TV-kanal!

En av mine analyse-abonnenter, Stefan Oure, er vel det som i dag kalles innholdsprodusent. Og driver bl.a. den Mogreina-baserte Østli-TV. Han tok kontakt og lurte på om jeg kunne være interessert i et samarbeid. Jeg var litt usikker, men tok en kaffeprat. Vi fant ut at vi kunne gi det en sjanse, prøve og se. 

Og nå har vi prøvd. Og sett. Sett at dette er gøy og kan funke!

Vi har vært på landsmøtene til INP  og bl.a. snakket med den nyvalgte lederen, Ann Jorun Hillersøy. På landsmøtet til MDG og bl.a. snakket med Lan Marie Berg

På landsmøtet til Rødt og snakket med nyvalgt leder Marie Sneve Martinussen

Og de to nestlederne Sofie Marhaug og Charlotte Therkelsen

Vi har snakket med Venstre-leder Guri Melby 

Jeg har snakket om opinionsbildet på direktesending

Og vi er bare såvidt i gang! For det kommer flere partiledere. Andre politikere. Forskere, velgere m.m Vi ønsker å kjøre debatter, rolige samtaler og analyser. 

Dette kommer til å bli kjempegøy, og jeg håper du vil finne glede og verdi av en TV/video-kanal som du neppe finner noe annet sted. Trykker du "Abonner" på Youtube, så er det gratis støtte som vil gi oss muligheter for bedre live-sendinger hvis vi passerer 50.

Ønsker du å abonnere og få tilgang til alt TV-innhold, så koster det kun 500 kr for et helt år. Du kan bruke Vipps 92237487 eller konto 97101646878. Alle bidrag vil gå til utvikling av mer og bedre innhold.    

  
 

SV-lys og V-mørke

SV har mye av det Venstre ønsker å ha. Sånn velgermessig sett.       

Venstre er vårt eldste parti. SV er ett av våre yngste. Holdt jeg på å skrive, godt fornøyd med formuleringen – før jeg kom på at både FrP, MDG og Rødt er en god del yngre blant stortingspartiene. Så middelaldrende er nok en mer treffende aldersbeskrivelse av SV. Begge avholder landsmøter denne helgen. Digitalt som seg hør og bør i 2021.

SV vokser, V faller
SV er i dag om lag tre ganger så stort som V, hvis vi skal tro på målingene. Men vi skal ikke gå lenger tilbake enn Stortingsvalget 2013 og Lokalvalget 2015 for å finne valg der V var større enn SV. Regjeringsdeltakelsen i Stoltenberg-regjeringen 2005-13 malte nesten SV i stykker. Det var med nød og neppe at de holdt sperregrensen fra livet. V var derimot i fint driv den gang og landet inn over fem prosent – hvilket var et godt resultat til «dagens» Venstre å være.

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 17 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Så kan man undres hvorfor V ikke gjorde mer for å komme seg inn i Solberg-regjeringen fra starten av, men i stedet ventet helt til etter valget i 2017 da noe av futten var borte både av regjeringen og V. Trolig måtte tanken på samarbeid med Frp modnes i såpass lang tid før det kunne realiseres. Og kanskje måtte man innse at situasjonen som permanent støtteparti for H+Frp-regjeringen ikke var noe blivende sted å være.   
           

SV hadde godt av å komme seg ut av regjering i 2013, samle seg om Audun Lysbakken som leder etter Kristin Halvorsen og meisle ut en politikk og strategi som både vektlegger det røde og det grønne. Vi så konturene av en begynnende SV-framgang i 2016. Det fortsatte inn i 2017 med et stortingsvalg som endte på seks prosent. Deretter har pilene fortsatt å peke i svak, positiv retning. Ikke spektakulært, men likevel oppadgående. Godt hjulpet av en blå regjering og Aps problemer. Historisk er det ofte slik at SV gjør det godt når Ap gjør det dårlig og motsatt.

Uten sakseierskap
Begge partier mangler sakseierskap. Dvs. en eller to saker der velgerne sier at partiet har den beste politikken. Det nærmeste SV kommer er skole der 13 prosent av velgerne sa partiet har den beste skolepolitikken, i følge undersøkelsen Sentio gjorde for meg i fjor høst. Mens Vs beste sak er miljø med ni prosent. 

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 17 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet de to partienes saksoppslutning i 11 saker i undersøkelsen, rangert i viktighetsgrad fra venstre mot høyre. Vi kan legge merke til at SV scorer høyere enn V på alle andre saker enn miljø. Samtidig må vi huske at SV for tiden er klart større, slik at det er naturlig at de jevnt over ligger høyere.     

	Miljø	Skole	Helse	Distrikt	Innv.	Eldre	Syssels.	Utj.	Skatt	Fam.	Samf.
SV	8	13	7	4	11	7	4	9	6	9	4
V	9	6	2	2	3	2	2	5	2	2	2

Et strategisk hovedspørsmål i valgkampen vil være om disse to partiene bør spisse sin beste sak. Eller satse på bredde. SV har på mange måter lyktes med sin breddestrategi, noe som Venstre kan bruke som en inspirasjonskilde. For det viser at det er fullt mulig å vokse i vårt politiske landskap uten å ha sakseierskap, men brukbar tilslutning i flere saker.

Oslo er best for begge
Det er noen geografiske likhetstrekk mellom de to. Begge gjør det best i hovedstaden. Og i andre kretser med storbyer som Hordaland og Sør-Trøndelag. Det er et tydelig tegn på at begge partienes politikk er mest attraktiv blant urbane velgere. Men det er også noen forskjeller. Akershus er Venstres nest beste krets, men her gjør SV det under middels. I gode SV-kretser som Troms og Nordland er Venstre svake.

 I tabellen nedenfor finner du antatt oppslutning om begge partier pr. i dag i samtlige 19 valgkretser. NRK/Norstat publiserer i dag målinger i samtlige 19 valgkretser. Der vi har andre, ferske lokalmålinger, er det lagt vekt på et snitt av disse. I kretser der slike andre, lokale data er mer mangelfulle, er mine nasjonale nedbrutte tall mer vektlagt.  

	Ø	Ak	Os	He	Op	Bu	V	Te	AA	VA	R	Ho	SF	MR	ST	NT	No	Tr	F
SV	5,5	7,0	12,2	7,5	5,4	6,5	7,0	6,0	6,0	5,0	5,2	9,0	5,5	5,4	8,7	6,8	8,5	10,7	8,0
V	1,7	4,0	5,8	1,6	1,7	2,2	2,4	1,6	2,3	2,7	2,4	3,3	2,4	2,0	2,6	1,4	1,8	1,8	2,2

To distriktsmandater til V og ni til SV?
På dagens nivåer, er det realistiske for Venstre ett distriktsmandat i Oslo (Guri Melby) og ett i Akershus (Abid Raja). Skjønt V skal ikke falle så mye, før mandatet til Raja i Akershus kommer i spill. Øker Venstre noe, så kan de komme inn i kampen om å holde på sitt andre mandat i Oslo (Ola Elvestuen). Også mandatet i Hordaland (Sveinung Rotevatn) er mulig å holde, men også da må partiet øke.

SV er inne i matchen om tre mandater i Oslo (Kari Kaski, Marian Hussain og Andreas Sjalg Unneland). Partiet er også med i kampen om to i Hordaland (Audun Lysbakken og Sara Bell). Mandatene i Akershus (Kirsti Bergstø) og Sør-Trøndelag (Lars Haltbrekken) ser sikre ut. SV kjemper om fast mandat i Rogaland (Ingrid Fiskaa) og alle de tre nordligste valgkretsene Nordland (Mona Fagerås), Troms (Torgeir Fylkesnes) og Finnmark (Amy Webber). Men Sp-bølge, nominasjonsbråk og sterke konflikter både på det personlige, geografiske og politiske plan kan redusere muligheten i Finnmark.  

Utjevningsmandater
Fordelingen av utjevningsmandater er, som alltid, en langt usikrere materie å begi seg inn på prediksjoner av. SV hentet hele seks utjevningsmandater i Østfold, Buskerud, Hedmark, Rogaland Nordland og Troms sist. Her kan det være muligheter igjen, men jeg vil nok også løfte fram Vestfold, Møre og Romsdal og Finnmark som bra utjevningssjanser for SV.

V fikk sine fire utjevningsmandater i Oppland, Vestfold, Sør- og Nord-Trøndelag sist. Den viktigste forutsetningen for partiet er jo å komme seg over sperregrensen på fire prosent hvilket pt. ser tungt ut for V. Men skulle de lykkes med mobiliseringen i valgkampen og klare det, så kan disse fire kretsene være brukbare tips igjen. Andre bra kandidater er Aust-Agder og Sogn og Fjordane.


Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 17 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Slik vokser SV, MDG, Rødt og "Andre"

 Misnøye med sitt gamle parti og mer attraktiv politikk hos et annet parti er hovedårsaker til hvorfor velgerne vandrer.

 

Sist fredag presenterte jeg hovedfunn fra Sentios januar-undersøkelse der velgerne ble bedt om å begrunne hvorfor de har endret partipreferanse. Analysen tok for seg bevegelsene mellom de fire største partiene Ap, H, Frp og Sp. Med et særlig fokus på begrunnelsene for Aps fall. I dag får du velgernes begrunnelser for vandringer mellom de mindre partiene SV, MDG, Rødt, KrF, V og «Andre». Men også årsakene som oppgis av de som vandrer inn eller ut av «vet ikke»-gruppen, samt noen bevegelsesmønstre mellom små og store partier.

Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 1 i 2021. Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Når tallene fra en slik utvalgsundersøkelse brytes ned på partier, så vil antallet respondenter som har en preferanse for de mindre partiene være såpass få, at vi må ta forbehold om store feilmarginer når vi studerer disse vandringene. Derfor er det ikke gitt at begrunnelsene som er oppgitt, er tilfredsstillende representative for alle velgernes vandringer mellom partiene. Vi bør derfor se på dataene også med kvalitative øyne og tenke at begrunnelsene uansett kan ha en egenverdi fordi denne type data i stor grad ellers mangler. Undersøkelsen gir oss altså kvalitativ kunnskap om velgervandringer, selv om ikke alt nødvendigvis er like representativt.       

Sunn SV-matrise
SV har et januar-snitt på åtte prosent. Partiet ligger to prosentpoeng over sitt 2017-valg. Veksten skyldes først og fremst et ganske stort netto pluss mot Ap. De som har gått fra Ap til SV holder særlig fram to begrunnelser for dette: Politikk og en mer negativ oppfatning av Ap. «Ap har forlatt sitt grunnfjell, det passer ikke med mine meninger lenger», sier en. Det er få som beveger seg fra SV til Ap for tiden, men den som begrunner sin vandring med at «Ap har mer makt» representerer et tradisjonelt problem for lillebror SV i forholdet til storebror Ap. 

SV har noe pluss mot regjeringspartiene H og V, men dette er relativt beskjedent. Miljø-politikk oppgis som en av årsakene til vandringene fra H til SV. En tidligere blå velger utrykker, kanskje litt overraskende, at «jeg har alltid likt SV». Alle velgerne som har vandret fra SV til H oppgir Høyres gode styringsevne og bra håndtering av Korona som årsak.   

SV har mobilisert en del av de som satt hjemme sist. Deres begrunnelser dreier seg om ulike politiske spørsmål som helse, distrikt og skatt.

Kan Rødt og uklart regjeringsalternativ ødelegge for SV?
Selv om SV har et høyere lojalitetsnivå nå enn vanlig, så har partiet også en del 2017-velgere som har blitt usikre. Uklarhet på venstresiden og svakheter på miljø trekkes fram som noen av årsakene. Her kan det ligge et farepotensial.
 
SV har for tiden netto tap kun til ett parti; Rødt. «SV går feil vei, mens Rødt står på sitt», holder en av disse fram. En annen mener at Rødt gjør en bedre jobb for «oss arbeidsfolk». 

MDG henter velgere fra Ap og V
MDG balanserer for tiden på sperregrensen. Det betyr at partiet ligger noe over sitt 2017-nivå på drøyt tre prosent. Partiet har to hovedkilder for sin framgang: Klart positivt bytteforhold med både Ap og V. De som har forlatt Ap til fordel for MDG, er samstemte i sin begrunnelse om at det skyldes miljøpolitikken.

Også de som kommer fra Venstre oppgir miljø som grunn, men nevner i tillegg misnøye med Venstres arbeid og posisjon i regjeringen. «MDG er tydeligere på grønn politikk. Venstre er for praktisk rettet om regjeringssamarbeid» er en begrunnelse som på en bra måte oppsummerer overgangene fra V til MDG. Men det finnes også noen som går motsatt vei. «MDG gjorde en bra jobb i Oslo, men ikke i Bergen og Stavanger», sier en ny V-velger som stemte MDG sist.  

 Utdrag av begrunnelsene for å gå til MDG

Svak lojalitet er en fare for MDG
MDG sliter med lojaliteten blant egne velgere. Av de som har hoppet opp gjerdet, er det mye usikkerhet ute og går. Men en peker på at MDG er for ensaksorientert: «Det er andre viktige saker som MDG ikke dekker». Jeg noterer også at kritikk av MDGs jobb under pandemien er et element i begrunnelsene fra disse.  

Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 1 i 2021. Dagens brev inneholder også begrunnelser som velgerne oppgir for å gå til eller forlate Rødt, V, KrF og "Andre". Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.  

Norge på vårt beste

2020 har vist kvalitetene som vårt politiske system er i besittelse av.    

24. januar 2020 gikk Frp gikk ut av Solberg-regjeringen, men regjeringen fortsatte. Vi har ingen tilsvarende eksempler på at et regjeringsparti har trukket seg ut uten at det har medført regjeringsfall. Den utløsende årsaken var regjeringens beslutning om å hente hjem en terrorsiktet IS-kvinne og hennes sønn som var alvorlig syk. Men avgangen må ses i lys av Frps opplevelse av at Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp mente de ga mer enn de fikk. «Frexit» var også et strategisk valg der partiet så muligheten for å frigjøre seg fra makten og blankpusse partiprofilen mot Stortingsvalget 2021. Frp fikk raskt et stort opinionsløft; ti prosent i januar ble til 15 i februar.

Korona
«I dag kommer den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Det er helt nødvendig», sa statsminister Erna Solberg den 12. mars. Regjeringen hadde besluttet, etter råd fra Helsedirektorat og Folkehelseinstituttet, å stenge ned Norge. Korona-viruset hadde spredt seg inn over våre landegrenser og all oppmerksomhet ble rettet mot å få kontroll over smittespredningen. Spriting av hender og avstand til andre mennesker ble den nye normalen for innbyggerne. Vi skulle holde oss mest mulig hjemme. Det meste ble stengt, inkludert skoler og barnehager. Oppslutningen om disse inngripende tiltakene var høy, folk gjorde i hovedsak som de fikk beskjed om. Myndighetene lyktes godt med å bekjempe viruset. Kun drøyt 400 er pr. desember 2020 døde av viruset til lands, de fleste andre land i verden har langt høyere tall. 

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Nedstengingen ga oss mange lærdommer av både positiv og negativ karakter. Økt verdsetting av de nære ting: hjemmet, familien, nærområdet og lokalsamfunnet. Vi fikk opp øynene for det verdifulle arbeidet som butikkansatte, helsearbeidere, lærere m.fl. utfører hver enste dag. Skole og arbeidsplasser fikk et digitalt løft i løpet av få uker som de ellers hadde brukt mange år på. Det viste seg at hjemmeundervisning og hjemmekontor kan fungere bra. Mindre stress for å rekke jobb eller skole, mindre reising og færre private og offentlige arrangementer ga mer tid til familien, til matlaging, hage, turer i nærområdet og spill.         

Virusbekjempelsen har også sin pris. Mindre moro. Mer ensomhet. Barn og voksne i hjem med rusproblemer eller andre utfordringer, får forsterket disse. Næringslivet blødde kraftig. Mange ble permittert eller sagt opp. I starten av året var det rundt 100 00 «helt eller delvis» ledige her til lands. I april var det over 400 000. Politikerne satte inn krisepakke etter krisepakke. På tvers av partiskiller og blokker, ble det raskt funnet fram til enighet om støtteordninger og løsninger som kunne avhjelpe situasjonen. Milliardene fikk ben å gå på.

Samarbeid og tillit
Året har vist det beste av det politiske Norge: Samspillet mellom faglige og politiske myndigheter. Evne til å lytte til faglige råd før det fattes politiske beslutninger. Respekt for hverandre ulike roller. Når dette toppes med vilje til å søke tverrpolitiske kompromisser, borgernes dugnadsånd og høy systemtillit, så gir det i sum et inntak til forståelse av hvorfor Norge har kommet godt ut av pandemien.

Våre politiske representanter har dette året stått i en rekke vanskelige prosesser og har måttet søke å fatte gode beslutninger mye raskere enn vanlig. Det har satt dem på prøve. En prøve de i hovedsak har bestått. Selv om flere beslutninger åpenbart er diskutable og noen helt sikkert
lite gode, så har dette året vist oss til fulle hvor viktig det er at vi har folkevalgte representanter som evner å peke ut en samlende kurs i kriser.   

Styringseffekten
Velgermessig sett ble det lettere å være i posisjon i vår, men vanskeligere å være opposisjon. For velgerne søkte trygghet i krisen og samlet seg bak de styrende. Høyre fikk en voldsom «styringseffekt» og økte fra 19 prosent i februar til 27 i mai. Frp hadde plutselig liten opinionsnytte av sin nyvunne frihet og falt tilbake. Det gjorde også opposisjonspartiene MDG, Rødt og Sp. «Styringspartiet» Ap klarte seg bedre, men den store oppturen uteble.  

Politisk analyse
Livet må gå videre, selv i en pandemi. Også forfatteren av dette brevet måtte tenke nytt i mars. Ideen til et analysebrev ble unnfanget. Fødselen skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut til et knippe abonnenter. Interessen har steget gjennom året. Antall utgivelser er nå oppe i 39 og antall abonnenter over 500. Dette har gitt muligheter for å utvide. Norges fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å bruke sin genistrek for å gi oss strålende visuelle analyser. I august kom tilleggsutgivelsen Pluss som går mer i dybden. Målebyrået Sentio har fått i oppdrag jevnlig å innhente ferske velgerdata om interessante spørsmål for å skaffe oss mer kunnskap om velgerne.                
  

Ny valgordning
27. mai la Valglovutvalget fram sitt arbeid med en ny valgordning. Et flertall av utvalgsmedlemmene tok i (for) stor grad orde for å beholde status quo: Beholde 169 storingsrepresentanter, beholde 19 valgkretser, beholde første delingstall 1,4 og beholde papirvalgene. Men innstillingen inneholder også noen interessante endringsforslag: Senke sperregrensen til tre prosent, fjerne arealfaktoren, innføre stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg og øke innslaget av personvalg til Stortinget. Neste års stortingsbehandling bestemmer hva slags valgreform det blir, antagelig blir endringene redusert.           

Sp vokser
Smittesituasjonen ble brakt under kontroll. Barnehager, skoler og resten av samfunnet ble gradvis åpnet, og vi gikk inn i en sommer med utsikter til Norges-ferie og håp om en høst uten for sterkt pandemi-preg. Håpet brast etter sommeren, bølge to slo inn, flere restriktive tiltak ble atter innført – dog med lokale og regionale variasjoner. Det var Korona-trøtthet å spore i befolkningen. Tilslutningen til tiltakene var fortsatt høy, men kritiske røster fikk mer plass.

Høyre mistet noe av sitt styringsmomentum ut over høsten, Ap falt enda mer – mens Sp ristet av seg den smule motbøren på våren og vokste med fornyet kraft til nye høyder. Sp konkurrer ved inngangen til valgåret 2021 om å være landets største parti.

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Miljø viktigst
Helserelaterte spørsmål har stått i forgrunnen mye av året, men helse er ikke den viktigste saken for velgernes partivalg, i følge en velgerundersøkelse jeg fikk Sentio til å utføre i september. Miljø/klima er derimot viktigst, etterfulgt av skole. Helse er «bare» nummer tre og distrikt fire. At velgerne vektlegger miljøkrisen sterkere enn helsekrisen, er godt nytt for MDG. Men foreløpig har ikke MDG klart å hente ut potensialet her, selv om partiet har forsterket sitt sakseierskap på området. Derimot har Sp lyktes maksimalt med å bruke sitt store trumfkort; distriktspolitikken, inn i en større senter-periferi-ramme som også innbefatter en posisjon-opposisjon og elite-anti-elite-dimensjon der de både henter velgere som er misfornøyd med dagens regjering eller misfornøyd med Ap.    

  

         

Guri Melby overtar Venstre 
Landets eldste parti, Venstre, fikk ny partileder i september. Trine Skei Grande ledet partiet over sperregrensen to ganger på rad. Det blir stående igjen etter henne som en meget sterk prestasjon. Men hun hadde vært partileder lenge og kom til et punkt der det opplevdes for krevende å forene kreftene i partiet som trakk i ulike retninger. Personifisert ved Sveinung Rotevatn og Abid Raja. I tillegg var hun selv del i episoder som ikke var heldige, mildt sagt. 

Rotevatn var den store favoritten da Skei Grande signaliserte sin avgang i mars, med Raja som en outsider. Men Skei Grandes etterfølger som kunnskapsminister, Guri Melby, vokste på kort tid fram som en samlende lederskikkelse i kraft av sin synlige ministerposisjon, joviale væremåte og stoiske ro – egenskaper som partiet sårt trengte. I tillegg til at hun ble oppfattet å befinne seg et sted i mellom Rotevatns urban-liberale «by-Venstre» og Rajas «distrikts-Venstre». I sum medførte dette at hun til slutt ble valgt som leder uten motkandidat. 

     

            

KrF vs Frp
Framleggelsen av statsbudsjettet 2021, og de påfølgende forhandlingene med Frp, tydeliggjorde hvorfor Frp og KrF ikke klarte sitte mer enn ett år i regjering med hverandre før en måtte ut. KrFs største seiere (bistand, flyktninger) var Frps største tap. Og Frps største seiere (alkohol og andre «grensevarer») var KrFs største tap. Budsjettforhandlingene ble ikke det opinionsrommet for egenmarkering som Frp nok hadde håpet fordi smittesituasjonen var for alvorlig til at man med særlig troverdighet kunne true med regjeringskrise hvis man ikke fikk gjennomslag. 

Avslutningen på 2020 avdekket en intern maktkamp i Frp mellom to fløyer; liberalistisk vs. nasjonal. Situasjonen er særlig dramatisk i Oslo der den nasjonalkonservative fylkeslederen ble ekskludert, fylkeslaget satt under administrasjon og hele nominasjonsprosessen satt på vent. Ketil-Solvik Olsen (Rogaland) takket nei til stortingsnominasjon. Jon Helgheim (Buskerud) og Åshild Bruun Gundersen (Aust-Agder) gikk på overraskende tap i nominasjonene. Jan Bøhler gjorde en spektakulær overgang fra å være Aps store «ombudsmann fra Groruddalen» til å bli Sps frontfigur i hovedstaden. I de øvrige partiene har høstens nominasjonsprosess gått uten de store overraskelsene.

Trond Giske, som utrolig nok forsøkte å bli nominert for en ny periode på Stortinget trass i alle historier om maktmisbruk og seksuell trakassering, ble innhentet av enda flere historier fra sitt eget fylkeslag før punktum ble satt. Den tidligere AUF-lederens politiske sorti ble at Trøndelag AUF marsjerte ut av nominasjonsmøtet i protest mot ham under sin siste tale.


Har nominasjonskomiteene for mye makt?
I stor grad har nominasjonsmøtene valgt å følge nominasjonskomiteenes forslag i alle partier. Dette er intet nytt, men det har likevel fått meg til å undres over om disse komiteene har for mye makt. For det betyr at i realiteten at det sitter en håndfull mennesker i hver valgkrets og i hvert parti som i praksis bestemmer hvem som skal sitte på Stortinget. Det kan anføres som et argument at folk som kjenner partiet og kandidatene best, bør ha en slik posisjon. Men det er betenkelig at så mye avgjøres av komitemedlemmene. Demokratiet kunne hatt godt av åpnere nominasjonsprosesser med mer reell konkurranse mellom gode kandidater der flere avgjør.

Folkeaksjonen Nei til Bompenger, som var fjorårets store politiske nyhet», raknet stygt i år med en rekke utmeldelser og velgerfrafall. Nye partier, som Industri- og Næringspartiet og Sentrum, har kommet til. Foreløpig uten særlig målbar oppslutning, men Sentrum har lyktes bra med å få medieoppmerksomhet etter hvert som kjente folk som Geir Lippestad, Simen Bondevik og Dagrun Eriksen har meldt seg inn. Det gjenstår å se om tidligere Frp-ere som Ingebjørg Godskesen og Per Sandberg kan få mer fart på hhv. Pensjonistpartiet og Liberalistene, men det er nok heller tvilsomt.    


Best når det gjelder
Et valg i dag ville gitt de rødgrønne, i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R, over 100 mandater og soleklart flertall.  De borgerlige, i betydningen H, Frp, V og KrF, syntes å være på vei til hente inn forspranget i vår, først og fremst pga. Hs framgang. Men de har falt tilbake i høst og er nå på omtrent samme nivå som ved årets inngang. Om en uke holder Erna Solberg nyttårstalen. Det blir trolig hennes siste. Med mindre noe helt spesielt inntreffer i 2021.

Noe helt spesielt inntraff i 2020. Det endret opinionen. Men selv et så stort «sjokk» rokket ikke ved den grunnleggende tendensen til at det borgerlige flertallet er borte. Korona holdt ikke som «game changer». Så da kan en jo lure på hva som egentlig skal til for at Erna Solberg og co skal kunne forsvare sitt flertall ved valget den 13. september 2021.        

Uansett om det blir Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum som får i oppdrag å danne ny regjering, eller om Erna Solberg får en sensasjonell tredje periode, så har 2020 vist at landet vårt har et godt politisk system som er sitt aller beste når det gjelder som mest. Det er betryggende. Særlig når vi ser rundt oss i verden.

Den tryggheten er vel verdt å ta med oss inn i 2021.


Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.