Ap: Opp og ned
Ap gjorde sitt beste valg i 1957 med 48,3 prosent av stemmene. Bunnivået i moderne tid ble foreløpig nådd ved 2001-valget med 24,3 prosent. Valget i 2013 på 30,8 var partiets nest svakeste resultat etter krigen.
Partiet steg mer eller mindre sammenhengende fra 2013-valget og fram til i fjor vinter. Framgangen toppet ut på drøyt 41 prosent. Et svært imponerende tall - sett i lys av dagens sterke partikonkurranse. Deretter har det gått utforbakke, og Ap nærmer seg nå sitt 2013-nivå.
Den sterke framgangen bør nok ses i sammenheng med motmobilsering blant velgere som er skeptiske til H+Frp-regjeringen. Ap har over tid lyktes med å etablere stor styringstroverdighet og er garantist for regjeringsdannelser på venstresiden. Høsten 2014 fikk partiet også servert en retorisk budsjettgavepakke av de helt sjeldne som bidro til veksten.
Tilbakegangen det siste året må ses i lys av den sterke oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringstemaet. I denne saken er Ap i en skvis, partiet ønsker å framstå som strengt, men kan aldri være så strengt som Frp. En trendvending er trolig avhengig av at man klarer å flytte oppmerksomheten over til andre saker, som f.eks ledighet, helse- og eldreomsorg osv, der man har større velgertillit. Tendenser til borgerlig "kaos" er også alltid strålende for Ap.
Normalt sett bør partiet ved neste års valg nyte godt av en opposisjonseffekt, noe som gjør at jeg vurderer det som mest sannsynlig at partiet vil øke noe fra dagens nivå.
Høyre: Fra slitasje til styringstillegg
Høyres beste stortingvalg etter krigen kom i 1981 med 31,8 prosent. Det svakeste var i 2005 med 14,1. 2013-resultatet på 26,8 var det tredje beste i moderne tid. Høyre holdt godt på velgerne i ett års tid, før det bar utforbakke ifm. framleggelsen av statsbudsjettet 2015. Nedturen bunnet ut på 21 prosent, og man beveget seg deretter sidelengs i området 22-24 prosent. Februarnivået på 25 prosent er det beste på halvannet år.
Tilbakegangen kom som et produkt av at en del H-velgere hoppet opp på gjerdet, samt forsvant til andre partier. Særlig Ap forsynte seg grovt og var på sitt max-nivå helt oppe i rundt +100 000 H-2013-velgere. Høyre har fortsatt et negativt bytteforhold til Ap, men lekkasjen er nå betydelig mindre. Parallelt har en god del gjerdesittere kommet tilbake til Høyre igjen, slik at lojalitetsprosenten nå er godt oppe på 70-tallet.
En styringstilleggseffekt er i ferd med å utligne regjeringsslitasje-effekten, slik at partiet nå nærmer seg sitt gode 2013-valg. I en tid som kan oppfattes som urolig, kan Høyre framstå som et trygghetsparti som tar ansvarlig lederskap. Partiet er avhengig av dette er et inntrykk som festner seg ytterligere i velgermassen inn mot neste års valg, hvis man skal holde liv i håpet om gjenvalg. Her blir "omstillingen" sentral.
Frp: Ned og opp
Frp gjorde sitt beste valg i 2009 med 22,9 prosent. Det svakeste valget var i 1977 med 1,9. 2013-valget på 16,3 var det tredje beste i partiets historie.
Frp kom inn i regjering på nedadgående kurve. Ikke helt ulikt SV i 2005. Tilbakegangen forsterket seg etter inntredenen, og partiet lå i nedgangstrend fram til mars i fjor, hvor det bunnet ut på i overkant av ti prosent. Da så det mørkt ut. Men partiet hentet seg inn og lå på rundt 12 fram til oktober, før oppgangen virkelig skjøt fart i november og man løftet seg til nivåer over valgresultatet. Deretter har det flatet noe ut og Frp ligger nå omtrent på valgnivået sitt.
Partiet må få til det som enkelte kommentatorer foraktfullt stempler som "dobbelkommunikasjon": både vise at det kan regjere og være ansvarlige, og samtidig være seg selv - i betydningen snakke folkelig, være strengest i klassen på innvandring og gjøre livet "enklere" for folk flest.
Den sterke oppmerksomheten rundt asylsøkere og flyktninger vil neppe vedvare helt fram til valget. Og det er grunn til å tro at agendaen etterhvert vil dreies fra innstramninger til integrering. Det vil gi Frp større utfordringer. Jeg heller derfor til at det mest trolige er at partiet ville falle noe tilbake igjen, men dette gjenstår selvsagt å se - og, som alltid, vil både grad av egen dyktighet og ytre faktorer, spille en avgjørende rolle for oppslutningen.
Sp: Framgangen stoppet opp
"EU-valget" i 1993 er Sps beste med 16,7 prosent. 2013-valget på 5,5 er partiets svakeste resultatet i moderne tid. Partiet slet tungt med indre strid og uro i kjølvannet av det semre valget og man bunnet ut på nivåer rundt 4,5. Deretter har partiet suksessivt hentet seg inn og Sp gjorde et sterkt lokalvalg i høst. Framgangen på stortingsmålingene ser imidlertid ut til å ha toppet ut på midten av 6-tallet, og partiet er for tiden inne i en ny nedgangstrend som pt. sender det ned på nivå med valgresultatet i 2013.
Den blå regjeringens strukturreformer har vært gull verdt for Sp å mobilisere motstand på. Den senere tids enorme oppmerksomhet rundt innvandring og flyktningetematikk er ikke like velgergunstig. Sp har bra størrelse på grunnfjellet slitt, noe som gjør at sperregrensen holdes et godt stykke unna. Men Sp sliter med appellen til nye velgere, hjemmesittere og andre partiers velgere.
KrF rundt 5
KrF har 13,7 prosent i 1997 som sitt sterkeste valg noensinne. 5,5 i 2009 er det svakeste, 2013-valget
var hårfint bedre med 5,6. Partiet har ligget mer under enn over sitt valgresultat fra 2013 i perioden som har gått etterpå. Interessant nok har partiets beste tall kommet hver høst, det kan muligens ses i sammenheng med økt oppmerksomhet ifm. forhandlinger om statsbudsjettene.
KrF har en ganske stor kjerne av velgere som foreløpig holder dem unna sperregrensen. Men partiets vedvarende velgerutfordring er å appellere til andre enn de som stemte på partiet sist. Her sliter man tungt. I øyeblikket tyder det meste på at stortingsvalget 2017 blir nok et valg der partiet må satse på å slå bunnoteringen på 5,5. Partiets veivalg i regjeringsspørsmålet blir høyinteressant. En viss frigjøring fra Solberg-prosjektet kan ligge i kortene, men om man tør utfordre store deler av grunnplanet sitt ved å gå i retning av Ap, tviler jeg sterkt på.
Venstre trender ned
Venstre har en lang og stolt partitradisjon. Visste du at det er eneste parti her i landet som har fått over halvparten av stemmene ved valg? Men ser vi isolert på perioden etter partisplittelsen i 1972, så er partiets beste valg 5,9 prosent i 2005. 2013-valget på 5,2 var deres nest beste valg i dette relativt korte perspektivet.
Partiet har ikke hatt noen god utvikling på målingene etter 2013-valget. Trenden er ned, selv om det svinger en del. Sperregrensen nærmer seg og Venstre er i den situasjonen at de ikke på langt nær har et stort nok grunnfjell som sikrer dem når det butter. Lokalvalget 2015 var ok, og ga dem også et lite løft nasjonalt, men deretter har pilene pekt ned igjen. Partiet har ikke fått noen velgergevinst av sin liberale posisjon i innvandrings- og flyktningespørsmålet.
Venstre hovedproblem har over tid vært todelt: Lite velgergrunnfjell og null sakseierskap. På det siste punktet viste 2013-valget en lovende utvikling da man inntok posisjonen som "sakseiere" på miljø. En posisjon som man trolig har mistet til MDG etterhvert.
Nylig ble det klart at partiet ønsker frigjøre seg fra Ap og gå til valg neste år uten binding til et regjeringsalternativ. Jeg har ventet på den avklaringen i åtte-ni år - helt siden det tidlig i den rødgrønne regjeringsperioden ble tydelig at SV ville lide store tap i prosjektet. I mellomtiden har det vokst fram brysomme konkurrenter for dem; både MDG, FI og Rødt, utfordrer partiets velgergrunnlag.
SV har ikke en kjerne som er stor nok til å holde dem over sperregrensen. Organisasjonen ut over i landet er svak. Det positive for partiet er at de har ok velgerappell til andre velgere enn dem som stemt på dem sist, noe som kan gi partiet et vekstpotensial hvis de får ting til å gå sin vei. Et trendskifte i SVs favør forutsetter dog trolig at Ap roter det litt til for seg selv. Historisk er SVs oppslutning nært forbundet med Aps velgertillit. I perioder der Ap sliter, som i 1989 og 2001, gjør SV det bra. En eventuell Støre-regjering etter valg et 2017, med et friskt SV i opposisjon fra venstre, kan skape et mulighetsrom inn mot lokalvalget i 2019 og stortingsvalget i 2021. Men da må partiet først bli representert med en skikkelig stortingsgruppe. I øyeblikket tyder det meste på at de skal få sin fulle hyre med å makte det.
MDG: Vekst og stagnasjon
MDG oppnådde sitt beste stortingsvalg i 2013 med 2,8 prosent. For første gang lyktes partiet også å bli representert på Stortinget. Partiet løftet seg ytterligere noe etter valget og beveget seg en god stund sidelengs på nivåer rundt 3,5 prosent. Deretter gikk det bratt oppover, og partiet luktet endog på 5-tallet i fjor høst. Lokalvalget ble en suksess, og partiet kom inn i sentrale maktposisjoner flere steder, ikke minst i Oslo.
I tiden etterpå har det buttet, og partiet har igjen falt under sperregrensen. Lojalitetstallene viser store svingninger, alt fra sterke 80 prosent til svake 50 prosent av partiets 2013-velgere sier de fastholder sitt partivalg. Skal partiet lykkes med å bikke sperregrensen neste år og få en stortingsgruppe av en viss størrelse, så må tallet opp mot 80, helst over. Det er et metodeproblem knyttet til vurderinger av velgeroverganger for små partier, siden respondentene her er så få og feilmarginene så store. Men det vi har av tall, tyder på at MDG primært konkurrerer med partier på venstresiden, samt Venstre, om velgerne. En åpenbar fare for de tre miljøpartiene SV, MDG og Venstre, er at den interne konkurransen munner ut i at de blir jevnstore og at alle havner på 3-tallet, akkurat under sperregrensen. Samtidig har alle tre også sine egne "øyer" av velgergrupper som ikke de to andre klarer appellere til - noe som kan bidra til å gi alle et resultat over 4 prosent i 2017.
Oppmerksomheten om miljø blir selvsagt viktig for partiet framover. Det samme blir håndteringen av dem maktposisjonen man har havnet i mange steder lokalt. Klarer partiet å takle suksessen og endog vise til gode lokalpolitiske resultater, så vil man stå godt rustet til å få sitt virkelige gjennombrudd. Virker det derimot som om partiet primært ønsker plage folk, så kan stagnasjon og tilbakegang i stedet blir resultatet. Utviklingen her er noe av det mest spennende i den norske velgeropinionen for tiden.
Rødt trender opp
Rødt gjorde sitt beste stortingsvalg i 1997 med 1,7 prosent. 2013-resultatet på 1,1 prosent er det svakeste siden 1993. Men 1993 er forøvrig eneste gangen man har lyktes med å bli representert på Stortinget, fra Oslo valgkrets.
Rødt beveget seg svakt opp mot 1,5 fram til i fjor sommer. Så fikk man en boost ifm. lokalvalget der partiet virket gjorde seg bemerket flere steder, særlig i byer som Tromsø, Bodø og Oslo. I øyeblikket ligger man på rundt 2 prosent, altså dobbelt så høyt som ved forrige stortingsvalg. Man må imidlertid doble oppslutningen ytterligere, hvis partiet skal nærme seg sperregrensen og ha håp om å få en stortingsgruppe. Det virker ikke realistisk. Men representasjon fra Oslo er klart innen rekkevidde, og man kan også håpe på Hordaland.
