Frp fester grepet om Nord-Norge

I den siste bloggposten i serien om partienes geografiske variasjoner knyttet til 09-valget, skal jeg ta en titt på Frp. Partiet har den jevneste geografiske profilen av alle. Frp-oppslutningen svinger mao. mindre fra fylke til fylke og landsdel til landsdel enn for de andre partiene. En forklaring på dette, er at Frp (av stortingsspartiene) er det nyeste tilskuddet i partifloraen og således i mindre grad har sin forankring i de gamle skillelinjene (sentrum-periferi, kultur osv), men i stedet målbærer motsetningene langs nye dimensjoner som særlig innvandringsspørsmålet.

Dette betyr ikke at ikke også Frp har sine geografiske styrker og svakheter. Tradisjonelt har partiet stått sterkt i Oslo og fylkene rundt Oslo, på Sørlandet og Sørvestlandet. Ved de senere valgene har imidlertid Oslo gått fra å være ett av de beste Frp-fylkene til å bli ett av de dårligste. Underliggende velgerstrukturer i Oslo som klart økende innvandrerandel og sterk utdanningsvekst er en stor ulempe for Frp. Også Vest-Agder gjorde partiet en kraftig dipp ved 01-valget, trolig knyttet til at Frp-utrenskningene (med Vidar Kleppe i front) slo særlig sterkt inn her. Men nå har man hentet seg inn og endog vokst så mye at kretsen ved 09-valget ble landets sterkeste Frp-fylke. En topplassering som Vest-Agder deler med Møre og Romsdal, ett annet fylke som har vist en bemerkelsesverdig Frp-styrke ved de tre siste valgene.

Dette betyr at Vestfold, som har vært Frps beste krets siden 1993, ved fjorårets valg måtte ta til takke med tredjeplassen. Fylket har vært noe preget av et sterkt bompengefokus, noe som nok har gagnet Frp ekstra. Når bompengespørsmålet nå er er mer avklart, så har trolig Frp også mistet noen "bompengestemmer". En tilbakegang fra 29,3 i 2005 til 27,2 i 2009 var likevel mer enn ventet ved et valg der Frp på landsplan gikk fra med 0,8 pp.

Frp gikk ellers fram i samtlige andre fylker, med ett unntak. Og det unntaket var Østfold. En titt på lokatallene viser at det sviktet særlig i Fredrikstad med en tilbakegang på godt over tre prosentpoeng. En forklaring på dette kan være at noen velgere har valgt å straffe Frp for lokale forhold som dundrende budsjettunderskudd og Frp-ordfører i pinlige seanser.

Det mest interessante geografiske Frp-trekket er imidlertid at partiet tok noen store jafs i Nord-Norge. Det har tidligere vært sagt og skrevet en hel del om Frps økende styrke i nord, men faktum er at dette stort sett har vært et meningsmålingsfenomen. Ved selve valgene har nordlendingene stemt Frp i mindre grad enn resten av landet. Men ved dette valget gjorde Frp det klart bedre i både Troms og Nordland sammenlignet med landssnittet. Og også i Finnmark er partiet nå like ved sitt gjennomsnitt.

Jeg tror Kystpartiets kollaps ved 09-valget særlig har kommet Frp til gode. De hadde en protestvelgerprofil som lignet Frps og en del av deres velgere har trolig havnet her. Frp har sannsynligvis også utnyttet KrFs voldsomme nedtur i nord til sin fordel. I tillegg må Frp denne gang ha greid å mobilisere noen av dem som tidligere har kunne tenke seg å stemme på partiet, men som har latt være fordi de ikke helt turde når det kom til stykket.

I så måte er noen barrierer brutt for Frp i nord.

Sommerintervju med Liberaleren

Nettstedet Liberaleren har intervjuet meg om bøker, markedskultur og sånt. Blant spørsmålene var hvilken ene bok jeg ville beholde resten av livet. Jeg endte opp med å svare Bibelen.

Hva ville du svart?

Høyre bedrer distriktsprofilen

I min lille bloggserie om partienes geografiske variasjoner, er det nå Høyre sin tur. Et parti som har hatt en bemerkelsesverdig sterk utvikling det siste året. Oppturen startet så smått i valgkampen i fjor og har senere bare ballet på seg i en slik grad at partiet nå endog har passert Frp på gjennomsnittet av målingene.

Jeg fant klare tegn til geografisk nedsliping hva gjelder Aps oppslutning. Og etter å ha studert Høyres valgresultat 2009 synes jeg dette er en bra konklusjon også for vårt nest eldste parti. Det betyr ikke at de geografiske svingningene er små. Tradisjonen tro ble Nord-Trøndelag landets svakeste Høyre-fylke med en oppslutning på 8,9 prossent. Etterfulgt av Hedmark og Finnmark. Mens Akershus for fjerde stortingsvalg på rad ble Høyres beste krets med en oppslutning på 23,1 prosent. Etterfulgt av Oslo og Hordaland.

Men den prosentvise Høyre-framgangen i Akershus og Oslo var mindre enn i mange andre fylker. Hordaland puster nå Oslo Høyre i nakken og kan være forbi i 2013. Også Buskerud, Rogaland og Vestfold fortsetter å være gode kretser for Høyre.

Den geografiske nedslipingen handler ikke bare om at Høyre, relativt sett, gjør det noe svakere i sine to beste kretser. Det dreier seg også om at partiet er i ferd med å redusere sine svakheter i "distriktsfylker" som særlig Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland og Troms. Det er således tegn som tyder på at Høyres framgang er denne gang er bredere enn ved det gode valget i 2001 da framgangen var særlig sterk i Høyres beste fylker.

I sum tolker jeg dette som et tegn på at "bypartiet" Høyre nå er i ferd med å feste et bedre grep på distriktene.

        

Er parlamentarisme veien å gå?

Lørdag foredro jeg for Hordaland Frp om parlamentarisme. Etter at Frps koalisjonspartnere i fylket, KrF og Høyre, synes å gå inn for å bytte dagens formannskapsmodell, så blir det trolig avgjørende hva Frp vil havne på (både Ap, SV, V, Sp og Rødt er i mot å skifte styringsmodell). Trolig derfor var det også litt interessant for Frp-erne å høre hva en ekstern fyr som meg har å si om dette.

Jeg åpnet med å peke på noen hovedelementer ved hver av de to modellene.
Formannskapsmodellen kjennetegnes av at formannskapet i kommunen/fylket velges etter et forholdstallsprinsipp. Dvs. at partiene blir representert etter sin styrke i kommunestyret/fylkestinget. Formannskapet består av om lag en firedel av de folkevalgte representatene og er uavsettelig.

Hva slags folk sitter i formannskapet? Jo, det er stort sett den lokalpolitiske eliten. Partiene plasserer sine beste menn og kvinner her fordi formannskapet har en meget viktig funksjon som forberedende organ og ofte fattes også sentrale politiske beslutninger reelt sett her. I et formannskapsystem spiller både ordføreren og rådmannen en meget viktig rolle. Ordføreren som den viktigste politikeren - ofte også den eneste i kommunen som har politikk som en heltidsjobb. Rådmannen (eller administrasjonssjefen som det vel formelt rett heter i disse kjønnsnøytrale tider...) som øverste sjef for byråkratiet. I kommuner der rådmannen har blitt litt vel sterk, snakkes det ofte om et "rådmannsvelde".
Slik jeg vurderer det, er konsensusorientering mye av den bærende ideen bak et formannskapssystem.
Alle skal, via forholdsholdstallsmetoden, få noe gjennomslag, og alle skal ansvarliggjøres for den politikken som føres. Politikerne er stort sett "glade amatører".

For å få fram hva som i hovedsak skiller parlamentarisme fra formannskapsmodellen, nøyde jeg meg med å peke på fire kjernepunkter. For det første så utgår det utøvende organet, kommunerådet (eller fylkesrådet) fra kommunestyret/fylkestinget. Har et parti rent flertall, så danner også dette partiet som regel "regjering". Etter Aps glanstid på 50-tallet, er det i norsk sammenheng heller sjelden at et parti får rent flertall - både i kommunal, fylkeskommunal og nasjonal sammenheng. Da blir det et spørsmål om forhandlinger og samarbeid mellom to eller flere partier hva gjelder å få stablet et styringsdyktig flertall på beina. Lykkes ikke det, så blir det eventuelt en mindretallskonstellasjon. Det er imidlertid i utgangspunktet et flertallsprinsipp gjennomsyrer  parlamentarismen, altså at det er en eller annen form for flertall som bør ligge til grunn for styringsmakten. I Norge har vi nasjonalt dog ingen tradisjon for å ha tillitsvotering når en regjering tiltrår, således trenger dette flertallet ikke være positivt og eksplisitt uttrykt (negativ parlamentarisme). I Bergen har man imidlertid en slik votering, men ikke i Oslo.
Kommunerådet/fylkesrådet står også ansvarlig overfor kommunestyret/fylkesstyret. Dette betyr bl.a. at de utøvende har en plikt til å komme med korrekt informasjon til de folkevalgte. Brudd på infoplikten kan, i siste instans, medføre mistillitsforslag  fra opposisjonen (opposisjonen kan formelt imidlertid reise mistillit på ethvert grunnlag - gjerne også misnøye med sveisen til fylkesården). Får et mistillitsforslag flertall, så må kommunerådet/fylkesrådet gå av. De styrendes sterkeste maktmiddel, er kabinettspørsmålet. Får de et flertall i mot seg på dette, så må de også gå av (her er det en viss akademisk debatt knyttet til hvorvidt de styrende har en plikt eller bare en rett til å gå av, men den debatten skal jeg ikke trøtte dere med i denne omgang..)

Ordføreren har en mye mer symbolsk rolle i et parlamentarisk system. Han eller hun framstår som  vingeklippet og blir mest av alt et ansikt utad. Rådmannen er borte fordi den utøvende, styrende makten av byråkratiet overføres fra administrasjon til posisjonspolitikere. I bunn for parlamentarisme ligger det således en bærende ide om en politisiering i den forstand at byråkratenes makt dempes og utøvende politikeres makt styrkes. Dette innebærer også en profesjonalisering av lokalpolitikken der det blir noen flere heltidspolitikere. Ønsket om å synliggjøre de politiske forskjellene mellom partiene er også en sentral ide.

Etter noen faktiske opplysninger knyttet til parlamentarismens inntreden både nasjonalt (1884-1910, vi hadde ikke noe fullt utviklet parlamentarisk system før også Høyre aksepterte dette fullt ut), kommunalt (Oslo innførte i 1986, Bergen fulgte etter i 2000 og Trondheim har nylig vedtatt å innføre det i neste periode) og fylkeskommunalt (Nordland var først ute i 1999, deretter har Hedmark, Nord-Trøndelag og Troms fulgt på (alle fra 2003), så kom jeg over i den mest morsomme delen av foredraget. Nemlig å diskutere modellene opp i mot hverandre. I diskusjonen forutsatte jeg at modellene er "idealtypiske" - altså at de i praksis fungerer omtrent slik de er tenkt i teorien.

Her er (som vanlig) ståsted avgjørende for hvilke argumentene som man synes er de beste for og imot, men jeg trakk like fullt fram fire hovedmomenter som kan tale for begge modellene. For formannskap først:
1. Samarbeid: Sier man at tverrpolitisk samarbeid og ansvarliggjøring av alle politikere og partier er en god ting, så er nok foramnnskap å foretrekke.

2. Stabilitet: Et formannskap sitter for fire år av gangen. Punktum. Et fylkesråd kan avsettes hver eneste dag.

3. Gjenspeiling av valgresultatet: Et formannskapssystem med forholdsmessighet gjenspeiler velgernes preferanser på en bedre måte. I et parlamentarisk system risikerer f.eks. det største partiet å bli uten utøvende innflytelse. 

4. Tradisjon. Vi har en nesten 200 år lang tradisjon for formannskap. Mange steder har det fungert bra. Hvorfor da endre modell? ("vi vet hva vi har, ikke hva vi får")

Deretter trakk jeg fram fire hovedgevinster ved å eventuelt bytte til parlamentarisme.

1. Politiske ansvaret tydeliggjøres. De styrende kan ikke løpe fra sitt politiske ansvar - både hva gjelder utøvende politikk og det byråkratiet de leder.

2. Rådmannsveldet elimineres. Makt flyttes fra sterke og ikke demokratisk valgte byråkrater, til folkevalgte politikere.

3. Effektivitet. Et politisk system der to-tre styrende partier ikke trenger ta hensyn til alle de andre partiene i samme grad, blir et mer effektivt system fordi beslutningsprosessene blir raskere og linjene kortere.

4. Overordnet og finansiell styring. I et formannskapssystem der alle skal få noe gjennomslag, er det en fare for svakere økonomistyring. I et parlamentarisk system burde politiske prioriteringer være lettere å gjøre og dermed økonomien lettere å styre.

På dette siste punktet bør det føyes til at parlamentarisme, isolert sett, på kort sikt trolig er et noe mer kostbart system i den forstand at flere politikere må frikjøpes. Men det trenger ikke være mye dyrere, det er f.eks. mulig å redusere antallet fylkestingsreprsentanter eller gjøre andre grep (i tillegg til å fjerne rådmannen) på byåkratisiden. 

På blogg og twitter fikk jeg, i forberedelsene til foredraget mitt, andre momenter som bør tillegges vekt (takk til Synnøve Handeland, Torbjørn Sølsnes, Fredrik Mellem, Morten Elster, Andreas Halse Jarle Heitmann og Kristina Torbergsen for gode innspill). Jeg valgte å plukke fram tre av dem: 
- Det kan være en fare for at flere avgjørelser tas i lukkede rom i et parlamentarisk system der posisjonspolitikere og partier styrer og steller veldig mye.
- Opposisjonen gis dårlige rammebetingelser i parlamentarismen. De styrende får ofte heltidsjobber og har et byråkrati å støtte seg på. Opposisjonen er amatørpolitikere og er i stor grad overlatt til seg selv.
- Velgerne kan lettere belønne eller straffe partier og politikere i et parlamentarisk system der ansvarsforholdene er klarere.

Det skapte en viss humring i salen da jeg sa at det på spinnesiden ofte uttrykkes at størrelse ikke teller og at jeg tidvis er i tvil om dette bare er noe de sier..  Men i parlamentarisk sammenheng så synes det som om størrelsen entydig har noe å si. For det er vel neppe tilfeldig at det på kommunalt plan kun er de største byene våre som har innført systemet? Når det er sagt, så ser jeg ikke noe i veien for at parlamentarisme kan fungere også i mindre kommuner. Men neppe i de aller minste. På fylkesplan er etter mitt skjønn alle fylker store nok til å ha dette systemet.

Men så er det et klart "men" ved de overnevnte idealargumentene. For hva er praksisen i kommunene? Jo, praksis fra Oslo og Bergen er at det ofte er mindretallsparlamentarisme. Hva er praksis fra mange kommuner med formannskapssystem? Jo, praksis er at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner som reelt sett sitter med makten. Hva betyr dette for argumentene for de to modellene? Det betyr at argumentene blir mer uklare. Fordi praksis går i retning av en modelltilnærming. Derfor er det helt essensielt å være klar over at styringssystemet i seg selv ikke er avgjørende for hvordan kommunen eller fylket styres. Men det er de som utfører styringen, politikerne, partiene og byråkratene, og hvordan de utfører sine roller, som er det viktigste. Eller sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta om styringssystemet er sånn eller slik.

Når det gjelder erfaringspraksisen fra fylkene, så er den annerledes. For her har flertallsparlamentarisme vært totalt dominerende. Det synes altså å være langt lettere å bygge flertallskoalisjoner på fylkesplan enn på kommunalt plan, noe som nok henger sammen med at de politiske motsetningene og stridsspørsmålene er langt sterkere i kommunene enn i fylkene. I så måte får de nevnte argumentene igjen mer gyldighet. Men også på fylkesplanet er det et klart men. For her har det ikke bare vært flertalltallskoalisjoner, men sågar mange "overtallige" flerall. Dvs. at flere partier enn nødvendig for å bygge flertall, trekkes inn i den utøvende styringen. Og jo flere partier som trekkes inn i den utøvende makten, jo mer nærmer man seg formannskapsystemet om å ansvarliggjøre flest mulig.

Deretter sa jeg litt mer om erfaringspraksisen og evalueringen fra kommuner og fylker som har hatt parlamentarisme. Noen trekk fra Oslo først:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Mer helhetlig styring
- Konsensuspreg både før og etter parlamentarisme. 
- Høy legimitet. De fleste politikere i Oslo vil videreføre systemet.
Bakteppet for innføring av parlamentarisme i Oslo var økonomiske problemer. Økonomien forverret seg på kort sikt etter parlamentarismeinnføringen, men har bedret seg senere.
Hva gjaldt konsensuspreg, så er det nok noen modifaksjoner. Jeg snakket nylig med Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland. Han sa at mange Oslo-politikere, selv om de er grunnleggende positive til parlamentarisme, til tider er litt oppgitt over at parlamentarismen på mange måter bidrar til å konstruere uenighet (opposisjon vs posisjon) som egentlig ikke finnes.
  
Bergen hadde ikke det samme økonomiske bakteppet som Oslo for å innføre nytt styringssystem. Her handlet det mer om ønsket om bedre og mer helhetlig politiske styring. Erfaringene fra Bergen viser:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Konfliktorienteringen er langt sterkere enn i Oslo. Noe som bl.a.a vises ved at mistillit er mer brukt i Bergen.
- Ordføreren er (som ventet) klart svekket.
- Politikerne er klart mer splittet i synet på om parlamentarisme er bra.

Når det gjelder fylkene, så nøyde jeg med å peke på noen fellestrekk (selv om det er forskjeller på de fire fylkene som har innført dette til nå):
- Flertallsparlamentarisme dominerer
- Fylkesrådene blir meget sterke, fylkestingene svake.
- Posisjonspolitikere er generelt langt mer fornøyd enn opposisjonspolitikerne med systemet.
- Byråkratene er generelt mer misfornøyd enn politikerne.
- Politiske skillelinjene har blitt noe mer markerte.
- Det politiske ansvaret har blitt klarere.
- Valgdeltakelsen har ikke økt.
- Media har ikke blitt mer interessert i å skrive om fylkespolitikk.
- "Hestehandlingen" har blitt mer lukket.

Slik sett har erfaringene i fylkene på mange måter vært i tråd med hva man kunne forvente.

Avlsutningsvis dro jeg fram noen av hovedunktene i mitt foredrag:
* Formannskap dominerer, men parlamentarisme er på vei inn. 
* Det er gode argumenter for begge modeller
* Praksis på kommunalt plan synes å gi en modelltilnærming
* Styringsmodell av underordnet betydning?
* Erfaringene med parlamentarisme er generelt delte, men jeg tolker hovedbildet dithen at det er er noen flere positive enn negative erfaringer. Og det beste argumentet er kanskje at ikke en eneste kommune eller fylkeskommune som har innført parlamentarisme, har byttet tilbake.

Selv er jeg nok en svak (og ingen entusiastisk) tilhenger av parlamentarisme på kommunalt og fylkeskommunalt plan.
Etterpå var det duket for en spørsmålsrunde. Flere var opptatt økonomi og hva en overgang til parlamentarisme ville koste. En ville vite hva innbyggerne syntes om parlamentarisme, hvorpå jeg repliserte at "folk flest" ikke vet eller gir blaffen i hva slags styringssystem som kommunen eller fylkeskommunen har.

Så fulgte en meget velsmakende lunsj hvor jeg satte meg ned blant noen "på gulvet"-politikere. Her fikk jeg både en dose skepsis mot statsvitere og en tirade mot norske avgifter og medier, servert som attåtnæring. Jeg har vært borti noen fylkesmøter i andre partier dette året, og jeg kan konstatere at Frp fremdeles har politikere som skiller seg en hel del fra andre politikere.

I den etterfølgende debatten, hadde først toppolitikerne, med Terje Søviknes, Gunnar Bakke, Arne Sortevik, og Gjermund Hagesæther i spiss, ordet (jeg savnet noen damer.). Siden dette var et lukket møte, så har jeg ikke til hensikt å referere hva de sa om sitt ståsted i saken. Men jeg røper vel neppe noen særlig stor hemmelighet når jeg viderebringer at taktikk, i Frp som i andre partier, er et element som også debatteres og vektlegges når standpunkter skal fattes. 


  

Oslo og Akershus er Venstres livsforsikring

Torsdag er en fin dag å bruke på å ta en titt på Venstres geografiske profil. Vårt eldste parti var tidligere Norges fremste bygde- og motkulturparti. Men det var den gang da. For nå har partiet sin største styrke på det mest sentrale Østlandsområdet.

Ved valget i 1945 var Oslo og Akershus blant Venstres desidert svakeste valgkretser. Ved valget i fjor var Oslo og Akershus partiets to beste kretser. Det sier noe om den oppsiktsvekkende utviklingen som partiet har vært igjennom.

Valget i fjor ble som kjent en katastrofe for Venstre, i den grad man bør bruke slike begrep om et partis tilbakegang. Venstre-elendigheten ble imdilertid noe mindre elendig enn den ellers kunne vært, takket være at styrken i Oslo og Akershus medførte at partiet tross alt ble representert på Stortinget med to representanter.

Når vi går litt bak tallene, så viser det seg at Venstres resultat på 6,4 i Oslo faktisk var hakket bedre, relativt sett, enn resulatet i 2005. Eller sagt på en annen måte: Venstre gikk litt mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis. Men for all del: Venstre gikk solid tilbake også i Oslo, som i alle andre fylker. Med et eneste unntak, og det var Finnmark hvor partiet faktisk kunne notere et lite tidel i pluss (en aldri så liten Vera Lysklætt-effekt..?)

I Akershus beholdt partiet sitt ene mandat. Partiet hadde OK margin ned, men heller ikke mer da det tross alt var det siste faste mandatet man kapret i fylket. Like fullt; skulle partiet ei heller ved valget i 2013 klare å karre seg over sperregrensen, så vil Oslo og Akershus trolig nok en gang sikre partiet stortingsrepresentasjon fram mot 2017 slik at man også i neste periode i alle fall har en liten parlamentarisk plattform å jobbe videre på. For husk at Oslo trolig vil få to mandater mer, mens Akershus ligger an til ett mandat mer sammenlignet med dagens mandatfordeling - noe som gjør det litt lettere for et Venstre under sperregrensen å henge med videre. Slik sett utgjør Oslo og Akershus partiets livsforsikring p.t.

Derfor er det med en viss grad av undring jeg leser den autoriserte Sponheim-biografien. Der sier den avgåtte partilederen bl.a. at:
- Dette akademiske, borgerlige Venstre har skaffet seg velgere i Oslo og i de andre byene, men det representerer etter min mening ikke det genuine sentrum. Det går an å argumentere for at det er det partiet Venstre bør være, men det er ikke et parti som fyller en sentrumsrolle i politikken, og etter mitt syn er det døden for Venstre å få en slik todeling av norsk politikk. Hele kyst-Venstre med den store sosiale samvittigheten, kombinert med troen på småbedrifter, på at folk må kunne tjene penger, det har blitt svekket med all Oslo-dominansen vi har fått i dette partiet. Her har det vært en utvikling i Venstre som jeg ikke har klart å demme opp for.

Jeg finner Sponheims analyse meget snodig. Fordi jeg er av den oppfatning av Venstres delvise suksess under Sponheim, nettopp skyldes at partiet under hans ledelse plasserte seg klarere på borgerlig side enn hva forgjenger Odd Einar "giftet seg med Gro" Dørum gjorde. I så måte burde Sponheim glede seg over den sterke framgangen i Oslo og Akershus i stedet for å nærmest gremmes.

Sponheim manglet drøyt 300 stemmer på stortingsplass. Hadde Hordaland hatt det ene mandatet ekstra som de kommer til å få ved neste valg, så ville han i dag vært stortingsmann i stedet for fylkesmann. Dette betyr at også i Hordaland er det brukbare muligheter for Venstre-representasjon i 2013, selv om partiet nok en gang skulle havne under sperren. For fremdeles så gjør partiet det bedre enn landsgjennomsnittet i Hordaland. Det samme gjelder i Rogaland. Venstres fire beste fylker, er dermed også landets fire mest folkerike fylker.

Venstre har derimot nesten kollapset i Møre og Romsdal. Partiet ble ganske nøyaktig halvert fra 2005 til 2009 her. Også i nabofylket Sogn og Fjordane går det brattere utforbakke enn i resten av landet.

Generelt fortsetter Østfold, Hedmark, Telemark og våre fire nordligste fylker  å være Venstres største problemfylker - selv om Finnmark som nevnt ble et lite Venstre-lyspunkt.    

Sør- og Vestlandet redder KrF

I mine ettervalgsanalyser har jeg tatt for meg de geografiske profilene til Rødt, SV, Ap og Sp. Turen er nå kommet til KrF. Den tradisjonelle kunnskapen om partiets velgere tilsier at KrF har sin styrke på Sør- og Vestlandet, mens man - litt enkelt sagt- står svakt i resten av landet.

Er det slik fortsatt? Ja. Som i 2005, ble partiet ved fjorårets valg stående igjen med fire faste mandater: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. I landets øvrige valgkretser har ikke KrF pt. styrke nok til å kapre rene distriktsmandater. Slik sett utgjør Sør- og Vestlandet partiets livsforsikring. For selv om KrF skulle falle under sperregresen ved neste valg, så vil partiet trolig bli representatert fra i alle fall 2-3 av disse fylkene. Jeg holder Rogaland som det sikreste KrF-mandatet, etterfulgt av Hordaland og Vest-Agder, mens Møre og Romsdal er det mest usikre "kortet".

Hva er forklaringen på dette fenomenet? I korte trekk handler det om tradisjon, kultur og verdier. De såkalte motkulturene (avholdsbevegelse, legmannsbevegelse og målsak) har stått, og står fortsatt, sterkere her enn andre steder i landet. Verdikonsevaratismen står sterkere og det samme gjør familieverdiene. Dette er en fordel for motkulturpartiet framfor noe i norsk politikk; KrF. Men vær oppmerksom på at motkulturen på Sør- og Vestlandet (også) er svekket.

Valgresultatet på 5,5 prosent var elendig for KrF. Det var partiets svakeste valg siden partiet ble landsomfattende i 1945. KrF gikk tilbake i samtlige fylker, sammenlignet med 05-valget. Relativt sett var tilbakegangen minst i Aust-Agder og Rogaland. Vest-Agder ble, for niende stortingsvalg på rad, partiets beste krets med en oppslutning på 15,5 prosent. Mens Hedmark var svakest for KrF med stusselige 2,5 prosent. De geografiske variasjonene er dermed meget store for partiet, dog noe mindre enn for  Senterpartiets del.

Det er sikkert noen KrF-ere som hadde håpet på diverse personeffekter av at kjente politikere toppet listene. Jeg kan ikke finne spor av noen Hareide-effekt i Akershus. Det er ingen Tørresdal-effekt å spore i Nord-Trøndelag. Og jeg kan ei heller se tegn til noen Hansen-effekt i Vestfold. Dette forsterker mine stadige tilbakevendene påstander om at personeffekter i rikspolitikken i stor grad er overdrevet.

Jeg merker meg likevel at Rogaland, igjen sånn relativt sett, trender klart positivt for KrF. Eller sagt på kanskje noe mer forståelig måte: KrF-tilbakegangen i Rogaland har vært liten sammenlignet med andre steder. Jeg vil derfor strekke meg til å si at det er mulig at dette kan tolkes som å være en aldri så liten fjær i den hatten som listetoppen Dagfinn Høybråten trolig ikke bruker.

Ellers er det interessant å se hvordan KrF totalt har mistet grepet på Nord-Norge sammenlignet med glansperioden ved valgene i 1997 og 2001. Tilbakegangen har her vært kolossal. Denne trenden har falt sammen med at Ap i stor grad har gjenvunnet mye av den styrken som gikk tapt i nord rundt tusenårsskiftet.
Således er det grunn til å tro at KrF har lekket mer velgere til Ap i nord enn de har gjort andre steder.

 
 


       

Formannskap eller parlamentarisme?

For tiden jobber jeg med et foredrag som skal holdes for Hordaland Frp neste helg. Temaet er parlamentarisme. For det er nå snakk om at Hordaland fylkeskommune kanskje skal bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Nordland, Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark har parlamentarisme allerede. I tillegg til kommunene Oslo og Bergen. Og parlamentarisme er på gang i Trondheim. Jeg vet også at parlamentarisme diskuteres innført i Stavanger.

Formannskap er fortsatt dominerende. Men parlamentarisme er altså på vei inn flere steder. Er det bra?
Flere hoder tenker bedre enn ett. Har du erfaringer fra arbeid i en eller begge disse modellene? Eller synspunkter på fordeler og ulemper?

Spill inn i kommentarfeltet!

Mai-analyse

Min analyse av velgerbevegelsene ligger nå ute hos Minerva. Sjekk ut bloggposten nedenfor for tilleggssnadder.