Rødgrønn side (i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R) overtok føringen på målingene august 2018 og har deretter økt ledelsen. Ved starten av 2019 lå de an til å kapre 96 mandater. I mellomtiden har vi hatt en lokalvalgkamp og et lokalvalg som har gitt dem ytterligere oppdrift, snittet av desembermålingene viser nå at de har hele 108 mandater inne. Det er 23 mandater mer enn de 85 stk som er nødvendig for å få flertallet på Stortinget.
Ap og Sp har nå samlet sett rundt 40 prosents oppslutning, SV er over 7 prosent og både MDG og Rødt ligger på nivåer godt over sperregrensen på 4 prosent. På borgerlig side har de to blå, H og Frp, nok med å karre seg over 30 prosent, mens KrF og V stort sett har målinger på 3-tallet. I sum gir dette de rødgrønne opp mot 60 prosent, mens de borgerlige ligger i underkant av 40.
Hvordan kan det bli et tilnærmet 50-50 forhold som kan gjøre utfallet av 2021-valget spennende?
Tre matematiske forutsetninger
To elementer er her sentrale, sånn rent matematisk sett:
1. De to blå må opp mot sitt 2017-nivå på ca 40 prosent. I 2017 var fordelingen 25 til H og 15 til Frp. Hvorvidt fordelingen er 20-20, 25-15 eller mer i retning av 30-10 er underordnet, selv om valgordningen mandatmessig gir noe mer gevinst jo større største parti er.
2. KrF og V bør begge komme over sperregrensen på 4 prosent. Forskjellen på 3,9 og 4 prosent kan fort utgjøre så mye som 10 mandater for de to partiene samlet. Noen av disse mandatene vil riktignok tilfalle H/Frp hvis de bikker under, men noen av mandtene vil også tilfalle rødgrønn side, noe som vil gjøre det særs vanskelig å gjenskape det borgerlige flertallet.
I tillegg må trolig en tredje forusetning slå inn, sett med borgerlige øyne:
3. MDG og Rødt bør under sperregrensen.
Slår alle disse tre matematiske forutsetningene inn, så kan det gi en situasjon som blokkmessig ligner 2017-valget, selv om Ap blir svekket og Sp og SV styrket siden sist. Det kan gi et jevnt valg der Solberg-regjeringen vil ha en reell sjanse til å få 12 sammenhengende styringsår.
Men både forutsetning 1, 2 og 3 er hver for seg, og ikke minst samlet, vriene - sett med borgerlige øyne. H og Frp har langt fram til 40 prosent, dette nivået virker lite sannsynlig nå. Særlig er Frp langt nede, selv om det har lysnet litt for partiet i desember.
Forutsetning nr. 2 ligger nærmere til, både KrF og V har en brukbar sjanse til å klare sperren, selv om det i øyeblikket synes mer sannsynlig at begge, eller minst ett av dem, havner under sperregrensen enn at begge klarer det.
Når det gjelder forutsetning 3, så har særlig MDG for tiden bra margin ned til sperren. Begge partier har imidlertid en tendens til å gjøre det skarpere på målinger enn faktisk valgresultat, så ingen av dem kan føle seg helt trygge på den historiske sieren det vil være å komme seg over sperren og få en stortingsgruppe av en bra størrelse.
To velgermessige forutsetninger: Gjerdesittermobilisering og velgerhenting
Rent velgermessig er det to ting som må skje, hvis 2021-valget skal bli jevnt:
1. Regjeringspartiene må mobilisere langt flere av sine "gjerdesittere".
2. Regjeringspartiene må hente tilbake mange av de velgerne som har gått til Sp.
Oppgave 1 er enklere enn nr 2. Å få velgere som har satt seg på gjerdet, ned, handler i stor grad om at flere må oppleve at noe mer står på spill, at en stemme på ett av de borgerlige partiene faktisk betyr noe, at et maktskifte i rødgrønn retning oppleves klart negativt.
De velgerne som enda klarere har uttrykt sin misnøye med dagens regjering enn de som har hoppet opp på gjerdet gjerdesitterne, ved å gå til et opposisjonsparti, og da først og fremst Sp, er tøffere å hente tilbake. Men klarer man ikke å dra en del velgere tilbake over "blokkstreken", så er løpet kjørt med tanke på gjenvalg. Riktignok trenger man ikke gå i null mot Sp, for en del av det forventede tapet kan utlignes ved å gå i pluss mot Ap i stedet. Samtidig er MDG i ferd med å bli en stadig mer brysom velgerkonkurrent for både V, KrF og H, så i øyblikket handler det mer om å tette lekkasjene og begrense velgertapet framfor å håpe på status quo. Men inn mot valget må man snu dette slik at regjeringspartiene i det minste kommer i nærheten av velgermessig nullforhold målt mot de rødgrønne partiene totalt sett.
Politisk forutsetning: Agendadreining
For at flere egne velgere skal mobiliseres, og velgertapene til de rødgrønne utlignes, så er regjeringen avhengig av å få dreid den politiske agendaen i retning sin beste saker. En sak som alltid er viktig ved stortingsvalg handler om styringsalternativ. Hvem er best egnet til å styre landet? Ofte har det vært et solid rødgrønt kort fordi det borgerlige alternativet har vært uavklart, eller endog usannsynlig, mens en Ap-ledet regjering nær sagt alltid, har vært en opplagt variant på motsatt side. Nå er rollene byttet om. Både Venstre og KrF har nylig tatt sine retningsvalg i favør høyresiden, og inngår i noe så sjeldent som en borgerlig flertallsregjering. Mens opposisjonsalternativet er høyst uavklart: Ap+Sp? Ap+SP+SV? Skal MDG være med? Blir Rødt en del av det parlamentariske grunnlaget? Denne situasjonen kan bli regjeringspartienes beste kort inn mot stortingsvalget, forutsatt at de klarer å holde noenlunde orden i eget hus, hvilket slett ikke er gitt med årets valgkamp friskt i minne.
Samtidig trenger regjeringen også noe mer. Jeg tror de er avhengig av å få innvandring høyere opp igjen. Saken var velgernes viktigste ved 2017-valget, dette var avgjørende for gjenvalget, ikke minst hva gjelder Frps mobilisering. Innvandring har falt lenger ned på agendaen senere, ved årets lokalvalg trengt til side til fordel for klima. Det er dog lettere å reise innvandringsstemaet ved stortingsvalg enn lokalvalg.
Skatt og samferdsel er to andre temaer som har vært gode for regjeringspartiene ved to stortingsvalg på rad, men der opposisjonen i år klarte å utnytte retoriske rom som politikken har skapt bedre enn regjeringen selv klarte. Det spørs om det er mulig å snu dette til regjeringens fordel igjen, det avhenger bl a litt av om de rødgrønne tør konkretisere styrken i skatte- og avgiftsøkninene som de skal innføre hvis de vinner valget.
Jeg tror regjeringen vil trenge noe mer enn dette også for at det skal kunne bli jevnt. Stikkordet kan være krise. Finanskrisen 2008 og god håndtering av denne bidro til å sikre Stoltenberg gjenvalget i 2009. 22. juli-terroren i 2011 ga Ap et solid løft ved det påfølgende lokalvalget. Flykningekrisen 2015 og håndteringen av denne hjalp Solberg-regjeringen til gjenvalget i 2017. Så lenge de styrende ikke selv får skylden for krisen, så er krise ofte bra for de styrende for da kan de vise fram handlekraft og styringsevne rundt noe som samler velgerne. Parallelt med at hverdagspolitikken og den ordinære posisjon vs opposisjons-krangelen underordnes noe annet og viktigere.
Soleklart rødgrønt favorittstempel
I øyeblikket er det ingen ting som tyder på at dagens fire regjeringspartier beholder sitt flertall. Alle piler peker i retning av et maktskifte. Men hvis de ovennevnte forutsetninger slår til, så er det ikke helt umulig at Stortingsvalget 2021 blir jevnt. Det skal imidlertid mye til og vil være en sensasjon.
Samtidig trenger regjeringen også noe mer. Jeg tror de er avhengig av å få innvandring høyere opp igjen. Saken var velgernes viktigste ved 2017-valget, dette var avgjørende for gjenvalget, ikke minst hva gjelder Frps mobilisering. Innvandring har falt lenger ned på agendaen senere, ved årets lokalvalg trengt til side til fordel for klima. Det er dog lettere å reise innvandringsstemaet ved stortingsvalg enn lokalvalg.
Skatt og samferdsel er to andre temaer som har vært gode for regjeringspartiene ved to stortingsvalg på rad, men der opposisjonen i år klarte å utnytte retoriske rom som politikken har skapt bedre enn regjeringen selv klarte. Det spørs om det er mulig å snu dette til regjeringens fordel igjen, det avhenger bl a litt av om de rødgrønne tør konkretisere styrken i skatte- og avgiftsøkninene som de skal innføre hvis de vinner valget.
Jeg tror regjeringen vil trenge noe mer enn dette også for at det skal kunne bli jevnt. Stikkordet kan være krise. Finanskrisen 2008 og god håndtering av denne bidro til å sikre Stoltenberg gjenvalget i 2009. 22. juli-terroren i 2011 ga Ap et solid løft ved det påfølgende lokalvalget. Flykningekrisen 2015 og håndteringen av denne hjalp Solberg-regjeringen til gjenvalget i 2017. Så lenge de styrende ikke selv får skylden for krisen, så er krise ofte bra for de styrende for da kan de vise fram handlekraft og styringsevne rundt noe som samler velgerne. Parallelt med at hverdagspolitikken og den ordinære posisjon vs opposisjons-krangelen underordnes noe annet og viktigere.
Soleklart rødgrønt favorittstempel
I øyeblikket er det ingen ting som tyder på at dagens fire regjeringspartier beholder sitt flertall. Alle piler peker i retning av et maktskifte. Men hvis de ovennevnte forutsetninger slår til, så er det ikke helt umulig at Stortingsvalget 2021 blir jevnt. Det skal imidlertid mye til og vil være en sensasjon.
De rødgrønne er soleklare favoritter.
