Juni: 92-77 rødgrønt

Ap, Høyre og Frp beveger seg flatt. KrF og SV er faretruende nær sperregrensen. Venstre og MDG kan ha bunnet ut, mens Sp og Rødt kan ha nådd toppen. Rødgrønn side leder 92-77 i mandater og har et relativt klart favorittstempel, men det skal ikke enorme bevegelser til før det bikker tilbake til borgerlig.

Ap: Etter seks måneder på rad med tilbakegang fra november til april, har nedgangen flatet ut, og partiet har de tre siste månedene beveget seg sidelengs på nivåer rett i underkant av 32. Lekkasjene til Sp har stoppet opp, men man har fortsatt et klart negativt bytteforhold den veien. Man ligger solid i pluss mot de to blå regjeringspartiene, men plussforholdet var langt større i "glansperioden" høsten 2014/våren 2015. 32 prosent på valgdagen vil trolig gi partiet et sted mellom 58 og 60 mandater. Partiet fikk 55 mandater med 30,8 prosent i 2013.    

Høyre: Partiet kunne i juni notere sin åttende måned på rad med snittall på 23-tallet. Mao. synes oppslutningen nå å være stabil på dette nivået. Lojalitetstallet er rundt 70, partiet har netto tap til både Ap og Sp, men kompenserer noe gjennom litt netto gevinst til Frp og Venstre. Skal partiet øke inn mot valget, så fordres det at lojalitetstallet øker parallelt med at lekkasjen til Ap og Sp reduseres. Et valgresultat på drøyt 23 prosent vil antagelig gi partiet et sted mellom 42 og 44 mandater. Høyre plukket 48 mandater sist med en oppslutning på 26,8 prosent.    

Frp: Etter partiets opptur høsten 2015 i kjølvannet av flyktningekrisen, så bar det utforbakke inntil man bunnet ut på 12-tallet i fjor høst. Deretter har det gått litt opp og ned, og mai og juni har begge gitt partiet et snitt på 13-tallet. Velgermatrisen ligner regjeringskollega Høyre sin med netto tap til Sp og Ap, dog med noe lavere lojalitetstall på 60-tallet. Også for Frp gjelder det derfor primært å mobilisere "egne" velgere framover, men også reudsere tapet til Ap og Sp. Kommer partiet i mål midt på 13-tallet, så vil det trolig gi dem 24-25 mandater. Frp fikk 29 mandater sist med en oppslutning på 16,3 prosent.

Sp: Etter partiets formidable vekst tidligere i år, så synes nivået nå å ha stabilisert seg på 12-tallet. Juni var tredje måned på rad med notering i det sjiktet. Sp har solide pluss mot særlig Ap og Høyre, men også Frp, KrF og Venstre blør til Sp. Lojaliteten er langt oppe på 80-tallet. Velgermatrisen antyder at Sp er rimelig fullmobilisert og at valgkampen primært vil handle om å forsøke holde denne skansen. Et valgresultat på 12 prosent vil trolig gi partiet ca 22 mandater. Det vil i så fall være mer enn en dobling fra 2013 da man fikk 10 mandater med 5,5 prosent.

KrF: KrF syntes å ha bunnet ut middt på 4-tallet i fjor høst. Men vinterens smule opptur er igjen avløst av nedgang i vår og juni indikerer at partiet nok en gang er nede rundt 4,5. Spørsmålet er om partiet igjen kan klare å snu dette og skimte 5-tallet, eller om nedgangen vil fortsette ned mot sperregrensen. Sviktende lojalitet er hovedårsaken til den siste nedgangen, det viktigste for KrF nå er derfor å mobilisere flere av de som stemte KrF sist, men som nå sitter på gjerdet. Dette er KrF normalt sett bra på, mens det vedvarende problemet med forsvinnende liten appell til andre velgere vil nok uansett føres videre også under og etter dette valget. Et valgresultat på et høyt 4-tall vi trolig gi 8 eller 9 mandater. KrF fikk 10 mandater sist med 5,6 prosent.

SV:SV har i denne stortingsperioden befunnet seg mer under enn over sperregrensen på målingene. Men det har lysnet litt det siste året, og juni var partiets åttende måned på rad ned snittnotering over sperren. Avstanden ned er imidlertid liten, og partiets grunnfjell er ikke all verdens. Et problem for  SV har lenge vært at de har hatt en negativt bytteforhold til Ap. Nå ser dette ut til å være i balanse. Klarer de å få et lite pluss her, øke lojaliteten noe, og demme opp for lekkasjer til Rødt og MDG, så  vil partiet berge seg og kanskje endog snuse på 5-tallet. Under 4 prosent er imidlertid et minst like sannsynlig utfall, slik jeg tolker de nasjonale velgermatrisene. Et valgresutlatet på like over 4 prosent, vil gi partiet 7 eller 8 mandater. SV fikk 7 mandater sist med 4,1 prosent.    

Venstre: Partiet har trendet svakt ned, perioden 2013-17 sett under ett, men nedgangen skjøt virkelig fart i mai da man noterte stusselige 3,1 prosent. Juni ga en ørliten lysning til 3,4, men man befinner seg nå altså godt under sperregrensen. Venstre sliter (som vanlig) med labre lojalitetstall, parallelt som man lekker i begge ender (Ap og H), samt til Sp. Dette er en oppskrift på valgtap. Lojaliteten må derfor opp og lekkasjene til begge sider må minimeres for at båten skal bære. Et valgresultat på 3-tallet vil trolig gi Venstre kun ett sikkert mandat i Oslo, men det finnes også mandatsjanser i Akershus og Hordaland på et slikt nivå.   

MDG: Det har svingt både opp og ned for MDG i denne perioden. Oppturen rundt lokalvalget 2015, ble avløst av en nedtur som ser ut til å ha bunnet ut på 2,5 i vinter. For første gang på ett år så man 3-tallet i juni. Og partiet har en god del av sine 2013-velgere sittende på gjerdet, det kan gi håp om ytterligere vekst i valgkampen. Et valgresultat på rundt tre prosent, vil mest sannsynlig gi ett mandat i Oslo. Men også Akershus kan være innenfor rekkevidde.

Rødt: Rødt har vist en positiv underliggende tendens i denne perioden med et foreløpig toppnivå på 2,6 i mai. Man korrigerer litt ned i juni til 2,4. Lojalitetstallene er sterke rundt 80 og man ligger an til å kunne få et positivt bytteforhold til både SV og Ap. Det virker imidlertid noe urealistisk å øke så mye at sperregrensen kommer innenfor rekkevidde. Et resultat på dagens nivå vil trolig gi partiet ett mandat i Oslo. Rødt har ikke vært representert på Tinget siden 1993-97.

Blokkene: Høstens valg vil være mindre blokkorientert enn 2013-valget da man hadde et avklart rødgrønt regjeringsalternativ og en borgerlig opposisjon som var enige om å felle regjeringen hvis det ble et borgerlig flertall. Nå er det mer uklart på begge sider, men et borgerlig flertall vil mest sannsynlig gi en fortsatt borgerlig regjering, i en eller annen form, ledet av Erna Solberg. Og skulle opposisjonen få flertall, så blir det høyst sannsynlig en Støre-ledet regjering. Derfor er ikke blokkperspektivet helt uaktuelt, så vi skal ta en titt på hvordan blokkstillingen ser ut.

Vi har hatt to perioder med borgerlig flertall siden valget i 2013. Først fram til høsten 2014. Dernest fra høsten 2015 til høsten 2016. Det rødgrønne flertallet på målingene har holdt seg fra november i fjor. Juni var åttende måned på rad med rødgrønt flertall. Mandatstillingen er 92-77 i rødgrønn favør.

Hvor stor er avstanden opp til et borgerlig flertall? Hvis jeg justerer SV under sperregrensen, og justerer Venstre opp til 4 blank, så blir det tilnærmet dødt løp, både MDGs og Rødts mandat kan da bli tungen på vektskålen. Økes Høyres nivå til 24, Frp til 14 og KrF til 5, samtidig med at SV fortsatt holdes under, Venstre over og resten konstant, så blir det borgerlig flertall 85-84.

Holdes SV over sperregrensen, så blir det vanskeligere, da fordres det at de borgerlige øker noe mer, f eks H 24,5, Frp 14,5, KrF 5 og V 4.

Venstre vil i tiden framover fokusere på hvor viktig det er partiet kommer over sperren for at det skal bli borgerlig flertall. Dette er et relevant poeng for fortsatt borgerlig flertall ser betydelig vanskeligere ut med Venstre under. Men det er ikke helt umulig. F eks. kan et resultat med H 25 Frp 15 KrF 5,5 og V 3,9 gi akkurat de 85 mandatene som man trenger.

De borgerlige har flere gjerdesittere enn de rødgrønne. Det kan gi dem realistisk håp om fornyet flertall. Samtidig har Ap og Sp bedre valgkamphistorikk enn Høyre og Frp.

Favorittstempelet er rødgrønt. Ca 70-30 slik jeg vurderer det nå.

Strykeordningen bør strykes

Før 2003-valget fjernet man muligheten for å stryke kandidater som du ikke liker ved kommunevalg. Begrunnelsen var at dette er en særnorsk form for negativ stemmegivning. Dessuten rammet strykningene innvandrere og i noen grad kvinner.

Nylig vedtok Stortinget å gjeninnføre ordningen. Gjeninnføringen ble vedtatt med stemmene fra Høyre, Frp, Venstre og MDG, mens Ap, SV, KrF og Sp stemte i mot. Stemmetallet ble 53-48. Knappe flertall rundt hvilke regler vi skal ha når vi velger våre representanter inn i kommunestyrer, fylkesting og storting, er uheldig fordi en valgordning bør stå seg over tid, og ikke endres etter skiftende politiske flertall fra periode til periode.

Mer makt til velgerne?
Hovedargumentet som brukes for adgangen til å stryke er at velgerne bør gis mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene, på bekostning av partienes makt. Dette er et relevant poeng fordi partienes nominasjonsprosesser ofte er altfor lukkede, der en håndfull mennesker i hvert parti i realiteten bestemmer kandidatrekkefølgen.

Men allerede i dag har velgerne mye makt ved kommunevalg. Innslaget av personstemmegivning ved siste valg var rekordstort, valgforskere dokumenterer i den ferske boken «Lokalvalget 2015» at halvparten av velgerne rettet på listene og at disse rettingene i høy grad påvirket sammensetningen av kommunestyrene: En av fire av dagens kommunestyrerepresentanter kan takke personstemmer for at
de ble valgt inn.

Økt personstemmegivning
Hvordan vil gjeninnføringen av strykeordningen påvirke personstemmegivningen ved lokalvalget i 2019, spurte jeg forskerne da boken ble presentert. Antagelig vil det øke personvalget ytterligere, var det ikke helt overraskende svaret. Dette vil bl. a. åpne for organiserte strykekampanjer rettet mot enkeltpersoner. Slike kampanjer kan få stor spredningskraft i en tid der sosiale medier blir stadig viktigere som politiske mobiliseringskanaler. Konsekvensene kan altså åpenbart problematiseres, det blir interessant å se hvordan det faktisk slår ut ved valget om to år.                                

Husk at du både kan stryke og gi ekstra stemme til kandidater også ved høstens stortingsvalg. Om lag en av ti velgere gjør endringer på listene ved riksvalg. Men endringene velgerne gjør på stortingslistene får, i motsetning til kommunevalgene, aldri praktisk betydning for sammensetningen av Stortinget. Fordi ordningen er slik at over 50 prosent må gjøre den samme endringen for at rekkefølgen skal endres. Dette skjer ikke. Derfor er strykeordningen ved stortingsvalg primært av symbolsk karakter. Høyre, Venstre og MDG ønsket å endre også stortingsvalgordningen i retning mer personvalg ved å senke terskelen for faktiske endringer ned til 8 prosent, men Frp ville ikke støtte dette og forslaget ble derfor nedstemt.          

Partivalg er en styrke
Dermed står vi tilbake med en valgordning som åpner for vesentlig mer personstemmegivning ved lokalvalg enn riksvalg. En viss forskjell her er ikke helt unaturlig, all den tid ideologiske motsetninger og partiskillelinjer er mindre viktig lokalt enn nasjonalt. Godt likte ordførere kan dra velgere til sitt parti som normalt ikke stemmer på partiet, det har både Runar Bålsrud (V) i Hurdal, Harald Espelund (Frp) i Ullensaker og Øyvind Sand (Ap) i Rælingen vist ved flere lokalvalg på Romerike.

Men velgere flest, både lokalt og nasjonalt, stemmer likevel mer på parti enn på person. Dette er en styrke ved vårt demokrati fordi det øker oppmerksomheten rundt politiske saker og demper fokuset på personlige egenskaper.

Denne styrken bør ikke strykes.

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 26. juni

Hvis historien gjentar seg...

Det er under tre måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan går det? Jeg har tatt en titt på valgkamphistorikken ved alle fire valg på 2000-tallet og sammenlignet juni-nivåene på målingene i valgåret med valgresultatene for å se hva den nære historien viser. Tall fra pollofpolls, rapporten "Påvirkes velgerne av meningsmålinger" og TV2s snittallbarometer er kildene.


Ap har Norges største og beste valgkampapparat, noe som ofte reflekteres gjennom at partiet klarer å mobilisere godt i sluttfasene. Partiet har løftet seg i forkant av alle disse fire valgene. Det mest beskjedne løftet kom ved partiets svake valg i 2001, da steg man under to prosentpoeng fra juni til valgdagen. Det største løftet kom ved neste valg, i 2005, da partiet økte med 3,5 prosentpoeng. 2009 og 2013 ligger et sted i mellom med hhv. 2,6 og 2,2 prosentpoeng. Partiets juni-nivå i år er snaut 32 prosent. Plusser vi på partiets "gjennomsnittsløft" på 2,5 prosentpoeng, så ligger det i så fall an til et valgresultat på drøyt 34 prosent.

Høyre har opplevd to bratte valgkampfall på 2000-tallet. I 2001 falt man over åtte prosentpoeng og i 2013 ble det en nedgang på over fem pp. I 2005 falt partiet "bare" tre prosentpoeng, men fra et langt lavere nivå. Unntaket kom i 2009 da partiet klarte å vokse nesten fire prosentpoeng fra juni til valget. Høyres juni-nivå er drøyt 23 prosent. Trekkes "snittnedgangen" på tre prosentpoeng i fra, så vil partiets valgresultat i år bli rundt 20 prosent.

Frp: I 2001 og 2013 hadde Frp en flat utvikling gjennom valgkampen og inn mot valget, endringene var kun marignale. I 2009 falt man derimot over tre prosentpoeng, fra skyhøye nivåer. Mens i 2005 derimot maktet Frp å løfte seg et par prosentpoeng. Frps juni-nivå i år er i overkant av 13, noe som  også kan bli noe i nærheten av valgresultatet hvis partiets historikk ses under ett.

Sp har en sterk valgkamphistorikk og har løftet seg rundt ett prosentpoeng i alle de fire siste valgkampene. Skulle Sp klare å gjenta denne bedriften ved årets valg, så er 13-tallet innen rekkevidde og i så fall vil det gi Frp en solid kamp om å bli Norges tredje største parti.

KrF: Ingen klar tendens å spore i KrFs valgkamphistorikk. Ved valgene i 2001 og 2009 gikk man tilbake under valgkampen. Mens i 2005 og 2013 var det derimot en viss framgang. KrF ligger pt. på rundt 4,5 prosent og kan håpe å se 5-tallet med en tilsvarende utvikling som i 2013. Men sperregrensen kan rykke faretruende nær ved en utvikling ala 2009.

SV har gått ned ved de tre siste valgkampene. I 2005 var nedgangen svært bratt, mer moderat i 2009 og 2013. Men 2001 viser at det ikke er noen lovmessighet i at SV gjør svakere valg enn juni-tallene viser, partiet steg meget pent fra under 9 og havnet helt oppe på 12-tallet den gang. Juni-nivået er nå like over 4. Den nære valgkamphistorikken tilsier at partiet fort kan ryke under sperregrensen  den 11. september.    

.
Venstre har økt tre av de fire siste gangene. Særlig markant var økningen i 2005 da man doblet oppslutningen sin fra juni til valget. Men også i 2001 og 2013 kunne man notere pene framganger i sluttfasen. Derimot gikk det kraftig utforbakke i 2009. Disse nære historiske tallene gir likevel et hardt presset Venstre et berettiget håp om å karre seg over sperregrensen fra dagens drøye tre prosent.

MDG: Sparsomt med gode, historiske data for utviklingen for MDG da de først ble et parti av en viss størrelse sist. I 2013 hadde partiet en fin boost fra juni og utover sommeren til august, men falt noe tilbake inn mot valget. Perioden juni til valget, sett under ett, ga likevel en pen framgang. MDG ligger nå like i overkant av valgresultatet sitt fra 2013. Klarer de å øke rundt ett prosentpoeng, ala 2013, så vil de bryte sperren ved årets valg.

Rødt falt en del tilbake både i 2009 og 2013, men hadde bra framgang i 2005, riktignok fra et elendig nivå. Jeg har ikke data fra 2001. Årets juni-nivå er 2,5 for Rødt. Faller man rundt et halvt prosentpoeng som i 2009 og 2013, så blir valgresultatet rundt 2 blank.

95-74 rødgrønt
Summerer vi opp valgkamphistorikken ved de fire siste valgene for disse ni partiene, sammenholder den med dagens snittnivåer og forsøker predikere utfallet på basis av dette, så kommer man ut med valgresultatet
Ap 34
H 20
Frp 13
Sp 13
KrF 4,5
V 4
MDG 4
SV 3,5
Rødt 2.

Dette gir i så fall et rent flertall av Ap (63) + Sp (23) med 86 mandater. Legger man til mandatene til SV (1), Rødt (1) og MDG (7), så blir det rødgrønne flertallet ved årets valg på 95-74. Altså omtrent motsatt av 2013 da det ble 96-73 borgerlig.

Dessverre, eller skal vi snarere si heldigvis, er det neppe så enkelt å predikere valgutfall. Hvert valg og hver valgkamp har sine særegne forutsetninger og lever sine egne liv. Omtrent slik fotballkamper gjør. De borgerlige posisjonspartiene har pt flere gjerdesittere enn de rødgrønne oppoisjonspartiene, noe som bør gi dem reelt håp om en positiv utvikling inn mot valget. Samtidig som det slett ikke er gitt at flertallet av de som bestemmer seg sent, faller ned på borgerlig side.

Favorittstempelet er uansett fortsatt rødgrønt.