Saken om Maria Amalie har rullet og gått i en ukes tid nå. Mediedekningen har vært sjelden bred. Selv er jeg av den oppfatning at den norske innvandrings- og asylpolitikken gjerne kunne vært hakket rausere. I det perspektivet er det bra at papirløse med sterk Norges-tilknytning får bli i landet. Men samtidig er det også slik at likhet for loven bør gjelde alle. Også for smarte og ressurssterke.
Velgerne hadde muligheten til å stemme på en mer liberal asylpolitikk ved valget i 2009, men gjorde det motsatte. De partiene som ivrer sterkest for det, SV og Venstre, gikk tilbake. Mens partier som går inn for en streng linje, Ap og Frp, gikk fram. I så måte er det alt annet en urimelig at det blir ført en streng politikk her til lands. Det virker som mange av oss har sans for en streng linje, i alle fall så lenge vi slipper å bli presentert for enkeltskjebner ala Maria Amalie. Er det dette som er menneskehetens dualisme?
Pressen må også ta noen runder med seg selv i kjølvannet av denne saken. Dekningen har vært pinlig ensrettet. Men honnør til Aftenposten som har bidratt med noen viktige nyanser de seneste dagene.
Vil saken få innvirkning på det opinionsmessige styrkeforholdet mellom partiene? Jeg tror effekten i så fall blir begrenset. Foreløpig har vi kun en måling som er tatt opp mens saken har rullet. Det er for lite til å trekke konklusjoner. Men mitt tips er at hvis det blir noen bevegelser, så vil de trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og en viss styrking av høyresiden - primært Høyre. Fordi saken befester et opinionsinntrykk av en regjering som sliter tungt.
For sannheten er nok snarere den at de færreste velgere legger så veldig mye vekt på asylpolitikk når de går til stemmeurnene. Denne saken har engasjert, men jeg er fortsatt i tvil om hvor sterkt engasjementet stikker og hvor bredt det er.
Jeg har en mistanke om at dette er en langt større pressesak enn befolkningssak, for å si det slik.
Viser innlegg med etiketten stortingsvalget 2009. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten stortingsvalget 2009. Vis alle innlegg
torsdag 20. januar 2011
lørdag 13. februar 2010
Foredrag om velgertrender for Østfold Høyre
I dag har jeg avlagt Moss og stilige Refsnes Gods et besøk for å foredra på Østfold Høyres evalueringskonferanse. Fylkesleder Tage Pettersen la listen noe høyt for meg da han i sin introduksjon bemerket at de tidligere har pleid å bruke valgforskernestor Henry Valen på tilsvarende arrangementer. Men her var det like fullt lite annet å gjøre enn å forsøke å hoppe etter Valen.
Velgertrender før, under og etter valget 2009 og fram mot kommunevalget i 2011, var hovedtemaet som jeg ble bedt om å belyse. Jeg innledet med å vise fram noen søyler som summerte opp partienes utvikling fra januar i fjor og fram i mot valget. Bakteppet var finanskriseffekten som slo ut for fullt høsten 2008 hvor Frp ramlet fra nivåer helt opp mot 30 og ned til 22-23 i desmber. Ap steg fra under 30 sommeren 2008 og opp til ca 34, mens Høyre steg fra rundt 13-14 og opp til 17. Deretter slo bl.a. hijabdebatten til med full styrke, noe som bidro til å sende Frp opp igjen til 26-27 senvinteren og våren 2009. Både Høyre og Ap falt noe tilbake.
Så fulgte en lang periode der velgerpreferansene lå overraskende stabile, før valgkampens siste fire uker der velgerbevegelsene igjen tiltok styrke. Høyre og Ap steg, mens både Frp, Venstre og KrF ramlet inn mot det som bel selve valgresultatet. Stemmefordelingen ga en mandatfordeling i 86-83 favør de rødgrønne, til tross for at de fire opposisjonspartiene økte sin stemmeovervekt fra ca 20 000 til 50 000 stemmer. Valgsystemet konstruerte således et rødrønt flertall.
Jeg nøyde meg med å peke på tre hovedtrekk ved selve valget:
1) Regjeringen ble gjenvalgt som første regjering siden 1993.
Aps sluttmobilisering og Venstres fall under sperregrensen bidro i sum til et fortsatt rødrgønt mandatflertall. SV lekket kraftig til Ap. Ap dro også fordeler av at det ble et "trygghetsvalg" der hva velgerne visste hva de hadde, men ikke hva de ville få ved et borgerlig flertall. I tillegg nøt Ap godt av den sterkt økende pengebruken, som et produkt av den motsykliske og finanskriseinitierte finanspolitikken.
2) Sentrum ble sterkt svekket.
Her problematiserte jeg bruken av begrepet sentrum på partiene KrF, Sp og Venstre fordi disse partiene, ikke er sentrumspartier i de sakene som betyr mest for dem (hhv verdi, familie, EU, distrikt og miljø). Men like fullt; "sentrum" oppnådde samlet sett sin laveste stemmeandel noensinne. Både Venstre og KrF tapte på regjeringsspørsmålet og at de ble litt uinteressante mellom blokkene.
3) H + Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent. Her pekte jeg på et par årsaksfaktorer. For det første at det lå en viss grad av protestelement mot den rødgrønne regjeringen som førte til at en del velgere søkte til de to partiene som utgjør den klareste opposisjonen. Dessuten at både Frp og Høyre nøt godt av sentrums problemer.
I tillegg trakk jeg fram at regjeringsspørsmålet ble veldig sentralt, noe som trolig både Ap og Høyre denne gang profiterte på. Av konkrete politiske saker, så viser Synovate-tall at velgerne har lagt mest vekt på skole (bra for "sakseierne" Ap og H) og dernest miljø. Når det gjelder miljø så er det et paradoks at "milljøpartiene" SV og V gikk tilbake til tross for at miljøsaken var viktigere enn på lenge i en valgkamp. Det siste viser imidlertid også at velgere ikke nødvendigvis legger mye vekt på enkeltsaker og temaer, men tar sitt valg ut i fra en mer helthetlig vurdering.
I en Høyre-forsamling fant jeg det mest naturlig å snakke mest om det partiet som opptar dem mest, nemlig Høyre. Hvorfor klarte Høyre denne gang å løfte seg fra 13-tallet og opp på 17 ved valget og dermed bryte en negativ trend ved stortingsvalgkamper? Her vektla jeg tre hovedpunkter som i sum bidrar til å kaste et lys over dette:
1) Høyre var bra + Agendaklaff
Man gikk fra en situasjon med "krise-Høyre" på sommeren til "comeback-Høyre" som et produkt bl.a. av at Høyre på mange måter ble en del borgerlig orienterte velgere beste "regjeringshåp" hva gjaldt å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Høyre framstod konstruktive ("vi har alle dører åpne"), mens de andre, speiselt KrF og Venstre framstod litt som sabotører ("vi nekter Frp"..). Dette, koblet sammen med skole og trygghet, gjorde at Høyre fikk agendaen litt på sin side.
I tilleg gjorde partiets representanter stort en ryddig og bra jobb. På spørsmål fra meg, så var det tydelig at egenevalueringen konkluderte med at Erna Solbergs innsats var det avgjørende. Dette tonet jeg noe ned, det er lite i norsk valgforskning som tyder på at personeffekter har noe særlig å si. Velgere stemmer i overveiende grad på partier, ikke personer. Samtidig som jeg pekte på at Solbergs gode TV-innsats spesielt i startfasen, bidro til å bygge opp bildet fra krise til coemback, noe som selvsagt ikke var noen ulempe.
2) Konkurrentene slet
a) Frp trøbletPartiet ble til dels mediekjørt ganske hardt på en del sammenhenger i politikken sin - et kjør som partiet ikke taklet på beste måte. Frp er klart best i angrep. Finanskrisen og sterkt økende offentlig pengebruk fratok Frp også "raushetskortet" (dvs. mulighten til å framstå som et raust parti som har ekstra med penger til gode formål, mens de andre partiene framstår gnieraktige). Partiet fikk ei heller opp sitt beste politiske kort i velgersammenheng; innvandring i noe særlig grad i valgkampen.
b) Venstre og KrF lekket til H
Statsministerbildet bidro til å forsterke inntrykket av at Høyre var den drivende kraften hva gjaldt å få til et regjeringsskifte. KrF fikk ikke opp sin beste sak; familiepolitikken. En del velgere gikk nok også tilbake til Høyre etter å ha stemt taktisk på Venstre sist (for å dra partiet over sperregrensen).
Etter å ha snakket om nasjonale faktorer, kom jeg etter hvert også inn på noen lokale (Østfold)forhold. Selve valgresultatet i Østfold var, gitt det nasjonale nivået som de ulike partiene til slutt havnet på, omtrent som forventet. Imidlertid er det grunn til å peke på at Frp hadde en viss tilbakegang i fylket (mens de gikk noe fram i omtrent hele resten av landet). Særlig slet partiet med tilbakegang i det viktige Fredrikstad-området, noe som kan tyde på at enkelte spesielle lokale elementer har slått inn.
Hva gjelder Østfold Høyre sin oppslutning, så var den på det jevne (14,8:17,2 = fylkesfaktor 0,86) relativt sett sammenlignet med foregående valg. Det var ørlite bedre enn 05-valget (faktor 0,84), men noe dårligere enn 01-valget (faktor 0,92).
Hva er så årsakene til at Østfold Høyre alltid gjør det dårligere enn landsgjennomsnittet?
Fra salen ble det spilt inn at generelt lavt utdanningsnivå og mange arbeidere er to hovedårsaker - noe jeg var helt enig i. Dessuten føyde jeg til at inntektsnivået blant velgerne i Østfold ligger noe lavere enn i et gjennomsnittsfylke. Dette er sosiale strukturer som nok vil ligge fast i mange år framover, og som fører til at Østfold Høyre også i framtiden vil slite tungt med å komme seg opp på nasjonalt snittnviå.
Hva gjelder mandatfordelingen i Østfold, så ble den 5-4 i borgerlig favør - akkurat som ved valget i 2005. Spenningsmomentet i fylket stod om de to siste faste mandatene, samt utjevningsmandatet. Ap hadde på forhånd tre sikre, Frp to og Høyre ett. Hovedspørsmålene var om Ap kunne klare å kapre ett mandat til, om SV kunne beholde sitt ene, Frp sine tre og KrF sitt utjevningsmandat. Fasiten ble at Ap maktet jobben med å plukke fire, men det gikk på bekostning av SV som mistet ett. KrF beholdt sitt utjevningsmandat, mens Høyre og Tage Pettersen var 0,9 prosentpoeng unna (ca 1200 stemmer) fra å ta et mandat fra Frp.
Så pekte jeg på utviklingen etter valget og fram til i dag. Her dro jeg fram tre hovedpunkter
- Ap har falt
- Høyre har steget
- Sentrum fortsetter å slite
Her kan det nå være grunnlag for å påstå at Norge har gått inn i en fase der et nytt politisk landskap åpner seg. Samtidig er jeg skeptisk til å avskrive sentrum som en viktig faktor også i framtiden. Sentrumspartiene kan komme tilbake.
Hvorfor har Høyre fortsatt å stige? Fem årsaker ble trukket opp fra min side:
a) Valgvinnere får gjerne et ettervalgsløft (bandwagon-effekt)
b) Ap har trolig lekket noen velgere direkte til H (pga mange dårlige saker for regjeringen; Bjarne Håkon Hanssen, biografier, biodiesel, sykelønn)
c) Høyre har fortsatt å være bra - bl.a. fått inn noen nye og dyktige folk i stortingsgruppen (som Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup)
d) Frp har vært tamme - brukt lang tid på å få konstituert stortingsgruppen sin.
e) KrF og Venstre har fortsatt å slite
Basert på snittet av de seks målingene som til nå er publisert i februar, laget jeg denne landsprognosen pr 13.02.:
SV 6,5
Ap 32,6
Sp 5
KrF 4,6
V 3,9
H 22,1
Frp 22,3
Mandatsimulering gir da denne fordelingen:
SV 12 -1
Ap 58 - 6
Sp 9
KrF 8 -2
V 2
H 39 +8
Frp 40 -1
Dette innebærer et borgerlig flertall på 90-79. Men så handler det da om å være best når det gjelder og best når det ikke gjelder...
Med partienes fylkesfaktorer for Østfold lik valgresultatet, så ville Østfold-resulatet sett slik ut:
SV 4,5 + 0,1
Ap 36,2 -3,1
Sp 4,0 - 0,9
KrF 4,9 -0,9
V 2,5
H 19,0 +4,2
Frp 25,4 - 0,7
Min mandatberegning viser at Ap ville beholdt sine fire mandater med meget tynn margin. Partiet er ved rundt 36 prosent nede på vippepunktet mellom tre og fire mandater i fylket. Frp er med sine drøyt 25 prosent akkurat på vippepunktet mellom to og tre mandater - min beregning viser at det akkurat ikke ville holdt til tre. Høyre har med 19 prseont to mandater greit inne, mens SV kunne kommet til å frata KrF sitt utjevningsmandat (her må det føyes til at forhåndsestimering av utjevningsmandat er en meget usikker øvelse).
I sum ville det altså, paradoksalt nok, kunne gitt en mandatforskyvning i rødgrønn retning (5-4) fordi de rødgrønne ville hatt "stang inn". Samtidig illustrerer dette også at Østfold, akkurat pr nå, ligger helt i vannskorpa til å kunne bikke helt over til 6-3 i borgerlig favør (gitt at Frp plukker tre, Høyre to og KrF ett). En forskjell på to mandater mellom blokkene kan avgjøre et jevnt nasjonalt valg.
Under dette punktet pekte jeg også på de mandatmessige fylkesendringene som det ligger an til i 2013 da dette skal justeres i takt med befolkningsutviklingen. Østfold kommer til å ligge på status quo med sine ni mandater.
Avslutningsvis prøvde jeg også å se litt inn i glasskulen fram mot lokalvalget neste år. Her dro jeg opp fem elementer som kan bli avgjørende:
1. Regjeringen må kutte i pengebruken. Det kan føre til
- mer protest blant velgerne som burde gavne største opposisjonspartiene Frp og Høyre
- det kan også gi Frp tilbake "raushetskortet"
2. Høyre har den force at de kan drive den mest konsistente opposisjonspolitikken fra høyre. Fordi Frp tidvis må angripe regjeringen fra venstre (ikke minst hva gjelder velferdspolitikk)
3. Hvor viktig blir det nasjonale aspektet? Vil velgerne bruke stemmeseddelen sin til å straffe regjeringspartiene slik at lokalvalget blir en en form for folkeavstemning over regjeringen?
4. Valgvinden blåser vesentelig mer ulikt ved lokalvalg enn stortingsvalg. Men en trend ved 03-valget var at styrende lokalt ("ordførerpartiene") ble straffet, mens de i 07 snarere ble belønnet av velgerne (ordfører-effekt).
5. Lokale medier spiller, naturlig nok, en mye viktigere rolle. Lokalavisen er den viktigste infokanalen for velgere flest ifm et kommunevalg.
Høyres vinnerscenario vil være at
- velgerkonkurrentene fortsetter å slite
- regjeringen blir mer upoplær
- styring, skatt og skole slir sentralt
- H framstår i valgkampen enten som den styrende drivkraften i mange kommuner eller som det viktigste mulige styringsalternativet på opposisjonssiden.
Går alt dette inn, så er ikke et nivå helt opp i mot 30 prosent umulig.
Taperscenarioet vil være:
- Høyre blir svakere innad
- Frp fram på protest, ny petropop, innvandring og eldreomsorg
- Venstre og KrF revitalieres
- Ny krise e.l. gir regjeringen et nytt løft
Inntreffer alt dette, så mener jeg at Høyres bunnivå i lokalvalgssammenheng er ned mot 15 prosent.
Det mest realisteiske er selvsagt at partiet havner et eller annet sted i mellom disse "ekstremscenarioene".
Hvor går de langsiktige velgerstrukturene? Hva gjelder Høyre, så går noen strukturer pro partiet og andre kontra.
Pro-H er:
- Inntektsveksten blant velgerne
- Urbaniseringen
- Liberaliseringen og sekulariseringen
- Utdanningsveksten
Kontra H går:
- Økningen i andelen ikke-vestlige innvandrere (mange her stemmer rødt)
- Flere ansatte i offentlig sektor
- Flere eldre (H sliter med å få godt grep om eldre velgere)
Jeg rundet av med å trekke fram fire konkluderende poenger:
* Høyre gjorde et OK 09-valg (men slett ikke glitrende)
* Høyre løftet seg pga egen dyktighet, andres problemer og brukbar klaff med agendaen
* Østfold Høyre gjorde, relativt sett, et middels valg. Var nær to mandater, men det holdt ikke helt.
* Gjenvalget av Stoltenberg-regjeringen gir H gode muligheter både i 2011 og 2013.
Velgertrender før, under og etter valget 2009 og fram mot kommunevalget i 2011, var hovedtemaet som jeg ble bedt om å belyse. Jeg innledet med å vise fram noen søyler som summerte opp partienes utvikling fra januar i fjor og fram i mot valget. Bakteppet var finanskriseffekten som slo ut for fullt høsten 2008 hvor Frp ramlet fra nivåer helt opp mot 30 og ned til 22-23 i desmber. Ap steg fra under 30 sommeren 2008 og opp til ca 34, mens Høyre steg fra rundt 13-14 og opp til 17. Deretter slo bl.a. hijabdebatten til med full styrke, noe som bidro til å sende Frp opp igjen til 26-27 senvinteren og våren 2009. Både Høyre og Ap falt noe tilbake.
Så fulgte en lang periode der velgerpreferansene lå overraskende stabile, før valgkampens siste fire uker der velgerbevegelsene igjen tiltok styrke. Høyre og Ap steg, mens både Frp, Venstre og KrF ramlet inn mot det som bel selve valgresultatet. Stemmefordelingen ga en mandatfordeling i 86-83 favør de rødgrønne, til tross for at de fire opposisjonspartiene økte sin stemmeovervekt fra ca 20 000 til 50 000 stemmer. Valgsystemet konstruerte således et rødrønt flertall.
Jeg nøyde meg med å peke på tre hovedtrekk ved selve valget:
1) Regjeringen ble gjenvalgt som første regjering siden 1993.
Aps sluttmobilisering og Venstres fall under sperregrensen bidro i sum til et fortsatt rødrgønt mandatflertall. SV lekket kraftig til Ap. Ap dro også fordeler av at det ble et "trygghetsvalg" der hva velgerne visste hva de hadde, men ikke hva de ville få ved et borgerlig flertall. I tillegg nøt Ap godt av den sterkt økende pengebruken, som et produkt av den motsykliske og finanskriseinitierte finanspolitikken.
2) Sentrum ble sterkt svekket.
Her problematiserte jeg bruken av begrepet sentrum på partiene KrF, Sp og Venstre fordi disse partiene, ikke er sentrumspartier i de sakene som betyr mest for dem (hhv verdi, familie, EU, distrikt og miljø). Men like fullt; "sentrum" oppnådde samlet sett sin laveste stemmeandel noensinne. Både Venstre og KrF tapte på regjeringsspørsmålet og at de ble litt uinteressante mellom blokkene.
3) H + Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent. Her pekte jeg på et par årsaksfaktorer. For det første at det lå en viss grad av protestelement mot den rødgrønne regjeringen som førte til at en del velgere søkte til de to partiene som utgjør den klareste opposisjonen. Dessuten at både Frp og Høyre nøt godt av sentrums problemer.
I tillegg trakk jeg fram at regjeringsspørsmålet ble veldig sentralt, noe som trolig både Ap og Høyre denne gang profiterte på. Av konkrete politiske saker, så viser Synovate-tall at velgerne har lagt mest vekt på skole (bra for "sakseierne" Ap og H) og dernest miljø. Når det gjelder miljø så er det et paradoks at "milljøpartiene" SV og V gikk tilbake til tross for at miljøsaken var viktigere enn på lenge i en valgkamp. Det siste viser imidlertid også at velgere ikke nødvendigvis legger mye vekt på enkeltsaker og temaer, men tar sitt valg ut i fra en mer helthetlig vurdering.
I en Høyre-forsamling fant jeg det mest naturlig å snakke mest om det partiet som opptar dem mest, nemlig Høyre. Hvorfor klarte Høyre denne gang å løfte seg fra 13-tallet og opp på 17 ved valget og dermed bryte en negativ trend ved stortingsvalgkamper? Her vektla jeg tre hovedpunkter som i sum bidrar til å kaste et lys over dette:
1) Høyre var bra + Agendaklaff
Man gikk fra en situasjon med "krise-Høyre" på sommeren til "comeback-Høyre" som et produkt bl.a. av at Høyre på mange måter ble en del borgerlig orienterte velgere beste "regjeringshåp" hva gjaldt å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Høyre framstod konstruktive ("vi har alle dører åpne"), mens de andre, speiselt KrF og Venstre framstod litt som sabotører ("vi nekter Frp"..). Dette, koblet sammen med skole og trygghet, gjorde at Høyre fikk agendaen litt på sin side.
I tilleg gjorde partiets representanter stort en ryddig og bra jobb. På spørsmål fra meg, så var det tydelig at egenevalueringen konkluderte med at Erna Solbergs innsats var det avgjørende. Dette tonet jeg noe ned, det er lite i norsk valgforskning som tyder på at personeffekter har noe særlig å si. Velgere stemmer i overveiende grad på partier, ikke personer. Samtidig som jeg pekte på at Solbergs gode TV-innsats spesielt i startfasen, bidro til å bygge opp bildet fra krise til coemback, noe som selvsagt ikke var noen ulempe.
2) Konkurrentene slet
a) Frp trøbletPartiet ble til dels mediekjørt ganske hardt på en del sammenhenger i politikken sin - et kjør som partiet ikke taklet på beste måte. Frp er klart best i angrep. Finanskrisen og sterkt økende offentlig pengebruk fratok Frp også "raushetskortet" (dvs. mulighten til å framstå som et raust parti som har ekstra med penger til gode formål, mens de andre partiene framstår gnieraktige). Partiet fikk ei heller opp sitt beste politiske kort i velgersammenheng; innvandring i noe særlig grad i valgkampen.
b) Venstre og KrF lekket til H
Statsministerbildet bidro til å forsterke inntrykket av at Høyre var den drivende kraften hva gjaldt å få til et regjeringsskifte. KrF fikk ikke opp sin beste sak; familiepolitikken. En del velgere gikk nok også tilbake til Høyre etter å ha stemt taktisk på Venstre sist (for å dra partiet over sperregrensen).
Etter å ha snakket om nasjonale faktorer, kom jeg etter hvert også inn på noen lokale (Østfold)forhold. Selve valgresultatet i Østfold var, gitt det nasjonale nivået som de ulike partiene til slutt havnet på, omtrent som forventet. Imidlertid er det grunn til å peke på at Frp hadde en viss tilbakegang i fylket (mens de gikk noe fram i omtrent hele resten av landet). Særlig slet partiet med tilbakegang i det viktige Fredrikstad-området, noe som kan tyde på at enkelte spesielle lokale elementer har slått inn.
Hva gjelder Østfold Høyre sin oppslutning, så var den på det jevne (14,8:17,2 = fylkesfaktor 0,86) relativt sett sammenlignet med foregående valg. Det var ørlite bedre enn 05-valget (faktor 0,84), men noe dårligere enn 01-valget (faktor 0,92).
Hva er så årsakene til at Østfold Høyre alltid gjør det dårligere enn landsgjennomsnittet?
Fra salen ble det spilt inn at generelt lavt utdanningsnivå og mange arbeidere er to hovedårsaker - noe jeg var helt enig i. Dessuten føyde jeg til at inntektsnivået blant velgerne i Østfold ligger noe lavere enn i et gjennomsnittsfylke. Dette er sosiale strukturer som nok vil ligge fast i mange år framover, og som fører til at Østfold Høyre også i framtiden vil slite tungt med å komme seg opp på nasjonalt snittnviå.
Hva gjelder mandatfordelingen i Østfold, så ble den 5-4 i borgerlig favør - akkurat som ved valget i 2005. Spenningsmomentet i fylket stod om de to siste faste mandatene, samt utjevningsmandatet. Ap hadde på forhånd tre sikre, Frp to og Høyre ett. Hovedspørsmålene var om Ap kunne klare å kapre ett mandat til, om SV kunne beholde sitt ene, Frp sine tre og KrF sitt utjevningsmandat. Fasiten ble at Ap maktet jobben med å plukke fire, men det gikk på bekostning av SV som mistet ett. KrF beholdt sitt utjevningsmandat, mens Høyre og Tage Pettersen var 0,9 prosentpoeng unna (ca 1200 stemmer) fra å ta et mandat fra Frp.
Så pekte jeg på utviklingen etter valget og fram til i dag. Her dro jeg fram tre hovedpunkter
- Ap har falt
- Høyre har steget
- Sentrum fortsetter å slite
Her kan det nå være grunnlag for å påstå at Norge har gått inn i en fase der et nytt politisk landskap åpner seg. Samtidig er jeg skeptisk til å avskrive sentrum som en viktig faktor også i framtiden. Sentrumspartiene kan komme tilbake.
Hvorfor har Høyre fortsatt å stige? Fem årsaker ble trukket opp fra min side:
a) Valgvinnere får gjerne et ettervalgsløft (bandwagon-effekt)
b) Ap har trolig lekket noen velgere direkte til H (pga mange dårlige saker for regjeringen; Bjarne Håkon Hanssen, biografier, biodiesel, sykelønn)
c) Høyre har fortsatt å være bra - bl.a. fått inn noen nye og dyktige folk i stortingsgruppen (som Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup)
d) Frp har vært tamme - brukt lang tid på å få konstituert stortingsgruppen sin.
e) KrF og Venstre har fortsatt å slite
Basert på snittet av de seks målingene som til nå er publisert i februar, laget jeg denne landsprognosen pr 13.02.:
SV 6,5
Ap 32,6
Sp 5
KrF 4,6
V 3,9
H 22,1
Frp 22,3
Mandatsimulering gir da denne fordelingen:
SV 12 -1
Ap 58 - 6
Sp 9
KrF 8 -2
V 2
H 39 +8
Frp 40 -1
Dette innebærer et borgerlig flertall på 90-79. Men så handler det da om å være best når det gjelder og best når det ikke gjelder...
Med partienes fylkesfaktorer for Østfold lik valgresultatet, så ville Østfold-resulatet sett slik ut:
SV 4,5 + 0,1
Ap 36,2 -3,1
Sp 4,0 - 0,9
KrF 4,9 -0,9
V 2,5
H 19,0 +4,2
Frp 25,4 - 0,7
Min mandatberegning viser at Ap ville beholdt sine fire mandater med meget tynn margin. Partiet er ved rundt 36 prosent nede på vippepunktet mellom tre og fire mandater i fylket. Frp er med sine drøyt 25 prosent akkurat på vippepunktet mellom to og tre mandater - min beregning viser at det akkurat ikke ville holdt til tre. Høyre har med 19 prseont to mandater greit inne, mens SV kunne kommet til å frata KrF sitt utjevningsmandat (her må det føyes til at forhåndsestimering av utjevningsmandat er en meget usikker øvelse).
I sum ville det altså, paradoksalt nok, kunne gitt en mandatforskyvning i rødgrønn retning (5-4) fordi de rødgrønne ville hatt "stang inn". Samtidig illustrerer dette også at Østfold, akkurat pr nå, ligger helt i vannskorpa til å kunne bikke helt over til 6-3 i borgerlig favør (gitt at Frp plukker tre, Høyre to og KrF ett). En forskjell på to mandater mellom blokkene kan avgjøre et jevnt nasjonalt valg.
Under dette punktet pekte jeg også på de mandatmessige fylkesendringene som det ligger an til i 2013 da dette skal justeres i takt med befolkningsutviklingen. Østfold kommer til å ligge på status quo med sine ni mandater.
Avslutningsvis prøvde jeg også å se litt inn i glasskulen fram mot lokalvalget neste år. Her dro jeg opp fem elementer som kan bli avgjørende:
1. Regjeringen må kutte i pengebruken. Det kan føre til
- mer protest blant velgerne som burde gavne største opposisjonspartiene Frp og Høyre
- det kan også gi Frp tilbake "raushetskortet"
2. Høyre har den force at de kan drive den mest konsistente opposisjonspolitikken fra høyre. Fordi Frp tidvis må angripe regjeringen fra venstre (ikke minst hva gjelder velferdspolitikk)
3. Hvor viktig blir det nasjonale aspektet? Vil velgerne bruke stemmeseddelen sin til å straffe regjeringspartiene slik at lokalvalget blir en en form for folkeavstemning over regjeringen?
4. Valgvinden blåser vesentelig mer ulikt ved lokalvalg enn stortingsvalg. Men en trend ved 03-valget var at styrende lokalt ("ordførerpartiene") ble straffet, mens de i 07 snarere ble belønnet av velgerne (ordfører-effekt).
5. Lokale medier spiller, naturlig nok, en mye viktigere rolle. Lokalavisen er den viktigste infokanalen for velgere flest ifm et kommunevalg.
Høyres vinnerscenario vil være at
- velgerkonkurrentene fortsetter å slite
- regjeringen blir mer upoplær
- styring, skatt og skole slir sentralt
- H framstår i valgkampen enten som den styrende drivkraften i mange kommuner eller som det viktigste mulige styringsalternativet på opposisjonssiden.
Går alt dette inn, så er ikke et nivå helt opp i mot 30 prosent umulig.
Taperscenarioet vil være:
- Høyre blir svakere innad
- Frp fram på protest, ny petropop, innvandring og eldreomsorg
- Venstre og KrF revitalieres
- Ny krise e.l. gir regjeringen et nytt løft
Inntreffer alt dette, så mener jeg at Høyres bunnivå i lokalvalgssammenheng er ned mot 15 prosent.
Det mest realisteiske er selvsagt at partiet havner et eller annet sted i mellom disse "ekstremscenarioene".
Hvor går de langsiktige velgerstrukturene? Hva gjelder Høyre, så går noen strukturer pro partiet og andre kontra.
Pro-H er:
- Inntektsveksten blant velgerne
- Urbaniseringen
- Liberaliseringen og sekulariseringen
- Utdanningsveksten
Kontra H går:
- Økningen i andelen ikke-vestlige innvandrere (mange her stemmer rødt)
- Flere ansatte i offentlig sektor
- Flere eldre (H sliter med å få godt grep om eldre velgere)
Jeg rundet av med å trekke fram fire konkluderende poenger:
* Høyre gjorde et OK 09-valg (men slett ikke glitrende)
* Høyre løftet seg pga egen dyktighet, andres problemer og brukbar klaff med agendaen
* Østfold Høyre gjorde, relativt sett, et middels valg. Var nær to mandater, men det holdt ikke helt.
* Gjenvalget av Stoltenberg-regjeringen gir H gode muligheter både i 2011 og 2013.
onsdag 20. januar 2010
Velgertrender stortingsvalget 2009
Nylig fikk jeg en forespørsel om å holde foredrag om velgtrendene ved fjorårets valg. En forespørsel jeg takket ja til. Jeg har startet forarbeidet ved å sette opp tre hovedstikkord:
1. Regjeringen beholdt mandatflertallet (første gang siden 1993 at en regjering ble gjenvalgt).
2. Sentrum er sterkt svekket. KrF, V og Sp fikk samlet sin svakeste oppslutning noensinne.
3. H+Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent av stemmene.
Det kommer nok vesentlig mer etterhvert bare jeg får tenkt litt, men et sted må man begynne.
Hva synes du var det mest interessante ved fjorårets valg? Og hvorfor tror du det gikk som det gikk?
1. Regjeringen beholdt mandatflertallet (første gang siden 1993 at en regjering ble gjenvalgt).
2. Sentrum er sterkt svekket. KrF, V og Sp fikk samlet sin svakeste oppslutning noensinne.
3. H+Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent av stemmene.
Det kommer nok vesentlig mer etterhvert bare jeg får tenkt litt, men et sted må man begynne.
Hva synes du var det mest interessante ved fjorårets valg? Og hvorfor tror du det gikk som det gikk?
tirsdag 17. november 2009
Derfor vant de rødgrønne
Sikkert noe uvant for de fleste, delte jeg i forkant av valget valgkretsene inn i tre: Borgerlige angrepskretser, rødgrønne angrepskretser og vippekretser. Tredelingen ble gjort på basis av valgresultatet i 2005 og de fortløpende meningsmålingene.
Med borgerlige angrepskretser mente jeg kretser der de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske om du heller vil) partiene hadde de største sjansene til å frata de tre rødgrønne partiene ett eller flere mandater. Disse kretsene var Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Møre og Romsdal. Hvordan gikk det egentlig her?
+2 i de borgerlige angrepskretsene
Fasiten ble at de borgerlige måtte nøye seg med +2 i angrepskretsene. Det ble med +1 i Buskerud og + 1 i Aust-Agder. Særlig var det nok skuffende for de borgerlige at Vestfold nok en gang ble farget rødt. Til tross for en borgerlig stemmeovervekt på hele 54,5 - 43,4, tok de rødgrønne hjem 4 av 7 mandater i kretsen. Høyre var drøyt 700 stemmer unna å frata Ap sistemandatet her. For meg var det også en liten skrell at SV tok med seg utjevningsmandatet i Oppland og dermed kompenserte for at Ap mistet en her. Men da Venstre ramlet under sperregrensen, så ble mye av utjevningskabalen stokket om. Min vurdering på forhånd var at de borgerlige nok burde hatt minst +4 i disse kretsene. +2 ble altså for spedt.
+2 i de rødgrønne angrepskretsene
Ser vi på de kretsene som jeg kalte rødgrønne angrepskretser, Østfold, Vest-Agder, Hordaland og Nord-Trøndelag, så kom de rødgrønne ut med +2 her. Dette var omtrent som ventet, selv om jeg på forhånd trodde at Østfold og Nord-Trøndelag var de aller beste sjansene til rødgrønt pluss. I stedet ble det Vest-Agder og Hordaland som kom positivt ut for regjeringspartiene. I Vest-Agder hadde jeg før valget Venstre inne på et rimelig sikkert utjevningsmandat. Men slike mandater er aldri helt sikre, og Venstres dype fall ga i stedet SV (som i Oppland) sjansen til å kapre et overraskende utjevningsmandat. I Hordaland var det meget viktig for de rødgrønne at Ap klarte å plusse på med en og dermed dytte ut Lars Sponheim fra Tinget. Her stod det på bare ca 300 stemmer.
+1 til de borgerlige i vippekretsene
I de resterende vippekretsene, dvs de kretsene hvor eventuelle mandatendringer kunne vippe begge veier, så ble det som ventet status quo de fleste steder. Riktignok var det en del forskyvninger internt i blokkene, men i forsvinnende liten grad mellom blokkene. Det eneste unntaket ble Akershus, hvor de borgerlige hadde klaff ved at Venstre tok det siste faste mandatet, parallelt med at KrF dyttet bort Sp fra utjevningsmandatet. Dette ga +1 til de borgerlige her og hele 10-6 i borgerlig mandatfavør i kretsen.
Summerer vi opp bildet, så er det grunn til å konkludere med at det særlig var i de borgerlige angrepskretsene det sviktet noe ift. om det skulle blitt et nytt flertall. Det endte 86-83 i rødgrønn favør, mot 87-82 i 2005.
Skal jeg allerede nå plukke ut de borgerlige angrepskretsene fram mot valget i 2013, så vil jeg beholde Vestfold, Oppland og Møre og Romsdal. Og kanskje Buskerud. I tillegg er det mulig at Hordaland kan utvikle seg til å bli en OK borgerlig mulighet.
De rødgrønne ser ut til å kunne få de beste mulighetene til mandatforbedringer i Østfold, Nord-Trøndelag og Akershus.
Men her er det langt fram, nye opinionsbevegelser kan endre bildet og jeg har god tid til å gruble mer på dette...
Med borgerlige angrepskretser mente jeg kretser der de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske om du heller vil) partiene hadde de største sjansene til å frata de tre rødgrønne partiene ett eller flere mandater. Disse kretsene var Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Møre og Romsdal. Hvordan gikk det egentlig her?
+2 i de borgerlige angrepskretsene
Fasiten ble at de borgerlige måtte nøye seg med +2 i angrepskretsene. Det ble med +1 i Buskerud og + 1 i Aust-Agder. Særlig var det nok skuffende for de borgerlige at Vestfold nok en gang ble farget rødt. Til tross for en borgerlig stemmeovervekt på hele 54,5 - 43,4, tok de rødgrønne hjem 4 av 7 mandater i kretsen. Høyre var drøyt 700 stemmer unna å frata Ap sistemandatet her. For meg var det også en liten skrell at SV tok med seg utjevningsmandatet i Oppland og dermed kompenserte for at Ap mistet en her. Men da Venstre ramlet under sperregrensen, så ble mye av utjevningskabalen stokket om. Min vurdering på forhånd var at de borgerlige nok burde hatt minst +4 i disse kretsene. +2 ble altså for spedt.
+2 i de rødgrønne angrepskretsene
Ser vi på de kretsene som jeg kalte rødgrønne angrepskretser, Østfold, Vest-Agder, Hordaland og Nord-Trøndelag, så kom de rødgrønne ut med +2 her. Dette var omtrent som ventet, selv om jeg på forhånd trodde at Østfold og Nord-Trøndelag var de aller beste sjansene til rødgrønt pluss. I stedet ble det Vest-Agder og Hordaland som kom positivt ut for regjeringspartiene. I Vest-Agder hadde jeg før valget Venstre inne på et rimelig sikkert utjevningsmandat. Men slike mandater er aldri helt sikre, og Venstres dype fall ga i stedet SV (som i Oppland) sjansen til å kapre et overraskende utjevningsmandat. I Hordaland var det meget viktig for de rødgrønne at Ap klarte å plusse på med en og dermed dytte ut Lars Sponheim fra Tinget. Her stod det på bare ca 300 stemmer.
+1 til de borgerlige i vippekretsene
I de resterende vippekretsene, dvs de kretsene hvor eventuelle mandatendringer kunne vippe begge veier, så ble det som ventet status quo de fleste steder. Riktignok var det en del forskyvninger internt i blokkene, men i forsvinnende liten grad mellom blokkene. Det eneste unntaket ble Akershus, hvor de borgerlige hadde klaff ved at Venstre tok det siste faste mandatet, parallelt med at KrF dyttet bort Sp fra utjevningsmandatet. Dette ga +1 til de borgerlige her og hele 10-6 i borgerlig mandatfavør i kretsen.
Summerer vi opp bildet, så er det grunn til å konkludere med at det særlig var i de borgerlige angrepskretsene det sviktet noe ift. om det skulle blitt et nytt flertall. Det endte 86-83 i rødgrønn favør, mot 87-82 i 2005.
Skal jeg allerede nå plukke ut de borgerlige angrepskretsene fram mot valget i 2013, så vil jeg beholde Vestfold, Oppland og Møre og Romsdal. Og kanskje Buskerud. I tillegg er det mulig at Hordaland kan utvikle seg til å bli en OK borgerlig mulighet.
De rødgrønne ser ut til å kunne få de beste mulighetene til mandatforbedringer i Østfold, Nord-Trøndelag og Akershus.
Men her er det langt fram, nye opinionsbevegelser kan endre bildet og jeg har god tid til å gruble mer på dette...
lørdag 10. oktober 2009
Analyse av valget i Buskerud
Har analysert stortingsvaget i Buskerud for Drammens Tidende i dag:
Buskerud trender blått
Det blåste en blåere politisk vind i Buskerud enn ellers i landet ved stortingsvalget. Og den rødgrønne regjeringsblokken gikk mer tilbake her.
Stortingsvalget 2009 er over. Det er tid for både valganalytikere og andre politisk interesserte å summere opp hva som skjedde og dernest skue framover. Nasjonalt berget den rødgrønne regjeringsblokken Ap, SV og Sp så vidt sitt mandatflertall, til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50 000 flere stemmer. Ap oppnådde målsetningen om å få inn fire fra Buskerud og er godt fornøyd med det. Men samtidig må det være en malurt i begeret at Ap-framgangen var markert mindre her enn fleste andre steder i landet. Ap gjorde også et overraskende svakt skolevalg i Buskerud, relativt sett. I sum innebærer dette at Buskerud Ap, midt i jubelen, åpenbart har utfordringer å stri med.
Utfordringer har definitivt også regjeringskollega SV. Mye av Ap-veksten kommer som en konsekvens av at regjeringsstorebror er i ferd med å spise opp lillebror. I Buskerud gikk det helt galt for SV. 4,6 er et fryktelig tall, og så lavt at til og med utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Et av hovedspørsmålene framover nå er hvor lenge SV ser seg tjent med å sitte i en regjering som de blir minimert av å sitte i. Et spørsmål for Buskerud SV er om den ”sitte rolig i båten”-strategien som partiet, med Bergo i front har kjørt, bør videreføres inn mot neste valg.
De to høyrepartiene Høyre og Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent av stemmene nasjonalt. I Buskerud fikk de hele 44,5 prosent, en framgang på 5,4 prosentpoeng fra 2005. Hadde høyrevinden vært tilsvarende sterk ellers i landet, så ville det blitt et borgerlig flertall og antagelig en ny regjering. Særlig har Buskerud Høyre god grunn til å smile. Kanskje har den positive byutviklingen i Høyre-styrte Drammen bidratt til å gi lokalpartiet et ekstra puff.
Frp leverte tidenes beste valg, men det ble ikke det brakvalget som det så ut til å kunne bli. Bl.a. fordi Høyre var dyktigere enn Frp i valgkampen. Frps valgkampfall medførte at partiet ikke klarte å ta de tre Buskerud-mandatene som de lenge så ut til å ha i lomma, noe som nok er litt surt både for partiet og for tredjekandidat Ida Marie Holen.
De tre tidligere sentrumskollegene Sp, KrF og Venstre gjorde samlet sett et historisk svakt valg. I Buskerud ble det skarve 12,4 prosent i sum. Det har fått mange til å spå sentrum sin død i norsk politikk. Jeg tror at det er en forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur gir rom for flere partier enn røde og blå. Samtidig er det åpenbart at situasjonen i sentrum er alvorlig. Verst er det for Venstre som falt under sperregrensen og står igjen med fattige to stortingsrepresentanter. Noe gikk helt galt de siste dagene før valget for partiet. Avtroppende Venstre-leder Lars Sponheim sin analyse er at velgerne hans flyktet til Ap. De bakgrunnstallene jeg så langt har sett, tyder på at det bare er delvis riktig. For partiet lakk vel så mye til Høyre. Fokuset på regjeringsspørsmål, garantier og spill, i stedet for på politikk, ble katastrofal for Venstre. En sterk medlemsvekt i kjølvannet av valgnederlaget og Venstre-positive underliggende velgerstrukturer (økende utdanningsnivå, liberalisering og urbanisering) gir partiet tro på at man kan komme igjen ved neste valg. Hvordan Venstre, under Trine Skei Grandes ledelse, skal klare å synliggjøre seg i årene som kommer, blir dog en nøtt å knekke.
Også for KrF er sitasjonen dyster. Partiet gjorde sitt dårligste valg noensinne, og Eva Høili og lokalpartiet måtte tåle å se elendige 3,2 svart på hvitt valgnatten. Det blir nå et spørsmål om veivalg for KrF. Skal partiet blankpusse sin kristenkonservative profil og dermed utvide sin kjerne ved kanskje å ta tilbake en del velgere som de har mistet til Frp de senere årene? Eller skal KrF søke å appellere til bredere velgergrupper slik man hadde suksess med på slutten av 90-tallet?
Da ser det noe lysere ut for Sp. Partiet berget 6-tallet både nasjonalt og i Buskerud, noe som akkurat var nok til å holde Lundteigen inne på utjevningsmandat. Men også for Sp sin del ligger tunge motbakker på lur. For det er ikke til å komme forbi at velgerstrukturene går i mot partiet. Foreløpig kjemper Sp imidlertid meget godt motstrøms.
For valgvinnerne Ap, Høyre og Frp gjelder det nå å beholde skansene og se etter nye muligheter for å videreføre veksten. For valgtaperne Venstre, KrF og SV handler det om å slikke sår og så meisle ut en strategi som kan snu trenden.
Buskerud trender blått
Det blåste en blåere politisk vind i Buskerud enn ellers i landet ved stortingsvalget. Og den rødgrønne regjeringsblokken gikk mer tilbake her.
Stortingsvalget 2009 er over. Det er tid for både valganalytikere og andre politisk interesserte å summere opp hva som skjedde og dernest skue framover. Nasjonalt berget den rødgrønne regjeringsblokken Ap, SV og Sp så vidt sitt mandatflertall, til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50 000 flere stemmer. Ap oppnådde målsetningen om å få inn fire fra Buskerud og er godt fornøyd med det. Men samtidig må det være en malurt i begeret at Ap-framgangen var markert mindre her enn fleste andre steder i landet. Ap gjorde også et overraskende svakt skolevalg i Buskerud, relativt sett. I sum innebærer dette at Buskerud Ap, midt i jubelen, åpenbart har utfordringer å stri med.
Utfordringer har definitivt også regjeringskollega SV. Mye av Ap-veksten kommer som en konsekvens av at regjeringsstorebror er i ferd med å spise opp lillebror. I Buskerud gikk det helt galt for SV. 4,6 er et fryktelig tall, og så lavt at til og med utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Et av hovedspørsmålene framover nå er hvor lenge SV ser seg tjent med å sitte i en regjering som de blir minimert av å sitte i. Et spørsmål for Buskerud SV er om den ”sitte rolig i båten”-strategien som partiet, med Bergo i front har kjørt, bør videreføres inn mot neste valg.
De to høyrepartiene Høyre og Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent av stemmene nasjonalt. I Buskerud fikk de hele 44,5 prosent, en framgang på 5,4 prosentpoeng fra 2005. Hadde høyrevinden vært tilsvarende sterk ellers i landet, så ville det blitt et borgerlig flertall og antagelig en ny regjering. Særlig har Buskerud Høyre god grunn til å smile. Kanskje har den positive byutviklingen i Høyre-styrte Drammen bidratt til å gi lokalpartiet et ekstra puff.
Frp leverte tidenes beste valg, men det ble ikke det brakvalget som det så ut til å kunne bli. Bl.a. fordi Høyre var dyktigere enn Frp i valgkampen. Frps valgkampfall medførte at partiet ikke klarte å ta de tre Buskerud-mandatene som de lenge så ut til å ha i lomma, noe som nok er litt surt både for partiet og for tredjekandidat Ida Marie Holen.
De tre tidligere sentrumskollegene Sp, KrF og Venstre gjorde samlet sett et historisk svakt valg. I Buskerud ble det skarve 12,4 prosent i sum. Det har fått mange til å spå sentrum sin død i norsk politikk. Jeg tror at det er en forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur gir rom for flere partier enn røde og blå. Samtidig er det åpenbart at situasjonen i sentrum er alvorlig. Verst er det for Venstre som falt under sperregrensen og står igjen med fattige to stortingsrepresentanter. Noe gikk helt galt de siste dagene før valget for partiet. Avtroppende Venstre-leder Lars Sponheim sin analyse er at velgerne hans flyktet til Ap. De bakgrunnstallene jeg så langt har sett, tyder på at det bare er delvis riktig. For partiet lakk vel så mye til Høyre. Fokuset på regjeringsspørsmål, garantier og spill, i stedet for på politikk, ble katastrofal for Venstre. En sterk medlemsvekt i kjølvannet av valgnederlaget og Venstre-positive underliggende velgerstrukturer (økende utdanningsnivå, liberalisering og urbanisering) gir partiet tro på at man kan komme igjen ved neste valg. Hvordan Venstre, under Trine Skei Grandes ledelse, skal klare å synliggjøre seg i årene som kommer, blir dog en nøtt å knekke.
Også for KrF er sitasjonen dyster. Partiet gjorde sitt dårligste valg noensinne, og Eva Høili og lokalpartiet måtte tåle å se elendige 3,2 svart på hvitt valgnatten. Det blir nå et spørsmål om veivalg for KrF. Skal partiet blankpusse sin kristenkonservative profil og dermed utvide sin kjerne ved kanskje å ta tilbake en del velgere som de har mistet til Frp de senere årene? Eller skal KrF søke å appellere til bredere velgergrupper slik man hadde suksess med på slutten av 90-tallet?
Da ser det noe lysere ut for Sp. Partiet berget 6-tallet både nasjonalt og i Buskerud, noe som akkurat var nok til å holde Lundteigen inne på utjevningsmandat. Men også for Sp sin del ligger tunge motbakker på lur. For det er ikke til å komme forbi at velgerstrukturene går i mot partiet. Foreløpig kjemper Sp imidlertid meget godt motstrøms.
For valgvinnerne Ap, Høyre og Frp gjelder det nå å beholde skansene og se etter nye muligheter for å videreføre veksten. For valgtaperne Venstre, KrF og SV handler det om å slikke sår og så meisle ut en strategi som kan snu trenden.
lørdag 15. august 2009
Dette er trendene
Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell etterlyste noen ord fra min side om trendene for de ulike partiene slik det ser ut akkurat nå. Jeg jobber på spreng for å få ferdig 19 ferske fylkesprognoser som Minerva skal publisere mandag og har hodet i grunn fullt av mange sære fylkestall.
Men her kommer likevel noen kjappe trendvurderinger, basert på både lokale og nasjonale målinger (når det gjelder lokalmålinger må jeg sende en gedigen takk til Johan Giertsen for tilgang til hans innsamlede materiale):
Rødt: Tenderer svakt positivt. Nasjonalt ligger snittet på 1,6 i aug. Lokale tall indikerer nå et nivå på 1,4.
SV: Beveger seg sidelengs. Både lokale og nasjonale målinger indikerer nå et nivå for SV på 7,1.
Ap: Trender negativt. Lokalt er man helt nede på 31,7, mens nasjonalt ser det ørlite lysere ut; 32,1. Ap har innledet valgkampen svakt (kjedelig sjupunktsprogram, pinlig sykehjemsavsløring og håpløst standpunkt ift. Lofoten). Finanskriseeffekten synes å være ute, og Jens Stoltenberg har ikke maktet mer enn å gå jevne runder mot Siv Jensen i sin paradegren; TV-dueller. Ap trenger nå helt åpenbart en game changer. Men hva skal det være?
Sp: Svakt positivt. Særlig nasjonalt har det lysnet, med målinger som indikerer 6 blank. Sliter mer på de lokale hvor nivået pr i dag tilsier et nivå på 5,4.
KrF: Sidelengs. Ut i fra de nasjonale målingene er estimatet nå 6,2. Mens de lokale indikerer 6,1. Fint samsvar!
Venstre: Noe nedadgående. Nasjonalt er augustsnittet foreløpig 5,2. Men svakere på de lokale, ligger her på 4,7.
Høyre: Trender positivt. Både lokale og nasjonale målinger indikerer nå et H-nivå rundt 14. Altså omtrent som det elendige valget i 05. Dvs fortsatt slett ingen grunn til å ta av for H-folk, men man har kanskje blitt noe smålåtne med årene der i gården...
Frp: Klør meg i hodet over tallene for dette partiet. For her spriker det veldig. Trender negativt på de nasjonale; estimert nivå er nå 26,4. Mens partiet glitrer på lokalmålingene (som har et noe høyere usikkerhetsnivå pga mindre utvalg), disse indikerer at Frp ligger på hele 29,4. Har de siste rett, så puster faktisk Frp Ap i nakken...
Men her kommer likevel noen kjappe trendvurderinger, basert på både lokale og nasjonale målinger (når det gjelder lokalmålinger må jeg sende en gedigen takk til Johan Giertsen for tilgang til hans innsamlede materiale):
Rødt: Tenderer svakt positivt. Nasjonalt ligger snittet på 1,6 i aug. Lokale tall indikerer nå et nivå på 1,4.
SV: Beveger seg sidelengs. Både lokale og nasjonale målinger indikerer nå et nivå for SV på 7,1.
Ap: Trender negativt. Lokalt er man helt nede på 31,7, mens nasjonalt ser det ørlite lysere ut; 32,1. Ap har innledet valgkampen svakt (kjedelig sjupunktsprogram, pinlig sykehjemsavsløring og håpløst standpunkt ift. Lofoten). Finanskriseeffekten synes å være ute, og Jens Stoltenberg har ikke maktet mer enn å gå jevne runder mot Siv Jensen i sin paradegren; TV-dueller. Ap trenger nå helt åpenbart en game changer. Men hva skal det være?
Sp: Svakt positivt. Særlig nasjonalt har det lysnet, med målinger som indikerer 6 blank. Sliter mer på de lokale hvor nivået pr i dag tilsier et nivå på 5,4.
KrF: Sidelengs. Ut i fra de nasjonale målingene er estimatet nå 6,2. Mens de lokale indikerer 6,1. Fint samsvar!
Venstre: Noe nedadgående. Nasjonalt er augustsnittet foreløpig 5,2. Men svakere på de lokale, ligger her på 4,7.
Høyre: Trender positivt. Både lokale og nasjonale målinger indikerer nå et H-nivå rundt 14. Altså omtrent som det elendige valget i 05. Dvs fortsatt slett ingen grunn til å ta av for H-folk, men man har kanskje blitt noe smålåtne med årene der i gården...
Frp: Klør meg i hodet over tallene for dette partiet. For her spriker det veldig. Trender negativt på de nasjonale; estimert nivå er nå 26,4. Mens partiet glitrer på lokalmålingene (som har et noe høyere usikkerhetsnivå pga mindre utvalg), disse indikerer at Frp ligger på hele 29,4. Har de siste rett, så puster faktisk Frp Ap i nakken...
søndag 9. august 2009
Slik ender valget
Nå er det fem uker igjen til valgdagen. Og tiden er inne for noen friske valgtips. Selvsagt er det klin umulig å tippe rett, særlig når man ikke vet hvilken agenda som kommer i den høyinteressante tiden som nå kommer. Men jeg prøver likevel - i skrivende stund så tror at valget vil ende slik:
Rødt 1,5 prosent. 0 mandater : Har sitt livs mulighet til å gjøre et godt valg pga at SVs regjeringsdeltakelse åpner opp et venstrerom. Men partiet blir nok en gang skviset i valgkampen. Erling Folkvord vil være i nærheten av en stortingsplass, men må bite i det sure eplet nok en gang.
SV 7 prosent. 10 mandater: Er klin avhengig av å synliggjøre at det utgjør en forskjell å stemme SV, og må få opp troverdigheten igjen på nøkkelsakene skole og miljø. Lykkes ikke med noen av delene og folk som Inga Marte Thorkildsen og Hallgeir Langeland ryker ut av Tinget.
Ap 33 prosent. 63 mandater: Partiet har en historisk høy valgkampinngang (må tilbake til 80-tallet for å finne lignende). Gjør en OK valgkamp, men er allerede fullt mobilisert og beveger seg sidelengs hele veien inn.
Sp 6 prosent. 9 mandater: Partiet makter å dra seg opp noen få tideler i løpet av valgkampen, men ender like fullt svakt på rundt 6 blank. Er avhengig av å få opp EU og disktriktspolitikk, men ingen av delene kommer særlig høyt opp og da blir det håpløst å få til et valg med sprut.
KrF 6 prosent. 9 mandater. KrF må få satt sitt beste kort, familiepolitikken, høyt opp. Partiet lykkes ikke, og blir skviset i en valgkamp som tegner til å bli sjelden polaristert. Gjør sitt dårligste valg noensinne.
V 7 prosent. 10 mandater. Får miljø lenger framme i velgernes bevissthet og klarer å utnytte det miljørommet som SV har skapt. Partiet mobiliserer i sedvanlig stil de par siste ukene inn mot valget, og opplever å se sju-tallet. Styrker sin posisijon i byene og i de beste borgerlige fylkene ytterligere.
H 15 prosent. 25 mandater. Blir stadig konfrontert med elendige målinger i startfasen. Men midtveis snur det litt, og partiet kommer inn i en god trend særlig den siste uken. Det holder til 15. Slett ikke bra, men bedre enn inngangen tydet på.
Frp 25 prosent. 43 mandater. Siv Jensen klasker til med å gå jevne runder mot statsministeren i de første duellene og klarer å bidra til å holde Frp høyt på 20-tallet. Men både hun, partiet og velgere går litt tomme underveis og kommer inn i en noe nedadgående tendens mot slutten. Noe som medfører at det ikke blir det brakvalget det lå an til. Men bevares vel - 25 prosent er partiets beste noensinne.
Konkl: De rødgrønne mister flertallet. Stoltenberg har gått Gro-skolen (gi ALDRI fra deg makt) og velger å bli sittende for "å vente på en avklaring på borgelig side" som han uttrykkker det. SV og Sp trekker konsekvensen av sine svake valg og sier takk for seg allerede på valgnatten.
Blir det enighet på borgerlig side? Svaret er ja, etter en masse tautrekking som ender opp med at Lars Sponheim blir stortingspresident og KrF får sentrale komiteverv på Tinget. Den nye H+Frp-regjeringen, etter modell av Oslo, blir ledet av Erna Solberg - noe som skaper betydelig misnøye hos valgvinner Frp. Men Sponheim og Høybråten satt ned foten for Jensen.
Hvordan tror du at dette ender?
Rødt 1,5 prosent. 0 mandater : Har sitt livs mulighet til å gjøre et godt valg pga at SVs regjeringsdeltakelse åpner opp et venstrerom. Men partiet blir nok en gang skviset i valgkampen. Erling Folkvord vil være i nærheten av en stortingsplass, men må bite i det sure eplet nok en gang.
SV 7 prosent. 10 mandater: Er klin avhengig av å synliggjøre at det utgjør en forskjell å stemme SV, og må få opp troverdigheten igjen på nøkkelsakene skole og miljø. Lykkes ikke med noen av delene og folk som Inga Marte Thorkildsen og Hallgeir Langeland ryker ut av Tinget.
Ap 33 prosent. 63 mandater: Partiet har en historisk høy valgkampinngang (må tilbake til 80-tallet for å finne lignende). Gjør en OK valgkamp, men er allerede fullt mobilisert og beveger seg sidelengs hele veien inn.
Sp 6 prosent. 9 mandater: Partiet makter å dra seg opp noen få tideler i løpet av valgkampen, men ender like fullt svakt på rundt 6 blank. Er avhengig av å få opp EU og disktriktspolitikk, men ingen av delene kommer særlig høyt opp og da blir det håpløst å få til et valg med sprut.
KrF 6 prosent. 9 mandater. KrF må få satt sitt beste kort, familiepolitikken, høyt opp. Partiet lykkes ikke, og blir skviset i en valgkamp som tegner til å bli sjelden polaristert. Gjør sitt dårligste valg noensinne.
V 7 prosent. 10 mandater. Får miljø lenger framme i velgernes bevissthet og klarer å utnytte det miljørommet som SV har skapt. Partiet mobiliserer i sedvanlig stil de par siste ukene inn mot valget, og opplever å se sju-tallet. Styrker sin posisijon i byene og i de beste borgerlige fylkene ytterligere.
H 15 prosent. 25 mandater. Blir stadig konfrontert med elendige målinger i startfasen. Men midtveis snur det litt, og partiet kommer inn i en god trend særlig den siste uken. Det holder til 15. Slett ikke bra, men bedre enn inngangen tydet på.
Frp 25 prosent. 43 mandater. Siv Jensen klasker til med å gå jevne runder mot statsministeren i de første duellene og klarer å bidra til å holde Frp høyt på 20-tallet. Men både hun, partiet og velgere går litt tomme underveis og kommer inn i en noe nedadgående tendens mot slutten. Noe som medfører at det ikke blir det brakvalget det lå an til. Men bevares vel - 25 prosent er partiets beste noensinne.
Konkl: De rødgrønne mister flertallet. Stoltenberg har gått Gro-skolen (gi ALDRI fra deg makt) og velger å bli sittende for "å vente på en avklaring på borgelig side" som han uttrykkker det. SV og Sp trekker konsekvensen av sine svake valg og sier takk for seg allerede på valgnatten.
Blir det enighet på borgerlig side? Svaret er ja, etter en masse tautrekking som ender opp med at Lars Sponheim blir stortingspresident og KrF får sentrale komiteverv på Tinget. Den nye H+Frp-regjeringen, etter modell av Oslo, blir ledet av Erna Solberg - noe som skaper betydelig misnøye hos valgvinner Frp. Men Sponheim og Høybråten satt ned foten for Jensen.
Hvordan tror du at dette ender?
fredag 31. juli 2009
Analyse Østfold
Mine siste tall for Østfold ble gjort kjent i Indre Østfold-avisen Smaalenene i går. Jeg skal her fylle på med litt mer bakgrunnsinfo.
Tallene denne gang baserer seg på de sju siste målingene nasjonalt (alle i juli) samt mine egne avviksestimat for fylket. Aviksestimatene (hvor mye partiene vil avvike fra sitt nasjonale nivå i Østfold) mine ser nå slik ut:
Rødt -0,7
SV -1,5
Ap +3,5
Sp -1,5
KrF +0,1
V -1,5
H -2,5
Frp +4,5
Andre -0,1
Som vi ser er de to store, Ap og Frp, ekstra store i Østfold. KrF ligger rundt snittnivået sitt, mens de øvrige ligger godt under. Fylkets bosettingsmønster, verken for tettbygd eller grisgrendt og mange mindre byer, har vist seg å passe Frp godt – det ser vi også i andre fylker, som f.eks Vestfold. Fylkets mange velgere med lav utdanning, er også en sosial bakgrunnsvariabel om passer både Ap og Frp meget bra. Aps høye oppslutning i Østfold har lange, historiske tradisjoner og kan relateres til den høye industrialiseringsgraden i fylket. Fortsatt er dette et element som spiller en rolle. Disse bakgrunnsvariablene bidrar til å trekke ned SV, Venstre og Høyre sin oppsltning.
Så til dagens oppslutning. Den ser nå slik, i følge mine beregninger:
Rødt 0,8
SV 5,7. 1 utjevningsmandat
Ap 36,9. 4 mandater (+1).
Sp 3,6
KrF 6,1. 0 mandater (-1).
V 3,0
H 10,9. 1 mandat.
Frp 31,9 3 mandater.
Andre 1,1
Det gir denne mandatrekkefølgen i Østfold:
1. Ap. Svein Roald Hansen, 59 år, Fredrikstad.
2. Frp. Ulf Leirstein, 35 år, Moss.
3. Ap. Irene Johansen, 48 år, Moss.
4. Frp. Jon Gåsvatn, 54 år, Sarpsborg.
5. H. Ingjerd Schou, 54 år, Spydeberg.
6. Ap. Thor Erik Forsberg, 29 år, Sarpsborg.
7. Frp. Vigdis Giltun, 57 år, Fredrikstad.
8. Ap. Wenche Olsen, 53, Halden.
9u. SV. May E Hansen, 56 år, Moss.
De sju øverste ser sikre ut. Olsen har også et OK grep om det siste, faste 8. mandatet, men hun bør nok se litt opp for følgende folk:
1. Line Holten Hjemdal, KrF. 37 år, Askim. Mangler 1,3 pp el. ca 1900 stemmer
2. Erlend Wiborg, Frp, 34 år, Moss. Mangler 5,0 pp eller 7400 stemmer.
3. May E Hansen, SV. Mangler 1,7 pp eller 2500 stemmer.
Legg merke til Mossedominansen i Østfold. Hele tre av de ni som ligger an til å komme inne på Østfold-benken vil være fra byen med lukta (eller er den borte..?). Og skulle Wiborg (el Høyres Tage Pettersen) danke ut Olsen, så vil det kunne bli fire Mossefolk. Det er selvsagt en fin fjær i hatten for det politiske miljøet i og rundt Moss, men noe mer betenkelig for de av oss som er opptatt av noenlunde jevn geografisk representasjon. Hva kommer dette av? De av dere som er Østfoldpolitikk-insidere og som frekventerer denne bloggen (vet det er noen..) må gjerne komme med innspill!
Konklusjon: Totalbildet i Østfold ligger fast. Dette er fortsatt et av få fylker hvor de rødgrønne ligger an til å få flere mandater enn sist. Kretsen heller fremdeles fra 5-4 i borgerlig retning i 2005 til 5-4 i rødgrønn retning nå.
Tallene denne gang baserer seg på de sju siste målingene nasjonalt (alle i juli) samt mine egne avviksestimat for fylket. Aviksestimatene (hvor mye partiene vil avvike fra sitt nasjonale nivå i Østfold) mine ser nå slik ut:
Rødt -0,7
SV -1,5
Ap +3,5
Sp -1,5
KrF +0,1
V -1,5
H -2,5
Frp +4,5
Andre -0,1
Som vi ser er de to store, Ap og Frp, ekstra store i Østfold. KrF ligger rundt snittnivået sitt, mens de øvrige ligger godt under. Fylkets bosettingsmønster, verken for tettbygd eller grisgrendt og mange mindre byer, har vist seg å passe Frp godt – det ser vi også i andre fylker, som f.eks Vestfold. Fylkets mange velgere med lav utdanning, er også en sosial bakgrunnsvariabel om passer både Ap og Frp meget bra. Aps høye oppslutning i Østfold har lange, historiske tradisjoner og kan relateres til den høye industrialiseringsgraden i fylket. Fortsatt er dette et element som spiller en rolle. Disse bakgrunnsvariablene bidrar til å trekke ned SV, Venstre og Høyre sin oppsltning.
Så til dagens oppslutning. Den ser nå slik, i følge mine beregninger:
Rødt 0,8
SV 5,7. 1 utjevningsmandat
Ap 36,9. 4 mandater (+1).
Sp 3,6
KrF 6,1. 0 mandater (-1).
V 3,0
H 10,9. 1 mandat.
Frp 31,9 3 mandater.
Andre 1,1
Det gir denne mandatrekkefølgen i Østfold:
1. Ap. Svein Roald Hansen, 59 år, Fredrikstad.
2. Frp. Ulf Leirstein, 35 år, Moss.
3. Ap. Irene Johansen, 48 år, Moss.
4. Frp. Jon Gåsvatn, 54 år, Sarpsborg.
5. H. Ingjerd Schou, 54 år, Spydeberg.
6. Ap. Thor Erik Forsberg, 29 år, Sarpsborg.
7. Frp. Vigdis Giltun, 57 år, Fredrikstad.
8. Ap. Wenche Olsen, 53, Halden.
9u. SV. May E Hansen, 56 år, Moss.
De sju øverste ser sikre ut. Olsen har også et OK grep om det siste, faste 8. mandatet, men hun bør nok se litt opp for følgende folk:
1. Line Holten Hjemdal, KrF. 37 år, Askim. Mangler 1,3 pp el. ca 1900 stemmer
2. Erlend Wiborg, Frp, 34 år, Moss. Mangler 5,0 pp eller 7400 stemmer.
3. May E Hansen, SV. Mangler 1,7 pp eller 2500 stemmer.
Legg merke til Mossedominansen i Østfold. Hele tre av de ni som ligger an til å komme inne på Østfold-benken vil være fra byen med lukta (eller er den borte..?). Og skulle Wiborg (el Høyres Tage Pettersen) danke ut Olsen, så vil det kunne bli fire Mossefolk. Det er selvsagt en fin fjær i hatten for det politiske miljøet i og rundt Moss, men noe mer betenkelig for de av oss som er opptatt av noenlunde jevn geografisk representasjon. Hva kommer dette av? De av dere som er Østfoldpolitikk-insidere og som frekventerer denne bloggen (vet det er noen..) må gjerne komme med innspill!
Konklusjon: Totalbildet i Østfold ligger fast. Dette er fortsatt et av få fylker hvor de rødgrønne ligger an til å få flere mandater enn sist. Kretsen heller fremdeles fra 5-4 i borgerlig retning i 2005 til 5-4 i rødgrønn retning nå.
Innvandrere på Stortinget
Den gode bloggeren Are Slettan (bare en dag igjen å stemme på ham på min bloggavstemning i juli..) ba meg gi mine vurderinger av mulighetene for innvandrerrepresentasjon på Stortinget. Vurderingene av de tre med visse sjanser, kan du nå lese her.
Er det betenkelig at Stortinget kan bli helt blendahvitt eller er det et fett?
Er det betenkelig at Stortinget kan bli helt blendahvitt eller er det et fett?
onsdag 15. juli 2009
Stillingen i alle 19 valgkretser
I dag publiseres en oppsummerende valgartikkel som jeg har produsert for Minervas nettsider. Artikkelen tar for seg dagens valgsituasjon i alle våre 19 fylker. Stillingen er nå 87-82 i borgerlig favør iflg mine beregninger, men marginene er ikke i større i en rekke fylker enn at dette kan vippe begge veier. Men forsatt holder jeg en klar knapp på at det rødgrønne flertallet vil ryke.
Valgkampen blir nå helt avgjørende. Hvem vinner kampen om agendaen?
Valgkampen blir nå helt avgjørende. Hvem vinner kampen om agendaen?
mandag 13. juli 2009
Ny Troms-prognose
Harstad Tidende publiserer i dag min siste prognose for Troms. Prognosen er, som vanlig, basert på gjennomsnittet av de siste ti nasjonale meningsmålingene, valgstatistikk og lokale målinger fra fylket. Her er mine Troms-tall akkurat nå:
Rødt 1,5
SV 8,3
Ap 33,3
Sp 7,1
KrF 4,8
V 2,9
H 7,9
Frp 28,5
Kp 3,5
Andre 2,1
Skulle det bli valgresultatet, så blir mandatrekkefølgen i Troms slik:
1. Bendiks Harald Arnesen, Ap, 58 år, Kvæfjord
2. Øyvind Korsberg, Frp, 49 år, Tromsø
3. Anne Marit Bjørnflaten, Ap, 40 år, Tromsø
4. Per Willy Amundsen, Frp, 38 år, Harstad
5. Tove Karoline Knutsen, Ap, 58 år, Tromsø
6. Lena Jensen, SV, 36 år, Tromsø
7. Elisabeth Aspaker, H, utjevning, 47 år, Harstad
Nærmeste utfodrere til siste direktemandat:
1. Hanne Iversen, Frp, 32 år, Harstad. Mangler 1,3 pp el. ca 1000 stemmer
2. Elisabeth Aspaker. Mangler 0,4 pp el. ca 300 stemmer
3. Irene Lange Nordahl, Sp, 40 år, Sørreisa. Mangler 1,2 pp el. ca 900 stemmer.
Analyse:
Høyres fall fører til at det siste faste mandatet som Aspaker så vidt lå inne med sist, nå ryker. Lena Jensen overtar dette – ikke pga styrking av SV, men pga Høyres problemer. Aspaker har imidlertid utjevningsmandatet inne, og tror at H bør kunne ta utjevningen i Troms så lenge de holder seg over 12 prosent nasjonalt. Faller de under, så spøker det også for dette. Da holder jeg Venstres Sollied som den heteste kandidaten.
De fem første mandatene ser greie ut i Troms (3 til Ap og 2 til Frp). Hovedspenningen knytter seg til siste direkte mandat og utjevningsmandatet. Jeg tror at Aspaker og Jensen vil dele disse mellom seg. Men Frps Hanne Iversen har åpenbart en bra mulighet, gitt at Frp holder koken og endog øker litt inn mot valget. Ei heller Sps Nordahl skal avskrives. Spesielt hvis Sp kan hente en del av de stemmene som jeg har estimert at Kystpartiet vil miste ved dette valget. Jeg har imidlertid tro på at hos disse velgerne er protestdimensjonenen meget framtredende, noe som vil kunne gavne Frp.
Rødt 1,5
SV 8,3
Ap 33,3
Sp 7,1
KrF 4,8
V 2,9
H 7,9
Frp 28,5
Kp 3,5
Andre 2,1
Skulle det bli valgresultatet, så blir mandatrekkefølgen i Troms slik:
1. Bendiks Harald Arnesen, Ap, 58 år, Kvæfjord
2. Øyvind Korsberg, Frp, 49 år, Tromsø
3. Anne Marit Bjørnflaten, Ap, 40 år, Tromsø
4. Per Willy Amundsen, Frp, 38 år, Harstad
5. Tove Karoline Knutsen, Ap, 58 år, Tromsø
6. Lena Jensen, SV, 36 år, Tromsø
7. Elisabeth Aspaker, H, utjevning, 47 år, Harstad
Nærmeste utfodrere til siste direktemandat:
1. Hanne Iversen, Frp, 32 år, Harstad. Mangler 1,3 pp el. ca 1000 stemmer
2. Elisabeth Aspaker. Mangler 0,4 pp el. ca 300 stemmer
3. Irene Lange Nordahl, Sp, 40 år, Sørreisa. Mangler 1,2 pp el. ca 900 stemmer.
Analyse:
Høyres fall fører til at det siste faste mandatet som Aspaker så vidt lå inne med sist, nå ryker. Lena Jensen overtar dette – ikke pga styrking av SV, men pga Høyres problemer. Aspaker har imidlertid utjevningsmandatet inne, og tror at H bør kunne ta utjevningen i Troms så lenge de holder seg over 12 prosent nasjonalt. Faller de under, så spøker det også for dette. Da holder jeg Venstres Sollied som den heteste kandidaten.
De fem første mandatene ser greie ut i Troms (3 til Ap og 2 til Frp). Hovedspenningen knytter seg til siste direkte mandat og utjevningsmandatet. Jeg tror at Aspaker og Jensen vil dele disse mellom seg. Men Frps Hanne Iversen har åpenbart en bra mulighet, gitt at Frp holder koken og endog øker litt inn mot valget. Ei heller Sps Nordahl skal avskrives. Spesielt hvis Sp kan hente en del av de stemmene som jeg har estimert at Kystpartiet vil miste ved dette valget. Jeg har imidlertid tro på at hos disse velgerne er protestdimensjonenen meget framtredende, noe som vil kunne gavne Frp.
søndag 12. juli 2009
Nettvalgkampen i Akershus
Skal i gang med å knatre litt på en kommentar om nettvalgkampen i Akershus. Men trenger noen innspill. Hvem synes du gjør seg best/dårligst på sosiale medier av disse partiene og kandidatene i vår nest største valgkrets?
søndag 5. juli 2009
Analyse Buskerud
Jeg har laget en Buskerud-prognose på oppdrag fra Drammens Tidende. De nakne tall først:
Rødt 0,9
SV 5,7
Ap 36,1
Sp 5,5
KrF 3,6
V 5,0
H 14,9
Frp 27,8
Andre 0,5
Disse tallene gir denne Drammens- og mannsdominerte Buskerud-benken:
1. Martin Kolberg (60), Ap, Lier
2. Ulf Erik Knudsen (44), Frp, Drammen
3. Lise Christoffersen (54), Ap, Drammen
4. Trond Helleland (47), H, Drammen
5. Jørund Rytman (33), Frp, Drammen
6. Torgeir Michaelsen (30), Ap, Drammen
7. Ida Marie Holen (50), Frp, Ål
8. Laila Gustavsen (35), Ap, Kongsberg
9. Magnar Bergo (60), SV, Drammen, utjevning
Utfordrerne til siste faste mandat:
Anders Werp (47), H, Øvre Eiker. Mangler 0,6 pp /800 stemmer
Magnar Bergo (60), SV, Drammen. Mangler 1,5 pp / 2 100 stemmer
Per Olaf Lundteigen (56), Sp, Øvre Eiker. Mangler 1,7 pp / 2 300 stemmer
Ulla Nordgarden (35), V, Drammen. Mangler 2,2 pp / 3100 stemmer
Eva Høili (54), KrF, Røyken. Mangler 3,6 pp/ 4 800 stemmer
Min analyse som stod på trykk i DT i går:
Thriller om siste mandat
Vår valgprognose viser at det kan bli et rotterace mellom fem stykker om det siste mandatet i Buskerud. Utfallet kan avgjøre hele stortingsvalget.
Prognosen, som er basert på gjennomsnittet av alle utførte meningsmålinger i juni og valgstatistikk fra Buskerud, bekrefter den samme tendensen som vi har sett i noen måneder nå: Frp ligger på nivåer som vil være historisk høye hvis dette blir valgresultatet. Ap og Venstre er også bra posisjonert til å gjøre gode valg. Mens Høyre, SV, Sp og KrF sliter tungt med oppslutningen.
Sju sikre
I Buskerud synes nå de sju øverste plassene å være rimelig sikre. Et jordskjelv må til om ikke Ap skal ta minst tre mandater i Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Michaelsen. Frp ligger godt an til tre mandater i Ulf Erik Knudsen, Jørund Rytman og Ida Marie Holen. Jeg ville dog drøyd litt med å ta mål av stortingsantrekket hvis jeg var Holen. For et Frp-fall i valgkampen kan sette plassen hennes i fare. Høyre har på sin side en bankers i Trond Helleland. Hovedspørsmålet er dermed, slik det ser ut akkurat nå, hvem som tar med seg det siste faste mandatet i Buskerud. De tallene som vi i dag presenterer, indikerer at Ap og Laila Gustavsen har et ørlite grep om dette.
Utfordrerne
Nærmeste utfordrer, Høyres Anders Werp, kommer dog halsende rett bak. Det lysnet også litt for Senterpartiet på junimålingene, noe som gir Per Olaf Lundteigen et noe mer berettiget håp om å bli gjenvalgt. Også SVs Magnar Bergo og Venstres Ulla Nordgarden har reelle muligheter til å være med hele veien inn. Alle disse tre småpartiene ser fem-tallet på vår prognose. Det betyr at alle er avhengige av et valgkampløft på om lag to prosentpoeng, eller mellom 2000 og 3000 ekstra stemmer, for å nå de forgjettede drøye sju prosentene som holder til stortingsplass. Jeg tror at Venstre har det største vekstpotensialet av småpartiene, selv om de akkurat nå ligger litt bak de andre to. Dette fordrer dog at Venstre fester et enda sterkere grep om Drammensregionen enn hva de klarte sist.
Hva med KrF og Eva Høili? Hennes parti fikk en liten oppmuntring på Respons-målingen i Buskerud for noen uker siden hvor KrF så fem-tallet. En del tyder på at KrF, dessverre for deres del, var målt noe høyt, og at det reelle KrF-tallet i Buskerud i stedet er under fire nå. Er det korrekt så betyr det at KrF og Høili må doble oppslutningen i løpet av de drøye to månedene som gjenstår til valget. Det er for tidlig å fullstendig avskrive Høilis muligheter. Men at det ser fryktelig tungt ut, er en meget nøktern vurdering.
Nøkkelfylket Buskerud
Skulle ikke Magnar Bergo lykkes i forsvare det faste mandatet som han har hatt i inneværende stortingsperiode, så ligger han etter mine beregninger godt an til å kapre utjevningsmandatet og dermed skyve Per Olaf Lundteigen ut av Tinget. Totalt sett gir Lundteigens fall og Frps framgang en mandatforskyvning i borgerlig retning. Og skulle enten Anders Werp, Ulla Nordgarden eller Eva Høili lykkes med å frata Laila Gustavsen sistemandatet, så kan valgkretsen bikke fra klare 6-3 i rødgrønn retning til 5-4 i borgerlig favør. Inntreffer dette scenarioet, så er det mye som tyder på at de rødgrønne kan vinke farvel til flertallet. Dette gjør Buskerud til en uhyre interessant valgkrets å følge. Din stemme kan bli helt avgjørende!
Rødt 0,9
SV 5,7
Ap 36,1
Sp 5,5
KrF 3,6
V 5,0
H 14,9
Frp 27,8
Andre 0,5
Disse tallene gir denne Drammens- og mannsdominerte Buskerud-benken:
1. Martin Kolberg (60), Ap, Lier
2. Ulf Erik Knudsen (44), Frp, Drammen
3. Lise Christoffersen (54), Ap, Drammen
4. Trond Helleland (47), H, Drammen
5. Jørund Rytman (33), Frp, Drammen
6. Torgeir Michaelsen (30), Ap, Drammen
7. Ida Marie Holen (50), Frp, Ål
8. Laila Gustavsen (35), Ap, Kongsberg
9. Magnar Bergo (60), SV, Drammen, utjevning
Utfordrerne til siste faste mandat:
Anders Werp (47), H, Øvre Eiker. Mangler 0,6 pp /800 stemmer
Magnar Bergo (60), SV, Drammen. Mangler 1,5 pp / 2 100 stemmer
Per Olaf Lundteigen (56), Sp, Øvre Eiker. Mangler 1,7 pp / 2 300 stemmer
Ulla Nordgarden (35), V, Drammen. Mangler 2,2 pp / 3100 stemmer
Eva Høili (54), KrF, Røyken. Mangler 3,6 pp/ 4 800 stemmer
Min analyse som stod på trykk i DT i går:
Thriller om siste mandat
Vår valgprognose viser at det kan bli et rotterace mellom fem stykker om det siste mandatet i Buskerud. Utfallet kan avgjøre hele stortingsvalget.
Prognosen, som er basert på gjennomsnittet av alle utførte meningsmålinger i juni og valgstatistikk fra Buskerud, bekrefter den samme tendensen som vi har sett i noen måneder nå: Frp ligger på nivåer som vil være historisk høye hvis dette blir valgresultatet. Ap og Venstre er også bra posisjonert til å gjøre gode valg. Mens Høyre, SV, Sp og KrF sliter tungt med oppslutningen.
Sju sikre
I Buskerud synes nå de sju øverste plassene å være rimelig sikre. Et jordskjelv må til om ikke Ap skal ta minst tre mandater i Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Michaelsen. Frp ligger godt an til tre mandater i Ulf Erik Knudsen, Jørund Rytman og Ida Marie Holen. Jeg ville dog drøyd litt med å ta mål av stortingsantrekket hvis jeg var Holen. For et Frp-fall i valgkampen kan sette plassen hennes i fare. Høyre har på sin side en bankers i Trond Helleland. Hovedspørsmålet er dermed, slik det ser ut akkurat nå, hvem som tar med seg det siste faste mandatet i Buskerud. De tallene som vi i dag presenterer, indikerer at Ap og Laila Gustavsen har et ørlite grep om dette.
Utfordrerne
Nærmeste utfordrer, Høyres Anders Werp, kommer dog halsende rett bak. Det lysnet også litt for Senterpartiet på junimålingene, noe som gir Per Olaf Lundteigen et noe mer berettiget håp om å bli gjenvalgt. Også SVs Magnar Bergo og Venstres Ulla Nordgarden har reelle muligheter til å være med hele veien inn. Alle disse tre småpartiene ser fem-tallet på vår prognose. Det betyr at alle er avhengige av et valgkampløft på om lag to prosentpoeng, eller mellom 2000 og 3000 ekstra stemmer, for å nå de forgjettede drøye sju prosentene som holder til stortingsplass. Jeg tror at Venstre har det største vekstpotensialet av småpartiene, selv om de akkurat nå ligger litt bak de andre to. Dette fordrer dog at Venstre fester et enda sterkere grep om Drammensregionen enn hva de klarte sist.
Hva med KrF og Eva Høili? Hennes parti fikk en liten oppmuntring på Respons-målingen i Buskerud for noen uker siden hvor KrF så fem-tallet. En del tyder på at KrF, dessverre for deres del, var målt noe høyt, og at det reelle KrF-tallet i Buskerud i stedet er under fire nå. Er det korrekt så betyr det at KrF og Høili må doble oppslutningen i løpet av de drøye to månedene som gjenstår til valget. Det er for tidlig å fullstendig avskrive Høilis muligheter. Men at det ser fryktelig tungt ut, er en meget nøktern vurdering.
Nøkkelfylket Buskerud
Skulle ikke Magnar Bergo lykkes i forsvare det faste mandatet som han har hatt i inneværende stortingsperiode, så ligger han etter mine beregninger godt an til å kapre utjevningsmandatet og dermed skyve Per Olaf Lundteigen ut av Tinget. Totalt sett gir Lundteigens fall og Frps framgang en mandatforskyvning i borgerlig retning. Og skulle enten Anders Werp, Ulla Nordgarden eller Eva Høili lykkes med å frata Laila Gustavsen sistemandatet, så kan valgkretsen bikke fra klare 6-3 i rødgrønn retning til 5-4 i borgerlig favør. Inntreffer dette scenarioet, så er det mye som tyder på at de rødgrønne kan vinke farvel til flertallet. Dette gjør Buskerud til en uhyre interessant valgkrets å følge. Din stemme kan bli helt avgjørende!
onsdag 1. juli 2009
Borgerlig grep
Minervas redaksjon har nå lagt ut min snittanalyse av meningsmålingene i juni. Det borgerlige flertallet på snittet av målingene er intakt, men differansen er ikke større enn at valgkampen kan snu på forholdet.
Jeg har også sammenlignet dagens situasjon med tallene for fire år siden. Gjennomgangen viser at vi har stikk motsatt situasjon i dag når vi ser på på blokkene.
Vil de rødgrønne klare å snu dette gjennom valgkampen eller vil de borgerlige (i den grad KrF og Frp er borgerlige..) dra i fra ytterligere?
Jeg har også sammenlignet dagens situasjon med tallene for fire år siden. Gjennomgangen viser at vi har stikk motsatt situasjon i dag når vi ser på på blokkene.
Vil de rødgrønne klare å snu dette gjennom valgkampen eller vil de borgerlige (i den grad KrF og Frp er borgerlige..) dra i fra ytterligere?
mandag 22. juni 2009
Stillingen i de seks borgerlige nøkkelfylkene
Jeg har tidligere blinket ut Møre og Romsdal, Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Rogaland som borgerlige nøkkelfylker. Dvs. valgrekretser som ut i fra valgresultatet sist, har de beste forutsetningene for å gi mandatforskyvninger i borgerlig retning ved høstens valg. Sagt på en annen måte: Klarer de rødgrønne å forsvare seg her, så vil de antagelig også forsvare det rødgrønne mandatflertallet.
Under tre måneder før valget, er stillingen i disse seks fylkene slik:
Buskerud: Jeg følger denne høyinteressante valgkretsen ekstra nøye for Drammens Tidende. 50-50 i stemmefordeling sist, men de rødgrønne hadde maks mandatberegningstur og greide å røske med seg de tre siste faste + utjevningsmandatet - noe som innebar at de rødgrønne tok seks av i alt ni Buskerud-mandater. Dette gjør kresten meget vrien å forsvare for de rødgrønne, og de borgerlige har faktisk mulighet til å dra med seg to flere mandater enn sist. I øyeblikket ser de ut til å kunne redusere til 5-4 i rødgrønn favør. Ap forsvarer sine fire, Frp plukker hjem tre mandater, mens Høyre og SV (utjevning) tar ett hver. Høyre (Anders Werp) er imidlertid meget tett på Aps fjerde mandat (Laila Gustavsen). Per Olaf Lundteigen er på vei ut, han vippes bort fra utjevningsmandatet av SVs Magnar Bergo.
Konklusjon pt.: Fra 6-3 til 5-4 i rødgrønn favør.
Møre og Romsdal: 5-4 i borgerlig favør sist. Sp tok nest siste faste, og SV tok utjevningsmandatet i 2005. Dette gjør også denne kretsen meget farlig for de rødgrønne. Min vurdering akkurat nå er at Sp (v/Jenny Klinge) ikke ligger an til å greie å forsvare sitt faste, mens SVs utjevningsmandat (Bjørn Jakobsen) ei heller ligger inne. Dette betyr at kretsen, i verste fall sett med rødgrønne øyne, kan bikke helt over til 2-7 i deres disfavør. Ap (Tove Lise Torve) ser dog ut til å være i stand til å kompensere Sps tap, slik at i øyeblikket er kretsen borgerlig 6-3.
Konklusjon: Fra 5-4 til 6-3 i borgerlig favør.
Vestfold: Tross tung borgerlig stemmeovervekt, ble det 4-3 i rødgrønn retning i Vestfold sist. Ap tok tre, mens SV plukket utjevningen. Ap har en mulighet til å forsvare sine tre, men for øyeblikket ligger Frp an til å bli størst i fylket og dermed snappe Aps tredje mandat (Steinar Gullvåg). Jeg synes også at det spøker for utjevningsmandatet til Inga Marte Thorkildsen. Hun slåss særlig mot KrFs Inger Lise Hansen og Venstre Kåre Pettersen. Akkurat nå har jeg Hansen meget hårfint inne. Konklusjon: Fra 4-3 i rødgrønn favør til 5-2 i borgerlig.
Oppland: 5-2 i rødgrønn favør sist. Ap tok fire i sitt nest beste fylke, mens Sp dro hjem ett. Frps frammarsj skaper litt røre også i Oppland og fylkespartiets nr 2, Hanne Blåfjelldal, ligger pt. greit inne, selv om ikke marginen er veldig tung. Dermed dyttes Aps fjerde mandat i fylket ut (i så fall litt kjipt for min tidligere seminarelev Stine Renate Håheim). Høyres Olemic Thommessen har fortsatt et visst grep om utjevningsmandatet i fylket.
Konklusjon: Fra 5-2 til 4-3 i rødgrønn favør.
Aust-Agder: Klarer Ap å fosrvare de to mandatene som de tok her sist? Da må de i så fall bevare sin posisjon som fylkets største parti. I øyeblikket ligger Frp hakket foran, slik at Aps nr 2 (Line Vennesland) ryker. KrFs Kjell Ingolf Ropstad har bra tak på utjevningsmandatet.
Konklusjon: Fra 2-2 til 3-1 i borgerlig favør.
Rogaland: Både Sp og SV tok hvert sitt faste mandat her. Men marginene var ikke allverdens. Derfor er denne kretsen også tung å forsvare for de rødgrønne. Akkurat nå ligger begge regjeringens juniorpartnernes faste mandater i Rogaland an til å ryke, men Ap klarer å kompensere ett av tapene ved at de ligger inne med fire mandater (mot tre sist). Her ligger det imidlertid an til et rotterace om det siste mandatet. Sps Meltveit Kleppa kompenserer sitt tap av faste mandat ved å vippe KrFs Kjell Arvid Svendsen av utjevningspinnen. Dermed blir det status quo mellom blokkene.
Konklusjon: Fortsatt 8-6 i borgerlig favør.
Slår dette til, så vil det i disse seks nøkkelfylkene bli seks mandatforksyvninger i borgerlig favør. De rødgrønne klarer kun å forsvare Rogaland av nøkkelfylkene. Skulle det skje, så tror jeg at også det rødgrønne stortingsflertallet vil ryke. Det ble 87-82 sist, noe som betyr at de rødgrønne kun har råd til å tape et par mandater. Seks minus blir nok for mye å hente opp i andre kretser, selv om de rødgrønne også har åpenbare angrepsmuligheter noen steder - i første rekke gjelder det Østfold, Vest-Agder, Nord-Trøndelag og Finnmark. Jeg skal komme tilbake til disse.
Hovedutfordringen/bekymringen for de rødgrønn er SVs og Sps sviktende oppslutning. Skal flertallet beholdes, så må ett av to inntreffe:
1) SV og Sp må begge løfte seg markant inn mot valget.
2) Ap må, slik jeg skisserte i VG for et par uker siden, løfte seg ytterligere et par-tre prosentpoeng slik at de greier å kompensere alle/de fleste SV- og Sp-tap.
Under tre måneder før valget, er stillingen i disse seks fylkene slik:
Buskerud: Jeg følger denne høyinteressante valgkretsen ekstra nøye for Drammens Tidende. 50-50 i stemmefordeling sist, men de rødgrønne hadde maks mandatberegningstur og greide å røske med seg de tre siste faste + utjevningsmandatet - noe som innebar at de rødgrønne tok seks av i alt ni Buskerud-mandater. Dette gjør kresten meget vrien å forsvare for de rødgrønne, og de borgerlige har faktisk mulighet til å dra med seg to flere mandater enn sist. I øyeblikket ser de ut til å kunne redusere til 5-4 i rødgrønn favør. Ap forsvarer sine fire, Frp plukker hjem tre mandater, mens Høyre og SV (utjevning) tar ett hver. Høyre (Anders Werp) er imidlertid meget tett på Aps fjerde mandat (Laila Gustavsen). Per Olaf Lundteigen er på vei ut, han vippes bort fra utjevningsmandatet av SVs Magnar Bergo.
Konklusjon pt.: Fra 6-3 til 5-4 i rødgrønn favør.
Møre og Romsdal: 5-4 i borgerlig favør sist. Sp tok nest siste faste, og SV tok utjevningsmandatet i 2005. Dette gjør også denne kretsen meget farlig for de rødgrønne. Min vurdering akkurat nå er at Sp (v/Jenny Klinge) ikke ligger an til å greie å forsvare sitt faste, mens SVs utjevningsmandat (Bjørn Jakobsen) ei heller ligger inne. Dette betyr at kretsen, i verste fall sett med rødgrønne øyne, kan bikke helt over til 2-7 i deres disfavør. Ap (Tove Lise Torve) ser dog ut til å være i stand til å kompensere Sps tap, slik at i øyeblikket er kretsen borgerlig 6-3.
Konklusjon: Fra 5-4 til 6-3 i borgerlig favør.
Vestfold: Tross tung borgerlig stemmeovervekt, ble det 4-3 i rødgrønn retning i Vestfold sist. Ap tok tre, mens SV plukket utjevningen. Ap har en mulighet til å forsvare sine tre, men for øyeblikket ligger Frp an til å bli størst i fylket og dermed snappe Aps tredje mandat (Steinar Gullvåg). Jeg synes også at det spøker for utjevningsmandatet til Inga Marte Thorkildsen. Hun slåss særlig mot KrFs Inger Lise Hansen og Venstre Kåre Pettersen. Akkurat nå har jeg Hansen meget hårfint inne. Konklusjon: Fra 4-3 i rødgrønn favør til 5-2 i borgerlig.
Oppland: 5-2 i rødgrønn favør sist. Ap tok fire i sitt nest beste fylke, mens Sp dro hjem ett. Frps frammarsj skaper litt røre også i Oppland og fylkespartiets nr 2, Hanne Blåfjelldal, ligger pt. greit inne, selv om ikke marginen er veldig tung. Dermed dyttes Aps fjerde mandat i fylket ut (i så fall litt kjipt for min tidligere seminarelev Stine Renate Håheim). Høyres Olemic Thommessen har fortsatt et visst grep om utjevningsmandatet i fylket.
Konklusjon: Fra 5-2 til 4-3 i rødgrønn favør.
Aust-Agder: Klarer Ap å fosrvare de to mandatene som de tok her sist? Da må de i så fall bevare sin posisjon som fylkets største parti. I øyeblikket ligger Frp hakket foran, slik at Aps nr 2 (Line Vennesland) ryker. KrFs Kjell Ingolf Ropstad har bra tak på utjevningsmandatet.
Konklusjon: Fra 2-2 til 3-1 i borgerlig favør.
Rogaland: Både Sp og SV tok hvert sitt faste mandat her. Men marginene var ikke allverdens. Derfor er denne kretsen også tung å forsvare for de rødgrønne. Akkurat nå ligger begge regjeringens juniorpartnernes faste mandater i Rogaland an til å ryke, men Ap klarer å kompensere ett av tapene ved at de ligger inne med fire mandater (mot tre sist). Her ligger det imidlertid an til et rotterace om det siste mandatet. Sps Meltveit Kleppa kompenserer sitt tap av faste mandat ved å vippe KrFs Kjell Arvid Svendsen av utjevningspinnen. Dermed blir det status quo mellom blokkene.
Konklusjon: Fortsatt 8-6 i borgerlig favør.
Slår dette til, så vil det i disse seks nøkkelfylkene bli seks mandatforksyvninger i borgerlig favør. De rødgrønne klarer kun å forsvare Rogaland av nøkkelfylkene. Skulle det skje, så tror jeg at også det rødgrønne stortingsflertallet vil ryke. Det ble 87-82 sist, noe som betyr at de rødgrønne kun har råd til å tape et par mandater. Seks minus blir nok for mye å hente opp i andre kretser, selv om de rødgrønne også har åpenbare angrepsmuligheter noen steder - i første rekke gjelder det Østfold, Vest-Agder, Nord-Trøndelag og Finnmark. Jeg skal komme tilbake til disse.
Hovedutfordringen/bekymringen for de rødgrønn er SVs og Sps sviktende oppslutning. Skal flertallet beholdes, så må ett av to inntreffe:
1) SV og Sp må begge løfte seg markant inn mot valget.
2) Ap må, slik jeg skisserte i VG for et par uker siden, løfte seg ytterligere et par-tre prosentpoeng slik at de greier å kompensere alle/de fleste SV- og Sp-tap.
fredag 19. juni 2009
Bakgrunnstall Akershus
Jeg har fått tilgang til bakgrunnsinfo fra gårsdagens Akerhus-måling utført av Respons. En titt på lojaliteten først (andel som sier de skal stemme det samme som i 2005):
Frp 86 prosent
Ap 82
Sp 71
H 65
V 61
KrF 55
SV 52
Vi bør ikke overtolke en enkeltmåling. Men den viser noe av det samme mønsteret som lojalitetstallene fra Buskerud. Frp og Ap har en imponerende høy lojalitet, mens SV sliter fryktelig med å holde på velgerne, selv om SV-tallene fra Akershus riktignok er noe høyere enn de stusselige Buskerud-tallene. Også Høyre og Venstre har grunn til å glede seg ørlite over noe høyere lojalitet i Akershus.
Hvordan vandrer velgerne mellom partiene? Overgangsmatrisen viser at SV, som ventet, lekker massivt til Ap. Bortimot en av tre SV-velgere fra 2005 går direkte til storebror i regjeringssamarbeidet. Mer interessant er det kanskje at Ap faktisk også plukker noen direkte fra Høyre (ni prosent) - det er den type overganger mellom blokkene som kan avgjøre valget. Ap er også gode på å dra velgere fra hjemmesittergruppen. Det samme gjelder Frp. I tillegg drar Frp velgere fra alle partier, med unntak av Sp og Venstre. Særlig er det Høyre og KrF som får svi mest.
Når det gjelder kjønn, så følger preferansene vante spor: Frp er forholdsvis klart mannsdominert (ca ti prosentpoengs overvekt), mens SV er kvinnedominert. Kanskje noe overraskende, men likevel gjenkjennelig fra 2005, så har også Venstre en klar overvekt av menn.
Frp er største parti blant de under 30. Mens sentrumspartiene knapt har oppslutning i denne ungdomsgruppen. Høyre og Venstre gjør det, realtivt sett, klart best blant de middelaldrende. Mens SV sliter veldig med å appellere til 60+.
Respons har også brutt ned tallene på de tre hovedregionene i Akershus; Romerike, Follo og Asker og Bærum. Ikke helt overraskende så er Høyre dobbelt så store i Asker og Bærum som på Romerike. Det er mao. Asker og Bærum som holder Høyres oppslutning i Akershus oppe og gjør fylket til landets beste for Høyre. I de andre delene av fylket ligger Høyre omtrent på sitt landssnitt. Særlig på Romerike blir Høyre most av Frp.
Også Venstre scorer, i tråd med forventningene, meget bra blant de rike og velutdannede i Asker og Bærum. Det kan indikere at en del av dem som antagelig stemte taktisk på Venstre sist, kan tenke seg å stemme på Venstre igjen.
Frp 86 prosent
Ap 82
Sp 71
H 65
V 61
KrF 55
SV 52
Vi bør ikke overtolke en enkeltmåling. Men den viser noe av det samme mønsteret som lojalitetstallene fra Buskerud. Frp og Ap har en imponerende høy lojalitet, mens SV sliter fryktelig med å holde på velgerne, selv om SV-tallene fra Akershus riktignok er noe høyere enn de stusselige Buskerud-tallene. Også Høyre og Venstre har grunn til å glede seg ørlite over noe høyere lojalitet i Akershus.
Hvordan vandrer velgerne mellom partiene? Overgangsmatrisen viser at SV, som ventet, lekker massivt til Ap. Bortimot en av tre SV-velgere fra 2005 går direkte til storebror i regjeringssamarbeidet. Mer interessant er det kanskje at Ap faktisk også plukker noen direkte fra Høyre (ni prosent) - det er den type overganger mellom blokkene som kan avgjøre valget. Ap er også gode på å dra velgere fra hjemmesittergruppen. Det samme gjelder Frp. I tillegg drar Frp velgere fra alle partier, med unntak av Sp og Venstre. Særlig er det Høyre og KrF som får svi mest.
Når det gjelder kjønn, så følger preferansene vante spor: Frp er forholdsvis klart mannsdominert (ca ti prosentpoengs overvekt), mens SV er kvinnedominert. Kanskje noe overraskende, men likevel gjenkjennelig fra 2005, så har også Venstre en klar overvekt av menn.
Frp er største parti blant de under 30. Mens sentrumspartiene knapt har oppslutning i denne ungdomsgruppen. Høyre og Venstre gjør det, realtivt sett, klart best blant de middelaldrende. Mens SV sliter veldig med å appellere til 60+.
Respons har også brutt ned tallene på de tre hovedregionene i Akershus; Romerike, Follo og Asker og Bærum. Ikke helt overraskende så er Høyre dobbelt så store i Asker og Bærum som på Romerike. Det er mao. Asker og Bærum som holder Høyres oppslutning i Akershus oppe og gjør fylket til landets beste for Høyre. I de andre delene av fylket ligger Høyre omtrent på sitt landssnitt. Særlig på Romerike blir Høyre most av Frp.
Også Venstre scorer, i tråd med forventningene, meget bra blant de rike og velutdannede i Asker og Bærum. Det kan indikere at en del av dem som antagelig stemte taktisk på Venstre sist, kan tenke seg å stemme på Venstre igjen.
mandag 15. juni 2009
Velgernes partilojalitet
Jeg har fått tilgang til bakgrunnstall fra Sentio. Alltid med forbehold om at dette er en enkeltstående måling og at gjennomsnitt er en langt bedre indikator, så viser tallene følgende velgerlojalitet (hvor mange velgere som stemte på de respektive partiene som sier at de skal stemme på samme parti igjen):
Frp 86 prosent
KrF 79 "
Ap 76 "
Sp 71 "
H 57 "
V 50 "
SV 37 "
Tallene er i alle fall mulig å tolke på minst to forskjellige måter:
1)Høy lojalitetsandel indikerer en mulighet for et godt valg siden det viser partiets evne til å mobilserer egne velgere. Mens lav lojalitet er et faresignal.
2) Høy lojalitet nå indikerer at mye av velgerpotensialet allerde er tatt ut og at valgkampen blir en kamp for å forsøke å forsvare skansene. Tilsvarende er lav lojalitet også et siganl om et vekstpotensial hvis partiet greier å mobilisere inn mot valg.
SVs lojalitet er nesten hinsides lav. Også Høyre ligger på et alfor lavt nivå og er avhengig av å bedre dette tallet kraftig for å få det løftet som de trenger. Etter mitt skjønn bør andelen opp på minimum 70. Klarer man 80 eller mer, så er det glitrende.
Legg også merke til KrFs høye lojalitet - paret med den lave oppslutningen på rundt 6som partiet har vært boritmot dønn stabile på i mange år nå. Dette kan tyde på at partiet nå er nede på sitt "grunnfjell" - i den grad det er en betegnelse som fortsatt gir mening i disse velgerillojale tider (nesten 50 prosent av velgerne bytter preferanse fra valg til valg - enten at de hopper inn og ut av hjemmesittergurppen, eller at de bytter parti).
Vi skal selvsagt ei heller glemme at gode valg ikke bare handler om å mobilsere dem som stemte på deg sist. Det handler også om å vinne nye velgere, både fra andre partier og fra de som ikke stemte i 2005.
Hvem tror du vil greie å mobilsere best inn mot valget? Har Frp nådd toppen?
Frp 86 prosent
KrF 79 "
Ap 76 "
Sp 71 "
H 57 "
V 50 "
SV 37 "
Tallene er i alle fall mulig å tolke på minst to forskjellige måter:
1)Høy lojalitetsandel indikerer en mulighet for et godt valg siden det viser partiets evne til å mobilserer egne velgere. Mens lav lojalitet er et faresignal.
2) Høy lojalitet nå indikerer at mye av velgerpotensialet allerde er tatt ut og at valgkampen blir en kamp for å forsøke å forsvare skansene. Tilsvarende er lav lojalitet også et siganl om et vekstpotensial hvis partiet greier å mobilisere inn mot valg.
SVs lojalitet er nesten hinsides lav. Også Høyre ligger på et alfor lavt nivå og er avhengig av å bedre dette tallet kraftig for å få det løftet som de trenger. Etter mitt skjønn bør andelen opp på minimum 70. Klarer man 80 eller mer, så er det glitrende.
Legg også merke til KrFs høye lojalitet - paret med den lave oppslutningen på rundt 6som partiet har vært boritmot dønn stabile på i mange år nå. Dette kan tyde på at partiet nå er nede på sitt "grunnfjell" - i den grad det er en betegnelse som fortsatt gir mening i disse velgerillojale tider (nesten 50 prosent av velgerne bytter preferanse fra valg til valg - enten at de hopper inn og ut av hjemmesittergurppen, eller at de bytter parti).
Vi skal selvsagt ei heller glemme at gode valg ikke bare handler om å mobilsere dem som stemte på deg sist. Det handler også om å vinne nye velgere, både fra andre partier og fra de som ikke stemte i 2005.
Hvem tror du vil greie å mobilsere best inn mot valget? Har Frp nådd toppen?
onsdag 10. juni 2009
Elendige SV- og Høyre-tall i Buskerud
Sentio har utført en måling, tatt opp i tidsrommet 26. - 29. mai, i nøkkelfylket Buskerud som Drammens Tidende i dag publiserer. Den viser glitrende tall for Frp og helt bånn i bøtta for særlig Høyre og SV:
Rødt 0,5
SV 4,1
Ap 36,3
Sp 5,1
KrF 5,1
V 3,5
H 12,6
Frp 32,6
Andre 0,2
Blir dette resultatet, så vil det bli denne mandatrekkefølgen:
1. Martin Kolberg Ap
2. Ulf Erik Knudsen Frp
3. Lise Christoffersen Ap
4. Trond Helleand H
5. Jørund Rytman Frp
6. Torgeir Michaelsen Ap
7. Ida Marie Holen Frp
8. Laila Gustavsen Ap
9. Magnar Bergo SV, utjevning
Det betyr altså at Per Olaf Lundteigen ligger an til å ryke ut av Tinget.
Jeg tror at SV, Høyre og Venstre er målt noe for lavt i denne målingen. Og jeg tror at KrF, men særlig Frp, er målt for høyt. Det er meget rosverdig at DT i dag tar inn mine motforestillinger mot tallene, i motsetning til de fleste andre medier som kjører ut sine tall som om de var den eneste sannhet. Her er min analyse:
Høyre og SV i dype problemer
Dagens måling føyer seg inn i et mønster som viser at både Høyre og SV sliter voldsomt med velgerappellen.
Blir valgresultatet i nærheten av det nivået som Sentio har målt Buskerud-velgernes partipreferanser til, så vil det være helt elendige utfall for særlig Høyre og SV. Bakgrunnstallene gir oss noe av forklaringen. For begge partiene trøbler kolossalt med å mobilisere egne velgere. Bare drøyt en av to Høyre-velgere fra 2005 sier at de vil stemme på partiet på nytt. Lojaliteten til SV er enda svakere, stusselige en av tre av partiets 05-velgere sier at de vil stemme SV til høsten. I motsatt ende av skalaen befinner Frp seg. Nesten ni av ti som foretrakk Frp sist, sier at partiet er deres valg også nå.
Dette gir SV og Høyre en gedigen utfordring i valgkampen. Begge partiene er helt avhengig av å mobilisere egne velgere i langt større grad. SV lekker altfor mye til storebror Ap, parallelt med at mange potensielle SV-velgere har hoppet opp på gjerdet. Dette indikerer at velgerne slett ikke er fornøyd med hva partiet har levert av resultater i regjering. Selv om Drammen SVs leder, Rune Kjeldsen, i DT 7. juni framholdt at SV-velgerne egentlig burde være fornøyd. Særlig er fallet i velgertroverdighet på SVs to kjernesaker; skole og miljø, dramatisk.
Høyre har noe av de samme problemene. Partiet lekker til Frp, samtidig som mange tidligere Høyre-velgere har blitt usikre. Høyres beste mulighet i denne valgkampen ligger i at man, som i 2001, får opp skole og skatt som dominerende saker. Partiet burde egentlig også kunne utnytte det faktum at Høyre er ”trygghetspartiet” på borgerlig side - i en tid med økende arbeidsledighet. Dette potensialet ser det imidlertid ikke ut til at Høyre klarer å forløse.
Nå tror jeg ikke at tallene er fullt så elendige for de to partiene som denne målingen viser. Antagelig er både SV og Høyre målt litt for lavt, som et produkt av feilmarginer. Men selv om den reelle oppslutningen i Buskerud skulle være på fem-tallet for SV og 14-15-tallet for Høyre, så er det uansett altfor dårlig av begge to. SVs svake oppslutning fører til at Magnar Bergo kan miste det faste mandatet som han vant i 2005. I stedet ser han ut til å kunne plukke utjevningsmandatet på bekostning av Sps Per Olaf Lundteigen. Skulle det bli helt dødt løp mellom blokkene på valgnatten, så kan det koste de rødgrønne flertallsmakten.
Egentlig er det bare Frp, og til dels Ap, som har grunn til å juble over denne målingen. Frp ligger an til et brakvalg og ser ut til å kunne ta historiske tre mandater i Buskerud. Ida Marie Holen vil kunne bidra til at Frps kvinneandel på Stortinget blir doblet. Kanskje er partiet målt noe for høyt her, men et resultat på opp i mot 30 prosent er like fullt glitrende. Samtidig er det nå et spørsmål om partiet allerede er fullt mobilisert. Klarer Frp å holde koken hele veien inn?
Ryker Lundteigen, så er Ap helt nødt til å beholde de fire mandatene som de berget med minste mulige margin i 2005, for at de rødgrønne Buskerud-skansene skal forsvares sånn noenlunde. I øyeblikket står kampen om sistemandatet mellom Aps Laila Gustavsen og Høyres Anders Werp, slik jeg vurderer det. Målingen gir Gustavsen et lite grep om dette. Både KrFs Eva Høili og Venstres Ulla Nordgarden har en lang vei å gå for å melde seg på i kampen. I likhet med både Bergo og Lundteigen, så er de avhengige av en oppslutning på over sju prosent for at det skal gå veien. Håpet deres ligger i at velgerne er ustabile. Mange bestemmer seg tett opp til valget, og hele 12 prosent på selve valgdagen.
Rødt 0,5
SV 4,1
Ap 36,3
Sp 5,1
KrF 5,1
V 3,5
H 12,6
Frp 32,6
Andre 0,2
Blir dette resultatet, så vil det bli denne mandatrekkefølgen:
1. Martin Kolberg Ap
2. Ulf Erik Knudsen Frp
3. Lise Christoffersen Ap
4. Trond Helleand H
5. Jørund Rytman Frp
6. Torgeir Michaelsen Ap
7. Ida Marie Holen Frp
8. Laila Gustavsen Ap
9. Magnar Bergo SV, utjevning
Det betyr altså at Per Olaf Lundteigen ligger an til å ryke ut av Tinget.
Jeg tror at SV, Høyre og Venstre er målt noe for lavt i denne målingen. Og jeg tror at KrF, men særlig Frp, er målt for høyt. Det er meget rosverdig at DT i dag tar inn mine motforestillinger mot tallene, i motsetning til de fleste andre medier som kjører ut sine tall som om de var den eneste sannhet. Her er min analyse:
Høyre og SV i dype problemer
Dagens måling føyer seg inn i et mønster som viser at både Høyre og SV sliter voldsomt med velgerappellen.
Blir valgresultatet i nærheten av det nivået som Sentio har målt Buskerud-velgernes partipreferanser til, så vil det være helt elendige utfall for særlig Høyre og SV. Bakgrunnstallene gir oss noe av forklaringen. For begge partiene trøbler kolossalt med å mobilisere egne velgere. Bare drøyt en av to Høyre-velgere fra 2005 sier at de vil stemme på partiet på nytt. Lojaliteten til SV er enda svakere, stusselige en av tre av partiets 05-velgere sier at de vil stemme SV til høsten. I motsatt ende av skalaen befinner Frp seg. Nesten ni av ti som foretrakk Frp sist, sier at partiet er deres valg også nå.
Dette gir SV og Høyre en gedigen utfordring i valgkampen. Begge partiene er helt avhengig av å mobilisere egne velgere i langt større grad. SV lekker altfor mye til storebror Ap, parallelt med at mange potensielle SV-velgere har hoppet opp på gjerdet. Dette indikerer at velgerne slett ikke er fornøyd med hva partiet har levert av resultater i regjering. Selv om Drammen SVs leder, Rune Kjeldsen, i DT 7. juni framholdt at SV-velgerne egentlig burde være fornøyd. Særlig er fallet i velgertroverdighet på SVs to kjernesaker; skole og miljø, dramatisk.
Høyre har noe av de samme problemene. Partiet lekker til Frp, samtidig som mange tidligere Høyre-velgere har blitt usikre. Høyres beste mulighet i denne valgkampen ligger i at man, som i 2001, får opp skole og skatt som dominerende saker. Partiet burde egentlig også kunne utnytte det faktum at Høyre er ”trygghetspartiet” på borgerlig side - i en tid med økende arbeidsledighet. Dette potensialet ser det imidlertid ikke ut til at Høyre klarer å forløse.
Nå tror jeg ikke at tallene er fullt så elendige for de to partiene som denne målingen viser. Antagelig er både SV og Høyre målt litt for lavt, som et produkt av feilmarginer. Men selv om den reelle oppslutningen i Buskerud skulle være på fem-tallet for SV og 14-15-tallet for Høyre, så er det uansett altfor dårlig av begge to. SVs svake oppslutning fører til at Magnar Bergo kan miste det faste mandatet som han vant i 2005. I stedet ser han ut til å kunne plukke utjevningsmandatet på bekostning av Sps Per Olaf Lundteigen. Skulle det bli helt dødt løp mellom blokkene på valgnatten, så kan det koste de rødgrønne flertallsmakten.
Egentlig er det bare Frp, og til dels Ap, som har grunn til å juble over denne målingen. Frp ligger an til et brakvalg og ser ut til å kunne ta historiske tre mandater i Buskerud. Ida Marie Holen vil kunne bidra til at Frps kvinneandel på Stortinget blir doblet. Kanskje er partiet målt noe for høyt her, men et resultat på opp i mot 30 prosent er like fullt glitrende. Samtidig er det nå et spørsmål om partiet allerede er fullt mobilisert. Klarer Frp å holde koken hele veien inn?
Ryker Lundteigen, så er Ap helt nødt til å beholde de fire mandatene som de berget med minste mulige margin i 2005, for at de rødgrønne Buskerud-skansene skal forsvares sånn noenlunde. I øyeblikket står kampen om sistemandatet mellom Aps Laila Gustavsen og Høyres Anders Werp, slik jeg vurderer det. Målingen gir Gustavsen et lite grep om dette. Både KrFs Eva Høili og Venstres Ulla Nordgarden har en lang vei å gå for å melde seg på i kampen. I likhet med både Bergo og Lundteigen, så er de avhengige av en oppslutning på over sju prosent for at det skal gå veien. Håpet deres ligger i at velgerne er ustabile. Mange bestemmer seg tett opp til valget, og hele 12 prosent på selve valgdagen.
fredag 24. april 2009
Analyse av Venstre
Venstre åpner sitt landsmøte i dag. I den forbindelse har jeg laget en analyse av partiet som Drammens Tidende trykker i dag. Analysen er med Buskerud-vri, men bør være av interesse for alle politisk interesserte generelt og Venstre-folk spesielt. Den gode lokalavisen har også laget et intervju med den aktuelle toppkandidaten, med referanser til min analyse.
Ulla Nordgarden kan bli historisk
Ulla Nordgarden kan bli første Venstre-representant fra Buskerud siden krigen. Men veien fram er lang.
I forbindelse med min hovedoppgave i statsvitenskap, gikk jeg igjennom samtlige stortingsvalg i alle fylker fra 1945 og fram til i dag. Alle valg rangerte jeg fylkene fra 1 til 19 ut i fra partienes oppslutning. For Buskerud Venstres del har det stort sett vekslet mellom traurige 17., 18. og 19. plasser. Fylket har altså i en årrekke vært blant partiets desidert dårligste valgkretser. Venstres førstekandidater har her gang etter gang måttet speide langt etter stortingsplassen. Men i 2001 skjedde det noe. Da rykket Buskerud opp til 14. plass for Venstre. Og ved valget i 2005 kom fylket helt opp på 9. plass. Plutselig har Buskerud blitt et brukbart Venstre-fylke. Hva har skjedd?
Det tidligere bygdepartiet Venstre har festet et grep om urbane velgere. Særlig bemerkelsesverdig er den sterke oppslutningen i Oslo og Akershus. Men Venstre-framgangen har også vært klar i urbane fylker som Rogaland og Hordaland. Jeg tror at styrkingen av Venstres urbane appell først og fremst henger sammen med at miksen av miljø, grønnere skatter og satsing på kunnskap og høyere utdanning som partiet tilbyr, går hjem hos flere og flere urbane velgere. Samtidig finner den klare Venstre-brodden mot Frp i bl.a. innvandringspolitikk en klangbunn også hos mange borgerlig orienterte velgere.
For de av dere som har ferdet litt rundt i til dels svært så grisgrendte deler av Buskerud, så er det antagelig en drøy påstand å hevde at denne valgkretsen er urban. Alt er dog relativt. Og sammenlignet med mange andre norske fylker, av typen Finnmark, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag, så er ikke betegnelsen så hakkende gal likevel. Urbaniseringsprosessen i og rundt Drammens-området er tiltagende, og slik sett en fordel for Venstre.
Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 prosent på landsbasis og 5,1 prosent i Buskerud. Oppslutningen om Venstre i Buskerud er altså, tross sterk relativ framgang de siste årene, fortsatt noe under partiets nasjonale nivå. Dette henger bl.a. sammen med at utdanningsnivået til Buskerud-velgerne er noe lavere enn gjennomsnittet, hvilket er en ulempe for Venstre - som scorer best blant høyt utdannede. Pr i dag viser gjennomsnittet av de ti siste nasjonale meningsmålingene at Venstre har 4,6 prosent. Det betyr at Ulla Nordgarden og hennes parti antagelig ligger rundt fire prosent i Buskerud. Vippepunktet for fast mandat ligger på ca. sju prosent. Dette betyr at Venstre må bortimot doble oppslutningen på de drøye fire månedene som gjenstår fram mot valget for at det skal gå veien. Det er ikke umulig, men det blir selvsagt veldig vanskelig.
Skal Nordgarden lykkes med å skrive historie i Buskerud, så tror jeg flere elementer må falle på plass. For det første bør partiet, som i 2005, lykkes med å formidle viktigheten av Venstre i et borgerlig alternativ. Sist stemte en rekke velgere taktisk på Venstre for få dem over sperregrensen. Dette gjorde dype innhugg i Høyres og KrFs velgermasse. Dernest må partiet klare å utnytte det opposisjonelle tomrommet i miljøsaken som SVs regjeringsdeltakelse har skapt. Mange tidligere SV-velgere er frustrert over hva eget parti har måttet foreta seg av til dels halsbrekkene kamelslukende øvelser. Det gir Venstre en utmerket anledning til å framstå som Norges miljøparti nr.1. I tillegg må tegnene til at Venstre er på parti med tidsånden, forsterkes. For det synes som om kombinasjonen av individuell frihet og sosialt ansvar, kall det gjerne sosialliberalt, nå finner mer gehør hos norske velgere. Her kan Venstre åpenbart treffe noe. Dessuten må partiet greie å få mange av de avmålte, men svakt Venstre-positive velgerne, ut av sofaene sine. Det er ikke lett. For Venstre har ikke uten grunn vært det partiet som de fleste liker, men som knapt noen stemmer på. Det skyldes at Venstre er det valgforskere har kalt det sanneste sentrumspartiet i norsk politikk. Man inntar sentrumsstandpunkter i de fleste saker. Slike standpunkter er det vanskelig å skape noe særlig entusiasme rundt.
Går dette scenarioet inn, så vil biologilærer Nordgarden bli til stortingsrepresentant Nordgarden til høsten. I øyeblikket ligger særlig Høyres Anders Werp, men også SVs Magnar Bergo og Sps Per Olaf Lundteigen, klart nærmere til å utfordre det sistemandatet som Aps Laila Gustavsen i dag ligger inne med. Og blir valgkampen dominert av ledighetsbekjempelse, borgerlig rot og eldreomsorg, så vil Venstre nok en gang få mer enn nok med å holde sperregrensen fra livet. Da er i så fall Nordgarden sjanseløs
Ulla Nordgarden kan bli historisk
Ulla Nordgarden kan bli første Venstre-representant fra Buskerud siden krigen. Men veien fram er lang.
I forbindelse med min hovedoppgave i statsvitenskap, gikk jeg igjennom samtlige stortingsvalg i alle fylker fra 1945 og fram til i dag. Alle valg rangerte jeg fylkene fra 1 til 19 ut i fra partienes oppslutning. For Buskerud Venstres del har det stort sett vekslet mellom traurige 17., 18. og 19. plasser. Fylket har altså i en årrekke vært blant partiets desidert dårligste valgkretser. Venstres førstekandidater har her gang etter gang måttet speide langt etter stortingsplassen. Men i 2001 skjedde det noe. Da rykket Buskerud opp til 14. plass for Venstre. Og ved valget i 2005 kom fylket helt opp på 9. plass. Plutselig har Buskerud blitt et brukbart Venstre-fylke. Hva har skjedd?
Det tidligere bygdepartiet Venstre har festet et grep om urbane velgere. Særlig bemerkelsesverdig er den sterke oppslutningen i Oslo og Akershus. Men Venstre-framgangen har også vært klar i urbane fylker som Rogaland og Hordaland. Jeg tror at styrkingen av Venstres urbane appell først og fremst henger sammen med at miksen av miljø, grønnere skatter og satsing på kunnskap og høyere utdanning som partiet tilbyr, går hjem hos flere og flere urbane velgere. Samtidig finner den klare Venstre-brodden mot Frp i bl.a. innvandringspolitikk en klangbunn også hos mange borgerlig orienterte velgere.
For de av dere som har ferdet litt rundt i til dels svært så grisgrendte deler av Buskerud, så er det antagelig en drøy påstand å hevde at denne valgkretsen er urban. Alt er dog relativt. Og sammenlignet med mange andre norske fylker, av typen Finnmark, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag, så er ikke betegnelsen så hakkende gal likevel. Urbaniseringsprosessen i og rundt Drammens-området er tiltagende, og slik sett en fordel for Venstre.
Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 prosent på landsbasis og 5,1 prosent i Buskerud. Oppslutningen om Venstre i Buskerud er altså, tross sterk relativ framgang de siste årene, fortsatt noe under partiets nasjonale nivå. Dette henger bl.a. sammen med at utdanningsnivået til Buskerud-velgerne er noe lavere enn gjennomsnittet, hvilket er en ulempe for Venstre - som scorer best blant høyt utdannede. Pr i dag viser gjennomsnittet av de ti siste nasjonale meningsmålingene at Venstre har 4,6 prosent. Det betyr at Ulla Nordgarden og hennes parti antagelig ligger rundt fire prosent i Buskerud. Vippepunktet for fast mandat ligger på ca. sju prosent. Dette betyr at Venstre må bortimot doble oppslutningen på de drøye fire månedene som gjenstår fram mot valget for at det skal gå veien. Det er ikke umulig, men det blir selvsagt veldig vanskelig.
Skal Nordgarden lykkes med å skrive historie i Buskerud, så tror jeg flere elementer må falle på plass. For det første bør partiet, som i 2005, lykkes med å formidle viktigheten av Venstre i et borgerlig alternativ. Sist stemte en rekke velgere taktisk på Venstre for få dem over sperregrensen. Dette gjorde dype innhugg i Høyres og KrFs velgermasse. Dernest må partiet klare å utnytte det opposisjonelle tomrommet i miljøsaken som SVs regjeringsdeltakelse har skapt. Mange tidligere SV-velgere er frustrert over hva eget parti har måttet foreta seg av til dels halsbrekkene kamelslukende øvelser. Det gir Venstre en utmerket anledning til å framstå som Norges miljøparti nr.1. I tillegg må tegnene til at Venstre er på parti med tidsånden, forsterkes. For det synes som om kombinasjonen av individuell frihet og sosialt ansvar, kall det gjerne sosialliberalt, nå finner mer gehør hos norske velgere. Her kan Venstre åpenbart treffe noe. Dessuten må partiet greie å få mange av de avmålte, men svakt Venstre-positive velgerne, ut av sofaene sine. Det er ikke lett. For Venstre har ikke uten grunn vært det partiet som de fleste liker, men som knapt noen stemmer på. Det skyldes at Venstre er det valgforskere har kalt det sanneste sentrumspartiet i norsk politikk. Man inntar sentrumsstandpunkter i de fleste saker. Slike standpunkter er det vanskelig å skape noe særlig entusiasme rundt.
Går dette scenarioet inn, så vil biologilærer Nordgarden bli til stortingsrepresentant Nordgarden til høsten. I øyeblikket ligger særlig Høyres Anders Werp, men også SVs Magnar Bergo og Sps Per Olaf Lundteigen, klart nærmere til å utfordre det sistemandatet som Aps Laila Gustavsen i dag ligger inne med. Og blir valgkampen dominert av ledighetsbekjempelse, borgerlig rot og eldreomsorg, så vil Venstre nok en gang få mer enn nok med å holde sperregrensen fra livet. Da er i så fall Nordgarden sjanseløs
torsdag 23. april 2009
Frp klart størst i Rogaland
Det ble overskriften jeg valgte på min Rogaland-analyse som nå ligger ute på Minervas nettsider.
For få dager siden hadde jeg KrFs Kjell Arvid Svendsen ute, nå har jeg ham hårfint inne. Det viser hvor utrolig tett det ser ut til å kunne bli om sistemandatet i fylket. En rekke kandidater kjemper om dette.
For få dager siden hadde jeg KrFs Kjell Arvid Svendsen ute, nå har jeg ham hårfint inne. Det viser hvor utrolig tett det ser ut til å kunne bli om sistemandatet i fylket. En rekke kandidater kjemper om dette.
Abonner på:
Innlegg (Atom)