Det SVinger

SV ligger an til å gjøre sitt fjerde beste lokalvalg noensinne.

Det er optimisme i SV-leiren foran helgens landsmøte og høstens kommune- og fylkestingsvalg. Stortingsmålingene (blå graf) viser nå høye 7-tall. SV står dog svakere lokalt enn nasjonalt, så et valgresultat mellom 6 og 7 er nok mest realistisk i øyeblikket. Nasjonale kommunemålinger (rød graf) ligger riktignok et stykke nede på 5-tallet foreløpig, men de virker for lave. Uansett er nivået  godt over valgresultatet på 4,1 fra 2015. 

SV har høy velgerlojalitet til partiet å være og har fortsatt positiv velgerutveksling med Ap. Rødt er derimot en brysom velgerkonkurrent for SV.

SV har mulighet for tosifret oppslutning i alle de tre storbyene Oslo, Bergen og Trondheim. Konkurransen fra MDG og Rødt er sterkest i Oslo, så trolig er sjansen størst i Bergen og Trondheim.

Antatt styrking av SV ved høstens valg, vil også kunne gi partiet økt makt. Forholdet mellom SV og Ap er godt i Oslo og Trondheim, men kjølig i Bergen. Et smalere rødgrønt flertall, et svekket Ap og styrket SV, kan derfor særlig gi uttelling for SV i Trondheim, kanskje i form av en varaordførerpost. SV kan også komme til å beholde ordførervervet i Oslo og byrådsmakten.

SV har en ok mulighet for å bli en nødvendig del av posisjonsmakten i Viken, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. Men partiets plassering til venstre for Ap gjør at det er små muligheter for at de tyngste maktposisjonene tilfaller SV-folk.

Aps problemer har bidratt til SVs vekst de siste årene. Det var også godt for SV å komme seg ut av den rødgrønne regjeringen og bygge seg opp som opposisjonsparti. SV fungerer i dag bra som et alternativ for de velgerne som synes Ap er for bleikt og Rødt for radikalt.

Nestlederkampen mellom Kari Kaski og Torgeir Fylkesnes dreier seg en del om form, men også om politikk og strategi. Fylkesnes er en mann å velge hvis partiet ønsker å bredde ut mer og styrke sin heller labre næringspolitiske og distriktspolitiske profil. Kaski er ei dame å velge hvis SV heller vil styrke sin urbane profil ytterligere og løfte kjernesaken miljø sterkere. Partiet har en svakt utbygd organisasjon og Kaskis sterke organisasjonskompetanse er et godt argument for henne.

SV overvruderes ofte noe på målinger, men partiet har nå en posisjon som bør kunne gi dem et godt valgresultat 2019 og en god plattform å jobbe på veien mot stortingsvalget i 2021.

Sak trumfer person

Personer er viktige i politikk. Det er personer som utgjør partiene. Det er personer som vedtar programmer. Og det er personer som velges inn i kommunestyrer, fylkesting og storting. Personer er viktigere ved lokalvalg enn ved riksvalg. Dyktige frontfigurer kan trekke velgere til sitt parti som normalt ikke ville stemt på partiet. Øyvind Sand (Rælingen Ap), Harald Espelund (Ullensaker Frp) og Runar Bålsrud (Hurdal V) har vært de fremste eksponentene for personeffekter de seneste årene på Romerike. Alle tre er nå ute, eller på vei ut, av politikken. Nye «velgermagneter» vil komme til, kanskje er John-Erik Vika (Eidsvoll Sp) en slik.

Kommunevalgsystemet åpner for mer personstemmegivning enn stortingsvalgsystemet. Til høsten kan du påvirke sammensetningen av kommunestyrene ved å sette ekstra kryss ved kandidater du liker best eller føre opp «slengere» fra andre partilister.

Parti og politiske saker er likevel viktigere enn personer. De fleste velgere stemmer primært på parti og ikke på person også ved lokalvalg. Det er gjerne politikken som avgjør velgernes valg. Jeg vil føye til heldigvis. Velgere har ofte to, tre eller fire partier som de vurderer å stemme på. Valgforskere kaller det «partisett». Hvor stor tillit man har til partiene i enkeltsaker og som helhet, er gjerne viktigste faktor for hvilken partiliste som velgeren til slutt putter i valgurnen.

Fersk valgforskning utført av Langsæther, Gjerløw og Søyland dokumenterer at velgerne stort sett gjør informerte valg. Velgerne er altså ikke så dumme som noen fristes til å tro. Få velgere lar seg blende av medieoppmerksomhet rundt politisk irrelevante oppslag som premierer og fotballkamper som politikere deltar på, i følge forskningsfunnene. Det er den politiske substansen velgere flest er opptatt av. Forskningen ble utført med utgangspunkt i lokalvalgene i Oslo i 2003, 2007, 2011 og 2015, men det er grunn til å tro at funnene har god overføringsverdi til lokalvalg ellers i landet.

Sakene og politikken er altså viktigere enn politikerne. Nylig utførte Norstat en undersøkelse om hva velgerne er opptatt av før høstens valg. Skole, helse og eldreomsorg ble nevnt av flest. Ikke helt overraskende all den tid skole og omsorg er kommunenes to hovedoppgaver. Men også sosiale forskjeller, miljø, familie, skatt, samferdsel og distriktspolitikk ble vurdert som ganske viktige av velgerne. Innvandring kom overraskende langt ned.

Det er store variasjoner blant velgerne etter sosial bakgrunn. Kvinner er klart mer opptatt av helse og miljø enn menn, derimot rager skatt og samferdsel markert høyere blant menn. Unge er mer opptatt av skole og miljø enn eldre, mens eldre naturlig nok er mer opptatt av helse og eldreomsorg enn unge. Folk i byen er mer opptatt av sosiale forskjeller enn på bygda, mens helse og distriktspolitikk opptar flere på landet.

Partier som vil gjøre det godt ved høstens valg, må være troverdige og vinne tillit gjennom politisk substans i slike saker som betyr noe. Velgerne er mer opptatt av løsningene partiene har for å gi gode skole- og omsorgstilbud framover, enn hvem som sier hva og hva som ble gjort i fjor og forfjor. Årets valgkamp bør derfor ikke drukne i ordførerdueller.

Sak trumfer person.    

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 25. mars 2019

Ønsker du å støtte mitt frittstående analysearbeid så kan du vippse 92237487 med et valgfritt beløp eller bruke konto nr  9710 16 46878. 

Senterpartiets livs sjanse

Senterpartiet har svært gode muligheter for å gjøre sitt beste lokalvalg noensinne. Partiet kan komme på vippen i et flertall av fylkene og få ordføreren i over 100 kommuner.  

Sp stabiliserte oppslutningen rundt 10-11 prosent i etterkant av det gode Stortingsvalget 2017. De siste månedene har man gjort et nytt rykk og partiet nærmer seg nå 14-tallet på snittet av stortingsmålingene (blå graf). Normalt sett er Sps lokalnivå høyere, så tall på 15 eller 16 er innen rekkevidde. Poll of polls sin beregning, basert på de siste lokalmålingene, viser 15,2.

15-16 prosent?
Foreløpig ligger nasjonale kommunemålinger (rød graf) overraskende nok lavere enn Stortingsnivået for lokalt sterke Sp. Tvilsom vekting kan være en forklaring på det. Jeg ser for meg at denne differansen vil bli justert ned og antagelig byttet når vi nærmer oss valget. Sp-rekorden på 11,6 prosent fra 1995 bør slås med god margin. Framgangen fra 2015-nivået (grønn graf) på 8,5 prosent vil bli massiv. 

Sp har en ekstremt høy lojalitet, koblet mot sterk appell hos andre partiers velgere. Særlig fortsetter Ap å blø til Sp, men Sp har pen velgergevinst også til de borgerlige partiene. Potensialet for ytterligere vekst ser dog noe begrenset ut, så jeg tror det gjelder for partiet å forsøke bevare formen inn mot valget. Men skulle f. eks Ap rakne helt, så kan ikke ytterligere Sp-framgang utelukkes.    

Derfor vokser Sp

Senterpartiets framvekst har flere forklaringer. Først og fremst må partiet ta mye av æren selv. Etter det svake 2013-valget og mye indre uro, har partiet samlet seg bak Vedum og et politisk budskap som oppleves relevant for mange velgere. Partiet har også fått drahjelp ved at det har blitt skikkelig fres på sentrum-periferi-aksen i norsk politikk de senere årene gjennom saker av typen kommunereform, regionreform, politireform og ulv. Sp framstår her som det tydeligste oppoisjonsalternativet mot  sentralisering, eliter og Oslo-makt. En høyreorintert regjering en perfekt "sentraliseringsmotstander".

Sp er også på parti med en tidsånd som peker i retning av nasjonalisering og økt vektlegging av nordmenns identitet og kultur. På toppen nyter partiet godt av Aps store personmessige, organisatoriske og politiske problemer, tidligere Ap-velgere strømmer til Sp i hopetall.

Hestehandler seg fram til mange lederverv?
Et spenningsmoment før høstens valg er hvordan Sp kan bruke sin nye styrke i ettervalgsforhandlingene i kommuner og fylker. Sp har valgt rødgrønn side nasjonalt, og er i rødgrønt samarbeid mange steder også regionalt og lokalt. Men partiet samarbeider også bra med de andre sentrumspartiene og høyresiden noen steder. Spørsmålet er om partiet kan maksimere sin innflytelse ved å ikke flagge sidevalg før valget, men heller holde alle muligheter åpne og hestehandle seg fram til viktige posisjoner gjennom å bygge relasjoner til begge sider.

I 10 av 11 fylker vil ikke Sp gi noen signaler før valget. Kun i Rogaland flagges rødgrønn støtte. Sp har gode muligheter for å havne i vippeposisjoner i de fleste fylker, så partiets regionale veivalg kan bli helt avgjørende for maktforholdene flere steder. Et svekket Ap, en styrking av SV, Rødt og Høyre, kan gi Sp et incitament til for å velge borgerlig retning noen flere steder enn i dag.

Jeg tror imidlertid at Sp vil holde seg på rødgrønn side de fleste steder når det kommer til stykket, men blir ikke veldig overrasket om de kan forhandle seg fram til en lederposisjon eller tre i fylkene, enten ved at Ap ofrer seg for å unngå at de skifter side, eller som belønning fra de borgerlig for sideskift. Både Innlandet, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Torms og Finnmark er aktuelle kanddiater i så måte.

100 Sp-ordførere?
Når det gjelder kommunene, så ligger Sps styrke primært i de mest grisgrendte strøkene, selv om partiets framgang er bred og også vil blåse inn over mer urbane strøk. "Ordførerpartiet" har ordføreren 98 av kommunene våre i dag og kan håpe på flere etter høstens valg. Men kommunesammenslåinger gjør noen "Sp-kort" blir del av større kommuner der Ap og Høyre gjør det skarpere, likevel bør over 100 ordførere være realistisk ambisjonsnivå, kanskje også noe i sjiktet 120-140. Med det vil Sp kunne kjempe med Ap om å få flest ordførere.

Senterpartiet har sitt livs sjanse nå. Vil partiet gripe den?   



Vipps 92237487 eller bruk konto nr 97101646878 for å støtte mitt frittstående valganalysearbeid.    

Høyre har gode angrepsmuligheter

Høyre kan få makt i minst 10 av de 20 største kommuene og i halvparten av de nye fylkene etter høstens valg.  

Landets ledende styringsparti nasjonalt for tiden avholder sitt landsmøte denne helgen. Kan Høyre også bli ledende lokalt etter høstens kommune- og fylkestingsvalg? La oss se på situasjonen:

Høyre har holdt høyt nivå lenge nasjonalt, men pilen begynte å peke litt i negativ retning i fjor høst og fallet tiltok i januar og februar i år. Stortingstallene bunnet ut på 22-tallet i februar, og nærmer seg 25 igjen i mars. Nasjonale kommunemålinger har bikket 25-tallet.

Hovedproblemet for partiet i det siste har vært sviktende lojalitet, men de ferskeste tegnene tyder på at denne er litt på vei opp igjen.

Et valgresultat rundt 25-26 virker mest sannsynlig i øyeblikket for Høyre, men demobilisering i valgkampen kan gi et resultat ned mot 2015-valget på 23. Får Høyre derimot fart på mobiliseringen ved å særlig hente ned gjerdesitterne, så er et resultat i sjiktet 26-28 ikke umulig.

Høyre har en god sjanse til å overta makten i Bergen og beholde den i Stavanger. Både Oslo og Trondheim ser vanskeligere ut for Høyre, men muligheten er til stede særlig i Oslo. Bærum og Asker er bankers for Høyre. Favorittstemeplet er klart blått også i Kristiansand. Drammen ser åpnere ut enn på lenge, her må Høyre se opp for å bli fratatt makten. 

Lillestrøm og Fredrikstad ser vanskelige ut for Høyre. Og i Sandnes er man trolig avhengig av at Frp avslutter sitt uortodokse samarbeid med Ap for å ha håp om makt. I Tromsø har partiet atter en gang gjort det vanskelig for seg selv.  Derimot ligger det en bra mulighet for maktovertakelse i Ålesund, og i Sandefjord bør de kunne forsvare sin maktposisjon.

Sarpsborg og Skien blir vanskelige å gjøre noe med for dem, men både i Larvik og Bodø ser det helt åpent ut, her kan Høyre med klaff erobre begge ordførerkjedene. Ei heller Karmøy og Arendal er håpløse, sett med Høyre-øyne, men det fordrer trolig at de brede sentrum-venstre-samarbeidene der ikke videreføres. Høyre har et favorittstempel i den nye storkommunen Nordre Follo. Det samme gjelder i Tønsberg, mens det ser åpent ut i Moss.

Når det gjelder fylkestingsvalget, så er Høyre godt posisjonert for å innta ledertrøyen i Viken. Men utfallet ligger an til å bli jevnt. Også i Vestfold og Telemark har jeg Høyre om favoritt til å bekle det første fylkesordførervervet i det nye fylket. Høyre bør også kunne ta grepet om Agder.

I Rogaland kan Høyre være avhengig av at KrF og/el. Venstre trer ut av Ap-samarbeidet som de der er en del av for å komme i posisjon. I Vestland er det ikke umulig for Høyre å gjøre med Aps maktposisjon, men da må trolig KrF bytte over til borgerlig side. Møre og Romsdal er heller ikke kjørt, sett med blå/borgerlige øyne, men jeg holder det som noe mer sannsynlig at Ap fortsetter med makt der. I Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark sitter Høyre-makt trolig for langt inne.

Summeres dagens bilde opp, så ser vi at Høyre er i posisjon til å få mer lokal og regional makt etter høstens valg enn de har nå. Et problem kan være at de må dra lasset i for stor grad alene, alle de tre andre regjeringspartnerne ser ut til  ha mer enn nok med å prøve forsvare sitt 2015-nivå sånn noenlunde. Et annet problem er at KrF og Venstre ikke nødvendigvis søker samarbeid med Høyre lokalt, noen steder virker de snarere mer komfortable sammen med Ap.

Jeg holder det likevel som mest sannsynlig at vi våkner opp til et noe blåere lokal-Norge den 12. september. Men forskyvningen totalt sett blir mest trolig moderat i blå retning. 

Rødgrønn ledelse i Oslo og Trondheim. Borgerlig overtak i Bergen og Stavanger

Mine prognosetall viser at Ap ligger an til å beholde lederposisjonen i Oslo og Trondheim. Høyre kan overta Bergen og beholde Stavanger.

Det er et halvt år igjen til høstens kommunevalg, og jeg skal litt nærmere på situasjonen i våre fire største kommuner, målt i innbyggertall. Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. I byrådet sitter Ap+MDG+SV, og det ledes av  Raymond Johansen (Ap), med støtte fra Rødt. 

Ap ligger an til en tilbakegang på rundt fem prosentpoeng, det kan gi et mandattap på 4. SV og Rødt ser ut til å kompensere Aps tap og ligger begge an til å plusse på med to mandater og komme tilbake med en forsterket bystyregruppe på 5. MDG ser ut til å holde sitt gode nivå fra 2015-valget.  

På borgerlig side leverer Høyre svært sterkt og ligger an til å plusse med ett mandat og bli hovedstadens klart største parti. Frp ser ut til å forsvare sitt labre 2015-nivå, mens både KrF og V sliter med holde sine 2015-nivåer. KrF ser dog ut til å beholde sitt ene mandat, mens Venstre kan miste ett av sine og bli stående igjen med tre mandater. Selv om det er forskyvninger innad i blokkene, så er forholdet mellom blokkene rimelig stabilt. 31-28 i rødgrønn favør kan bli utfallet i 2019 som i 2015. I så fall fortsetter dagens rødgrønne byråd. 

Skal de borgerlige flippe flertallet, så tror jeg den beste muligheten ligger i at Venstre og Høyre mobiliserer det som trengs for å plukke hvert sitt ekstra mandat. Begge har stemmereserver som gjør dette fullt mulig å hente inn gjennom valgkampen. Men de røgrønne er favoritter. 

Mine foreløpige prognosetall: 

Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap inviterte Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV, men SV trakk seg ut. Byrådet av Ap+V+KrF samlet 34 av 67 mandater bak seg. De virker nå helt sjanseløse på å gjenskape dette flertallet.

En normalisering av Høyres oppslutning i Bergen ligger i kortene, og de bør kunne se 30-tallet. Frp har foreløpig brukbare tall på lokale målinger som indikerer at de kan gå litt fram. KrF sliter tungt i Bergen, mens det relativt sett ser litt lysere ut for Venstre her enn mange andre steder. Skulle Ap falle så mye som det ligger an til pt, så kan neppe dagens sentrum-Ap-byråd fortsette. Et mindretallsbyråd av Høyre kan se mest sannsynlig ut, men her kan det tenkes også andre varianter. I så fall blir Harald Victor Hove (H) ny byrådsleder.

Velger KrF og Venstre å komme tilbake til borgerlig side, så er et flertall av H+Frp+KrF+V innen rekkevidde. Men Bompengemotstanderne eller Sp eller MDG er også mulige vippepartier. Det er grunn til å tro at Bompengelisten vil foretrekke at høyresiden, mens Sp og MDG nok vil lene seg i retning venstresiden - men intet er avklart.

SV og Rødt ser ut til å kunne doble sin representasjon, uten at det nødvendigvis vil mer makt. Jeg tror de borgerlige har mest stemmereserver og sikrer flertallet i Bergen, selv om de i øyeblikket mangler ett mandat på flertall på mine foreløpige prognosetall:

Trondheim:  (190' innb). Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V, Sp og Pensjonistpartiet kan komme til å bytte side.

Ap er sterkt svekket og sliter med karre seg over 30-tallet. SV og Rødt ligger an til å kompensere for drøyt halvparten av Aps tilbakegang på venstresiden. Sp og Høyre styrker seg. Borgerlig samling som også innbefatter Sp har en viss mulighet for flertall. Men KrF er røde i Trondheim, og MDG holder seg trolig til venstre, så fortsatt virker et gjenvalg av Ottervik mest trolig.

Regnes Ap, MDG, KrF, SV og Rødt som en felles konstellasjon, så har disse 36 av 67 mandater inne og således et greit flertall. Men dette fordrer altså støtte fra Rødts potensielt 4 mandater. Kan derimot Ingrid Skjøtskift (H) og co lokke MDG over, så kan flertallet bikke deres vei.      

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Relativt begrensede endringsstrekk i Stavanger; Ap og Høyre ser ut til å holde omtrent 2015-nivå. Det samme gjelder Frp, KrF og SV. Rødt og Sp styrker seg, mens Venstre ligger an til å bli klart svekket. Bompengemotstanderne ligger an til å komme inn med et par representanter.

Borgerlig side mangler ett mandat på flertall på mine prognosetall, men bør ha gode muligheter for å dra dette i land til slutt, særlig hvis Venstre lykkes brukbart med valgkampmobiliseringen. Bompengemotstanderne ligger på vippen i øyeblikket. Ukjent hvilken retning de vil velge, selv om høyresiden på papiret bør stå dem nærmest.

Høyres nye frontkandidat John Peter Hernes er favoritt til å overta ordførerkjedet. Kari Nessa Nordtun (Ap) er ikke sjanseløs, men er underdog.    

Borgerlig seier i storbyene på Vestlandet og rødgrønn seier i Oslo og Trondheim er altså de mest sannsynlige utfallene. Men marginene er ikke større enn at ingen av dem virker helt kjørt på forhånd.

Sp vinner. Ap og Venstre taper

Sp ser ut til bli høstens store valgvinner. Etterfulgt av Rødt, SV og Høyre. Ap og Venstre ligger an til å bli klart svekket. 

I de to foregående blogginnleggene har jeg gått gjennom Rødt og Venstre sin situasjon. I dag vil jeg se litt nærmere på de øvrige partiene. Jeg bruker som vanlig gjennomsnittet av målingene som utgangspunkt for analysen.

Aps svakeste lokalvalg? 
Aps negative utvikling snudde i løpet av sommeren og partiet hevet seg til rundt 28 prosent på stortingsmålingene i for høst. Kommunemålingene er sprikende mellom Gallup/TV2 som indikerer et nivå på 26-tallet og Norstat/NRK som viser rundt 30. Norstat vekter tallene mot 2015-valget som var meget godt for Ap og som dermed betyr at barometertallet blir en del vektet opp. Jeg tror Gallup er nærmest sannheten, for Ap ligger normalt lavere lokalt enn riks.
Ap har bedret sin lojalitet, men sliter fortsatt med lekkasjer til både Sp, SV og Rødt. Et valgresultat noe rundt 27 prosent virker mest trolig i øyeblikket.

Høyre rundt 25 
Høyre har holdt høyt nivå lenge, men pilen begynte å peke litt i negativ retning i fjor høst og fallet har tiltatt i år. Stortingstallene er nå nede på 22-tallet, mens nasjonale kommunemålinger viser rundt 24. Hovedproblemet for partiet er sviktende lojalitet, mange tidligere H-velgere forsvinner til gjerdet.

Et valgresultat rundt 25 virker mest sannsynlig i øyeblikket, men klarer man ikke stoppe demobiliseringen, så kan en gjentagelse av 2015 på 23, eller endog lavere, ikke utelukkes. Får man derimot fart på mobiliseringen ved å særlig hente ned gjerdesitterne, så er et resultat på 26 eller høyere fortsatt mulig.

Sp kan skrive historie

Sp stabiliserte oppslutningen rundt 10-11 prosent i etterkant av det gode Stortingsvalget 2017. De siste månedene har man gjort et nytt rykk og ser nå 13-tallet på snittet av stortingsmålingene. Normalt sett er Sps lokalnivå høyere, så tall på 14 og endog høyere burde slik sett være innen rekkevidde. Derfor er det noe overraskende at kommunemålingene til nå ligger lavere enn Stortingsnivået. Jeg  ser for meg at denne differansen vil bli justert ned og antagelig byttet når vi nærmer oss valget. 

Sp har en ekstremt høy lojalitet, koblet mot sterk appell hos andre partiers velgere. Særlig fortsetter Ap å blø til Sp, men Sp har pen velgergevinst også til de borgerlige partiene. Potensialet for ytterligere vekste ser noe begrenset ut, men partiet har "bare" 11,6 som sin bestenotering gjennom kommunevalghistorien og har i år alle sjanser til å skrive historie.   

Frp omtrent som i 2015

Tendensen har vært nedadgående siden april i fjor for Frp. Nedgangen har skutt fart i år, og Stortings-snittallet ligger nå på rundt 11 prosent. Komunetallet ligger omtrent på valgresultatet fra 2015 på 9,5.

Frps velgerlojalitet er fallende. I tillegg har man et negativt bytteforhold med Sp og Høyre. I øyeblikket ser det ut som partiet har nok med å forsøke forsvare 2015-nivået i valgkampen.
   

SV øker til 6?SV har svingt i intervallet 6-7,5 etter stortingsvalget, men har vokst ytterligere i år og er oppe og lukter på 8-tallet. Kommunenivået er markant svakere og ligger nede på 5-tallet. Det er normalt at SV gjør det svakere lokalt, men differansen er i overkant stor. SV har høy lojalitet til partiet å være og plukker fortsatt godt med tidligere Ap-velgere. Rødt er derimot en brysom velgerkonkurrent. 

Lysner litt for KrF 
KrF ser ut til å stoppet nedgangen på rundt 3,5. Partiet står som regel svakere lokalt, så at man nesten ser 5-tallet på kommunemålingene er snålt. KrF lekker primært velgere til gjerdet, så her kan det ligge et mobilseringspotensial. Også Sp og Høyre har forsynt seg med tidligere KrF-velgere, men lekkasjene til Høyre kan nå se ut til å ha stoppet opp i kjølvannet av KrFs borgerligere retningsvalg og inntredenen i Solberg-regjeringen. Et lokavalg for KrF på noe rundt 4 virker mest trolig pt, med nedside ned mot 3 og oppside på 5.   

MDG på status quo

MDG leverte et sterkt lokalvalg sist og kan slite med å forsvare det nivået. Men partiet viser en positiv tendens i år og snittet av kommunemålingene ligger nå over partiets 2015-valg. Framgangen skyldes årimørt økende lojalitet. I likhet med KrF, så virker noe i sjiktet rundt 4 prosent mest sannsynlig. Men mislykkes man i valgkampen, så er partiet fort nede på rundt 3. Oppsiden ligger opp mot 5.       

Valgresultatet?
Basert på min tolkning av tallene, så er følgende valgutfall mest sannsynlig i øyeblikket
(avrundet til nærmeste prosent): 

Ap 27 (-6) 

H 25   (+2)
Sp 14  (+6)
Frp 9   (-)
SV 6    (+2)
Rødt 4 (+2)
KrF 4   (-1)
MDG 4 (-) 

V 3      (-2)
Andre 4 (-1)

Rett Venstre?

Venstre ligger an til å gjøre sitt livs svakeste lokalvalg. Men partiet har et visst mobiliseringspotensial. 

Vårt eldste parti avholder landsmøte til helgen. «Kom til oss, så skal vi gi deg oppskriften på hvordan et stort parti blir lite», sa humoristen og Venstre-mannen Per Inge Torkelsen i et foredrag jeg overvar for noen år siden. En artighet med substans. For lille Venstre var store en gang i tiden. Ved stortingsvalget i 1885 fikk partiet hele 63 prosent. En rekord som nok blir stående til evig tid i norsk politisk historie. Riktignok var det bare to partier den gang, så konkurransen var liten. Men Venstre har en stolt historie som stort folkeparti og pådriver for parlamentarisme og allmenn stemmerett.

I 1912 samlet partiet fortsatt over 40 prosent av stemmene. Deretter bar det utforbakke fordi Venstre var en for løs koalisjon av bønder, bygdefolk, kristne og byradikale som ble umulig å holde sammen. Bøndene dannet Bondepartiet (senere Senterpartiet). De kristne laget Kristelig Folkeparti. Arbeiderpartiet tok over Venstres rolle som Høyres hovedkonkurrent og ble det nye, brede folkepartiet, med utspring i en framvoksende arbeiderklasse.

«Kona mi er med i Venstre. Det er je, og. Så politisk sett står vi langt fra hverandre», sa Halfdan Hegtuns alter ego, Even Brattbakken. Under EF-striden ble indre Venstre-uenighet til dypt alvor og kulminerte med at EF-tilhengere marsjerte ut av landsmøtet på Røros i 1972 og dannet Det Liberale Folkepartiet. Et ganske lite parti ble dermed redusert til to knøttepartier og man falt helt ut av Stortinget.

De to minipartiene samlet seg i 1988 og fikk til en viss gjenreisning som førte Lars Sponheim over fjellet og inn på Stortinget i 1993 og etter hvert også inn i den overraskende Bondevik-regjeringen i 1997. Senere har Venstre slåss med sperregrensen på fire prosent, noen ganger litt over, andre ganger litt under. Ved 2017-valget klarte partiet karre seg over for andre gang på rad.

Det er lett å raljere over Venstre. Mange har spådd partiet nedenom og hjem de siste 40 årene. Men partiet er i dag like fullt en maktfaktor både nasjonalt, regionalt og lokalt. Venstre er lite, men partiets gunstige plassering på høyre-venstre-aksen medfører at deres mandater ofte er nødvendige for å danne flertall. Uten Venstre er grunnlaget for dagens Solberg-regjering borte.

Venstre er en del av den borgerlige posisjonen i Akershus, Vestfold og Vest-Agder, og samarbeider i posisjon med venstresiden i Troms, Møre og Romsdal, Rogaland, Buskerud fylke. Venstre sitter med byrådsmakt i Bergen og spiller en avgjørende rolle for styringen i storkommuner som Stavanger, Kristiansand, Drammen,  Skien og Arendal. På Romerike spiller Venstre en sentral rolle i Hurdal, Skedsmo, Nittedal og Nannestad. Også i Enebakk og Lørenskog er Venstres mandater avgjørende for styringen.
 

En måling ga i forrige uke Venstre stusselige 1,8 prosent. Så ille står det nok ikke til, men et halvt år før høstens lokalvalg peker målepilene i snitt i retning tre prosent (i figuren over viser blå graf snittet av stortingsmålingene, mens rød graf illusterer nasjonale kommunemålinger). I så fall det svakeste lokalvalget for Venstre noensinne (valgresultatet i 2015 var 5,5 prosent, markert med grønn graf).

Velgerlojaliteten er elendig, og Venstre lekker både til høyre- og venstresiden. Det ser altså stygt ut. Igjen. Det ligger imidlertid et brukbart moibliseringspotensial i gjerdesitterne. Skal Venstre reise seg, så blir det viktigste på landsmøtet å definere hvilken politikk som kan legitimere partiets plass i det politiske landskapet. Venstre mangler eierskap til saker. Rendyrking av den urbane, liberale og grønne profilen er en mulig vei å gå.

Mer urban vektlegging kan bety ytterligere nedtur i distriktene for det gamle bygdepartiet, men partiets livsforsikring ligger i Oslo og Akershus, samt til deler av Sør-Vestlandet.     

Mislykkes Venstre med mobiliseringen de neste seks månedene, så vil valgresultatet bli en rett Venstre. 


Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 4. mars 2019


Bruk Vipps 92237487 for å støtte mitt analysearbeid.