I urolige tider søker flere velgere gjerne mot det kjente og trygge. Og trygghetspartiet framfor noe i norsk politikk er Ap. Når partiet til og med oppnår nesten 30 prosent blant skoleungdom, en velgergruppe de tradisjonelt har slitt tungt med å få grep om, så kan det være et signal om at "den alvorlige" nye ungdomsgenerasjonen nå også politisk søker mot det trygge. 22/7-terroren har i tillegg gitt en politisk oppvåkning blant mange unge som det skal bli interessant å se om holder i seg framover.
Ap er det partiet som har de største økonomiske ressursene. Gjenspeiles det i at partiet også er best på nett av alle? Vi skal se, og jeg starter som vanlig med Twitter.
Alle skal ikke med på Twitter
3 119 tweets har blitt formidlet i løpet av disse snart fire årene. Det gir en frekvens på drøyt to tweets pr dag i gjennomsnitt. Med sine 9 828 følgere er Ap Norges største twitterparti, knapt foran Venstre.
Bare unntaksvis kommer partiet seg ut av den monologorienterte Twittertilværelsen.
Som i svareksemplet til lektoren under som undrer seg over russefeiringens framtid:
For det er med store doser av undring jeg registrerer at partiet, som har vært lengst på Twitter, har en framferd omtrent som en nybegynner.
Viser vei på Facebook
Frp har tidligere vært Norges største Facebookparti, målt i antall Likes. Men i år ble man passert av Ap. I løpet av dette året har Ap gått fra ca 5 000 til 47 000 noe som tilsvarer en vekst på over 800 prosent. Pilen føk rett til værs i kjølvannet av 22. juli, men framgangen var klar også i første halvår. Deretter har det vært en utflating, slik det framgår av grafen under. Her er Aps utvikling også sammenlignet med de andre partiene.
Vi ser også at det slett ikke bare er Ap som har opplevd økt interesse rundt sin Facebook-virksomhet i år, samtlige partier kan notere til dels klar framgang. Denne utviklingen kan si noe om at flere folk ønsker å vise politisk interesse i sosiale medier generelt, samt at Facebook har blitt en stor og viktig kanal å vise det på. Dette betyr at partiene også i større grad må møte folk der de er. Den økte interessen generer også mer engasjement og flere henvendelser til partiene både i form av spørsmål, innspill og kommentarer. Noe som jeg ser på som gjødsling av demokratiet vårt.
Partiene har nå to valg; enten å si at vi har ikke ressurser og kapasitet nok til å besvare. Eller at vi velger å prioritere og snakke med velgerne våre og andre interesserte. Ap ser ut til å ha valgt det siste på Facebook. For Ap-siden viser vei både når det gjelder dialog og tilføring av verdi, som er de to hovedkriteriene som vi har valgt å gjøre våre vurderinger på bakgrunn av. Særlig imponerer Ap på dialogdelen.
Det gis kommentarer og innspill både i kommentarfeltene der Ap selv har initiert informasjonen, og man besvarer også en rekke spørsmål og henvendelser når folk som er innom siden, selv initierer og åpner tråder.
I så måte går Ap klart utenpå de øvrige partiene på dette feltet. Følgerne opplever dermed å bli tatt på alvor, innspillene blir lest og kommentert av folk sentralt i Ap og man tilfører hverandre gjensidig verdi. På den måten fungerer Aps Facebookside som en levende politisk møteplass og ligner dermed på en velgerstand hvor det hver dag kryr av folk som vil møte og snakke med politikerne. Hvilke stands i en valgkamp opplever egentlig noe slikt..?
Aps Facebookside er pr i dag blant de fremste eksemplene her til lands på hvordan man, ved å ta i bruk moderne digitale virkemidler, kan kommunisere både mer direkte og nå raskere ut til langt flere enn man kunne tidligere.
Betyr det at hverken politikere eller velgere lenger trenger de tradisjonelle mediene? Nei. Sosiale medier kommer i tillegg til, ikke i stedet for og supplerer vel så mye som de konkurrerer med TV, aviser og radio. Journalister som kan stille kritiske spørsmål og redaksjoner som kan sette sammen ulike fragmenter til en større helhet, er det behov for i all overskuelig framtid. Men dette samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier, der vi f.eks sitter på Facebook eller Twitter og diskuterer et TV-program, er noe som jeg tror vi bare vil se mer av i årene som kommer. Dette er et samspill som dermed også politikere og partier i større grad må forholde seg til.
Aps Facebook-side fortjener mye skryt. Men den har også et forbedringspotensial. Det er særlig to ting jeg vil holde fram i den forbindelse. For det første så registrerer jeg atter en gang et parti som velger å bruke statusfeltet primært til å lenke til artiklene på egen nettside. Det er et signal om at det er på arbeiderpartiet.no informasjonsinnholdet først legges, mens Facebook brukes først og fremst for å få spredd budskapet mer. En viss interaksjon mellom nettside, Facebook og Twitter er lurt. Men den ensidigheten som Ap og de andre partiene nå viser fram, der det pøses på fra egen nettside og ut til Facebook og Twitter, tror jeg på sikt blir for drøy. Variasjon er et stikkord. Å produsere innhold som er unikt for de ulike plattformene, tror jeg framover vil være en forutsetning for at stadig mer drevne og kresne velgere i sosial mediesammenheng skal gidde å engasjere seg og følge med. Vi som er på Facebook og Twitter er snart ikke fornøyd med bare å få tildelt "smuler". Her har derfor Ap en utfordring hva gjelder å framvise mer kreativitet.
Dernest så undrer jeg meg noe over den samhandlingen som foregår mellom Stoltenberg-siden og Ap-siden. En del av de spørsmål som rettes direkte til partilederen og statsministeren, blir besvart av "Arbeiderpartiet". Disse svarene havner også i Facebook-feeden på Ap-siden. Her er det noe som skurrer. De fleste forstår at Stoltenberg selv ikke kan svare på alt. Men kan ikke de rådgiverne og apparatet rundt ham, som svarer på hans vegne, svare direkte kun på Stoltenbergs side, i stedet for at dette går via Ap sin side? Slik dette nå framstår, så blir "Arbeiderpartiet" et litt snålt mellomledd. Og når man går inn på Ap sin side, så er det vel neppe svar på hva andre har spurt Stoltenberg om, som man vil ha?
Vil du være med Jens, eller spise middag med Jonas?
Det er umulig å unngå og legge merke til et stort bilde av Jens Stoltenberg og spørsmålet "Vil du være med?" i en snakkeboble når man frekventerer Arbeiderpartiet.no. Smart å invitere oss til deltakelse via et åpent spørsmål, tenker jeg.
Hm. Så å "være med" er altså = være medlem av Ap. Bildene av betalingskortene gir meg assosiasjoner til netthandel. De færreste av oss er medlemmer av politiske partier. De færreste av oss har intensjoner om å bli medlem av noe parti. Bør ikke da svarene på et spørsmål om vi vil "være med" handle om også noen andre ting enn medlemskap? For det kan jo hende at vi vil være med og påvirke og spille inn forslag som vi mener er lure, uten at vi vil inn i Ap. Muligheten for å melde seg inn i partier er det naturlig at blir synliggjort på de respektive partienes nettsider. Men så prangende som Ap her har valgt å gjøre det, synes jeg er å gå over en grense.
Ved siden av ligger det en boks om hva som er partiets hovedsaker (Eldreomsorg og arbeid til alle), samt noe om jeg vil spise "middag med Jonas" (som jeg kommer tilbake til) og deretter "Aktuelle temaer" som dreier seg om nytt partiprogram, statsbudsjettet 2012 og valg 2011. Og ved siden av dette igjen kan man legge inn sin e-postadresse og bli "holdt oppdatert". Under der er det en "Aktuelt på nett"-variant med Brattli-seminaret, profilering av en Ap-blogg samt den siste tweeten fra Arbeiderpartiet. Hver for seg interessante saker, men samlet på et brett, side om side på hovedsiden, blir det i meste i laget. I alle fall for meg, det er rett og slett litt vanskelig å konsentrere seg fordi det er så mye. Her tror jeg det er en ide å gjøre noen prioriteringer, fremme noe og kutte vekk noe annet, eller gi det en annen plassering.
Det ligger mye informasjon på Aps nettside. Å erverve seg kunnskap om hva Ap står for og hvordan partiet jobber, er helt essensielt hvis man ønsker å forstå vårt politiske system. Derfor hadde jeg gjerne sett at noe av stoffet var litt lettere tilgjengelig i den forstand at det tidvis tørre og kjedelige stoffet som presenteres i nyhetsstrømmen, ble spritet opp. På samme tid som det også er noe tiltalende ved det tørre og saklige i en tid der det kjappe og enkle har en tendens til å vinne fram. Her, som i det meste her i livet, gjelder det imidlertid å balansere på en bra måte og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Ap er tidvis flinke til å variere ved å bruke Youtube-klipp, noe som jeg tror ikke minst den yngre garde setter pris på. Men alt i alt så synes jeg ikke Aps nyhetsartikler skiller seg ut i positiv forstand fra andres partiers tilsvarende informasjon. Og hvorfor får vi ikke vite hvem som skriver artiklene?
Ap profilerer ikke bloggerne sine i særlig grad på nettsiden. Det kan være en grunn for det. Dette er rett og slett et svakt punkt for partiet. Få Ap-folk i regjering og på Stortinget har fått noe særlig dreis på bloggingen sin. Når jeg leter godt, såfinner jeg et lite ikon nederst i venstre hjørne som man kan klikke seg inn på. Da spretter listen til venstre opp. Åtte navn nevnes; Gharkakhani, Torve, Gustavsen, Tajik, Michaelsen, Aasen, Pedersen og Stoltenberg. Kun sistnevnte sitter i regjeringen. Seks av de andre er stortingsrepresentanter, mens Drammens Masud Gharkakhanis er eneste lokalpolitiker. Trolig er det disse åtte man mener har de beste bloggene av sentrale Ap-folk.
Jeg skjønner ikke helt hvordan Tajik har fått plass på blogglisten. Det er ingen blogg, men en hjemmeside. En god sådan. Det er tilløp til gode bloggtakter blant de øvrige (Cecilie Staude har vurdert Stoltenberg), men ingen av dem har det jeg vil betegne som en god blogg med noenlunde jevnlig og brukbar frekvens på oppdateringene, spennende innhold og personlighet.
Ap har ellers sin bloggmøteplass i Mittarbeiderparti. Her er det Origos soneløsninger som utgjør utgangspunktet, og man må registrere seg for å kunne kommentere. Dette legger visse beskrankninger på bloggingen og kan virke ekskluderende på interesserte, samtidig som det åpner for økende lojalitet blant de registrerte. Slik sett faller det inn i et mønster som vi har identifisert gjennom disse analysene: Parti-bloggerne når trolig først og fremst den harde kjernen, mens kommunikasjonen med folk som befinner seg i sfærene litt utenfor, blir svak.
Tilbake til Jonas. Eller Støre som jeg foretrekker å benevne utenriksministeren som. "Vil du spise middag med Jonas? Fram til nyttår har DU sjansen", står det å lese. Spennende. Hva skal til for å kunne diskutere med ham de utfordringene vi står overfor både her hjemme og der ute over en bedre middag, tenker jeg og klikker meg inn på "min" sjanse. Dette er hva som da møter meg: 
Hæ - bilder av kredittkort nå igjen? "Verver du en venn før nyttår er du med i trekningen av en dag med Jonas Gahr Støre, deg selv og alle du verver. Har du ekstra lyst til å vinne? For hver person du verver øker sjansene. Hver verving teller som et "lodd" i trekningen" står det å lese.
Støre som utlodningspremie til flinke ververe altså. Forsåvidt en fiffig variant. Og Ap skal ha for kreativiteten. Men når dette kommer på toppen av den massive medlemsprofileringen som jeg omtalte innledningsvis, så blir det vel voldsomt. Man blir litt matt.
Ap har en god Facebook-side. Den klart beste av de sju partiene som er vurdert. Partiet går foran på dialogfronten og viser hvordan økende politisk engasjement i sosiale medier kan møtes på en veldig bra måte. Derimot er Twitter-kontoen svak. Kjedelig og monotont monologisk. Mens nettsiden har flere bra elementer, men forstyrrende trekk som gjør at helhetsinntrykket svekkes. Bloggingen har også et veldig stort forbedringspotensial.
Totalt sett forteller dette meg at Ap er et parti som har kommet et godt stykke på vei hva gjelder å utvikle digitale løsninger der samkvem mellom samfunnsinteresserte mennesker kan få et godt utløp. Samtidig har analysen også avdekket ujevnheter som gjør at det må jobbes godt i tiden som nå kommer hvis partiet skal ligge der det håper å ligge i sosiale medier inn mot valget i 2013; klart i front.
I så fall tror jeg kommunikasjonsavdelingen og øvrige entusiaster i partiet i større grad må klare å få flere av de ledende politikerne i Ap med seg ut i den sosiale medieverdenen. Parallelt med at det må jobbes kontinuerlig med utvikling av kunnskap og skolering.
