Dette er stillingen i våre 19 valgkretser

Mange fylkespartier har nå avsluttet sine nominasjonsprosesser og dermed valgt sine kandidater som skal stå på listene ved Stortingsvalget 2013. Tiden er derfor nå inne for meg til å ta en titt på hvordan personene på listene ligger an. Skal vi ta en titt sammen?

Til grunn for analysen legger jeg et gjennomsnitt av fire nasjonale målinger (Infact, Respons, Opinion og Gallup) publisert i desember, samt de siste lokale fylkesmålingene som er blitt utført i hvert enkelt fylke og historiske valgresultater.



Østfold: Aps tre øverste; Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås ser sikre ut. Med de høye nivåene Høyre for tiden innehar, så ligger også Hs tre første; Ingjerd Schou, Bengt Wenstøb og Eirik Milde, greit inne. Frps Ulf Leirstein er også bankers.

Det siste distriktsmandatet holder i øyeblikket Erlend Wiborg (Frp). Aps nr 4, Wenche Olsen, er nærmest å frata ham dette. Det blir, som vanlig, en nøkkel for Ap å få inn fire i Østfold. Skulle partiet løfte seg noe, så er det innen rekkevidde.

KrFs Line H. Hjemdal er pt. inne på utjevning på mine tall.

Akershus: Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen, Åsmund Aukrust og Gunvor Eldegard ligger sikkert inne for Ap. Det samme gjør Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim, Nils Åge Jegstad og Mette Tønder for Høyre. Også Frps Kari Kjos og Hans A. Limi er greit inne. Abid Raja (V) kan ta mål av stortingsdressen (men dresser har han vel allerede bra med..).

Bård Vegar Solhjell går et meget spennende år i møte. Han vipper inn og ut på mine tall for tiden - i øyeblikket har jeg ham syltynt inne på sistemandatet i fylket. Ib Thomsen (Frp) er nærmest å frata ham distriktsmandatet, men også Are Helseth (Ap) og Hårek Elvenes (H) er med i kampen om dette mandatet.

Skulle Solhjells faste mandat ryke, er utjevningsmandatet også en mulighet for ham. Men her er det flere om beinet. Malin Stensønes (KrF) er den jeg for tiden holder en knapp på.

Oslo: Aps fem øverste, med Jens Stoltenberg i front, er sikre. Det samme virker Høyres sju første å være (hvem nå det blir - nominasjonen der  avholdes i februar). Også Siv Jensen (Frp), Trine Skei Grande (V) og Heikki Holmås (SV) har stortingsplassen i lomma.

Da gjenstår tre distriktsmandat. Alle disse tre har jeg definert som kampplasser. Altså plasser der marginene for tiden ser såpass tynne ut at her kan de komme til å bli vippet ut. Både Rødts nye partileder, Bjørnar Moxnes, Ap-veteranen Marit Nybakk og Venstre-mannen Ola Elvestuen ser med dagens tall ut til å gå en meget spennende valgkveld i møte. Alle disse tre ligger inne på mine beregninger nå, men vokser f.eks Høyre litt i hovedstaden, så vil en av dem dyttes ut.

KrFs Hans Olav Syversen har foreløpig et tak på utjevningsmandatet i Oslo.         

   

Hedmark: Er løpet kjørt her allerede? Det er drøyt å stille det spørsmålet, men jeg synes mandatstillingen på tre til Ap, to til H og en til Frp ser "låst" ut. Dagens landbruksminister Trygve S. Vedum (Sp) er den som er nærmest, men han ser ut til å ha for langt opp til reelt sett å kunne blande seg inn.

Utjevningsmandatet ser ut til å bli en tilnærmet duell mellom Vedum og SVs Karin Andersen, forutsatt at deres respektive partier kommer seg over sperregrensen. Har Andersen inne nå.  

Oppland: Aps Rigmor Aasrud og Tore Hagebakken samt Høyres Olemic Thomessen ser bankers ut.

De resterende tre faste plassene kan ikke karakteriseres som sikre. For hverken Stine Renate Håheim (Ap), Jøran Lunde (H) eller Frps førstekandidat har særlig stor margin ned til Sps Anne T. Wøien.

Skulle Wøien falle utenfor, så har hun en god sjanse til å plukke utjevningsmandatet i fylket.

Buskerud: Både Aps tre toppkandidater Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Micaelsen og Høyres tre topper Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Øremn Johansen ser sikre ut. Også Frps Jørund Rytman kan puste rolig.

Derimot ser det ut til å bli en durabelig fight om det siste distriktsmandatet. Foreløpig er Høyres Christopher Wand knapt inne, men både Morten Wold (Frp) og Laila Gustavsen (Aps) er med og kjemper.

Utjevningsmandatet ser ut til å kunne bli en duell mellom Per Olaf Lundteigen (Sp) og Rebekka Borsch (V). Dagens tall gir
                                                              en fordel til sistnevnte.

Vestfold: Både Ap og H har to sikre inne i Vestfold. Også Anders Anundsen (Frp) kan gjøre seg klar til fire nye år på Tinget (eller kanskje en statsrådspost?).

Men hvem plukker det siste faste mandatet? Dagens opinion tyder på at det blir Hs tredjekandidat. Aps Steinar Gullvåg kan imidlertid blande seg inn hvis hans parti øker en del og Høyre faller.

SV har en bra sjanse på utjevningsmandatet i fylket, mest sannsynlig er det Inga Marte Thorkildsen.

 Telemark: I tradisjonelt røde Telemark ligger Ap inne med to bankers i Terje Aasland og Lene Vågslid. Høyre har en og Frp en.

Høyre har også andrekandidaten inne på mine tall, og marginen ser ut til å være bra ned til Aps Christian Bjørnø. Men skulle Høyre falle og Ap stige, så blir det en interessant match.

Holder KrFs Geir Bekkevold som relativt klar utjevningsfavoritt.

Aust-Agder: Freddy de Rutier (Ap) og Svein Harberg (H) er sikre.

Tredjemandatet i fylket står nå og vipper mellom Arne Thomassen (H) og Ingebjørg Godskesen (Frp).

KrFs Kjell Ingolf Ropstad har et tak på utjevningen.

 Vest-Agder: Kari Henriksen (Ap) og Ingunn Foss (H) er sikre.

Jeg har også Norunn Benestad (H), Åse Michaelsen og "Dagrun Eriksen-dødaren" Hans Fredrik Grøvan greit inne. Marginen ned til til Aps Odd Omland er betryggende, men jeg ser ikke bort i fra at han etterhvert kan nærme seg en plass.

Hans Antonsen (V) er i øyeblikket den jeg holder som utjevningsfavoritt her.

Rogaland: Ap har tre sikre i Eirin Sund, Torstein Solberg og Hege Liadal. Høyres fem øverste Bent Høie, Siri Meling, Arve Kambe, Tina Bru og Sveinung Stensland er også godt inne på dagens nivåer. Solveig Horne og Bente Thorsen (Frp), samt Olaug Bollestad (KrF) ligger også inne med god margin.

De to siste faste mandatene ser det ut til å bli en intens kamp om. Jeg har nå Venstres Iselin Nybø og Høyres Sissel Hegdal tynt inne. Flere kan melde seg på i kampen, akkurat nå er Geir Toskedal (KrF) nærmest. Men hverken Roy Steffensen (Frp), Geir Pollestad (Sp) eller Øystein Hansen (Ap) har avskrekkende langt opp.

Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom Hallgeir Langeland (SV) og Geir Pollestad (Sp). Har Pollestad inne nå.

Hordaland: Ap har fire sikre i Per Rune Henriksen, Jette Christensen, Magne Rommetveit og Ruth Grung. Høyres seks øverste; Erna Solberg, Øyvind Halleråker, Petter Frølich, Torill Eidsheim, Sigurd Hille og Ove Trellevik ser også solide ut. Det samme gjør Gjermund Hagesæther og Helge Njåstad. Terje Breivik og Knut Arild Hareide ligger også inne med trygg margin ned.

Da står vi igjen med en kampplass. Der har jeg nå Erik Skutle (H) såvidt inne. Både Aps femtemann; Egil Knutsen og Sps front Kjersti Toppe ligger nær dette siste distriktsmandatet.

Skulle Toppe bomme på et fast mandat, så bør hun ha gode sjanser til i stedet å plukke utjevningen.

Sogn og Fjordane: Mandatstillingen i fylket ser for øyeblikket låst ut på Ap 1, H 1 og Sp 1 - personifisert gjennom Ingrid Heggø, Bjørn Lødemel og Liv Signe Navarsete.

Men skulle H eller Sp falle og Ap stige, så kan det ikke utelukkes at Tor Bremer (Ap) kan blande seg inn i dette.

Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom KrF og V. Har
                                                       Sveinung Rotevatn (V) inne nå.

Møre og Romsdal: Ap har to sikre i dette sterke fotballfylket i Else May Botten og Fredrik Bjørdal. Høyres tre øverste Helge Orten, Elisabeth Nørve og Arunulf Goksøyr virker trygge. Frps Harald Tom Nesvik og KrFs Rigmor Eide ser også sikre ut.

Det står og vipper mellom Tove Lise Torve (Ap) og Oscar Grimstad (Frp) om det siste mandatet. Har Torve syltynt inne nå. Også Vetle Solheim (H) og Jenny Klinge (Sp) kan komme opp og snuse på en plass.

Klinge har inntil en bra mulighet på utjevningen.

Sør-Trøndelag: Aps fire øverste; Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Jorodd Asphjell og Karianne Tung ser trygge ut. Det samme gjør Høyres tre toppfolk Linda Helleland, Frank Jenssen og Torhild Aarbergsbotten. Også Frps førstekandidat ser sikker ut.

Da står vi igjen med ett fast mandat. Slik jeg vurderer det står plassen og vipper mellom Frps andrekandidat og Sps front Heidi Greni.

Skulle Greni misse dette distriktsmandatet, har hun gode muligheter på utjevningen. Også Snorre Valen (SV) har bra utjevningssjanser, men det virker for langt opp til fast mandat.

Nord-Trøndelag: Aps Ingvild Kjerkol og Arild Stokkan Grande ligger greit inne. Det samme gjør Elin Agdestein (H).

Sisemandatet ser ut til å bli en tvekamp mellom Robert Eriksson (Frp) og Marit Arnstad (Sp). Den av de som misser dette mandatet bør ha bra muligheter på utjevningen.

I øyeblikket har jeg Arnstad såvidt inne på fast, mens Eriksson ligger inne på utjevning. Men det er flere om utjevningsbeinet,
                                                         bl.a. Andre Skjelstad (V).

Nordland: Aps tre topper; Lisbeth Berg Hanssen, Eirik Sivertsen og Anna Ljunggren virker trygge. Har også vondt for å se at Odd Henriksen (H) og Frps førstekandidat kan nektes plass på Nordlands-benken.

Vi står i så fall igjen med to faste mandater som det vil være stor spenning knyttet til. I øyeblikket har jeg Margunn Ebbesen (H) og Kjell Juvik (Ap) inne. Men bak jager Sps førstevalg og Frps andrekandidat.

Utjevningen lukter av Sp eller SV. Sp inne akkurat nå.

Troms: I mye omtalte Troms er knapt en eneste kandidat klar. Men jeg synes situasjonen, rent matematisk, virker rimelig låst til Ap 2, H 2 og Frp 1. Sliter i grunn med å se hva som kan få fart på spenningen i valgkretsen.

Utjevningsmandatet bør SVs Torgeir Fylkesnes kunne ha gode muligheter for å ta. Forutsatt at partiet hans karrer seg over sperregrensen på fire prosent nasjonalt. Men han må se litt opp for Irene Dahl (V).

Finnmark: Helga Pedersen og Kåre Simensen (Ap) virker sikre. Også Høyres førstekandidat er trygt inne.

Sistemandatet ser ut til å bli en duell mellom Hs andrevalg og Frps første.

Utjevningen vil trolig stå mellom SV og Venstre.




Summerer jeg opp alle tall, så blir det 99 mandater til de borgerlige og 70 til de rødgrønne. Jeg minner om at dette er et øyeblikksbilde og at ting selvsagt kan snu seg på de drøye åtte månedene som gjenstår til valget.

Men det borgerlige forspranget er pt. massivt.

   

Hadia Tajiks kultursvar - elegant eller nedlatende?

Frps Christian Tybring-Gjedde stilte kulturminister Hadia Tajik et spørsmål om norsk kultur. Et spørsmål som han i dag fikk svar på. Tajik roses av mange opp i skyene for svarformuleringene. Selv har jeg en annen oppfatning. For jeg opplever snarere at svaret hennes bærer preg av belæring og nedlatenhet - noe som ødelegger for budskapet hennes. Jeg la derfor ut en tweet om dette (se over), noe som som førte til at politisk rådgiver ved SMK, Sindre Fossum Beyer, ga meg en utfordring: Lag det samme svaret uten "belæringen og nedlatenheten".

Nedenfor finner du mitt svar på denne utfordringen. 





Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til kulturministeren

Dokument nr. 15:381 (2012-2013)
Innlevert: 03.12.2012
Sendt: 04.12.2012
Besvart: 10.12.2012 av kulturminister Hadia Tajik


Spørsmål Christian Tybring-Gjedde (FrP): I de senere årene er det vært diskutert flittig i ulike medier om hva norsk kultur inneholder og innebærer. Kulturministeren er landets øverste ansvarlig for kultur, og jeg ønsker derfor å vite hvordan statsråden definerer norsk kultur og hvilken grad hun mener det er viktig for landet å verne om og beskytte vårt lands kultur og tradisjoner?


Svar Hadia Tajik: Eg legg til grunn at representanten Tybring-Gjedde eigenleg meiner at kulturministeren er ansvarleg for kulturpolitikken i regjeringa. Så vidt eg veit, har ingen kulturminister nokon gong vore ansvarleg for alt som kan kallast kultur i dette landet. Ulike delar av kulturfeltet som politikkområde høyrer dessutan inn under andre departement; som døme nemner eg kulturminneforvaltninga som er eit ansvar for miljøvernministeren og kulturskulane som kunnskapsministeren har ansvar for. Båe dei nemnde områda høyrer inn under kulturomgrepet, sjølv om dei ikkje ligg inn under Kulturdepartementet.

Med den presiseringa som er nemnd ovanfor, kan eg seia noko om kva som ligg i kulturomgrepet slik det vert brukt i kulturpolitisk samanheng. I kulturlova er det kulturpolitiske feltet omtalt som «kulturverksemd». Dette omgrepet er i sin tur definert på følgjande måte:

«Med kulturverksemd meiner ein i denne lova å

a) skapa, produsera, utøva, formidla og distribuera kunst- og andre kulturuttrykk, b) verna om, fremja innsikt i og vidareføra kulturarv,

c) delta i kulturaktivitet,

d) utvikla kulturfagleg kunnskap og kompetanse.»

Eit sentralt punkt i denne samanhengen er å finna i føremålsparagrafen i kulturlova som seier at målet med kulturpolitikken er å leggja til rette for at «alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk».

Det er dette mangfaldet av kulturuttrykk som eksisterer til kvar tid, som kan seiast å utgjera norsk kultur i kulturpolitisk meining.

Norsk kultur har alltid vore i endring. Til dømes er språket representanten har forfatta spørsmålet sitt på, påverka av mellom anna latin, gresk og tysk. I ei nyleg utkomen bok har Helge Sandøy og Jan-Ola Östman rekna ut at heile 44 % av ordstammane i Nynorskordboka er importerte. Som ein kuriositet kan eg nemna at det vanlege norske ordet ”alkohol” kjem frå arabisk.

Men norsk kultur har òg endra seg på måtar som har meir å seia for den praktiske kvardagen for nordmenn. Camilla Collett fanga essensen av si tid i boka ”Amtmannens døtre” på midten av 1800-talet, der ei kvinne anten var sin fars dotter eller sin manns kone. I dag er Noreg meir likestilt, kvinner har fleire moglegheiter no enn på noko anna tidspunkt i vår historie; av di norsk kultur har endra seg; av di norske damer sjølv og med støtte frå ein grenseoverskridande likestillingskamp har endra samfunnet. Hadde me gjort slik representanten skriv, ”vernet om” og ”beskyttet” denne delen av ”vårt lands kultur”, hadde me aldri oppnådd slike framsteg.

Boka til Collett er like fullt ein del av vår kulturarv, det er eit skjønnlitterært avtrykk av si tid. Ei viktig oppgåve for ein kulturminister er å sikra at slike avtrykk kjem til sin rett òg i vår samtid. Då treng me institusjonar som mellom anna Nasjonalbiblioteket og folkebiblioteka, eller arkiva og musea som kan ta vare på, men òg formidla og gjera arven vår tilgjengeleg. Slik hugsar me kvar me kom frå. Slike avtrykk må me verna og ta vare på.

Somme tradisjonar og kulturuttrykk som i tidlegare tider har vore å finna innanfor eit større kulturområde, kan no framstå som eineståande for landet vårt, med di dei i større eller mindre grad har vorte borte andre stader, eller dei har fått ei særnorsk form som skil dei frå liknande uttrykk andre stader. I slike tilfelle vert det særleg viktig for Noreg å halda i hevd og vidareføra desse kulturelementa. Å ta godt vare på stavkyrkjene våre, eller å vidareføra dei handverksdugleikane som skal til for å byggja hardingfeler, klinkbygde båtar eller grindbygde hus, vil i denne samanhengen vera viktige døme.

Arven vår er pluralistisk, men tufta på erfaring opplever me ein del uttrykk, fenomen eller ytringar som meir rotfesta og norske enn andre. For kulturpolitikken er dette eit viktig omsyn og utgangspunkt.

Ein offentleg politikk for å ta vare på og vidareutvikla kulturen vår krev – som på alle andre politikkområde – ressursar, noko den raudgrøne regjeringa har vist vilje til å prioritera kvart einaste budsjettår. Dette står i motsetnad til Framstegspartiet, som til dømes i sitt alternative budsjettframlegg for 2013 har gjort framlegg om å redusera dei statlege løyvingane til kulturføremål med 1,5 mrd. kroner; av denne nedskjeringa knyter meir enn ¼ mrd. seg til kulturverntiltak innanfor områda museum, arkiv, bibliotek og språk.

Norsk kulturpolitikk har gjennom alle år vore prega av tiltak som dels tek verneomsyn overfor det samla kulturfeltet, og dels fremjar det nyskapande og eksperimenterande, spesielt innanfor kunstområdet. Dette er ei balansert tilnærming som har vore eit kjennemerke for norsk kulturpolitikk uavhengig av politisk farge på regjeringane.

Representanten viser sjølv til den offentlege debatten om kva ’norsk kultur’ er i spørsmålet sitt. Eg har lese innspela hans i den debatten med interesse. Representanten har mellom anna sagt at ”Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert” (Aftenposten, 25.08.10). Det er eg ikkje samd i. I det heile har eg vesentleg større tru på det norske si evne til å møta framtida enn representanten Tybring-Gjedde gjev uttrykk for. Men Eg takkar for spørsmålet, av di eg meiner det er eit viktig tema å drøfta.



Hva synes du - er svaret fra Tajik elegant eller belærende og nedlatende i formen?

Analyse av Buskerud valgkrets

Av og til ønsker lokale og regionale medier at jeg skal beregne parti- og mandattall for enkeltfylker.  Mange partier har nå gjennomført nominasjonene før stortingsvalget neste år, og hvilke folk som kommer inn og hvem som må ut fra Stortinget gjør at stoffet kan personifiseres - noe som ofte gjør tallene mer interessante å presentere. I uka som gikk laget jeg tall for Drammens Tidende. Disse ble publisert på lørdag. La oss først ta en titt på dem:        

Tallene er basert på gjennomsnittet av fire nasjonale meningsmålinger fra byråer Respons, Sentio, Gallup og Infact. Målingene er tatt opp i perioden 12.-29. november, og regnet om til Buskerud valgkrets v.h.a. en fylkesfaktor som baserer seg på valgstatistikk. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de åtte distritsmandatene.

Ap tok fire mandater i 2009, mens H og Frp tok to hver. Sp fikk med seg utjevningsmandatet, noe som totalt sett ga de rødgrønne 5-4 i kretsen. Buskerud er en "vippekrets" som kan gå fra rødt til blått. Mine tall for øyeblikket indikerer borgerlig ledelse 6-3.

Innslagspunktet for et fast mandat i fylket ser ut til å ligge på i overkant av sju prosent. Ingen av småpartiene er i nærheten av dette nivået, så i øyeblikket er utjevningsmandatet det som SV, KrF, V og Sp eventuelt kan håpe på her. På de fleste av beregningene jeg har kjørt den siste tiden, kommer enten V eller Sp ut med utjevningen i fylket. På de aller siste tallene har jeg Venstre og førstekandidat Rebekka Borsch inne, mens Per Olaf Lundteigen (Sp) ryker.

Terskelen for to mandater i Buskerud ser ut til å være rundt 15 prosent, litt avhengig av stemmefordelingen på de øvrige partiene. Det er akkurat rundt dette nivået Frp ligger på nå, i følge mine tall. Ulf Erik Knudsen har takket nei til gjenvalg. Jørund Rytman ble lørdag nominert på topp. Han ser bankers ut. Morten Wold kapret annenplassen, antagelig den eneste (ex-)journalisten i landet med hjerte for Frp.. (det var en fleip som ikke er helt uten grobunn i virkeligheten). Ved inngangen til valgåret lukter det kampplass av Wold.

Klarer ikke Frp å forsvare to mandater, så vil den som blir størst av Høyre og Ap trolig få fire mandater. Høyre har nå et grep om teten, og holder sistemandatet i fylket - noe som i så fall gi både toppkandidat Trond Helleland, andrekandidat Anders Werp, tredjevalget Kristin Ørmen Johnsen og fjerdenominerte Christopher Wand stortingsplasser. Men Wand er helt avhengig av at Høyre holder sitt høye nivå hele veien inn.

Dette betyr at av Buskerud Aps fire frontfigurer i stortingssammenheng; Martin Kolberg, Lise Christoffersen, Torgeir Michaelsen og Laila Gustavsen, så ligger en av dem pt. tynt an. Fylkeslaget avholder sin nominasjon til helgen, og det blir meget interessant hvem av dem som må ta til takke med den usikre fjerdeplassen. Ikke minst på bakgrunn av avdekkingen av Kolbergs bruk/misbruk (stryk det som ikke passer) av sin maktposisjon.    

Summeres dette, så virker sju plasser rimelig sikre i mine øyne. Disse er Helleland, Werp og Ørmen Johnsen (alle H - trekløveret på bildet), de tre første hos Ap (som ikke er klare ennå) og Rytman (Frp). Sistemandatet ser ut til å bli en kamp mellom Wand, Wold og den fjerdenominerte på Aps liste. Jeg holder Wand litt foran  akkurat nå.  
   Frps opinionsnivå er et stort usikkerhetsmoment. Jeg viet derfor kronikkplassen i avisen dette temaet. Kronikken finner du under.           

Frp i trøbbel

Lenge har man kunnet regne to stortingsmandater som sikre for Frp i Buskerud. Nå er andreplassen høyst usikker.


Både ved valget i 2005 og i 2009 plukket Frp lett to mandater i Buskerud. Sist gang var partiet sågar i nærheten av tre mandater, men det holdt ikke hele veien inn for Ida Marie Holen som den gang stod på tredjeplass. Den som i dagens nominasjonsmøte i Frp sikrer seg andreplassen, enten det blir Morten Wold eller en annen, burde kunnet ta mål av stortingsdressen - hvis ting hadde vært noe i nærheten av det som har vært normalen for Frp de siste årene. Men noe har skjedd. For etter mine beregninger ligger partiet nå inne med kun ett mandat i Buskerud.

Vi må dog ta noen forbehold. For det hefter for tiden ekstremt stor usikkerhet til hva som er Frps reelle oppslutning. På onsdag presenterte VG en riksmåling, utført av Infact, som ga Frp kun 12,7 prosent. På torsdag publiserte NRK en måling, laget av Norstat, som ga Frp hele 21,6 prosent. Sentio utførte en Buskerud-måling for DT i september som viste 20 prosent til Frp og to sikre mandater. Noe av årsaken til disse store sprikene ligger i metodene byråene bruker. Noen legger lokalvalget 2011 til grunn når de «vekter» tallene, mens andre baserer seg på stortingsvalget i 2009. Frp gjorde et godt stortingsvalg og et elendig lokalvalg. De byråene som vekter mot 2011 ligger systematisk lavere på Frp enn byråene som vekter mot 2009. Sentio, som er DTs foretrukne byrå, er for tiden blant de som ligger aller høyest på Frp.

Jeg har valgt en mellomløsning og inkluderer både to byråer som vekter mot 2009 og to som vekter mot 2011 som bakgrunn for beregningene i dagens avis. Fordi det etter mitt skjønn finnes gode argumenter for begge metoder. Dette betyr at skulle «2009-byråene» ha rett, så ligger Frps nivå reelt sett trolig et stykke over de 14,6 prosentene jeg kom fram til. Og skulle «2011-byråene» ha rett, så er trolig tallet lavere. Sentios egne råtall for Buskerud (råtall er det folk faktisk har svart meningsmålerne, før tallene «veies»), basert på nasjonale målinger januar – november, gir Frp kun 11,2 prosent.

Min tolkning av råtallene er at de er et veldig dårlig tegn for Frp. Tall som bør gi generalsekretær Finn Egil Holm og andre tallknusere og strateger i partiet både en og to bekymringsrynker. Tallene gir oss også grunn til å spørre Sentio hvordan de begrunner at Frp-tallene veies så kraftig opp. Hvorfor tror de at det er omtrent dobbelt så mange Frp-ere som de som faktisk sier at vil stemme på Frp? Det hadde vært fint og fått et åpent svar på det her i avisen. Vi er, om ikke mange, så i alle fall noen som lurer på dette.

Skulle Frp være på vei ned mot en halvering av sitt 09-resultat, så snakker vi i Buskerud netto om 15 - 20 000 velgere som da enten allerede er borte eller er på vei bort fra Frp. Dette tilfører valgkampen en meget interessant dynamikk. For i så fall - hvor går alle disse velgerne? Mange har satt seg på gjerdet. Mange har allerede gått til Høyre. Eller de sier i alle fall at de vil stemme på Høyre. Kan noen av de andre partiene også plukke opp en del frafalne Frp-velgere? Særlig er disse velgerne en nøkkel for Ap. For også Ap ser ut til å lide store netto tap til Høyre. En god valgkamp kan sørge for at tapene til Høyre blir mindre enn det ser ut nå, men tap blir det etter alle solemerker. Det betyr at for å holde blokkbalansen noenlunde konstant, som er en helt nødvendig forutsetning hvis Stoltenberg og co skal lykkes med å ta en tredje valgseier, så må Ap kompensere ved å tiltrekke seg mange ex-Frp-velgere.

Får Ap 3 eller 4 mandater i Buskerud? Får Høyre 3 eller 4? Klarer Frp å berge sine 2 eller må de nøye seg med 1? Og går utjevningsmandatet til Sp eller Venstre? Det ser, rent matematisk, ut til å være hovedspørsmålene i Buskerud, i det valgåret vi nå snart går inn i. Det er ni måneder igjen, og alle som har vært borti et svangerskap vet at det er lang tid der mye kan skje. I politikken er det nærmest en evighet.


Men foreløpig er det tegn som tyder på at Frp er i trøbbel.

Hva skal vi kalle velgere som står mellom H og Ap?

For noen dager siden gjorde jeg en analyse av de siste velgerbevegelsene, samt skuet fram mot neste års stortingsvalg. Oppmerksomheten ble særlig viet de velgerne som står mellom Ap og Høyre. Fordi deres veivalg kommer til å bli svært viktig for utfallet. Hvilket begrep skal man bruke på denne velgergruppen? Det var et spørsmål jeg tenkte på før jeg skrev. Først synes jeg det var en god ide å bruke "rosa velgere".

Men en oppmerksom sjel på Twitter (Britt Lysaa @112BL) pekte på at det strengt tatt er lilla du får når du blander rødt (Ap) og blått (Høyre). Så valget falt i stedet på "lilla velgere".




Dette har falt enkelte i Det Liberale Folkepartiet tungt for brystet. Jeg har fått reaksjoner fra flere som  mener lilla er deres farge. En sendte meg sågar en lenke til et fargekart som viser at lilla befinner seg helt til høyre i fargelandskapet.

Velgere som står mellom Ap og Høyre er en velgergruppe som jeg kommer til å snakke og skrive mer om framover. Foreløpig holder jeg fast ved lilla som en brukbar betegnelse, men har du forslag til noe enda bedre så er det god plass i kommentarfeltet!

    

Psykisk åpenhet

Nye medier bidrar til at vi åpner oss mer enn før. Det vil føre psykisk helse høyere på den politiske agendaen.

«Viktige saker for velgerne ved stortingsvalgene 1993-2009» er overskriften på en tabell i boken «Det politiske landskap» (Bernt Aardal red.). En bok der mye kunnskap om norske velgere er samlet. I tabellen skjuler det seg interessante tall om hva norske velgere har vært opptatt av de fem siste stortingsvalgene. Ved valget i 1993 var EU-saken dominerende. 65 prosent mente saken var viktig. Senere har ingen enkeltsak dominert, men i 1997 ble eldreomsorg vurdert som viktigst. Ved valgene i 2001, 2005 og 2009 var skole på topp.

Hva med helse? Skarve tre prosent mente helsesaken var viktig i 1993. Andelen økte til hele 30 prosent i 1997. Så falt tallet til 22 i 2001 og videre ned til 15 i 2005, før det økte til 19 i 2009. Helse har ikke vært aller viktigst for velgerne i noe valg, men er ofte blant topp tre-fire. I sum forteller tallene at helse er noe mange velgere ofte er opptatt av når de skal avgi sin stemme.

Hvorfor ble helse og eldreomsorg ekstra viktig i 1997? Aps slagord den gang var «helse og eldre først!» Verken før eller siden har Norges største parti funnet plass til helse i sitt hovedslagord. Også de fremste opponentene til Ap den gang; KrF og Frp, hadde helse og eldreomsorg høyt oppe på sin liste over viktige saker. Helse ble viktig i 1997 fordi politikere og partier selv løftet saken høyt opp på agendaen.Men helse ble viktig også av en annen årsak. For å finne den skal vi skru klokken tilbake til januar 2002. Da leverte Therese Evensen sin hovedoppgave i statsvitenskap om hvordan valgkampen 1997 framstod i mediene. Evensen foretok en innholdsanalyse av seks aviser i perioden 1. august til 15. september 1997, samt av partilederdebatten på NRK. På basis av sine funn konkluderte hun med at «medieagendaen var sterkt dominert av meningsmålinger, regjeringsspørsmålet og "spillet", mens velgerne derimot var mest opptatt av eldre- og helsespørsmål». Samsvaret mellom velgernes dagsorden og medienes dagsorden var heller svak. Velgerne var opptatt av saker, mediene av spill. Det var velgerne og politikerne som sammen gjorde helse til en hovedsak i 1997, ikke mediene. Dette gir oss grunnlag for å hevde at både velgere og politikere har dagsordensmakt. Drahjelp fra mediene hjelper, men det er ikke avgjørende.

Politikere og velgere har i dag enda bedre muligheter til selv å sette agendaen enn de hadde i 1997. Tradisjonelle medier er fortsatt viktige informasjonskilder for velgerne, med TV på topp, men nye medier som Facebook, Twitter og blogger utfyller og supplerer de tradisjonelle mediene i økende grad. Den politiske agendaen blir dermed mer fragmentert. Ingen av oss er lenger prisgitt hva tradisjonelle portvoktere i debattredaksjonene bestemmer seg for når det gjelder hvem og hva som skal trykkes. Mange politikere og velgere er i stedet blitt egne redaktører på nett. Vi kan oftere selv sette agendaen.

Vil vi bruke vår dagsordensmakt til å få psykisk helse lengre fram i velgernes bevissthet når vi går og stemmer ved stortingsvalget 9. september 2013? Det finnes argumenter mot det. Psykiske helseproblemer er noe mange av oss ikke gjerne tar opp fordi det ofte er litt vanskelig å snakke om. Og det er noe som politikere og journalister heller ikke gjerne tar opp. Fordi det, også for dem, er langt lettere å snakke om det akutte og det synlige. Derfor er norsk helsedebatt gjerne synonymt med sykehus, køer, ressurser, bevilgninger og organisering. Dette er viktige temaer, men helsedebattene mangler dermed en sentral dimensjon.

På min Facebookside ba jeg om innspill til denne kronikken. En av dem som velvillig delte av sine erfaringer var Turid Kristensen, gruppeleder i Lørenskog Høyre. Hun sa det slik: 
«Psykisk helse kommer ofte langt bak i en valgkamp fordi de psykisk syke er en gruppe som ikke roper høyt. Tilbudene til dem står ofte også laglig til for hogg i en presset budsjettsituasjon fordi de ikke er lovpålagte. Å ta vare på de som trenger det mest, er noe politikere bør utfordres på. Jeg synes egentlig akkurat det er en god lakmustest på om kommunen ivaretar noen av sine mest grunnleggende oppgaver på en god måte».

Utsagnet ga rom for noen refleksjoner. Refleksjoner som jeg i grunn aldri har gjort meg før, men som er vel verdt for flere enn meg å gruble litt over. Roper ikke mennesker med psykiske lidelser? Må man rope høyt for å bli hørt? Blir psykisk syke systematisk nedprioritert fordi det ikke finnes lovpålagte oppgaver? Er ivaretakelse av folk med psykiske problemer en politisk kjerneoppgave? Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at svaret på det siste er ja. Det skjer mye bra innenfor psykisk helse, men mer oppmerksomhet kan føre til at det skjer noe som er enda bedre. En opptrappingsplan over ti år ga mer behandlingskvantitet, men et hovedspørsmål er om gjennomføringen har ført til bedre kvalitet. Regjeringsplattformen til de rødgrønne partiene, Soria Moria 1, var konkret på psykisk helse. Soria Moria 2 langt vagere.

For meg, som ser det hele utenfra, er det et tankekors at de få gangene psykisk helse debatteres, så er det ofte behandling det snakkes om. Behandling er vesentlig og noe samfunnet vårt må tilby av solid kvalitet, men det aller viktigste er at flere folk klarer å håndtere sine utfordringer før de blir til problemer som bør behandles. Det hjelper å snakke om det, sies det. Det er ikke dumt sagt. Psykologer kan sikkert være utmerkete folk å gå til i så henseende, men enda viktigere er de nærmeste folkene vi har rundt oss. Kjæresten, familie, venner og kolleger. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at mer åpenhet kan være den aller beste forebyggingen.

Nylig leverte kollega Cecilie Staude og jeg manus til en bok som får tittelen «Sosial kommunikasjon». Den dreier seg om hvordan vi bruker sosiale medier, og hvordan bruken påvirker oss som individer og samfunnet rundt oss. I arbeidet med boken stod det bare klarere og klarere for oss at flere snakker åpnere om seg selv enn de gjorde før. Vi deler mer med hverandre. De nye mediekanalene har gjort det lettere å åpne seg for andre. Mange glanser livene sine i sosiale medier, slik mennesker har glanset livene sine til alle tider. Men ser du litt nærmere på Facebook-vennene dine, følgerne på Twitter og bloggerne du leser, så vil du trolig se at flere nå også tør dele informasjon som bryter med glansbildet. Slett ikke alle, men noen flere enn før. Å pynte seg til fest er en god ide og noe mange trives med, men å være stivpyntet hele tiden er neppe behagelig. Å være seg selv er et ideal som kommer til å bli bare sterkere. Å være syk er en del av oss, fordi det er en naturlig del av livet. Livet er ikke noe å skamme seg over.  Halvparten av oss får psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten av velgermassen – det er mange velgere det, politikere! Stadig flere kommer til å fortelle andre om at vi har slike utfordringer i hverdagen. Fordi det ikke er så farlig lenger. Tvert i mot, ved å vise svakhet og sårbarhet viser vi styrke. I et samfunn som er åpnere og rausere får sårbarheten og svakhetene mer rom.

Skulle ønske #Ap og @jonasgahrstore ville fokusere på #psykiskhelse i valgkampen. Blir gjerne med som frivillig fremover, har mange ideer», tvitret Hanne Heggheim (@hanne444) nylig. «Enig! Tror vi er mange med gode ideer som har jobbet eller brukt psykiatri. Spør oss da», supplerte  Bente Sørensen (@pysbenzo). «Herved gjort. Jeg vil gjerne lytte til råd om psykisk helse og andre erfaringer. Send mail eller brev eller link», svarte Jonas Gahr Støre. 
Den nye åpenheten i nye medier kommer til å påvirke tradisjonelle medier, politikere og den politiske agendaen, både inn mot valget i 2013, ved påfølgende valg og ikke minst; mellom valgene. Jeg kan yte min lille skjerv til at påvirkningskraften blir større. Det samme kan du. 

Skal vi gripe de nye mulighetene og se hva som skjer?
 
Denne teksten kommer på trykk i Psykologtidsskriftet til uka. 

Teksten ble til etter at debattredaktør Øystein Helmikstøl ringte meg og lurte på om jeg kunne skrive om dette temaet. Jeg måtte tenke meg om fordi det er et felt som jeg vanligvis ikke engasjerer meg så sterkt i, men valgte å ta utfordringen. Det er jeg glad for. For i forbindelse med arbeidet med teksten, så fikk jeg økt forståelse av viktigheten av å sette psykisk helse lenger fram på dagsorden. Takk til alle som spilte inn gode ideer og tanker underveis. Jeg vil også gi honnør til debattredaktøren. For det første for at han inviterer skribenter til bladet sitt, i stedet for å sitte og vente på at folk skal sende inn til ham. Dernest for at han overrasket positivt da jeg spurte når jeg kunne publisere dette på min blogg. Jeg hadde forventet at han skulle si "etter at vi har publisert hos oss". Men se hva han svarte:

Øystein Helmikstøl

I stedet for å tenke at "det er dumt for oss at han publiserer først" så er han raus og tenker at det er bra for dem. Fordi det kan gi dem god forhåndsomtale og kanskje gi meg, og andre, lyst til å skrive der igjen. Det er denne holdningen jeg tror (og håper) vil bli framtidens holdning blant debattredaktørene. 



Folk i de sosiale mediene og i de tradisjonelle mediene kan utfylle hverandre hvis vi ser mulighetene framfor truslene.        

Endringer på bloggen

 

Flunkende ny blogg medfører noen endringer

I dag lanserer kollega Cecilie Staude og jeg bloggen www.sosialkommunikasjon.no. En blogg som vi håper skal bli en fin møteplass for mange av oss som er interessert i kommunikasjon og det å snakke med andre mennesker. Kanskje kan du hjelpe oss til å gjøre møteplassen enda mer spennende gjennom dine erfaringer og synspunkt?


Jeg kommer til å kanalisere det meste av tanker og ideer som dreier seg om sosiale medier inn dit, samt på vår nye Facebook-side. Dette betyr at bloggen du nå leser vil bli en renere politisk blogg der valganalytikeren og statsviteren i meg vil komme tydeligere fram. Stortingvalget neste år vil være et viktig tema for meg her, og jeg håper å kunne gi dere flere av mine vurderinger og politiske analyser i tiden som kommer.

Kommentarfeltet mitt står alltid åpent for alle som har synspunkter på hvilke temaer jeg bør løfte fram. Dere som leser her, er ikke så veldig mange, men dere betyr mye for meg. Jeg ønsker nå å dreie tematikken i større grad mot det "opprinnelige"; norsk politikk. Ispedd enkelte andre temaer.

Hva synes du om det?    

Kan Twitter sette agendaen?

Tid for Raushet!

Kathrine Aspaas. Selv om hun var med i ett eller annet sangprogram på NRK (husker ikke hva det het) som jeg tilfeldigvis så, så er hun for meg Aftenposten-dama. Økonomijournalisten som gjerne skrev kommentarer med kritiske, små spark rettet mot økonomieliten. Spark med ganske flate sko. Jeg har aldri hatt henne som noen favorittkommentator. Dels fordi økonomistoffet ikke er det jeg kaster meg over i Aftenposten, og dels fordi kommentarene hennes rett og slett ikke har fenget meg. Men det har skjedd noe med kommentarene hennes i det siste, de handler mer om mennesker, mindre om penger, og jeg leser henne med større interesse.


Det har skjedd noe med kommentarene hennes fordi det i 2009 skjedde noe med Kathrine (la oss være på fornavn..). Hun sluttet i sin faste jobb i Aftenposten, hvor hun hadde vært i 13 år, startet for seg selv og begynte ganske raskt å savne sin gamle journalistidentitet. Hun ble rammet av "bylinesyken".
Samme høst skulle hun lede en samtale mellom tre forfattere i en fullstappet sal i Operaen. Samtalen skulle handle om livet, intet mindre.

- Jeg må gjøre det, tenker hun. Jeg kan ikke bare sitte her og snakke. Jeg må dele det. Jeg vil ikke være en liten lort.

Så gjør hun det.

- Det er så enkelt å snakke om sårbarhet. Det er en trygg intellektuell øvelse. Det virkelig skumle er å vise sårbarheten frem. Det skal jeg forsøke nå, for jeg har en av mitt livs aller verste dager akkurat i dag, sier hun.

Salen er helt stille.

- Søsteren min har bursdag i dag, og jeg er så misunnelig på henne at jeg nesten ikke klarer å samle tankene til denne jobben.

Misunnelig??

- Søsteren min har alt. En mann som hun elsker, og som elsker henne, to barn som hun elsker over alt i verden, et hus med hage rundt, et lekkert badeværelse, en jobb hun blomstrer i, og på toppen av det hele tar hun en master i helsefremmende arbeid - drømmestudiet mitt! Mens jeg er singel, barnløs og uten fast jobb.

Salen applauderte spontant. Fordi hun var misunnelig?? Nei, fordi hun slapp kontrollen. Var ærlig. Ga av seg selv. Viste åpent fram misunnelsen sin. En misunnelse som de fleste av oss føler på, meg selv inkludert. Den er en del av livet. Ikke en del det er grunn til å være særlig stolt av, vi bør jo heller unne mennesker enn misunne. Men like fullt, misunnelse er en del av livet.

Denne hendelsen gjorde noe med Kathrine. Hun dro ut på en reise. En reise for å utforske livet. Utforske menneskene, åpenheten og rausheten. Hun har kommet tilbake fra reisen og har nå begått en bok. "Raushetens tid" heter den. En bok som inneholder et til tider svulstig språk. Begreper som feiltastisk (erkjennelsen av å være et feilbarlig menneske), fredsjournalistikk (konfliktdempende), transposisjonering (se verden fra annen synsvinkel), sjiraffspråk (språk som har store ører og stort hjerte) og gåsehudbedrift (bedrift som skaper begeistring og som framsnakkes av andre) kan oppleves i drøyeste laget for de av oss som liker å ha begge føttene plantet sånn noenlunde i bakken. Og forfatteren balanserer på grensen til at det blir for mye av det gode. På grensen til at det tar helt av. Noen ganger går hun over grensen, noen passasjer i boka må jeg bare smile beskjemmet av - passasjer som forlag og forfatter med fordel kunne luket bort.

Jeg kunne latterliggjort alt det svulstige og fordømt alt dette positive som denne "journalistkjerringa" plutselig har fått for seg. Avvist dette som drømmerier og eventyrfortellinger. Men jeg kan ikke gjøre det, og jeg vil ikke gjøre det. Fordi jeg tror (og håper) at hun har helt rett! Boka hennes er, i det store og det hele, en bok som er fin å lese. Fin fordi den har noe ved seg som gjør forbaska godt. Noe som gir meg tro på at vi beveger oss i en retning som er bra for oss. Bra for samfunnet vårt og for oss som individer. En retning der vi tør å være sårbare fordi livet faktisk er sårbart, og der vi ønsker å dele vår sårbarhet med andre. Vi tør fordi vi opplever at det egentlig ikke er så farlig å åpne seg. Det er i grunn bare godt, både for deg selv og de du deler det med. En retning der kjærligheten til livet er sterkere enn frykten for døden. I den retningen finner vi menneskesamfunnet.

Siste kapittel i manuset til mitt eget bokprosjekt ble levert i dag. Rettelse: Vårt prosjekt! Kommuneforlaget, Cecilie og mitt prosjekt. En bok som ble noe annet enn det jeg, og vi, så for oss da vi startet for et snaut år siden. Den handler mye mer om mennesker enn jeg forestilte meg at den skulle, fordi vi har gått gjennom noe av det samme som Kathrine. Erkjennelsen av at det er deg og meg det handler om, har vokst fram og vokst seg sterkere og sterkere. Om de menneskene vi er. På godt og vondt. Kanskje derfor treffer boka hennes meg ekstra. Den rører rett og slett ved en kjerne som det er befriende at noen prøver å si hva er for noe. Vi prøver å si noe om dette, på en annen måte, i vår bok. Om vi får det til, får andre etterhvert bedømme. Kathrine prøver i sin bok, hun får det bra til - synes jeg.  

"Rasuhetens tid" gir en berettiget tro på at samfunnet faktisk blir bedre. Fordi vi mennesker blir rausere med hverandre.  

14 blå valgkretser, 4 uavgjort, 1 rødgønn

Store deler av forrige helg ble brukt på å studere og analysere situasjonen i våre 19 valgkretser, et snaut år før stortingsvalget. Mine vurderinger kan du lese hvis du klikker deg inn her.

Mister Høyre formen?

Har toppformen inne. Litt vel tidlig, eller..?

Det renner stadig på med målinger som bekrefter Høyres knallsterke posisjon for tiden. Jeg har dykket ned i bakgrunnstallene fra to fylkesmålinger som jeg har fått tilgang de siste dagene; Sentios Buskerud-måling og Infacts Akershus-måling. De gir oss svar på hvordan velgerne flokker seg om partiet nå.

For det første har partiet ekstremt høy lojalitet. Ni av ti velgere som stemte Høyre i 2009, sier at de vil stemme på partiet igjen. Ingen andre partier er i nærheten av dette lojalitetsnivået. Dernest appellerer Høyre sterkt både til de som stemte andre partier sist, og til de som satt hjemme. Ikke minst har tidligere Ap- og Frp-velgere i hopetall funnet veien til Høyre. Å holde på sine gamle velgere, samtidig som man appellerer til nye velgergrupper, er oppskriften på et brakvalg. 

Spørsmålet som nå melder seg, og som sikkert også får enkelte Høyre-menn og damer til å skjelve i bukser og skjørt, er om partiet har funnet toppformen for tidlig. Det er ett år igjen til valget, og ett år er lang tid i politikk.

Det finnes gode argument for at Høyre vil holde koken hele veien inn. Det viktigste argumentet er at de rødgrønne, med Ap i front, vil ha sittet med makten sammenhengende i åtte år ved neste års valg. Regjeringsslitasjen er synligere og ønsket om forandring er sterkere nå enn for fire år siden. Høyre er det klare førstevalget for mange som ønsker et skifte. Det borgerlige alternativet er også klarere nå enn sist. KrF og Venstre er mer vennlig innstilt til Frp, og det virker klart at et borgerlig stortingsflertall vil gi en borgerlig regjering – dette var ikke klart i 2009. «Oss eller kaos»-kortet, som Stoltenberg og co med hell har kunnet spille ut i de to foregående valgkampene, vil ikke fungere like bra nå.

Det er også for tiden ekstra stor usikkerhet knyttet til Frps oppslutning fordi målebyråene er uenige om hva som er den beste metoden. De byråene som vekter «råtallene» mot Frps gode valg i 2009, har Frp på høyere nivåer enn de to byråene, Incaft og Respons, som vekter mot Frps svake 2011-valg. Ligger Frps reelle oppslutning lavere enn det mange av partibarometrene for tiden viser, så kan det være slik at Frps lekkasjene til Høyre er enda større enn det ser ut som. I så fall har Høyre et ytterligere vektspotensial.

Sentrum er marginalisert. Sentrumsalternativet av Sp, KrF og Venstre, som laget mye krøll for Høyre på 90-tallet, er helt dødt. Historisk har Høyre gjort det best når sentrum har vært svake. Ingen ting tyder i dag på at sentrum vil vitaliseres på kort sikt.

Det finnes også noen bra argument for at Høyres oppslutning ikke vil holde. Finanskrisen, og regjeringens gode håndtering av den like før valget i 2009, bidro til å gi Ap akkurat det løftet det trengte for å forsvare flertallet. Økonomiske krisetider kan slå inn igjen og gi Ap nok en styringseffekt.

Høyre har ingen god valgkamphistorikk. I fire av de fem siste stortingsvalgkampene har Høyre falt til dels tungt inn mot valget (unntaket var i 2009). Det henger bl.a. sammen med at Høyre er et svakere valgkampparti enn hovedmotstanderen Ap, både målt i penger og organisering. Det kommer særlig til syne i stortingsvalgkampene. Og Jens Stoltenberg er, på sitt beste, en bedre debattant enn Erna Solberg. I valgkampens sluttfase kan innsats i viktige TV-debatter spille en viss rolle.

Selv om det borgerlige alternativet er klarere enn sist, så er det ikke akkurat glassklart. Vi vet ikke hva slags regjering vi får med et borgerlig flertall. Blir det en Høyre+Frp-regjering? Blir det en H+KrF+V-regjering? Blir det en ren Høyre-regjering? Eller skal alle fire partiene regjere sammen?

Det viktigste er likevel dette: Høyre kommer til å bli mer utfordret på hva slags politikk det vil føre i regjering. Oppslutningen har økt på misnøye med de sittende og ønske om noe annet. Jo nærmere valget vi kommer, jo mer vil mediene fokusere på hva dette annet faktisk er. Her må Høyre balansere mellom å kommunisere at partiet står for en annen kurs enn Ap på sentrale områder, parallelt med at man må si det som er sannheten; nemlig at Høyres politikk slett ikke er radikalt annerledes.

Høyre kan her komme til å forskreve seg.



Teksten er en lettere omskrevet versjon av en kronikk som stod på trykk i Drammens Tidende i går. 

Vil du lage omslaget på boka vår?

Det er noen måneder siden det ble klart at jeg skulle debutere som bokforfatter. Tiden etterpå har vært en prosess fylt av tro, tvil, fortvilelse og glede. Tro på at dette blir skikkelig bra. Tvil om dette egentlig holder mål. Fortvilelse over at ordene ikke kommer ut. Glede over at ordene kommer ut. Nå begynner denne lærerike prosessen å gå mot en slutt. En solid sluttspurt gjenstår, men manuset skal leveres medio oktober.

Det er nå også tid for å tenke på hvordan bokomslaget skal se ut. Vi vil at du eller noen du kjenner kan være med og tenke sammen med oss. Min medforfatter Cecilie Staude, vårt forlag Kommuneforlaget og jeg synes derfor det er en god ide å invitere kreative folk til en konkurranse til hvordan dette omslaget kan se ut. Vi har derfor laget denne invitasjonen til alle som kan ha gode forslag å komme med:

Vi holder i disse dager på med boken Sosial kommunikasjon – Personlig. Samtale. Verdi. Boken vil handle om hvordan mennesker i økende grad bruker sosiale medier til å snakke med hverandre, og hva dette betyr for den enkelte og for samfunnet vårt. Hovedbudskapet i boken handler om at vår kommunikasjon går i en mer sosial retning; vi blir mer personlige og mer dialog- og verdiorienterte.

Boken, som kommer ut i årsskiftet 2012/13, trenger et omslag som illustrerer dette budskapet. Til det trenger vi din hjelp. Kan du eller noen av dine venner designe et forslag til bokomslag som får frem at personlig kommunikasjon, tuftet på likeverd mellom mennesker, gjensidig kan tilføre noe og skape verdi for hverandre? Kort sagt; kan du visualisere at samtaler mellom mennesker i sosiale medier kan være noe positivt? Hvis ja, så vil vi gjerne at du hjelper oss.

Alle innsendte forslag vil honoreres med en stor takk fra oss. Det bidraget vi synes illustrerer budskapet vårt aller best, blir kreditert for omslaget i boken, i tillegg vil vinneren motta designerhonorar på 8 000 kr fra Kommuneforlaget.

Fristen for innlevering av forslag er 1.november 2012.

Vil du være med?
Sjekk Kommuneforlagets konkurranseside for å delta.

Kampen om utjevningsmandatene

I går trykket Drammens Tidende min kronikk om utjevningsmandater. Teksten, som du finner under, er et forsøk på å forklare dette elementet i vår valgordning på en noenlunde lettfattelig måte. Den er Buskerud-vinklet, men bør ha interesse for alle som er interessert i tematikken. For de som vil ha en mer teknisk og matematisk redegjørelse av hvordan utjevningsmandatene fordeles, kan jeg anbefale Bernt Aardals nettartikkel  Se gjerne også Pollofpolls sin beregning over hvordan utjevningsmandatene ligger an til å bli fordelt neste gang, gitt femti landsmålinger februar - juni. Under kronikken finner du forvørig prognosetallene for Buskerud valgkrets som jeg utarbeidet på oppdrag for Drammens Tidende sist torsdag.



I forrige uke laget jeg en beregning for Drammens Tidende som viste antatt mandatfordeling i Buskerud hvis det var stortingsvalg nå. Beregningen ga tre mandater til Høyre, tre til Ap og to til Frp, mens Sp lå inne med utjevningsmandatet i fylket. Avisen valgte å vinkle tallene mot utjevningsmandatet og en form for duell mellom Venstres trolige toppkandidat Rebekka Borsch (som jeg hadde inne på forrige prognose og som jeg av Borsch har blitt gjort oppmerksom på allerede er nominert på topplassen - takk!) og Sps Buskerud-topp PerOlaf Lundteigen. Det er en forenkling av virkeligheten for det er flere om utjevningsbeinet. I øyeblikket har også SV, Høyre og Ap realistiske muligheter for et slikt mandat. KrF og Frp er for tiden lenger unna, men kan ikke avskrives helt hvis velgerpreferansene endrer seg noe.

Denne dama (Rebekka Borsch) kan danke ut Per Olaf Lundteigen
fra "utjevningstronen" i Buskerud. Men det er flere om utjevningsbeinet..

Hva er disse utjevningsmandatene egentlig for noe? Det spørsmålet får jeg ofte, særlig i forbindelse med valgene. Og det er forståelig at folk lurer, for det er en vrien oppgave å forklare på en lettfattelig måte. Den letteste pedagogiske delen av svaret er å si at for at et parti skal ha sjans på utjevningsmandat, så må partiet oppnå fire prosent eller mer nasjonalt. Faller partiet under denne sperregrensen, som Venstre gjorde ved forrige stortingsvalg, så faller også partiet og alle deres kandidater ut av kampen om utjevningsmandatene. Både SV, Venstre, KrF og Sp kjemper for tiden en kamp mot sperregrensen.


En vanlig misforståelse er å tro at sperregrensen gjelder for tildeling av samtlige stortingsmandater. Men det er utelukkende for tildeling av de 19 utjevningsmandatene at denne grensen har betydning. For tildeling av de andre 150 distriktsmandatene er det oppslutningen i hvert fylke isolert som bestemmer fordelingen. Selv om Venstre kom under sperregrensen sist, så hadde partiet styrke nok for å plukke et mandat i både Oslo og Akershus, slik at man likevel fikk to representanter på Stortinget i inneværende periode. Kystpartiet hadde minimal oppslutning nasjonalt, men partiet og toppkandidaten Steinar Bastesen var så populære i Nordland at det sikret ham stortingsplass i to perioder; 1997-2005.

I Buskerud ligger grensen for et direkte distriktsmandat på drøyt sju prosent. Klarer f.eks Buskerud Sp og Lundteigen å nyte godt av en lokalsykehuseffekt i fylket som sender partiet et stykke over sju prosent, så vil det gi Lundteigen en stortingsplass selv om Sp skulle havne på 3,9 prosent eller lavere nasjonalt. I praksis er dette imidlertid et lite trolig scenario; Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landsgjennomsnittet. Buskerud Venstre, SV og KrF ligger alltid lavere enn deres respektive landssnitt. Slik det der ut nå, så er dermed utjevningsmandatet det samtlige småpartier her må håpe på, ett år før valget.

 Etter at de 150 distriktsmandatene er fordelt, deriblant Buskeruds åtte, så skal utjevningsmandatene fordeles. Tidligere var det åtte utjevningsmandater til fordeling, men ved valget i 2005 ble kvoten økt til 19. Nå har alle fylker ett utjevningsmandat hver. Først finner man ut hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal ha. Poenget med ordningen ligger i ordet; den skal jevne ut. Partier som kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene, skal komme bedre ut etter fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Ved valget i 2009 kom KrF skjevt ut og fikk kun fire distriktsmandater. Utjevningsordningen jevnet dette ut ved at partiet ble tildelt hele seksutjevningsmandater. SV fikk den gang fem utjevningsmandater, Høyre og Frp tre hver og Sp to. Når man har funnet ut hvor mange utjevningsmandater partiene skal ha, gjelder det å finne i hvilke fylker partiene skal ha disse. Dette er en nervepirrende valgkveldaffære for alle kandidater som er aktuelle for utjevningsmandat, livene deres kan bli snudd på hodet – avhengig av om marginene går stang inn eller ut. For noen kan drømmen om en politisk rikskarriere bli knust av ørlite for små kvotienter, for andre blir den virkelig.

 Under den gamle valgordningen fikk Buskerud utjevningsmandat kun en gang, i 1993, da det gikk til Frp og Roy Wetterstad. Wetterstad meldte seg for øvrig ut av Frp kort tid etter og fullførte sin stortingsperiode som uavhengig representant. Mens under den nye ordningen har utjevningsmandatet i Buskerud tilfalt Sp og Lundteigen både i 2005 og 2009. Han har hatt marginene med seg. Det kan skje igjen. Eller Rebekka Borsch kan bli historisk. Eller skal virkelig Ap få sitt livs første utjevningsmandat? Eller kanskje.. Heldigvis kan ikke valgutfallet forutses nøyaktig. Det betyr at de som nå snart nomineres, har mye å kjempe for.

Utjevningsmandatet bør bidra til økt kamplyst.            

Prognosetallene for Buskerud er basert på gjennomsnittet av fem nasjonale meningsmålinger fra ulike byråer tatt opp i perioden 17.06 – 29.07., regnet om til Buskerud valgkrets v.h.a. en fylkesfaktor som primært baserer seg på valgstatistikk i fylket. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de åtte distriktsmandatene. Frp holder det siste distriktsmandatet i fylket på denne prognosen. Høyre er nærmest å kapre dette.

Kan Susanne Kaluza leve av bloggen sin?

Susanne Kaluza. Ikke hørt om dama? Det hadde ikke jeg heller. Inntil jeg leste denne artikkelen på det gode medienettstedet journalisten.no i forrige uke, skrevet av Glenn Slydal Johansen. Og fant ut at hun har jobbet ti år i Dagbladet. Men nå er det slutt. For nå har hun, med to små barn og huslån, sagt opp og skal satse på å leve av bloggen sin. Frisk satsing, tenkte jeg.

Ikke lenge etter at jeg hadde tenkt det, ringte en journalist ved navn Embret Rognerød i Dagens Næringsliv og ville ha kommentarer til Susanne Kaluza og hennes veivalg. Hvor mange lever av bloggen sin? Hvordan har det norske bloggmarkedet utviklet seg? Hvordan er blogg-Norge stilt sammenlignet med Sverige og andre land? Dette var spørsmål han ville ha svar på.

Faksmile fra Dagens Næringsliv 07.07

Jeg svarte etter beste evne, men alle svar ble ikke like gode. Bl.a. fordi det, såvidt meg bekjent, ikke finnes noen tall på hvor mange som lever av bloggen sin. Det jeg vet er at mange er det ikke. Fordi det er krevende å leve av bloggen. Svært krevende. Du må ha et talent, du må kunne levere innhold som oppleves interessant for mange innenfor nisjen du blogger i, du må klare å markedsføre bloggen din og du må ha samarbeidspartnere som kan betale, eller annonser som du kan leve av. I tillegg kan du, som meg selv, bruke bloggen til å bygge relasjoner som kan gi betalte oppdrag av typen foredrag, kurs eller workshops.

Susanne Kaluza har utvilsomt mye av dette. Etter en titt på bloggen hennes er det lett å se at hun har et åpenbart talent for å skrive. Hun skriver lett og godt. Hun har en nisje; mat, som mange interesserer seg for og vil lese mer om. Men dette er ikke en ren matblogg for hun kombinerer også ved bl.a. å gi nyttige tips om aktiviteter for barn. Hun er personlig, og noen ganger privat, men mer personlig enn privat. Det gir bloggen hennes en stemme som er hennes, som skaper nærhet til leserne, uten at hun deler mer enn hun er komfortabel med å dele. Trolig appellerer bloggen mest til kvinner i 20-, 30- og 40-årene, men sikkert noen menn også.

Faksmile fra Drammens Tidende 10.07.

I går ringte Siri Narverud Moen, journalist i Drammens Tidende. Hva hun lurte på? Jo, om jeg kunne si noe om Susanne Kaluza og hennes veivalg. For Kaluza har tilknytning til Drammen (trolig oppvokst der, men bor i Oslo nå, etter hva jeg har søkt meg til..). Og dermed har lokalavisen en fin, lokal inngang på saken.

Kan vi snakke om en trend, lurte DT-journalisten bl.a. på. Det er for drøyt, tenkte jeg, all den tid dette gjelder svært få. I stedet svarte jeg på noe litt annet, som jeg også ble sitert på, nemlig at det snarere er en trend som handler om at bloggere utfyller den tradisjonelle journalistikken. I en tid der mediehus, ikke bare i Norge, men de fleste steder i verden kutter kostnader, i kjølvannet av finanskrise og sviktende opplagstall, så gis bloggere bedre anledning og mer rom for å tilføre leserne noe annet enn det de får i sine lokale medier og riksmedier. En blogg vil aldri kunne erstatte avisen, men den kan supplere og utfylle.

Bloggere, som Susanna Kaluza, er mye smalere enn en avis. Dette skaper begrensninger, men også muligheter. Muligheter for å gå mer i dybden i sin nisje, få mer dedikerte lesere, være nærmere dem og realisere egne ideer i større grad. Du har ikke en redaktør eller en nyhetsleder som sjefer over deg, du er både din egen journalist og redaktør.

Tilbake til åpningsspørsmålet; kan hun leve av bloggen sin? Jeg vet virkelig ikke, men det blir interessant å se. Får hun det til, uten å gå på kommersiell akkord med seg selv, så er det bare å applaudere.


Livet er for kort til å la være å følge noen av de drømmene vi har.


Hva betyr bloggere og blogging for deg?