Velgertrendene i desember

Hva er vel bedre enn å avrunde 2009 med å summere opp velgerbevegelsene i julemåneden?

Mine målingsanalyser på Minerva kommer til å bli redusert til annenhver måned i "mellomåret" 2010. Derfor vil jeg annenhver måned også legge ut en litt nedstrippet analyseversjon på bloggen min i stedet.

Jeg har kun registrert seks publiserte målinger i desember (mot ca ti i en normal måned). Nedenfor finner du alle desembertallene som jeg har samlet inn.

Sprikene er denne gang spesielt store hva gjelder Rødt og Ap. Dessverre for de av dere som har sans for Rødt, så er nok Opinions 3,1 skivebom. Samme byrå bommer (som vanlig) trolig også på Ap ved at de ligger for lavt her.

Summerer jeg sammen tallene og deler på antall målinger, så kommer jeg ut med følgende gjennomsnittstall for desember måned:

Effektene av Aps nedtur slo som ventet ut for fullt denne måneden. Årsaker til nedgangen, som var godt synlig mot slutten av november, gjorde jeg relativt grundig rede for sist. SV har faktisk klart å hente noen av de misfornøyde Ap-velgerne slik at de igjen har sjutallet inne. Sikkert en sårt tiltrengt opptur for et hardt presset regjeringsparti. Men siden Sp har falt om lag like mye som SV har økt etter valget, så er den samlede tilbakegangen for de tre regjeringspartiene like fullt massiv; 4,6 prosentpoeng. Dette innebærer en velgerflukt fra de rødgrønne på netto om lag 125 000 velgere.

Venstre fortsetter sine balansekunster rundt sperregrensen, mens KrF ligger flatt på det svake valgnivået. Høyre viderefører sin mer eller mindre sammenhengende opptur fra i sommer. Mens Frp omsider kan synes å ha stanset sitt fall for denne gang. Vi ser også at tross Høyres sterke vekst, så er det fortsatt litt igjen til Frps nivå. Samlet sett ligger de to høyrepartiene på 44,6 prosent. Det er 4,5 prosentpoeng over det historisk høye blå valgresultatetet på 40,1 prosent i høst.

Betyr det at Stortinget ville blitt helblått hvis det var valg i dag? Nei. Den Celius-simulerte mandatfordelingen som jeg har foretatt nedenfor viser at H+Frp ville manglet sju mandater på flertall.






Hva hvis vi senker både Venstre og KrF til 3,9 prosent slik at de begge havner under sperregrensen da? Jeg kommer da ut med to mandater for Venstre (ett i Oslo og ett i Akershus - altså som ved valget), og tre mandater for KrF (Hordaland, Rogaland og Vest-Agder). H+Frp ville fått 83 mandater og dermed manglet to på flertall. Vippepunktet ved en slik situasjon med både KrF og V under sperregrensen og et jevnbyrdig forhold mellom de to blå, synes å ligge rundt 47 prosent (f.eks. 23 til H og 24 til Frp) for et heltblått flertall. Er både Venstre og KrF over sperren, så trenger H+Frp antagelig tett på 50 prosent av stemmene for å kapre flertallet.

Det er derfor god grunn for både H og Frp å regne med både KrF og Venstre i de strategiske vurderingene inn mot valget i 2013. Jeg har tidligere hevdet at et H+Frp-flertall synes urealistisk. Det fastholder jeg, selv om muligheten nok er økt litt etter valget i høst.

Høyrebølge

Denne analysen min stod på trykk i Drammens Tidende for et par uker siden:

Høyrebølge



I sommer lå Høyre langt nede. Nå er partiet i fint slag. Hva har skjedd?


For et halvt år siden ble det her i avisen publisert en meningsmåling som viste stusselige 12 prosent til Høyre i Buskerud – ett av partiets beste fylker. I valgkampen vokste partiet, og valgresultatet ble småpene 19,4 prosent og to Buskerud-mandater med god margin. Deretter har framgangen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger viser at Høyre nå har et Buskerud-nivå på 22-23 prosent inne. Det smaker det, om enn ikke akkurat 80-tall av, så i alle fall en smule fjærkre. Vi snakker altså om noe bortimot en Høyre-dobling på få måneder. Hva har skjedd?

Svaret er sammensatt. Men framgangen henger, slik jeg ser det, i hovedsak sammen med to forhold:

1. Høyre er gode.
2. De andre opposisjonspartiene roter og sliter.


For å ta det første først: Partileder Erna Solberg gjorde flere sterke TV-opptredener, den aller beste i Kristiansand i starten av valgkampen. Det bidro til å snu medievinklingen fra ”nedtur-Erna” til ”comeback-Erna”. Enda viktigere; trygghet og skole ble to sentrale elementer ved dette valget. Det profilerte Høyre på siden partiet nyter stor velgertroverdighet på begge felt. I tillegg ble Høyre for mange borgerlig orienterte velgere det beste håpet i.f.t. å stable et regjeringsalternativ på bena. Etter valget har Høyre, representert gjennom flere ferske, sterke stortingsnavn, framstått ryddige og gode til å få fram egen politikk.


Høyre har også fått god drahjelp fra sentrum. Venstre og Lars Sponheim rotet det til for seg selv ved å snakke altfor mye om regjeringsspill og garantier framfor å fokusere på egen politikk. Det førte til store lekkasjer til Høyre. Dessuten mistet Venstre en del av de velgerne som stemte taktisk i 2005 for å dra partiet over sperregrensen. Også til KrF har Høyre hatt et positivt bytteforhold de siste månedene. Høybråtens (og Sponheims) utpeking av Solberg som deres felles statsministerkandidat, hjalp godt på Høyres oppslutning.

Frp, med Siv Jensen i front, gjorde en tam valgkamp. Partiet kom i forsvarsposisjon og man ble kraftig kjørt på sammenhengene i politikken sin. Da er ikke partiet like godt. Frp fikk ikke godt nok fram partiets tre klart beste velgersaker; innvandring, eldreomsorg og skatt. Det sterke regjeringsfokuset ble også et dårlig tema for Frp. Etter valget har Frp slett ikke greid å komme på offensiven. Man er i stedet blitt stilt i skyggen av Høyre. På forunderlig vis er Frp, satt noe på spissen, nesten blitt redusert til Mette Hanekamhaug.


På toppen av det hele har jammen også Ap og Jens Stoltenberg de siste ukene gitt vekk noen av sine velgere til Høyre ved å komme med et sykefraværsforslag som det lukter Høyre av, samt drukne statsbudsjettet sitt i biodiesel. Er det de mildt sagt Stoltenberg-kritiske biografiene av Karita Bekkemellem, ført i pennen av DT-redaktør Odd Myklebust, og Åslaug Haga (hun kaller det rett nok en roman) som har fått vår statsminister til å kline til på begge områder samtidig?


Høyre kan imidlertid ikke forvente denne type drahjelp fra sine viktigste velgerkonkurrenter over tid. De store velgervandringene i retning Høyre de siste månedene, viser hvor fort velgertrender kan oppstå. De viser også hvor troløse mange moderne velgere er. Ting ser like fullt mye lysere ut for Høyre nå. Høyre har også den fordel at en del grunnleggende velgerstrukturer jobber i deres retning. Jeg tenker da primært på urbaniseringen, utdanningseksplosjonen og inntektsveksten. Kort sagt: Jo flere urbane mennesker med høy utdanning og høy inntekt det finnes i velgermassen, jo bedre er det for Høyre. For dette er velgergrupper der partiet som regel scorer høyt.

På kort sikt er det valget i 2011 som er neste Høyre-mål. I Buskerud skal meget sterke 07-resultater i kommuner som Øvre Eiker og Hurum forsvares. Og utstillingsvinduet Drammen vil Høyre selvsagt beholde og dermed slå tilbake Kolberg-initiativet ”Blå byer blir røde”. Deler av venstresiden peker på at Høyre har blitt store i Drammen fordi de ikke fører ”skikkelig” høyrepolitikk. De kan ha et poeng. Samtidig er det også slik at styring gjerne virker modererende. Eller sentrumsorienterende om du heller vil.

To år er imidlertid veldig lang tid i politikk. Ja, nesten en hel, liten evighet. Velgerpreferansene kan derfor endre seg både en og fem ganger innen den tid. Det gjør politikken ekstra spennende. Både for politikere, velgere og de av oss som forsøker å forklare hvorfor velgerne hopper dit de hopper.

Innvandrere i kommunestyrene - ti på topp

Julen er bl.a. brukt til å lese "Det nære demokratiet". Dette er den fjerde boken i regi av Institutt for samfunnsforskning som tar for seg lokalvalgene.

2007-valget bød på flere spennende forskningtemaer å belyse. Dessverre tar ikke forskerne tak i det mest spennende av dem alle. Nemlig det faktum at de styrende overraskende mange steder gikk betydelig fram. For det normale er jo at de styrende blir straffet av velgerne ved valget. Hvorfor man ikke vier et kapittel for å se på mulige årsaker som kan forklare dette nye fenomenet, er for meg en gåte. Men interesserte får, i alle fall inntil videre, nøye seg med de betraktningene  jeg gjorde rundt dette temaet for et par år siden.

Dette betyr likevel ikke at boken er uinteressant. Tvert i mot. Her er det flust av interessante tall (for de av oss som liker slikt da..). Noe av det mest fengende var oversikten over kommunestyrerepresentantenes landbakgrunn som Statistisk sentralbyrå har satt sammen for forskerne Tor Bjørklund og Johannes Bergh. Den viser følgende følgende "ti på topp"-liste hva gjelder representanter med ikke-vestlig landbakgrunn:

1. Iran 20 stk (iranere utgjør 6,4 prosent av total ikke-vestlig innvandringsbefolkning)
2. Pakistan 18 (12,3)
3. India 14 (3,3)
4. Irak 8 (9,3)
5. Somalia 8 (8,5)
6. Sri Lanka 8 (5,5)
7. Tyrkia 6 (6,3)
8. Libanon 3 (0,9)
9. Tanzania 3 (0,3)
10. Argentina 2 (0,2)

Totalt har 120 kommunestyrerepresentanter ikke-vestlig bakgrunn. Det er en marginal økning fra 106 i perioden 2003-2007. Det utgjør 1,1 prosent av alle kommunestyrepresentanter i landet, og slik sett er ikke-vestlige innvandrere klart underrepresentert siden de utgjør opp i mot fire prosent av det totale antall stemmeberettigede.

Hva tror du er grunnen til at særlig iranere og indere utmerker seg positivt på statistikken?

Nyttårsløfte

Jeg har gitt Romerikes Blad sin lederskribent noen innspill vedrørerende valgordningen. Og jeg kan love fullt trykk på dette viktige spørsmålet også i 2010.

Det er et nyttårsløfte!

Trivelig jul!

Ønsker alle mine faste lesere (det er faktisk noen hundre) og de som bare slenger innom i ny og ne (det er noen enda flere) en trivelig, munter og fredfylt jul. En jul som kanskje også kan gi litt rom for livsrefleksjon og ettertanke midt i mellom gaver og mat og drikke..?

Jeg kommer snart sterkt tilbake!

Julebudskapet er Guds nærvær

I forbindelse med siste utgave av et Statoil-blad jeg skriver for, gjorde jeg intervju med et par prester som er tilknyttet Sjømannskirken. Limer det inn under her, til mulig glede for andre og nye lesere:


- Julebudskapet er Guds nærvær



Sjømannskirken har ni nordsjøprester som besøker plattformer, supplyskip og drar på hjemmebesøk. Vi har intervjuet to av dem.

- Jeg ble prest ved en kombinasjon av flere forhold. Min far var prest. Da jeg var barn var jeg med ham på mye av det han holdt på med. Det påvirket meg. Jeg så at å være prest var et mangesidig yrke hvor du kom tett på mennesker i mange ulike typer livssituasjoner. Det fascinerte meg og inspirerte meg, sier Tormod Woxen. Han har Gullfaks A, B, C, Veslefrikk, Huldra og Norne i sin ”portefølje”.

- Jeg ble prest fordi mange ville jeg skulle jobbe som prest. Jeg hadde tatt utdannelsen, blitt mamma og trengte en dytt til å søke jobb, sier Annette Tronsen Spilling. Hun har Heidrun, Åsgard A og B, Heimdal, Draupner og Gjøa som sine ansvarsområder.


Guds nærvær
Hva går hovedoppgaven deres som nordsjøprester egentlig ut på?

- Det handler om å være til stede for folk. Jeg er ansatt av Sjømannskirken for å være der for alle om bord. Har folk tid og anledning, slår vi av en prat, sier Annette.

- Vår oppgave som nordsjøprester er å være nærværende i miljøet og være opptatt av det våre målgrupper er opptatt av, påpeker Tormod.

En viktig kirkehøytid står for døren. Hva er essensen i julebudskapet?
- Nærvær! Julen viser at Gud er så nærværende at Han kom helt inn i vår livssituasjon og ble menneske som deg og meg.

Hvorfor valgte Gud å bli menneske?
- Hadde vi kjent til alle Guds tanker, så ville vi vært Gud lik. Gud valgte det slik, om vi skjønner det eller ikke. Kanskje har det med nærværskompetanse å gjøre. Slik så Gud at Han kunne komme oss helt nær, undrer han.

Mens Annette kommer på en sang som hun lærte for mange år siden, som hun mener oppsummerer mye:
Gud bor i et lys, dit ingen kan nå.
Gud kan vi ei se og ikke forstå.
Men Gud kommer hit, han vil være her.
Så blir han et barn som Maria bær.

- Vi trenger ritualer

Hvorfor er det så mange som går i kirken på julaften?
- Tradisjoner er viktig for oss. Høre salmer og kjenne igjen tekster - det vekker minner. Det er også godt å komme sammen med andre mennesker og vise at det kristne budskapet betyr noe for oss. Vi trenger ritualer og rytmer i livet, fastslår Annette.

Ellers i året er det imidlertid tynt med folk i kirken. Hva kan kirken gjøre for å endre på det?
- Vi må forandre folks tankegang om at i kirken går vi bare når vi er religiøse nok. Vi har ingen granskningskommisjon foran kirkene våre som kontrollerer hvor lite eller mye religiøse vi er. Du kan komme til kirken akkurat som du er, med dine tvil og tanker, sier Tormod.

Hva er Kirken godt for i så måte?
- Utgangspunktet er at vi alle er mennesker på vandring gjennom livet. Da er det godt av og til å stoppe opp og reflektere litt. Kirken er et sted for refleksjon, mener han.

Hvordan er Sjømannskirkens tilbud offshore nå i julen?
- I julen holder vi gudstjeneste, hvis det ønskes, og vi er i miljøet som sosiale kristne medmennesker. Da er det ca 40 rigger som ber om prest. Vi prøver å skaffe nok vikarer og bruker mange som ikke formelt er prester. Jeg prøver å besøke mine plattformer på de ulike skift ca. to ganger i året. Annenhver jul er jeg på jobb. I fjor rakk jeg to plattformer i juletida, sier Annette.

Hvordan er det ellers i året?
- Da er det samtalen som er det høyest prioritert. Flere steder har vi deltatt på sikkerhetsmøter, holdt små foredrag og innlegg om ulike temaer. Vi tar utfordringene når de kommer.

Samtalepartnere
Folk som jobber offshore og har lyst til å snakke med dere om ting som er litt vanskelig i livet sitt, men som kanskje har en sperre mot å ta kontakt - hva bør de gjøre?
- Det er alltid vanskelig å snakke om personlige ting. Likevel kan det være veldig nyttig og befriende. Som nordsjøprest har jeg taushetsplikt og rapporterer ikke til noen instans. Derfor er vi samtalepartnere som folk kan være trygge på, sier Tormod.

- Jeg kan forstå at det er vanskelig å ta kontakt, sier Annette. Jeg sitter i pauserommene, oppholdsrom, kommer rundt på kontorer og er lett å ta tak i.
Så du sitter ikke på et kontor?
- Nei, folk trenger ikke oppsøke meg på et kontor for det har jeg ikke fast. E-post adresse går det også an å bruke. Mange synes det er vanskelig å snakke med en ”profesjonell” hjelper. Husk at ingen kan leve livet uten deg selv! Ingen skal ta fra deg kontrollen. Men det er godt å ha noen å dele vonde ting med og ikke gå og tenke alene. Mange opplever det å sette ord på utfordringene som en hjelp til å takle det.

- Offshoremennesker er som andre mennesker
Basert på deres erfaringer - er det noen særtrekk i temaer som offshorearbeidere tar opp i samtaler med dere?
- Nei, svarer de samstemt. Vi er alle mennesker med menneskelige gleder og sorger. Offshorearbeidere har ikke særskilte problemer som ikke fins også andre steder, mener Tormod.

Du har erfaring fra konflikthåndtering. Den måten som offshorearbeidere jobber på, med fire uker av og to intense uker på - skaper det noen spesielle utfordringer ift. konflikter?
- Et problem med den arbeidsrytmen er selvfølgelig den lange tiden de er hjemmefra.

Hva er problemet med det?
- Det er jo ofte slik at merkedager, spørsmål angående barna, ting i forbindelse med forpliktelser på land etc., skjer når man er langt uti havet. Det kan noen ganger være belastende. Samtidig er det mange fordeler med arbeidsrytmen også. Når man er hjemme er man helt og fullt hjemme, avslutter han.

Gå inn på http://www.sjomannskirken.no/ for mer informasjon om Sjømannskirkens arbeid både offshore og andre steder.

Hjelp!

Jeg forsøker å få en tabell i word over i et blogginnlegg, men får det bare ikke til. Har derfor ett grunnleggende spørsmål: Er dette egentlig mulig å få til? Hvis ja, kan en vennligsinnet leser forklare hvordan - på en så lettfattelig måte at selv jeg forstår det....

Høyre har 27 prosent i Akershus

OK, jeg innrømmer det glatt: Medieinteressen for mine prognoser og analytiske vurderinger falt som en stein etter stortingsvalget. Litt kjipt, men også litt deilig siden det frigjør tid til andre ting. Helt dødt er det dog ikke. Den største lokalavisen i Akershus; Romerikes Blad, ba meg nylig lage en oppdatert prognose for fylket.

Min prognose, som ble regnet ut pr 10.desember og som da baserte seg på snittet av de fem siste nasjonale målingene samt valgstatistikken i fylket ved stortingsvalget, ga følgende tall (+- fra stortingsvalget):

Rødt 1,1 +0,3
SV 6,2 +0,5 1 mandat
Ap 28,6 -5,1 5 mandater
Sp 2,8 -0,3
KrF 3,4 +0,3 1 utjevningsmandat
V 5,3 +0,4 1 mandat
H 26,9 +3,8 5 mandater +1
Frp 24,3 -0,1 4 mandater
Andre 1,4 +0,3

Mandatberegningen er foretatt under forutsetning av at Akershus får ett mandat mer i 2013.

Avisens dyktige politiske redaktør, Lars Hansen og en journalist laget denne saken på basis av mine tall:

Høyre fester grepet
Med en oppslutning på 26,9 prosent og fem mandater fra Akershus er Høyre oppe på 2001-nivå.

Av: Brede Høgseth Wardrum og Lars M. J. Hansen

Meningsmålingene etter stortingsvalget har så å si alle vist den samme tendensen: Arbeiderpartiet faller som en stein, mens Høyre fester grepet som en seriøs hovedutfordrer til Frp som det største opposisjonspartiet. I Akershus som de siste 12
årene har vært Høyres beste fylke, er Erna Solbergs parti nesten jevnstort med Ap.
– Vi har fått inn mange nye friske, sultne folk i viktige posisjoner. De jobber hardt hver dag for å komme inn i regjeringskontorene. Dette kan være en av årsakene.
Det er synd at formtoppen kom litt for seint i forhold til valget, men nå jobber vi for å forsvare posisjonen vår i lokalvalget. Da er gode meningsmålinger
fine vitamininnsprøytninger, sier André Dahl til Romerikes
Blad.

Ettervalgvind
Valganalytiker Svein Tore Marthinsen som er i ferd med å gjøre ullsokning av seg, mener partiet har vært flinke til å utnytte medvinden etter Erna-effekten i
sluttfasen i valgkampen.
– Partiet har også framstått som det mest synlige og ledende opposisjonspartiet etter valget og stilt Frp i skyggen – godt hjulpet av flere, nye dyktige folk på
Tinget. Frp er – svært spissformulert – blitt redusert til Mette
Hanekamhaug, mener Marthinsen.
Han legger til at avgiftsfokus alltid gagner Høyre, og gjennom biodiesel-håndteringen
har Ap skyflet noen av sine velgere rett i fanget på Høyre.

Mer normalt nivå
Aps tilbakegang skyldes mye den nevnte avgiften på biodiesel, men også generelt mye negativt fokus på regjeringspartiets disposisjoner.
En nedgang på 5,1 prosentpoeng innebærer at partiet har mistet 15.000 velgere i
Akershus siden valget.
– Jeg er ikke overrasket. November var ikke akkurat vår beste måned, særlig på grunn av biodiesel-saken. Her ble det skapt et bilde av en regjering som roter det til veldig, og jeg tror dette er noe av hovedårsaken til fallet på meningsmålingene.
Nå skal det sies at det er nye målinger nesten hver uke, hvor noen går fram og noen tilbake. Men det er valgnatta som teller, og da vant vi, sier Myrli.

– Aps nedgang er kraftig, men handler ikke bare om negativt fokus de siste månedene. Partiet mobiliserte nok maksimalt valgdagen og er nok nærmere «normalen» nå, sier Marthinsen.

Ikke bekymret
Fremskrittspartiets Hans Frode Asmyhr er ikke bekymret over Høyres store framgang, samtidig som hans parti står omtrent stille.
– Vi ønsker Høyre alt godt, og konstaterer at de har jobbet bra den siste tiden. Dessuten er vi avhengig av at Høyre gjør det bra, dersom vi skal få et borgerlig alternativ til dagens regjering. Det kan bli lettere å få til et borgerlig
samarbeid hvis Høyre og Frp har noenlunde jevn oppslutning, sier Asmyhr.

Svein Tore Marthinsen har regnet ut at befolkningsveksten gjør at Akershus trolig får en ekstra, altså 17 representanter på Stortinget i 2013. Det femtemandatet
er akkurat nå i lomma på Norges nest eldste parti.

Det verste som kunne skje

Det verste som kunne skje på klimatoppmøtet i København, skjedde. Man kom i land med en dårlig avtale. En vag avtale uten klare forpliktelser, men med noen fromme ønsker. Dette var møtet som skulle være det virkelig store miljøvendepunktet i verden. Det ble en fiasko. Statsledere prøver nå febrilsk å forsvare denne fiaskoen, men det blir bare patetisk å høre på.

Etter mitt skjønn hadde det vært langt bedre om møtet endte i fullt brudd fordi man da ville bli fort tvunget til å sette seg sammen igjen neste år. Da ville man hatt et press som er helt nødvendig for å få på plass reelle tiltak. Nå kan man i stedet bruke denne vage avtalen som en slags sovepute. Det er slett ikke bra.

Miljøfiaskoen i Køben er en ny påminnelse om at spillteorien "Fangens dilemma" har stor forklaringskraft på dette feltet. Det er rasjonelt for den enkelte aktør å overlate til alle andre å gjøre noe. Når alle tenker slik, blir det til at ingen gjør noe - noe som er det verste kollektivt sett.

Miljømissen er også nok en illustrasjon på at verden skriker etter et overnasjonalt organ på verdensbasis. Hverken nasjonalstater eller FN er i nærheten av å være tilstrekkelig.

Dessverre.

Nye Oslo-tall: Klart borgerlig flertall

Det mest interessante lokalvalgslaget i 2011 vil stå i Oslo. For noen uker siden laget jeg en Oslo-analyse basert på tilgjengelig informasjon som forelå da. Der kom jeg ut med en prognose som så slik ut:

Rødt 5,0 3 mandater
SV 10,0 6 mandater
Ap 33,0 20 mandater +2
Sp 0,8
KrF 2,2 1 mandat -1
V 6,5 4 mandater- 1
H 25,7 16 mandater
Frp 15,0 9 mandater
Andre 1,9

I går publiserte Aftenpostens Aftenutgave en fersk Oslo-måling foretatt av målebyrået Respons i perioden 10. - 15. desember hvor det blir spurt om hva man ville stemt hvis det var kommunevalg i morgen. Svakt nok var det i artikkelen ikke beregnet mandater, men det har jeg gjort nedenfor:

Rødt 3,5 2 mandater -1
SV 9,5 6 mandater
Ap 31,0 18 mandater
Sp 1,0
KrF 2,7 2 mandater
V 8,0 5 mandater
H 27,9 17 mandater +1
Frp 15,3 9 mandater
Andre 1,1

Forskjellene fra min prognose er ikke all verdens. Jeg minner også om at Responsmålingen må tolkes innenfor feilmaringer på 2-3,5 prosentpoeng - mest for det største partiene.

Rødt får bare 3,5 i målingen, mens jeg hadde dem på 5. Forskjellen vil etter min beregning være ett mandat. Her tror jeg dog at Respons ligger for lavt - Rødt fikk 4 prosent i Oslo ved stortingsvalget og står normalt sterkere ved lokalvalg. SVs nivå ser rimelig ut. Ap ligger to prosentpoeng under min prognose på målingen. Det ser også riktig ut all den tid partiet har falt også på nasjonale målinger siden jeg regnet prognosen. Forskjellen på disse to prosentpoengene er meget viktig ift. mandater. For med 31 prosent så vil Ap ikke klare å kapre flere mandater enn de har i dagens kommunestyre. I sum gir dette bare 26 mandater til de røde, og dermed langt unna de 30 mandatene de må ha for å bikke det borgerlige flertallet.

Frps oppslutning på målingen ligger nøyaktig på min prognose, mens jeg hadde KrF ørlite lavere enn målingen. For KrF utgjør de få tidelene forskjellene om man berger sitt mandat nr to eller ikke. Både Venstre og Høyre ligger noe over på målingen. Ikke mye, men nok til at de sikrer dem ett mandat hver mer enn det min prognose tilsier. Også for Høyres del ser det nivået rimelig ut all den tid de har økt ytterligere noe siden jeg laget prognosen. Jeg synes at Venstres oppslutning på 8 ser noe høy ut, kanskje ligger "sannheten" et sted mellom min prognose på 6,5 og 8. Uansett må 8 være en hyggelig oppmuntring for et hardt presset parti.

Målingen og min prognose illustrerer samlet hva som må til for at de røde skal overta makten i Oslo. Og det er jammen en god del. For det holder ikke at Ap karer seg over 30 prosent , de må over 33, antagelig helt opp i mot 35, og endog kanskje enda over det. Parallelt må både SV og Rødt forsvare skansene sine.

På denne bakgrunn er det god grunn til å konkludere med at de borgerlige fortsatt har grepet om hovedstaden og må nå regnes som klare valgfavoritter. De røde sliter i motbakke ift. målet om å male byen i en annen farge.

Hvem er Norges mest mislykkede statsminister?

Jeg har tenkt å dra i gang en aldri så liten avstemning om ovennevnte tema. Og jeg trenger litt hjelp til nomineringen. Perioden strekker seg fra og med det første partivalget i 1885 og fram til i dag.

Begynner vi forfra, så vil vel noen hevde at Jens Stoltenberg har lagt inn en god søknad de siste ukene... Og hans første periode, 2000-2001, var heller ingen dundrende suksess for å si det mildt. Men blant de mest mislykkede? Nei. Forgjenger Bondevik var tidvis en veldig populær statsminister, spesielt i sin første periode
(1997-2000), så han er ei heller noen god kandidat. Derimot peker Thorbjørn Jagland seg ut (1996-1997) som en klar kandidat. Det norske hus falt, bokstavelig talt i (Terje Røed Larsen sin) fisk, behandlingen av Grethe Faremo var fæl og kabinettspørsmålet til velgerne på 36,9 uforståelig.

Jeg hopper over Brundtland, men stopper opp ved Jan P Syse. Mange vil tilskrive ham deler av æren for EØS, i den grad det er noen ære... Men hans statsministertid var lite å skrive hjem om, utgangspunktet var i grunn håpløst med regjeringspartier som trakk i alle mulige retninger. Willoch hopper vi også glatt over i denne sammenheng, men både Nordli og Bratteli er mulige kandidater - dog ikke akkurat helt opplagte noen av dem. Lars Korvalds Nei-regjering ble et viktig symbol, mens Per Bortens regjeringsledelse ikke akkurat kan karakteriseres som sterk. Han ledet like fullt en borgerlig samlingsregjering i over 5 år og det er i seg selv ganske så godt gjort!

Så har vi Gerhardsen, som mange har stemt på som Norges beste statsminister. Han er selvsagt uaktuell her. Men innimellom hans tre perioder, finner vi både John Lyng og Osar Torp. Lyng satt bare 28 dager, men var meget viktig som symbol på at et borgerlig alternativ til Ap faktisk var mulig. Torp nådde ikke Gerhardsen til anklene og ble fort glemt etter sin død, men hadde mye makt i kraft av at han ledet en flertallsregjering i 4 år.

Quslings periode under krigen regnes ikke med, da han ikke var demokratisk valgt (ellers hadde han nok stukket av med en klar seier..). Burde Nygaardsvold vært stilt for Riksrett? Kanskje, men jeg ser ikke på ham som mislykket. Det var heller ikke Mowinckel (V), som i alt fikk hele tre statsministerperidoer. Derimot stopper jeg opp ved de to statsmnisterne fra Bondepartiet på 30-tallet. Jens Hundseid ble medlem av Nasjonal Samling i 1940, og dømt for landssvik og ti år fengsel etter krigen og er således en klar kandidat. Partikollega Peder Kolstad døde på post etter under ett år og fikk ikke utrettet stort.

Aps første statsminister, Christopher Hornsrud, fikk en sylkort statsminsterperiode på 18 dager. Men også han var et viktig symbol på at Ap var på terskelen til makt. Forgjenger Ivar Lykke fra Høyre, prøvde å unngå de lederverv han ble pålagt, men han lyktes (!) ikke. Noen stor suksess var han imidlertid ikke. På 20-tallet er også Abraham Berge en opplagt kandidat som den siste statsminister som ble stilt for riksrett for tildeling av beviligninger uten å informere Stortinget. Han ble dog frikjent.

Otto Bahr Halvorsen hadde to korte statsministerperioder på 20-tallet, den siste døde han på post av kreft. Han hadde taleevner og gjorde en bra jobb som Høyres partileder, men som statsminister gjorde han heller lite ute av seg.
Ei heller navnebror Otto Blehr (V) går inn i historien som en av de store for sine to korte peridoer (19002-03 og 1921-23). Men noen direkte fiasko var den dytkige sjakkspilleren vel heller ikke.

Gunnar Knudsen står som en påle i Venstres historie, så han forbigår jeg. Derimot er det et par menn på starten av 10-tallet som er aktuelle. Autoritære Jens Bratlie (H)1912-13 og Wollert Konow (FV). Konow er vel dog snarere en solid favoritt blant nynorskfolket da han pga sin nynorskvennlighet klarte å miste den parlamentariske støtten fra Høyre.

En annen nynorskvenn, Jørgen Løvland (V), hadde også en meget kort opptreden som statsminister (1907-08) og bør etter mitt skjønn regnes inn her. De øvrige, Hagerup, Steen og Michelsen, fikk til såpass at de ikke bør nomineres.


Dermed står jeg igjen med Jagland, Syse, Hundseid, Kolstad, Lykke, Berge, Halvorsen, Bratlie, Konow og Løvland. Er du enig i disse ti?

Jeg setter grensen ved ti, men er åpen for overbevisende argumenter i andre retninger. Burde f.eks. Nygaardsvold eller andre vært med, eller burde noen av de ti jeg har pekt på ikke vært med?

Tanas ordfører, Frank Martin Ingilæ, skriver i en twittermelding til meg "trenger man slike avstemminger med en sånn negativ vinkling?". Svaret er nei, man trenger ikke. Men man kan da ikke gå rundt å være positiv hele tiden?? Det er da tross alt snart jul...:-)

Det nye alkoholklimaet

Det har skjedd et klimaskifte på alkoholfronten. Før var det et kraftig press mot Polet, og vin i butikkene virket å være bare et tidsspørsmål unna. Svenskehandelen ble sett på med stigende bekymring og svaret var gjerne avgiftskutt. Spritavgiften ble til og med senket kraftig under det partiet som er motkulturens fremste fyrtårn i Norge; KrF. De kontinentale drikkevanene ala Frankrike ble tiljublet, og stadig leste vi artikler i avisene som omhandlet forskning som konkluderte med at alkohol til maten var sunt.

Men noe har skjedd. For nå reduseres skjenketidene. Polet står som en påle. Svenskehandelen hører vi ikke så mye om. Og franskmenn ser til Norge for å lære om vår alkoholpolitikk – er ikke de kontinentale drikkevanene noe særlig likevel da? Mens Frp, partiet som har argumentert kraftfullt for store senkinger i alkoholavgiftene, i budsjettet for 2010 ikke foretar et eneste kutt. Frp synes nå altså at de norske avgiftene på alkohol er fornuftige.

Hvordan er et slikt klimaskifte mulig på så kort tid? Hva er det som har skjedd? Jeg skal skrive en kronikk om dette og trenger input. Noen?

Jagland og døra

Thorbjørn Jagland har bygd hele sin politiske karriere på Aps lære om at skatt skal være et spleiselag der man yter etter evne. Da blir det et fryktelig stort sprik mellom liv og lære når han nå blir nullskatteyter som generalsekretær i Europarådet.

Selvsagt er det fullt mulig å dekke seg bak at dette er et regelverk som ble laget på 1940-tallet og at således mange storting opp i gjennom burde være de som vi skyter på. Men Ap, og Jagland, har da tilhørt Stortinget i rikt monn og kunne ha endret på reglene hvis de ville. Det har hverken Ap eller Jagland åpenbart villet. Derfor er den kritikken som kommer nå, meget betimelig.

Det blir å møte seg selv i svingdøra med et solid smell. Enten må Ap nå endre reglene. Eller så må de endre lære. Jeg tipper vel at de gjør det første...

Klarer de rødgrønne å forsvare Trondheim?

Mine lesere stemte fram Trondheim som den neste byen jeg bør ta en nærmere titt på i oppkjøringen fram mot lokalvalget i 2011. Og det har jeg tenkt å gjøre. Nå.

Er det noen som husker "burgerordføreren" Marvin Wiseth? Og hans etterfølger Anne Kathrine Slungård? Sikkert. Men det begynner jammen å bli noen år siden Høyre styrte Trondheim nå. For venstresidens oppsving her i de senere årene har vært oppsiktsvekkende, og bør være godt egnet for opptil flere valgstudier. Den svenske skribenten Aron Etzler ga, i så måte, for et par år siden ut en meget interessant bok med tittelen ”Trondheimsmodellen”. Her ble venstreframgangen satt i sammenheng med et gryende radikaliseringspress nedenfra. Et press som ble aggregert og utløst gjennom et finstemt samspill mellom LO og Ap lokalt. Og med politikere som faktisk hadde mot til å iverksette en reelt venstreorientert og ideologisk basert politikk da de kom til makten.

Analysen er dog noe enkel. For politisk framgang handler som regel alltid også om manglende kraft hos motstanderne. "Man er aldri bedre enn motstanderne tillater" er et ordtak med et klart innslag av substans. Min vurdering er at Ap i de senere årene har fått overraskende lett spill i Trondheim fordi Høyre har vært svake - både politisk og personmessig. Hullet etter Wiseth og Slungård har slett ikke blitt tettet.

I det siste har det imidlertid vært klare tegn til at det rødgrønne ”utstillingsvinduet” Trondheim slår sprekker - for ikke å si er blitt knust. Budsjettunderskuddet for 2008 ble på mellom 200 og 450 millioner kroner - alt ettersom man regner. Tunge satsinger på skole og barnehage, kombinert med økte lønnsutgifter og finanskrise, er skrekken som har blitt til virkelighet i Trondheim. Flere kutt i tilbudene kan neppe unngås inn mot 2011, og det rødgrønne styret må dermed nå stå til ansvar for sin meget ekspansive politikk med sterke utgiftsøkninger med beskjeden inndekning.

Det er to effekter som kan komme til å legge seg oppå hverandre og gi en blå bølge i 2011: For det første så er det alltid en del velgere som bruker lokalvalget til å protestere mot regjeringen. I 2011 kan protestene bli ekstra sterke hvis de bebudede innstramningene i statsbudsjettet for 2011 blir realisert. Selv om Sigbjørn Johnsen er hanket inn som finansminister for å gi kuttene et jovialt ansikt. Men en del velgere protesterer også mot det sittende lokale styret via stemmeseddelen. Og hvis Ottervik og co ikke klarer å få bukt med de dype økonomiske problemene, men må videreføre store kutt også inn i 2011, så gis både Høyre og Frp en gyllen mulighet til å kapre en haug med protestvelgere.

Det alternative scenarioet er at kuttene, både nasjonalt og lokalt, blir små og at tendensen fra valget i 2007 og 2009 holder seg; dvs at velgerne snarere belønner de styrende enn straffer dem. Slår det siste til - så blir det garantert fire nye rødgrønne år i Norges gamle hovedstad. Og selv om scenario 1 går inn, så er det et spørsmål om velgerflukten og protestene blir sterk nok til at de blå på nytt kan ta over Trondheim. For de rødgrønne tok en knusende seier i 2007.

Jeg har tatt en titt på tallene fra det siste kommunevalget, og kan konstatere at Høyre har veldig langt fram til å komplettere sin skryteliste av partistyrte storbyer som Oslo, Bergen, Stavanger med Trondheim. Kun 15 prosent stemte Høyre i 2007 i Trondheim. Slår man sammen alle stemmene til partier som ble representert i Tromdheims kommunestyre som kan definiseres som rødgrønne (Ap, SV, RV, Sp, MDG), så kommer en ut med en stemmeandel på over 60 prosent! Mens den borgerlige blokken havnet under 40 prosent. Dette betyr at netto så må om lag ti prosentpoeng av stemmene flyttes fra rød til blå blokk for at valget i 2011 skal bli spennende. Det er mye. Men likevel "bare" ca 8 000 velgere - hvis vi forutsetter at om lag 80 000 trøndere avgir stemme.

Nøkkelen ligger i Aps oppslutning. Klarer partiet å holde seg over 40 prosent i byen, så er løpet helt sikkert kjørt for de blå. Men hvor mye under 40 må Ap for at det skal bli spenning? Selvsagt umulig å svare eksakt på. De andre rødgrønne partiene fikk 16 prosent til sammen i 2007. Det er vanskelig å se at disse skal gjøre det noe særlig bedre enn sist. Muligens kan Rødt og kanskje De Grønne ha et visst vekstpotensial, men det vil i så fall antagelig gå mye på SVs bekostning. Sp får trolig nok med å forvare sine 2,7. I sum er nok sjansen større for at disse samlet vil falle noe. Hvis vi forutsetter at de andre rødgrønne vil oppnå i sjiktet 14-16 prosent, så må altså Ap ha 34-36 prosent for at det skal bli jevnt mellom blokkene. Ergo partiet må tape 8-10 prosentpoeng sammenlignet med 2007.

Det finnes dog en viss mulighet for SV å fange opp noen potensielle protestvelgere fra Ap. Og det er hvis partiet trekker seg fra det rødgrønne samarbeidet, distanserer seg fra det og bygger seg opp som opposisjonsparti, en øvelse SV-ere burde kunne. Men i så fall må bruddet komme meget raskt, det begynner snart å bli for sent allerede ift. om distansering skal stå til troende.

Er det noe spesielt å merke seg hva gjelder sosiale bakgrunnsvariabler i Trondheim? Vel, byen har en klart høyere andel sysselsatte i offentlig sektor enn f.eks. Oslo, Bergen og Stavanger. Og inntektsnivået ligger lavere i Trondheim. Det er bra for Ap, ikke bra for Høyre - velgermessig sett. Men ellers er det ikke noen spesielle bakgrunnsforutsetninger som skulle forklare hvorfor Høyre er så svake og Ap så sterke her. Høyre burde normalt trekke fordeler av at det er en stor by med mange høyt utdannede, men klarer det for tiden altså ikke.

Kom det noen signaler om mulige trendendringer i Trondheim ved stortingsvalget for tre måneder siden? I grunn ikke. Ap fikk 41,5 prosent her, og det var ingen negativ Trondheims-effekt å spore. Nå bør en dog huske at Ap normalt og generelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn stortingsvalg. Det samme gjelder Frp, SV og KrF. Mens H, Sp og Rødt som regel gjør det relativt best ved lokalvalg. Dessuten stemmer velgere i heller liten grad på basis av lokale styringsforhold ved stortingvalg. Slik at vi må ta høyde for at en mulig negativ vindusknusingeffekt ikke er kommet til syne ennå.

Det har kommet fire nasjonale målinger til nå i desember. Jeg har ikke registert noen lokale. Når jeg legger et snitt av de nasjonale til grunn og regner tallene om til Trondheim på basis av valgstatistikken fra 2007 og 2009, kommer jeg ut med følgende prosent- og mandatprognose (+- sammenlignet med res. i 07):

Rødt 3,4 +0,1 3 mandater
MDG 2,1 +0,1 2 m
Ap 38,7 -5,2 33 m -4
SV 7,9 -0,3 7 m
Sp 2,4 -0,3 2 m
V 3,9 -0,3 3 m
KrF 2,7 -0,8 2 m -1
H 19,5 +4,5 16 m +4
Frp 17,6 +2,9 15 m +2
PP 1,2 -0,3 1 m
Dem 0,6 -0,3 0 m -1

Gir denne prognosen et OK bilde av Trondheims velgerpreferanser pt., så betyr det at det rødgrønne forspranget er om lag halvert. Ift. mandatfordlingen innebærer det en reduksjon fra dagens rødgrønne 51-34 dominans til 47-38. Her bør det føyes til at Trondheim kommunestyre i løpet av 2010 skal behandle forslag til reduksjon i antall representanter, samt mulig overgang fra dagens formannskapsstyre til parlamentarisme. Hva utfallet her blir, gjenstår å se. Men like fullt vil mulige reduksjoner ikke påvirke den ovennevnte blokkbalansen i særlig grad.

Kort oppsummert så har den borgerlige siden i Trondheim en meget lang vei å gå skal de ha noe reell sjanse på å frata de rødgrønne makten. Det meste tyder imidlertid på at 2011-valget blir jevnere enn 2007. Foreløpig holder jeg de rødgrønne som klare favoritter. Men legger nasjonale og lokale protesteffekter seg sterkt oppå hverandre, så er det en viss sjanse for de borgerlige.

Moro med NRK

Jeg synes at man kan tillate seg et par festligheter i dag. Det er jo tross alt fredag. I så måte sitter et par kommentarer fra gårsdagens Dagsrevy godt klistret. Korrespondent Tove Bjørgaas skal formidle hvordan fredsprisen er blitt oppfattet i USA:
- Her borte har Obamas tale blitt godt tatt i mot av amerikanske kommentatorer. De synes talen var god.
Så finner Nina Owing tiden inne med å bryte av med et nøye forberedt oppfølgingsspørsmål:
- Hva synes amerikanske kommentatorer om talen?
Liten pause, før Bjørgaas henter seg inn og repliserer:
- De synes talen var god....


Også min firemenning Jan Espen Kruse er verdt noen ord i en slik morosammenheng. Også han skulle i går, som seg hør og bør, formidle USAs oppfatninger av fredsprisen. Han klasket like godt til med følgende:
- Her i USA har livet gått sin vante gang, til tross for fredsprisen.

Næmen! Er det sant??

Fredsprisvinneren forsvarte sine kriger

Fredsprisvinner Barack Obama leverte et varmt forsvar for sine kriger under sin Nobel-tale i dag. Budskapet var, kort oppsummert: Vi kjører på med krig og håper på fred.

Dermed ble det paradoksale og egentlig helt vanvittige ved denne fredspristildelingen understreket så mye som det er mulig å understreke noe. Obama får gjerne skryt for sin retorikk - i norske medier er hyllesten som alltid panegyrisk og klam. Men en politiker skal måles på det han eller hun gjør - ikke det som blir sagt. Og det var på mange måter idealisten Obama som ble tildelt denne fredsprisen på budskapet om forandring, tro og håp. Men det var en annen Obama som kom til Oslo og som talte. Fortsatt var det noen doser med tro og håp i talen (glemte han kjærlighet..?), men det var mest krig. Og et forsvar for krig.

At en fredspris blir brukt til å støtte opp om krig, er for meg det stikk motsatte av hva en slik pris er ment for. Derfor har fredsprisen mistet mye av sin verdi gjennom denne helt uforståelige tildelingen. Obamas tale tydeliggjorde dette gigantiske feilgrepet.

Dessverre.

Den nye mandatfordelingen 2013

I forbindelse med valgreformen som ble vedtatt i 2003, og først praktisert ved stortingsvalget 2005, ble det bestemt at hver valgkrets skulle ha et mandatantall ut i fra en arealfaktor på 1,8 poeng pr kvadratkilometer og 1 poeng pr innbygger. Antallet mandater skal justeres hvert 8. år i takt med befolkningsendringene. Siden det nå er gått to valg, så vil altså mandatantallet bli endret ved neste stortingsvalg i 2013.

Legges Statistisk sentralbyrå sine innbyggertall til grunn pr. 1.1. 2009, så ligger det nå an til denne mandatfordelingen i 2013 (+- er endringer fra dagens fordeling) :

Østfold 9
Akershus 17 +1
Oslo 18 +1
Hedmark 7 -1
Oppland 7
Buskerud 9
Vestfold 7
Telemark 6
Aust-Agder 4
Vest-Agder 6
Rogaland 14 +1
Hordaland 16 +1
Sogn og Fjordane 4 -1
Møre og Romsdal 9
Sør-Trøndelag 10
Nord-Trøndelag 5 -1
Nordland 10
Troms 6 -1
Finnmark 5


Vi ser altså at folkefattige fylker som Troms, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane og Hedmark ligger an til å tape ett mandat hver, mens folkerike fylker som Akershus, Oslo, Rogaland og Hordaland ligger an til å plusse på mandatbeholdningen. Dette betyr at valget i 2013 kommer til å ha noe mindre innbakte geografiske skjevheter enn valget i 2009. Det er gunstig for partier som står sterkt i de folkerike strøkene (Høyre og Venstre), og ugunstig for partier som står sterkt i de folkefattige (Sp og Ap). Men det er like fullt kun snakk om justeringer, og så lenge arealfaktoren på 1,8 beholdes så vil ordningen aldri bli proporsjonal - slik den etter mitt skjønn burde være.

Hvordan ville denne fordelingen påvirket høstens valg?

Vel, ser vi først på Akershus, så ville et ekstra mandat der medført at Sps Dagfinn Sundsbø kunne tatt plass på Akershusbenken. Sundsbø ble altså et offer for sitt eget partis politikk - med en mer proporsjonal ordning ville han i dag vært stortingsrepresentant. I Oslo kan Rødts Erling Folkvord ergre seg over at denne fordelingen ikke gjaldt nå. I Rogaland er det KrFs Kjell Arvid Svendsen som kan irritere seg en smule. Mens i Hordaland så ville Lars Sponheim (V) beholdt sitt stortingsete, i stedet for å ende opp i Norsk Tipping.

Av de som har grunn til å være sjeleglade for at mandatene blir justert hvert åttende år og ikke hvert fjerde, må være Tor Bremer i Sogn og Fjordane. Hans andreplass på Aps liste ville da ikke holdt til plass. Også Høyres Elisabeth Aspaker i Troms og Gunnar Gundersen i Hedmark, samt Lars Peder Brekk (Sp) i Nord-Trøndelag, ville ikke ha kapret faste mandater i sine respektive fylker. Alle de tre siste hadde imidlertid hatt gode muligheter på utjevningsmandat i stedet. I så fall ville det ha blitt Lars Myraune (H, Nord-T), Irene Lange Nordahl (Troms, Sp) og Karin Andersen (SV) som måtte ha bitt i det sure gresset.

Hva vil skje fram mot 2013? Jeg synes det spøker litt for Nordland sitt 10. mandat. Etter mine beregninger, så er det Oslo som ligger nærmest å plukke et nytt mandat. Valgkretsen trenger en befolkningsvekst på om lag 17 000, forutsatt at Nordland holder seg på stedet hvil, for at skal bli en mandatforskyvning fra Nordland til Oslo. Det er 1.1.2012 som vil gjelde for beregning, og det er grunn til å tro at Oslo kanskje vil ha så mange som 30 000 flere innbyggere enn i dag på det tidspunktet.

Også Akershus er i nærheten av å plukke et nytt mandat, men jeg tror det blir litt for langt fram - her trengs det ca 30 000 nye innbyggere for å plusse på med et mandat.

Visning av dokumentarfilmen "Værekraft"

I ulike sammenhenger har jeg det siste året formidlet noen av mine tanker knyttet til vår overdrevne lønnsarbeidsfokusering og menneskers tilstedeværelse. Det viser seg at det i alle fall er minst en som har tenkt i de samme baner før meg. Hun heter Anne Margrethe Lund. Skjønt - vi er nok mange flere...

Det har blitt laget en dokumentarfilm om henne, i regi av Pål Winsents. Den skal vises på Høyskolen i Oslo (Holbergs plass, inngang v/Deli de Luca) førstkommende onsdag kl 18. Da skal jeg omsider få sett den, jeg og. Kanskje du også har lyst til å komme?

På Youtube er det lagt ut en trailer til filmen. I en mail i helgen skrev filmskaperen til meg at "Hei - jeg har laget en trailer til filmen Værekraft. Den er inspirert av deg".

Det var fint å høre. Forbaska fint.

Stemmer teller, ressurser avgjør

Dette spissformulerte utsagnet fra Norges desidert mest kjente politiske sosiolog, Stein Rokkan, rant meg i hu da jeg leste historien som generalsekretæren i Actis, Anne-Karin Kolstad, valgte som svar på min utfordring til henne.

Rokkans spissformulering summerte opp borgernes politiske påvirkingskraft gjennom to kanaler; den numeriske (valgkanalen) og den korporative (organisasjonskanalen). Det er viktig å ta i bruk den første (stemmer teller), men det er de med de største ressursene til å drive kontinuerlig påvirkning hver dag via organisasjonsvirksomhet som får mest makt (ressurser avgjør).

Den historien Kolstad formidler, bekrefter på mange måter Rokkans utsagn. Samtidig som det reiser spørsmål om en del demokratiske aspekter knyttet til lobbyvirksomhet.

Lobbying er viktig og nødvendig i et demokrati. Men noen ganger, som her, framstår lobbyvirksomhet mer som et onde enn som et gode - for majoriteten.

Hva mener du om lobbyvirksomhet?

Han er bare ikke interessert

På Origo foregår det et interessant konsept. Sonens medlemmer utfordrer hverandre med oppgaver som skal løses valgfritt i løpet av 24 timer. Jeg ble i går utfordret av Anne Viken. Oppgaven min lød: He's just not that into you!

Du kan lese hvordan jeg løste utfordringen her.

Jeg valgte å gi utfordringen videre til Anne-Karin Kolstad. Hennes oppgave lyder: Den sleipe lobbyisten.

Flertallsregjering uten flertall

Tidligere i uken pekte jeg på de store fylkesmessige skjevhetene som ligger innbakt i den norske valgordningen. Skjevheter som også OSSE synes er altfor store. Nå skal jeg se nærmere på de partimessige skjevhetene som vår ordning med arealfaktor på 1,8 poeng, sperredivisor på 1,4 og sperregrense på 4 prosent fører med seg.

Nedenfor har jeg derfor regnet ut hvor mange stemmer/velgere som står bak hvert stortingsmandat.

Ap 14 829
KrF 14 875
Frp 14 993
Sp 15 001
SV 15 124
H 15 415
V 52 072

Som vi ser, så har Ap de billigste mandatene. Mens Venstre kommer desidert dårligst ut. Ei heller Rødt har særlig grunn til å være fornøyd med den norske valgordningen. Deres 36 000 velgere ga ikke et eneste mandat. En stemme på Venstre eller Rødt telte altså veldig mye mindre enn en stemme på Ap. Bør det være slik at valgordningen "gir mest til den som har mest fra før" - stikk i strid med partiets egen retorikk og politikk på andre felt?

Så skal vi ta en titt på forholdet mellom andel stemmer og andel mandater:

Ap 35,4 prosent stemmer. 37,9 prosent mandater
KrF 5,5 prosent stemmer. 5,9 prosent mandater
Frp 22,9 prosent stemmer. 24,3 prosent mandater
Sp 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
SV 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
H 17,2 prosent stemmer. 17,8 prosent mandater
V 3,9 prosent stemmer. 1,2 prosent mandater

De tre rødgrønne regjeringspartiene fikk samlet sett 47,8 prosent stemmer og 50,9 prosent mandater. De fire opposisjonspartiene fikk 49,5 prosent stemmer og 49,1 prosent mandater. Vi har nå, som i perioden 2005-2009, en "flertallsregjering" som ikke har noe velgerflertall bak seg.

Er det greit at vi har en valgordning som konstruerer flertall som ikke finnes?

Nominasjon desember: Norges beste politiske blogg 2010

Årets kjipeste måned, november, er omsider tilbakelagt og vi kan si hei til trivelige desember. Min relativt langvarige nominasjonsprosess fram mot tittelen "Norges beste politiske blogg 2010" går sin gang. Fem novembernominerte måtte ut.

Det ble bl.a. kritikerne av kommentariatets diktatur, Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen. Samme skjebne led
Jan Arild Snoen. Ei heller Andreas Halse og Stig Ove Voll maktet å henge med videre.

Dette mannefallet åpner opp for fem nye og interessante navn på lista. Denne gang har jeg lagt meg ekstra i selen for å finne dyktige damer. Og de har jeg funnet. De desembernominerte er:

Mette Hanekamhaug: Mye har handlet om denne dama i media i det siste. Det er ikke noe godt tegn for Frp. Men jeg tror Hanekamhaug vil gjøre en god jobb for sitt parti de kommende fire årene. Og hun har en blogg som er svært lesverdig!

Merethe Ranum: Høyres kommunalråd i Trondeim har egentlig blogget for kort tid til å komme med her. Men jeg gjør et unntak. For taktene hun foreløpig har vist, er såpass spreke at jeg gir etter for følelsen av at en plass på denne fornemme listen lar seg forsvare. Dog: Gjør noe med den svarte, triste layouten og den altfor lille skriftstørrelsen din!

Ida Jackson: Hun har vært med før og røket ut. Men jeg synes at det "revolusjonære roteloftet" hennes forjener en ny sjanse. Derfor renominasjon!

Anne Viken: Jeg er stort sett uenig med henne. I så måte er hun en utmerket dame å bryne seg på. For bryne synes jeg at man skal - det gir utvikling! Var i tvil om bloggen er politisk nok til å komme med her, men lot tvilen komme "tiltalte" til gode.

Anne T Wøien: Sps utdanningspolitiske talskvinne blogger godt nok til at jeg lar henne få en sjanse her. Jeg har dog en mistanke om at få Sp-ere frekventerer bloggen min, noe som kan gjøre veien inn mot den endelige kåringen i 2010 lang. Kan hun overraske?


I tillegg til disse fem interessante damene, kan du stemme på følgende 15 sterke blogger(e):
Knut Johannessen
Kristin Clemet
Tone Sofie Aglen
George Gooding
Emil Andre Erstad
Lars-Henrik Paarup Michelsen
Bjørn Smestad
Sigrun Tømmerås
Heidi Nordby Lunde
Sondre Olsen
Paul Chaffey
Onar Åm
Hanne Blåfjelldal
Per Aage Pleym Christensen
Ivar Johansen

Stem i vei (men bare en gang!) i høyrefeltet under twitringene mine. De fem som får færrest stemmer i desember, ryker ut.

Derfor faller Ap

Minerva har lagt ut novemberanalysen min i dag. Det var ikke mulig å komme utenom Aps fall denne gang.

Enig, uenig eller supplerende kommentarer? Bidra gjerne her eller på tidsskriftets nettsider.

OSSE er enig med meg

OSSE har nå lagt fram sin rapport om det norske stortingsvalget og konkluderer, i likhet med undertegnede, med at den norske arealfaktoren på 1,8 poeng er det helt håpløst å finne en god, prinspiell begrunnelse for.

NRK hanker, tradisjonen tro, inn valgforsker Bernt Aardal - en av arkitektene bak valgordningen, for å gi sitt forutsigbare forsvar for den. Mens kommunalminister Navarsete sier hun ønsker debatt, men har allerede selvsagt konkludert i retning av at diskriminineringen av velgere i små fylker skal bestå i overskuelig framtid.

Nedenfor har jeg regnet ut hvor mange stemmer som stod bak hvert mandat fra våre 19 kretser ved høstens valg. Skjevhetene er, som vi ser, massive. Det står nesten tre ganger så mange stemmer bak et mandat i Finnmark som et mandat i Oslo:

Finnmark 7 479
Sogn og F 11 790
Troms 12 095
Nord-T 12 139
Nordland 13 057
Hedmark 13 585
Aust-Agder 14 968
Oppland 14 978
Vest-Agder 15 456
Møre og R 15 483
Telemark 15 794
Buskerud 15 874
Sør-T 16 334
Østfold 16 658
Rogaland 17 538
Hordaland 17 974
Vestfold 18 826
Akershus 18 876
Oslo 19 073

Frp = Mette Hanekamhaug?

Jeg gir Frp en liten, spissformulert dose pepper i Nettavisen i dag. Valgforsker Anders Todal Jenssen drar kritikken hakket lenger. Dette har fått Frps generalsekretær Geir Mo til å steile .

Går vi for langt i kritikken av Frp? Eller er vi inne på noe her?

Ap i fritt fall?

VG/Infact presenterer en meningsmåling i dag som indikerer at Ap faller dramatisk. Nå er jeg ikke så veldig glad i kommentere enkeltmålinger - jeg holder meg normalt til gjennomsnittet. Men det er en del som tyder på at Infact, som første byrå denne måneden, har fanget opp en opinonsbevegelse i sterk negativ Ap-retning. Selv om fallet på sju prosentpoeng nok er noe mer dramatisk enn det er dekning for all den tid Ap sannsynligvis lå litt for høyt på den forrige Infact-målingen. Og muligens ligger Ap litt for lavt her, all den tid tallene på over sju for både Sp og KrF er urealistisk høye.

Biografier, biodiesel og sykefravær. Det er ikke så vanskelig å peke på mulige årsaker til at Ap faller nå (men vi må vente på noen flere målinger for å si noe om hvor dypt Ap-fallet egentlig er). Det overrasker meg dog at Ap og Stoltenberg setter så mye kraft inn på å repetere sine sykefraværfadeser fra 2001 og 2006, parallelt med at han/partiet gjør det han/det kan for å sementere inntrykket av Ap som en miljøversting ved å avgiftsbelegge miljøvennlig drivstoff. I sum virker de to sakene fort som velgerdynamitt - i negativ Ap-forstand. Er det beskyldningene fra både Valla, Haga og Bekkemellem om en beslutningsvegrende, konfliktsky og lite handlekraftig statsminister som har fått Stoltenberg til å kline til akkurat nå?

Det heter seg at man bør velge sine kamper her i livet. Stoltenberg har her valgt helt feil kamper å utkjempe.

Syse-seminaret

Jeg deltok på Syse-seminaret i går og har summert opp noen tanker på nettstedet Minerva.

Verdibasert ledelse er framtiden

I forrige utgave av Laurbærbladet (et Statoilblad jeg skriver for) satte vi fokuset på verdier. Ikke de økonomiske verdiene, men de andre. For det er faktisk noen slike som også ligger til grunn for Statoil. I den forbindelse intervjuet jeg en forfatter og rådgiver. Han hadde såpass mye bra å melde at jeg fikk lyst til å dele intervjuet med alle mine blogglesere.


- Verdibasert ledelse er framtiden

- Verdibasert lærende ledelse er hovednøkkelen for å skape en god bedrift. Det er kraftig undervurdert i dagens samfunn, hevder forfatter Hans-Olav Håkonsen.

Håkonsen har bred erfaring som montør, ingeniør, leder, terapeut, rådgiver og trener. Han er brennende opptatt av verdibasert lærende organisasjoner og livslang læring. Sammen med kollega Stein Tore Nybrodahl har han bl.a skrevet boken ”Verdibasert lærende ledelse”.
- Denne hovedinteressen har vokst fram i meg ved å studere de lederne som har skapt bedrifter og miljøer som har gjort det godt over lang tid. Disse bedriftene har klart å skape en kultur som lærer, avlærer og relærer på en verdibasert måte, hevder han.

Dette er verdibasert ledelse
Kan du kort forklare hva verdibasert ledelse går ut på?
- Det bygger på kunnskap om at de beste bedriftene i verden har ledere med helt spesielle indre egenskaper. Lederne har stor ydmykhet overfor menneskene de er satt til å lede. De har en vilje som er preget av målbevissthet og utholdenhet. De er rettskafne, oppmuntrende, rettferdige og har evnen til å skape enhet.
Kan du konkretisere disse egenskapene ytterligere?
- Verdibaserte lærende ledere er synlige og har tydelige krav og forventninger til seg selv og sine medarbeidere. De er dyktige til å sette rett person på rett plass, og de oppmuntrer ved å gripe sine medarbeidere i å gjøre noe riktig. De skaper et miljø rundt seg hvor det er godt å være fordi man blir involvert gjennom rådslagning i beslutninger. Dette gir en arbeidsplass som blir som et universitet for utvikling av organisasjon og mennesker.

- Medarbeidere må føle seg sett
Hvorfor mener du at denne type ledelse er framtiden?
- Mennesker lærer hovedsakelig gjennom modellering av adferd. Hvis ledere i en bedrift er dårlige rollemodeller gjennom grådig adferd med skyhøye lønninger og bonusordninger, så mister de medarbeiderens lojalitet, tillit og innsatsvilje. I dag er det tydelig for alle at konsekvensene av en slik grådig ledelseskultur blir børsras, konkurser og mistillit.
Hva kreves for å skape en god enhet på arbeidsplassen?
- En god enhet forutsetter rettferdighet. Rettferdighet forutsetter likeverd. Og likeverd forutsetter at medarbeiderne føler seg sett, hørt, forstått og akseptert. Enhet skapes best ved involvering, og beslutningene må tåle dagens lys i alle media, påpeker han.

Ledere som rollemodeller
Hvordan kan ledere være gode rollemodeller?
- Gode ledere krever minst det samme av seg selv som sine medarbeidere. Det skaper lojalitet, tillit og innsatsvilje. De lederne som er gode rollemodeller, skaper en enhet rundt seg som fører til at det blir et skapende og dynamisk miljø med rettferdig fordeling mellom eiere, ledere og medskapere. I slike bedrifter pløyes en del av overskuddet tilbake i bedriften til innovasjon og kontinuerlige forbedringer til beste for bedriftens konkurransekraft.
Er dette undervurdert i dag?
- Ja, verdibasert lærende ledelse er kraftig undervurdert fordi det er hovednøkkelen til en god bedrift på kort og lang sikt, med god økonomi. Ordet økonomi betyr egentlig å stelle sitt hus på en slik måte at en kan overleve på lang sikt. Mange av dagens økonomer, ledere og eiere har imidlertid glemt denne definisjonen av økonomi og tenker kun på kortsiktige resultater og egne økonomiske fordeler og utfører med sitt fokus mer lidelse enn ledelse.

Viktigheten av verdier
Hvorfor er verdier viktige?
- De fellesmenneskelige indre verdiene er det eneste som mennesker har felles over tid. Slike indre verdier som f. eks. ærlighet, rettskaffenhet, omsorg, rettferdighet, aksept, mot, likeverd, kjærlighet, håp og enhet handler om måten vi er på mot hverandre og måten vi behandler hverandre på gjennom samhandling.
StatoilHydro bygger på de fire verdiene Tett på, Omtenksom, Modig og Åpen. Hva synes du om disse verdiene - ved et første øyekast?
- Omtenksom, modig og åpen er gode fellesmenneskelige verdier som du kan finne i alle kulturer. Modig handler om å forvandle frykt til besluttsomhet og ha styrke til å gjennomføre beslutningen. Åpenhet dreier seg om å være ærlig, tydelig og oppriktig uten noen skjult agenda. Å være omtenksom handler om vennlighet, ledsaget av empati.

- Bytt ut Tett på!
Hva med Tett på?
- Tett på er ingen verdi, det er en norm som burde vært forankret i en verdi som f. eks. nærvær, oppmerksomhet eller fokus. Den bør derfor, etter mitt syn, byttes ut med en av de fellesmenneskelige verdiene.
Hva skal til for at ledere og arbeidstakere skal ha et aktivt forhold til disse verdiene?
- Verdier må forankres i konkrete normer og standarder for at de skal bli levende i alle avdelinger og team. Deretter må de resultatrapporteres på samme måte som mål og aktiviteter.
Hvordan da?
- Å bli en verdibasert lærende organisasjon, innebærer resultatrapportering både på gjøre-siden gjennom mål og aktiviteter, og på være-siden gjennom verdier, normer og standarder. Bedriftens mål må brytes ned på en slik måte at hver enkelt har minst tre mål:
1. Mål for det man skal produsere.
2. Mål for det teamet skal oppnå (fellesmål).
3. Kompetansehevingsmål (kunnskap, holdninger eller ferdigheter) som man skal tilegne seg.

- Fokuser på fellesmenneskelige verdier!
Hva kan være problemet i bedrifter som ikke tar sine verdier på alvor?
- Mange bedrifter er svært målbevisste, men menneskene som arbeider der er kun et middel til å nå eiernes og toppledernes mål. Da blir det en bruk og kast- mentalitet av bedriftens viktigste resurs: menneskene som arbeider i bedriften. Bedrifter og ledere som unnlater å fokusere på de fellesmenneskelige verdiene, utvikler lett en kynisk og kald bedriftskultur hvor sykefraværet og de interne ulykkene øker.
Hvordan kan den type kynisme unngås?
- De fellesmenneskelige verdiene er viktige for å skape en bedriftskultur der menneskene som arbeider der er et mål i seg selv. I verdibaserte lærende organisasjoner legges det like stor vekt på måling av medarbeiderdrivkraft som kundetilfredshet og økonomiske resultater. Disse bedriftene har de beste forutsetningene for å overleve på lang sikt, avslutter Håkonsen som mener at dette diktet av Akio Moroto, grunnleggeren av Sony, oppsummerer hans budskap:

Når smartness blir viktigere enn skapende fantasi og produktutvikling,
når fortjeneste blir viktigere enn mennesker,
når kvartalets profitt blir bedriftens overordnede mål,
da er man på vei mot undergangen.
Da skapes ikke noe nytt,
da har man ingen menneskelige mål for sin virksomhet,
og da forsvinner næringslivets viktigste kapital som
er de ansattes lojalitet.

IA-avtalen gir økt sykefravær

Det er mange som bekymrer seg over økende sykefravær om dagen. Bl.a. Jens Stoltenberg. Så bekymret er han at han nå faktisk er sugen på å gjenta fiaskoene sine fra 2001 og 2006. I 2001 ble det valgkampkommunisert at Ap ikke engang ville tenke på å røre sykelønnsordningen, inntil VG avslørte et hemmelig regjeringsdokument som sa at det var nettopp det Ap planla å gjøre. Valget ble et gigantisk mageplask.

I 2006 ble Bjarne Håkon Hanssen sendt foran i sykelønnskrigen. Han ble da så filleristet av LO-Valla at dette sitter dypt i ham enda (I Dagsrevyen-intervju nylig: "Æ lika ho ikke" - ledsaget av fårete glis).

Stadig hyppigere leser og hører jeg at det økende sykefraværet skyldes at IA-avtalen ikke fungerer. Men det er jo omvendt! For skal vi ha et såkalt inkluderende arbeidsliv, så bør jo alle inkluderes. Også de som er syke av og til og litt mer enn av og til. Alternativet er et eksluderende arbeidsliv. Ved å ekskludere alle syke og bare inkludere friske, da kunne vi virkelig fått schwung på sykefraværet da!

Men det er vel ikke dit vi vil. Eller?

Buskerud Aps tre tøffe utfordringer

Jeg skriver om noen av utfordringene for Buskerud Ap i tiden framover i Drammens Tidende i dag:

Buskerud Aps tre tøffe utfordringer

Ap vant valget. Men i Buskerud er det mange skår i gleden. Utfordringene fram mot valgene i 2011 og 2013 står i kø.

Gjennom en sterk sluttmobilisering klarte Ap å hente de siste velgerne som var nødvendig for å berge fire mandater i Buskerud og dermed sikre Laila Gustavsen en plass på Stortinget. Ap lyktes med dette primært fordi partiet nøt godt av at det ble et ”trygghetsvalg” der regjeringsspørsmålet kom meget sterkt i forgrunnen. Bakgrunnsmateriale fra TV2s valgdagsundersøkelse viser at Ap særlig spiste velgere av lillesøster SV. Men også Venstre og KrF mistet en del velgere til landets største parti. I tillegg greide Ap å mobilisere mange av de usikre velgerne i sluttfasen.

Tilsynelatende bør det derfor nå bare være fryd og gammen blant Buskerud Aps medlemmer, tillitsvalgte og i partiorganene. Går man noe grundigere inn i materien, så er det imidlertid grunn til noen doser bekymring i fylkespartiet. For Ap-framgangen i Buskerud var bare på ni tideler, mens snittet for landet som helhet var 2,7 prosentpoeng. Faktisk er Buskerud, sammen med Sogn og Fjordane, den valgkretsen hvor Ap gikk aller minst fram. Buskerud, med sin høye industrialiseringsgrad, bør normalt sett være blant landets aller beste Ap-fylker. Fortsetter denne negative utviklingen, så vil Buskerud bare være et gjennomsnittfylke for Ap i 2013. I så måte har ikke Buskerud Ap så veldig god grunn til å slå seg på brystet. For valgkampen 09 gjorde åpenbart andre fylkeslag i partiet langt bedre.

Ap gjorde også et godt skolevalg på landsplan, selv om partiet fortsatt sliter langt mer med appellen blant skoleungdom enn blant de ”ordentlige” velgerne. I Buskerud gikk det imidlertid litt skeis - her måtte Ap nøye seg med 21,5 prosent. Det var en tilbakegang på hele 8,1 prosentpoeng sammenlignet med skolevalget i 2007, noe som Buskerud AUF umulig kan være særlig fornøyd med. Bedre skolering av skoledebattantene er en opplagt vei å gå inn mot skolevalget om to år.

SVs svake valg og Aps framgang, førte til at SV ofret finansministeren til Ap. Det betyr at det nå er enda klarere at SV og Sp vil ri sine hjertesektorer (SV: miljø og skole. Sp: Landbruk og distrikt) maksimalt i regjering framover, mens Ap strammer grepet om helheten. Dagens enorme offentlige motsykliske pengebruken i kjølvannet av finanskrisen, kan ikke videreføres inn i 2011. Derfor satte statsminister Jens Stoltenberg inn Sigbjørn Johnsen som finansminister slik at han, ala 90-tallet, kan ta i bruk alle sine pedagogiske evner og hele Hedmark-arsenalet av jovialitet for å forklare det norske folk at det nå må strammes inn. Men tross all mulig sjarm; innstramninger betyr kutt. Og kutt er aldri populært. Derfor kan det bli tøft både for Johnsen, finanskomiteleder Torgeir Michaelsen og hele Ap å stå i mot den negative vinkingen som dette fort kan komme til å få både i nasjonale og lokale medier.

Spørsmålet som kan reises er om Ap etter hvert må innse at et godt lokalvalg i 2011 må ofres i bytte mot et håp om at fruktene av disse innstramningene igjen kan gi dem gjenvalg ved stortingsvalget i 2013. I så fall spøker det for Martin Kolbergs nystartede prosjekt ”Blå byer blir rød” der Ap etter sigende skal sette diverse kluter inn på å ta Drammen fra Høyre. Det som likevel kan være håpet for Ap, er at velgerne velger å straffe de styrende lokalt for disse antatte innstramningene, i stedet for å straffe de som sitter med makten nasjonalt. Men dette håpet er i mine øyne lyseblått. Eller kanskje rettere sagt lyserødt.

Dermed kan noen av Buskerud Aps utfordringer, eller målsettinger om du heller vil, på kort sikt summeres i tre hovedpunkter:
1. Snu den relativt sett nedadgående utviklingen i retning av Buskerud som et gjennomsnittsfylke for Ap, slik at fire mandater på Tinget beholdes også etter 2013.
2. Gjenerobre de tapte skansene hos skoleungdom i Buskerud.
3. Nedkjempe godtgående Høyre og ta tilbake Drammen i 2011.

Moderne velgere må alle partier, også Ap, slåss hver eneste dag for å beholde tilliten fra. Derfor er ikke hviling på valglaurbærene 2009 noe særlig til Ap-alternativ. Tøffe utfordringer venter. Jeg tror det skal bli meget hardt for Buskerud Ap å nå disse tre målene. Men helt umulig er det ikke.

Farges Oslo rødt i 2011?

Aps iherdige Martin Kolberg har dratt i gang prosjektet "Blå byer bli røde". Målet er å kopiere rødgrønn valgsuksess i Trondheim og frata høyresiden hegemoniet i storbyer som Oslo, Bergen og Stavanger. Vil de lykkes?

Jeg skal etter hvert ta for meg de norske storbyene (i den grad noen norske byer kan kalles store) i en veldig tidlig valganalyse og har i første omgang sett litt på Oslo. Her har de borgerlige styrt i en årrekke, bare avbrutt av en periode med Rune Gerhardsen på 90-tallet.

Valget i 2007 endte slik. Det ble lenge snakket om at valget i Oslo kom til å bli intenst spennende. Men SV ødela spenningen ved sin kollaps. En halvering fra 2003 var langt mer enn Ap framgang klarte å kompensere for. Dermed ble det et relativt solid borgerlig flertall i bystyret på 32-27.

Hvordan ville det gått hvis høstens stortingsvalg hadde vært kommunevalg? La oss ta en titt på Oslo-resultatene fra 2009. Sammenligner vi de to utfallene direkte, så legger en merke til en klar stemmeforskyvning i rød retning. Men forskyvningen er utelukkende takket være Aps framgang. Både Rødt og SV gjorde et svakere stortingsvalg enn kommunevalg i Oslo. På borgerlig side ser vi at Frp gjorde det bedre i 2009 enn i 2007. Mens både Høyre, KrF og Venstre gjorde det svakere.

Nå er ikke lokalvalg og stortingsvalg fullt ut sammenlignbare. Av den enkle årsak at noen partier står sterkere lokalt enn nasjonalt og omvendt. Konvensjonell kunnskap tilsier at Rødt, Sp og Høyre som regel gjør det best ved lokalvalg. Mens SV, Ap, KrF og Frp gjør det best ved stortingsvalg.

Jeg har like fullt lekt meg litt ved å simulere stortingstallene som om de var kommunevalg. De tallene ville gitt denne mandatfordelingen i Oslo bystyre:
Rødt 2 (-1)
SV 6
Ap 21 (+3)
KrF 2
V 4 (-1)
H 13 (-3)
Frp 11 (+2)

Summerer vi blokkstillingen, viser den 30-29 i borgerlig favør. Til tross for at de rødgrønne (inkl Rødt) ville samlet 50,3 prosent av stemmene mot 48,4 for den borgerlige blokken. Altså motsatt av landsplan der det ble borgerlig stemmeovervekt, men rødgrønt mandatflertall. Noe som bl.a. skyldes at Sps stemmer er for få til å bli vekslet om i mandat - således blir de stemmene "bortkastede".

Dette viser etter mitt skjønn hvor vanskelig det er for de røde å overta makten i Oslo. For selv med noe bortimot et maksvalg for Ap, så ville det ikke holdt. Nå er vel ikke Ap+SV særlig sugne på å få Rødt på vippen. Men et nytt rødt flertall kan fort henge på om Rødt klarer å beholde de tre mandatene de har i dag i bystyret. Alternativt om Sp kan skrelle og få inn en i Oslo. Jeg har langt mer tro på det første enn på det siste.

Ser vi på avvikene mellom landsoppslutning og Oslo-oppslutning for partiene i både 2007 og 2009, så er disse i prosentpoeng hhv. som følger:
Rødt+3,3, +2,7
SV +4,1, +4,1
Ap +0,3, -0,4
Sp -7,2, -5,3
KrF -3,3, -2,8
V +2,8, +2,5
H +5,9, +4,5
Frp -3,2, -5,3

Vi ser altså at både Rødt, SV, Venstre og Høyre ligger klart over sitt gjennomsnitt i Oslo, mens både Sp, KrF og Frp sliter tungt i hovedstaden. Ap ligger omtrent på snittet.

Hva gir det beste bildet av lokalpreferansene til dagens Oslo-velgere? Siden målebyråer spør om stortingsvalg, så må man forholde seg til det og forsøke å "regne" om disse nasjonale tallene til Oslo-forhold. Dette er en noe vrien øvelse der vi også må ta høyde for at noen partier, som nevnt, står sterkere ved lokalvalg og omvendt.

Jeg har likevel nedenfor gjort et forsøk på å estimere et antatt Oslo-avvik fra dagens nasjonale måletall. Mine antatte avvik ser slik ut:

Rødt +3,5
SV +4,0
Ap -2,0
Sp -5,0
KrF -3,0
V +2,5
H +6,5
Frp -7,0
Andre +0,5

Når jeg legger disse avvikene og gjennomsnittet av de nasjonale målingene i november til grunn, kommer jeg ut med følgende Oslo-tall pr i dag:
Rødt 5,0 3 mandater
SV 10,0 6 mandater
Ap 33,0 20 mandater +2
Sp 0,8
KrF 2,2 1 mandater -1
V 6,5 4 mandater- 1
H 25,7 16 mandater
Frp 15,0 9 mandater
Andre 1,9

Ap ville plusset på med to, på bekostning av KrF og Venstre. Men like fullt ville det vært borgerlig flertall 30-29.

Det er noen momenter som kan tale for de røde denne gang. Populære Erling Lae (H) er ute av lokapolitikken og er erstattet av langt mer ukjente Stian Berger Røsland - en fyr som sett utenfra synes å være av noe mer klassisk Høyre-støpning. Nå gjenstår det dog å se hvilken byrådslederkandidat som Ap stiller opp med.

Dessuten kan styringsslitasje slå inn, ulike typer av skandaler, som Holmenkollen, er ei heller bra for de borgerlige - selv om dette nok er glemt av velgerne om to år. I tillegg er det også et håp om at de røde klarer å samle seg og få med seg LO på lasset slik at de utgjør en samlet opposisjon. Noen velgerstrukturer peker også til rød fordel. Ikke minst den økende innvandrerandelen i Oslo generelt. Samt befolkningsveksten i Øst spesielt. Disse gruppene stemmer som kjent i overveiende grad rødt. Problemet for de røde er at valgdeltakelsen her er svak.

Men de borgerlige har også noen gode kort på hånda. For den rødgrønne regjeringen nasjonalt kommer trolig til å legge fram et statsbudsjett for 2011 der det må kuttes. Dagens enorme motsykliske offentlige pengebruk kan ikke videreføres. Dette vil nok skape en del støy, og neppe gi de rødgrønne særlig god pr i media. Bruker velgerne stemmeseddelen sin som protest mot regjeringen, så vil håpet om å farge Oslo rødt henge i en enda tynnere tråd. Denne effekten kan dermed utligne og kanskje endog overskygge mulig borgerlig styringsslitasje lokalt. Også de borgerlige har et par velgerstrukturer på sin side. Inntektsveksten er pro Høyre og Venstre - det samme er utdanningsveksten.

Når det gjelder "andre" partier, så bør først og fremst De Grønne og Oslo Byaksjon nevnes. Men jeg synes begge har litt for langt fram til mandat, selv om jeg vil holde døra på gløtt for De Grønne, gitt at det kan være en grønn bølge i emning og SV ikke klarer å fange den opp.

I sum synes jeg dette peker i retning av status quo i Oslo. Altså fortsatt borgerlig flertall. To år er imidlertid noe bortimot en evighet i politikk og veldig mye kan skje.

Vaksinen - ta eller ikke ta?

I likhet med ganske mange andre mennesker rundt i det ganske land (hva er egentlig ganske land?), lurer jeg på om jeg skal ta vaksinen. Eller skal vi heller kalle den Vaksinen. For det er jo ikke så veldig mange andre vaksiner det snakkes om for tiden.

Jeg må tilstå at jeg ikke er helt komfortabel med den "offisielle" myndighetskonsensus som har hersket en stund her. En slags anti-ryggmargsrefleks blir da dannet i meg. Derfor er jeg i utgangspunktet glad for at vi etterhvert får en vaksineopposisjon på banen. Men etter å ha studert litt på hva denne opposisjonen forfekter av synspunkter, er jeg ikke særlig komfortabel med opposisjonen heller.

For at CIA bruker vaksiner til å spre nanobrikker i oss, at Folkehelsinstituttet har planlagt epidemien og andre mer enn i overkant merkverdige konspirasjonsvarianter, blir mer enn bare dumt.

Derfor er det kanskje like greit å bruke hodet selv. For hva har vi egentlig av argumenter for å ta denne vaksinen? Vel:
1. Den reduserer drastisk sjansen for å få svineinfluensa.
2. Den reduserer smitteevne og reduserer dermed omfanget av svineinfluensa - noe som er en god nyhet for de i risikogruppene (vaksine = solidaritet).
3. Den beskytter mot et senere, og kanskje mer alvorlig utbrudd.

Hva er motargumentene? Tja, tre av dem også:
1. Bivirkninger.
2. Dette er en ny sykdom. Derfor blir vaksinen å anse som en slags eksperiment der vi ikke kan være sikre på konsekvensene.
3. Det kan være bedre at kroppen selv tar seg av motstanden, i stedet for at det sprøytes noe kunstig i oss.

Hm, jeg synes at dette er litt vanskelig. Men jeg er glad for at vi kan velge...


Hva gjør du ift. Vaksinen?
Har du andre argumenter?

Oppdatert: I løpet av dagen er jeg blitt gjort oppmerksom på at vaksinen inneholder kvikksølv - hvilket kan anses utgjøre en potensiell fare. Men dosene er minimale og angvielig helt ufarlig.
Økonomi er nevnt som et annet stikkord. Hindrer vaksinen mange fra å bli rammet, så ligger det en del kroner å hente for samfunnet der. På den annnen side så koster det en del spenn å vaksinere så mange også...

Kleppa ble knocket

Dagens spontanspørretime i Stortinget ble en snodig seanse. Fra regjeringen møtte kunnskapsminister Kristin Halvorsen, samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa og forsvarsminister Grete Faremo. Comeback-Faremo fikk ikke ett eneste spørsmål! Spørsmålene haglet i stedet til Kleppa. Særlig ble hun kjørt på regjeringens varslede økning i biodieselavgiften.

Dette er en sak hvor spriket internt i regjeringen er stort. Ap og Stoltenberg har presset dette igjennom, mens de andre er i mot. Men regjeringen må på et slags vis forsøke å stå samlet utad. Derfor kom Kleppa opp i en situasjon i dag som hun var tydelig fryktelig ukomfortabel med. Det er veldig sjelden å se en så erfaren statsråd være så ute og kjøre som Kleppa var i dag.

Hun innledet med å hevde at "regjeringen stod samlet bak" denne avgiften. Men så begynte roingen. For hun fortsatte med å peke på at landsstyret i Sp har sagt klart i fra at de ikke ønsker biodieselavgiften. (Så var ikke regjeringen så samlet likevel). Og på spørsmål fra Høyres fremadstormende Nikolai Astrup om hva Kleppa synes om at Stoltenberg presser igjennom bioavgift internt, men overlater til andre å forsvare den, så ble Kleppa bare stående og le! Og deretter se litt hjelpeløst rundt seg. Før hun lirte av seg:
- Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne....
Hvorpå stortingspresident Dag Terje Andersen noe tørt repliserte:
- Du kan jo begynne med å svare...

Kunnskapsminister Halvorsen glemte et lite øyeblikk at hun hadde byttet jobb og prøvde etterpå å ile støttende til, men det var for sent. Opposisjonen hadde allerede vunnet.

På knock out.

Derfor vant de rødgrønne

Sikkert noe uvant for de fleste, delte jeg i forkant av valget valgkretsene inn i tre: Borgerlige angrepskretser, rødgrønne angrepskretser og vippekretser. Tredelingen ble gjort på basis av valgresultatet i 2005 og de fortløpende meningsmålingene.

Med borgerlige angrepskretser mente jeg kretser der de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske om du heller vil) partiene hadde de største sjansene til å frata de tre rødgrønne partiene ett eller flere mandater. Disse kretsene var Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Møre og Romsdal. Hvordan gikk det egentlig her?

+2 i de borgerlige angrepskretsene
Fasiten ble at de borgerlige måtte nøye seg med +2 i angrepskretsene. Det ble med +1 i Buskerud og + 1 i Aust-Agder. Særlig var det nok skuffende for de borgerlige at Vestfold nok en gang ble farget rødt. Til tross for en borgerlig stemmeovervekt på hele 54,5 - 43,4, tok de rødgrønne hjem 4 av 7 mandater i kretsen. Høyre var drøyt 700 stemmer unna å frata Ap sistemandatet her. For meg var det også en liten skrell at SV tok med seg utjevningsmandatet i Oppland og dermed kompenserte for at Ap mistet en her. Men da Venstre ramlet under sperregrensen, så ble mye av utjevningskabalen stokket om. Min vurdering på forhånd var at de borgerlige nok burde hatt minst +4 i disse kretsene. +2 ble altså for spedt.

+2 i de rødgrønne angrepskretsene
Ser vi på de kretsene som jeg kalte rødgrønne angrepskretser, Østfold, Vest-Agder, Hordaland og Nord-Trøndelag, så kom de rødgrønne ut med +2 her. Dette var omtrent som ventet, selv om jeg på forhånd trodde at Østfold og Nord-Trøndelag var de aller beste sjansene til rødgrønt pluss. I stedet ble det Vest-Agder og Hordaland som kom positivt ut for regjeringspartiene. I Vest-Agder hadde jeg før valget Venstre inne på et rimelig sikkert utjevningsmandat. Men slike mandater er aldri helt sikre, og Venstres dype fall ga i stedet SV (som i Oppland) sjansen til å kapre et overraskende utjevningsmandat. I Hordaland var det meget viktig for de rødgrønne at Ap klarte å plusse på med en og dermed dytte ut Lars Sponheim fra Tinget. Her stod det på bare ca 300 stemmer.

+1 til de borgerlige i vippekretsene
I de resterende vippekretsene, dvs de kretsene hvor eventuelle mandatendringer kunne vippe begge veier, så ble det som ventet status quo de fleste steder. Riktignok var det en del forskyvninger internt i blokkene, men i forsvinnende liten grad mellom blokkene. Det eneste unntaket ble Akershus, hvor de borgerlige hadde klaff ved at Venstre tok det siste faste mandatet, parallelt med at KrF dyttet bort Sp fra utjevningsmandatet. Dette ga +1 til de borgerlige her og hele 10-6 i borgerlig mandatfavør i kretsen.

Summerer vi opp bildet, så er det grunn til å konkludere med at det særlig var i de borgerlige angrepskretsene det sviktet noe ift. om det skulle blitt et nytt flertall. Det endte 86-83 i rødgrønn favør, mot 87-82 i 2005.

Skal jeg allerede nå plukke ut de borgerlige angrepskretsene fram mot valget i 2013, så vil jeg beholde Vestfold, Oppland og Møre og Romsdal. Og kanskje Buskerud. I tillegg er det mulig at Hordaland kan utvikle seg til å bli en OK borgerlig mulighet.

De rødgrønne ser ut til å kunne få de beste mulighetene til mandatforbedringer i Østfold, Nord-Trøndelag og Akershus.

Men her er det langt fram, nye opinionsbevegelser kan endre bildet og jeg har god tid til å gruble mer på dette...

Blir Frp et vanlig parti?

Frp la fram sitt alternative budsjett i dag. Frp er et liberalistisk parti, står det i innledningskapittelet. Er dere det, tenkte jeg. Hvor liberalistisk er f.eks. Frps innvandringspolitikk? Er det den "usynlige hånden" som bygger opp grensene...? Men vi lar den ligge nå.

For det er interessante ting på gang i Frps budsjettopplegg. Jeg synes nemlig å se en tilnærming til Høyres økonomiske opplegg. Og til de andre partienes opplegg for den del. Frp-kuttene på snaue 20 mrd er riktignok fortsatt et godt stykke unna Høyres noe mer moderate 9, men avstanden er ikke lenger helt avskrekkende stor.

Frp bruker fortsatt mye oljepenger. Men ikke så mye som tidligere. Faktisk har partiet en bedre balanse i sitt opplegg i rene kroner og øre enn det regjeringen har, selv om dette regnestykket inneholder litt vel mye kreativ bokføring.

Og folkens; hør hør: Frp vil nå IKKE KUTTE I ALKOHOL- OG TOBAKKSAVGIFTENE!! For oss som har lyttet til en del Frp-ere i diverse debatter opp igjennom årene, så er dette såpass oppsiktsvekkende at jeg måtte lete et par ekstra ganger. Men jeg finner ingen kuttforslag her nå. Dette betyr at partiet som ble tuftet på kampen for "sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep" nå er komfortabel med dagens avgiftsnivå.

Kanskje har den mer enn godt nok dokumenterte sammenhengen mellom røyk og helseskader og mellom alkohol og kriminialitet, etter hvert sunket inn hos Frp-ere? Det neste er vel at Frp anerkjenner at klimaendringene er menneskeskapte....

Her er vi likevel ved noe viktig. For Frp synes å være i ferd med å moderere seg. De tilnærmer seg de andre partiene på sentrale områder. Partiet gjør seg regjeringslekkert. Og det må partiet gjøre. For til nå så har noen av de meste sentrale skillelinjene i norsk politikk gått mellom Frp på den ene siden og alle de andre på den annen side.

Dette er imidlertid også et dilemma for Frp. For hvis partiet modererer seg for mye både på økonomisk politikk, på innvandringspolitikk og miljøpolitikk - for å nevnte tre av hovedområdene der Frp har befunnet seg i sin egen, lille verden, så tar man også bort en del av grunnlaget for at så mange velgere har stemt Frp. For mange velgere gir Frp sin stemme fordi det er annerledes. Det står for noe forfriskende i en til tider grå norsk partiflora.

Dermed er risikoen at partiet støter bort en del av sine "protest-velgere". Hvis Frp blir likere de andre, så kan disse etter hvert jo like gjerne sitte hjemme eller stemme noe annet på valgdagen. Nå er det imidlertid et godt stykke igjen til at Frp er et "vanlig" parti. I den grad vanlige partier finnes....

Jeg har nå Høyre på ca 19 prosent i snitt på målingene for november, mens Frp ligger på ca 22. Det har mao. vært en tilnærming mellom disse to partiene også i størrelse de siste månedene. Et noenlunde jevnt styrkeforhold mellom dem gjør det litt enklere å danne en blå-blå regering etter valget i 2013. Ikke minst fordi mange Frp-skeptikere i Høyre da ikke vil være fullt så skeptiske. Men en slik konstellasjon er fortsatt avhengig av en form for støtte fra KrF og/eller Venstre. Og den forutsetningen sitter fortsatt fryktelig langt inne. Et blå-blå regjeringshinder er uansett i ferd med å fjernes av veien gjennom det økonomiske veivalget som Frp nå har foretatt.

Vær dog oppmerksom på en ting: Frp endrer fort kurs hvis de må. Skulle Frp falle for mye på målingene, så trenger man ikke være valganalytiker for å spå at et kursskifte tilbake i gammel retning ligger nært til.

Kvinner overdriver antallet innvandrere

I siste utgave av Nytt norsk tidsskrift har samunnsforskerne Tor Bjørklund og Johannes Berg undersøkt hvor mange ikke-vestlige innvandrere vi tror det er her i landet. Brukes SSBs snevre definisjon på ikke-vestlig; mennesker fra den tredje verden, så var andelen 5,2 pr. januar 2008. Legger man en noe videre definisjon til grunn og plusser på med folk fra Øst-Europa, så er tallet 7,3.

Norske kvinner tror faktsik at andelen er hele 16,3. Mens norske menn nøyer seg med den noe mildere overdrivelsen 10,7.

Hvorfor i all verden overdriver kvinnene så kraftig? Noen som har noen brukbare forklaringer?

Oppdatert: Følgende forklaringshypoteser er lansert i artikkelen, her og på twitter:
1. Kvinner er mindre politisk interesserte enn menn.
2. Kvinner er mer opptatt av føleri og mindre opptatt av fakta.
3. Kvinner er i mindre grad enn menn på arenaer der innvandrere befinner seg og har derfor dårligere grunnlag for anslag.
4. Menn er mer opptatt av innvandringspolitikk enn kvinner.
5. Kvinner er noe ustøe i prosentregning.

Noen bedre?

Værekraft gir samfunnet bærekraft

Jeg har denne kronikken på trykk i Bergens Tidende i dag (takk for alle tilbakemeldinger og innspill om temaet - det har vært veldig konstruktivt!):

Værekraft gir samfunnet bærekraft

Det ligger et enormt frigjøringspotensial i å utvikle menneskers værekraft. Vi bør derfor snakke om at alle ER med i stedet for at ”Alle skal med”.

Vi hørte det om igjen og om igjen i valgkampen. Alle skal med. Så vidt jeg forstod så var det lønnsarbeidet man siktet til. Alle skal arbeide. Arbeid til alle er jobb nummer en, hører jeg også stadig fra samme parti. Fra et annet parti hører jeg at de som ikke arbeider, lever i et utenforskap. 700 000 mennesker dreier det seg visstnok om. Eller er det 800 000 nå? 800 000 mennesker som ikke er med. Hvor er de da? De er utenfor. Utenfor livet? I alle fall på sidelinjen av livet. For de er jo ikke med, og de bidrar ikke til det flotte (?) målet som vi har på den økonomiske verdiskapningen: Bruttonasjonalproduktet.

Mennesker blir dermed delt inn to: De som er innenfor vs. de som er utenfor. Bidragsytere vs. snyltere. Den politiske retorikken i den løpende debatten fyrer opp under denne inndelingen. Det nøres dermed opp under holdninger som gjør samfunnet vårt kaldt. Et samfunn jeg ikke vil leve i. Heldigvis er et annet samfunn mulig. Da fordres det at vi tør å slippe andre perspektiver til. For vi må våge å utvide arbeidsbegrepet vårt. Fordi det foregår så utrolig mye arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (omsorg for egne barn, gamle foreldre etc). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at ulønnet arbeid utgjør nesten halvparten av alt arbeid her i landet.

Dernest bør det tiltagende problemfokuset fases ut. For vi bør slutte å fokusere på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet som problemer. Først og fremst fordi det er mennesker med liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg ”innenfor” lønnsarbeidet. Tiden er derfor nå overmoden for i stedet å bryte ned skammen og skyldfølelsen som den kalde ”utenfor vs innenfor-retorikken” skaper for alle som er ”utenfor”. Jo mer vi fokuserer på "utenforskapet" og problemene, jo større blir nettopp utenforskapet og problemene. For det kan bare ikke være slik at det å stå "utenfor" arbeidslivet i snever forstand er det samme som å stå utenfor selve livet. Reduserer vi livet til et spørsmål om lønnsarbeid eller ei, så reduserer vi også livet. For livet har langt flere dimensjoner enn arbeid å by på.

Helt konkret betyr det at vi må skape mye mer rom for livskraft for alle mennesker. Derfor tror jeg at den såkalte arbeidslinja er et unyansert feilspor. ”Stå opp om morran”-retorikken sender ut doble signaler. På den ene siden signaliseres det at det skal stilles krav. Og krav er jo fint. På den annen side signaliseres det at trygdemottakere i bunn og grunn og late. Det blir helt feil for det handler slett ikke om latskap for det store flertallet av de 500, 700, 800 000 eller hvor mange det er som er ”utenfor”. For mange av dem er det ei heller krav som er medisinen. Men forståelse og medmenneskelighet.

Jeg drømmer derfor om et samfunn der vi fokuserer mer på VÆREKRAFTEN hos det enkelte menneske. Værekraft er et begrep jeg har lånt av foredragsholderen og sangeren Anne Margrethe Lund. Hun definerte værekraft som ”grunntonen som alle har fått utdelt fra fødselen av, men som kun et fåtall av oss tar i bruk i løpet av livet”. Det har også blitt laget en fin film om henne. Lund ble rammet av kreft og døde, men dette flotte begrepet lever videre. Og jeg skal, via denne kronikken og i andre sammenhenger, sørge for at begrepet lever enda litt sterkere.

For tenk om noen flere mennesker kan klare å finne denne vakre grunntonen. Tenk om potensialet for værekraft hos mennesker kan hentes ut i langt større grad enn vi makter i dag. Hva da? Da tror jeg at vi kan få et værekraftig samfunn. Et samfunn som dermed også blir bærekraftig. Fordi det blir et samfunn som ikke bare snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men et samfunn som gir oss inkluderende liv.

”Det handle om å leve”, synger Kine Hellbust. Den sangen satt jeg nylig og sang sammen med mange andre mennesker under festmiddagen på Fløyen folkerestaurant i Bergen ifb. med at arbeidslivsenteret ALF fylte 10 år. Jeg var invitert som foredragsholder for å spre mine litt frie tanker på dette feltet til mennesker som skaper livskraft hos andre mennesker hver eneste dag. Mange av dem med dype psykiske problemer. Det var da jeg tenkte: Ja, det er jo forsyne meg det som det handler om, og det har dere forstått her! Det handler om å LEVE. Det handler om å VÆRE. Det handler om å sette livet inn i en helhet. En helhet der lønnsarbeid bare er en liten bit av en rekke dimensjoner i livet som kan gi oss mening. Livsdimensjoner der kjæreste, familie, barn, venner, hobbyer og kjæledyr i grunn er like viktige. Eller snarere vel så viktige.

I etterkant av foredraget mitt kom det en fyr som jobbet i NAV bort til meg. Jeg er i grunn i utgangspunktet noe skeptisk til folk som jobber i NAV. For man leser jo så mye negativt om dem. Og man har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler enten det nå heter NAV, trygdekontoret eller noe annet. Men min forutinntatthet fikk seg en dyp knekk da jeg lyttet til hva han hadde å si.
- Vet du, jeg har en leveregel, sa han.
- Hva går den ut på, repliserte jeg.
- At jeg, en gang hver dag, skal bryte ut av ”skjemaet og boksen” min i NAV og i stedet møte mennesker åpent.

Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Der og da tenkte jeg ”tenk om alle i NAV hadde en slik leveregel!”. Etterpå har jeg i stedet tenkt ”tenk om vi hadde et samfunn der skjemaene og boksene ikke var så trange at ansatte i NAV og andre steder må bryte seg ut av dem for å møte mennesker”. Kanskje kan borgerlønn (for eksempel 2 G = 150 000 kr) være en vei å gå for å heve folks hoder, i stedet for å trykke dem ned.

Å skape mer værekraft for alle mennesker fordrer at vi kommer ut av tilvante tanke- og begrepsbokser. Det fordrer at vi tør å slippe nye tanker til. Det er forbaska vanskelig. Jeg vet det. Og dette er en uhyggelig seig materie å snu. Jeg har likevel bestemt meg for å prøve. Fordi vi har så veldig mye å vinne på det.

Vil du prøve med meg?