Enorm rødgrønn ledelse: Hvordan blir Stortingsvalget 2021 jevnt?

Den rødgrønne opposisjonen har et kolossalt forsprang. Hva skal til for at regjeringspartiene  kan gjøre Stortingsvalget 2021 jevnt?

Rødgrønn side (i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R) overtok føringen på målingene august 2018 og har deretter økt ledelsen. Ved starten av 2019 lå de an til å kapre 96 mandater. I mellomtiden har vi hatt en lokalvalgkamp og et lokalvalg som har gitt dem ytterligere oppdrift, snittet av desembermålingene viser nå at de har hele 108 mandater inne. Det er 23 mandater mer enn de 85 stk som er nødvendig for å få flertallet på Stortinget.   
  

Ap og Sp har nå samlet sett rundt 40 prosents oppslutning, SV er over 7 prosent og både MDG og Rødt ligger på nivåer godt over sperregrensen på 4 prosent. På borgerlig side har de to blå, H og Frp, nok med å karre seg over 30 prosent, mens KrF og V stort sett har målinger på 3-tallet. I sum gir dette de rødgrønne opp mot 60 prosent, mens de borgerlige ligger i underkant av 40.

Hvordan kan det bli et tilnærmet 50-50 forhold som kan gjøre utfallet av 2021-valget spennende? 

Tre matematiske forutsetninger

To elementer er her sentrale, sånn rent matematisk sett:       

1. De to blå må opp mot sitt 2017-nivå på ca 40 prosent. I 2017 var fordelingen 25 til H og 15 til Frp. Hvorvidt fordelingen er 20-20, 25-15 eller mer i retning av 30-10 er underordnet, selv om valgordningen  mandatmessig gir noe mer gevinst jo større største parti er.     

2. KrF og V bør begge komme over sperregrensen på 4 prosent. Forskjellen på 3,9 og 4 prosent kan fort utgjøre så mye som 10 mandater for de to partiene samlet. Noen av disse mandatene vil riktignok tilfalle H/Frp hvis de bikker under, men noen av mandtene vil også tilfalle rødgrønn side, noe som vil gjøre det særs vanskelig å gjenskape det borgerlige flertallet.     

I tillegg må trolig en tredje forusetning slå inn, sett med borgerlige øyne:  

3. MDG og Rødt bør under sperregrensen.

Slår alle disse tre matematiske forutsetningene inn, så kan det gi en situasjon som blokkmessig ligner 2017-valget, selv om Ap blir svekket og Sp og SV styrket siden sist. Det kan gi et jevnt valg der Solberg-regjeringen vil ha en reell sjanse til å få 12 sammenhengende styringsår.

Men både forutsetning 1, 2 og 3 er hver for seg, og ikke minst samlet, vriene - sett med borgerlige øyne. H og Frp har langt fram til 40 prosent, dette nivået virker lite sannsynlig nå. Særlig er Frp langt nede, selv om det har lysnet litt for partiet i desember.

Forutsetning nr. 2 ligger nærmere til, både KrF og V har en brukbar sjanse til å klare sperren, selv om det i øyeblikket synes mer sannsynlig at begge, eller minst ett av dem, havner under sperregrensen enn at begge klarer det.

Når det gjelder forutsetning 3, så har særlig MDG for tiden bra margin ned til sperren.  Begge partier har imidlertid en tendens til å gjøre det skarpere på målinger enn faktisk valgresultat, så ingen av dem kan føle seg helt trygge på den historiske sieren det vil være å komme seg over sperren og få en stortingsgruppe av en bra størrelse.
                 
To velgermessige forutsetninger: Gjerdesittermobilisering og velgerhenting 
Rent velgermessig er det to ting som må skje, hvis 2021-valget skal bli jevnt:
1. Regjeringspartiene må mobilisere langt flere av sine "gjerdesittere".
2. Regjeringspartiene må hente tilbake mange av de velgerne som har gått til Sp.

Oppgave 1 er enklere enn nr 2. Å få velgere som har satt seg på gjerdet, ned, handler i stor grad om at flere må oppleve at noe mer står på spill, at en stemme på ett av de borgerlige partiene faktisk betyr noe, at et maktskifte i rødgrønn retning oppleves klart negativt.

De velgerne som enda klarere har uttrykt sin misnøye med dagens regjering enn de som har hoppet opp på gjerdet gjerdesitterne, ved å gå til et opposisjonsparti, og da først og fremst Sp, er tøffere å hente tilbake. Men klarer man ikke å dra en del velgere tilbake over "blokkstreken", så er løpet kjørt med tanke på gjenvalg. Riktignok trenger man ikke gå i null mot Sp, for en del av det forventede tapet kan utlignes ved å gå i pluss mot Ap i stedet. Samtidig er MDG i ferd med å bli en stadig mer brysom velgerkonkurrent for både V, KrF og H, så i øyblikket handler det mer om å tette lekkasjene og begrense velgertapet framfor å håpe på status quo. Men inn mot valget må man snu dette slik at regjeringspartiene i det minste kommer i nærheten av velgermessig nullforhold målt mot de rødgrønne partiene totalt sett.       

Politisk forutsetning: Agendadreining

For at flere egne velgere skal mobiliseres, og velgertapene til de rødgrønne utlignes, så er regjeringen avhengig av å få dreid den politiske agendaen i retning sin beste saker. En sak som alltid er viktig ved stortingsvalg handler om styringsalternativ. Hvem er best egnet til å styre landet? Ofte har det vært et solid rødgrønt kort fordi det borgerlige alternativet har vært uavklart, eller endog usannsynlig, mens en Ap-ledet regjering nær sagt alltid, har vært en opplagt variant på motsatt side. Nå er rollene byttet om. Både Venstre og KrF har nylig tatt sine retningsvalg i favør høyresiden, og inngår i noe så sjeldent som en borgerlig flertallsregjering. Mens opposisjonsalternativet er høyst uavklart: Ap+Sp? Ap+SP+SV? Skal MDG være med? Blir Rødt en del av det parlamentariske grunnlaget? Denne situasjonen kan bli regjeringspartienes beste kort inn mot stortingsvalget, forutsatt at de klarer å holde noenlunde orden i eget hus, hvilket slett ikke er gitt med årets valgkamp friskt i minne.

Samtidig trenger regjeringen også noe mer. Jeg tror de er avhengig av å få innvandring høyere opp igjen. Saken var velgernes viktigste ved 2017-valget, dette var avgjørende for gjenvalget, ikke minst hva gjelder Frps mobilisering. Innvandring har falt lenger ned på agendaen senere, ved årets lokalvalg trengt til side til fordel for klima. Det er dog lettere å reise innvandringsstemaet ved stortingsvalg enn lokalvalg.

Skatt og samferdsel er to andre temaer som har vært gode for regjeringspartiene ved to stortingsvalg på rad, men der opposisjonen i år klarte å utnytte retoriske rom som politikken har skapt bedre enn regjeringen selv klarte. Det spørs om det er mulig å snu dette til regjeringens fordel igjen, det avhenger bl a litt av om de rødgrønne tør konkretisere styrken i skatte- og avgiftsøkninene som de skal innføre hvis de vinner valget.   

Jeg tror regjeringen vil trenge noe mer enn dette også for at det skal kunne bli jevnt. Stikkordet kan være krise. Finanskrisen 2008 og god håndtering av denne bidro til å sikre Stoltenberg gjenvalget i 2009. 22. juli-terroren i 2011 ga Ap et solid løft ved det påfølgende lokalvalget. Flykningekrisen 2015 og håndteringen av denne hjalp Solberg-regjeringen til gjenvalget i 2017. Så lenge de styrende ikke selv får skylden for krisen, så er krise ofte bra for de styrende for da kan de vise fram handlekraft og styringsevne rundt noe som samler velgerne. Parallelt med at hverdagspolitikken og den ordinære posisjon vs opposisjons-krangelen underordnes noe annet og viktigere.   

Soleklart rødgrønt favorittstempel
I øyeblikket er det ingen ting som tyder på at dagens fire regjeringspartier beholder sitt flertall. Alle piler peker i retning av et maktskifte. Men hvis de ovennevnte forutsetninger slår til, så er det ikke helt umulig at Stortingsvalget 2021 blir jevnt. Det skal imidlertid mye til og vil være en sensasjon.  

De rødgrønne er soleklare favoritter.

Valgvinnerne 2019 utnyttet velgerrom regjeringens politikk har skapt

Regjeringens satsing på vei, strukturreformer og skattelettelser forklarer valgresultatet 2019.

Valgforum, som er et medlemsforum for valgadministrasjonen i kommuner og fylker, ba meg legge fram noen refleksjoner rundt resultatet av lokalvalget 2019 på en evalueringskonferanse nylig. Forberedelsene til foredraget ga meg anledning til å gruble over hvorfor valget gikk som det gjorde.

Først og fremst gjorde valget 2019 meg glad! :-) Glad over den økte deltakelsen fra rundt 60 til nærmere 65 prosent. Med en nasjonal valgkamp med krisetilstander innad i regjeringen og partiledere som kappes om å snakke mest mulig i munnen på hverandre i TV-debattene, så var det grunn til å frykte til det motsatte. Men lokaldemokratiet slo tilbake, og jeg vil peke på fire mulige årsaker til det:
1. Mer stod på spill. Flere velgere opplevde at 2019-valget var viktig.
2. Flere velgere følte at de hadde et parti å stemme på.
3. Den lokale valgkampen ute i kommunene var bra.
4. Kommuner og fylker jobbet bedre med valgkommunikasjon slik at flere velgere ble informert på en bedre måte enn i 2015.

Fragmentering, regjeringsmisnøye og protest   
Når det gjelder selve valgresultatet, så er det noen endringstrekk som er særlig slående når 2019-resultatet sammenlignes med 2015:
- Alle regjeringspartiene (H, Frp, KrF og V) går markant tilbake.
- Aps sterke tilbakegang.
- Alle opposisjonspartiene på Stortinget (Sp, MDG, SV, R), minus Ap, går sterkt fram.
- "Andre" går fram. Særlig FNB, men også en del by og bygdelister, og andre partier som f eks Demokratene i Kristiansand.
 
Ut av disse endringstrekkene er det mulig å peke på tre tendenser:
a) Fragmentering. De store partiene går tilbake. Mange av de små går fram.

b) Regjeringsmisnøye.
c) Protest. Mot det etablerte, systemet og politikken som føres.

Flere valgkamper
Fragmenteringen kan speile at valgkampen og kommunikasjonen blir stadig mer mangfoldig der den foregår på en rekke arenaer samtidig. Det er egentlig ikke grunnlag for å snakke om en valgkamp lenger, men mange: En valgkamp på TV og øvrige riksmedier. En annen valgkamp i lokale medier som, naturlig nok, spiller en langt viktigere rolle under lokalvalg enn riksag. En tredje valgkamp ansikt til ansikt på stands, gjennom dørbankaksjoner og i lokale debattarrangment. En fjerde valgkamp i sosiale medier, som i sin tur kan splittes opp i en valgkamp på Face, en annen på Twitter, en tredje på Instagram osv.

Denne fragmenteringen av den politiske kommunikasjonen medfører at budskapene i økende grad må målrettes mot små grupper av velgere, på så lavt nivå som mulig, gjerne helt ned på mikroplanet, for at den skal treffe. Det gjør det mer krevende å være politiker fordi en bør beherske flere areaner samtidig og være dyktig både en-til-en, visuelt, muntlig og skriftlig. Samtidig kan det bli mer givende fordi det blir lettere å nå fram til de velgersegmentene en ønsker å nå fram til. Man kan tenke seg at mer krevende politisk kommunikasjon gavner de største partiene med størst ressurser, men man bør huske at utiklingen også gir de små en mulighet til å komme ut med sine budskap, til tross for at man ikke når fram i tradisjonelle medier.   
 
Hva med den åpenbare misnøyen med regjeringen og protestelementet i stemmegivningen? Dette er ikke noen ny velgeratferd, regjeringspartier taper langt oftere valg enn de vinner dem. Og velgere har protestert før via stemmeseddelen, og vil garantert gjøre det igjen. Men kraften i begge tendensene var kraftigere enn på lenge. For å forstå denne sammenhengen, er det nødvendig å skru klokken tilbake til 2013. De borgerlige hadde vunnet valget med soleklar margin, Stoltenberg-regjeringen var feid ut av regjeringskontorene og særlig tre satsingsområder ble blinket ut på Sundvolden: Samferdsel, strukturreformer og skatt.

Finansiering av veiutbygging skaper bomopprør
Solberg-regjeringen har levert på disse tre områdene gjennom de seks årene som er gått etterpå. Veiutbyggingen har vært formiddabel. Men veier har sin pris, de må finansieres. Mange har åpenbart opplevd at det har kommet til et punkt der de synes bomavgiftene blir for drøye, at man betaler i overkant mye for å kjøre til jobben og levere og hente barn i barnehage eller fritidsaktiviteter. I dette perspektivet kan bomopprøret leses. Misnøye med bom er ikke av ny dato, men det nye er styrken i motstanden og ikke minst at de har klart å organisere motstanden så bra at bommotstanderne hadde et parti å stemme på i 13 storkommuner og fire fylker i år. Hvordan denne saken preget den politiske agendaen i år, er svært interessant, og valgresultatet var intet annet enn imponerende for et
"ensaksparti".

Samtidig har sterk oppmerksomhet om bomsaken skapt et rom for motmobilisering og stemmer som taler for prinsippet om at "forurenser skal betale". De som har fylt dette rommet best, er uten tvil MDG, satt på spissen av Lan "Vi elsker bomringen" Marie Berg. "Bomopprøret" har hjulpet MDG med å få fram sin politikk. Men MDGs frammarsj handler ikke bare om det, det er i stor grad også drevet fram av det dypere miljøengasjement vi ser i deler av befolkningen. Klimaspørsmål har stått langt høyere på agendaen i år enn i 2015, ikke minst blant unge.     

Miljø
Selv fikk jeg en aldri så liten a-ha-opplevelse i valg-timen (bildet) jeg hadde med femte trinn på Jessheim skole rett før valget. Der laget vi en lokalpolitisk debatt i samarbeid med elever og lærere.

 Fire lokalpolitikere ble med meg inn i klassen, elevene laget debattregler og fikk stille spørsmål til politikerne underveis. Svært mange spørsmål handlet om miljø: Hva synes dere om klimaendringene? Hva kan vi gjøre med plasten i havet? Hvorfor er det så mye søppel i kommunen?

I sak etter sak ble politikerne konfrontert med sentrale miljøspørsmål fra 10-åringene. Og jeg tenkte; jøss er interessen for politikk allerede så sterk hos så mange?

Ved "Barnas valg" (barneskole og ungdomskoleelever) og ved skolevalget (videregående) fikk miljøpartiene SV, V og MDG langt høyere oppslutning enn i "voksenvalget".           


Strukturreformene er velgergull for Sp 
Å gjøre politistrikter, fylker og kommuner mer "robuste" ved å slå dem sammen til større enheter, har vært et annet viktig begrep som denne regjeringen har brukt mye ressurser og politisk kapital på å få til. Strukturreformene har skapt et stort rom for en tydelig motstemme som står opp mot endringene.
Dette rommet har Sp tatt til gangs.

Partiet framstår som det desiderte klareste opposisjonspartiet på dette feltet. Det er, etter min vurdering, hovedårsaken til Sps enorme framgang. I tillegg er partiet samlet og man plukker opp proteststemmene fra mange som opplever at de ikke blir hørt. Sp flyter også på en internasjonal velgertrend der økende vektlegging av "nasjonale verdier" vinner terreng. Partiet har meget sterk lojalitet blant sine velgere, koblet med at de får masse velgere fra omtrent alle andre partier, særlig Ap, men også regjeringspartiene.     

Lavere skatt skaper rom for SV og Rødt 
Lavere skatt er alltid ett mål for en blå regjering. Løfter om skattelettelser bidro til valgseieren i 2013, gjennomføring av løftene bidro til gjenvalget i 2017. Men politikken har åpnet et velgerrom for angrep fra venstresiden. Et rom som både SV og Rødt har kunnet utnytte.

SV via velkjent retorikk om at de rike blir rikere, Rødt tar i sin tur kampen opp mot forskjells-Norge og velferdsprofitører. Det kunne tenkes at det bare ble rom for ett venstresideparti å vokse på dette, men Rødt og SV har funnet fram til en slags fordeling seg i mellom som gjør at de angriper fra litt ulike vinkler. Begge partiene har dermed utnyttet det rommet som blå skattepolitikk har skapt.

Ap i skvis 
Men først og fremst kapitaliserer (!) begge partiene på Aps problemer. For en skulle jo tro at betydelige skattelettelser var noe som Ap kunne brukt til sin retoriske fordel, men Ap får dette slett ikke til og havner i en form for mellomposisjon både på skatt, på miljø, på strukturreformer, på innvandring, ja i grunn i de aller fleste saker som er viktige i dag. Tidligere har små partier som SP, MDG, SV og Rødt operert i skyggen av Ap. Nå er det snarere slik at Ap er stilt i skyggen av de andre opposisjonspartiene. Her ligger også hovedforklaringen på Aps valgnederlag. I tillegg til betydelig indre strid og Giske-sak.

Et spørsmål som det er naturlig å stille seg i Ap, er om valgnederlaget primært handler om kommunikasjon, eller om politikkutviklingen også har vært for svak. Med et så massivt valgnederlag i sekken, så kan trolig en erkjennelse internt av at velgerne ga uttrykk for at politikken ikke holder mål, være konstruktiv. Selv om dette er en erkjennelse som sitter betydelig lengre inne enn å peke på sviktende kommunikasjon som nøkkelen.   

Polarisering
Den markante politiske diskusjonen rundt de tre hovedtemaene bom/miljø, struktur/senter-perifer og skatt/økonomi har skapt et fjerde utviklingstrekk som kjennetegner årets valg; polarisering. Polariseringen kretser rundt enkeltsaker der velgerklimaet for tiden er slik at velgerne belønner de politikerne og partiene med de klareste standpunktene. Polarisering, fragmentering, regjeringsmisnøye og protest er i sum en ulempe for regjeringspartiene og Ap, og desto bedre for valgvinnerne Sp, SV, MDG, R og FNB.   

Blokkorientert samarbeidsmønster
Valgtaperen Ap ble imidlertid en maktvinner. De aller fleste storkommuner og fylker ledes nå av en Ap-politiker. Mens Sp har ledelsen i mange av de (innbyggermessig) små kommunene. Ap profitterer maktmessig på at samarbeidsmønstrene i norske kommuner og fylker i hovedsak er blokkpreget der framgangen for de andre rødgrønne samarbeidspartiene mer enn oppveier Aps kraftige nedgang.

Sp og MDG har stort sett valgt samarbeid med Ap der de er i vippeposisjoner, selv om unntak finnes. Høyresiden står omtrent ribbet tibake hva gjelder maktposisjoner. Først og fremst fordi de gjorde et dårlig valg, men også fordi Ap er bedre til å bygge samarbeid med MDG og sentrum. Skal bildet snu ved neste korsvei, så er de blå avhengig av en langt høyere oppslutning, koblet med bedre samarbeidsevner.

Lokaldemokratiet vant 
Kort oppsummert kan vi si at valgresultatet 2019 bærer preg av at opposisjonen, minus Ap, har utnyttet velgerrom som regjeringens politikk har skapt. Valgtaper Ap og valgvinner Sp ble begge maktvinnere.

Men den største vinneren er lokaldemokratiet som slo tilbake i år.       

 
Ønsker du en foredragsholder om valget 2019, så kontakt meg gjerne.
Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt frie analysearbeid.

Nedenfor finner du slidene jeg brukte på konferansen:
                  

Venstres håp

I helgen hadde jeg gleden av å innlede på folkevalgtopplæring for folk i Viken Venstre på Lillestrøm rådhus. En gang i tiden var vårt eldste parti det klart største, men det er lenge siden. Kommunevalget 2019 endte på labre 3,9 prosent, mens fylkestingsvalget gikk enda mer skeis for dem med 3,5. På Romerike gikk partiet tilbake overalt, bortsett fra Lørenskog hvor man hadde en liten framgang.

Hvorfor tapte Venstre? Høstens valg ble preget av at mange velgere ga uttrykk for misnøye med regjeringen. Samtlige fire regjeringspartier gikk tilbake. Det ble et «polariseringsvalg» der det var velgermarked for politikere og partier med sterke meninger og radikale synspunkt i enkeltsaker – dette passer Venstre dårlig. Dernest var det også et protestelement i stemmegivningen. Mange valgte å bruke stemmeseddelen til å si fra. Man kan si mye om dagens Venstre, men noe protestparti er det ikke. Høstens lokalvalg kan også ses i lys av en internasjonal trend der vektlegging av nasjonale verdier og kulturell identitet er viktigere for mange velgere, dette gagner Sp, men passer Venstre dårlig.

Samtidig er det tendenser i velgermassen som Venstre kunne ha tjent på. Økende miljøengasjement og oppmerksomhet rundt klimaspørsmål f. eks. Eller den økende fragmenteringen; mange velgere forlot de største partiene og gikk til flere av de små. Men Venstre klarte ikke utnytte disse tendensene. Ergo var ikke Venstre gode nok til å oppnå et bra valgresultat.

Når partier taper valg, så skylder de ofte på at de ikke var tydelige nok slik at velgerne ikke ble tilstrekkelig klar over den glitrende politikken partiet har. Sjelden innrømmes det at politikken ikke holder. Men skal man snu en nedgangstrend, så kan dette være en helt nødvendig erkjennelse. Venstre har mye å gå på kommunikasjonsmessig, stadige krisetendenser i egen regjering og strid og uenighet internt, ikke minst på lederplan, er ikke heldig. Men politikken er kjernen.

Et problem for Venstre, ikke minst i dagens velgerklima, er mangelen på velgertillit i politiske saker. Høyre har eierskap til skole, Ap til eldreomsorg, Sp til distrikt, MDG til miljø, Frp til innvandring og KrF til familie. Venstre har ikke eierskap til noe. Det nærmeste de kommer er miljø, men der er de klart forbigått av MDG. Hovedforutsetningen for at Venstres politiske budskap skal oppleves mer relevant av flere velgere, er at politikken blir bedre.   

Lite tyder pr i dag på at Venstre blir en valgvinner ved stortingsvalget i 2021. Langt under halvparten av de som stemte Venstre i 2017, sier at de vil gjøre det igjen. Partiet lekker velgere til Sp og MDG, og man har heller ikke den positive utvekslingen med Ap og Høyre som de trenger for å gjøre det godt. Samtidig er det noen lyspunkt for Venstre som kan gi dem håp. For det er ganske mange velgere som liker Venstre, det vitner om et potensial. Dette kommer til syne blant framtidens velgere; elever på videregående ga partiet over 10 prosent ved årets skolevalg. Blant barne- og ungdomsskoleelevene ble Venstre tredje størst med over 12 prosent ved «Barnas Valg» (bildet).

Venstre bør derfor ikke avskrives, partiet kan komme tilbake i bedre form. Men partiet har en lang vei å gå. Kommunikasjonsmessig, men primært politisk.


Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 11. november 2019

Ønsker du en foredragsholder som tar opp valg og politikk til ditt arrangement, så kontakt meg gjerne. Under ser du slidene jeg brukte på dette arrangementet: 

Rødgrønt Oslo og Akershus

Ap beholder makten i store deler av Akershus. Sp erobrer ny mark. Høyre er trengt tilbake til sine kjerneområder i Asker og Bærum.



Oslo: MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti. MDG er ikke avvisende, men V som permanent parlamentarisk grunnlag blir det neppe noe av. Imidlertid åpner valgutfallet for at byrådet nå kan veksle mellom Rødt og Venstre i et roterende flertall.



Bærum: Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp og KrF blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen som også innbefatter Røyken og Hurum.

Nesodden: Høyre brøt landstrenden, gikk fram og ble kommunens største parti. Uten at det hjalp dem til makten. Ap, MDG og SV fikk ikke det forventende flertallet, og måtte ha med seg ett parti til i styringsalliansen; det ble Venstre. Truls Wickholm (Ap) fortsetter som ordfører.

Frogn: Høyre ble klart størst og fikk 35 prosent. Men Sp, Ap, KrF, V, MDG, SV og Rødt samlet seg i en felles front som innebærer at Odd Haktor Slåke (H) må gi fra seg ordførervervet til Hans Kristian Raanaas (Sp). Sp ble bare 5. største parti i kommunen og fikk under 7 prosent av stemmene, så utfallet var en oddsbombe.

Vestby: Ap leverte et godt valg i Vestby, gikk langt mindre tilbake enn landstrend og ble kommunens klart største parti. Tom Anders Ludvigsen (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Bygdelisten, Sp og V.

Ås: Også her gjorde Ap det relativt sett bedre enn snitt og ble klart størst. Sp bare marginalt fram. Ola Nordal (Ap) fortsetter som ordfører, og støttes av en bred sentrum venstre-koalisjon i form av Sp, MDG, SV, V, KRF og Rødt.

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp, KrF og SV.

Enebakk: Et godt valgresultat og et sideskift fra Sp fører til at partiet for første gang i historien får ordføreren her i form av Hans Kristian Solberg, støttet av H og Frp. 

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir ny ordfører.

Lørenskog: Sterk Ap-nedgang, men Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år som ordfører, støttet av MDG, SV og Rødt som akkurat har de nødvendige 24 mandatene (av 47) for å få flertall. Venstre skyves ut av posisjonssamarbeidet.

Rælingen: Ap mistet sitt rene flertall etter at populære Øyvind Sand frasa seg gjenvalg. Men Ap beholder makten, Ståle Grøtte (Ap) blir ny ordfører og ser ut til å bli støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Nittedal:  Sterk Ap-nedgang, og Høyre ble (hårfint) kommunens største parti. Mye fram og tilbake i ettervalgsforhnadlingene, men Hilde Thorkildsen (Ap) ser ut til å beholde ordførermakten, støttet av V, SV, KrF og (oppsiktsvekkende nok) Frp.  

Aurskog-Høland: Meget sterkt valg av Ap som nesten klarte beholde sin gode oppslutning fra 2015 og fikk 39 prosent. Men likevel blir det maktskifte siden Sps valgte å tre ut av det rødgrønne samarbeidet og bruke sin vippemakt til å inngå allianse med Høyre, Frp og KrF og dermed sikre seg ordføreren i form av Gudbrand Kvaal. 

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte etter 20 år med blått styre, med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG, Rødt. V sluttet seg også etterhvert til det rødgrønne flertallet.

Gjerdrum: Det ble tre relativt jevnstore partier her i form av Ap, Sp og H. Sps retningsvalg etter valget kunne skapt maktendringer, men partiet valgte å holde seg til Ap og fortsatt støtte Anders Østensen (Ap) som ordfører. Også MDG og KrF inngår i posisjonen.

Nes: Lite dramatikk her, selv om Sp nærmer seg Ap i størrelse. Grete Sjøli (Ap) fortsetter som ordfører og Sp fortsetter i posisjonssamarbeidet. De to partiene har et relativt komfortabelt flertall.

Nannestad: Ap gikk i mot landstrenden og gikk faktisk litt fram. Framgangen må riktignok ses i lys av et svakt valg her sist. Det foregikk en overraskende vri i ettervalgsforhandlingene da Bygdelista, som var forventet å tilhøre opposisjonen, valgte gå inn i et samarbeid med Ap og Sp. Dermed skyves SV, MDG, KrF og V ut i kulden. Hans Thue (Ap) fortsetter som ordfører. 

Eidsvoll: Sterkt av Sp her som gikk forbi Ap og ble Grunnlovsbygdas største parti. John Erik Vika (Sp) fortsetter som ordfører, støttet av Ap, SV og MDG.

Hurdal: Mange tidligere V-velgere i flyt her etter at den godt likte V-ordføreren Runar Bålsrud frasa seg gjenvalg. Flere av disse velgerne stemte  nok Sp ved dette valget og gjorde partiet til kommunens største. Det banet vei for Paul Johan Moltzau (Sp) som ny ordfører, støttet av Ap, MDG og V.


Ap og sentrum beholder mye makt 
Summeres maktutfallet opp i Oslo og Akershus, så ser vi at Ap ender opp med 13 lederverv. I tillegg inngår partiet i posisjonen i tre kommuner der Sp har ledelsen. Partiet erobrer makt i Ullensaker og (delvis) i Nordre Follo og Lillestrøm, mens partiet taper makt i Aurskog-Høland og Enebakk. Særlig er nok makterobringen i Ullensaker deilig for Ap, mens begge tapene svir. 

Sp øker sin ordførerbeholdning i området fra 1 til 5. I tre av kommunene (Frogn, Eidsvoll og Hurdal) via et samarbeid med Ap, mens i to kommuner (Aurskog-Høland og Enebakk) gir et sideskift i blå retning dem ordførervervet. Erobringen i Frogn utgjør distriktets største skrell. 

Høyre blir stående helt uten ordførervev på Romerike og Follo. Særlig er nok tapet av makt i Nordre Follo og Frogn harde slag. Samt at man ikke lyktes med å ta tilbake makten i hovedstaden, selv om dette var mer ventet. Partiet beholder makten i sine kjerneområder i Asker og Bærum og inngår i tillegg i maktposisjon der Sp har ordføreren i Enebakk og Aurskog-Høland.

De tre valgvinnerne MDG, SV og Rødt får ingen lederposisjoner. Men MDG er del av posisjonen i hele 12 kommuner. SV inngår i 9 styringsallianser og Rødt i 2.

Frp mister sine eneste ordfører i Ullenaker og står tilbake med posisjonssamarbeid i kun tre kommuner; Bærum, Enebakk og Aurskog-Høland.

Også Venstre mister sin eneste ordfører i Hurdal, og taper innflytelse i Lillestrøm, Lørenskog og Nannestad. Men øker sin innflytelse i Bærum, Nesodden og Nordre Follo og inngår i styringen i alt 10 kommuner i Akershus, og kan øke sin innflytelse i Oslo. Så slik sett kommer partiet godt ut av et svakt valg. 

KrF hadde ordføreren i Rømskog, som nå er en del av Aurskog-Høland, denne ryker. Partiet mister innflytelse i Ullensaker, Nannestad og Hurdal, men vinner i Aurskog-Høland, Lillestrøm og Frogn og er en del av posisjonen i 8 kommuner.

Ulike bygdelister stilte i Vestby, Lillestrøm, Nannestad, Nes og Hurdal. Ingen var i nærheten av noe ordførerverv, men i Vesby fortsetter de å ha innflytelse på politikken og i Nannestad vinner de innflytelse.

Studeres denne "fasiten"opp mot mine forhåndstips, så traff jeg blink i 15 av 20 kommuner. Det er jeg bra fornøyd med. Men jeg skal gjøre det jeg kan for å treffe enda bedre om fire år.. :-)               

 

Ønsker du å støtte mitt arbeid med valganalyser, så kan du vippse 92237487 eller bruke konto nr 9710 16 46878



   

Ap fikk 7 fylkeslederverv, Sp 2 og H kun 1

Ap og Sp inntar nøkkelposisjonene i det nye fylkes-Norge. Høyre må nøye seg med Agder. 

Så langt jeg har kunnet bringe det på det rene, er dette maktsituasjonen i våre 11 (til dels nye) fylker etter høstens fylkestingsvalg:

Viken: Sp og MDG havnet i en vipperolle, og valgte ikke uventet å samarbeide i retning venstresiden. Ap, SV, Sp og MDG har 45 (av i alt 87 mandater) bak seg og forhandler fortsatt om en plattform. Ap får trolig fylkesrådslederen i Tonje Brenna i det nye parlamentariske styringssystemet i storfylket.

Innlandet: Ganske jevnt mellom Ap og Sp, men Ap ble litt større 34-29. Sp ble tilbudt fylkesordførervervet av borgerlig side, men takket nei og gikk inn i samarbeid med Ap i stedet, noe som ga Even Aleksander Hagen (Ap) lederposisjonen. 

Vestfold og Telemark: Sp også i vippeposisjon her, og valgte et samarbeid med venstresiden i form av Ap, SV og Rødt, disse fire fikk 32 (av 61) mandater. I motsetning til Innandet, så klarte Sp her å forhandle til seg toppvervet, slik at Terje-Riis Johansen (Sp) blir ny fylkesordfører.

Agder: Høyre hårfint større enn Ap her. Mye fram og tilbake i ettervalgsforhandlingene der Frp først så ut til å støtte et Ap-ledet fylke, men snudde, noe som førte til at Høyre får fylkesordføreren i Arne Thomassen, støttet av Frp, KrF, V, PP og PDK. Disse seks har akkurat de nødvendige 25 (av 49) mandatene for å mønstre flertall.

Rogaland: KrF i vippeposisjon her, de valgte et samarbeid med Ap, noe som gir Marianne Chesak fylkesordførervervet, støttet av Sp, KrF, MDG, V. Denne sentrum-Ap-konstellasjonen har 24 mandater bak seg og minste mulige flertall.

Vestland: Valgresultatet ga Sp en utmerket forhandlingsposisjon som de utnyttet til å forhandle fram Jon Askeland som første fylkesordfører, støttet av MDG, KrF, SV, Venstre og Arbeiderpartiet. Disse fem har til sammen et komfortabelt flertall inne.


Møre og Romsdal: Frp gjorde et sterkt valg, brøt landstrenden og gikk fram 4 pp. Sp, Frp, H og Ap ble omtrent jevnstore. Mye drama etter valget her som til slutt endte med at Ap, Sp, KrF, V, SV og MDG inngikk et samarbeid med Tove Lise Torve (Ap) som fylkesordfører.

Trøndelag: Det var et spenningsmoment her om Sp ville bruke sin vippemakt til å gå til borgerlig side mot å få ledervervet. Så skjedde ikke, i stedet valgte man et samarbeid med Ap som gir Tore O Sandvik fire nye år som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen, selv om Ap og Sp har flertall alene sammen.

Nordland: Sp ble omtrent jevnstore med Ap, og ble tilbudt toppvervet av høyresiden, men valgte å fortsette samarbeidet med Ap noe som medfører at Tomas Norvoll fortsetter som fylkesrådsleder i parlamentariske Nordland, støttet av Sp og KrF.

Troms og Finnmark: Ap og Sp jevnstore også her, med Ap ørlite foran. Ap, Sp og SV forhandlet fram en med Bjørn Inge Mo (Ap) som fylkesrådsleder.

Flere steder er altså Sp tilbudt toppvervet av høyresiden, men man har takket nei og heller fortsatt sitt samarbeid med Ap. Antagelig fordi politikken veier tyngre enn posisjoner også for Sp og man føler mindre avstand til Ap enn Høyre og Frp. Samtidig har Sp fått to lederverv i Vestland og Vestfold og Telemark som de neppe ville ha fått om ikke partiet befant seg i gunstig vippeposisjon.

Motsetninger mellom nivåene
I likhet med storkommunene, kommer Ap godt ut av ettervalgsforhandlingene, fordi partiet har gode samarbeidsevner både med øvrige rødgrønne partier som går fram, mens også med KrF og Venstre. Dette innebærer at vi i to år framover, så sant dagens borgerlige regjering sitter, vil ha et borgerlig styrt riksnivå med Høyre og Frp i front, og i overveiende grad et rødgrønt styrt fylkes-Norge og kommune-Norge. Det kan borge for motsetninger mellom nivåene der man forsøker dytter ansvaret over på hverandre. Særlig interessant blir det å se hvordan regjeringens "sentraliserings"(?)reformer blir gjennomført med så mange sterke politiske motstandere i ledende verv.   



Støtte gjerne mitt analysearbeid på vipps 92237487. Eller bruk konto nr 9710 16 46878

Valgtaperen Ap vinner makten i 21 av 25 storkommuner

Sp, MDG, SV og Rødt sin framgang, samt gode samarbeidevner, gjør at valgtaperen Ap tar en paradoksal storeslem etter valget og kaprer omtrent alle lederposisjonene i våre største kommuner.     

Dette er maktsituasjonen etter valget i våre 25 største kommuner, målt i innbyggertall, slik jeg har kunnet bringe det på det rene:

Oslo: MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti, MDG er ikke avvisende, men dette blir det neppe noe av.

Bergen: Det ble borgerlig flertall 34-33 i Bergen hvis V, KrF, PP, FNB, H og Frp regnes inn. Men begge de to sentrumspartiene har sittet i byråd med Ap i foregående periode og ønsker, i alle fall foreløpig, å fortsette dette samarbeidet. Sammen med MDG og SV pågår det nå forhandlinger mellom fem partier. Disse fem mangler imidlertid tre mandater på flertall og må i så fall støtte seg på enten Rødt eller Sp. Det gjenstår å se om forhandlingene fører fram, gjør de det er Roger Valhammer (Ap) mest sannsynlig som byrådsleder. Skulle det bryte sammen, og Sp velge et samarbeid med høyresiden, samt KrF bytte side, så er H, Frp, FNB, PP, KrF og Sp en alternativ vei til 34 mandater, med Harald Hove (H) som mulig byrådsleder. 

Trondheim: Som ventet fire nye år til Rita Ottervik (Ap) her, tross kolossal tilbakegang for Ap på hele 16 prosentpoeng. Høyre brøt landstrenden og gikk faktisk litt fram i Trondheim, men hverken Frp, KrF eller Venstre klarte å "ta en Høyre" og gikk tilbake. Aps styringskonstellasjon har blitt smalere; SV, MDG og Sp nå utgjør alliansen. Disse fire har imidlertid et greit flertall inne med sine 37 (av 67) mandater. 

Stavanger: Borgerlig flertall 35-32 hvis H, Frp, KrF, V, FNB og PP regnes inn på borgerlig side. Men FNB valgte, noe overraskende, et samarbeid med venstresiden. Sammen med AP, MDG, SV, Sp og Rødt banet dette veien for maktskifte og Kari Nessa Nordtun (Ap) som ny ordfører.

Bærum: Det ble som ventet ingen spenning om utfallet her. Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp, KrF og Venstre blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Kristiansand: Demokratenes sterke frammarsj endte over 14 prosent, det har skapt røre i det politiske systemet i sørlandsbyen. Ingen partier fikk over 19 prosent av stemmene og hele 13 partier er nå representert i kommunestyret. Ingen konstellasjoner har flertall, men Ap, MDG, SP, SV, Rødt og Tverrpolitisk folkeliste har laget en samarbeidsavtale som kan gi maktskifte og gjøre Jan Oddvar Skisland (Ap) til ny ordfører. Men de mangler fire mandater på flertall og må i så fall søke støtte også hos Demokratene eller KrF. Demokratene har etter valget sagt at de foretrekker Ap framfor Høyre som ordførerparti.

Drammen: Meget jevnt valg som munnet ut i 29-28 i rødgrønn favør. Dette ga grunnlag for et maktskifte i Drammen med Monica Myrvold Berg (Ap) som ny ordfører, tuftet på et samarbeid med MDG, Sp, SV og V. Det var et spenningsmoment i ettervalgsforhandlingene hvilken side Sp ville velge, de valgte altså venstresiden.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen.

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir antagelig ordfører hvis forhandlingene fører fram.

Fredrikstad: Ap også her kraftig tilbake, men beholder nok ordføreren i Jon-Ivar Nygård. Ap forhandler med Sp, SV, MDG, Rødt og Bymiljølista. Disse har i alt 33 (av 53 mandater). 

Sandnes: Den uortodokse styringsalliansen Ap, Frp og Sp gjenskapte flertallet med hårfin margin; 25-24. Det betyr at Stanley Wirak fortsetter som ordfører, tross sterk tilbakegang.

Tromsø: I likhet med Kristiansand, så fikk heller ikke her noen partier over 19 prosent, noe som viser den sterke fragmenteringstendensen ved årets valg. Ap ser ut til å kunne beholde ordføreren i Gunnar Wilhelmsen, hans parti forhandler med Sp, MDG, SV og MDG. Dermed ryker Rødt ut etter å ha gått kraftig tilbake, stikk i strid med landstendensen forøvrig. Sp havnet i vippeposisjon og valgte venstresiden. 

Ålesund: Kun tre partier gikk tilbake i nye Ålesund; Ap, KrF og V. Disse gikk til gjengjeld markant tilbake.  Men samtlige valgtapere inngår i styringsalliansen til Eva Vinje Aurdal (Ap) som fortsetter som ordfører, basert på en meget bred sentrum-venstre-koalisjon av Ap, SV, R, MDG, Sp, KrF og V.   Et fragmentert partimønster også her med hele 12 partier/lister representert i kommunestyret i den nye storkommunen.

Sandefjord: Det helblå flertallet av Høyre og Frp røyk med solid margin her, men Bjørn Ole Gleditch (H) beholder ordførerkjedet da samarbeidet mellom de to blå og KrF ble utvidet til også å gjelde Sp.  

Sarpsborg: Sterk tilbakegang for Ap også her, men Sindre Martinsen-Evje (Ap) beholder ordførerklubba, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Skien: Ap leverte et relativt sett bra valg i Skien og gikk bare litt tilbake. Hedda Foss Five (Ap) beholder ordførervervet, støttet av SV, KrF, MDG, V og Sp. 

Bodø: Høyre sterkt tilbake her, mens Aps tilbakegang var mer moderat. Ida Pinnerød (Ap) fortsetter sin ordførergjerining, etter en samarbeidsavtale mellom Ap, Sp, SV, MDG og KrF. 

Tønsberg: Maktskifte med Anne Rygh Pedersen (Ap) som ny ordfører, basert på en firepartiallianse av Ap, Sp, MDG og KrF som tilsammen har akkurat de 25 mandatene som trengs for å få flertall i Tønsberg. 

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp og SV.

Moss: Stor tilbakegang for Ap, men Hanne Tollerud (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Sp, SV, Rødt, MDG og KrF. By og Bygdelisten Ny Kurs fikk pene 11 prosent, men oppnår ingen maktinnflytelse.

Larvik: Enorm tilbakegang for Ap, mens nystardede "Bedre Larvik" oppnådde pene 10 prosent, uten at de kom i maktposisjon. For et blokkoverskrivende samarbeid mellom Ap, H og Sp, gir Høyre ordføreren i form av Eirik Bringedal.

Arendal: Høyre ørlite grann fram her, men Ap fortsetter med ordføreren i Robert Cornels Nordli som får med seg KrF, SV, Sp, MDG og V og som til sammen har de ndøvendige 20 mandatene for flertall. 

Karmøy: De største valgtaperne her, Ap og Frp, inngikk et samarbeid etter valget, sammen med KrF, Sp og Venstre. Dette sikrer Jarle Nilsen (Ap) fire nye år som ordfører.

Lørenskog: Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år, støttet av MDG, SV og Rødt.  

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte, trolig med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt - hvis forhandlingene mellom disse fem fører frem.   


Summerer vi opp her, så ligger Ap kun an til å miste ordføreren i en storkommune; Larvik. I Stavanger, Drammen, Kristiansand, Ullensaker og (til dels) Nordre Follo overtar Ap makt fra Høyre og Frp. Mens i både Oslo, Bergen, Trondheim, Lillestrøm, Tromsø, Ålesund, Sarpsborg, Skien, Bodø, Moss, Arendal og Lørenskog ser Ap ut til å beholde ledertrøya. Høyre ser bare ut til å kunne forsvare makten i Bærum, Asker og Sandefjord, i tillegg til at de kaprer Larvik. Partiet har nok ikke gitt opp Bergen, men totalen er svart for regjeringspartiet som tok mål av seg til at halvparten av Norges innbyggere skulle bo i en H-ledet kommune.

Sp og MDG velger Ap
Ser vi på samarbeidskonstellasjonene, så er det et tydelig storkommunemønster at Sp og MDG omtrent konsekvent velger et samarbeid med Ap framfor H. I hele 21 storkommuner inngår Sp i en maktposisjon, i 19 av dem samarbeider partiet med Ap, kun i Asker og Sandefjord inngår Sp i et samarbeid til høyre uten Ap. I 19 storkommuner har MDG en hånd på styringsrattet, samtlige steder er det i samarbeid med Ap.

Men også Høyres regjeringspartnere KrF og V inngår ofte i Aps styringsgrunnlag:  I 12 kommuner sitter KrF i posisjon, i 9 av dem sammen med Ap. Mens Venstre er i posisisjon i 8 av kommunene, i 5 av dem med Ap.

Samtidig er det blitt et meget krevende styringslandskap for Ap å manvørere i de fire årene som kommer fordi styrkede alliansepartnere vil kreve mer politisk innflytelse, samtidig som koalisjonene flere steder består av svært mange partier med til dels skjøre flertall.

Det kan kan bety ustabile styringsforhold.



Ønsker du å støtte mitt arbeid, så kan du vippse på nr 92237487. Alle bidrag er velkomne og bidrar til at jeg kan lage flere åpne analyser, helt fritt for betalingsmurer.
     

     

Valget 2019: Senter-periferi, bom, klima og økt deltakelse

Valget 2019 ga fem tapere og fem vinnere. Utfallet kan ses i lys av en vitalisering av senter-perieri-aksen og den grønne dimensjonen i norsk politikk. 

Årets lokalvalg er over og det er dags for å oppsummere og skue litt framover. Valgvinnerne ble (som ventet) Sp, MDG, SV, Rødt og FNB. Mens taperne ble Ap og regjeringspartiene H, Frp, KrF og V.

Sp vant valget fordi partiet framstår som den klareste motstemmen mot "sentralisering" og elite. Senter-periferi-aksen er vitalisert i norsk politikk de siste årene, og dette valget ble et meget tydelig tydelig uttrykk for dette. I tillegg nyter partiet godt av en internasjonal tendens til økende vektlegging av nasjonale og lokale verdier.

Den andre "aksen" som har fått et oppsving ved årets valg er miljø- og klimadimensjonen. Enorm oppmerksomhet rundt bompenger, i kjølvannet av finansiering av kostbare samferdselsprosjekter, har skapt to rom; ett for organisert bommotstand der FNB har vært drivende dyktige til å være det alternativet som ivaretar velgere som er misfornøyde med økende bomutgifter, og et annet rom for en motkraft som forsvarer prinsippet om at forurenser skal betale og som "elsker bomringen" slik MDG-Lan uttalte på sin valgtale i i går. Men framveksten av FNB og MDG handler om noe mer; FNB framstår også som en mulighet for proteststemmegivning der man kan gi makten en "på tygga", mens økende oppmerksomhet rundt klima/miljø-saken generelt, ikke minst blant unge, gir MDG muliget for et løft - en mulighet som de har grepet.   

Også SV profiterer på økende miljøfokus, men de har også lykkes,  alle fall i noen grad, med å framstå som det partiet som kombinerer sterkt miljøengasjement med ønsket om reduserte, sosiale forskjeller. Altså være både røde og grønne på en gang. På det røde området møter de konkurranse fra Rødt som går lenger i kampen mot "velferdsprofitører". Her kan det imidlertid ligge en potensiell fare for at SV inn mot 2017 havner midt mellom MDG og Rødt, særlig hvis polarinseringstendensen ved årets valg føres videre der partier som har radikale standpunkt og sakseierskap i enkeltsaker, blir premiert. Jeg merker meg også at målingene hadde både MDG, SV og Rødt høyere enn det valgresultatet de endte opp med.

Den klareste taperen ved valget heter Ap. Ved et valg der det har vært en klar bevegelse fra borgerlig til rødgrønn side, antagelig for en stor del årsaket av regjeringsslitasje, så er det svært svakt at Ap, som det desidert største opposisjonspartiet, ikke klarer fange opp noe som helst av dette og tvert i mot lekker velgere som en sil til både Sp, MDG, SV og Rødt. Ap virker å falle mellom de fleste stoler både på senter-periferi, miljø og velferd, partiet taper stort på polaringstendensen i velgermassen. Et lite lyspunkt i valgfiaskoen for partiet, er at de i stor grad reddes av framgangen til MDG, Rødt og SV, slik at de beholder makten i storbyene Oslo og Trondheim, og kanskje også Bergen. I tillegg gir valgresultatet visse muligheter for Ap-makt i Stavanger.

Alle fire regjeringspartier går tilbake. Men både Frp, KrF og V reddet seg noe inn gjennom bra sluttmobilisering, slik at resultatet ikke ble så ille som det kunne se ut for for en måned siden. Hvordan alle partiene i i Solberg-regjeringen skal løse alles ønskes etter valget om å stå sterkere på for gjennomslag i egne hjertesaker, blir en betydelig nøtt å knekke. Det er nå en relativt klar vind som blåser i retning regjeringsskifte i 2021, så noe helt ekstraordinært må inntreffe hvis de skal være i nærheten av gjenvalg. At både KrF og Venstre ligger rundt sperregrensen, viser dog at det er mulig at begge kan komme seg over denne, selv fra regjeringsposisjon. Et Frp i opposisjon ville normalt sett ha tjent stort på årets fragmentert og polariserte velgerklima, men partiet er selv en del av "establishment", så i stedet fanger Sp og FNB opp dette protest-segmentet.

Valgdeltakelsen gikk markant opp og ser ut til å havne på rundt 64,5 prosent ved kommunevalget. Det er en svært gledelig økning fra rundt 60 sist. Jeg hadde fryktet at det ville gått motsatt vei fordi jeg synes ikke den nasjonale valgkampen har vært god. Men heldigvis tok jeg feil, og jeg tror at det var tre ting som bidro til det: For det første tror jeg FNB fikk en del velgere som ellers ikke ville hatt noen å stemme på, opp av sofaen og inn i valglokalene. Dernest tror jeg at økende miljøengasjement har gitt deltakelsen blant unge et solid løft. I tillegg har lokalvalgkampene som har vært ført ute i kommunene, og som går helt under radaren i riksmedier, vært god mange steder der man faktisk har diskutert de vikige lokale sakene.
 

Valgtips

Tradisjonen tro leverer jeg et aldri så lite valgtips på valgdagen, basert på tilgjengelig informasjon fra lokale og nasjonale målinger, valghistorikk og en liten dæsj magefølelse.

Tror partienes oppslutning nasjonalt blir om lag slik i kveld ved kommunevalget:

Ap 25,1
H 20,1
Sp 16,3
Frp 8,1
MDG 6,3
SV 6,2
KrF 4,3
V 4,0
Rødt 3,1
FNB 2,0
Andre 4,5

De rødgrønne tror jeg beholder makten i Oslo, Trondheim, Bodø, Tromsø og Fredrikstad. Og tar makten i nye Lillestrøm.

De borgerlige tipper jeg beholder makten i Stavanger, Kristiansand, Drammen, Bærum og Asker. Og tar makten i Bergen.

Men denne blokkdelingen er en forenkling av virkeligheten, flere steder kan det bli snakk om samarbeid på tvers av slike blokker. 


Tror fylkestingsvalget ender slik:

Ap 25,5
H 21,2
Frp 10,1
Sp 15,1
MDG 6,2
SV 6,2
KrF 4,1
V 3,8
Rødt 3,0
FNB 2,0
Andre  2,8

Tipper hårfin rødgrønn seier og Ap-ledet Viken. Ser ellers for meg en storeslem til Sp som vil utnytte sin vippemakt og kunne skaffe seg lederverv i både Innlandet, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Norland og Troms og Finnmark. De borgerlige tror jeg tar seieren i Agder og Rogaland.

Historisk valg

I dag er det julaften, 17. mai og bursdag på en gang. For i dag er det valg! Hurra!


Deler du ikke den begeistringen? I så fall er det godt forståelig, for valgkampen nasjonalt har neppe engasjert. For mange partiledere har snakket for mye i munnen på hverandre i TV-debattene. Selv jeg, som er langt over snittet interessert, har måttet skru av fordi man blir oppgitt. Indre uenighet i regjeringen har fått prege for stor del av valgkampen, det var en avsporing av hva valget bør dreie seg om. Bom er en viktig sak for mange velgere, særlig i storbyene, men i de aller fleste kommuner er det ingen bomlister, her er det helt andre saker velgerne er opptatt. Bomsaken ble viet vel mye oppmerksomhet i riksmediene i denne valgkampen.

Lokalpolitikerne er avhengige av drahjelp fra rikspolitikerne for å oppnå høy deltakelse ved lokalvalg fordi en del velgere legger rikspolitiske vurderinger til grunn for stemmegivningen. Denne drahjelpen har de i liten grad fått, derfor kan deltakelsen bli lavere enn i 2015. Jeg håper jeg tar feil. Ett lyspunkt er at lokalvalgkampene i kommunene har vært bedre. Tusenvis av politikere har stått på stand, delt ut informasjon, banket på dører, snakket med lokaljournalister, deltatt i flotte og godt besøkte debatter som en rekke lokale arrangører har stått bak. Og lokalpolitikerne har blitt bedre til å bruke sine egne mediekanaler i form av Facebook, Instagram og Snapchat til å formidle budskap og være i kontakt med potensielle velgere. Vi kan derfor ikke lenger snakke om en valgkamp, vi må snakke om mange valgkamper som foregår en rekke steder samtidig.

I tillegg til bom, så er mitt inntrykk at to saker har preget dagsorden: «Sentralisering» og miljø. Dette gagner Sp og MDG. Senterpartiet framstår som den klareste motstemmen mot regjeringens «sentraliseringreformer» (politi, kommune, region m.m.), mens Ap havner i en vrien mellomposisjon der de er både for og mot. Vitaliseringen av senter-periferi-aksen i norsk politikk blir ett hovedtrekk ved dagens valg. Den økende klimaoppmerksomheten er like interessant, ikke minst blant unge. Det gir MDG, og til dels SV, vind i seilene, og bidro også til at Venstre gjorde et oppsiktsvekkende sterkt skolevalg. Så gjenstår det å se om alle som sier de skal stemme MDG, faktisk gjør det i dag.

Sps frammarsj utfordrer Aps hegemoni på Romerike. De grønne og røde partisøylene over valgresultatene i kveld kan bli omtrent jevnstore i flere kommuner. Dette er velgerbevegelser som savner sidestykke i moderne lokalvalghistorie. Sp kan komme til å beholde ordføreren i Eidsvoll, og partiet bør ha gode muligheter til å overta ordførerkjedene også i Hurdal, Gjerdrum og Enebakk. Både i Nannestad, Aurskog-Høland og Nes bør Ap se opp for Sp, selv om jeg holder Ap som favoritter her. Jeg tror at Ap holder maktposisjonene i Lørenskog, Nittedal og Rælingen, selv om partiets tilbakegang ligger an til å bli markant også her.

I Ullensaker tror jeg det blir jevnere enn det Infact/RBs måling nylig viste, det er mange velgere ansatt i privat sektor i kommunen, noe som er gunstig for de «blå». I mine øyne er det omtrent 50-50 om ordføreren fortsatt vil hete Tom Staahle (Frp) eller om Eivind Schumacher (Ap) og hans alliansepartnere gjør slutt på 20 år med blått styre. Sluttspurten avgjør utfallet.
I Lillestrøm er derimot Ap og Jørgen Vik (Ap) soleklare favoritter. Sps veivalg er dog et visst spenningsmoment, men det er en skrell om de velger blått. Høyre risikerer dermed å bli stående uten topposisjoner på Romerike. De har sine beste sjanser i Gjerdrum og Enebakk, men selv der virker det nå langt fram.

Heldigvis er det hverken valganalytikere eller andre «forståsegpåere» som avgjør valget, men det er velgerne. Og jeg tar gjerne i mot overraskelser der jeg i kveld sitter og analyserer resultatene på NRK Østlandssendingen etter hvert som de innkommer.

Godt valg!


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 9. september 2019

10 røde, 5 blå og 4 grønne kommuner i Akershus?

Sp ligger an til å sittte med maktnøkkelen på store deler av Romerike etter mandagens valg. I Follo kan MDG komme til å spille en nøkkelrolle, mens i Akershus Vest kan kanskje Venstre komme i vippeposisjon.
 
Viken: Det er borgerlig styre i Akershus i form av H, Frp, KrF og V med Anette Solli (H) som fylkesordfører. Sp sluttet seg også til dette samarbeidet, men kan neppe regnes inn på borgerlig side i Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Buskerud samarbeider V, Sp og MDG med venstresiden med Roger Ryberg (Ap) som fylkesordfører.

Valget ser åpent ut, men min vurdering er at Tonje Brenna (Ap) har overtatt det lille favorittstempelet som Anette Solli (H) hadde til å bli storfylkets første sjef for "fylkesregjeringen".

I øyeblikket er Sp på vippen det mest sannsynlige utfallet. Det vil være en skrell om Sp velger noe annet enn rødgrønt etter valget. Men et borgerlig flertall av H, Frp, KrF og V, samt FNB, er fortsatt mulig, sluttmobiliseringen avgjør og gir Solli (H) et reelt håp. 

Bærum: Det ser ikke ut som Høyre klarer rent flertall her, men sammen med samarbeidspartnerne Frp og KrF, så bør dagens flertall kunne gjenskapes, noe som vil gi Lisbeth Hammer Krogh (H) fire nye år. En viss mulighet for et overraskende maktskifte kan dukke opp hvis de tre ikke får flertall og Venstre havner på vippen. Da vil Ap og Kjell Maartman-Mo gjøre alt de kan for å dra lokke til seg V, det kan være greit å ha denne lille åpningen i mente på valgkvelden når stemmene telles opp.

Asker: Høyres svake valgkamp har brakt en liten spenning inn i nye Asker, som er en sammenlsåing av Asker, Røyken og Hurum. Blir det et flertall av Høyre, Frp og KrF, som det fortsatt ser ut til å bli, så er Lene Conradi sikker som ordfører. Men kommer Venstre på vippen, så vil Ivar Granum (Ap) gjøre det som står i hans makt for å få Venstre med på å felle de blå. Venstre går imidlertid til valg på Conradi som ordfører (men uten at Frp er med i samarbeidet), så det spørs om han kommer noen særlig vei der - favorittstemplet er klart på Conradi.

Nordre Follo: Oppegård og Ski slås sammen. Det er Høyre-dominans i Oppegård, med Thomas Sjøvold som ordfører, støttet av KrF og valgteknisk støtte fra Frp. Ofte jevne valg i Ski, intet unntak ved 2015-valget, der en koalisjon av SV, Sp, MDG og Venstre gikk sammen om å støtte Aps ordførerkandidat Tuva Moflag slik at hun kunne overta kjedet fra Anne Kristine Linnestad (H). Da Moflag ble valgt inn på Stortinget i 2017, ble den nye ordføreren Hanne Opdan. Det står mellom Sjøvold (H) eller Opdan (Ap) som ordfører i den nye kommunen. Sjøvold er knepen favoritt, men vil trolig trenge støtte fra både Frp, KrF og/eller Venstre. Venstre har blitt et stadig mer sannsynlig vippeparti gjennom valgkampen, og det er et stort spenningsmoment hvilket retningsvalg partiet treffer etter valget. Preferansen er foreløpig uavklart.

Ås: Ola Nordal (Ap) er ordfører her, støttet av V, MDG og SV. Disse fire ser ikke ut til å kunne beholde sitt flertall, men Rødt kan komme inn med ett eller to mandater og en utvidelse av samarbeidet i den retningen kan bety flertall. Holder ikke dette, så vil Sp kunne få en mulig vipperolle i Ås, og da seiler Odd Vangen opp som en realistisk ordførerkandidat. Men Nordal gjelder som favoritt.

Nesodden: MDG stormet fram her sist og fikk over 13 prosent. En blokkoverskridende allianse av Ap, MDG og H medførte at Nina Sandberg (Ap) kunne videreføre sin ordførergjerning. Da hun ble valgt inn på Stortinget i 2017, så ble Truls Wickholm ny ordfører. Ap og MDG ønsker nå å bytte ut H med SV.  Det er ikke gjort lokalmålinger i Nesodden, men ut i fra nasjonale trender så ser disse ut til å kunne sikre seg et greit flertall, muligens med rundt 20 prosents oppslutning hver. Men hvem blir størst? Ap og Wickholm ligger nok best an, men MDG og SV ligger an til sterk frammarsj her, så både Øyvind Solum (MDG) og Claudia Behrens (SV) må avgjort regnes med, særlig tror jeg Solum er en mann å se opp for.

Vestby: Høyre underpresterte her sist og ble nesten halvert pga. indre strid og mye uro rundt daværende ordfører John Ødebehr. Partiet sprakk og utbryterne dannet "Bygdelista" som fikk 12 prosent og gikk inn i en allianse med Ap, Sp, SV og V som sikret Tom Ludvigsen (Ap) ordførerposisjonen. Han går for gjenvalg, og hvis alliansen holder sammen, så er et flertall innen rekkevidde, evt. supplert med støtte fra MDG eller Rødt. Ludvigsen er relativt klar favoritt her.

Frogn: Høyre er sterke her. Odd Slåke (H) er ordfører, støttet av Ap. Han ønsker gjenvalg og er  favoritt til å få ønsket innfridd. Men det har vært en del oppmersomhet rundt hans dobbeltrolle og inhabilitet ifm. eiendomsutvikling i Drøbak, og dette kan slå negativt ut for Høyre. Partiet blir nok likevel størst, og vil da kunne velge om de ønsker å beholde Ap som alliansepartner, eller bytte dem ut med Frp og/eller sentrum. Men Rita Lystad (Ap) har en liten sjanse hvis hun klarer samle de fleste partier i en felles front mot Slåke og Høyre.

Enebakk: Det bikket fra blått til rødgrønt sist i kommunen som ligger både i Follo og på Romerike. MDG og Venstre valgte et samarbeid med Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Det ligger an til at Ap, Sp, H og Frp blir omtrent jevnstore på rundt 20 prosent her. Det kan bety at dagens posisjon fortsetter, enten ved at Slette holder fram eller at Hans Kristian Solberg (Sp) rykker opp som ny ordfører. Også Tonje Anderson Olsen (H) og Dag Bjerke (Frp) må regnes med hvis de blå gjør det bedre enn ventet. Men mitt tips er Solberg. 

Lillestrøm: Jørgen Vik (Ap) ligger an til å bli Lillestrøms første ordfører og er klar favoritt. Spenningsmomentet ligger primært i om det antatte vippepartiet Sp gjør som forventet og foretrekker Ap-samarbeid etter valget. Høyres eneste mulighet for makt og innflytelse ligger trolig i å tilby Thor Christian Grosås (Sp) ordførervervet, men jeg har liten tro på at det skjer.

Lørenskog: Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og bygdelisten «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim (Ap) er ordfører. De styrende partiene ligger an til å beholde sitt flertall og Bergheim er klar favoritt til å beholde makten. Amine Mabel Hansen (H) sin mulighet ligger i å samle både KrF, V, Sp og Frp, men selv det ser ikke ut til å kunne gi flertall.

Ullensaker: Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører etter at populære Harald Espelund frasa seg gjenvalg. Også Venstre inngår i dette borgerlige samarbeidet. Frp er storebror på høyresiden i flyplasskommunen, og Høyre ser ikke ut til å klare gjøre noe med det i år heller. Ap har ny ordførerkandidat i Eivind Schumacher. Det er rødgrønt flertall 25-20 i mandater på siste måling her. Slår dette til så bærer det i retning av maktskifte med Schumacher som ny ordfører. Men bakgrunnstallene viser at de fire borgerlige har flest gjerdesittere, de kan derfor lykkes med å gjenskape et hårfint flertall med en kraftfull sluttmobilsering. I mine øyne er dette 50-50. Et styltynt tips settes på Staahle pga. velgerstrukturene i kommunen er pro blått med mange ansatte i privat sektor med lav og middels utdanning. 

Eidsvoll: Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp) overtok kjedet. Ap og Sp ligger an til å bli jevnstore på ca 20 prosent. Og sammen med alliansepartner SV så kan det holde til å forsvare flertallet. Evt kan de søke støtte hos MDG og/eller Rødt som også ligger an til å komme inn. De borgerlige har samlet seg i opposisjon før valget, men det virker for langt fram for Christoffer Nyborg (H). Vika fortsetter trolig med kjedet, men det kan ikke helt utelukkes at Hege Svendsen kan bli Eidsvolls første kvinnelige ordfører i historien hvis Ap gjør det noe bedre og Sp svakere enn ventet. 

Nittedal: Hilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Kraftig fall for Ap på siste lokalmåling her, partiet vil trolig kunne bli straffet ekstra av velgerne for den stygge kostnadssprekken ifm. nytt renseanlegg. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, så tror jeg Thorkildsen likevel tar dette igjen. Nittedal er en god H-kommune, så Ann Kristin Bakke (H) kan ikke regnes ut, men hennes problem er at partiet Høyre har få politiske venner. 

Nes: Solid rødgrønn seier sist, både Ap og Sp står sterkt i kommunen. SV er også en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp nærmer seg Aps nivå, men Ap blir antagelig størst noe som gjør Sjøli til favoritt til å fortsette som ordfører. Men Vivian Wahl (Sp) er en joker som kan klare det hvis Ap leverer svakere og Sp sterkere enn ventet, eller at Sp bytter til borgerlig side mot at de får ordføreren.

Rælingen: Ap fikk smått utrolige 59 prosent her sist. Takket være en gunstig velgerstruktur (mange ansatte i offentlige sektor), at mange har vært fornøyd med politikken som har vært ført og en svært populær ordfører i Øyvind Sand. Sand gir seg og ordførereffekten forsvinner ut med ham, noe som betyr at Ap må belage seg på kraftig nedgang her. Etterfølgeren Ståle Grøtte gjelder likevel som klar favoritt, men han må trolig bygge en allianse der både SV, Sp og kanskje MDG og Rødt er med.
    

Aurskog-Høland: Lille Rømskog innlemmes i Aurskog-Høland, uten at det påvirker velgerprofilen. (Men Rømskog mister dermed sin status som kommunen som først har valgresultatet klart..). Ap og Sp har rent flertall her. Også MDG og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Sp vil vokse mye her på Aps bekostning, men neppe så mye at de to blir helt jevnstore. Derfor gjelder Evjen som favoritt, men Gudbrand Kval (Sp) kan komme til å sitte i en sterk forhandlingsposisjon etter valget som gjør at han slett ikke kan avskrives som ny ordfører.

Nannestad: Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for det i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, MDG, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så klarer jeg ikke se hvordan de blå og Christian Bendtz (H) skal kunne overta makten. Siste måling viser solid flertall for styringsalliansen, men et spenningsmoment er om Sp kan klare å bli omtrent like store som Ap. I så fall seiler Karl Arne Leivestad opp som en realistisk ordførerkandidat. Thue er dog favoritt, med Leivestad like bak.

Gjerdrum: Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist fra høyt nivå. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Romerike Blad sitt foretrukne målebyrå, Infact, sliter med å få tak i nok respondenter til å framskaffe en måling fra kommunen, men upubliserte tall jeg har sett, antyder at Ap, Sp og H kan bli om lag jevnstore på over 20 prosent. Leif Haugland (Sp) er knepen ordførerfavoritt, slik jeg vurderer det, etterfulgt av Østensen og Jo Daniel Liseth (H).

Hurdal: Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst vil nok redusere Venstre kraftig her i år. Det har vært en del intern turbulens i Hurdal Venstre, to av fem V-representanter har meldt seg ut i perioden. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Bålsrud har sagt nei til gjenvalg, det gir mange V-velgere i flyt som jeg tror Sp kan ha forutsetninger for å appellere til. Sp kan bli størst her, det kan bane vei for Paul Johan Moltzau som ny ordfører. Men også bygdelisten kan tiltrekke seg en del velgere, med Frode Nilsen i front. Gunne Knai (Ap) kan heller ikke avskrives. Ingen lokalmålinger å støtte vurederingene på herfra.   

Historisk valg
Det er åpent i Viken, men de rødgrønne ligger ørlite foran. Asker og Bærum blir trolig blå, som vanlig. I Follo er det et sammensatt bilde hvor det kan ende med et fargerikt kart som er både rødt, blått og grønt.

På Romerike vil Ap trolig beholde flesteparten av sine mange ordførere, men de kan komme til å miste noen til Sp i kommuner som Enebakk og Gjerdrum. Også i Nannestad, Aurskog-Høland og Nes blir styrkefholdet mellom Ap og Sp et stort spennningsmoment.

Sps frammarsj på Aps bekostning har historiske dimensjoner over seg.

De siste nasjonale tendensene og situasjonen i våre 10 største kommuner

De siste målingene viser at det lysner litt for Frp, KrF og V, mens Rødt viser litt svakhet. Sp blir valgets store seierherre, flankert av MDG og SV. De borgerlige kan fortsatt ha makten i seks av ti storkommuner etter mandagens valg, men de kan også komme til å stå omtrent ribbet tilbake. Sluttspurten avgjør.   

Jeg har studert utviklingen på de aller siste målingene nasjonalt og lokalt og har notert følgende:

Ap: Lykkes ikke i denne valgkampen og ligger på rundt 24 prosent. I så fall en nedgang på hele ni prosentpoeng fra 2015 og tidenes svakeste lokalvalg for partiet.

H: Svak valgkamp. Har ca 20 prosent inne og er med det ca 3 prosentpoeng lavere enn sitt 2015-nivå.

Sp: 15 prosent og kan nesten doble oppslutningen sin fra forrige valg. Strålende valgkamp.

Frp: Har karret seg noe opp fra svært svake nivåer og kan øyne 8-tallet. Men fortsatt et stykke opp til 2015-nivået på 9,5.

MDG: Virker å ha 7-tallet inne, men spørsmålet er om alle som sier de skal stemme MDG, faktisk går og gjør det. Uansett blir det partiets klart beste valg i historien.

SV: Opp i mot 7 prosent og har med det en pen framgang på rundt 3 prosentpoeng fra 2015 inne.

KrF: Lysner litt for hardt prøvede KrF og øyner nå 4-tallet, noe som jeg tror mange i partiet vil anse som en liten seier, selv om det vil være klar nedgang fra 2015.

Venstre: Ligner litt på KrFs situasjon. Øyner muligheten for å se 4-tallet valgdagen, noe som nok vil oppleves positivt i partiet, med tanke på bakteppet av svært svake målinger på vårparten.

Rødt: Rundt 4, men viser nå svkahetstegn. Har tradisjonelt slitt med å mobilisere sine sympatisører til faktisk å stemme, så 3-tallet er trolig mest sannsynlig valgdagen. Uansett partiets klart beste valg i historien.

FNB: Framveksten har stoppet opp, men bommotstanderne ligger fortsatt på oppsiktsvekkende sterke nivåer, særlig i Bergen. De blir dette valgets store nykommer og kan kanskje se 2-tallet på landsbasis.

Andre: Øvrige småpartier, inkl ulike by- og bygdelister, kan fort få over 5 prosent totalt og dermed gå fram fra 2015. Det er velgermarked for protestpartier og "ensakspartier" i år.


La oss se litt på situasjonen i våre ti største kommuner, målt i innbyggertall. Til grunn for vurderingene ligger de siste lokalmålingene, sett i lys av de nasjonale trendene:

Oslo:  Det rødgrønne favorittstempelet i hovedstaden er styrket gjennom valgkampen. Ap kan komme til å gå et tosifret antall prosentpoeng tilbake, men det ligger an til å bli mer enn kompensert for gjennom framgang for "vennene" i MDG, SV og Rødt. Alle de fire "borgerlige" partiene ligger an til å gå tilbake, og da blir det for tynt, selv om FNB regnes inn på den siden. Raymond Johansen (Ap)  fortsetter høyst trolig som byrådsleder. Høyresiden kan dog håpe på at MDG, Rødt og SV er "overmålt" parallelt med at H og V får til en sluttspurt der de mobiliserer gjerdesitterne sine som de har en del av. Da kan dette bli jevnere på valgdagen enn det pr. nå ser ut til.

Bergen: Det ser åpent ut her både før og etter valget. Dagens byråd av Ap, KrF og V er sjanseløse på å beholde flertallet. Hverken H+Frp+FNB eller Ap+SV+R+MDG ser ut til å kunne få flertall. Dermed blir ett eller flere av sentrumspartiene Sp, V og KrF sittende med maktnøkkelen. Venstre har åpnet for å samarbeide med venstresiden, inkl Rødt, mens KrF er mer lunkne. Kanskje skiller de lag? Et tynt tips på at Harald Victor Hove (H) blir Bergens neste byrådsleder, men Roger Valhammer (Ap) kan absolutt ikke avskrives. 

Trondheim: Ap går mot et massivt valgnederlag i sitt "utstillingsvindu", men det får neppe betydning for maktutfallet siden høyresiden virker å stå altfor svakt. Ingrid Skjøtskift (H) sitt eneste reelle håp for å få til maktskifte, ser ut til å ligge i at MDG lokkes over "streken", i bytte mot et ordførerverv. Det vil være en skrell om det inntreffer, så favorittstempelet er tungt på fire nye år med Rita Ottervik (Ap). 

Stavanger:  Det er borgerlig favorittstempel her, forutsatt at FNB regnes inn. KrF og/eller Venstre ligger an til å havne i vippeposisjon. Hvis de velger høyreorientert, som forventet, vil John Peter Hernes (H) etterfølge partikollega Christine Sagen Helgø som ordfører. Men Kari Nessa Nordtun (Ap) er med i kampen hvis hun lykkes med å samle en usedvanlig bred sentrum-venstre-allianse etter valget.

Bærum: Det ser ikke ut som Høyre klarer rent flertall her, men sammen med samarbeidspartnerne Frp og KrF, så bør dagens flertall kunne gjenskapes, noe som vil gi Lisbeth Hammer Krogh (H) fire nye år. En viss mulighet for et overraskende maktskifte kan dukke opp hvis de tre ikke får flertall og Venstre havner på vippen. Da vil Ap gjøre alt de kan for å dra lokke til seg V, det kan være greit å ha denne lille åpningen i mente på valgkvelden når stemmene telles opp.

Kristiansand: Det ligger an til et meget fragmentert bystyre med 11-13 partier. Harald Furre (H) har trolig flest veier til flertall, men også Jahn Oddvar Skisland (Ap) har sjansen hvis han klarer bygge en svært bred allianse. Også Jørgen Haugland Kristiansen (KrF) må regnes inn i bildet, KrF kan få en vippeposisjon som de kan komme til å utnytte i ettervalgsforhandlingene.

Drammen: Helt åpent i Drammen. Mine prognosetall viser 29-28 til borgerlig side (hvis H, Frp, KrF, V og Bommotstanderne) regnes inn. Åpent hva V vil gjøre i en evt. vippesituasjon. Også Sp kan havne i en slik rolle, og kan like gjerne gå til høyresiden som til venstre. Et svært tynt tips til Fredrik Haaning (H) som nye Drammens første ordfører, men dette kan like gjerne bikke i Monica Myrvold Berg (Ap) sin favør.  

Asker: Høyres svake valgkamp nasjonalt har brakt en viss spenning inn i nye Asker. Blir det et flertall av Høyre, Frp og KrF, som det fortsatt ser ut til å bli, så er Lene Conradi sikker som ordfører. Men kommer Venstre på vippen, så vil Ivar Granum (Ap) gjøre det som står i hans makt for å få Venstre med på å felle de blå. I så fall kan det ei heller utelukkes at Elisabeth Holter-Schøyen (V) vil tilbys et toppverv. Favorittstemplet er like fullt klart på Conradi.

Lillestrøm: Jørgen Vik (Ap) ligger an til å bli Lillestrøms første ordfører og er klar favoritt. Spenningsmomentet ligger primært i om det antatte vippepartiet Sp gjør som forventet og foretrekker Ap-samarbeid etter valget. Høyres eneste mulighet for makt og innflytelse ligger trolig i å tilby Thor Christian Grosås (Sp) ordførervervet, men jeg har liten tro på at det skjer. 

Fredrikstad: Kraften i Aps nedtur avgjør om det blir litt spenning i utfallet i plankebyen. Blir nedgangen svært sterk, så kan det ikke helt utelukkes at de borgerlige vil søke å få det antatte vippepartiet MDG over og endog gjøre Erik Skauen til en sensasjonell ordfører. Men Jon-Ivar Nygård (Ap) er fortsatt klar favoritt. 

Klarer de borgerlige å avgjøre jevne byer som Bergen, Stavanger, Drammen og Kristiansand til sin fordel, så kan valgkvelden bli ok for regjeringspartiene, selv om alle fire må belage seg på en viss tilbakegang målt mot 2015. Hvis flere av disse byene derimot ryker for dem, så blir det fort en svart aften for Erna Solberg og co.

 

Nasjonale trender

Tendensen nasjonalt i øyeblikket er framgang for Sp, SV, Rødt, MDG og "Andre". Mens regjeringspartiene H, Frp, KrF og V samt Ap sliter. 

Utfallet av lokalvalget avhenger av to momenter: Nasjonale trender og lokale saker. I en kommune kan bom være en viktig sak, i en annen kommune kan mye handle om en skole skal nedlegges, i en tredje om omsorgsboliger eller svømmehall bør bygges. En kommune kan ha en godt likt ordfører som drar stemmer til sitt parti i kraft av sin person, en annen kommune har "gråere" lokalpolitikere der innslaget av personeffekt er minimal. Ett sted kan velgerne ha mange partilister å velge mellom, et annet sted har de bare tre-fire lister. Dette spiller inn på valgresultatet. 

Heldigvis er det store lokale variasjoner i landet vårt, for det er jo lokalvalg vi skal ha! Men samtidig er også nasjonale trender avgjørende for utfallet, fordi en del velgere også legger nasjonale elementer til grunn for sin stemmegivning. Kanskje ønsker man gi uttrykk for misnøye med regjeringen og stemme på et opposisjonsparti på Stortinget, selv om de lokale styringsforholdene er helt annerledes i kommunen enn det er nasjonalt. Eller kanskje er man fornøyd med den nasjonale styringen og gir uttrykk for det.   

Derfor er de nasjonale trendene interessante, og jeg skal i den forbindelse vie dette fenomenet oppmersomhet. Faktisk.no har nylig lansert en meningsmålingstjeneste som, på basis av pollofpolls sine innsamlede målinger, beregner et glidende snitt av målingene som inkluderer feilmarginer. Det er en utmerket nyvinning som du gjerne kan sjekke ut. For å spare litt tid i disse travle valgtider, så bruker jeg deres grafikk i denne framstillingen. Fokuset her er nasjonale kommunemålinger. 

Ap sliter tungt, H har nok med å klare 2015-nivå
Trenden er negativ for både Ap og H. Det synes å være dårlig klima for "styringspartiene" i år, og begge våre to største partier mister velgere til mindre partier. Ap sliter særlig med overganger til Sp i disktriktene, og betydelige lekkasjer til SV, Rødt, MDG og Bomlistene (FNB) i store byer. Mens Høyre også møter sterk konkurranse om velgerne fra Sp i distriktene og FNB i byene. I tillegg sliter begge med sviktende lojalitet. Mange Ap- og H-sympatisører har satt seg på gjerdet, og valginnspurten for "de to store" vil derfor i stor grad handle om å forsøke og mobilisere disse.         

I øyeblikket ligger Ap an til et resultat rundt 24 prosent, mens Høyre beveger seg rundt 21. Skulle dette bli valgresultatet, så vil det være en tilbakegang på 9 prosentpoeng for Aps del og 2 pp i minus for Høyre. Høyre kan, via god mobilisering i sluttfasen, håpe på et resultat rundt valget forrige gang. For Aps gjelder det å redusere nedgangen og redde i land et resultat så langt opp på 20-tallet som mulig. Blir det demobilisering framfor mobilisering som preger sluttuken, så blir dette derimot stygt for begge partier, og da særlig for Ap.

Sp sterke, Frp trøbler
Kampen mellom Frp pg Sp om å bli Norges tredje største parti ved årets valg er avgjort til fordel for Sp. Sp viser en meget sterk utvikling og har pr i dag et nivå på rundt 15 prosent inne. I så fall en framgang på over seks prosentpoeng fra forrige kommunevalg. Sp har høy lojalitet, kombinert med at de appellerer til velgere i omtrent alle andre partier. Det er oppskrift på valgsuksess. Særlig er overgangene fra Ap formidable, men Sp plukker også godt med velgere fra H. Sp vil bli en maktnøkkel i en rekke fylker og kommuner. Frp har slitt mye med overganger til bomlistene, men har bedret dette noe de siste dagene. Det ser likevel ut som partiet har mer enn nok med å forsøke holde det labre 2015-nivået på 9,5 sånn noenlunde, i øyeblikket ligger partiet på 7-tallet og dermed en nedgang på ca 2 pp.       

 

MDG og SV i framgang. Holder de inn?
Det ser ut til å bli et jevnt oppgjør mellom MDG og SV om å bli femte størst. Begge partier viser en underliggende positiv tendens, men MDGs oppgang er sterkere enn SVs de aller siste månedene. Særlig er MDGs frammarsj i Oslo oppsiktsvekkende. Et resultat opp mot 7 prosent er mulig, i følge de nasjonale målingene, det betyr en framgang på 3 prosentpoeng for begge målt mot 2015-valget. Begge partiene har god lojalitet til dem å være og har Ap som sin største velgerleverandør. Men MDG plukker også en del fra regjeringspartiene H og V. Ett spørsmål er om partiene er noe "overmålt", altså at det reelle nivået ligger noe lavere enn tallene i dag tyder på. En stor andel unge og tidligere hjemmesittere er her et usikkerhetsmoment.
   

Rødt, KrF og V jevnstore
Både Rødt, KrF og Venstre kan komme i mål med et resultat rundt fire prosent. For Rødt sin del vil det være en dobling av nivået fra 2015, mens det for KrF og V vil representere en tilbakegang på mellom ett og to prosentpoeng. Rødt plukker mange velgere fra Ap. KrF har som vanlig svak appell hos andre partier, men kan reddes i land og få et anstendig resultat via relativt lojale, egne velgere. For Venstres del er særlig lekkasjen til MDG begynt å bli plagsom, i tillegg til at man (som vanlig) sliter med å holde lojaliteten oppe. Men Venstres velgere er "trege" og kan mobiliseres den siste uken, noe som gjør 4-tallet fortsatt mulig.

"Andre" på frammarsj
Dette valget kan også bli andre listers sitt valg. Det er velgermarked for bomlister, by og bygdelister, pensjonistparti, helseparti, demokratene, liberalistene og andre med tydelige standpunkt i enkeltsaker som skiller dem fra andre. "Andre" oppnådde 4,6 prosent ved 2015-valget, det blir trolig vesentlig mer i år, kanskje helt oppe i 7-8 prosent på landsbasis. Det understreker at dette valget ligger an til å bli et fragmenteringsvalg.