Støre-syndromet

I fjor høst skrev jeg en kronikk i Aftenposten hvor jeg kritiserte medienes panegyriske holdning til utenriksminister Jonas Gahr Støre (For en måned siden hadde Odd Magnar Brubæk en kronikk på trykk i Sunnmørsposten med..hm...klin lik overskrift).

I siste utgave av den glitrende avisen Morgenbladet, framfører Janne Haaland Matlary noe av det samme budskapet (dessverre ikke på nett). Hun skriver bl.a. at "Det er en klar tendens til at man er så imponert av utenriksministerens kompetanse at man ikke tør eller evner å kritisere ham. Det første - mot - krever jo det siste, kompetanse".

Amen, Matlary!

Avisene kutter og kutter kostnader. Derfor er det liten grunn til å tro at dette syndromet vil avta. Tvert i mot - det er grunn til å frykte det motsatte. Her er pressen i ferd med å svikte sin mest sentrale rolle - den kritiske.

Hvem kan i så fall komme inn og fylle rollen? Bloggerne? Ja, jo, kanskje.

Skal vi prøve, folkens?

Snittanalyse

Det forundrer meg veldig at både Dagens Næringsliv og NTB velger å kjøre snittanalyser før måneden er omme. Dermed mister de jo f.eks. dagens Sentio-måling i Bergens Tidende.

Men dem om det. Jeg venter i alle fall helt til april er over før jeg trekker april-slutningene. Analysen min kommer snart på www.minerva.as.

http://bloggurat.net/kart/registrere/8374/oslo

Vil Frp klare det?

April er på hell, og det er snart tid for en ny månedsanalyse fra min hånd for Minerva av snittbevegelsene i den norske velgermassen. Jeg sitter og kladder litt på den nå, og jeg ser fort at temaet Frps høye oppslutning er vanskelig å unngå.

27,4 er Frps snittall for april. Det er meget høyt. Skulle det bli valgresultatet, så vil det strømme inn en hel haug med nye og ukjente Frp-politikere på Tinget.

Men diversetusenkronersspørsmålet blir selvsagt: Holder Frp hele veien inn?

Hva tror du?

Skatten på arbeid bør bort

I likhet med atskillige hundretusener, for ikke å si millioner, av nordmenn, svetter jeg over selvangivelsen i disse dager. I løpet av 2008 opprettet jeg et enkeltmanns....eh..sorry...enkeltpersonforetak. Akkurat nå angrer jeg en smule. For det gjør at selvangivelsesjobben blir vesentlig mye større. Skjemaveldet er tungt og massivt for en skarve lekmann (eller burde man skrive lekperson?), og postene er uendelige.

Og jeg har kommet fram til en erkjennelse av at jeg bare blir mer og mer for å få bort all skatt på arbeid. Tenk så frigjørende og verdiskapende det ville være å slippe og bruke timerekker, for ikke å si dager, på å angi seg selv og heller konsentrere seg om å det man kan; skrive artikeler. Tenk så fint det ville være om folk i skatteeteater og ligningskontor fikk noe annet å foreta seg enn å snoke i andres private sfærer.

Inntektsskatten bør, på lang sikt, bort i sin helhet til fordel for mer frihet for det enkelte menneske. Statsskatten er lettest å fjerne i første omgang, kun en sjettedel av statens inntekter kommer fra skatt (jeg ser da bort i fra trygdeavgiften). Det bør legges opp et løp som suksessivt trapper ned den røde beskatningen av arbeid.

Inntektsbortfallet for staten bør delvis kompenseres gjennom økte avgifter - med en grønn innretning. Rushtidsavgift kan innføres. Bensin- bil- og strømavgiften bør økes, samt at CO2-utslipp og NOX-utslipp bør avgiftsbelegges langt hardere.

Det er Al Gore og Venstre som på dette punkt har tenkt de desidert mest spennende og framtidsrettede tankene!

Ap tjener på svineinfluensaen?

En uhyggelig overskrift. Jeg vet. Men det er min jobb å forstå velgerbevegelser. Og for tiden er det interessant å spekulere litt i hvordan den massive og tunge medieoppmerksomheten rundt den mulige pandemien kan virke inn på den politiske opinionen.

Min første tanke er at dette vil være positivt for Ap. Partiet har allerede høstet velgergevinst av finanskrisen. Dette er en mulig ny form for krise som kommer og legger seg på toppen av den andre. Velgere har det gjerne med å flokke seg rundt sine styresmakter og sine ledere i slike tider.

Derfor skal en ikke se bort i fra at det kan gi Ap et lite løft på målingene i neste måned. Samtidig er opinionspåvirkningen selvsagt veldig avhengig av hvordan dette utvikler seg. Inntreffer helsedirektoratets skrekkscenarier om 1,2 millioner nordmenn smittet og 13 000 døde, så blir det selvsagt noe helt annet enn om dette bare blåser over til å bli en vanlig, men litt kraftig influensa.

På den annen side er det grunn til å tro at Ap allerede har hentet ut mye av sitt "krisepotensial". Mine analyser viser at partiet har trendet negativt helt siden februar, og partiet må i så fall snu en trend.

Det er muligens makabert å si, men: Dette blir interessant å se!

KrFs vekst og fall

Det nærmer seg KrFs landsmøte. Og da er det selvsagt dags for KrF-analyser. Du synes kanskje at det virker utrolig, men det er faktisk ikke mer enn 11 år siden at partiet var ledende på borgerlig side (eller ikke-sosialistisk som KrF-ere gjerne velger å kalle det). Vintereren og våren 1998 hadde man akkurat lagt bak seg tidenes valg (13,7 prosent), og partiet surfet videre på en popularitetsbølge hvor enkeltmålinger viste helt oppimot 20 prosent.

I dag er KrF et miniparti. KrF har ligget omtrent dønn stabilt på 6-7 prosent de siste sju årene.

Hva var det som egentlig skjedde? Og hvor går KrF-veien videre? Den type spørsmål drodler jeg over i dag - noen innspill?

Kvinnerekord på Stortinget

I et foredrag for likeomstillingombudet på fredag presenterte jeg helt blodferske tall for antatt kvinneandel på Stortinget etter høstens valg. Mine beregninger, basert på gjennomsnittet av de ti siste meningsmålingene, viser at det ligger an til ny rekord; drøyt 40 prosent.

Både Høyre og Frp ligger an til solide løft av sine kvinneandeler. Særlig oppsiktsvekkende er det at en rekke unge Frp-kvinner kan komme til å strømme inn på Tinget. Jeg har brukt helgen til å intervjue fem av dem. Min artikkel kan du lese her.

Slik tematikk pleier å være mat for tradisjonelle medier. Hvor lang tid tar det før noen snapper opp dette, mon tro...

Betyr det noe om man er mann eller kvinne i.f.t. de meninger og holdninger vi har?

Slik ligger Venstre an

Glem gårsdagens noe misvisende opplysninger i Dagbladet om at Venstre ligger under sperregrensen og bare vil komme tilbake med stusselige to mandater i neste periode. For snittet av de siste ti målingene viser at partiet har 4,8 prosent. Det vil antagelig gi åtte mandater - fire faste og fire utjevning.

Jeg vurderer Venstres situasjon i våre 19 valgkretser på følgende måte for øyeblikket:

Oslo: 8,1 prosent. 1 fast mandat. Trine Skei Grande trygt inne. Også Ola Elvestuen bør kunne kapre en stortingsplass, men foreløpig er han ikke inne.

Akershus: 6,2 prosent. 1 fast. Borghild Tenden greit inne. Abid Raja er avhengig av at Venstre får opp i mot 10 prosent i fylket for å få fast plass. Dit er det langt frem.

Østfold: 3,0 prosent. Må mer enn doble oppslutningen for at Rita Sletner skal kapre et fast. Sorry Sletner, men det tror jeg ikke vil gå.

Hedmark: 2,8 prosent. Erik Ringnes har en helt håpløs oppgave.

Oppland: 3,3 prosent. Da ser det lysere ut for Eivind Brenna. Ikke på fast, men på utjevning. For han har avgjort en mulighet her. Men han er, paradoksalt nok, avhengig av at Høyre snur trenden, fordi for øyeblikket blokkerer Olemic Thommesen dette mandatet for ham.

Buskerud: 4,2 prosent. Har grundig analysert Ulla Nordgardens muligheter. Ikke umulig for henne, men pt. langt fram.

Vestfold: 3,8 prosent. Har lenge hatt Kåre Pettersen inne på utjevning fra det flotte fylket Vestfold. Men akkurat nå ligger KrFs Inger Lise Hansen hårfint inne.

Telemark: 3,6 prosent. Ser altfor tøft ut for Tonje Gurholt.

Aust-Agder: 4,8 prosent. Har liten tro på at Øystein Haga skal greie det.

Vest-Agder: 4,4 prosent. 1 utjevning. Da er utsiktene for Anne Margrethe Larsen langt lysere i nabofylket. Har henne stadig inne på utjevning.

Rogaland: 5,8 prosent. 1 fast. Gunnar Kvassheim bør klare dette forholdsvis greit.

Hordaland: 6,0 prosent. 1 fast. Lars Sponheim er et enda sikrere Venstre-stikk enn Kvassheim.

Sogn og Fjordane: 4,8 prosent. 1 utjevning. Gunvald Ludvigsen fortsetter å ligge inne på utjevning, ut i fra mine beregninger.

Møre og Romsdal: 6,5 prosent. 1 utjevning. Leif Helge Kongshaug har muligheter både på fast og utjevning. For øyeblikket mangler det noe på fast, men utjevningsmandatet ligger inne.

Sør-Trøndelag: 3,6 prosent. Jeg er pessimistisk til Guri Melbys muligheter. Tror ikke at det kommer til å gå, på noen som helst måte.

Nor-Trøndelag: 4,1 prosent. 1 utjevning. Da ser det langt bedre ut for Andre Skjelstad i det andre Trøndelags-fylket. Utjevningsmandatet er nå inne.

Nordland: 2,5 prosent. Meget tungt for Berit Voie Berg. For tungt.

Troms: 2,3 prosent. Fast mandat er bortimot dønn umulig. Men utjevning er faktisk mulig for Roar Sollied. Det betinger dog at SV plukker et fast mandat i fylket, for for øyeblikket så ligger Lena Jensen klart inne på utjevning - i den grad noen ting er klart når det gjelder det forholdvis kompliserte utjevningssystemet.

Finnmark: 2,3 prosent. Vera Lysklætt greide det kunststykket å bli valgt inn på Tinget med skarve 800 stemmer bak seg. Utjevning er faktisk en OK mulighet igjen, men for øyeblikket holder Høyre dette. Også SV kjemper for tiden foran i køen om dette.

Skrekkmåling for SV

I min månedlige snittanalyse av meningsmålingene for Minerva, tillot jeg meg sist å raljere en smule over Dagbladets førstesideoppslag 21. mars hvor bildet av en jublende Kristin Halvorsen illustrerte tittelen ”Jubler over rødgrønn rekordmåling”. Det var basert på en Synovate-måling som ga SV (meget usannsynlige) 9,9 prosent. Tittelen inni avisen lød ”Kristin tar igjen Erna”. I ingressen stod det at ”Mens Kristin Halvorsen jubler, er Erna Solberg stum etter å ha mistet halvparten av sine velgere det siste året”.

I dag presenterer Dagbladet en måling som gir SV stusselige 6,4 prosent. Så da er vel overskriften "Skrekkmåling for SV"? Og en tittel inni som lyder "Erna stormer i fra Kristin" (Høyre er jo nå "plutselig" over dobbelt så store). Og en ingress hvor det heter at "Mens Erna Solberg jubler, er Kristin Halvorsen stum etter å ha mistet en tredel av velgerne sine den siste måneden".

Nei du. Dagbladet prioriterer heller "Derfor bør 6-åringer få mobil" på sin førsteside. Og fokuserer inni avisen heller på "Skrekkmåling for Venstre" (selv om snittet av de siste ti målingene viser et Venstre på rundt 5 prosent, noe som er langt over partiets nivå på samme tid for fire år siden). Slik kan man jo eventuelt presentere neste måling, som evt. skulle komme til å vise ett eller to prosentpoeng opp for SV, som nok en jubelmåling.

Sånn går dagene på desken i Dagbladet og blant avisens politiske journalister.

Analyse av Venstre

Venstre åpner sitt landsmøte i dag. I den forbindelse har jeg laget en analyse av partiet som Drammens Tidende trykker i dag. Analysen er med Buskerud-vri, men bør være av interesse for alle politisk interesserte generelt og Venstre-folk spesielt. Den gode lokalavisen har også laget et intervju med den aktuelle toppkandidaten, med referanser til min analyse.


Ulla Nordgarden kan bli historisk

Ulla Nordgarden kan bli første Venstre-representant fra Buskerud siden krigen. Men veien fram er lang.

I forbindelse med min hovedoppgave i statsvitenskap, gikk jeg igjennom samtlige stortingsvalg i alle fylker fra 1945 og fram til i dag. Alle valg rangerte jeg fylkene fra 1 til 19 ut i fra partienes oppslutning. For Buskerud Venstres del har det stort sett vekslet mellom traurige 17., 18. og 19. plasser. Fylket har altså i en årrekke vært blant partiets desidert dårligste valgkretser. Venstres førstekandidater har her gang etter gang måttet speide langt etter stortingsplassen. Men i 2001 skjedde det noe. Da rykket Buskerud opp til 14. plass for Venstre. Og ved valget i 2005 kom fylket helt opp på 9. plass. Plutselig har Buskerud blitt et brukbart Venstre-fylke. Hva har skjedd?

Det tidligere bygdepartiet Venstre har festet et grep om urbane velgere. Særlig bemerkelsesverdig er den sterke oppslutningen i Oslo og Akershus. Men Venstre-framgangen har også vært klar i urbane fylker som Rogaland og Hordaland. Jeg tror at styrkingen av Venstres urbane appell først og fremst henger sammen med at miksen av miljø, grønnere skatter og satsing på kunnskap og høyere utdanning som partiet tilbyr, går hjem hos flere og flere urbane velgere. Samtidig finner den klare Venstre-brodden mot Frp i bl.a. innvandringspolitikk en klangbunn også hos mange borgerlig orienterte velgere.

For de av dere som har ferdet litt rundt i til dels svært så grisgrendte deler av Buskerud, så er det antagelig en drøy påstand å hevde at denne valgkretsen er urban. Alt er dog relativt. Og sammenlignet med mange andre norske fylker, av typen Finnmark, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag, så er ikke betegnelsen så hakkende gal likevel. Urbaniseringsprosessen i og rundt Drammens-området er tiltagende, og slik sett en fordel for Venstre.

Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 prosent på landsbasis og 5,1 prosent i Buskerud. Oppslutningen om Venstre i Buskerud er altså, tross sterk relativ framgang de siste årene, fortsatt noe under partiets nasjonale nivå. Dette henger bl.a. sammen med at utdanningsnivået til Buskerud-velgerne er noe lavere enn gjennomsnittet, hvilket er en ulempe for Venstre - som scorer best blant høyt utdannede. Pr i dag viser gjennomsnittet av de ti siste nasjonale meningsmålingene at Venstre har 4,6 prosent. Det betyr at Ulla Nordgarden og hennes parti antagelig ligger rundt fire prosent i Buskerud. Vippepunktet for fast mandat ligger på ca. sju prosent. Dette betyr at Venstre må bortimot doble oppslutningen på de drøye fire månedene som gjenstår fram mot valget for at det skal gå veien. Det er ikke umulig, men det blir selvsagt veldig vanskelig.

Skal Nordgarden lykkes med å skrive historie i Buskerud, så tror jeg flere elementer må falle på plass. For det første bør partiet, som i 2005, lykkes med å formidle viktigheten av Venstre i et borgerlig alternativ. Sist stemte en rekke velgere taktisk på Venstre for få dem over sperregrensen. Dette gjorde dype innhugg i Høyres og KrFs velgermasse. Dernest må partiet klare å utnytte det opposisjonelle tomrommet i miljøsaken som SVs regjeringsdeltakelse har skapt. Mange tidligere SV-velgere er frustrert over hva eget parti har måttet foreta seg av til dels halsbrekkene kamelslukende øvelser. Det gir Venstre en utmerket anledning til å framstå som Norges miljøparti nr.1. I tillegg må tegnene til at Venstre er på parti med tidsånden, forsterkes. For det synes som om kombinasjonen av individuell frihet og sosialt ansvar, kall det gjerne sosialliberalt, nå finner mer gehør hos norske velgere. Her kan Venstre åpenbart treffe noe. Dessuten må partiet greie å få mange av de avmålte, men svakt Venstre-positive velgerne, ut av sofaene sine. Det er ikke lett. For Venstre har ikke uten grunn vært det partiet som de fleste liker, men som knapt noen stemmer på. Det skyldes at Venstre er det valgforskere har kalt det sanneste sentrumspartiet i norsk politikk. Man inntar sentrumsstandpunkter i de fleste saker. Slike standpunkter er det vanskelig å skape noe særlig entusiasme rundt.

Går dette scenarioet inn, så vil biologilærer Nordgarden bli til stortingsrepresentant Nordgarden til høsten. I øyeblikket ligger særlig Høyres Anders Werp, men også SVs Magnar Bergo og Sps Per Olaf Lundteigen, klart nærmere til å utfordre det sistemandatet som Aps Laila Gustavsen i dag ligger inne med. Og blir valgkampen dominert av ledighetsbekjempelse, borgerlig rot og eldreomsorg, så vil Venstre nok en gang få mer enn nok med å holde sperregrensen fra livet. Da er i så fall Nordgarden sjanseløs

Frp klart størst i Rogaland

Det ble overskriften jeg valgte på min Rogaland-analyse som nå ligger ute på Minervas nettsider.

For få dager siden hadde jeg KrFs Kjell Arvid Svendsen ute, nå har jeg ham hårfint inne. Det viser hvor utrolig tett det ser ut til å kunne bli om sistemandatet i fylket. En rekke kandidater kjemper om dette.

Røkke-sakens politiske konsekvenser

Det er vanskelig for oss som ikke er økonomiske eksperter å uttale oss om hvorvidt Røkke solgte "søppel-selskapene" sine til en pris som var passe eller for høy. Men det synes å være en relativt sterk grad av samstemthet blant dem som mener å ha greie på slikt, at prisen i alle fall ikke var for lav.

For meg er imidlertid de politiske konsekvensene av Røkke-saken vel så spennende. Og kjernen her er at både tidligere næringsminister Dag Terje Andersen, nåværende næringsminister Sylvia Brustad og statsminister Jens Stoltenberg og hele Ap har en dårlig sak. En sak som de snarest mulig bør få avsluttet hvis ikke valget skal spoleres.

For dette er en sak som dreier seg om samrøre mellom LO og Ap. Det er en sak som handler om graden av statlig eierskap. Og den handler om å følge med i timene. Her er det mange som ikke har fulgt med i timene. Dag Terje Andersen handlet meget kritikkverdig da han gikk inn for å bruke 5 millarder av våre felles penger til å bli en mindretallsaksjonær i et Røkke-styrt selskap. Sylvia Brustad og statens styrepresentant, Berit Kjøll, sov da det gjaldt som mest. Og Jens Stoltenberg er, som øverste ansvarlig, stilt i kraftig forlengenhet gjennom at han den ene dagen hyller Røkke opp i skyene og neste dag er nesten like oppgitt over Røkke som det Brustad er.

Etter dagens pressekonferanse, hvor Røkke slo hardt tilbake og bl.a. begikk et karakterdrap på Brustad, så føler nå regjeringen et åpenbart behov for å kommunisere at de jobber med å finne en løsning. En løsning der det bare vil bli tapere. Eller sagt med renere ord: De jobber med å få vekk denne saken fra agendaen.

For regjeringen er helt avhengig av å få fokuset over på andre ting enn Røkke og innvandring - temaer som har preget agendaen sammenhengende de siste tre månedene. Oppslutningen på meningsmålingene er fallende og regjeringsflertallet vil ryke med glans hvis ikke den politiske debatten snart begynner å handle om andre ting enn dette.

Hvem vil kunne tjene på Røkke-saken når vi tenker oppslutning? Mitt umiddelbare svar er Høyre. Partiet stemte (sammen med Venstre og KrF) i mot dette statlige oppkjøpet og har også i en årrekke vært en pådriver i kritikken av samrøret mellom fagbevegelse, industri og Ap. Frp har heller ikke noen god sak. De har gått omtrent like langt i Røkke-hyllesten som Ap og stemte for det økte statlige eierskapet.

De neste målingene blir nå uhyre interessante. Det gjenstår fire stykker før denne måneden er omme. Jeg tror at Ap vil falle ytterligere på dette - spørsmålet er hvor mye.

Strøtanker på en onsdag

Nå har jeg akkurat levert fra meg en valganalyse av Rogaland (Hallgeir Langeland og Magnhild Meltveit Kleppa kan komme til å slite litt med nattesøvnen framover), vår fjerde største valgkrets i antall velgere. Den blir nok snart publisert på Minervas nettsider, tenker jeg.

Så nå er det bare å forberede meg litt mer på fredagens foredrag for likestillingsombudet (jeg skal legge fram noen oppsiktsvekkende tall der..hm...de kan fort komme til å bli en nyhetssak...).

Men jeg må konse litt på Venstre også, de åpner jo landsmøtet til fredag. Rekker jeg en analyse på dem, mon tro?

Til mandag må jeg ha en ny Østfold-prognose klar. Og snart er april over og en ny månedsanalyse skal produseres (konsolidiering er et begrep som passer bra på velgerbevelgelsene i april, så langt. Tror at jeg denne gang kommer til å fokusere på Frps stabilt sterke oppslutning).

Men det skal komme enda fire målinger til før måneden er omme, lurer på om Aker-saken slår ut mer på disse.

Og så er det et StatoilHydro-blad som skal ha sitt (snart er det vel bare Statoil..).

Så nei, jeg tror ikke at jeg rekker Hordaland før i begynnelsen av mai, gitt. Sorry! Med mindre Bergens Tidende trykker den kronikken de har lovet å trykke.

Ute skinner sola, og jeg burde komme meg ut og slikke litt av den. Men jeg klarer ikke å få til alt dette på en gang, jeg er da tross alt en mann!

Oppsummering av Aps landsmøte

Arbeiderpartiets landsmøte trakk jammen ut i tid. Antagelig slik at man, beleilig nok, kunne feire Gro Harlem Brundtlands 70-års dag og dermed sikre god pressedekning.

Mer interessant - hva kom egentlig ut av dette rent politisk?
Jeg har lyst til å trekke fram fire hovedpunkter:

1) Ap binder seg til den rødgrønne masten og overkommuniserer at man kun har en plan A i regjeringsspørsmålet; fortsatt SV- og Sp-samarbeid. Men selvsagt har man en plan B - en ren Ap-regjering. Sporene fra den forrige rene Ap-regjeringen burde dog skremme. Derfor tror jeg at Ap kommer å gjøre det de kan, når det rødgrønne flertallet antagelig ryker ved valget, for å trekke KrF og Venstre nærmere.

2) Partiet skyver oljeboring i nord foran seg. Som eneste parti går Ap inn i valgkampen uten å ha et standpunkt i denne meget viktige saken. Ikke-standpunktet skyldes dyp splittelse i partiet. At over en tredel av landsmøtedelegatene gikk inn for vern, var for meg overraskende mange i vekst-partiet Ap. Med tanke på at Sp og SV sier klart nei, så indikerer det at det neppe kommer til å bli oljeboring i de fiskerike feltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Heldigvis, vil jeg tilføye.

3) Kontantstøtten skal bort. Riktignok gradvis, men retningen i familiepolitikken er helt klar: Tilliten til at foreldre kan gjøre de beste valgene for seg og sine barn er lik null. Ap vet best. Og det beste for alle er fulltids barnehage. Punktum. Det er forstemmende at Norges største parti kan ha en politikk som til de grader overkjører individuelle valg.

4) Innvandringstonen er skjerpet. Men politikken er omtrent den samme. Ap ønsker å stoppe velgerlekkasjene til Frp her, men må samtidig ikke gå for langt slik at liberalt orienterte Ap-velgere skremmes over i fanget på SV eller Venstre. Å ri to hester på en gang er slett ingen enkel oppgave!

Nettets politiske gjennombrudd

Stavanger Aftenblad trykker en kronikk av meg i dag om internetts gjennomslag i norsk politikk. Jeg finner den ikke på nett foreløpig, så jeg legger den ut her, muligens til glede for alle som ikke abonnerer på den gode lokalavisen i Rogaland (det er vel tross alt en hel del..).
Oppdatert: Den ligger nå ute her.


Nettets politiske gjennombrudd

Årets valgkamp blir Internetts definitive gjennombrudd i norsk politikk. Men TVs posisjon som den viktigste informasjonskilden for velgerne er ikke truet.

”Fjernsynet er overlegent viktigere enn andre medier for velgerne. Omtrent halvparten nevner fjernsynet som sin hovedkilde, mens en fjerdedel nevner riks- eller lokalaviser. Radioens rolle som informasjonskanal er derimot betydelig svakere, mens Internett ennå ikke har slått gjennom som et sentralt nyhetsmedium blant velgerne". Det var en av hovedkonklusjonene som forskerne Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud trakk i boken "I valgkampens hete" fra 2004, den til nå beste studien av medier og valgkamp.

Konklusjonen står seg godt også i dag. For i politisk sammenheng er det fortsatt god grunn til å dempe de aller største internetteuforistene. TV har fremdeles en stor og seiglivet plass blant norske velgere. Særlig blant de over 40 år. Og det er de som i stor grad bestemmer hvem som skal ha makten. I denne aldersgruppen stemmer 80 prosent eller mer, mens bare drøyt halvparten av 20-åringene kommer til å ta turen til valglokalene den 14. september. TVs kruttsterke posisjon forhindrer ikke at internett blir viktigere enn noen gang under årets valgkamp.

Nettet fikk et internasjonalt valggjennombrudd under den amerikanske presidentkampen i 2004. Demokratenes John Kerry brukte nettet aktivt for å samle inn penger til sin kampanje og til å gi velgerne informasjon. Fjorårets presidentkandidater tok skrittet mye lenger. Hillary Clinton offentliggjorde sitt kandidatur først på egen nettside. Og både John McCain, og ikke minst Barack Obama, brukte internett i rikt monn til pengeinnsamling og dialog med støttespillerne. Sveriges utenriksminister Carl Bildt har på sin side, i flere år, laget det som må være verdens beste statsrådsblogg, med utfyllende oppdateringer hver dag om sine hendelser rundt omkring i verden (hvordan rekker han det?).

Her hjemme har det vært mye prøving og feiling på nett. Kristin Halvorsens nettsatsing i 2004 forbindelse med boken ”Rett fra hjertet” floppet eksempelvis før det kom skikkelig i gang. Fordi Halvorsen ikke hadde tid til å skrive og dele tanker med sine lesere. Partienes nettsider har stort sett vært relativt traurige greier. Men nå skjer det noe. Nettsidene har blitt relansert og er spritet kraftig opp. Kandidater lager valgvideoer om seg selv, Hadia Tajik sin er foreløpig den mest kjente. Politikere og partier profilerer seg på Facebook, og støttegruppene deres blir større og større. Flere og flere politikere, både på lokalplan og på riksplan, etablerer blogger. Og det blogges direkte fra partienes landsmøter. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er foreløpig den eneste bloggende statsråd (han har dog fryktelig langt igjen til Bildt-nivå). Også en rekke andre trauste toppolitikere, som for eksempel Dagfinn Høybråten, har hevet seg uti bloggsfæren. I tillegg har mange kastet seg på kortbloggbølgen Twitter, deriblant Helga Pedersen og Jens Stoltenberg. Politiske taler legges ut på Youtube, og bilder deles på Flickr.

Dette nye politiske kommunikasjonsmønsteret speiler samfunnsutviklingen. En gang i tiden, faktisk ikke så fjernt som det kan virke som, var dessverre NRK og papiravisene omtrent de eneste politiske informasjonsformidlerne. Dessverre fordi slike monopollignende kommunikasjonstilstander ikke var til gagn for verken politikere eller velgere. I dag er det, heldigvis, et mangfold av kanaler. Ikke bare i form av mange flere TV-kanaler og radiokanaler, men også i form av nettkanaler. Både unge og gamle bruker nå nettet. Dette har ført til at partier og politikere må møte velgerne der de er. Torgmøter, samfunnshus, aviser, radio- og TV-studioer er ikke nok lenger. Partier og politikere må ut på nett. Det tvinger fram en ny type kommunikasjon, en kommunikasjon som har en mer toveis karakter enn tidligere. Det er bra, for dialoger er nesten uten unntak å foretrekke framfor monologer.

Samtidig gis politikerne en mulighet til å nå ut mer direkte til velgerne, uten å måtte gå omveien om TV, radio og aviser. På egne nettsider og blogger slipper politikerne å måtte forholde seg til medias krav om spesielle vinklinger. Vinklinger hvor feilsiteringer, forvrengninger og fordreininger av standpunkter gjerne følger i kjølvannet. Et fenomen som de fleste politikere har sett seg mektig lei på. Nettkommunikasjon åpner også for at politikerne slipper å forholde seg til pågående og vanskelige spørsmål fra journalister. Dette setter nye krav til velgerne. For velgerne som baserer seg på nettinformasjon, må nå selv ta seg av den kildekritikken som journalister tidligere gjorde for dem. Er ikke velgerne bevisst dette, så kan det føre til at man lettere lar seg påvirke av ren politisk propaganda. En slik utvikling kan anses være en kime til bekymring. Men utviklingen kan også føre til det stikk motsatte, nemlig at erfarne nettbrukervelgere stadig blir mer kildekritisk skolerte, og kanskje dermed også mer interesserte, fordi nettet får dem ut av TV-sløvheten.

Dette setter høyere krav til partier og politikere. For når de er i ferd med å overta noe av medias rolle, så får de også et redaktøransvar. Vil de være sitt redaktøransvar bevisst? Neppe. Derfor er det all grunn til å tro, og håpe, at tradisjonelle medier vil ha en sentral rolle å spille også i valgkampene i mange årtier framover. Årets valgkamp, og mange etter denne, vil nok en gang bli avgjort på TV. Også i år vil det aller meste handle om å ”komme på” for politikerne. Da snakker jeg ikke om å komme på ny politikk. Nei, da snakker jeg om å komme på TV. For i valgkampen, og stort sett alle andre dager også, avlyses deltakelse i de fleste typer politiske arrangementer med glede, til fordel for dyrebare minutter på Redaksjon EN, Tabloid eller Folkemøtene.

TVs vedvarende sterke posisjon forhindrer ikke at våre politikere, i alle fall flere og flere av dem, nå er i ferd med å legge nettfomlefasen bak seg og tre inn i neste fase. Nemlig gjennombruddsfasen. For internett blir stadig viktigere, også politisk.

Stortinget - en sosial elite

Fredag skal jeg holde foredrag for likestillingsombudet om temaet sosial representasjon. Jeg sitter og forbereder meg litt nå. Mine tall viser at vår nasjonalforsamling etter høstens valg vil være en samling av mennesker som utgjør en sosial elite. En stortingsrepresentant vil tjene 700 000 i året, mens en velger i fulltidsarbeid tjener 400 000 i snitt. Tre av fire stortingsrepresentanter har avlagt eksamen på høyskole eller universitet, men kun en av fire velgere har gjort det samme. Kvinneandelen vil ligge på 37-38 prosent.

Hadia Tajik har en 50-50-mulighet til å komme inn i Oslo, Afshan Rafiq og Abid Raja har små muligheter i hhv Oslo og Akershus - Stortinget kan altså bli helt blendahvitt 2009-2013, mens innvandrere utgjør om lag ti prosent av befolkningen.

Middelaldrende (40+ og 50+) vil bli meget dominerende. Stortinget vil stort sett bli skrelt for folk over 60 år, mens 60+ utgjør en stor velgergruppe.

Over en tredel av representantene mangler en ordinær yrkesbakgrunn, de har i stedet sin hovedbakgrunn fra partiarbeid - denne broilifiseringen er tiltagende i styrke.

Er disse sosiale skjevhetene uproblematiske? Eller utgjør de et demokratisk problem?

Dette er stillingen for KrF

Gitt at avstemningen her er representativ (hvilket neppe er noen riktig forutsetning), så vil hele 43 prosent av leserne av denne bloggen stemme på KrF (men det er fortsatt en stemmedag igjen...kom igjen da..er det virkelig ikke flere Frp-, Ap- og Sp-folk her...?).

Til ære for alle disse KrF-ere (og alle andre interesserte), har jeg nå gått igjennom situasjonen for partiet slik det ser ut akkurat nå, 19. april.

Gjennomsnittet av de siste ti nasjonale målingene viser 6,2 prosent for KrF. Det er 0,6 prosentpoeng under valgresultatet i 2005. I følge mine beregninger ligger partiet an til å kapre ni mandater, to mindre enn sist.

I følge de estimatene over fylkesvise variasjoner som jeg har utarbeidet, så ser de ulike valgkretsene nå slik ut for KrF:

Oslo: 3,3 prosent. 1 utjevningsmandat. Jeg har Hans Olav Syversen inne på utjevningsmandatet. Han trenger om lag sju tideler til for å ta det sistemandatet som Aps Tajik akkurat nå ligger inne med. Det er mulig, men jeg tror i skrivende stund ikke at det kommer til å gå.

Akershus: 3,4 prosent. 1 utjevning. +1. Har laget tre Akershus-prognoser for Romerikes Blad siden desember i fjor. På alle disse har Knut Arild Hareide ligget inne med utjevningsmandatet. Han ligger fortsatt inne med dette og mangler nå ett prosenpoeng eller ca 3000 stemmer på å plukke det siste, faste mandatet som Frps Tone Iren Liljeroth for øyeblikket ligger inne med. Tror at ujevning går veien (men tøff kamp mot Sps Dagfinn Sundsbø her), men ikke et fast mandat.

Østfold: 6,3 prosent. -1 mandat. Har til nå produsert to prognoser for avisen Smaalenene (skal lage en ny en om to uker). På begge disse har KrF blitt stående uten representasjon. I så fall ryker Line Holten Hjemdal ut av Tinget. Det er fortsatt stillingen. Men det skal ikke så store stemmeforskyvninger til i KrFs retning før hun er inne. Jeg tror at hun nå mangler 0,8 prosentpoeng, eller snaut 1200 stemmer. Skulle det ryke, så har hun gode muligheter på utjevningsmandatet. Men for øyeblikket holder jeg SVs May Hansen som knepen favoritt til å ta dette.

Hedmark: 2,6 prosent. Arne Dagfinn Øynes ser ut til å kjempe en helt håpløs kamp om et mandat i Norges svakeste KrF-fylke.

Oppland: 3,6 prosent. Synes det ser nesten like håpløst ut for Hilde Ekeberg. Kan selvsagt håpe på et utjevningsmandat, men både Venstre og Høyre ligger foreløpig langt foran i denne køen.

Buskerud: 3,7 prosent. Fryktelig tungt også for Eva Høili. Må nesten doble oppslutningen for å ta det siste, faste mandatet. SV eller Sp tar trolig utjevningsmandatet. Følg mine Buskerud-analyser i Drammens Tidende, og/eller heng med videre på denne bloggen.

Vestfold: 5,4 prosent. Da er situasjonen langt lysere for Inger Lise Hansen. Men pr. i dag har hun langt opp til det siste, faste mandatet som Frps Morten Stordalen i følge mine beregninger ligger inne med. Har imidlertid en bra sjanse på utjevning, men må antagelig kjempe med SVs Inga Marte Thorkildsen og Venstres Kåre Pettersen om dette. Akkurat nå ligger Pettersen hårfint inne.

Telemark: 7,2 prosent. Geir Bekkevold har antagelig for langt opp til fast mandat. Men har en OK mulighet på utjevning. Det forutsetter dog at Høyres (og min Minerva-redaktør) Torbjørn Røe Isaksen tar et fast. For akkurat nå blokkerer Isaksen utjevningen for Bekkevold.

Aust-Agder: 12,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Kjell Ingolf Ropstad ligger inne med et relativt trygt utjevningsmandat, i den grad den type mandater kan karakteriseres som trygge. Han har også en bra mulighet på et fast, men tror at han vil trenge rundt 14 prosent for å ta det. Gitt at mitt estimat er korrekt, så mangler han ca 2 prosentpoeng eller snaut 1 100 stemmer på å frata FrPs Åshild Haugland det mandatet som hun nå innehar.

Vest-Agder: 18,7 prosent. 1 mandat. Dagrun Eriksen ligger trygt inne i KrFs beste fylke.

Rogaland: 11,7 prosent. 1 mandat. -1. Dagfinn Høybråten er bankers. Kjell Arvid Svendsen kjemper en utrolig jevn kamp både om et mulig fast mandat og utjevningsmandatet i fylket. Jeg har ham akkurat nå rett utenfor begge disse, men her er det bare ørsmå forskyvninger som skal til før han er inne.

Hordaland: 8,2 prosent. 1 mandat. -1. Laila Dåvøy klart inne. Filip Rygg mangler 1,2 prosentpoeng, eller ca 3000 stemmer, for å plukke det siste, faste mandatet som Frps Torkil Åmland akkurat nå innehar. Rygg har også en sjanse på å forsvare det utjevningsmandatet som partiet tok sist. Men da tror jeg han er avhengig av at Sp plukker et fast mandat i fylket. For akkurat nå blokkerer Kjersti Toppe denne "bakvei-muligheten" for ham.

Sogn og Fjordane: 8,2 prosent. Ser altfor tøft ut for Trude Brosvik, både med tanke på fast mandat og utjevning. SV eller Venstre kommer trolig til å ta utjevningsmandatet i Sogn og Fjordane.

Møre og Romsdal: 10,3 prosent. Rigmor Andersen Eide sikkert inne. To mandater virker for tungt, slik det ser ut nå - i så fall må nok Steinar Reiten belage seg på et liv utenfor Stortinget.

Sør-Trøndelag: 4,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Øyvind Håbrekke virker å ha for langt opp til fast mandat. Men ser ikke helt hvem som skal frata ham utjevningsmandatet.

Nord-Trøndelag: 4,2 prosent. Sorry, men dette tror jeg slett ikke går, Bjørg Tørresdal. Hadde du holdt deg i Rogaland, så hadde du hatt en god sjanse. Har fryktelig langt opp til både fast mandat og ujevning.

Nordland: 3,9 prosent. 1 utjevningsmandat. Ser ut som Jan Sahl må peile seg inn på utjevningsmandatet nok en gang. Det ser forholdsvis lovende ut - igjen. Fast mandat virker pt for tøft.

Troms: 4,7 prosent. Jeg lager prognoser for Harstad Tidende hver måned. Og KrF har foreløpig ikke vært i nærheten av noe som kan lukte av mandat i Troms. Mariam Holter Rapp må nok derfor satse på andre inntekter enn stortingslønn.

Finnmark: 4,2 prosent. Otto Strand er langt unna plass på Finnmark-benken.


Konklusjon: KrF virker, som i 2005, å være trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet. Kun i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal ligger partiet an til å plukke faste mandater. Partiet reddes av utjevningsordningen, som ser ut til å kunne gi partiet fem-seks mandater til slik at KrF-gjengen på Tinget kan komme seg opp i tosifret antall.

Forsvarer Ap sine fire mandater i Buskerud?

Drammens Tidende trykker en kronikk av meg i dag hvor jeg ser på Aps situasjon i Buskerud:


Kan Ap forsvare fire mandater?

Det er hovedspørsmålet for Buskerud Ap i årets valgkamp. Svaret kan få stor betydning både for regjeringsmakten og statssekretær Laila Gustavsen.

Ap i Buskerud fikk 36,2 prosent av stemmene i 2005. Det holdt til å kapre fire mandater. Fjerdenominerte Torgeir Michaelsen berget sisteplassen med kun 600 stemmers margin ned til Høyre. Siden da har fylkespartiet byttet på mannskapet. Torbjørn Jagland har takket for seg, og Martin Kolberg har kommet inn på førsteplass i hans sted. Sigrun Eng har også gitt seg, noe som har ført til at Michaelsen har rykket opp til sikker tredjeplass og overlatt kampplassen til statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Laila Gustavsen fra Kongsberg.

Antagelig må partiet minst over 35 prosent for å beholde de fire mandatene. I øyeblikket ligger Ap i Buskerud akkurat på dette vippepunktet. Mine beregninger, som er basert på gjennomsnittet av de ti siste nasjonale målingene og valgstatistikk fra Buskerud, viser at Gustavsen er hårfint inne. Men hun reddes av Høyres svake oppslutning, og det er uhyre lite som skal til før Anders Werp vipper ut Gustavsen.

Det så lenge stygt ut for Aps muligheter til å gjenskape resultatet fra 2005. I august i fjor lå partiet på 26 prosent nasjonalt og rundt 29 prosent i Buskerud. Det hadde ikke vært i nærheten av å holde. Men i likhet med velgere i de fleste andre land (med unntak av Island og USA), så søkte også norske velgere til de styrende i kjølvannet av finanskrisen. Velgerbevegelsene fra september til januar ga partiet en kraftig dytt opp til midt på 30-tallet nasjonalt, en trend som tilsa at partiet faktisk kunne lukte litt på 40-tallet i Buskerud. Et mer eller mindre vedvarende fokus på krise og atter krise, ga et velgersug etter trygghet. Hvilket parti er tryggere enn det partiet de aller fleste av oss har opplevd som statsbærende – nemlig Ap? Stoltenberg og co utnyttet den sjansen de fikk. Man lyktes i høst og tidlig vinter, godt med å framstå som partiet som folk fortsatt kan stole på når det røyner på. Milliardpakker av ulike slag har gjort at Ap har kunnet sette både den politiske og den mediemessige agendaen.

Det finnes imidlertid grenser for hvor mye krisesnakk vi orker å ta inn over oss. Det finnes grenser for hvor lenge mediene mener at en finanskrise har nyhetens interesse. Den grensen ble kanskje nådd i vinter. Parallelt med at regjeringen, som et produkt av Aps noe begrensede interesse for verdispørsmål, rotet det til i en salig blanding av lemfeldig saksbehandling og manglende politiske teft i flere saker på rappen, deriblant blasfemi og hijab, så ble agendaen flyttet bort fra økonomispørsmål og over på verdi- og innvandringstematikk. Krydret med at Frp trakk snikislamiseringskortet, så har dette den siste tiden gitt et velgerfrafall for Ap som igjen gjør Gustavsens plass meget usikker.

På kort sikt handler det for Ap om å få fokuset bort fra Røkke, verdier og innvandring og tilbake på økonomi og trygghet. En valgkamp som blir en konkurranse om hvem som har den beste politikken for ledighetsbekjempelse, vil antagelig være gull verdt for Ap. Kan man i tillegg få dyttet fram terningkastfavorittene Stoltenberg og Støre i så mange TV-debatter som mulig, paret med at ”rotet” på borgerlig side til stadighet blir fokusert og synliggjort, så lukter det kraftig av et vinnerscenario for Ap.

Men det er fullt mulig å trekke opp flere taperscenarioer også. Bl.a. er det en åpenbar fare at ledigheten blir såpass sterkt økende at velgerne gir partiet skylden for økningen. I et slikt velgertaktisk perspektiv er det grunn til å hevde at finanskrisen kom et halvt år for tidlig for Ap. For valget den 14. september kommer på et tidspunkt da de realøkonomiske konsekvensene har blitt meget merkbare for en rekke velgere. Dette kan fort slå tilbake på partiet.

I tillegg er det grunn til å minne om at norske valgkamper sjelden har en helt entydig retning. I stedet blir ofte et bredt spekter av saker avgjørende. Derfor er det neppe nok for Ap å utelukkende befeste ledighetstronen for å gjøre et strålende valg. Partiet må også være i front i andre saker, som skole og eldreomsorg, og samtidig gjenta den relative suksessen fra 2005 hvor Ap tok tilbake tapte velgerskanser fra SV fordi man la både retorikk og politikk flere hakk i venstreorientert retning. For det tomrommet som den forrige Stoltenberg-regjeringen (2000-01) etterlot seg til venstre, gjorde det fryktelig enkelt for SV å vokse seg store på frustrerte velgere som ikke kjente igjen i Ap.

Greier Ap dette, så kommer det til å gå veien for både Laila Gustavsen og fornyet regjeringsmakt. Greier man det ikke, så kan begge deler ryke.

Ap ligger an til 60 mandater

Fylkeslederne i Ap spekulerer nå friskt over hva som bør skje hvis flertallet ryker den 14. september. Ap bikker under 30 på to målinger i dag, Røkke-saken påvirker opinionen i negativ retning. Snittet av de siste ti målingene gir partiet nå 31,9 prosent. Det er 0,8 prosentpoeng under valgresultatet fra 2005.

I anledning helgens landsmøte, har jeg tatt en titt på Ap-stillingen i våre 19 valgkretser. Situasjonen for Ap, slik jeg vurderer den, er akkurat nå følgende:

Oslo: 30,6 prosent. 6 mandater. Hadia Tajiks sistemandat er inne med uhyggelig tynn margin.

Akershus: 29,5 prosent. 5 mandater. Gorm Kjernlis femtemandat er ikke noe sikkert stikk, men ligger inne med OK margin for øyeblikket.

Østfold: 35,4 prosent. 4 mandater. Wenche Olsens sistemandat henger i en tynn tråd.

Hedmark: 44,9 prosent. 4 mandater inne med trygg margin.

Oppland: 43,4 prosent. 3 mandater sikkert inne. Min tidligere seminar-elev, Stine Renate Håheim, er oppe og lukter på det fjerde.

Buskerud: 35,2 prosent. 4 mandater. Uhyggelig spennende om Laila Gustavsens sistemandat. Høyres Anders Werp ligger side om side med henne.

Vestfold: 29,6 prosent. 2 mandater. Steinar Gullvåg har en god sjanse på å ta det tredje, men foreløpig blokkerer Frps sterke oppslutning dette.

Telemark: 37,4 prosent. 3 mandater. Men Sigvald O Hansens sistemandat er utsatt.

Aust-Agder: 27,4 prosent. 1 mandat. Line Vennesland kjemper om å ta et mandat til for Ap, men Frp ligger foreløpig inne med sistemandatet.

Vest-Agder: 22,9 prosent. 1 mandat. Odd Omland har visse sjanser til å ta sistemandat, men har dog et stykke opp.

Rogaland: 24,4 prosent. 3 mandater greit inne.

Hordaland: 26,9 prosent. 4 mandater. God margin. Magne Rommetveit har muligheter på et femte, men er avhengig av at Ap vokser en del.

Sogn og Fjordane: 28,9 prosent. 2 mandater. Tor Bremer sitter på sistemandatet, men har grei margin ned.

Møre og Romsdal: 26,4 prosent. 3 mandater. Parteits tredje mandat (Tove-Lise Torve) er meget utrygt.

Sør-Trøndelag: 37,9 prosent. 4 mandater. Eva Kristin Hansen ikke sikker, men foreløpig har hun noe margin.

Nord-Trøndelag: 38,9 prosent. 3 mandater. Susanne Bratli ligger utsatt til.

Nordland: 35,4 prosent. 3 mandater. Lillian Hansen kjemper om å ta et fjerde.

Troms: 32,4 prosent. 3 mandater. Ser greit ut, Ap og Frp deler Troms mellom seg.

Finnmark: 38,9 prosent. 2 mandater. Aps nr 3, Ingalill Olsen, fighter intenst med Frp, SV og Høyre om sistemandatet i fylket.


Konklusjon:
Ap holder i dag en rekke utsatte mandater, og det skal små velgerforskyninger i negativ retning til før flere av disse mandatene ryker. På den annen side har partiet også gode angrepsmulihgeter i flere fylker. Så greier partiet å snu den noe negative trenden man for øyeblikket er inne i, så er det gode muligheter for noen nye mandater. Dette betyr at forskjellen mellom et valgresulat på 30 og et resultat på 34, vil bli meget stor i antall mandater.

Er Røkke-saken det Høyre trenger?

Grete Faremo stiller spørsmålet om Røkke-saken kommer til å felle regjeringen ved høstens valg. Kanskje betimelig, men jeg tror dette for lengst er glemt om fem måneder. Men dette er uansett neppe noen særlig god sak for Ap, spesielt ikke hvis utfallet blir at Røkke står igjen som vinneren og Brustad og Stoltenberg står igjen, med det skjegget de ikke har, i den berømte postkassen.

Snarere er det dog vel så interessant om denne saken kan bidra til å snu den negative trenden som Høyre befinner seg i. For er det noe parti som burde kunne utnytte dette Røkke-Ap-samrøret og fokuset på de uheldige sidene ved mye statlig eierskap, så er det Høyre. Frp har en historikk som gjør dem langt mindre troverdige her.

Høyre har imidlertid ikke hatt det med å utnytte de få mulighetene de har fått servert i det siste, så det er jo et åpent sprørsmål om de vil lykkes denne gang.

Hva tror du?

Hva er Arbeiderpartiets Prosjekt?

Ap avholder landsmøte til helgen. I den forbindelse har jeg skrevet en analyse av partiets situasjon for Minerva. Her etterlyser jeg hva som egentlig er partiets Prosjekt. Med stor P!

Telemark Sp avslører valgkampstrategien

Valgkampstrategien til Telemark Sp ligger (foreløpig) fritt tilgjengelig på nett.
Dette er virkelig fornøyelig lesing!

Telemark Sp mener bl.a. at KrFs Geir Bekkevold ikke er kristen nok, selv om han er prest... Derimot har visst partiets egen kandidat, Anja Helseth, "troverdighet i verdispørsmål som tidligere søndagsskolelærer"....
Vel,vel.

Registrerer også at min redaktør i Minerva, Torbjørn Røe Isaksen, blir omtalt som en "drømmekandidat".

Dette ga meg et aldri så lite incentiv til å ta en rask titt på tallene mine for Telemark (kommer tilbake med en dypere analyse senere). Avrundet til nærmeste hele prosent, så mener jeg at stillingen i fylket er følgende akkurat nå:
Rødt 1
SV 8
Ap 38 (3 mandater: Terje Lien Aasland, Gunn Olsen og Sigvald O Hansen)
Sp 6
KrF 7
V 3
H 9 (1 utjevning: Torbjørn Røe Iskaksen)
Frp 28 (2 mandater: Bård Hoksrud og Kåre Fostervold)


Pt. kan jeg ikke helt se hvordan Sp skal kapre et mandat i Telemark. Det kan dog være en viss utjevningsmulighet hvis Høyre snur trenden og Røe Isaksen kommer seg inn på fast mandat, slik han lå an til før Høyres kraftige fall på nyåret. Da vil det åpne seg noe opp, men i så fall er KrF klar favoritt til å ta dette mandatet.

Nøkkelfylket Buskerud

Jeg kjører på med mer Buskerud-stoff i dag i et blogg-innlegg på Minerva.

Arbeiderpartiet - hva nå?

Sitter og knatrer på en artikkel om Ap for Minerva. Håper å ha den klar før helgen slik at den kan legges ut i forbindelse med partiets landsmøte. Vi tar oss nemlig den frihet å tidvis være dagsaktuelle!

Her er et aldri så lite kladdeavsnitt:

På kort sikt handler det for Ap om å få fokuset bort fra verdier og innvandring og tilbake på økonomi og trygghet igjen. En valgkamp der det mer eller mindre blir en konkurranse om hvem som har den beste politikken for ledighetsbekjempelse, vil være gull verdt for Ap. Kan man i tillegg få dyttet fram terningkastfavorittene Stoltenberg og Støre i så mange TV-debatter som mulig, paret med at ”rotet” på borgerlig side til stadighet blir fokusert og synliggjort, så lukter det kraftig av et vinnerscenario for Ap.


OK - det var litt om opplegget for at Ap skal vinne valget.
Finnes det andre scenarier som vil gi partiet gevinst?
Og: Hvilke taperscenarier er det mulig å trekke opp? For de finnes...

Valganalyser

Det gjelder å finne sin nisje her i livet. I år har jeg funnet min i jobbsammenheng: Valganalyser og fylkesprognoser. Det er neppe så mange andre som jobber med akkurat denne kombinasjonen her i landet (korriger meg gjerne!).

Foreløpig har jeg Akershus (Romerikes Blad), Østfold (Smaalenene), Buskerud (Drammens Tidende) og Troms (Harstad Tidende) i min faste "valganalysestall" fram mot valget. Men det er fortsatt 15 andre fylker/valgkretser til i dette landet, så det er bare å ta kontakt hvis det skulle være en avisredaktør "der ute" som trenger tall, prognoser, vurderinger, kommentarer og analyser i sin avis i den høyinteressante, politiske tiden som ligger rett foran oss.

I tillegg har jeg en fast "base" i Minerva hvor samtlige fylker vil bli gjennomgått og analysert før valget. Her har jeg også en spalte hvor jeg analyserer gjennomsnittallene av alle meningsmålingene fra måned til måned. Jeg håper her også å kunne gi vurderinger, parti for parti, etterhvert. Dessuten leverer jeg kronikker til aviser som betaler.

Vet at noen av dere venter på vurderinger av Vestlandet, kanskje Rogaland og Hordaland spesielt. Regner med å ha noe klart her i løpet av uken, men det blir nok neppe publisert før neste uke. Så det er bare å smøre seg med litt tålmodighet.

I mellomtiden lover jeg å legge ut litt forskjellig annen type valgsnacks her på bloggen min.

Situasjonen i Østfold

Min oppdragsgiver på Østfold-prognoser, Smaalenene, publiserte mandag mine siste tall for fylket. De valgte, som seg hør og bør for en lokalavis, å kjøre en lokal vinkling på KrFs og Askims Line Henriette Holten Hjemdal.

Hennes skjebne er meget spennende i Østfold. Hun tok et utjevningsmandat sist, men ligger pt. i følge mine beregninger ute nå.

Her er tallene:

Rødt 0,7 +0,1
SV 5,5 -1,7 1 utj.mandat (May Hansen)
Ap 36,3 +0,6 4 mandater +1(Svein Roald Hansen, Irene Johansen, Tor Erik Forsberg, Wenche Olsen)
Sp 4,0 -0,9
KrF 6,3 -0,6 -1
V 3,2 -1,0
H 11,3 -0,6 1 mandat (Ingjerd Schou)
Frp 31,7 +4,8 3 mandater (Ulf Leirstein, Jon Gåsvatn, Vigdis Giltun)
Andre 1,2 -0,6


Østfold er ett av få fylker hvor de rødgrønne har angrepsmuligheter når det gjelder å kapre flere mandater enn sist. Slik det ser akkurat nå, så kniper Ap det siste mandatet i Østfold, på bekostning av SV. Men SV tar utjevningsmandatet fra KrF slik at det vipper fra 5-4 i borgerlig favør til 5-4 i rødgrønn. Haldens og Aps fjerdenominerte, Wenche Olsen, skal dog føle seg alt annet enn trygg på stortingsplass. For både Frps Erlend Wiborg, KrFs Hjemdal, SVs Hansen og Høyres Tage Pettersen har reelle muligheter til å vippe henne ut.

Østfold kjennetegnes spesielt av FrPs og Aps sterke stilling. Akkurat som i Troms, så ligger det an til at disse to partiene tar med seg mesteparten av stortingspotten. Fylkets bosettingsmønster, verken for tettbygd eller grisgrendt og mange mindre byer, har vist seg å passe FrP godt – det ser vi også i andre fylker, som f.eks Vestfold. Fylkets mange velgere med lav utdanning, er også en sosial bakgrunnsvariabel om passer partiet meget bra.

Aps høye oppslutning i Østfold har lange, historiske tradisjoner og kan relateres til den høye industrialiseringsgraden i fylket. Fortsatt er dette et element som spiller en rolle. Både SV, Venstre og Høyre sliter med oppslutningen i Østfold sammenlignet med landsgjennomsnittet.

Ap og Frp deler Troms mellom seg

Min siste Troms-prognose ble publisert i Harstad Tidende på mandag over hele førstesiden og to sider inni. Tallene var meget godt stoff for avisen siden de viste at Elisabeth Aspaker fra Harstad og Høyre er på vei ut, mens Frps Hanne Iversen, også fra Harstad, er på vei inn på Tinget.

Mine tall for Troms ser nå slik ut (endring fra valgres i 05):
Rødt 1,4 +0,2
SV 8,0 -1,6 1 utj.mandat (Lena Jensen)
Ap 32,5 -0,5 3 mandater (Bendiks Arnesen, Anne M Bjørnflaten og Tove K Knutsen)
Sp 7,1 -0,6
KrF 4,6 +0,1
V 2,6 -0,5
H 8,1 -0,9
Frp 29,1 +6,2 3 mandater (Øyvind Korsberg, Per Willy Amundsen og Hanne Iversen)
Kystp 4,5 -4,1
Andre 1,8 +1,3

Min prognose samsvarte bra med den målingen som Polarfakta utførte for Framtid i Nord, bortsett fra at de ligger en del høyere på Frp og lavere på Kystpartiet.
Jeg tror (selvsagt) at min prognose gir det beste bilde... Men innrømmer at oppslutningen om Kystpartiet er en nøtt å knekke i Troms. Her er usikkerhetsmomentet meget stort.

Den massive Frp-framgangen fører nå i Troms til at Frp her ligger inne med historiske tre mandater. Ap og Frp deler nå i praksis Troms mellom seg, det er p.t. bare utjevningsmandatet igjen til de andre.

Men skal Frp holde tre Troms-mandater, så kreves det at partiet stabiliserer seg på dette høye nivået helt inn. Spørsmålet er om ”innvandringskortet” er brukt opp for i år og om Frp har funnet toppformen litt for tidlig. Vi skal dog huske på at partiet også har andre ben enn innvandring å stå på. Bl.a. nyter partiet høy velgertillit på helse og eldreomsorg-feltet. At Høyre ligger an til å stå uten representasjon fra Troms, illustrerer partiets dystre situasjon for tiden.

Det har spisset seg kraftig til i kampen om den siste, faste plassen fra Troms. Høyres fall og Frps framgang har åpnet opp en mandatsituasjon som i Troms har sett ganske fastlåst ut en stund nå. Høyres Aspaker har fortsatt bra muligheter til å ta tilbake plassen, men er avhengig av at Høyre klarer å snu sin negative trend. Også SVs Lena Jensen er betydelig nærmere et fast mandat nå. Ikke som et resultat av egen/SVs styrke, men som et produkt av Høyres fall.

Også for Sp har det lysnet litt de siste ukene. Fortsatt har Irene Lange Nordahl et stykke opp, men partiet har kunnet notere en liten framgang på de aller siste målingene, muligens som et produkt av positiv dekning rundt Nasjonal Transportplan. Klarer Sp å mobilisere enda noe mer inn mot valget, slik de ofte har for vane, så bør hun ikke avskrives.

Buskerud-analyse av Høyre

I tiden som kommer skal jeg gjøre mitt ytterste for å gi leserne av Drammens Tidende de beste analysene av valget i Buskerud. Men det skal dryppe litt på de (foreløpig) om lag hundre leserne av denne bloggen også. Derfor limer jeg inn min DT-kronikk, som er på trykk i dag, nedenfor:


Høyres uføre

Oppslutningen om Høyre er nå rekordlav. Det fører til at Trond Helleland fortsatt kan bli en enslig Høyre-svale på Buskerud-benken etter høstens valg.

Høyre har trendet negativt siden nyttår. Gjennomsnittet av alle nasjonale målinger i desember viste 17,2 prosent. Så gikk det ned til 16,1 i januar, videre utfor til 15,2 i februar og med en foreløpig bunn på 13,8 i mars. Det sterke fokuset på ulike spørsmål indirekte og direkte knyttet til innvandring (blasfemi, hijab, islamifisering) har vært meget problematisk for partiet. For Høyres velgere er splittet i synet på innvandringspolitikken. Mange potensielle Høyre-velgere er enige med Frps meget restriktive linje. Men mange er også tilhengere av en liberal politikk. For disse er gjerne innvandringsliberale Venstre et klart annetvalg. Dermed er Høyre i en skvis, og partiets ledelse må velge mellom å demme opp for lekkasjer til Venstre eller til Frp. Høyre har valgt å ta markert avstand fra Frp. Dette har innebåret at Høyre har lekket som en sil til Frp i hele år. Blir innvandring en dominerende sak i valgkampen, så er løpet omtrent kjørt i.f.t. at Høyre kan gjøre et godt valg. Mens Frp i så fall kan gni seg i hendene.

I det noe lengre perspektivet bør vi huske at Høyre ikke oppnådde mer enn 14 prosent verken i 2005 eller i 1997. Slik sett er det kanskje mer grunn til å hevde dette er partiets ”naturlige” nivå i den tiden vi nå er inne i. Det gode valgresultatet på 21 prosent fra 2001 er tilbøyelig til å ødelegge den analysen. Her må vi dog ha i mente at 2001-valget kom i kjølvannet av sterk og tungt negativ Frp-eksponering høsten 2000 og vinteren 2001, med utrenskninger og sex-skandaler som sentrale ingredienser - noe som til slutt også ga seg utslag i et velgerras hvor Høyre fikk en rekke av disse Frp-velgerne servert i fanget. Dette bakteppet er ikke hele, men en del av forklaringen på Høyres gode 01-valg.

Høyres negative utvikling fører i Buskerud til at det som før jul så ut som to sikre mandatstikk i Trond Helleland og Anders Werp, slett ikke er sikkert lenger. Slik det ser ut nå, så kan Helleland, som i 2005, nok en gang komme til ende opp med å bli Høyres eneste fra Buskerud. I øyeblikket kjemper Werp en intens kamp med Aps fjerdenominerte Laila Gustavsen om det åttende og siste, faste mandatet fra fylket. FrPs ligger nå, oppsiktsvekkende nok, inne med hele tre Buskerud-mandater (Ulf Knudsen, Jørund Rytman og Ida Marie Holen). Det vil i så fall være historisk. Også Sps Per Olaf Lundteigen og SVs Magnar Bergo er med i kampen, men begge må ha klar framgang i valgkampen for å komme inn. P.t. ligger Bergo, i følge mine beregninger, inne på utjevningsmandatet. Et mandat som han i så fall vil ta fra Lundteigen. Jeg synes også at det er for tidlig å regne ut Venstre og det ubeskrevede Drammens-bladet Ulla Nordgarden. Venstre-representasjon fra Buskerud fordrer dog at partiet får sterk vind i seilene fram mot valget den 14. september.

Hva er det som kan snu trenden for Høyre? Jeg tror at ett av følgende to forhold må inntreffe: Enten at agendaen dreier over fra innvandring og over på saker der partiet scorer høyere blant velgerne. I første rekke snakker vi da om skole og økonomi (særlig skatte- og avgiftspolitikk). SVs landsmøtevedtak om å legge ned alternative privatskoler, burde være en ren gavepakke til Høyre, selv om både Ap og Sp var kjapt ute med å skyte dette ned, og Kristin Halvorsen og Bård Vegar Solhjell i ettertid har gjort det de har kunnet for å ro seg bort fra vedtaket. Men betegnende nok inviterte Redaksjons EN Siv Jensen og Lars Sponheim, ikke Erna Solberg, til å slakte SVs skolepolitikk i kjølvannet av landsmøtet. Det illustrerer også noe av Høyres problem for tiden: Partiet og deres representanter havner stadig bakpå, særlig i forhold til Frp.

Alternativt må Høyre sette sin lit til at Frp får interne problemer, eller går på en eller annen smell, ala 2001, slik at Høyre får gratis drahjelp. Frp framstår imidlertid langt mer strømlinjeformet og striglet i dag enn tidligere, slik at dette siste scenarioet neppe er noe særlig å sette sin lit til i Høyres hus.

På mange måter gir Høyres resultat i Buskerud en meget god pekepinn på hva slags nivå partiet vil havne på. Kommer Anders Werp inn med god margin, så vil det være et tegn på et bra Høyre-valg. Blir han danket ut av Gustavsen eller en av de andre, så er det et klart tegn på det motsatte. Høyre har uansett en tung trend å snu for å komme i land med et bra resultat.

Umulig er det ikke. Men det blir tøft.

Dette vil avgjøre valget

I en kronikk i Dagsavisen i dag tar jeg opp sentrale elementer som kan komme til å avgvjøre høstens stortingsvalg. Parallelt med at jeg gir et aldri så lite spark til det norske valgsystemet.

Fin påskelektyre!

Nye Dagbladet

Jeg hadde litt sans for Dagbladets nye innpkaning i dag. For en fyr som meg som gjerne starter med å lese aviser bakfra, så var det stilig med Marie Simonsens kommentar først og deretter andre kommentarer, leder, kronikker og debattinnlegg.

Hm - så kanskje jeg skal prøve meg med noen kronikker der framover, jeg har aldri prioriert den avisen tidligere.

Tydeliggjøringen av debatt- og kommentarstoffet, er også en erkjennelse av at Dagbladet mer eller mindre har gitt opp kampen på nyheter og sport. For på de to sistenevnte områdene er avisen havnet fullstendig i bakleksa.

Grepet kommer dog neppe til å stanse det dystre opplagsfallet. Det kommer til å gå sin gang videre.

Vinner Frp valget?

Ja, i følge mange av dere som har gjort deres "borgerplikt" og stemt på min høyst uhøytidelige undersøkelse. Og det ser unektelig lyst ut for Frp nå. Gjennomsnittet av de siste ti nasjonale målingene viser hele 28 prosent. Det begynner å nærme seg oppslutningen fra i fjor sommer.

Holder dette seg helt inn, så vil en rekke nye Frp-ere strømme inn på Stortinget. I følge mine beregninger så ligger partiet p.t. an til å plukke med seg hele 50 mandater - en framgang på utrolige 12 fra valget i 2005. Disse nye mandatene vil partiet da hente fra h.h.v. Akershus (Tone Iren Liljeroth), Oslo (Sylvi Listhaug), Vestfold (Morten Stordalen), Buskerud (Ida Marie Holen), Hedmark (Lars Joakim Hanssen), Oppland (Hanne Blåfjelldal), Aust-Agder (Åshild Haugland), Rogaland (Bente Thorsen), Hordaland (Laila Reiertsen), Møre og Romsdal (Mette Hanekamhaug), Nordland (Torgeir Trældal) og Troms (Hanne Iversen).

Hovedspørsmålet i norsk politikk for tiden er derfor: Har Frp funnet toppformen for tidlig, eller vil partiet holde koken hele veien inn?

Norge - Finland 3-2

Med Drillo tilbake som landslagssjef, har vi allerede to seire i 2009. I 2008 vant vi ikke en eneste kamp. I kveld var vi heldige. Det var dog ikke ren, skjær flaks, slik Dagbladets kommentator Esten O. Sæther hevder. For fotball handler om å putte ballen i mål. Og det gjorde Norge tre ganger, mens Finland klarte det bare to ganger.

Joda, man bør av og til se bak resultater. Og bak der talte jeg om lag ti feite finske sjanser, mot bare fem norske. Det var derfor ikke spillet som gledet denne kvelden. Men det var seieren. Norge vant fordi vi var best der kamper avgjøres. Foran mål.

Jeg har kommet fram til en erkjennelse av at jeg i grunn driter i hvordan Norge spiller, bare vi vinner. For jeg har innsett at Norge ikke har spillermatriell nok til å vinne med stil. Derfor tror jeg også at Drillo bør tenke på å legge om til den vante 4-5-1 formasjonen. For i kveld ble vi overspilt og overløpt på midtbanen.

I juni er det alvor. Da skal vi opp mot Makedonia og Nederland i kvalliken. Makedonia blir en nøkkelkamp. Antagelig må vi ha tre poeng her for å ha reelt håp om å sikre oss andreplassen i pulja som vil gi playoff.

Men jeg har begynt å glede meg til landskamper igjen. Det er en stund siden. For nå kan vi faktisk vinne.

Takk Drillo!

Marsanalyse

Minerva har i dag publisert min analyse av meningsmålingene i mars. Her sparker jeg litt til Dagbladet og Aftenposten. I tillegg til at jeg tar en dose selvkritikk. Men hovedfokuset denne gang er på Høyres dystre tall.

Har du fortsatt ikke lagt www.minerva.as til dine favoritter? Gjør noe med det!