistikk. Eller rettere skrevet "journalistikk".

Vi har et alkoholreklameforbud her til lands. Et forbud som vi kan mene mangt og meget om, men som i mine øyne virker fornuftig fordi det føyer seg inn i restriktiv linje i alkoholpolitikken. På de fleste områder er jeg tilhenger av noenlunde fri konkurranse, men alkohol er et rusmiddel som ikke bør behandles på linje med andre varer.

Vi har også noe som heter ytringsfrihet. Grunnlovens §100 står sterkt. Noen ganger møtes forbudet og loven i noe som kan anses som gråsoner og vel så det. Et slikt møte finner sted når medier anmelder vin. Mediene kaller dette redaksjonell omtale, og vips er de beskyttet av §100.

Geir Salvesen er en av de mest kjente vinanmelderne. Han har anmeldt viner i Aftenposten i en årrekke, gitt ut bøker, holdt vinsmakekurs og vært guide på vinturer. I siste utgave av Aftenpostens helgebilag A-magasinet, har han sin faste spalte. Det er ikke så ofte jeg leser slike anmeldelser, men pga. Morgenbladet-artikkelen, tok jeg en nysgjerrig titt på den siste. Her sitter jammen sekserne løst! Av ti omtalte viner, får hele sju av dem seks. En får fem og to får fire. Og uttrykk som "fint balansert, behagelig, delikat, elegant og innsmigrende" sitter om mulig enda løsere.

Jeg har ikke grunnlag for å hevde at Geir Salvesen er verre eller bedre enn andre i denne "bransjen". Det er selve fenomenet jeg synes er mest interessant å diskutere. I mine øyne er dette en form for alkoholreklame som ikke burde beskyttes av §100. Fordi artiklene ikke er et produkt av vanlige redaksjonelle vurderinger der kritisk sans er et hovedelement.

Hva synes du?

Bloggdemokratiet og Norges Nate Silver

Ring, ring
- Hallo?
- Det er Erling Fossen. Jeg skriver en artikkel for Stat og styring og lurte på om du aksepterer tesen om at du er Norges svar på Nate Silver.
Tenke fort, tenke.. Å ja, Silver - han statistikkguruen i USA
- Ja, det er jo meget smigrende. Så jeg kommer ikke akkurat til å nekte deg det.

I tidsskriftartikkelen (2010:4), som forøvrig kan kjøpes for 60 spenn, setter Fossen søkelyset på bloggere og bloggmakt (et tema jeg har vært innom noen ganger selv også, se f.eks. her). Bl.a. er Fritt Ord-utdelingen av 2,5 millioner kroner til diverse bloggere, viet en del plass.

Etter noen bakgrunnsopplysninger fra meg, ble omtalen av denne blogger seende slik ut på trykk:

I februar 2009 opprettet statsviter Svein Tore Marthinsen bloggen http://sveintoremarthinsen.blogspot.com. En blogg med hovedvekt på politiske analyser og prognoser. Mange mediefolk ble fort blant faste lesere og fram mot stortingsvalget i september leverte han sine analyser og prognoser også til en rekke regionale medier, før mange riksmedier også meldte interesse - deriblant VG, Aftenposten, Dagbladet, Nettavisen og Vårt Land. Han ble invitert til NRK radio flere ganger og TV2 Nyhetskanalen for å debattere, kommentere og analysere aktuelle hendelser. En måned før valget laget han en prognose over utfallet i samtlige valgkretser. Av i alt 169 mandater fra disse kretsene, traff han blink på 150. Kort tid etter valget ble han invitert av Aftenposten til også å blogge på deres plattform (http://blogg.aftenposten. no/marthinsen). Der har han blant annet i etterkant av valget initiert en stor debatt om den norske valgordningen. Han er nå i gang med arbeidet med nye prognoser og analyser inn mot kommune- og fylkestingvalget 12. september 2011.

Om Silver har Fossen sakset følgende fra Wikipedia: I 2007 begynte Nate Silver å publisere analyser og prognoser foran 2008-presidentvalget i USA under pseudonymet “Poblano” på den politiske bloggen Daily Kos. I mars 2008 etablerte Silver sin egen blogg FiveThirtyEight.com. Samme året begynte han å opptre i nasjonale medier, og han forutså vinneren i 49 av 50 stater. Han fikk også rett i alle de 35 senatorvalgene som var samme år. I april 2009 ble han kåret til en av verdens mest innflytelsesrike personer av TIME Magazine. I juni i år ble bloggen kjøpt opp av New York Times og fikk navnet FiveThirtyEight; Nate Silvers Political Calculus.


Vel, vel - nok om meg og Silver - nå må jeg analysere valget i Ullensaker. Skal holde et foredrag for Ullensaker Høyre til onsdag. 

Infact, VG-intervju, regjeringstrøbbel og Maria Amelie

Infacts partibarometer for januar, som VG i dag publiserer (men som jeg pt. ikke finner på VGs egne nettsider, men derimot som toppsak hos konkurrenten Dagbladet..), er nok en måling som føyer seg inn i rekken av svake målinger for regjeringspartiene. Journalist Ingar Johnsrud tok i går kontakt med meg for å få en kommentar til denne målingen, som inneholder heller beskjedne endringer (alle godt innenfor feilmarginene) målt mot forrige måned.

Vår 20 minutters telefonsamtale ledet til at jeg er sitert på et par korte setninger, slik man gjerne blir i den tabloide verden:
- Regjeringen ligger nede for telling, velgermessig sett. Høyresiden i norsk politikk er historisk sterk.
Marthinsen mener enkeltsaker har skapt et inntrykk av at regjeringen sliter med å håndtere vanskelige saker.
- Positive saker som lav rente og høy sysselsetting, har druknet.

Artikkelen ellers er vinklet opp mot rekken  av dårlige saker for regjeringen; togtrøbbel, strømpriser, forsvarsbråk, gavesaker, Sps partistøtte, monstermaster, NAV, sykehus og Maria Amelie. Og artikkelen er fulgt opp på lederplass under overskriften "Regjering i krise". Så i dag kan du jo godt marsje av sted og få fatt i dagens VG, eller ty til BuyAndRead for å få en viss utdypning.

Hvorvidt Maria Amelie-saken er dårlig for regjeringen, er det imidlertid grunn til å dvele litt ved. Min første vurdering var at jeg trodde saken ville ha begrenset effekt på opinionen - sett i et partimessig lys. Jeg skrev også at hvis det blir noen effekt, så vil den eventuelt trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og styrking av høyresiden. Foreløpig har vi tre målinger å støtte oss på som er tatt opp mens og etter at denne saken ble kjent. Alle har begrensede utslag.

På to av disse målingene går regjeringspartiene samlet sett litt tilbake, mens på den siste går regjeringen hårfint fram. Ap går tilbake på en og fram på to. På alle tre målingene går Høyre fram, mens Frp går fram på to og tilbake på en. Alle utslag er innenfor feilmarginene, og vi må således være ytterst varsomme med tolkninger. Fordi faren for overtolkning er overhengende.

Hovedtolkningen min er like fullt fortsatt at denne saken har begrenset effekt. Det er ikke overraskende all den tid velgere flest (med unntak av Frps velgere) normalt sett ikke tillegger asyl- og innvandringsspørsmål avgjørende vekt for sin stemmegivning (jeg ser imidlertid for meg at dette er spørsmål som kommer til å bli viktigere ved kommende valg). Mens de tre partiene som står for den strengeste asyl- og innvandringslinjen, Ap, H og Frp, ikke ser ut til å ha tapt noe, snarere tvert i mot.

Infacts målinger tyder på en usedvanlig kjapp dreining i folkeopinionen i restriktiv retning i denne enkeltsaken, men jeg skulle gjerne sett målinger fra andre byråer som eventuelt kunne bekrefte en slik tendens, før jeg trekker de kjappe konklusjonene som enkelte andre kommentatorene i disse dager gjør.

Summa summarum: Regjeringen sliter tungt og Maria Amelie spiller, kanskje overraskende for noen, liten rolle til eller i fra i den sammenhengen.        

Begrenset Maria Amalie-effekt?

Saken om Maria Amalie har rullet og gått i en ukes tid nå. Mediedekningen har vært sjelden bred. Selv er jeg av den oppfatning at den norske innvandrings- og asylpolitikken gjerne kunne vært hakket rausere. I det perspektivet er det bra at papirløse med sterk Norges-tilknytning får bli i landet. Men samtidig er det også slik at likhet for loven bør gjelde alle. Også for smarte og ressurssterke.

Velgerne hadde muligheten til å stemme på en mer liberal asylpolitikk ved valget i 2009, men gjorde det motsatte. De partiene som ivrer sterkest for det, SV og Venstre, gikk tilbake. Mens partier som går inn for en streng linje, Ap og Frp, gikk fram. I så måte er det alt annet en urimelig at det blir ført en streng politikk her til lands. Det virker som mange av oss har sans for en streng linje, i alle fall så lenge vi slipper å bli presentert for enkeltskjebner ala Maria Amalie. Er det dette som er menneskehetens dualisme?

Pressen må også ta noen runder med seg selv i kjølvannet av denne saken. Dekningen har vært pinlig ensrettet. Men honnør til Aftenposten som har bidratt med noen viktige nyanser de seneste dagene.

Vil saken få innvirkning på det opinionsmessige styrkeforholdet mellom partiene? Jeg tror effekten i så fall blir begrenset. Foreløpig har vi kun en måling som er tatt opp mens saken har rullet. Det er for lite til å trekke konklusjoner. Men mitt tips er at hvis det blir noen bevegelser, så vil de trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og en viss styrking av høyresiden - primært Høyre. Fordi saken befester et opinionsinntrykk av en regjering som sliter tungt.

For sannheten er nok snarere den at de færreste velgere legger så veldig mye vekt på asylpolitikk når de går til stemmeurnene. Denne saken har engasjert, men jeg er fortsatt i tvil om hvor sterkt engasjementet stikker og hvor bredt det er.

Jeg har en mistanke om at dette er en langt større pressesak enn befolkningssak, for å si det slik.

Ny layout

Forandring fryder, er det visst noe som heter. Jeg må tilstå at layout og form generelt ikke er min sterkeste side. Men som du kanskje nå ser, så har jeg like fullt gjort noen grep med bloggen. Fordi jeg synes det var på tide med et aldri så lite ansiktsløft. Forhåpentligvis til det bedre..

Hva synes du om forandringene?

Ikke lov å stryke

I fjor høst fattet Stortinget vedtak om at det fortsatt ikke skal være mulig å stryke kandidater fra listene ved kommunevalg. Høyre fremmet forslag om å gjeninnføre denne ordningen. En ordning som ble fjernet før valget i 2003 og som slett ikke ble gjeninnført i 2007 slik NTB feilaktig skriver og som altfor mange medier ukritisk har gjengitt.

Frp, Venstre og SV stemte for Høyres forslag, men Ap, KrF og Sp stemte i mot. Dermed ble det et hårfint flertall i mot forslaget (Ap, Sp og KrF har pr i dag akkurat de 85 mandatene som er nødvendig for flertall). Denne koalisjonen viser samtidig at det er ikke i alle saker hvor det rødgrønne flertallet (SV+Ap+Sp) holder sammen på Stortinget - datalagringsdirektivet er et annet aktuelt eksempel.

To hovedargument står i mot hverandre. På den ene side er ønsket om "mer makt til velgerne" det mest framtredende momentet som tilhengere av ordningen forfekter. På den annen side innebærer stryking en form for negativ stemmegivning (hvem skal ut?) som kan virke uheldig  - ikke minst hva gjelder kandidater fra minoritetsgrupper.

Selv har jeg ingen sterke preferanser her, men synes det er helt ok at det ikke åpnes for strykninger. Det er helt andre aspekter ved den norske valgordningen som vi bør gå løs på.

Er du for eller i mot stryking?  

Seychellene

Langt, langt bort fra hverdag, trivialiteter, kulde, snø og ansvar. Der befinner jeg meg nå. I tankene. Tankene som vandrer tilbake på en reise til en nokså øde øy. En øy som het Praslin, i øygruppen Seychellene.

Mer eksakt tusler jeg rundt på stranden. En strand som må være noe bortimot verdens fineste. Anse Lazio het den.
    

Tusler rundt. Uten bekymringer. Uten tanker for annet enn å suge inn atmosfæren. Suge inn inntrykkene av hvor flott jorden vår også kan være.

God helg!

Småpartiene dør ut?

Det er et spørsmål som er et stadig tilbakevendende tema i pressen for tiden. I går tok Drammens Tidende kontakt både med Bernt Aardal og meg for å få en kommentar til at KrFs ildsjel i Svelvik i en årrekke, Ole Kolbjørnsæter, nå har frasagt seg gjenvalg. Denne ene mannens betydning for partiet er så stor i kommunen at KrF ikke klarer å stille liste uten ham. Menighetsbladet er også nedlagt som en konsekvens av at han velger å prioritere annet.

Dette illustrerer noen av de problemene som KrF nå står midt oppi. Men dette er ikke bare et KrF-problem. Mange av småpartiene sliter tungt med rekrutteringen.

Er det begynnelsen til slutten for KrF og andre småpartier vi nå ser? Eller tror du, som meg, at å avsi dødsdommen over disse er altfor forhastet?

Årsaker til Aps fall og veien videre

I helgen la jeg ut hovedpunkter fra mitt foredrag for et lokallag i Ap. Verdien av slike punkter er sikkert noe begrenset for den jevne leser. Da seansen dessverre, eller kanskje rettere sagt; heldigvis, ikke ble filmet, tenkte jeg heller å legge ut noe utfylling her i stedet.

Jeg innledet med å peke på hovedtrendene i opinionen etter valget i 2009. Kort oppsummert dreier det seg om Aps klare tilbakegang og Høyres sterke framgang, mens de øvrige partiene ligger noenlunde stabilt. For en analytikerfyr som meg, er det interessant å vurdere mulige årsaker til slike velgerbevegelser.

Når det gjelder Aps tilbakegang, viser underlagsmateriell at partiet har lekket tungt med velgere direkte til Høyre. I tillegg har mange av Aps velgere fra 2009 hoppet opp på gjerdet. I sum gir dette Ap en velgerlojalitet som pr i dag trolig er altfor lav hvis man har intensjoner om å gjøre et godt valg. Tall jeg har sett, tyder på at lojaliteten er rundt 60 prosent (enkelte tall viser en lojalitet helt ned i mot 50). Ap bør nok over 70 og kanskje helt opp i mot 80 for å være fornøyd.

Jeg er ikke mer originial enn at jeg tror hovedårsaken til det store velgerfallet er en negativ agenda over tid der høye strømpriser, togkaos, gavesaker, monstermaster og sykehusstrid er noen av ingrediensene som har dominert. De gode sakene, som lav rente, høy sysselsetting og bedrede PISA-resultater, har druknet i de negative.

Det er sikkert fullt mulig å skylde på media og at mediene har vært for slemme med posisjonen og for snille med opposisjonen. Og et stykke på vei er jeg enig i at det synes å være en tendens til at mediene driver kritisk journalistikk primært mot posisjonen mellom valg, mens man venter helt til valgkampene med å være kritiske mot opposisjonen. Imidlertid holder den forklaringen ikke helt. For hvorfor kan mediene lage saker med negative vinklinger for regjeringen? Jo, det er fordi regjeringens politikk og statsråders håndtering, gir dem godt grunnlag for det.

Nedgangen har også noe å gjøre med at regjeringsslitasjen er i ferd med å slå inn av full kraft. Den gløden, inspirasjonen og entusiasmen som man så i starten av det rødgrønne regjeringsprosjektet, synes nå å være på hell for å si det forsiktig. Det som en gang var rødt og grønt, er i ferd med å bli grått. Og da sikter jeg ikke til statsrådenes hårfarge, men til politikken. Sammenlign Sora Moria 1 og 2 så ser du hvorfor.

Dessuten har Ap møtt et forbedret Høyre. Høyres "hamskifte" i varmere og mindre kalkulaturorientert retning bør nok neppe overdrives. Men de store velgervandringene mellom Ap og Høyre det siste året, to partier som tradisjonelt ikke pleier å utveksle så veldig mange velgere seg i mellom, kan også ha noe gjøre med at en del velgere som står mellom disse to partiene, nå føler seg tryggere på Høyre. Høyres retoriske varmegrep kan ha senket terskelen for velgeroverganger fra Ap

Hva skal til for at Ap skal snu trenden og komme i mål med et godt valg den 12. september? Hovedsaklig vil en dreiing fra partiets svakheter (som maktarroganse, reaksjonær konservatisme og grå politikk) over på partiets styrker hjelpe et stykke på vei. En av styrkene er at Ap ikke er noe ensaks- eller tosaksparti, men et helhetsparti. Når Ap er på sitt beste, har partiet høy velgertrovedighet på en rekke ulike områder av politikken. Særlig viktig for partiet er det å bevare sin høye standing på velferd (skole, helse og eldreomsorg) og sysselsetting.

Ap er også et trygt valg for mange mennesker. Denne styrken så vi ikke minst ifm. "trygghetsvalget" 2009 der det i kjølvannet av finanskrisen oppstod et velgerklima for det trygge og robuste i en usikker tid. I en slik situasjon kan det som framstår som grått, kjedelig og traust også være= trygt. Spør man velgere før valg, så er det ofte mange som sier "Jeg vet ikke om jeg skal stemme i år. Jeg er i grunn litt enig og uenig med alle". Spør man noen av de samme velgerne etterpå, så sier en del at "Jeg endte opp med å stemme Ap. Det føltes som det tryggeste". Dette er en stor styrke som partiet har, ikke minst i sluttfasen av en valgkamp, der det ofte handler om å mobilisere de usikre. I tillegg har partiet Norges beste valgkampapparat. Når man drar i gang hele sin gjeng med dørbankere, telefonringere, roseutdelere og attpåtil har LO og sterke TV-opptredener av Jens Stoltenberg i ryggen, så er det ingen partier som klarer å matche dette.


Ap står nå overfor en situasjon der utfallet av valget 2011 henger mye på deres mobiliseringsevne i de åtte månedene som gjenstår. Klarer Ap ikke å løfte seg, så risikerer partiet å maktmessig bli feid vekk av de blå i mange kommuner og fylker. Da vil valget 2011 kunne gå inn i historien som det blåeste noensinne. Lykkes derimot Ap med å mobilisere bra med gjerdesittere, parallelt med at man drar noen av velgerne tilbake fra Høyre, så trenger ikke dette valget å bli så svakt, sett med Ap-øyne.

Særlig henger hva som kan tolkes som et anstendig valgresultat, på hva som skjer i Oslo og Trondheim. Lykkes partiet med å beholde Trondheim, samtidig som flertallet bikker i rød retning i Oslo, så er mye gjort. Min vurdering pr i dag er imidlertid at Oslo ser ut til å forbli på borgerlige hender og at det ligger helt på vippen i Trondheim.

Jeg lover å komme tilbake med mer spesifikke vurderinger her senere.     

Blå valgvind i mange kommuner og fylker

Ukebrevet Mandagmorgen, ved journalist Sveinung Engeland, har snakket med analytikere som Kristin Hoff, Anders Todal Jenssen, Jan Arild Snoen og meg selv. På basis av disse samtalene, og ut i fra beregninger som jeg har gjort av situasjonen i fylkene og de 20 største kommuene, samt utregninger som er gjort av Lars Øy og Johan Giersten i Poll of polls, publiseres denne interessante artikkelen.

Honnør til ukebrevet for å legge den ut fritt!  

Velgertrender, valget 2011 og Arbeiderpartiet

Det var tre av temaene jeg berørte under mitt foredrag for Rælingen Ap på fredag. Min presentasjon kan du klikke deg inn på under her.

Ap

Kommunesammenslåing

Kommunesammenslåing kan bli et viktig valgkamptema i år. Et anseelig antall kommuner lurer på om de skal slå seg sammen med nabokommunene. I min kronikk i Drammens Tidende i dag har jeg tatt utgangspunkt i "caset" Røyken og Hurum. Men argumentene som jeg trekker opp, er til stede i enhver slik sammenslåingsdebatt rundt omkring i det ganske land. 

Bør Røyken og Hurum slås sammen?



Rådmennene er positive til sammenslåing mellom Røyken og Hurum. Hva er gevinstene, og hva kan gå tapt?


Fylkes- og kommunegrensene er under press. De mest reformivrige ser for seg en inndeling der dagens 19 fylker enten er fjernet eller erstattet med fire-fem regioner, og der våre 430 kommuner er redusert til ca. 100. Også i Buskerud pågår sammenslåingsdebatten. I 1999 ble det et klart nei i folkeavstemningen om sammenslåing av Røyken og Hurum. Nå reises forslaget på nytt. Blir det en realitet denne gang?


Tilhengerne av sammenslåing trekker ofte fram økonomisk effektivisering som et hovedargument. Større kommuner gir lavere kostnader og stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på flere milliarder i året hvis kommuneantallet i Norge ble halvert. Hvorfor skal Røyken og Hurum ha hvert sitt kommunestyre, administrasjon og rådhus med tilhørende herligheter, når man i stedet kunne samlet kompetansen på ett sted? En tilleggseffekt vil være at en større enhet gir mer profesjonalisering, noe som i sin tur kan gi bedre styring av kommunen. Det kan også øke rekrutteringen til både politiske verv og byråkratiet.


Bedre og mer robust tjenestetilbud er et annet moment som gjerne brukes som et sammenslåingsargument. Mindre kommuner er hver for seg ofte for små til å gi sine innbyggere et fullverdig offentlig tilbud. Men sammen kan de bli store nok til bedre å dekke dette behovet. Noen steder løses dette i dag via såkalt interkommunalt samarbeid der det lages løsninger på tvers av kommunegrensene. Problemet med denne typen samarbeid er mer uklare ansvarslinjer og et svekket representativt demokrati, samt at muligheten for demokratisk kontroll reduseres. Dette interkommunale demokratiproblemet elimineres i stor grad hvis kommunene i stedet slår seg sammen.


På den annen side er det fullt mulig å hevde at det ligger innbakt en fare for at storkommuner snarere kan bidra til å gjøre tjenestetilbudet svakere enn bedre. Fordi småkommuner bedre kjenner de ulike innbyggernes behov enn det storkommuner gjør, noe som gjør det lettere å skreddersy og tilpasse tjenestetilbudet.


En av de store styrkene ved det norske lokaldemokratiet er at avstanden mellom velger og representant er liten. Sjansen er stor for at man kjenner en eller flere kommunestyrerepresentanter i små kommuner. Veien til maktpåvirkning er dermed kort. Jo større kommunen blir, jo svakere blir denne nærheten. Dermed er det en fare for at noe viktig går tapt på veien mot det større. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere. Blir det færre slike arenaer, så blir det også færre som får prøvd seg som politikere.


– Hurum er det naturlige navnet, det er tross alt Hurum-halvøya vi snakker om, sa Hurum-ordfører Gudmund Wasmuth Notøy til DT 15.desember på spørsmål om hva som eventuelt skal bli det nye navnet på storkommunen. Er det så enkelt? Neppe. Man kan godt latterliggjøre navnedebatter. Men i bunn og grunn handler de om noe viktig, nemlig identitet. Mange folk identifiserer seg med kommunen de bor i. Tar man bort navnet, så tar man også bort noe av folks identitet. Nå tror ikke jeg at folk i Røyken vil ramle sammen som et produkt av en mulig navneendring. Likevel kan det være grunn til å minne Hurum-rådmannen om at Røyken har dobbelt så mange innbyggere. Bør ikke det bety noe? Uansett hvilket navn som eventuelt velges, så er det noen som vil føle det som et tap.


Økonomisk effektivisering, tjenestetilbud, lokaldemokrati og identitet. Det er langs disse viktige linjene at sammenslåingsdebatten går. Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge i lengre tid. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 24, fra 454 til 430. Sammenslåingstakten vil kanskje kunne øke noe de neste årene, men en revolusjon vil jeg se før jeg tror på det. I alle fall hvis en skal legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. I Røyken og Hurum, som andre steder.


Hvilke partier tør gå inn i valgkampen 2011 med et klart standpunkt for sammenslåing?