Avstemningen over Norges beste politiske blogger er nå avsluttet. Listen ble seende slik ut:
1. Onar Åm : Nominasjonen av Åm var kontroversiell, men seieren var overlegen. "Anonym" har hevdet at han stemte 32 ganger på Åm - hvilket i så fall må bety at han har løpt fra pc til pc. Jeg har ingen mulighet for å sjekke opp den type "valgfusk". Men en sjekk på Google analytics forteller meg at Åm antagelig ville ha vunnet uansett all den tid svært mange besøkende på min blogg i den senere tid har kommet direkte fra hans blogg og fra Det Liberale Folkepartiets debattforum.. Åm har mobilsert best og flest og er derfor Årets politiske politiske blogger 2009. Gratulerer! Så gjenstår det å se hvor mange stemmer DLF kan ta med seg i det ordentlige valget til høsten, jeg tviler på om det blir noe særlig over det antallet som Åm her oppnådde...
2. Oddbjørn Evenshaug: Evenshaug har kritisert denne kåringen for uklare kriterier og manglende bloggfaglig innsikt i nominasjonskomiteen (meg). Sikkert en betimelig kritikk. Like fullt har mange av hans tilhengere funnet veien hit og gitt ham sin stemme, noe som sendte ham helt opp på 2. plass.
3. Tore O. Sandvik: Gikk knallhardt ut og var helt i ledelsen i starten. Men måtte se seg forbigått av Åm og Evenshaug etter hvert og havnet til slutt på 3. En pallplass lar seg uansett høre i dette knallharde selskapet.
4. Are Slettan: Har vært i toppsjiktet hele veien og kom i mål på den ofte litt forsmedelige 4. plassen. Men i denne sammenheng synes jeg at 4. plass er meget sterkt.
5. Heidi Nordby Lunde : Vampus ble nr. 5 etter en noe treg start. Best av de (altfor få) nominerte damene er slett ikke ueffent, selv om hun i manges øyne nok burde vært enda høyere oppe.
6. Knut Johannessen : Jeg kan nå røpe at Johannessen fikk min stemme. Uten at det holdt til noe mer enn en sjetteplass. Men sjetteplass skal man tross alt ikke kimse av!
7.Sondre Olsen: Gjorde det klart best av de tre KrF-erne. Det bør da være noe å ta med seg inn i valgkampen?
8.Halvor Sevatdal: Mobiliserte bra etterhvert og kom inn på en meget respektabel 8. plass.
9.Hanne Blåfjelldal: Begynte meget svakt, men kom seg utover i kåringen. Blåfjelldal er et klart Frp-lyspunkt i et nærmest stummende mørke. For hvor blir Frp-bloggene av? Når skal Frp knekke nettkoden?
10. Paul Chaffey: Jeg rotet litt med nettadressen hans, men det fikk neppe noen avgjørende betydning for utfallet. Dro til slutt i land 32 stemmer, noe som akkurat holdt til en plass på topp ti.
11.
Jan Arild Snoen: Svak start av min Minerva-kollaga, men kom seg i mål med 30 stemmer. Det er slett ikke noen grunn til å skamme seg over dette på neste Minerva-fest...
12. Fredrik Mellem: Var dypt kritisk til nominasjonen av Åm. Greide å samle 26 stemmer bak sitt kandidatur. Må lykkes bedre med mobiliseringen i valgkampen for å hjelpe Hadia Tajik inn på Tinget fra Oslo. Hun ligger utsatt til på min siste Oslo-prognose.
13.Kjetil Løset: TV2s politiske reporter hadde etter mitt skjønn fortjent en mer fremskutt plassering.
14. Astrid Meland: Det ble stilt spørsmålstegn ved om Meland er politisk nok for en slik kåring. Men jeg lot tvilen komme henne til gode og 21 innkasserte stemmer kan tyde på at flere enn meg synes at hun holder mål også politisk...
15. Audun Lysbakken: Lå blant de nederste hele veien. Er det et lite forvarsel om et svakt SV-valg? Eller er det snarere et varsel om at SV-ere i (for!)liten grad frekventerer min blogg.
16. Bård Vegar Solhjell: Norges beste statsrådsblogg holdt ikke til mer enn en 16. plass i denne tøffe konkurransen.
17. Thor Bjarne Bore: Måtte nøye seg med en 17. plass tross en glitrende blogg.
18. Filip Rygg: De mange KrF-erne som etter sigende er innom min blogg, synes å ha sluttet opp om Sondre Olsen. Rygg havnet derfor noe i bakleksa. Etter mine beregninger trenger han å plukke 3400 ekstra stemmer fra dagens KrF-nivå i Hordaland for å kapre sistemandatet i fylket. Mobiliseringen må i så fall opp på et helt annet nivå i tiden som kommer skal han lykkes...
19.Kjell Ingolf Ropstad: KrFs førstekandidat i Aust-Agder bør ha et rimelig greit utjevningsmandat inne. I så måte får han ta den svake oppslutningen her som en liten påminnelse om at det like fullt ikke nytter å finne fram noen sovepute for å komme seg inn på Tinget!
20. Heikki Holmås: Solid sisteplass til SVs 2. kandidat i Oslo. Men husk at alle disse 20 egentlig er vinnere. For hvor mange politiske blogger finnes det "der ute"?
Over 800 stemmer er registrert. Vinneren 2009 er kåret. Men her i gården hviles det ikke. Nå går vi sporenstreks i gang med nominasjonsprosessen fram mot ny kåring av beste blogger 2010. Reglene blir nå slik: Jeg lar de 15 som havnet øverst her, være med videre. De fem som kom nederst, ryker nå ut til fordel for fem nye og friske kandidater. Alle disse 20 legges ut til avstemning i hele juni (kom gjerne med forslag til nye nominerte).
De 15 som kommer øverst blir med videre inn i juli, mens fem nye da kommer til - på bekostning av de fem nederste osv. Slik foregår det hver måned fram til nyttår, da vi vil sitte igjen med en knallgod liste over 20 stykker som skal kjempe om tittelen i 2010.
Alle har nå igjen blanke ark, derfor må du bruke stemmeretten din om din bloggfavoritt skal være med hele veien.
søndag 31. mai 2009
lørdag 30. mai 2009
Velgerne SVikter
Sikkert en noe forvirrende overskrift for de (forhåpentligvis forsvinnende få) av dere som fester lit til dagens måling utført av Synovate for Dagbladet og tror at 11,1 prosent er representativt for partiets oppslutning. Men realiteten er nok, dessverre for SV-ere sin del, at partiet ligger rundt 7 prosent. Det viser i alle fall gjennomsnittet av alle andre målinger utført denne måneden. Slik SV-snittet har vist også i de tre foregående månedene.
Under hovedtittelen "SV til himmels" i dagens Dagbla heter det i ingressen at "Kristin Halvorsen gleder seg over SVs beste resultat på to år, men venter nøkternt med å slippe jubelen løs".
Denne Halvorsen-nøkternheten, som sikkert skuffer både desk og journalist, er derfor høyst betimelig.
Jeg har sagt det før, og jeg kan gjenta det igjen: Disse enorme Synovate-utslagene for SV fra måned til måned er parodiske! For meg er Dagbla-artiklene som ledsager disse vanvittige endringene nå i ferd med å få en slags kultstatus.
Selv har jeg i alle fall noe helt annet enn en "SV til himmels"-tilnærming i en analyse for Drammens Tidende i dag. Slenger den ut under her:
Velgerne SVikter
Magnar Bergo ligger an til å bli en av svært få SV-ere på Stortinget i kommende periode.
I mai for fire år siden lå SV på 16 prosent i gjennomsnitt på meningsmålingene. Siden den gang har mye gått på tverke for partiet. SV fant seg aldri til rette under valgkampen fordi partiet kom i en uvant forsvarsposisjon. Når man aldri har spilt i forsvar før, så gjør man som regel ikke noen god forsvarsjobb. Velgerne forsvant fordi de innså at SV måtte avlyse og kompromisse bort egen politikk på flere områder for å kunne ta sin historiske plass rundt Kongens bord. SV fikk dermed, paradoksalt nok, merke regjeringsslitasjen før de fikk begynt. Valgresultatet ble et mageplask på 8,8 prosent. Partiet tapte, smått utrolig, halvparten av sine velgere på få uker. Inngangen til det rødgrønne regjeringssamarbeidet ble bortimot det verst tenkelige.
”Det svakeste ledd” het et spørreprogram på NRK for noen år siden. Konseptet gikk ut på å drite ut de som gjorde det dårligst i gjettekonkurransen. Dagens regjering har også et slikt ledd, og det heter SV. At partiet i tillegg sitter i den første norske flertallsregjeringen på 20 år, innebærer at presset på regjeringens SVakeste ledd er enda større. Fordi makten er forskjøvet fra Stortinget til regjeringen. Forhandlingene og kompromissene på Stortinget er færre. Spenningen knyttet til utfallet av sakene er mindre. Arbeidet på Stortinget er mindre interessant. Arbeidet i regjeringen er derimot mer interessant, både for lobbyister og medier.
Denne flertallssituasjonen setter dermed enda høyere krav til indre enighet og samhold. Krav som SV hadde meget store problemer med å innfri i startfasen. For SV, særlig partiets venstreside, fortsatte å opptre som et opposisjonsparti og møtte seg selv stadig vekk i regjeringsdøra. Det tok lang tid før partiet innså at det ikke nytter å både være ansvarlige og sitte i regjering og samtidig ha en radikal, opposisjonell og privat partipolitikk ved siden av. Etter hvert forstummet derfor protestene både fra stortingsplener og andre steder.
SVs hovedproblem i velgersammenheng er at de har mistet mye troverdighet på sine to nøkkelsaker; miljø og skole. Kristin Halvorsens retoriske glansnummer har i en årrekke vært at det skal skinne like mye, og helst mer, av den norske skolen som av kjøpesentrene. PISA-undersøkelse etter PISA-undersøkelse dokumenterer at den norske skolen på langt nær er god nok. Høyre har derfor fått skoledebatten på sin kunnskapsbanehalvdel. SV sparket da også ut sin ”superminister” Øystein Djupedal. I hans sted sitter nå Bård Vegar Solhjell i stor grad og forsøker å sette Høyres kunnskapsskole ut i livet.
Miljøpartiet SV brukte i to år sitt svakeste statsrådskort (Helen Bjørnøy) til å bestyre miljøverndepartementet. SV deltar i en regjering som gir grønt lys for å bygge forurensende gasskraftverk. SV ville ha rensing fra dag en, i stedet er rensingen nå helt i det blå. Månelandingstanken var at norsk CO2-teknologi skulle bli banebrytende. I stedet ligger utenlandske selskaper langt foran. Satsingen på fornybar energi, som retorisk skrytes opp i den øvre del av atmosfæren, er i realiteten så lav at ethvert forsøk på vindmølledrift i Norge strander på manglende lønnsomhet.
Men SV sliter også på andre sentrale politikkområder. Fredspartiet SV, som jo ble tuftet på innbitt motstand mot NATO, sitter i en regjering som leder Norge i krig i Afghanistan. Under SVs ledelse har norske soldater uført kamphandlinger som er så harde at bare kampene under 2. verdenskrig er sammenlignbare. Slikt gjør vondt innerst i SV-sjelen.
SV skulle også være en pådriver for å bekjempe fattigdommen. Målet om å avskaffe fattigdommen ble nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Hva skjer? Bruker man EUs definisjon på fattig, som innebærer at alle som tjener under 60 prosent av gjennomsnittsinntekten defineres som fattige, så er det over 400 000 fattige her i landet. Løftet er brutt.
SV skulle være et sosialistisk parti, men er i dag et sosialdemokratisk. Velgerne stemmer derfor i overveiende grad på originalen Ap. Målingene indikerer nå et valgresultat for SV på stusselige sju prosent. I SV-svake Buskerud betyr det en oppslutning nede på fem-tallet. Nedturen medfører at Magnar Bergo trolig derfor vil tape det faste mandatet han vant i 2005. Men etter mine bergegninger vil stortingsplassen hans kunne bli reddet av utjevningsordningen. I så fall blir han en av få SV-ere på Tinget i 2009-2013. Måten SV igjen kan vokse på, er å vinne tilbake troverdigheten i nøkkelsakene sine. Det må man antagelig ut av regjering for å klare. Derfor er det svært vanskelig å se hvordan SV skal greie å få noe særlig ut av høstens valg.
Under hovedtittelen "SV til himmels" i dagens Dagbla heter det i ingressen at "Kristin Halvorsen gleder seg over SVs beste resultat på to år, men venter nøkternt med å slippe jubelen løs".
Denne Halvorsen-nøkternheten, som sikkert skuffer både desk og journalist, er derfor høyst betimelig.
Jeg har sagt det før, og jeg kan gjenta det igjen: Disse enorme Synovate-utslagene for SV fra måned til måned er parodiske! For meg er Dagbla-artiklene som ledsager disse vanvittige endringene nå i ferd med å få en slags kultstatus.
Selv har jeg i alle fall noe helt annet enn en "SV til himmels"-tilnærming i en analyse for Drammens Tidende i dag. Slenger den ut under her:
Velgerne SVikter
Magnar Bergo ligger an til å bli en av svært få SV-ere på Stortinget i kommende periode.
I mai for fire år siden lå SV på 16 prosent i gjennomsnitt på meningsmålingene. Siden den gang har mye gått på tverke for partiet. SV fant seg aldri til rette under valgkampen fordi partiet kom i en uvant forsvarsposisjon. Når man aldri har spilt i forsvar før, så gjør man som regel ikke noen god forsvarsjobb. Velgerne forsvant fordi de innså at SV måtte avlyse og kompromisse bort egen politikk på flere områder for å kunne ta sin historiske plass rundt Kongens bord. SV fikk dermed, paradoksalt nok, merke regjeringsslitasjen før de fikk begynt. Valgresultatet ble et mageplask på 8,8 prosent. Partiet tapte, smått utrolig, halvparten av sine velgere på få uker. Inngangen til det rødgrønne regjeringssamarbeidet ble bortimot det verst tenkelige.
”Det svakeste ledd” het et spørreprogram på NRK for noen år siden. Konseptet gikk ut på å drite ut de som gjorde det dårligst i gjettekonkurransen. Dagens regjering har også et slikt ledd, og det heter SV. At partiet i tillegg sitter i den første norske flertallsregjeringen på 20 år, innebærer at presset på regjeringens SVakeste ledd er enda større. Fordi makten er forskjøvet fra Stortinget til regjeringen. Forhandlingene og kompromissene på Stortinget er færre. Spenningen knyttet til utfallet av sakene er mindre. Arbeidet på Stortinget er mindre interessant. Arbeidet i regjeringen er derimot mer interessant, både for lobbyister og medier.
Denne flertallssituasjonen setter dermed enda høyere krav til indre enighet og samhold. Krav som SV hadde meget store problemer med å innfri i startfasen. For SV, særlig partiets venstreside, fortsatte å opptre som et opposisjonsparti og møtte seg selv stadig vekk i regjeringsdøra. Det tok lang tid før partiet innså at det ikke nytter å både være ansvarlige og sitte i regjering og samtidig ha en radikal, opposisjonell og privat partipolitikk ved siden av. Etter hvert forstummet derfor protestene både fra stortingsplener og andre steder.
SVs hovedproblem i velgersammenheng er at de har mistet mye troverdighet på sine to nøkkelsaker; miljø og skole. Kristin Halvorsens retoriske glansnummer har i en årrekke vært at det skal skinne like mye, og helst mer, av den norske skolen som av kjøpesentrene. PISA-undersøkelse etter PISA-undersøkelse dokumenterer at den norske skolen på langt nær er god nok. Høyre har derfor fått skoledebatten på sin kunnskapsbanehalvdel. SV sparket da også ut sin ”superminister” Øystein Djupedal. I hans sted sitter nå Bård Vegar Solhjell i stor grad og forsøker å sette Høyres kunnskapsskole ut i livet.
Miljøpartiet SV brukte i to år sitt svakeste statsrådskort (Helen Bjørnøy) til å bestyre miljøverndepartementet. SV deltar i en regjering som gir grønt lys for å bygge forurensende gasskraftverk. SV ville ha rensing fra dag en, i stedet er rensingen nå helt i det blå. Månelandingstanken var at norsk CO2-teknologi skulle bli banebrytende. I stedet ligger utenlandske selskaper langt foran. Satsingen på fornybar energi, som retorisk skrytes opp i den øvre del av atmosfæren, er i realiteten så lav at ethvert forsøk på vindmølledrift i Norge strander på manglende lønnsomhet.
Men SV sliter også på andre sentrale politikkområder. Fredspartiet SV, som jo ble tuftet på innbitt motstand mot NATO, sitter i en regjering som leder Norge i krig i Afghanistan. Under SVs ledelse har norske soldater uført kamphandlinger som er så harde at bare kampene under 2. verdenskrig er sammenlignbare. Slikt gjør vondt innerst i SV-sjelen.
SV skulle også være en pådriver for å bekjempe fattigdommen. Målet om å avskaffe fattigdommen ble nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Hva skjer? Bruker man EUs definisjon på fattig, som innebærer at alle som tjener under 60 prosent av gjennomsnittsinntekten defineres som fattige, så er det over 400 000 fattige her i landet. Løftet er brutt.
SV skulle være et sosialistisk parti, men er i dag et sosialdemokratisk. Velgerne stemmer derfor i overveiende grad på originalen Ap. Målingene indikerer nå et valgresultat for SV på stusselige sju prosent. I SV-svake Buskerud betyr det en oppslutning nede på fem-tallet. Nedturen medfører at Magnar Bergo trolig derfor vil tape det faste mandatet han vant i 2005. Men etter mine bergegninger vil stortingsplassen hans kunne bli reddet av utjevningsordningen. I så fall blir han en av få SV-ere på Tinget i 2009-2013. Måten SV igjen kan vokse på, er å vinne tilbake troverdigheten i nøkkelsakene sine. Det må man antagelig ut av regjering for å klare. Derfor er det svært vanskelig å se hvordan SV skal greie å få noe særlig ut av høstens valg.
fredag 29. mai 2009
Værekraft
Å være skribent handler om å dele tanker. Når jeg får tilbakemeldinger om at det jeg skriver har truffet et eller annet hos andre, da blir jeg glad og får følelsen av å drive med noe virkelig meningsfylt.
Mine tanker om arbeid og lykke må ha truffet noe hos andre. For jeg har fått mange tilbakemeldinger. Også fra filmskaperen Pål Winsents. En filmskaper som har formidlet en sterk historie om kreftrammede Anne Margrethe Lund. En kreftkamp som hun dessverre tapte. Hun lanserte begrepet værekraft. Et strålende begrep! Hun hevdet at:
I kraft av seg selv har mennesket alene en verdi for samfunnet.
Bra sagt.
Mine tanker om arbeid og lykke må ha truffet noe hos andre. For jeg har fått mange tilbakemeldinger. Også fra filmskaperen Pål Winsents. En filmskaper som har formidlet en sterk historie om kreftrammede Anne Margrethe Lund. En kreftkamp som hun dessverre tapte. Hun lanserte begrepet værekraft. Et strålende begrep! Hun hevdet at:
I kraft av seg selv har mennesket alene en verdi for samfunnet.
Bra sagt.
torsdag 28. mai 2009
Venstre
Når man stikker hodet litt fram i ulike medier som undertegnede, så dukker det av og til opp forespørsler om å utdype mine meninger og analyser i foredragsform. En VG-kronikk i vinter ga meg mulighet til å foredra om sosial representasjon for Likestillingsombudet i forrige måned. En Aftenposten-kronikk gir meg mulighet til å delta på ALF-senterets tiårsjubileum til høsten og utdype mine tanker rundt temaet arbeid og lykke.
Og en Venstre-analyse i Drammens Tidende, gir meg sjansen til å analysere partiets muligheter på Buskerud Venstres valgkampkickoff neste lørdag.
Jeg sitter derfor og ser litt nærmere på Venstres nære og fjerne historie nå. Den fjerne handler om et meget stort parti som ble meget lite p.g.a. diverse fløykamper og splittelser. I det vesentlig kortere bildet handler det om et lite parti som kan være i ferd med å bli litt større - fordi grepet om urbane velgere er blitt sterkere. Det gamle bygdepartiet er nå i ferd med å bli et byparti.
Hva tror du om Venstre? Vil det fortsette framgangen ved dette valget og dra seg opp i mot 7-8 prosent (eller kanskje 10?). Eller var 2005 bare et blaff, pga taktisk stemmegivning, noe som vil gjøre veien ned mot sperregrensen kort?
Og en Venstre-analyse i Drammens Tidende, gir meg sjansen til å analysere partiets muligheter på Buskerud Venstres valgkampkickoff neste lørdag.
Jeg sitter derfor og ser litt nærmere på Venstres nære og fjerne historie nå. Den fjerne handler om et meget stort parti som ble meget lite p.g.a. diverse fløykamper og splittelser. I det vesentlig kortere bildet handler det om et lite parti som kan være i ferd med å bli litt større - fordi grepet om urbane velgere er blitt sterkere. Det gamle bygdepartiet er nå i ferd med å bli et byparti.
Hva tror du om Venstre? Vil det fortsette framgangen ved dette valget og dra seg opp i mot 7-8 prosent (eller kanskje 10?). Eller var 2005 bare et blaff, pga taktisk stemmegivning, noe som vil gjøre veien ned mot sperregrensen kort?
tirsdag 26. mai 2009
Årets velgertrender
En av mine kjepphester her i livet, er å bruke gjennomsnittet av de ulike meningsmålingene som grunnlag for å si noe fornuftig om velgertrendene. Fordi enkeltstående målinger alltid er beheftet med feilmarginer (som sjelden nevnes) og fordi hvert målebyrå har sine (sær)egne metoder for hvordan man kommer fram til tallene. Gjennomsnitt er slett ingen garanti for "sannheten" om velgernes preferanser, men det gir etter mitt skjønn den klart beste pekepinnen.
Derfor har jeg i den senere tid selv laget snittanalyser fra måned til måned, basert på gjennomsnittet av de (som regel) ti utførte nasjonale målingene hver måned. Først for nettstedet Kommentar, nå for Minerva. Jeg gjør for tiden mitt ytterste for at Minervas lesere skal få de beste analysene, og i all beskjedenhet så vet jeg ikke om noe medium som går såpass i dybden på dette - selv om bl.a. Dagens Næringsliv og TV2 gjør gode forsøk.
I disse valgtider bruker jeg også dette snittet, sammen med fylkesvis valghistorikk og eventuelle lokale målinger, til å utarbeide fylkeprognoser for ulike lokale medier (skulle noen redaktører lese dette, så minner jeg om at det ennå ikke er for sent å gjøre en avtale for å ta i bruk mine prognoser og analyser). Særlig følger jeg utviklingen i Troms for Harstad Tidende, i Østfold for Smaalenene, i Akershus for Romerikes Blad og i Buskerud for Drammens Tidende tett.
Hva viser så årets gjennomsnittstall på nasjonal basis? Jeg har tatt en titt på trendene for alle (de relevante) partiene. Utviklingen for januar, februar, mars, april og (til nå i) mai er følgende:
Rødt 1,6, 1,5, 1,4, 1,4, 1,2. Det ser ikke så bra ut for lille Rødt. SVs regjeringsdeltakelse gir partiet egentlig sitt livs sjanse til å gjøre et godt valg. For behovet for venstreopposisjon er sterkt. Men det virker som om Rødt er i ferd med å rote bort denne sjansen. Slik jeg vurderer det nå, så har partiet kun en reell mandatmulighet. Og det er med Erling Folkvord i Oslo. Selv det skal imidlertid bli tøft, pr i dag har jeg ham ikke inne.
SV 7,5, 7,1, 7,0, 7,1, 7,0. Virker å være dønn stabile på 7 blank for tiden. Det er for svakt. Et valgresultat på dette nivået, vil gi de rødgrønne store problemer med å forsvare flertallet. Alle velgerundersøkelser jeg har studert etter 2005, viser at det tidligere skole- og miljøpartiet klart har tapt troverdighet på begge sine kjernesaker gjennom sin regjeringsdeltakelse. Det er ærlig talt meget vanskelig å se hvordan SV skal kunne få noe særlig ut av høstens valg.
Ap 33,9, 34, 32,8, 32,4, 32,9. Ap har trendet svakt negativt siden toppen i februar, men virker nå å ha stoppet nedgangen. Det er sterkt gjort, og partiet ligger nå og vaker like over sitt valgresultat fra 2005. Gjør man en god valgkamp, parallelt med at vinnersakene eldreomsorg og ledighetsbekjemplese kommer høyt opp på dagsorden, så er 35 ingen umulighet. Samtidig synes jeg at Ap allerede virker å være bortimot fullt mobilisert, så oppsiden er nok begrenset. Nedsiden er noe større, men jeg har vondt for å se for meg et valgresultat under 30 for Ap. Men med den sterke volatiliten i velgermassen, og med en negativ agenda preget av fokus på stigende ledighet og innvandring, så kan det ei heller helt utelukkes.
Sp 5,5, 5,0, 5,5, 5,8, 5,0. Sp greide faktisk å hente ut noe positiv velgereffekt fra sitt landsmøte. Men har i inneværende måned falt tilbake mot 5 blank igjen. Partiet greier ofte å mobilisere inn mot valget slik at resultatet ikke blir så svakt som målingene på denne tiden kan indikere. De som drømmer om at Sp faller uten sperregrensen, må nok bare drømme videre. Selv tror jeg på et valgresultat høyt oppe på 5-tallet - hvilket man neppe vil være særlig fornøyd med. Men kommer distriktspolitikk, for ikke å snakke om EU, overraskende høyt opp, så har partiet et langt større potensial. Samtidig er det slik at velgerutviklingen (urbanisering, færre og færre bønder) kontinuerlig jobber i mot partiet.
KrF 6,0, 5,8, 6,2, 6,0, 6,1. Meget stabile rundt 6. Det vil i så fall være partiets dårligste valgresultat noensinne. Klarer KrF å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten, så har man imidlertid en sjanse til å dra seg et stykke oppover. Neppe til 10, men kanskje mot 8. Frps landsmøtevedak i helgen om aktiv dødshjelp var en lissepasning til KrF. Dog tviler jeg på at velgere som Frp grovt har forsynt seg fra KrF de siste årene, vil vende tilbake i særlig grad pga. dette. Fordi saker som anti-islamske holdninger og pro-Israel betyr mer.
Venstre 4,8, 6,1, 5,0, 4,8, 5,6. Jeg har en mistanke om at februarsnittet på 6,1 skyldtes at mange feilmarginer gikk Venstre vei og at dermed også snittet ble noe misvisende høyt. Etter mitt skjønn er Venstres oppslutning noe av det mest interessante ved dette valget. Ved sist valg stemte mange borgerlige velgere taktisk for å få Venstre over sperren. Men Venstre-framgangen handlet også om andre ting. For partiet synes å ha festet et stadig bedre grep om urbane velgere. Og i miljøpolitikken har SVs fall gitt Venstre en kjempemulighet til å skaffe seg et sårt tiltrengt sakseierskap. Klarer Venstre å utnytte dette miljørommet, paret med at denne saken kommer høyt opp, så har jeg tro på at veien ligger åpen til 7-8 prosent.
Høyre 16,1, 15,2, 13,8, 13,9, 14,0. Partiet har stanset nedgangstrenden og ligger for tredje måned på rappen rundt 14. Det er på linje med (det meget svake) valget i 2005 og overhode ikke noe som Høyre kan være fornøyd med. Høyres mulighet ligger, slik jeg vurderer det, særlig i skole og kunnskap. Her har debatten dreiet klart i Høyres retning de senere årene, og det gir partiet en utmerket sjanse til å smashe dette inn i valgkampen. Samtidig er Høyre i en skvis mellom sentrum og Frp som skaper store problemer. Det ser vi f.eks i innvandringspolitikken. Partiet lider også klart under mangelen på et avklart borgerlig regjeringsalternativ.
Frp 23,2, 23,9, 27,2, 27,2, 26,7. Frp klarte å utnytte vinterens innvandringsrelaterte debatter (hijab, islamifisering) til bortimot det maksimale og greide gjennom det å snu den finanskriseinitierte nedgangstrenden som partiet mer eller mindre kontinuerlig har vært i etter at august tok slutt. Har dog vist små svakhetstegn denne siste måneden, og det gjenstår å se om partiet kan hente ut en viss positiv effekt fra helgens landsmøte. Det ser uansett lyst ut for Frp, partiet har potensial til rundt 30 med fullklaff (hvis Ap kløner det til og innvandring og evt. eldreomsorg kommer sterkt opp).
Derfor har jeg i den senere tid selv laget snittanalyser fra måned til måned, basert på gjennomsnittet av de (som regel) ti utførte nasjonale målingene hver måned. Først for nettstedet Kommentar, nå for Minerva. Jeg gjør for tiden mitt ytterste for at Minervas lesere skal få de beste analysene, og i all beskjedenhet så vet jeg ikke om noe medium som går såpass i dybden på dette - selv om bl.a. Dagens Næringsliv og TV2 gjør gode forsøk.
I disse valgtider bruker jeg også dette snittet, sammen med fylkesvis valghistorikk og eventuelle lokale målinger, til å utarbeide fylkeprognoser for ulike lokale medier (skulle noen redaktører lese dette, så minner jeg om at det ennå ikke er for sent å gjøre en avtale for å ta i bruk mine prognoser og analyser). Særlig følger jeg utviklingen i Troms for Harstad Tidende, i Østfold for Smaalenene, i Akershus for Romerikes Blad og i Buskerud for Drammens Tidende tett.
Hva viser så årets gjennomsnittstall på nasjonal basis? Jeg har tatt en titt på trendene for alle (de relevante) partiene. Utviklingen for januar, februar, mars, april og (til nå i) mai er følgende:
Rødt 1,6, 1,5, 1,4, 1,4, 1,2. Det ser ikke så bra ut for lille Rødt. SVs regjeringsdeltakelse gir partiet egentlig sitt livs sjanse til å gjøre et godt valg. For behovet for venstreopposisjon er sterkt. Men det virker som om Rødt er i ferd med å rote bort denne sjansen. Slik jeg vurderer det nå, så har partiet kun en reell mandatmulighet. Og det er med Erling Folkvord i Oslo. Selv det skal imidlertid bli tøft, pr i dag har jeg ham ikke inne.
SV 7,5, 7,1, 7,0, 7,1, 7,0. Virker å være dønn stabile på 7 blank for tiden. Det er for svakt. Et valgresultat på dette nivået, vil gi de rødgrønne store problemer med å forsvare flertallet. Alle velgerundersøkelser jeg har studert etter 2005, viser at det tidligere skole- og miljøpartiet klart har tapt troverdighet på begge sine kjernesaker gjennom sin regjeringsdeltakelse. Det er ærlig talt meget vanskelig å se hvordan SV skal kunne få noe særlig ut av høstens valg.
Ap 33,9, 34, 32,8, 32,4, 32,9. Ap har trendet svakt negativt siden toppen i februar, men virker nå å ha stoppet nedgangen. Det er sterkt gjort, og partiet ligger nå og vaker like over sitt valgresultat fra 2005. Gjør man en god valgkamp, parallelt med at vinnersakene eldreomsorg og ledighetsbekjemplese kommer høyt opp på dagsorden, så er 35 ingen umulighet. Samtidig synes jeg at Ap allerede virker å være bortimot fullt mobilisert, så oppsiden er nok begrenset. Nedsiden er noe større, men jeg har vondt for å se for meg et valgresultat under 30 for Ap. Men med den sterke volatiliten i velgermassen, og med en negativ agenda preget av fokus på stigende ledighet og innvandring, så kan det ei heller helt utelukkes.
Sp 5,5, 5,0, 5,5, 5,8, 5,0. Sp greide faktisk å hente ut noe positiv velgereffekt fra sitt landsmøte. Men har i inneværende måned falt tilbake mot 5 blank igjen. Partiet greier ofte å mobilisere inn mot valget slik at resultatet ikke blir så svakt som målingene på denne tiden kan indikere. De som drømmer om at Sp faller uten sperregrensen, må nok bare drømme videre. Selv tror jeg på et valgresultat høyt oppe på 5-tallet - hvilket man neppe vil være særlig fornøyd med. Men kommer distriktspolitikk, for ikke å snakke om EU, overraskende høyt opp, så har partiet et langt større potensial. Samtidig er det slik at velgerutviklingen (urbanisering, færre og færre bønder) kontinuerlig jobber i mot partiet.
KrF 6,0, 5,8, 6,2, 6,0, 6,1. Meget stabile rundt 6. Det vil i så fall være partiets dårligste valgresultat noensinne. Klarer KrF å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten, så har man imidlertid en sjanse til å dra seg et stykke oppover. Neppe til 10, men kanskje mot 8. Frps landsmøtevedak i helgen om aktiv dødshjelp var en lissepasning til KrF. Dog tviler jeg på at velgere som Frp grovt har forsynt seg fra KrF de siste årene, vil vende tilbake i særlig grad pga. dette. Fordi saker som anti-islamske holdninger og pro-Israel betyr mer.
Venstre 4,8, 6,1, 5,0, 4,8, 5,6. Jeg har en mistanke om at februarsnittet på 6,1 skyldtes at mange feilmarginer gikk Venstre vei og at dermed også snittet ble noe misvisende høyt. Etter mitt skjønn er Venstres oppslutning noe av det mest interessante ved dette valget. Ved sist valg stemte mange borgerlige velgere taktisk for å få Venstre over sperren. Men Venstre-framgangen handlet også om andre ting. For partiet synes å ha festet et stadig bedre grep om urbane velgere. Og i miljøpolitikken har SVs fall gitt Venstre en kjempemulighet til å skaffe seg et sårt tiltrengt sakseierskap. Klarer Venstre å utnytte dette miljørommet, paret med at denne saken kommer høyt opp, så har jeg tro på at veien ligger åpen til 7-8 prosent.
Høyre 16,1, 15,2, 13,8, 13,9, 14,0. Partiet har stanset nedgangstrenden og ligger for tredje måned på rappen rundt 14. Det er på linje med (det meget svake) valget i 2005 og overhode ikke noe som Høyre kan være fornøyd med. Høyres mulighet ligger, slik jeg vurderer det, særlig i skole og kunnskap. Her har debatten dreiet klart i Høyres retning de senere årene, og det gir partiet en utmerket sjanse til å smashe dette inn i valgkampen. Samtidig er Høyre i en skvis mellom sentrum og Frp som skaper store problemer. Det ser vi f.eks i innvandringspolitikken. Partiet lider også klart under mangelen på et avklart borgerlig regjeringsalternativ.
Frp 23,2, 23,9, 27,2, 27,2, 26,7. Frp klarte å utnytte vinterens innvandringsrelaterte debatter (hijab, islamifisering) til bortimot det maksimale og greide gjennom det å snu den finanskriseinitierte nedgangstrenden som partiet mer eller mindre kontinuerlig har vært i etter at august tok slutt. Har dog vist små svakhetstegn denne siste måneden, og det gjenstår å se om partiet kan hente ut en viss positiv effekt fra helgens landsmøte. Det ser uansett lyst ut for Frp, partiet har potensial til rundt 30 med fullklaff (hvis Ap kløner det til og innvandring og evt. eldreomsorg kommer sterkt opp).
mandag 25. mai 2009
Kan Evenshaug ta igjen Åm? + ny nominasjonsprosess
Onar Åm har fortsatt en solid ledelse i den pågående kåringen av Norges beste politiske blogger (får han flere stemmer enn det Det Liberale Folkepartiet vil oppnå ved stortingsvalget?). Men Oddbjørn Evenshaug har åpenbart mange tilhengere som nå også er i ferd med å mobilisere. Derfor skal man ikke se helt bort i fra at dette kan bli mer spennende enn hva det akkurat nå ser ut som - det er forsatt noen dager å gjøre det på for Evenshaug-fansen.
Tore O. Sandvik, som ledet i starten, har avmattes noe og ligger nå på tredje. Bak ham er det p.t. et helt dødt løp mellom Knut Johannessen og Heidi Nordby Lunde. Sondre Olsen ligger nå på sjetteplass.
Ellers registrerer jeg også at Astrid Meland, etter å ha omtalt sin blogg i en smule ironiske ordelag, har avansert og ligger nå jevnt med Fredrik Mellem og Kjetil Løset. Jeg vil også føye til at samtlige bloggere på denne listen i grunn er vinnere siden de faktisk har blitt nominert i skarp konkurranse med hundrevis av andre.
Nå er det fem dager igjen å mobilisere på før vi har vinneren for 2009 klar. Siden denne kåringen har blitt mange ganger mer populær enn hva jeg i grunn drømte om, så vil jeg deretter straks gå i gang med foreberedelsene til nominasjonene for 2010 (hm...er jeg en populist...?). Prosessen blir da følgende: Jeg starter pollen på nytt og lar de 15 som fikk flest stemmer i 2009-kåringen, fortsatt få være med. De fem som havnet nederst må derimot lide den tunge skjebne å bli kastet ut av dette gode selskap, til fordel for fem nye. Disse nye vil bli plukket ut dels etter forslag fra dere (så bare kjør på med flere forslag!) og dels ut i fra mitt eget hode.
Disse 20 blir så liggende ute en måned til avstemning, før de fem nederste igjen vil ryke ut til fordel for fem andre. Osv. Dette vil rulle og gå helt til nyttår. Når 2010 er i gang, vil vi da antagelig ha 20 meget sterke blogger å kåre en 2010-vinner i blant. Dette betyr at det nå er all mulig grunn for alle som ønsker å ha med de videre som akkurat nå ligger på de nederste plassene, til å stemme på dem for å sikre de en plassering på topp 15 slik at de er med inn mot 2010.
For øyeblikket ligger Heikki Holmås, Audun Lysbakken, Kjell Ingolf Ropstad, Filip Rygg og Thor Bjarne Bore mest utsatt til (hvor blir det av alle KrF-ere og SV-ere på min blogg?).
Man får det ikke mer moro enn man lager selv her i verden...
Tore O. Sandvik, som ledet i starten, har avmattes noe og ligger nå på tredje. Bak ham er det p.t. et helt dødt løp mellom Knut Johannessen og Heidi Nordby Lunde. Sondre Olsen ligger nå på sjetteplass.
Ellers registrerer jeg også at Astrid Meland, etter å ha omtalt sin blogg i en smule ironiske ordelag, har avansert og ligger nå jevnt med Fredrik Mellem og Kjetil Løset. Jeg vil også føye til at samtlige bloggere på denne listen i grunn er vinnere siden de faktisk har blitt nominert i skarp konkurranse med hundrevis av andre.
Nå er det fem dager igjen å mobilisere på før vi har vinneren for 2009 klar. Siden denne kåringen har blitt mange ganger mer populær enn hva jeg i grunn drømte om, så vil jeg deretter straks gå i gang med foreberedelsene til nominasjonene for 2010 (hm...er jeg en populist...?). Prosessen blir da følgende: Jeg starter pollen på nytt og lar de 15 som fikk flest stemmer i 2009-kåringen, fortsatt få være med. De fem som havnet nederst må derimot lide den tunge skjebne å bli kastet ut av dette gode selskap, til fordel for fem nye. Disse nye vil bli plukket ut dels etter forslag fra dere (så bare kjør på med flere forslag!) og dels ut i fra mitt eget hode.
Disse 20 blir så liggende ute en måned til avstemning, før de fem nederste igjen vil ryke ut til fordel for fem andre. Osv. Dette vil rulle og gå helt til nyttår. Når 2010 er i gang, vil vi da antagelig ha 20 meget sterke blogger å kåre en 2010-vinner i blant. Dette betyr at det nå er all mulig grunn for alle som ønsker å ha med de videre som akkurat nå ligger på de nederste plassene, til å stemme på dem for å sikre de en plassering på topp 15 slik at de er med inn mot 2010.
For øyeblikket ligger Heikki Holmås, Audun Lysbakken, Kjell Ingolf Ropstad, Filip Rygg og Thor Bjarne Bore mest utsatt til (hvor blir det av alle KrF-ere og SV-ere på min blogg?).
Man får det ikke mer moro enn man lager selv her i verden...
Ny Akershus-prognose
Akershus valgkrets er vår nest største, men det har faktisk ikke blitt foretatt en eneste lokal måling av Akershus-velgernes partipreferanser hverken til nå i år eller i hele fjor.
Jeg har imidlertid levert i alt fire prognoser til distriktets største lokalavis; Romerikes Blad samt en til Minerva.
Min siste Akershus-prognose, basert på en kombinasjon av gjennomsnittet av de ti siste nasjonale målinger og valgstatistikken fra Akershus ved de siste valgene, som ble publisert i RB i helgen viste følgende tall (endringer fra valget i 2005):
Rødt 0,8. Sjanseløse på mandat.
SV 6,1. -1,8. 1 mandat. Ser greit ut for Bård Vegar Solhjell. Men det ser altfor tøft ut for andrenominerte Rannveig Andresen.
Ap 30,5. 5 mandater. Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen og Gunvor Eldegard er sikkert inne. Også Gorm Kjernli har pt ok margin. Men han vil være utsatt hvis Ap skulle falle i valgkampen.
Sp 2,8. 0 mandater. -1. Dagfinn Sundsbø mangler 1,6 prosentpoeng på fast plass, eller 4600 stemmer. Det ser mye ut, det mest realistiske er derfor utjevningsmandatet. Sp har ligget utenfor også dette på alle mine prognoser til nå, så også denne.
KrF 3,2. 1 mandat. +1. Knut Arild Hareiede ligger fortsatt inne på utjevning. Han mangler 1,2 prosentpoeng opp til fast plass. Det utgjør ca 3400 stemmer. Det kan bli for mye.
Venstre 6,9. 1 mandat. Borghild Tenden er sikkert inne. Spørsmålet er om den ikke helt ukjente Abid Raja kan gi henne Venstre-selskap på Akershus-benken. Jeg synes at det har lysnet litt for Raja og hans parti, men fortsatt mangler det ca 2,5 prosentpoeng (jeg tror vippepunktet for to mandater for Venstre vil ligge rundt 9,4-9,5). Dette betyr at han og Venstre må plukke 7000 stemmer til. Ikke umulig, men det blir vanskelig.
Høyre 20,7. 3 mandater. -1. Det eneste fylket hvor Høyre ligger over 20 prosent for tiden. Mye takket være sterk oppslutning i Asker og Bærum. Like fullt ligger partiet an til å miste ett av sine mandater, nærmere bestemt Andre Dahl. Her er det imidlertid små forskyvninger som skal til før han tar tilbake plassen. Jan Tore Sanner, Sonja Sjøli og Sylvi Graham er sikre.
Frp 28,0. 5 mandater. +1. Frp ligger an til historiske fem mandater i Akershus. Morten Høglund, Kari Kjos, Hans Frode Asmyhr og Ib Thomsen inne med goD margin. Usikkerhetsmomentet er Tone Iren Liljeroth. Jeg har henne fortsatt tynt inne, så Frp skal ikke falle særlig mye (ca 1 prosentpoeng) før plassen ryker.
Andre 0,8.
Jeg har imidlertid levert i alt fire prognoser til distriktets største lokalavis; Romerikes Blad samt en til Minerva.
Min siste Akershus-prognose, basert på en kombinasjon av gjennomsnittet av de ti siste nasjonale målinger og valgstatistikken fra Akershus ved de siste valgene, som ble publisert i RB i helgen viste følgende tall (endringer fra valget i 2005):
Rødt 0,8. Sjanseløse på mandat.
SV 6,1. -1,8. 1 mandat. Ser greit ut for Bård Vegar Solhjell. Men det ser altfor tøft ut for andrenominerte Rannveig Andresen.
Ap 30,5. 5 mandater. Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen og Gunvor Eldegard er sikkert inne. Også Gorm Kjernli har pt ok margin. Men han vil være utsatt hvis Ap skulle falle i valgkampen.
Sp 2,8. 0 mandater. -1. Dagfinn Sundsbø mangler 1,6 prosentpoeng på fast plass, eller 4600 stemmer. Det ser mye ut, det mest realistiske er derfor utjevningsmandatet. Sp har ligget utenfor også dette på alle mine prognoser til nå, så også denne.
KrF 3,2. 1 mandat. +1. Knut Arild Hareiede ligger fortsatt inne på utjevning. Han mangler 1,2 prosentpoeng opp til fast plass. Det utgjør ca 3400 stemmer. Det kan bli for mye.
Venstre 6,9. 1 mandat. Borghild Tenden er sikkert inne. Spørsmålet er om den ikke helt ukjente Abid Raja kan gi henne Venstre-selskap på Akershus-benken. Jeg synes at det har lysnet litt for Raja og hans parti, men fortsatt mangler det ca 2,5 prosentpoeng (jeg tror vippepunktet for to mandater for Venstre vil ligge rundt 9,4-9,5). Dette betyr at han og Venstre må plukke 7000 stemmer til. Ikke umulig, men det blir vanskelig.
Høyre 20,7. 3 mandater. -1. Det eneste fylket hvor Høyre ligger over 20 prosent for tiden. Mye takket være sterk oppslutning i Asker og Bærum. Like fullt ligger partiet an til å miste ett av sine mandater, nærmere bestemt Andre Dahl. Her er det imidlertid små forskyvninger som skal til før han tar tilbake plassen. Jan Tore Sanner, Sonja Sjøli og Sylvi Graham er sikre.
Frp 28,0. 5 mandater. +1. Frp ligger an til historiske fem mandater i Akershus. Morten Høglund, Kari Kjos, Hans Frode Asmyhr og Ib Thomsen inne med goD margin. Usikkerhetsmomentet er Tone Iren Liljeroth. Jeg har henne fortsatt tynt inne, så Frp skal ikke falle særlig mye (ca 1 prosentpoeng) før plassen ryker.
Andre 0,8.
torsdag 21. mai 2009
Mannen mot strømmen
Jeg utarbeider analyser for Drammens Tidende i forbindelse med høstens stortingsvalg. I en analyse som ble publisert i denne gode lokalavisen i går, så vurderte jeg Sps og Per Olaf Lundteigens muligheter på følgende måte:
Mannen mot strømmen
Per Olaf Lundteigen har viet sitt politiske liv til å slåss motstrøms. 14. september kan Buskeruds velgere sette en rikspolitisk stopper for ham.
Senterpartiet og Per Olaf Lundteigen. Det er noe fascinerende med et parti og en fyr som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot samfunnets strømninger. Lundteigen er den som i dag klarest viderefører partiets lange hjertesaktradisjon; landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad handler om subsidier og beskyttelse.
I litt videre forstand er partiets hovedsak å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har bare delvis lyktes. Flyttestrømmen er sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Norge urbaniseres, og det blir færre og færre bønder. Samfunns- og velgerutviklingen jobber i mot Sp. Men både Sp og Lundteigen er seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som ikke minst gjenspeiles på lokalplanet, hele 87 av dagens ordførere kommer fra Sp. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.
Senterpartiets jubelvalg kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter – deriblant Lundteigen. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier under folkeavstemningen. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. Lundteigen blåste mest. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.
Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år i solen. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Lundteigen røyk ut, men fikk en posisjon som statssekretær i Kommunaldepartementet fra 1999. Ved 2001-valget nådde Sp et foreløpig lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp og Lundteigen ute for godt?
Nei. Lundteigen posisjonerte seg i kommunestyret i Øvre Eiker fra 2003, partiet reiste seg og Lundteigen kom tilbake på Tinget i 2005 – godt hjulpet av et nytt valgsystem som ga Buskerud to flere mandater enn tidligere. Partiet inngikk i et historisk regjeringssamarbeid med Ap og SV. Anne Enger Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert seks år etter hennes avgang– som et produkt av KrFs og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de ble for små til å regjere alene. Sp har nå i fire år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort. Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel.
Så sterk at det vil holde for Lundteigen denne gang også? Godt spørsmål. Og siden jeg skal være en slags ekspert, så bør jeg kunne svare på slikt. Mitt svar er at han har en reell mulighet, men at det er større sjanser for at han ryker ut. Slik det ligger an akkurat nå, med Sp-nivåer nede på fem-tallet, så vil det neppe holde for ham. Jeg tror Lundteigen vil trenge rundt sju prosent for å ta det siste faste mandatet i Buskerud. Sp-folk har det med å ta dårlige målinger med betydelig innslag av stoisk ro og hevde noe slikt som at ”vi gjør det alltid bedre ved valg enn på målinger”. Jeg har gått igjennom alle stortingsvalgkamper siden 1993 og har funnet at det er en viss dekning for det. Sp har gjerne en oppadgående kurve fram mot valgdagen. Men Sp-ere bør slett ikke ta det for gitt. For i 1997 var tendensen den stikk motsatte. Da falt partiet tungt inn mot valget.
Lundteigens beste mulighet ligger, som i 2005, i ujevningsmandatet. Dette ser ut til å stå mellom ham og SVs Magnar Bergo. For øyeblikket blokkerer Bergo dette mandatet for Lundteigen. Skulle derimot SV få et løft som vil være nok til å sende Bergo inn på fast mandat, så kan det gi en ny åpning for at mannen mot strømmen får slåss motstrøms i fire nye år. Til glede og forargelse.
Mannen mot strømmen
Per Olaf Lundteigen har viet sitt politiske liv til å slåss motstrøms. 14. september kan Buskeruds velgere sette en rikspolitisk stopper for ham.
Senterpartiet og Per Olaf Lundteigen. Det er noe fascinerende med et parti og en fyr som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot samfunnets strømninger. Lundteigen er den som i dag klarest viderefører partiets lange hjertesaktradisjon; landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad handler om subsidier og beskyttelse.
I litt videre forstand er partiets hovedsak å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har bare delvis lyktes. Flyttestrømmen er sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Norge urbaniseres, og det blir færre og færre bønder. Samfunns- og velgerutviklingen jobber i mot Sp. Men både Sp og Lundteigen er seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som ikke minst gjenspeiles på lokalplanet, hele 87 av dagens ordførere kommer fra Sp. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.
Senterpartiets jubelvalg kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter – deriblant Lundteigen. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier under folkeavstemningen. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. Lundteigen blåste mest. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.
Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år i solen. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Lundteigen røyk ut, men fikk en posisjon som statssekretær i Kommunaldepartementet fra 1999. Ved 2001-valget nådde Sp et foreløpig lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp og Lundteigen ute for godt?
Nei. Lundteigen posisjonerte seg i kommunestyret i Øvre Eiker fra 2003, partiet reiste seg og Lundteigen kom tilbake på Tinget i 2005 – godt hjulpet av et nytt valgsystem som ga Buskerud to flere mandater enn tidligere. Partiet inngikk i et historisk regjeringssamarbeid med Ap og SV. Anne Enger Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert seks år etter hennes avgang– som et produkt av KrFs og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de ble for små til å regjere alene. Sp har nå i fire år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort. Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel.
Så sterk at det vil holde for Lundteigen denne gang også? Godt spørsmål. Og siden jeg skal være en slags ekspert, så bør jeg kunne svare på slikt. Mitt svar er at han har en reell mulighet, men at det er større sjanser for at han ryker ut. Slik det ligger an akkurat nå, med Sp-nivåer nede på fem-tallet, så vil det neppe holde for ham. Jeg tror Lundteigen vil trenge rundt sju prosent for å ta det siste faste mandatet i Buskerud. Sp-folk har det med å ta dårlige målinger med betydelig innslag av stoisk ro og hevde noe slikt som at ”vi gjør det alltid bedre ved valg enn på målinger”. Jeg har gått igjennom alle stortingsvalgkamper siden 1993 og har funnet at det er en viss dekning for det. Sp har gjerne en oppadgående kurve fram mot valgdagen. Men Sp-ere bør slett ikke ta det for gitt. For i 1997 var tendensen den stikk motsatte. Da falt partiet tungt inn mot valget.
Lundteigens beste mulighet ligger, som i 2005, i ujevningsmandatet. Dette ser ut til å stå mellom ham og SVs Magnar Bergo. For øyeblikket blokkerer Bergo dette mandatet for Lundteigen. Skulle derimot SV få et løft som vil være nok til å sende Bergo inn på fast mandat, så kan det gi en ny åpning for at mannen mot strømmen får slåss motstrøms i fire nye år. Til glede og forargelse.
onsdag 20. mai 2009
Onar Åm i tet
Det har vært en massiv mobilisering for Onar Åm i dag. Ikke mindre enn 107 stemmer har han kunnet innkassere på min uhøytidelige bloggkåring, noe som pt. gir ham en solid ledelse.
Nominasjonen av Åm var kontroversiell. Både Synve og Fredrik Mellem var sterkt kritiske og mente at Åms skriblerier overhode ikke kvalifiserte ham til en plass på listen. De som eventuelt ikke vil at Åm skal plukke hjem denne ærefulle bloggtittelen, må nå motmobilisere.
Tore O. Sandvik er nærmest Åm med 52 stemmer. Deretter følger Are Slettan og Oddbjørn Evenshaug. Jeg har også registrert at Hanne Blåfjelldals tilhengere har begynt å røre på seg.
Også Heidi Nordby Lunde er litt på gang, selv om hun etter eget sigende har abdisert (hva?? er hun ikke bloggdronninga lenger??).
Til slutt:
Skulle det eventuelt være muligheter for å manipulere avstemningen, ved å stemme fra ulike maskiner etc (jeg har ikke undersøkt hvilke slike muligheter som ligger der), så kan jeg ikke annet enn å be om at folk er anstendige og kun stemmer en gang.
Nominasjonen av Åm var kontroversiell. Både Synve og Fredrik Mellem var sterkt kritiske og mente at Åms skriblerier overhode ikke kvalifiserte ham til en plass på listen. De som eventuelt ikke vil at Åm skal plukke hjem denne ærefulle bloggtittelen, må nå motmobilisere.
Tore O. Sandvik er nærmest Åm med 52 stemmer. Deretter følger Are Slettan og Oddbjørn Evenshaug. Jeg har også registrert at Hanne Blåfjelldals tilhengere har begynt å røre på seg.
Også Heidi Nordby Lunde er litt på gang, selv om hun etter eget sigende har abdisert (hva?? er hun ikke bloggdronninga lenger??).
Til slutt:
Skulle det eventuelt være muligheter for å manipulere avstemningen, ved å stemme fra ulike maskiner etc (jeg har ikke undersøkt hvilke slike muligheter som ligger der), så kan jeg ikke annet enn å be om at folk er anstendige og kun stemmer en gang.
Frp mot tidenes valg
Jeg har, i anledning Frp-landsmøtet til helgen, brukt starten av denne uken til å regne på partiets mandatsjanser i samtlige 19 valgkretster. Min Frp-analyse ligger nå ute på Minervas nettsider.
Are Slettan og Sondre Olsen haler innpå
Dag to i kåringen av Norges beste politiske blogger er unnagjort. Godt over 2oo har stemt til nå, og Tore O Sandvik holder fortsatt ledelsen. Men ledelsen hans er skrumpet inn og han utfordres nå særlig av Are Slettan og Sondre Olsen. Også Oddbjørn Evenshaug-fansen har begynt å røre på seg, noe som har ført ham opp til fjerde plass. Kjetil Løset holder femte, knepent foran Knut Johannessen.
Kvinneandelen på min nominasjonsliste er stusselig (3 av 20 - er det virkelig slik at menn lager bedre politiske blogger enn kvinner?). Og både Astrid Meland og Hanne Blåfjelldal sliter foreløpig med å sanke stemmer.
Derimot har noen av Heidi Nordby Lunde sine mange lesere begynt å finne veien til min avstemning, noe som har gitt henne et lite løft etter en treg start. Også Jan Arild Snoen har kunnet notere seg for de ni første stemmene denne dagen.
Nå er det 11 dager igjen. Ikke til jul, men til avstemningsslutt. Det betyr at det er mange dager å mobilisere på...
Kvinneandelen på min nominasjonsliste er stusselig (3 av 20 - er det virkelig slik at menn lager bedre politiske blogger enn kvinner?). Og både Astrid Meland og Hanne Blåfjelldal sliter foreløpig med å sanke stemmer.
Derimot har noen av Heidi Nordby Lunde sine mange lesere begynt å finne veien til min avstemning, noe som har gitt henne et lite løft etter en treg start. Også Jan Arild Snoen har kunnet notere seg for de ni første stemmene denne dagen.
Nå er det 11 dager igjen. Ikke til jul, men til avstemningsslutt. Det betyr at det er mange dager å mobilisere på...
mandag 18. mai 2009
Tore O leder
Etter snart en dags avstemning i kåringen "Norges beste politiske blogger", har ca 100 avlagt stemme. Sør-Trøndelags fylkesordfører Tore O. Sandvik har, kanskje noe overraskende, tatt en forholdsvis klar ledelse med 21 prosent av stemmene. Vil han virkelig kunne holde dette helt inn?
Bak jager Kjetil Løset og Are Slettan. Deretter Knut Johannessen.
Både Sandvik, Slettan og Johannessen har omtalt denne avstemningen på sine blogger - det er tydelig at dette kan hjelpe på mobiliseringen.
Slettans poeng vedr sammensmeltingen av journalister, politikere og friere skribenter er interessant - er det dette som blogging handler om?
Ellers så har Paul Chaffey gjort meg oppmerksom på at jeg ga Thor Bjarne Bore litt vel mye nettadressereklame i og med at jeg ved en feiltakelse limet inn hans adresse også bak Chaffeys navn. Jeg får ikke redigert dette bort, men adressen til Chaffeys gode blogg er altså: http://paulchaffey.blogspot.com/
Bak jager Kjetil Løset og Are Slettan. Deretter Knut Johannessen.
Både Sandvik, Slettan og Johannessen har omtalt denne avstemningen på sine blogger - det er tydelig at dette kan hjelpe på mobiliseringen.
Slettans poeng vedr sammensmeltingen av journalister, politikere og friere skribenter er interessant - er det dette som blogging handler om?
Ellers så har Paul Chaffey gjort meg oppmerksom på at jeg ga Thor Bjarne Bore litt vel mye nettadressereklame i og med at jeg ved en feiltakelse limet inn hans adresse også bak Chaffeys navn. Jeg får ikke redigert dette bort, men adressen til Chaffeys gode blogg er altså: http://paulchaffey.blogspot.com/
Og de nominerte er:
Nominasjonskomiteen (meg) har nå, på basis av subjektive kriterier, kommet fram til en endelig liste over hvilke 20 politiske blogger som det skal stemmes blant for å kåre "Norges beste politiske blogger". I alfabetisk rekkefølge blir det disse 20 som vil gjøre opp om seieren:
Hanne Blåfjelldal: Frps Opplandsliberalist som kan bidra til å skape kvinnehistorie 14. september.
Thor Bjarne Bore: Erfaren pressemann. Nå med tilknytning til Venstre.
Paul Chaffey: Tidligere SV-er - som har har endret oppfatning med årene. Nå leder i NHO-organisasjonen Abelia.
Oddbjørn Evenshaug: Tidligere leder av Kirkerådet. Har besøkstall på bloggen sin som andre bare drømmer om.
Heikki Holmås: SVs neste partileder?
Knut Johannessen : Liberalkonservativ fyr som sparker i litt ulike retninger.
Heidi Nordby Lunde : Fortsatt bloggdronninga?
Audun Lysbakken: SVs neste partileder?
Kjetil Løset: TV2-journalist med meget informativ blogg.
Astrid Meland: Dagbla-dame som skriver med snert.
Fredrik Mellem : Ett av unntakene som bekrefter regelen om bloggene til Ap-folk ikke er allverdens.
Sondre Olsen: Fotballinteressert KrF-er som vet hvordan man lager en god blogg.
Kjell Ingolf Ropstad: KrFs førstekandidat i Aust-Agder bidrar til at KrF kanskje har landets beste bloggere (i konkurranse med SV og til dels Høyre).
Filip Rygg : KrFs 2. kandidat i Hordaland. Kan den gode bloggen hjelpe ham inn på Tinget?
Tore O. Sandvik: Har en Ap-blogg som er så god at Mellem ikke er det eneste unntaket.
Halvor Sevatdal:Antagelig bedre kjent som hablog. Har virkelig forstått dette med korte og hyppige poster.
Are Slettan: Nettavisens tidligere økonomileder holder bloggkoken på NA24.
Jan Arild Snoen: Mediekritisk liberalist med betydelig framskreden USA-interesse.
Bård Vegar Solhjell: Vi kan i alle fall trygt konstatere at han har landets beste statsrådsblogg.
Onar Åm : Kjemper en fascinerende håpløs kamp for et gjennombrudd for Det Liberale Folkepartiet.
20 nevnt, mange gode blogger glemt. Disse 20 er nå lagt ut til avstemning som vil vare i to uker framover. Den som får flest stemmer, får den ærefulle og uhøytidelige tittelen.
Hanne Blåfjelldal: Frps Opplandsliberalist som kan bidra til å skape kvinnehistorie 14. september.
Thor Bjarne Bore: Erfaren pressemann. Nå med tilknytning til Venstre.
Paul Chaffey: Tidligere SV-er - som har har endret oppfatning med årene. Nå leder i NHO-organisasjonen Abelia.
Oddbjørn Evenshaug: Tidligere leder av Kirkerådet. Har besøkstall på bloggen sin som andre bare drømmer om.
Heikki Holmås: SVs neste partileder?
Knut Johannessen : Liberalkonservativ fyr som sparker i litt ulike retninger.
Heidi Nordby Lunde : Fortsatt bloggdronninga?
Audun Lysbakken: SVs neste partileder?
Kjetil Løset: TV2-journalist med meget informativ blogg.
Astrid Meland: Dagbla-dame som skriver med snert.
Fredrik Mellem : Ett av unntakene som bekrefter regelen om bloggene til Ap-folk ikke er allverdens.
Sondre Olsen: Fotballinteressert KrF-er som vet hvordan man lager en god blogg.
Kjell Ingolf Ropstad: KrFs førstekandidat i Aust-Agder bidrar til at KrF kanskje har landets beste bloggere (i konkurranse med SV og til dels Høyre).
Filip Rygg : KrFs 2. kandidat i Hordaland. Kan den gode bloggen hjelpe ham inn på Tinget?
Tore O. Sandvik: Har en Ap-blogg som er så god at Mellem ikke er det eneste unntaket.
Halvor Sevatdal:Antagelig bedre kjent som hablog. Har virkelig forstått dette med korte og hyppige poster.
Are Slettan: Nettavisens tidligere økonomileder holder bloggkoken på NA24.
Jan Arild Snoen: Mediekritisk liberalist med betydelig framskreden USA-interesse.
Bård Vegar Solhjell: Vi kan i alle fall trygt konstatere at han har landets beste statsrådsblogg.
Onar Åm : Kjemper en fascinerende håpløs kamp for et gjennombrudd for Det Liberale Folkepartiet.
20 nevnt, mange gode blogger glemt. Disse 20 er nå lagt ut til avstemning som vil vare i to uker framover. Den som får flest stemmer, får den ærefulle og uhøytidelige tittelen.
fredag 15. mai 2009
torsdag 14. mai 2009
Valganalyse Hordaland - en smakebit
Jeg har brukt denne dagen til å studere Hordaland (jada, litt sær syssel..jeg vet..men det er jobben min) og har gjort ferdig en analyse av vår tredje største valgkrets. Analysen inneholder bl.a. ferske prognoser over både partioppslutning og mandatrekkefølge. Dette kommer snart på Minerva.
Men her er en liten smakebit for de aller mest utålmodige:
.....
Alle de tre rødgrønne partiene sliter med oppslutningen i fylket. Det mest påfallende er Aps svake stilling. Riktignok står regjeringspartiet en god del sterkere her enn i nabofylket Rogaland i sør. Men partiet må like fullt finne seg i å score om lag fem prosentpoeng lavere blant velgerne i Hordaland i.f.t. landsgjennomsnittet. Det er flere årsaker til dette. Relativt få velgere ansatt i offentlig sektor er en ulempe for partiet. Dessuten er Hordalands forholdsvis store andel høyt utdannede velgere, ei heller noe gunstig velgerdemografisk innslag for Ap.
I tillegg er det også slik at motkultur (avholdsbevegelse, religion og målsak), i motsetning til i de fleste andre fylker, fortsatt spiller en viss rolle for en del Hordaland-velgeres stemmegivning. Selv om betydningen av dette elementet er klart svekket sammenlignet med tidligere. Motkulturbetydningen bidrar også til å forstå at KrF ligger en del høyere her enn gjennomsnittlig. Også Venstre, Høyre og FrP ligger noe høyere i Hordaland enn på landsbasis, mens situasjonen er omvendt for SV og Sp.
I sum fører dette til at velgerne i Hordaland heller forholds klart i borgerlig retning. Selv om Rødts relativt sterke posisjon kompenserer den borgerlige vridningen noe. Ved valget i 2005 stemte 54,4 prosent av Hordalands velgere på Venstre, KrF, Høyre eller KrF. Mens 43,8 prosent puttet stemmesedler for enten Ap, SV, Sp eller Rødt i valgurnen.
.....
Fortsettelse følger...
Men her er en liten smakebit for de aller mest utålmodige:
.....
Alle de tre rødgrønne partiene sliter med oppslutningen i fylket. Det mest påfallende er Aps svake stilling. Riktignok står regjeringspartiet en god del sterkere her enn i nabofylket Rogaland i sør. Men partiet må like fullt finne seg i å score om lag fem prosentpoeng lavere blant velgerne i Hordaland i.f.t. landsgjennomsnittet. Det er flere årsaker til dette. Relativt få velgere ansatt i offentlig sektor er en ulempe for partiet. Dessuten er Hordalands forholdsvis store andel høyt utdannede velgere, ei heller noe gunstig velgerdemografisk innslag for Ap.
I tillegg er det også slik at motkultur (avholdsbevegelse, religion og målsak), i motsetning til i de fleste andre fylker, fortsatt spiller en viss rolle for en del Hordaland-velgeres stemmegivning. Selv om betydningen av dette elementet er klart svekket sammenlignet med tidligere. Motkulturbetydningen bidrar også til å forstå at KrF ligger en del høyere her enn gjennomsnittlig. Også Venstre, Høyre og FrP ligger noe høyere i Hordaland enn på landsbasis, mens situasjonen er omvendt for SV og Sp.
I sum fører dette til at velgerne i Hordaland heller forholds klart i borgerlig retning. Selv om Rødts relativt sterke posisjon kompenserer den borgerlige vridningen noe. Ved valget i 2005 stemte 54,4 prosent av Hordalands velgere på Venstre, KrF, Høyre eller KrF. Mens 43,8 prosent puttet stemmesedler for enten Ap, SV, Sp eller Rødt i valgurnen.
.....
Fortsettelse følger...
onsdag 13. mai 2009
Kristin Halvorsens hersketeknikker
- Vi vet jo at det ofte er de mannfolka som er størst i kjeften, de mest mannsjåvinistiske, som trenger det minste fikenbladet selv, sa Kristin Halvorsen til LO-kongressen som en kommentar til Lars Sponheim fikenbladuttalelse.
Svaret på noe som kan ses som en form for hersketeknikk (Sponheims flåsete utsagn om en kvinnes utseende) er altså å bruke en annen og mye verre hersketeknikk (Halvorsens utdriting av Sponheims kjønnsorgan).
Hva om en Høyre-fyr eller en Frp-mann hadde begynt å drite ut kjønnsorganet til Kristin Halvorsen? For et rabalder det ville blitt....
En annen ting som slår meg er om Kristin Halvorsen har lest den tidligere SV-lederens Berit Ås sin bok om hersketeknikker for selv å ta dem i bruk en etter en? For det er neppe bare jeg som har registrert hvordan Halvorsen f.eks bevisst tar og tar på sine mannlige motdebattanter.
Hva med å begynne å diskutere politikk og saker snart...?
Svaret på noe som kan ses som en form for hersketeknikk (Sponheims flåsete utsagn om en kvinnes utseende) er altså å bruke en annen og mye verre hersketeknikk (Halvorsens utdriting av Sponheims kjønnsorgan).
Hva om en Høyre-fyr eller en Frp-mann hadde begynt å drite ut kjønnsorganet til Kristin Halvorsen? For et rabalder det ville blitt....
En annen ting som slår meg er om Kristin Halvorsen har lest den tidligere SV-lederens Berit Ås sin bok om hersketeknikker for selv å ta dem i bruk en etter en? For det er neppe bare jeg som har registrert hvordan Halvorsen f.eks bevisst tar og tar på sine mannlige motdebattanter.
Hva med å begynne å diskutere politikk og saker snart...?
Fem nye nominerte
I nominasjonsprossen til kåringen av Norges beste politiske blogger, tok jeg meg den frihet å forhåndsnominere følgende ti:
Knut Johannessen : Liberalkonservativ fyr som sparker i litt ulike retninger.
Kjetil Løset: TV2-journalist med meget informativ blogg.
Fredrik Mellem : Norges beste Ap-blogger?
Filip Rygg : Norges beste KrF-blogg?
Onar Åm : Kontroversiell nominasjon, men jeg lar ham stå.
Jan Arild Snoen: Liberalist som figurerer i et tidsskrift som tidvis ønsker å framstå som konservative. En klar selvmotsigelse, men den gode bloggen hans kan tyde på at det er en OK selvmotsigelse
Heidi Nordby Lunde : Fortsatt bloggdronninga?
Audun Lysbakken: SVs beste blogger?
Astrid Meland: Noe kontoversiell nominsjon all den tid hun kanskje ikke er politisk nok. Men jeg lar henne stå.
Paul Chaffey: Det har også blitt stilt spørsmålstegn om Chaffey er tilstrekkelig politisk i sin blogg. Jeg lar ham stå.
Så har det kommet inn bloggforslag på følgende som skal komplettere nominasjonslisten slik at vi totalt ender opp med 20 stykker som det så skal stemmes over:
Are Slettan: Nettavisens tidligere økonomileder holder bloggkoken på NA24 - en blogg mange åpenbart liker å følge.
Kjell Ingolf Ropstad: KrFs førstekandidat i Aust-Agder (som pt. ligger inne på et utjevningsmandat i følge mine beregninger) bidrar til at KrF kanskje har landets blogger (i konkurranse med SV og til dels Høyre).
Sondre Olsen: Som over, bortsett fra at han ikke er inne på noe utjevningsmandat (men kanskje en gang i framtiden..)
Laila Dåvøy: Som over, bortsett i fra at hun er bankers inne som KrFs førstekandidat i Hordaland (studerer Hordaland i dag...så holdt ut folkens!)
Halvor Sevatdal:Antagelig bedre kjent som hablog. Har virkelig forstått dette med korte og hyppige poster.
Tore O. Sandvik: Konkurrerer med Mellem om blogghegemoniet i Ap - en konkurranse som forøvrig er skuffende svak.
Sigrun: Mottaker av prisen til fremme av av ytringsfriheten innen psykisk helsevern.
Bård Vegar Solhjell: Vi kan i alle fall trygt konstatere at han har landets beste statsrådsblogg...
Pål Julius Skogholt: Bidrar fint til den høye kvaliteten på mange SV-blogger.
Ida Jackson: Forfatteren av sexhåndboken "Jenter som kommer" er en av meget få unge kommunister i dette landet.
Inga Marte Thorkildsen: Kom sent, men godt (nå snakker jeg IKKE om temeat i boken til Jackson...). PS: Utjevningmandatet ditt i Vestfold henger i en syltynn tråd...
I tillegg har Daniel Torkildsen og Viddal foreslått seg selv, men den går ikke.
Av disse gode forslagene har nominasjonskomiteen (altså jeg) i dag plukket ut fem nye på listen. Disse er:
Are Slettan
Sondre Olsen
Halvor Sevatdal
Tore O
Bård Vegar Solhjell
Det betyr at det gjenstår fem før nominasjonslisten på 20 er komplett og vi kan begynne å stemme. De andre foreslåtte er fortsatt med i kampen om de siste fem plassene, men jeg tar gjerne i mot forslag/innspill på andre som ikke har vært nevnt her.
Og hva med nettsteder som Document, Liberaleren og Kommentar. Er de blogger? Hvis ja, bør de inn her?
Knut Johannessen : Liberalkonservativ fyr som sparker i litt ulike retninger.
Kjetil Løset: TV2-journalist med meget informativ blogg.
Fredrik Mellem : Norges beste Ap-blogger?
Filip Rygg : Norges beste KrF-blogg?
Onar Åm : Kontroversiell nominasjon, men jeg lar ham stå.
Jan Arild Snoen: Liberalist som figurerer i et tidsskrift som tidvis ønsker å framstå som konservative. En klar selvmotsigelse, men den gode bloggen hans kan tyde på at det er en OK selvmotsigelse
Heidi Nordby Lunde : Fortsatt bloggdronninga?
Audun Lysbakken: SVs beste blogger?
Astrid Meland: Noe kontoversiell nominsjon all den tid hun kanskje ikke er politisk nok. Men jeg lar henne stå.
Paul Chaffey: Det har også blitt stilt spørsmålstegn om Chaffey er tilstrekkelig politisk i sin blogg. Jeg lar ham stå.
Så har det kommet inn bloggforslag på følgende som skal komplettere nominasjonslisten slik at vi totalt ender opp med 20 stykker som det så skal stemmes over:
Are Slettan: Nettavisens tidligere økonomileder holder bloggkoken på NA24 - en blogg mange åpenbart liker å følge.
Kjell Ingolf Ropstad: KrFs førstekandidat i Aust-Agder (som pt. ligger inne på et utjevningsmandat i følge mine beregninger) bidrar til at KrF kanskje har landets blogger (i konkurranse med SV og til dels Høyre).
Sondre Olsen: Som over, bortsett fra at han ikke er inne på noe utjevningsmandat (men kanskje en gang i framtiden..)
Laila Dåvøy: Som over, bortsett i fra at hun er bankers inne som KrFs førstekandidat i Hordaland (studerer Hordaland i dag...så holdt ut folkens!)
Halvor Sevatdal:Antagelig bedre kjent som hablog. Har virkelig forstått dette med korte og hyppige poster.
Tore O. Sandvik: Konkurrerer med Mellem om blogghegemoniet i Ap - en konkurranse som forøvrig er skuffende svak.
Sigrun: Mottaker av prisen til fremme av av ytringsfriheten innen psykisk helsevern.
Bård Vegar Solhjell: Vi kan i alle fall trygt konstatere at han har landets beste statsrådsblogg...
Pål Julius Skogholt: Bidrar fint til den høye kvaliteten på mange SV-blogger.
Ida Jackson: Forfatteren av sexhåndboken "Jenter som kommer" er en av meget få unge kommunister i dette landet.
Inga Marte Thorkildsen: Kom sent, men godt (nå snakker jeg IKKE om temeat i boken til Jackson...). PS: Utjevningmandatet ditt i Vestfold henger i en syltynn tråd...
I tillegg har Daniel Torkildsen og Viddal foreslått seg selv, men den går ikke.
Av disse gode forslagene har nominasjonskomiteen (altså jeg) i dag plukket ut fem nye på listen. Disse er:
Are Slettan
Sondre Olsen
Halvor Sevatdal
Tore O
Bård Vegar Solhjell
Det betyr at det gjenstår fem før nominasjonslisten på 20 er komplett og vi kan begynne å stemme. De andre foreslåtte er fortsatt med i kampen om de siste fem plassene, men jeg tar gjerne i mot forslag/innspill på andre som ikke har vært nevnt her.
Og hva med nettsteder som Document, Liberaleren og Kommentar. Er de blogger? Hvis ja, bør de inn her?
tirsdag 12. mai 2009
Brustad er kliss naken
Etter Røkkes fulle seier i Aker-saken, står den "forbanna, irriterte og frustrerte" næringsminister Sylvia Brustad tilbake kliss naken. Hun har etter mitt skjønn ikke en gang det fikenbladet som Lars Sponheim ikke liker å se henne bak. Staten har utvist et eierskap som er så pinlig amatørmessig at det burde fått konsekvenser både for Brustad og for tidligere næringsminister Dag Terje Andersen.
I denne forbindelse har jeg funnet fram til et sitat som i dag har et slett ikke ueffent innslag av underholdningsverdi:
- Sylvia er som god vin. Hun har blitt stadig bedre med årene. I Aker-saken har hun opptrådt usedvanlig ryddig og tydelig.
Ap-fylkesleder Reidar Åsgård i Østlendingen 18. april
I denne forbindelse har jeg funnet fram til et sitat som i dag har et slett ikke ueffent innslag av underholdningsverdi:
- Sylvia er som god vin. Hun har blitt stadig bedre med årene. I Aker-saken har hun opptrådt usedvanlig ryddig og tydelig.
Ap-fylkesleder Reidar Åsgård i Østlendingen 18. april
mandag 11. mai 2009
Norges beste politiske blogger
Jeg har to ganger det siste året, satt opp en liste med ti gode politiske blogger for nettstedet Kommentar.no. Men nå er det på tide å få avgjort dette en gang for alle! (eller nei, det er jo helt ikke sant, for også bloggkvalitet endrer seg over tid). For nå skal vi i fellesskap kåre Norges beste politiske blogg. Først skal vi komme fram til en liste på 20 stykker å velge mellom. Deretter skal det stemmes.
Jeg bruker min moderatorrett til å plukke ut ti av de det skal stemmes over, og så kommer dere med forslag til de ti neste (ikke lov å foreslå seg selv!). Deretter legger jeg ut alle 20 til avstemning. Man burde kanskje skille mellom de uavhengige bloggerne og de med partitilknytning, men jeg velger å kjøre alle sammen denne gang.
Først mine (urangerte) ti:
Knut Johannessen (Voxpopuli).
Kjetil Løset
Fredrik Mellem
Filip Rygg
Onar Åm (onarki)
Jan Arild Snoen
Heidi Nordby Lunde (vampus)
Audun Lysbakken
Astrid Meland
Paul Chaffey
Så er det også et definisjonsspørsmål hva som er en blogg og hva som er et..hm..nettsted. Ta f.eks. document.no. Er det en blogg? Eller liberaleren.no?
Men fremfor alt - hvilke blogger er det som åpenbart mangler på min liste og som bør med i denne avstemningen?? Jeg gir frist på en uke med å komme med gode forslag.
Jeg bruker min moderatorrett til å plukke ut ti av de det skal stemmes over, og så kommer dere med forslag til de ti neste (ikke lov å foreslå seg selv!). Deretter legger jeg ut alle 20 til avstemning. Man burde kanskje skille mellom de uavhengige bloggerne og de med partitilknytning, men jeg velger å kjøre alle sammen denne gang.
Først mine (urangerte) ti:
Knut Johannessen (Voxpopuli).
Kjetil Løset
Fredrik Mellem
Filip Rygg
Onar Åm (onarki)
Jan Arild Snoen
Heidi Nordby Lunde (vampus)
Audun Lysbakken
Astrid Meland
Paul Chaffey
Så er det også et definisjonsspørsmål hva som er en blogg og hva som er et..hm..nettsted. Ta f.eks. document.no. Er det en blogg? Eller liberaleren.no?
Men fremfor alt - hvilke blogger er det som åpenbart mangler på min liste og som bør med i denne avstemningen?? Jeg gir frist på en uke med å komme med gode forslag.
søndag 10. mai 2009
Er lykken arbeid?
Det har blitt mye tall, valganalyser og politikk på meg i det siste. Men av og til får jeg hodet opp fra statistikken og tenker noen andre og frie tanker. Slik jeg f.eks. gjorde i vinter. Da jeg omsatte disse tankene til en kronikk som Aftenposten trykket. En kronikk som stilte spørsmålstegn ved den snevre definisjonen som vi bruker på arbeid. En kronikk som også kritiserte den arbeidslinjen og den retorikken som både Ap og flere på høyresiden forfekter.
Jeg tror at denne "snylte- og parasitt-retorikken" er helt gal og gjør det verre for folk i stedet for bedre. Kronikken avfødet mange interessante tilbakemeldinger. I et blogginnlegg på Minerva summerte jeg opp noen av dem. Ikke helt uventet var det flere der som slett ikke var enige med meg.
Debatt rundt dette meget viktige temaet er uansett meget sunt. Og for noen dager siden ringte det en fyr og ville at jeg skulle holde et foredrag om dette emnet i forbindelse med ALF-senterets tiårsjubileum i Bergen i slutten av september. Jeg sa ja. Fordi det er fint å komme seg ut av kontoret litt (og Bergen er da en fin by?). Og fordi det er befriende å formidle tanker om andre temaer enn de man vanligvis er innom.
Må bare forberede et opplegg. Men jeg må nesten vente med å begynne til etter at dette valget er overstått...
Jeg tror at denne "snylte- og parasitt-retorikken" er helt gal og gjør det verre for folk i stedet for bedre. Kronikken avfødet mange interessante tilbakemeldinger. I et blogginnlegg på Minerva summerte jeg opp noen av dem. Ikke helt uventet var det flere der som slett ikke var enige med meg.
Debatt rundt dette meget viktige temaet er uansett meget sunt. Og for noen dager siden ringte det en fyr og ville at jeg skulle holde et foredrag om dette emnet i forbindelse med ALF-senterets tiårsjubileum i Bergen i slutten av september. Jeg sa ja. Fordi det er fint å komme seg ut av kontoret litt (og Bergen er da en fin by?). Og fordi det er befriende å formidle tanker om andre temaer enn de man vanligvis er innom.
Må bare forberede et opplegg. Men jeg må nesten vente med å begynne til etter at dette valget er overstått...
lørdag 9. mai 2009
Skole er hovedsak i valgkampen
Jeg kunne ikke forlate Høyres landsmøte uten å snakke med henne med det i overkant lange navnet Ine Marie Eriksen Søreide, heretter bare kalt Søreide.
Temaet ga seg litt selv; skole. For hun er jo talsma..eh..nei, det heter vel talskvinnen i våre dager...i partiet på slikt. Og siden jeg har tillatt meg, i ulike sammenhenger, å påpeke at Høyre ved dette valget har en kjempesjanse til å utnytte sin sterke velgertroverdighet på skole, så måtte jeg for ordens skylde få bekrefetet at Høyre ikke har tenkt å glemme denne saken i den nært forestående valgkampen. Og bekrefte kunne hun:
- Ja, skole blir desidert en av våre hovedsaker.
Hva er det viktigste å få til når det gjelder skole?
- Langt flere elever må lære seg å lese, skrive og regne. I dag går 20 prosent ut av grunnskolen uten å kunne dette skikkelig og det holder bare ikke, framholdt Søreide bastant.
Hva konkret bør gjøres?
- Vi må starte allerede fra 1. klasse. Opplæringen må bli tilpasset tidlig slik at mestringsfølelsen kan oppnås mye før enn i dag. Elever må deles inn etter nivåer.
Skal Høyre dele inn elevene i ulike klasser (A, B og C), eller snakker du om nivåer innenfor samme klasse?
- Nivådelingen skal skje innenfor samme klasserom!
Men blir ikke det fryktelig krevende for en lærer å håndtere?
- Jo, men det er derfor vi må ha flere lærere inn i skolen. Og kompetansen må heves kraftig.
Tar ikke en slik nødvendig kompetanseheving veeldig lang tid?
- Det gjør det, men det er viktig å trekke opp denne typen mål. Vi må være ambisiøse.
Og jo flere som klarer å lese, skrive og regne i grunnskolen, jo færre kommer til å falle fra på vidergående. Dette henger nøye sammen.
Høyre lakk mange velgere til Venstre sist. Og Venstre prøver nå sterkt å profilere seg som et skoleparti. På hvilken måte skiller Høyres skolepolitikk seg fra Venstres?
- Vi er enige med Venstre i mye når det gjelder skole og deler mange av de samme verdiene. Men jeg synes at vår politikk er mer helhetlig. Vi er også klarere på bl.a. karakterer.
Det er muligens bare meg. Men jeg har fryktelig sans for den dama som jeg fikk en halv time med på dette landsmøtet, og ser alt annet enn bort i fra at hun kan være Høyres partileder om ti år eller så. Torbjørn Røe Isaksen og et par andre vil dog sikkert ha et ord eller to med i laget....
Temaet ga seg litt selv; skole. For hun er jo talsma..eh..nei, det heter vel talskvinnen i våre dager...i partiet på slikt. Og siden jeg har tillatt meg, i ulike sammenhenger, å påpeke at Høyre ved dette valget har en kjempesjanse til å utnytte sin sterke velgertroverdighet på skole, så måtte jeg for ordens skylde få bekrefetet at Høyre ikke har tenkt å glemme denne saken i den nært forestående valgkampen. Og bekrefte kunne hun:
- Ja, skole blir desidert en av våre hovedsaker.
Hva er det viktigste å få til når det gjelder skole?
- Langt flere elever må lære seg å lese, skrive og regne. I dag går 20 prosent ut av grunnskolen uten å kunne dette skikkelig og det holder bare ikke, framholdt Søreide bastant.
Hva konkret bør gjøres?
- Vi må starte allerede fra 1. klasse. Opplæringen må bli tilpasset tidlig slik at mestringsfølelsen kan oppnås mye før enn i dag. Elever må deles inn etter nivåer.
Skal Høyre dele inn elevene i ulike klasser (A, B og C), eller snakker du om nivåer innenfor samme klasse?
- Nivådelingen skal skje innenfor samme klasserom!
Men blir ikke det fryktelig krevende for en lærer å håndtere?
- Jo, men det er derfor vi må ha flere lærere inn i skolen. Og kompetansen må heves kraftig.
Tar ikke en slik nødvendig kompetanseheving veeldig lang tid?
- Det gjør det, men det er viktig å trekke opp denne typen mål. Vi må være ambisiøse.
Og jo flere som klarer å lese, skrive og regne i grunnskolen, jo færre kommer til å falle fra på vidergående. Dette henger nøye sammen.
Høyre lakk mange velgere til Venstre sist. Og Venstre prøver nå sterkt å profilere seg som et skoleparti. På hvilken måte skiller Høyres skolepolitikk seg fra Venstres?
- Vi er enige med Venstre i mye når det gjelder skole og deler mange av de samme verdiene. Men jeg synes at vår politikk er mer helhetlig. Vi er også klarere på bl.a. karakterer.
Det er muligens bare meg. Men jeg har fryktelig sans for den dama som jeg fikk en halv time med på dette landsmøtet, og ser alt annet enn bort i fra at hun kan være Høyres partileder om ti år eller så. Torbjørn Røe Isaksen og et par andre vil dog sikkert ha et ord eller to med i laget....
Hvordan skal Høyre bedre sin distriktsappell?
Det var hovedspørsmålet i min samtale med Høyres kanskje fremste distriktsrepresentant, Ivar Kristiansen fra Nordland. Kristiansen erkjente at Høyre har et meget sterkt bypartiimage.
- Vi er veldig ordentlige i Høyre. Kanskje litt for ordentlige. Der vi snakker moderasjon og er økonomisk ansvarsvarlig, lover andre (les Frp) mer penger til det meste. I tillegg mangler vi politikertypene. Vi mangler en Erling Norvik som kan hente mange stemmer i distriktene.
Hvordan skal partiet bedre denne svake stillingen ute i distriktene?
- I mitt distrikt, Norland, så tror jeg at energispørsmålet generelt og oljeboring speiselt, kan være noe som drar velgere. Vi besluttet i dag med massivt flertall å ta i bruk de store ressursene som ligger og venter.
Kristiansen mente også at EU etterhvert kan ble en sak som Høyre kan vinne distriktsstemmer på.
- Jeg har langt større tro på Islands-suget enn på svenske-suget. Et islandsk ja vil påvirke fiskeribefolkningen i ja-retning og det vil kunne gagne oss. Valganalyser har vist at Frp var største parti blant fiskerne ved forrige valg. Dette bør det være mulig å gjøre noe med.
Men oljeboring i Nord er vel helt uforenlig med økt oppslutning blant fiskere og velgere tilknyttet den næringen?
- Nei. Jeg synes at fiskeriorganisasjonene har opptrådt meget klokt i borespørsmålet. Og det er jo ikke snakk om at vi skal bore i de mest fiskerike feltene Dessuten må vi huske på at havbruksnæringen er langt større enn viltfiskerne.
Kristiansen trodde også at Kystpartiet er på vei ut i Nord, og at det kan komme et tilsig av velgere herfra.
- Vi er veldig ordentlige i Høyre. Kanskje litt for ordentlige. Der vi snakker moderasjon og er økonomisk ansvarsvarlig, lover andre (les Frp) mer penger til det meste. I tillegg mangler vi politikertypene. Vi mangler en Erling Norvik som kan hente mange stemmer i distriktene.
Hvordan skal partiet bedre denne svake stillingen ute i distriktene?
- I mitt distrikt, Norland, så tror jeg at energispørsmålet generelt og oljeboring speiselt, kan være noe som drar velgere. Vi besluttet i dag med massivt flertall å ta i bruk de store ressursene som ligger og venter.
Kristiansen mente også at EU etterhvert kan ble en sak som Høyre kan vinne distriktsstemmer på.
- Jeg har langt større tro på Islands-suget enn på svenske-suget. Et islandsk ja vil påvirke fiskeribefolkningen i ja-retning og det vil kunne gagne oss. Valganalyser har vist at Frp var største parti blant fiskerne ved forrige valg. Dette bør det være mulig å gjøre noe med.
Men oljeboring i Nord er vel helt uforenlig med økt oppslutning blant fiskere og velgere tilknyttet den næringen?
- Nei. Jeg synes at fiskeriorganisasjonene har opptrådt meget klokt i borespørsmålet. Og det er jo ikke snakk om at vi skal bore i de mest fiskerike feltene Dessuten må vi huske på at havbruksnæringen er langt større enn viltfiskerne.
Kristiansen trodde også at Kystpartiet er på vei ut i Nord, og at det kan komme et tilsig av velgere herfra.
Datalagringsdirektivet og EØS/EU
På oppfordring fra en av mine lesere (sentrumskonservativ), tok jeg opp datalagringsdirektivet med en av de i Høyre som bør ha oversikten over dette; Nikolai Astrup- leder av partiets EU-utvalg.
- Jeg oppfatter direktivet som en klar innstramning av dagens regelverk. Vi har ikke tatt stilling til dette i Høyre, men det har vært diskusjoner om det internt. Det er mange hos oss som er kritiske til direktivet.
Kan vi i Norge egentlig si nei til dette?
- Nei. Vi kan være kritiske, men vi må implementere det. Slik fungerer EØS-avtalen.
Hva tror du om EØS - kan avtalen bestå hvis Island går inn i EU?
- Ja, teknisk sett kan den det. Men det blir litt håpløst å i praksis sitte og kontrollere seg selv i kontrollorganer etc. Går Island med i EU, slik regjeringen der nå har gått inn for, så vil en EU-debatt presse seg på også i Norge.
Astrup mener at et eventuelt islandsk medlemskap vil dra fiskerisektoren i positiv retning i Norge, noe som vil kunne påvirke opinionen i ja-retning. Da vil kun landbrukssektoren stå igjen alene som nei-bastionen blant primærnæringene.
EU-historien har vist at Høyre taper når EU kommer opp på agendaen. Tror du virkelig at EU kan bli en god sak for Høyre når/hviss dette kommer opp, enten nå eller ved en senere anledning?
- Vi ligger på 14 prosent nå. 35 prosent av opinioen er svært positive til EU. Dette kan bli en god sak for oss!
- Jeg oppfatter direktivet som en klar innstramning av dagens regelverk. Vi har ikke tatt stilling til dette i Høyre, men det har vært diskusjoner om det internt. Det er mange hos oss som er kritiske til direktivet.
Kan vi i Norge egentlig si nei til dette?
- Nei. Vi kan være kritiske, men vi må implementere det. Slik fungerer EØS-avtalen.
Hva tror du om EØS - kan avtalen bestå hvis Island går inn i EU?
- Ja, teknisk sett kan den det. Men det blir litt håpløst å i praksis sitte og kontrollere seg selv i kontrollorganer etc. Går Island med i EU, slik regjeringen der nå har gått inn for, så vil en EU-debatt presse seg på også i Norge.
Astrup mener at et eventuelt islandsk medlemskap vil dra fiskerisektoren i positiv retning i Norge, noe som vil kunne påvirke opinionen i ja-retning. Da vil kun landbrukssektoren stå igjen alene som nei-bastionen blant primærnæringene.
EU-historien har vist at Høyre taper når EU kommer opp på agendaen. Tror du virkelig at EU kan bli en god sak for Høyre når/hviss dette kommer opp, enten nå eller ved en senere anledning?
- Vi ligger på 14 prosent nå. 35 prosent av opinioen er svært positive til EU. Dette kan bli en god sak for oss!
Monica Mæland
Kom akkurat tilbake fra et intervju med Bergens byrådsleder Monica Mæland. Jeg hadde lyst til å høre om samarbeidet i Bergen med Frp kan ha overføringsverdi til nasjonalt plan og hennes vurderinger av hva som egentlig skjedde med Frp der borte.
- Det er nok lettere å finne løsninger lokalt. For på riksplan kommer helt andre dimensjoner inn, som f.eks. oljefondet.
Hva slags erfaringer har dere med Frp?
Vi har gode erfaringer med Frp i byråd. Vi har bl.a. fått til fritt brukervalg og halvert eindomsskatten sammen.
Hva var hovedårsaken til at Frp trakk seg fra byrådet?
- Det dreide seg om Bergensprogrammet del 2. Her måtte bompengefinansiering inn, og Frp hadde gjort et landsmøtevedtak som gjorde det vanskelig for Frp i Bergen å bli sittende.
Så dette hadde utelukkende med sentralvedtaket å gjøre?
- Jeg oppfatter det slik.
Hva skjer i Bergen nå da?
- Vi regjererer videre sammen med KrF.
Og Frp står fortsatt på plattformen dere har regjert sammen på til nå?
- Ja, selv om vi ikke har fått noen garantier om at Frp vil være noe støtteparti.
Mæland understreker at hun står fullt og helt bak den regjeringsstrategien (hold alle dører åpne) som er valgt nasjonalt. Men må ikke Høyre på et eller annet tidspunkt velge mellom sentrum og Frp?
- Det er etter min mening ikke Høyre ansvar. Etter mitt skjønn har Frp, som det største partiet, et hovedansvar for å bygge bro.
- Det er nok lettere å finne løsninger lokalt. For på riksplan kommer helt andre dimensjoner inn, som f.eks. oljefondet.
Hva slags erfaringer har dere med Frp?
Vi har gode erfaringer med Frp i byråd. Vi har bl.a. fått til fritt brukervalg og halvert eindomsskatten sammen.
Hva var hovedårsaken til at Frp trakk seg fra byrådet?
- Det dreide seg om Bergensprogrammet del 2. Her måtte bompengefinansiering inn, og Frp hadde gjort et landsmøtevedtak som gjorde det vanskelig for Frp i Bergen å bli sittende.
Så dette hadde utelukkende med sentralvedtaket å gjøre?
- Jeg oppfatter det slik.
Hva skjer i Bergen nå da?
- Vi regjererer videre sammen med KrF.
Og Frp står fortsatt på plattformen dere har regjert sammen på til nå?
- Ja, selv om vi ikke har fått noen garantier om at Frp vil være noe støtteparti.
Mæland understreker at hun står fullt og helt bak den regjeringsstrategien (hold alle dører åpne) som er valgt nasjonalt. Men må ikke Høyre på et eller annet tidspunkt velge mellom sentrum og Frp?
- Det er etter min mening ikke Høyre ansvar. Etter mitt skjønn har Frp, som det største partiet, et hovedansvar for å bygge bro.
Intervju med generalsekretæren
Jeg er nå installert i bloggerrommet og har fått intervjuavtaler med samlige fem som jeg ville ha tak i (send gjerne flere spørsmål!). Først ut var Høyres generalsekretær Trond Reidar Hole. Mitt utgangspunkt var å få tak på Høyres strategi (Hvis jeg trodde at jeg var en politisk nerd, så rekker jeg nok ikke Hole opp til anklene...).
Hvorfor faller Høyre i stortingsvalgkamp etter stortingsvalgkamp?
- Det blir for enkelt å si, for hver valgkamp lever sitt liv. Det er en organisk skapning. Vi mistet EU-velgere i 1993, vi hadde altfor mange hovedsaker (ni - min anm.) i 1997. I 2001 gjorde vi et godt valg, men fikk god hjelp av andres feilgrep (Aps momsreform, Hagens nedprioriterte skatt). I 2005 var både Frp og Ap dyktigere. Stoltenberg vant fram med sin skatteretorikk om at vi bare ga skattelettelse til de rike, mens Hagens utspill om å trekke sin støtte til Bondevik-regjeringen var ødeleggende for oss. I tillegg manglet vi en statsministerkandidat.
Deres interne analyse viste vel at Høyre framstod som for kaldt og for kalkulatorfokusert i 2005 og at strategien nå er å snakke mer om mennesker. Være varmere. Betyr dette at fokuset på skatt og penger skal tones ned?
- Vi har vedtatt fem hovedsaker i denne valgkampen (skatt, skole, samferdsel, kriminilaitet og helse). Erna plukket i sin landsmøtetale ut tre: skatt, skole og samferdsel.
Undertegnede tolker dette i retning av at Høyre nå smaler inn fokuset sitt (kanskje har man tatt min kritikk til etterretning...)
Da SV vedtok å nedlegge alle privatskoler på sitt landsmøte, så inviterte Redaksjon EN Lars Sponheim og Siv Jensen til å slakte denne politikken. Hvorfor i all verden ble ikke Høyre invitert . hvorfor havner dere så bakpå?
- Vi jobbet som bare rakkern for å få på Ine Marie Eriksen Søreiede, men lyktes ikke. Våre tall viser at Høyre i denne peridoen er noe underrepresentert i TV-debattene. Samtidig var vi overrepresentert da vi satt i regjering.
Henger det sammen med at andre partier (les Frp) er dyktigere på "onliners" og har en retorikk og et budskap som passer bedre inn i det tabloide formatet?
- Ja, her kan det være en sammenheng. Høyre kan aldri bli et populistisk parti (les Frp). Men vi kan bli dytkigere på retorikken. Og dyktigere på å spissformulere oss.
I tillegg sa Hole en masse interessant, under forutsetning av at det var off-record. Jeg velger å ta hensyn til det her, men ser ikke bort i fra at jeg kommer grundigere tilbake til en del av dette i kommende analyser både på Minerva og andre steder.
Og nå står Monica Mæland for tur. Da må vi snakke litt om Frp....
Hvorfor faller Høyre i stortingsvalgkamp etter stortingsvalgkamp?
- Det blir for enkelt å si, for hver valgkamp lever sitt liv. Det er en organisk skapning. Vi mistet EU-velgere i 1993, vi hadde altfor mange hovedsaker (ni - min anm.) i 1997. I 2001 gjorde vi et godt valg, men fikk god hjelp av andres feilgrep (Aps momsreform, Hagens nedprioriterte skatt). I 2005 var både Frp og Ap dyktigere. Stoltenberg vant fram med sin skatteretorikk om at vi bare ga skattelettelse til de rike, mens Hagens utspill om å trekke sin støtte til Bondevik-regjeringen var ødeleggende for oss. I tillegg manglet vi en statsministerkandidat.
Deres interne analyse viste vel at Høyre framstod som for kaldt og for kalkulatorfokusert i 2005 og at strategien nå er å snakke mer om mennesker. Være varmere. Betyr dette at fokuset på skatt og penger skal tones ned?
- Vi har vedtatt fem hovedsaker i denne valgkampen (skatt, skole, samferdsel, kriminilaitet og helse). Erna plukket i sin landsmøtetale ut tre: skatt, skole og samferdsel.
Undertegnede tolker dette i retning av at Høyre nå smaler inn fokuset sitt (kanskje har man tatt min kritikk til etterretning...)
Da SV vedtok å nedlegge alle privatskoler på sitt landsmøte, så inviterte Redaksjon EN Lars Sponheim og Siv Jensen til å slakte denne politikken. Hvorfor i all verden ble ikke Høyre invitert . hvorfor havner dere så bakpå?
- Vi jobbet som bare rakkern for å få på Ine Marie Eriksen Søreiede, men lyktes ikke. Våre tall viser at Høyre i denne peridoen er noe underrepresentert i TV-debattene. Samtidig var vi overrepresentert da vi satt i regjering.
Henger det sammen med at andre partier (les Frp) er dyktigere på "onliners" og har en retorikk og et budskap som passer bedre inn i det tabloide formatet?
- Ja, her kan det være en sammenheng. Høyre kan aldri bli et populistisk parti (les Frp). Men vi kan bli dytkigere på retorikken. Og dyktigere på å spissformulere oss.
I tillegg sa Hole en masse interessant, under forutsetning av at det var off-record. Jeg velger å ta hensyn til det her, men ser ikke bort i fra at jeg kommer grundigere tilbake til en del av dette i kommende analyser både på Minerva og andre steder.
Og nå står Monica Mæland for tur. Da må vi snakke litt om Frp....
På vei til landsmøtet
Da er jeg på vei til landsmøtet. Jeg har bestemt meg for å prøve å få fatt i Ine Marie Eriksen Søreide (laaangt navn) for å snakke skole og forskning, Ivar Kristansen (mr. Distrikts-Høyre?) for å snakke om distriktspolitikk, Høyre manglende distriksappell og valgsystemet, Monica Mæland (byrådssammenbrudd og Frp-samarbeidets overføringsverdi til rikspolitikk), Nikolai Astrup (Datalagringsdirektivet og EU/EØS) og en eller annen som har med strategien å gjøre (kanskje gen.sekr?).
Fortsett å sende spørsmål, så skal jeg se om jeg kan få noe interessant ut av noen av disse - hvis jeg får tak i dem.
Fortsett å sende spørsmål, så skal jeg se om jeg kan få noe interessant ut av noen av disse - hvis jeg får tak i dem.
fredag 8. mai 2009
Akkreditert som blogger
Jeg skal på Høyres landsmøte i morgen. Akkreditert som blogger. Har tenkt å snakke med en del folk. Først og fremst for å få tak på partiets strategi. Samt hva partiet vil i denne valgkampen og tiden som kommer etterpå. Satser på å liveblogge/hyppig oppdatere her i morgen, så heng med.
Hvilke folk i Høyre synes du kan virke som de mest interessante å snakke med?
Og hva bør jeg spørre om?
Hvilke folk i Høyre synes du kan virke som de mest interessante å snakke med?
Og hva bør jeg spørre om?
Bør Erna gå?
Den type spørsmål preger medienes politiske dekning av Høyre for tiden. I dag tar jeg opp lederskiftetematikken i en analyse for Drammens Tidende:
Politikken er viktigst
Bør Erna gå? Slik personifisering preger medias politiske dekning. Men for velgerne er politikken det avgjørende.
Mine analyser av gjennomsnittet av de siste ti meningsmålingene, viser at Høyre nasjonalt nå ligger på om lag 14 prosent. Partiet ser den siste måneden ut til å ha stanset den vedvarende nedgangstrenden man har vært i helt siden nyttår. Dette gir Buskerud Høyres Anders Werp et håp om at det er mulig kapre det siste mandatet han i dag kjemper en intens kamp med Aps Laila Gustavsen om.
Men et friskt Høyre burde hatt to helt sikre mandater i Buskerud. Situasjonen speiler derfor hvilke velgerproblemer som partiet nå sliter med. Problemer som mediene har fråtset friskt i de siste ukene og dagene. Som alltid når et parti har problemer, så er aldri spekulasjoner om et lederskifte langt unna.
Er det å fjerne Erna Solberg løsningen for Høyre? Vi hører jo stadige spådommer om at lederskifter vil gagne partiene. En slik var den såkalte ”Jens-effekten”. Lederskiftet i Ap fra Thorbjørn Jagland til Jens Stoltenberg, som fant sted våren 2000, skulle angivelig skaffe partiet hundretusener av nye velgere. Norges største avis, Verdens Gang, klinte 8. februar 2000 sågar til med en førsteside som, basert på en måling med dette lederskiftet som en innbakt forutsetning, nærmest lovet Ap 400 000 nye velgere og en oppslutning på 44,5 prosent bare Stoltenberg ble nye leder. Hva ble fasiten? Ved stortingsvalget året etter gjorde Ap sitt dårligste valg på 77 år, oppnådde skarve 24,3 prosent og mistet hele 300 000 velgere netto sammenlignet med valget i 1997. Effekten av at ”den store kommunikatoren” (som Jagland noe foraktelig omtalte sin partikollega som i et TV2-intervju) overtok lederstillingen, så man dermed null og niks til. Snarere tvert i mot.
Spørsmål om partiledernes popularitet er stilt ved alle norske valgundersøkelser siden 1981. Undersøkelsen fra valget i 1985 fastslo at velgerne rangerte Hanna Kvanmo som Norges mest populære partileder. Men fattige 5,5 prosent av velgerne stemte den gang på Kvanmos parti, SV.
Det har også i årevis vært skrevet og sagt at Carl I. Hagen er helt uerstattelig for Frp, og at partiet nærmest vil kollapse den dagen han gir seg som leder. Eller formann som det heter der i gården. Siv Jensen overtok formannsvervet i 2006, og Frp står nå sterkere enn noen gang.
Det lyder muligens fjernt i dag, men Erna Solberg ble opphavskvinne til ”Erna-effekten” som skulle komme bare hun fikk ta over for Jan Petersen i 2004. Året etter at dette lederskiftet inntraff, gjorde Høyre sitt dårligste valg i hele sin 122 år lange partihistorie.
Disse eksemplene viser at det er andre elementer enn personer som er avgjørende for hvordan velgerne stemmer. Dermed er det ikke sagt at personer ikke spiller noen rolle. Men de spiller en vesentlig mindre rolle enn medieskapte bilder inngir et inntrykk av. Det viser all valgforskning som er utført på dette feltet. Partiledernes popularitet svinger kraftig over tid, ofte i takt, men også noen ganger i utakt med partienes popularitet.
Hva kommer dette av? Det er først og fremst en klar indikasjon på at politikken og sakene er det viktigste for velgerne når de gjør sine valg. Derfor kan ikke partilederne heve seg over partiet og politikken. Norske partiledere kan ikke bruke sitt parti som en støttegruppe for seg selv, slik nåværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim tok til orde i sin memoarbok fra 1999. Det skal vi være glade for. For vekten på sak framfor person er en av de virkelig store styrkene ved norsk politikk.
Dette betyr at det særlig er hvilke politiske saker som er aktuelle og velgerkonjunkturene og stemningsbølgene som følger i kjølvannet, som er mest avgjørende for valgutfallet. Her spiller media en nøkkelrolle. Velgerne får det meste av sin informasjon fra media, og partiene og dets ledere er derfor prisgitt den agendaen som media til enhver tid ønsker å kjøre frem. Medias agendasetting er viktig for velgernes valg fordi agendaen i stor grad bestemmer hva politikerne skal mene noe om.
Samtidig er det også slik at velgernes preferanser legger føringer for medienes agenda - dette er et samspill. Får et parti sin vinnersak øverst opp på agendaen, så ligger mye til rette for god oppslutning. SV og Venstre har miljø som sin drømmesak, Ap har ledighetsbekjempelse og eldreomsorg, Frp har innvandring og eldreomsorg, Høyre har skatt og skole, Sp har distriktspolitikk og EU og KrF har familiepolitikk.
Dette betyr ikke at det er uvesentlig å gjøre det godt i de viktige TV-debattene. Men det betyr at hva politikere sier er langt viktigere enn hvem som sier det. Heldigvis.
Politikken er viktigst
Bør Erna gå? Slik personifisering preger medias politiske dekning. Men for velgerne er politikken det avgjørende.
Mine analyser av gjennomsnittet av de siste ti meningsmålingene, viser at Høyre nasjonalt nå ligger på om lag 14 prosent. Partiet ser den siste måneden ut til å ha stanset den vedvarende nedgangstrenden man har vært i helt siden nyttår. Dette gir Buskerud Høyres Anders Werp et håp om at det er mulig kapre det siste mandatet han i dag kjemper en intens kamp med Aps Laila Gustavsen om.
Men et friskt Høyre burde hatt to helt sikre mandater i Buskerud. Situasjonen speiler derfor hvilke velgerproblemer som partiet nå sliter med. Problemer som mediene har fråtset friskt i de siste ukene og dagene. Som alltid når et parti har problemer, så er aldri spekulasjoner om et lederskifte langt unna.
Er det å fjerne Erna Solberg løsningen for Høyre? Vi hører jo stadige spådommer om at lederskifter vil gagne partiene. En slik var den såkalte ”Jens-effekten”. Lederskiftet i Ap fra Thorbjørn Jagland til Jens Stoltenberg, som fant sted våren 2000, skulle angivelig skaffe partiet hundretusener av nye velgere. Norges største avis, Verdens Gang, klinte 8. februar 2000 sågar til med en førsteside som, basert på en måling med dette lederskiftet som en innbakt forutsetning, nærmest lovet Ap 400 000 nye velgere og en oppslutning på 44,5 prosent bare Stoltenberg ble nye leder. Hva ble fasiten? Ved stortingsvalget året etter gjorde Ap sitt dårligste valg på 77 år, oppnådde skarve 24,3 prosent og mistet hele 300 000 velgere netto sammenlignet med valget i 1997. Effekten av at ”den store kommunikatoren” (som Jagland noe foraktelig omtalte sin partikollega som i et TV2-intervju) overtok lederstillingen, så man dermed null og niks til. Snarere tvert i mot.
Spørsmål om partiledernes popularitet er stilt ved alle norske valgundersøkelser siden 1981. Undersøkelsen fra valget i 1985 fastslo at velgerne rangerte Hanna Kvanmo som Norges mest populære partileder. Men fattige 5,5 prosent av velgerne stemte den gang på Kvanmos parti, SV.
Det har også i årevis vært skrevet og sagt at Carl I. Hagen er helt uerstattelig for Frp, og at partiet nærmest vil kollapse den dagen han gir seg som leder. Eller formann som det heter der i gården. Siv Jensen overtok formannsvervet i 2006, og Frp står nå sterkere enn noen gang.
Det lyder muligens fjernt i dag, men Erna Solberg ble opphavskvinne til ”Erna-effekten” som skulle komme bare hun fikk ta over for Jan Petersen i 2004. Året etter at dette lederskiftet inntraff, gjorde Høyre sitt dårligste valg i hele sin 122 år lange partihistorie.
Disse eksemplene viser at det er andre elementer enn personer som er avgjørende for hvordan velgerne stemmer. Dermed er det ikke sagt at personer ikke spiller noen rolle. Men de spiller en vesentlig mindre rolle enn medieskapte bilder inngir et inntrykk av. Det viser all valgforskning som er utført på dette feltet. Partiledernes popularitet svinger kraftig over tid, ofte i takt, men også noen ganger i utakt med partienes popularitet.
Hva kommer dette av? Det er først og fremst en klar indikasjon på at politikken og sakene er det viktigste for velgerne når de gjør sine valg. Derfor kan ikke partilederne heve seg over partiet og politikken. Norske partiledere kan ikke bruke sitt parti som en støttegruppe for seg selv, slik nåværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim tok til orde i sin memoarbok fra 1999. Det skal vi være glade for. For vekten på sak framfor person er en av de virkelig store styrkene ved norsk politikk.
Dette betyr at det særlig er hvilke politiske saker som er aktuelle og velgerkonjunkturene og stemningsbølgene som følger i kjølvannet, som er mest avgjørende for valgutfallet. Her spiller media en nøkkelrolle. Velgerne får det meste av sin informasjon fra media, og partiene og dets ledere er derfor prisgitt den agendaen som media til enhver tid ønsker å kjøre frem. Medias agendasetting er viktig for velgernes valg fordi agendaen i stor grad bestemmer hva politikerne skal mene noe om.
Samtidig er det også slik at velgernes preferanser legger føringer for medienes agenda - dette er et samspill. Får et parti sin vinnersak øverst opp på agendaen, så ligger mye til rette for god oppslutning. SV og Venstre har miljø som sin drømmesak, Ap har ledighetsbekjempelse og eldreomsorg, Frp har innvandring og eldreomsorg, Høyre har skatt og skole, Sp har distriktspolitikk og EU og KrF har familiepolitikk.
Dette betyr ikke at det er uvesentlig å gjøre det godt i de viktige TV-debattene. Men det betyr at hva politikere sier er langt viktigere enn hvem som sier det. Heldigvis.
torsdag 7. mai 2009
Her er Høyre
Jeg kom akkurat hjem fra en paneldebatt på Litteraturhuset (for et strålende hus!) hvor debattskriftet "Her er Høyre" i regi av Høyres Studenterforbund ble lansert. I all beskjedenhet har jeg ytt min skjerv til ideologidebatten i Norges nest eldste parti gjennom artikkelen "Høyres motsetninger er Høyres sjel".
I debattskriftet er det også interessante bidrag fra bl.a. Henrik Syse, John G Bernander, Kåre Willoch, Ine Eriksen Søreide, Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen.
På møtet, som Nettavisens Heidi Schei Lilleås også overvar , så ble ulike sider av Høyre tatt opp. Men den røde tråden handlet om å omsette ideer til praktisk politikk.
Per Kristian Foss advarte kraftfullt i mot at Høyre skal bli et ensidig næringslivsparti. Og han mente at historien fra 50-tallet om den næringslivsorientere gruppingeren Libertas egentlig var et kuppforsøk som Høyre privserdig stod i mot. Han kom også med en innrømmelse:
- Vi har hoppet litt for raskt på reformer uten å fokusere på begrunnelsene. Reformer for forandringens egen skyld er ikke veien å gå.
Torbjørn Røe Isaksen hevdet at partier uten ideer blir helt formålsløst. Han var opptatt av å finne det gode skjæringspunktet mellom ideer og virkelighet.
- Vi må tørre å gå inn i vår tid, framholdt han og trakk fram sitt yndlingssitat av Trygve Bratteli:
"Vi forstod den tid vi levde i og ga svar menneskene trodde på."
Ellers noterte undertegnede at Røe Isaksen var enig i min kritikk av strategivalget i Høyre. Et poeng som også VG Nett har fanget opp.
Kristin Clemet mente at Høyres problem for tiden handlet om fire forhold:
1) Regjeringssituasjonen. Manglende borgerlig samarbeid rammer Høyre ekstra hardt.
2) Høyre blir skviset ideologisk. KrF har taket på kristenkonservative, Frp har liberalistene og Ap pragmatikerne. Andre partier har tydeliggjort sin profil sterkere.
3) Høyre har i for liten grad eierskap til saker.
4) Venstresiden har et retorisk overtak. De har en godhetsmakt og også en venstrevridd presse med seg.
Løsningen på problemet er i følge Clemet å bygge et liberalkonservativt parti som fokuserer pirmært på toleranse, mangfold og valgfrihet. Og som tør å ta tak i samfunnets store utfordringer, som finansieringen av velferdsstaten. Hun drømte også om et klima der man er mindre opptatt av spill og hva som er taktisk lurt å si til enhver tid.
Odd Einar Dørum fyrte på sin side løs mot både SV og Frp, men hadde mye pent å si om Høyre og avslørte at han i sin tid abonnerte på Minerva.
- Det kommer til å snu for Høyre. Jeg har alltid hatt et positivt forhold til partiet og både Per Kristian Foss og Kristin Clemet var solide brobyggere i Bondevik-regjeringen. Før han langet ut bredside på bredeside mot de rødgrønne:
-De røgrønne forfekter en kommisærkultur. Bård Vegar Solhjell er fullstendig inngjerdet i et finmasket byråkrati.
På spørsmål fra salen om hvilke partier man så for seg kunne forsvinne om 20 år, så var Per Kristian Foss skeptisk til KrFs muligheter.
- Jeg frykter at de blir en fraksjon i Misjonsforbundet. KrF har mange flotte folk på toppen, men for et bakland som de sliter med!
Og han kom med nok et stikk mot KrF:
- Jeg hadde de desidert mest spennende diskusjonene med Venstre i regjeringen.
Forholdet til Frp ble også behørig omtalt.
- Vi har på mange måter tapt kampen med Frp om å være den som står på den vanlige mann og kvinnes kamp mot statsapparatet, hevdet Røe Isaksen.
Clemet mente at Frp først og fremst tjener på å være det eneste systemkritiske partiet, men har var Foss dypt uenig:
- Frp er ikke systemkritiske, de er et ja takk, begge deler-parti. De krevde lite skattelettelser i budsjettforhandlingene som vi hadde. Derimot var de svært opptatt av campinglettelser.
Clemet trodde at det kom til å skje meget spennende ting den dagen Frp kommer i regjering og selv blir en del av maktapparatet.
- Hvor skal velgerne få utløp for sine systemkritiske holdninger da, spurte hun. Måtte Gud forby at de havner i Rødt!
Hun mente nok at en del vil vandre tilbake til Høyre.
Betaler de skatt i Finnmark?
Høyres manglende disktriktsappell ble det også stilt spørsmål ved. Hvorfor fungerer ikke skattelette-politikk i Finnmark, spurte ei jente fra nord.
- Betaler de skatt der da, repliserte Foss en smule humoristisk/sarkastisk. Før han pekte på at den svake Høyre-oppslutningen i distriktene i særlig grad henger sammen at det er så mange ansatt i offentlig sektor der. Og det er velgere som i liten grad stemmer på Høyre.
Finanskrisen ble berørt, og alle var skjønt enige om det ikke finnes reelle alternativer til kapitalismen.
- Selv Sv-ere løper nå rundt og skal bevare kapitalismen. Da blir det vanskelig å debattere, vi har jo ingen motstandere, utbrøt Foss nesten litt oppgitt.
Denne blogger vil oppsummere med at det var et forbasket interessant møte i grunn.
I debattskriftet er det også interessante bidrag fra bl.a. Henrik Syse, John G Bernander, Kåre Willoch, Ine Eriksen Søreide, Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen.
På møtet, som Nettavisens Heidi Schei Lilleås også overvar , så ble ulike sider av Høyre tatt opp. Men den røde tråden handlet om å omsette ideer til praktisk politikk.
Per Kristian Foss advarte kraftfullt i mot at Høyre skal bli et ensidig næringslivsparti. Og han mente at historien fra 50-tallet om den næringslivsorientere gruppingeren Libertas egentlig var et kuppforsøk som Høyre privserdig stod i mot. Han kom også med en innrømmelse:
- Vi har hoppet litt for raskt på reformer uten å fokusere på begrunnelsene. Reformer for forandringens egen skyld er ikke veien å gå.
Torbjørn Røe Isaksen hevdet at partier uten ideer blir helt formålsløst. Han var opptatt av å finne det gode skjæringspunktet mellom ideer og virkelighet.
- Vi må tørre å gå inn i vår tid, framholdt han og trakk fram sitt yndlingssitat av Trygve Bratteli:
"Vi forstod den tid vi levde i og ga svar menneskene trodde på."
Ellers noterte undertegnede at Røe Isaksen var enig i min kritikk av strategivalget i Høyre. Et poeng som også VG Nett har fanget opp.
Kristin Clemet mente at Høyres problem for tiden handlet om fire forhold:
1) Regjeringssituasjonen. Manglende borgerlig samarbeid rammer Høyre ekstra hardt.
2) Høyre blir skviset ideologisk. KrF har taket på kristenkonservative, Frp har liberalistene og Ap pragmatikerne. Andre partier har tydeliggjort sin profil sterkere.
3) Høyre har i for liten grad eierskap til saker.
4) Venstresiden har et retorisk overtak. De har en godhetsmakt og også en venstrevridd presse med seg.
Løsningen på problemet er i følge Clemet å bygge et liberalkonservativt parti som fokuserer pirmært på toleranse, mangfold og valgfrihet. Og som tør å ta tak i samfunnets store utfordringer, som finansieringen av velferdsstaten. Hun drømte også om et klima der man er mindre opptatt av spill og hva som er taktisk lurt å si til enhver tid.
Odd Einar Dørum fyrte på sin side løs mot både SV og Frp, men hadde mye pent å si om Høyre og avslørte at han i sin tid abonnerte på Minerva.
- Det kommer til å snu for Høyre. Jeg har alltid hatt et positivt forhold til partiet og både Per Kristian Foss og Kristin Clemet var solide brobyggere i Bondevik-regjeringen. Før han langet ut bredside på bredeside mot de rødgrønne:
-De røgrønne forfekter en kommisærkultur. Bård Vegar Solhjell er fullstendig inngjerdet i et finmasket byråkrati.
På spørsmål fra salen om hvilke partier man så for seg kunne forsvinne om 20 år, så var Per Kristian Foss skeptisk til KrFs muligheter.
- Jeg frykter at de blir en fraksjon i Misjonsforbundet. KrF har mange flotte folk på toppen, men for et bakland som de sliter med!
Og han kom med nok et stikk mot KrF:
- Jeg hadde de desidert mest spennende diskusjonene med Venstre i regjeringen.
Forholdet til Frp ble også behørig omtalt.
- Vi har på mange måter tapt kampen med Frp om å være den som står på den vanlige mann og kvinnes kamp mot statsapparatet, hevdet Røe Isaksen.
Clemet mente at Frp først og fremst tjener på å være det eneste systemkritiske partiet, men har var Foss dypt uenig:
- Frp er ikke systemkritiske, de er et ja takk, begge deler-parti. De krevde lite skattelettelser i budsjettforhandlingene som vi hadde. Derimot var de svært opptatt av campinglettelser.
Clemet trodde at det kom til å skje meget spennende ting den dagen Frp kommer i regjering og selv blir en del av maktapparatet.
- Hvor skal velgerne få utløp for sine systemkritiske holdninger da, spurte hun. Måtte Gud forby at de havner i Rødt!
Hun mente nok at en del vil vandre tilbake til Høyre.
Betaler de skatt i Finnmark?
Høyres manglende disktriktsappell ble det også stilt spørsmål ved. Hvorfor fungerer ikke skattelette-politikk i Finnmark, spurte ei jente fra nord.
- Betaler de skatt der da, repliserte Foss en smule humoristisk/sarkastisk. Før han pekte på at den svake Høyre-oppslutningen i distriktene i særlig grad henger sammen at det er så mange ansatt i offentlig sektor der. Og det er velgere som i liten grad stemmer på Høyre.
Finanskrisen ble berørt, og alle var skjønt enige om det ikke finnes reelle alternativer til kapitalismen.
- Selv Sv-ere løper nå rundt og skal bevare kapitalismen. Da blir det vanskelig å debattere, vi har jo ingen motstandere, utbrøt Foss nesten litt oppgitt.
Denne blogger vil oppsummere med at det var et forbasket interessant møte i grunn.
Magnus Takvam er best
NRKs Magnus Takvam har de beste politiske kommentarene, i følge ni av mine lesere i den meget uhøytidelige kåringen som akkurat nå ble avsluttet. Jeg er enig i at han er god. Men jeg synes at han er litt for forsiktig, kunne godt dratt på noe mer. En slags syntese mellom Takvam og Arne Strand hadde vært bra!
Oops..jeg ser nå at jeg glemte å ta med Strand som ett av alternativene. Jaja, han mangler vel ikke akkurat publisitet den fyren, så det gjør vel i grunn ikke så mye.
Og nå: Lesernes EU-preferanser står for tur.
Oops..jeg ser nå at jeg glemte å ta med Strand som ett av alternativene. Jaja, han mangler vel ikke akkurat publisitet den fyren, så det gjør vel i grunn ikke så mye.
Og nå: Lesernes EU-preferanser står for tur.
Høyres muligheter
Jeg har, i forbindelse med partiets landsmøte, regnet og regnet på Høyres stilling i alle våre 19 valgkretser de siste par dagene. Produktet av disse regneøvelsene, kan du i dag finne som en Minerva-artikkel. Her vurderer jeg også partiets strategi og kommer med et par gode(?) råd.
onsdag 6. mai 2009
Hjertesukk
Jeg er glad i fotball. Og i likhet med de fleste som er glad i denne leken med lærkulen, så har jeg favorittlag. I Norge er favorittlaget Lillestrøm. Jeg har akkurat sett de tape 3-0 mot Start i kveld. For åttende kamp på rad så ble det slett ingen seier. Posisjonen på tabellen er sist. Dønn sist. Stusselige tre poeng er alt hva "Fugla" har skrapt sammen i år. Og det er fire poeng opp til seriens nest dårligste lag; Stabæk.
Mange folk har gode engelske lag i "bakhånd" som de trøster seg med når deres hjemlige lag gjør det dårlig. Av typen Manchester United, Arsenal, Liverpool osv. Mitt lag i England er Luton. De startet sesongen med -30 poeng og er nå på vei ut av seriesystemet.
Så...ja...fotball er for tiden i grunn mest lidelse! I grunn bare lidelse. Men ingen skal i alle fall beskylde meg for å være en medgangssupporter.
PS:
Dessuten liker jeg Napoli også. De ser jammen ikke ut til å rykke ned! :-)
Mange folk har gode engelske lag i "bakhånd" som de trøster seg med når deres hjemlige lag gjør det dårlig. Av typen Manchester United, Arsenal, Liverpool osv. Mitt lag i England er Luton. De startet sesongen med -30 poeng og er nå på vei ut av seriesystemet.
Så...ja...fotball er for tiden i grunn mest lidelse! I grunn bare lidelse. Men ingen skal i alle fall beskylde meg for å være en medgangssupporter.
PS:
Dessuten liker jeg Napoli også. De ser jammen ikke ut til å rykke ned! :-)
Digital spørretime: Solhjell vrir seg unna
Kunnskapsministeren stiller til digital spørretime mellom kl 13 og 15 i dag. Interessant eksperiment - jeg kommer nok til å hive inn et spørsmål.
Oppdatert:
Mitt spørsmål ble følgende:
Ved regjeringsdannelsen fikk SV gjennomslag for partiets "kongstanke" om å slå sammen barnehgager, grunnskole og høyere utdanning til et "superdepartement". Etter valgfiaskoen i 2007, fikk superminister Djupedal sparken og departementet ble igjen splittet mellom deg og Aasland. Hvorfor gikk dette så fryktelig galt? Og er denne fiaskoen en del av årsaken til at SV har mistet det sterke velgergrepet som partiet tidligere hadde på skole?
Så får vi se om ministeren i det tidligere "superdepartementet" vil svare...
Oppdatert 2:
Det ville han. Her er svaret:
- Superdepartementet består, med heile utdanningsløpet frå barnehage til høgare utdanning i same hus. Seinast i dag fekk vi bekrefta kor viktig det var å få barnehage inn der, fordelingskommisjonen peikar på at barnehae er den viktigste delen av utdanningsløpet for å gje alle like muligheiter. Det er særleg viktig å sjå samanhengen mellom skule og barnehage. Eg synest det fungerer godt med to statsrådar, fordi feltet samla sett er enormt og fordi vi då får sett sterkt fokus både på dei yngste og forskinga.
Min kommentar: Jeg registrerer at Solhjell atter en gang trekker fram barnehagens fortreffeligheter (de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna gir altså ikke barna like gode muligheter som andre barn??). Og han vil ikke svare på hvorfor partiet har mistet helt velgergrepet i skolesaken. 2007-splitten, der Djupedal ble utpekt som syndebukk, var en åpenbar erkjennelse av at SVs tanke var helt feilslått. Man gikk da i praksis tilbake til det gamle (selv om dette formelt sett fortsatt er ett departement).
Konklusjon: Solhjell vred seg unna dette som en glatt ål. Altså har vi definitvt med en politiker å gjøre...:-)
Oppdatert:
Mitt spørsmål ble følgende:
Ved regjeringsdannelsen fikk SV gjennomslag for partiets "kongstanke" om å slå sammen barnehgager, grunnskole og høyere utdanning til et "superdepartement". Etter valgfiaskoen i 2007, fikk superminister Djupedal sparken og departementet ble igjen splittet mellom deg og Aasland. Hvorfor gikk dette så fryktelig galt? Og er denne fiaskoen en del av årsaken til at SV har mistet det sterke velgergrepet som partiet tidligere hadde på skole?
Så får vi se om ministeren i det tidligere "superdepartementet" vil svare...
Oppdatert 2:
Det ville han. Her er svaret:
- Superdepartementet består, med heile utdanningsløpet frå barnehage til høgare utdanning i same hus. Seinast i dag fekk vi bekrefta kor viktig det var å få barnehage inn der, fordelingskommisjonen peikar på at barnehae er den viktigste delen av utdanningsløpet for å gje alle like muligheiter. Det er særleg viktig å sjå samanhengen mellom skule og barnehage. Eg synest det fungerer godt med to statsrådar, fordi feltet samla sett er enormt og fordi vi då får sett sterkt fokus både på dei yngste og forskinga.
Min kommentar: Jeg registrerer at Solhjell atter en gang trekker fram barnehagens fortreffeligheter (de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna gir altså ikke barna like gode muligheter som andre barn??). Og han vil ikke svare på hvorfor partiet har mistet helt velgergrepet i skolesaken. 2007-splitten, der Djupedal ble utpekt som syndebukk, var en åpenbar erkjennelse av at SVs tanke var helt feilslått. Man gikk da i praksis tilbake til det gamle (selv om dette formelt sett fortsatt er ett departement).
Konklusjon: Solhjell vred seg unna dette som en glatt ål. Altså har vi definitvt med en politiker å gjøre...:-)
tirsdag 5. mai 2009
Bommer Høyre på strategien?
Det mest interessante som kom ut av kveldens møte mellom Erna Solberg og et 20-talls bloggere, var at Høyres partileder gikk langt i å hevde at partiet vil forsøke å markere seg på et meget bredt spekter av saker. Bl.a. veier, eldreomsorg, helse osv. Fokuset på Høyres beste saker blant velgerne, skatt og skole, skal åpenbart tones ned.
Er det inntrykket som her ble skapt riktig, så tror jeg at det er en total strategisk feilvurdering. Etter mitt skjønn har Høyre nå sitt livs sjanse til å styrke sin velgerposisjon som Norges beste skoleparti. For debatten på skolefeltet har dreiet i klar Høyre-retning de senenste årene, bl.a. som et produkt av nedslående PISA-undersøkelser. Det er Høyres kunnskapsskole som nå er inn, mens SVs og den sosialdemokratiske trivelsesskolen er ut.
Dette bør Høyre kunne utnytte til det maksimale i denne valgkampen. En fersk undersøkelse som er gjort på oppdrag fra Ap, viser at skole (som vanlig) er meget viktig for norske velgeres partivalg.
Skal virkelig Høyre rote vekk denne gedigne muligheten?
Er det inntrykket som her ble skapt riktig, så tror jeg at det er en total strategisk feilvurdering. Etter mitt skjønn har Høyre nå sitt livs sjanse til å styrke sin velgerposisjon som Norges beste skoleparti. For debatten på skolefeltet har dreiet i klar Høyre-retning de senenste årene, bl.a. som et produkt av nedslående PISA-undersøkelser. Det er Høyres kunnskapsskole som nå er inn, mens SVs og den sosialdemokratiske trivelsesskolen er ut.
Dette bør Høyre kunne utnytte til det maksimale i denne valgkampen. En fersk undersøkelse som er gjort på oppdrag fra Ap, viser at skole (som vanlig) er meget viktig for norske velgeres partivalg.
Skal virkelig Høyre rote vekk denne gedigne muligheten?
Erna Solberg - bloggkveld
Solberg er nå i gang med innledningen sin. Budskap foreløpig: Høyre skal fronte et bredere mangfold av saker.
Snakker mye om helsepolitikk. Bedre kvalitet osv.
Kunnskapssatsning og veibygging.
Høyres hovedbudskap i valgkampen vil være: Norge skal komme styrket ut av krisen.
Høyre ønsker å samarbeide med alle på borgerlig side. Holder alle dører åpne.
Hvorfor gå bort fra strategien fra 1999 og 2001 med klart fokus på skatt og skole?
- Høyre bør være bredere. Og når velgerne er mindre opptatt av f.eks. skatt, så bør vi også snakke om annet.
Hva vil være et godt valg for Høyre?
- Rundt 20 prosent. Det vil alltid være en ambisjon for oss å være et 20-prosentsparti.
Hvorfor er ikke EU på agendaen?
- Jeg skulle gjerne ha sett at EU ble en valgkampsak. Men her er det ingen drahjelp å få.
Hvordan skal vi bygge kompetanse slik at vi kan finansiere velferdsstaten?
- Det må bli bedre samhandling mellom næringsliv og forskning.
Hvorfor har Høyre falt kraftig i alle de siste fire stortingsvalgkampene?
- Det er ulike årsaker til det. Hver valgkamp har sin historie. 2009 skal bli et unntak fra denne regelen!
Dere sliter kraftig i disktriktene. Hvordan skal Høyre bedre distriktsappellen?
- Vi har god oppslutning noe steder, men sliter andre. Det er ingen fikse løsninger her, men både veibyggyng og vår gode snøscooterpolitikk burde slå an i mange disktrikter.
Hva synes du om sosiale medier?
- Jeg synes at det er spennende. Men jeg får stadig beskjed om å skrive kortere på bloggen og mindre saklig. Saklighetsnivået i nettdebattene bør imidlertid komme opp to hakk. Jeg liker ikke anonymisering på nettet, en anonymisering som fører til skittkasting.
Hvor mange fylkeskommuner og kommuner bør vi ha?
- Vi vil ha bort fylkeskommunene. Ideelt bør det være 150-200 kommuner.
Snakker mye om helsepolitikk. Bedre kvalitet osv.
Kunnskapssatsning og veibygging.
Høyres hovedbudskap i valgkampen vil være: Norge skal komme styrket ut av krisen.
Høyre ønsker å samarbeide med alle på borgerlig side. Holder alle dører åpne.
Hvorfor gå bort fra strategien fra 1999 og 2001 med klart fokus på skatt og skole?
- Høyre bør være bredere. Og når velgerne er mindre opptatt av f.eks. skatt, så bør vi også snakke om annet.
Hva vil være et godt valg for Høyre?
- Rundt 20 prosent. Det vil alltid være en ambisjon for oss å være et 20-prosentsparti.
Hvorfor er ikke EU på agendaen?
- Jeg skulle gjerne ha sett at EU ble en valgkampsak. Men her er det ingen drahjelp å få.
Hvordan skal vi bygge kompetanse slik at vi kan finansiere velferdsstaten?
- Det må bli bedre samhandling mellom næringsliv og forskning.
Hvorfor har Høyre falt kraftig i alle de siste fire stortingsvalgkampene?
- Det er ulike årsaker til det. Hver valgkamp har sin historie. 2009 skal bli et unntak fra denne regelen!
Dere sliter kraftig i disktriktene. Hvordan skal Høyre bedre distriktsappellen?
- Vi har god oppslutning noe steder, men sliter andre. Det er ingen fikse løsninger her, men både veibyggyng og vår gode snøscooterpolitikk burde slå an i mange disktrikter.
Hva synes du om sosiale medier?
- Jeg synes at det er spennende. Men jeg får stadig beskjed om å skrive kortere på bloggen og mindre saklig. Saklighetsnivået i nettdebattene bør imidlertid komme opp to hakk. Jeg liker ikke anonymisering på nettet, en anonymisering som fører til skittkasting.
Hvor mange fylkeskommuner og kommuner bør vi ha?
- Vi vil ha bort fylkeskommunene. Ideelt bør det være 150-200 kommuner.
Møte med Erna Solberg
I kveld skal jeg på bloggtreff med Erna Solberg. For det satses på slikt i Høyre nå, i likhet med mange andre partier. Jeg har tenkt å gi dere fortløpende oppdateringer (trykk oppdater/f5) på min blogg, og det vil også liveblogges her.
Hva bør Solberg utfordres på i kveld? Hvilke spørsmål bør vi stille?
Hva bør Solberg utfordres på i kveld? Hvilke spørsmål bør vi stille?
mandag 4. mai 2009
Er Høyre sperret inne i skyggenes dal?
I forrige uke hadde jeg en lengre samtale med journalist Sveinung Engesland i ukebrevet MandagMorgen om Høyres situasjon. Artikkelen ble publisert i dag. Her er jeg i et slett ikke helt ueffent selskap av valgeksperter som Hanne Marthe Narud, Bernt Aardal, Frank Aarebrot og Anders Todal Jensen. Ukebrevet, som forøvrig også har en interessant blogg , har nå lagt ut den gode Høyre-artikkelen her.
NRK Buskerud
De leser åpenbart Drammens Tidende i NRK Buskerud. Min KrF-analyse der på lørdag fører i alle fall til at jeg fra kl 16.30, på radio, skal kommentere partiets og den lokale kandidaten Eva Høilis muligheter.
Oppdatert: Ca 45 min uti dette klippet kan du høre innslaget. Hun pratet mer enn meg, gitt...
Oppdatert: Ca 45 min uti dette klippet kan du høre innslaget. Hun pratet mer enn meg, gitt...
Analyse av velgerbevegelsene i april
Min analyse av snittbevegelsene i april, ligger nå ute på Minervas nettsider. Denne gang har jeg valgt å trekke mine egne fylkesprognoser litt tettere inn. I tillegg refererer jeg også til de lokale målingene.
Dette gjør at mine tall avviker en smule fra de snittberegningene som Bernt Aardal gjør på egen hjemmeside og for Dagens Næringsliv. Jeg er også den eneste som har med alle 11 utførte målinger i april i mitt beregningsgrunnlag.
Dette gjør at mine tall avviker en smule fra de snittberegningene som Bernt Aardal gjør på egen hjemmeside og for Dagens Næringsliv. Jeg er også den eneste som har med alle 11 utførte målinger i april i mitt beregningsgrunnlag.
søndag 3. mai 2009
Dette skjedde på KrFs landsmøte
KrF har avviklet sitt landsmøte. Hvilke slutninger er det mulig å trekke fra det?
Jeg velger meg følgende punkter:
1. KrF ønsker å være tydeligere på sine hjertesaker som kontantstøtte, bistand og heterofile ekteskap, men sender samtidig ut signaler som peker i retning av at KrF også skal være et folkeparti (trenger ikke være kristen, homofobisk og avholds for å stemme partiet). Men OBS KrF: Bredde og tydelighet er to størrelser som fort kan komme i konflikt med hverandre.
2. Partiet har sagt et klart nei til å samarbeide med Frp i regjering. Samtidig viste landsmøtet at det finnes understrømninger i partiet som går inn for dette. De er ikke sterke, men de er der.
3. Motstanden mot gjenvalget av Inger Lise Hansen var overraskende sterk. 27 blanke stemmer er en klar markering som må svi for partiets "kronprinsesse". Jeg synes nå at det begynner å lukte enda sterkere av at Knut Arild Hareide er mannen som kommer til å ta over ledelsen av partiet.
4. KrF kan etter dette landsmøtet, i enda sterkere grad, bli stemplet som et utgiftsparti. For hvor skal partiet hente inndekningen til alle sine løfter om penger til ulike formål? Skal alt tas fra oljefondet, eller skal skatter og avgifter økes?
Jeg ser foreløpig og fortsatt kun ett scenario som kan redde KrF fra et svakt valg. Og det er at kontantstøtte-saken kommer meget høyt opp på agendaen i valgkampen.
Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!
Jeg velger meg følgende punkter:
1. KrF ønsker å være tydeligere på sine hjertesaker som kontantstøtte, bistand og heterofile ekteskap, men sender samtidig ut signaler som peker i retning av at KrF også skal være et folkeparti (trenger ikke være kristen, homofobisk og avholds for å stemme partiet). Men OBS KrF: Bredde og tydelighet er to størrelser som fort kan komme i konflikt med hverandre.
2. Partiet har sagt et klart nei til å samarbeide med Frp i regjering. Samtidig viste landsmøtet at det finnes understrømninger i partiet som går inn for dette. De er ikke sterke, men de er der.
3. Motstanden mot gjenvalget av Inger Lise Hansen var overraskende sterk. 27 blanke stemmer er en klar markering som må svi for partiets "kronprinsesse". Jeg synes nå at det begynner å lukte enda sterkere av at Knut Arild Hareide er mannen som kommer til å ta over ledelsen av partiet.
4. KrF kan etter dette landsmøtet, i enda sterkere grad, bli stemplet som et utgiftsparti. For hvor skal partiet hente inndekningen til alle sine løfter om penger til ulike formål? Skal alt tas fra oljefondet, eller skal skatter og avgifter økes?
Jeg ser foreløpig og fortsatt kun ett scenario som kan redde KrF fra et svakt valg. Og det er at kontantstøtte-saken kommer meget høyt opp på agendaen i valgkampen.
Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!
lørdag 2. mai 2009
KrF i bratt motbakke
Jeg analyserer KrFs vekst og fall i Drammens Tidende i dag:
KrF i bratt motbakke
Etter å ha vært ledende på borgerlig side på slutten av 90-tallet, er KrF nå redusert til et miniparti.
KrF skulle åpnes opp etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som partileder i 1995.Man trengte ikke lenger være avholds eller kristen for å stemme KrF. I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent til hele 14 prosent. Drahjelpen kom fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet gikk fra å være et luftslott til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere.
KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere. KrF seilte fram på en stemningsbølge som sendte min onkel Finn Kristian Marthinsen inn på Tinget som partiets første Buskerud-representant på 20 år. Han var ikke alene, KrF ble faktisk representert i alle landets fylker. KrF fanget opp en verdiorientert tidsånd.
Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Det ble hengt opp svære plakater med bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var elendig fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble ikke dårlig; 12 prosent. Men det var tilbakegang og starten på nedturen. Den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet bort sitt livs sjanse til å bli hovedalternativet til Ap.
Sentrumsalternativet ble lagt dødt av velgerne, KrF kom i vippeposisjon og brukte den til å realisere sin plan B; utøvende makt med Høyre. Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Mangelen på lidenskap stod klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. De fikk ikke de man elsket, men de prøvde å elske de som de fikk. Regjeringssamarbeidet gikk seg til og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn størrelsen skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til.
Regjeringsslitasjen slo derfor inn for fullt. Nyvunne velgere flyktet. Representanter for KrFs venstreside ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Voldektssaken ble meget belastende for partiet, og mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask ved lokalvalget i 2003. En intern havarikommisjon ble satt ned, og partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF skulle nå framstå som et tydeligere verdiparti. Dagfinn Høybråten ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig vil være tydelige på er, seks år etter, fortsatt noe uklart for denne analytiker.
Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. Min onkel ble, i likhet med halve partiets stortingsgruppe, feid ut av Tinget i 2005. Partiet ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet og stod igjen med stusselige fire faste mandater (pluss sju utjevningsmandater). KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.
KrF ligger for tiden dønn stabilt på rundt seks prosent nasjonalt. Det betyr at KrF i Buskerud trolig må finne seg i å se det redselsfulle tre-tallet i øynene. For fylkets sekulære profil gjør at KrF sliter ekstra med oppslutningen her. Eva Høili har dermed en mer enn tung oppgave i kampen for stortingsplass. Hun må doble oppslutningen. Det er nesten umulig å se hvordan KrF skal klare det. Jeg ser i grunn kun en mulighet. Og det er at KrF makter å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten. For velgerundersøkelser dokumenterer at familiepolitikken er partiets desidert beste kort. Håpet er tynt.
KrF-ere pleier dog å være sterke i troen. Det kan komme godt med i denne valgkampen.
KrF i bratt motbakke
Etter å ha vært ledende på borgerlig side på slutten av 90-tallet, er KrF nå redusert til et miniparti.
KrF skulle åpnes opp etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som partileder i 1995.Man trengte ikke lenger være avholds eller kristen for å stemme KrF. I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent til hele 14 prosent. Drahjelpen kom fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet gikk fra å være et luftslott til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere.
KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere. KrF seilte fram på en stemningsbølge som sendte min onkel Finn Kristian Marthinsen inn på Tinget som partiets første Buskerud-representant på 20 år. Han var ikke alene, KrF ble faktisk representert i alle landets fylker. KrF fanget opp en verdiorientert tidsånd.
Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Det ble hengt opp svære plakater med bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var elendig fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble ikke dårlig; 12 prosent. Men det var tilbakegang og starten på nedturen. Den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet bort sitt livs sjanse til å bli hovedalternativet til Ap.
Sentrumsalternativet ble lagt dødt av velgerne, KrF kom i vippeposisjon og brukte den til å realisere sin plan B; utøvende makt med Høyre. Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Mangelen på lidenskap stod klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. De fikk ikke de man elsket, men de prøvde å elske de som de fikk. Regjeringssamarbeidet gikk seg til og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn størrelsen skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til.
Regjeringsslitasjen slo derfor inn for fullt. Nyvunne velgere flyktet. Representanter for KrFs venstreside ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Voldektssaken ble meget belastende for partiet, og mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask ved lokalvalget i 2003. En intern havarikommisjon ble satt ned, og partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF skulle nå framstå som et tydeligere verdiparti. Dagfinn Høybråten ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig vil være tydelige på er, seks år etter, fortsatt noe uklart for denne analytiker.
Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. Min onkel ble, i likhet med halve partiets stortingsgruppe, feid ut av Tinget i 2005. Partiet ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet og stod igjen med stusselige fire faste mandater (pluss sju utjevningsmandater). KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.
KrF ligger for tiden dønn stabilt på rundt seks prosent nasjonalt. Det betyr at KrF i Buskerud trolig må finne seg i å se det redselsfulle tre-tallet i øynene. For fylkets sekulære profil gjør at KrF sliter ekstra med oppslutningen her. Eva Høili har dermed en mer enn tung oppgave i kampen for stortingsplass. Hun må doble oppslutningen. Det er nesten umulig å se hvordan KrF skal klare det. Jeg ser i grunn kun en mulighet. Og det er at KrF makter å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten. For velgerundersøkelser dokumenterer at familiepolitikken er partiets desidert beste kort. Håpet er tynt.
KrF-ere pleier dog å være sterke i troen. Det kan komme godt med i denne valgkampen.
fredag 1. mai 2009
Ferske Østfold-tall
Smaalenene publiserte min siste valgprognose for Østfold på onsdag. Her er tallene:
Rødt 0,7
SV 5,5. 1 utjevningsmandat.
Ap 35,8. 4 mandater. +1
Sp 4,2
KrF 6,1. -1.
V 3,0
H 11,5. 1 mandat.
Frp 31,9. 3 mandater.
Andre 1,3
Velgerbevegelsene er meget små sammenlignet med foregående måned. Frp holder sitt høye nivå, og kan fortsatt true Ap om å bli fylkets største parti. Høyre har stadig meget svake tall, men synes å ha stanset den nedgangstrenden de har vært inne i helt siden nyttår. Det er noe bortimot et topartisystem i Østfold; Ap og Frp deler nesten fylket mellom seg. Det blir så godt som bare smuler igjen til de andre.
De sju første mandatene ser fortsatt trygge ut. Aps Wenche Olsen ligger inne på siste mandat, det vil i så fall være en økning på ett mandat fra 05-valget. Østfold er ett av få fylker hvor de rødgrønne har angrepsmuligheter. Olsen har dog nå noe mindre margin ned til Frps Erlend Wiborg. Blir det fortsatt nedgang for Ap, parallelt med oppgang for Frp, så vil det bli et rotterace om dette sistemandatet. Også KrFs Hjemdal kan melde seg på i kampen. Men hun har fortsatt noe vei å gå. Både SVs May Hansen og Høyres Tage Pettersen er ei heller helt ute av det, men pt. er de et godt stykke unna.
Etter mine bergegninger ligger først og fremst SV og KrF an til å kjempe om utjevningsmandatet i Østfold. Fremdeles ligger SV-Hansen inne med dette, men SV skal ikke falle mye før KrFs Holten Hjemdal tar tilbake det mandat som hun akkurat nå ligger an til miste.
http://rpc.twingly.com/
Rødt 0,7
SV 5,5. 1 utjevningsmandat.
Ap 35,8. 4 mandater. +1
Sp 4,2
KrF 6,1. -1.
V 3,0
H 11,5. 1 mandat.
Frp 31,9. 3 mandater.
Andre 1,3
Velgerbevegelsene er meget små sammenlignet med foregående måned. Frp holder sitt høye nivå, og kan fortsatt true Ap om å bli fylkets største parti. Høyre har stadig meget svake tall, men synes å ha stanset den nedgangstrenden de har vært inne i helt siden nyttår. Det er noe bortimot et topartisystem i Østfold; Ap og Frp deler nesten fylket mellom seg. Det blir så godt som bare smuler igjen til de andre.
De sju første mandatene ser fortsatt trygge ut. Aps Wenche Olsen ligger inne på siste mandat, det vil i så fall være en økning på ett mandat fra 05-valget. Østfold er ett av få fylker hvor de rødgrønne har angrepsmuligheter. Olsen har dog nå noe mindre margin ned til Frps Erlend Wiborg. Blir det fortsatt nedgang for Ap, parallelt med oppgang for Frp, så vil det bli et rotterace om dette sistemandatet. Også KrFs Hjemdal kan melde seg på i kampen. Men hun har fortsatt noe vei å gå. Både SVs May Hansen og Høyres Tage Pettersen er ei heller helt ute av det, men pt. er de et godt stykke unna.
Etter mine bergegninger ligger først og fremst SV og KrF an til å kjempe om utjevningsmandatet i Østfold. Fremdeles ligger SV-Hansen inne med dette, men SV skal ikke falle mye før KrFs Holten Hjemdal tar tilbake det mandat som hun akkurat nå ligger an til miste.
http://rpc.twingly.com/
Abonner på:
Innlegg (Atom)