Ap mister grepet om innvandrerne

R, SV, Sp og V i klar framgang.

Arbeiderpartiet har tradisjonelt hatt et meget godt grep om innvandrere generelt, og velgere med bakgrunn fra Afrika og Asia spesielt. Ved 2017-valget stemte nesten 60 prosent av disse på Ap. Altså godt over dobbelt så høy Ap-andel her som i befolkningen for øvrig.

Dette er mitt analysebrev nr 17 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Ap-halvering
Valgundersøkelsen 2021 dokumenterer at Aps «jerngrep» om innvandrerne er i ferd med å svikte. Særlig blant norskfødte velgere med foreldre fra Asia og Afrika er nedgangen massiv. Ap-oppslutningen er her nesten halvert, partiet fikk «bare» 32 prosent blant disse i fjor høst. 

Tegning: Egil Nyhus




Også blant innvandrere fra Øst-Europa, er Aps oppslutning markert dalende.  I sum scorer Ap fortsatt bedre blant innvandrere enn befolkningen for øvrig, men den ekstra forsen som man gjennom mange år har hatt, er klart svekket. Partiet kan altså ikke lenger ta innvandrerstemmer for gitt.  


Aps tilbakegang i disse velgergruppene kommer flere partier til gode. Både R, SP og SV gikk sterkere fram her enn i resten av befolkningen, hvis vi skal tro undersøkelsen. 

Venstre fram
Et underkommunisert poeng da disse tallene ble lagt fram for noen uker siden, er at også V har en pen framgang her – faktisk en dobling fra fire til åtte prosent blant norskfødte velgere med foreldre fra Asia og Afrika. Sett i lys av at V, i motsetning til de tre andre partiene, sto på stedet hvil blant velgerne generelt, er dette et ekstra interessant trekk.

Øst-europeisk KrF-lyspunkt
Når det gjelder vestlige innvandrere (Vest-Europa, USA, Australia, Canada og New Zealand), så er det markante og konsistente forskjeller å spore: H og Frp gjør det vesentlig bedre her enn i de øvrige innvandrer-gruppene. Og MDG går mye mer fram her enn i befolkningen ellers.  

Blant øst-europeerne finnes det interessante lyspunkt for hardt prøvede KrF. Framgang fra fire til sju prosent hos de norskfødte velgerne med øst-europeiske foreldre er oppsiktsvekkende.  Også Sp går solid fram i denne gruppen, mens Ap og Frp går klart tilbake. 

«Andre» partier gjør det omtrent like bra blant innvandrere som i resten av befolkningen. Dessverre er det ikke mulig å si noe særlig om det enkelte parti innenfor denne gruppen pga. få respondenter pr parti, men data fra valget i 2019 tyder på at FNB dro mange innvandrervelgere fra Ap -  f. eks. i Groruddalen.

Barna frigjør seg
Innvandrernes Ap-pregede stemmegivning opp igjennom årene har blitt forklart med stor grad av gruppetenkning. Parti-stemmegivningen blant mange innvandrere har gått i arv, faktisk ikke helt ulikt bildet vi så i velgermassen på 50- og 60-tallet. Høy grad av felles identitet er et annet forklaringsmoment som har blitt tillagt vekt i valgforskningen.          

Det mer fragmenterte stemmemønsteret blant innvandrerne som avtegnet seg ved høstens stortingsvalg, gjør at flere partier framover kan ha et mer berettiget håp om større velgerpotensial i denne gruppen.

Barn av innvandrerforeldre vil trolig i økende grad stemme mer uavhengig i årene som kommer. 



Dette er mitt analysebrev nr 17 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid uten å abonnere.

God opposisjonstart for Høyre

Ap trøbler på flere fronter.

Vi har lagt bak oss en uke som i politisk forstand har vært preget av mye støy rundt både budsjett og stortingspresident. Eva Kristin Hansens presidentavgang etter pendlerboligsaken, har ført hennes Arbeiderparti inn i en situasjon med ny synliggjøring av den indre striden i partiet. En strid som i forkant av stortingsvalget virket i noen grad å være bilagt.

Dette kommer på toppen av at Ap gikk på et nederlag da deres plan A om et regjeringssamarbeid med SV falt i grus. Man opplever nå baksiden av dette med et SV som, naturlig nok, ikke gir ved dørene i de pågående budsjettforhandlingene. I tillegg framstår statsminister Støre og regjeringen famlende i den økende smittesituasjon landet befinner seg i, de virker å være i villrede over hva som bør veien videre. Det har vært en svart uke for Ap.

Dette er mitt analysebrev nr 51 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

   Tegning: Egil Nyhus



I sum kan dette bidra til å ødelegge det velgermomentumet som den nyvalgte regjeringen har. De første opinionstallene som er tatt opp etter «presidentbråket» lover ikke godt for Ap – men vi bør avvente flere målinger for å trekke slutninger.  

Listhaug i hovedrolle
Denne uken har vist oss et opinionsmønster som kan bli en gjennomgangsmelodi i resten av denne stortingsperioden. SV er partiet som regjeringen i mange saker må skaffe seg flertall med. Et SV som ikke vil oppfattes som noe støtteparti og derfor vil være en gjenstridig samarbeidspartner.

Vi har sett et Frp og et Rødt som, fra hver sin kant, vil være tøffe kritikere. Ikke minst i saker av typen «president-saken» der det virker som elitepolitikere får, og snusker til seg, goder som «vanlige folk» ikke er i nærheten av å få. Særlig har Sylvi Listhaug spilt en hovedrolle i opposisjon her og stilt både stortingspresident og direktør til veggs via omfattende og kritiske spørsmål. En rolle hun har høstet betydelig anerkjennelse for – også fra folk som står langt unna Frp politisk.

Høyre som moderat opposisjonsparti
Høyre framstår, i alle fall foreløpig, generelt som «snillere» og mer moderate. Man kunne se for seg at partiet, etter å ha mistet regjeringsmakten etter åtte år, ville surmule noen måneder over dette og framstå grinete og lite konstruktive. Men partiet, med Erna Solberg i spissen, virker å ha tatt valgnederlaget med fatning. Man har på kort tid gått inn i sin nye rolle med naturlighet og tidvis også ganske så godt humør.

Blir Høyre et moderat opposisjonsparti også framover, så kan det ligge et velgerpotensial her med tanke på å hente en del Ap- og Sp-velgere som eventuelt opplever at regjeringen ikke leverer etter forventingene. Høyre har siden valget krøpet sakte oppover på målingene, slik det framgår av grafen av gjennomsnittstallene nedenfor.   
  

      

 Dette er mitt analysebrev nr 51 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Sterk stortingsgruppe
Høyre har en sterk stortingsgruppe med en rekke profiler, som i tillegg til Erna Solberg, består av folk som Tina Bru, Henrik Asheim og Ine Eriksen Søreide for å nevne fire av de mest framtredende. Der Ap og Sp har tappet sine stortingsgrupper for kraft ved å hente statsråder, har Høyre styrket denne etter valget, selv om noen gode «kort» som Torbjørn Røe Isaksen og Bent Høie forsvant ut av politikken etter regjeringsskiftet.

Så får vi se om Høyre makter å sette sammen det som på papiret virker som et meget sterkt lag, til å bli en godt fungerende og kraftfull enhet. En enhet som, i motsetning til Frp og Rødt, tar i bruk innestemmen i opposisjon. Høyre kan dog her få konkurranse som moderat opposisjonsparti fra V og KrF, men H er såpass mye større enn disse at den konkurransen likevel er begrenset.    

Veien til storbymakt går via MDG?
Det er imidlertid en lang vei å gå for Høyre med tanke å meisle ut ny politikk og strategi inn mot valgene i 2023 og 2025 og igjen få makt. Partiet er nå så godt som ribbet for makt både nasjonalt, regionalt og lokalt. I storbyer som Oslo, Bergen og Trondheim er det faktisk vanskelig å se hvor partiets troverdige veier til posisjon går. For de naturlige samarbeidspartnere Frp og KrF er jo nesten radert bort her. Riktignok står Venstre igjen med til dels fornyet styrke – ikke minst i Oslo, men kun H+V blir for spedt for å danne flertall. Høyres eneste alternativ kan bli å forsøke og nærme seg MDG.

Her ligger det nå en interessant mulighet for dem også nasjonalt framover. Hvis Høyre kommer Venstre og MDG i møte i miljøpolitikken, så kan de potensielt utgjøre en del av en grønn opposisjon til en «gråere» Ap+Sp-regjering. Det kan legge noen føringer som kanskje kan gi storby-Høyre drahjelp i sine mulige MDG-frierier inn mot lokalvalget og skape noe mer realisme i håpet om maktovertakelser. På den annen side vil en slik strategi kunne forsure forholdet til Frp, et parti som de er avhengig av et godt samarbeid med i andre deler av landet, særlig i mellomstore byer og distriktene. Dessuten sitter det nok langt inne for MDG å gå inn i noe forpliktende samarbeid med Høyre. I tillegg er det ikke gitt at MDG vil være stort nok i kommende valg til å få noen avgjørende innvirkning på maktutfall. Så noen enkel vei til mer makt blir det ikke for Høyre, til tross for at man eventuelt skulle vokse fra dagens nivåer.    

Tumultene i Bergen
Ap+MDG+V+KrF-byrådet i Bergen falt denne uken på et kabinettspørsmål om bybane-saken. Det er derfor grunn til å følge posisjoneringen mellom partiene i Bergen med utvidet interesse nå. Bergen er for all del interessant nok i seg selv, men også fordi dette kan gi oss et lite frampek inn mot 2023. Særlig interessant er det hvis dramaet fører med seg at nye konstellasjoner skapes.

Hvilke alliansepartnere hhv. Ap og Høyre bør satse på kort og lenger sikt, er blant de mest aktuelle spørsmålene. Bergen Høyre har tidligere vært revet opp av indre misnøye, noe som har bidratt til svakere valgresultat og gi sentrum et skyv inn i armene på Ap der. Oslo Høyre følger for tiden etter Bergen på dette punkt med mye indre kamp. Altså ikke helt ulikt Ap nasjonalt de siste årene, og siste uke, noe som aldri er gunstig med tanke på både velgeroppslutning og evne til å bygge lag for framtiden. Men indre strid og maktkamp er en del av politikken, har alltid vært det og kommer alltid til å være det. Ikke minst i såpass store partier som Ap og Høyre, i alle fall foreløpig, fortsatt er.

God opposisjonstart, lang vei
Høyre har startet sin nye opposisjonsrolle høsten 2021 på en god måte. Så gjenstår det å se hvordan de forvalter dette utgangspunktet videre.

Veien til H-suksess og gjenerobring av makt i 2023 og 2025 virker fortsatt lang og kronglete.



Dette er mitt analysebrev nr 51 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

 

Ap-lysning

Arbeiderpartiet avholdt landsmøte i helgen. I en ganske optimistisk tone. Målingene heller omsider i forsiktig positiv retning. De fleste piler peker nå i retning av Jonas Gahr Støre som landets neste statsminister. En rolle som trolig vil kle ham langt bedre enn opposisjonstilværelsen han og partiet har befunnet seg i mange år. Det virker som de interne stridighetene som har ridd partiet i flere år, i noen grad er bilagt. I alle fall fram til valget. Intern ro er ofte gunstig når man skal tiltrekke seg velgere.

     

Tegning: Egil Nyhus

Mer vil handle om hvem som kommer til å styre landet i tiden inn mot valget. Ap har troverdighet som «styringsparti». Det er i ferd med å bli tydeligere for velgerne at Ap kommer til å ta ledelsen i det rødgrønne alternativet til dagens borgerlige styre. Selv om det fortsatt er uklart hvilke partier dette alternativet vil bestå av.

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 16 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 


Kjernen i Aps velgerproblemer har handlet om politikk, selv om årsaksmønsteret til trøbbelet er sammensatt. Prosjektet har manglet. Andre partier har scoret på å være langt klarere på ulike saksfelt enn et fomlende Ap. Kampen mot «Forskjells-Norge» var et hovedtema i Støres landsmøtetaletale. Her er sysselsettingstallene en nøkkel. De viser nå rundt 200 000 helt eller delvis ledige.Skulle denne situasjonen vedvare inn mot valget, så kan Aps klassiske slagord «Arbeid til alle er jobb nummer en» fungere bra som både hovedprosjekt og valgkampstrategi. Men skulle det vise seg at ledighetskurven blir klart fallende i månedene som kommer, så vil Ap miste «ammunisjon». Da er jeg skeptisk til om de to andre hovedmomentene som Ap blinker ut i sitt nye partiprogram; «sterkere velferdsstat» og «rettferdig klimapolitikk», vil fungere like godt som plan B eller C.
 
Til tross for at det ser lysere ut enn for et par måneder siden, så ligger Ap fortsatt på et historisk lavt nivå. Mandatmessig ligger Ap etter mine beregninger i øyeblikket an til å tape åtte av sine mandater og komme tilbake med en stortingsgruppe på 41 representanter i perioden 2021-25. 

Det står på mange måter og vipper for Ap nå. På den ene siden ligger partiet på et historisk svakt nivå og står i fare for å gjøre sitt dårligste stortingsvalg på 100 år og miste sin posisjon som landets største. Fordi mange grunnleggende problemer for partiet fortsatt framstår uløst.  

På den annen side er det tegn til lysning. Regjeringsmakten er snublende nær, og partiet kan komme til å lede landet ut av en sysselsettingskrise tuftet på klassiske «Ap-verdier» som trygghet og fellesskap. Ikke helt ulikt tiden etter krigen, uten å dra parallellen for langt.

I dette spennet mellom utsiktene til den totale fiasko og et forbløffende comeback vil Ap drive en valgkamp som etter helgens landsmøte vil tilta i styrke.  

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 16 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Benkesliteren Ap

Ap ligger an til sitt svakeste valg på nærmere 100 år.

 
De fem målingene som til nå er publisert i oktober, viser at Aps dype problemer er forsterket. Gjennomsnittet er kun 21 prosent. Skulle dette bli valgresultatet neste år, så vil det være det dårligste Ap-valget siden 1924 da partiet oppnådde 18 prosent.

Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 29/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg oversikt over hvor Aps tidligere velgere har funnet veien samt hvor Ap ligger an til å miste mandater. 


Jan Bøhlers avgang til Sp, og Geir Lippestads vei ut av Ap og inn som leder av det nye partiet Sentrum, er to symboler på at Ap lekker i alle ender. Partiet sliter støtt og stadig med å få oppmerksomhet rundt egen politikk, velgerne får jevnlige påminnelser om et parti i indre strid – så også i høst via Giske, Bøhler og Lippestad.  

Statsminister Vedum?
Kjernen i Aps problemer handler likevel om politikk. Partiet havner stadig i skvis mellom partier som går lenger. Sp er den klare motstemmen til strukturreformer og sentralisering. Det er Sp som framstår «nær folk» og som distriktets talerør. Ikke Ap. Fortsetter utviklingen, så kan det bli Trygve Salgsvold Vedum som framstår som opposisjonslederen og neste statsministeren. Ikke Jonas Gahr Støre. 

Ap ønsker å sette klima og miljø høyt. Men det er MDG, og til dels SV og V, som er «miljøpartiene» i velgernes øyne. Ikke Ap.

Ap vil være restriktive og «tøffe» i innvandringsspørsmål, men klarer ikke konkurrere med Frp. Det er Frp som «eier» innvandringssaken. Ikke Ap.        
 
Ap ønsker å være Solberg-regjeringens fremste kritiker når det gjelder sosial profil, økende ulikhet og lavere skatt til rikinger. Men partiet settes i skyggen av Rødt og SV som går vesentlig lenger. Det er Rødt og SV som framstår som partiene for sosial utjevning. Ikke Ap.

På benken
Ap ønsker å ta tilbake sin gamle paradegren sysselsetting. I en tid der ledigheten er svært høy, så bør det være marked for partiets løsninger på feltet. Men det er Høyre som er i førersetet i regjeringsposisjon, det er Høyre (og KrF og V) som iverksatte kraftfull motkonjunkturpolitikk som har bidratt til at pilene går i rett retning etter den dramatiske økningen i vår. Ikke Ap.      

Helse er for tiden satt uvanlig høyt oppe på agendaen. Ap vil være partiet som velgere vender seg til for å søke trygghet i løsninger som vekker tillit i en utrygg tid. Men også her er det Høyre som er i front. Det er Bent Høie som helseagendaen. Han er i Høyre. Ikke i Ap.   

Det virker som det er andre som utkjemper den politiske kampen.

Ap er plassert på benken.

   


Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 29/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg også oversikt over hvor Aps tidligere velgere har funnet veien samt hvor Ap ligger an til å miste mandater. 

Hva er galt med Ap?

Paradegrenene helse og sysselsetting er øverst på agendaen, men Ap sliter i skyggen av andre. Ett fattig mandat kan bli eneste beholdning på Nord-Vestlandet.

Arbeiderpartiet har en stolt tradisjon i norsk politikk. «Ørnen blant partiene» (sitat Jens Arup Seip) har vært størst ved alle Stortingsvalg fra 1927 og fram til nå. Men partiet er en vanlig fugl for øyeblikket. Juni 2020 ble innledet med fire strake målinger på det labre 23-tallet.

Stabilt dårlig i tre år
Trekker vi linjen tilbake til Stortingsvalget 2017, så ser vi at Ap har ligget oppsiktsvekkende stabilt midt på 20-tallet lenge. Stabilt dårlig til partiet å være. Vi skal dog ikke gå lenger tilbake enn 2015 for å finne helt andre tall. Da hadde Ap et snitt på 38 prosent. Februar 2015 var man sågar helt oppi 42 prosent. Noen funderte endog på om det faktisk var mulig for Ap, selv i våre dager, å få rent flertall (partiet hadde rent flertall i perioden 1945-61). Dette viser hvor stort potensial Ap kan ha, men også hvor fort det kan snu til det verre.

Bakgrunnstallene fra målingene indikerer at nedgangen handler om svekket lojalitet og lekkasjer til andre partier. Aps lojalitet er nå langt nede på 60-tallet. Ap på sitt beste ligger langt oppe på 70-tallet. For å snu trenden, så er jobb nr. 1 å mobilisere egne, usikre velgere.
Sp har de siste årene vært den klart mest brysomme velgerkonkurrenten, Ap har hatt en stygg netto lekkasje dit. Men også SV, Rødt og MDG har vokst seg større på Aps bekostning. På toppen av det hele har Ap slitt med å få tak i velgere fra H og Frp. Ved 2017-valget mistet Ap det som lå an til å bli pen tilvekst av «lillavelgere» fra H og endte i stedet opp med netto tap.         

Tegning: Egil Nyhus

Økt partikonkurranse er således en del av årsaken til Aps problemer. Jobb nr. 2 ligger dermed i å få tettet lekkasjene. Men når man lekker i mange ender samtidig, så er det vrient å vite hvor en skal starte tettingen. Hadde Ap kun lekket i retning SV og Rødt, så ville det innlysende strategiske svaret vært å legge retorikk og politikk til venstre. Men når det lekkes også til Sp og MDG og dels H, så kan strategien skape økt rom for at disse partiene kan spise mer. Og motsatt, legger man seg mot sentrum for å demme opp for H og Sp, så kan det gi mer rom for Rødt og SV. Ap løser heller ikke noe av «Sp-problemet» ved sentrumsorientering fordi Sp henter velgere på senter-periferi-aksen. Her er Sp ikke noe senterparti, men radikalt.

Ap i skvis
Her er vi ved en kjerne av Aps problem. For i den opposisjonstilværelsen Ap har vært i sju år på riksplan, har partiet påfallende ofte havnet i skvis mellom andre partier med tydeligere politikk og standpunkt. Ap ønsker å være litt i opposisjon på strukturreformene, men er også noe for dem, slik at Sp ender opp som den klare motstemmen og distriktets talerør og Ap framstår famlende. Ap ønsker å være et miljøparti, men alliansen med H, Frp og Sp om Iskanten og oljeskatten den siste uken, illustrerer at man er langt unna både MDG, SV og V sin grønne profil. Ap vil gjerne være i front hva gjelder kritikk av at Solberg-regjeringen tar landet i usosial retning i form av økende ulikhet, lavere skatt til rikinger etc. Men både Rødt og SV går vesentlig lenger på dette punkt. Ap vil være restriktive i innvandringsspørsmål, men både Sp og Høyre er minst like restriktive, og Frp går alltid lenger enn det Ap kan. Ap vil vise at det er den sosialdemokratiske motkonjunkturpolitikken som virkelig funker i kriser. Men regjeringen fører omtrent samme motkonjunkturpolitikk som Ap ville gjort. I sak etter sak kommer derfor Ap i skyggen av de andre, til tross for at de er største opposisjonsparti.

Høyre fører an på Aps gamle hjemmebane
Er de første juni-målingene representative, så vil Ap gå ut av denne første sommermåneden på et lavere nivå enn de gikk inn i Korona-mars. Fordi det primært er Høyre som har tatt ut «kriseeffekten». Med en voldsom oppmerksomhet rundt helsespørsmål, og dernest sysselsetting, så burde Ap vokse – dette bør være Aps vinnersaker. Men det er Høyre som leder regjering, det er Høyre som har statsministeren, helseministeren, justisministeren og finansministeren som alle har opptrådt tillitsvekkende og handlekraftig. Ap er ikke lenger klare saksvinnere på helse og sysselsetting som de en gang var. Høyre har økt troverdighet klart på begge felt og gjør Ap rangen stridig.      

Er politikken god nok?
Ap har hatt en politikk som mange har vendt ryggen til. I så måte blir det meget avgjørende hvilket program som vedtas til i april neste år. Partiet hadde sin glansperiode ifm. gjenoppbygningen etter krigen. Det ble satt i gang store velferdsreformer. Rødgrønn valgseier neste år vil gi Ap mulighet til å være i førersetet for en ny gjenoppbygging. Da gjelder det å ha et prosjekt som velgerne kan feste lit til. Da gjelder det «å forstå den tida vi lever i og gi svar folk tror på» for å låne et Trygve Bratteli-sitat. Og da gjelder det å ha ryddet opp i egen organisasjon, og trenge hemmende maktstrukturer vi så utspille seg ifm. #metoo til side, slik at mennesker og ideer kan blomstre.

Klarer Ap å utvikle politikk som er god nok til å vinne valget? Har Ap ryddet opp? Jeg er usikker på begge punkt.

Svaret kommer neste år.    


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 11/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også en vurdering av Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal valgkrets.
                   

Valgtaperen Ap vinner makten i 21 av 25 storkommuner

Sp, MDG, SV og Rødt sin framgang, samt gode samarbeidevner, gjør at valgtaperen Ap tar en paradoksal storeslem etter valget og kaprer omtrent alle lederposisjonene i våre største kommuner.     

Dette er maktsituasjonen etter valget i våre 25 største kommuner, målt i innbyggertall, slik jeg har kunnet bringe det på det rene:

Oslo: MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti, MDG er ikke avvisende, men dette blir det neppe noe av.

Bergen: Det ble borgerlig flertall 34-33 i Bergen hvis V, KrF, PP, FNB, H og Frp regnes inn. Men begge de to sentrumspartiene har sittet i byråd med Ap i foregående periode og ønsker, i alle fall foreløpig, å fortsette dette samarbeidet. Sammen med MDG og SV pågår det nå forhandlinger mellom fem partier. Disse fem mangler imidlertid tre mandater på flertall og må i så fall støtte seg på enten Rødt eller Sp. Det gjenstår å se om forhandlingene fører fram, gjør de det er Roger Valhammer (Ap) mest sannsynlig som byrådsleder. Skulle det bryte sammen, og Sp velge et samarbeid med høyresiden, samt KrF bytte side, så er H, Frp, FNB, PP, KrF og Sp en alternativ vei til 34 mandater, med Harald Hove (H) som mulig byrådsleder. 

Trondheim: Som ventet fire nye år til Rita Ottervik (Ap) her, tross kolossal tilbakegang for Ap på hele 16 prosentpoeng. Høyre brøt landstrenden og gikk faktisk litt fram i Trondheim, men hverken Frp, KrF eller Venstre klarte å "ta en Høyre" og gikk tilbake. Aps styringskonstellasjon har blitt smalere; SV, MDG og Sp nå utgjør alliansen. Disse fire har imidlertid et greit flertall inne med sine 37 (av 67) mandater. 

Stavanger: Borgerlig flertall 35-32 hvis H, Frp, KrF, V, FNB og PP regnes inn på borgerlig side. Men FNB valgte, noe overraskende, et samarbeid med venstresiden. Sammen med AP, MDG, SV, Sp og Rødt banet dette veien for maktskifte og Kari Nessa Nordtun (Ap) som ny ordfører.

Bærum: Det ble som ventet ingen spenning om utfallet her. Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp, KrF og Venstre blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Kristiansand: Demokratenes sterke frammarsj endte over 14 prosent, det har skapt røre i det politiske systemet i sørlandsbyen. Ingen partier fikk over 19 prosent av stemmene og hele 13 partier er nå representert i kommunestyret. Ingen konstellasjoner har flertall, men Ap, MDG, SP, SV, Rødt og Tverrpolitisk folkeliste har laget en samarbeidsavtale som kan gi maktskifte og gjøre Jan Oddvar Skisland (Ap) til ny ordfører. Men de mangler fire mandater på flertall og må i så fall søke støtte også hos Demokratene eller KrF. Demokratene har etter valget sagt at de foretrekker Ap framfor Høyre som ordførerparti.

Drammen: Meget jevnt valg som munnet ut i 29-28 i rødgrønn favør. Dette ga grunnlag for et maktskifte i Drammen med Monica Myrvold Berg (Ap) som ny ordfører, tuftet på et samarbeid med MDG, Sp, SV og V. Det var et spenningsmoment i ettervalgsforhandlingene hvilken side Sp ville velge, de valgte altså venstresiden.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen.

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir antagelig ordfører hvis forhandlingene fører fram.

Fredrikstad: Ap også her kraftig tilbake, men beholder nok ordføreren i Jon-Ivar Nygård. Ap forhandler med Sp, SV, MDG, Rødt og Bymiljølista. Disse har i alt 33 (av 53 mandater). 

Sandnes: Den uortodokse styringsalliansen Ap, Frp og Sp gjenskapte flertallet med hårfin margin; 25-24. Det betyr at Stanley Wirak fortsetter som ordfører, tross sterk tilbakegang.

Tromsø: I likhet med Kristiansand, så fikk heller ikke her noen partier over 19 prosent, noe som viser den sterke fragmenteringstendensen ved årets valg. Ap ser ut til å kunne beholde ordføreren i Gunnar Wilhelmsen, hans parti forhandler med Sp, MDG, SV og MDG. Dermed ryker Rødt ut etter å ha gått kraftig tilbake, stikk i strid med landstendensen forøvrig. Sp havnet i vippeposisjon og valgte venstresiden. 

Ålesund: Kun tre partier gikk tilbake i nye Ålesund; Ap, KrF og V. Disse gikk til gjengjeld markant tilbake.  Men samtlige valgtapere inngår i styringsalliansen til Eva Vinje Aurdal (Ap) som fortsetter som ordfører, basert på en meget bred sentrum-venstre-koalisjon av Ap, SV, R, MDG, Sp, KrF og V.   Et fragmentert partimønster også her med hele 12 partier/lister representert i kommunestyret i den nye storkommunen.

Sandefjord: Det helblå flertallet av Høyre og Frp røyk med solid margin her, men Bjørn Ole Gleditch (H) beholder ordførerkjedet da samarbeidet mellom de to blå og KrF ble utvidet til også å gjelde Sp.  

Sarpsborg: Sterk tilbakegang for Ap også her, men Sindre Martinsen-Evje (Ap) beholder ordførerklubba, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Skien: Ap leverte et relativt sett bra valg i Skien og gikk bare litt tilbake. Hedda Foss Five (Ap) beholder ordførervervet, støttet av SV, KrF, MDG, V og Sp. 

Bodø: Høyre sterkt tilbake her, mens Aps tilbakegang var mer moderat. Ida Pinnerød (Ap) fortsetter sin ordførergjerining, etter en samarbeidsavtale mellom Ap, Sp, SV, MDG og KrF. 

Tønsberg: Maktskifte med Anne Rygh Pedersen (Ap) som ny ordfører, basert på en firepartiallianse av Ap, Sp, MDG og KrF som tilsammen har akkurat de 25 mandatene som trengs for å få flertall i Tønsberg. 

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp og SV.

Moss: Stor tilbakegang for Ap, men Hanne Tollerud (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Sp, SV, Rødt, MDG og KrF. By og Bygdelisten Ny Kurs fikk pene 11 prosent, men oppnår ingen maktinnflytelse.

Larvik: Enorm tilbakegang for Ap, mens nystardede "Bedre Larvik" oppnådde pene 10 prosent, uten at de kom i maktposisjon. For et blokkoverskrivende samarbeid mellom Ap, H og Sp, gir Høyre ordføreren i form av Eirik Bringedal.

Arendal: Høyre ørlite grann fram her, men Ap fortsetter med ordføreren i Robert Cornels Nordli som får med seg KrF, SV, Sp, MDG og V og som til sammen har de ndøvendige 20 mandatene for flertall. 

Karmøy: De største valgtaperne her, Ap og Frp, inngikk et samarbeid etter valget, sammen med KrF, Sp og Venstre. Dette sikrer Jarle Nilsen (Ap) fire nye år som ordfører.

Lørenskog: Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år, støttet av MDG, SV og Rødt.  

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte, trolig med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt - hvis forhandlingene mellom disse fem fører frem.   


Summerer vi opp her, så ligger Ap kun an til å miste ordføreren i en storkommune; Larvik. I Stavanger, Drammen, Kristiansand, Ullensaker og (til dels) Nordre Follo overtar Ap makt fra Høyre og Frp. Mens i både Oslo, Bergen, Trondheim, Lillestrøm, Tromsø, Ålesund, Sarpsborg, Skien, Bodø, Moss, Arendal og Lørenskog ser Ap ut til å beholde ledertrøya. Høyre ser bare ut til å kunne forsvare makten i Bærum, Asker og Sandefjord, i tillegg til at de kaprer Larvik. Partiet har nok ikke gitt opp Bergen, men totalen er svart for regjeringspartiet som tok mål av seg til at halvparten av Norges innbyggere skulle bo i en H-ledet kommune.

Sp og MDG velger Ap
Ser vi på samarbeidskonstellasjonene, så er det et tydelig storkommunemønster at Sp og MDG omtrent konsekvent velger et samarbeid med Ap framfor H. I hele 21 storkommuner inngår Sp i en maktposisjon, i 19 av dem samarbeider partiet med Ap, kun i Asker og Sandefjord inngår Sp i et samarbeid til høyre uten Ap. I 19 storkommuner har MDG en hånd på styringsrattet, samtlige steder er det i samarbeid med Ap.

Men også Høyres regjeringspartnere KrF og V inngår ofte i Aps styringsgrunnlag:  I 12 kommuner sitter KrF i posisjon, i 9 av dem sammen med Ap. Mens Venstre er i posisisjon i 8 av kommunene, i 5 av dem med Ap.

Samtidig er det blitt et meget krevende styringslandskap for Ap å manvørere i de fire årene som kommer fordi styrkede alliansepartnere vil kreve mer politisk innflytelse, samtidig som koalisjonene flere steder består av svært mange partier med til dels skjøre flertall.

Det kan kan bety ustabile styringsforhold.



Ønsker du å støtte mitt arbeid, så kan du vippse på nr 92237487. Alle bidrag er velkomne og bidrar til at jeg kan lage flere åpne analyser, helt fritt for betalingsmurer.
     

     

Arbeiderpartiets mandatmuligheter og strategi

Den rødgrønne sjansen for valgseier er bedre med Ap på 34 prosent og Sp på 9 enn dagens situasjon med Ap 31 og Sp 12. Ap har dermed god grunn til å gjøre sin profil blankere. Er Støre mannen til det?     

Etter det labre valgresultatet på snaue 31 prosent ved forrige stortingsvalg, og tap av regjeringsmakt, gikk Ap i opposisjon, byttet partileder og kom i en oppgangstrend som toppet ut på imponerende 42 prosent februar 2015. Deretter bar det utforbakke i ett års tid ned mot 33 i fjor vinter. Med unntak av en dipp i fjor sommer, steg partiet igjen fram mot høsten 2016 der man toppet ut på nivåer like under 37 i oktober. Så startet en ny nedtur der man nå, pr. april 2017, er inne i sin sjette måned på rad med tilbakegang. Nivået er nå rundt 31, dvs at man er tilbake på valgresultatet fra 2013.

Forklaringene på Aps oppturer og nedturer i denne stortingsperioden er sammensatte, men agenda er et viktig stikkord. Ap klarer på sitt beste både å mobilisere gamle velgere og tiltrekke seg nye ved å kombinere sosialdemokratisk gjenkjennelighet med å kanalisere det meste av misnøye med den blå regjeringen. Når agendaen handler om gode Ap-saker som ledighet, helse og eldre og budsjettrot på borgerlig side, er dette mulig. Når agendaen derimot dreier i retning innvandring, som i 2015, eller sentrum-periferi-saker av typen kommunereform og ulv, som i år, så er velgertroverdigheten lavere og oppslutningen faller.

Skal Ap klare å snu nedgangstrenden de er inne i for øyeblikket, så er en viktig forutsetning at man lykkes med å løfte sine beste saker høyere opp. Dette kan aldri et parti klare alene, man er avhengig av drahjelp gjennom aktuelle hendelser, mediers vinklinger etc. Normalt sett virker valgkampens dynamikk pro Ap fordi flere av deres gode saker, som styring/regjeringsalternativer, helse, eldre og skole, ofte debatteres mer foran valg.

Samtidig står Ap midt oppe i et dilemma. For skal Ap gjøre et godt valg, så er man avhengig av å få tilbake en del av de velgerne som har gått til Sp de siste månedene. Men Sp er Aps viktigste allierte i kampen for et nytt flertall og regjeringsmakt, og partiet gjør for tiden en utmerket jobb med å tiltrekke seg blå 2013-velgere, velgeroverganger som rødgrønn side er avhengig av for å skape et nytt flertall. En agenda-dreing bort fra Sps beste saker vil svekke deres oppslutning.

Hvordan er dagens Ap-nivå på 31 prosent sammenlignet med samme tid i foregående stortingsvalgår? Går vi tilbake til april 2013, så lå man under 28 prosent i snitt på målingene. Ap løftet seg rundt tre prosentpoeng fram til et valgresultat på snaue 31. I 2009 lå man midt på 32-tallet i april og kom i mål ved valget midt på 35-tallet, altså nok et løft på ca tre prosentpoeng. Og går vi tilbake til april 2005 så var Ap-nivået rundt 30, mens valgresultatet ble opp mot 33. Ved alle de tre siste stortingsvalgene har Ap løftet seg ca tre prosentpoeng fra april og fram til valget.

Historien trenger slett ikke gjenta seg i år, men la oss likevel forutsette et scenario framover der Ap tenker mest på seg selv, lykkes med å dreie agendaen over på sine beste saker og stiger tre prosentpoeng fra dagens nviå, mens Sp faller med noe tilsvarende. Hvilke utslag vil det gjøre mht. mandater i fylkene?

Østfold: Ap oppnådde 3 mandater her i 2005, 4 i 2009, og tilbake til 3 i 2013. Ap gjør det noe bedre i Østfold enn landssnittet, fylkesfaktoren (nivå i kretsen : nasjonalt nivå) er ca 1,1 ved alle de tre siste valgene. Et nasjonalt resultat på ca 34 (x 1,1) indikerer et Østfold-resultat midt på 37-tallet, det ser ut til å kunne være nok for å vinne fire mandater, men her er marginene små. Sp står derimot svakere i Østfold enn nasjonalt. Men med et Sp på opp mot 12 prosent nasjonalt, så er et Østfold-resultat på over 9 prosent innen rekkevidde - hvilket vil gi Sp et mandat her med trygg margin. Et fall ned mot 7 prosent vil imidlertid sette dette mandatet i fare. Her kan altså Aps nr. 4 komme i direkte kamp mot Sps nr 1. Foreløpig ligger det an til Ap 3 og Sp 1 her, med stang-inn kan det bli Ap 4 og Sp 1, men det kan også bli Ap 4 og Sp 0.

Akershus: Ap har fått fem mandater her ved alle de tre siste valgene. Partiet ligger noe under sitt nasjonale nivå i Akershus. Med et landsnivå på 31, så ligger man trolig rundt 29 i Akershus, som vil gi fem mandater nok en gang. Jekker jeg Ap opp til over 31 prosent i valgkretsen, så slår det sjette mandatet inn. Sp ligger tradisjonelt på under halvparten av sin nasjonale oppslutning her. Men et Sp nasjonalt på 12, vil trolig gi Akershus Sp en oppslutning oppe på 5-tallet. Det vil holde til et mandat med god margin. Ryker en firedel av oppslutningen inn mot valget, så kan det lede til et Sp på ca 4 prosent, kanskje under. Da er direktemandatet i faresonen. Også her kan dermed en Ap-økning gå ut over Sp.

Oslo: Seks mandater til Ap her ved alle de tre siste valgene. Ap ligger omtrent på landssnittet sitt i hovedstaden, dog ørlite grann under. Ca 31 prosent vil etter alle solemerker gi Ap seks mandater nok en gang. Men økes nivået til 34, så er sju mandater klart innen rekkevidde. Sp har Oslo som sin klart svakeste krets og ser ikke ut til å komme i posisjon for mandat, en eventuell Ap-økning her vil altså ikke gå på bekostning av Sps sjanser.                                          

Hedmark: Aps beste fylke med en faktor på rundt 1,4. Ap plukket fire mandater her både i 2005 og 2009, men måtte nøye seg med tre i 2013. Dagens nivå indikerer et resultat i Hedmark i sjiktet 43 prosent, noe som igjen vil gi tre mandater. Et løft til 46-47 prosent, setter Ap i posisjon for fire. Sp er også sterke i Hedmark, og kan - hvis dagens nivå holder, bikke 20 prosent i kretsen. Det vil trolig gi partiet to mandater. Men et fall til 16-17 prosent, vil medføre at andremandatet ryker. Eventuell Ap-plussing her vil dermed trolig gå ut over Sp.

Oppland: Aps nest beste krets. Partiet fikk fire mandater i 2005, men "bare" tre i 2009 og 2013. Oppland Ap ligger i øyeblikket an til et resultat på rundt 41 prosent. Det vil gi tre mandater. Om Ap vokser opp mot 44-45 prosent, så vil det trolig ikke være nok for fire mandater. Partiet bør over 47 for å sikre seg dette. Sp er sterke i Oppland og ligger an til å få et resultat midt på 20-tallet og vil med det sikre seg to mandater. Et fall ned mot og under 20, vil føre til at andremandatet ryker. I Oppland har vi altså den situasjonen at eventuell Ap-vekst inn mot valget neppe vil gi mandatgevinst, men det kan blokkere Sps sjanser for å plusse på sin beholdning.

Buskerud: 4-4-3 er Aps mandatrekke i 05, 09 og 13. Også denne gangen vil spørsmålet være om man får tre eller fire mandater. Buskerud Ap ligger an til rundt 32 prosent, med utgangspunkt i dagens nivå. Det vil gi tre mandater. Plusser vi på Aps oppslutning til rundt 35, så er vi akkurat ved vippepunktet for fire mandater. Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landssnittet. Med dagens nivå indikerer historikken et resultat på ca 12 prosent. Det gir et bankers mandat, men det er fortsatt et stykke opp til to. Selv om Sp ryker ned mot 8-9 prosent, så er mandatet sikkert inne. Aps kamp om fire mandater her ser altså ikke ut til å påvirke Sps mandatbeholdning.

Vestfold: 3-3-2 viser den nære Vestfold-historikken for Ap. Mine tall viser et Vestfold Ap nå på ca 30 prosent. Det ser pt. ut til å holde til tre mandater. Vestold Sp har over 6 prosent på mine tall nå. Det er et stykke opp til mandat, trolig må de over 8 for å sikre seg dette. Jeg synes det virker for langt fram, men skulle de klare det, så vil det kunne gå ut over Aps nr 3.  

Telemark: Tre mandater her i alle de tre siste valgene. En fylkesfaktor på 1,2 og et nasjonalt nivå på 31 tyder på et resultat på ca 37 prosent for Telemark Ap. Det vil gi tre mandater nok en gang. Ap må godt over 50 prosent for å plukke fire, det er sjanseløst. Telemark Sp gjør det normalt sett svakere enn landssnittet, men er likevel oppe og lukter på tosifret når vi legger historikk og nasjonalt aprilnivå til grunn. Sp må trolig ha rundt 11 prosent for å kapre et fast mandat. En lokal måling viste 14 prosent, i så fall er partiet inne med god margin - på bekostning av Aps tredje mandat. Kampen om sistemandatet står altså mellom Ap og Sp.
               
Aust-Agder: To Ap-mandater her i 2005, men kun ett i 2009 og 2013. En eller to er spørsmålet også ved årets valg. Jeg har Ap på i overkant av 28 prosent. Det ser ut til å gi ett mandat. En treprosentpoengssvekst til over 31, vil føre Ap inn for fullt i kampen med Frp om sistemandatet i kretsen. Sp ligger på rundt 10 prosent, det holder ikke til fast mandat, og jeg synes det virker for langt fram.

Vest-Agder: Svak Ap-krets. Ett fast mandat ved de siste tre valgene (men i 2013 sikret man seg et utjevningsmandat i tillegg). Aps nivå i Vest-Agder er trolig nå ca 24 prosent og man kjemper med Høyre om å bli størst, den som får den "tittelen" vil trolig få to mandater. I øyeblikket er det dødt løp, men skulle Ap vokse med to-tre prosentpoeng, så vil det bli vrient å forhindre dem i å plukke to. Sp er uten sjanser til fast mandat.

Rogaland:  Aps svakeste krets. Tre mandater ved alle de tre siste valgene. Har Ap på ca 24 her nå, lokale målinger ligger noe høyere. Dette gir fire mandater. Ap må nok ha rundt 30 prosent for å ha reelle sjanser på fem mandater, det virker langt fram. Rogaland Sp ligger gjerne litt under sitt landsresultat. Dagens nivåer tyder på ca 11 prosent, hvilket kan gi dem to mandater. Men faller Sp under 10 prosent, så ryker trolig andremandatet. Ap er ikke direkte i kamp mot Sp, slik det ligger an nå.

Hordaland:  4-5-4 er Aps mandatbeholdning ved de siste valgene. 4 eller 5 mandater blir sannsynligvis spørsmålet her igjen. Mine utregninger gir Ap ca 26 prosent her. Det gir 4 mandater. Det ser ut som Ap må løfte seg seks prosentpoeng for å ha sjanse på fem faste i kretsen, det virker for mye. Sp ligger rundt tosifret, det sender dem inn i en posisjon der to mandater kan være innen rekkevidde. Men faller man litt tilbake, så blir man stående på en. Heller ikke her er Ap i direkte kamp med Sp.

Sogn og Fjordane: To mandater her i 05 og 09, men kun ett i 2013. Blir det ett eller to i år? Dagens nasjonale nivå indikerer at SF Ap får ca 28 prosent. Det vil gi ett mandat. Her kan det bli en kamp om Ap eller Sp blir størst. I øyeblikket har Sp et nivå inne som ligger langt oppe på 30-tallet og to mandater. Ap-vekst til over 30 og Sp-fall til under 30, vil gi et skifte fra 2-1 Sp til 2-1 Ap. Også Høyre er med i kampen om sistemandatet i kretsen.

Møre og Romsdal: 2-3-2 er MR-rekken for Ap. 2 eller 3 er spørsmålet igjen. Pt. peker pilene i retning av 26 prosent her, det vil gi to mandater. Også Sp, med rundt 16 prosent, ligger i skorpa for to mandater. Men en liten Ap-økning og tilsvarende Sp-fall, kan gi utfallet Ap 3 og Sp 1 i stedet.

Sør-Trøndelag:  Fire mandater i alle de tre siste valgene her. Fire er igjen det mest trolig utfallet med det nivået som Ap nå ligger på (sjiktet 37-38 prosent). Men en økning til opp mot, og kanskje endog over, 40 prosent, gir en mulighet for fem. Vippepunktet for to mandater synes å ligge rundt 13 prosent i kretsen. Dette har Sp inne på mine tall nå. Faller Sp noe, parallelt med at Ap stiger, så kan Aps eventuelle mandatgevinst gå ut over Sp.

Nord-Trøndelag: 2-3-2 mandater ved valgene i hhv. 05, 09 og 13. Håpet for Ap er 3. Et valg omtrent som sist gir ca 42 prosent og to mandater for Ap. Jeg har Sp langt oppe på 20-tallet og de ligger dermed i posisjon for å kunne plukke to. Også Høyre kjemper om sistemandatet. Stiger Ap noe. parallelt med at Sp faller, så vil Sps andremandat glippe, mens Ap slår inn med tre.

Nordland: Fire Ap-mandater her ved de siste tre valgene. Et valgresultat her i sjiktet rundt 36 prosent vil gi dem fire mandater på nytt. Sp ligger på rundt 15 prosent her på mine tall. Det sender dem inn i kampen om et mandat nr 2 fra kretsen. Ap ligger langt unna fem mandater, og en eventuell Ap-vekst vil kun gjøre det vanskeligere for Sp.

Troms: Tre mandater både i 05 og 09, men ned til to i 2013. Normalen er et Troms-resultat på linje med landsresultatet. Blir det dagens nivå på ca 31, så vil det gi to mandater igjen. Sp ligger i sjiktet 14-15 prosent på mine tall nå, det holder fint til ett mandat. Men stiger Ap opp mot og over 35 prosent, samtidlig som Sp synker ned mot 10, så blir det tett kamp mellom dem om sistemandatet.

Finnmark: 2-3-2 til Ap her ved de siste valgene. Finnmark Ap har et nivå rundt 40 prosent inne, det indikerer to mandater. Veien opp til tre mandater virker helt usannsynlig lang. Sp er ikke i posisjon til å ha et reelt håp om fast mandat.


Når jeg summerer opp Aps mandatsjanser, så vil et valgresultat på linje med 2013-valget, som målingene pr. i dag viser, gi partiet 56-58 mandater. Øker man ca tre prosentpoeng, som man pleier, og får et valgresultat på ca 34 prosent, så vil det utløse Ap-gevinst i mange valgkretser og man kan komme opp i 66-68 mandater. Et Sp-valg på ca 12 prosent, vil gi dem 22-24 mandater. Faller Sp omtrent det samme som Ap stiger, ned mot 9 prosent, så vil man miste 5-7 av disse og komme inn med 15-17 mandater.

Et scenario med Ap på rundt 31 og Sp på 12, vil kunne gi dem samlet rundt 80 mandater. Med Ap på 34 og Sp på 9, så øker muligheten for flere mandater samlet sett, da vil både 82, 83, 84 og endog et rent flertall på 85 mandater være realistiske utfall. Dette er mulig fordi Ap i noen kretser, som Oslo, Buskerud, Aust- og Vest-Agder kan plusse og vinne nye mandater, parallelt med at Sp faller tilsvarende like mye i disse kretsene, uten at det går ut over partiets mandatbeholdning. Det vi ser er at det såkalte "styringstillegget" i valgsystemet da slår inn; jo større et parti (Ap) blir, jo mer overrepresentert blir det. Ap+Sp kan vinne flertall med under 43 prosent av stemmene bak seg.

Ap har derfor en dobbel grunn til å blankpusse egen profil inn mot valget: Både øke sjansen for egen vekst og øke sjansen for rødgrønt flertall. Så gjenstår det å se om "tåkefyrsten" Jonas Gahr Støre kan overraske og være mannen som fronter den klarere profilen som Ap nå trenger. Hvordan han løser sitt politiske livs viktigste utfordring, kan avgjøre årets valg.

Dagens landsmøtetale var en god start for å snu trenden, men han trenger mer.

Aps dilemma

Arbeiderpartiet har lenge ligget an til å bli vinneren av høstens stortingvalg. 2016 ble avsluttet med nasjonale gjennomsnittstall i sjiktet 36-37 prosent. Starten på valgåret 2017 har vært svakere, snittet er nå nede i rundt 33 og pilene peker ytterligere ned.

Hva har skjedd? Svaret er Senterpartiet. Sps framvekst skaper rystelser inn i Ap. Jeg har studert bakgrunnstallene fra ulike målinger den siste måneden, og alle peker i retning av at Sp appellerer sterkt til stadig flere av Aps tidligere velgere, det er snakk om velgeroverganger på flere titusener. Sp vokser på distriktmisnøyen og framstår som en stadig tydeligere velgerkonkurrent for Ap. Dermed har Jonas Gahr Støre og co fått et dilemma å hanskes med i tiden som kommer: Skal Ap gjøre alt man kan for å demme opp for lekkasjene til Sp? Eller skal Ap «spille Sp gode» fordi de vet at Sp også appellerer til tidligere Høyre- og Frp-velgere, noe som øker sjansen for et nytt rødgrønt flertall.

Det er full fyr på sentrum-periferi-aksen i norsk politikk. Forslaget til ny region- og kommunestruktur som H, Frp, V og til dels KrF la fram i forrige uke, bidrar ikke akkurat til å dempe motsetningene. Tvert i mot serveres Sp en valgkampgavepakke av de helt sjeldne. Sps politikere kan gni seg i hendene over å kunne drive en valgkamp for å reversere tvangssammenslåingene av fylker og kommuner. Men hvor skal Ap plassere seg? Ap er jo egentlig for. Man har også vært for bruk av tvang, men har snudd og er nå i mot. Antagelig vingles det av velgertaktiske hensyn: Bruk av tvang er så upopulært at det kan ødelegge valget. Ap kan ikke være en så ivrig reformtilhenger som Høyre, men ei heller så avvisende som Sp. Dermed havner Ap i en slags mellomposisjon, en posisjon som ikke er særlig gunstig velgermessig sett. Partiet er derfor, i tiden som kommer, avhengig av å få vridd agendaen mer over på sine beste velgersaker: Helse og eldre, arbeid og trygg styring.

«By og land – hand i hand» var Aps slagord allerede i 1933. Brobygging over sentrum-periferi-motsetningen i norsk politikk har vært en grunnpilar for partiets suksess. Til forskjell fra mange andre partier, har Ap en jevnere oppslutning i både by og land. Ap tåler at det er liv i sentrum-periferi-aksen, men saker knyttet til denne aksen kan ikke bli altfor dominerende i valgkampen - da vil Sp vokse ytterligere på Aps bekostning og senke partiet ned mot det svake valgresultatet i 2013. I tillegg kan Ap få økende problemer med å tiltrekke seg velgerne som står mellom Høyre og Ap. Klistrer Ap seg for mye opp til Sp, og strukturdebatten fortsetter å dominere, så kan Høyre-retorikken om behovet for "reverseringsminister" i en evt. regjering Støre vinne klangbunn blant urbane lillavelgere. Bakgrunnstallene viser at Høyre har stoppet lekkasjene til Ap de siste månedene, og også vunnet tilbake en del av dem man har mistet etter 2013-valget. 

Fremdeles ligger Ap an til å gjøre et godt valg til høsten. Og fortsatt kan man sette sin lit til sitt velsmurte valgkampmaskineri. Men utviklingen de siste to månedene har skapt større usikkerhet om valget vil bli den store Ap-seieren som det lenge har ligget an til.

Hvordan Ap håndterer den økte konkurransen fra Sp, kan avgjøre partiets valgresultat.


Kommentaren er en omarbeidet versjon av min artikkel i Romerikes Blad 27. februar             

Ap fester grepet

Et gjennomsnitt av meningsmålingene i oktober viser 37 % for Ap. Målingene er basert på at velgerne spørres om hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg. Ap gjør det tradisjonelt noe dårligere ved lokalvalg enn riksvalg, partiets lokale nivå er derfor lavere, trolig i sjiktet rundt 34 %. Men skulle Ap gjøre et lokalvalg neste år på 34 %, må vi helt tilbake til 1987 for å finne et bedre valg for partiet.

Hva er årsaken til at Ap ligger så høyt nå? Partiet har nylig byttet partileder. Jonas Gahr Støre har tatt over for Jens Stoltenberg. Enkelte snakker om en «Jonas-effekt». Tallene i grafen viser at dette er misvisende, Ap har vokst rimelig jevnt og trutt helt siden i fjor sommer, ett år før Støre tok over. Partilederens rolle er ofte overvurdert, velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Selv om det også er et samspill. Så vi må lete andre steder etter forklaringer.

Bakgrunnstall viser tre interessante ting: For det første har Ap en imponerende velgerlojalitet, rundt 90 % av Aps velgere fra 2013 sier at de vil stemme på partiet igjen. Dessuten henter Ap nå mange velgere fra de som satt hjemme sist. Pluss at Ap plukker velgere fra andre partier. Bl.a. lekker Høyre og Frp velgere til Ap.


Hovedårsaken til at velgerne flokker seg om Ap, er trolig regjeringsskiftet og at en blå regjering nå har styrt landet i over ett år. Styringsskiftet sank inn i velgernes bevissthet i god tid før stortingsvalget i fjor. Dette ga en motmobiliseringseffekt i valgkampen, men effekten var på langt nær nok til å hente inn det store borgerlige forspranget.

Etter maktskiftet har Ap lyktes med å framstå som selve opposisjonsalternativet, de rødgrønne vennene i Sp og SV sliter begge tungt i skyggen. Normalt sett taper styringspartier valg. De som er misfornøyd med at Norge har en H/Frp-regjering, søker til Ap. Det var nok også en opinionsfordel for Ap at det ble en ren blå regjering, dette gjør det lettere å forsterke de relativt små politiske forskjellene som finnes i det norske, politiske landskapet.

Etter framleggelsen av statsbudsjettet, har eksempelvis Ap lyktes svært godt med å tegne et bilde av at de blå står for en politikk som gir mest til dem som har mest fra før, mens de selv har en langt mer sosial profil. Samtidig har regjeringen, gjennom skatteinnretningen, kombinert med hva mange har oppfattet er smålige kutt i trygdesystemet, gitt Ap relativt lett match her. Ap har fått servert ammunisjon, noe de har visst å bruke.

I så måte tar Erna Solberg og co en stor opinionssjanse, og jeg er litt overrasket over at de tar denne sjansen. For fester det nå seg et inntrykk av dette er en regjering kun for rikinger, et stempel som de eventuelt ikke klarer å bli kvitt, så vil de være sjanseløse på et gjenvalg i 2017. Derfor er det nok mange internt som håper at budsjettforhandlingene med KrF og Venstre skal gi budsjettet en noe annen profil. Samtidig som budsjetteffekten pro Ap i det korte bildet, nok også er en vekker og et signal om at det kan være en ide å legge om kursen noe i de kommende budsjettene inn mot neste stortingsvalg.                  

Ap har festet et opinionsgrep nå.


Dette er en bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 27. oktober