Aps dilemma

Arbeiderpartiet har lenge ligget an til å bli vinneren av høstens stortingvalg. 2016 ble avsluttet med nasjonale gjennomsnittstall i sjiktet 36-37 prosent. Starten på valgåret 2017 har vært svakere, snittet er nå nede i rundt 33 og pilene peker ytterligere ned.

Hva har skjedd? Svaret er Senterpartiet. Sps framvekst skaper rystelser inn i Ap. Jeg har studert bakgrunnstallene fra ulike målinger den siste måneden, og alle peker i retning av at Sp appellerer sterkt til stadig flere av Aps tidligere velgere, det er snakk om velgeroverganger på flere titusener. Sp vokser på distriktmisnøyen og framstår som en stadig tydeligere velgerkonkurrent for Ap. Dermed har Jonas Gahr Støre og co fått et dilemma å hanskes med i tiden som kommer: Skal Ap gjøre alt man kan for å demme opp for lekkasjene til Sp? Eller skal Ap «spille Sp gode» fordi de vet at Sp også appellerer til tidligere Høyre- og Frp-velgere, noe som øker sjansen for et nytt rødgrønt flertall.

Det er full fyr på sentrum-periferi-aksen i norsk politikk. Forslaget til ny region- og kommunestruktur som H, Frp, V og til dels KrF la fram i forrige uke, bidrar ikke akkurat til å dempe motsetningene. Tvert i mot serveres Sp en valgkampgavepakke av de helt sjeldne. Sps politikere kan gni seg i hendene over å kunne drive en valgkamp for å reversere tvangssammenslåingene av fylker og kommuner. Men hvor skal Ap plassere seg? Ap er jo egentlig for. Man har også vært for bruk av tvang, men har snudd og er nå i mot. Antagelig vingles det av velgertaktiske hensyn: Bruk av tvang er så upopulært at det kan ødelegge valget. Ap kan ikke være en så ivrig reformtilhenger som Høyre, men ei heller så avvisende som Sp. Dermed havner Ap i en slags mellomposisjon, en posisjon som ikke er særlig gunstig velgermessig sett. Partiet er derfor, i tiden som kommer, avhengig av å få vridd agendaen mer over på sine beste velgersaker: Helse og eldre, arbeid og trygg styring.

«By og land – hand i hand» var Aps slagord allerede i 1933. Brobygging over sentrum-periferi-motsetningen i norsk politikk har vært en grunnpilar for partiets suksess. Til forskjell fra mange andre partier, har Ap en jevnere oppslutning i både by og land. Ap tåler at det er liv i sentrum-periferi-aksen, men saker knyttet til denne aksen kan ikke bli altfor dominerende i valgkampen - da vil Sp vokse ytterligere på Aps bekostning og senke partiet ned mot det svake valgresultatet i 2013. I tillegg kan Ap få økende problemer med å tiltrekke seg velgerne som står mellom Høyre og Ap. Klistrer Ap seg for mye opp til Sp, og strukturdebatten fortsetter å dominere, så kan Høyre-retorikken om behovet for "reverseringsminister" i en evt. regjering Støre vinne klangbunn blant urbane lillavelgere. Bakgrunnstallene viser at Høyre har stoppet lekkasjene til Ap de siste månedene, og også vunnet tilbake en del av dem man har mistet etter 2013-valget. 

Fremdeles ligger Ap an til å gjøre et godt valg til høsten. Og fortsatt kan man sette sin lit til sitt velsmurte valgkampmaskineri. Men utviklingen de siste to månedene har skapt større usikkerhet om valget vil bli den store Ap-seieren som det lenge har ligget an til.

Hvordan Ap håndterer den økte konkurransen fra Sp, kan avgjøre partiets valgresultat.


Kommentaren er en omarbeidet versjon av min artikkel i Romerikes Blad 27. februar             

Politikernes mediekanaler

Hvordan kunne Donald Trump vinne valget og bli USAs 45. president? Det spørsmålet diskuterte vi i en klasse jeg foreleste i på BI nylig. Vi kom fram til at fem faktorer ble avgjørende:

 1) Valgsystemet. Clinton fikk tre millioner stemmer mer, men Trump fikk likevel klart flest valgmenn fordi han vant mange grisgrendte og overrepresenterte valgkretser. Særlig ble de overraskende seirene i «Rustbeltet» Pennsylvania, Wisconsin og Michigan utslagsgivende.    

 2) Obama/Demokratene hadde sittet med makten i åtte år. Normalen i USA er at makten da går over til opposisjonspartiet. Det var altså Republikanernes «tur» nå. Selv om personer er viktigere der enn her, så stemmer også mange amerikanere mer på parti enn person.

 3) God timing. Etter en tid med globalisering og liberale verdier på frammarsj, så er det nå tegn som tyder på at flere velgervinder i verden blåser i mer nasjonal retning. Trumps budskap om restriktiv innvandringspolitikk, proteksjonisme og knallhard terrorbekjempelse, kan derfor ha falt i ekstra god jord nå.

 4) Anti-elite-budskapet hadde en troverdig avsender. Selv om Trump tilhører den økonomiske eliten, så skapte hans uvørne væremåte og manglende politiske erfaring, en folkelighet som appellerte, ikke minst når alternativet var en establishment-kandidat som omga seg med kjendiser. 

 5) Sosiale medier. «Trump var mye mer interessant å følge på Twitter», sa en student. Der Clinton framstod rådgiverstyrt, glatt og kjedelig og knapt skrev noe selv, var Trump seg selv, kom med kontroversielle utspill og kommentarer, kort sagt brukte Twitter som sin egen nyhetskanal. Noe han fortsetter med som president. I tillegg tok Trump-kampanjen i bruk avanserte datainnsamlingsmetoder på Facebook for å skaffe seg mest mulig info om potensielle velgere slik at de i størst mulig grad kunne målrette sitt budskap.

"Trump-effekt" ved stortingsvalget?
Får vi en «Trump-effekt» ved årets stortingsvalg? Tja, anti-establishment og elitekritikk er slett ikke noe nytt her til lands. Flertallet av velgerne har stemt nei til EF/EU to ganger. Frp har vunnet fram med streng innvandringspolitikk og mottoer av typen «Mobb en politiker, stem Frp».  Men nå sitter vårt fremste «anti-elite-parti» selv med regjeringsmakt, og da blir knallhard elite-kritikk vanskeligere å vinne oppslutning på. Snarere ser det ut til å kunne bli Sp som vokser fram på kampen mot «Oslo-eliten» og strukturreformer. En av få åpne Trump-tilhengere, Hans Lysglimt Johansen, har dannet partiet Alliansen, bruker slagordet «Gjør Norge storslagent igjen» og med «Nei til EØS» som (eneste) hovedsak. Dette blir dog trolig bare en parentes.

Mer interessant blir det om også norske partier og politikere nå virkelig forstår hvordan de kan bruke egne kanaler (nettside, Facebook, Twitter, Instagram etc) som nyhetskanaler. I en tid der de tradisjonelle mediene sliter og journalister sies opp i hopetall, så blir politikernes egne medier viktigere i 2017 enn de var i 2013. Den som evner å kommunisere best her, vil skaffe seg et fortrinn, selv om tradisjonelle medier fortsatt er viktig for velgere flest. Direkte, personlig kommunikasjon blir stadig mer framtredende og man må framstå autentisk og ekte. Politikere og partier vil derfor arrangere flere debatter selv, streame taler og komme med flere egne politiske utspill til sine følgere, blandet med personlig informasjon av mer upolitisk karakter. Dette gir velgerne bedre muligheter for å skaffe seg politisk informasjon direkte, samtidig som det utfordrer evnen til kildekritisk vurdering.     
   
Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 6. februar 

Januar 2017: Fortsatt et lite rødgrønt grep

Snittet av målingene indikerer at de rødgrønne har et overtak. Ap og Sp ligger an til å bli valgvinnere.  

Etter den klare borgerlige valgseieren 2013 har det vært tre trendskifter i opinionen. Det første høsten 2014 da de rødrønne på nytt erobret flertallet på målingene. Det andre høsten 2015 da de borgerlige tok tilbake flertallet. Og det siste høsten 2016 da de rødgrønne igjen gikk forbi. Siden november har det vært rødgrønt flertall, men flertallet er knapt og ligger pr. januar på 88-81.          

Til grunn for disse grafene og mandatutregningene ligger en ren målingsmodell. Jeg bruker snittet av målingene hver måned og regner partienes nasjonale nivå om til fylkesnivå og mandater i de 19 valgkretsene våre.


Ap solide, men små svakhetstegn?
La oss se litt på partiuviklingen og starte med det største partiet. Ap viser nå små svakhetstegn og måtte i januar notere sin tredje måned på rad med tilbakegang. Men fortsatt er nivået høyt og man er godt posisjonert til å gjøre et meget godt valg. Lojalitetstallene er imponerende høye, men man har et et noe lavere positivt bytteforhold av velgere til regjeringspartiene H og Frp enn for få måneder siden. Sp har også blitt en mer brysom velgerkonkurrent og man ligger inne med et klart netto velgertap til dem.

Et valgresultat i januar-sjiktet midt på 35-tallet, vil trolig gi ca 65 mandater. I så fall +10 sammenlignet med inneværende periode. Ap ligger an til å plusse i Østfold, Akershus, Oslo, Vestfold, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Troms. Også Buskerud, Sogn og Fjordane, Aust-Agder, Hedmark og Oppland er kretser der Ap ligger i skorpa til å plusse med de nivåene man nå har inne. Men skulle partiet falle ned mot 33-34 prosent, så ryker man fort ned til 61-62 mandater.


Høyre på 23-tallet
Det største regjeringspartiet, Høyre, noterte sin tredje måned på rappen på 23-tallet i januar. Ergo ligger man nå ca 3 prosentpoeng under 2013-valget. Lojalitetstallene viser høyt 60/lavt 70, det er ok, men Høyre bør ha litt å gå på når det gjelder å mobilisere sine 2013-velgere. Lekkasjene til Ap er fortsatt merkbare og man må trolig begrense dem ytterligere for å kunne vippe flertallet tilbake.

Hvor mange valgkretser klarer Høyre å holde stillingen i? Det blir et viktig spørsmål ved dette valget. Høyre ligger pt. an til minus i Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vest-Agder, Hordaland og Troms og bli stående igjen med 41 mandater (-7).


Frp konsoliderer rundt 14 prosent
Høyres regjeringspartner, Frp, konsoliderer nå rundt 14 prosent. Dette er drøyt to prosentpoeng under 2013-valget. På den positive siden for partiet kan noteres at man har greid å øke lojalitetsandelen til over 70 prosent. Hovedutfordringen er å ta tilbake en del av de som har hoppet opp på gjerdet, samt minimere lekkasjene til Ap og Sp.

I øyeblikket handler det, som for Høyre, om å beholde skansen i så mange valgkretser som mulig. Jeg har notert et foreløpig minus for Frp i Vestfold, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nordland. Det gir 24 mandater totalt (-5).  


Sp på høyeste nivå siden 2005 
Sp har tatt mål av seg til å ta kampen opp med Frp om å bli landets tredje største parti. Man ligger ca seks prosentpoeng etter Frp nå, så det virker for langt fram. Men Sp nådde nesten åtte prosent i januar, og jeg må tilbake til 2005 for å finne høyere tall for Sp. Lojaliteten blant partiets 2013-velgere begynner nå å nærme seg imponerende 90 prosent. Det er nok taket, så spørsmålet nå er om man kan tiltrekke seg ytterligere velgere av de som ikke stemte sist eller stemte på andre partier. Både Frp og Ap merker nå at Sps attraktivitet har økt, og også Venstre og KrF og til dels Høyre kan få merke at Sp seiler opp som en aktuell kanddiat for deres tidligere velgere.

I hvilke valgkretser kan Sp komme til å plusse? Og vil framgangen primært komme i partiets rurale kjerneområder eller kommer den også bredere og i mer folkerike kretser? Slik det ser ut akkurat nå, så kan partiet komme til å plusse i både Østfold, Akershus, Oppland og Telemark, og komme inn med 14 mandater (+4). Kanskje også flere hvis man øker litt til.


KrF over 5 prosent
KrF har hentet seg litt inn etter å ha bunnet ut på 4,5 i oktober. Nivået i januar var 5,2. Partiet reddes av gode lojalitetstall på over 70, men det vedvarende problemet er laber appell til andre velgergrupper.

Med 5 prosent inne bør KrF kunne plukke distriksmandater i både Rogaland, Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Sps frammarsj medfører at partiet truer KrFs utjevningmandater i bl.a Telemark og Østfold. Men KrF kan til gjengjeld komme inn andre steder, som i Sogn og Fjordane. Et valgresultat på dette nivået  kan gi KrF 9 mandater (-1).


SV over sperren 
Det har lysnet litt for hardt prøvede SV og man har kunnet notere tre måneder på rad på 4,3. For et parti som har beveget seg mer i områder under enn over fire prosent de siste årene, så er det åpenbart positivt. Men marginen ned er langt fra stor, og med tanke på den heller semre tradisjonen man har for å gjøre dårligere valg enn målinger, så ville jeg følt meg alt annet enn trygg på at partiet berger seg over. Taktisk stemmegivning fra en del Ap-velgere reddet partiet sist, det er ikke gitt at den hjelpen kommer igjen. Et vedvarende SV-problem er laber lojalitet. Dette har bedret seg litt de siste månedene, og man ser nå 60-tallet, hvilket slett ikke er så verst til SV å være. Fortsatt er lekkasjer til Ap et problem, men man kompenserer ved å tiltrekke seg en del velgere som ikke stemte sist.

4,3 prosent gir ca sju mandater for SV, som sist. Kun to mandater er distriktsmandater; Oslo og Hordaland, resten vil i så fall være utjevningsmandater. SV plukket utjevningene i Akershus, Hedmark, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark sist. Dette er aktuelle fylker igjen. Også Vestfold, Rogaland og Nordland er fylker med brukebare utjevningsmuligheter for partiet.


Venstre lever farlig
Oppmerksomheten rundt statsbudsjettet og partiets sentrale rolle i forhandlingene i høst, ga ikke partiet noen velgergevinst. Tvert i mot måtte man tåle et fall og to måneder på rad har snittnoteringen vært 4 blank. Så Venstre lever veldig farlig, få måneder før valget. Dette er dog slett ikke noe nytt når det gjelder Venstre. Velgermessig sliter man med det samme problemet som SV; lav lojalitet blant egne velgere. På den positive siden kan det anføres at man har bra appell i øvrige velgergrupper, og mange har partiet som nr 2.

Venstre har to sikre kort i Oslo og Akershus. Og de kan også plukke et fast mandat i Hordaland. Fire utjevningsmandater er i sikte hvis man berger inn 4 blank. De tok sine utjevningsmandater i Oppland, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag sist. Mine heteste utjevningstips er i øyeblikket Rogaland, Buskerud, Møre og Romsdal og Vest-Agder, men både Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Vestfold og Oppland er også gode kandidater.


MDG sliter
Veien over sperregrensen og en stortingsgruppe på 7-8 representanter lå nærmest åpen etter det gode lokalvalget i 2015. Men nedturen i fjor ble bratt, og 2017 har startet enda svakere. Partiet er nå helt nede på 2,5 i snitt, noe som er under 2013-nivået. Det må altså økes betydelig, hvis man skal holde liv i håpet om at dette året skal markere det endelige, nasjonale gjennombruddet for det ferske partiet. Man sliter både med svak lojalitet og med lekkasjer til andre partier, noe som er oppskriften på valgnederlag. Begge deler må snus.

MDGs mandat i Oslo ser likevel sikkert ut. I øyeblikket ser det ut til å bli med dette. Øker man nivået en del, så kan Akershus og Hordaland være aktuelle kretser å plukke mandat i.


Rødt trender opp
Litt i skyggen av andre, så fortsetter Rødt sin positive utikling. Partiet har sett 2-tallet i to av de siste tre månedene.

Det er primært Oslo som partiet må sette sin lit til. Jeg har dem inne med ett mandat her nå. Kan de vokse så mye mye at de kan se 3-tallet, så kan de kanskje begynne å lukte på to mandater fra hovedstaden. Men pt. er det ett mandat som er realistisk.


Kan andre partier skrelle?
Jekkes SV ned til 3,9, så ryker det rødgrønne flertallet på mine beregninger, Det illustrerer hvor skjørt flertallet er. Samtidig har de rødgrønne den fordel at både Ap og Sp ofte gjør bedre valg enn målingene indikerer, så hvis den historien gjentar seg, så kan overtaket være noe klarere enn dagens tall tyder på.

Hva med de øvrige partiene - kan noen av dem overraske og komme inn på Stortinget? De Kristne? Piratpartiet? Helsepartiet? Alliansen og Trump-tilhenger Lysglimt? Kystpartiet og comeback av Steinar Bastesen i Troms? Jeg har ikke sett noen indikatorer som peker i denne retning, selv om det ofte er vrient å fange opp sterke lokale utslag. Det vil derfor overraske meg hvis noen andre enn de ovennevnte og analyserte ni partiene skulle bli representert.    





Det er ressurskrevende å lage slike frie analyser. Ønsker du å støtte mitt arbeid med et valgfritt beløp, og bidra til en blogg som er helt fri for betalingsmurer og reklame, så bruk gjerne Vipps 92237487 eller kontonr 9710 16 46878. Beløpet vil gå uavkortet til nye analyser.