Fikk Sp 14 prosent, MDG 10 og Frp 8 blant 18-29-åringene i 2017?

I mitt forrige blogginnlegg kritiserte jeg mandattallene i det undervisningsopplegget som Stortinget og Institutt for samfunnsforskning har laget. Tallene for gruppen 18-29 år framstod svært rare, særlig for MDG, Sp, Frp og H sitt vedkommende. Både MDG og SP var tildelt langt flere og H og Frp langt færre mandater enn det tallgrunnlaget som SSB har offentliggjort om Stortingsvalget 2017 skulle tilsi.

Stortingspresident Tone Trøen lovet å sjekke saken, og Institutt for samfunnsforskning har nå kommet med et tilsvar. Under overskriften "Grunnløse påstander fra Svein Tore Marthinsen" viser valgforsker Johannes Bergh til at de har brukt et annet tallgrunnlag enn SSB i sin beregning av mandater. Han skriver at "Tallene på Stortingets hjemmeside er basert på oppdaterte tall fra Stortingsvalgundersøkelsen 2017 og en tilhørende valgkampstudie som Institutt for samfunnsforskning har ansvaret for".

I den powerpoint-presentasjonen som er laget til bruk for elever i videregående skole, heter det i kildeteksten at "Utregningene som tar for seg aldersgrupper og kjønn er basert på Valgundersøkelsen (Institutt for samfunnsforskning og Statistisk sentralbyrå). Dette er en landsrepresentativ intervjuundersøkelse blant norske statsborgere i alderen 18–79 år, og læreren kan eventuelt finne mer informasjon om undersøkelsen på Statitisk sentralbyrå sine nettsider".

Når man sjekker SSB sine nettsider for informasjon om aldersgrupper og stemmegivning ved 2017-valget, så er det den fordelingen som jeg viste til i mitt forrige blogginnlegg som man finner. Jeg er derfor glad for at ISF innrømmer at "Det kunne med fordel vært gjort mer tydelig hva som er datagrunnlaget både hos SSB og på Stortingets nettsider". Slik informasjonen i dag foreligger, og har gjort i to år, så virker det som SSBs tall er kilden. Dette håper jeg det nå det rettes opp i.

I ISFs tilsvar til meg holdes det videre fram at "men det forsvarer ikke Marthinsens sterke påstander mot Stortinget og ISF". Og "når Marthinsen gjør analyser som ikke samsvarer med våre, er det naturlig å kontakte oss for å forstå hvor feilen ligger. At han i stedet velger å rope ut på bloggen sin og sosiale medier om at dette er «helt ubegripelig» og «sterkt beklagelig» er vanskelig å forstå. Det hadde vært mye bedre for alle parter om han hadde tatt en enkel telefon til oss for å oppklare denne saken".

Her tar jeg selvkritikk. Jeg antok, ut i fra den informasjonen vi blir presentert for på Stortingets nettsider, at SSBs tallmateriale lå til grunn for beregningene. Men det viser seg at ISF har en egen stortingsvalgundersøkelse som de bruker som tallgrunnlag i mandatberegningene i undervisningsopplegget. Bergh har rett i at jeg burde ha sjekket dette med dem før jeg formulerte kritikken i bloggen.

I undervisningsopplegget er det laget en oppgave der det heter" Se på hvordan Stortinget ville sett ut dersom bare de mellom 18 og 29 år hadde stemt. Hva kan dette fortelle om hvilke politiske saker som er viktige for de yngste velgerne? Hvorfor tror dere det er slik?"
De nye opplysningene fra ISF om at tallgrunnlaget ikke er det SSB har offentliggjort, betyr altså at elevene har blitt bedt om å studere en mandatfordeling uten at stemmefordelingen som denne bygger på, er gjort tilgjengelig for dem. Dette er ikke bra. ISF har, etter mitt blogginnlegg, nå publisert det tallmaterialet som ligger til grunn for beregningene i aldersgruppen 18-29 år. Dette materialet burde elever og lærere hatt tilgang til fra dag 1, sammen med mandatene. Det er også gjort en rekke mandatberegninger for de øvrige aldersgruppene (30-39, 40-49, 50-59 og 60+) i undervisningsopplegget. For disse gruppene foreligger fremdeles ikke tallgrunnlaget.

La oss ta en titt på tallene for den ene aldersgruppen 18-29 år som ISF nå har publisert, slik at vi kan sammenligne disse med SSBs tall og vurdere troverdigheten. I tabellen har jeg sammenlignet ISFs partivise prosenttall med SSBs tall. Som vi ser, spriker tallene overraskende mye for tre av partiene: MDG, Sp og Frp:

I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den mandatfordelingen som framkommer i undervisningsopplegget, bygd på ISFs tall, og den mandatfordelingen som kan beregnes ut i fra SSBs tall:

Når vi studerer disse tallene for denne aldersgruppen, kan det være greit å ha i mente den faktiske stemme- og mandatfordelingen ved stortingsvalget 2017 i befolkningen som helhet: Sp oppnådde 10 prosent og fikk 19 mandater, Frp fikk 15 prosent og 27 mandater, MDG 3 prosent og 1 mandat og Høyre 25 prosent og 45 mandater.

Ut i fra den kunnskapen som gjennom årtier foreligger om Sps velgerprofil, så gjør partiet det svakest blant de unge. Både i valgundersøkelsene fra 2009 og 2013, så scoret Sp desidert dårligst i aldersgruppen 18-29 år med hhv. skarve 4 og 2 prosent oppslutning. På denne bakgrunn framstår det utrolig at partiet, i følge tallene som ISF nå har publisert, fyker opp til hele 14 prosent, langt over landsresultatet sitt og dermed plutselig gjør det langt bedre i denne aldersgruppen enn i de øvrige aldersgruppene.

Skolevalgene kan være en tilleggskilde å sjekke. Skulle det være slik at Sps framvekst blant unge er ekstremt stor, så burde denne massive framgangen komme til syne blant skoleungdommen. Men en slik sammenheng finner ingen støtte. Riktignok gikk Sp litt fram i skolevalget 2017, men framgangen var beskjeden blant 16-18-åringene. Partiet oppnådde her under 7 prosent av stemmene.

Min konklusjon er derfor at ISFs undersøkelse, som gir Sp 14 prosent i aldergruppen 18-29, neppe gir noe godt bilde på den reelle oppslutningen i denne gruppen. Dermed blir også de 26 mandater som partiet tildeles i undervisningsopplegget, høyst trolig misvisende. SSBs tall på 10 treffer sannsynligvs langt bedre, men selv dette tallet kan være for høyt. For basert på all tidligere kunnskap om Sps aldersoppslutning, så vil denne ligge under partiets landsresultat på 10 prosent, kanskje ned i sjiktet 7-8 prosent. I så fall er 14-15 mandater nok et enda bedre estimat.

Ut i fra tilgjengelig informasjon, er det også god grunn til å stille spørsmålstegn ved MDGs oppslutning på hele 10 prosent i ISFs valgundersøkelse. SSBs tall på 7 prosent virker (igjen) mer treffende. MDG fikk 7 prosent i denne aldersgruppen i valgundersøkelsen 2013, og fikk ca 7 prosent ved skolevalgene både i 2013 og 2017. Også sett i lys av et landsresultat på rundt 3 prosent er det  grunn til å tro at noe rundt 7 prosent er mest sannsynlig for MDG og dermed 11 mandater.

FrPs oppslutning på kun 8 prosent i ISFs valgundersøkelse virker også for lavt. Historiske tall viser at partiet ikke gjør det noe dårligere blant de unge enn i øvrige aldersgrupper. Samtidig er det nok et poeng at partiet har mistet noe grep blant de unge de aller siste årene, men denne utviklingen virker å overdrives i ISFs tallgrunnlag. Frp fikk 14 prosent i aldersgruppen 18-29 år, i følge valgundersøkelsen 2013. Skolevalget 2017 ga Frp i overkant av 10 prosent. På denne bakgrunn virker SSBs tall på 12 prosent langt mer treffende. Et mandattall rundt 20 blir da klart mer sannsynlig enn de 12 som ISF har regnet seg fram til.

Når det gjelder Høyre, så skiller det kun ett prosentpoeng mellom ISFs og SSBs tall. Differansen i antall mandater blir likevel så stor som 5 (31 vs 36) fordi fordelingen av stemmene for de øvrige partiene skiller seg så mye fra hverandre i de to tallgrunnlagene. Det henger bl.a. sammen med at et Sp på 14 prosent ala ISFs tall gir Høyre "dyrere" mandater enn et SP på 10 ala SSB. Holder mitt ressonement om at ISF-undersøkelsen har bommet kraftig på Sps oppslutning blant unge, så vil også deres mandatfordeling for H være bom i partiets disfavør, selv om prosenttallet for H isolert sett kan være ganske treffende. For det er god grunn til å tro at Høyre har tapt en del velgere i denne gruppen, slik begge tallene viser. Valgundersøkelsen i 2013 ga imidlertid partiet pene 24 prosent her. Skolevalget i 2017 viste kun 15 prosent for H. Et nivå i sjiktet 18-19 som begge tallene viser, virker  rimelig, men mandatfordelingen framstår like fullt misvisende i lys av det ovennevnte.

ISFs oppgir i sitt tilsvar at tallene i gruppen 18-29 år bygger på kun 385 respondenter. Dette gir svært store feilmarginer. I vanlige målinger er det ca 1 000 respondenter. Her kan deler av forklaringen på de rare utslagene for de tre partiene ligge. Derfor må tallene i deres undersøkelse tolkes svært omtrentelig. Disse store feilmarginene blir ikke oppgitt i undervisningsopplegget. Tvert i mot tas det lite forbehold her, mandatfordelingen presenteres i powerpointpresentasjonen kun som "hva om bare disse stemte". Det skapes dermed et inntrykk av at dette er en slags "fasit" for unges stemmegivning. Det kan heller ikke utelukkes at undersøkelsen kan inneholde målefeil.

Kort oppsummert er det, slik jeg vurderer det, fortsatt god grunn til å være både kritisk og skeptisk til det tallgrunnlaget og den mandatfordelingen som ISF har laget til bruk i skoleundervisningen og som Stortinget formidler på sine nettsider. Flere tall framstår fortsatt rare, bakgrunnsinformasjonen er mangelfull og tallgrunnlaget for øvrige aldersgrupper er fortsatt ikke offentliggjort - kun mandatfordelingene. Men forskerne har ikke gjort regnefeil, slik deler av mitt forrige innlegg kunne leses som, her tar jeg selvkritikk.

Både mine og ISFs lesere, lærere og elver, og andre interesserte, får selv vurdere disse faktaene kritisk og hva de vil tillegge mest vekt. Kanskje kan det endog være en brukbar skoleoppgave? :-)
 
Mer åpenhet om tallene er uansett veien å gå for å skaffe oss mer kunnskap. Det kan vi trolig alle enes om.



Hvis du ønsker å støtte mitt frittstående analysearbeid, så kan du vippse meg på 92237487 eller bruke konto nr 971016 46878. Alle bidrag går til nye analyser. Ta kontakt hvis du ønsker innledninger, foredrag eller debattledelse.    




              

Stortinget og Institutt for samfunnsforskning feilinformerer elever og lærere om mandater

   

Stortingets administrasjon har, basert på utregninger Instiutt for samfunnsforskning har gjort, laget et undervisningsopplegg for elever og lærere som gir et feil bilde av hvordan unge stemmer. Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet er tildelt langt flere mandater og Høyre og Frp er tildelt langt færre mandater enn de egentlig skal ha.   


Nylig leste jeg en kronikk i Aftenposten skrevet av tekstforfatter Fred Hauge. Han har fått i oppdrag av sin sønn på 12 år å lage "en kort setning som kan redde kloden" til sønnens bruk i demonstrasjon for miljøet. Hauge svarer "Nei, men jeg kan vise deg et regnestykke". I kronikken stod det videre å lese at "dersom alle i 2017 hadde stemt slik velgere fra 18 til 29 år gjorde, ville Miljøpartiet De Grønne fått 16 ganger flere representanter enn den ene de har i dag."

Dette fanget min interesse. Ikke fordi det er oppsiktsvekkende at MDG gjør det best blant unge, men jeg synes tallet hørtes for høyt ut. Så jeg måtte sjekke dette nøyere. Regnestykket som Hauge ønsker at både sønnen og alle vi andre skal sjekke, er hentet fra Stortinget sine nettsider. De har laget et undervisningsopplegg til bruk i skolene. Stortingets administrasjon har også laget en mandatgrafikk, basert på utregninger som Institutt for samfunnsforskning har gjort, som skal vise hvordan Stortinget hadde sett ut hvis kun unge hadde stemmerett ved 2017-valget.

I grafikken er kun antall mandater for hvert parti oppgitt, det er ikke gitt informasjon om hvilken prosentfordeling mandatfordelingen bygger på. Men i kildeteksten står det at utregningene bygger på Valgundersøkelsen.

Jeg må derfor gå videre og sjekke tallmaterialet i Valgundersøkelsen 2017 for å finne svar. Valgundersøkelsen er et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Instiutt for samfunnsforskning.

Valgundersøkelsen innholder bl.a en tabell over velgernes stemmegivning fordelt etter alder. Dette er trolig det tallgrunnlaget som mandatfordelingen på Stortingets nettsider bygger på og som er brukt i undervisningsopplegget. Aldersgruppene er der kategorisert etter 18-19, 20-24 og 25-44 år. Men jeg ønsker finne tall spesifikt for 18-29 år. Og i SSBs statistikkbank finner jeg det leter etter (takk til leseren B. Harberg for hjelp!). Her kan man gå inn og endre kategoriene slik at stemmegivningen isloert for denne gruppen synliggjøres. Ut i fra disse opplysningene fordelte deres stemmer seg slik ved 2017-valget: 

Oppslutningen om MDG, som Hauge fokuserer på i sin kronikk, er oppgitt til 7 prosent. I Stortingets grafikk og undervisningsopplegg er MDG gitt 16 mandater. Hvordan partiet kan få 16 av Stortingets 169 mandater med 7 prosent av stemmene bak seg, skjønner jeg ikke. Det korrekte tallet er 11 mandater.

Jeg stusser også over flere andre tall i Stortingets undervisningsopplegg. FrP har der blitt tildelt 12 mandater. Men som det framgår av tabellen i valgundersøkelsen, så har FrP 12 prosent oppslutning blant unge velgere. Dette ville gitt partiet 20 mandater, altså nesten det dobbelte av det som Institutt for samfunnsforskning har regnet seg fram til og som Stortinget feilinformerer elever, lærere og andre interesserte om.


Sp har fått hele 26 mandater i grafikken. I følge valgundersøkelsen har partiet ti prosent av unge velgere bak seg, noe som etter mine beregninger bare gir 18 mandater. Altså hele 8 mandater for mye. Høyre har blitt tildelt 31 mandater i undervisningsopplegget. Høyre fikk 19 prosent av stemmene blant de unge  i følge valgundersøkelsen, det korrekte mandattallet til Høyre skal være 36 mandater.

Jeg får heller ingen andre mandattall til å stemme. KrF er gitt to mandater for mye, SV har fått en for mye. Mens Ap, V og Rødt er gitt ett mandat for lite hver, ut i fra mine mandatberegninger. Her må jeg ta et visst forbehold om at tallene fra statistikkbaken er avrundet til hele tall, med eksakte desimaler, kan mandatfordelingen se ørlite annerledes  ut, men neppe mye. I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet ISF/Stortingets feilinfo med, ut i fra mine beregninger, de riktige mandattallene.         

             

         
Hvilke tall som Institutt for Samfunnsforskning egentlig har brukt og hvordan disse er blitt omregnet til mandater, er helt ubegripelig. Det er sterkt beklagelig at denne informasjonen er publisert på Stortingets nettsider og enda verre at tallene er brukt i undervisningsopplegg i to år blant mange elever.

Hauge avrunder sin konikk med oppfordringen "Do the math". Den oppfordringen bør også gå både til ham selv, Stortingets administrasjon og Institutt for samfunnsforskning, som nå bør gjøre litt matte og rette opp i denne stygge feilinformasjonen. 



Vipps 92237487 eller bruk konto 97101646878 for å støtte mitt frie analysearbeid 

Bompengemotstanderne øker blå sjanse

Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) er vårens store politiske overraskelse. En firedel av velgerne deres kommer fra venstresiden. Denne velgerovergangen kan øke borgerlige muligheter ved høstens valg.

Folkeaksjonen stiller liste i 11 kommuner (Oslo, Bergen, Stavanger, Sandnes, Skien, Porsgrunn, Askøy, Sola, Klepp, Alver, Øygarden) og 4 fylker (Viken, Vestland, Rogaland og Vestfold og Telemark).

I tillegg stilles det andre lokale bompengelister i Tromsø (Nei til bomring) og Drammen (Nei til bompenger).


Særlig i Bergen har oppslutningen om bompengelisten steget markant med tall over 20 prosent på høyeste enkeltmåling. I Stavanger stilte man liste også ved 2015-valget og fikk 4 prosent og 3 representanter i bystyret. Siste måling fra mars viser ingen framgang der, tvert i mot.

I de øvrige kommunene er dataene fra lokale målinger noe sparsommelige, vi bør avvente ferskere tall for å konkludere mer sikkert. Det blir interessant å se hva som skjer i Oslo når en rekke nye bomstasjoner settes opp i juni, det kan være grunn til å tro at det kan gi FNB vind i seilene også her.

Ser vi på fylkene, så ble bompengemostanderne nylig målt til nesten seks prosent i Vestland, men mer beskjedent i de øvrige fylkene.

Gallup/TV2s siste nasjonale kommunemåling, viser en oppslutning nasjonalt på 3,5 prosent. Deres prognostall antyder vippeposisjoner i både Bergen, Stavanger, Drammen, Sandnes, Askøy og Alver. Siste måling fra Norstat/NRK/Aftp viser mer beskjedne 1,8 prosent nasjonalt.

Hvor henter Bompengemotstanderne sine velgere fra? Bakgrunnstallene tyder på at drøyt halvparten kommer av FNB-velgerne kommer fra Frp og Høyre. Drøyt en firedel kommer fra de rødgrønne partiene Ap, Sp, SV, R og MDG. En av ti kommer fra  hjemmesitterne og en av tjue fra KrF og V.

FNB rekrutterer altså ikke helt uventet flertallet av velgerne sine fra høyresiden. Med tanke på den politiske profilen som bomlistene har, så er likevel det mest interessante at de ser ut til å hente mange velgere også fra venstresiden. Kommer de inn i kommunestyrer og fylkesting rundt omkring, endog i vippeposisjoner, så er det grunn til å tro at de i sin hjertesak, reduksjon/fjerning av bompengene, vil kunne få mer gjennomslag til høyre enn til venstre. FNB sier også nei til eiendomsskatt og ønsker redusere og forenkle byråkratiet, dette peker også i retning av at de mest trolig vil foretrekke et samarbeid til høyre. Det er også i denne retningen de har valgt å gå i Stavanger der de har hatt et samarbeid med H, Frp, V, KrF, Sp og PP i inneværende periode.

Legger vi antakelsen om at FNB i noen grad er å betrakte som et høyreorientert parti, hvilket dog gjenstår å se om er rimelig, så kan deres brede velgerappell gi høyresiden bedre maktmuligheter. I Bergen er det nå for eksempel en reell mulighet for at Høyre og Frp kan få rent flertall sammen med FNB og frata Ap+sentrum-byrådet makten. I Oslo vil FNB-framvekst kunne bryte ned det rødgrønne flertallet. Og i Vestland reduseres  oddsen på at det nye fylket vil bli Høyre-styrt i stedet for dagens rødgrønne styre.
     
Bompengemotstanden handler først og fremst om misnøye med den høye avgiftsbelastningen som bilister må ta for utbyggingen av veier. Men det er også et spark til det etablerte, politiske systemet. Framgangen kan i tillegg leses et uttrykk for at en del velgere synes at partienes "pakker" med løsninger i mange saker er noe fremmedgjørende, det er lettere å forholde seg til, og engasjere seg i, en enkeltsak. Kanskje er det også en form for motreaksjon mot all oppmerksomhet om "det grønne" der mindre bilkjøring står sentralt. Mange mennesker er avhengig av å bruke bilen i sin hverdag.       
     
- Det oppleves urettferdig at det eneste partiet som har tatt kampen mot bomavgifter på alvor, skal straffes for det, sa en Frp-er i Oslo til meg nylig på et arrangement som jeg var ordstyrer for.
 
Det koster å ha makt og ikke få til det man lover å få til. Men FNBs framgang koster for omtrent alle partier. Deres appell langt inn i Aps og Sps rekker er for tiden langt større enn H og Frp kan drømme om.

Det kan faktisk gi H og Frp mer makt.