Mister Høyre formen?

Har toppformen inne. Litt vel tidlig, eller..?

Det renner stadig på med målinger som bekrefter Høyres knallsterke posisjon for tiden. Jeg har dykket ned i bakgrunnstallene fra to fylkesmålinger som jeg har fått tilgang de siste dagene; Sentios Buskerud-måling og Infacts Akershus-måling. De gir oss svar på hvordan velgerne flokker seg om partiet nå.

For det første har partiet ekstremt høy lojalitet. Ni av ti velgere som stemte Høyre i 2009, sier at de vil stemme på partiet igjen. Ingen andre partier er i nærheten av dette lojalitetsnivået. Dernest appellerer Høyre sterkt både til de som stemte andre partier sist, og til de som satt hjemme. Ikke minst har tidligere Ap- og Frp-velgere i hopetall funnet veien til Høyre. Å holde på sine gamle velgere, samtidig som man appellerer til nye velgergrupper, er oppskriften på et brakvalg. 

Spørsmålet som nå melder seg, og som sikkert også får enkelte Høyre-menn og damer til å skjelve i bukser og skjørt, er om partiet har funnet toppformen for tidlig. Det er ett år igjen til valget, og ett år er lang tid i politikk.

Det finnes gode argument for at Høyre vil holde koken hele veien inn. Det viktigste argumentet er at de rødgrønne, med Ap i front, vil ha sittet med makten sammenhengende i åtte år ved neste års valg. Regjeringsslitasjen er synligere og ønsket om forandring er sterkere nå enn for fire år siden. Høyre er det klare førstevalget for mange som ønsker et skifte. Det borgerlige alternativet er også klarere nå enn sist. KrF og Venstre er mer vennlig innstilt til Frp, og det virker klart at et borgerlig stortingsflertall vil gi en borgerlig regjering – dette var ikke klart i 2009. «Oss eller kaos»-kortet, som Stoltenberg og co med hell har kunnet spille ut i de to foregående valgkampene, vil ikke fungere like bra nå.

Det er også for tiden ekstra stor usikkerhet knyttet til Frps oppslutning fordi målebyråene er uenige om hva som er den beste metoden. De byråene som vekter «råtallene» mot Frps gode valg i 2009, har Frp på høyere nivåer enn de to byråene, Incaft og Respons, som vekter mot Frps svake 2011-valg. Ligger Frps reelle oppslutning lavere enn det mange av partibarometrene for tiden viser, så kan det være slik at Frps lekkasjene til Høyre er enda større enn det ser ut som. I så fall har Høyre et ytterligere vektspotensial.

Sentrum er marginalisert. Sentrumsalternativet av Sp, KrF og Venstre, som laget mye krøll for Høyre på 90-tallet, er helt dødt. Historisk har Høyre gjort det best når sentrum har vært svake. Ingen ting tyder i dag på at sentrum vil vitaliseres på kort sikt.

Det finnes også noen bra argument for at Høyres oppslutning ikke vil holde. Finanskrisen, og regjeringens gode håndtering av den like før valget i 2009, bidro til å gi Ap akkurat det løftet det trengte for å forsvare flertallet. Økonomiske krisetider kan slå inn igjen og gi Ap nok en styringseffekt.

Høyre har ingen god valgkamphistorikk. I fire av de fem siste stortingsvalgkampene har Høyre falt til dels tungt inn mot valget (unntaket var i 2009). Det henger bl.a. sammen med at Høyre er et svakere valgkampparti enn hovedmotstanderen Ap, både målt i penger og organisering. Det kommer særlig til syne i stortingsvalgkampene. Og Jens Stoltenberg er, på sitt beste, en bedre debattant enn Erna Solberg. I valgkampens sluttfase kan innsats i viktige TV-debatter spille en viss rolle.

Selv om det borgerlige alternativet er klarere enn sist, så er det ikke akkurat glassklart. Vi vet ikke hva slags regjering vi får med et borgerlig flertall. Blir det en Høyre+Frp-regjering? Blir det en H+KrF+V-regjering? Blir det en ren Høyre-regjering? Eller skal alle fire partiene regjere sammen?

Det viktigste er likevel dette: Høyre kommer til å bli mer utfordret på hva slags politikk det vil føre i regjering. Oppslutningen har økt på misnøye med de sittende og ønske om noe annet. Jo nærmere valget vi kommer, jo mer vil mediene fokusere på hva dette annet faktisk er. Her må Høyre balansere mellom å kommunisere at partiet står for en annen kurs enn Ap på sentrale områder, parallelt med at man må si det som er sannheten; nemlig at Høyres politikk slett ikke er radikalt annerledes.

Høyre kan her komme til å forskreve seg.



Teksten er en lettere omskrevet versjon av en kronikk som stod på trykk i Drammens Tidende i går.