Kåre Willoch

En æra er over.

Finansminister Vedum synes å ha feilinformert Stortinget om lønnsstøtteordningen. Kanskje har han fått dyrekjøpt lærdom om at omtrentlighet fungerer dårligere i posisjon enn i opposisjon.  Justisminister Mehl føyes inn i rekken av politikere med pendlerbolig-saker. Det straffeskattes hun nå for. Venstre passerer i disse dager fem prosent på snittet av målingene for første gang siden 2015. Nei, den siste uken før jul har langt i fra vært stille på politikk-fronten. Her er det mye å analysere og skrive om. Likevel er det noe annet som sitter sterkere igjen hos meg fra de siste dagene: Bisettelsen av Kåre Willoch. Fordi en æra i norsk politikk er over med ham.

Gerhardsens fall
En æra som strekker seg helt tilbake til 1957 da han ble valgt inn på Stortinget for første gang. Fire år senere mistet Ap sitt rene stortingsflertall som de hadde hatt siden 1945. Gerhardsen-regjeringen falt i 1963 på Kings Bay-saken som et produkt av dette og et SF på vippen. En borgerlig regjering tok over. Med John Lyng som statsminister. Willoch var med på disse historiske hendelsene. Han ble handelsminister i Lyng-regjeringen. Bare for noen få dager, men likevel viktige dager fordi det viste at det faktisk var mulig at noen andre enn Ap kunne styre landet. Det var et faktum som mange en gang trodde nesten ikke gikk an. Lyng-dagene pekte fram mot den borgerlige valgseieren i 1965. Og Borten-regjeringen som H og Willoch ble en del av. Igjen som handelsminister. En borgerlig regjering som satt i over fem år fram til den gikk i indre oppløsning i 1971 på EF-saken.

Høyre-bølge og liberalisering
Bortens fall ga Høyre muligheter til å bygge seg opp igjen i opposisjon. Med Willoch i opposisjonsfront. Som partiformann på starten av 1970-tallet og som parlamentarisk leder gjennom hele 70-tallet. Høyre og Willoch fikk hjelp av internasjonale velgerstrømninger. Høyre-bølgen var på nippet til å sende Ap ut av maktposisjonen allerede etter valget i 1977. Et valg som er det mest dramatiske i moderne tid der det vippet fram og tilbake mellom blokkene gjennom kvelden. Det hele kulminerte med at det ble funnet en gjenglemt konvolutt i Nordland med SV-stemmer blant Ap-stemmene. Det ga SV og Hanna Kvanmo det mandatet som venstresiden trengte for å berge flertallet.
– Jeg liker Kåre Willoch dårligere enn deg, skal Hanna Kvanmo ha sagt til statsminister Oddvar Nordli. På det grunnlaget regjerte Nordli-regjeringen videre.  

Dette var ergerlig for H, Willoch og de borgerlige, men sett i ettertid var utfallet snarere gunstig for dem. De kunne da bruke tiden fram til neste stortingsvalg til å bygge ytterligere styrke inn mot en knusende valgseier i 1981 som ga Høyre hele 31,8 prosent. Partiets beste valg siden 1924. Framgangen kom på bred front over hele landet. Valgseieren ga Høyre et enormt momentum for å gjennomføre egen politikk. Et momentum som H-regjeringen, ledet av Willoch, og i 1983 supplert med KrF og Sp, brukte til å iverksette reformer som økt åpningstid i butikkene, fjerning av kringkastingsmonopolet og liberalisering av boligpolitikken for å nevne tre. Politisk er det nok dette som først og fremst står igjen etter hans statsministertid. Reformer som har blitt stående.


Dette er mitt analysebrev nr 55 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Kabinettspørsmålet
Ved 1985-valget gikk de borgerlige litt tilbake og nok til at H+KrF+Sp-regjeringen mistet flertallet og ble avhengige av et Frp på vippen. Willoch mindretallsregjering forsøkte å stramme inn i en tid der oljeprisen falt dramatisk. De la fram en pakke som bl.a. inneholdt en økning i bensinavgiften. En økning som Carl I. Hagen og Frp ikke ville være med på. «Jeg innvilget Willochs avskjedsansøkning», er Hagens favorittformulering etter den historiske dagen da Willoch-regjeringen falt etter kabinettspørsmålet på denne pakken. Mens Willoch på sin side elsket å vise til at Hagen stemte for å felle en borgerlig regjering, noe de i valgkampen få måneder før hadde lovet at de aldri skulle gjøre. Han pekte også på at Ap og SV stemte i mot noe de egentlig var for, kun for å felle regjeringen og få makt.
«Det er bedre å ha vært statsminister enn å være det» er et velkjent Willoch-sitat som nok oppsummerer denne tiden som statsminister godt. 

Klimaforkjemperen
Willoch tok farvel med den aktive politikken etter at han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 1989, men videreførte sitt samfunnsengasjement som fylkesmann i Oslo og Akershus fram til 1998. Deretter ble han kanskje mest kjent som en betydelig samfunnsdebattant som særlig utmerket seg i Palestina-spørsmålet, miljø- og familiepolitikk. Områder der han viste evne til å innta nye standpunkter.  

I en samtale under Arendalsuka 2018 resonnerte han slik:
«Tror du at huset ditt kommer til å brenne? Svaret er nei. Men du tegner jo brannforsikring? Ja, selvfølgelig. Sånn er det også med klimapolitikk. Er det risiko for at mennesket påvirker klimaet, så er den risikoen så fatal at vi er nødt til å gjøre hva vi kan. Og så vil vi oppdage at en effektiv klimapolitikk koster en bagatell i forhold til den gigaskade som vi risikerer å skape hvis vi ikke fører en effektiv og litt kostbar klimapolitikk».

Gro og Kåre   
Det som sitter aller sterkest igjen hos meg etter Willoch er imidlertid «Gro og Kåre»-duellene på 80-tallet. Duellene ble et begrep som fortsatt står som en påle i både vår politiske historie og vår mediehistorie. De bidro til å fange min politiske interesse, og mobiliserte, ikke bare en gryende tenåring som meg – men store deler av det norske folk - til politisk oppvåkning av svært verdifull karakter. Uavhengig av hvem man eventuelt var mest enig med.

Willoch var skarp i disse duellene. Ekstremt opptatt av fakta, spiss i formen, tidvis arrogant og antagelig en fryktelig motstander å møte. Brundtland var yngre, viste mer følelser og temperament – noe nok Willoch også spilte på ved å gjøre stadige små forsøk på å fyre henne opp. Men duellene handlet i første rekke om politikk der de trakk opp viktige skiller mellom deres to partier. Det var et fascinerende skue. Tross den tydelige politiske konflikten mellom dem og den ulike væremåten, så tror jeg det lå en underliggende og gjensidig respekt i bunn fra dem begge.

Privat
Da jeg så bisettelsen, kom minner om alt dette opp igjen. Samtidig kom det også inn en annen dimensjon som trolig mange av oss ikke har reflektert like mye over. For hans tre barn tegnet i sine taler et bilde av familiemannen, den private Willoch. Som bl.a. var opptatt av at de alltid skulle spise middag sammen klokken 16.45. Som hadde stor omsorg for sine nære omgivelser. Og som hadde store sykdomsutfordringer de siste årene. Denne private delen var Willoch opptatt av å hegne om.

I en tid der det stadig blir vanligere for mange politikere å vise fram mer av dette, var det fint å bli minnet på at også politikere som ikke liker å dele disse sidene, er hele mennesker med private gleder og problemer – ikke helt ulikt alle oss andre. Kanskje er det lett å glemme dette når man hører og ser politikere i det offentlige rom – enten det nå er på riksplan eller lokalplan. Politikere med sterke meninger og tidvis flotte retoriske talegaver. Som virker så tøffe, selvsikre og bestemte - slik som Willoch. Da bør vi huske at det kun er en side vi ser, en side som nødvendigvis ikke gir et godt bilde av hele mennesket. Antagelig har vi godt av ikke å vite alt. Det bør fortsatt gå an å ha en privat side – selv for politikere på aller øverste nivå.    

«Min far var en vanlig mann», sa datter Cecilie.

En uvanlig, vanlig mann, kan vel tillegges.


Dette er mitt analysebrev nr 55 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere



        

Sterk venstreopposisjon

Rødt og SV ligger nå historisk høyt på målingene.


Med ordene «Nå er det alvor», innledet statsminister Jonas Gahr Støre en uke preget av forsterkede Korona-tiltak. Uken ble avrundet med tiltak for å møte en annen krise; strøm. En fellesnevner på deler av kritikken som har kommet for denne krisehåndteringen kan oppsummeres med Støres egne opposisjonsord rettet mot Solberg-regjeringen i sin tid: «For lite, for sent».

På den annen side er det også en del som mener tiltakene mot Korona går for langt. Så det er ikke på noen som helst måte enkelt å gjøre alle til lags, ja, bent fram er det vel dønn umulig. Men fester det seg et generelt inntrykk av at regjeringen er bakpå på begge fronter, så er det ikke bra med tanke på velgertillit.

Dette er mitt analysebrev nr 54 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere


 Høyre er landets største
Målingene har fortsatt å gå i feil retning for regjeringen denne uken. Ap og Sp har samlet sett nå har under 35 prosents oppslutning i snitt på desember-målingene, en tilbakegang på over fem prosentpoeng siden valget. H er tilbake som landets største parti. Vi må tilbake til mars i år for å finne siste tidspunkt H hadde den tittelen. Frp og Sp kjemper om å være tredje størst, i øyeblikket ligger de side om side på rundt 11 prosent. V og «Andre» ligger stabilt rundt sitt valgresultat, mens MDG og KrF sliter og virker å ha nok med å holde seg over tre prosent. 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Des 21	5,6	9,6	23,6	11,2	3,2	3,3	4,7	24,0	11,2	3,4
Valg 21	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6
Differanse	+0,9	+2,0	-2,7	-2,3	-0,7	-0,5	+0,1	+3,6	-0,4	-0,2

SV og Rødt flyr høyt
Noe av det mest interessante nå, er at opposisjonen til venstre for regjeringen rører på seg. SV ser nesten tosifret. Jeg måtte bla helt tilbake til desember 2005 i målearkivet for å finne en måned som var sterkere enn nivået de akkurat nå har inne. Rødt er på sin side i ferd med å få los på 6-tallet, aldri har vi hatt et sterkere parti til venstre for SV her til lands.

Både R og SV har kruttsterke lojalitetstall. Begge har lojalitet tett opp mot 80 prosent. Til SV å være er dette helt eksepsjonelt. Rødt er mer vant til høy lojalitet, men også for dem er dette glitrende. For øvrig drives SVs vekst særlig av overganger fra Ap. Det er nærmest en «velgerlov» som sier at når AP faller så stiger SV og vice versa. Rødts vekst ser ut til å være mer sammensatt. De plukker litt fra mange andre partier: Sp, Ap, H og MDG. I så måte virker SVs framgang, ut i fra bakgrunnstallene å bedømme, skjørere. SV er mer avhengig av at Ap fortsetter å slite. SVs framgang er først og fremst drevet fram av by-velgerne, mens Rødt går jevnere fram i hele landet.  

Faktorer som forklarer venstresideframgangen
Disse historisk sterke venstreside-tallene er vel verdt noen refleksjoner rundt mulige årsaker. Her må vi nok lete etter faktorer både av grunnleggende og temporær karakter. Underliggende tror jeg begge nyter godt av:
1.  Blå regjering i åtte år har skapt rom for en tydelig venstreopposisjon.
2. Sosial utjevning har seilt opp som viktig sak for velgerne. Det gagner begge partier.  
3. Aps problemer de senere årene har skapt vekstmuligheter til venstre.
4. Begge partier har jobbet godt med organisasjon, politikk og profilbygging de siste årene.
5. Strategiene deres fungerer.

Utfyller hverandre  
Er det virkelig plass til to partier på Tinget til venstre for Ap på sikt? Ta en titt på grafene under. De viser opinionsutviklingen de siste 16 årene. Framgangen for begge partier særlig de siste fem årene har kommet samtidig. Både SV og R har gått klart fram. Det kan tyde på at svaret er ja. Velgerne sendte begge inn med grupper av bra størrelse på Tinget i høst.   

 

SV og R utfyller hverandre. Faktisk ikke helt ulikt H og Frp på motsatt opposisjonsside. SV er på mange måter venstreopposisjonens ansvarlige storebror. Som har sittet med regjeringsmakt med Ap i åtte år, som var i nærheten av å ende opp i regjering igjen, men som nå i stedet er budsjettpartneren som Støre-regjeringen tyr til. Røde velgere som står mellom Ap og SV, som synes R blir for drøyt, men som synes Ap kan være for grått og kjedelig, har SV som et naturlig alternativ. Grønne velgere, ikke minst i storbyene, med venstresidepreferanser som anser V som for borgerlige og MDG som for ensaksorienterte og radikale, kan også finne SV som naturlige.

Vaktbikkja      
Rødt er SVs rampete lillebror. Og Stortingets vaktbikkje. Som taler makten i mot, driver systemkritikk, klinker til i duellene, drar på med de spenstige budsjettforslagene og den sterkeste retorikken. Enten det nå er snakk om billigere strøm til folket, fjerne frynsegoder til politikere eller hvordan rikingene bør tas hardere. Aller best personifisert av Mìmìr Kristjànsson som er høyt og lavt på de fleste debatt-fronter for tiden. Og i tillegg deltar i Farmen og gjør suksess som forfatter med ferske bøker av både egen mor og Jon Michelet.

 

Samtidig har Rødt opparbeidet seg en profil som peker ut over det opprørske. Der partileder Bjørnar Moxnes har gått foran og fått med seg dyktige folk inn på Tinget som Marie Sneve Martinussen, Seher Aydar, Tobias Lund og Sofie Marhaug. De skaper i sum en seriøs bredde som er et tegn på at R-oppturen de siste årene er noe langt mer enn et blaff. Også SV har en potent stortingsgruppe som setter sitt preg på samfunnsdebatten. Bak Audun Lysbakken finner vi sterke «kort» som Torgeir Fylkesnes, Kari Kaski, Kiristi Bergstø og Ingrid Fiskaa.  

Plass til begge
Solberg-regjeringen hadde i det meste av sin åtte-årsperiode lite opposisjon til høyre for seg. Støre-regjeringen har to partier i opposisjon til venstre for seg. Det er nok ett for mye, er det lett å tenke. Men slik tenker ikke velgerne nå. Tvert i mot.

Hvilket betyr at det kan være bra med plass til dem begge.   

  

 
Dette er mitt analysebrev nr 54 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Svak regjeringsstart

Ap + Sp-regjeringen har mistet rundt 1500 000 velgere siden valget.      

Regjeringen så seg nødt til å komme med strengere Korona-restriksjoner denne uken: Gjeninnføre metermål, munnbind, kohorter, antallsbegrensinger på besøk i hjemmet, skjenkestopp m.m. Man har åpenbart ventet i det lengste med dette, men usikkerheten rundt omikron ble en utløsende faktor for nok en gang å innføre sosialt dempende tiltak som griper inn i borgernes frihet.

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 53 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere. 

«Vente og se»-holdningen, som har preget regjeringens kommunikasjon fram til nå, ble på denne ukens pressekonferanse med statsminister Støre, finansminister Vedum, helseminister Kjerkol, Folkehelse-Stoltenberg og Helsedirektør Guldvog, avløst av tydeligere alvor, kraftigere signaler og konkretisering av tiltak. Samtidig registrerte jeg at elementet av anbefalinger var mer framtredende enn påbud.

Avdempet kriseforståelse
Høyres oppslutning i regjeringsposisjon svingte tidvis i takt med utviklingen av pandemien. Da alvoret var på sitt høyeste, i mars-mai 2020 og januar-februar 2021, steg partiets oppslutning klart. Mens tilslutningen falt tilbake i mer «normale» perioder. Om Ap, og muligens Sp, kan få en tilsvarende «krise-effekt» nå, gjenstår å se. De første målingene som kommer etter de aller siste tiltakene, blir derfor ekstra interessante å følge.

Jeg tror ikke regjeringen vil få noen positiv «krise-effekt» denne gang. Først og fremst fordi kriseforståelsen er mer avdempet nå. To år har snart gått siden første nedstenging, og folk har lært seg å leve med pandemien. Mange mener de siste restriksjonene var helt nødvendige, og noen ønsker det strengere, dette kan slå gunstig ut for regjeringen. Tilliten til myndighetenes håndtering er fortsatt generelt god, det kan også hjelpe regjeringen. Men tilliten viser en synkende tendens de siste ukene og månedene, og de kritiske røstene er sterkere. Området har også blitt mer politisert – fordi Korona-håndtering ikke lenger er noen «unntakstilstand», men en del av også den politiske hverdagen.           

Ap lekker til Høyre og SV
Ap og Sp holdt bra på oppslutningen de første ukene etter valget og maktskiftet, men de siste opinionstallene viser en foruroligende tendens, sett med regjeringsøyne. Oppslutningen har dalt fra 40 prosent ved valget til under 36 prosent nå på gjennomsnittet av desember-målingene. Et fall på fire prosentpoeng utgjør om lag 120 000 velgere.

Begge regjeringspartiene har færre lojale velgere enn før. En del av dem har satt seg på gjerdet, men de mister også velgere til andre partier. Ap har økende lekkasjer til særlig H og SV, i følge bakgrunnstallene. Mens Sp lekker litt til omtrent alle partier. Altså en stikk motsatt matrise av hva partiet har opplevd de siste årene.

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 53 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere. 

Tre forklaringshypoteser
Hva skyldes Støre-regjeringens store tilbakegang etter valget? Jeg vil peke på tre forklaringshypoteser som i sum kan gi et inntak til forståelse:

1. Strømprisene.
Prisene på nødvendighetsgodet strøm er svært høye for tiden, og regjeringens svar på å møte dette har foreløpig vært i det blå. Dette er viktigere enn Korona for mange velgere nå, noen av dem virker å være tilbøyelige til å gi regjeringen deler av skylden for krisen. En strømkrisepakke er ventet lagt fram om kort tid, kanskje i dag. Innholdet i den kan være avgjørende for den videre opinionsutviklingen i det korte bildet.  

2. President-sakene.
Den store, negative oppmerksomheten rundt stortingspresident Eva Kristin Hansens tvilsomme boligdisposisjoner, som førte til hennes avgang, tok mye fokus en periode. I tillegg utspant det seg en maktkamp innad i Ap i.f.m. utpekelsen av hennes etterfølger, Masud Gharahkhani. Dette ga velgerne nok en påminnelse om at det fortsatt er sterke fronter og indre strid i Ap, en strid som de utad klarte å bilegge de siste månedene før valget.       

3. Rødgrønn splid.
Entusiasmen rundt den rødgrønne valgseieren fikk seg kjapt en smell da SV trakk seg ut av regjeringsforhandlingene. Uenigheten ble ytterligere synliggjort gjennom budsjettforhandlingene mellom de tre partiene. Før valget hadde man en felles «fiende»; Solberg-regjeringen, som forente dem. Etter valget har den indre spliden i den rødgrønne blokken kommet tydeligere fram for velgerne.       

Svakere utgangspunkt
Ap+Sp-regjeringen har snublet etter de første meterne. Det er fortsatt langt igjen til første mellomtid i 2023, og det er fullt mulig å komme tilbake i godt driv til 2025.

Men Støre-regjeringen har nå skaffet seg et mye svakere utgangspunkt enn regjeringene før dem. 


Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 53 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere. 

Sprekere opposisjon

Opposisjonen rører på seg både på budsjett-, pandemi- og opinions-fronten.

Ap, Sp og SV kom som ventet til budsjettenighet.   I følge Ap var dette det «mest rettferdige budsjettet på åtte år». Innføring av feriepenger på dagpenger er et punkt som de var særlig fornøyd med. Sp-leder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum var tydelig stolt over at man klarte å komme til enighet uten å øke bruken av oljepenger. Reduserte ferjepriser er et punkt som trekkes fram som et tydelig og nytt stempel på en mer distriktsvennlig regjering. Mens SV mener deres forhandlingsinnsats har resultert i en mer sosial og grønn profil. Der billigere SFO og tannlege, samt nei til 26. konsesjonsrunde på norsk sokkel, er tre av hovedpunktene.

Budsjett-kritikken
Høyre frykter skatteøkningene i budsjettet for alle som tjener over 600 000 bare er starten på en serie økninger med den nye regjeringen. De framholder også at folk som tjener under 400 000 kommer dårligere ut, dette punktet blir bestridt av Ap. Frp kritiserer regjeringen for at budsjettet vil gi høyere drivstoff-priser neste år. De er også skuffet over manglende innsats for å avhjelpe folk med økte strømpriser. Her går det nok nå i retning av tverrpolitisk enighet på Stortinget der de vil komme med en ekstrabevilgning til de som strøm-rammes hardest.

Rødt mener forliket er altfor puslete med tanke på å redusere forskjellene og etterlyser økt selskapsskatt slik at særlig de en prosent rikeste skal betale mer. Venstre er skeptisk til klima-effekten av budsjettet og frykter bl.a. dårligere kollektivtilbud og økte priser. Også MDG er opptatt av klima-effekten og er spesielt kritiske til at regjeringen ikke kan dokumentere om utslippene vil gå eller ned som følge av budsjettavtalen. KrF er på sin side oppgitt over at regjeringen fjerner fritidskortet for barn fra lavinntektsfamilier som deltar på fritidsaktiviteter.            

Rollefordeling
Ap og Sp, som utgjør dagens regjering og som la fram sitt budsjettforslag, eller rettere sagt endret litt på den avgåtte Solberg-regjeringens budsjettforslag, forsvarer naturlig nok sitt eget opplegg og skryter av det. SV, som utgjør det støttegrunnlaget som regjeringen trenger for å skape nødvendig flertall bak det endelige budsjettet, argumenterer selvsagt for gjennomslagene de mener de fikk til i forhandlingene. Og opposisjonen på Tinget, som består av H, Frp, R, V, MDG og KrF, er i varierende grad kritiske, med sine ulike tilnærminger. Dette er rollene mellom posisjon og opposisjon. Slik skal det være og slik er det bra at det er.

Alle disse har sin agenda og har sine egne briller på. Så får det bli opp til oss andre, med eller uten briller, å vurdere hva som egentlig er retningen i dette budsjettet. Men aller først går det trolig an å enes om at budsjettforskjellene mellom partiene i grunn ikke er så veldige store. Man er enige om mye, selv om det ikke høres slik ut. For 98-99 prosent av budsjettet er man enige om. Så «krangles» det mest om den siste prosenten. Dette er det alltid verdt å ha i bakhodet når budsjettdebatter pågår. Det går derfor fint an å være rausere i ordbruken både fra posisjon og opposisjon uten at det går på bekostning av rollefordelingen. 


Dette er mitt analysebrev nr 52 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere. 

Budsjettet er mer rødt enn grønt
Mitt inntrykk er at både Ap, Sp og SV har klart å sette sitt stempel på statsbudsjettet 2022. Jeg undrer meg i grunn litt over at det ikke var mulig for de samme tre partiene å sitte i regjering sammen. Men viljen var åpenbart ikke nok til stede for det. Regjeringen er «heldige» med de økte strømprisene i den forstand at det medfører betydelig økt overskudd for Statkraft. Det økte utbyttet derfra på over to milliarder, puttes rett inn i budsjettforliket og vipps får man muligheter for å øke sine prefererte gode formål uten å trekke inn mer oljepenger. Risikoen er at man gjør seg avhengig av engangspenger, penger som Støre og Vedum neppe håper staten skal få neste år.

Skatteomleggingen i retning økning for de som tjener mest, gir et rødt stempel. SVs miljø-gjennomslag gir en viss grønn profil. Utenfra sett synes imidlertid grønnskjæret å være blassere enn rødskjæret. På den ene siden er man opptatt av utslippskutt, men på den annen side er man også opptatt av å beskytte folk mot økte kostnader av å forurense. Hvordan man skal nå eget mål om 55 prosent utslippskutt innen 2030 blir vanskelig å forstå med denne innbakte motsetningen. Ap og Sps åpenbare behov for å komme mange av sine distriktvelgere i møte, bremser dermed ønsket om å gi mer, eller skal vi si mindre, gass i retning av å nå miljømålene.            
       
Skarpere Høyre
Budsjettenigheten har blitt overskygget av omikron. Denne nye, muterte utgaven fra Sør-Afrika har, som ventet, også ankommet Norge. Parallelt med sterkt økende smittetall, har det ført til at regjeringen har kommet på banen med nasjonale tiltak og anbefalinger, etter råd fra våre helsemyndigheter Helsedirektorat og Folkehelseinstitutt. Noe nølende har helseminister Kjerkol og statsminister Støre gitt noen føringer denne uken som i sum skaper et inntrykk av økende alvor. De tiltakene og anbefalingene som ble kommunisert på gårsdagens pressekonferanse og som trer i kraft i dag, var noe mer skjerpende enn de som kom tidligere i uken. Men de er ikke veldig strenge målt mot det vi har vært igjennom tidligere. Det handler om mer restriktiv innreisekontroll, mer hjemmekontor, visse karanteneinnskjerpelser, utelivsbegrensninger og munnbind. Det er åpenbart at mer vaksine fortsatt er hovedstrategien som man lener seg tungt på.

På den ene siden ønsker man ikke mer inngripende tiltak som vil kunne møte økt folkelig motstand fra borgere som har fått smake mer frihet de siste par månedene. På den annen side er det risikabelt å gå inn i en vinter med sterkt økende smitte uten å signalisere at man tar dette på alvor. Hvor det beste balansepunktet befinner seg, er det bortimot umulig å si, men dette er det regjeringens oppgave å finne ut av – etter å ha lyttet til gode råd.  

Jeg pekte i forrige ukes analysebrev på at Høyre generelt har vært moderate i sin opposisjonsrolle etter at de trådte ut av maktposisjon. Denne uken har vi sett et annet og skarpere Høyre. Et Høyre som har vært harde i sin kritikk av Ap. Både helsekomiteens leder og tidligere stortingspresident, Tone Trøen, og H-leder Erna Solberg, mener regjeringen har somlet med å komme med tiltak. Det kulminerte med et direkte munnhuggeri mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre på «Politisk kvarter» i går, der den nye statsministeren mente den avgåtte statsministeren og hennes regjering hadde skapt et feilaktig inntrykk av at pandemien var over før de gikk av. En påstand som Solberg ba Støre om å trekke tilbake.

Det har vært noe forunderlig at de som både har gode og mindre gode grunner til ikke å vaksinere seg, samt de som mener myndighetenes pandemi-håndtering har vært altfor inngripende, har hatt få troverdige «talspersoner» som kan argumentere saklig og rolig for sine synspunkt. Det har blitt mye Charter-Svein, Kari Jaquesson og Lysglimt Johansen - noe som nok har bidratt til å marginalisere motstanden. Men en av få slike stemmer er filosofen Einar Øverenget. I en kronikk på NRK Ytring nylig skriver han at «Det er grunn til å tro at vi rent medisinsk tåler at en av ti har valgt ikke å vaksinere seg - da bør vi også tåle det politisk og sosialt. En syretest for et demokrati er hvordan det behandler et mindretall. I dag er det noen andres rettigheter som settes i spill – i morgen er det kanskje dine». 
Færre kommer trolig til å si ja til og ta dose 3, så dette mindretallet er økende. 
          
Sterkere opinionstendenser for opposisjonspartiene
Opinionsmessig virker det fortsatt å være en relativt avventende velgermasse vi ser etter stortingsvalget. Gjennomsnittet av alle november-målingene viser at Ap, V og MDG ligger omtrent på sitt valgresultat. H, Frp, SV og R ligger litt over. Mens Sp og KrF er litt under. Det rødgrønne flertallet er fortsatt stort.

Likevel er det noen tendenser i de aller siste målingene som antyder svakhetstegn for de to regjeringspartiene Ap og Sp. Og stadig sprekere tendenser for H, Frp, SV og R. Hvorvidt dette er et blaff eller starten på noe mer langvarig, kan bare kommende målinger si oss noe om. Men den «bandwagon-effekten» som nye regjeringer ofte får med seg etter et valg, som Høyre nøt godt av på samme tid etter valgseierne i 2013 og 2017, og som de første målingene etter 2021-valget antydet at Ap kunne få i år, virker nå å være borte. I så fall ble «hvetebrødsdagene» for Ap og Sp av det meget kortvarige slaget. Det gjelder derfor å få snudd denne utviklingen for Støre, Vedum og co. Kanskje kan Støre «håpe på» en omi-effekt inn mot jul. Det kan uansett bli tungt å forsvare alt som de har å forsvare ved lokalvalget 2023 - hvilket slett ikke er lite.

De siste dagene kan ha vist oss at 23-valget kan by på gode angrepsmuligheter for opptil flere partier som befinner seg i dagens rikspolitiske opposisjon.  
         

Dette er mitt analysebrev nr 52 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

God opposisjonstart for Høyre

Ap trøbler på flere fronter.

Vi har lagt bak oss en uke som i politisk forstand har vært preget av mye støy rundt både budsjett og stortingspresident. Eva Kristin Hansens presidentavgang etter pendlerboligsaken, har ført hennes Arbeiderparti inn i en situasjon med ny synliggjøring av den indre striden i partiet. En strid som i forkant av stortingsvalget virket i noen grad å være bilagt.

Dette kommer på toppen av at Ap gikk på et nederlag da deres plan A om et regjeringssamarbeid med SV falt i grus. Man opplever nå baksiden av dette med et SV som, naturlig nok, ikke gir ved dørene i de pågående budsjettforhandlingene. I tillegg framstår statsminister Støre og regjeringen famlende i den økende smittesituasjon landet befinner seg i, de virker å være i villrede over hva som bør veien videre. Det har vært en svart uke for Ap.

Dette er mitt analysebrev nr 51 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

   Tegning: Egil Nyhus



I sum kan dette bidra til å ødelegge det velgermomentumet som den nyvalgte regjeringen har. De første opinionstallene som er tatt opp etter «presidentbråket» lover ikke godt for Ap – men vi bør avvente flere målinger for å trekke slutninger.  

Listhaug i hovedrolle
Denne uken har vist oss et opinionsmønster som kan bli en gjennomgangsmelodi i resten av denne stortingsperioden. SV er partiet som regjeringen i mange saker må skaffe seg flertall med. Et SV som ikke vil oppfattes som noe støtteparti og derfor vil være en gjenstridig samarbeidspartner.

Vi har sett et Frp og et Rødt som, fra hver sin kant, vil være tøffe kritikere. Ikke minst i saker av typen «president-saken» der det virker som elitepolitikere får, og snusker til seg, goder som «vanlige folk» ikke er i nærheten av å få. Særlig har Sylvi Listhaug spilt en hovedrolle i opposisjon her og stilt både stortingspresident og direktør til veggs via omfattende og kritiske spørsmål. En rolle hun har høstet betydelig anerkjennelse for – også fra folk som står langt unna Frp politisk.

Høyre som moderat opposisjonsparti
Høyre framstår, i alle fall foreløpig, generelt som «snillere» og mer moderate. Man kunne se for seg at partiet, etter å ha mistet regjeringsmakten etter åtte år, ville surmule noen måneder over dette og framstå grinete og lite konstruktive. Men partiet, med Erna Solberg i spissen, virker å ha tatt valgnederlaget med fatning. Man har på kort tid gått inn i sin nye rolle med naturlighet og tidvis også ganske så godt humør.

Blir Høyre et moderat opposisjonsparti også framover, så kan det ligge et velgerpotensial her med tanke på å hente en del Ap- og Sp-velgere som eventuelt opplever at regjeringen ikke leverer etter forventingene. Høyre har siden valget krøpet sakte oppover på målingene, slik det framgår av grafen av gjennomsnittstallene nedenfor.   
  

      

 Dette er mitt analysebrev nr 51 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Sterk stortingsgruppe
Høyre har en sterk stortingsgruppe med en rekke profiler, som i tillegg til Erna Solberg, består av folk som Tina Bru, Henrik Asheim og Ine Eriksen Søreide for å nevne fire av de mest framtredende. Der Ap og Sp har tappet sine stortingsgrupper for kraft ved å hente statsråder, har Høyre styrket denne etter valget, selv om noen gode «kort» som Torbjørn Røe Isaksen og Bent Høie forsvant ut av politikken etter regjeringsskiftet.

Så får vi se om Høyre makter å sette sammen det som på papiret virker som et meget sterkt lag, til å bli en godt fungerende og kraftfull enhet. En enhet som, i motsetning til Frp og Rødt, tar i bruk innestemmen i opposisjon. Høyre kan dog her få konkurranse som moderat opposisjonsparti fra V og KrF, men H er såpass mye større enn disse at den konkurransen likevel er begrenset.    

Veien til storbymakt går via MDG?
Det er imidlertid en lang vei å gå for Høyre med tanke å meisle ut ny politikk og strategi inn mot valgene i 2023 og 2025 og igjen få makt. Partiet er nå så godt som ribbet for makt både nasjonalt, regionalt og lokalt. I storbyer som Oslo, Bergen og Trondheim er det faktisk vanskelig å se hvor partiets troverdige veier til posisjon går. For de naturlige samarbeidspartnere Frp og KrF er jo nesten radert bort her. Riktignok står Venstre igjen med til dels fornyet styrke – ikke minst i Oslo, men kun H+V blir for spedt for å danne flertall. Høyres eneste alternativ kan bli å forsøke og nærme seg MDG.

Her ligger det nå en interessant mulighet for dem også nasjonalt framover. Hvis Høyre kommer Venstre og MDG i møte i miljøpolitikken, så kan de potensielt utgjøre en del av en grønn opposisjon til en «gråere» Ap+Sp-regjering. Det kan legge noen føringer som kanskje kan gi storby-Høyre drahjelp i sine mulige MDG-frierier inn mot lokalvalget og skape noe mer realisme i håpet om maktovertakelser. På den annen side vil en slik strategi kunne forsure forholdet til Frp, et parti som de er avhengig av et godt samarbeid med i andre deler av landet, særlig i mellomstore byer og distriktene. Dessuten sitter det nok langt inne for MDG å gå inn i noe forpliktende samarbeid med Høyre. I tillegg er det ikke gitt at MDG vil være stort nok i kommende valg til å få noen avgjørende innvirkning på maktutfall. Så noen enkel vei til mer makt blir det ikke for Høyre, til tross for at man eventuelt skulle vokse fra dagens nivåer.    

Tumultene i Bergen
Ap+MDG+V+KrF-byrådet i Bergen falt denne uken på et kabinettspørsmål om bybane-saken. Det er derfor grunn til å følge posisjoneringen mellom partiene i Bergen med utvidet interesse nå. Bergen er for all del interessant nok i seg selv, men også fordi dette kan gi oss et lite frampek inn mot 2023. Særlig interessant er det hvis dramaet fører med seg at nye konstellasjoner skapes.

Hvilke alliansepartnere hhv. Ap og Høyre bør satse på kort og lenger sikt, er blant de mest aktuelle spørsmålene. Bergen Høyre har tidligere vært revet opp av indre misnøye, noe som har bidratt til svakere valgresultat og gi sentrum et skyv inn i armene på Ap der. Oslo Høyre følger for tiden etter Bergen på dette punkt med mye indre kamp. Altså ikke helt ulikt Ap nasjonalt de siste årene, og siste uke, noe som aldri er gunstig med tanke på både velgeroppslutning og evne til å bygge lag for framtiden. Men indre strid og maktkamp er en del av politikken, har alltid vært det og kommer alltid til å være det. Ikke minst i såpass store partier som Ap og Høyre, i alle fall foreløpig, fortsatt er.

God opposisjonstart, lang vei
Høyre har startet sin nye opposisjonsrolle høsten 2021 på en god måte. Så gjenstår det å se hvordan de forvalter dette utgangspunktet videre.

Veien til H-suksess og gjenerobring av makt i 2023 og 2025 virker fortsatt lang og kronglete.



Dette er mitt analysebrev nr 51 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.