Viktige småtterier

Jeg hadde bittelitt lyst til å drite ut lokalpolitikken i min valgspalte i Romerikes Blad i dag. Men så endte jeg opp med å skrive en hyllest av den. Og dermed også gi en hyllest av de tusenvis av folkevalgte som gjør en jobb for lokalsamfunnene:

12. september gjør vi et valg mellom små retningsforskjeller. For partiene og politikerne vi velger blant, er enige om det meste. Men små forskjeller om små saker gjør ikke valget uvesentlig.   
   

- Denne budsjettdebatten – eller skal vi heller si budsjettkrangelen, som har pågått gjennom hele høsten, har dreid seg om en prosent av statsbudsjettet. Det har vært denne ene prosenten som skulle skaffe en ny giv for Norge.

Dette hjertesukket kom fra daværende Frp-representant Tor Mikkel Wara under Stortingets budsjettdebatt i 1990. Sitatet illustrerer en kjerne ved vårt politiske landskap som er like aktuell i dag. For politikerne står sammen om det aller meste her i landet, selv om det ikke høres slik ut når man lytter til politiske debatter. Realiteten er at det er bred enighet om utenrikspolitikken. Det er også stort sett enighet i innenrikspolitikken. Deriblant en  velferdsstat med romslige trygdeordninger, en god skole og en verdig eldreomsorg. Enigheten er enda sterkere på lokalplanet enn på riksplanet. Pragmatismen trenger her mye av det som måtte være av ideologiske skillelinjer, til side.

Politikk handler om prioritering og fordeling av goder, lærte jeg på statsvitenskapen. I så fall handler norsk lokalpolitikk om å prioritere skole og omsorg. For det er dette som alle kommuner bruker desidert mest penger på. Enten kommunen er Ap-styrt, Høyre-styrt eller hva det måtte være. “Kunnskapsløftet” har visket ut hovedmotsetningene på skolefeltet. Selv om det fortsatt finnes forskjeller i synet på karakterer, privatskoler og nivådeling. Og alle politikerne kappes om å bevilge mest til eldreomsorg. Selv om det finnes uenighet om i hvilken grad private bør slippe til – eller “bestemor på anbud” som gjerne venstresidepolitikere foraktelig omtaler konkurranseutsetting som.

Skattepolitikken er omtrent regulert ut av kommunestyrene siden alle kommuner tar den samme inntektsskattesatsen av innbyggerne. Den lille skatteuenigheten som gjenstår lokalt dreier seg stort sett om eiendomsskatt. Her er det en tendens til at venstresiden er mer tilbøyelig til å innføre eiendomsskatt enn høyresiden. Men forskjellene er på langt nær så markante som man tidvis kan få inntrykk av. Så hvilke store lokalsaker handler årets valg om? Omtrent ingen. Lokalpolitikk er summen av alle de små tingene.

“Kommunepolitikerne bør sørge for at det bygges nytt bårehus med toaletter ved Nannestad kirke som i dag har utedo. Hvor enig er du i det, og hvor viktig er dette for deg?” Det er ett av spørsmålene i NRKs valgomat for velgere som sogner til Nannestad. Nytt bårehus i stedet for utedo? Jeg må tilstå at jeg har lyst til å latterliggjøre dette. Men vent litt – det er jo en lokal prioritering. Muligens et uhyre lite spørsmål, men viktig nok for de som bruker utedoen ved Nannestad kirke. Og det er nettopp dette som lokalpolitikken handler om. En utedo her. En sykkelsti der. En veistump. Ett lys. En fotballbane. En bussholdeplass. En ungdomsklubb. Osv. Småtterier, men viktige småtterier for de som bor der.

“Det viktigste i verden skjer der du bor” er et slagord som Romerikes Blad er glade i å bruke. Kanskje et i overkant navlebeskuende slagord. For vi må passe oss så vi ikke drukner i vårt eget navlelo. Men like fullt, avisen har et poeng. Et poeng som gjør det meningsfylt å stemme ved dette valget. Fordi de små forskjellene om de små sakene i de små lokalsamfunnene er viktige nok.

For folk som lever akkurat der.  

Fylkesanalyse Vestfold

På oppdrag for gratisavisen Vestfold Blad har jeg laget en analyse av fylkestingsvalget
(s. 8 - 9). Dessverre forskjøv tallene i tabellen seg en smule på trykk, slik at Ap har blitt tildelt den oppslutningen SV skulle hatt (stusselige greier..), Sp fikk Aps sin oppslutning osv (sikkert hyggelig for Sp...). Men tallene fremkommer korrekt i søylegrafikken.

I forbindelse med analysearbeidet, ringte jeg opp flere av de mest sentrale kandidatene til Vestfold fylkesting. Særlig synes jeg det var interessant å høre hvordan sentrumspartienes folk resonnerte rundt mulig samarbeid. Det var ikke så veldig mye konkret å få ut av dem, som du kan lese, men jeg tror dette gir en god illustrasjon over tingenes tilstand også i mange andre fylker og kommuner. Sentrum sitter med mange av maktnøklene, men venter bevisst til etter valget med å fordele nøklene til dem de får mest gjennomslag hos. Og kan man egentlig klandre dem for det?

Samtidig er det noe som går tapt i demokratiet vårt når velgere som stemmer på Sp, KrF eller Venstre ikke vet hva de får av maktstyring i sin kommune eller fylke. For er det ikke et valg mellom avklarte alternativer som velgere bør kunne foreta?  

Fylkestingsvalget: Noen ferske vurderinger

Ved min forrige gjennomgang av situasjonene i fylkene hadde jeg kun egne prognosetall å støtte meg på etter  den 22/7. Jeg vurderte situasjonen dithen at Aps sterke sympatiløft gjorde at det så ut til å bli noenlunde status quo hva gjaldt maktposisjonene i fylkene. Etter hvert har det begynt å komme inn noen fylkesmålinger å basere vurderingene på. Dessuten har vi nå også kunnskap om at Ap, som ventet, har falt litt tilbake, mens Høyre og Frp har stanset fallet. Nedenfor finner du mine siste vurderinger av fylkessituasjonen, basert på denne ferskeste informasjonen.

Østfold: Har ikke sett snurten av en eneste måling her, men på mine egne prognosetall har jeg et flertall inne for H+Frp+V+KrF. Det gjenstår å se hvilken retning V og KrF vil velge, men faller de ned på borgerlig side så lukter det nå maktskifte i fylket.

Akershus: Ingen målinger her heller, men på mine tall står det nå og vipper om det skal bli helblått eller ei. Akkurat nå ser det ut til at H+Frp også i kommende periode blir avhengig av V og/eller KrF for å beholde makten i fylket. Men muligheten for helblått er åpenbart til stede. Den eneste reelle muligheten Ap har til maktovertakelse her består i at de får lokket sentrumspartiene over på sin side ved å tilby dem framskutte verv og politisk innflytelse som overgår det høyresiden kan tilby.

Hedmark:  Sentio-måling 16.august viste at Ap og SV luktet på et helrødt flertall, men at man var avhengig av også Sp for å ha flertall. Et flertall av disse tre partiene ser ut som det klart mest sannsynlige valgutfallet - slik det har gjort lenge i parlamentarisk styrte Hedmark.

Oppland: Markedsinfo-måling 19. august indikerte et Ap helt oppe på 47 prosent og rent flertall sammen med SV. Jeg tror ikke på at Oppland er noe særlig rødere enn Hedmark og har ikke helrødt på mine tall. Men sammen med Sp er det rødgrønne flertallet komfortabelt.

Buskerud: Foreløpig ingen fylkesmålinger etter 22/7. Dagens maktkoalisjon av Ap, SV, Sp og V har imidlertid flertallet inne på mine tall. Men man er avhengig av Venstre. Lykkes H+Frp+KrF og dra Venstre over på sin side, så kan det bli maktskifte. Ei heller et rent flertall av disse tre opposisjonspartiene kan ikke helt utelukkes, selv om det virker litt vel langt opp.

Vestfold: Jeg har laget en analyse for Vestfold Blad og bl.a. ringt opp mange av de mest aktuelle fylkeskandidatene for kommentarer. Vil derfor komme nærmere tilbake til dette fylket etter at analysen er publisert litt senere denne uken. Men kan røpe såpass at det ser jevnt ut..

Telemark: Gallup-målingen 29. august indikerer at den brede alliansen av H, Frp, KrF, V og Sp har flertallet inne. Trolig må minst ett av sentrumspartiene bytte side hvis Ap skal komme i  bildet hva gjelder fylkesordførervervet. Det er neppe noe dårlig tips at Sp og frontfigur Terje Riis Johansen kan komme til å gjøre maks ut av en slik mulig vippeposisjon.

Aust-Agder: Respons-målingen 18. august bekrefter mine tidligere antagelser om at det lukter et KrF på vippen her. Og partiet velger vel Ap igjen? Men H+Frp+V er ikke lenger unna flertallet enn at man har en reell sjanse for eventuelt å gjøre KrFs veivalg betydningsløst - i den grad V er sugne på å inngå i en slik blokk.

Vest-Agder: Respons-målingen 18. august   bekrefter også her at KrF ligger an til å beholde vippeposisjonen og kanskje også ordførervervet. Likhetstrekket med nabofylket i øst forsterkes ved at Venstre her også ikke er så veldig langt unna å kunne ha mulighet for å bygge et flertall med H og Frp.

Rogaland: Respons-målingen 29. august tyder på at et helblått Rogaland ikke er langt unna. Men KrF og/eller Venstre trengs trolig for å sikre flertallet. Et borgerlig flertall blir uansett plankekjøring og dermed blir det maktskifte i oljefylket.

Hordaland: Dessverre ingen målinger denne måneden å støtte seg på her. Jeg synes dog at det virker for langt fram til et helblått flertall, men dagens maktkonstellasjon av KrF+H+Frp ser derimot ut til å ha et greit flertall inne. I så fall blir det et spørsmål om det klart minste partiet i denne blokken; KrF, virkelig kan greie å beholde fylkesordførervervet.

Sogn og Fjordane: Responsmålingen 26. august tyder på et jevnt løp mellom Ap og Sp i konkurransen om å bli fylkets største parti. Synes uansett at det lukter fire ny år med en fylkesordfører fra Sp.

Møre og Romsdal: Sentio-målingen 16. august viser et klart borgerlig flertall i gründerfylket. Men heblått virker altfor langt fram, så KrF og/eller Sunnmørslista må nok - som i dag - være med og sikre flertallet og fire år til, med Høyre i styringsforsetet.

Sør-Trøndelag: Respons-målingen 27. august styrker antagelsen om at Ap vil fortsette maktdominansen her. Det rødgrønne flertallet ser brukbart solid ut, men er likevel ikke større enn at et ytterligere SV- og Ap-fall i valgkampens sluttfase kan skape en viss spenning.

Nord-Trøndelag: Den siste Respons-målingen fra fylket gir overhode ikke noe grunnlag for å spekulere i annet enn at Ap beholder fylkesrådslederen i parlamentariske Nord-Trøndelag.

Nordland: Dagens fylkes"regjering" av Ap, SV, KrF og V har et tynt flertall inne på Infact-målingen 24. august.  Dette betyr at Ap kan komme til å måtte inkludere også Sp i maktkonstellasjonen for å sikre flertallet for fire nye år.

Troms: Ap leder i dag en noe uvanlig koalisjon av Ap+H+KrF i parlamentariske Troms. Holder denne "regnbuen" sammen, så er saken klar: da fortsetter disse å regjere videre i fylket. Men skulle H og KrF ønske å bryte ut og danne allianse med V og Frp, så er det pr i dag meget jevnt mellom blokkene. Jeg synes det ser ut til å bli et meget spennende valg i Troms.

Finnmark: Siste måling gir tynt flertall til dagens maktkoalisjon av Ap og SV. Det er et åpent spørsmål om dette holder inn, men jeg heller pr nå svakt til at Ap må søke en partner til for å bevare flertallet.    


Summerer vi opp litt så ser Ap ut til å beholde initiativet i Hedmark, Oppland, Buskerud, Aust-Agder, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark, men særlig i Buskerud og Aust-Agder er dette avhengig av Venstres og KrFs veivalg. KrF kan beholde Vest-Agder, og Sp Sogn og Fjordane.

Mens Høyre og de borgerlige ser ut til greit å beholde makten i Akershus, Hordaland og Møre og Romsdal. Jeg synes også det lukter maktskifter i blå retning i Østfold og Rogaland. Og i Troms og Telemark er det såpass jevnt og uoversiktelig at det er vanskelig å peke ut noen favoritt.

 

Valgkampen uke 2

Valgkampens andre uke er tilbakelagt, og det er i grunn først nå at valgkampen er kommet skikkelig i gang. Partilederdebatten på tirsdag har satt tonen for en valgkamp som kanskje ikke blir så uvanlig som man skulle tro etter 22/7.

To temaer peker seg ut som hovedsaker: Eldreomsorg og skole. Dette er slett ikke uventet, det er jo disse områdene som kommunene bruker klart mest penger på. Og velgerne oppgir at dette er saker som betyr mye for dem når de blir bedt om å rangere viktighetsgrad. Alle partiene ønsker høy velgertillit på disse feltene, men pr. i dag er det Høyre og Ap som har klart best tak på skole i velgernes øyne, med SV et godt stykke bak og deretter kommer de andre. På eldreomsorg har Ap et klart overtak. Frp, Høyre og KrF følger deretter og så kommer resten.

"Sakseierskap" er imidlertid ingen statisk størrelse, partiene må slåss i hver eneste valgkamp og hver eneste dag for å beholde velgerskansene eller eventuelt øke sin tillit. Det er derfor svært viktig for Ap at de får tilbakevist påstandene fra bl.a KrF, Venstre og Frp om at partiet ikke har innfridd verdighetsgarantien. Og derfor er det viktig for Høyre at påstandene om juks i Oslo-skolen blir tilbakevist.

På målingene er det nå klare tegn til at Aps sympatieffekt er avtagende. Men fremdeles ligger partiet i snitt på nivåer et stykke over valgresultatet fra 2007. Høyre synes å ha stanset fallet og har stabilisert seg rundt midten av 20-tallet, noe som er langt over 07-resultatet. Alle sentrumspartiene Sp, KrF og Venstre har fått et visst løft den siste uken, men alle ligger fortsatt under deres 07-nivå. Frp har stabilisert seg 2-3 prosentpoeng under forrige valg, mens SV sliter bare tyngre og tyngre og er nå langt nede på 4-tallet.

SVs fall er ikke bare bekymringsfullt for partiet, men også for Ap som er avhengig av at SV holder et brukbart nivå oppe for at de i sum kan bli sterke nok til å beholde/ta makten i mange av kommunene. Det er ikke umulig for SV å snu trenden i løpet av de to ukene som gjenstår, men det er veldig vanskelig. Fordi det skapes en dynamikk der Kristin Halvorsen, Bård Vegar Solhjell og co tvinges til å kommentere svake målinger i stedet for å snakke om partiets politikk.

Inntrykket av et "SV i krise" er i ferd med å festne seg i velgernes bevissthet, noe som kan få enda flere velgere til å hoppe av SV-lasset de siste dagene. I så fall kan ei heller 3-tallet utelukkes på selve valgdagen.

Det er dramatisk.      


 

Bli glad med Violet Road

I sånn passe humør i dag? Gjør noe med det - sjekk denne! Halve slekten min er med..

Høyhus, eiendomsskatt, eldreomsorg og skole

Det var disse fire temaene Kristin Hoff og jeg sveipet innom da vi oppsummerte noen trekk (ca 18 min ut) i denne andre valgkampuken for Østlandssendingens lyttere. Det er ikke allverdens man rekker å få sagt på fem minutter, så bloggen er jo et fint medium for å fylle på litt.

Når det gjelder høyhus så er det en debatt som trenger seg på etterhvert som befolkningsveksten i det sentrale Østlandssområdet er tiltagende. For man kommer til et punkt flere steder der det å bygge mer i høyden nesten ikke er til å unngå. Derfor tror jeg dette er en tematikk som vil bli viktigere i valgkampene som kommer selv om den neppe blir den store opinionsdriveren i år.

Eiendomsskatt, som Kristin snakket om, er i Oslo og Akershus kjennetegnet av at det nesten ikke er noen kommuner som har innført det. Bare Skedsmo, Nes, Sørum og delvis Lørenskog har det - såvidt meg bekjent (korriger meg gjerne hvis du har andre opplysninger). Mens om lag 300 av landets 430 kommuner har eiendomsskatt. Et viktig poeng her er at skattetematikken for en stor del er tatt bort fra lokalpolitikken i og med at alle kommuner bruker samme (maks) inntektsskattesats. Dette betyr at eiendomsskatt på mange måter er det som står igjen å være uenige om på skattefeltet. Derfor er det et felt som debatteres i lokalvalg etter lokalvalg. Området er særlig viktig for høyresiden. Ikke minst tilhører motstand mot skatt Frps sjel. Men Høyre har de senere årene hatt en høyere velgertillit på feltet enn Frp, og det blir en nøkkel om Frp igjen klarer å utfordre Høyre om "eierskapet" her.

Når det gjelder eldreomsorg, så fikk jeg vel sagt omtrent det hadde tenkt å si, men jeg vil føye til at dette har vært Høyres store akilleshæl i velgerøyne i flere valg på rappen. Ved valget i 2005 var det bare seks prosent av velgerne som sa at partiet har den beste eldreomsorgspolitikken. Derimot var tilliten økt til 11 prosent ved 2009-valget, i følge valgundersøkelsen. Dette er en indikator på at Høyre i denne perioden klarte å bredde ut sine saker og framstå som et helhetsparti. En bredde som trolig bare har økt disse to årene som har gått. Partiet utfordrer nå Frp om å være det beste eldreomsorgspartiet på borgerlig side. Også for KrF er dette et område som det er viktig at man får et bedre tak på, slik man hadde i glansdagene på slutten av 90-tallet.

Skole er Frps svakeste punkt. Nesten ingen sier at Frp har det beste skolepolitikken. Og SV, som ved valget i 2001 lå side om side med Høyre hva gjaldt velgertillit her, har halvert sin stilling.
De påstandene som i disse dager framkommer fra Magnus Marsdal om at det i Oslo-skolen jukses seg fram til gode resultater, er det viktig for Høyre blir tilbakevist. For Oslo er på mange områder Høyres utstillingsvindu hva gjelder skole. Er det hold i disse påstandene, så har Høyre et problem. Viser det seg derimot at påstandene er bygd på noen løse observasjoner som ikke kan belegges i særlig grad, da kan det tvert i mot bli en fordel for Høyre.

     

Trafikkaos, forhåndsstemmegivning og NRK Østlandssendingen

NRK Østlandssendingen laget i dag sak om økningen i antallet forhåndsstemmer sammenlignet med 07-valget og ba meg kommentere dette på morgensendingen. Tross betydelige trafikale problemer på E6 inn mot Oslo (hva er det Vegvesenet egentlig holdt på der? Innsnevring i to av tre felt blir jo kaos..), rakk jeg fram i tide til å få gitt noen vurderinger (om lag 8 minutter ut).

I morgen er det på igjen, da i ettermiddagssendingen hvor valguken som gikk i noen grad skal oppsummeres. Tips til tema jeg bør snakke om? Hva synes du har vært det viktigste i politisk sammenheng denne uken? Og har det skjedd noe spesielt av betydning i Oslo og Akershus?

Normalisering

Den første partilederdebatten etter 22.07. er akkurat over. Den var viktig fordi den trolig setter debattonen fram mot valget. Overskriften summerer opp mitt inntrykk av den. For debatten var i grunn ganske normal. Normal i den forstand at politikerne debatterte vanlige politiske temaer omtrent slik de har gjort før. Det dreide seg om innvandring, eldreomsorg, skole og eiendomsskatt.

Men innledningen handlet om terroren. Og om hvilken debatt vi bør ha i kjølvannet.
- Debatt er det beste svaret på angrepet, sa Stoltenberg.
Da var mye gjort. Vi fikk dermed se politikeren Stoltenberg mer enn statsmannen. Hvilket nok, i dagens situasjon, er en klar opinionsfordel for alle andre enn Stoltenberg. For Ap vil tjene på at denne valgkampen blir så unormal som mulig.

Stoltenberg gjorde ellers en bra figur, men var langt unna det nivået han kan være på i denne type debatter. Han virket noe sliten, noe annet ville nesten vært umenneskelig. Han ble angrepet av Knut Arild Hareide for løftebrudd i eldreomsorgen, en anklage som han slet noe med å parere. Hareide startet ellers svært friskt, men falt av noe etterhvert som temaer som skatt og skole kom opp. Like fullt var dette en sterk debut i en slik sammenheng.

Navarsete fikk inn et poeng om at det er et lokalvalg vi skal ha og leverte et varmt forsvar for lokaldemokratiet, men ellers druknet hun. Slik som hun, dessverre for hennes del, ofte har for vane i viktige TV-debatter. Erna Solberg åpnet usedvanlig tamt, men tok seg opp når temaene kom over på favorittene skole og skatt. Det er sjelden å se henne så ujevn.

Siv Jensen scoret på at hun i terrordelen og debatten om debatten hevdet at "jeg kommer til å snakke om Frps politikk og den ligger fast". Hun trakk også fordeler av at del 1 ble preget av innvandringstematikk før favoritter som eldreomsorg og skatt fulgte på. Dette er også Frps beste velgersaker. Partiets akilleshæl er skole og her forsvant da også Jensen noe.

Både Trine Skei Grande og Kristin Halvorsen synes jeg leverte på det jevne. Skei Grande stod opp for Venstres liberale grunnsyn i innvandringsdebatten. Og jeg så et oppriktig skoleengasjement, men hun var tammere på eldreomsorg og skatt. Eldreomsorg og skatt er heller ikke Halvorsens favorittfelt og det syntes. Men derimot utfordret hun Siv Jensen friskt på at anonyme debattanter bør imøtegås, og skole er som alltid hennes favorittema. Hun bør dog bekymre seg over at hennes velgere i økende grad har mistet tillit til partiet i skolepolitikken. Fallet i tillit fra 2001-valget er massivt.
             
Skal jeg summere opp, så synes jeg Jensen kom best ut. Dernest Hareide. Navarsete svakest. Og resten i en haug rundt midten. Men det viktigste; den politiske debatten er tilbake. Til glede og forargelse.

Mest glede for min del.

Sosial mediefomling

Romerikes Blad har gitt meg en valgspalte. I dag blir den brukt til å si noe sosiale medier generelt og politikere spesielt. Setter den inn under her. Takk til Cecilie Staude for god hjelp og inspirasjon!

Veien ut av sosial mediefomling

Politikere fomler på Facebook, Twitter og blogg. I likhet med mange av oss. Men etter hvert som vi blir flinkere til å bruke kanalene, vil vi se at de er mer nyttige. 

Sosiale medier er noe nymotens greier. Så nymotens at vi for få år siden ikke hadde hørt om noe av dette. Likevel er det forbløffende hvor fort de har blitt en del av manges hverdag. For de ivrigste, meg selv inkludert, er det i dag nesten umulig å huske hvordan livet var før sosiale medier. Hva brukte vi tiden på?

 Facebook har blitt den største kanalen med over 2,5 millioner norske brukere.  Om lag 300 000 har en blogg og over 200 000 er på mikrobloggtjenesten Twitter. Tallene øker i takt med stigende erkjennelse av at de nye mediekanalene skaper fine rom for kommunikasjon på nye måter. Men de nye sosiale mediene er både mangfoldige og uoversiktelige, noe som kan gjøre det utfordrende å forholde seg til dem. Jeg har ofte stilt meg spørsmål av typen: Hvor personlig bør man være? Er det greit å legge ut familiebilder som perifere bekjentskaper kan se? Hvor går grensen mellom det offentlige og det private? Bør jeg tillate anonyme kommentarer på bloggen min?

Noe av årsaken til sosiale mediers suksess, ligger i en form for aktiv livsspeiling. For det er nettopp i smørja av personlighet, hverdagstrivialiteter, underholdning og substans at vi møter andre mennesker – enten vi kommuniserer ansikt til ansikt, i telefon eller i nettsamfunn. Den raske informasjonsspredningen i sosiale medier skaper også et enormt mobiliseringspotensial. Et potensial som ble hentet ut til praktfullhet mandag 25. juli da flere arrangementer til støtte for terrorofrene, samlet hundretusener av mennesker etter private initiativ på Facebook. Ondskap ble slått tilbake av roser, tog og musikk. Det ble skapt et samhold og oppslutning om demokratiske grunnverdier på tvers av vanlige skillelinjer mellom partier og mennesker. Det var Norge på sitt beste. 

For bedrifter kan et slikt potensial brukes til å bygge bedre relasjoner til kundene. Sportstøyprodusenten Stormberg er kanskje det fremste norske eksemplet på en suksessbedrift som gjennom åpen innovasjon aktivt bruker sosiale medier til produktutvikling. For politikere gjelder det å møte velgerne der de er. Det innebærer at politikerne i økende grad må se velgerne som aktive og likeverdige samtalepartnere. Den reelle dialogen må trenge noe av den enveisorienterte kommunikasjonen til side. Dette sitter langt inne for mange politikere. KrF-leder og Akershus-representant Knut Arild Hareide (@KAHareide) svarer for eksempel aldri på spørsmål Twitter. Han er slett ikke alene.   


“Heldigvis” for disse er ikke sosiale medier foreløpig så veldig viktig for velgernes stemmegivning. Kun åtte prosent besøkte en politikerblogg eller en Facebook-side før valget i 2009, viser ferske forskningstall fra boken “Det politiske landskap” (Bernt Aardal red.). Men andelen kommer til å øke ved årets valg og i kommende valg.

Derfor, til hjelp for meg selv, og kanskje også for andre, deriblant politikere, tok jeg kontakt med en av Norges fremste eksperter på sosiale medier; høyskolelektor Cecilie Staude ved Handelshøyskolen BI. Over en kaffekopp satte vi opp følgende fem råd til hvordan vi kan komme oss bort fra fomlingen:

1. Inviter til dialog og delta selv.
2. By på deg selv innenfor den grensen du er komfortabel med.
3. Velg kvalitet i relasjonene framfor kvantitet.
4. Vær bevisst og unngå at utenksomhet bestemmer hvordan du oppfattes.
5. Behandle dine følgere høflig og tilfør dem verdi fordi de har valgt å følge deg.               

Valgkampen uke 1

Valgkampens noe nølende uke 1 er tilbakelagt. Mye har handlet om Frp og ulike utspill og beklagelser fra diverse representanter for partiet. Men det har da blitt diskutert politikk også - uten at det foreløpig er mulig å se noen klar retning på temaene. Det er imidlertid først i neste uke at man kommer skikkelig i gang. Partilederdebatten til tirsdag, som blir en samsending mellom NRK og TV2, blir en meget interessant affære som kan sette tonen for mye. Særlig interessant blir det å se hvordan statsminister Jens Stoltenberg velger å opptre. Og det blir interessant hvordan de andre partilederne velger å forholde seg til ham.

Slik jeg tidligere har antatt, er det nå tegn som tyder på at Aps sympatieffekt er på hell. De siste målingene viser en tendens i retning avmatning. Effekten har også åpenbart slått inn ulikt fra kommune til kommune, selv om tendensen er klar overalt.

Storbyene Oslo og Bergen er blant de kommuner der effekten har vært relativt moderat. Et poeng i Oslo kan være at en viss "Fabian-effekt" har dempet Høyres fall der noe. Men vel så viktig; Aps framgang går til dels på bekostning av SV. Og Ap er helt avhengig av at SV holder et bra nivå oppe hvis ambisjonene om å ta Oslo skal ha realistiske sjanser. Jeg trodde Ap-sympatien ville så godt som utligne det borgerlige forspranget i Oslo, men det har kun redusert forspranget noe. Derfor har de borgerlige beholdt sitt favorittstempel her.

Derimot bærer det mot fire nye år med Rita Ottervik og co i Trondheim. Løpet er ikke kjørt for de borgerlige der, men de rødgrønne har nå skaffet seg et forsprang som det skal bli vrient å hente inn i løpet av de tre ukene som gjenstår.

Over halvparten av de velgerne som vil delta har nå bestemt seg for sitt valg. Men mange bestemmer seg sent, om lag en av tre bestemmer seg den siste uken. Og ca en av ti på selve valgdagen. Det er disse stemmene som på mange måter avgjør hvilken vei det vil blåse i år. Hvilke partier vil lykkes best med mobiliseringen de siste ukene og dagene?

Valgkampens agenda blir avgjørende. Kanskje ligger det an til at valgkampen blir mer lokal enn vanlig i år? I så fall burde det gavne Høyre og Sp som begge står sterkt ute i kommunene. Kanskje får Ap og Stoltenberg vist fram enda flere av sine beste lederegenskaper hvis en ny global økonomisk krise nå er under oppseiling? Det kan få usikre velgere til i enda grad slutte opp om Ap. Eller kanskje blir innvandring og integrering et vel så viktig spørsmål som noe annet? Det kan gavne Frp.

Samtidig viser tall fra den ferske boken til valgforsker Bernt Aardal og co fra valget i 2009 at det er vel så viktig for partiene at man har saksbredde som sakseierskap. Altså at partiene har bred velgertillit på flere  politikkfelt enn på bare ett eller to. Derfor er det viktig for Høyre at de gjør noe med sin akillleshæl; eldreomsorgen. Derfor er det viktig for Frp at de gjør noe med sin store svakhet i velgerøyne; skole. Derfor er det viktig for SV at de er noe mer enn et miljøparti og bl.a. henter tilbake noe av tilliten på skole. Osv.

Det partiet som lykkes med agendaen og har den beste bredden, vil vinne valget. Men en viktig utfordring er å balansere mellom å søke bredde og spisse sine sterkeste områder.

Sentrum avgjør Buskerud?

På oppdrag fra Drammens Tidende har jeg beregnet en fylkestingsprognose for Buskerud. Den ble publisert i avisen i dag. Siden det har sneket seg inn en liten feil i artikkelen, og siden framstillingen av mandatene åpenbart kan forvirre noen, så skal jeg utdype og bidra til å oppklare her.

Prognosen er basert på gjennomsnittet av de nasjonale kommunemålingene fra hhv. Gallup, Infact og Respons tatt opp i perioden 26. juli - 10. august. Tallene er omregnet til Buskerud via fylkesfaktorer for de enkelte partiene som tar utgangspunkt i valgstatistikk og lokale målinger.

Mine prognosetall finner du i tabellen nedenfor. Der er tallene sammenlignet både mot min forrige prognose i juni og mot valgresultatet fra 2007.

Høyre holder sistemandatet på prognosen. Ap er nærmest til å ta dette. I DT-artikkelen står det at det er hårfint rødgrønt flertall. Det er ikke riktig. Men det er svært nær rødgrønt (Ap+SV+Sp) flertall – de mangler kun ett mandat. Sammen med dagens koalisjonspartner Venstre, er flertallet inne. Muligheten for helblått flertall i Buskerud (H+Frp), som har vært reell, er nå trolig borte. Det mest sannsynlige er at ett eller flere av sentrumspartiene er nødvendige for å bygge flertall. Venstres sjanser for igjen å utgjøre tungen på vektskålen, er klart styrket etter de sterke opinionsbevegelsene den siste tid.

Jeg ble også tildelt kronikkplassen i dagens avis. Limer den inn under - kanskje til glede for også de som ikke leser DT daglig:

Sympatibølgen

22. juli ble Norges demokrati angrepet. Angrepet tok livet av ungdommer som gjorde demokratiet vårt levende. Vi mistet folk som var umistelige, men vi har slått angrepet tilbake. Det ble slått tilbake av roser. Av folketog. Av musikk. Av varme og omsorg. Og av et samhold på tvers av vanlige skillelinjer mellom partier og mennesker. Det er det vakreste jeg har sett og gjorde meg stolt av å være norsk. Vi har stått opp for de demokratiske verdiene som samfunnet vårt er bygget på, om vi nå stemmer Ap, Høyre, Frp eller hva det måtte være.

Flere av oss sier at vi vil stemme Ap nå. Klart flere. Jeg har holdt på med å analysere opinionseffekter i noen år og har aldri sett et tilsvarende løft som det Ap nå har fått på målingene, i kjølvannet av terroren. Når det spørres om stortingsvalg, så er løftet på om lag ti prosentpoeng. Det utgjør netto over en kvart million velgere! Opinionsløftet er noe mindre når det spørres om lokalvalg. Men det er markert også da. Underlagsmaterialet tyder på at Ap plukker velgere fra alle andre partier. Primært skyldes imidlertid den sterke framgangen at tidligere Ap-velgere har kommet ned fra gjerdene de har sittet på.   

På oppdrag for Drammens Tidende har jeg beregnet en fylkestingsprognose basert på tre nasjonale kommunemålinger som er tatt opp etter 22. juli. Den viser at Ap solid har styrket sine sjanser til å beholde fylkesordføreren i Buskerud. Det er nå svært nærme et rent rødgrønt flertall på mine tall. Ergo er situasjonen, som i hele år har vært at Høyre og Frp har ligget i nærheten av eller hatt et flertall inne, snudd på hodet. For nå er den reelle muligheten for et helblått fylkesting 2011-15 trolig borte. Samtidig bør mulighetene for et maktskifte slett ikke avskrives. Klarer de to blå å bygge allianser inn mot KrF og/eller Venstre, så er sjansene fremdeles til stede for et borgerlig styre av fylket. Venstre kan, som i 2007, fort havne i en vippeposisjon hva gjelder maktkonstellasjoner.  

Vi må avvente lokalmålingene i de ulike kommunene for å kunne si noe mer eksakt om sympatieffekten slår ut omtrent likt i hele Drammens-regionen eller om det finnes noen lokale variasjoner. Men min forhåndsvurdering, før de lokale målinger etter hvert vil tikke inn, er at det er grunn til å tro at de borgerlige, med Høyre i front, har et så stort forsprang i kommuner som Drammen, Lier, Øvre Eiker og Røyken at dette blå beltet forblir blått også de neste fire årene. Derimot ser det nå helt åpent ut i kommuner som Nedre Eiker og Hurum – Ap har nå reelle muligheter her. Og i Modum og Sande ser det nå så godt som avgjort til fordel for Ap.

Tror du denne sympatibølgen holder seg inn til valget? Det er spørsmålet jeg ofte nå får fra både journalister og andre interesserte. Svaret mitt er stort sett det samme: Jeg tror Ap vil gjøre et godt valg, men at sympatibølgen vil reduseres noe inn mot valget. Bl.a. fordi målingene er tatt opp i en helt spesiell atmosfære nå, og at ting kommer noe mer på avstand om en måned. Dessuten kan det synes som det særlig er de unge som nå i eksepsjonell grad slutter opp om Ap. Trolig vil valget 2011 gi Ap stor oppslutning blant de unge, men det kan godt hende at en del av dem faller fra i løpet av valgkampen. Av valgforskning vet vi at unge velgere er de mest flyktige i velgermassen.   

Valgkampens agenda vil avgjøre mye. Får vi en valgkamp som, i alle fall i noen grad, består av normale politiske debatter, så kan de opinionsstrømningene vi nå ser, også delvis falle tilbake til mønstrene fra før 22.07. Både partier og politikere er i villrede over hvordan man skal og bør opptre. Fordi de er i en situasjon som ingen har vært borti før. Hvor går for eksempel grensen mellom fullt ut akseptable politiske uenigheter og usmakelig retorikk og språkbruk?

En forsmak på dette fikk vi sist helg. I et intervju med VG uttrykte Carl I. Hagen undring over de etterlattes behov for detaljkunnskap når det gjaldt hvordan Utøya-ofrene ble drept. Det er taktløst. Taktløst var det også da Petter Nome i en spansk storavis for et par uker siden forsøkte å gjøre Siv Jensen og Frp til selve syndebukken for de massedrapene som ble begått. Å finne en tone i valgkampen som er tilpasset det klimaet som nå eksisterer, er utfordrende. Men langt i fra umulig.

En valgkamp der det saklige trenger harde ord og usaklig retorikk til side, er både ønskelig og oppnåelig.  

Velgertender nasjonalt og i storbyene

Det kom et lass med nye meningsmålinger i dag. Man vet jo nesten ikke hvor man skal begynne.. Men la oss først ta en titt på de nasjonale vindene, basert på de nasjonale kommunemålingene til hhv. Infact/VG og Respons/Aftenposten. Jeg minner om de vanlige forbeholdene; at alle tolkninger gjøres innenfor feilmarginer.

Begge målingene bekrefter de andre to nasjonale kommunemålingene som har blitt tatt opp etter 22/7. Ap måles overalt nå til nivåer rundt 35 prosent. Ergo ligger partiet over fem prosentpoeng over 2007-valget (29,6). Sympatibølgen slår dermed åpenbart inn også når velgere spørres om kommunevalg, men effekten er likevel noe mer moderat enn når det spørres om stortingsvalg. På stortingsmålingene har Ap nå nivåer rundt 40 prosent inne.

Et hovedspørsmål i den valgkampen vi nå går inn i er hvorvidt denne effekten vil holde seg hele veien inn til valget den 12. september, eller om vi vil se en avmatning. Jeg tror mest på det siste, men at Ap like fullt vil gjøre et godt valg; kanskje i sjiktet 32-33 prosent.

La oss også kikke på dagens lokalmålinger for Oslo, Bergen og Trondheim:

Oslo: Skal de røde få til et maktskifte i Oslo, så tror jeg det fordres at Ap får noe rundt 35, SV ca 10 og Rødt 5. Både Ap og Rødt har de nivåene som skal til inne på den siste målingen, men Aps vekst går i så stor grad på bekostning av SV at partiet må nøye seg med svake 6 prosent. Dette holder ikke totalt for de røde, og dermed leder fremdeles de borgerlige i Oslo.

Bergen: Relativt beskjeden sympatieffekt i Ap-favør og ikke i nærheten av de sterke opinionsbevegelsene som trengs hvis det skal bli spenning om valgutfallet i Bergen. Faktisk er sjansen for et helblått Bergen (Frp+H) fremdeles til stede, men jeg holder en knapp på at KrF og/eller Venstre blir nødvendige for å bygge flertall.

Trondheim: Det har ligget og vippet mellom blokkene på Trondheim-målingene tidligere i år. Nå går Ap fram 10,6 pp på denne målingen og partiet er dermed tilbake i klar favorittposisjon for fire nye år med Rita Ottervik som ordfører (og senere byrådsleder - hvis byen innfører parlamentarisme).  Særlig sliter Frp tungt i Trondheim og opposisjonen er nok avhengige av at partiet klarer å mobilisere langt flere enn de 12 prosentene som sier de vil stemme på partiet i følge denne målingene. Men marginene mellom blokkene er likevel ikke større enn at hvis Ap faller noe, så er fortsatt ikke maktskifte helt utenkelig. En situasjon med Rødt eller De Grønne på vippen er også tenkelige scenarier.

Vurderinger av Buskerud og Telemark

Sist blogget jeg om situasjonen i fylkene våre, en måned før fylkestingsvalget skal avholdes. Det er åpenbart at en del journalister og mediefolk leser denne bloggen. Det er hyggelig. For i går ble jeg bedt om å gi vurderinger til både NRK Buskerud (ca 8 min ut) og NRK Telemark (ca 15 min ut) om den politiske situasjonen i disse to fylkene, på basis av mitt blogginnlegg.

Jeg svarte etter beste evne, men er åpen for mer utdypning fra mine kunnskapsrike lesere. Så sitter du inne med kunnskap om disse fylkene, så er det bare å hive det inn i kommentarfeltet.

Ap beholder fylkesposisjonene?

Det er vel på høy tid å oppdatere fylkesvurderingene mine nå. For det har jo foregått betydelige opinionsendringer i Ap-favør siden sist. Aps muligheter for å beholde sine mange topposisjoner i fylkene er så avgjort styrket. La oss ta en titt på alle våre fylker (minus Oslo som ikke har fylkesting).

Østfold: Muligheten for rent flertall av Høyre og Frp har vært reell. Den muligheten synes nå borte. Men Ap+SV+Sp har et lite stykke igjen til flertall på mine tall. Ergo lukter det nå at KrF og/eller Venstre vil avgjøre om det blir maktskifte i Østfold.

Akershus: Den borgerlige ledelsen har vært så stor at Aps sterke vekst ikke ser ut til å få innvirkning på blokksituasjonen. Men det helblå flertallet er, på min prognose, nå borte i Akershus. I så fall må de to blå fortsette å søke støtte inn mot KrF/V for å bevare makten.

Hedmark: Kan det bli rent Ap-flertall i fylket? Trolig ikke, men partiet ser nå ut til å ligge langt oppe på 40-tallet. Sammen med koalisjonspartnerne Sp og SV er det rødgrønne forspranget nå så godt som uinntagelig.

Oppland: Neppe rent Ap-flertall i Oppland. Ser ut som Ap fortsatt må søke allianse mot SV og KrF evt. Sp for å beholde makten. Noe de nok gjør med grei margin.

Buskerud: Det har ligget og vippet opp mot helblått i Buskerud. Det er urealistisk nå. Holder dagens maktkonstellasjon av Ap, SV, Sp og V sammen, så har de gode muligheter for å beholde makten. Men et sidebytte fra Venstre vil gjøre maktambisjonene til opposisjonen klart reell. Går mot et spennende valg i Buskerud!

Vestfold: Det har luktet helblått av Vestfold lenge. Lukten er nå på langt nær like sterk. På mine tall nå er dette flertallet borte, men de beholder såvidt flertallet sammen med dagens samarbeidspartner Venstre. Dette betyr at skulle de rødgrønne få med seg KrF på laget, så kan det bli spenning om valgutfallet også her.

Telemark: Ap-sympatien har åpnet opp valget i Telemark. Ap har ikke flertall med SV inne på mine tall, og er dermed avhengig av at minst ett av dagens samarbeidspartier Sp, KrF, V, H og Frp bryter ut av posisjonsalliansen for å få til et maktskifte. Kanskje Sp her kan se sitt snitt til å få sin 1. kandidat Terje Riis-Johansen plassert i en topposisjon i bytte mot et sideskift?

Aust-Agder: KrF ligger an til å komme på vippen. Velger de, som i 2007, Ap igjen?

Vest-Agder:  Også i det andre Agder-fylket ser KrFs valg ut til å kunne avgjøre styringskonstellasjonen. Trass Aps framgang, så har partiet ikke styrke nok her til å etablere et flertall med SV og Sp.

Rogaland: Ap sitter med fylkesordføreren her, etter støtte fra KrF etter 07-valget. Nå er KrF-støtten borte, og selv et styrket Ap vil ikke være i nærheten av flertall med SV og Sp. Dermed ligger det an til maktskifte.

Hordaland: Har vippet rundt helblått her en stund. Nå er det ikke et sannsynlige scenario. Posisjonspartiene H, Frp og KrF har imidlertid fortsatt en bra mulighet til å beholde flertallet, men Venstre har avgjort styrket sine sjanser til å komme i vippeposisjon.  
  
Sogn og Fjordane: Jeg har hele tiden trodd på et rødgrønt flertall her, selv om målinger har vist noe annet. Troen har ikke akkurat svekket seg, for å si det slik. Men Ap+SV+Sp har ikke noe sikkert flertall inne.

Møre og Romsdal: Siste fylkesmåling viste et knapt helblått flertall. Det tror jeg nå man kan glemme. KrF og/eller Sunnmørslista må, som i dag, inngå i en allianse for at Høyre skal beholde toppvervet.

Sør-Trøndelag: Det har sett jevnt ut på målingene her, men jeg har holdt de rødgrønne som favoritter. Favorittskapet er klart styrket. Ergo bærer det mot fire nye år med Aps Tore O. Sandvik som fylkesordfører.

Nord-Trøndelag: Ap beholder etter alle solemerker fylkesrådslederen, enten de nå velger å holde fast ved dagens regnbuesamarbeid med V, KrF og H. Eller om de vil bytte ut H med f.eks. Sp.

Nordland: Dagens koalisjon av Ap, SV, KrF og V har nå et flertall med ok margin inne. Ap ser ut å fortsette å lede fylkes"regjeringen", men det gjenstår å se om disse holder sammen eller om Ap ønsker å gjøre utskiftinger.

Troms: Ap sitter i front for en koalisjon av H og KrF. Disse tre har nå et greit flertall inne på mine tall. Men hvor sugne er Ap og H på å fortsette å dele seng?

Finnmark:  Jeg har nå helrødt i Finnmark (SV+Ap), men med liten margin. Kan bety at ett av sentrumspartiene vil kunne bli aktuelle koalisjonspartnere.


 

Hva nå, Frp?

Tidligere i dag holdt jeg et foredrag sammen med Kristin Taraldsrud Hoff på et strategiseminar for Frp. Arrangementet skulle egentlig ha vært et kickoff for valgkampen, men pga. de spesielle omstendighetene ble det omgjort til et strategiseminar.

Etter noen innledende ord av Kristin, så presenterte jeg noen grafer over trendene på målingene fra og med stortingsvalget 2009 og fram til både 22. juli og fram til  i dag. De sistnevnte kurvene med store knekker etter den 22. juli. Knekker som går pro Ap, og i motsatt retning for Høyre og Frp.

I tillegg foretok jeg noen vurderinger av Frps 17 ordførerkommuner, 10 satsingskommuner og de 5 storbyene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø og identifiserte noen fellestrekk og noen hovedutfordringer. Mens Kristin hadde en aldri så liten statsvitenskapelig forelesning om de bakenforliggende årsakene til velgernes stemmegivning, samt tok for seg effektene etter 22. juli og vurderte konsekvenser for Frps posisjoner i valgkampen - med et hovedfokus på vanskelighetene.

Selv pekte jeg på de mulighetene som partiet også har. Muligheter av typen: Kan Ap-sympatieffekten og eventuelle flere forsøk ala Petter Nome og Per Fugelli på å gi Frp et slags syndebukkstempel gi en form for motmobilisering i Frp-retning? Kan innvandringstematikk i mer bredde løftes høyere opp på den politiske agendaen og gi Frp et løft, selv om debatten blir noe annerledes enn hva vi er vant til? Kan Frp utnytte det (tom)rommet som "nye og varme" Høyre kan etterlate seg på skatt/avgift? Kan Frp stå i mot "press" fra Høyre og Ap på eldreomsorg? Og vil et Høyre-fall på målingene skape mer jevnbyrdighet med Frp i oppslutning slik at en del usikre velgere som står mellom de to partiene, like gjerne og vel så gjerne går og stemmer Frp på valgdagen som på Høyre?

Vi rakk også en spørsmålsrunde til slutt. Har var det mange som hadde diverse synspunkter, ønsker om råd og vurderinger av ulike typer aspekter i kjølvannet av tragedien. Det slo meg, mens jeg lyttet til spørsmålene og etter beste evne svarte på dem, at her er det mange politikere som nå er noe rådville. Fordi dette er en situasjon som man aldri har vært borti før.

Så hva nå, Frp? Bør partiet og partiets representanter angre på diverse retoriske og til dels harde utsagn i innvandringsdebatter og andre debatter opp i igjennom årene? Vil det bli et nedtonet og dempet Frp - helt  strippet for det som har gjort partiet til det som det har blitt i det norske politiske landskapet? Eller vil denne situasjonen snarere vise at Frp er lagd av noe substansielt som velgerne vil hegne om og endog gi økt tilslutning til?

Spørsmålene er mange. Svarene er, pr i dag, få. Jeg skal nøye meg med ett, i denne omgang:

Frp har nok kommet for å bli.        

Et styrket Ap

Har laget en analyse av 22/7-effektene og mulige konsekvenser for valgkampen. Analysen inneholder også de første vurderingene av konsekvensene for stillingen i de 20 største kommunene.

Spill gjerne inn dine synspunkter enten hos Minerva eller i kommentarfeltet her.

Effektene av 22/7

Jeg har uttalt meg til Klassekampen i dag om opinionseffektene av terroren.