Innfør nye valgkretser i 2021!

Regionreformen fører til at dagens 19 fylker reduseres til 11: Viken (Akershus, Østfold og Buskerud), Innlandet (Hedmark og Oppland), Vestfold og Telemark, Agder (Aust+Vest), Rogaland, Vestlandet (Hordaland og Sogn og Fjordane), Møre og Romsdal, Trøndelag (Sør+Nord) og Troms og Finnmark. Fylkestingsvalget neste år vil avholdes etter den nye fylkesinndelingen. Hva med Stortingsvalget 2021?

Kretsene til Stortingsvalg er en seigere materie å endre på enn fylkestingsvalg da disse er nedfelt i Grunnloven. Grunnlovsendringer må foreslås i ett av de tre første årene i en stortingsperiode og behandles og vedtas i ett av de tre første årene i neste periode.  Venstre la i stortingssesjonen 2015-16 inn tre alternative endringsforslag som gjør det mulig å behandle og vedta ny valgkretsinndeling i inneværende periode slik at Stortingsvalget 2021 blir det første med ny inndeling. Men da må vedtaket komme senest våren 2020.

Regjeringen har satt ned et nytt valglovutvalg som bl.a vurderer ny valgkretsinndeling. Innstilingen er ventet i løpet neste år, så politikerne må jobbe raskt og effektivt for å ha et vedtak på plass på vårparten 2020. Er viljen til stede, er det imidlertid fullt mulig. Viljen virker dog ikke å være til stede. Kommunaldepartementet har tvert i mot initiert en treg prosess der ny inndeling først blir aktuelt ved Stortingsvalget i 2025. Tidligere kommunalminister Jan Tore Sanner mener man trenger tid, utvalgsmedlem og valgforskernestor Bernt Aardal har uttalt seg i samme retning, og har også åpnet for at dagens valgkretsinndeling like gjerne kan bestå.

Det vil være naturlig at valgkretsinndelingen følger fylkesinndelingen da vi har god tradisjon for dette. Regionreformen vil neppe fungere særlig godt hvis valgkretsene ikke følger etter. Det er også allerede i gang mange prosesser der fylkespartiene slår seg sammen eller er i ferd med å gjøre det. Å reversere disse prosessene gjennom å avholde et stortingsvalg etter gammel inndeling, vil være merkelig. Det vil også være forvirrende hvis velgerne i 2019 inviteres til å stemme etter ny ordning og stemmer inn representanter til de nye fylkestingene, mens de ved valget to år senere skal stemme i sine gamle fylkekretser.

I Akershus fylkesting 12. februar foreslo MDG at den nye inndelingen bør gjelde ved valget i 2021. MDG fikk bare støtte fra Frp og Venstre. Og det gjeldende vedtaket ble "Akershus fylkeskommune støtter kommunal- og moderniseringsdepartementets forslag til endringer i valgloven og valgforskriften for å kunne gjennomføre stortingsvalget i 2021 med dagens 19 valgdistrikter".

Partier argumenterer ofte for den valgordningen som gagner dem selv. Hadde Viken vært en valgkrets ved fjorårets stortingsvalg, ville de 32 distriktsmandatene i Akershus, Østfold og Buskerud gitt fordelingen Ap 9 (-2), H 9, Frp 5 (-2), Sp 3, SV 2 (+1), V 2 (+1), KrF 1 (+1) og MDG 1 (+1). Ap og Frp ville mistet to av sine distriktsmandater, mens SV, V, KrF og MDG ville plukket hvert sitt mandat ekstra. Utslagene kan variere fra valg til valg, men generelt er store valgkretser en fordel for små partier, mens små kretser gagner store partier. I så måte er det ikke overraskende at MDG og Venstre går i bresjen for å la Viken være en valgkrets i 2021, mens Ap og Høyre er i mot. Samtidig tjener det Frp og KrF til ære at de stemte motsatt av det som antagelig vil tjene dem.

Det er et problem at regionreformen mangler både politisk og folkelig entusiasme. KrF og Venstre er de eneste som har den vedtatte fylkesstrukturen som noe i nærheten av sitt førstevalg. Denne politiske splittelsen skaper grobunn for at prosessen med ny valgordning fort blir en arena for omkamp om reformen.

Det er ikke bra for demokratiet vårt. Stortingsvalget 2021 bør avholdes med nye kretser.

Kommentaren er en bearbeidet versjon av et innlegg i Romerikes Blad 19. mars 2018


     

Listhaug er nødvendig for blå regjering

Sylvi Listhaug er for tiden Frps største velgeraktivum. Hun appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få. Det skjønner både Erna Solberg og Siv Jensen. 

Jeg har blitt kontaktet av noen journalister de siste dagene vedrørende justisminister Sylvi Listhaug sin Facebook-post. Bl.a. Minervas Margrete Løbben Hansen. Her kan du lese noen utdrag av mine, Gunn Enli, Cecilie Staude og Espen Teigen sine svar på de spørsmålene hun sendte, og under kan du lese intervjuet i sin helhet.

Hva tenker du om denne saken - svekker eller styrker dette posisjonen til Listhaug som statsråd med et slikt utspill? Hvorfor har denne saken fått så mye oppmerksomhet?

- Listhaugs posisjon internt i Frp styrkes gjennom hennes klare utspill i restriktiv retning på innvandringsfeltet. Det siste er intet unntak. Mens utspillet ergrer mange regjeringskolleger både i Høyre og Venstre, og det gjør det vanskeligere for KrF å bane vei for inntreden i regjeringen. Saken har fått så mye oppmerksomhet fordi det brukes svært sterke ord (at Ap nærmest oppfordrer til terrorisme) og fordi Facebook-posten publiseres samme dag som filmen "22.juli" har premiere.

Flere i opposisjonen har gått ut og krevd at Listhaug som statsråd må beklage og slette innlegget. Både Erna Solberg, Siv Jensen - og Listhaug selv - har ikke villet gjøre det. Er dette en form for enveiskommunikasjon fra en politiker der de lar saken seile sin egen sjø? Og i så fall hvorfor?

- Listhaug er pr i dag Frps klart største velgeraktivum på innvandringsfeltet. Innvandring er den viktigste saken for velgerne, i følge valgundersøkelsen av Stortingsvalget 2017, og høy velgertillit her både til Frp og H var en av hovedårsakene til at det borgerlige flertallet bestod og regjeringen ble gjenvalgt. Både Siv Jensen og Erna Solberg ser dette. Frp appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få, men som er helt nødvendige for den regjeringsmakten som Jensen og Solberg forvalter. Derfor får Frp bedrive dobbeltkommunikasjon; Listhaug som "sluggeren" som appellerer til sjelen i partiet, Jensen som ansvarlig finansminister. Og Solberg som statskvinnen som "hadde brukt andre ord" selv, men som lar det bli med det.

Frp er det regjeringspartiet som har flest følgere av sine statsråder på sosiale medier. Frps statsråder har 457 000 følgere, mens Høyres statsråder har 412 000 følgere. Lishaug har flest følgere (143 000) etter Erna Solberg og Siv Jensen. Hva forteller det oss? At Frps velgergruppe er mye mer opptatt av å få nyheter via sosiale medier, enn de etablerte mediene?

- Frp prioriterer Facebook svært høyt, og gir mer eller mindre blaffen i en del andre sosiale medier som Twitter. Dels fordi statsrådene kanskje selv liker Facebook best, men også fordi "folk flest" er på Face og partiet der treffer flere av de velgerne som de appellerer til. Kvantiteten i antall følgere osv. sier noe om at flere Frp-statsråder lykkes med å tiltrekke seg oppmerksomhet og kommuniserer på en slik måte at det oppleves såpass interessant at mange velger å følge dem.

Samtidig kan tallene også si noe om de tiltrekkker seg også mange som er uenige i Frps standspunkter, men som følger med fordi de liker å få egne synspunkt utfordret og også diskutere og argumentere mot meningsmotstandere.

Frps velgere er nok generelt mer skeptiske til tradisjonelle medier enn andre velgergrupper, og slik sett er Facebook en glitrende kanal for Frp-politikere til å komme direkte ut til sine velgere uten å gå (om)veien om journalister. Men det er nok bare en delforklaring, hovedforklaringen tror jeg ligger i at innholdet som Frp-statsrådene legger ut oppleves mer engasjerende av følgerne.

Når er sosiale medier mest effektivt for politikerne, i strategien «lik og del»?

- Sosiale medier kan være effektivt hver eneste dag for politikerne. Men vi ser gjerne en oppblomstring av bruken før valgene, da er også interessen for å skaffe seg politisk informasjon størst blant velgerne. Partier og politikere som prøver seg på kjappe stunts kun før valg, og lar kanalene sine ligge brakk ellers, blir imidlertid fort avslørt, sosial kommunikasjonskompetanse erverves gjennom kontinuerlig bruk. "

Lik og del" er en form for påminnelse til mottaker om å utføre en handling (trykke på lik-knappen eller dele-knappen) slik at informasjonen oppnår mer spredning og dermed bedre rekkevidde. Selv synes jeg dette en slitsom form for kommunikasjon, jeg vil helst slippe å bli fortalt hva jeg skal gjøre og en del mottakere opplever det nok på samme måte, mens det funker bra på andre.

Denne saken har gjort at det er Listhaugs retorikk på sosiale medier som får oppmerksomhet, heller enn selve saken som var til behandling i Stortinget. Har politikeres bruk av sosiale medier gjort at vi henger oss mer opp i politisk kommunikasjon enn saksinnhold nå enn tidligere?

- Det er ikke noe nytt at form og virkemiddel ofte er vel så mye omtalt som selve innholdet. Fordi form ofte er lettere å engasjere seg i for flere. Økt bruk av sosiale medier bidrar imidlertid til økt visualisering og personliggjøring av budskapene, der bilder, videoer og personlige opplevelser blir mer framtredende fordi det engajsererer folk mer. Dessuten er kampen om oppmerksomheten f eks i vår Facebook-feed så stor at det kan skape et incentiv til å spisse ordbruken mer og ta i bra sterkere virkemiddel slik at "postene" skaper en "stopp-effekt" i stedet for å drukne i feeden til folk.

Partienes bruk av Big data

Big data kan hjelpe politikere og partier til å skaffe seg økt velgerinnsikt og utforme bedre budkap. Men bruken er foreløpig beskjeden. 

Noen studenter ved Universitetet i Agder ønsket mine betraktninger på Big data og politikk i sitt prosjekt. Spørsmålene og svarene kan ha interesse for flere av mine lesere:

På hvilken måte utnytter norske politiske partier data fra Facebook i sin virksomhet?
- Partiene bruker Facebook-data til bl.a. å finne ut hva slags innhold og saker som engasjerer velgerne. Facebook gir også en mulighet for å målrette informasjon inn mot bestemte målgrupper etter f eks kjønn, alder, geografi, interesser osv som partier benytter seg av. Mer av partienes budsjetter brukes på annonsering på Facebook i stedet for papiraviser.

Hva vet du om Big Data i forbindelse med norsk politikk?
- Big data brukes i en viss grad i norsk politikk for å skaffe mer kunnskap om velgerne slik at politikere og partier kan formulere mer relevante budskap og gjøre bedre strategiske valg.

Hva overrasket deg mest av bruken, og hvorfor?
- Jeg er litt overrasket over at flere ikke har kommet lenger i å ta de teknologiske mulighetene i bruk. At f eks Ap, som er det partiet i Norge med mest ressurser, rett før Stortingsvalget i fjor kan sende ut en SMS til 500 000 vilkårlig valgte velgere, noe som skapte store negative reaksjoner, virker rart i en tid der det motsatte; klart målrettede budskap, blir stadig viktigere.

I hvilken grad blir Big Data brukt i norske valg og generelt i politikk?
- Bruken av big data er begrenset. Det er to hovedårsaker til det: For det første er det dyrt hvis man ønsker å hente ut mye av kunnskapspotensialet (du bør ha kompetente «tallknusere» som kan jobbe bare med dette eller kjøpe de tjenestene), og det er generelt lite penger i norsk politikk. Så det er primært de største partiene (Ap og H) med de største ressursene som kan bruke big data til noe mer enn i et helt beskjedent omfang. Dernest setter personvernlovgivningen klare begrensinger på hvor detaljerte data man kan samle inn og bruke.

 Hvor stor innvirkning har Big Data på norske valg?
- Bruken er begrenset og påvirkningen er således også begrenset. Men velgere innhenter stadig mer informasjon via nett og sosiale medier noe som innebærer at god tilstedeværelse her blir viktigere for politikere og partier. Antagelig vil derfor også bruk av big data økes i omfang ved de kommende valgene. Det er imidlertid fortsatt fullt mulig å gjøre gode valg, selv om man er svake på bruk av big data og sosiale medier. Senterpartiets suksess ved stortingsvalget i fjor er et godt eksempel på det.

Er norske innbyggere klar over at det blir tatt i bruk?
- De fleste innbyggere har nok liten kunnskap om hvordan big data brukes i norsk politikk.

Er det noen retningslinjer for bruk av Big Data?
- Man må forholde seg til norske lover og regler. Personvernloven, som skal sikre retten til å ha sitt privatliv i fred, setter begrensinger på hvor omfattende bruken kan være. Bruk av data på individnivå uten samtykke er f eks ikke lov.

Hvordan brukes big data som et verktøy for prosessforbedring?
- Big data kan brukes til å finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer, hva partiets velgere er interessert i og mindre interessert i. Denne kunnskapen kan i sin tur danne et godt grunnlag for både politikkutvikling og formidling av budskap og dermed hjelpe partiene til å lage politikk og budskap som oppleves mer relevant.

Har du noen dårlig erfaringer med personvernloven med tanke på big data?
- Personvernloven bygger på EUs personverndirektiv fra 1995 og er i for liten grad tilpasset dagens digitale virkelighet, inkl. bruken av big data. Derfor er det på høy tid at lovverket reformeres, noe som vil bli en realitet 25. mai 2018 da EU kommer med en personvernforordning som vil gjelde også i EØS-landet Norge. Det nye lovverket vil gi borgerne økte personvernrettigheter som alle brukere av big data må kjenne til.

Hvorfor "rammes" bare Ap av #Metoo?

Ap mistet ca 120 000 velgere på "Giske-saken". Her er sju mulige forklaringer på hvorfor bare Ap har falt pga. #Metoo:  

Ap så ut til ha stabilisert sin oppslutning på drøyt 26 prosent i oktober og november, da Trond Giskes stygge maktmisbruk mot unge kvinner gjennom en årrekke omsider ble omtalt i mediene i desember og avfødte en rekke oppslag som kuliminerte med at han ble fjernet/trakk seg både som nestleder, finanspolitisk talsperson og styremedlem i januar.

Ap-fallet på januar-målingene var stort, snittet viste et parti helt nede på 22-tallet, altså et fall på om lag fire prosentpoeng. Dette tilsvarer ca 120 000 velgere. Velgerne blir ikke spurt om hvorfor de forlot Ap, derfor kan vi ikke vite om fallet kun skyldes "GiskeGate". Men det er svært nærliggende å anta at mye av forklaringen ligger her.

Også andre partier har sine "metoo-saker". Mest omtalt er Høyres "Tonning Riise- sak" og Frps "Leirstein-sak". Sp har sin "Rønning-sak". Også KrF havnet i et fortjent negativt søkelys da  trakasseringen som Julia Sandstø har blitt utsatt, ble kjent.  I tillegg har både Venstre, MDG, SV og Rødt motatt varsler, uten at vi kjenner identiten til de det har blitt varslet om.

Ser vi på opinionsutviklingen i det andre partiene, er det vanskelig å spore noen negative "metoo-effekter".  Antagelig har tvert i mot Aps fall bidratt til å styrke H, SV og Rødt. Hvorfor er det bare Ap som får svi av velgerne, til tross for at det har hersket en fæl ukultur i de fleste partier? Jeg tror det er sju forklaringer på det som i sum kan gi et svar:

1. Trond Giske var den første kjente politikeren som ble omtalt. "Nyhetsverdien" i de påfølgende sakene i Høyre, Frp, KrF og Sp ble således noe mer begrenset.

2. Skjevheten i makt og alder var sterkest i Giske-saken. Maktmisbruket har også strukket seg over en mye lengre periode her enn i de andre sakene, derfor er det etterlatte inntrykket at denne er den klart mest graverende.     

3. Giske er vesentlig mer kjent og profilert enn de andre. Han var nr 2 i partiet etter Støre, aktuell som Aps neste partileder i kjølvannet av det svake stortingsvalget og dermed også aktuell som Norges neste statsminister etter Erna Solberg. Ingen av de andre var i nærheten av det nivået, selv om både Leirstein og Tonning Riise hadde framtredende tillitsverv. 

4. Giske og hans støttespillere tok delvis til motmæle. Først ved å la det henge igjen et inntrykk av at hendelsene var misvisende framstilt og bagatellmessige. Dernest ved å sende sine advokater ut i "krig" mot eget parti. Dette bidro til å forsterke konflikten og gjøre saken enda mer interessant for mediene.   

5. Aps håndtering dro saken unødvendig ut. Støre fomlet fælt i starten, før håndteringen kom på sporet og det ble vist den fastheten som burde vært til stede fra dag 1. Giske burde vært fratatt sine verv før jul, i stedet tok det ytterligere en måned - dette forsterket fallet. Også Høyres og Frps ledelse rotet veldig, Erna Solberg med sin famøse uttalelse om at "dette er først og fremst en lei sak for Kristian, men også for Høyre" (de som ble trakassert var visst ikke så viktige..). Mens Siv Jensen led av "mystisk" hukommelsestap. Men deres svake håndtering ble av mindre betydning grunnet de andre  punktene.

6. Aps velgere reagerer sterkere på trakasseringen i eget parti enn Høyres og Frps velgere. Spriket mellom Aps identitet som bl. a  "kvinne- og likestillingsparti" og Giskes handlinger, ble altfor stort å svelge for mange i Ap. Mens Riise- og Leirstein-saken var til å leve med for de aller fleste i Høyre og Frp.

7. Ap hadde akkurat lagt bak seg en dårlig valgkamp og et svakt valg som avdekket betydelige politiske problemer og sviktende velgertillit i åtte av ti saker. Mens regjeringspartiene Høyre og Frp derimot viste styrke gjennom valgkampen og fikk økt tillit i flere saker. Det kan ha gitt de blå noe mer "kapital" å stå i mot negativ omtale med, mens Ap lå nede og var sårbare for ytterligere negativ oppmerksomhet.           

     

Februar 2018: 91-78 borgerlig

Ap ville mistet åtte av sine "faste" stortingsmandater. Høyre ville vunnet sju nye disktriktsmandater hvis det var valg i dag.    


Når jeg legger gjennomsnittet av februarmålingene til grunn, kommer jeg ut med følgende partifordeling av mandater:

Legges KrFs, Vs, Høyres og Frps mandater sammen, har de 91 mandater inne mot 78 mandater for den rødgrønne opposisjonen. Regjeringpartiene H, Frp og V har 84 mandater og mangler dermed kun ett mandat på flertall. 

Dykker vi dypere ned i tallene, og ser på den fylkesvise partifordelingen, så ligger Ap an til  mandatminus i alle våre fire mest folkerike fylker: Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. I tillegg ryker Ap på mandattap i Buskerud, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Folk som Espen Bart Eide, Tuva Moflag, Masud Gharakani, Øystein Langholm Hansen, Ruth Grung, Kirsti Leitrø, Martin Henriksen og Ingalill Olsen ville dermed mistet sine faste, stortingsplasser. 

Borgerlig sving på +4

Derimot ville Høyres styrkede posisjon sendt Monica Gåsvatn (Østfold), Hårek Elvenes (Akershus), Anders Werp (Buskerud), Aleksander Stokkebø (Rogaland), Liv Kari Eskeland (Hordaland), Guro Gimse (Sør-Trøndelag) og Frank Bakke Jensen (Finnmark) inn på faste stortingsplasser for partiet. 

Frps Erlend Wiborg (Østfold), Kari Kjos (Akershus) og Hanne Dyveke Søttar (Nordland) ville røket ut, mens både MDG og Rødt kunne ha doblet sin "gruppe" fra en til to og fått inn hhv. Rasmus Hansson (Akershus) og Seher Aydar (Oslo) på Tinget. SVs bedrede stilling ville gitt både Mona Lill Fagerås (Nordland) og Torgeir Knag Fylkesnes (SV) faste plasser.  

Ser vi på blokkbalansen, så ville de borgerlige kommet styrket ut i seks fylker: Buskerud, Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Mens de rødgrønne ville bedret mandatblansen i Akershus og Nordland. Totalt sett ville dette gitt en borgerlig "sving" på fire mandater. 

11-8 borgerlige utjevningsmandater

Hva med de 19 utjevningsmandatene? SV ville beholdt sine seks utjevningsmandater, men to av dem ville vært fra Rogaland og Hordaland, i stedet for Nordland og Troms. KrF ville mistet ett av sine utjevningsmandater (Sogn og Fjorane) og stått igjen med fire i Agder-fylkene, Telemark og Møre og Romsdal. 

Venstre ville fått fire, som ved valget, men tre av dem ville kommet i Sogn og Fjordane, Nordland og Troms, i stedet for Oppland, Vestfold og Nord-Trøndelag. Sp ville igjen fått ett utjevningsmandat, men denne gang i Vestfold i stedet for Hordaland. 

Høyre ville mistet ett av sine tre utjevningsmandater (Finnmark), og Ap og Frp ville fått hvert sitt utjevningsmandat fra hhv Oppland og Nord-Trøndelag. 

Borgerlig utjevningsovervekt 12-7 ved valget ville dermed blitt redusert til 11-8.       

Høyre, SV og Rødt styrket, Ap svekket etter valget 2017

Velgertendensen etter Stortingsvalget 2017 er at valgtaperen Ap har svekket sin posisjon ytterligere, mens valgvinnerne Høyre, SV og Rødt har styrket seg. For de øvrige partiene er det relativt små endringer. 

Til grunn for vurderingene ligger månedelige gjennomsnittsberegninger av de nasjonale målingene, samt publisert bakgrunnsmateriale fra målingene.

Ap på 22-23 prosent 
Etter Aps svake valg på 27,4 prosent hadde man et par måneder på 26-tallet, før Giske-saken slo inn med full kraft i desember. Stor negativ oppmerksomhet, og interne stridigheter, koblet med svak håndtering i starten, medførte at velgerne flyktet i ytterligere hopetall og partiet nådde et nytt lavmål på rundt 22 prosent i janauar. Det har lysnet litt i februar, men 23-tallet vitner om et parti i fortsatt dype problemer. Ap har for lav lojalitetsandel, og de har fortsatt å lekke velgere til særlig SV, Sp og Høyre etter valget.   

Høyre klart størst
Høyre gjorde et godt valg på 25 prosent i fjor høst og styrket seg ytterligere inn mot årsskiftet. Gjennom årets to første måneder har partiet sett tall helt opp i mot 29. Høyre er med det pt. landets klart største parti. Regjeringspartiet har for tiden svært høy lojalitet blant egne velgere, samt et klart positivt bytteforhold til både Ap og Frp.   

Frp litt ned
Frp kom i mål valgdagen med et ok resultat på 15 prosent. Siden har partiet falt litt, men ligger relativt stabilt rundt 14 prosent. Hovedproblemet er lekkasjer til Høyre, og man trøbler også med et visst frafall til Sp, men ut over det ser bakgrunnsmatrisene ok ut med balanse til øvrige partier og bra lojalitet. 

Sp stabile på 10-11 prosent
Sp gjorde et sterkt valg på 10,5 prosent. Etter valget har partiet ligget stabilt på dette høye nivået. Det kan samtidig bety at Sp stanger hodet i taket her. Spørsmålet er hvor lenge Sp makter å holde sitt ekstremt høye lojalitetsnivå oppe. Sp har fortsatt å plukke velgere fra Ap etter valget, om enn i noe mer moderate strømmer enn i fjor. Også hos Frp henter Sp noen velgere netto.

SV ser 7-tallet
SV snudde en langvarig nedgangstrend i fjor og kom i mål på anstendige 6 prosent ved valget, godt hjulpet av Aps fall. Siden har partiet styrket sin posisjon og ser 7-tallet både i januar og februar. Partiet har for tiden strålende lojalitetstall til SV å være, paret med at man støtt og stadig henter tidligere Ap-velgere. Men mye av "Ap-potensialet" kan nå være tatt ut.

Venstre upåvirket av regjeringsdeltakelse
Venstre slet lenge med målinger godt under sperregrensen på 4 prosent i fjor, men det lysnet noe i løpet av valgkampen og man kom i mål på 4,4, godt hjulpet av velgerlekkasjer fra Høyre. Alle måneder etter valget viser tall over sperren, men med tynn margin.

Venstre valgte å gå inn i den blå regjeringen, uten at det foreløpig ser ut til å påvirke partiets velgeroppslutning i særlig grad, hverken den ene eller andre veien. Venstre sliter ofte med lav lojalitet, så dagens nivå på 60-tallet, er ikke helt ueffent til Venstre å være, selv om det ikke er noe å skryte av. Venstre har mistet en del velgere tilbake til Høyre, men har kompensert ved å ha et positivt bytteforhold til Ap. 

KrF på sperren
KrF levde farlig på valgkvelden, men karret seg såvidt over sperren med sine 4,2. Både oktober og november viste snittnivåer under sperren, mens de tre siste månedene har vist nivåer på linje med valgresultatet like over sperren.

KrFs vedvarende problem er forsvinnende svak appell til andre velgere enn sine egne. Partiet "reddes" foreløpig av høy lojalitet blant egne velgere, og lite avgang til andre partier, men over tid må partiet øke sin appell hos andre for å holde stillingen eller ha håp om  å vokse.

MDG svinger rundt valgresultatet
MDG gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 3,2 prosent. Men sett i lys av at målingene på forhånd antydet at de kunne bryte sperren, så var resultatet noe skuffende for folk med hjertet i MDG. Etter valget har man svingt på nivåer rundt valgreslutatet, både litt over og litt under. Bra lojalitet hos MDG nå, og ellers stort sett balanse til de andre partiene.   

Rødt opp på siden av MDG
Rødt gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 2,4 prosent og ble representert med ett mandat for første gang siden 1993. Partiet har steget noe på målingene etter valget og ser 3-tallet, hvilket betyr at man er jevnstore med MDG. Bra lojalitet og et positivt bytteforhold til Ap forklarer en del av framgangen.