En av to velgere byttet preferanse fra 2017 til 2021.
I forrige uke ble de første tallene fra Valgundersøkelsen 2021 lagt fram. Valgforskningen bygger på et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning og har røtter helt tilbake til 1957 da Henry Valen og Stein Rokkan og deres medarbeidere gjennomførte den aller første valgundersøkelsen. Det er med andre ord en stolt tradisjon som dagens frontfigurer Johannes Bergh (ISF) og Øyvin Kleven (SSB) forvalter.
Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.
Valgresultatet 2021
Stortingsvalget 2021 ble ujevnt til norske valg å være. Den rødgrønne seieren var meget stor. Høyre og Frp gikk mye tilbake, mens Sp, R, SV og «Andre» gikk markert fram. Under finner du valgresultatet oppsummert, og sammenlignet med 2017.
Det er verdt å merke seg at antallet stemmer ble historisk høyt, selv om valgdeltakelsen gikk litt ned. Det skyldes at det var rekord i antall stemmeberettigede.
Vandrerne
Hva skjuler det seg bak disse hovedtallene? Et spennende trekk som forskerne har lagt merke til, er at velgervandringene satte ny rekord. Ganske nøyaktig halvparten av velgerne byttet preferanse fra 2017 til 2021. Enten ved at de byttet parti, eller hoppet inn eller ut av hjemmesittergruppen.
Potensialet for både suksess og fiasko var dermed stort for alle partier som deltok i 2021. Etter flere valg på rad der man har sett det motsatte, med færre velgervandringer enn f eks på 90-tallet, er dette en påfallende økning. Det er særlig trafikken mellom det å stemme på et parti og sitte hjemme som har økt.
Kilde: Valgundersøkelsen 2021. Grafer fra Bernt Aardal hjemmeside
Slik vandret de
Valgundersøkelsen gir oss også en unik kilde til kunnskap til hvordan velgerne vandrer. Det første tallet vi bør se på er lojalitetstallet. Altså hvor mange som fastholder sitt valg. Her kom valgforsker Bergh med en interessant opplysning på pressekonferansen som jeg var til stede på. Han sa nemlig at lojaliteten i valgundersøkelsen ligger klart lavere enn ved de ordinære stortingsmålingene. Fordi valgundersøkelsen bygger på et panel som man følger over tid, mens målinger ringer opp nye folk hver gang. 1 av 3 «husker ikke» hva de stemte på ved målinger, påpekte han, og mange svarer det partiet de oppgir som preferanse i dag, framfor det partiet de faktisk stemte på, når de blir spurt om hva de stemte ved forrige valg.
Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.
I tabellen under har jeg satt en rød strek under de ulike partiene lojalitetstall, i følge velgermatrisen i valgundersøkelsen. Som vi ser, svinger det fra 40 prosent som svakest (Venstre), til 64 som best (Ap og Sp). Egentlig ikke spesielt imponerende tall av noen, ved 2017-valget hadde Sp og R den høyeste lojaliteten med hhv. 85 og 81 prosent.
Partisett
Dette kan tolkes som et uttrykk for at mange velgere følte på en usikkerhet ved valget. Der det partiet de stemte på sist, slett ikke var noe opplagt valg igjen. Ofte har velgerne to, tre, fire partier som de vurderer som ganske aktuelle, uten at ett parti nødvendigvis peker seg klart ut. Dette kalles gjerne partisett. I tillegg var det åpenbart mange velgere som vippet mellom å sitte hjemme eller stemme. I sum ga ikke dette særlig høy lojalitet for noen, samtidig som det ei heller var noen av de etablerte partiene som falt helt igjennom lojalitetsmessig. Alle lyktes altså mer eller mindre sånn halvveis med å mobilisere egne velgere, ingen var i nærheten av fullklaff.
Hvis vi studerer forholdet mellom stemmegivning i 2017, og hvem som lot vær å stemme i 2021, så ser vi at Frp, Ap og V kom dårligst ut. Hele 15 prosent av Frps 2017-velgere lot være å stemme i 2021, mens tallet for Ap og V var 12. Alle tre må dermed kunne sies å ha hatt en viss demobilisering i deler av sin velgermasse. Sp, H og R hadde den laveste andelen som lot vær å stemme og lyktes altså slik sett best på dette punkt.
Sp appellerte til borgerlige velgere
Valgvinner Sp hadde positiv velgerutveskling mot de fleste partier. Men jeg merker meg to interessante unntak: SV og Rødt. Den mye omtalte velgerveksten på Aps bekostning fant sted, men endte mer begrenset enn det kunne se ut som i forkant av valget. Dette indikerer at Sps framgang i første rekke var tuftet på velgere som stemte borgerlig sist. Her ligger også en hovedforklaring på den store rødgrønne valgseieren; Sps var den desidert sterkeste bidragsyteren til å dra velgere over blokken.
Rødts vekst var særlig drevet av pluss til SV og Ap. Også SV hadde pluss til Ap, men jeg merker meg at mange SV-velgere fra 2017 også gikk motsatt vei. Ap ser dermed ut til å ha lyktes med å demme brukbart opp for de verste netto lekkasjene både i forholdet til Sp og SV. For selv om partiet åpenbart mistet mange velgere til disse to, så klarte man parallelt å hente en del fra begge slik at den netto summen ikke ble så stygg.
H tapte til KrF
Hva kunne reddet KrF og MDG over sperregrensen? Først og fremst økt lojalitet. MDG lyktes bra med å appellere inn i SVs rekker, men mistet også mange velgere til dem slik at det totalt sett omtrent gikk i null. Overgangsmatrisen indikerer også et klart og noe overraskende tap mot H. KrF fikk et pent netto pluss mot H, Bergh antydet at dette i noen grad kunne være taktiske velgere. Men partiet sliter tungt med appell til andre partiers velgere og gikk særlig på et stort netto tap mot Sp.
Høyre og Frps tilbakegang skyldes som nevnt bl.a. tap til Sp. Men begge har også netto tap til Ap, særlig H gikk her på et smertelig velgertap til sin konkurrent.
Kontinuitet og endring
Det hoppet mange velgere både mellom partiene, mellom blokkene og mellom sofaen og partiene ved høstens stortingsvalg. Men velgerne hopper ikke vilt rundt, det er noen gjenkjennelige mønstre i velgerovergangene, men også noen unike trekk. Ønsket om maktskifte og en endret saksagenda bidro til den klare rødgrønne valgseieren.
Om et drøyt år kommer det nye muligheter for alle, både partier og velgere.
