Rødgrønt overtak

De rødgrønne har skaffet seg et visst mandatovertak etter sommeren og har nå et forsprang på 51-47 målt i stemmer og 90-79 målt i mandater. 

Regjeringspartiene H, Frp og V, samt KrF gikk tilbake ca 5 prosentpoeng i stemmer og mistet samlet sett 8 mandater ved stortingsvalget 2017. Stemmefordelingen mellom blokkene ble 49-49, mens mandatforelingen ble 88-81 i borgerlig favør fordi både og KrF og Venstre kom over sperregrensen, mens MDG og Rødt ikke brøt sperren og dermed fikk dårlig mandatuttelling.

I året som har gått etterpå, har regjeringsblokken+KrF beholdt sitt mandatflertall på målingene (med unntak av april i år), og velgerstøtten til de fire partiene samlet har variert i sjiktet mellom 49 og 51 prosent. Støtten har imidlertid sunket gjennom sommeren og inn i høsten og er nå nede i om lag 47 prosent. Mens støtten til de rødgrønne (Ap, SV, SP, MDG og Rødt) har økt til 51 prosent. Rødt har brutt sperregrensen nedenfra, mens KrF og V begge i øyeblikket ligger på nivåer under sperregrensen på fire prosent. Dette gir seg klare utslag på mandatfordelingen, legges snittallene på målingene for september til grunn, ville det gitt et resultat på 90-79 i rødgrønn favør. 

Går man ytterligere bak blokktallene, så er en annen forklaring på dette skiftet i rødgrønn retning at Ap ser ut til å ha lagt det verste bak seg og begynt å se noe bedre tall i sjiktet rundt 26 prosent. Dette er likevel fortsatt et svakt nivå til Ap å være. Sp holder sin sterke posisjon godt og har et nivå rundt 11 prosent inne.

Høyre holder på sitt gode nivå og har snittmålinger godt oppe på 26-tallet. Derimot har Frp falt noe og måtte tåle 12-tallet i august, men det har snudd litt opp i igjen i september og man har 13-tallet inne, det er likevel noe under valgresultatet på 15.

Vi går derfor inn i en budsjetthøst med et rødgrønt forsprang på riksmålingene, men det er relativt små velgerforskyvninger som skal til før flertallet kan bikke tilbake i borgerlig retning. Budsjettet er dog ofte noe som kan slå dårlig ut for regjeringspartiene da oppmerksomheten gjerne rettes inn mot kuttforslag og "forhandlingskaos". 

KrFs veivalg kan også påvirke prosessen. Åpner partiet opp for å forlate sin "støttefunksjon" for Solberg-regjeringen og bevege seg mer i retning venstre, så kan "krise og kaos" rykke nærmere enn styring og stabilitet. Det kan gavne opposisjonen ytterligere, og kanskje særlig Ap. Skulle KrF velge motsatt og ønske tre inn i regjeringen i stedet, så kan også effekten bli motsatt på kort sikt.

En "budsjettkrisehøst" som bakteppe inn i vinteren 2018/19 vil gi en bedre start på valgåret 2019 for de rødgrønne og åpne muligheter for Ap til å forsvare noen flere av de kommunene og fylkene som man vant i 2015. Men selv med en slik flyt, vil trolig neste års valg i stor grad handle om å forsøke begrense tapene for 2015-valget var svært godt for partiet og vrient å forsvare.

Velgerne kan imidlertid endre sine preferenser flere ganger innen vi kommer til lokalvalget, så her må vi komme tilbake med flere analyser.

Fylkes-Norge dras et hakk i borgerlig retning?

Dagens 19 fylker blir i stor grad styrt av sentrum-venstre. Et svekket Ap, og et styrket Høyre, Sp og SV kan i sum føre til at Ap taper noen maktposisjoner ved neste års fylkestingsvalg. 

Regionreformen kan gi et mer interessant fylkestingsvalg 2019, selv om dette valget nok fortsatt vil være for de mest spesielt interesserte av oss. La oss se litt på hvilke fylker som går sammen og hvilken vei styringsflertallet kan gå. Jeg forusetter at sammenslåingene går som vedtatt, og legger som vanlig snittet av dagens nasjonale målinger, valghistorikk og lokale målinger til grunn for vurderingene.






Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall i 2015, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til dette flertallet. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så blir summen av dette at de borgerlige får et visst favorittstempel i det nye storfylket. Men noe sikkert blått stikk er det ikke, og det blir fort avgjørende om Viken KrF og V legger seg på "Akershus-modellen" og samarbeid med høyresiden eller velger en form for Østfold/Buskerud-variant og kompaniskap med venstresiden. Siste måling viser at det alternative scenariet til et H+Frp+KrF+V-flertall her er at Sp kommer på vippen.

Oslo: (700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokale måling viser 30-29 i rødgrønn mandatfavør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder fortsatt et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig.

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Noe mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her i 2019, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg i Sps retning, det kan åpne en mulighet for at den borgerlige opposisjonen vil friste Sp over ved å tilby lederververt, men jeg tipper Sp holder seg til Ap.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Dette ser jevnt ut, men pt. heller jeg til at det kan bli en knepen borgerlig seier, men Sp på vippen er et nesten like sannsynlig utfall. Et spenningsmoment i det nye fylket er om de relativt oversiktelige politiske alliansene i Vestfold føres videre, eller om det noe mer uoversiktelige alliansebildet i Telemark påvirker samarbeidsrelasjonene.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. Han ble valgt inn på Stortinget i fjor og erstattet av Gro Bråten.
De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Agder-målingen fra slutten av august viser at helblått flertall ikke er et helt utenkelig utfall, men mer trolig må KrF og eventuelt Venstre også med. Legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

Rogaland er et klart borgerlig fylke, og noe annet enn borgerlig seier vil være en gedigen skrell. Samtidig ligger KrF an til å komme svekket ut, mens Høyre styrkes. Kan Høyre styrkes såpass mye at Rogaland blir helblått? Det mangler kun ett mandat på rent H+Frp-flertall på siste fylkesmåling, så dette kan slett ikke utelukkes. Men det er mer sannsynlig at KrF og/eller Venstre må inkluderes for å etablere flertall. I så fall blir det et spørsmål om de vil fastholde sin venstrevri, eller vende tilbake til høyresiden. Jeg tror mest på det siste, og da er det mest trolig at den neste fylkesordføreren i Rogaland kommer fra Høyre.

Vestland (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp og V trenger flertall alene for å få til et maktskifte. Det virker for langt fram i øyeblikket, så her er Sp eller KrF på vippen et mer realistisk utfall. Klarer et svekket Ap å holde den brede sentrum-venstre-alliansen samlet, så kan Ap beholde sin lederposisjon. Men også her kan det være tenkbart at Sp eller KrF kan tilbys et framtredende verv for å bytte til borgerlig side.

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i fjor høst, men bare 40 prosent ved fylkestingsvalget sist, så den oppgaven kan bli i overkant tøff. Mest trolig at Ap holder fram lederskapet - så sant de klarer holde den usedvanlig brede styringskoalisjonen samlet, noe som langt fra er gitt. Men Sp på vippen er et sannsynlig utfall og partiet kan bli fristet av et fylkesordførerverv hvis man bytter til borgerlig side.
Trøndelag: (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndlag av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O. Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid, med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Holder Ap, SV, Sp og KrF sammen i Trøndelag, så er det vanskelig å se for seg noe særlig annet enn et fortsatt klart flertall og fire nye år med Ap i front. Men Sp kan havne på vippen, og dermed er et mulig tema i ettervalgsforhandlingene at Sp kan forhandle til seg en lederposisjon hvis de velger å inngå i en borgerlig allianse.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Solid nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt, og antagelig er de to partiene nå nesten jevnstore i fylket, men her er ingen lokale målinger å støtte seg på. Beholdes denne antatte situasjonen inn mot neste års fylkestingsvalg, så kan det gi en åpning for at Sp kan få en vippeposisjon og sterk forhandlingsmakt også her. Men jeg holder det inntil videre som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og at dagens styringskonstellasjon sikrer seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse i våre to nordligste fyllker, men det virker for langt fram å true Ap som største parti - med mindre mobilisering på sammenslåingsmotstand skaper det virkelig store skjelvet pro Sp. Rødgrønt flertall, med Ap i førerposisjonen, er det mest sannsynlige utfallet i det nye fylket, hvis det blir et nytt fylke.. Men Sps bevegelser både før, under og etter valget må følges nøye. 


Fire borgerlige fylker + et par Sp-styrte?
Når jeg summerer opp fylkessituasjonen, så er det bare ett fylke som har et klart borgerlig favorittstempel: Agder. Men jeg holder også Viken og Vestfold og Telemark som svakt borgerlige. I tillegg kan Rogalands antatt styrkede borgerlige profil sende sentrum tilbake i retning Høyre.

Fire fylker virker i utgangspunktet klare rødgrønne: Innlandet, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. Her kan imidlertid et styrket Sp og et svekket Ap skape en dynamikk som gir Sp gode forhandlingskort, og jeg blir ikke veldig overrasket om de kan forhandle seg til en lederposisjon eller to, enten ved at Ap ofrer seg for å unngå at de skifter side, eller som belønning fra de borgerlig for sideskift. Oslo heller i svak rødgrønn retning, men den er åpen.

På Vestlandet er situasjonen noe uoversiktelig fordi fortsatt Ap-styre her henger på at man klarer å bevare svært brede sentrum-venstre-koalisjoner. Et tips er at de klarer det i Møre og Romsdal og Vestland, men at Rogaland altså ryker. 

Mer sentrum-høyre-samarbeid?
I hvilken grad vil Venstres, og kanskje KrFs, inntreden i den blå regjeringen påvirke disse to partienes veivalg på regionalt nivå neste år? I dag samarbeider KrF og V oftere med Ap enn med H - vil vi komme til å se mer borgerlig, regionalt samarbeid i tiden som kommer?  Et svekket Ap og et styrket SV og Sp, kan gi Sp et incitament til i større grad å søke i borgerlig retning noen steder etter valget.

Begge disse momentene, sammen med en viss velgerforskyvning i blå retning sammenlignet med 2015, taler i sum for at dagens fylkes-Norge kan bli dratt et hakk eller to i borgerlig retning etter valget 2019. Dette får vi imidlertid rik anledning til å analysere mer i året som kommer, i takt med hvordan opinionen beveger seg.   

Blått i Tønsberg, Nordre Follo og Moss?

Tønsberg, Nordre Follo og Moss kommer inn på kommunenes topp 20-liste etter kommunesammenslåingene. Tønsberg og Nordre Follo heller i blå retning, mens Moss ser helt åpen ut.  




Min observante leser Finn-Erik Blakstad har pekt på at flere kommunesammenslåinger medfører endringer på min "topp 20"-liste over landets største kommuner. Oppegård og Ski slås sammen til Norde Follo, får 58 000 innbyggere og dytter Karmøy ut av liten.Tønsberg og Re slås sammen, får 55 000 innbyggere og skyver ut Arendal.  Og Moss og Rygge slås sammen, får 49 000 innbyggere og dermed ryker også Larvik ut.

Derfor bør jeg jo lage en analyse også av disse tre storkommunene, så er den:


Nordre Follo: Ski og Oppegård er jevnstore. Oppegård heller klart i blå retning, Høyre står meget sterkt her. Valgene i Ski er som regel jevne. I inneværende periode har Høyre ordføreren (Thomas Sjøvold) i Oppegård, støttet av Frp og KrF. Men Oppegård Frp har vært preget av stor uro der begge deres kommunestyrerepresentanter er fratatt sitt medlemskap og opptrer som uavhengige.  I Ski har Ap hatt ordføreren i Tuva Moflag og Hanne Opdan (etter at Moflag kom på Stortinget), etter en samarbeidsavtale mellom Ap, SV, MDG, Sp og V. Helblått kan ikke utelukkes i Nordre Follo, men antagelig må et Høyre-styre trenge støtte også fra ett av sentrumspartiene KrF og V, kanskje også begge. Kommer V i en vipperolle, så åpner det seg opp, men blå makt er det mest sannsynlige utfallet i øyeblikket.

Tønsberg: Klar tilbakegang for Høyre i Tønsberg sist. En noe uoversiktelig situasjon i bystyret ble løst ved at MDG inngikk et uvanlig samarbeid med KrF, Frp og H. Petter Berg (H) ble ordfører. En lokalmåling tidlig i år indikerte en forskyvning i blå retning. Helblått kan ikke utelukkes, men mer trolig er støtte fra KrF også nødvendig for fortsatt H-styre. MDG ligger i øyeblikket an til å miste sin vippeposisjon. Re er en Sp-bastion, og selv om innbyggerne der utgjør en relativt liten andel av velgermassen totalt i den nye kommunen, så vil disse utkantstemmene styrke Sp sin posisjon i Tønsberg, noe som kan øke deres muligheter for å overta MDGs vipperolle. Men favorittstempelet er blått.


Moss: MDG havnet på vippen etter valget i 2015 og valgte i likhet med i Tønsberg, å samarbeide med H, Frp, KrF og V, noe som sikret Tage Pettersen (H) fornyet ordførertillit. Men samarbeidet sprakk i løpet av perioden. Ifm. at Pettersen ble valgt inn på Stortinget og det skulle velges ny ordfører, så gikk MDG i stedet inn i en koalisjon med venstresiden, noe som ga Hanne Tollerud (Ap) ordførervervet. I Rygge er det også Ap som sitter med ordføreren i Inger-Lise Skartlien, støttet av V, KrF og Sp. Valget i nye Moss ser åpent ut. Både helblått og helrødt virker for langt unna, og dermed vil nøkkelen trolig ligge i sentrum. I så fall kan det bli avgjørende om det er "Rygge-modellen" eller "Moss-modellen" som danner utgangspunkt for samarbeidskonstellasjonene. Dras KrF og V mot høyre, så holder jeg en ørliten knapp på H-ordfører. Men her er det ca 50-50. 


Går alle disse tre kommunene i blå retning, så betyr det en topp 20-liste med 12-8 i blå favør. I så fall en markant dreining fra 14-6 rødt etter valget i 2015. Men mange av disse er jevne, og relativt små velgerbevegelser, kan utjevne bildet. 

Valget i Sverige 2018

Sverige-valget fikk fire vinnere: Sverigedemokratene, Vensterpartiet, Centerpartiet og Kristeligdemokratene. Mens Sosialdemokratene, Moderatene og Miljøpartiet tapte oppslutning.

Sd har tidligere blitt undervurdert på målingene, men det ble de ikke denne gang. 17-tallet var nok en viss skuffelse blant sympatisørene, men partiet er likevel en klar vinner av valget. Man har primært hentet sine nye velgere blant tidligere S- og M-velgere. Sds framgang er bred, men partiet gjør det best blant middelaldrende menn. Hele 32 prosent av svenske velgere sier partiet har den beste innvandringspolitikken. Men partiet er blitt noe mer enn et "ensaksparti", bl.a scorer man høyt på "lov og orden" og brukbart på velferdsspørsmål. Partiets "vippeposisjon" er ytterligere styrket, og de kan nå enten oppleve at andre partier kommer til dem for at de skal støtte dannelsen av en ny regjering og dermed styrke sin innflytelse, eller at de etablerte fortsetter å la vær og snakke med dem og dermed befester sin posisjon som anti-establishment-partiet, en posisjon de kan mobilisere ytterligere på inn mot neste valg. 

Kd kom som en kule gjennom valgkampen og havnet godt oppe på 6-tallet og ble dermed valgets positive overraskelse. Særlig har man hentet velgere fra M, men også S, Cp og L har mistet en del velgere til Kd. Partileder Ebba Busch Thor har gjort en strålende jobb, og særlig kan hennes sterke fokus på "sjukvård" ha slått positivt ut, KD scorer høyt på troverdighet der, kun S har nå høyere tillit enn Kd i den viktige saken blant velgerne.

Cp gjorde et valgresultat i tråd med forventningene på 8-tallet. Cp lå på 12-tallet i store deler av fjoråret, så i det lyset er det nok noe skuffende, men det er uansett klar framgang fra 2014-valget. 
 Særlig M har mistet velgere til Cp, men man har også rekruttert godt med velgere fra S, L og Mp. Cp gjør det best blant unge velgere og står også langt sterkere i storbyene enn deres norske navnesøster.

Vensterpartiet profitterte på sin på venstreopposisjon og fikk et resutat rundt pene 8 prosent. Dette var likevel noe under snittet av målingene, noe som kan tyde på at en del antatte V-velgere har falt ned på S når de har stått i stemmelokalet. Velgerutvekslingen med S har likevel vært klart positiv, sammenlignet med 2014-valget. Også Mp har mistet velgere til V. Partiet har sin styrke blant unge kvinner. "Velferdsprofitører" og likestilling er områdene partiet scorer best på.

Sosialdemokratene fryktet et resultat rundt 24-25 prosent. Derfor er nok mange i deres rekker tross alt lettet over at man "bare" falt ned til 28 fra 31 sist. Resultatet er like fullt partiets svakeste i moderne tid. Særlig er velgerovergangene til Sd tunge å svelge. Partiet taper sakstillit på de fleste felt, og der ligger nok også hovedforklaringen på nedgangen, koblet sammen med regjeringsslitasje.

Moderatene gjorde det noe bedre enn målingene indikerte og fikk et resultat rundt 20 prosent. Partiet kan ha plukket opp en del av de usikre borgerlige orienterte velgerne som falt ned på trygghet som sentral faktor for sin stemmegivning. Likevel er dette en klar tilbakegang målt mot 2014-valget. Særlig har man mistet velgere til Sd, men M har også et klart negativt bytteforhold til alliansepartnerne Cp og Kd. Partiet nyter høy tillit på klassiske gode høyre-saker som skatter og økonomi, men sliter tyngre på nye sakskompleks som miljø og innvandring. Det er også påfallende at man, i motsetning til sitt norske søsterparti, sliter tungt med å oppnå høy tillit på skole.

Miljøpartiet ble straffet for sin regjeringsdeltakelse og klarte såvidt å berge seg over sperregrensen. Nok en gang overvurderte målingene partiet. Mp mistet velgere til S og V, men også Cp forsynte seg av tidligere Mp-velgere. Partiet har kun troverdighet på mijøfeltet blant svenske velgere, og dette ensakspreget kan ha blitt for smalt for å oppnå framgang ved årets valg. 

Liberalerne lå omtrent på stedet hvil på 5-tallet, mens Feministisk Initiativ som var et friskt pust sist, gikk på en stor smell i år.     

Det ligger an til 144 mandater for den rødgrønne blokken og 142 for den borgerlige Alliansen. Sd har 63 mandater inne. Men vi må vente på opptellingen av "onsdagsstemmene" der svensker bosatt i utlandet utgjør en sentral del for det endelige resultatet. Tradisjonelt ligger stemmefordelingen av disse tett opptil den øvrige stemmefordelingen, men Moderatene pleier ofte å gjøre det litt bedre enn snitt, og Sosialdemokratene litt svakere, så vi kan ikke utelukke en liten mandatforskyvning som kan endre bildet.

Begge regjeringspartiene S og Mp gikk altså markert tilbake, men den rødgrønne blokken er, hvis dette står seg, fortsatt hårfint størst og dermed er det naturlig at statsminister Løfven sitter inntil han eventuelt blir nedstemt. Det kommer trolig til å skje, og Alliansen vil nok prøve å danne regjering. Men det er tvilsomt om Sd kan støtte en slik dannelse, og regjeringen risikerer å få flertallet i mot seg allerede på budsjettet. Så enten må Alliansen spise noen kameler og begynne å snakke med Sd, eller så må man tenke blokkoverskridelser.

Særlig sitter Cp og L med en nøkkel i "regjeringsfrågan" der de trolig må velge det minste av to onder: Enten ta Sd litt inn i varmen, eller søke støtte i retning S. Løfven vil lokke dem over på sin side ved å snakke om at blokkpolitikkens tid er over osv, men jeg tror et S-samarbeid sitter for langt inne hos begge.

Utfallet kan fort bli en ren M-regjering, eller M+Kd, støttet av Cp, L og til dels Sd. Men her er det mange muligheter..

Miljøpartiet lever farlig

De rødgrønne har fortsatt et lite overtak i Sverige. Men ryker Miljøpartiet under sperregrensen og er Sverigedemokraterna undervurdert? 

Målerne har nå gjort sitt, og snart erstattes målinger av faktiske stemmer fra svenske velgere. Tendensen den siste uken har vært at den borgerlige alliansen haler litt innpå de rødgrønne, men fortsatt leder de rødgrønne med rundt et par prosentpoeng. Differansen er derfor ikke størrre enn at det er åpent hvem av blokkene som blir størst, men de rødgrønne er visse favoritter.

Et spenningsmoment som har dukket opp de siste dagene er om Miljøpartiet faktisk vil klare sperregrensen på fire prosent. Faller de under, så blir de borgerlige større i antall mandater. I øyeblikket ligger partiet på rundt fem prosent på snittet av de siste målingene. Med tanke på at partiet ofte overvurderes, er dette langt fra trygg margin ned. Kanskje må partiet sette sin lit til at særlig Socialdemokraterna-sympatisører ser denne faren og støttestemmer på Mp. Liberalerne og Kristendemokraterne overvurderes også gjerne, men begge bør ha såpass margin ned til 4 blank at sperren holdes fra livet.
   
Spriket er også stort om nivået på Sverigedemokraternas oppslutning. Det er en tendens til at webmålinger har Sd langt høyere enn ordinære telefonmålinger. Kan forklaringen ligge i at velgerne deres i større grad tør å si at de vil stemme Sd når de kan svare på web framfor til en person i telefonen? Sd ble klart undervurdert ved forrige valg, og kan bli det igjen. Man skal heller ikke se bort i fra at SVTs merkelige manøver etter den siste partilederdebatten der statskanalen tok avstand fra partileder Åkessons uttalelser, kan virke mobiliserende.

Jeg tror det svenske valget ender omtrent slik:
S 25,8
V 9,2
Mp 4,1

M 18,1
C  8,7
L 5,0
Kd 4,8

Sd 21,4

I så fall får vi et utfall i sjiktet 39-37 i rødgrønn prosentfavør, og en mandatfordeling der de rødgrønne får 6-7 mandater mer enn de borgerlige. Men ingen av blokkene vil være nærheten av noe flertall fordi Sd med sine minst 70 mandater blokkerer muligheten.

Det betyr et klart svekket mandat for S+Mp-regjeringen, noe som kan medfører at M sonderer muligheten for å overta i ettervalgsforhandlingene, enten i spann med resten av Alliansen, eller at Alliansen slår sprekker og vi får en M+Kd-variant eller M+Kd+L - støttet av Sd. Jeg tror Sd på et eller annet vis forsøkes tas inn i varmen som et støtteparti, men slike forhandlinger blir svært krevende fordi både C og L har vært så bastante i sin motstand.

Bryter samtalene sammen på borgerlig side, så er det også mulig at Løfven-regjeringen blir sittende, særlig hvis den rødgrønne blokken blir størst.

Sverige står foran noen uhyre interessante dager og uker som fort vil kunne skrive seg inn i den politiske historien med stor skrift.