Valgordningen

Hvilke rammer foregår Stortingsvalget 2021 innenfor?

                                                                      

Stortingsvalget 2021 er kun en måned unna. Kanskje trenger vi en liten oppfriskning på rammene om det valget vi skal gjennomføre. Og hva som er de politiske forutsetningene.  

Først og fremst tror jeg det er en ide å erkjenne det selvsagte: Det er et Stortingsvalg vi skal ha. For jo nærmere vi kommer valget, jo lettere er det å få inntrykk av at vi skal ha et regjeringsvalg. Regjeringsalternativer etc. er selvsagt ikke uvesentlig, men det er partier velgerne stemmer på – ikke regjering.  

Dette er mitt analysebrev nr 32 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

169 representanter i 19 kretser
Vi velgere skal velge inn de 169 representantene som skal sitte i nasjonalforsamlingen vår 2021-25. Hverken mer eller mindre. Antallet representanter har økt ganske jevnt og trutt; I 1820 var det 77 representanter. Den siste økningen kom fra 165 til 169 mandater i 2005.
Stortingets hovedoppgaver er å vedta lover, bevilge penger og kontrollere regjeringen.

Landet vårt er delt inn i 19 valgkretser. Kretsinndelingen følger den gamle fylkesfordelingen.  Hver og en av de gamle fylkene utgjør en valgkrets. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen.

150 distriktsmandater
Det er i alt 150 distriktsmandater til fordeling. De fordeles på hver valgkrets etter en formel der hver innbygger i kretsen teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år.

Ved årets valg er det foretatt en ny justering. Akershus får to nye mandater og kommer opp i 18 distriktsmandater, Oslo får ett nytt og har 19. Buskerud, Møre og Romsdal og Oppland mister hvert sitt mandat og får hhv 7, 7 og 5 distriktsmandater.  De øvrige valgkretsene har like mange mandater som i 2017: Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Norland 8, Østfold 8, Vestfold 6, Hedmark 6, Telemark 5, Vest-Agder 5, Troms 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.

Forholdstallsvalg
Vi har forholdstallsvalg her i landet. Det betyr at partiene tildeles et forholdsmessig antall stortingsmandater i hver valgkrets ut i fra antallet stemmer hvert parti får. Motsatsen til en slik ordning er flertallsvalg, som de f.eks har i USA og Storbritannia, der "vinneren tar alt" (bare partiet som får flest stemmer blir representert i kretsen). Vi hadde flertallsvalg på starten av 1900-tallet, men Norge gikk bort fra dette og innførte forholdstallsvalg i 1921.

Distriktsmandatene fordeles på partiene etter stemmetallet i hver enkelt valgkrets etter en modifisert oddetallsmetode (St. Lague) med deletallsrekken 1,4, 3, 5, 7 osv. Det første delingstallet på 1,4 representerer en "sperreterskel" som gir store partier en viss overrepresentasjon og små partier underrepresentasjon.

Nedenfor har jeg brukt mine prognose-tall pr. 6. august 2021 i Sogn og Fjordane valgkrets som et eksempel på hvordan mandatberegningen gjøres i praksis.

Parti	Stemmer	Delingstall 1,4	Delingstall 3
Sp	24 255	17 325 (mandat 1)	8085 (mandat 3)
Ap	14 175	10 125 (mandat 2)	4 725
H	9 135	6 525 (nærmest mandat 3)	3045
SV	4 725	3 375	1575
Frp	4 410	3 150	1 470
MDG	2 016	1214	672
KrF	2 003	1 431	668
V	1 933	1381	644
R	1 827	1305	609

Vi ser av utregningen at Sp plukker mandat nummer 1 og 3 i kretsen, mens Ap vinner mandat nummer 2. Høyre er nærmest Sps sistemandat, men ligger likevel et godt stykke unna. H ser ut til å trenge godt over 11 000 stemmer for forsvare sitt mandat i Sogn og Fjordane og utfordre Sp. Partiet ser i øyeblikket ut til å mangle over 2 000 stemmer på dette.    

Slike beregninger skal altså gjøres også i de øvrige 18 valgkretsene for å finne ut hvordan de 150 distriktsmandatene fordeles.

 Dette er mitt analysebrev nr 32 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

19 utjevningsmandater
I tillegg til de 150 distriktsmandatene, er det 19 utjevningsmandater. Ett til hver valgkrets. Antallet ble økt fra 8 til 19 i 2005. Utjevningsordningen er innført for å bøte på at de små partiene kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene. For å være med i kampen om disse 19 utjevningsmandatene, må et parti få fire prosent eller mer nasjonalt.

 

 For å beregne den partimessige fordelingen av de 19 utjevningsmandatene, ser man først på hvordan de 150 distriktsmandatene faktisk fordeles ved valget. Deretter sammenligner man denne fordelingen med hvordan fordelingen ville vært hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom antallet mandater partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene.  

SV, MDG og R kan vinne de fleste utjevningsmandatene
Pr. nå ligger sju partier over sperren: Ap, H, Sp, Frp, SV, R og MDG. Er dette også tilfelle valgdagen, så er det kun disse sju partiene som er med i kampen i utjevningsmandatene. Men både KrF og V har en ok sjanse til å klare det samme, begge har i øyeblikket 3-tallet inne. V synes å være litt i siget på de aller siste målingene.

Både Ap og Sp ser ut til å få god uttelling i fordelingen av distriktsmandater og ligger dermed ikke inne med utjevningsmandater på min beregning. Hovedtyngden av utjevningsmandatene ser ut til å kunne tilfalle SV, MDG og R. Skulle MDG og/eller R ramle under, så endres forutsetningene. Nedenfor finner du beregningsmåten som ligger til grunn. Jeg har her brukt snittallene for august som beregningsgrunnlag, samt de siste valgkretstallene.

Parti	«Landsmandat» - Distriktsmandat = Utj.mandat
Ap	44        –       44               =          0
H	36        –       35               =          1
Sp	33        –       33               =          0
Frp	18        -        16               =         2
SV	15       –        10               =         5
R	10      -           4               =          6
MDG	8       -          3               =          5
V	2       –          2               =          0
KrF	3       –          3               =          0

 

Ni partier blir representert igjen?
Stortingsvalget 2017 ble historisk i den forstand at dette var første gang ni partier ble representert på Tinget: Ap, H, Frp, Sp, SV, V, KrF, MDG og R. Disse ni ligger alle an til å bli representert igjen.

Oppslutningen om andre partier ser ut til å bli høyere i år enn i 2017. Den gang oppnådde de øvrige partiene 1,8 prosent. Snittet i august viser 3,9 prosent for «Andre». Ut i fra målingene er det grunn til å tro at Demokratene er størst av dem, men her bør det tas forbehold fordi oppslutningen om småpartiene er vanskelig å fange. Nykommere som INP og Sentrum er også interessante å følge, men også partier som PDK, Liberalistene, Pensjonistpartiet og Helsepartiet bør nevnes.       

Nærmest en stortingsplass ser imidlertid sykehuslisten «Pasientfokus» ut til å være i Finnmark. Jeg holder det likevel klart mer sannsynlig at antallet partier på Tinget vil ligge stabilt på ni i den kommende perioden enn at antallet øker til ti eller mer. 

 

Ujevnt
Sp, R, MDG og SV ligger an til å gå fram. Ap, H, Frp, KrF og V ser ut til å gå tilbake. Den siste måneden som står igjen kan gjøre klare utslag, men det vil overraske om bildet blir fundamentalt annerledes når vi kommer fram til 13. september.   

Den rødgrønne opposisjonsblokken, i den grad det er en blokk, ser nå ut til å samle rundt 59 prosent pt. Mens den borgerlige regjeringsblokken har samlet ca 38 prosent bak seg. Det ser slik sett ut til å bli uvanlig ujevnt valg.  

 

Miljø viktigste sak?
Innvandring, miljø, skole og skatt var de fire viktigste sakene ved 2017-valget i følge valgundersøkelsen. Den siste saks-målingene som Sentio har utført for meg i april i år, tyder på at miljø blir den viktigste saken for velgerne i år, etterfulgt av sosial utjevning, skole og distriktspolitikk. Innvandring har falt langt ned på listen.      

Dette er mitt analysebrev nr 32 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Puslete valgreform

Den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:
1. Samsvar mellom stemmer og mandater.
2. Styringsdyktighet.
3. Tilgodese utkantstrøk.

Samsvaret mellom stemmer og mandater blir forsøkt sikret gjennom forholdstallsvalg. Dvs. at det velges inn representanter fra ulike partier i valgdistriktene ut i fra deres respektive stemmeandeler, ikke bare fra det partiet som får flest stemmer (flertallsvalg) slik man for eksempel praktiserer i USA og Storbritannia. I tillegg har vi en ordning med utjevningsmandater med sperregrense på fire prosent som sikrer at alle partier som kommer over dette nivået, får en noenlunde lik representasjon.

Sperredivisor
Styringsdyktighet søkes ivaretatt ved en høy terskel for å komme inn på Stortinget. Særlig i folkefattige valgdistrikt som Aust-Agder og Sogn og Fjordane må et parti ha høy oppslutning (minimum 14-15 prosent) for å vinne distriktsmandat. Men også i folkerike Oslo og Akershus nytter det ikke med et par prosent, partiene må godt over tre og kanskje endog helt opp i mot fire prosent. Dessuten er beregningsmetoden for mandater (St. Lagüe) laget slik at den favoriserer store partier, på bekostning av små, ved at første delingstall er 1,4 og ikke 1 («sperredivisor»).

Utkantstrøk tilgodeses via en arealfaktor der hver kvadratkilometer i våre 19 valgdistrikt teller 1,8 poeng. Dette favoriserer velgere i store og folkefattige distrikt som Finnmark og Nord-Trøndelag, mens velgere i små og folkerike distrikt som Vestfold, Oslo og Akershus taper på ordningen.

En velger, en stemme, en verdi
Disse tre hovedprinsippene står i strid med hverandre. Valgordningen er derfor et kompromiss mellom ulike hensyn. Slik de fleste politiske vedtak er. En reform må søke å prioritere opp det viktigste og prioritere ned det andre. Det viktigste, etter mitt syn, er å sikre et bedre samsvar mellom stemmegivning og representasjon.

«En velger, en stemme, en verdi» er hovedprinsippet som valgordningen vår bør tuftes på. Det betyr at vi bør skrote arealfaktoren. Vi bør ha færre valgdistrikt. Og vi bør endre mandatberegningsmetoden som tar fra de små og gir til de store. Vi har hatt altfor mange uheldige valgutfall til å la være og gjøre noe. Det stod 95 000 velgere bak ett mandat for MDG i 2017 og kun 15 000 velgere bak ett mandat for KrF. Det stod 36 000 innbyggere bak ett mandat i Akershus. Og kun 15 000 i Finnmark. De partimessige og geografiske skjevhetene er altfor store.

I 2017 var det flere velgere som stemte på de rødgrønne partiene enn de borgerlige. Likevel ble det borgerlig stortingsflertall og borgerlig regjering. I 2005 og 2009 var det stikk motsatt, da stemte flere velgere borgerlig enn rødgrønt. Likevel ble det rødgrønt flertall på Stortinget og rødgrønn regjering.

I dag la Valglovutvalget fram sine forslag til nytt valgsystem. Hovedinntrykket er at utvalget i overveiende grad dessverre er godt fornøyd med den valgordningen vi har. Ingen sterke grep foreslås foretatt. Flertallet ønsker å beholde:

- 19 valgkretser
Dermed vil man bryte tradisjonen fra 1953 om at valgkretsene våre følger fylkesgrensene, og skape et slags fjerde forvaltningsnivå. Dette er uheldig. Velgerne som stemte etter de nye fylkesgrensene ved fylkestingsvalget i fjor skal altså tilbake til de gamle kretsene igjen i neste år. Og deretter til tilbake til de nye i 2023 og så til de gamle i 2025. Osv. De sammenslåtte fylkespartiene må dermed operere med noen slags underavdelinger i sine fylkeslag som følger de gamle mønstrene, med de potensielle interne maktkamper som der kan ligge innbakt.
Jeg merker meg imidlertid at utvalgets flertall var knapt; 10 av 18. De øvrige 8 medlemmene ønsker seg 11, 12 eller 13 valgkrets, litt avhengig av om de vil dele opp Viken og Troms og Finnmark eller ikke.

- 169 representanter
Antallet stortingsrepresentanter har stort sett steget gjennom vår historie, tiden er etter mitt syn moden for å tenke reduksjon. Backbenchere på Tinget har vi mer enn nok av.

- Første delingstall 1,4
«Sperredivisoren» 1,4 ønskes beholdt med stort flertall. Kun 4 av 18 utvalgsmedlemmer kan tenke seg å senke den til 1,2. Ingen tar dessverre til orde for nøytrale 1,0.

- Papirvalg
Fortsatt skal velgerne flokke seg sammen i store ansamlinger, stå i kø og putte papirsedlene i urnen på valgdagen. Det er forstemmende at vi har et så gammeldags valgsystem og at vi endog skal holde oss med dette i årene som kommer også. Dagens Korona-situasjon bør ha demonstrert for all verden at dette bør tilhøre fortiden. Mobiltelefonen er for lengst oppfunnet, og det bør snart valgordningen vår også ta inn over seg. E-valg er åpenbart framtiden.     

Valglovutvalget ønsker også noen justeringer:

- Senke sperregrensen for tildeling av utjevningsmandater fra fire til tre prosent.
Det øker proporsjonaliteten for partier som havner mellom tre og fire prosent, men gjør ingen ting med skjevfordelingen av partier som havner fra 2,9 og nedover.

- Fjerne arealfaktoren
At det snodige poengsystemet med 1,8 poeng pr kvadratkilometer i valgkretsen foreslås tatt bort, er gledelig. Men man ønsker å erstatte dette med en ordning der først alle 19 valgkretser skal få ett mandat hver. Og deretter skal de resterende 150 mandatene fordeles ut i fra innbyggertall, men med den begrensning at ingen kretser skal ha under fire mandater totalt.

I sum gir dette en viss reduksjon i den geografiske skjevfordelingen av mandater, men fortsatt vil det være overrepresentasjon av velgerne i Finnmark, Nord-Trøndelag, Sogn og Fj, Hedmark og Troms og underrepresentasjon av velgerne i Oslo, Akershus, Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag.


I tillegg ønsker man å innføre stemmerett for 16-åringer (men kun ved lokalvalg) og øke innslaget av personvalg til Stortinget ved at velgerne gis større mulighet for å påvirke kandidatrekkefølgen og dermed hvem som kommer inn på Tinget.

For svake forslag
Endringsforslagene går i sum i riktig og mer proporsjonal retning, men de er for svake. Endringene vil nok bli ytterligere vannet ut gjennom en stortingsbehandling som må søke et bredt kompromiss der hvert parti erfaringsmessig i praksis argumenterer for syn som tjener dem selv.

Dermed ender vi da opp med en valgreform som blir for puslete og som ikke evner å prioritere det viktigste. Da nytter det ikke å slå oss på brystet og si at den norske ordningen er god.

Valgordningen er på langt nær god nok.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 9/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder dypere vurderinger av hovedmomentene i Valglovutvalgets forslag, samt ser litt på mulige effekter av forslagene. 

Arealfaktoren bør skrotes

I 2003 vedtok Stortinget dagens valgordning der 150 faste stortingsmandatene fordeles på hvert av våre valgdistrikter etter en formel der hver innbygger teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor).  I tillegg ble ordningen med utjevningsmandater utvidet fra 8 til 19. Hvert valgdistrikt får ett utjevningsmandat.

Den nye ordningen skulle rette opp en del skjevheter i det gamle systemet både av geografisk og partimessig karakter og gjøre valgsystemet mer logisk. Samtidig satte man favoriseringen av utkant i system ved å tillegg arealet en eksplisitt verdi slik at velgere i store og folkefattige valgdistrikt får en stemme som er mer verdt enn velgere i små og folkerike valgdistrikt.

Litt mer logisk
I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den fylkesvise mandatfordelingen 2001-05 med fordelingen slik den ble etter det nye systemet 2005-13. Tallene er ikke fullstendig sammenlignbare da den gamle ordningen hadde 157 faste mandater+8 utjevningsmandater, mens den nye har 150+19.   

Vi kan legge merke til at med den gamle ordningen kunne flere utjevningsmandater komme fra samme valgdistrikt. Som regel tilfalt disse mandatene de mest folkerike fylkene, 26 av de i alt 32 utjevningsmandatene som ble delt ut i perioden 1989-2005 tilfalt Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland, men antallet fra hvert fylke svingte fra periode til periode. Det nye systemet  gjorde den geografiske representasjonen mer forutsigbar.

Særlig Buskerud og Rogaland kom bedre ut med den nye ordningen, begge fikk to mandater flere i perioden 2005-13 enn i 2001-05 (hvis utjevningsmandatene regnes med). Det nye systemet førte også med seg økt representasjon fra Oslo, Akershus, Østfold, Vest-Agder, Troms og Finnmark. Derimot fikk spesielt Nordland svekket sin representasjon, men også Hordaland, Møre og Romsdal og Vestfold.

Forsterket overrepresentasjon av Finnmark
Siden mandatfordelingen bygger på antall innbyggere i valgdistriktene (i tillegg til arealet), så er det interessant å se på forholdet mellom innbyggertall og mandattall. Jeg har derfor delt innbyggertallene i fylkene i 2001 på mandatfordelingen, sammenlignet med tilsvarende tall fra 2005 og videreført beregningen også for 2009-valget. Resultatene ser du under: 
   

Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane kom best ut av den gamle ordningen, alle med en representasjon på rundt 20 000 innbyggere pr stortingsmandat. Overrepresentasjonen av Finnmark ble faktisk klart forsterket etter at den nye ordningen ble innført. Også Troms og Sogn og Fjordane kom litt bedre ut. Hovedbildet er likevel at proporsjonaliten ble noe bedret, slik intensjonen var. Men like fullt ser vi at de geografiske skjevhetene forble betydelige.         

Rogaland og Buskerud hadde de "dyreste" mandatene med 34 000 innbygere pr mandat. Vestfolds velgere overtok plassen som de dårligst representerte i landet da den nye ordningen første gang ble praktisert ved 2005-valget. I 2009 fikk Oslos velgere denne tvilsomme fornøyelsen.

Vestfolds velgere har minst verdi
Ordningen fungerer slik at mandattallene fra de 19 valgdistriktene justeres hvert 8. år i takt med befolkningsutviklingen. Den første justeringen i 2013 medførte at Oslo fikk to nye mandater. Akershus, Hordaland og Rogaland fikk hvert sitt. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane mistet ett mandat hver.

Mandatjuseringen medførte at Finnmarks velgere kom i en ytterligere særklasse hva gjelder stemmeverdi. Oppland overtok for Sogn og Fjordane som nest mest overrepresentert. Mens Vestfold forble landets mest underrepresenterte valgdistrikt. Sett bort i fra Finnmark. så gikk svingningene nå i antall innbyggere pr mandat innenfor intervallet 26 000 til 34 000. 2017-valget ble avholdt etter samme fordeling som i 2013. Befolkningsutviklingen medførte at Akershus inntok "førsteplassen" som mest underrepresentert, tett etterfulgt av Oslo og Vestfold.

Akershus +2, Oslo +1 og Møre og Romsdal, Buskerud og Oppland -1 i 2021
Ved stortingsvlget neste år, så skal det på nytt gjøres mandatjusteringer. Etter mine beregninger blir disse mindre enn hva som var tilfelle i 2013. Akershus ser ut til å kunne plusse på med to mandater, mens Oslo får ett mandat til. Buskerud, Møre og Romsdal og Oppland ligger an til å miste hvert sitt mandat.

Dette betyr at neste år vil Vestfolds velgere nok ha en stemme som er minst verdt i landet, etterfulgt av Oslo. Rogaland og Møre og Romsdal følger tett bak, sistnevnte er en nykommer i dette selskapet. Finnmarks velgere fortsetter støtt og stadig å være på desidert topplass hva gjelder stemmeverdi. Nord-Trøndelags og Nordlands velgere vil følge nærmest. 

Ny valgordning, nye valgdistrikt?
Valglovutvalget legger i mai fram forslag til ny valgordning. Ett av spenningsmomentene er hva som foreslås gjort med valgdistriktene. Skal dagens system med 19 beholdes eller skal man legge den nye fylkesstrukturen til grunn og redusere antallet til 11? Evt. finne en løsning et sted i mellom; f eks dele Viken og Troms og Finnmark i to? Og ikke minst; hva er det mulig å enes om politisk på Stortinget når dette skal behandles?

Ett annet viktig moment er hva man har tenkt å gjøre med arealfaktoren på 1,8 poeng. Skal denne videreføres slik at de geografiske skjevhetene består, skal man legge kun innbyggertallet til grunn eller noe i mellom som f. eks å redusere faktoren (eksempelvis til 1,4).

I tabellen nedenfor har jeg sett på hvordan mandatene ville vært fordelt på dagens 19 valgdistrikt hvis man kun la innbyggertallet til grunn. Både Oslo, Akershus, Hordaland, Rogaland, Buskerud og Vestfold ville ha økt sitt antall. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag, Finnmark og Sogn og Fjordane ville fått færre mandater.           

Fjern arealfaktoren
Til syvende og sist handler den geografiske fordelingen om hvilke argumenter og prinsipielle begrunnelser man bør tillegge mest vekt. Geografisk representasjon har lenge vært et viktig moment i det norske valgsystemet. Men finnes det i dag en god, prinsipiell begrunnelse for at en velger i Vestfold eller Rogaland skal ha en stemme som er vesentlig mindre verdt enn en velger i Nord-Trøndelag eller Finnmark? Etter mitt skjønn nei. I dagens moderne kommunikasjonssamfunn har velgerne omtrent samme påvirkningsmulighet, så fysisk avstand til hovedstaden er ikke lenger et særlig godt argument og ikke er i nærheten av å trumfe det demokratiske argumentet om "en velger- en stemme - en verdi".

Mitt ønske er derfor mer proporsjonalitet der velgerne får en stemme som er ca like mye verdt, framfor et system der verdien fortsatt vektes etter hvor stort areal velgeren har rundt seg. Tiden er inne for å rette opp de geografiske skjevhetene i valgsystemet vårt.     

Tiden er inne for å skrote arealfaktoren.   
     

Innfør nye valgkretser i 2021!

Regionreformen fører til at dagens 19 fylker reduseres til 11: Viken (Akershus, Østfold og Buskerud), Innlandet (Hedmark og Oppland), Vestfold og Telemark, Agder (Aust+Vest), Rogaland, Vestlandet (Hordaland og Sogn og Fjordane), Møre og Romsdal, Trøndelag (Sør+Nord) og Troms og Finnmark. Fylkestingsvalget neste år vil avholdes etter den nye fylkesinndelingen. Hva med Stortingsvalget 2021?

Kretsene til Stortingsvalg er en seigere materie å endre på enn fylkestingsvalg da disse er nedfelt i Grunnloven. Grunnlovsendringer må foreslås i ett av de tre første årene i en stortingsperiode og behandles og vedtas i ett av de tre første årene i neste periode.  Venstre la i stortingssesjonen 2015-16 inn tre alternative endringsforslag som gjør det mulig å behandle og vedta ny valgkretsinndeling i inneværende periode slik at Stortingsvalget 2021 blir det første med ny inndeling. Men da må vedtaket komme senest våren 2020.

Regjeringen har satt ned et nytt valglovutvalg som bl.a vurderer ny valgkretsinndeling. Innstilingen er ventet i løpet neste år, så politikerne må jobbe raskt og effektivt for å ha et vedtak på plass på vårparten 2020. Er viljen til stede, er det imidlertid fullt mulig. Viljen virker dog ikke å være til stede. Kommunaldepartementet har tvert i mot initiert en treg prosess der ny inndeling først blir aktuelt ved Stortingsvalget i 2025. Tidligere kommunalminister Jan Tore Sanner mener man trenger tid, utvalgsmedlem og valgforskernestor Bernt Aardal har uttalt seg i samme retning, og har også åpnet for at dagens valgkretsinndeling like gjerne kan bestå.

Det vil være naturlig at valgkretsinndelingen følger fylkesinndelingen da vi har god tradisjon for dette. Regionreformen vil neppe fungere særlig godt hvis valgkretsene ikke følger etter. Det er også allerede i gang mange prosesser der fylkespartiene slår seg sammen eller er i ferd med å gjøre det. Å reversere disse prosessene gjennom å avholde et stortingsvalg etter gammel inndeling, vil være merkelig. Det vil også være forvirrende hvis velgerne i 2019 inviteres til å stemme etter ny ordning og stemmer inn representanter til de nye fylkestingene, mens de ved valget to år senere skal stemme i sine gamle fylkekretser.

I Akershus fylkesting 12. februar foreslo MDG at den nye inndelingen bør gjelde ved valget i 2021. MDG fikk bare støtte fra Frp og Venstre. Og det gjeldende vedtaket ble "Akershus fylkeskommune støtter kommunal- og moderniseringsdepartementets forslag til endringer i valgloven og valgforskriften for å kunne gjennomføre stortingsvalget i 2021 med dagens 19 valgdistrikter".

Partier argumenterer ofte for den valgordningen som gagner dem selv. Hadde Viken vært en valgkrets ved fjorårets stortingsvalg, ville de 32 distriktsmandatene i Akershus, Østfold og Buskerud gitt fordelingen Ap 9 (-2), H 9, Frp 5 (-2), Sp 3, SV 2 (+1), V 2 (+1), KrF 1 (+1) og MDG 1 (+1). Ap og Frp ville mistet to av sine distriktsmandater, mens SV, V, KrF og MDG ville plukket hvert sitt mandat ekstra. Utslagene kan variere fra valg til valg, men generelt er store valgkretser en fordel for små partier, mens små kretser gagner store partier. I så måte er det ikke overraskende at MDG og Venstre går i bresjen for å la Viken være en valgkrets i 2021, mens Ap og Høyre er i mot. Samtidig tjener det Frp og KrF til ære at de stemte motsatt av det som antagelig vil tjene dem.

Det er et problem at regionreformen mangler både politisk og folkelig entusiasme. KrF og Venstre er de eneste som har den vedtatte fylkesstrukturen som noe i nærheten av sitt førstevalg. Denne politiske splittelsen skaper grobunn for at prosessen med ny valgordning fort blir en arena for omkamp om reformen.

Det er ikke bra for demokratiet vårt. Stortingsvalget 2021 bør avholdes med nye kretser.

Kommentaren er en bearbeidet versjon av et innlegg i Romerikes Blad 19. mars 2018


     

Folkeavstemning over to dårlige valgordninger

Britene skal stemme over sin valgordning i dag. Skal man beholde systemet med flertallsvalg i enmanskretser der "vinnerne tar alt"? Eller skal man innføre såkalt alternativ stemmegivning (Alternativ vote) der man beholder enmannskretsene, men der man bruker en eliminasjonsmetode ut i fra velgernes rangering av kandidatene der vinneren (den valgte representanten) til slutt får støtte fra over 50 prosent av de avgitte stemmene i kretsen? Det er spørsmålet.

I mine øyne er dette to dårlige valgordninger. Vil man sikre et rimelig forhold mellom avgitte stemmer og representasjon i parlamentet, så må det til langt mer proporsjonale ordninger enn som så. Forholdstallsvalg i flermannskretser er da veien å gå.  Dvs. at flere partier og kandidater velges inn fra samme krets.

Men Alternative Vote er tross alt hakket bedre og gir noe bedre forholdsmessighet fordi det medfører færre "bortkastede stemmer" enn dagens system. Derfor håper jeg på et ja til dette i dag. Faren er dog at avstemningen også blir en avstemning mot den for tiden ganske så upopulære Nick Clegg og hans Liberaldemokratene som lenge har kjempet for en mer rettferdig valgordning. Den siste målingen levner ja-siden små sjanser.

Her kan du forøvrig lese en bra gjennomgang av ulike aspekter ved valgordningene.

Ikke lov å stryke

I fjor høst fattet Stortinget vedtak om at det fortsatt ikke skal være mulig å stryke kandidater fra listene ved kommunevalg. Høyre fremmet forslag om å gjeninnføre denne ordningen. En ordning som ble fjernet før valget i 2003 og som slett ikke ble gjeninnført i 2007 slik NTB feilaktig skriver og som altfor mange medier ukritisk har gjengitt.

Frp, Venstre og SV stemte for Høyres forslag, men Ap, KrF og Sp stemte i mot. Dermed ble det et hårfint flertall i mot forslaget (Ap, Sp og KrF har pr i dag akkurat de 85 mandatene som er nødvendig for flertall). Denne koalisjonen viser samtidig at det er ikke i alle saker hvor det rødgrønne flertallet (SV+Ap+Sp) holder sammen på Stortinget - datalagringsdirektivet er et annet aktuelt eksempel.

To hovedargument står i mot hverandre. På den ene side er ønsket om "mer makt til velgerne" det mest framtredende momentet som tilhengere av ordningen forfekter. På den annen side innebærer stryking en form for negativ stemmegivning (hvem skal ut?) som kan virke uheldig  - ikke minst hva gjelder kandidater fra minoritetsgrupper.

Selv har jeg ingen sterke preferanser her, men synes det er helt ok at det ikke åpnes for strykninger. Det er helt andre aspekter ved den norske valgordningen som vi bør gå løs på.

Er du for eller i mot stryking?  

Skjevt valgsystem gir skjev politikk

"Det Antal Storthingsrepræsentanter, som bliver at vælge fra hvert Valgdistrikt, bestemmes paa Grundlag af en Beregning af Forholdet mellem hvert Distrikts Antal Indvaanere samt Areal, og det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal, naar hver Indvaaner giver 1 Point og hver Kvadratkilometer giver 1,8 Point".

Slik er §57 i Grunnloven vår formulert, på sin snirklete og undødvendig gammeldagse måte. Vi har dermed satt diskrimineringen av velgere som bor i små fylker i system.  Og ikke i et hvilket som helst system heller. Vi snakker altså om loven over alle lover. Her står dette snodige kvadratkilometerdemokratiet vårt beskrevet svart på hvitt.

Ved en rekke anledninger har jeg pekt på de skjevhetene som ligger innbakt i det norske valgsystemet. Dette er en debatt som jeg skal bidra til å holde levende, inntil vi har et langt bedre og mer demokratisk system som tar henyn til det utmerkede prinisppet om "en velger, en stemme, en verdi" på plass.

Det skjeve norske valgsystemet fører ikke bare til skjeve valgutfall. Det fører også med seg en politikk som på flere områder favoriserer A-velgerne i arealtunge fylker på bekostning av B-, eller skal vi heller si. C-velgerne i små fylker. Nylig påviste professorene Rune Sørensen og Leif Helland at det bygges veier ikke der det trengs mest, men der veiene gir størst velgergevinst.

I en helt fersk artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning har de samme forskerne, i tillegg til Åge Thokildsen (master i militære studier), sett på bevilgningene til Forsvaret i perioden 1986-2005. Funnene er nedslående, men ikke helt overraskende. Analysen viser at de offentlige bevilgningene systematisk og over tid, vris i favør av de valgdistrikt som er mest overrepresentert. "Vedtaksrepresentativiteten lider altså under den geografiske skjevrepresentasjonen som er innebygget i valgordningen vår", konkluderer forskerne.

Hvort lenge skal vi holde oss med dette skjeve systemet?    

Aardal vs. Marthinsen

Valgforsker Bernt Aardal har nå kastet seg inn i debatten om valgordningen på min Aftenposten-blogg. Her oppklarer han bl.a. at medievinklingen "rødgrønn seier uansett" gir en feilaktig framstilling av det han har sagt.

Delta gjerne i denne spennende debatten!

Oppdatert: Matematikeren Bjørn Smedstad (som også er med kåringen "Norges beste politiske blogg 2010" - husk å stemme; det er bare tre dager igjen av 1. valgomgang..) har tidligere også påvist at  framstillingen av "rødgrønn seier uansett" slett ikke holder vann.

Ikke rødgrønt flertall uansett

Valgforsker Bernt Aardal mener at jeg ikke har gjengitt hans beregninger presist. Du kan lese mitt tilsvar på Aftenposten sine nettsider. Her har jeg også gjort beregninger som viser at de tre rødgrønne regjeringspartiene kun ville oppnådd 81 mandater med et mer proporsjonalt valgsystem. Deres flertall er altså kontruert.

Debatten om valgordningen

2010 kommer overhode ikke til å bli fritt for synspunkter på vår urimelige valgordning fra min side. Derfor viderefører jeg debatten i et blogginnlegg hos Aftenposten i dag.

Nyttårsløfte

Jeg har gitt Romerikes Blad sin lederskribent noen innspill vedrørerende valgordningen. Og jeg kan love fullt trykk på dette viktige spørsmålet også i 2010.

Det er et nyttårsløfte!

Den nye mandatfordelingen 2013

I forbindelse med valgreformen som ble vedtatt i 2003, og først praktisert ved stortingsvalget 2005, ble det bestemt at hver valgkrets skulle ha et mandatantall ut i fra en arealfaktor på 1,8 poeng pr kvadratkilometer og 1 poeng pr innbygger. Antallet mandater skal justeres hvert 8. år i takt med befolkningsendringene. Siden det nå er gått to valg, så vil altså mandatantallet bli endret ved neste stortingsvalg i 2013.

Legges Statistisk sentralbyrå sine innbyggertall til grunn pr. 1.1. 2009, så ligger det nå an til denne mandatfordelingen i 2013 (+- er endringer fra dagens fordeling) :

Østfold 9
Akershus 17 +1
Oslo 18 +1
Hedmark 7 -1
Oppland 7
Buskerud 9
Vestfold 7
Telemark 6
Aust-Agder 4
Vest-Agder 6
Rogaland 14 +1
Hordaland 16 +1
Sogn og Fjordane 4 -1
Møre og Romsdal 9
Sør-Trøndelag 10
Nord-Trøndelag 5 -1
Nordland 10
Troms 6 -1
Finnmark 5


Vi ser altså at folkefattige fylker som Troms, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane og Hedmark ligger an til å tape ett mandat hver, mens folkerike fylker som Akershus, Oslo, Rogaland og Hordaland ligger an til å plusse på mandatbeholdningen. Dette betyr at valget i 2013 kommer til å ha noe mindre innbakte geografiske skjevheter enn valget i 2009. Det er gunstig for partier som står sterkt i de folkerike strøkene (Høyre og Venstre), og ugunstig for partier som står sterkt i de folkefattige (Sp og Ap). Men det er like fullt kun snakk om justeringer, og så lenge arealfaktoren på 1,8 beholdes så vil ordningen aldri bli proporsjonal - slik den etter mitt skjønn burde være.

Hvordan ville denne fordelingen påvirket høstens valg?

Vel, ser vi først på Akershus, så ville et ekstra mandat der medført at Sps Dagfinn Sundsbø kunne tatt plass på Akershusbenken. Sundsbø ble altså et offer for sitt eget partis politikk - med en mer proporsjonal ordning ville han i dag vært stortingsrepresentant. I Oslo kan Rødts Erling Folkvord ergre seg over at denne fordelingen ikke gjaldt nå. I Rogaland er det KrFs Kjell Arvid Svendsen som kan irritere seg en smule. Mens i Hordaland så ville Lars Sponheim (V) beholdt sitt stortingsete, i stedet for å ende opp i Norsk Tipping.

Av de som har grunn til å være sjeleglade for at mandatene blir justert hvert åttende år og ikke hvert fjerde, må være Tor Bremer i Sogn og Fjordane. Hans andreplass på Aps liste ville da ikke holdt til plass. Også Høyres Elisabeth Aspaker i Troms og Gunnar Gundersen i Hedmark, samt Lars Peder Brekk (Sp) i Nord-Trøndelag, ville ikke ha kapret faste mandater i sine respektive fylker. Alle de tre siste hadde imidlertid hatt gode muligheter på utjevningsmandat i stedet. I så fall ville det ha blitt Lars Myraune (H, Nord-T), Irene Lange Nordahl (Troms, Sp) og Karin Andersen (SV) som måtte ha bitt i det sure gresset.

Hva vil skje fram mot 2013? Jeg synes det spøker litt for Nordland sitt 10. mandat. Etter mine beregninger, så er det Oslo som ligger nærmest å plukke et nytt mandat. Valgkretsen trenger en befolkningsvekst på om lag 17 000, forutsatt at Nordland holder seg på stedet hvil, for at skal bli en mandatforskyvning fra Nordland til Oslo. Det er 1.1.2012 som vil gjelde for beregning, og det er grunn til å tro at Oslo kanskje vil ha så mange som 30 000 flere innbyggere enn i dag på det tidspunktet.

Også Akershus er i nærheten av å plukke et nytt mandat, men jeg tror det blir litt for langt fram - her trengs det ca 30 000 nye innbyggere for å plusse på med et mandat.

Flertallsregjering uten flertall

Tidligere i uken pekte jeg på de store fylkesmessige skjevhetene som ligger innbakt i den norske valgordningen. Skjevheter som også OSSE synes er altfor store. Nå skal jeg se nærmere på de partimessige skjevhetene som vår ordning med arealfaktor på 1,8 poeng, sperredivisor på 1,4 og sperregrense på 4 prosent fører med seg.

Nedenfor har jeg derfor regnet ut hvor mange stemmer/velgere som står bak hvert stortingsmandat.

Ap 14 829
KrF 14 875
Frp 14 993
Sp 15 001
SV 15 124
H 15 415
V 52 072

Som vi ser, så har Ap de billigste mandatene. Mens Venstre kommer desidert dårligst ut. Ei heller Rødt har særlig grunn til å være fornøyd med den norske valgordningen. Deres 36 000 velgere ga ikke et eneste mandat. En stemme på Venstre eller Rødt telte altså veldig mye mindre enn en stemme på Ap. Bør det være slik at valgordningen "gir mest til den som har mest fra før" - stikk i strid med partiets egen retorikk og politikk på andre felt?

Så skal vi ta en titt på forholdet mellom andel stemmer og andel mandater:

Ap 35,4 prosent stemmer. 37,9 prosent mandater
KrF 5,5 prosent stemmer. 5,9 prosent mandater
Frp 22,9 prosent stemmer. 24,3 prosent mandater
Sp 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
SV 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
H 17,2 prosent stemmer. 17,8 prosent mandater
V 3,9 prosent stemmer. 1,2 prosent mandater

De tre rødgrønne regjeringspartiene fikk samlet sett 47,8 prosent stemmer og 50,9 prosent mandater. De fire opposisjonspartiene fikk 49,5 prosent stemmer og 49,1 prosent mandater. Vi har nå, som i perioden 2005-2009, en "flertallsregjering" som ikke har noe velgerflertall bak seg.

Er det greit at vi har en valgordning som konstruerer flertall som ikke finnes?

OSSE er enig med meg

OSSE har nå lagt fram sin rapport om det norske stortingsvalget og konkluderer, i likhet med undertegnede, med at den norske arealfaktoren på 1,8 poeng er det helt håpløst å finne en god, prinspiell begrunnelse for.

NRK hanker, tradisjonen tro, inn valgforsker Bernt Aardal - en av arkitektene bak valgordningen, for å gi sitt forutsigbare forsvar for den. Mens kommunalminister Navarsete sier hun ønsker debatt, men har allerede selvsagt konkludert i retning av at diskriminineringen av velgere i små fylker skal bestå i overskuelig framtid.

Nedenfor har jeg regnet ut hvor mange stemmer som stod bak hvert mandat fra våre 19 kretser ved høstens valg. Skjevhetene er, som vi ser, massive. Det står nesten tre ganger så mange stemmer bak et mandat i Finnmark som et mandat i Oslo:

Finnmark 7 479
Sogn og F 11 790
Troms 12 095
Nord-T 12 139
Nordland 13 057
Hedmark 13 585
Aust-Agder 14 968
Oppland 14 978
Vest-Agder 15 456
Møre og R 15 483
Telemark 15 794
Buskerud 15 874
Sør-T 16 334
Østfold 16 658
Rogaland 17 538
Hordaland 17 974
Vestfold 18 826
Akershus 18 876
Oslo 19 073