Miljøpartiet De
Grønne fikk et lite gjennombrudd i 2011. Partiet kan stå foran det store
gjennombruddet i år.
Det grønne partiet
her til lands har vært en kuriositet. En knott av et parti som bare noen få
raringer av noen velgere har stemt på. Men noe er i ferd med å skje.
Valgkvelden 2011 satt jeg i NRK Østlandssendingens lokaler og måtte gni meg i
øynene over noen av tallene som tikket inn. Ikke over Øyvind Sand og Aps oppslutning i Rælingen på over 50 prosent, selv om det var imponerende nok.
Nei, over enkelte bydelsresultater i Oslo.
For «kuriositeten» Miljøpartiet De Grønne (MDG) fikk denne valgkvelden om lag samme oppslutning som Frp flere steder i hovedstaden. I bydeler som Sagene, Grünerløkka, Gamle Oslo og St.
Hanshaugen var de jevnstore. Partiet fikk inn en representant i Oslo bystyre,
og ble representert i byer som Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og
Tromsø. I min gamle hjemkommune, Fet, klarte partiet noe som KrF ikke klarte: Å
stille liste. Og få 2 prosent av stemmene.
Et lite, grønt gjennombrudd var et faktum. For å lete etter årsaker til dette,
bør vi gå tilbake til 2009. Undersøkelsen av stortingsvalget som Bernt Aardal
og co gjennomførte, påviste en markant økning av velgere som oppga at
miljøsaken var viktig. Miljø var blitt den nest viktigste enkeltsaken for
velgerne, kun slått av skole.
Samtidig gikk «miljøpartiene» SV og Venstre
tilbake. Valgforskerne klødde seg i hodet. Hvordan kunne det henge sammen? De
kom fram til at det trolig skyldtes at velgerne la mer vekt på saksbredde enn
enkeltsak. Altså at partiene bør ha stor troverdighet i flere saker enn en, for
at mange folk skal stemme på det. Den grønne strømningen i velgermassen ga seg
derfor ikke utslag i stemmegivningen. En strømning som ei heller MDG klarte å
fange opp med et resultat på stusselige 0,3 prosent. Men effekten kom ved
lokalvalget to år etter.
I flere land i Europa har grønne partier hatt stor suksess. I Sverige og
Tyskland er de grønne også tidvis viktige maktfaktorer i den politiske
styringen. En grunn til at de grønne ikke har lyktes tilsvarende her til lands,
er at flere av våre etablerte partier har integrert den grønne dimensjonen i utviklingen
av sin politikk. Dessuten har vi ikke hatt de virkelige store miljødebattene
her til lands, som de har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland.
Menneskeskapte klimaendringer er imidlertid et tema som presser seg fram både globalt
og nasjonalt, og i det perspektivet er det ikke så rart at det nå rører seg
litt også i det norske velgerlandskapet.
En ting er å få et visst gjennombrudd ved et lokalvalg. Noe annet er det å
lykkes i et nasjonalt valg. Kan MDG få valgt inn en eller flere representanter
til Stortinget 2013-17? Partiets desidert beste mulighet ligger i Oslo. Her
trengs trolig «kun» 3,7-3,8 prosent for å få ett mandat, og det er også her
partiet står aller sterkest.
Deres nest beste mulighet er Akershus, i vårt
fylke trengs det antagelig ca. 4 prosent. MDG er avhengig av å vokse
ytterligere og få vind i seilene i sluttfasen inn mot valget for at det skal
gå. For hvis potensielle MDG-velgere ser at mandat virker urealistisk, så vil
flere kunne vurdere det slik at en stemme på partiet er bortkastet. Men kommer
det målinger framover som indikerer at partiet er i nærheten og muligheten er
reell, så kan det gi løftet partiet trenger for virkelig å slå igjennom.
MDGs store gjennombrudd kan komme 9. september.
Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 11. juni.
Flere målinger viser nå et MDG i klar vekst, og partiet ligger inne med mandat på lokalmålinger i Oslo.
