Et gjennomsnitt av meningsmålingene i oktober viser 37 % for Ap. Målingene er basert på at velgerne spørres om hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg. Ap gjør det tradisjonelt noe dårligere ved lokalvalg enn riksvalg, partiets lokale nivå er derfor lavere, trolig i sjiktet rundt 34 %. Men skulle Ap gjøre et lokalvalg neste år på 34 %, må vi helt tilbake til 1987 for å finne et bedre valg for partiet.
Hva er årsaken til at Ap ligger så høyt nå? Partiet har nylig byttet partileder. Jonas Gahr Støre har tatt over for Jens Stoltenberg. Enkelte snakker om en «Jonas-effekt». Tallene i grafen viser at dette er misvisende, Ap har vokst rimelig jevnt og trutt helt siden i fjor sommer, ett år før Støre tok over. Partilederens rolle er ofte overvurdert, velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Selv om det også er et samspill. Så vi må lete andre steder etter forklaringer.
Bakgrunnstall viser tre interessante ting: For det første har Ap en imponerende velgerlojalitet, rundt 90 % av Aps velgere fra 2013 sier at de vil stemme på partiet igjen. Dessuten henter Ap nå mange velgere fra de som satt hjemme sist. Pluss at Ap plukker velgere fra andre partier. Bl.a. lekker Høyre og Frp velgere til Ap.
Hovedårsaken til at velgerne flokker seg om Ap, er trolig regjeringsskiftet og at en blå regjering nå har styrt landet i over ett år. Styringsskiftet sank inn i velgernes bevissthet i god tid før stortingsvalget i fjor. Dette ga en motmobiliseringseffekt i valgkampen, men effekten var på langt nær nok til å hente inn det store borgerlige forspranget.
Etter maktskiftet har Ap lyktes med å framstå som selve opposisjonsalternativet, de rødgrønne vennene i Sp og SV sliter begge tungt i skyggen. Normalt sett taper styringspartier valg. De som er misfornøyd med at Norge har en H/Frp-regjering, søker til Ap. Det var nok også en opinionsfordel for Ap at det ble en ren blå regjering, dette gjør det lettere å forsterke de relativt små politiske forskjellene som finnes i det norske, politiske landskapet.
Etter framleggelsen av statsbudsjettet, har eksempelvis Ap lyktes svært godt med å tegne et bilde av at de blå står for en politikk som gir mest til dem som har mest fra før, mens de selv har en langt mer sosial profil. Samtidig har regjeringen, gjennom skatteinnretningen, kombinert med hva mange har oppfattet er smålige kutt i trygdesystemet, gitt Ap relativt lett match her. Ap har fått servert ammunisjon, noe de har visst å bruke.
I så måte tar Erna Solberg og co en stor opinionssjanse, og jeg er litt overrasket over at de tar denne sjansen. For fester det nå seg et inntrykk av dette er en regjering kun for rikinger, et stempel som de eventuelt ikke klarer å bli kvitt, så vil de være sjanseløse på et gjenvalg i 2017. Derfor er det nok mange internt som håper at budsjettforhandlingene med KrF og Venstre skal gi budsjettet en noe annen profil. Samtidig som budsjetteffekten pro Ap i det korte bildet, nok også er en vekker og et signal om at det kan være en ide å legge om kursen noe i de kommende budsjettene inn mot neste stortingsvalg.
Ap har festet et opinionsgrep nå.
Dette er en bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 27. oktober
Hva er årsaken til at Ap ligger så høyt nå? Partiet har nylig byttet partileder. Jonas Gahr Støre har tatt over for Jens Stoltenberg. Enkelte snakker om en «Jonas-effekt». Tallene i grafen viser at dette er misvisende, Ap har vokst rimelig jevnt og trutt helt siden i fjor sommer, ett år før Støre tok over. Partilederens rolle er ofte overvurdert, velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Selv om det også er et samspill. Så vi må lete andre steder etter forklaringer.
Bakgrunnstall viser tre interessante ting: For det første har Ap en imponerende velgerlojalitet, rundt 90 % av Aps velgere fra 2013 sier at de vil stemme på partiet igjen. Dessuten henter Ap nå mange velgere fra de som satt hjemme sist. Pluss at Ap plukker velgere fra andre partier. Bl.a. lekker Høyre og Frp velgere til Ap.
Hovedårsaken til at velgerne flokker seg om Ap, er trolig regjeringsskiftet og at en blå regjering nå har styrt landet i over ett år. Styringsskiftet sank inn i velgernes bevissthet i god tid før stortingsvalget i fjor. Dette ga en motmobiliseringseffekt i valgkampen, men effekten var på langt nær nok til å hente inn det store borgerlige forspranget.
Etter maktskiftet har Ap lyktes med å framstå som selve opposisjonsalternativet, de rødgrønne vennene i Sp og SV sliter begge tungt i skyggen. Normalt sett taper styringspartier valg. De som er misfornøyd med at Norge har en H/Frp-regjering, søker til Ap. Det var nok også en opinionsfordel for Ap at det ble en ren blå regjering, dette gjør det lettere å forsterke de relativt små politiske forskjellene som finnes i det norske, politiske landskapet.
Etter framleggelsen av statsbudsjettet, har eksempelvis Ap lyktes svært godt med å tegne et bilde av at de blå står for en politikk som gir mest til dem som har mest fra før, mens de selv har en langt mer sosial profil. Samtidig har regjeringen, gjennom skatteinnretningen, kombinert med hva mange har oppfattet er smålige kutt i trygdesystemet, gitt Ap relativt lett match her. Ap har fått servert ammunisjon, noe de har visst å bruke.
I så måte tar Erna Solberg og co en stor opinionssjanse, og jeg er litt overrasket over at de tar denne sjansen. For fester det nå seg et inntrykk av dette er en regjering kun for rikinger, et stempel som de eventuelt ikke klarer å bli kvitt, så vil de være sjanseløse på et gjenvalg i 2017. Derfor er det nok mange internt som håper at budsjettforhandlingene med KrF og Venstre skal gi budsjettet en noe annen profil. Samtidig som budsjetteffekten pro Ap i det korte bildet, nok også er en vekker og et signal om at det kan være en ide å legge om kursen noe i de kommende budsjettene inn mot neste stortingsvalg.
Ap har festet et opinionsgrep nå.
Dette er en bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 27. oktober
