Effektene av Valgovutvalgets forslag

Valglovutvalgets flertall foreslår å senke sperregrensen til tre prosent og moderere utkantfavoriseringen. I tabellen nedenfor har jeg tatt utgangspunkt i partienes snittnivåer for mai og sammenlignet mandatutfallet dette gir i dagens ordning, med valglovutvalgets forslag.

  

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Mai	3,9	6,7	26,0	13,9	4,8	3,6	3,1	27,0	9,5
Mandater	2	12	48	26	9	3	2	50	17
Ny valglov?	6	11	44	25	8	6	5	48	16
Differanse	+4	-1	-4	-1	-1	+3	+3	-2	-1

Som vi ser vil Valglovutvalgets flertallsforslag, naturlig nok, særlig påvirke mandatuttellingen til de partiene som ligger mellom tre og fire prosent. I øyeblikket er det Rødt, KrF og V. Til sammen ville disse partiene fått ti mandater ekstra med den foreslåtte modellen. De resterende seks partier ville alle tapt mandater. Ap ville fått størst tap med -4. Blokkbalansen ville endret seg med tre mandater i favør de borgerlige, fra 97-72 rødgrønt til 94-75.

Denne lille regneøvelsen kan gi en pekepinn på hvordan partiene kommer til å forholde seg i stortingsbehandlingen som etter hvert kommer etter at innstillingen er sendt på høring. Min tommelfingerregel mht. partipreferanser og valgordning er at de ofte taler for ordningen de selv tjener på. Selv om de selvsagt forsøker å finne prinsipielle argumenter for synspunktene. 

Partiene argumenterer ut i fra egeninteresse?
Holder dette stikk, så vil vi trolig se at det sitter langt inne for store partier som H, Ap, Frp og Sp å senke sperren. Mens småpartiene KrF, SV, MDG, V og R vil gå inn for dette. Partier som står sterkest i kretsene som er favorisert via arealfaktoren; Ap og Sp, vil neppe gå inn for å fjerne faktoren. Mens H, V, Frp, MDG og Rødt vil argumentere for fjerning.

Partiene som står sterkest blant de unge; V, MDG, SV, Rødt, vil gå inn for 16 års stemmerettsalder. Mens partier som står sterkere blant eldre; Ap, Frp, KrF, H og Sp vil motsette seg det. Personvalg er mer åpent. Partier med sterk partiorganisasjon, som Ap, vil trolig motsette seg dette mest.  
 
Status quo?

Flere av de foreslåtte endringene vil kreve Grunnlovsendring. Det fordrer to tredels flertall. Dermed må man søke brede kompromiss.

Det kan bety at vi ender opp nært status quo.  


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 9/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også vurderinger av hovedmomentene i Valglovutvalgets forslag. 

Puslete valgreform

Den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:
1. Samsvar mellom stemmer og mandater.
2. Styringsdyktighet.
3. Tilgodese utkantstrøk.

Samsvaret mellom stemmer og mandater blir forsøkt sikret gjennom forholdstallsvalg. Dvs. at det velges inn representanter fra ulike partier i valgdistriktene ut i fra deres respektive stemmeandeler, ikke bare fra det partiet som får flest stemmer (flertallsvalg) slik man for eksempel praktiserer i USA og Storbritannia. I tillegg har vi en ordning med utjevningsmandater med sperregrense på fire prosent som sikrer at alle partier som kommer over dette nivået, får en noenlunde lik representasjon.

Sperredivisor
Styringsdyktighet søkes ivaretatt ved en høy terskel for å komme inn på Stortinget. Særlig i folkefattige valgdistrikt som Aust-Agder og Sogn og Fjordane må et parti ha høy oppslutning (minimum 14-15 prosent) for å vinne distriktsmandat. Men også i folkerike Oslo og Akershus nytter det ikke med et par prosent, partiene må godt over tre og kanskje endog helt opp i mot fire prosent. Dessuten er beregningsmetoden for mandater (St. Lagüe) laget slik at den favoriserer store partier, på bekostning av små, ved at første delingstall er 1,4 og ikke 1 («sperredivisor»).

Utkantstrøk tilgodeses via en arealfaktor der hver kvadratkilometer i våre 19 valgdistrikt teller 1,8 poeng. Dette favoriserer velgere i store og folkefattige distrikt som Finnmark og Nord-Trøndelag, mens velgere i små og folkerike distrikt som Vestfold, Oslo og Akershus taper på ordningen.

En velger, en stemme, en verdi
Disse tre hovedprinsippene står i strid med hverandre. Valgordningen er derfor et kompromiss mellom ulike hensyn. Slik de fleste politiske vedtak er. En reform må søke å prioritere opp det viktigste og prioritere ned det andre. Det viktigste, etter mitt syn, er å sikre et bedre samsvar mellom stemmegivning og representasjon.

«En velger, en stemme, en verdi» er hovedprinsippet som valgordningen vår bør tuftes på. Det betyr at vi bør skrote arealfaktoren. Vi bør ha færre valgdistrikt. Og vi bør endre mandatberegningsmetoden som tar fra de små og gir til de store. Vi har hatt altfor mange uheldige valgutfall til å la være og gjøre noe. Det stod 95 000 velgere bak ett mandat for MDG i 2017 og kun 15 000 velgere bak ett mandat for KrF. Det stod 36 000 innbyggere bak ett mandat i Akershus. Og kun 15 000 i Finnmark. De partimessige og geografiske skjevhetene er altfor store.

I 2017 var det flere velgere som stemte på de rødgrønne partiene enn de borgerlige. Likevel ble det borgerlig stortingsflertall og borgerlig regjering. I 2005 og 2009 var det stikk motsatt, da stemte flere velgere borgerlig enn rødgrønt. Likevel ble det rødgrønt flertall på Stortinget og rødgrønn regjering.

I dag la Valglovutvalget fram sine forslag til nytt valgsystem. Hovedinntrykket er at utvalget i overveiende grad dessverre er godt fornøyd med den valgordningen vi har. Ingen sterke grep foreslås foretatt. Flertallet ønsker å beholde:

- 19 valgkretser
Dermed vil man bryte tradisjonen fra 1953 om at valgkretsene våre følger fylkesgrensene, og skape et slags fjerde forvaltningsnivå. Dette er uheldig. Velgerne som stemte etter de nye fylkesgrensene ved fylkestingsvalget i fjor skal altså tilbake til de gamle kretsene igjen i neste år. Og deretter til tilbake til de nye i 2023 og så til de gamle i 2025. Osv. De sammenslåtte fylkespartiene må dermed operere med noen slags underavdelinger i sine fylkeslag som følger de gamle mønstrene, med de potensielle interne maktkamper som der kan ligge innbakt.
Jeg merker meg imidlertid at utvalgets flertall var knapt; 10 av 18. De øvrige 8 medlemmene ønsker seg 11, 12 eller 13 valgkrets, litt avhengig av om de vil dele opp Viken og Troms og Finnmark eller ikke.

- 169 representanter
Antallet stortingsrepresentanter har stort sett steget gjennom vår historie, tiden er etter mitt syn moden for å tenke reduksjon. Backbenchere på Tinget har vi mer enn nok av.

- Første delingstall 1,4
«Sperredivisoren» 1,4 ønskes beholdt med stort flertall. Kun 4 av 18 utvalgsmedlemmer kan tenke seg å senke den til 1,2. Ingen tar dessverre til orde for nøytrale 1,0.

- Papirvalg
Fortsatt skal velgerne flokke seg sammen i store ansamlinger, stå i kø og putte papirsedlene i urnen på valgdagen. Det er forstemmende at vi har et så gammeldags valgsystem og at vi endog skal holde oss med dette i årene som kommer også. Dagens Korona-situasjon bør ha demonstrert for all verden at dette bør tilhøre fortiden. Mobiltelefonen er for lengst oppfunnet, og det bør snart valgordningen vår også ta inn over seg. E-valg er åpenbart framtiden.     

Valglovutvalget ønsker også noen justeringer:

- Senke sperregrensen for tildeling av utjevningsmandater fra fire til tre prosent.
Det øker proporsjonaliteten for partier som havner mellom tre og fire prosent, men gjør ingen ting med skjevfordelingen av partier som havner fra 2,9 og nedover.

- Fjerne arealfaktoren
At det snodige poengsystemet med 1,8 poeng pr kvadratkilometer i valgkretsen foreslås tatt bort, er gledelig. Men man ønsker å erstatte dette med en ordning der først alle 19 valgkretser skal få ett mandat hver. Og deretter skal de resterende 150 mandatene fordeles ut i fra innbyggertall, men med den begrensning at ingen kretser skal ha under fire mandater totalt.

I sum gir dette en viss reduksjon i den geografiske skjevfordelingen av mandater, men fortsatt vil det være overrepresentasjon av velgerne i Finnmark, Nord-Trøndelag, Sogn og Fj, Hedmark og Troms og underrepresentasjon av velgerne i Oslo, Akershus, Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag.


I tillegg ønsker man å innføre stemmerett for 16-åringer (men kun ved lokalvalg) og øke innslaget av personvalg til Stortinget ved at velgerne gis større mulighet for å påvirke kandidatrekkefølgen og dermed hvem som kommer inn på Tinget.

For svake forslag
Endringsforslagene går i sum i riktig og mer proporsjonal retning, men de er for svake. Endringene vil nok bli ytterligere vannet ut gjennom en stortingsbehandling som må søke et bredt kompromiss der hvert parti erfaringsmessig i praksis argumenterer for syn som tjener dem selv.

Dermed ender vi da opp med en valgreform som blir for puslete og som ikke evner å prioritere det viktigste. Da nytter det ikke å slå oss på brystet og si at den norske ordningen er god.

Valgordningen er på langt nær god nok.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 9/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder dypere vurderinger av hovedmomentene i Valglovutvalgets forslag, samt ser litt på mulige effekter av forslagene. 

Stabile KrF

KrF har ligget stabilt i sjiktet 3,5 - 4 prosent i tre år. Det er helt åpent om de klarer sperren i 2021.  

Oppslutningen om KrF har vært stabil gjennom de snart tre årene som har gått siden forrige stortingsvalg. Med tanke på alt partiet har vært igjennom, så er det forbløffende at KrF svinger såpass lite. Retningsvalget høsten 2018 påvirket i liten grad oppslutningen. Det kan tolkes som et uttrykk for at partiet er nede på «grunnfjellet» og at man har et gulv rundt tre prosent.

Data om velgeroverganger er beheftet med stor usikkerhet for såpass små partier som KrF. Men valgundersøkelsen 2017 indikerte høy lojalitet blant velgerne (ca tre av fire holdt fast ved KrF) og netto tap til Sp og Frp. Samt en viss utveksling av velgere med H og Ap. I tiden etter har Sp blitt en enda mer brysom velgerkonkurrent.

KrFs klarere plassering på borgerlig side nå enn i 2017, kan bety at partiet har bedre muligheter til å hente velgere hos Frp og H, men samtidig lavere potensial hos Ap og Sp. Men bildet mht. Sp er ikke helt entydig fordi det der også finnes velgere med blå preferanser. Et interessant spørsmål vil være om KrF, relativt sett, kommer til å styrke seg i sine kjerneområder i Sør-Vest, og svekke seg i de rødere delene av landet. Kanskje kan det blå retningsvalget demme bedre opp for lekkasjer til De Kristne. Det er mulig for KrF å hente noen velgere derfra, selv om antallet er begrenset (PDK fikk 8 700 stemmer i 2017).

Vinnersaken
Familiepolitikken er KrFs vinnersak, men man har tapt posisjon også her. I partiets siste glanstid rundt årtusenskiftet, sa nesten halvparten at KrF hadde best familiepolitikk. Nå sier om lag en av fem det samme. Det er likevel et bra nivå til et så lite parti å være. Økende oppmerksomhet om familien i dagens krisesituasjon, kan kanskje hjelpe dem.

KrF har også et visst potensial på helse og omsorg, men partiet opererer der i skyggen av de to store «helse og omsorgs-partiene» Høyre og Ap, og må nok primært søke å utvide sin nisje på feltet. Den aktuelle kampen mot liberalisering av bioteknologiloven kan være en god sak for partiet, særlig i Sør-Vest. Men Frps regjeringsfrigjøring har redusert KrFs sjanser for politisk gjennomslag her.

Taktisk stemmegivning?
Ett blåere KrF kan muligens «ta en Venstre» og nyte godt av taktisk stemmegivning fra Høyre-velgere som ønsker maksimere sjansen for borgerlig valgseier. Samtidig sitter nok en stemme på KrF lenger inne enn en stemme på Venstre for de fleste H-folk. Så potensialet er noe begrenset.

Det er klar overvekt av kvinner blant KrF-velgerne, kun SV har større kvinneovervekt. Ca en tredel av velgermassen deres er i aldergruppen 60+. Aldrende velgere er, naturlig nok, en utfordring på sikt fordi tiden der de faller fra, rykker stadig nærmere. På den annen side er eldre velgere mer stabile og møter i større grad opp på valgdagen enn yngre. Partier som Ap, Frp, H og Sp har omtrent den samme aldersprofilen som KrF, så det er en myte at KrF har et utpreget «aldersproblem». Ca. en tredel av KrFs velgere er under 40 år.

   Tegning: Egil Nyhus

50-50 om KrF klarer sperren
Hovedspørsmålet på kort sikt er om KrF klarer å holde sperregrensen på fire prosent fra livet i 2021. Det er helt åpent. Så lenge partiet befinner seg langt oftere under enn over på målingene, så virker sannsynligheten størst for at partiet ikke klarer det. Men KrF har et mobiliseringspotensial som er tilstrekkelig til at jeg pr i dag vurderer sjansen til omtrent 50-50. En blanding av partiets egen dyktighet og velgerkonjunkturer, vil avgjøre. Partiet har en svært høy andel medlemmer av sine velgere, det er en force.

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 8/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også vurderinger av valgkretsene i Agder, inklusive hvilke kandidater som ligger best an til å komme inn på Stortinget 2021-25.

Mer nasjonalisme! Eller?

Krisen gir økt fart på nasjonaliseringen. I Norge og internasjonalt. Men globalisering bør ikke avskrives. Hverken i USA, Brasil, Telemark eller Vestfold.

17. mai står for døren. I en tid der myndighetene i stor grad har stengt grensene. Staten har tatt sterk kontroll. Vi borgere har byttet vår frihet mot sikkerhet for vår helse. Nasjonalstaten har trådt fram, vist sin kraft ved å være vår garantist for trygghet. Vi har, kanskje noe overraskende, både akseptert og endog applaudert den autoritære stat.

Norge først
Situasjonen har skapt rom for sterkere nasjonale argumenter: Vi bør bli mer selvhjulpne. Produsere mer av maten vi spiser selv. Lage legemidler. Bedre smitteberedskapen. Pumpe mer motsykliske penger inn i økonomien for å hjelpe bedrifter og ledige forbi krisen. Politikernes viktigste oppgave er å finne løsninger som gagner interessene til norske innbyggere. Når krisen rammer, må vi ha stat, mat, medisiner, helsesystem og penger å stå i mot med.

Tegning: Egil Nyhus

Å sette egen nasjon først, er ikke noe nytt fenomen. Det var en viktig strømning i velgermassen også før Korona. Med presidentvalget i USA og Brexit i 2016 som to av de fremste eksemplene. Her hjemme har særlig Sp dekket det økte velgerbehovet for norske verdier. Sps framgang har flere årsaker, men dette trekket har hjulpet dem. «Kjøp norsk!», prediker Vedum. Regjeringsposisjon har temmet Frp her, men ny opposisjonstilværelse gir økte muligheter. Flere Frp-representanter har gått på barrikadene for å bære sin Norge-pin denne uken. Et symbolsk signal som vi sikkert vil se mer av også i reell politikk.


Global krise, global løsning
Globalistene kan komme enda mer på retur post-Korona. Det nære; hjemmet vårt, familien vår, lokalsamfunnet, vår nasjon, Norge blir viktigere. Det som er lenger borte; nabolandet, utlandet, det internasjonale, EU, FN, WHO blir underordnet. Nasjonaliseringen vinner fram.

Men bildet er ikke entydig. For krisen er jo global. Den forsterker vår avhengighet av hverandre. Viruset spredte seg raskt fra land til land. Vi må finne løsninger som fungerer og som også sprer fra land til land for å stoppe det. Vi er avhengig av å utveksle erfaringer og kunnskap med hverandre. Avhengig av forskning på tvers av landegrensene.

Verdens stater søker i stor grad å løse krisen nasjonalt. Løsningene varierer. Noen land får det bra til, andre sliter tungt. Det er sikkert mulig å la alle land seile sin egen sjø, men det er dårlig politikk. For løsningen er også på tvers av landegrenser. I Europa har vi bl.a. sett hvordan land som Østerrike, Tyskland og Sveits effektivt tok i mot og behandlet pasienter fra land der kapasiteten var sprengt. Finner ett land en god løsning på testing, sporing og isolering, er det fint at andre land lærer av dette. Gjør ett land noe mislykket, så trenger ikke andre land gjenta samme feil. Klarer man å utvikle en virkningsfull og trygg vaksine, så er det avgjørende at vaksinen deles globalt.


Balanse
Politiske løsninger vil derfor, nå som før, handle om å finne den gode balansen. Der hoveddiskusjonen vil være hvor balansen bør ligge mellom det nasjonale, regionale og globale. Selv den mest ihuga nasjonalist vil trolig erkjenne at en smule internasjonalt samkvem er en god ide. Den sterkeste globalist, vil kunne vedkjenne seg at visse nasjonale rammer er nødvendig. Nasjonalistene har nå fått mer ammunisjon på kort sikt, men globalistene er ikke ute av bildet. Det store flertallet finnes jo som kjent et eller annet sted i mellom her.

Men frontene mellom ytterpunktene kan bli sterkere.

               

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 7/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også vurderinger av valgkretsene Vestfold og Telemark, inklusive hvilke kandidater som ligger best an til å komme inn på Stortinget 2021-25. . 

Frp sliter

Norge gjenåpnes gradvis. Kritikken mot håndteringen vokser, men Høyre befester sin sterke posisjon. Frp trøbler og kan bli stående uten representasjon fra Innlandet.

Folk har i hovedsak sluttet opp om de strenge og inngripende tiltakene som regjeringen har besluttet i de spesielle to månedene vi nå har lagt bak oss. Det viser at tilliten til myndigheter og vårt politiske system er høy, selv om inntrykket ofte er det motsatte.

Opposisjonen har lagt uenighet til side og fokusert på konsensusorienterte løsninger. Men i takt med fallende smittetall, færre døde og store samfunnskonsekvenser, øker de kritiske røstene: Var tiltakene unødig sterke? Varte de for lenge? Var nedstengingen av barnehager og skoler faglig begrunnet? Bedriver regjeringen et slags informasjonsmonopol ved først å ta avgjørelser, deretter legge ut info om grunnlaget og unngå et fritt og kritisk ordskifte?

Opinionsmessig trer ett Korona-trekk fram som det sterkeste; Høyres frammarsj. Også Ap har gått noe fram, men langt mer beskjedent. MDG, Sp, Rødt og Frp har gått tilbake. Særlig har Frp problemer, partiet har sågar innledet mai med målinger under tosifret oppslutning.

Tegning: Egil Nyhus

Frexit-effekten avtok raskt
Det føles fjernt nå, men januar 2020 var historisk i norsk politikk. Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp opplevde at de ga mer enn de fikk. Hjemhentelsen av IS-kvinnen og hennes to barn ble utløsende, men «Frexiten» må ses i lys av det grunnleggende.


Dette er utdrag fra mitt analysebrev nr 6/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne utgaven, og lese mer om Frps strategi, dilemma og situasjonen i Hedmark og Oppland, så er det 30 kr.

Frps «frigjøring» slo positivt ut i opinionen. Partiet løftet seg fra 10-tallet til et nivå jevngodt med partiets 2017-valg på 15 prosent. «Frexit-effekten» var 4-5 prosentpoeng. Frp økte sin lojalitet kraftig, var i ferd med å tette lekkasjene til Sp og hente godt med velgere fra Høyre.

Så kom Korona. Frp ble mer usynlige og falt tilbake til nivået de var på før uttredenen av regjeringen, og er nå endog i ferd med å falle videre. Man sliter igjen med synkende lojalitetsnivå og økte lekkasjer til Sp og Høyre. Partiet klarer ikke å løfte sine beste saker: Innvandring, samferdsel og skatt. I den rekkefølgen. Agendaen har dreid i favør de styrende.

                                                                                     

 
 
Krise-dårlige Frp?
Frp har ingen god «krisehistorikk». Det gikk utfor under finanskrisen. Partiet hadde eventyrlige 30 prosent inne sommeren 2008, men falt gradvis tilbake gjennom høsten og fikk under 23 prosent ved 09-valget. Velgermarkedet for systemkritikk ble svekket, behovet for god styring og trygghet økte. Det gikk også dårlig etter terroren 22. juli 2011, partiet falt markant gjennom sensommeren og gjorde et svakt lokalvalg samme år på drøyt 11 prosent.

Og det går dårlig nå. Så det kan være grunn til å spørre om Frp er et parti bare for gode tider. Det er en forhastet slutning, agendaen avgjør. Under flyktningkrisen 2015-16 viste Frp evne til å styrke seg i krisetid. Mye fordi det var en krise som, etter hvert, ga god uttelling for partiets restriktivitet i innvandring- og flyktningspørsmålet. Partiet vokste og kom i mål i 2017 med et bra valgresultat, det bidro til at Solberg-regjeringen fortsatte.


Dette er utdrag fra mitt analysebrev nr 6/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne utgaven for å lese mer om Frps strategi, dilemma og situasjonen i Innlandet, så koster det 30 kr. 

Uavgjort i Akershus?

Velgerne verdsetter regjeringens Korona-håndtering og har løftet Høyre fra 19 til 26 prosent. Høyre er dermed for tiden landets største parti. Et fornyet borgerlig flertall ved Stortingsvalget 2021 har rykket litt nærmere. Men regjeringspartnerne KrF og V sliter fortsatt under sperregrensen på målingene. Og Frp har betalt for deler av Høyres framgang. I sum har de fire borgerlige nå 74 stortingsmandater inne på mine beregninger, basert på snittet av de siste målingene. Det rødgrønne forspranget er halvert, men de borgerlige mangler fortsatt 11 av de 85 mandatene som gir flertall.

Skal borgerlig side lykkes ved valget neste år, så må de vinne Akershus. Høyre og Venstre står klart sterkere her enn landssnittet pga. markant oppslutning i Asker og Bærum og til dels Follo. I 2017 ble fordelingen av de 16 distriktsmandatene H 5, Ap 5, Frp 3, Sp 1, SV 1 og V 1. Altså 9-7 i borgerlig favør. I tillegg tok H utjevningsmandatet. Ap plukket sistemandatet (Tuva Moflag), men også Frps tredje mandat (Kari Kjos) kom inn med forholdvis liten margin.

Mandatfordelingen på valgdistriktene justeres neste år. Befolkningsøkningen medfører at Akershus får to flere mandater. Dermed vil det være 18 distriktsmandater, pluss ett utjevningsmandat, å kjempe om. Et valg i dag kunne gitt Høyre seks mandater. Ap ligger an til å beholde sine fem. Frp står i fare for å miste sitt tredjemandat og stå igjen med to. Både SV og V kan beholde sitt ene mandat. MDG ligger også inne med ett, mens Sp kan øke til to mandater. Blokkmessig vil i så fall stillingen endres fra 9-7 borgerlig til uavgjort 9-9.  Utjevningsmandatet er da holdt utenfor.

Hvordan blir Akershus-benken 2021-25 seende ut? Det kan bli vrient å slå seg inn på Aps topp fem hvis både Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Nina Sandberg, Åsmund Aukrust og Tuva Moflag går for gjenvalg. Tonje Brenna er et godt navn, men Romerike får neppe tre av fem øverste plasser.

Også Høyre-trioen Jan Tore Sanner, Tone Trøen og Henrik Asheim virker som sikre kort. Så er spørsmålet om Nils Aage Jegstad går for gjenvalg, Anne Kristine Linnestad eller Thomas Sjøvold er mulig Follo-erstatter. Turid Kristensen kan beholde sin 5. plass. Hårek Elvenes er potensiell sjettemann, men sterke folk som Paul Chaffey eller Lene Conradi kan kanskje melde seg på.

Anne Beathe Tvinnereim kan bli nominert som nr 2 på Akershus Sps
liste. Det kan gi stortingsplass

Hans Andreas Limi og Himanshu Gulati kan få reprise som toppduo for Frp.  Liv Gustavsen er et mulig navn på tredjeplass. Lone Kjølsrud eller Tom Staahle kan være jokere. Abid Raja og Solveig Schytz er trolig toppduo for Venstre igjen. Nicholas Wilkinson favoritt i SV. Sigbjørn Gjelsvik ligger godt an for Sp. Martha Tærud var nr to sist, neste år kan det bli Anne Beathe Tvinnereim (bildet). Lillestrøms varaordfører Thor Christian Grosås er et alternativ om man omgår "ordningen" med annenhver mann og kvinne.

Kristoffer Robin Haug er et trolig førstevalg i MDG, med Kristin Antun som mulig utfordrer. Ida Lindtveit Røse tapte nominasjonskampen mot Ingunn Ulfsten i KrF sist, men kan ta førsteplassen nå. Det blir interessant om Kristin Walstad eller Lars Salvesen kan utfordre henne. Silje Kjosbakken tar nok førsteplassen i Rødt.
 
Korona-håndteringen har økt sjansen for borgerlig seier, men de er avhengig av mer oppdrift i det drøye året som gjenstår. For uavgjort 9-9 i Akershus er et sikkert tegn på rødgrønn valgseier.

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 5. mai 2020. 

Ønsker du å abonnere på mitt analysebrev som kommer hver fredag? Vipps 300 kr til 92237487 og oppgi din e-post-adresse, så får du et halvt år med ferske analyser rett i din innboks. Øker du beløpet til 500 kr, så får du analyser i ett år framover. 

Høyre størst

Høyre er nå landets største parti. Det rødgrønne forspranget er halvert, men er fortsatt stort. Valgoppgjørene i Østfold og Buskerud ser jevne ut.  


Pågripelsen og siktelsen av milliardæren Tom Hagen for drapet på kona Anne-Elisabeth Hagen preget ukens mediebilde. Helseminister Bent Høies takketale til ungdommen vil likevel huskes. Mange synes den var rørende, med stor spredning i sosiale medier.

De siste målingene har forsterket opinionsbildet vi har sett «etter Korona»: Velgerne verdsetter regjeringens håndtering. Høyre nyter godt av «styringseffekt» i krisetid. April-snittet viser framgang på hele sju prosentpoeng sammenlignet med mars-målingene «før Korona».

Tegning: Egil Nyhys

Ap så også ut til å profitere som «styringsparti», men framgangen har stoppet og partiet må se seg forbigått av Høyre. Sp har opplevd en tilbakegang på tre prosentpoeng i denne perioden, men ligger fortsatt høyt over sitt valgnivå fra 2017. Også MDG, Rødt og Frp har måttet tåle merkbar tilbakegang. Mens SV, KrF og V i hovedsak ligger på status quo. Jeg merker meg likevel at det har lysnet litt for KrF, partiet nærmer seg sperregrensen nedenfra.

 

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Valg 2017	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2
Mars 2020	4,4	7,7	24,3	17,1	5,9	3,4	3,1	19,0	13,1
April	3,6	7,3	24,9	14,4	4,5	3,6	3,0	26,0	11,5

Ap-kritikk
Arbeiderpartiet har gjort forsøk på å komme på offensiven de siste dagene. Retorisk ser vi nå en dreining fra konsensus og samhold om krisetiltak, til økende vekt på hva som kunne vært gjort annerledes. Både partiets helsetopp Ingvild Kjerkhol og partileder Jonas Gahr Støre har rettet krass kritikk mot manglende beredskapsplaner.

De mener at de strengeste «slå ned»-tiltakene kunne vært unngått hvis Norge hadde vært bedre forberedt. Det kan være ledd i en strategi der oppmerksomheten nå i større grad skal rettes mot samfunnskonsekvensene i form av mange ledige og permitterte, svekket næringsliv og økte utfordringer for sårbare barn og familier. Og dermed slå sprekker inn i det dominerende bildet av at den norske «slå ned»-strategien har lyktes godt, i betydningen få smittede og døde.      

Dette er et utdrag fra mitt nye analysebrev 5/2020. Ønsker du tilgang til hele dagens brev, så Vippser du 30 kr til 92237487 og oppgir din mailadr. Vil du abonnere på ukebrevet som kommer hver fredag, så koster det 300 kr for halvt år og 500 for helt.