Utjevningsmandatene: 12-7 borgerlig. Andre Skjelstad (V) er Norges heldigste politiker.

Stemmefordelingen i våre 19 valgkretser ble slik ved høstens valg:

Den partivise fordelingen av de 150 distriktsmandatene ble slik:

På denne bakgrunn ble det gjort to beregninger for å finne hvordan de 19 utjevningsmandatene skulle fordeles. Først fant man ut hvor mange ujevningsmandater hvert enkelt parti skulle ha. Det gjøres ved å sammenligne fordelingen av de 150 distriktsmandatene med hvordan fordelingen hadde vært hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater (landsmandater).

I tabellen nedenfor er denne sammenligningen foretatt. Antallet utjevningsmandater for hvert parti finner man ved å trekke antall distriksmandat fra antall landsmandat.

Ser vi blokkmessig på det, så ble de borgerlige partiene tildelt i alt 12 utjevningmandater, mens de rødgrønne partiene måtte nøye seg med 7. I 2013 var utjevningsfordelingen 11-8 i borgerlig favør. Siden de borgerlige vant 76 distriktsmandater, mot 74 for rødgrønn side, så måtte de rødgrønne ha plukket 11 ujevningsmandater for å flippe flertallet. Ett hovedproblem på rødgrønn side var at to av partiene, Rødt og MDG, ikke kom seg over sperregrensen og dermed ikke kom med i kampen om utjevningsmandatene.

For å finne i hvilke valgkretser de ulike partiene skulle ha sine utjevningsmandater, ble det gjort en  ny beregning der stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. Da kommer man ut med en rekke "restkvotienter" (ubrukte stemmer). Disse kvotientene, sammen med antallet utjevningsmandater for hvert enkelt parti skal ha og det faktum at det kun er ett utjevningsmandat pr valgkrets, legges til grunn for å finne den faktiske utjevningsfordelingen.

Bakke-Jensen fikk utjevningsmandat nr 1
Den høyeste restkvotienten ved årets valg fikk Høyre i Finnmark. Utjevningsmandat nr 1 gikk dermed til Frank Bakke Jensen. De tre neste på kvotienttopplisten var alle fra SV i hhv. Nordland (Mona Lill Fagerås), Rogland (Solfrid Lerbekk) og Troms (Torgeir Knag Fylkesnes). Dermed ble bl.a Venstres Iselin Nybø (Rogaland), som plukket utjevningsmandat nr 1 ved forrige valg, blokkert fordi hun denne gang bare hadde nest høyeste kvotient i Rogaland.

Det var en nedtur for KrF at man ikke maktet plukke et distriktsmandat i Møre og Romsdal. Men da det ble klart at KrF greide å holde seg over sperregrensen, så stod Steinar Reiten først i partiets utjevningskø, han hadde partiets høyeste restkvotient og ble dermed tildelt det første av KrFs i alt fem utjevningsmandater. Hans Olav Syversen (Oslo) hadde nest høyest kvotient for partiet, og Ingunn Ulfsten (Akershus) tredje høyest, men begge havnet litt bak Høyres kandidater i begge fylker (se avsnittet nedenfor).

Den med høyest kvotient som ikke ga utjevningsmandat ble Oslo Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai. Hun kom ikke inn fordi Ap ikke fikk utjevningsmandater ved årets valg. Men her var det svært nære på. Hadde Ap ikke lyktes (etter fintelling) med å kapre siste distriktsmandat i Rogaland, så ville Ap fått ett ujevningsmandat og dette ville tilfalt Al-Samarai. Dette utfallet ga i stedet en åpning for Stefan Heggelund i Oslo som sikret seg Høyres siste av partiets tre utjevningmandater (Høyres utjevningsmandat nr 2 tilfalt Hårek Elevenes i Akershus). Mens Anders Werp (Buskerud) hadde en hårfint svakere kvotient enn Heggelund og dermed måtte ta farvel med Stortinget etter fire år. At Heggelund hårfint karret seg foran Werp, åpnet for den kandidaten med nest høyeste kvotient i Buskerud; SVs Arne Nævra. Dette var første gang at et annet parti enn Sp plukket utjevningen i Buskerud etter at det nye valgsystemet ble innført i 2005.

Også Sylvi Listhaugs rådgiver, Espen Teigen, hadde utur i den forstand at han stod først i Frps "utjevningskø", men siden Frp ikke ble tildelt ett eneste utjevningsmandat, så kom han ikke inn fra Nord-Trøndelag. 
      

Går vi litt lenger ned i "kvotientrekkefølgen", så ser vi at Sps andrekandidat, Nils Bjørke, i Hordaland ble tildelt partiets eneste utjevningsmandat. Både Frps Torkel Åmland og Høyres Liv Kari Eskeland hadde høyere kvotient enn Bjørke i fylket, men Frp skulle som nevnt ikke ha utjevningsmandater i år og Høyre sine tre utjeveningmandater ble tildelt i kretser der partiet hadde enda høyere kvotienter. 

Venstres utjevningsmandat nr 1 gikk til til Jon Gunnes (Sør-Trøndelag). Også i dette fylket hadde Høyre en kandidat med høyere kvotient (Guro Angell Gimse). I Østfold stod det et svært spennende slag mellom SVs Freddy Andre Øvstegård og KrFs Line Henriette Hjemdal som Øvstegård knepent gikk seirende ut av. Hjemdal manglet 226 stemmer på å få forlenget sitt Stortingsverv. SVs sjette og siste utjevningsmandat gikk til Hedmark  og Karin Andersen.      

Aust-Agder er KrFs "utjevningsbastion" 
Nok en gang plukket KrF og Kjell Ingolf Ropstad utjevningen i Aust-Agder. Aust-Agder er nå eneste krets der utjevningsmandatet har tilfalt samme parti ved samtlige valg etter at valgsystemet ble lagt om i 2005. 

 

Grimstad slo ut Tyvand

Som i 2013 tok KrF med seg utjevningen i Telemark (Geir Bekkevold). Derimot glapp Vestfold for partiet. Her manglet man skarve 215 stemmer på å bli større enn Venstre og få en høyere kvotient enn sin sentrumskollega. Dette medførte at Carl Erik Grimstad (V) i stedet kapret utjevningen i fylket og Anders Tyvand måtte takke for seg.

Derimot kapret KrF utjevningen i Vest-Ager denne gang. KrFs annenkandidat her ,Thorild Brandsdal, hadde lavere kvotient enn både Odd Omland (Ap), Ole Omdal (Sp), Theodor Helland (Frp) og Mali Tronsmoen (SV). Ap og Frp fikk ingen utjevningsmandater, mens Sp "brukte opp" sitt ene i Hordaland. SV hadde, i likhet med Sp, bedre kvotienter i andre fylker (se over) og brukte opp sine utjevningsmandater der. Dette ga Brandsdal den åpningen hun trengte.

Da gjenstod utdelingen av utjevningsmandat nr 17, 18 og 19. Hvor havnet disse? Venstre hadde fått to utjevningsmandater og skulle dermed ha to til, mens KrF skulle ha en til. Nr 17 tilfalt Venstres Kjetil Kjenseth i Oppland. Han hadde stang inn i den forstand at en rekke Venstre-kandidater i andre fylker (Rogaland, Akershus, Oslo, Nordland, Østfold, Finnmark) hadde høyere kvotient, men utjevningsmandatene i disse fylkene gikk til andre kandidater med enda høyere kvotient fra andre partier.

Utjevningsmandat nr 18 ble en duell mellom Sveinung Rotevatn (V) og Tore Storehaug (KrF) der partiet som fikk flest stemmer av de to også fikk utjevningsmandatet i fylket. KrF fikk 151 stemmer mer enn Venstre i fylket og dermed gikk Storehaug seirende ut og Rotevatn måtte forlate Stortinget.

Skjelstad "tok en Bradbury"
Det aller siste utjevningsmandatet gikk, i år som i 2013, til Venstres Andre Skjelstad (bildet) i Nord-Trøndelag. Skjeldstad kom inn på Tinget med 1758 stemmer og en kvotient på under 0,09 - det er svært lavt (men "bunnrekorden" innehas av Venstres Vera Lysklætt som kom inn med 826 stemmer).

Slik sett er Skjelstad Norges heldigste politiker - norsk politikk har nå fått sin Stephen Bradbury (verdens heldigste skøyteløper). Men det er lov å ha flaks, både i sport og politikk.     

Viss borgerlig margin

Ville blokkutfallet blitt annerledes hvis KrF og/eller Venstre hadde ramlet under sperregrensen? Hvis vi senker KrF ned til 3,9 prosent, og holder øvrige stortingspartiers oppslutning konstant, ville partiets 5 utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 og Frp 1. Det ville gitt 86-83 borgerlig i antall mandater, altså et knappere flertall, men like fullt et flertall. Hadde Venstre ramlet under, så ville partiets utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 Frp 2 og dermed også det gitt 86-83 borgerlig. Hadde begge partiene falt under, ville derimot flertallet bikket til 87-82 rødgrønt.

Ville det blitt rødgrønt flertall hvis MDG hadde kommet over sperregrensen? Jekkes MDG opp til 4 blank, så ville de kapret seks utjevningsmandater, men "bare" tre av disse ville gått på bekostning av de borgerlige partiene slik at blokkufallet ville blitt 85-84 borgerlig. Hvis MDG hadde kommet over og KrF ramlet under, så ville det derimot gitt et rødgrønt flertall på 86-83.

Vi ser altså at selv om valget var jevnt, så hadde de borgerlige litt margin. De nøt godt av at stemmene på borgerlig side ga bedre mandatuttelling. Begge småpartiene KrF og V kom over sperregrensen og fikkdermed  langt "billigere" mandater enn  MDG og Rødt som ikke hadde stemmestyrke nok til å være med i utjevningskampen. 

Fordelingen av 150 distriktsmandater: 76-74 borgerlig (rødgrønn sving +9).

De rødgrønne utlignet nesten hele det borgerlige distriktsmandatforspranget, men det var ikke nok. Særlig var de borgerliges forsvar av Vestfold, Hedmark og Nordland viktig. 

Østfold: Østfold fulgte i stor grad landstendensen, men det er grunn til å merke seg at både SV og Rødt relativt sett gikk mer fram her, mens Venstres tilbakegang var mer markert. Mandatmessig gikk fordelingen av de 8 distriktsmandatene som ventet med Ap 3, H 2 (-1), Frp 2 og Sp 1 (+1). Frp tok sistemandatet med god klaring til Høyre som lå nærmest å ta det. Blokkmessig ble det borgerlige overtaket 5-3 fra 2013 utlignet til 4-4. 

Akershus: Venstres framgang her bryter med landstendensen, og det er primært sterke Høyre-kommuner som Asker, Bærum og Oppegård partiet kan takke for framgangen. Her kan taktisk stemmegivning ha spilt en rolle. Dette har sin motpost i at Høyre gikk mer markert tilbake både her og i fylket som helhet, men fortsatt er Akershus partiets sterkeste. Ap gikk noe mindre tilbake i Akershus enn i landet. Det bidro til å redde partiets 5. mandat i kretsen. Mandatfordelingen H 5 (-2), Ap 5, Frp 3, V 1, Sp 1 (+1), SV 1 (+1) var som ventet, med unntak av at MDG manglet drøyt 1300 stemmer på å utfordre Ap om sistemandatet. 11-5 borgerlig her i 2013 ble til 9-7 nå siden Sp og SV plukket opp de to mandatene som H mistet.

Oslo: Også her bryter Venstres framgang med landstendens, og vi ser noe av det samme mønsteret som i Akershus: Venstres framgang kommer primært i kretser der Høyre står sterkt som Ullern og Vestre Aker. Venstre gjorde det derfor bedre enn ventet og berget begge sine to mandater, mens Høyre falt noe mer i Oslo enn ellers i landet. Den historisk klart sterkeste Høyre-kretsen er nå helt nede på 7. plass når det gjelder oppslutning for partiet, slått av både Akershus, Vestfold, Hordaland, Vest-Ager, Rogaland og Buskerud. Ap gikk mindre tilbake i Oslo enn ellers, men det var ikke nok til å forhindre at man mistet et fast mandat. Ap manglet drøyt 9 000 stemmer på å beholde dette. Venstre tok sistemandatet. Rødt kom inn med solid margin og ble større enn MDG i hovedstaden. Mandatfordelingen ble Ap 5 (-1), H 5 (-1), Frp 2, V 2, SV 2 (+1), Rødt 1 (+1), MDG 1 og totalt 9-9 mellom blokkene, mot 10-8 borgerlig i 2013.

Hedmark: Ap blødde kraftig til Sp her, men også Høyre gikk mer tilbake i kretsen enn landet som helhet. Hedmark er likevel fortsatt Aps sterkeste krets, etterfulgt av Oppland og Nord-Trøndelag. Sp plukket opp det mandatet som Ap mistet, mens Frp klarte å holde på sitt faste mandat. Det ga fordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 og status quo 4-2 rødgrønt og dermed ikke den svingen på +1 rødgrønt som ville oppstått om Frp ikke hadde lyktes med å holde på sitt mandat.

Oppland: Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, men mer moderat enn i nabofylket. Dette ga et svært jevnt oppgjør mellom Ap og Sp om sistemandatet i kretsen der Sp dro det lengste strået med en margin på skarve 157 stemmer. Frp gikk kun marginalt tilbake og berget dermed sitt mandat, noe som var viktig for den borgerlige blokken. Mandatfordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 var helt i tråd med forhåndsforventningen. Blokkene forble stabile på 3-2 rødgrønt.

Buskerud: Buskerud fulgte stort sett landstrenden. Men SV økte mer her og doblet nesten sin  oppslutning. Aps tilbakegang kunne ha satt tredjemandatet deres i fare, men partiet holdt unna med drøyt 2 000 stemmer ned til Høyre. Høyre måtte på sin side finne seg å miste ett mandat til Sp slik at mandatfordelingen ble Ap 3, H 2 (-1), Frp 2, Sp 1 (+1). Blokkstillingen ble endret fra 5-3 borgerlig til uavgjort 4-4. Dette var som ventet.

Vestfold: Høyre gjorde et meget godt valg i Vestfold, brøt landstrenden og gikk faktisk et par tideler fram. Det sikret dem 3 mandater og blokkerte dermed for den muligheten som Ap her hadde til å plusse med ett mandat. Det er særlig i de to byene sør i fylket; Sandefjord og Larvik, som Høyre gikk fram. Mandatfordelingen ble H 3 (+1), Ap 2, Frp 1 (-1) og dermed fortsatt 4-2 borgerlig.

Telemark: Enorm Sp-framgang her. Det ga dem, som ventet, ett mandat, på bekostning av Ap. Mandatfordelingen ble i tråd med forventningen: Ap 2 (-1), Sp 1 (+1), H 1, Frp 1. Sp tok sistemandatet, men hadde svært god margin ned til Høyre som lå nærmest. Derfor ble det igjen 3-2 rødgrønt.

Aust-Agder: Svakere rødgrønn sving her enn i de fleste andre fylker. Både Høyre og Frp gikk kun marginalt tilbake, og også KrF hadde mindre tilbakegang her enn landstrend. Derimot var Venstres tilbakegang mer markert. Dette ga mandatfordelingen Ap 1, H 1, Frp 1 og 2-1 borgerlig som var svært forutsigbart før valget.

Vest-Agder: Kun beskjeden bevegelse i rødgrønn retning også her. Og Høyre gik endog noe fram. Det er også viktig for KrF at tilbakegangen er svakere her, det sikret dem et fortsatt fast mandat. Mandatfordelingen ble den ventede H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 og dermed 4-1 borgerlig som sist.

Rogaland: Aps tilbakegang kun marginal her. Sps framgang langt mer moderat enn mange andre steder i landet. Rogaland særpreges også av at Frp hadde framgang. Valget ble et durabelig oppgjør mellom Ap og Høyre om sistemandatet, der Ap til slutt vant dette med 184 stemmers margin etter omtelling. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 4 (+1), H 4, Frp 3, Sp 1 , KrF 1 (-1) og dermed en viss blokkforskyvning fra 9-4 borgerlig til 8-5.

Hordaland: De blå holdt skansen godt i kretsen. Frp holdt sitt 2013-nivå, og Høyre gikk bare litt tilbake. Også KrF og Venstre holdt sine mandater, men Venstre berget sistemandatet med tynn margin. Mandatfordelingen ble lik 2013 med H 5, Ap 4, Frp 2, Sp 1, KrF 1, SV 1 og V 1 og dermed også status quo 9-6 borgerlig.

Sogn og Fjordane: Også her holdt regjeringspartiene godt på oppslutningen, mens både V og KrF gikk markant tilbake. Ap holdt sitt mandat. Sp håpet å utfordre H om sistemandatet, men H berget dette med bra margin. Fordelingen ble dermed den ventede Sp 1, Ap 1, H 1 og status quo 2-1 rødgrønt.

Møre og Romsdal: Meget sterkt valg av Frp her med en framgang på over to prosentpoeng. Møre og Romsdal ble partiets klart beste fylke, etterfulgt av Rogaland og Troms. Likevel var det Høyre som, rent mandatmessig, hadde størst grunn til å juble fordi KrFs og Aps markerte tilbakegang her, gjorde at partiet fikk sistemandatet i kretsen "billig". Det ga mandatfordelingen H 3 (+1), Ap 2, Frp 2, Sp 1 og 5-3 borgerlig som sist.      

Sør-Trøndelag: Stort sett likt med landstendensen i Sør-Trøndelag. Jeg merker meg likevel at Rødt og MDG går mer fram her enn på landsbasis. Relativt lite spenning om mandatfordelingen, det endte som ventet med Ap 4, H 2, Frp 1 (-1), SV 1 (+1), Sp 1 og fra 5-4 til 6-3 rødgrønt. 

Nord-Trøndelag: Solid nedtur for Ap her, men uten at det fikk konsekvenser for deres mandatutelling. Eneste lille spenningsmomentet på forhånd var om Høyre ville klare å berge sistemandatet sitt. Det klarte man med bra margin, faktisk brøt partiet med landstrenden og gikk marginalt fram. Dette ga fordelingen Ap 2, Sp 1, H 1 og status quo 3-1 rødgrønt.

Nordland: Kolossal framgang for Sp, og tilsvarende massiv tilbakegang for Ap. Det ga et minus på hele to mandater for Ap, mens Sp på sin side kunne kapre to. Slike store mandatsvingninger er sjeldent å se. SV hadde en realistisk mulighet til å frata Frp sistemandatet, men SVs framgang var mindre i Nordland enn landssnittet, og de manglet drøyt 900 stemmer på å klare den oppgaven. Dermed ble det mandatfordelingen Ap 2 (-2), H 2, Frp 2, Sp 2 (+2) og status quo på 4-4.

Troms: Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, selv om endringene var noe mer avdempede enn i Nordland. Høyre gjorde et ok valg, men som ventet var de ikke i nærheten av å beholde sitt andremandat, Sp plukket dette enkelt. SV var ikke håpløst langt bak å være med i kamp om sistemandatet i kretsen med Ap, men manglet 1000 stemmer. Fordelingen ble den forventede Ap 2, H 1 (-1), Frp 1, Sp 1 (+1) og en blokkendring fra 3-2 borgerlig til rødgrønt 3-2.  

Finnmark: Massiv Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her. Men i tillegg var Høyres tilbakegang svært stor, noe som ga dem et mandattap. Derimot gjorde Frp et godt valg og gikk fram, mye takket være sterk oppslutning og klar framgang i Alta der sykehussaken kan ha spilt en rolle for stemmegivningen. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 2, Frp 1, Sp 1 (+1) og dermed 3-1 rødgrønt.    

I tabellen nedenfor har jeg summert opp den fylkesvise mandatfordelingen. En s bak tallet indikerer at partiet tok sistemandatet, mens n viser det partet som var nærmest å ta sistemandatet.

Ser vi blokkmessig på det, så avviker denne fasiten på tre punkt fra min siste mandatprognose: Ap maktet ikke å plukke opp det mandatet Frp mistet i Vestfold. Og Frp klarte å forsvare sine utsatte mandater i Hedmark og Nordland. Dette ga 76-74 borgerlig totalt, i stedet for 77-73 rødgrønt som var prediksjonen. Totalaviket er altså beskjedent, men viktig nok siden alle tre endringer gikk i borgerlig retning.

Den rødgrønne mandatsvingen ble på +9. Fem av de nye rødgrønne mandatene kom i det sentrale Østlandsområdet. To kom i Nord-Norge. Mens Vestlandet og Trøndelag stod for en hver. Fem av disse skyldes Sps framvekst, mens SV hentet tre "friske" mandater for de rødgrønne. Ap klarte å hente et nytt mandat i Rogaland. De rødgrønne hentet altså inn det meste av det borgerlige mandatforspranget fra 2013, men totalt sett ble det likevel hakket for svakt.   

Aps tilbakegang er mest markant på Indre Østlandet og Nord-Norge. Dette faller sammen med at Sp vokser mest her. Men Sps framgang er bred, man går klart fram i samtlige fylker.  Også SVs framgang kommer på bred front.

Regjeringspartiene holdt nivået bra oppe mange steder, endog med en liten framgang i noen enkeltfylker, selv om landstrenden er ned målt mot det sterke blå 2013-valget. Særlig trer Sørlandet og Vestlandet fram som regioner der de blå stod i mot aller best.

Venstres urbane preg økte ved dette valget. Oslo og Akershus peker seg ut som partiets to klart beste fylker. KrF er trengt tilbake til sine kjerneområder på Sørlandet og Vestlandet. Men tilbakegangen er klar også på Vestlandet, mer marginal på Sørlandet. 

Jeg skal komme tilbake til fordelingen av utjevningsmandatene i neste analyse.   

KrFs sentrumsvei

KrF gikk på en valgsmell. Det var bare så vidt båten bar over sperregrensen. Partiet lyktes ikke med å få mandat i Akershus, og man mistet representasjon både i Oslo, Østfold og Vestfold. På Romerike er det, med unntak av små lyspunkt i Hurdal og Gjerdrum, bortimot bekmørkt for partiet. KrF er nesten redusert til et parti for folk på Sør-og Vestlandet. KrF appellerer i forsvinnende liten grad til andre velgere enn sine egne, og man mistet også en del velgere til Sp og Høyre.

KrF greide i for liten grad å løfte sin beste velgersak; familiepolitikken, i årets valgkamp. Man klarte ei heller, i motsetning til Sp og Frp, å utnytte rommet for verdidebatt som ble skapt i kjølvannet av oppmerksomheten rundt norske verdier. KrF slet også tungt med sin regjeringsstrategi. Det var høyst uklart hvordan man hadde tenkt å skvise Frp ut av regjeringskontorene og sette seg selv og Venstre inn. Etter valget måtte man, for syns skyld, ha samtaler med de blå, før KrF konkluderte med at de ikke vil i regjering med Frp og at man avslutter samarbeidsavtalen som har utgjort en viktig del av Solberg-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Dermed er KrF nå et mer fristilt sentrumsparti, selv om partiet fortsatt lener seg i retning Høyre og dermed, i alle fall på kort sikt, sikrer den blå regjeringenes videre eksistens. KrF kan nå i større grad stemme for det man er for og mot det man er mot på Stortinget og påføre regjeringen flere nederlag. For eksempel ved å stemme for reversering av tvangssammenslåingen av Skedsmo, Fet og Sørum. Selv om KrF tapte valget, så er maktposisjonen sterkere fordi H+Frp+V mistet sitt flertall. KrFs frigjøring gir imidlertid også regjeringen noen muligheter til å søke andre allianser i enkeltsaker. Her blir dog spørsmålet hvor konstruktiv opposisjonen ønsker å være med tanke på posisjoneringen inn mot valgene i 2019 og 2021.

KrF sin sentrumsvei er ikke overraskende med tanke på at partiet har oppnådd klart høyest tilslutning de gangene partiet har stått i spissen for et sentrumsalternativ (1973, 1977, 1997 og 2001). Men partiet bør også huske at sentrumsalternativet på 70- og 90-tallet oppstod som et produkt av at Ap frivillig abdiserte. Åtte år med rødgrønt flertallsstyre (2005-13), etterfulgt av fire blå år (2013-17), har gjort norsk politikk mer blokkorientert. Det har vært en ulempe for KrF. I øyeblikket er det ikke så mye som tyder på at sentrum kan gjenreises som selvstendig kraft. Sp virker komfortable i allianse med Ap, mens Venstre definerer seg stadig klarere på borgerlig side.

Når KrF har gjort det bra, har de også hatt politiske saker med bred appell som løft for minstepensjonister og kontantstøtte. Dette mangler nå. Partiet må derfor finne sin vei, både strategisk og politisk. Den sentrumsveien man har valgt, innebærer at KrF satser på at blokkene løsner og tidsånden snur i mer verdiorientert retning slik at etterspørselen etter mer anti-sekulære løsninger vokser. Det kan lykkes, men det er like sannsynlig at partiets aversjon mot Frp også i 2021 vil hindre dem i å inngå i et realistisk, borgerlig regjeringsalternativ.  Årets valg kan da bare være et forvarsel om hva som kommer.

Det er likevel for tidlig å avskrive KrF. Valgvinder kan løye og snu. Etablerte partier er svært seiglivede organismer.    


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 9. oktober 2017