Velgertrendene i desember

Hva er vel bedre enn å avrunde 2009 med å summere opp velgerbevegelsene i julemåneden?

Mine målingsanalyser på Minerva kommer til å bli redusert til annenhver måned i "mellomåret" 2010. Derfor vil jeg annenhver måned også legge ut en litt nedstrippet analyseversjon på bloggen min i stedet.

Jeg har kun registrert seks publiserte målinger i desember (mot ca ti i en normal måned). Nedenfor finner du alle desembertallene som jeg har samlet inn.

Sprikene er denne gang spesielt store hva gjelder Rødt og Ap. Dessverre for de av dere som har sans for Rødt, så er nok Opinions 3,1 skivebom. Samme byrå bommer (som vanlig) trolig også på Ap ved at de ligger for lavt her.

Summerer jeg sammen tallene og deler på antall målinger, så kommer jeg ut med følgende gjennomsnittstall for desember måned:

Effektene av Aps nedtur slo som ventet ut for fullt denne måneden. Årsaker til nedgangen, som var godt synlig mot slutten av november, gjorde jeg relativt grundig rede for sist. SV har faktisk klart å hente noen av de misfornøyde Ap-velgerne slik at de igjen har sjutallet inne. Sikkert en sårt tiltrengt opptur for et hardt presset regjeringsparti. Men siden Sp har falt om lag like mye som SV har økt etter valget, så er den samlede tilbakegangen for de tre regjeringspartiene like fullt massiv; 4,6 prosentpoeng. Dette innebærer en velgerflukt fra de rødgrønne på netto om lag 125 000 velgere.

Venstre fortsetter sine balansekunster rundt sperregrensen, mens KrF ligger flatt på det svake valgnivået. Høyre viderefører sin mer eller mindre sammenhengende opptur fra i sommer. Mens Frp omsider kan synes å ha stanset sitt fall for denne gang. Vi ser også at tross Høyres sterke vekst, så er det fortsatt litt igjen til Frps nivå. Samlet sett ligger de to høyrepartiene på 44,6 prosent. Det er 4,5 prosentpoeng over det historisk høye blå valgresultatetet på 40,1 prosent i høst.

Betyr det at Stortinget ville blitt helblått hvis det var valg i dag? Nei. Den Celius-simulerte mandatfordelingen som jeg har foretatt nedenfor viser at H+Frp ville manglet sju mandater på flertall.






Hva hvis vi senker både Venstre og KrF til 3,9 prosent slik at de begge havner under sperregrensen da? Jeg kommer da ut med to mandater for Venstre (ett i Oslo og ett i Akershus - altså som ved valget), og tre mandater for KrF (Hordaland, Rogaland og Vest-Agder). H+Frp ville fått 83 mandater og dermed manglet to på flertall. Vippepunktet ved en slik situasjon med både KrF og V under sperregrensen og et jevnbyrdig forhold mellom de to blå, synes å ligge rundt 47 prosent (f.eks. 23 til H og 24 til Frp) for et heltblått flertall. Er både Venstre og KrF over sperren, så trenger H+Frp antagelig tett på 50 prosent av stemmene for å kapre flertallet.

Det er derfor god grunn for både H og Frp å regne med både KrF og Venstre i de strategiske vurderingene inn mot valget i 2013. Jeg har tidligere hevdet at et H+Frp-flertall synes urealistisk. Det fastholder jeg, selv om muligheten nok er økt litt etter valget i høst.

Høyrebølge

Denne analysen min stod på trykk i Drammens Tidende for et par uker siden:

Høyrebølge



I sommer lå Høyre langt nede. Nå er partiet i fint slag. Hva har skjedd?


For et halvt år siden ble det her i avisen publisert en meningsmåling som viste stusselige 12 prosent til Høyre i Buskerud – ett av partiets beste fylker. I valgkampen vokste partiet, og valgresultatet ble småpene 19,4 prosent og to Buskerud-mandater med god margin. Deretter har framgangen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger viser at Høyre nå har et Buskerud-nivå på 22-23 prosent inne. Det smaker det, om enn ikke akkurat 80-tall av, så i alle fall en smule fjærkre. Vi snakker altså om noe bortimot en Høyre-dobling på få måneder. Hva har skjedd?

Svaret er sammensatt. Men framgangen henger, slik jeg ser det, i hovedsak sammen med to forhold:

1. Høyre er gode.
2. De andre opposisjonspartiene roter og sliter.


For å ta det første først: Partileder Erna Solberg gjorde flere sterke TV-opptredener, den aller beste i Kristiansand i starten av valgkampen. Det bidro til å snu medievinklingen fra ”nedtur-Erna” til ”comeback-Erna”. Enda viktigere; trygghet og skole ble to sentrale elementer ved dette valget. Det profilerte Høyre på siden partiet nyter stor velgertroverdighet på begge felt. I tillegg ble Høyre for mange borgerlig orienterte velgere det beste håpet i.f.t. å stable et regjeringsalternativ på bena. Etter valget har Høyre, representert gjennom flere ferske, sterke stortingsnavn, framstått ryddige og gode til å få fram egen politikk.


Høyre har også fått god drahjelp fra sentrum. Venstre og Lars Sponheim rotet det til for seg selv ved å snakke altfor mye om regjeringsspill og garantier framfor å fokusere på egen politikk. Det førte til store lekkasjer til Høyre. Dessuten mistet Venstre en del av de velgerne som stemte taktisk i 2005 for å dra partiet over sperregrensen. Også til KrF har Høyre hatt et positivt bytteforhold de siste månedene. Høybråtens (og Sponheims) utpeking av Solberg som deres felles statsministerkandidat, hjalp godt på Høyres oppslutning.

Frp, med Siv Jensen i front, gjorde en tam valgkamp. Partiet kom i forsvarsposisjon og man ble kraftig kjørt på sammenhengene i politikken sin. Da er ikke partiet like godt. Frp fikk ikke godt nok fram partiets tre klart beste velgersaker; innvandring, eldreomsorg og skatt. Det sterke regjeringsfokuset ble også et dårlig tema for Frp. Etter valget har Frp slett ikke greid å komme på offensiven. Man er i stedet blitt stilt i skyggen av Høyre. På forunderlig vis er Frp, satt noe på spissen, nesten blitt redusert til Mette Hanekamhaug.


På toppen av det hele har jammen også Ap og Jens Stoltenberg de siste ukene gitt vekk noen av sine velgere til Høyre ved å komme med et sykefraværsforslag som det lukter Høyre av, samt drukne statsbudsjettet sitt i biodiesel. Er det de mildt sagt Stoltenberg-kritiske biografiene av Karita Bekkemellem, ført i pennen av DT-redaktør Odd Myklebust, og Åslaug Haga (hun kaller det rett nok en roman) som har fått vår statsminister til å kline til på begge områder samtidig?


Høyre kan imidlertid ikke forvente denne type drahjelp fra sine viktigste velgerkonkurrenter over tid. De store velgervandringene i retning Høyre de siste månedene, viser hvor fort velgertrender kan oppstå. De viser også hvor troløse mange moderne velgere er. Ting ser like fullt mye lysere ut for Høyre nå. Høyre har også den fordel at en del grunnleggende velgerstrukturer jobber i deres retning. Jeg tenker da primært på urbaniseringen, utdanningseksplosjonen og inntektsveksten. Kort sagt: Jo flere urbane mennesker med høy utdanning og høy inntekt det finnes i velgermassen, jo bedre er det for Høyre. For dette er velgergrupper der partiet som regel scorer høyt.

På kort sikt er det valget i 2011 som er neste Høyre-mål. I Buskerud skal meget sterke 07-resultater i kommuner som Øvre Eiker og Hurum forsvares. Og utstillingsvinduet Drammen vil Høyre selvsagt beholde og dermed slå tilbake Kolberg-initiativet ”Blå byer blir røde”. Deler av venstresiden peker på at Høyre har blitt store i Drammen fordi de ikke fører ”skikkelig” høyrepolitikk. De kan ha et poeng. Samtidig er det også slik at styring gjerne virker modererende. Eller sentrumsorienterende om du heller vil.

To år er imidlertid veldig lang tid i politikk. Ja, nesten en hel, liten evighet. Velgerpreferansene kan derfor endre seg både en og fem ganger innen den tid. Det gjør politikken ekstra spennende. Både for politikere, velgere og de av oss som forsøker å forklare hvorfor velgerne hopper dit de hopper.

Innvandrere i kommunestyrene - ti på topp

Julen er bl.a. brukt til å lese "Det nære demokratiet". Dette er den fjerde boken i regi av Institutt for samfunnsforskning som tar for seg lokalvalgene.

2007-valget bød på flere spennende forskningtemaer å belyse. Dessverre tar ikke forskerne tak i det mest spennende av dem alle. Nemlig det faktum at de styrende overraskende mange steder gikk betydelig fram. For det normale er jo at de styrende blir straffet av velgerne ved valget. Hvorfor man ikke vier et kapittel for å se på mulige årsaker som kan forklare dette nye fenomenet, er for meg en gåte. Men interesserte får, i alle fall inntil videre, nøye seg med de betraktningene  jeg gjorde rundt dette temaet for et par år siden.

Dette betyr likevel ikke at boken er uinteressant. Tvert i mot. Her er det flust av interessante tall (for de av oss som liker slikt da..). Noe av det mest fengende var oversikten over kommunestyrerepresentantenes landbakgrunn som Statistisk sentralbyrå har satt sammen for forskerne Tor Bjørklund og Johannes Bergh. Den viser følgende følgende "ti på topp"-liste hva gjelder representanter med ikke-vestlig landbakgrunn:

1. Iran 20 stk (iranere utgjør 6,4 prosent av total ikke-vestlig innvandringsbefolkning)
2. Pakistan 18 (12,3)
3. India 14 (3,3)
4. Irak 8 (9,3)
5. Somalia 8 (8,5)
6. Sri Lanka 8 (5,5)
7. Tyrkia 6 (6,3)
8. Libanon 3 (0,9)
9. Tanzania 3 (0,3)
10. Argentina 2 (0,2)

Totalt har 120 kommunestyrerepresentanter ikke-vestlig bakgrunn. Det er en marginal økning fra 106 i perioden 2003-2007. Det utgjør 1,1 prosent av alle kommunestyrepresentanter i landet, og slik sett er ikke-vestlige innvandrere klart underrepresentert siden de utgjør opp i mot fire prosent av det totale antall stemmeberettigede.

Hva tror du er grunnen til at særlig iranere og indere utmerker seg positivt på statistikken?

Nyttårsløfte

Jeg har gitt Romerikes Blad sin lederskribent noen innspill vedrørerende valgordningen. Og jeg kan love fullt trykk på dette viktige spørsmålet også i 2010.

Det er et nyttårsløfte!

Trivelig jul!

Ønsker alle mine faste lesere (det er faktisk noen hundre) og de som bare slenger innom i ny og ne (det er noen enda flere) en trivelig, munter og fredfylt jul. En jul som kanskje også kan gi litt rom for livsrefleksjon og ettertanke midt i mellom gaver og mat og drikke..?

Jeg kommer snart sterkt tilbake!

Julebudskapet er Guds nærvær

I forbindelse med siste utgave av et Statoil-blad jeg skriver for, gjorde jeg intervju med et par prester som er tilknyttet Sjømannskirken. Limer det inn under her, til mulig glede for andre og nye lesere:


- Julebudskapet er Guds nærvær



Sjømannskirken har ni nordsjøprester som besøker plattformer, supplyskip og drar på hjemmebesøk. Vi har intervjuet to av dem.

- Jeg ble prest ved en kombinasjon av flere forhold. Min far var prest. Da jeg var barn var jeg med ham på mye av det han holdt på med. Det påvirket meg. Jeg så at å være prest var et mangesidig yrke hvor du kom tett på mennesker i mange ulike typer livssituasjoner. Det fascinerte meg og inspirerte meg, sier Tormod Woxen. Han har Gullfaks A, B, C, Veslefrikk, Huldra og Norne i sin ”portefølje”.

- Jeg ble prest fordi mange ville jeg skulle jobbe som prest. Jeg hadde tatt utdannelsen, blitt mamma og trengte en dytt til å søke jobb, sier Annette Tronsen Spilling. Hun har Heidrun, Åsgard A og B, Heimdal, Draupner og Gjøa som sine ansvarsområder.


Guds nærvær
Hva går hovedoppgaven deres som nordsjøprester egentlig ut på?

- Det handler om å være til stede for folk. Jeg er ansatt av Sjømannskirken for å være der for alle om bord. Har folk tid og anledning, slår vi av en prat, sier Annette.

- Vår oppgave som nordsjøprester er å være nærværende i miljøet og være opptatt av det våre målgrupper er opptatt av, påpeker Tormod.

En viktig kirkehøytid står for døren. Hva er essensen i julebudskapet?
- Nærvær! Julen viser at Gud er så nærværende at Han kom helt inn i vår livssituasjon og ble menneske som deg og meg.

Hvorfor valgte Gud å bli menneske?
- Hadde vi kjent til alle Guds tanker, så ville vi vært Gud lik. Gud valgte det slik, om vi skjønner det eller ikke. Kanskje har det med nærværskompetanse å gjøre. Slik så Gud at Han kunne komme oss helt nær, undrer han.

Mens Annette kommer på en sang som hun lærte for mange år siden, som hun mener oppsummerer mye:
Gud bor i et lys, dit ingen kan nå.
Gud kan vi ei se og ikke forstå.
Men Gud kommer hit, han vil være her.
Så blir han et barn som Maria bær.

- Vi trenger ritualer

Hvorfor er det så mange som går i kirken på julaften?
- Tradisjoner er viktig for oss. Høre salmer og kjenne igjen tekster - det vekker minner. Det er også godt å komme sammen med andre mennesker og vise at det kristne budskapet betyr noe for oss. Vi trenger ritualer og rytmer i livet, fastslår Annette.

Ellers i året er det imidlertid tynt med folk i kirken. Hva kan kirken gjøre for å endre på det?
- Vi må forandre folks tankegang om at i kirken går vi bare når vi er religiøse nok. Vi har ingen granskningskommisjon foran kirkene våre som kontrollerer hvor lite eller mye religiøse vi er. Du kan komme til kirken akkurat som du er, med dine tvil og tanker, sier Tormod.

Hva er Kirken godt for i så måte?
- Utgangspunktet er at vi alle er mennesker på vandring gjennom livet. Da er det godt av og til å stoppe opp og reflektere litt. Kirken er et sted for refleksjon, mener han.

Hvordan er Sjømannskirkens tilbud offshore nå i julen?
- I julen holder vi gudstjeneste, hvis det ønskes, og vi er i miljøet som sosiale kristne medmennesker. Da er det ca 40 rigger som ber om prest. Vi prøver å skaffe nok vikarer og bruker mange som ikke formelt er prester. Jeg prøver å besøke mine plattformer på de ulike skift ca. to ganger i året. Annenhver jul er jeg på jobb. I fjor rakk jeg to plattformer i juletida, sier Annette.

Hvordan er det ellers i året?
- Da er det samtalen som er det høyest prioritert. Flere steder har vi deltatt på sikkerhetsmøter, holdt små foredrag og innlegg om ulike temaer. Vi tar utfordringene når de kommer.

Samtalepartnere
Folk som jobber offshore og har lyst til å snakke med dere om ting som er litt vanskelig i livet sitt, men som kanskje har en sperre mot å ta kontakt - hva bør de gjøre?
- Det er alltid vanskelig å snakke om personlige ting. Likevel kan det være veldig nyttig og befriende. Som nordsjøprest har jeg taushetsplikt og rapporterer ikke til noen instans. Derfor er vi samtalepartnere som folk kan være trygge på, sier Tormod.

- Jeg kan forstå at det er vanskelig å ta kontakt, sier Annette. Jeg sitter i pauserommene, oppholdsrom, kommer rundt på kontorer og er lett å ta tak i.
Så du sitter ikke på et kontor?
- Nei, folk trenger ikke oppsøke meg på et kontor for det har jeg ikke fast. E-post adresse går det også an å bruke. Mange synes det er vanskelig å snakke med en ”profesjonell” hjelper. Husk at ingen kan leve livet uten deg selv! Ingen skal ta fra deg kontrollen. Men det er godt å ha noen å dele vonde ting med og ikke gå og tenke alene. Mange opplever det å sette ord på utfordringene som en hjelp til å takle det.

- Offshoremennesker er som andre mennesker
Basert på deres erfaringer - er det noen særtrekk i temaer som offshorearbeidere tar opp i samtaler med dere?
- Nei, svarer de samstemt. Vi er alle mennesker med menneskelige gleder og sorger. Offshorearbeidere har ikke særskilte problemer som ikke fins også andre steder, mener Tormod.

Du har erfaring fra konflikthåndtering. Den måten som offshorearbeidere jobber på, med fire uker av og to intense uker på - skaper det noen spesielle utfordringer ift. konflikter?
- Et problem med den arbeidsrytmen er selvfølgelig den lange tiden de er hjemmefra.

Hva er problemet med det?
- Det er jo ofte slik at merkedager, spørsmål angående barna, ting i forbindelse med forpliktelser på land etc., skjer når man er langt uti havet. Det kan noen ganger være belastende. Samtidig er det mange fordeler med arbeidsrytmen også. Når man er hjemme er man helt og fullt hjemme, avslutter han.

Gå inn på http://www.sjomannskirken.no/ for mer informasjon om Sjømannskirkens arbeid både offshore og andre steder.

Hjelp!

Jeg forsøker å få en tabell i word over i et blogginnlegg, men får det bare ikke til. Har derfor ett grunnleggende spørsmål: Er dette egentlig mulig å få til? Hvis ja, kan en vennligsinnet leser forklare hvordan - på en så lettfattelig måte at selv jeg forstår det....

Høyre har 27 prosent i Akershus

OK, jeg innrømmer det glatt: Medieinteressen for mine prognoser og analytiske vurderinger falt som en stein etter stortingsvalget. Litt kjipt, men også litt deilig siden det frigjør tid til andre ting. Helt dødt er det dog ikke. Den største lokalavisen i Akershus; Romerikes Blad, ba meg nylig lage en oppdatert prognose for fylket.

Min prognose, som ble regnet ut pr 10.desember og som da baserte seg på snittet av de fem siste nasjonale målingene samt valgstatistikken i fylket ved stortingsvalget, ga følgende tall (+- fra stortingsvalget):

Rødt 1,1 +0,3
SV 6,2 +0,5 1 mandat
Ap 28,6 -5,1 5 mandater
Sp 2,8 -0,3
KrF 3,4 +0,3 1 utjevningsmandat
V 5,3 +0,4 1 mandat
H 26,9 +3,8 5 mandater +1
Frp 24,3 -0,1 4 mandater
Andre 1,4 +0,3

Mandatberegningen er foretatt under forutsetning av at Akershus får ett mandat mer i 2013.

Avisens dyktige politiske redaktør, Lars Hansen og en journalist laget denne saken på basis av mine tall:

Høyre fester grepet
Med en oppslutning på 26,9 prosent og fem mandater fra Akershus er Høyre oppe på 2001-nivå.

Av: Brede Høgseth Wardrum og Lars M. J. Hansen

Meningsmålingene etter stortingsvalget har så å si alle vist den samme tendensen: Arbeiderpartiet faller som en stein, mens Høyre fester grepet som en seriøs hovedutfordrer til Frp som det største opposisjonspartiet. I Akershus som de siste 12
årene har vært Høyres beste fylke, er Erna Solbergs parti nesten jevnstort med Ap.
– Vi har fått inn mange nye friske, sultne folk i viktige posisjoner. De jobber hardt hver dag for å komme inn i regjeringskontorene. Dette kan være en av årsakene.
Det er synd at formtoppen kom litt for seint i forhold til valget, men nå jobber vi for å forsvare posisjonen vår i lokalvalget. Da er gode meningsmålinger
fine vitamininnsprøytninger, sier André Dahl til Romerikes
Blad.

Ettervalgvind
Valganalytiker Svein Tore Marthinsen som er i ferd med å gjøre ullsokning av seg, mener partiet har vært flinke til å utnytte medvinden etter Erna-effekten i
sluttfasen i valgkampen.
– Partiet har også framstått som det mest synlige og ledende opposisjonspartiet etter valget og stilt Frp i skyggen – godt hjulpet av flere, nye dyktige folk på
Tinget. Frp er – svært spissformulert – blitt redusert til Mette
Hanekamhaug, mener Marthinsen.
Han legger til at avgiftsfokus alltid gagner Høyre, og gjennom biodiesel-håndteringen
har Ap skyflet noen av sine velgere rett i fanget på Høyre.

Mer normalt nivå
Aps tilbakegang skyldes mye den nevnte avgiften på biodiesel, men også generelt mye negativt fokus på regjeringspartiets disposisjoner.
En nedgang på 5,1 prosentpoeng innebærer at partiet har mistet 15.000 velgere i
Akershus siden valget.
– Jeg er ikke overrasket. November var ikke akkurat vår beste måned, særlig på grunn av biodiesel-saken. Her ble det skapt et bilde av en regjering som roter det til veldig, og jeg tror dette er noe av hovedårsaken til fallet på meningsmålingene.
Nå skal det sies at det er nye målinger nesten hver uke, hvor noen går fram og noen tilbake. Men det er valgnatta som teller, og da vant vi, sier Myrli.

– Aps nedgang er kraftig, men handler ikke bare om negativt fokus de siste månedene. Partiet mobiliserte nok maksimalt valgdagen og er nok nærmere «normalen» nå, sier Marthinsen.

Ikke bekymret
Fremskrittspartiets Hans Frode Asmyhr er ikke bekymret over Høyres store framgang, samtidig som hans parti står omtrent stille.
– Vi ønsker Høyre alt godt, og konstaterer at de har jobbet bra den siste tiden. Dessuten er vi avhengig av at Høyre gjør det bra, dersom vi skal få et borgerlig alternativ til dagens regjering. Det kan bli lettere å få til et borgerlig
samarbeid hvis Høyre og Frp har noenlunde jevn oppslutning, sier Asmyhr.

Svein Tore Marthinsen har regnet ut at befolkningsveksten gjør at Akershus trolig får en ekstra, altså 17 representanter på Stortinget i 2013. Det femtemandatet
er akkurat nå i lomma på Norges nest eldste parti.

Det verste som kunne skje

Det verste som kunne skje på klimatoppmøtet i København, skjedde. Man kom i land med en dårlig avtale. En vag avtale uten klare forpliktelser, men med noen fromme ønsker. Dette var møtet som skulle være det virkelig store miljøvendepunktet i verden. Det ble en fiasko. Statsledere prøver nå febrilsk å forsvare denne fiaskoen, men det blir bare patetisk å høre på.

Etter mitt skjønn hadde det vært langt bedre om møtet endte i fullt brudd fordi man da ville bli fort tvunget til å sette seg sammen igjen neste år. Da ville man hatt et press som er helt nødvendig for å få på plass reelle tiltak. Nå kan man i stedet bruke denne vage avtalen som en slags sovepute. Det er slett ikke bra.

Miljøfiaskoen i Køben er en ny påminnelse om at spillteorien "Fangens dilemma" har stor forklaringskraft på dette feltet. Det er rasjonelt for den enkelte aktør å overlate til alle andre å gjøre noe. Når alle tenker slik, blir det til at ingen gjør noe - noe som er det verste kollektivt sett.

Miljømissen er også nok en illustrasjon på at verden skriker etter et overnasjonalt organ på verdensbasis. Hverken nasjonalstater eller FN er i nærheten av å være tilstrekkelig.

Dessverre.

Nye Oslo-tall: Klart borgerlig flertall

Det mest interessante lokalvalgslaget i 2011 vil stå i Oslo. For noen uker siden laget jeg en Oslo-analyse basert på tilgjengelig informasjon som forelå da. Der kom jeg ut med en prognose som så slik ut:

Rødt 5,0 3 mandater
SV 10,0 6 mandater
Ap 33,0 20 mandater +2
Sp 0,8
KrF 2,2 1 mandat -1
V 6,5 4 mandater- 1
H 25,7 16 mandater
Frp 15,0 9 mandater
Andre 1,9

I går publiserte Aftenpostens Aftenutgave en fersk Oslo-måling foretatt av målebyrået Respons i perioden 10. - 15. desember hvor det blir spurt om hva man ville stemt hvis det var kommunevalg i morgen. Svakt nok var det i artikkelen ikke beregnet mandater, men det har jeg gjort nedenfor:

Rødt 3,5 2 mandater -1
SV 9,5 6 mandater
Ap 31,0 18 mandater
Sp 1,0
KrF 2,7 2 mandater
V 8,0 5 mandater
H 27,9 17 mandater +1
Frp 15,3 9 mandater
Andre 1,1

Forskjellene fra min prognose er ikke all verdens. Jeg minner også om at Responsmålingen må tolkes innenfor feilmaringer på 2-3,5 prosentpoeng - mest for det største partiene.

Rødt får bare 3,5 i målingen, mens jeg hadde dem på 5. Forskjellen vil etter min beregning være ett mandat. Her tror jeg dog at Respons ligger for lavt - Rødt fikk 4 prosent i Oslo ved stortingsvalget og står normalt sterkere ved lokalvalg. SVs nivå ser rimelig ut. Ap ligger to prosentpoeng under min prognose på målingen. Det ser også riktig ut all den tid partiet har falt også på nasjonale målinger siden jeg regnet prognosen. Forskjellen på disse to prosentpoengene er meget viktig ift. mandater. For med 31 prosent så vil Ap ikke klare å kapre flere mandater enn de har i dagens kommunestyre. I sum gir dette bare 26 mandater til de røde, og dermed langt unna de 30 mandatene de må ha for å bikke det borgerlige flertallet.

Frps oppslutning på målingen ligger nøyaktig på min prognose, mens jeg hadde KrF ørlite lavere enn målingen. For KrF utgjør de få tidelene forskjellene om man berger sitt mandat nr to eller ikke. Både Venstre og Høyre ligger noe over på målingen. Ikke mye, men nok til at de sikrer dem ett mandat hver mer enn det min prognose tilsier. Også for Høyres del ser det nivået rimelig ut all den tid de har økt ytterligere noe siden jeg laget prognosen. Jeg synes at Venstres oppslutning på 8 ser noe høy ut, kanskje ligger "sannheten" et sted mellom min prognose på 6,5 og 8. Uansett må 8 være en hyggelig oppmuntring for et hardt presset parti.

Målingen og min prognose illustrerer samlet hva som må til for at de røde skal overta makten i Oslo. Og det er jammen en god del. For det holder ikke at Ap karer seg over 30 prosent , de må over 33, antagelig helt opp i mot 35, og endog kanskje enda over det. Parallelt må både SV og Rødt forsvare skansene sine.

På denne bakgrunn er det god grunn til å konkludere med at de borgerlige fortsatt har grepet om hovedstaden og må nå regnes som klare valgfavoritter. De røde sliter i motbakke ift. målet om å male byen i en annen farge.

Hvem er Norges mest mislykkede statsminister?

Jeg har tenkt å dra i gang en aldri så liten avstemning om ovennevnte tema. Og jeg trenger litt hjelp til nomineringen. Perioden strekker seg fra og med det første partivalget i 1885 og fram til i dag.

Begynner vi forfra, så vil vel noen hevde at Jens Stoltenberg har lagt inn en god søknad de siste ukene... Og hans første periode, 2000-2001, var heller ingen dundrende suksess for å si det mildt. Men blant de mest mislykkede? Nei. Forgjenger Bondevik var tidvis en veldig populær statsminister, spesielt i sin første periode
(1997-2000), så han er ei heller noen god kandidat. Derimot peker Thorbjørn Jagland seg ut (1996-1997) som en klar kandidat. Det norske hus falt, bokstavelig talt i (Terje Røed Larsen sin) fisk, behandlingen av Grethe Faremo var fæl og kabinettspørsmålet til velgerne på 36,9 uforståelig.

Jeg hopper over Brundtland, men stopper opp ved Jan P Syse. Mange vil tilskrive ham deler av æren for EØS, i den grad det er noen ære... Men hans statsministertid var lite å skrive hjem om, utgangspunktet var i grunn håpløst med regjeringspartier som trakk i alle mulige retninger. Willoch hopper vi også glatt over i denne sammenheng, men både Nordli og Bratteli er mulige kandidater - dog ikke akkurat helt opplagte noen av dem. Lars Korvalds Nei-regjering ble et viktig symbol, mens Per Bortens regjeringsledelse ikke akkurat kan karakteriseres som sterk. Han ledet like fullt en borgerlig samlingsregjering i over 5 år og det er i seg selv ganske så godt gjort!

Så har vi Gerhardsen, som mange har stemt på som Norges beste statsminister. Han er selvsagt uaktuell her. Men innimellom hans tre perioder, finner vi både John Lyng og Osar Torp. Lyng satt bare 28 dager, men var meget viktig som symbol på at et borgerlig alternativ til Ap faktisk var mulig. Torp nådde ikke Gerhardsen til anklene og ble fort glemt etter sin død, men hadde mye makt i kraft av at han ledet en flertallsregjering i 4 år.

Quslings periode under krigen regnes ikke med, da han ikke var demokratisk valgt (ellers hadde han nok stukket av med en klar seier..). Burde Nygaardsvold vært stilt for Riksrett? Kanskje, men jeg ser ikke på ham som mislykket. Det var heller ikke Mowinckel (V), som i alt fikk hele tre statsministerperidoer. Derimot stopper jeg opp ved de to statsmnisterne fra Bondepartiet på 30-tallet. Jens Hundseid ble medlem av Nasjonal Samling i 1940, og dømt for landssvik og ti år fengsel etter krigen og er således en klar kandidat. Partikollega Peder Kolstad døde på post etter under ett år og fikk ikke utrettet stort.

Aps første statsminister, Christopher Hornsrud, fikk en sylkort statsminsterperiode på 18 dager. Men også han var et viktig symbol på at Ap var på terskelen til makt. Forgjenger Ivar Lykke fra Høyre, prøvde å unngå de lederverv han ble pålagt, men han lyktes (!) ikke. Noen stor suksess var han imidlertid ikke. På 20-tallet er også Abraham Berge en opplagt kandidat som den siste statsminister som ble stilt for riksrett for tildeling av beviligninger uten å informere Stortinget. Han ble dog frikjent.

Otto Bahr Halvorsen hadde to korte statsministerperioder på 20-tallet, den siste døde han på post av kreft. Han hadde taleevner og gjorde en bra jobb som Høyres partileder, men som statsminister gjorde han heller lite ute av seg.
Ei heller navnebror Otto Blehr (V) går inn i historien som en av de store for sine to korte peridoer (19002-03 og 1921-23). Men noen direkte fiasko var den dytkige sjakkspilleren vel heller ikke.

Gunnar Knudsen står som en påle i Venstres historie, så han forbigår jeg. Derimot er det et par menn på starten av 10-tallet som er aktuelle. Autoritære Jens Bratlie (H)1912-13 og Wollert Konow (FV). Konow er vel dog snarere en solid favoritt blant nynorskfolket da han pga sin nynorskvennlighet klarte å miste den parlamentariske støtten fra Høyre.

En annen nynorskvenn, Jørgen Løvland (V), hadde også en meget kort opptreden som statsminister (1907-08) og bør etter mitt skjønn regnes inn her. De øvrige, Hagerup, Steen og Michelsen, fikk til såpass at de ikke bør nomineres.


Dermed står jeg igjen med Jagland, Syse, Hundseid, Kolstad, Lykke, Berge, Halvorsen, Bratlie, Konow og Løvland. Er du enig i disse ti?

Jeg setter grensen ved ti, men er åpen for overbevisende argumenter i andre retninger. Burde f.eks. Nygaardsvold eller andre vært med, eller burde noen av de ti jeg har pekt på ikke vært med?

Tanas ordfører, Frank Martin Ingilæ, skriver i en twittermelding til meg "trenger man slike avstemminger med en sånn negativ vinkling?". Svaret er nei, man trenger ikke. Men man kan da ikke gå rundt å være positiv hele tiden?? Det er da tross alt snart jul...:-)

Det nye alkoholklimaet

Det har skjedd et klimaskifte på alkoholfronten. Før var det et kraftig press mot Polet, og vin i butikkene virket å være bare et tidsspørsmål unna. Svenskehandelen ble sett på med stigende bekymring og svaret var gjerne avgiftskutt. Spritavgiften ble til og med senket kraftig under det partiet som er motkulturens fremste fyrtårn i Norge; KrF. De kontinentale drikkevanene ala Frankrike ble tiljublet, og stadig leste vi artikler i avisene som omhandlet forskning som konkluderte med at alkohol til maten var sunt.

Men noe har skjedd. For nå reduseres skjenketidene. Polet står som en påle. Svenskehandelen hører vi ikke så mye om. Og franskmenn ser til Norge for å lære om vår alkoholpolitikk – er ikke de kontinentale drikkevanene noe særlig likevel da? Mens Frp, partiet som har argumentert kraftfullt for store senkinger i alkoholavgiftene, i budsjettet for 2010 ikke foretar et eneste kutt. Frp synes nå altså at de norske avgiftene på alkohol er fornuftige.

Hvordan er et slikt klimaskifte mulig på så kort tid? Hva er det som har skjedd? Jeg skal skrive en kronikk om dette og trenger input. Noen?

Jagland og døra

Thorbjørn Jagland har bygd hele sin politiske karriere på Aps lære om at skatt skal være et spleiselag der man yter etter evne. Da blir det et fryktelig stort sprik mellom liv og lære når han nå blir nullskatteyter som generalsekretær i Europarådet.

Selvsagt er det fullt mulig å dekke seg bak at dette er et regelverk som ble laget på 1940-tallet og at således mange storting opp i gjennom burde være de som vi skyter på. Men Ap, og Jagland, har da tilhørt Stortinget i rikt monn og kunne ha endret på reglene hvis de ville. Det har hverken Ap eller Jagland åpenbart villet. Derfor er den kritikken som kommer nå, meget betimelig.

Det blir å møte seg selv i svingdøra med et solid smell. Enten må Ap nå endre reglene. Eller så må de endre lære. Jeg tipper vel at de gjør det første...

Klarer de rødgrønne å forsvare Trondheim?

Mine lesere stemte fram Trondheim som den neste byen jeg bør ta en nærmere titt på i oppkjøringen fram mot lokalvalget i 2011. Og det har jeg tenkt å gjøre. Nå.

Er det noen som husker "burgerordføreren" Marvin Wiseth? Og hans etterfølger Anne Kathrine Slungård? Sikkert. Men det begynner jammen å bli noen år siden Høyre styrte Trondheim nå. For venstresidens oppsving her i de senere årene har vært oppsiktsvekkende, og bør være godt egnet for opptil flere valgstudier. Den svenske skribenten Aron Etzler ga, i så måte, for et par år siden ut en meget interessant bok med tittelen ”Trondheimsmodellen”. Her ble venstreframgangen satt i sammenheng med et gryende radikaliseringspress nedenfra. Et press som ble aggregert og utløst gjennom et finstemt samspill mellom LO og Ap lokalt. Og med politikere som faktisk hadde mot til å iverksette en reelt venstreorientert og ideologisk basert politikk da de kom til makten.

Analysen er dog noe enkel. For politisk framgang handler som regel alltid også om manglende kraft hos motstanderne. "Man er aldri bedre enn motstanderne tillater" er et ordtak med et klart innslag av substans. Min vurdering er at Ap i de senere årene har fått overraskende lett spill i Trondheim fordi Høyre har vært svake - både politisk og personmessig. Hullet etter Wiseth og Slungård har slett ikke blitt tettet.

I det siste har det imidlertid vært klare tegn til at det rødgrønne ”utstillingsvinduet” Trondheim slår sprekker - for ikke å si er blitt knust. Budsjettunderskuddet for 2008 ble på mellom 200 og 450 millioner kroner - alt ettersom man regner. Tunge satsinger på skole og barnehage, kombinert med økte lønnsutgifter og finanskrise, er skrekken som har blitt til virkelighet i Trondheim. Flere kutt i tilbudene kan neppe unngås inn mot 2011, og det rødgrønne styret må dermed nå stå til ansvar for sin meget ekspansive politikk med sterke utgiftsøkninger med beskjeden inndekning.

Det er to effekter som kan komme til å legge seg oppå hverandre og gi en blå bølge i 2011: For det første så er det alltid en del velgere som bruker lokalvalget til å protestere mot regjeringen. I 2011 kan protestene bli ekstra sterke hvis de bebudede innstramningene i statsbudsjettet for 2011 blir realisert. Selv om Sigbjørn Johnsen er hanket inn som finansminister for å gi kuttene et jovialt ansikt. Men en del velgere protesterer også mot det sittende lokale styret via stemmeseddelen. Og hvis Ottervik og co ikke klarer å få bukt med de dype økonomiske problemene, men må videreføre store kutt også inn i 2011, så gis både Høyre og Frp en gyllen mulighet til å kapre en haug med protestvelgere.

Det alternative scenarioet er at kuttene, både nasjonalt og lokalt, blir små og at tendensen fra valget i 2007 og 2009 holder seg; dvs at velgerne snarere belønner de styrende enn straffer dem. Slår det siste til - så blir det garantert fire nye rødgrønne år i Norges gamle hovedstad. Og selv om scenario 1 går inn, så er det et spørsmål om velgerflukten og protestene blir sterk nok til at de blå på nytt kan ta over Trondheim. For de rødgrønne tok en knusende seier i 2007.

Jeg har tatt en titt på tallene fra det siste kommunevalget, og kan konstatere at Høyre har veldig langt fram til å komplettere sin skryteliste av partistyrte storbyer som Oslo, Bergen, Stavanger med Trondheim. Kun 15 prosent stemte Høyre i 2007 i Trondheim. Slår man sammen alle stemmene til partier som ble representert i Tromdheims kommunestyre som kan definiseres som rødgrønne (Ap, SV, RV, Sp, MDG), så kommer en ut med en stemmeandel på over 60 prosent! Mens den borgerlige blokken havnet under 40 prosent. Dette betyr at netto så må om lag ti prosentpoeng av stemmene flyttes fra rød til blå blokk for at valget i 2011 skal bli spennende. Det er mye. Men likevel "bare" ca 8 000 velgere - hvis vi forutsetter at om lag 80 000 trøndere avgir stemme.

Nøkkelen ligger i Aps oppslutning. Klarer partiet å holde seg over 40 prosent i byen, så er løpet helt sikkert kjørt for de blå. Men hvor mye under 40 må Ap for at det skal bli spenning? Selvsagt umulig å svare eksakt på. De andre rødgrønne partiene fikk 16 prosent til sammen i 2007. Det er vanskelig å se at disse skal gjøre det noe særlig bedre enn sist. Muligens kan Rødt og kanskje De Grønne ha et visst vekstpotensial, men det vil i så fall antagelig gå mye på SVs bekostning. Sp får trolig nok med å forvare sine 2,7. I sum er nok sjansen større for at disse samlet vil falle noe. Hvis vi forutsetter at de andre rødgrønne vil oppnå i sjiktet 14-16 prosent, så må altså Ap ha 34-36 prosent for at det skal bli jevnt mellom blokkene. Ergo partiet må tape 8-10 prosentpoeng sammenlignet med 2007.

Det finnes dog en viss mulighet for SV å fange opp noen potensielle protestvelgere fra Ap. Og det er hvis partiet trekker seg fra det rødgrønne samarbeidet, distanserer seg fra det og bygger seg opp som opposisjonsparti, en øvelse SV-ere burde kunne. Men i så fall må bruddet komme meget raskt, det begynner snart å bli for sent allerede ift. om distansering skal stå til troende.

Er det noe spesielt å merke seg hva gjelder sosiale bakgrunnsvariabler i Trondheim? Vel, byen har en klart høyere andel sysselsatte i offentlig sektor enn f.eks. Oslo, Bergen og Stavanger. Og inntektsnivået ligger lavere i Trondheim. Det er bra for Ap, ikke bra for Høyre - velgermessig sett. Men ellers er det ikke noen spesielle bakgrunnsforutsetninger som skulle forklare hvorfor Høyre er så svake og Ap så sterke her. Høyre burde normalt trekke fordeler av at det er en stor by med mange høyt utdannede, men klarer det for tiden altså ikke.

Kom det noen signaler om mulige trendendringer i Trondheim ved stortingsvalget for tre måneder siden? I grunn ikke. Ap fikk 41,5 prosent her, og det var ingen negativ Trondheims-effekt å spore. Nå bør en dog huske at Ap normalt og generelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn stortingsvalg. Det samme gjelder Frp, SV og KrF. Mens H, Sp og Rødt som regel gjør det relativt best ved lokalvalg. Dessuten stemmer velgere i heller liten grad på basis av lokale styringsforhold ved stortingvalg. Slik at vi må ta høyde for at en mulig negativ vindusknusingeffekt ikke er kommet til syne ennå.

Det har kommet fire nasjonale målinger til nå i desember. Jeg har ikke registert noen lokale. Når jeg legger et snitt av de nasjonale til grunn og regner tallene om til Trondheim på basis av valgstatistikken fra 2007 og 2009, kommer jeg ut med følgende prosent- og mandatprognose (+- sammenlignet med res. i 07):

Rødt 3,4 +0,1 3 mandater
MDG 2,1 +0,1 2 m
Ap 38,7 -5,2 33 m -4
SV 7,9 -0,3 7 m
Sp 2,4 -0,3 2 m
V 3,9 -0,3 3 m
KrF 2,7 -0,8 2 m -1
H 19,5 +4,5 16 m +4
Frp 17,6 +2,9 15 m +2
PP 1,2 -0,3 1 m
Dem 0,6 -0,3 0 m -1

Gir denne prognosen et OK bilde av Trondheims velgerpreferanser pt., så betyr det at det rødgrønne forspranget er om lag halvert. Ift. mandatfordlingen innebærer det en reduksjon fra dagens rødgrønne 51-34 dominans til 47-38. Her bør det føyes til at Trondheim kommunestyre i løpet av 2010 skal behandle forslag til reduksjon i antall representanter, samt mulig overgang fra dagens formannskapsstyre til parlamentarisme. Hva utfallet her blir, gjenstår å se. Men like fullt vil mulige reduksjoner ikke påvirke den ovennevnte blokkbalansen i særlig grad.

Kort oppsummert så har den borgerlige siden i Trondheim en meget lang vei å gå skal de ha noe reell sjanse på å frata de rødgrønne makten. Det meste tyder imidlertid på at 2011-valget blir jevnere enn 2007. Foreløpig holder jeg de rødgrønne som klare favoritter. Men legger nasjonale og lokale protesteffekter seg sterkt oppå hverandre, så er det en viss sjanse for de borgerlige.

Moro med NRK

Jeg synes at man kan tillate seg et par festligheter i dag. Det er jo tross alt fredag. I så måte sitter et par kommentarer fra gårsdagens Dagsrevy godt klistret. Korrespondent Tove Bjørgaas skal formidle hvordan fredsprisen er blitt oppfattet i USA:
- Her borte har Obamas tale blitt godt tatt i mot av amerikanske kommentatorer. De synes talen var god.
Så finner Nina Owing tiden inne med å bryte av med et nøye forberedt oppfølgingsspørsmål:
- Hva synes amerikanske kommentatorer om talen?
Liten pause, før Bjørgaas henter seg inn og repliserer:
- De synes talen var god....


Også min firemenning Jan Espen Kruse er verdt noen ord i en slik morosammenheng. Også han skulle i går, som seg hør og bør, formidle USAs oppfatninger av fredsprisen. Han klasket like godt til med følgende:
- Her i USA har livet gått sin vante gang, til tross for fredsprisen.

Næmen! Er det sant??

Fredsprisvinneren forsvarte sine kriger

Fredsprisvinner Barack Obama leverte et varmt forsvar for sine kriger under sin Nobel-tale i dag. Budskapet var, kort oppsummert: Vi kjører på med krig og håper på fred.

Dermed ble det paradoksale og egentlig helt vanvittige ved denne fredspristildelingen understreket så mye som det er mulig å understreke noe. Obama får gjerne skryt for sin retorikk - i norske medier er hyllesten som alltid panegyrisk og klam. Men en politiker skal måles på det han eller hun gjør - ikke det som blir sagt. Og det var på mange måter idealisten Obama som ble tildelt denne fredsprisen på budskapet om forandring, tro og håp. Men det var en annen Obama som kom til Oslo og som talte. Fortsatt var det noen doser med tro og håp i talen (glemte han kjærlighet..?), men det var mest krig. Og et forsvar for krig.

At en fredspris blir brukt til å støtte opp om krig, er for meg det stikk motsatte av hva en slik pris er ment for. Derfor har fredsprisen mistet mye av sin verdi gjennom denne helt uforståelige tildelingen. Obamas tale tydeliggjorde dette gigantiske feilgrepet.

Dessverre.

Den nye mandatfordelingen 2013

I forbindelse med valgreformen som ble vedtatt i 2003, og først praktisert ved stortingsvalget 2005, ble det bestemt at hver valgkrets skulle ha et mandatantall ut i fra en arealfaktor på 1,8 poeng pr kvadratkilometer og 1 poeng pr innbygger. Antallet mandater skal justeres hvert 8. år i takt med befolkningsendringene. Siden det nå er gått to valg, så vil altså mandatantallet bli endret ved neste stortingsvalg i 2013.

Legges Statistisk sentralbyrå sine innbyggertall til grunn pr. 1.1. 2009, så ligger det nå an til denne mandatfordelingen i 2013 (+- er endringer fra dagens fordeling) :

Østfold 9
Akershus 17 +1
Oslo 18 +1
Hedmark 7 -1
Oppland 7
Buskerud 9
Vestfold 7
Telemark 6
Aust-Agder 4
Vest-Agder 6
Rogaland 14 +1
Hordaland 16 +1
Sogn og Fjordane 4 -1
Møre og Romsdal 9
Sør-Trøndelag 10
Nord-Trøndelag 5 -1
Nordland 10
Troms 6 -1
Finnmark 5


Vi ser altså at folkefattige fylker som Troms, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane og Hedmark ligger an til å tape ett mandat hver, mens folkerike fylker som Akershus, Oslo, Rogaland og Hordaland ligger an til å plusse på mandatbeholdningen. Dette betyr at valget i 2013 kommer til å ha noe mindre innbakte geografiske skjevheter enn valget i 2009. Det er gunstig for partier som står sterkt i de folkerike strøkene (Høyre og Venstre), og ugunstig for partier som står sterkt i de folkefattige (Sp og Ap). Men det er like fullt kun snakk om justeringer, og så lenge arealfaktoren på 1,8 beholdes så vil ordningen aldri bli proporsjonal - slik den etter mitt skjønn burde være.

Hvordan ville denne fordelingen påvirket høstens valg?

Vel, ser vi først på Akershus, så ville et ekstra mandat der medført at Sps Dagfinn Sundsbø kunne tatt plass på Akershusbenken. Sundsbø ble altså et offer for sitt eget partis politikk - med en mer proporsjonal ordning ville han i dag vært stortingsrepresentant. I Oslo kan Rødts Erling Folkvord ergre seg over at denne fordelingen ikke gjaldt nå. I Rogaland er det KrFs Kjell Arvid Svendsen som kan irritere seg en smule. Mens i Hordaland så ville Lars Sponheim (V) beholdt sitt stortingsete, i stedet for å ende opp i Norsk Tipping.

Av de som har grunn til å være sjeleglade for at mandatene blir justert hvert åttende år og ikke hvert fjerde, må være Tor Bremer i Sogn og Fjordane. Hans andreplass på Aps liste ville da ikke holdt til plass. Også Høyres Elisabeth Aspaker i Troms og Gunnar Gundersen i Hedmark, samt Lars Peder Brekk (Sp) i Nord-Trøndelag, ville ikke ha kapret faste mandater i sine respektive fylker. Alle de tre siste hadde imidlertid hatt gode muligheter på utjevningsmandat i stedet. I så fall ville det ha blitt Lars Myraune (H, Nord-T), Irene Lange Nordahl (Troms, Sp) og Karin Andersen (SV) som måtte ha bitt i det sure gresset.

Hva vil skje fram mot 2013? Jeg synes det spøker litt for Nordland sitt 10. mandat. Etter mine beregninger, så er det Oslo som ligger nærmest å plukke et nytt mandat. Valgkretsen trenger en befolkningsvekst på om lag 17 000, forutsatt at Nordland holder seg på stedet hvil, for at skal bli en mandatforskyvning fra Nordland til Oslo. Det er 1.1.2012 som vil gjelde for beregning, og det er grunn til å tro at Oslo kanskje vil ha så mange som 30 000 flere innbyggere enn i dag på det tidspunktet.

Også Akershus er i nærheten av å plukke et nytt mandat, men jeg tror det blir litt for langt fram - her trengs det ca 30 000 nye innbyggere for å plusse på med et mandat.

Visning av dokumentarfilmen "Værekraft"

I ulike sammenhenger har jeg det siste året formidlet noen av mine tanker knyttet til vår overdrevne lønnsarbeidsfokusering og menneskers tilstedeværelse. Det viser seg at det i alle fall er minst en som har tenkt i de samme baner før meg. Hun heter Anne Margrethe Lund. Skjønt - vi er nok mange flere...

Det har blitt laget en dokumentarfilm om henne, i regi av Pål Winsents. Den skal vises på Høyskolen i Oslo (Holbergs plass, inngang v/Deli de Luca) førstkommende onsdag kl 18. Da skal jeg omsider få sett den, jeg og. Kanskje du også har lyst til å komme?

På Youtube er det lagt ut en trailer til filmen. I en mail i helgen skrev filmskaperen til meg at "Hei - jeg har laget en trailer til filmen Værekraft. Den er inspirert av deg".

Det var fint å høre. Forbaska fint.

Stemmer teller, ressurser avgjør

Dette spissformulerte utsagnet fra Norges desidert mest kjente politiske sosiolog, Stein Rokkan, rant meg i hu da jeg leste historien som generalsekretæren i Actis, Anne-Karin Kolstad, valgte som svar på min utfordring til henne.

Rokkans spissformulering summerte opp borgernes politiske påvirkingskraft gjennom to kanaler; den numeriske (valgkanalen) og den korporative (organisasjonskanalen). Det er viktig å ta i bruk den første (stemmer teller), men det er de med de største ressursene til å drive kontinuerlig påvirkning hver dag via organisasjonsvirksomhet som får mest makt (ressurser avgjør).

Den historien Kolstad formidler, bekrefter på mange måter Rokkans utsagn. Samtidig som det reiser spørsmål om en del demokratiske aspekter knyttet til lobbyvirksomhet.

Lobbying er viktig og nødvendig i et demokrati. Men noen ganger, som her, framstår lobbyvirksomhet mer som et onde enn som et gode - for majoriteten.

Hva mener du om lobbyvirksomhet?

Han er bare ikke interessert

På Origo foregår det et interessant konsept. Sonens medlemmer utfordrer hverandre med oppgaver som skal løses valgfritt i løpet av 24 timer. Jeg ble i går utfordret av Anne Viken. Oppgaven min lød: He's just not that into you!

Du kan lese hvordan jeg løste utfordringen her.

Jeg valgte å gi utfordringen videre til Anne-Karin Kolstad. Hennes oppgave lyder: Den sleipe lobbyisten.

Flertallsregjering uten flertall

Tidligere i uken pekte jeg på de store fylkesmessige skjevhetene som ligger innbakt i den norske valgordningen. Skjevheter som også OSSE synes er altfor store. Nå skal jeg se nærmere på de partimessige skjevhetene som vår ordning med arealfaktor på 1,8 poeng, sperredivisor på 1,4 og sperregrense på 4 prosent fører med seg.

Nedenfor har jeg derfor regnet ut hvor mange stemmer/velgere som står bak hvert stortingsmandat.

Ap 14 829
KrF 14 875
Frp 14 993
Sp 15 001
SV 15 124
H 15 415
V 52 072

Som vi ser, så har Ap de billigste mandatene. Mens Venstre kommer desidert dårligst ut. Ei heller Rødt har særlig grunn til å være fornøyd med den norske valgordningen. Deres 36 000 velgere ga ikke et eneste mandat. En stemme på Venstre eller Rødt telte altså veldig mye mindre enn en stemme på Ap. Bør det være slik at valgordningen "gir mest til den som har mest fra før" - stikk i strid med partiets egen retorikk og politikk på andre felt?

Så skal vi ta en titt på forholdet mellom andel stemmer og andel mandater:

Ap 35,4 prosent stemmer. 37,9 prosent mandater
KrF 5,5 prosent stemmer. 5,9 prosent mandater
Frp 22,9 prosent stemmer. 24,3 prosent mandater
Sp 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
SV 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
H 17,2 prosent stemmer. 17,8 prosent mandater
V 3,9 prosent stemmer. 1,2 prosent mandater

De tre rødgrønne regjeringspartiene fikk samlet sett 47,8 prosent stemmer og 50,9 prosent mandater. De fire opposisjonspartiene fikk 49,5 prosent stemmer og 49,1 prosent mandater. Vi har nå, som i perioden 2005-2009, en "flertallsregjering" som ikke har noe velgerflertall bak seg.

Er det greit at vi har en valgordning som konstruerer flertall som ikke finnes?

Nominasjon desember: Norges beste politiske blogg 2010

Årets kjipeste måned, november, er omsider tilbakelagt og vi kan si hei til trivelige desember. Min relativt langvarige nominasjonsprosess fram mot tittelen "Norges beste politiske blogg 2010" går sin gang. Fem novembernominerte måtte ut.

Det ble bl.a. kritikerne av kommentariatets diktatur, Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen. Samme skjebne led
Jan Arild Snoen. Ei heller Andreas Halse og Stig Ove Voll maktet å henge med videre.

Dette mannefallet åpner opp for fem nye og interessante navn på lista. Denne gang har jeg lagt meg ekstra i selen for å finne dyktige damer. Og de har jeg funnet. De desembernominerte er:

Mette Hanekamhaug: Mye har handlet om denne dama i media i det siste. Det er ikke noe godt tegn for Frp. Men jeg tror Hanekamhaug vil gjøre en god jobb for sitt parti de kommende fire årene. Og hun har en blogg som er svært lesverdig!

Merethe Ranum: Høyres kommunalråd i Trondeim har egentlig blogget for kort tid til å komme med her. Men jeg gjør et unntak. For taktene hun foreløpig har vist, er såpass spreke at jeg gir etter for følelsen av at en plass på denne fornemme listen lar seg forsvare. Dog: Gjør noe med den svarte, triste layouten og den altfor lille skriftstørrelsen din!

Ida Jackson: Hun har vært med før og røket ut. Men jeg synes at det "revolusjonære roteloftet" hennes forjener en ny sjanse. Derfor renominasjon!

Anne Viken: Jeg er stort sett uenig med henne. I så måte er hun en utmerket dame å bryne seg på. For bryne synes jeg at man skal - det gir utvikling! Var i tvil om bloggen er politisk nok til å komme med her, men lot tvilen komme "tiltalte" til gode.

Anne T Wøien: Sps utdanningspolitiske talskvinne blogger godt nok til at jeg lar henne få en sjanse her. Jeg har dog en mistanke om at få Sp-ere frekventerer bloggen min, noe som kan gjøre veien inn mot den endelige kåringen i 2010 lang. Kan hun overraske?


I tillegg til disse fem interessante damene, kan du stemme på følgende 15 sterke blogger(e):
Knut Johannessen
Kristin Clemet
Tone Sofie Aglen
George Gooding
Emil Andre Erstad
Lars-Henrik Paarup Michelsen
Bjørn Smestad
Sigrun Tømmerås
Heidi Nordby Lunde
Sondre Olsen
Paul Chaffey
Onar Åm
Hanne Blåfjelldal
Per Aage Pleym Christensen
Ivar Johansen

Stem i vei (men bare en gang!) i høyrefeltet under twitringene mine. De fem som får færrest stemmer i desember, ryker ut.

Derfor faller Ap

Minerva har lagt ut novemberanalysen min i dag. Det var ikke mulig å komme utenom Aps fall denne gang.

Enig, uenig eller supplerende kommentarer? Bidra gjerne her eller på tidsskriftets nettsider.

OSSE er enig med meg

OSSE har nå lagt fram sin rapport om det norske stortingsvalget og konkluderer, i likhet med undertegnede, med at den norske arealfaktoren på 1,8 poeng er det helt håpløst å finne en god, prinspiell begrunnelse for.

NRK hanker, tradisjonen tro, inn valgforsker Bernt Aardal - en av arkitektene bak valgordningen, for å gi sitt forutsigbare forsvar for den. Mens kommunalminister Navarsete sier hun ønsker debatt, men har allerede selvsagt konkludert i retning av at diskriminineringen av velgere i små fylker skal bestå i overskuelig framtid.

Nedenfor har jeg regnet ut hvor mange stemmer som stod bak hvert mandat fra våre 19 kretser ved høstens valg. Skjevhetene er, som vi ser, massive. Det står nesten tre ganger så mange stemmer bak et mandat i Finnmark som et mandat i Oslo:

Finnmark 7 479
Sogn og F 11 790
Troms 12 095
Nord-T 12 139
Nordland 13 057
Hedmark 13 585
Aust-Agder 14 968
Oppland 14 978
Vest-Agder 15 456
Møre og R 15 483
Telemark 15 794
Buskerud 15 874
Sør-T 16 334
Østfold 16 658
Rogaland 17 538
Hordaland 17 974
Vestfold 18 826
Akershus 18 876
Oslo 19 073