Valg 2011: Stillingen i fylkestingene

Jeg vet dere har ventet en stund på denne. Men nå endelig er den her: En ny og rykende fersk analyse av situasjonen i våre fylkesting - godt og vel 3 måneder før valget. Mine betraktninger bygger på et gjennomsnitt av de nasjonale kommunemålingene i mai, lokale kommune- og fylkesmålinger (der de foreligger), historiske valgtall og egne prognoser. Min forrige fylkestingsanalyse finner du for øvrig her.


Østfold: Høyre og Frp har vært oppe og luktet på rent flertall, men er noe lenger unna nå. I øyeblikket ser det ut til at KrF og/eller Venstre vil avgjøre hvem som kommer i posisjon. Jeg holder en liten knapp på at Høyre overtar fylkesordføreren, men Ap har en ok mulighet til å beholde toppvervet hvis de klarer å holde KrF på sin side.

Akershus: Jeg jobber med en større Akershus-analyse for Romerikes Blad, så jeg avventer til denne er publisert der før jeg legger tall og vurderinger her (noen fordeler skal de som betaler meg ha..)

Hedmark: Har fortsatt 19-14 i rødgrønn favør på mine prognosetall. Ap beholder fylkesrådslederen i parlamentariske Hedmark.

Oppland: Sps veivalg ser ut til å bli helt avgjørende for maktsituasjonen i innlandsfylket. Velger de rød side, så ser jeg ikke hvordan de borgerlige skal kunne klare å erstatte dagens Ap-styre. Sp bør sikre seg varaordføreren i eventuelle ettervalgsforhandlinger, men fylkesordføreren beholder nok Ap.

Buskerud: Høyre og Frp har hatt flertallet inne på mine prognoser tidligere i år, men nå mangler de ett mandat. Det betyr at KrF og/eller Venstre sin støtte kan bli nødvendig for at et maktskifte skal realiseres. Jeg tror Høyre i så fall får fylkesordføreren.

Vestfold: Fortsatt helblå ledelse i Vestfold. Dermed kan Høyre og Frp sin posisjonspartner; Venstre, bli overflødig for å bygge flertall. Alt tyder uansett på at Høyres Per-Eivind Johansen beholder ordførervervet.

Telemark: Høyre, Frp, KrF, Venstre og Sp utgjør posisjonen i Telemark. Holder de sammen også etter valget, så er saken så godt som klar. Da vil de fortsette i maktposisjon også i de neste fire årene, trolig med en forlengelse av Høyre-Helgesens ordførerverv. Skulle derimot Sp, Venstre eller KrF ønske å bytte side, så åpner det seg muligheter for Ap til å komme til makten. 

Aust-Agder:  KrF valgte Ap ved forrige korsvei. Og KrF kan få en nøkkelrolle igjen. Men det er også reelle muligheter for at Venstres støtte kan være nok til Høyre og Frp kan komme i posisjon. I så fall er en fylkesordfører fra Høyre det mest trolige. Det ser m.a.o åpent ut her - det beste tipset er at sentrum avgjør.

Vest-Agder: Også i den andre Agder-fylket foretrakk KrF å samarbeide med Ap - noe som ga KrF fylkesordføreren sist. Det mest sannsynlige ser ut til å være at KrF får denne vipperollen igjen. Men et svekket KrF kan få det tøft med å beholde toppvervet, jeg holder likevel det som et sannsynlig utfall.

Rogaland: Høyre og Frp har 25 av i alt 47 mandater inne på mine beregninger. Dermed er flertallet innenfor rekkevidde, men ikke med større margin enn at ett av sentrumspartiene også kan bli nødvendig. Nå vil nok "kommunistene" i Rogaland Høyre uansett søke inn mot midten for å bygge allianser. KrF virker nå å være på borgerlig side, og det meste tyder på et maktskifte hvor Høyre kommer til å innta fylkesordførervervet.

Hordaland: Et hårfint helblått flertall ligger inne på prognosen. Skulle det bli valgutfallet, så kommer nok Høyre og Frp likevel ikke til å vrake KrF som posisjonspartner. Men tviler på om KrF vil klare å beholde fylkesordføreren - jeg tror det blir Høyre som får det vervet også her.

Sogn og Fjordane: Både Ap og Sp ligger på fylkesmålingene an til kraftigere tilbakegang i dette grisgrendte fylket enn partienes respektive landstrend. Det kan i så fall gi reelle muligheter for opposisjonen til å få bukt med den rødgrønne dominansen. Jeg har imidlertid de rødgrønne noe høyere på mine prognosetall, og tror fortsatt på rødgrønt flertall her. Sp har fylkesordføreren nå, og jeg holder en liten knapp på at de får beholde den.

Møre og Romsdal: Maktposisjonskonstellasjonen H, Frp, KrF og Sunnmørslista har et klart flertall inne. Det blir neppe rent H+Frp-flertall i gründerfylket, men uansett ligger Høyre nærmest til å sikre seg ordføreren i fire nye år.

Sør-Trøndelag: Har 20-17 i rødgrønn favør her nå. Dermed ser det ut til at Tore O. Sandvik (Ap) kan belage seg på fire nye år som fylkesordfører. De borgerliges muligheter ligger i at Ap gjør det relativt svakere i Trondheim enn det jeg har lagt inn i beregningene pga. mulig styringsmisnøye og at Ap drasser dette med seg også inn i fylkestingsvalget.

Nord-Trøndelag: Ap har med seg H, V og KrF i dagens fylkesråd. Denne originale konstellasjonen har 21 av 39 mandater inne på mine tall og ser ut til å kunne beholde flertallet. Sikkert surt for Sp å bli holdt utenfor makt her i sitt nest beste fylke i landet. Det gjenstår å se om Ap vil slippe de inn i varmen, men partiet kommer nok uansett til å beholde fylkesrådslederen.

Nordland: En koalisjon av Ap, SV, KrF og V regjerer i Nordland. Disse ligger an til å få 26 av totalt 53 mandater og dermed vil i så fall flertallet glippe med minste mulige margin. Jeg vurderer det til om lag 50-50 om de klarer det eller ei, men uansett fortsetter trolig Odd Eriksen (Ap) sin fylkesrådsgjerning.

Troms: Etter at SV brøt ut av fylkesrådet, så sitter nå Ap, H og KrF og regjerer sammen. Disse tre ser ut til å kunne beholde flertallet. Imidlertid har en tenkt koalisjon av H, Frp, KrF og V i skrivende stund inne akkurat de 19 mandatene som trengs for flertall på fylkestinget. Jeg ser ikke bort i fra at de ved et slikt utfall, vil gå sammen for å feie Pia Svensgaard og Ap ut av maktposisjon. Og skulle Sp slutte seg til en slik blokk, så øker sjansen markant for maktskifte.

Finnmark:  Ap og SV kan miste sitt flertall i røde Finnmark. De mangler i alle fall ett mandat på flertall på mine tall. Dermed kan ett eller flere av sentrumspartiene bli mer aktuelle samarbeidspartnere. Tror Ap ganske sikkert får beholde fylkesordføreren.

Summerer vi opp noen hovedtrekk på tabellform, så kommer vi ut omtrent som følger:

*Markerer de fylkene som praktiserer parlamentarisme. Her har fylkesrådslederen topposisjonen (mens fylkesordfører spiller en mer symbolsk rolle).


Og for de aller mest interesserte av dere, så skal jeg sannelig lime inn mine mandatprognoser pr nå - fordelt på fylker og partier:

   

Bra om SV

Journalisten, forfatteren og statsviteren Frank Rossavik har brukt ett år på å skrive boken med det fiffige bokstavrimet "SV - Fra Kings Bay til Kongens bord" (selv synes jeg "Fra Orientering til regjering" ville vært en mer treffende tittel, også den med en viss rimefaktor). Han har brukt tiden godt. For dette er en bok det i framtiden bør være noe bortimot umulig å komme utenom for alle som vil lese seg opp på SV, skrive om partiet eller bare er generelt interessert i norsk politikk.

Rossavik tar oss lesere med på en kronologisk og fascinerende tidsreise på over 50 år, fordelt på 500 sider, sammen med et parti som har søkt og vunnet sin eksistensberettigelse til venstre for Ap i det politiske landskapet. En reise som favner fra utkastelsen fra Ap og den spede partistart i 1961, Kings Bay-dramatikken i 1963, EF-seieren i 1972 og den forunderlige venstresosialistiske samlingen i 1973, via nedturene på slutten av 70 og utover 80-tallet, miljøeffekten i 1989, til reisen i skyggenes dal på 90-tallet og rask vekst og brutalt fall rundt og etter tusenårsskiftet, paret med den historiske regjeringsdeltakelsen 2005-nå.

Det er særlig to røde tråder som fanger og fenger meg når jeg leser denne historien. Det ene er hvor nært SVs oppturer og nedturer er forbundet med Aps oppturer og nedturer. Når Ap gjør det bra, så sliter SV. Og når Ap sliter, så gjør SV det bra. Det andre er de vedvarende spenningene i partiet. Spenninger, eller konfliktlinjer om du heller vil, som handler om aktivister som står mot pragmatikere. Opprørere mot moderate. Venstre mot høyre. Jeg synes Rossavik får fram dette siste på en svært god måte, mens jeg savner en mer analyserende tilnærming til det første.

I det store og hele ville noen flere analytiske vurderinger av begivenhetene og utviklingstrekkene, hevet boken. For Rossavik besitter slike evner, og det er synd at de beskrivende passasjene i boken trenger de analytiske så mye til side. Til hans forsvar skal det dog sies at det å skrive en hel partihistorie i en bok, er et prosjekt som er såpass ambisiøst at mange tøffe prioriteringer må gjøres.

Bokens sterkeste del synes jeg er kapitlene som omhandler slutten av 80- og 90-tallet. Erik Solheims maktovertakelse og parkering av "museumsvokterne" beredte grunnen for Kristin Halvorsens lange ledertid og veien inn i regjering. Solheim var konfliktskapende, men trolig var en slik mann nødvendig for at partiet skulle bli klargjort for regjeringsmakt. Men det er et artig paradoks at noe av det første Thorbjørn Jagland gjorde i sin periode som utenriksminister, var å gjøre Solheim til fredsmegler på Sri Lanka. Eller som Rossavik tørt bemerker: "Hvordan Jagland kom på tanken om å bruke Solheim til å skape fred noe sted må fuglene vite.."

Selve regjeringsperioden er svakere dekket. Bl.a. fordi distansen, naturlig nok, mangler for å kunne sette tingene inn i et perspektiv. Jeg synes likevel det er bra at forfatteren tar oss med helt fram til valget i 2009. For det er nok flere enn meg som synes at den nære historien er vel så interessant som den fjernere. Fylkestingsvalget 2003 ble historisk godt for SV med hele 13 prosents oppslutning. Likevel var resultatet skuffende. Det sier mye om hvor høyt SV svevde i denne perioden og hvor dypt man har falt siden. Årets valg vil nok bli betegnet som ganske vellykket hvis man kommer i mål rundt 6 prosent..

Gleden over regjeringsmakt, paret med fortvilelse over velgerflukt, preger både Kristin Halvorsen og partiet denne siste tiden. Er hun nå i ferd med å kjøre sitt kjære parti i grøfta? Det er et spørsmål som burde vært stilt mot slutten av boken, men som ikke stilles. Og generelt synes jeg Rossavik er for snill og mild. Kanskje fordi han selv har SV-bakgrunn, men kanskje også fordi boken har et slags halvautorisert preg over seg, selv om dette åpenbart ikke er et bestillingsverk fra SV.

Lesere av denne bloggen vet at meningsmålinger er en tematikk som ligger mitt hjerte ganske nær. Derfor er det ikke til å unngå for meg å legge merke til at forfatteren går i den fellen å referere for mange og til dels ekstreme enkeltmålinger for å beskrive partiets opinionsnivåer, i stedet for å konsentrere seg mer om gjennomsnittet. På s. 488 hevdes det bl.a. at "nok en gang så opinionsundersøkelsene pene ut på vårparten. Allerede under landsmøtet kom Dagbladet med en måling der SV fikk 9,9, nesten like mye som Høyre". Dette er misvisende. Her kan du se hvor SV-ekstreme Synovate var den måneden Rossavik refererer til. Alle andre byråer hadde partiet på mellom 6 og 7 prosent.

Jeg har ellers ikke saumfart boken med rødpenn, men merker meg at Rossavik på s. 445 skriver at parlamentarisme ikke er grunnlovsfestet. Det er tull. Grunnlovsfestingen kom riktignok sent, i 2007, men godt! Det har forfatteren fått tilbakemelding om fra meg, og dette rettes nok opp i 2. utgaven.  

Ingen ting av dette bør imidlertid forhindre at boken bør leses. For dette er rett og slett en meget god bok om SV. Uten å være et mesterverk.      

Borgerlig grep i 11 fylkesting

Kommunevalget kommer til å bli viet mest oppmerksomhet i år, men husk at vi også skal avholde fylkestingsvalg. 18 fylkesting skal velges (Oslo har ikke eget ting). Jeg skal forsøke å holde dere oppdatert på stillingen i samtlige fylker fram mot valget - slik jeg vurderer den.

Østfold: Ligger an til maktskifte i Østfold. Frp og Høyre er oppe og lukter på rent flertall, men må trolig ha med seg Venstre og/eller KrF for å vippe Ap ut. Mitt tips nå er at Høyre får fylkesordføreren.

Akershus: Lukter helblått. Høyre beholder fylkesordføreren. Jeg har hele 29-14 i borgerlig mandatfavør på mine beregninger nå.

Hedmark: Har 19-14 i rødgrønn favør. Alt annet enn en relativt klar rødgrønn seier her, vil være overraskende. Hedmark praktiserer parlamentarisme. At Ap beholder fylkesrådslederen er neppe noe særlig dårlig tips.

Oppland: Sp har tilhørt den borgerlige opposisjonen i inneværende periode, men sa nylig et klart nei til samarbeid med Frp. Skal vi tolke dette som at partiet ønsker seg inn i samarbeid med Ap og SV i fylket, så er nok løpet i praksis kjørt for de som ønsker maktskifte. Ap beholder fylkesordfører.

Buskerud: Ligger an til maktskifte i Buskerud. 23 av 43 mandater er på Høyre og Frps hender på mine tall. Men skulle venstresiden lykkes brukbart med mobiliseringen inn mot valget, så kan et Venstre og/ el. KrF på vippen også være et sannsynlig valgutfall. Høyre erstatter Aps fylkesordfører?

Vestfold: Som i nabofylket i nord, så har Frp+H flertallet inne. Men marginen er ikke større enn at V og/el KrF kan bli nødvendige. Høyre beholder trolig fylkesordføreren.

Telemark: Ett eller flere av sentrumspartiene vil avgjøre styringskonstellasjonen. Mitt tips går i retning av at Høyre beholder fylkesordføreren.

Aust-Agder: Høyre og Frp mangler ett fattig mandat på flertall på mine prognosetall. Helblått flertall kan dermed ikke utelukkes ved valget, men det mest trolige er at KrF og/el Venstre havner på vippen. KrF valgte Ap ved forrige korsvei. Gjør de det igjen?

Vest-Agder: Her har jeg H+Frp inne med et hårfint flertall. Når det kommer til valget, tror jeg fort KrF vil avgjøre maktsituasjonen i sitt aller beste fylke. KrF velger de som lar dem beholde fylkesordførerposisjonen?

Rogaland: Alt tyder på maktskifte. KrF valgte Ap sist, men har brutt med dem og vil nå trolig gå for en borgerlig samarbeidskonstellasjon. Frp og Høyre har rent flertall på min prognose nå, men H-"kommunistene" i Rogaland vil nok uansett jobbe for et samarbeid inn mot sentrum. Tror Høyre får fylkesordføreren.

Hordaland: Høyre og Frp har 30 av i alt 57 mandater på mine beregninger. Tror et rent flertall skal holde hardt, men tipper at KrF eller Venstres mandater vil bli tilstrekkelig for flertall. KrF mister fylkesordføreren til Høyre?

Sogn og Fjordane: Med mindre "lokalsykehuseffekten" blir sterkere enn jeg tror, så bør de rødgrønne ta hjem Sogn og Fjordane. Har de i 22-17 ledelse akkurat nå. Sp beholder fylkesordfører, er mitt tips.

Møre og Romsdal: Solid borgerlig ledelse. Kan ikke tenke meg at de rødgrønne kan klare å vende til seier her. Men tror heller ikke på rent Høyre+Frp-flertall. Hvis KrF viderefører H-samarbeid, så vil trolig Høyre også beholde fylkesordføreren uten all verdens mye diskusjoner.

Sør-Trøndelag: Har nå 19-18 i rødgrønn favør. Tror de rødgrønne plukker denne hjem til slutt, men de borgerlige har sjansen hvis Ap av lokale årsaker skulle falle mer enn snitt i Trondheim. Ap beholder fylkesordfører er mitt tips.

Nord-Trøndelag:  21-14 i rødgrønn overvekt hos meg. Nord-Trøndelag praktiserer parlamentarisme og her sitter nå Ap, H, KrF og V sammen i fylkesrådet. Men Ap styrer og steller klart mest. Tror de beholder den posisjonen, om enn noe redusert. Byttes H, KrF og V ut med Sp og SV?

Nordland: Har 28-25 i rødgønn favør her nå. Men det er inklusive Rødts 2 mandater. Ap, KrF, V og SV sitter sammen i fylkesrådet i det fylket som har praktisert parlamentarisme lengst (siden 1999). Tror det må en ny konstellasjon til for å bygge flertall, men at Ap fortsetter i førersetet.

Troms: 19-18 til borgerlig side. Å snakke om borgerlig side er imidlertid noe misvisende i parlamentarisk styrte Troms siden Ap "regjerer" sammen med Høyre og KrF. Disse tre har en ok sjanse til å beholde flertallet, men hvis valgutfallet blir borgerlig, så er nok Høyre sugne på å kvitte seg med Ap og få til en form for samarbeid med Frp og Venstre slik at bl.a. fylkesrådslederen 2011-15 vil komme fra Høyre. Foreløpig holder jeg dog en knapp på at Ap vil inneha denne posisjonen også etter valget.

Finnmark: Hårfint rødgrønt flertall på beregningen min. Ikke utenkelig at Finnmark kommer i spill, men tror mest på at fylkestinget blir sterkt Ap-styrt også etter valget.    

Mitt mandatgrunnlag for de ovennevnte vurderingene ser du nedenfor. Spill gjerne inn dine synspunkter på  enkeltfylker eller suppler med tilleggsinfo om f.eks. partienes samarbeidsvurderinger.  


    

Parlamentarisme i Finnmark?

Jeg hadde i går gleden av å holde en times foredrag om parlamentarisme vs. formannskap for fylkestingspolitikere og fylkesbyråkrater i Finnmark. De momentene jeg dro fram, trakk veksler på et tilsvarende foredrag som jeg holdt for Hordaland Frp tidligere i år (Frp kommer der til å avgjøre Hordalands styringsmodell).

Det vil føre for langt å gjengi alt her, så jeg skal nøye meg med å peke på de hovedargumentene jeg trakk fram som de beste og mest brukte for de to respektive ordningene. For å beholde formannskapssystemet vektla jeg fem sentrale momenter:

Samarbeid. Det tverrpolitiske samarbeidet, på tvers av partier og skillelinjer, har best grobunn her.

Stabilitet. Et formannskap eller fylkesutvalg velges for fire år om gangen og sitter hele tiden. En regjering el. fylkesråd kan i prinsippet kastes hver eneste dag.

Gjenspeilingen av valgresultatet kommer best til syne i et formannskapssystemet fordi partiene blir representert etter forholdstallsprinsippet.

Tradisjon. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Hvorfor endre på noe som fungerer bra?

Billigere. Parlamentarisme er mer kostbart fordi flere politikere må jobbe på hel- eller deltid.


For parlamentarisme anførte jeg følgende fem sentrale punkter:

Tydeliggjøring av det politiske ansvaret. Fylkesrådet sitter med ansvaret og kan ikke løpe fra dette.

Rådmannsveldet elimeres fordi utøvede politikere overtar den daglige styringen av byråkratiet.

Effektivitet. Styringspartiene kan lettere og kjappere banke igjennom saker.

Finansiell styring. Bedre økonomistyring som et produkt av at færre partier får gjennomslag.

Helhetlig styring. Flere heltidspolitikere og "regjering" gir grunnlag for bedre overodrnet styring av fylket.

Dernest var det et hovedpoeng for meg å understreke at styringspraksisen viser at disse to modellene ofte har en tendens til å nærme seg hverandre i den forstand at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner i formannskap, mens det ofte er snakk om mindretallsparlamentarisme i den alternative styringsformen. Dermed blir de ovennenvte argumentene noe mer uklare når vi holder dem opp mot praksisen. Men når det gjelder fylkene, så har det utelukkende vært flertallsfylkesråd.

I så måte er det god grunn til å framholde at styringsmodellen ikke er avgjørende for om fylket styres godt eller dårlig. Derimot er det den jobben politikere og byråkrater gjør hver dag, og hvordan de utfyller rollene sine, som betyr mest. Sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta enten styringssystemet er sånn eller slik.

Maktforholdene i Finnmark fylke bekrefter i noen grad at konsensusorienteringen og det tverrpolitiske samarbeidet, som i teorien skal være bærebjelker i formannskapssystemet, ikke fungerer helt slik når det kommer til praksis. Fylkestingsrepresentanter fra både Høyre og Frp hevdet under vår slett ikke uinteressante innspillsseanse, at de følte seg ofte overkjørt av Ap. En uttalte at posisjonen (Ap og SV) later som de hører på dem, men reelt slett ikke hører likevel. Men det var også stemmer fra opposisjonshold som mente at de hadde gode påvirkningsmuligheter innenfor dagens system. En Ap-politiker framholdt at de ofte, og reelt sett, tok hensyn til gode forslag fra både Høyre, Frp og andre.

I diskusjonsrunden i kjølvannet av mitt foredrag, ble ulike aspekter tatt opp. En var frustrert over at opposisjonen ofte var fragmentert og i for liten grad klarer å samle seg. Jeg repliserte at dette neppe har noe med styringssystemet å gjøre. En annen talte varmt for parlamentarisme og mente at et skifte ville øke valgdeltakelsen kraftig - kanskje helt opp til 70 prosent (deltakelsen i Finnmark ved fylkestingsvalget i 2007 var kun på 53,8 prosent). Jeg svarte at empirien gir ingen dekning for å tro at et bytte av styringssystem vil ha noen innvirkning på valgdeltakelsen.

Skal Finnmark innføre parlamentarisme i neste periode (2011-2015), så fordres det at saken behandles innen 31. desember i år. I tillegg må et flertall i det nye fylkestinget etter valget i 2011 stemme for. Mitt inntrykk av diskusjonen og samtaler jeg hadde med noen av fylkespolitikerne i pause og korridorer, er at Høyre og Frp i stor grad er for, Samelisten er for, mens de andre er i mot. Dermed kommer Aps preferanser til å bli helt avgjørende (i denne saken som i mange andre saker i Finnmark). Trolig er oppfatningene innad i partiet noe delte. Sammensetningen av det neste fylkestinget vil avgjøre, men mange mener nok at argumentet om at formannskap er et billigere system vil bli tungen på vektskålen.

Jeg rundet av mitt Vadsø-besøk med en fiskepastalunsj ved et trivelig "byråkratbord", før tiden var inne for å komme seg til den vesle flyplassen og ta plass i en av Widerøes til dels sjarmerende, små fly (såpass små at jeg, som kun er 178 cm, klarte å smelle hodet i dørkarmen da jeg skulle stige ombord - hvorpå flyvertinnen repliserte: "Jeg så den komme...").

På plass i Vadsø

Da er denne foredragsholder innstallert på det dårligste hotellrommet Rica Vadsø hadde å by på (overbooking..). På den bærbare pc-en har jeg klar en presentasjon med 14 lysark. Det burde holde...
Foredraget om parlamentarisme vs. formannskap kan kanskje følges her fra k.l 9 torsdag (men det er mulig at det kun er "fylkestingsforhandlingene" som sendes - i så fall blir jeg neppe å se).

Referat fra meg kommer trolig fredag.

Foredrag

Førstkommende torsdag skal jeg til Vadsø for å holde et foredrag om parlamentarisme på et seminar for folk i Finnmark fylkeskommune. Foredrag er etterhvert blitt en hyggelig bigeskjeft for meg. Trolig er økende etterspørsel på den fronten et produkt av økt synlighet i media.

Innholdsmessig er jeg såpass trygg på meg selv at jeg tror tilhørerne vil ha glede og nytte av den biten. Men når det gjelder formen, så er jeg mer i tvil. For jeg må ærlig tilstå at det ikke er innpakningen som jeg vektlegger mest. Like fullt er jeg klar over at dette også teller i totalinntrykket. Det er også meget dumt å ha en form som ødelegger for innholdet.

Så folkens; finnes det noen gode, allmenngyldige råd om hvordan man bør opptre på innpakningsplanet hva gjelder foredrag? Er powerpoint ok eller ut (og hvor mange punkter bør en i så fall ha pr. ark)? Hvilke klær bør en ha? Er det helt nødvendig å søke øyekontakt med tilhørerne? Bør man stille spørsmål til dem underveis? Finnes det noen stemmetriks? Har du sittet som fjetret til et foredrag - hva var det som fenget deg?

Jeg er takknemlig for alle innspill for å bli bedre.

Er parlamentarisme veien å gå?

Lørdag foredro jeg for Hordaland Frp om parlamentarisme. Etter at Frps koalisjonspartnere i fylket, KrF og Høyre, synes å gå inn for å bytte dagens formannskapsmodell, så blir det trolig avgjørende hva Frp vil havne på (både Ap, SV, V, Sp og Rødt er i mot å skifte styringsmodell). Trolig derfor var det også litt interessant for Frp-erne å høre hva en ekstern fyr som meg har å si om dette.

Jeg åpnet med å peke på noen hovedelementer ved hver av de to modellene.
Formannskapsmodellen kjennetegnes av at formannskapet i kommunen/fylket velges etter et forholdstallsprinsipp. Dvs. at partiene blir representert etter sin styrke i kommunestyret/fylkestinget. Formannskapet består av om lag en firedel av de folkevalgte representatene og er uavsettelig.

Hva slags folk sitter i formannskapet? Jo, det er stort sett den lokalpolitiske eliten. Partiene plasserer sine beste menn og kvinner her fordi formannskapet har en meget viktig funksjon som forberedende organ og ofte fattes også sentrale politiske beslutninger reelt sett her. I et formannskapsystem spiller både ordføreren og rådmannen en meget viktig rolle. Ordføreren som den viktigste politikeren - ofte også den eneste i kommunen som har politikk som en heltidsjobb. Rådmannen (eller administrasjonssjefen som det vel formelt rett heter i disse kjønnsnøytrale tider...) som øverste sjef for byråkratiet. I kommuner der rådmannen har blitt litt vel sterk, snakkes det ofte om et "rådmannsvelde".
Slik jeg vurderer det, er konsensusorientering mye av den bærende ideen bak et formannskapssystem.
Alle skal, via forholdsholdstallsmetoden, få noe gjennomslag, og alle skal ansvarliggjøres for den politikken som føres. Politikerne er stort sett "glade amatører".

For å få fram hva som i hovedsak skiller parlamentarisme fra formannskapsmodellen, nøyde jeg meg med å peke på fire kjernepunkter. For det første så utgår det utøvende organet, kommunerådet (eller fylkesrådet) fra kommunestyret/fylkestinget. Har et parti rent flertall, så danner også dette partiet som regel "regjering". Etter Aps glanstid på 50-tallet, er det i norsk sammenheng heller sjelden at et parti får rent flertall - både i kommunal, fylkeskommunal og nasjonal sammenheng. Da blir det et spørsmål om forhandlinger og samarbeid mellom to eller flere partier hva gjelder å få stablet et styringsdyktig flertall på beina. Lykkes ikke det, så blir det eventuelt en mindretallskonstellasjon. Det er imidlertid i utgangspunktet et flertallsprinsipp gjennomsyrer  parlamentarismen, altså at det er en eller annen form for flertall som bør ligge til grunn for styringsmakten. I Norge har vi nasjonalt dog ingen tradisjon for å ha tillitsvotering når en regjering tiltrår, således trenger dette flertallet ikke være positivt og eksplisitt uttrykt (negativ parlamentarisme). I Bergen har man imidlertid en slik votering, men ikke i Oslo.
Kommunerådet/fylkesrådet står også ansvarlig overfor kommunestyret/fylkesstyret. Dette betyr bl.a. at de utøvende har en plikt til å komme med korrekt informasjon til de folkevalgte. Brudd på infoplikten kan, i siste instans, medføre mistillitsforslag  fra opposisjonen (opposisjonen kan formelt imidlertid reise mistillit på ethvert grunnlag - gjerne også misnøye med sveisen til fylkesården). Får et mistillitsforslag flertall, så må kommunerådet/fylkesrådet gå av. De styrendes sterkeste maktmiddel, er kabinettspørsmålet. Får de et flertall i mot seg på dette, så må de også gå av (her er det en viss akademisk debatt knyttet til hvorvidt de styrende har en plikt eller bare en rett til å gå av, men den debatten skal jeg ikke trøtte dere med i denne omgang..)

Ordføreren har en mye mer symbolsk rolle i et parlamentarisk system. Han eller hun framstår som  vingeklippet og blir mest av alt et ansikt utad. Rådmannen er borte fordi den utøvende, styrende makten av byråkratiet overføres fra administrasjon til posisjonspolitikere. I bunn for parlamentarisme ligger det således en bærende ide om en politisiering i den forstand at byråkratenes makt dempes og utøvende politikeres makt styrkes. Dette innebærer også en profesjonalisering av lokalpolitikken der det blir noen flere heltidspolitikere. Ønsket om å synliggjøre de politiske forskjellene mellom partiene er også en sentral ide.

Etter noen faktiske opplysninger knyttet til parlamentarismens inntreden både nasjonalt (1884-1910, vi hadde ikke noe fullt utviklet parlamentarisk system før også Høyre aksepterte dette fullt ut), kommunalt (Oslo innførte i 1986, Bergen fulgte etter i 2000 og Trondheim har nylig vedtatt å innføre det i neste periode) og fylkeskommunalt (Nordland var først ute i 1999, deretter har Hedmark, Nord-Trøndelag og Troms fulgt på (alle fra 2003), så kom jeg over i den mest morsomme delen av foredraget. Nemlig å diskutere modellene opp i mot hverandre. I diskusjonen forutsatte jeg at modellene er "idealtypiske" - altså at de i praksis fungerer omtrent slik de er tenkt i teorien.

Her er (som vanlig) ståsted avgjørende for hvilke argumentene som man synes er de beste for og imot, men jeg trakk like fullt fram fire hovedmomenter som kan tale for begge modellene. For formannskap først:
1. Samarbeid: Sier man at tverrpolitisk samarbeid og ansvarliggjøring av alle politikere og partier er en god ting, så er nok foramnnskap å foretrekke.

2. Stabilitet: Et formannskap sitter for fire år av gangen. Punktum. Et fylkesråd kan avsettes hver eneste dag.

3. Gjenspeiling av valgresultatet: Et formannskapssystem med forholdsmessighet gjenspeiler velgernes preferanser på en bedre måte. I et parlamentarisk system risikerer f.eks. det største partiet å bli uten utøvende innflytelse. 

4. Tradisjon. Vi har en nesten 200 år lang tradisjon for formannskap. Mange steder har det fungert bra. Hvorfor da endre modell? ("vi vet hva vi har, ikke hva vi får")

Deretter trakk jeg fram fire hovedgevinster ved å eventuelt bytte til parlamentarisme.

1. Politiske ansvaret tydeliggjøres. De styrende kan ikke løpe fra sitt politiske ansvar - både hva gjelder utøvende politikk og det byråkratiet de leder.

2. Rådmannsveldet elimineres. Makt flyttes fra sterke og ikke demokratisk valgte byråkrater, til folkevalgte politikere.

3. Effektivitet. Et politisk system der to-tre styrende partier ikke trenger ta hensyn til alle de andre partiene i samme grad, blir et mer effektivt system fordi beslutningsprosessene blir raskere og linjene kortere.

4. Overordnet og finansiell styring. I et formannskapssystem der alle skal få noe gjennomslag, er det en fare for svakere økonomistyring. I et parlamentarisk system burde politiske prioriteringer være lettere å gjøre og dermed økonomien lettere å styre.

På dette siste punktet bør det føyes til at parlamentarisme, isolert sett, på kort sikt trolig er et noe mer kostbart system i den forstand at flere politikere må frikjøpes. Men det trenger ikke være mye dyrere, det er f.eks. mulig å redusere antallet fylkestingsreprsentanter eller gjøre andre grep (i tillegg til å fjerne rådmannen) på byåkratisiden. 

På blogg og twitter fikk jeg, i forberedelsene til foredraget mitt, andre momenter som bør tillegges vekt (takk til Synnøve Handeland, Torbjørn Sølsnes, Fredrik Mellem, Morten Elster, Andreas Halse Jarle Heitmann og Kristina Torbergsen for gode innspill). Jeg valgte å plukke fram tre av dem: 
- Det kan være en fare for at flere avgjørelser tas i lukkede rom i et parlamentarisk system der posisjonspolitikere og partier styrer og steller veldig mye.
- Opposisjonen gis dårlige rammebetingelser i parlamentarismen. De styrende får ofte heltidsjobber og har et byråkrati å støtte seg på. Opposisjonen er amatørpolitikere og er i stor grad overlatt til seg selv.
- Velgerne kan lettere belønne eller straffe partier og politikere i et parlamentarisk system der ansvarsforholdene er klarere.

Det skapte en viss humring i salen da jeg sa at det på spinnesiden ofte uttrykkes at størrelse ikke teller og at jeg tidvis er i tvil om dette bare er noe de sier..  Men i parlamentarisk sammenheng så synes det som om størrelsen entydig har noe å si. For det er vel neppe tilfeldig at det på kommunalt plan kun er de største byene våre som har innført systemet? Når det er sagt, så ser jeg ikke noe i veien for at parlamentarisme kan fungere også i mindre kommuner. Men neppe i de aller minste. På fylkesplan er etter mitt skjønn alle fylker store nok til å ha dette systemet.

Men så er det et klart "men" ved de overnevnte idealargumentene. For hva er praksisen i kommunene? Jo, praksis fra Oslo og Bergen er at det ofte er mindretallsparlamentarisme. Hva er praksis fra mange kommuner med formannskapssystem? Jo, praksis er at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner som reelt sett sitter med makten. Hva betyr dette for argumentene for de to modellene? Det betyr at argumentene blir mer uklare. Fordi praksis går i retning av en modelltilnærming. Derfor er det helt essensielt å være klar over at styringssystemet i seg selv ikke er avgjørende for hvordan kommunen eller fylket styres. Men det er de som utfører styringen, politikerne, partiene og byråkratene, og hvordan de utfører sine roller, som er det viktigste. Eller sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta om styringssystemet er sånn eller slik.

Når det gjelder erfaringspraksisen fra fylkene, så er den annerledes. For her har flertallsparlamentarisme vært totalt dominerende. Det synes altså å være langt lettere å bygge flertallskoalisjoner på fylkesplan enn på kommunalt plan, noe som nok henger sammen med at de politiske motsetningene og stridsspørsmålene er langt sterkere i kommunene enn i fylkene. I så måte får de nevnte argumentene igjen mer gyldighet. Men også på fylkesplanet er det et klart men. For her har det ikke bare vært flertalltallskoalisjoner, men sågar mange "overtallige" flerall. Dvs. at flere partier enn nødvendig for å bygge flertall, trekkes inn i den utøvende styringen. Og jo flere partier som trekkes inn i den utøvende makten, jo mer nærmer man seg formannskapsystemet om å ansvarliggjøre flest mulig.

Deretter sa jeg litt mer om erfaringspraksisen og evalueringen fra kommuner og fylker som har hatt parlamentarisme. Noen trekk fra Oslo først:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Mer helhetlig styring
- Konsensuspreg både før og etter parlamentarisme. 
- Høy legimitet. De fleste politikere i Oslo vil videreføre systemet.
Bakteppet for innføring av parlamentarisme i Oslo var økonomiske problemer. Økonomien forverret seg på kort sikt etter parlamentarismeinnføringen, men har bedret seg senere.
Hva gjaldt konsensuspreg, så er det nok noen modifaksjoner. Jeg snakket nylig med Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland. Han sa at mange Oslo-politikere, selv om de er grunnleggende positive til parlamentarisme, til tider er litt oppgitt over at parlamentarismen på mange måter bidrar til å konstruere uenighet (opposisjon vs posisjon) som egentlig ikke finnes.
  
Bergen hadde ikke det samme økonomiske bakteppet som Oslo for å innføre nytt styringssystem. Her handlet det mer om ønsket om bedre og mer helhetlig politiske styring. Erfaringene fra Bergen viser:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Konfliktorienteringen er langt sterkere enn i Oslo. Noe som bl.a.a vises ved at mistillit er mer brukt i Bergen.
- Ordføreren er (som ventet) klart svekket.
- Politikerne er klart mer splittet i synet på om parlamentarisme er bra.

Når det gjelder fylkene, så nøyde jeg med å peke på noen fellestrekk (selv om det er forskjeller på de fire fylkene som har innført dette til nå):
- Flertallsparlamentarisme dominerer
- Fylkesrådene blir meget sterke, fylkestingene svake.
- Posisjonspolitikere er generelt langt mer fornøyd enn opposisjonspolitikerne med systemet.
- Byråkratene er generelt mer misfornøyd enn politikerne.
- Politiske skillelinjene har blitt noe mer markerte.
- Det politiske ansvaret har blitt klarere.
- Valgdeltakelsen har ikke økt.
- Media har ikke blitt mer interessert i å skrive om fylkespolitikk.
- "Hestehandlingen" har blitt mer lukket.

Slik sett har erfaringene i fylkene på mange måter vært i tråd med hva man kunne forvente.

Avlsutningsvis dro jeg fram noen av hovedunktene i mitt foredrag:
* Formannskap dominerer, men parlamentarisme er på vei inn. 
* Det er gode argumenter for begge modeller
* Praksis på kommunalt plan synes å gi en modelltilnærming
* Styringsmodell av underordnet betydning?
* Erfaringene med parlamentarisme er generelt delte, men jeg tolker hovedbildet dithen at det er er noen flere positive enn negative erfaringer. Og det beste argumentet er kanskje at ikke en eneste kommune eller fylkeskommune som har innført parlamentarisme, har byttet tilbake.

Selv er jeg nok en svak (og ingen entusiastisk) tilhenger av parlamentarisme på kommunalt og fylkeskommunalt plan.
Etterpå var det duket for en spørsmålsrunde. Flere var opptatt økonomi og hva en overgang til parlamentarisme ville koste. En ville vite hva innbyggerne syntes om parlamentarisme, hvorpå jeg repliserte at "folk flest" ikke vet eller gir blaffen i hva slags styringssystem som kommunen eller fylkeskommunen har.

Så fulgte en meget velsmakende lunsj hvor jeg satte meg ned blant noen "på gulvet"-politikere. Her fikk jeg både en dose skepsis mot statsvitere og en tirade mot norske avgifter og medier, servert som attåtnæring. Jeg har vært borti noen fylkesmøter i andre partier dette året, og jeg kan konstatere at Frp fremdeles har politikere som skiller seg en hel del fra andre politikere.

I den etterfølgende debatten, hadde først toppolitikerne, med Terje Søviknes, Gunnar Bakke, Arne Sortevik, og Gjermund Hagesæther i spiss, ordet (jeg savnet noen damer.). Siden dette var et lukket møte, så har jeg ikke til hensikt å referere hva de sa om sitt ståsted i saken. Men jeg røper vel neppe noen særlig stor hemmelighet når jeg viderebringer at taktikk, i Frp som i andre partier, er et element som også debatteres og vektlegges når standpunkter skal fattes. 


  

Formannskap eller parlamentarisme?

For tiden jobber jeg med et foredrag som skal holdes for Hordaland Frp neste helg. Temaet er parlamentarisme. For det er nå snakk om at Hordaland fylkeskommune kanskje skal bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Nordland, Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark har parlamentarisme allerede. I tillegg til kommunene Oslo og Bergen. Og parlamentarisme er på gang i Trondheim. Jeg vet også at parlamentarisme diskuteres innført i Stavanger.

Formannskap er fortsatt dominerende. Men parlamentarisme er altså på vei inn flere steder. Er det bra?
Flere hoder tenker bedre enn ett. Har du erfaringer fra arbeid i en eller begge disse modellene? Eller synspunkter på fordeler og ulemper?

Spill inn i kommentarfeltet!

Parlamentarisme

Innføring av den parlamentariske styringsmodellen diskuteres i flere kommuner. Særlig er dette nå høyaktuelt i Trondheim. Nylig drøftet jeg mulige implikasjoner av overgang fra formannskaspmodellen for Adresseavisens lesere. Sjekk ut analysen min her.

Klarer de rødgrønne å forsvare Trondheim?

Mine lesere stemte fram Trondheim som den neste byen jeg bør ta en nærmere titt på i oppkjøringen fram mot lokalvalget i 2011. Og det har jeg tenkt å gjøre. Nå.

Er det noen som husker "burgerordføreren" Marvin Wiseth? Og hans etterfølger Anne Kathrine Slungård? Sikkert. Men det begynner jammen å bli noen år siden Høyre styrte Trondheim nå. For venstresidens oppsving her i de senere årene har vært oppsiktsvekkende, og bør være godt egnet for opptil flere valgstudier. Den svenske skribenten Aron Etzler ga, i så måte, for et par år siden ut en meget interessant bok med tittelen ”Trondheimsmodellen”. Her ble venstreframgangen satt i sammenheng med et gryende radikaliseringspress nedenfra. Et press som ble aggregert og utløst gjennom et finstemt samspill mellom LO og Ap lokalt. Og med politikere som faktisk hadde mot til å iverksette en reelt venstreorientert og ideologisk basert politikk da de kom til makten.

Analysen er dog noe enkel. For politisk framgang handler som regel alltid også om manglende kraft hos motstanderne. "Man er aldri bedre enn motstanderne tillater" er et ordtak med et klart innslag av substans. Min vurdering er at Ap i de senere årene har fått overraskende lett spill i Trondheim fordi Høyre har vært svake - både politisk og personmessig. Hullet etter Wiseth og Slungård har slett ikke blitt tettet.

I det siste har det imidlertid vært klare tegn til at det rødgrønne ”utstillingsvinduet” Trondheim slår sprekker - for ikke å si er blitt knust. Budsjettunderskuddet for 2008 ble på mellom 200 og 450 millioner kroner - alt ettersom man regner. Tunge satsinger på skole og barnehage, kombinert med økte lønnsutgifter og finanskrise, er skrekken som har blitt til virkelighet i Trondheim. Flere kutt i tilbudene kan neppe unngås inn mot 2011, og det rødgrønne styret må dermed nå stå til ansvar for sin meget ekspansive politikk med sterke utgiftsøkninger med beskjeden inndekning.

Det er to effekter som kan komme til å legge seg oppå hverandre og gi en blå bølge i 2011: For det første så er det alltid en del velgere som bruker lokalvalget til å protestere mot regjeringen. I 2011 kan protestene bli ekstra sterke hvis de bebudede innstramningene i statsbudsjettet for 2011 blir realisert. Selv om Sigbjørn Johnsen er hanket inn som finansminister for å gi kuttene et jovialt ansikt. Men en del velgere protesterer også mot det sittende lokale styret via stemmeseddelen. Og hvis Ottervik og co ikke klarer å få bukt med de dype økonomiske problemene, men må videreføre store kutt også inn i 2011, så gis både Høyre og Frp en gyllen mulighet til å kapre en haug med protestvelgere.

Det alternative scenarioet er at kuttene, både nasjonalt og lokalt, blir små og at tendensen fra valget i 2007 og 2009 holder seg; dvs at velgerne snarere belønner de styrende enn straffer dem. Slår det siste til - så blir det garantert fire nye rødgrønne år i Norges gamle hovedstad. Og selv om scenario 1 går inn, så er det et spørsmål om velgerflukten og protestene blir sterk nok til at de blå på nytt kan ta over Trondheim. For de rødgrønne tok en knusende seier i 2007.

Jeg har tatt en titt på tallene fra det siste kommunevalget, og kan konstatere at Høyre har veldig langt fram til å komplettere sin skryteliste av partistyrte storbyer som Oslo, Bergen, Stavanger med Trondheim. Kun 15 prosent stemte Høyre i 2007 i Trondheim. Slår man sammen alle stemmene til partier som ble representert i Tromdheims kommunestyre som kan definiseres som rødgrønne (Ap, SV, RV, Sp, MDG), så kommer en ut med en stemmeandel på over 60 prosent! Mens den borgerlige blokken havnet under 40 prosent. Dette betyr at netto så må om lag ti prosentpoeng av stemmene flyttes fra rød til blå blokk for at valget i 2011 skal bli spennende. Det er mye. Men likevel "bare" ca 8 000 velgere - hvis vi forutsetter at om lag 80 000 trøndere avgir stemme.

Nøkkelen ligger i Aps oppslutning. Klarer partiet å holde seg over 40 prosent i byen, så er løpet helt sikkert kjørt for de blå. Men hvor mye under 40 må Ap for at det skal bli spenning? Selvsagt umulig å svare eksakt på. De andre rødgrønne partiene fikk 16 prosent til sammen i 2007. Det er vanskelig å se at disse skal gjøre det noe særlig bedre enn sist. Muligens kan Rødt og kanskje De Grønne ha et visst vekstpotensial, men det vil i så fall antagelig gå mye på SVs bekostning. Sp får trolig nok med å forvare sine 2,7. I sum er nok sjansen større for at disse samlet vil falle noe. Hvis vi forutsetter at de andre rødgrønne vil oppnå i sjiktet 14-16 prosent, så må altså Ap ha 34-36 prosent for at det skal bli jevnt mellom blokkene. Ergo partiet må tape 8-10 prosentpoeng sammenlignet med 2007.

Det finnes dog en viss mulighet for SV å fange opp noen potensielle protestvelgere fra Ap. Og det er hvis partiet trekker seg fra det rødgrønne samarbeidet, distanserer seg fra det og bygger seg opp som opposisjonsparti, en øvelse SV-ere burde kunne. Men i så fall må bruddet komme meget raskt, det begynner snart å bli for sent allerede ift. om distansering skal stå til troende.

Er det noe spesielt å merke seg hva gjelder sosiale bakgrunnsvariabler i Trondheim? Vel, byen har en klart høyere andel sysselsatte i offentlig sektor enn f.eks. Oslo, Bergen og Stavanger. Og inntektsnivået ligger lavere i Trondheim. Det er bra for Ap, ikke bra for Høyre - velgermessig sett. Men ellers er det ikke noen spesielle bakgrunnsforutsetninger som skulle forklare hvorfor Høyre er så svake og Ap så sterke her. Høyre burde normalt trekke fordeler av at det er en stor by med mange høyt utdannede, men klarer det for tiden altså ikke.

Kom det noen signaler om mulige trendendringer i Trondheim ved stortingsvalget for tre måneder siden? I grunn ikke. Ap fikk 41,5 prosent her, og det var ingen negativ Trondheims-effekt å spore. Nå bør en dog huske at Ap normalt og generelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn stortingsvalg. Det samme gjelder Frp, SV og KrF. Mens H, Sp og Rødt som regel gjør det relativt best ved lokalvalg. Dessuten stemmer velgere i heller liten grad på basis av lokale styringsforhold ved stortingvalg. Slik at vi må ta høyde for at en mulig negativ vindusknusingeffekt ikke er kommet til syne ennå.

Det har kommet fire nasjonale målinger til nå i desember. Jeg har ikke registert noen lokale. Når jeg legger et snitt av de nasjonale til grunn og regner tallene om til Trondheim på basis av valgstatistikken fra 2007 og 2009, kommer jeg ut med følgende prosent- og mandatprognose (+- sammenlignet med res. i 07):

Rødt 3,4 +0,1 3 mandater
MDG 2,1 +0,1 2 m
Ap 38,7 -5,2 33 m -4
SV 7,9 -0,3 7 m
Sp 2,4 -0,3 2 m
V 3,9 -0,3 3 m
KrF 2,7 -0,8 2 m -1
H 19,5 +4,5 16 m +4
Frp 17,6 +2,9 15 m +2
PP 1,2 -0,3 1 m
Dem 0,6 -0,3 0 m -1

Gir denne prognosen et OK bilde av Trondheims velgerpreferanser pt., så betyr det at det rødgrønne forspranget er om lag halvert. Ift. mandatfordlingen innebærer det en reduksjon fra dagens rødgrønne 51-34 dominans til 47-38. Her bør det føyes til at Trondheim kommunestyre i løpet av 2010 skal behandle forslag til reduksjon i antall representanter, samt mulig overgang fra dagens formannskapsstyre til parlamentarisme. Hva utfallet her blir, gjenstår å se. Men like fullt vil mulige reduksjoner ikke påvirke den ovennevnte blokkbalansen i særlig grad.

Kort oppsummert så har den borgerlige siden i Trondheim en meget lang vei å gå skal de ha noe reell sjanse på å frata de rødgrønne makten. Det meste tyder imidlertid på at 2011-valget blir jevnere enn 2007. Foreløpig holder jeg de rødgrønne som klare favoritter. Men legger nasjonale og lokale protesteffekter seg sterkt oppå hverandre, så er det en viss sjanse for de borgerlige.

Den stoltenbergske parlamentarisme

I en pinlig seanse i dagens spørretime måtte statsminister Jens Stoltenberg forklare hva samordningsstatsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen egentlig skal drive med. Venstre ba om at Schjøtt-Pedersen selv kom for å klargjøre sin, mildest talt, noe spesielle statsrådsrolle. Men han kunne ikke, fordi han visstnok ikke skal være ansvarlig overfor Stortinget. Dermed foretar Stoltenberg et soleklart brudd på de parlamentariske spillereglene.

Dette grepet føyer seg dessverre inn i rekken av diverse utenomparlamentariske krumspirng under denne regjeringen. Krumspring som i sum peker i retning av at vi er i ferd med å få en Stoltenbergsk parlamentarimse her i landet. Eller vi bør vel snarere kalle det "parlamentarisme".

For særlig parlamentarisk er ikke den maktarrogansen som nå utvikler seg og bare blir tydeligere og tydeligere. Det utgjør i stedet et stort demokratisk problem. Byråkratiroller og politikerroller blandes og blandes i en smørje som smaker alt annet enn godt. En statsråd kan ikke forklare seg for Stortinget. En annen statsråd vikarierer, på ubestemt tid, for en annen som er opptatt med klimaforhandlinger. Og den samme statsråden må forsyne meg også ta ansvaret for kirkesaker siden den statsråden som normalt skulle hatt det ansvaret, ikke er medlem av statskirken.

Det eneste som mangler for å gjøre farsen komplett, er at flertallsregjeringen ikke har noe flertall av velgerne bak seg. Eller nei, forresten - det mangler heller ikke...