Tre rullebaner?

Nylig hadde jeg gleden av å lede et folkemøte om en tredje rullebane på Gardermoen. Saken berører og engasjerer mange mennesker på Øvre Romerike, men også langt ut over både lokale og regionale grenser. Avinor, som drifter flyplassene våre, har prognoser som viser at passasjerveksten fører til at når vi kommer fram til ca. 2030, så vil kapasiteten på dagens to rullebaner bli så sprengt at behovet for bane 3 melder seg. Kostnadene er stipulert til 19 milliarder.

Argumentene for utbygging er at vi trenger en velfungerende hovedflyplass med god kapasitet slik at mennesker kommer seg raskt til og fra steder i Norge og verden, en effektiv nasjonal «hub» er god distriktspolitikk i vårt langstrakte land, et næringsliv i omstilling får bedre rammebetingelser, og mulighetene for vekst og utvikling øker både regionalt og nasjonalt.

Motargumentene er både globale, nasjonale og lokale: Hvordan nå klimamålene i Paris-avtalen ved å legge til rette for økning i den forurensende flytrafikken? Hvorfor bygge en dyr, tredje rullebane når vi allerede har rullebaner på Rygge og Torp som kan rustes opp og et togtilbud som kan forbedres? Hvorfor påføre flyplassnaboene ytterligere plager med støy og forurensing?

I fjor ga Stortinget, med stemmene til H, Frp, Ap og KrF, grønt lys for at Avinor kan fortsette å planlegge en tredje rullebane. Men Stortinget har ikke gitt klarsignal til selve utbyggingen. Både Høyre og Frp virker klare til å stemme for, selv om både Høyre og Frp lokalt kjemper i mot.

De to blå partiene har ikke flertall, så Ap sitter med nøkkelen i saken. Ap er delt. Lokale og unge krefter i Ap kjemper i mot, Oslo Ap har sagt nei og Akershus Ap er i en «prosess» som det heter på politikerspråket. Jeg tror det skal mye til at nei-synet vinner flertall i partiet, men det kan ikke utelukkes. Spørsmålet om en tredje rullebane er derfor uavklart fram til Ap bestemmer seg. Det kan ta tid. Trolig venter man til Avinor sier at nå trenger vi et vedtak slik at spaden kan settes i jorda og vi kan starte utbyggingen. Det kan være et godt stykke inn i 2020-tallet.




Et par minutter før folkemøtet skulle starte, fikk jeg et lite håndskrevet brev fra ei kvinne som bodde sammen med sin mann på Midtskogen.

- Vi er i en vanskelig situasjon, sa hun, vi må selge huset vårt i løpet av det nærmeste året og frykter stort økonomisk tap da huset trolig må rives hvis en ny rullebane bygges.

Kan du spørre hva Avinor vil gjøre for oss?

Jeg spurte, og Avinors lufthavndirektør Øyvind Hasaas svarte:
- Vi har stor respekt for de problemene og utfordringene som mennesker i nærområdet får pga. utbygging av en tredje rullebane. Men vi kan ikke forskuttere beslutningen. Sånn er livet.

Ekteparet må altså belage seg på økonomisk tap. Hasaas og Avinor gjør den jobben de er satt til å gjøre av staten og svarer deretter. Avinor mener at en ny rullebane trengs, men det er opp til Stortingspolitikerne å bestemme om det blir slik.

Politikerne må veie hensyn og argumenter opp mot hverandre. Sånn er demokratiet vårt.



Inntil beslutningen er tatt, har både tilhengere og motstandere fortsatt et berettiget håp om å vinne fram. 


Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 7. mai 2018. Debatten ble streamet og kan ses i sin helhet her (krever innlogging).

Rødt bikker flertallet

For første gang siden august i fjor er det rødgrønt flertall på snittet av målingene. Hovedårsaken er at Rødt er over sperregrensen. 

Stortingsvalget endte 88-81 i borgerlig mandatfavør. Den blågulgrønne regjeringsblokken beholdt flertallet ut året og økte endog opp til 93-76 i januar. Både februar og mars forløp med over 90 borgerlige mandater i behold. Men i april gir snittallene en mandatfordeling på 85-84 i rødgrønn favør. Da regnes både Rødt, MDG, SV, Sp og Ap inn på rødgrønn side, hvilket ville gitt et parlamentarisk landskap med betydelige utfordringer å manøvrere i for en eventuell Støre-ledet regjering.   

Rødts framgang er nøkkelen til det ferske rødgrønne flertallet. For første gang løfter partiet seg over sperregrensen. 4,3 prosent er et svært hyggelig tall, sett med Rødt-øyne. Det ville gitt partiet hele åtte mandater; to distriktsmandater fra Oslo, samt utjevningsmandater fra Akershus, Hordaland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Hadde det blitt valgresultatet i høst, så ville Bjørnar Moxnes fått selskap av sine partikolleger Seher Aydar, Silje Kjosbakken, Jeanette Syversen, Ingunn Kandal,  Ragna Vorkinnslien, Synne Bjørbæk og Jens-Ingavald Olsen på Stortinget.

Rødt har svært høy lojalitet, og henter en del velgere fra Ap. Men også SV, Sp og MDG har et klart negativt bytteforhold til Rødt for tiden. Aps problemer gir Rødt muligheter, men partiet har også skaffet seg denne posisjonen selv ved å framstå som et klart venstrekorrektiv. Partileder Moxnes gjør en utmerket jobb, og misitllitsforslaget mot Listhaug viste at partiet faktisk også kan utgjøre en forskjell selv med kun en representant på Stortinget.

Samtidig bør det føyes til, når det gjelder Rødt, at partiet gjerne gjør det bedre på målinger enn ved valg. Så selv om dagens målinger viser at sperregrensen er innen rekkevidde, så er det slett ikke sikkert at et faktisk valg ville gitt et så godt resultat. Det rødgrønne flertallet på april-målingene er altså svært skjørt og kan fort vippe tilbake igjen i mai hvis Rødt faller litt tilbake.


       

Demokratiets blodårer

«Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Stortinget kan virkelig påberope seg å være en av de viktigste institusjonene for å få dette til å fungere. Nå har jeg fått det ærefulle oppdraget å få dette hjertet til å slå så harmonisk som mulig.» Det skrev nyvalgt Stortingspresident Tone Trøen i denne spalten forrige mandag. Hun pekte på demokratiforståelse for barn og unge som satsingsområde og viste til at Stortinget i dag møter unge på Snapchat og Instagram.

Trøen har rett i at Stortinget er et sentralt demokratiorgan. Her sitter det 169 folkevalgte mennesker som tar viktige beslutninger på vegne av befolkningen. Stortingsrepresentantene vedtar lovene som gjelder i samfunnet, de bestemmer hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene brukes på velferd og andre tjenester som vi trenger. Og Stortinget driver kontroll av regjeringen. Stortinget har et ansvar for å formidle de viktige oppgavene man ivaretar i demokratiet vårt. Nye medier gir Stortinget muligheter for å kommunisere bedre med oss enn før om hva man gjør.

Høsten 2016 hadde jeg gleden av å lede en workshop om Sosial kommunikasjon for Stortingets kommunikasjonsavdeling på idylliske «Smakfulle rom» i Sørum. Da var Stortinget hverken på Facebook, Instagram eller Snapchat. Vi vurderte nyttepotensialet, diskuterte fordeler og utfordringer og kom fram til en klar erkjennelse av at Stortinget ikke bør la slike fine kommunikasjonsverktøy ligge ubrukt. Noen måneder senere var Stortinget sent, men godt, til stede på alle disse kanalene. I dag drives mye godt folkeopplysningsarbeid på nye måter der, sjekk gjerne ut.

Skal Trøen lykkes med sin demokratiambisjon, så holder det imidlertid ikke at Stortinget kommuniserer bedre. Stortinget bør også åpne sin virksomhet og gjøre diskusjonene mer interessante. I dag foregår mye av det viktigste arbeidet i lukkede komiteer og partigrupper. Debattene i stortingssalene er stort sett lange gjesp av noen seige sekvenser der representantene går opp på talerstolen, leser opp sitt ferdigskrevne manus og går ned i igjen. Til slutt stemmes det og man får et utfall som er avklart på forhånd. Denne formen virker avleggs fordi den appellerer til forsvinnende få.

Neste år avholdes det lokalvalg. 10 000 mennesker skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting i hele landet. Lokaldemokratiet er blodårene som får de øvrige organene i demokratikroppen til å fungere. I Trøens og Grunnlovens hjemkommune, Eidsvoll, deltok kun halvparten av velgerne ved valget i 2015. Eidsvoll er slett ikke alene om laber valgdeltakelse. Det vitner om at mange oppfatter lokalpolitikken som mindre viktig. Innsnevrede blodårer er farlig. Et storting som gir kommuner og lokalpolitikere mer frihet er et sted å starte for å utvide årene slik at hjertet slår mer harmonisk. Men lokalpolitikerne bør også bli bedre til å bruke den makten de faktisk har.  

Ytringsfrihet er kanskje vår aller viktigste demokratiske rettighet. Å snakke med andre på en bra måte er grunnleggende. Samtalene våre er nyrene som avgjør hvor godt demokratikroppens indre miljø fungerer.  Klarer vi å skape en bedre ytringskultur der flere mennesker, både unge og gamle, opplever å bli hørt, så unngås nyresvikt og det norske demokratiet vil leve i bedre velgående. Tre små tips:

1. Lytt til hva andre sier.
2. Legg velvilje framfor vrangvilje til.
3. Tenk deg om et par sekunder før du ytrer deg.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 16. april 2018    

Sosial stortingskommunikasjon from Svein Tore Marthinsen