Hareides lederskap

I dag takket tidligere KrF-leder nei til å være partiets parlamentariske leder på Stortinget. Dermed er et foreløpig punktum satt for dette oppsiktsvekkende siste halvåret der prosessen han igangsatte rundt partiets retningsvalg munnet ut i at partiet valgte motsatt vei.

Det er mulig å se hans ledelse i denne prosessen gjennom to motstridende perspektiv:
1. Han har vært modig som har tatt et valg han mener er riktig for sitt parti, stått opp for dette, kjempet og argumentert, og endog lagt sitt eget verv og videre politiske liv i potten. Skal man få til endring, så må man satse.

2. Han har gått ut med et standpunkt i et politisk hovedspørsmål uten å ha forankring i partiet. Hareide har omtalt tidligere politiske venner på høyresiden i negative ordelag og lagt opp til en dyp splittelse av et lite parti som slåss rundt sperregrensen. Han tapte kampen, snakker varmt om forsoning etterpå, men forsøket på omkamp i sentralstyret og nei til det parlamentariske ledervervet tyder på at han ikke selv bidrar all verdens til forsoningen.

Modig og beundringsverdig ledelse eller bare dumt og ødeleggende? Jeg har selv vært i tvil om hvordan hans ledelse av partiet skal bedømmes. På mange måter er det noe beundringsverdig med ledere som satser. Men jeg har kommet fram til at ledelsen har vært mer dumt enn dristig. Særlig fordi jeg er overrasket over at han ikke kjenner bedre til sitt eget parti. For han hadde aldri igangsatt dette uten sterk tro på at hans syn ville vinne fram. Han feilberegnet dermed partiets grunnfjell, som jo er mer høyreorientert enn venstreorientert.

Hareide var en godt likt partileder, også ut over partiets rekker. Uten at det ga noen særlig spor i form av økt oppslutning om partiet. Tvert i mot gikk KrFs oppslutning ned under hans ledelse. Og hans ettermæle kan bli at han bidro til å sende partiet inn i en dyp splittelse som senket KrF ned til å bli et knøtteparti.

Men han kan også være den som igangsatte en prosess der KrF foretok et nødvendig retningsvalg som reddet partiet ut av en håpløs skvis, selv om valget ble motsatt av det han ønsket. Kun tiden vil vise om han ble en noe ufrivillig redningsmann.

Hareides lederskap er uansett et interessant "case" for alle som er opptatt av ledelsesfilosofi.   

     

 

 

                 

Firepartiregjeringen

I høst igangsatte daværende KrF-leder Knut Arild Hareide en stor debatt om partiets retningsvalg. Han var kommet til en erkjennelse av at KrFs posisjon som vippeparti ble for krevende. KrF ble stadig presset fra begge sider. Valgkampen 2017 gikk skeis bl.a. fordi partiets standpunkt; vi ønsker en Solberg-regjering uten Frp, var urealistisk.

Partiet hadde to valg; regjering med Høyre (med Frp og V på "slep") eller regjering med Ap (med Sp, SV, og muligens MDG og Rødt på slep). Et flertall i KrF foretrekker Høyre framfor Ap. Selv om Hareide mobiliserte kraftfullt for sitt syn, og endog satte egen posisjon på spill, så holdt det ikke. Kjell Ingolf Ropstad argumenterte godt for sitt syn og blå side stod igjen som seierherrer, rett og slett fordi flere KrF-ere føler mer slektskap med Høyre og mener man får flere av KrFs hjertesaker igjennom i den retningen.

Da avgjørelsen om blå retning var tatt, ble regjeringsforhandlinger neste naturlige steg. I to uker satt man på Granavolden og forhandlet. Forhandlingene munnet ut i en plattform som virker godt balansert. KrF har fått betydelige gjennomslag: Barnereform med stor økning i barnetrygden, oppfølging av lærernorm, vetorett i bioteknologi som bl. a. innebærer nei til eggdonasjon, likeverdsreform og tilslutning til importvernet i landbrukspolitikken for å nevne noe. Også Frp har, slik jeg vurderer det, kommet godt ut av forhandlingene med reduksjon i bompengene, kutt i eiendsomsskatt og strengere krav til norsk statsborgerskap som tre av de klareste Frp-stemplene.

Det er også Venstre-spor på plattformen med økning i antallet kvoteflyktninger og mer ambisiøs klimapolitikk som det tydeligste. Jeg sliter mer med å se noen klare Høyre-avtrykk i plattformen, men partiet får likevel den største gevinsten i form av at KrFs inntrenden gir et sterkere "venstre" innad i regjeringen og dermed bedre balanserende kraft i forholdet til Frp slik at Høyre blir sentrumsparti internt der de praktiske løsningene på politiske uenigheter fort havner. I tillegg er det å lede en borgerlig flertallsregjering en våt og uoppnåelig drøm for de aller fleste Høyre-ledere, men for Erna Solberg ble det mange hevdet var umulig, mulig. Høyres posisjon som trygt styringsparti styrkes dermed.

Regjeringen har fire hovedutfordringer, slik jeg ser det:
1. Stor indre uenighet

Fire ulike partier skal forenes og være enige i regjering fra dag til dag. Dette vil gi åpenbare utfordringer på sentrale stridsspørsmål som innvandring og klima. Indre oppløsning er alltid en fare ved borgerlige "samlingsregjeringer", også denne. Men alle fire partier har tatt aktive valg for å få til denne flertallsregjeringen, i tillegg kan den sterke kritikken regjeringen allerede har fått, og vil bli møtt med framover, også virke samlende innad.     

2. Manglende intern entusiasme

KrF er delt, "populistfløyen" i Frp er lunkne, og det er ingen stormende jubel blant mange i Venstre heller. Det er et vrient utgangspunkt. Ekteskap basert mer på fornuft enn følelser blir sjelden særlig vellykket. Dobbeltkommunikasjonen som Frp bedriver, og som Høyre har tillatt, der man på den ene siden stiller seg bak regjeringens standpunkter i ulike saker, men samtidig forbeholder seg retten til å ytre sine primære standpunkt og det som ligger hjertet nærmere, har vært vellykket opinionsmessig og bidro til å sikre gjenvalget i 2017. Kanskje kan KrF lære noe av dette?       


3. Svak oppslutning blant velgerne på målingene

Det er for tiden klart rødgrønt flertall på målingene. Særlig er KrFs og Venstres oppslutning under sperregrensen bekymringsfull sett med borgerlige øyne, men også Frp sliter. Det er likevel ikke store velgerbevegelser som skal til før løpet mellom blokkene er jevnet ut. Venstres velgere mobiliseres ofte sent, og de kan alltids få "Høyre-hjelp" i sluttfasen inn mot et valg. Også for KrF kan det nå åpens bedre muligheter for taktisk stemmegivning fra borgerlige orienterte velgere, selv om flere H-folk har V som nr 2-parti enn KrF. KrF må trolig tåle avskallinger til Sp og Ap framover, men spørsmålet er om dette kan kompenseres via tilsig fra Høyre, kristine småpartier - primært De Kristne, og kanskje Frp. Grunnfjellet på Sør- og Vestlandet kan bli mer solid, og så spørs det om appellen utover dette blir stor nok til å holde KrF på status quo evt. endog vokse. Det svenske søsterpartiet KD sin sterke framvekst det siste året, på et klart høyreorientert standpunkt, gir håp til et blåere KrF.       


4. Dårlig tid

Det er få måneder igjen til lokalvalget. Skal de borgerlige lykkes med å ta tilbake noen av de mange kommunene og fylkene de mistet ved det svake 2015-valget, så bør populariteten til regjeringen økes fordi nasjonale vinder alltid blåser selv om det er lokalvalg. Noen ganger (men ikke alltid) er et lokalvalg et godt forsvarsel om hva som vil skje i påfølgende stortingsvalg. Dette betyr at de politiske vindene helst bør snu i borgerlig retning raskt. Skal det skje, så må man enten lykkes rimelig kjapt med å igangsette reformer som kan positiv oppmerksomhet, eller det må skje noe utenforliggende som kan snu motvinden. Samtidig er det, selv ved et eventuelt svakt valg for flere av regjeringspartiene i høst, mulig å snu det inn mot 2021-valget. Men det blir tøft, og regjeringer taper ofte valg. Gjenvalget i 2017 var en stor prestasjon av Solberg-regjeringen, et evenutelt nytt gjenvalg vil være noe bortimot en sensasjon.

Gjør alle fire partier jobben sin i velgermassen og mobiliserer sine segmenter, så er det dog ikke umulig. Partiene har en fin bredde i sakstillit blant velgerne. Jeg tror det ikke, men Granavolden-plattformen danner et ok utgangspunkt som gjør at man ikke helt kan utelukke at det umulige nok en gang kan bli mulig.     

Tillit til tall?

Norstat, Norfakta, Respons, Sentio, Opinion, Ipsos, Gallup og Infact måler velgernes politiske preferanser i Norge. Byråene bruker ulike metoder for å komme fram til tallene som mediene presenterer. Mediene vinkler tallene de betaler for, ut i fra hva de mener er journalistisk mest interessant. Mediemangfold er bra, men ulike målinger og vinkler kan skape forvirring hvis et parti en dag «fosser fram», mens samme parti neste dag «stuper».

Det vil øke på med lokale målinger fram mot høstens valg. Forrige uke presenterte Romerikes Blad en måling i min hjemkommune Ullensaker som bygde på at 456 ullsokninger, deriblant meg selv, 9. januar svarte Infact sin telefonrobot. Infacts automatiske oppringninger er faglig omstridt fordi det øker sjansen for at folk lar vær å svare når man hører at det ikke er et menneske i andre enden av røret. Fordelen er at det er kostnadseffektivt for leverandøren. Hvor mange Infact ringte for å få 456 svar vet vi ikke. Trolig flere tusen. Lav respons er et økende bransjeproblem. Det skaper fare for skjevhet i utvalget, skjevheter som byråene må forsøke korrigere. Det er også omstridt at intervjuene blir gjort på kun en dag, normalt sprer byråene sine intervju over flere dager for å sikre at ikke en tilfeldig dagsstrømning gjør uforholdsmessig stort utslag. 

9. januar slet Infact med å få tak i Frp-respondenter i Ullensaker. Frps «råtall» (andel respondenter som svarte Frp) ble derfor svært lavt. Det kan være to årsaker til det: Enten at velgerne faktisk har flyktet fra Frp, eller at utvalget ikke er helt representativt. Infact vektet råtallet opp slik at barometertallet ble 22 prosent. Det er likevel tilbake nesten åtte prosentpoeng sammenlignet med valget i 2015 og gir dekning for RB-overskriften «Frp går på en smell». Men med under 500 spurte, bør vi lesere huske at feilmarginen er stor; +- 4 prosentpoeng for Frps vedkommende. Barometertallet 22 betyr at iflg. Infacts undersøkelse, så kan man med 95 prosent (konfidensintervall) sannsynlighet fastslå at Frps oppslutning i Ullensaker lå mellom 18 og 26 prosent denne dagen. Er reell oppslutning 26 prosent, så er det et ok nivå og ikke «smell» fordi partiet da trolig fortsatt er størst på borgerlig side og med gode sjanser for at Tom Staahle beholder ordførerkjedet. Ned mot 18 prosent vil derimot være en «kjempesmell». Vi må også huske at alle målinger kun er øyeblikksbilder, preferansene allerede i dag kan ha endret seg.

Målerne har ikke alltid den beste lokalkunnskapen. På Infacts barometer ble f eks «Andre» målt til 4,7 prosent og gitt to mandater som havnet på vippen mellom blokkene. Hvem «Andre» er, er uspesifisert. Kanskje er det «Alternativ Ullensakerliste» som ikke stiller i år.

Skal tallene være mer opplysende enn forvirrende, bør byråene være åpne om hvilke metoder de bruker. Journalistene bør skaffe seg et minimum av tallforståelse, være edruelige i framstillingen og unngå de verste tabloide grepene. Leserne bør være kritiske, oppsøke flere kilder og forstå at alle målinger inneholder usikkerhet. Klarer byråer og medier å formidle nødvendig åpenheten og leserne å være kritiske, så er målinger et gode i vårt demokrati. De gir oss ny informasjon og er en fin anledning for deg som velger til å gi uttrykk for ditt politiske syn utenom valgene.

Det kan være verdt å tenke over neste gang en måler ringer og du er i ferd med å slenge på.    


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 21. januar 2019          

Lokalvalget 2019: Viken borgerlig, Romerike Ap-dominert?

Det er åtte måneder igjen til kommune- og fylkestingsvalget 9. september. Nasjonalt ligger det an til at Høyre, Frp, Sp, SV og Rødt vil gjøre det bedre enn i 2015. Mens Ap, MDG, KrF og Venstre styrer mot et svakere nivå enn sist. I høst gikk jeg gjennom stillingen i vårt distrikt sammen med RB-redaktør Lars MJ. Hansen, basert på det som da forelå av tilgjengelig informasjon om velgerpreferansene. Vi ga borgerlig side i Viken et visst favorittstempel, med Anette Solli (H) som trolig leder av «fylkesregjeringen» i det flunkende nye og parlamentariske storfylket. En Sentio-måling i september ga derimot et tynt rødgrønt flertall og dermed Tonje Brenna (Ap) som knepen favoritt. Jeg tror fortsatt mest på Solli, men Viken ser jevn ut.

I nye Lillestrøm blinket vi ut Ap og Jørgen Vik som lavoddser til å bli første ordfører i tvangssammenslåingen av Skedsmo, Sørum og Fet. Infacts to målinger i september og desember bekrefter favorittstempelet og indikerer rødgrønn seier med rundt fem mandaters overvekt. På den siste målingen er særlig Venstres og Høyres labre tall et problem for borgerlig side. Bakgrunnstallene tyder på at begge sliter med lekkasjer til Ap som de må tette igjen og snu hvis Kjartan Berland (H) skal ha mulighet for å få tak i ordførerkjedet. Lillestrøm Høyre må særlig bedre appellen sin i Fet og Sørum, samt blant kvinner og unge.

I Ullensaker valgte den gamle velgermagneten Harald Espelund (Frp), klokelig nok, å droppe sine overraskende comebackplaner. En Norfakta-måling fra oktober tyder på at Frp klarer seg brukbart uten. Selv om etterfølger Tom Staahle har langt opp til høyeste Espelund-nivå som bikket 40 prosent på det meste, så gjelder han som favoritt til å beholde kjedet i flyplasskommunen.

I de øvrige kommunene på Romerike er det ingen nye lokale målinger å støtte vurderingene på. Men Øyvind Sand (Ap) i Rælingen og Runar Bålsrud (V) i Hurdal har sagt nei til gjenvalg. Ordførereffektene, som var klarest i disse to kommunene ved 2015-valget, vil derfor trolig være mer fraværende på Romerike ved årets valg. Parti trumfer person for velgere flest. Ap og Ståle Grøtte bør like fullt dra i land seieren i Rælingen. Derimot tror jeg Venstre får vesentlig større problemer med å forsvare seg post-Bålsrud, særlig Sp bør ha store muligheter til å kapitalisere på Venstres forventede fall, noe som kan gi Paul Moltzau åpningen han trenger for å bli neste ordfører i distriktets minste kommune.

Muligheten for personeffekter kan dog ikke utelukkes overalt, særlig bør vi følge med på om den godslige Eidsvoll-ordføreren John-Erik Vika kan løfte sitt Sp til imponerende høyder. Jeg er mer skeptisk til at ordførere som Grete Sjøli (Nes), Ragnhild Bergheim (Lørenskog), Roger Evjen (Aurskog-Høland), Hans Thue (Nannestad) og Hilde Thorkildsen (Nittedal) utgjør noen vesentlig plusseffekt for Ap, men alle bør kunne fornye sine ordførergjerninger i fire år til. Derimot ser det mer utrygt ut for partikollegene Anders Østensen i Gjerdrum og Øystein Slette i Enebakk, her ligger det gode muligheter for maktovertakelse for Høyre i form av hhv. Jo Daniel Liseth og Tonje Anderson Olsen.

Forhåndsanalyser inneholder flere usikre variabler. Velgerpreferansene kan endre seg mye på åtte måneder. Lokale lister og saker kan mobilisere. Gamle koalisjoner kan slå sprekker og nye kan oppstå. Derfor finnes ingen helt sikre spådommer. Heldigvis.

Godt valgår!

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 7. januar 2019


Støtt mine frittstående valganalyser ved å vippse 92237487 eller bruke konto nr 97101646878 med et valgfritt beløp. Pengene går til å lage flere analyser som du og andre fritt kan lese her på bloggen.