Sterk blå kombinasjon

Regjeringspartiene Høyre og Frp leverte gode valgkamper og sterke valg. Det bidro til at det borgerlige flertallet bestod, og Solberg-regjeringen fikk fortsette. Våre fremste valgforskere har nylig lagt fram tall som forklarer noe av årsaken til at valget gikk slik. 

Av deres tallmateriale framgår det at innvandring var den viktigste saken for velgerne ved dette valget. Innvandring er Frps desidert beste velgersak. Hele 35 prosent av velgerne sier at Frp har den beste innvandringspolitikken. Partiet har økt sitt «sakseierskap» i løpet av de fire årene partiet har sittet i regjering og framstår dominerende på feltet. Mange politiske kommentatorer ergrer seg over at Høyre og Erna Solberg ofte sitter «stille i båten» og lar Sylvi Listhaug og Frp være så retorisk synlige på temaet. Men realiteten er nok at Høyre ser at det velgertaktisk er smart å la Frp styrke sitt sakseierskap her, fordi Frp dermed beholder sin sjel og samtidig appellerer til velgergrupper som aldri Høyre får tak på. 

Skatt var den nest viktigste enkeltsaken ved årets valg. Vi må helt tilbake til 2001 for å finne et valg der skatt var viktigere. Dette var bra for de blå. Riktignok tapte Høyre noe tillit her, slik at skattegevinsten ble noe mindre enn den ellers kunne blitt. Men Frp styrket også her sin posisjon, og samlet stod de blå i en klart bedre stilling på feltet enn Ap som gjennom valgkampen slet med å forklare velgerne hvorfor de mente det var lurt å øke skattene med 15 mrd.

Skole var tredje viktigst. Det er fortsatt få velgere som synes Frp har den beste skolepolitikken. Derimot er Høyre fremdeles ledende på feltet, selv om Ap her, i motsetning til de fleste andre områder, kryper litt innpå. Miljø, sysselsetting, helse, eldreomsorg, distrikt og samferdsel etterfulgte som nr. 4, 5, 6, 7, 8 og 9 i velgernes øyne. Også her utfyller Høyre og Frp hverandre godt. Høyre har, oppsiktsvekkende nok, gått forbi miljøpartiene MDG, SV og Venstre og er plutselig nå det partiet som flest velgere har tillit til i miljøpolitikken. Dessuten stormer Høyre fram på sysselsetting og har nå til og med rykket forbi Ap i deres gamle paradegren. Høyre nyter også meget god velgertillit både på helse og eldreomsorg.

Sp er dominerende på distriktspolitikk, men Høyre har rykket opp til å bli en god nr 2. Selv om Sp mobiliserte svært bra på sin motstand mot bl.a. kommunereformen, så tapte ikke Høyre noe på å framstå som den klareste forkjemperen, tvert i mot. Den klare fronten mellom Høyre og Sp gikk snarere ut over Ap som havnet i en skvis. Frp har på sin side styrket stillingen kraftig på samferdsel og er nå sakseier på dette feltet.

Ett siste og avgjørende punkt er også verdt å merke seg: Høyre snudde velgerstrømmen til Ap i løpet av valgkampen og gikk i netto pluss mot dem på valgdagen. Mange av de «lilla» velgerne som står mellom de to partiene, og som er særlige viktige å nå fram til med tanke på blokkutfallet, valgte Høyre. Aps skatteøkninger, frykten for å få en «reverseringsallianse» med et sterkt Sp og et uklart rødgrønt regjeringsalternativ, er tre mulige forklaringshypoteser på at lillavelgerne valgte som de gjorde.

Høyre og Frp har ulike sakseierskap og et troverdig regjeringsalternativ. Dette ga de blå stor saksbredde i sum. Denne sterke blå kombinasjonen avgjorde valget.


Kommentar i Romerikes Blad 27. november 2017

Høyre er størst

KrF har ramlet under sperregrensen etter valget, men det er fortsatt borgerlig flertall på snittet av målingene. Valgvinnerne går fram, valgtaperne går tilbake.

Jeg har tatt en titt på alle nasjonale målinger etter valget og legger et gjennomsnitt til grunn for vurderingene:

86-83 borgerlig
De borgerlige hentet inn det rødgrønne forspranget og vant valget 88-81 i mandater. Det er fortsatt borgerlig flertall på målingene. Både oktober og november gir et snitt på 86-83 i borgerlig favør.

Høyre på 2013-nivå
Høyre leverte en sterk valgkamp og kom i mål på 25 prosent ved valget. Stillingen er nå ytterligere styrket og man er helt oppe og lukter på 27-tallet, noe som er på linje med det sterke 2013-valget. I øyeblikket er Høyre Norges største parti. Et resultat på det nivået, ville gitt Høyre fem ekstra distriksmandater fra hhv. Akershus, Buskerud, Rogaland, Sør-Trøndelag og Finnmark. Mens ett av Høyres utjevningsmandater trolig ville røket, slik at man totalt ville kommet opp i 49 mandater.

   

Ap nede på 25-tallet 
Oppsiktsvekkende svak valgkamp og valg av Ap. Etter valget har nedturen bare fortsatt, og man har nå en oppslutning helt nede på 25-tallet. Et resultat på dette nivået ville gjort at Ap hadde tapt distriktsmandater i en rekke valgkretser: Akershus, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Men man ville blitt halveis kompensert for tapet via et par-tre utjevningsmandater.

Frp noe tilbake
Frp leverte et bra valg på over 15 prosent. Partiet har falt litt tilbake etter valget og er nå på rundt 14 prosent. Det ville gitt Frp trøbbel med å forsvare andremandatene i Buskerud og Nordland, men de kunne trolig blitt kompensert noe via ett utjevningsmandat.  

Sp styrkes
Valgvinner Sp har styrket sin stilling etter det svært gode valget og ser nå 11-tallet. Det kunne økt mandatbeholdningen med to, mest sannsynlig hadde det i så fall vært snakk om to utjevningsmandater ekstra.

SV øker 
SV leverte en sterk valgkamp, godt hjulpet av Aps kollaps, og noterte 6-tallet på valgdagen. Partiet har ikke sett seg tilbake etter valget, og bikker i november jammen 7-tallet også. Med et slikt valgresultat, ville SV plusset på med ytterligere to mandater (fra Nordland og Troms) og fått 13 representanter på Tinget.

Venstre stabiliserer på 4-tallet
Det så lenge stygt ut for Norges eldste parti foran årets valg, men en fin sluttspurt berget dem over sperregrensen. Partiet har stablisert seg i overkant av fire prosent etter valget. Mandatmessig ligger Venstre også på status quo (8 mandater) målt mot 2017-valget.
 

KrF under sperregrensen
KrF har  vært i negativ uvikling siden i sommer og berget seg såvidt over sperregrensen ved valget. Etter valget har partiet fortsatt nedturen og er nå nede på 3-tallet. Partiet ville med et slikt valgresualt mistet sine fem utjevningsmandater og blitt stående igjen med kun tre distriktsmandater; ett i Rogaland, ett i Hordaland og ett i Vest-Agder.

MDG står med sitt Oslo-mandat

MDG lyktes ikke med å bryte sperren ved årets valg, og pilen i november har pekt ned og man er nå nede på 2-tallet. Fortsatt innebærer det ett mandat i Oslo, men MDG er nå et godt stykke unna å plukke mandat i Akershus.

Rødt lukter på to mandater 

Rødt lyktes med å bli representert på Tinget med en representant fra Oslo ved valget. Partiet har økt noe etter valget og har bikket 3-tallet på målingene. Dermed er de oppe og lukter på to mandater i Oslo, men mest trolig ville de blitt stående med sin ene med slikt resultat.

Bandwagon
Oppsummert så har fire partier gått fram etter valget: Høyre, Sp, SV og Rødt. Mens Ap, Frp, KrF og MDG har falt tilbake. Venstre har beveget seg sidelengs. Endringene føyer seg stort sett inn i et velkjent mønster der valgvinnere ofte får en viss "bandwagon"-effekt like etter valg, mens valgtaperne opplever det motsatte.

Blokkstillingen er relativt konstant, men det er ikke store bevegelser som skal til i rødgrønn retning før det borgerlige flertallet ryker.

Innvandring, skatt og sysselsetting ga blå seier

Det kommer stadig flere interessante valgtall fra Institutt for Samfunnsforskning. Denne uken er det lagt fram empiri om hvilke saker velgerne mente var viktigst og hvilke partier velgerne har mest tillit til i enkeltsaker. Ser vi på de viktigste sakene, så er det første som slår meg hvordan innvandring har vokst til å bli viktigst. Dernest legger jeg merke til at også skatt var langt viktigere for flere ved årets valg enn de foregående valgene. Vi må helt til bake til "skatt og skole"-valget i 2001 for å finne et høyere nivå for skatt. Også økonomi mer generelt, koblet til industri og sysselsetting, var langt viktigere i år enn sist. Det er også grunn til å merke seg at miljø var lengre framme i flere velgeres bevissthet enn i 2013. Også distriktspolitikk og sosial utjevning har en stigende tendens.

Helse og eldre faller
Derimot viser både helse og eldreomsorg en fallende tendens. Helse var bare sjette viktigst denne gang, og eldreomsorg kom helt nede på sjuendeplass. Også skole er på nedadgående, selv om skole  fortsatt er blant de tre viktigste sakene. Det er også grunn til å merke seg et markant fall for samferdsel og et minus for familiepolitikken.

Saksfragmentering er en annen hovedtend som det er grunn til å feste oppmerksomhet på. Det er ikke slik at en eller to saker dominerer dagsorden, det er seks-sju saker som alle er ganske viktige, men der ingen peker seg ut som desidert viktigst. Dette åpener et rom for at flere partier kan hente ut sine segmenter og utnytte "nisjepotensial". Det kan være en forkaring på at vi ved årets valg satte rekord i antall partier som ble representert på Stortinget. Skal du bli et stort parti, så er du like fullt avhengig av stor tillit å mange saker. 

Sakseierskap
Valgkamp handler i stor grad om at partiene forsøker få sine beste saker høyest mulig opp på agendaen og lengst mulig framme i velgernes bevissthet når de tar sine valg. Men "sakseierskap" er ingen konstant størrelse, partiene må slåss for tilliten i enkeltsaker hver eneste dag, og over tid så vinner partier tillit på noen felt, men taper på andre.

Derfor er det høyinteressant å koble velgernes oppfatning av hva som var de viktigste sakene ved årets valg, med partiutviklingen i sakseierskap. I tabellene nedenfor har forskerne spurt velgerne hvilket parti de mener har best politikk på ulike saksfelt.

Sp er distriktspartiet, men mer bredde
Her fremkommer det at den store valgvinneren Senterpartiet, har styrket sin posisjon på samtlige felt. Likevel har partiet kun eierskap i en sak: Distriktspolitikken. Her er til gjengjeld eierskapet massivt. At distriktspolitikk var høyere oppe på agendaen i år, har derfor gagnet partiet. men tross økningen var ikke distriktspolitikk mer enn 8. viktigst, slik at Sps framgang kan ikke isolert forklares med dette - selv om det åpenbart er en del av forklaringen. Antagelig er det riktigere å si at Sp har lyktes med å nå ut med en større bredde i sin politikk, med distriktspolitikk som en markert spydpiss. Likevel er det fortsatt slik at Sp i alle andre saker enn distriktspolitikk har en score som ligger lavere enn partiets oppslutning. Nærmest kommer partiet på miljø og samferdsel.

Ap taper tillit i åtte av ti saker
Den store valgtaperen Ap mistet tillit på åtte av ti saksfelt (unntakene er skole og samferdsel). Særlig oppsiktsvekkende er fallet i partiets gamle "paradegren" sysselsetting. Sysselsetting var en sak som Ap ønsket å løfte maksimalt i årets valgkamp, og sysselsetting var da også langt klarere framme i velgerbevisstheten i år. Men dette ble ikke noen vinnersak for partiet fordi langt færre enn før mente Ap har den beste politikken på området. Faktisk er det nå flere som mener Høyre enn Ap har best politikk her. Også det klare innvandringsfallet bør bekymre. Ved forrige valg hadde partiet bare fire prosentpoeng opp til Frp, nå er avstanden økt til hele 20 prosentpoeng. Siden innvandring spilte en langt viktigere rolle ved årets valg, så ble fallet ekstra ødeleggende for Ap, og desto mer gledelig for Frp.

Frp dominerer på innvandring
Frp er nå totalt dominerende i innvandringssaken og lyktes også meget godt med å løfte tematikken i årets valgkamp. Her bør Sylvi Listhaug få en god del av æren, selv om det er flere faktorer som spiller inn. Innvandring har over lengre tid vært den viktigste velgersaken for Frp, men det er ikke alltid at partiet klarer å mobilisere på saken. Ved lokalvalgene i 2011 og 2015 var det vanskelig for Frp pga. velgerklimaet i kjølvannet av 22. juli (2011) og flyktningekrise (2015), ikke var til stede for hard retorikk (dette snudde derimot i oktober/november 2015). I år var klimaet til stede, Frp kunne vise til resultater på feltet og man høstet gevinst av det. Min vurdering er imidlertid at partiet har et ytterligere potensial her.

Det bør også være gledelig for et parti som opprinnelig ble tuftet på motstand mot skatter og avgifter at man styrker sin stilling på skatt. Samtidig er det et stykke opp til regjeringskollega Høyre som innehar førsteplassen. Også når det gjelder samferdsel har Frp løftet seg i velgernes øyne og man inntok førsteplassen foran både Høyre og Ap. Synliggjøring av politikken gjennom å ha innehatt samferdselsministeren gjennom fire år, koblet med store satsinger på sektoren, har bidratt til å gjøre dette til en vinner for partiet. Men samferdsel var altså langt mindre viktig ved årets valg enn det foregående, og det tapte Frp på. Eldreomsorg var tidligere en god sak for Frp. Her har man klart tapt terreng. Og fortsatt synes forsvinnede få velgere at Frp har den beste politikken på områder som skole, miljø, distrikt, familie og sysselsetting.   

Høyre har best miljøpolitikk (!?). Men sysselsetting-framgang vel så viktig..
Regjeringskollega Høyre kunne notere framgang på seks saksfelt: Miljø, eldre, familie, distrikt, helse og sysselsetting. For meg er den største skrellen i materialet at partiet går forbi "miljøpartiene" MDG, SV og V og inntar førsteplass på miljø. Riktignok har Høyre hatt mulighet for å fronte sin miljøpolitikk gjennom å ha miljøministeren gjennom fire år, men Tine Sundtoft og Vidar Helgesen har, med noen unntak, vært relativt tilbaketrukne. Når Høyre likevel går så markert fram i en sak som lenge har vært en tapersak for partiet, så kan det være uttrykk for at man makter å appellere til de velgerne som ikke er blant de mest radikale i miljøspørsmålet, og som kanskje ikke synes miljø er det desidert viktigste, men som befinner seg i en slags mellomposisjon mellom "vekst" og "vern".

Vel så viktige forklaringer på Høyres gode valg, finner vi imidlertid i andre saker. Særlig er Høyres framgang på sysselsetting sentralt, det bidro til å demme effektivt opp for angrepene fra Ap. Jeg tror også at framgangen på distrikt gir et uttrykk for at strukturreformene (politi, kommune, region osv) ikke nødvendigvis er dårlige saker for Høyre. Sp mobiliserer på sin motstand, men Høyre taper ikke noe på å framstå som den klareste forkjemperen. Det er snarere Ap som skvises og kommer dårlig ut av den agendaen. Det var også en fordel for Høyre at skatt kom så høyt opp. Men fallet i tillit i saken gjorde at gevinsten ikke ble så stor som den kunne ha blitt. Høyre bør også reflektere noe over hva fallet på innvandring og samferdsel betyr. På begge felt blir partiet klart forbigått av Frp. Samtidig er det sunt for regjeringen totalt sett at eierskapet i ulike saker fordeles mellom begge partiene. Høyre må også passe seg litt så ikke favorittsaken skole overtas av Ap. Høyre har fortsatt et godt grep her, men Ap kryper innpå. 

Hvorfor gikk SV fram?
Det er, ut i fra sakstallene, vanskelig å lese hva SVs framgang ved årets valg skyldes. Sosial utjevning var viktigere enn sist og noe partiet lyktes med å løfte fram. Og SV argumenterte utjevnende i saker som skatt og eldreomsorg, som de også økte sin tillit noe på. Dette kan være en del av forklaringen. Men samtidig videreførte partiet tilbakegangen i sin gamle vinnersak skole. Og partiet fortsatte tilbakegangen på den andre gamle vinnersaken miljø. Dette betyr at SV står igjen uten klare vinnersaker, men man har noe bedre bredde. Det kan tolkes som en seier for Audun Lysbakkens strategi om å bredde ut partiet, men utgjør en sårbarhet. For skulle Ap finne tilbake til noe av sin gamle form, og velgere som har stemt SV fordi de er misfornøyde med Ap begynner å vende tilbake, så har ikke SV noen klart definerte vinnersaker som kan holde Ap/SV-flytvelgerne igjen.

Ensakspartiet MDG
MDG har derimot fortsatt en klar vinnersak i miljø. Og miljø var altså klart viktigere ved årets valg enn det forrige. Det var bra for MDG og kan bidra til å forstå hvorfor partiet gikk litt fram. Men det var ikke flere som sa at MDG har den beste miljøpolitikken nå enn i 2013, tvert i mot. MDG er et utpreget ensaksparti, uten tillit på andre felt. Dette betyr at hvis MDG skal vokse, så må enten miljø bli enda viktigere ved neste valg, eller de må løfte sin troverdighet på feltet enda noen hakk. Miljø har et potensial til å bli viktigere enn det er, og partiet bør ta mål av seg til at flere enn 14 prosent sier MDG har den beste miljøpolitikken i 2021. Det kan gi dem oppdriften de trenger for å bryte den sperren som de mislyktes med å bryte i år. Men miljø kan også falle ned på et lavere nivå, og da vil MDG slite tungt. Om de bør satse på mer bredde, eller kjøre knallhardt på sin ene sak og satse på at de får agendaen med seg, er et viktig strategisk spørsmål for partiet å besvare fram mot neste valg.

Venstre uten vinnersaker
Venstre gikk tilbake, men fikk snudd en negativ tendens gjennom valgkampen slik at partiet kom seg over sperregrensen. Tydeliggjøringen av partiets plassering på borgerlig side kan ha berget dem. Men forskertallene gir grunn til bekymring. Særlig er det store fallet i tillit på partiets eneste vinnersak, miljø, en skummel tendens. Også på partiets nr 2-sak ved sist valg, skole, går partiet markert tilbake. I likhet med SV, står Venstre igjen uten vinnersaker. Dette er en tendens som ikke kan vedvare, hvis partiet skal løfte seg fram mot neste valg og holde sperregrensen lenger unna livet. Partiet har et lite momentum nå, i kjølvannet av valgkampframgangen og interessen rundt en eventuell regjeringsinntreden, til å få fram sine saker. Velger partiet å gå inn i regjering, så må partiet finne riktige departement å prioritere. Miljø vil være et naturlig valg for å snu situasjonen, men også skole kan være et godt felt for partiet.

KrF mister familietillit
KrF har hatt eierskap til kun en sak ved de siste valgene: Familiepolitikk. Familie var den klart beste saken for partiet også ved årets valg. Men partiet mistet markert tillit på feltet og familiepolitikk generelt var mindre viktig for velgerne i år. Dette tapte KrF på. Partiet bør også se  med uro på at partiets nest beste sak; eldreomsorg, både blir mindre viktig for velgerne og er et felt der partiet taper tillit. I en kritisk situasjon for partiet, kan det være en ide å jobbe med å gjenreise tilliten på sine to beste saker. I de øvrige sakene, har KrF beskjeden tillit. Jeg legger dog merke til at partiet kommer ut omtrent likt med SV og V når det gjelder innvandring, ca fem prosent synes partiet har best politikk her. Kan ett av de tre partiene vokse fram som en klarere, liberal motstemme til restriktive Frp inn mot neste valg? Foreløpig har det vært lite velgere å hente på å mobilisere på en liberal holdning, og jeg er noe skeptisk til om det vil bli store endringer inn mot 2021. Men skulle innvandring som sak vokse ytterligere, så kan man ikke utelukke at et slikt rom kan vokse fram og da kan KrF se sin mulighet. Hvor sterke motpoler V og KrF ønsker være til Frp avhenger også litt av hvor nært de velger å være knyttet den blå regjeringen.     

Pro blå endringer på innvandring, skatt og sysselsetting
Summerer vi opp, så var den økte betydningen av innvandring og skatt avgjørende for den blå valgseieren da Høyre og Frp nyter økende tillit her, mens Aps tillit faller. I tillegg gjorde Høyres formiddable velgertillitsvekst på sysselsetting, og Aps sterke fall, sitt til at økende oppmerkomhet om temaet ikke ble noen ulempe for regjeringen.

Tallene som omhandler partienes sakseierskap inneholder både stabiliseringstrekk og endringstrekk, der Høyres sterkt økte miljøtillit er det mest overraskende. 

Høyre snudde velgerstrømmen til Ap og sikret borgerlig seier

Våre fremste valgforskere, Bernt Aardal og Johannes Bergh, har levert den første (foreløpige) analysen av høstens stortingsvalg. Jeg har lyst til å knytte noen egne kommentarer til disse interessante tallene som er lagt fram.

De framlagte tallene bygger på to kilder: En valgkampundersøkelse der 1509 personer er intervjuet både i juni og etter valget. Samt et panel av 517 personer som er fulgt både i 2013-valget og i 2017. Undersøkelsene gir et bra grunnlag for å forstå velgervandringene som foregikk mellom valgene, men må, som alle undersøkelser, tolkes i lys av feilmarginer. Jeg registrerer også at Frp er underrepresentert i materialet, mens SV er overrepresentert.

Færre endrer partivalg
Totalt sett endret ca en av tre velgere sitt partivalg i år. I 2005 endret nesten halvparten av velgerne sin preferanse. Det er altså klare tendenser til mer stabilitet i velgermassen nå enn på 90-tallet og starten av 2000-tallet, selv om endringene forstatt er betydelige. En tydeligere blokkorientering i norsk politikk kan være en mulig forklaring.     

Ser vi først på lojalitetstallene, altså andelen velgere som har stemt på samme parti både i 2013 og 2017 (markert i uthevet skrift i tabellen), så ser vi at Sp og Rødt hadde de mest lojale velgerne med et nivå godt oppe på 80-tallet, mens MDG og Venstre hadde de minst lojale med hhv. 44 og 34 prosent. Høy lojalitet er ofte en forutsetning for et godt valg, og både Sp og Rødt var da også blant valgets klare vinnere. MDG klarte å gå litt fram, til tross for sin labre lojalitet, mens Venstre måtte tåle tilbakegang, men tilbakegangen ble mindre enn målingene antydet. Begge partiene med lavest lojalitet klarte altså å kompensere for dette ved å tiltrekke seg andre velgere enn i 2013.

De øvrige partiene har lojalitetstall på det jevne (mellom 60 og 70 prosent). Jeg merker meg imidlertid at SVs 60 er klart bedre enn den lave loaliteten partiet har slitt med ved de siste valgene (i 2013 var den helt nede i 22). Også Frp dro opp sitt lojalitetstall fra lave 46 i 2013 til 67 i år.
 Ap ligger med sine 67 prosent litt høyere enn i 2013, men lavere enn det gode valget i 2009 da de noterte en lojalitet på 73 prosent. Høyre oppnådde 70 blank, som er litt lavere enn de to foregående valgene. Mens KrFs 64 er på et klart lavere nivå enn i 2013 da de kunne notere hele 88 prosent.

Hvordan vandret velgerne mellom partiene? Ser vi først på den store valgvinneren, Sp, så henter de særlig (over 60 000) velgere fra Ap. Men også Høyre, Venstre og KrF lekket mange velgere netto til Sp. Også Frp, MDG og SV hadde netto tap til partiet. I tilegg tiltrakk Sp seg en del velgere som ikke stemte sist. Sp hadde altså både en meget høy lojalitet og netto gevinst fra alle andre partier - der har du oppskriften på valgsuksess og det alle partier drømmer om.

Lilla velgere gikk til Høyre
Den klare valgtaperen ved årets valg, Ap, hadde en ok lojalitet, men slet med lekkasjer særlig til Sp og SV. Men også Rødt og MDG plukket bra med velgere fra Ap. Aller mest interessant i mine øyne er imidlertid Aps netto tap til Høyre. I følge forskernes tall er tapet på ca 20 000 velgere. Isolert sett høres ikke det mye ut, men sett i lys av at Ap før valget lenge lå i solid pluss mot Høyre, så innebærer dette at Høyre gjennom valgkampen maktet å snu velgerstrømmen og i stor grad tiltrekke seg de viktige lilla velgerne (som står mellom Ap og H). Dette bidro til å avgjøre valget i borgerlig favør. Mulige årsakshypoteser her kan være at mange kan ha ansett Høyre for et tryggere regjeringsvalg enn en mer uklar allianse av Ap+Sp+SV+kanskje MDG og Rødt. En viss "reverseringsfrykt" for et fremmadstormende Sp som vil strukturreformene til livs og en uro for rødgrønn økning av skattenivået, kan være andre momenter som gjorde at en del velgere havnet på Høyre og ikke Ap når de stod i valglokalene.

Ap var altså lekk i omtrent alle retninger, med ett markert unntak: Venstre. For Ap hadde et pluss på 40 000 velgere til Venstre, hvis tallene stemmer bra. Tilstrømningen fra Venstre bryter dermed markert med tendensen ellers og bidro til å bremse Aps fall noe. Her er det nærliggende å anta at en del tidligere Venstre-velgere mislikte partiets regjeringskobling til Frp og tydeliggjøringen av et borgerlig Venstre. Men overgangen bør også ses i lys av at Venstre hadde et klart positivt bytteforhold til Ap i 2013 og at noen av disse kan ha gått tilbake til Ap igjen.

Venstre hadde også klare tap til både MDG, Sp og SV, men Venstres tilbakegang ble redusert via klar tilstrømning fra Høyre. Netto er gevinsten fra Høyre på over 30 000 velgere. Uten disse ville Venstre ramlet under sperregrensen. Det er grunn til å tro at taktiske vurderinger kan ha spilt en rolle for en del av disse, men vi kan ikke vite det eksakte omfanget av taktisk stemmegivning før velgerne spørres konkret om dette. Dette ble gjort i forbindelse med 2013-valget, og forskerne Bjørn Erik Rasch og Aardal konkluderte den gang med at ca en av ti velgere generelt stemmer taktisk i Norge og at taktisk stemmegivning foregår på ulike sider av blokkene - i 2013 ble f eks taktisk stemmegivning på SV (fra tidligere Ap-velgere) utslagsgivende for at partiet holdt seg over sperregensen.

SV var ikke avhengig av taktiske stemmer for å havne på riktig side av sperregrensen i år. Den klare framgangen ved årets valg bunnet særlig i overganger fra Ap, men man hentet også bra med velgere fra Venstre. I tillegg oppnådde SV et fint tilsig av velgere som ikke stemte sist. I sum ble dette et pent pluss, selv om partiet lekket noen til Rødt. Når det gjelder Rødt, så er overgangstallene basert på kun 25 respondenter, så her må det utvises forsiktighet i tolkningene. Men materialet antyder at partiets framgang, ikke helt overraskende, er tuftet på overganger fra Ap og SV. I tillegg fikk partiet et solid pluss blant de som satt hjemme sitt.       

Begge regjeringspartiene Høyre og Frp gikk tilbake ved årets valg. Men tilbakegangen var begrenset, og med unntak av at Høyre lekket en del til Venstre og Sp, så var de netto tapene til andre partier beskjedne. Høyres pluss mot Ap var som nevnt særlig viktig, men også Frp gjorde åpenbart sin del av jobben ved at også de kunne notere et lite pluss mot Ap. Som vanlig var det en del utveksling av velgere mellom de to blå partiene, og i sum var det denne gang Frp som best ut av det, men her bør vi ha i mente at Frp mistet svært mange velgere til Høyre i 2013.

KrFs tilbakegang skyldes lavere lojalitet og lekkasjer til Sp, H og Frp. Partiets tilbakegang ble bremset av at man maktet å dra en del hjemmesittere fra 2013 ut av sofaen, dette kan ha berget dem over sperregrensen. MDGs (beskjedne) framgang ved årets valg kan tilskrives overganger fra Venstre, Ap og Høyre - i den rekkefølgen.     
 
Blokkovergangene 
Det var en bevegelse i rødgrønn retning ved årets valg, men bevegelsen ble ikke sterk nok for å endre flertallet. Primært var det Sp som bidro til å redusere det borgerlige flertallet ved å hente velgere både fra H, Frp, KrF og V. Ap tiltrakk seg en del V-velgere, mens MDG plukket opp noen fra V og H. Aps tap til Høyre og Frp dempet den netto blokkovergangen fra borgerlig til rødgrønt og forhindret rødgrønn valgseier.   

Identitet og byutvikling

Hvor kommer du fra? 
Dette spørsmålet har jeg fått en del ganger i løpet av livet. Sikkert du også. Jeg har ikke noe godt svar på det fordi jeg ikke har en klart definert plass der jeg hører jeg hjemme. Jeg vokste opp i Gansdalen, og det vil alltid være min dal, men ferden gikk ut av bygda da jeg var 16 år. Neste stopp ble Nevlunghavn. Et sted jeg føler tilhørighet til, et sted pappa kommer fra og som jeg stadig kommer tilbake til. Men jeg kommer ikke derfra. Studier brakte meg til Oslo, og til ulike steder i byen: Maridalen, Kringsjå, Vinderen, Grünerløkka og Stovner. Oslo er derfor viktig for meg, men jeg er ikke fra Oslo.

I 2010 var tiden inne for å selge Stovner-leiligheten og kjøpe hus til en overkommelig pris et sted. Det ble Jessheim. Her bor jeg fortsatt, men jeg er innflytter og «putter derfor ikke en J opp i lufta og skriker Jessheim» helt ennå (fritt etter Diaz).

Det har skjedd mange endringer på Jessheim mens jeg har bodd her. Fotballaget har fått nytt stadion. Det har kommet en flunkende ny (tverr)vei. En ny videregående skole er bygd opp. En dag var parkeringsplassen «min» borte. Der ble en ny del av storsenteret bygd (Skovly). En annen dag forsvant lyskrysset, der bygges det en stor rundkjøring i stedet. I nabolaget bygges det et svært sykehus. Og det bygges boliger, mange boliger, særlig i nærheten av jernbanestasjonen. Ikke enormt høye bygninger, men klart høyere og tettere enn det som var.

Når bygningene reises, så blir de mer konkrete og endelige. En innflytter som meg synes det går fort. Hva da med de som er herfra? Må det bygges så stort og mye, hører jeg flere si. Det virker som utbyggingen går på identiteten løs. Men mange synes også at det er kult at Jessheim utvikler seg til en by med alle tilbud og muligheter dette innebærer.

Byutvikling handler bl.a. om hvordan befolkningsveksten på Romerike skal møtes. Miljøhensyn tilsier at flere mennesker bør bosette seg i mindre boliger som krever beskjeden oppvarming. Helst nær togstasjoner fordi det skaper mindre bilbehov. Sist onsdag hadde jeg gleden av å lede et ordskifte om byutvikling i Lillesstrøm. Debatten viste at temaene kretser rundt en del av de samme skillelinjene på som på Jessheim. Og sikkert også i Sundet, Sørumsand eller Fetsund. Vekst står mot vern, der veksten i sentrum virker å vinne fram.

Hvordan bygge tettere og høyere uten at folk føler at identiteten går tapt? En identitet som jeg selv ikke har, men som jeg (mis)unner de som har. «Portalen (i Storgata) er grei nok den, sa lillestrømlingen Roy Normann Hansen i en RB-reportasje om byutvikling i Lillestrøm nylig. Men det er ikke Lillestrøm, la han til».

Byutviklingsambisjonen bør være at innbyggerne i Lillestrøm skal føle at Portalen er (en del av) Lillestrøm. Det nye Lillestrøm. På samme måte som vi som bor på Jessheim kan se på Skovly som en berikende del av det nye Jessheim som vokser fram. Den lokalpolitiske eliten både i Ullensaker, Skedsmo og andre kommuner der by- og tettstedsutvikling er viktig tema, bør imidlertid være klar over at de kan bli skikkelig utfordret inn mot valget i 2019 av lister og motbevegelser av typen Folkets Røst. For store endringer skaper berettiget motstand og motkrefter.

Byutvikling som rører ved folks identitet er en viktig sak.



Innlegget er en bearbeiet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 6. november 2017