I 2003 overtok Rita Ottervik (Ap) ordførervervet etter Anne Kathrine Slungård (H). Og der har hun blitt sittende siden, nå som den lengstsittende Trondheims-ordføreren i historien.
Etter Høyre-dominansen i Trondheim på 90-tallet, har Ap slått kraftig tilbake og vært byens dominerende parti i over et tiår. Godt hjulpet av en utmerket evne til å bygge brede allianser både til venstresiden i form av Fagbevegelsen og SV, til sentrum i form av Sp og KrF, og til fremadstormende MDG, synes maktposisjonen i øyeblikket urokkelig.
Ap fikk hele 45 % oppslutning på den siste lokale målingen i byen. Føyes samarbeidspartiene SV, Sp, KrF og MDG, samt plusser vi på med Rødt, så har den rødgrønne blokken pr nå over 60 %. Hvis dette ble valgresultatet, så ville mandatfordelingen blitt 41-26 i rødgrønn favør.
Kan det bli jevnt?
Er det noe som skulle tilsi at valget neste år blir jevnt? La meg gi den borgerlige siden noen halmstrå: Valget 2011 viste en viss lokal styringsslitasjeeffekt; Ap gikk fram to prosentpoeng nasjonalt, men tilbake over fire prosentpoeng lokalt.
Det kan tenkes at dette er et forvarsel av noe som vil forsterkes neste år når oppmerksomheten vil dreies mer mot det lokale. Siden vi har et blått styre nasjonalt og et rødgrønt lokalt, vil et spenningsmoment være om det er den nasjonale eller den lokale effekten som virker sterkest. Hva slags velgerstanding både Ottervik-styret og Solberg-styret har på valgdagen 14. september, vil uansett påvirke valgutfallet. En nødvendig forutsetning for et jevnere valg er således at Solberg-regjeringen må være mer populær enn i dag, parallelt med økende misnøye med Ottervik-styret.
Trondheim har flere ansatte i offentlig sektor enn andre storbyer som Oslo, Bergen og Stavanger. Det er en velgerfordel for venstresiden. Inntektnivået er også noe lavere i Trondheim, noe som normalt gagner Ap. Men sett bort i fra dette, så er det ingen spesielle velgerstrukturelle forhold som tilsi så stor Ap-dominans som det har vært her de seneste årene. Ap gjør det ofte ikke veldig bra i storbyene, mange urbane velgere har tradisjonelt derimot vært en fordel for Høyre. Trondheims høye utdanningsnivå er noe som normalt sett også bør gagne Høyre (og Venstre, SV og MDG) mer enn Ap. Nå betyr ikke sosial bakgrunn så mye for stemmegivningen som det gjorde før, men fortsatt spiller dette en viss rolle.
Bred allianse består
Kan noen av samarbeidspartiene tenkes å bytte side etter valget neste år? I øyeblikket ser også det ut som en nødvendig forutsetning for at valget i Trondheim skal bli jevnt, sett i et blokkperspektiv. Jeg tok derfor kontakt med KrFs gruppeleder, Geirmund Lykke, på Twitter, for å forsøke finne svar. Dialogen vår ser du til venstre. Han velger å holde "kortene" tett, men min tolkning er at han er relativt komfortabel med situasjonen slik den er og at det neppe blir noe sidebytte for KrFs vedkommende. Her skiller KrF seg fra sine bysøstre i Bergen og Oslo som er langt mer borgerlig orienterte.
Sp og MDG er andre partier som, i en gitt situasjon, kan tenkes å samarbeide andre veien. Særlig synes jeg MDGs veivalg er interessant, partiet er på frammarsj, ikke minst i storbyene, og kan komme til å gjøre et meget godt valg neste år. Foreløpig tror imidlertid jeg det skal mye til for at disse skifter side, begge er maktsøkende og makten får de i dag i samarbeid med Ap, ikke med Høyre.
Min samarbeidskonklusjon i Trondheim er således at Ottervik ser ut til å beholde sin brede allianse også etter valget, noe som gjør den borgerlige oppgaven ekstra tung fordi troverdigheten i et alternativ bestående av et mellomstort Høyre, et kraftig redusert Frp, og småpartier som Venstre og Pensjonistpartiet, blir ikke all verden. Festner dette bildet seg, så kan det demobilisere borgerlige velgere. I tillegg er det slik at Venstre også antyder atsamarbeid med Ap er ønskelig. Frp på sin side ønsker ikke å lage alternative budsjett sammen med Høyre, slik Høyre gjerne vil - for å vise samarbeidsvilje.
Valgkampens hovedelementer
Valgkampen nasjonalt er jeg rimelig sikker på vil handle om tre hovedelement: For/mot regjeringen, velferd (skole, eldre, helse) og økonomi. Jeg tror også at miljø vil være mer fremtredende neste år enn hva det har vært tidligere. I tillegg kan en x-faktor dukke opp. Ap har en høy stjerne hos velgerne både på velferd og økonomi, mens de sliter på miljø. Også Høyre scorer godt på økonomi og skole, men har slitt med standingen sin på helse, eldre og miljø. Fortsatt er ikke Høyre noe miljøparti, men man har de senere årene lyktes med å øke velgertilliten på helse og eldre.
Valgkampen lokalt vil dreie seg om mange av de samme elementene, men her vil jo mye av striden handle om for/mot Ottervik-styret, personifisert i form av duellen mellom frontkandidatene Rita Ottervik (Ap) og Yngve Brox (H). En mulighet for de mindre partiene kan her ligge i at dette duellelementet kjøres fram mye så tidlig at både folk og journalister går litt lei og vil søke etter annet å fokusere på. I tillegg vil det være lokale saker som kan sette sitt preg, Trondheim tar jo, i motsetning til andre storbyer, eiendomsskatt av sine innbyggere.
Fragmentering
Moderne valgkamp er ikke bare en kamp, men mange. Den foregår på to nivåer: nasjonalt og lokalt. Og den foregår i en rekke kanaler: TV, radio, nettavis, papiravis, ansikt-til-ansikt på stands og gjennom dørbank, brosjyrer i posten og i sosiale medier. Økende kanalfragmentering har også gitt økende valgkampfragmentering. Det blir viktigere å beherske flere flater og ulike typer av kommunikasjon med velgersegment for å vinne fram. Dette gjør det mer krevende, men også mer givende å drive valgkamp fordi flere gis en mulighet til å bidra med noe.
Ap har fortsatt Norges beste valgkampapparat. Partiet har mest ressurser og flest folk - også hjulpet fram av samarbeidet med LO. Ap er også "trygghetspartiet". Kombinasjonen av glitrende apparat, trygghet og høy velferdsstjerne er hovednøkkelen for å forstå hvorfor partiet så lenge har vært vårt største. Skal de politiske motstanderne i Trondheim ha en viss sjanse, så er man nok også avhengige av at Ap viser fram sine verste sider. Sider som omhandler maktarroganse, at man gjerne blir kjedelige og grå og at partiet havner i forsvarsposisjon for de styringssystemene partiet så åpenbart har vært ansvarlige for å utvikle.
Summa summarum: Veldig mange faktorer må samvirke i borgerlig favør skal valget 2015 i Trondheim bli jevnt. Det er ikke umulig, men alle piler peker pr i dag på fire nye år med Rita Ottervik.
