Solveig Grødem Sandelson, debattleder i Stavanger Aftenblad, gir avisens lesere en aldri så liten kronikkteaser i dag... Har klippet og limt den inn nedenfor:
DU HAR NOK fått det med deg nå. Akkurat som eg. At Karita Bekkemellem har skrive bok, at faren var alkoholikar, at ho sleit med spiseforstyrringar, har prøvd å ta livet sitt, og at ho syns statsministeren var ein feig og unnvikande sjef då ho trengde han som mest. Dessutan har me vel fått nyss om at tidlegare statsråd frå same parti, Bjarne Håkon Hanssen, nå skal sko seg på alt han fekk vita og dei han lærte å kjenna som statsråd, i det nye PRfirmaet sitt. Det er forresten bare å
bla to sider lenger fram i avisa du les nå, for å bli heilt oppdatert.
At Märtha trur på englar, er vel heller ikkje noko å skriva heim om lenger – ho har nettopp skrive bok om det sjølv. Og dessutan målt auraen til Fredrik Skavlan i beste sendetid, som det heiter, og fortalt at ho trur nok på spøkjelse også.
Det var vel veka her heime. I alle fall viss me legg til svineinfluensavaksinefokuset, som alle norske mediehus var skeptiske til for litt sidan. Denne veka har me alle vore skeptiske til at den ikkje kjem fort nok, skeptiske til for få vaksinar, vaksinar til feil folk, til toppleiing i staden for operativt helsepersonell, til friske som pressar seg forbi risikosjuke, til legekontor som ikkje heilt veit korleis dei skal handtera rushet, sjølv om
dei vel må ha ant at noko var i gjære, til sjølve viruset som kanskje har utvikla både horn og hale før det inntok akkurat vårt land.
Nå kan me vel begynna på neste veke? Over helga kan du her på debattsidene i Aftenbladet lesa statsvitar og far Svein Tore Marthinsen sine tankar om barnehage
eller ikkje. For sonen sin, som snart rundar eitt år. Han skriv om sosialisering, samarbeid og språkopplæring. Om støynivå og vaksenkontakt og sjukmeldingar og
mange barn på få kvadratmeter. Statistikaren veit også kor mange
av dei 270.000 barnehagebarna i Norge som er i barnehagen 40 timar i veka eller meir. Kan du gjetta kor mange det er? Men viktigare – kva meiner du? Statsministeren
meinte i 2005 at dei som ikkje valde barnehage, valde feil. Den nye kunnskapsministeren, Kristin Halvorsen, meiner kontantstøtte er å lønna det motsette av det som er best, både for samfunnet og for enkeltmenneska. Skal staten styra
kva som er best for barna våre? Eller skal staten subsidiera alle som
er saman med barn på dagtid, anten dei er offentleg tilsette i barnehagar
eller heimeverande foreldre? Og kan me ta den debatten utan å trekkja dei andre sine motiv i tvil, eller lesa alle argument som personangrep på oss som foreldre?
Kva Marthinsen vel, kan du lesa om på måndag.
lørdag 31. oktober 2009
Hvorfor går det nedover med Frp?
I juli lå Frp i snitt på 27,5 prosent på meningsmålingene. Nå viser snittallene mine at partiet har nok med å holde seg over 22. Det har m.a.o. gått jevnt utforbakke for partiet både under valgkampen og etterpå.
Hva tror du er hovedårsaken til det?
Hva tror du er hovedårsaken til det?
torsdag 29. oktober 2009
Meningsmålingsanalyse for oktober
Oktober er snart historie, og jeg skal ha min månedlige snittanalyse av meningsmålingene klar for publisering hos Minerva til mandag. Da trengs det et par knagger å henge analysen på. Oktobertallene gir rom for flere varianter:
1) Høyre har fortsatt framgangen parallelt med at Frp trender videre nedover. I sum skaper dette en økende grad av tilnærming mellom de to partienes nivåer. Hva er årsakene til det? Og kan Høyre vise seg å bli det ledende partiet på borgerlig side i denne stortingsperioden?
2) Sentrum gikk på en smell i valget. Sp og særlig KrF har falt mer etter valget, mens Venstre vipper rundt sperregrensen. Er sentrum dødt eller vil det reise seg?
3) Ap og SV har et styrkeforhold omtrent lik valgresultatet. Dvs. at Ap er milevidt foran. Hvor lenge kan Ap klare å holde koken midt på 30-tallet? Helt til innstramningene i 2011 setter inn?
Det i hovedsak de tre utgangspunktene jeg ser for meg. Hva er mest interessant?
1) Høyre har fortsatt framgangen parallelt med at Frp trender videre nedover. I sum skaper dette en økende grad av tilnærming mellom de to partienes nivåer. Hva er årsakene til det? Og kan Høyre vise seg å bli det ledende partiet på borgerlig side i denne stortingsperioden?
2) Sentrum gikk på en smell i valget. Sp og særlig KrF har falt mer etter valget, mens Venstre vipper rundt sperregrensen. Er sentrum dødt eller vil det reise seg?
3) Ap og SV har et styrkeforhold omtrent lik valgresultatet. Dvs. at Ap er milevidt foran. Hvor lenge kan Ap klare å holde koken midt på 30-tallet? Helt til innstramningene i 2011 setter inn?
Det i hovedsak de tre utgangspunktene jeg ser for meg. Hva er mest interessant?
onsdag 28. oktober 2009
Bør kommuner slås sammen?
I går ba jeg om innspill til nye temaer. "Tor" mente at jeg burde skrive om kommunesammenslåinger. Og det skal jeg jammen gjøre nå! Så her kommer det en liten snutt om hovedargumentene for og mot:
I hovedsak er det fire kjerneverdier som ligger til grunn for kommunenes eksistens:
Lokal selvbestemmelse: Makten skal ikke være samlet i statens hender, men være fordelt også til lokale nivåer. Slik maktspredning hindrer maktmisbruk. Samtidig gir det de lokale innbyggerne en form for frihet. En frihet til å bestemme selv i en viss grad, og dermed en frihet fra staten og den statlige styringen.
Demokrati: Avstanden mellom velger og representant skal være liten. I små kommuner er nærheten høyst reell. Alle kjenner en kommunestyrerepresentant i slike kommuner. Dessuten styrker hyppigheten av folkevalgte på lokalt nivå den beslutningslegitimiteten som vårt representative demokrati er helt avhengig av. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere.
Lokal tilpasning: På fint kalt allokeringseffektivitet. D.v.s. at de offentlige tjenestene skal være best mulig tilpasset innbyggerne og de lokale behovene. Kommunene kjenner disse behovene langt bedre enn det staten gjør.
Innovasjon: Kommunene fungerer ofte som små testlaboratorier der ulike ”forsøkskommuner” prøver ut nye løsninger. Eventuelle negative konsekvenser blir mest begrenset jo mindre kommunen er. Det som fungerer best, setter en slags standard.
Alle disse fire verdiene brukes for alt det som det er verdt, og vel så det, i kampen for å beholde den nåværende kommunestrukturen. Men forkjemperne for storkommunene har også gode argumenter på hånden. Disse hentes først og fremst fra tre andre hovedverdier:
Likhet: Kommunene er våre viktigste velferdsprodusenter, og kvaliteten og tjenestetilbudet for innbyggerne bør være noenlunde likt uavhengig av bosted i Norge. Dette kan best sikres i kommuner av en viss størrelse. Jo flere kommuner vi har, jo større blir trolig forskjellene.
Økonomisk effektivitet: Større kommuner gir lavere kostnader p.g.a. stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har for eksempel gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på tre mrd. kroner årlig hvis kommuneantallet i Norge ble halvert.
Nasjonale hensyn: Rettssikkerhet kan best ivaretas ved å sikre innbyggerne likebehandling ut i fra nasjonale og ikke kommunale regler. Såkalt makroøkonomisk styring, bl.a. kamp mot arbeidsledighet, inflasjon og for økt konkurranseevne, er også et moment som taler for mer statlig styring. Det er lettere å få til i et landskap der kommunene er færre og større enn i dag.
De tre sistnevnte verdiene står til dels steilt mot de fire førstnevnte. Det er langs disse linjene sammenslåingsdebatten utkjempes. Lokal selvbestemmelse, tilpasning og demokrati versus likhet og økonomisk effektivisering. For sammenslåingsentusiastene virker det forstemmende og bakstreversk at nærmest ethvert lokalsamfunn skal ha sitt eget rådhus med tilhørende herligheter. Det må da gå an å gjøre dette på en langt mer effektiv måte? Mens småkommunetilhengerne heiser den lokaldemokratiske fanen høyt, og fnyser av forakt over sentralisering, statlig overstyring og dirigering. Rikspolitikere står mot lokalpolitikere. By mot bygd. Grunnlaget for heftige ordvekslinger bør således være det aller beste.
Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge de siste 40 årene. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 25, fra 454 til 429. Skal sammenslåingstakten økes, kan man neppe legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. Det vil i så fall kunne utløse et spetakkel uten like.
Jeg synes argumentene for sammenslåing veier noe tyngre enn argumentene i mot? Hva med deg? Har du andre argumenter?
I hovedsak er det fire kjerneverdier som ligger til grunn for kommunenes eksistens:
Lokal selvbestemmelse: Makten skal ikke være samlet i statens hender, men være fordelt også til lokale nivåer. Slik maktspredning hindrer maktmisbruk. Samtidig gir det de lokale innbyggerne en form for frihet. En frihet til å bestemme selv i en viss grad, og dermed en frihet fra staten og den statlige styringen.
Demokrati: Avstanden mellom velger og representant skal være liten. I små kommuner er nærheten høyst reell. Alle kjenner en kommunestyrerepresentant i slike kommuner. Dessuten styrker hyppigheten av folkevalgte på lokalt nivå den beslutningslegitimiteten som vårt representative demokrati er helt avhengig av. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere.
Lokal tilpasning: På fint kalt allokeringseffektivitet. D.v.s. at de offentlige tjenestene skal være best mulig tilpasset innbyggerne og de lokale behovene. Kommunene kjenner disse behovene langt bedre enn det staten gjør.
Innovasjon: Kommunene fungerer ofte som små testlaboratorier der ulike ”forsøkskommuner” prøver ut nye løsninger. Eventuelle negative konsekvenser blir mest begrenset jo mindre kommunen er. Det som fungerer best, setter en slags standard.
Alle disse fire verdiene brukes for alt det som det er verdt, og vel så det, i kampen for å beholde den nåværende kommunestrukturen. Men forkjemperne for storkommunene har også gode argumenter på hånden. Disse hentes først og fremst fra tre andre hovedverdier:
Likhet: Kommunene er våre viktigste velferdsprodusenter, og kvaliteten og tjenestetilbudet for innbyggerne bør være noenlunde likt uavhengig av bosted i Norge. Dette kan best sikres i kommuner av en viss størrelse. Jo flere kommuner vi har, jo større blir trolig forskjellene.
Økonomisk effektivitet: Større kommuner gir lavere kostnader p.g.a. stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har for eksempel gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på tre mrd. kroner årlig hvis kommuneantallet i Norge ble halvert.
Nasjonale hensyn: Rettssikkerhet kan best ivaretas ved å sikre innbyggerne likebehandling ut i fra nasjonale og ikke kommunale regler. Såkalt makroøkonomisk styring, bl.a. kamp mot arbeidsledighet, inflasjon og for økt konkurranseevne, er også et moment som taler for mer statlig styring. Det er lettere å få til i et landskap der kommunene er færre og større enn i dag.
De tre sistnevnte verdiene står til dels steilt mot de fire førstnevnte. Det er langs disse linjene sammenslåingsdebatten utkjempes. Lokal selvbestemmelse, tilpasning og demokrati versus likhet og økonomisk effektivisering. For sammenslåingsentusiastene virker det forstemmende og bakstreversk at nærmest ethvert lokalsamfunn skal ha sitt eget rådhus med tilhørende herligheter. Det må da gå an å gjøre dette på en langt mer effektiv måte? Mens småkommunetilhengerne heiser den lokaldemokratiske fanen høyt, og fnyser av forakt over sentralisering, statlig overstyring og dirigering. Rikspolitikere står mot lokalpolitikere. By mot bygd. Grunnlaget for heftige ordvekslinger bør således være det aller beste.
Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge de siste 40 årene. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 25, fra 454 til 429. Skal sammenslåingstakten økes, kan man neppe legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. Det vil i så fall kunne utløse et spetakkel uten like.
Jeg synes argumentene for sammenslåing veier noe tyngre enn argumentene i mot? Hva med deg? Har du andre argumenter?
tirsdag 27. oktober 2009
Er det noe tema som du savner?
I valgkampen ba Aftenposten meg om å twitre fra debatten "De glemte temaene". Det var interessant. Og jeg kom til å tenke på dette i dag. For nå trenger jeg en aldri så liten utvidelse av idebanken min.
Idebank sier du? Ja, en slik som skribenter som meg putter alle ideene sine til nye temaer som man skal skrive om oppi (for det er vel ikke bare jeg som har en slik? hm..). Det er dog slett ikke alle ideer som blir til artikler, og det skal sikkert både du og jeg være glade for.
Men gode ideer kan man aldri få helt nok av. Og nå er i ferd med å gå litt tom.
Så derfor: Er det noe tema som du virkelig savner? Enten her på denne bloggen eller i mediene generelt?
Kanskje jeg kan få gjort noe med det...
Idebank sier du? Ja, en slik som skribenter som meg putter alle ideene sine til nye temaer som man skal skrive om oppi (for det er vel ikke bare jeg som har en slik? hm..). Det er dog slett ikke alle ideer som blir til artikler, og det skal sikkert både du og jeg være glade for.
Men gode ideer kan man aldri få helt nok av. Og nå er i ferd med å gå litt tom.
Så derfor: Er det noe tema som du virkelig savner? Enten her på denne bloggen eller i mediene generelt?
Kanskje jeg kan få gjort noe med det...
mandag 26. oktober 2009
Obama gir blaffen i Køben
Fredsprisvinner Obama gir blaffen i det viktige klimamøtet i København. Men han kommer til Oslo for å motta fredsprisen og lire av seg noen flere flotte ord om håp og forandring.
Jeg skulle ønske det var motsatt...
Jeg skulle ønske det var motsatt...
Deilig!
Det var bare så utrolig deilig å se Fugla knuse Brann og sikre ny eliteseriekontrakt i går.
Sånn. Måtte bare få sagt det.
Lillestrøm rykket forøvrig opp i eliteserien samme året som jeg ble født. Og har vært der siden. Tilfeldig? Neppe!
Vi rykker aldri ned...
Sånn. Måtte bare få sagt det.
Lillestrøm rykket forøvrig opp i eliteserien samme året som jeg ble født. Og har vært der siden. Tilfeldig? Neppe!
Vi rykker aldri ned...
søndag 25. oktober 2009
Buskerud-benken - en sosial elite!
Jeg hadde denne kronikken på trykk i Drammens Tidende i går:
Buskerud-benken – en sosial elite
Buskeruds velgere vil i denne stortingsperioden bli representert av en rekke middelaldrende menn med broilerbakgrunn. Gjør det noe?
Martin Kolberg: 60 år. Lier. Broiler. Ulf Erik Knudsen: 44 år. Drammen. Delvis broiler. Trond Helleland: 47 år. Drammen. Broiler. Lise Christoffersen: 54 år. Drammen. Delvis broiler. Jørund Rytman: 32 år. Drammen. Broiler. Torgeir Micaelsen: 30 år. Drammen. Broiler. Anders Werp: 47 år. Øvre Eiker. Rådgiver. Laila Gustavsen: 36 år. Kongsberg. Delvis broiler. Per Olaf Lundteigen. 56 år. Øvre Eiker. Bonde.
I denne rekkefølgen ble Buskeruds ni stortingsrepresentanter valgt inn. Finner du noen feil her? Vel, feil og feil – men her det i alle fall hele sju menn og kun to kvinner. Dermed drar Buskerud kvinneandelen på Tinget kraftig ned. Blant velgerne er som kjent drøyt halvparten kvinner. Torgeir Micaelsen ble, noe overraskende, valgt til leder av finanskomiteen. Han ser nok muligens like fullt på seg selv om ung og lovende fortsatt, og er med sine 30 år i alle fall den yngste på Buskerud-benken. Det betyr at velgergruppen mellom 18 og 30 år, som utgjør ca. 20 prosent av alle velgere, ikke har en eneste representant - når vi ser det i et aldersperspektiv. Martin Kolberg er med sine 60 år den eldste, hvilket betyr at velgere i 60+-kategorien, som utgjør opp i mot 30 prosent av alle velgere, slik sett er elendig representert.
Drammensdominansen er også tung. 24 prosent av Buskeruds befolkning er bosatt i Drammen, mens hele 56 prosent av stortingsrepresentantene er det samme. Med unntak av Øvre Eikers velgere, som må sies å ha fått meget god uttelling i form av to representanter, er distriktene svakt representert. Det er også grunn til å legge merke til at hele sju av representantene på benken har det jeg vil kalle broilerbakgrunn. Dvs. liten erfaring fra ordinært yrkesliv. En annet poeng er at benken er helt blendahvit. Ingen med minoritetsbakgrunn ble altså funnet verdig en plass på topp på partienes nominasjonslister.
Tendensen er dermed soleklar i retning av at Buskerud-representantene sosialt sett er skjevt sammensatt. De utgjør definitivt ikke noe sosialt speilbilde av velgerne. Kvinner, unge, eldre, distriktene og innvandrerne er alle betydelig underrepresentert. Er dette en svakhet ved demokratiet i Buskerud?
Noen vil svare et ubetinget ja. Fordi manglende sosial speiling skaper avstand i forholdet mellom velger og representant. Avstanden undergraver den folkelige legitimiteten som viktige beslutninger på Stortinget bør tuftes på. En annen betenkelig side er at hvis vi ønsker at stortingsrepresentantene skal speile folkemeningen, så må representantene også speile folkets sosiale sammensetning. Fordi sosial bakgrunn har betydning for de meninger og holdninger som alle mennesker har.
På den annen side så må også andre kvalifikasjoner enn sosial bakgrunn telle i nominasjonsprosessene. Kvalifikasjoner som for eksempel politisk kompetanse, medietekke, politisk erfaring og dyktighet. For en nominasjonsliste skal sørge for at partiet, og dermed partiets velgere, får de best kvalifiserte personene til å representere seg på Stortinget. Det betyr at noen ganger må man underordne sosiale bakgrunnshensyn til fordel for andre kvalifikasjoner. Det er rett og slett umulig å ivareta alle hensyn like godt siden de ofte kommer i strid med hverandre. Argumentasjon for sterkere vektlegging av sosiale bakgrunnsvariabler, reiser imidlertid også en del spørsmål som det kan være vel verdt å reflektere over. For hvor skal grensen, når det gjelder sosiale grupper, egentlig gå? Hvorfor er vi så opptatt av kvinneandeler, men lite opptatt av funksjonshemmede – bør ikke de også sikres rimelige ”kvoter”? Hva med mangelen på folk fra det private næringsliv? Ser man gruppevis på det, så er antallet grupper som er dårlig representert ut i fra befolkningssammensetningen, nærmest uendelig. Hva skal ligge til grunn når en skal bestemme hvilken gruppetilknyting som er viktig og hvilken som ikke er det?
De sosiale skjevhetene som Buskerud-benken representerer, er like fullt såpass store at det kan være vel verdt å ha dette langt fremme i hukommelsen når nominasjonslistene fram mot valget i 2013 skal settes opp.
Oppdatert: Drammens Tidende har lagt opp en link til denne bloggposten og bedt sine lesere debattere. En av leserne er "godt forsynt av denne Marthinsen og hans lite elegante analyser". Jaja..
Buskerud-benken – en sosial elite
Buskeruds velgere vil i denne stortingsperioden bli representert av en rekke middelaldrende menn med broilerbakgrunn. Gjør det noe?
Martin Kolberg: 60 år. Lier. Broiler. Ulf Erik Knudsen: 44 år. Drammen. Delvis broiler. Trond Helleland: 47 år. Drammen. Broiler. Lise Christoffersen: 54 år. Drammen. Delvis broiler. Jørund Rytman: 32 år. Drammen. Broiler. Torgeir Micaelsen: 30 år. Drammen. Broiler. Anders Werp: 47 år. Øvre Eiker. Rådgiver. Laila Gustavsen: 36 år. Kongsberg. Delvis broiler. Per Olaf Lundteigen. 56 år. Øvre Eiker. Bonde.
I denne rekkefølgen ble Buskeruds ni stortingsrepresentanter valgt inn. Finner du noen feil her? Vel, feil og feil – men her det i alle fall hele sju menn og kun to kvinner. Dermed drar Buskerud kvinneandelen på Tinget kraftig ned. Blant velgerne er som kjent drøyt halvparten kvinner. Torgeir Micaelsen ble, noe overraskende, valgt til leder av finanskomiteen. Han ser nok muligens like fullt på seg selv om ung og lovende fortsatt, og er med sine 30 år i alle fall den yngste på Buskerud-benken. Det betyr at velgergruppen mellom 18 og 30 år, som utgjør ca. 20 prosent av alle velgere, ikke har en eneste representant - når vi ser det i et aldersperspektiv. Martin Kolberg er med sine 60 år den eldste, hvilket betyr at velgere i 60+-kategorien, som utgjør opp i mot 30 prosent av alle velgere, slik sett er elendig representert.
Drammensdominansen er også tung. 24 prosent av Buskeruds befolkning er bosatt i Drammen, mens hele 56 prosent av stortingsrepresentantene er det samme. Med unntak av Øvre Eikers velgere, som må sies å ha fått meget god uttelling i form av to representanter, er distriktene svakt representert. Det er også grunn til å legge merke til at hele sju av representantene på benken har det jeg vil kalle broilerbakgrunn. Dvs. liten erfaring fra ordinært yrkesliv. En annet poeng er at benken er helt blendahvit. Ingen med minoritetsbakgrunn ble altså funnet verdig en plass på topp på partienes nominasjonslister.
Tendensen er dermed soleklar i retning av at Buskerud-representantene sosialt sett er skjevt sammensatt. De utgjør definitivt ikke noe sosialt speilbilde av velgerne. Kvinner, unge, eldre, distriktene og innvandrerne er alle betydelig underrepresentert. Er dette en svakhet ved demokratiet i Buskerud?
Noen vil svare et ubetinget ja. Fordi manglende sosial speiling skaper avstand i forholdet mellom velger og representant. Avstanden undergraver den folkelige legitimiteten som viktige beslutninger på Stortinget bør tuftes på. En annen betenkelig side er at hvis vi ønsker at stortingsrepresentantene skal speile folkemeningen, så må representantene også speile folkets sosiale sammensetning. Fordi sosial bakgrunn har betydning for de meninger og holdninger som alle mennesker har.
På den annen side så må også andre kvalifikasjoner enn sosial bakgrunn telle i nominasjonsprosessene. Kvalifikasjoner som for eksempel politisk kompetanse, medietekke, politisk erfaring og dyktighet. For en nominasjonsliste skal sørge for at partiet, og dermed partiets velgere, får de best kvalifiserte personene til å representere seg på Stortinget. Det betyr at noen ganger må man underordne sosiale bakgrunnshensyn til fordel for andre kvalifikasjoner. Det er rett og slett umulig å ivareta alle hensyn like godt siden de ofte kommer i strid med hverandre. Argumentasjon for sterkere vektlegging av sosiale bakgrunnsvariabler, reiser imidlertid også en del spørsmål som det kan være vel verdt å reflektere over. For hvor skal grensen, når det gjelder sosiale grupper, egentlig gå? Hvorfor er vi så opptatt av kvinneandeler, men lite opptatt av funksjonshemmede – bør ikke de også sikres rimelige ”kvoter”? Hva med mangelen på folk fra det private næringsliv? Ser man gruppevis på det, så er antallet grupper som er dårlig representert ut i fra befolkningssammensetningen, nærmest uendelig. Hva skal ligge til grunn når en skal bestemme hvilken gruppetilknyting som er viktig og hvilken som ikke er det?
De sosiale skjevhetene som Buskerud-benken representerer, er like fullt såpass store at det kan være vel verdt å ha dette langt fremme i hukommelsen når nominasjonslistene fram mot valget i 2013 skal settes opp.
Oppdatert: Drammens Tidende har lagt opp en link til denne bloggposten og bedt sine lesere debattere. En av leserne er "godt forsynt av denne Marthinsen og hans lite elegante analyser". Jaja..
fredag 23. oktober 2009
Vi som velger feil
- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under en presentasjon av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre.
Jeg skal i gang med en kronikk om dette og trenger innspill!
Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg ønsker å gjøre valget uten innblanding fra politikere som vil legge seg oppi familielivet vårt. Jeg ønsker et samfunn der dette valget er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien.
Er et slikt samfunn mulig?
Jeg skal i gang med en kronikk om dette og trenger innspill!
Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg ønsker å gjøre valget uten innblanding fra politikere som vil legge seg oppi familielivet vårt. Jeg ønsker et samfunn der dette valget er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien.
Er et slikt samfunn mulig?
torsdag 22. oktober 2009
Spar oss - del 2
Geir Helljesen har lagt inn NRK-årene. Det betyr at statskanalen må sende ut en annen ved de store anledninger. En slik anledning var kveldens slottsmiddag for stortingsrepresentanter og regjering.
Kveldens utsendte var Knut Olsen. Han inneldet sin slottsplassreferering med følgende utsagn om Frps Mette Hanekamhaug på Dagsrevyen:
- Du er så utrolig vakker!
Vellykket eller klønete forsøk på kompliment?
Vellykket eller klønete forsøk på hersketeknikk?
Og i morgen venter terningkastene for kjolene. Spar oss...
Kveldens utsendte var Knut Olsen. Han inneldet sin slottsplassreferering med følgende utsagn om Frps Mette Hanekamhaug på Dagsrevyen:
- Du er så utrolig vakker!
Vellykket eller klønete forsøk på kompliment?
Vellykket eller klønete forsøk på hersketeknikk?
Og i morgen venter terningkastene for kjolene. Spar oss...
Spar oss!
Hørt på TV2s Tabloid:
Mor til Tjostolv Moland: Jeg er redd for at sønnen min skal dø.
Programleder Trude Teige: Er det vanskelig?
Trøste og bære!
Mor til Tjostolv Moland: Jeg er redd for at sønnen min skal dø.
Programleder Trude Teige: Er det vanskelig?
Trøste og bære!
Syke Dagbladet
Med forsiden "Se hvor syk han er" og fire bilder av en syk Tjostolv Moland, har Dagbladet i dag sunket ned på et lavmål som jeg virkelig ikke trodde var mulig. Men det er altså mulig.
Jeg er en av de mange som har sluttet å kjøpe Dagbladet. Før kjøpte jeg avisen nesten hver dag. Så kjøpte jeg den bare på lørdager. Til slutt sluttet jeg helt. Først og fremst fordi avisen har blitt dårligere og dårligere, mens nettavisene har blitt bedre og bedre.
Dagbladet er i dag ikke best på noe som helst. Dagbladet blir parkert av VG og Dagens Næringsliv på nyhetsjournalistikk, lederartiklene er forutsigbare, sporten er svak og den såkalte kulturjournalistikken er fullstendig schizofren. Avisen er minst dårlig på kommentar- og debattstoff, og har her gjort noen interessante grep. Men blir også her slått av en annen riksavis; Aftenposten.
Siden toppåret i 1994 har Dagbladet opplevd en sammenhengende tilbakegang. Dagens oppslag er et nytt tegn på at man begynner å bli desperate. Forsiden er et symptom på hvor syk Dagbladet er.
Oppdatert: Dagbladet beklager nå forsiden sin. Men ikke saken...
Jeg er en av de mange som har sluttet å kjøpe Dagbladet. Før kjøpte jeg avisen nesten hver dag. Så kjøpte jeg den bare på lørdager. Til slutt sluttet jeg helt. Først og fremst fordi avisen har blitt dårligere og dårligere, mens nettavisene har blitt bedre og bedre.
Dagbladet er i dag ikke best på noe som helst. Dagbladet blir parkert av VG og Dagens Næringsliv på nyhetsjournalistikk, lederartiklene er forutsigbare, sporten er svak og den såkalte kulturjournalistikken er fullstendig schizofren. Avisen er minst dårlig på kommentar- og debattstoff, og har her gjort noen interessante grep. Men blir også her slått av en annen riksavis; Aftenposten.
Siden toppåret i 1994 har Dagbladet opplevd en sammenhengende tilbakegang. Dagens oppslag er et nytt tegn på at man begynner å bli desperate. Forsiden er et symptom på hvor syk Dagbladet er.
Oppdatert: Dagbladet beklager nå forsiden sin. Men ikke saken...
onsdag 21. oktober 2009
Ropstads dristige strategi og KrFs framtid
Fædrelandsvennen trykker KrF-kronikken min i dag. Den tar utgangspunkt i Kjell Ingolf Ropstads utspill i helgen i forbindelse med KrFUs landsmøte. Mine synspunkter avviker noe fra Fædrelandsvennens redaktør, Hans Christian Vadseth sine anbefalinger.
Takk for alle innspill!
Ropstads dristige strategi
KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad tonet i helgen flagg i debatten om partiets framtid. Han vil gjøre KrF mer liberalt. Det er dristig.
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. Dette elendige resultatet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. På KrFUs landsmøte i helgen fikk vi noen signaler om hva ungdommen i partiet ønsker. Enstemmig gjenvalgt KrFU-leder og nyvalgt stortingsrepresentant fra Aust-Agder, Kjell Ingolf Ropstad, tar til orde for å åpne partiet for nye velgergrupper ved bl.a. å moderere kampen mot den nye ekteskapsloven og slippe homofile til i partiledelsen. Denne orienteringen er i tråd med signaler som andre unge i KrF, som Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, tidligere har sendt.
Ropstads ”åpne opp partiet”-strategi ligner mye på den linjen Valgerd Svarstad Haugland valgte – med suksess. For på slutten av 90-tallet maktet Haugland og Bondevik i tospann å gjøre KrF til et bredt kristendemokratisk parti med appell langt ut over de tradisjonelle kjernevelgerne. Det virker fjernt nå, men KrF var faktisk en kort periode i 1998-99 ledende på borgerlig side med enkeltmålinger på helt opp i mot 20 prosent. Jaglands velgerultimatum om 36,9 prosent, åpnet opp for at KrF ble ledende i et sentrumsalternativ. En stemme på KrF ble dermed også en stemme på å få Ap ut av regjeringskontorene – det appellerte til mange borgerlige orienterte velgere. I tillegg surfet KrF på en verdibølge blant velgerne. Dessuten hadde KrF to store og lettfattelige vinnersaker; en tusenlapp ekstra til minstepensjonistene og kontantstøtten. Særlig unge kvinnelige velgere strømmet til partiet i en takt som man aldri før hadde vært i nærheten av. Partiet maktet kunststykket å beholde sine kjernevelgere parallelt med at man tiltrakk seg nye velgergrupper.
Men nyorienteringen hadde sin pris – en pris som ble høy ved lokalvalget i 2003. Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. KrF forskrevet seg i jakten på å bli større, og Haugland fikk sparken. Dagfinn Høybråten ble satt inn og lovet å gjøre partiet ”tydeligere uten å gjøre det smalere”. Uten særlig hell. For under hans ledelse har partiet levert tre svake valg på rappen, og KrF er nå mindre enn noen gang. KrF står derfor foran et veivalg som får store konsekvenser for hele det norske politiske landskapet. Skal KrF være et parti for ”seksprosentsmenigheten”? Eller skal KrF igjen søke å bli et bredt folkeparti - også i annet enn partinavnet? Bør KrF orientere seg mot Ap, bygge et nytt sentrum eller holde seg til Høyre og kanskje etter hvert også Frp?
Ropstad har gjort sitt valg. Han vil at KrF skal appellere til langt flere enn de kristenkonservative kjernevelgerne. Det er en strategi som kan være lur. Mange vil hevde at KrF ikke har noe særlig valg fordi kristenkonservative er en utdøende rase. Og velgerstrukturene, i form av tiltagende urbanisering, liberalisering og sekularisering, jobber vitterlig i mot KrF. Samtidig er det også slik at KrFs kjerne, i motsetning til Venstres, fortsatt er såpass stor at den holder partiet over sperregrensen. Til forskjell fra Bondevik/Haugland-epoken, så er ikke lenger KrF i nærheten av å lede noe regjeringsalternativ. Og partiet har ingen enkle og gode enkeltsaker som virker bredt appellerende. Det er ei heller noen ny verdibølge blant velgerne å spore. Dette betyr at Ropstad-linjen også er en farlig strategi. Fordi han legger en del av KrFs kjernevelgere, mange av dem befinner seg på Sørlandet, i potten. Konsekvensen kan være at KrFs kjerne blir enda mindre, noe som kan øke risikoen for å sende partiet under sperregrensen. I så fall risikerer partiet, ala Venstre, å bli stående igjen med kun et par stortingsrepresentanter etter valget i 2013. Antagelig fra Vest-Agder og Rogaland.
Ropstads ønskede veivalg kan bidra til å vanne ut KrF. For KrF er et parti som i likhet med den tidligere sentrumskollegaen Senterpartiet, er til for å slåss kraftfullt motstrøms. Det gjenstår dog å se om moderpartiet følger KrFU og Ropstad. For det er klare spor av en generasjonskonflikt ute og går her.
Mange kommentatorer og forståsegpåere er nå i ferd med å avskrive både KrF og sentrum. Det er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjekultur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør være bra med plass til både gule og grønne. Men Ropstads åpenhetslinje kan, paradoksalt nok, gjøre det gule rommet mindre.
Takk for alle innspill!
Ropstads dristige strategi
KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad tonet i helgen flagg i debatten om partiets framtid. Han vil gjøre KrF mer liberalt. Det er dristig.
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. Dette elendige resultatet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. På KrFUs landsmøte i helgen fikk vi noen signaler om hva ungdommen i partiet ønsker. Enstemmig gjenvalgt KrFU-leder og nyvalgt stortingsrepresentant fra Aust-Agder, Kjell Ingolf Ropstad, tar til orde for å åpne partiet for nye velgergrupper ved bl.a. å moderere kampen mot den nye ekteskapsloven og slippe homofile til i partiledelsen. Denne orienteringen er i tråd med signaler som andre unge i KrF, som Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, tidligere har sendt.
Ropstads ”åpne opp partiet”-strategi ligner mye på den linjen Valgerd Svarstad Haugland valgte – med suksess. For på slutten av 90-tallet maktet Haugland og Bondevik i tospann å gjøre KrF til et bredt kristendemokratisk parti med appell langt ut over de tradisjonelle kjernevelgerne. Det virker fjernt nå, men KrF var faktisk en kort periode i 1998-99 ledende på borgerlig side med enkeltmålinger på helt opp i mot 20 prosent. Jaglands velgerultimatum om 36,9 prosent, åpnet opp for at KrF ble ledende i et sentrumsalternativ. En stemme på KrF ble dermed også en stemme på å få Ap ut av regjeringskontorene – det appellerte til mange borgerlige orienterte velgere. I tillegg surfet KrF på en verdibølge blant velgerne. Dessuten hadde KrF to store og lettfattelige vinnersaker; en tusenlapp ekstra til minstepensjonistene og kontantstøtten. Særlig unge kvinnelige velgere strømmet til partiet i en takt som man aldri før hadde vært i nærheten av. Partiet maktet kunststykket å beholde sine kjernevelgere parallelt med at man tiltrakk seg nye velgergrupper.
Men nyorienteringen hadde sin pris – en pris som ble høy ved lokalvalget i 2003. Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. KrF forskrevet seg i jakten på å bli større, og Haugland fikk sparken. Dagfinn Høybråten ble satt inn og lovet å gjøre partiet ”tydeligere uten å gjøre det smalere”. Uten særlig hell. For under hans ledelse har partiet levert tre svake valg på rappen, og KrF er nå mindre enn noen gang. KrF står derfor foran et veivalg som får store konsekvenser for hele det norske politiske landskapet. Skal KrF være et parti for ”seksprosentsmenigheten”? Eller skal KrF igjen søke å bli et bredt folkeparti - også i annet enn partinavnet? Bør KrF orientere seg mot Ap, bygge et nytt sentrum eller holde seg til Høyre og kanskje etter hvert også Frp?
Ropstad har gjort sitt valg. Han vil at KrF skal appellere til langt flere enn de kristenkonservative kjernevelgerne. Det er en strategi som kan være lur. Mange vil hevde at KrF ikke har noe særlig valg fordi kristenkonservative er en utdøende rase. Og velgerstrukturene, i form av tiltagende urbanisering, liberalisering og sekularisering, jobber vitterlig i mot KrF. Samtidig er det også slik at KrFs kjerne, i motsetning til Venstres, fortsatt er såpass stor at den holder partiet over sperregrensen. Til forskjell fra Bondevik/Haugland-epoken, så er ikke lenger KrF i nærheten av å lede noe regjeringsalternativ. Og partiet har ingen enkle og gode enkeltsaker som virker bredt appellerende. Det er ei heller noen ny verdibølge blant velgerne å spore. Dette betyr at Ropstad-linjen også er en farlig strategi. Fordi han legger en del av KrFs kjernevelgere, mange av dem befinner seg på Sørlandet, i potten. Konsekvensen kan være at KrFs kjerne blir enda mindre, noe som kan øke risikoen for å sende partiet under sperregrensen. I så fall risikerer partiet, ala Venstre, å bli stående igjen med kun et par stortingsrepresentanter etter valget i 2013. Antagelig fra Vest-Agder og Rogaland.
Ropstads ønskede veivalg kan bidra til å vanne ut KrF. For KrF er et parti som i likhet med den tidligere sentrumskollegaen Senterpartiet, er til for å slåss kraftfullt motstrøms. Det gjenstår dog å se om moderpartiet følger KrFU og Ropstad. For det er klare spor av en generasjonskonflikt ute og går her.
Mange kommentatorer og forståsegpåere er nå i ferd med å avskrive både KrF og sentrum. Det er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjekultur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør være bra med plass til både gule og grønne. Men Ropstads åpenhetslinje kan, paradoksalt nok, gjøre det gule rommet mindre.
tirsdag 20. oktober 2009
Den "nye" regjeringen
Regjerinskabalen ble omsider klar i dag. Ut ryker to SV-statsråder; fornyingsminister Heidi Grande Røys og kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell. Røys har vært fullstendig anonym, mens Solhjell med brukbart hell de siste par årene har forsøkt å redde de stumpene som "superminister" Øystein Djupedal etterlot seg da han fikk fyken for et par år siden. Solhjell blir ny parlamentarisk leder i stedet, hvilket kan ses som et tegn på at Kristin Halvorsen ønsker å bygge ham opp som SVs neste partileder. Et lederskifte som jeg tipper kommer etter valget i 2011. Det synes nå å stå mellom ham og Audun Lysbakken, som skal bekle posten som likestillingsminister. Selv holder jeg en knapp på Lysbakken fordi formatet hans virker noe større. Og SV vil kunne trenge en venstreradikal type i sjefsposisjonen nå, etter litt vel mange år med regjeringsinitiert høyredreining.
P.g.a. SVs svake valgresulatet så mister partiet en ministerpost og blir stående igjen med fire. SV fikk valget mellom å beholde Kunnskap eller Finans og valgte Kunnskap. Det var et fornuftig valg. Men det er snodig at det har tatt Kristin Halvorsen og SV fire år å forstå at finansministerposten bidrar til at SV spises levende. Fordi det gjør SV grått og kjedelig - som en slags kopi av Ap. Og det bør ikke SV være. SV må nå prøve å vinne tilbake velgertroverdighet på nøkkelsakene sine; skole, miljø og til dels likestilling. Derfor vil det bli mye klarere etter statsrådsskiftene at SV nå ønsker å gå "back to basic" og ri sine kjernesektorer.
Et annet parti som fortsetter å ri sektorer er Sp. Ikke helt overraskende. For Sp har alltid vært et sektorparti. Partiet kom seg i mål med et anstendig valgresultatet, men lave 6-tall er i grunn ikke så mye å juble over. Partiet ønsket åpenbart sterkt å beholde Samferdsel, Landbruk og Kommunal. I tillegg får Riis-Johansen fortsette med Olje da Ap tydeligvis ikke er så interessert i denne lenger. Navarsete bytter imidlertid post med Kleppa, slik at partilederen nå også skaffer seg eraring fra Kommunal. Dette kan imidlertid bli en krevende stilling all den tid regjeringen nok er nødt til å levere noen kommunekutt i budsjettet for 2011. Derfor tror jeg ikke dette var så taktisk lurt av Navarsete, hun kan fort komme i skuddlinjen for å forsvare disse kuttene fram mot lokalvalget.
En annen som må forsøke å foklare og forsvare seg mot angrep på strammere budsjetter er Sigbjørn Johnsen. Jens Stoltenberg hadde nok i det lengste håpet at Kristin Halvorsen skulle fortsette med Finans slik at SV måtte ta i mot den støyten som må komme. I stedet blir han altså tvunget til å kjøre en retrolinje og hente inn en fyr som de fleste anså som politiske avdanket. Nå er riktignok Sigbjørn Johnsen, med sitt vesen, som skapt til å gi "folket" gode pedegogiske forklaringer på hvorfor vi må stramme inn litt på livreima. Men dette trekket nører også opp under kritikken mot Stoltenberg. En kritikk som handler om at Prosjektet hans mangler - det eneste som gjelder er "stø kurs" og styring, styring og atter styring. Er det slike politikere vi vil ha?
Grete Faremo som ny forsvarsminister bekrefter "retro-perspektivet". Hun fikk sparken under Jagland, men er altså tilbake 13 år etter. Bl.a. fordi forsvarsposten ble ledig etter at Bjarne Håkon "har mistet piffen" Hansen noe overraskende forsvant ut. For meg er det en stor overraskelse at tidl. forsvarsminister Anne Grete Strøm- Erichsen blir overført til det tunge helsedepartementet. Hun har gjort en OK figur både som byrådsleder i Bergen og forsvarsminister. Men heller ikke noe mer. Derfor er dette etter mitt skjønn en klar svekkelse av regjeringen.
Ut med Sylvia Brustad som næringsminister og inn med Trond Giske er derimot en klar styrking av den posten. Giske er fortsatt svært sugen på jobben til Stoltenberg om noen år, men får nok trolig en litt for formiddabel motstander i Jonas Gahr Støre.
Det kom et par relativt nye og ukjente navn opp av hatten i dag også. Tidl. Gran-ordfører og statssektretær i helsedepartementet, Rigmor Aasrud, tar over Fornying etter Grande Røys. Hun kommer trolig til å bli minst like anonym som Grande Røys (i den grad det er mulig). Mens Hanne Bjurstrøms skal bekle Arbeidsdepartementet. Her tar Stoltenberg en sjanse. Bjurstrøm har tilnærmet null politisk erfaring. Både Aasrud og Bjurstrøm kommer åpenbart inn på på kvinnekvoten.
Hjulvispen fra Finnmark, Karl Eirik Schjøtt Pedersen blir ny såkalt samordningsminister. At regjeringen har funnet det for godt å opprette en egen ministerpost for dette virker overbyråkratisk. Men etter fire år med rødgrønt sprik i alle mulige retninger, så er det mulig at noe mer samarordning er på sin plass. Likevel burde samordningspostene finans og statsminister+SMK normalt sett være tilstrekkelig samordning.
Ser vi partivis og velgertaktisk på det, så synes jeg SV kommer ut svakt i pluss. Ap ansvar som helhets- og styringsparti forsterkes - noe som kan slå begge veier mot valgene i 2011 og 2013. Mens Sp går svakt i minus fordi partilderen trolig vil måtte forsvare noen tunge kommunekutt de nærmeste årene.
P.g.a. SVs svake valgresulatet så mister partiet en ministerpost og blir stående igjen med fire. SV fikk valget mellom å beholde Kunnskap eller Finans og valgte Kunnskap. Det var et fornuftig valg. Men det er snodig at det har tatt Kristin Halvorsen og SV fire år å forstå at finansministerposten bidrar til at SV spises levende. Fordi det gjør SV grått og kjedelig - som en slags kopi av Ap. Og det bør ikke SV være. SV må nå prøve å vinne tilbake velgertroverdighet på nøkkelsakene sine; skole, miljø og til dels likestilling. Derfor vil det bli mye klarere etter statsrådsskiftene at SV nå ønsker å gå "back to basic" og ri sine kjernesektorer.
Et annet parti som fortsetter å ri sektorer er Sp. Ikke helt overraskende. For Sp har alltid vært et sektorparti. Partiet kom seg i mål med et anstendig valgresultatet, men lave 6-tall er i grunn ikke så mye å juble over. Partiet ønsket åpenbart sterkt å beholde Samferdsel, Landbruk og Kommunal. I tillegg får Riis-Johansen fortsette med Olje da Ap tydeligvis ikke er så interessert i denne lenger. Navarsete bytter imidlertid post med Kleppa, slik at partilederen nå også skaffer seg eraring fra Kommunal. Dette kan imidlertid bli en krevende stilling all den tid regjeringen nok er nødt til å levere noen kommunekutt i budsjettet for 2011. Derfor tror jeg ikke dette var så taktisk lurt av Navarsete, hun kan fort komme i skuddlinjen for å forsvare disse kuttene fram mot lokalvalget.
En annen som må forsøke å foklare og forsvare seg mot angrep på strammere budsjetter er Sigbjørn Johnsen. Jens Stoltenberg hadde nok i det lengste håpet at Kristin Halvorsen skulle fortsette med Finans slik at SV måtte ta i mot den støyten som må komme. I stedet blir han altså tvunget til å kjøre en retrolinje og hente inn en fyr som de fleste anså som politiske avdanket. Nå er riktignok Sigbjørn Johnsen, med sitt vesen, som skapt til å gi "folket" gode pedegogiske forklaringer på hvorfor vi må stramme inn litt på livreima. Men dette trekket nører også opp under kritikken mot Stoltenberg. En kritikk som handler om at Prosjektet hans mangler - det eneste som gjelder er "stø kurs" og styring, styring og atter styring. Er det slike politikere vi vil ha?
Grete Faremo som ny forsvarsminister bekrefter "retro-perspektivet". Hun fikk sparken under Jagland, men er altså tilbake 13 år etter. Bl.a. fordi forsvarsposten ble ledig etter at Bjarne Håkon "har mistet piffen" Hansen noe overraskende forsvant ut. For meg er det en stor overraskelse at tidl. forsvarsminister Anne Grete Strøm- Erichsen blir overført til det tunge helsedepartementet. Hun har gjort en OK figur både som byrådsleder i Bergen og forsvarsminister. Men heller ikke noe mer. Derfor er dette etter mitt skjønn en klar svekkelse av regjeringen.
Ut med Sylvia Brustad som næringsminister og inn med Trond Giske er derimot en klar styrking av den posten. Giske er fortsatt svært sugen på jobben til Stoltenberg om noen år, men får nok trolig en litt for formiddabel motstander i Jonas Gahr Støre.
Det kom et par relativt nye og ukjente navn opp av hatten i dag også. Tidl. Gran-ordfører og statssektretær i helsedepartementet, Rigmor Aasrud, tar over Fornying etter Grande Røys. Hun kommer trolig til å bli minst like anonym som Grande Røys (i den grad det er mulig). Mens Hanne Bjurstrøms skal bekle Arbeidsdepartementet. Her tar Stoltenberg en sjanse. Bjurstrøm har tilnærmet null politisk erfaring. Både Aasrud og Bjurstrøm kommer åpenbart inn på på kvinnekvoten.
Hjulvispen fra Finnmark, Karl Eirik Schjøtt Pedersen blir ny såkalt samordningsminister. At regjeringen har funnet det for godt å opprette en egen ministerpost for dette virker overbyråkratisk. Men etter fire år med rødgrønt sprik i alle mulige retninger, så er det mulig at noe mer samarordning er på sin plass. Likevel burde samordningspostene finans og statsminister+SMK normalt sett være tilstrekkelig samordning.
Ser vi partivis og velgertaktisk på det, så synes jeg SV kommer ut svakt i pluss. Ap ansvar som helhets- og styringsparti forsterkes - noe som kan slå begge veier mot valgene i 2011 og 2013. Mens Sp går svakt i minus fordi partilderen trolig vil måtte forsvare noen tunge kommunekutt de nærmeste årene.
søndag 18. oktober 2009
80-tallet
00-tallet er på hell. Tiden er inne for en smule tiår-oppsummering. Men synes det er for tidlig å summere opp 00-tallet ennå. Man må jo summe seg litt først. I stedet tillater jeg meg en smule mimring over tiåret over alle tiår; 80-tallet:
Alle som har bikket over 20 år har et tiår. Et tiår de kan mimre om, se tilbake på og huske som sitt tiår. Mitt tiår var, er og kommer alltid til å bli 80-tallet.
De harde 30-årene var kanskje harde, men de hadde nok også sin sjarm. Krigsårene på 40-tallet huskes neppe med glede, men årene rett etterpå må ha vært fantastiske. Husmødrene hadde sin glanstid på 50-tallet. Sammen med Hjallis og Elvis. Beatles var konger på 60-tallet, og statsminister Borten gikk i underbuksa. Oljeepoken og rødstrømpefeminisme bølget fram på 70-tallet.
Men ingen av disse tiårene kan komme opp mot 80-tallet. De er ikke engang i nærheten, men så er jeg også kraftig inhabil. For det går ikke an å la være, det er umulig å være nøytral til 80-tallet. Det var et tiår som bare sitter der, langt, langt inn i hjerteroten. Og der blir det sittende.
Hva var det med 80-tallet?
80-tallet var så mye. Man kan egentlig holde på i det uendelige: Hvite tennissokker med striper, en blå og en rød. Jentene med blå mascara, bluser med skulderputer og store blondekraver og store øredobber og tupert hår. Guttene i Levis 501, gjerne med hull i og litt fillete. Hockey-sveis ala Pat Sharpe, ball-gensere og skinnslips. Poco Loco eller Bik Bok. Pastellfarger, rosa boblejakker og pannebånd. Spisse sko, helst i skinn. Snowjogs uten lisser. Så smart, så praktisk (inntil klaffen ikke festet seg lenger…). Pengelotteriet (hvor ble det av?). Arne Treholt. Maradona herjet på fotballbanen. Driblet av hele England i 86 og brukte ”Guds hånd”. Det var Høyrebølge og Willoch styrte. Jappe-tid. Champagne. Norsk Data (for en opptur og for en nedtur). Harald Mæle og TV-Solfrid giftet seg. Mobiltelefoner store som hus og svære terrengbiler i gatene. For en tid!
Commodore 64 med joysticks. Fem og en kvart toms datadisketter, store som tallerkener. Seilbrett i alle mulige fargesprakende varianter. Jojo. Alle hadde en jojo, snakk om bølge! Lillehammer fikk OL. Fargeterningen Rubiks Kube. Verdens mest irriterende leketøy! Fikk den aldri til (bortsett fra den gangen jeg tok hele greia fra hverandre og satt fargene riktig sammen). TV-seriene: Lov og rett i LA. Nord og Sør. Halv sju med Bjarte Ytre Arne. Pelle Parafin, Ragna Rekkverk og Sandra Salamander og resten av Bøljebandet. Fame (og den søte brunetten Nicole). Miami Vice med kjekkasen Don Johnsen. Dynastiet. Misjonsforeninger droppet møter til fordel for Alexis, Krystle og Blake.
Filmene og svenskene
Filmene var store på 80-tallet; Dirty Dancing. Beverly Hills Cop, Ghostbusters (who you gonna call?). Alien, Tilbake til fremtiden (nå har Michael J Fox fått Parkinson). Crocodile Dundee. Wall Street. Platoon. Top Gun og Cocktail (hva var det egentlig Tom Cruise hadde som ikke jeg hadde…?).
Så var det svenskene…Grrr!. Sverige var irriterende gode i sport på 80-tallet: Thomas Wassberg og Gunde Svan. Ingemar Stenmark. Bjørn Borg. Mats Wilander. De vant jo alt! Rettelse: Nesten alt, men ikke i hockey. For der regjerte Sovjet. Og steinansiktet til treneren Tikhonov. For en førsterekke Sovjet hadde: Backene Kasatonov og Fetisov. Løperne Larionov, Makarov og Krutov. Klikk-klakk-pasinger. Helt uslåelige.
Musikken
80-tallet var alt dette. Men framfor alt var 80-tallet musikken. Opptakskassetter på ghetto-blastere. Tatt opp fra Radio 1s Coca Cola topp 20 med Bjørn ”ikke gjør noe jeg ville ha gjort” Faarlund (nå er han en godslig P4-programleder). Eventuelt fra Ti i skuddet. Det var Jannicke. Ikke J-Diva-Jannicke, men svake mennesker-Jannicke. Boy George og Culture Club. Madonna. Bon Jovi (husker du hvordan det tok av til Livin' on a Prayer?). Alice Cooper. Def Leppard (And I want. And I need. And I love. Animaaaaals). Mötley Crue og Tommy Lee (lenge før Pamela). Modern Talking. Limahl (Never Ending Story - aaaaaa). Cyndi Lauper. Cutting Crew. Eurythmics. Belinda Carlisle. Guns 'n Roses (Take me down to the Paradise City). Toto. Bangles. Wham (lenge før noen jenter visste at George Michael var homo). Duran Duran. Carola. Europe (It`s the final countdown). Bobbysocks, Norge vant Grand Prix! Og A-ha inntok USA. Take on me.
Samantha
Likevel: Over alt og alle rulet syngedamene. Over alt for (og på) meg i alle fall. De som begynte med S og sluttet på A. Det var nemlig ufattelig mange som gjorde det på 80-tallet. Sinitta. Tyske Sandra med Maria Magdalena og In the heat of the night. Italienske og veldreide Sabrina (Boys, boys, boys. I’m looking for a good time). Og musikkvideoen hennes da….
Man kan si akkurat hva man vil om dette tiåret, men det er ikke til å komme forbi; Dronningen over alle dronninger var, er og blir Samantha. Samantha Fox. Selve 80-tallet personlig. Den dama! Touch me. Touch me now. I wanna feel your body next to mine. Plakatene hennes. Fra Topp, Bravo og hva nå plakatbladene het for noe alle sammen. Badedraktbilder. Toppløsbilder. Og for noen topper…. For ei bombe! Det var umulig å stå i mot. Helt sjanseløst.
Samantha invaderte livet mitt, og flere andres liv. Hun var der om morgenen, hun var det første jeg så på når jeg våknet. Hun var der om kvelden, hun var det siste jeg så før jeg sovnet. Hun var på radioen. I kassettspilleren. På skolen. Hun var overalt. På alle tenkelige og utenkelige steder. Som en god fe som bare ville meg gode ting. Gode og myke ting. For Samantha var bare god og myk. En illusjon, ja visst. Men det var en ekte illusjon. Hun var jo der! Hun fantes. Hun var noe mer en drøm. Samantha Fox. Bare navnet gir meg frysninger fortsatt. Frysninger av glede.
Alle bør ha et tiår
80-tallet. Tiåret har eksistert. Det skjedde. Jeg kan bekrefte det, for jeg var til stede. Levde midt oppe i det. Det tok slutt, javel. Men likevel ikke. For 80-tallet lever videre. Det er der. Og det kommer igjen. Igjen og igjen. Samantha Fox har giftet seg, leser jeg. Med en kvinne. Og hun stiller full i et TV2-intervju som kun skal hylle henne. OK. Noen illusjoner går i knas. Men bare tilsynelatende. For det går ikke an å bryte ned 80-tallet. Det bare står og står der. Som en påle. Det var stort. Det går ikke an å stikke hull på Samantha. Hun er stjernen i mitt tiår, og min stjerne funkler alltid. Hun bare lyser og lyser.
I lyset skjenker jeg en tanke til de som vokser opp og har sin ungdomstid i dag, i tiåret 2000-2010. For det bør være en menneskerettighet å ha et eget tiår. Kan de bruke dette til noe? Til sitt tiår? Jeg tviler. Og hva i all verden skal de i så fall kalle det? 00-tallet?
Alle som har bikket over 20 år har et tiår. Et tiår de kan mimre om, se tilbake på og huske som sitt tiår. Mitt tiår var, er og kommer alltid til å bli 80-tallet.
De harde 30-årene var kanskje harde, men de hadde nok også sin sjarm. Krigsårene på 40-tallet huskes neppe med glede, men årene rett etterpå må ha vært fantastiske. Husmødrene hadde sin glanstid på 50-tallet. Sammen med Hjallis og Elvis. Beatles var konger på 60-tallet, og statsminister Borten gikk i underbuksa. Oljeepoken og rødstrømpefeminisme bølget fram på 70-tallet.
Men ingen av disse tiårene kan komme opp mot 80-tallet. De er ikke engang i nærheten, men så er jeg også kraftig inhabil. For det går ikke an å la være, det er umulig å være nøytral til 80-tallet. Det var et tiår som bare sitter der, langt, langt inn i hjerteroten. Og der blir det sittende.
Hva var det med 80-tallet?
80-tallet var så mye. Man kan egentlig holde på i det uendelige: Hvite tennissokker med striper, en blå og en rød. Jentene med blå mascara, bluser med skulderputer og store blondekraver og store øredobber og tupert hår. Guttene i Levis 501, gjerne med hull i og litt fillete. Hockey-sveis ala Pat Sharpe, ball-gensere og skinnslips. Poco Loco eller Bik Bok. Pastellfarger, rosa boblejakker og pannebånd. Spisse sko, helst i skinn. Snowjogs uten lisser. Så smart, så praktisk (inntil klaffen ikke festet seg lenger…). Pengelotteriet (hvor ble det av?). Arne Treholt. Maradona herjet på fotballbanen. Driblet av hele England i 86 og brukte ”Guds hånd”. Det var Høyrebølge og Willoch styrte. Jappe-tid. Champagne. Norsk Data (for en opptur og for en nedtur). Harald Mæle og TV-Solfrid giftet seg. Mobiltelefoner store som hus og svære terrengbiler i gatene. For en tid!
Commodore 64 med joysticks. Fem og en kvart toms datadisketter, store som tallerkener. Seilbrett i alle mulige fargesprakende varianter. Jojo. Alle hadde en jojo, snakk om bølge! Lillehammer fikk OL. Fargeterningen Rubiks Kube. Verdens mest irriterende leketøy! Fikk den aldri til (bortsett fra den gangen jeg tok hele greia fra hverandre og satt fargene riktig sammen). TV-seriene: Lov og rett i LA. Nord og Sør. Halv sju med Bjarte Ytre Arne. Pelle Parafin, Ragna Rekkverk og Sandra Salamander og resten av Bøljebandet. Fame (og den søte brunetten Nicole). Miami Vice med kjekkasen Don Johnsen. Dynastiet. Misjonsforeninger droppet møter til fordel for Alexis, Krystle og Blake.
Filmene og svenskene
Filmene var store på 80-tallet; Dirty Dancing. Beverly Hills Cop, Ghostbusters (who you gonna call?). Alien, Tilbake til fremtiden (nå har Michael J Fox fått Parkinson). Crocodile Dundee. Wall Street. Platoon. Top Gun og Cocktail (hva var det egentlig Tom Cruise hadde som ikke jeg hadde…?).
Så var det svenskene…Grrr!. Sverige var irriterende gode i sport på 80-tallet: Thomas Wassberg og Gunde Svan. Ingemar Stenmark. Bjørn Borg. Mats Wilander. De vant jo alt! Rettelse: Nesten alt, men ikke i hockey. For der regjerte Sovjet. Og steinansiktet til treneren Tikhonov. For en førsterekke Sovjet hadde: Backene Kasatonov og Fetisov. Løperne Larionov, Makarov og Krutov. Klikk-klakk-pasinger. Helt uslåelige.
Musikken
80-tallet var alt dette. Men framfor alt var 80-tallet musikken. Opptakskassetter på ghetto-blastere. Tatt opp fra Radio 1s Coca Cola topp 20 med Bjørn ”ikke gjør noe jeg ville ha gjort” Faarlund (nå er han en godslig P4-programleder). Eventuelt fra Ti i skuddet. Det var Jannicke. Ikke J-Diva-Jannicke, men svake mennesker-Jannicke. Boy George og Culture Club. Madonna. Bon Jovi (husker du hvordan det tok av til Livin' on a Prayer?). Alice Cooper. Def Leppard (And I want. And I need. And I love. Animaaaaals). Mötley Crue og Tommy Lee (lenge før Pamela). Modern Talking. Limahl (Never Ending Story - aaaaaa). Cyndi Lauper. Cutting Crew. Eurythmics. Belinda Carlisle. Guns 'n Roses (Take me down to the Paradise City). Toto. Bangles. Wham (lenge før noen jenter visste at George Michael var homo). Duran Duran. Carola. Europe (It`s the final countdown). Bobbysocks, Norge vant Grand Prix! Og A-ha inntok USA. Take on me.
Samantha
Likevel: Over alt og alle rulet syngedamene. Over alt for (og på) meg i alle fall. De som begynte med S og sluttet på A. Det var nemlig ufattelig mange som gjorde det på 80-tallet. Sinitta. Tyske Sandra med Maria Magdalena og In the heat of the night. Italienske og veldreide Sabrina (Boys, boys, boys. I’m looking for a good time). Og musikkvideoen hennes da….
Man kan si akkurat hva man vil om dette tiåret, men det er ikke til å komme forbi; Dronningen over alle dronninger var, er og blir Samantha. Samantha Fox. Selve 80-tallet personlig. Den dama! Touch me. Touch me now. I wanna feel your body next to mine. Plakatene hennes. Fra Topp, Bravo og hva nå plakatbladene het for noe alle sammen. Badedraktbilder. Toppløsbilder. Og for noen topper…. For ei bombe! Det var umulig å stå i mot. Helt sjanseløst.
Samantha invaderte livet mitt, og flere andres liv. Hun var der om morgenen, hun var det første jeg så på når jeg våknet. Hun var der om kvelden, hun var det siste jeg så før jeg sovnet. Hun var på radioen. I kassettspilleren. På skolen. Hun var overalt. På alle tenkelige og utenkelige steder. Som en god fe som bare ville meg gode ting. Gode og myke ting. For Samantha var bare god og myk. En illusjon, ja visst. Men det var en ekte illusjon. Hun var jo der! Hun fantes. Hun var noe mer en drøm. Samantha Fox. Bare navnet gir meg frysninger fortsatt. Frysninger av glede.
Alle bør ha et tiår
80-tallet. Tiåret har eksistert. Det skjedde. Jeg kan bekrefte det, for jeg var til stede. Levde midt oppe i det. Det tok slutt, javel. Men likevel ikke. For 80-tallet lever videre. Det er der. Og det kommer igjen. Igjen og igjen. Samantha Fox har giftet seg, leser jeg. Med en kvinne. Og hun stiller full i et TV2-intervju som kun skal hylle henne. OK. Noen illusjoner går i knas. Men bare tilsynelatende. For det går ikke an å bryte ned 80-tallet. Det bare står og står der. Som en påle. Det var stort. Det går ikke an å stikke hull på Samantha. Hun er stjernen i mitt tiår, og min stjerne funkler alltid. Hun bare lyser og lyser.
I lyset skjenker jeg en tanke til de som vokser opp og har sin ungdomstid i dag, i tiåret 2000-2010. For det bør være en menneskerettighet å ha et eget tiår. Kan de bruke dette til noe? Til sitt tiår? Jeg tviler. Og hva i all verden skal de i så fall kalle det? 00-tallet?
lørdag 17. oktober 2009
Hva bør KrF velge?
Fædrelandsvennens sjefredaktør har bedt meg skrive en kronikk om KrF ifb med KrFUs landsmøte denne helgen og ungdomspartiets sin leder, Kjell Ingolf Ropstad, sitt utspill om å åpne partiet for homofile og tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven (punktet om å fjerne bekjennelsesparagrafen er visst noe misvisende iflg twitter-opplysninger).
Jeg tar gjerne i mot noen innspill her - både fra KrF-ere (vet det er noen slike lesere av denne bloggen..) og folk helt utenfra.
Hva bør KrF nå gjøre? Dyrke sine kristenkonservative kjernevelgere eller åpne opp partiet for nye velgergrupper?
Jeg tar gjerne i mot noen innspill her - både fra KrF-ere (vet det er noen slike lesere av denne bloggen..) og folk helt utenfra.
Hva bør KrF nå gjøre? Dyrke sine kristenkonservative kjernevelgere eller åpne opp partiet for nye velgergrupper?
fredag 16. oktober 2009
Derfor ber Dagbladet om pressestøtte
Valgdagen snakket jeg med Dagbla-journalisten og bloggeren Astrid Meland om meningsmålinger. Hun tok bl.a. opp det faktum at Medietilsynet kan ilegge medier som bryter sperrefristen kl 21 på valgdagsmålingene bøter med 2 millioner.
Og den godeste Meland burde nok ha hvisket sine kolleger et par ord i øret. For den tidligere "alltid foran"- avisen brøt selv fristen og får nå trolig bot.
Så der har du forklaringen på at avisen nå må be om pressestøtte....
Dagbladets/NRK(Synovates valgdagsmåling var vel strengt ikke noe særlig å stresse med heller. Den viste SV på 10 prosent og Ap på 31. Det gikk vel ikke helt slik...
Og den godeste Meland burde nok ha hvisket sine kolleger et par ord i øret. For den tidligere "alltid foran"- avisen brøt selv fristen og får nå trolig bot.
Så der har du forklaringen på at avisen nå må be om pressestøtte....
Dagbladets/NRK(Synovates valgdagsmåling var vel strengt ikke noe særlig å stresse med heller. Den viste SV på 10 prosent og Ap på 31. Det gikk vel ikke helt slik...
torsdag 15. oktober 2009
Er velferdsstaten for feit?
Legebrodern til han programlederen du vet, har skrevet en kronikk i Aftenposten i dag. Essensen er noe sånt som at de gode velferdsordningene våre gjør oss "sykere" enn det som er reelt. Men heller ikke Jørgen Skavlan gjør noe særlig med dette - annet enn å skrive mot det(i likhet med opptil flere av oss andre). For han sitter dønn låst i systemet. Debatten han reiser er likevel interessant. Har vi en velferdsstat som er i ferd med å ese fullstendig ut over breddene?
Sykefraværet er på full fart opp. Noen hevder at det er tegn på at avtalen om inkluderende arbeidsliv ikke fungerer. En alternativ tolkning kan jo være at økende fravær viser at den fungerer. For hvis flere mennesker med "restarbeidsevne" (uæh - liker ikke ordet!) skal utgjøre en del av det betalte arbeidslivet, så vil vel en naturlig konsekvens være at det totale fraværet øker. Eller...?
Hva synes du om den norske velferdssaten? For feit, passe, eller bør ordningene generelt forbedres ytterligere?
Sykefraværet er på full fart opp. Noen hevder at det er tegn på at avtalen om inkluderende arbeidsliv ikke fungerer. En alternativ tolkning kan jo være at økende fravær viser at den fungerer. For hvis flere mennesker med "restarbeidsevne" (uæh - liker ikke ordet!) skal utgjøre en del av det betalte arbeidslivet, så vil vel en naturlig konsekvens være at det totale fraværet øker. Eller...?
Hva synes du om den norske velferdssaten? For feit, passe, eller bør ordningene generelt forbedres ytterligere?
onsdag 14. oktober 2009
Velgerne tapte valget
Mitt tilsvar til Ove Bengt Berg i Rødt står på trykk i Drammens Tidende i dag:
Velgerne tapte valget
Det har falt Ove Bengt Berg noe tungt for brystet at jeg i min valganalyse i DT 10. oktober pekte på det faktum at de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp fikk 50 000 stemmer mindre enn Stortingets fire opposisjonspartier KrF, V, Høyre og Frp.
Man skulle tro at de som fikk flest stemmer ved et valg, også fikk flest mandater og dermed makten. Men slik er dessverre ikke vårt valgsystem. I stedet for å la hver stemme telle likt, har vi en snodig valgordning der hver kvadratkilometer i hver valgkrets teller 1,8 poeng, mens innbyggerne kun teller 1 poeng. I tillegg favoriseres det største partiet via mandatbergningsmetoden gjennom ”sperredivisoren” på 1,4. Denne metoden er konstruert for å holde de små ute. Derfor blir det ekstra paradoksalt at Ap, som oftest advarer mot en politikk som ”gir mest til dem som har mest fra før”, regjerer Norge på basis av et valgsystem som tar fra de små og nettopp gir mest til dem som har mest fra før.
Berg trekker så fram at valgforsker Bernt Aardal forsvarer valgordningen. At Aardal har behov for å forvare den, bør vel ikke akkurat komme som en overraskelse på noen. Han satt jo i Valglovutvalget og er en av arkitektene bak denne skjeve valgordningen. Hvordan vi enn snur og vender på dette, så fikk regjeringspartiene kun 47,8 prosent av stemmene. 47,8 er ikke noe flertall. Hvorfor skal disse tre partiene da kunne danne en ”flertallsregjering”? Hvorfor skal vi ha et valgsystem som konstruerer flertall som ikke finnes? Man trenger ikke være analytiker eller forsker for å forstå at med en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning, så ville ikke 47,8 prosent holdt til noe mandatflertall.
Avslutningsvis framholder Berg at jeg ”lar meg styre av mine egne politiske sympatier helt i strid med fakta”. Han setter så opp et selektivt regnestykke med et lemfeldig forhold til fakta der noen småpartier inkluderes, men der bl.a. Pensjonistpartiets 12 000 stemmer utelates. Jeg har brukt flere år av mitt liv på å studere samsvaret mellom velgernes stemmegivning og valgutfallet etter 1945. Dessverre er årets rare utfall slett ikke noe unntak hva gjelder manglende samsvar. Snarere en regel. Derfor er tiden nå overmoden for å diskutere en valgreform der alle stemmer bør telle likt - uavhengig av hvor stort parti du stemmer på og hvor stort fylke du bor i. For hva skal vi med valg der velgerne blir taperne?
Velgerne tapte valget
Det har falt Ove Bengt Berg noe tungt for brystet at jeg i min valganalyse i DT 10. oktober pekte på det faktum at de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp fikk 50 000 stemmer mindre enn Stortingets fire opposisjonspartier KrF, V, Høyre og Frp.
Man skulle tro at de som fikk flest stemmer ved et valg, også fikk flest mandater og dermed makten. Men slik er dessverre ikke vårt valgsystem. I stedet for å la hver stemme telle likt, har vi en snodig valgordning der hver kvadratkilometer i hver valgkrets teller 1,8 poeng, mens innbyggerne kun teller 1 poeng. I tillegg favoriseres det største partiet via mandatbergningsmetoden gjennom ”sperredivisoren” på 1,4. Denne metoden er konstruert for å holde de små ute. Derfor blir det ekstra paradoksalt at Ap, som oftest advarer mot en politikk som ”gir mest til dem som har mest fra før”, regjerer Norge på basis av et valgsystem som tar fra de små og nettopp gir mest til dem som har mest fra før.
Berg trekker så fram at valgforsker Bernt Aardal forsvarer valgordningen. At Aardal har behov for å forvare den, bør vel ikke akkurat komme som en overraskelse på noen. Han satt jo i Valglovutvalget og er en av arkitektene bak denne skjeve valgordningen. Hvordan vi enn snur og vender på dette, så fikk regjeringspartiene kun 47,8 prosent av stemmene. 47,8 er ikke noe flertall. Hvorfor skal disse tre partiene da kunne danne en ”flertallsregjering”? Hvorfor skal vi ha et valgsystem som konstruerer flertall som ikke finnes? Man trenger ikke være analytiker eller forsker for å forstå at med en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning, så ville ikke 47,8 prosent holdt til noe mandatflertall.
Avslutningsvis framholder Berg at jeg ”lar meg styre av mine egne politiske sympatier helt i strid med fakta”. Han setter så opp et selektivt regnestykke med et lemfeldig forhold til fakta der noen småpartier inkluderes, men der bl.a. Pensjonistpartiets 12 000 stemmer utelates. Jeg har brukt flere år av mitt liv på å studere samsvaret mellom velgernes stemmegivning og valgutfallet etter 1945. Dessverre er årets rare utfall slett ikke noe unntak hva gjelder manglende samsvar. Snarere en regel. Derfor er tiden nå overmoden for å diskutere en valgreform der alle stemmer bør telle likt - uavhengig av hvor stort parti du stemmer på og hvor stort fylke du bor i. For hva skal vi med valg der velgerne blir taperne?
tirsdag 13. oktober 2009
For ekspansivt budsjett
Den rødgrønne regjeringen fortsetter å pøse ut penger til gode og mindre gode formål. Handlingsregelens far, Jens Stoltenberg, gir blaffen i sin egen regel og bruker mye mer av Oljefondet enn det denne regelen tilsier. Denne store offentlige pengebruken innebærer at regjeringen skyver regningene foran seg.
For pengebruken er virkelig massiv. Dagens understatement kom fra Frps finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein som mente at regjeringen nå bruker mer oljepenger enn selv Frp har foreslått....
Det er sikkert moro å bruke masse penger enn stund. Men på et eller annet tidspunkt kommer den sure svie. Skal man ta den i valgåret 2011? Eller dytte det fram i mot 2012-2013? Eller ikke ta den i det hele tatt, men vente på at noen kommer og rydder opp etterpå?
Jeg merket meg også at finansminister Kristin Halvorsen smilte fornøyd da hun framholdt at veksten neste år trolig vil bli vesentlig høyere. Er ikke SV skeptisk til vekst lenger? Hun sa også i finanstalen sin at hun ønsket at fedre skulle bruke mer tid sammen med sine små barn. Hvorfor til hun da frata meg og andre hjemmearbeidende pappaer det lille incentivet til hjemmeomsorg som kontantstøtten er??
Høyre kan også glise godt over forslaget om økt boligskatt for byfolk. Kjernevelgerne på vestkantene blir nok enda mer kjernevelgere etter dette budsjettet. Og jeg ser ikke bort i fra at kampen mot boligskatten fram mot lokalvalget i 2011 kan ha appell også noe utover kjernen.
Det finnes også noen positive elementer i budsjettet. Særlig har jeg sans for en pen økning i tobakksavgiften. Etter mitt skjønn bør statens innteksgrunnlag i større og større grad vris fra skatt på lønnsarbeid og over på avgifter. Men jeg hadde håpet at SV skulle få til en vesentlig mer grønn innretning enn hva de har klart. Miljøsatsingen er for tamt.
For pengebruken er virkelig massiv. Dagens understatement kom fra Frps finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein som mente at regjeringen nå bruker mer oljepenger enn selv Frp har foreslått....
Det er sikkert moro å bruke masse penger enn stund. Men på et eller annet tidspunkt kommer den sure svie. Skal man ta den i valgåret 2011? Eller dytte det fram i mot 2012-2013? Eller ikke ta den i det hele tatt, men vente på at noen kommer og rydder opp etterpå?
Jeg merket meg også at finansminister Kristin Halvorsen smilte fornøyd da hun framholdt at veksten neste år trolig vil bli vesentlig høyere. Er ikke SV skeptisk til vekst lenger? Hun sa også i finanstalen sin at hun ønsket at fedre skulle bruke mer tid sammen med sine små barn. Hvorfor til hun da frata meg og andre hjemmearbeidende pappaer det lille incentivet til hjemmeomsorg som kontantstøtten er??
Høyre kan også glise godt over forslaget om økt boligskatt for byfolk. Kjernevelgerne på vestkantene blir nok enda mer kjernevelgere etter dette budsjettet. Og jeg ser ikke bort i fra at kampen mot boligskatten fram mot lokalvalget i 2011 kan ha appell også noe utover kjernen.
Det finnes også noen positive elementer i budsjettet. Særlig har jeg sans for en pen økning i tobakksavgiften. Etter mitt skjønn bør statens innteksgrunnlag i større og større grad vris fra skatt på lønnsarbeid og over på avgifter. Men jeg hadde håpet at SV skulle få til en vesentlig mer grønn innretning enn hva de har klart. Miljøsatsingen er for tamt.
- Feil, Marthinsen!
Mens vi venter på statsbudsjettet; her er et leserbrev som står på trykk i dagens Drammens Tidende. At jeg pekte på det faktum i lørdagens avis at KrF, V, H og Frp fikk 50 000 flere stemmer enn regjeringspartiene Ap, SV og Sp har åpenbart falt innsenderen noe tungt for brystet. (Min replikk er forøvrig avsendt).
Feil, Marthinsen!
Svein Tore Marthinsen presenterer seg som statsviter og valganalytiker i lørdagens DT, og hevder der blant annet: «til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50.000 flere stemmer» enn den fortsatte rødgrønne regjeringa. Men dette ikke er riktig. Professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, har tilbakevist at det er valgordninga som gjorde at vi fikk en rødgrønn regjering. Stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Juspskås, skriver i Dagbladet 22.09.09: Stemmene fra Rødt, NKP og Miljøpartiet de grønne sammen med stemmene fra Ap, SV og Sp fikk en oppslutning fra 1 339 977 nordmenn. Alle disse støtter en rød-grønn regjering. De som stemmer på den regjeringa som Marthisen hevder at har flere nordmenn bak seg, pluss stemmene til DLF; Kristent Samlingsparti og Demokratene, får til sammen 1 337 368. 2 609 flere av velgerne har stemt på partier som sa de ville støtte den nåværende gjenvalgte regjeringa, Marthinsen! Det som gjenstår, peker Jupskås på, er Kystpartiets 5 343 stemmer. Ville Kystpartiet ha stemt på en regjering leda av Solberg, Jensen eller Stoltenberg? Det vil Kystpartiet ikke svare på. Det er uansett helt feil som Marthinsen påstår, at 50 000 flere velgere vil ha en «borgerlig regjering».
For å få påstanden sin til å stemme må Marthinsen se bort fra alle de stemmene som ikke står bak de representantene som ble valgt inn. Altså i demokratiets navn å nulle ut stemmene fra disse velgerne. En politisk holdning som er akseptabel i Marthisens høyreorienterte Minerva-kretser?
Marthinsen viser at han under merkelappen «statsviter» og «valganalytiker» lar seg styre av sine egne politiske sympatier — helt i strid med fakta.
Ove Bengt Berg
Feil, Marthinsen!
Svein Tore Marthinsen presenterer seg som statsviter og valganalytiker i lørdagens DT, og hevder der blant annet: «til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50.000 flere stemmer» enn den fortsatte rødgrønne regjeringa. Men dette ikke er riktig. Professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, har tilbakevist at det er valgordninga som gjorde at vi fikk en rødgrønn regjering. Stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Juspskås, skriver i Dagbladet 22.09.09: Stemmene fra Rødt, NKP og Miljøpartiet de grønne sammen med stemmene fra Ap, SV og Sp fikk en oppslutning fra 1 339 977 nordmenn. Alle disse støtter en rød-grønn regjering. De som stemmer på den regjeringa som Marthisen hevder at har flere nordmenn bak seg, pluss stemmene til DLF; Kristent Samlingsparti og Demokratene, får til sammen 1 337 368. 2 609 flere av velgerne har stemt på partier som sa de ville støtte den nåværende gjenvalgte regjeringa, Marthinsen! Det som gjenstår, peker Jupskås på, er Kystpartiets 5 343 stemmer. Ville Kystpartiet ha stemt på en regjering leda av Solberg, Jensen eller Stoltenberg? Det vil Kystpartiet ikke svare på. Det er uansett helt feil som Marthinsen påstår, at 50 000 flere velgere vil ha en «borgerlig regjering».
For å få påstanden sin til å stemme må Marthinsen se bort fra alle de stemmene som ikke står bak de representantene som ble valgt inn. Altså i demokratiets navn å nulle ut stemmene fra disse velgerne. En politisk holdning som er akseptabel i Marthisens høyreorienterte Minerva-kretser?
Marthinsen viser at han under merkelappen «statsviter» og «valganalytiker» lar seg styre av sine egne politiske sympatier — helt i strid med fakta.
Ove Bengt Berg
mandag 12. oktober 2009
– Og valvinnaren er SV, sa NRK
Jeg ble intervjuet av Dag og Tids JOn Hustad et par dager etter valget. Siden det tilhører sjeldenhetene å bli sitert på nynorsk, så har jeg - til eventuell ære for mulige nynorske fans, tatt meg den frihet og lime inn hele intervjuet under her.
– Eg er redd mange ikkje lenger tek meiningsmålingar på alvor
og ser dei meir som underhaldning, seier valanalytikar Svein Tore Marthinsen.
Det vert stadig fleire meiningsmålingsbyrå her til lands, men konkurransen ser ikkje ut til å hjelpa. Også denne valnatta og denne valkampen vart prega av kaos og feilinformasjon. Svein Tore Marthinsen er statsvitar og frittståande valanalytikar.
Både meiningsmålingsinstitutta og -instituttet er vel diskrediterte
etter dette valet?
– Vel, det sprikjer, og det sprikjer mykje. Nokon har teke feil. Særleg valdagsmålinga som NRK presenterte, bygde ikkje nett opp under tilliten.
Kva er det som skjer i eit tilfelle som NRK, korleis kan dei presentera ei måling som for dei fleste observatørar står fram som vås?
– Eg har fylgt meiningsmålinga tett, og det byrået som NRK nytta, Synovate, har konsekvent gjeve ekstremt høge tal for SV, mykje høgre enn alle andre har gjort. Anten måtte dei ha rett, eller alle andre ha teke feil, eller så må metodane deira vera feil. Det var det siste.
Kva slags metode ser ut til å vera best, berre spørja folk ved vallokala, ringja rundt til folk utan førehandsavtale eller med slik avtale?
– Det er det vanskeleg å seia noko sikkert om; byråa er ikkje særleg viljuge til å fortelja om kva slags metodar dei nyttar. Men byrået som TV 2 nytta, Gallup,
spurde, så vidt eg har forstått, folk ved vallokale og ringde rundt til folk utan førehandsavtale, og TV 2 råka best med si måling, som dei gjorde i 2005 og 2007. NRK har nytta fleire byrå og har vorte knust av TV 2 i tre val på rad. Men InFact, som VG nytta, var heller ikkje så langt unna det endelege resultatet, medan Synovate
altså hadde SV på nesten 10 prosent og Ap ned på 31-talet.
Kor store er valdagsmålingane, kor mange vert spurde?
– I ei vanleg meiningsmåling spør byråa rundt tusen, medan valdagsmålingane har rundt to tusen, som normalt sett skulle redusera feilmarginane, men om metodane er skeive, så hjelper det lite å spørja fleire.
Men også i valkampen var det store sprik mellom byråa, og det kan nesten verka som om ein kan få dei resultata ein ynskjer?
– Det er å draga det for langt. Kvart byrå har tru på den metoden
dei nyttar, men det er openbert at metodane er ulike, og at dei difor kjem til ulike tal. Men eit vel så stort problem er at media overdriv: Dei legg stor vekt på oppgang eller nedgang som ligg godt innanfor feilmarginane, til dømes eitt prosentpoeng opp eller ned. Då får vi høyra at partiet «fossar fram». Men eg har inga tru på at byråa er politisk motiverte: Det byrået som til dømes A-pressen nytta, Opinion, gav Ap altfor låge tal.
Torsdag før valet gav dei partiet 28 prosent. Til gjengjeld gav dei Frp altfor høge tal.
Men evna til sjølvkorrigering verkar låg. Har byråa ei for stor eigedomskjensle til eigne metodar?
– Kanskje, men det underlege er kanskje heller skorten på mynster over tid. NRK har nytta fleire ulike byrå til valdagsmålingane, men likevel har dei hatt skivebom tre val på rad. Men vi som har fylgt med og sett Synovates meiningsmålingar, venta at NRKs valdagsmåling kom til å gje feil tal. Og det må ha vore ei merkeleg oppleving for dei som sat i NRK-studioet å måtta kommentera SVs framgang, og endå underlegare må det ha vore for Halvorsen å taka imot enorm jubel på SVs valvake på basis av målinga til NRK. Dei fleste venta eit dårleg val for SV, og fasiten var då også eit katastrofeval.
Kan vi kalla det som går føre seg, for vitskapleg? Når metodane
er forretningsløyndomar, så vert dei heller ikkje eksponerte, og vi får ikkje eit vitskapleg ordskifte?
– Eg vil tru at dei dramatisk ulike resultata pressar fram ei evaluering og ein open diskusjon. No er meiningsmålingsinstituttet diverre låtteleggjort av di ein får eitt resultat i eitt medium og eit heilt anna i eit anna medium. Eg er redd mange ikkje lenger tek meiningsmålingar på alvor og ser det meir som underhaldning.
– Eg er redd mange ikkje lenger tek meiningsmålingar på alvor
og ser dei meir som underhaldning, seier valanalytikar Svein Tore Marthinsen.
Det vert stadig fleire meiningsmålingsbyrå her til lands, men konkurransen ser ikkje ut til å hjelpa. Også denne valnatta og denne valkampen vart prega av kaos og feilinformasjon. Svein Tore Marthinsen er statsvitar og frittståande valanalytikar.
Både meiningsmålingsinstitutta og -instituttet er vel diskrediterte
etter dette valet?
– Vel, det sprikjer, og det sprikjer mykje. Nokon har teke feil. Særleg valdagsmålinga som NRK presenterte, bygde ikkje nett opp under tilliten.
Kva er det som skjer i eit tilfelle som NRK, korleis kan dei presentera ei måling som for dei fleste observatørar står fram som vås?
– Eg har fylgt meiningsmålinga tett, og det byrået som NRK nytta, Synovate, har konsekvent gjeve ekstremt høge tal for SV, mykje høgre enn alle andre har gjort. Anten måtte dei ha rett, eller alle andre ha teke feil, eller så må metodane deira vera feil. Det var det siste.
Kva slags metode ser ut til å vera best, berre spørja folk ved vallokala, ringja rundt til folk utan førehandsavtale eller med slik avtale?
– Det er det vanskeleg å seia noko sikkert om; byråa er ikkje særleg viljuge til å fortelja om kva slags metodar dei nyttar. Men byrået som TV 2 nytta, Gallup,
spurde, så vidt eg har forstått, folk ved vallokale og ringde rundt til folk utan førehandsavtale, og TV 2 råka best med si måling, som dei gjorde i 2005 og 2007. NRK har nytta fleire byrå og har vorte knust av TV 2 i tre val på rad. Men InFact, som VG nytta, var heller ikkje så langt unna det endelege resultatet, medan Synovate
altså hadde SV på nesten 10 prosent og Ap ned på 31-talet.
Kor store er valdagsmålingane, kor mange vert spurde?
– I ei vanleg meiningsmåling spør byråa rundt tusen, medan valdagsmålingane har rundt to tusen, som normalt sett skulle redusera feilmarginane, men om metodane er skeive, så hjelper det lite å spørja fleire.
Men også i valkampen var det store sprik mellom byråa, og det kan nesten verka som om ein kan få dei resultata ein ynskjer?
– Det er å draga det for langt. Kvart byrå har tru på den metoden
dei nyttar, men det er openbert at metodane er ulike, og at dei difor kjem til ulike tal. Men eit vel så stort problem er at media overdriv: Dei legg stor vekt på oppgang eller nedgang som ligg godt innanfor feilmarginane, til dømes eitt prosentpoeng opp eller ned. Då får vi høyra at partiet «fossar fram». Men eg har inga tru på at byråa er politisk motiverte: Det byrået som til dømes A-pressen nytta, Opinion, gav Ap altfor låge tal.
Torsdag før valet gav dei partiet 28 prosent. Til gjengjeld gav dei Frp altfor høge tal.
Men evna til sjølvkorrigering verkar låg. Har byråa ei for stor eigedomskjensle til eigne metodar?
– Kanskje, men det underlege er kanskje heller skorten på mynster over tid. NRK har nytta fleire ulike byrå til valdagsmålingane, men likevel har dei hatt skivebom tre val på rad. Men vi som har fylgt med og sett Synovates meiningsmålingar, venta at NRKs valdagsmåling kom til å gje feil tal. Og det må ha vore ei merkeleg oppleving for dei som sat i NRK-studioet å måtta kommentera SVs framgang, og endå underlegare må det ha vore for Halvorsen å taka imot enorm jubel på SVs valvake på basis av målinga til NRK. Dei fleste venta eit dårleg val for SV, og fasiten var då også eit katastrofeval.
Kan vi kalla det som går føre seg, for vitskapleg? Når metodane
er forretningsløyndomar, så vert dei heller ikkje eksponerte, og vi får ikkje eit vitskapleg ordskifte?
– Eg vil tru at dei dramatisk ulike resultata pressar fram ei evaluering og ein open diskusjon. No er meiningsmålingsinstituttet diverre låtteleggjort av di ein får eitt resultat i eitt medium og eit heilt anna i eit anna medium. Eg er redd mange ikkje lenger tek meiningsmålingar på alvor og ser det meir som underhaldning.
lørdag 10. oktober 2009
Analyse av valget i Buskerud
Har analysert stortingsvaget i Buskerud for Drammens Tidende i dag:
Buskerud trender blått
Det blåste en blåere politisk vind i Buskerud enn ellers i landet ved stortingsvalget. Og den rødgrønne regjeringsblokken gikk mer tilbake her.
Stortingsvalget 2009 er over. Det er tid for både valganalytikere og andre politisk interesserte å summere opp hva som skjedde og dernest skue framover. Nasjonalt berget den rødgrønne regjeringsblokken Ap, SV og Sp så vidt sitt mandatflertall, til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50 000 flere stemmer. Ap oppnådde målsetningen om å få inn fire fra Buskerud og er godt fornøyd med det. Men samtidig må det være en malurt i begeret at Ap-framgangen var markert mindre her enn fleste andre steder i landet. Ap gjorde også et overraskende svakt skolevalg i Buskerud, relativt sett. I sum innebærer dette at Buskerud Ap, midt i jubelen, åpenbart har utfordringer å stri med.
Utfordringer har definitivt også regjeringskollega SV. Mye av Ap-veksten kommer som en konsekvens av at regjeringsstorebror er i ferd med å spise opp lillebror. I Buskerud gikk det helt galt for SV. 4,6 er et fryktelig tall, og så lavt at til og med utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Et av hovedspørsmålene framover nå er hvor lenge SV ser seg tjent med å sitte i en regjering som de blir minimert av å sitte i. Et spørsmål for Buskerud SV er om den ”sitte rolig i båten”-strategien som partiet, med Bergo i front har kjørt, bør videreføres inn mot neste valg.
De to høyrepartiene Høyre og Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent av stemmene nasjonalt. I Buskerud fikk de hele 44,5 prosent, en framgang på 5,4 prosentpoeng fra 2005. Hadde høyrevinden vært tilsvarende sterk ellers i landet, så ville det blitt et borgerlig flertall og antagelig en ny regjering. Særlig har Buskerud Høyre god grunn til å smile. Kanskje har den positive byutviklingen i Høyre-styrte Drammen bidratt til å gi lokalpartiet et ekstra puff.
Frp leverte tidenes beste valg, men det ble ikke det brakvalget som det så ut til å kunne bli. Bl.a. fordi Høyre var dyktigere enn Frp i valgkampen. Frps valgkampfall medførte at partiet ikke klarte å ta de tre Buskerud-mandatene som de lenge så ut til å ha i lomma, noe som nok er litt surt både for partiet og for tredjekandidat Ida Marie Holen.
De tre tidligere sentrumskollegene Sp, KrF og Venstre gjorde samlet sett et historisk svakt valg. I Buskerud ble det skarve 12,4 prosent i sum. Det har fått mange til å spå sentrum sin død i norsk politikk. Jeg tror at det er en forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur gir rom for flere partier enn røde og blå. Samtidig er det åpenbart at situasjonen i sentrum er alvorlig. Verst er det for Venstre som falt under sperregrensen og står igjen med fattige to stortingsrepresentanter. Noe gikk helt galt de siste dagene før valget for partiet. Avtroppende Venstre-leder Lars Sponheim sin analyse er at velgerne hans flyktet til Ap. De bakgrunnstallene jeg så langt har sett, tyder på at det bare er delvis riktig. For partiet lakk vel så mye til Høyre. Fokuset på regjeringsspørsmål, garantier og spill, i stedet for på politikk, ble katastrofal for Venstre. En sterk medlemsvekt i kjølvannet av valgnederlaget og Venstre-positive underliggende velgerstrukturer (økende utdanningsnivå, liberalisering og urbanisering) gir partiet tro på at man kan komme igjen ved neste valg. Hvordan Venstre, under Trine Skei Grandes ledelse, skal klare å synliggjøre seg i årene som kommer, blir dog en nøtt å knekke.
Også for KrF er sitasjonen dyster. Partiet gjorde sitt dårligste valg noensinne, og Eva Høili og lokalpartiet måtte tåle å se elendige 3,2 svart på hvitt valgnatten. Det blir nå et spørsmål om veivalg for KrF. Skal partiet blankpusse sin kristenkonservative profil og dermed utvide sin kjerne ved kanskje å ta tilbake en del velgere som de har mistet til Frp de senere årene? Eller skal KrF søke å appellere til bredere velgergrupper slik man hadde suksess med på slutten av 90-tallet?
Da ser det noe lysere ut for Sp. Partiet berget 6-tallet både nasjonalt og i Buskerud, noe som akkurat var nok til å holde Lundteigen inne på utjevningsmandat. Men også for Sp sin del ligger tunge motbakker på lur. For det er ikke til å komme forbi at velgerstrukturene går i mot partiet. Foreløpig kjemper Sp imidlertid meget godt motstrøms.
For valgvinnerne Ap, Høyre og Frp gjelder det nå å beholde skansene og se etter nye muligheter for å videreføre veksten. For valgtaperne Venstre, KrF og SV handler det om å slikke sår og så meisle ut en strategi som kan snu trenden.
Buskerud trender blått
Det blåste en blåere politisk vind i Buskerud enn ellers i landet ved stortingsvalget. Og den rødgrønne regjeringsblokken gikk mer tilbake her.
Stortingsvalget 2009 er over. Det er tid for både valganalytikere og andre politisk interesserte å summere opp hva som skjedde og dernest skue framover. Nasjonalt berget den rødgrønne regjeringsblokken Ap, SV og Sp så vidt sitt mandatflertall, til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50 000 flere stemmer. Ap oppnådde målsetningen om å få inn fire fra Buskerud og er godt fornøyd med det. Men samtidig må det være en malurt i begeret at Ap-framgangen var markert mindre her enn fleste andre steder i landet. Ap gjorde også et overraskende svakt skolevalg i Buskerud, relativt sett. I sum innebærer dette at Buskerud Ap, midt i jubelen, åpenbart har utfordringer å stri med.
Utfordringer har definitivt også regjeringskollega SV. Mye av Ap-veksten kommer som en konsekvens av at regjeringsstorebror er i ferd med å spise opp lillebror. I Buskerud gikk det helt galt for SV. 4,6 er et fryktelig tall, og så lavt at til og med utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Et av hovedspørsmålene framover nå er hvor lenge SV ser seg tjent med å sitte i en regjering som de blir minimert av å sitte i. Et spørsmål for Buskerud SV er om den ”sitte rolig i båten”-strategien som partiet, med Bergo i front har kjørt, bør videreføres inn mot neste valg.
De to høyrepartiene Høyre og Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent av stemmene nasjonalt. I Buskerud fikk de hele 44,5 prosent, en framgang på 5,4 prosentpoeng fra 2005. Hadde høyrevinden vært tilsvarende sterk ellers i landet, så ville det blitt et borgerlig flertall og antagelig en ny regjering. Særlig har Buskerud Høyre god grunn til å smile. Kanskje har den positive byutviklingen i Høyre-styrte Drammen bidratt til å gi lokalpartiet et ekstra puff.
Frp leverte tidenes beste valg, men det ble ikke det brakvalget som det så ut til å kunne bli. Bl.a. fordi Høyre var dyktigere enn Frp i valgkampen. Frps valgkampfall medførte at partiet ikke klarte å ta de tre Buskerud-mandatene som de lenge så ut til å ha i lomma, noe som nok er litt surt både for partiet og for tredjekandidat Ida Marie Holen.
De tre tidligere sentrumskollegene Sp, KrF og Venstre gjorde samlet sett et historisk svakt valg. I Buskerud ble det skarve 12,4 prosent i sum. Det har fått mange til å spå sentrum sin død i norsk politikk. Jeg tror at det er en forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur gir rom for flere partier enn røde og blå. Samtidig er det åpenbart at situasjonen i sentrum er alvorlig. Verst er det for Venstre som falt under sperregrensen og står igjen med fattige to stortingsrepresentanter. Noe gikk helt galt de siste dagene før valget for partiet. Avtroppende Venstre-leder Lars Sponheim sin analyse er at velgerne hans flyktet til Ap. De bakgrunnstallene jeg så langt har sett, tyder på at det bare er delvis riktig. For partiet lakk vel så mye til Høyre. Fokuset på regjeringsspørsmål, garantier og spill, i stedet for på politikk, ble katastrofal for Venstre. En sterk medlemsvekt i kjølvannet av valgnederlaget og Venstre-positive underliggende velgerstrukturer (økende utdanningsnivå, liberalisering og urbanisering) gir partiet tro på at man kan komme igjen ved neste valg. Hvordan Venstre, under Trine Skei Grandes ledelse, skal klare å synliggjøre seg i årene som kommer, blir dog en nøtt å knekke.
Også for KrF er sitasjonen dyster. Partiet gjorde sitt dårligste valg noensinne, og Eva Høili og lokalpartiet måtte tåle å se elendige 3,2 svart på hvitt valgnatten. Det blir nå et spørsmål om veivalg for KrF. Skal partiet blankpusse sin kristenkonservative profil og dermed utvide sin kjerne ved kanskje å ta tilbake en del velgere som de har mistet til Frp de senere årene? Eller skal KrF søke å appellere til bredere velgergrupper slik man hadde suksess med på slutten av 90-tallet?
Da ser det noe lysere ut for Sp. Partiet berget 6-tallet både nasjonalt og i Buskerud, noe som akkurat var nok til å holde Lundteigen inne på utjevningsmandat. Men også for Sp sin del ligger tunge motbakker på lur. For det er ikke til å komme forbi at velgerstrukturene går i mot partiet. Foreløpig kjemper Sp imidlertid meget godt motstrøms.
For valgvinnerne Ap, Høyre og Frp gjelder det nå å beholde skansene og se etter nye muligheter for å videreføre veksten. For valgtaperne Venstre, KrF og SV handler det om å slikke sår og så meisle ut en strategi som kan snu trenden.
fredag 9. oktober 2009
Ufortjent fredspris til Obama
USA og Obama sitter dønn fast i hengemyra i Afganistan og blir belønnet med fredsprisen?? Hva i all videste verden er dette for noe tull? Har Nobelkomiteen mistet all dømmekraft?
Fredsprisen bør gå til noen som fortjener den. F.eks. verdens mest vellykkede fredsprosjekt; EU.
Fredsprisen bør gå til noen som fortjener den. F.eks. verdens mest vellykkede fredsprosjekt; EU.
onsdag 7. oktober 2009
Intetsigende Soria Moria 2
Soria Moria 2 ble lagt fram i dag av Stoltenberg 3 (eller nei, jeg vil snarere hevde at det er Stoltenber 2 - fordi det er den samme regjeringen). For de av oss som har sett noen filmer opp i igjennom, så pleier nr. 2 stort sett alltid å være dårligere enn nr. 1. Denne regjeringsplattformen er intet unntak. Her har man tydeligvis voktet seg vel for å komme med for mange løfter man ikke kan holde og i stedet kommet fram til en plattform som er totalt intetsigende og så godt som blottet for konkrete tiltak. Takke meg faktisk til et og annet løftebrudd, framfor det dvaske pjattet som vi får servert av Stoltenberg og co i dag.
Plattformen er spekket med, i dobbelt forstand, meningsløse formuleringer av typen:
- Regjeringen vil føre en politikk som er forankret i et levende folkestyre, en bærekraftig utvikling, et sosialt og samfunnskritisk engasjement, vår nasjonale kulturarv og de humanistiske verdier og ideer.
- Vi vil slå ring om den norske samfunnsmodellen.
- Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask forandring.
- Vi vil føre en finanspolitikk som bidrar til en stabil økonomisk utvikling både på kort og lang sikt.
- Staten er en stor eier i norsk næringsliv.
- Kortbanenettet og stamrutenettet er en viktig del av infrastrukturen i landet.
- Regjeringen anser en sterk og sunn kommuneøkonomi som en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet.
- Et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv.
- Sykdomsbildet i befolkningen endrer seg som følge av endret livsstil og høyere levealder
- De aller fleste barn som vokser opp i Norge har det bra.
- IKT er et viktig redskap i arbeidet med å fornye og effektivisere offentlig sektor.
- Miljøgifter havner også i avfallet
Jeg tror at jeg stopper der. Før alle mine lesere dør av kjedsomhet (men jeg kunne fortsatt nærmest i det uendelige med intetsigende Soria Moria 2- sitater av denne typen).
Ellers er det verdt å merke seg at SV går på solide nederlag både hva gjelder miljø og asyl. Det skal fortsette å diltes etter Frp på asyl, og Lofoten og Vesterålen blir ikke gitt varig vern. Regjeringen går generelt inn for en "vente og se"-holdning på miljø som jeg ikke kan fatte og begripe at det tidligere miljøpartiet SV kan finne seg i. Jeg finner ikke gode nok spor av økt fattigdomssatsing i dokumentet. Det ligger mao. an til at det skal bli fire nye, tapte år for alle fattigei Norge.
Det hevdes at "Vi vil forbedre, forsterke og fornye de offentlige velferdsordningene". I så måte er det snodig at regjeringen går inn for å fjerne/redusere kontantstøtten.
Stoltenberg har "lovet" å holde skattenivået helt stabilt. Men det loves samtidig at LOs medlemmer skal gis skattelette. Konsekvensen av dette regnestykket må da bli at vi andre må betale regningen i form av høyere skatt.
Jeg synes dette i sum var noe fryktelig intetsigende greier. Hva synes du?
Plattformen er spekket med, i dobbelt forstand, meningsløse formuleringer av typen:
- Regjeringen vil føre en politikk som er forankret i et levende folkestyre, en bærekraftig utvikling, et sosialt og samfunnskritisk engasjement, vår nasjonale kulturarv og de humanistiske verdier og ideer.
- Vi vil slå ring om den norske samfunnsmodellen.
- Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask forandring.
- Vi vil føre en finanspolitikk som bidrar til en stabil økonomisk utvikling både på kort og lang sikt.
- Staten er en stor eier i norsk næringsliv.
- Kortbanenettet og stamrutenettet er en viktig del av infrastrukturen i landet.
- Regjeringen anser en sterk og sunn kommuneøkonomi som en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet.
- Et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv.
- Sykdomsbildet i befolkningen endrer seg som følge av endret livsstil og høyere levealder
- De aller fleste barn som vokser opp i Norge har det bra.
- IKT er et viktig redskap i arbeidet med å fornye og effektivisere offentlig sektor.
- Miljøgifter havner også i avfallet
Jeg tror at jeg stopper der. Før alle mine lesere dør av kjedsomhet (men jeg kunne fortsatt nærmest i det uendelige med intetsigende Soria Moria 2- sitater av denne typen).
Ellers er det verdt å merke seg at SV går på solide nederlag både hva gjelder miljø og asyl. Det skal fortsette å diltes etter Frp på asyl, og Lofoten og Vesterålen blir ikke gitt varig vern. Regjeringen går generelt inn for en "vente og se"-holdning på miljø som jeg ikke kan fatte og begripe at det tidligere miljøpartiet SV kan finne seg i. Jeg finner ikke gode nok spor av økt fattigdomssatsing i dokumentet. Det ligger mao. an til at det skal bli fire nye, tapte år for alle fattigei Norge.
Det hevdes at "Vi vil forbedre, forsterke og fornye de offentlige velferdsordningene". I så måte er det snodig at regjeringen går inn for å fjerne/redusere kontantstøtten.
Stoltenberg har "lovet" å holde skattenivået helt stabilt. Men det loves samtidig at LOs medlemmer skal gis skattelette. Konsekvensen av dette regnestykket må da bli at vi andre må betale regningen i form av høyere skatt.
Jeg synes dette i sum var noe fryktelig intetsigende greier. Hva synes du?
tirsdag 6. oktober 2009
SV dreper sjelen sin
I valgkampen 2005 ble SV halvert; fra eventyrlige nivåer på 15-16 prosent, til et resultat på 8,8 prosent. Et par år senere, ved lokalvalget i 2007, måtte partiet tåle å se det stusselige 6-tallet. Og ved valget i 2009 var det såvdt man holdt 5-tallet fra livet. Hva i all verden er det som skjer med SV?
Det som skjer er at partiet har gått fra å være et friskt opposisjonsparti til å bli et traurig og grått styringsparti. Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein, forsøkte før valget å innbille sine lesere at SV kan hente et "styngstillegg" ut av sin regjeringsdeltakelse. Realiteten er den motsatte. SV taper og taper og taper på det rødgrønne regjeringsprosjektet sitt.
Hvor lenge skal dette pågå? Hvor lang tid tar det før SV skjønner at deres deltakelse i regjeringen er i ferd med å ødelegge partiet? Hvor lang går det før Kristin Halvorsen, som nå har levert tre elendige valg på rappen, forstår at SV-sjelen er i ferd med å dø ut?
For det må være vondt å være SV-er. Fryktelig vondt. Før het det at det skulle skinne like mye, og helst mer, av den norske skolen som av kjøpesentrene. PISA-undersøkelse etter PISA-undersøkelse dokumenterer at den norske skolen ikke holder mål. Norge er en skoletaper. Det skinner slett ikke av den norske skolen. Vi ligger langt bak de fleste land som det er naturlig for oss å sammenligne oss med. Når målet er å ha verdens beste skole, så er resultatene ikke annet enn pinlig dårlige.
Hva gjør SV med det? De innser, smått beskjemmet, at den politikken som partiet har forfektet i en årrekke, har vært totalt feilslått. SV kunne stått opp og forsvart sin trivselsskole. I stedet settes to kunnskapsministere til å administrere en åpenbart nødvendig kunnskapsreform – en politikk som SV inntil det siste har vært dypt uenig i. SV sitter nå og administerer Høyres skolepolitikk. Som om ikke dette var nok, så bevilger det selverklærte utdanningspartiet SV seg hvileskjær på hvileskjær i det som skal være framtiden i Norge; forskning og høyere utdanning.
SV har i en årrekke kalt seg miljøparti. Partiet brukte i to år sitt svakeste statsrådskort til å bestyre miljødepartementet. SV sitter i en regjering som ikke aner hva den skal iverksette av klimatiltak. De deltar i en regjering som gir grønt lys for å bygge forurensende gasskraftverk. SV ville ha rensing fra dag en, i stedet blir det (muligens) rensing i 2014. Månelandingstanken var at norsk CO2-teknologi skulle bli banebrytende. I stedet ligger utenlandske selskaper langt foran. Satstingen på fornybar energi, som retorisk skrytes opp i den øvre del av atmosfæren, er i realiteten så lav at ethvert forsøk på vindmølledrift i Norge strander på manglende lønnsomhet. I tillegg sier SV ja og amen til Statoils sterkt forurendsende oljesandprosjekt i Canada.
Fredspartiet SV, som ble tuftet på innbitt motstand mot NATO, sitter i en regjering som leder Norge i krig i Afghanistan. Under SVs ledelse utfører norske soldater kamphandlinger som er så harde at bare kampene under 2. verdenskrig er sammenlignbare. Etter hvert har partiets ledelse skjønt at fredsopposisjonen internt må knebles så langt det er mulig slik at protestene på Stortingsplenen blir færre.
SV skulle være en pådriver for å bekjempe fattigdommen. Målet om å avskaffe fattigdommen ble nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Hva skjer? Bruker man EUs definisjon på fattig, som innebærer at alle som tjener under 60 prosent av gjennomsnittsinntekten defineres som fattige, så er det over 400 000 fattige her i landet. Finansminister Halvorsen legger fram budsjett etter budsjett som svikter de fattige.
SV var tidligere en liberal røst i asylpolitikken. Nå sitter man i en regjering som dilter etter Frp. SV var tidligere et sosialistisk parti. Et parti som stod opp for kampen mot kapitalismen. Nå ledes partiet av en finansminister som ber folk shoppe mer. Hvor i all videste verden blir det av alternativet til kapitalismen? Og hvis ikke SV skal fortelle oss det - hvem skal stå for en annen kurs? Rødt?
Skal alle partiets prinsipper, en etter en, hives på båten for at noen SV-pamper skal få lov til kjøre svart limo? Er det virkelig så mye verdt?
Grasrot-SV - hvordan kan dere la dette skje??
Det som skjer er at partiet har gått fra å være et friskt opposisjonsparti til å bli et traurig og grått styringsparti. Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein, forsøkte før valget å innbille sine lesere at SV kan hente et "styngstillegg" ut av sin regjeringsdeltakelse. Realiteten er den motsatte. SV taper og taper og taper på det rødgrønne regjeringsprosjektet sitt.
Hvor lenge skal dette pågå? Hvor lang tid tar det før SV skjønner at deres deltakelse i regjeringen er i ferd med å ødelegge partiet? Hvor lang går det før Kristin Halvorsen, som nå har levert tre elendige valg på rappen, forstår at SV-sjelen er i ferd med å dø ut?
For det må være vondt å være SV-er. Fryktelig vondt. Før het det at det skulle skinne like mye, og helst mer, av den norske skolen som av kjøpesentrene. PISA-undersøkelse etter PISA-undersøkelse dokumenterer at den norske skolen ikke holder mål. Norge er en skoletaper. Det skinner slett ikke av den norske skolen. Vi ligger langt bak de fleste land som det er naturlig for oss å sammenligne oss med. Når målet er å ha verdens beste skole, så er resultatene ikke annet enn pinlig dårlige.
Hva gjør SV med det? De innser, smått beskjemmet, at den politikken som partiet har forfektet i en årrekke, har vært totalt feilslått. SV kunne stått opp og forsvart sin trivselsskole. I stedet settes to kunnskapsministere til å administrere en åpenbart nødvendig kunnskapsreform – en politikk som SV inntil det siste har vært dypt uenig i. SV sitter nå og administerer Høyres skolepolitikk. Som om ikke dette var nok, så bevilger det selverklærte utdanningspartiet SV seg hvileskjær på hvileskjær i det som skal være framtiden i Norge; forskning og høyere utdanning.
SV har i en årrekke kalt seg miljøparti. Partiet brukte i to år sitt svakeste statsrådskort til å bestyre miljødepartementet. SV sitter i en regjering som ikke aner hva den skal iverksette av klimatiltak. De deltar i en regjering som gir grønt lys for å bygge forurensende gasskraftverk. SV ville ha rensing fra dag en, i stedet blir det (muligens) rensing i 2014. Månelandingstanken var at norsk CO2-teknologi skulle bli banebrytende. I stedet ligger utenlandske selskaper langt foran. Satstingen på fornybar energi, som retorisk skrytes opp i den øvre del av atmosfæren, er i realiteten så lav at ethvert forsøk på vindmølledrift i Norge strander på manglende lønnsomhet. I tillegg sier SV ja og amen til Statoils sterkt forurendsende oljesandprosjekt i Canada.
Fredspartiet SV, som ble tuftet på innbitt motstand mot NATO, sitter i en regjering som leder Norge i krig i Afghanistan. Under SVs ledelse utfører norske soldater kamphandlinger som er så harde at bare kampene under 2. verdenskrig er sammenlignbare. Etter hvert har partiets ledelse skjønt at fredsopposisjonen internt må knebles så langt det er mulig slik at protestene på Stortingsplenen blir færre.
SV skulle være en pådriver for å bekjempe fattigdommen. Målet om å avskaffe fattigdommen ble nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Hva skjer? Bruker man EUs definisjon på fattig, som innebærer at alle som tjener under 60 prosent av gjennomsnittsinntekten defineres som fattige, så er det over 400 000 fattige her i landet. Finansminister Halvorsen legger fram budsjett etter budsjett som svikter de fattige.
SV var tidligere en liberal røst i asylpolitikken. Nå sitter man i en regjering som dilter etter Frp. SV var tidligere et sosialistisk parti. Et parti som stod opp for kampen mot kapitalismen. Nå ledes partiet av en finansminister som ber folk shoppe mer. Hvor i all videste verden blir det av alternativet til kapitalismen? Og hvis ikke SV skal fortelle oss det - hvem skal stå for en annen kurs? Rødt?
Skal alle partiets prinsipper, en etter en, hives på båten for at noen SV-pamper skal få lov til kjøre svart limo? Er det virkelig så mye verdt?
Grasrot-SV - hvordan kan dere la dette skje??
søndag 4. oktober 2009
De nominerte i november
Oktober er forbi og vi har gått inn i den måneden i året som jeg synes er verst; november. For å motvirke de høstdpresjonene som pleier å sette inn på denne tiden, har jeg kost meg litt med politiske blogger.
Siden Jens Stoltenberg, Jan Simonsen, Tore O. Sandvik og Fredrik Mellem kom sist i nominasjonene i oktober. Og siden Andreas Halse og Knut Johannessen delte 16.plassen og jeg bestemmer meg for å la begge henge med videre, så trenger jeg fire friske, nye bloggfolk på novemberlisten. Minner om at fem av disse skal ut til neste nominasjon i desember.
Valget falt på disse fire:
Torbjørn Røe Isaksen: Minervas redaktør sikret seg en plass på Tinget fra Telemark og kommer nok til gi lyd fra seg i løpet av de kommende fire årene og sannsynligvis en god stund etter det og. Har en blogg som fortjener en sjanse i dette selskapet.
Kristin Clemet: Den beste lederen Høyre aldri fikk? Eller...det er kanskje ikke helt kjørt ennå. Civitas leder har i alle fall (omsider) kommet seg ut i bloggverdenen, og allerede levert såpass av interesse der at en novembernominasjon med letthet kan forsvares.
Tone Sofie Aglen: Kommunalråd fra Sp i Trondheim. 32 og frustrert...hm...hørt det før? (eller er det ved nærmere 40 at damer pleier å bli frustrerte..?) Vel, jeg synes ærlig talt at det kommer mye leseverdig ut av de frustrasjonene hennes!
George Gooding: En fyr som oppdaterer ofte og bra.
Sammen med de nevnte to og de 14 nedenfor så blir dette en meget sterk liste. Hvem faller ut?
Stig Ove Voll
Emil Andre Erstad:
Lars-Henrik Paarup Michelsen:
Bjørn Smestad
Sigrun Tømmerås
Heidi Nordby Lunde
Sondre Olsen
Paul Chaffey
Onar Åm
Hanne Blåfjelldal
Jan Arild Snoen
Per Aage Pleym Christensen
Audun Lysbakken
Ivar Johansen
Stemmer gjør du i høyrefeltet (scroll nedover) - kun en stemme pr pers!
Siden Jens Stoltenberg, Jan Simonsen, Tore O. Sandvik og Fredrik Mellem kom sist i nominasjonene i oktober. Og siden Andreas Halse og Knut Johannessen delte 16.plassen og jeg bestemmer meg for å la begge henge med videre, så trenger jeg fire friske, nye bloggfolk på novemberlisten. Minner om at fem av disse skal ut til neste nominasjon i desember.
Valget falt på disse fire:
Torbjørn Røe Isaksen: Minervas redaktør sikret seg en plass på Tinget fra Telemark og kommer nok til gi lyd fra seg i løpet av de kommende fire årene og sannsynligvis en god stund etter det og. Har en blogg som fortjener en sjanse i dette selskapet.
Kristin Clemet: Den beste lederen Høyre aldri fikk? Eller...det er kanskje ikke helt kjørt ennå. Civitas leder har i alle fall (omsider) kommet seg ut i bloggverdenen, og allerede levert såpass av interesse der at en novembernominasjon med letthet kan forsvares.
Tone Sofie Aglen: Kommunalråd fra Sp i Trondheim. 32 og frustrert...hm...hørt det før? (eller er det ved nærmere 40 at damer pleier å bli frustrerte..?) Vel, jeg synes ærlig talt at det kommer mye leseverdig ut av de frustrasjonene hennes!
George Gooding: En fyr som oppdaterer ofte og bra.
Sammen med de nevnte to og de 14 nedenfor så blir dette en meget sterk liste. Hvem faller ut?
Stig Ove Voll
Emil Andre Erstad:
Lars-Henrik Paarup Michelsen:
Bjørn Smestad
Sigrun Tømmerås
Heidi Nordby Lunde
Sondre Olsen
Paul Chaffey
Onar Åm
Hanne Blåfjelldal
Jan Arild Snoen
Per Aage Pleym Christensen
Audun Lysbakken
Ivar Johansen
Stemmer gjør du i høyrefeltet (scroll nedover) - kun en stemme pr pers!
Politikere på sosiale medier
Stig Ove Voll har laget en imponerende oversikt over hvilke politikere som er hvor på sosiale medier. Bør sjekkes ut!
I denne forbindelse kan jeg jo godt lenke til den artikkelen jeg skrev på Minerva om dette temaet.
Hvor stor betydning tror du sosiale medier vil få fram mot valgene i 2011 og 2013? Kan dette være en fin kanal for f.eks. mindre partier som SV, KrF, Venstre og Sp til å nå ut med sine budskap?
I denne forbindelse kan jeg jo godt lenke til den artikkelen jeg skrev på Minerva om dette temaet.
Hvor stor betydning tror du sosiale medier vil få fram mot valgene i 2011 og 2013? Kan dette være en fin kanal for f.eks. mindre partier som SV, KrF, Venstre og Sp til å nå ut med sine budskap?
lørdag 3. oktober 2009
Hvilket tema bør belyses?
Har brukt dagen i dag til å få ferdig en kronikk om værekraft (jeg gir meg ikke). Så får vi se om Bergens Tidende vil ha den.
Jeg starter nå uken med helt blanke ark. Hva synes du min neste artikkel bør handle om? Jeg trenger input! Er det f.eks. noe tema som du altfor sjelden ser belyst i norske medier?
Jeg starter nå uken med helt blanke ark. Hva synes du min neste artikkel bør handle om? Jeg trenger input! Er det f.eks. noe tema som du altfor sjelden ser belyst i norske medier?
Wikipedia
På den tiden Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo hadde råd til å holde seminarer på de brede innføringsnivåene, og jeg var seminarleder der, så diskuterte vi jevnlig bruken av Wikipedia på mine grupper. I motsetning til en del andre folk tilknyttet UiO, så anbefalte jeg at studentene tok dette hjelpemiddelet i bruk når de skulle skrive en oppgave. Brukerstyrte Wikipedia må dog ikke benyttes som eneste kilde, og opplysningene der bør alltid sjekkes opp mot andre kilder. Men som et utgangspunkt synes jeg at Wikipedia kan fungere bra.
Kvaliteten på artiklene der er imidlertid av svært varierende karakter. I stedet for å bruke dette som et hovedargument mot bruk, slik mange av mine tidligere kolleger tok til orde for, så mener jeg det i stedet er et argument for selv å gå inn der og bidra til å heve nivået.
Selv har jeg min lille plass i den store Wikipedia-sfæren. En plass som jeg nå ser eksistensberettigelsen blir diskutert.
Delta gjerne i debatten, her eller der, eller begge steder.
Kvaliteten på artiklene der er imidlertid av svært varierende karakter. I stedet for å bruke dette som et hovedargument mot bruk, slik mange av mine tidligere kolleger tok til orde for, så mener jeg det i stedet er et argument for selv å gå inn der og bidra til å heve nivået.
Selv har jeg min lille plass i den store Wikipedia-sfæren. En plass som jeg nå ser eksistensberettigelsen blir diskutert.
Delta gjerne i debatten, her eller der, eller begge steder.
torsdag 1. oktober 2009
Hummerfisket
Jakten på havets kardinal startet i dag. Og jeg er så definitvt med i den jakten. For det finnes ikke noen bedre rus i denne verden enn hummerrus. Spenningen som ligger i om det er noen svartinger i hummerteina eller ei, er helt ubetalelig.
Så her snakker vi lidenskap. Ekte lidenskap. Samtidig skjenker jeg en tanke til de som ikke har noen tilsvarende lidenskap. Se og skaff dere (minst) en!
For slikt gir livet mening.
Så her snakker vi lidenskap. Ekte lidenskap. Samtidig skjenker jeg en tanke til de som ikke har noen tilsvarende lidenskap. Se og skaff dere (minst) en!
For slikt gir livet mening.
Abonner på:
Innlegg (Atom)