Generell skuffelse

Velgervandringen bort fra Ap og Sp skyldes ikke primært strøm og omikron.  

Ap+Sp-regjeringen har opinionsmessig fått en historisk dårlig start på sine første 100 dager. Ap noterer 22 blank, mens Sp ligger under 10 på snittet av de seks første januar-målingene. Valgresultatene var hhv. 26,3 og 13,5. Det innebærer at de i sum har mistet rundt en kvart million velgere. Kommentariatet har synset friskt om forklaringene på dette. Svak pandemi-håndtering og galopperende strømpriser er momentene som nevnes oftest. Men vi trenger ikke bare synse, vi kan faktisk spørre velgerne! Det har jeg bedt målebyrået Sentio gjøre.


Dette er en mitt analysebrev nr 3 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere


22 prosent med endret preferanse
I perioden 10.–15. januar har målerne innhentet velgerdata på spørsmålet «Hva er hovedårsaken til at du ikke vil stemme på samme parti som ved stortingsvalget?». Spørsmålet ble stilt til samtlige respondenter som oppga at de har skiftet partipreferanse i stortingsundersøkelsen i januar. Totalutvalget var på 982 respondenter. Av disse oppga 794 preferanse. 78 prosent av dem har fastholdt sitt 2021-valg, mens 22 prosent har enten hoppet opp på gjerdet eller ville ha stemt på et annet parti nå.    

For lite forandring
Ap sliter med tunge lekkasjer til SV for tiden. I følge denne målingen er Aps netto tap til SV på 36 000 velgere. Noen av respondentene som har gått den veien gir eksplisitt utrykk for skuffelse over at SV ikke ble med i regjering. De øvrige synes i hovedsak at forandringene i retning mer venstreorientert politikk ikke er store nok. Altså ikke helt ulikt hovedbegrunnelsen SV selv oppga for ikke å bli med i regjering.

Ap har også merkbare netto lekkasjer til Høyre. Januar-måletallene antyder om lag 10 000 i minus til H. Også her er skuffelse et hovedstikkord, med undertemaer som Korona-håndtering, ledernes væremåte og næringspolitikk.                  
 

Sp-skuffelse
Sp sliter i enda større grad enn Ap med direkte velgerlekkasjer til H. 34 000 velgere har netto gått fra Sp til Høyre hvis Sentios januar-undersøkelse treffer. Skuffelse over Sp i regjering oppgis som hovedårsak for de fleste av disse. En er konkret på at økte avgifter som strøm og drivstoff er begrunnelsen, men de øvrige virker å legge en mer generell misnøye til grunn.

Sp trøbler også med lekkasjer til Frp og Rødt. Løftebrudd er et stikkord for de nye Frp-velgerne, mens de som har gått til Rødt nevner bl.a. skuffelse over sosialpolitikken.     

Mange gjerdesittere
Det er en trøst for både Ap og Sp at mange av deres 2021-velgere har satt seg på gjerdet i stedet for å gå rett til et annet parti. For Aps del utgjør denne andelen 54 prosent av de frafalne velgerne, mens av de som har gått fra Sp har 48 prosent havnet på gjerdet. Gjerdesitterne kan være lettere å vinne tilbake enn de som har gått til andre partier.

Svarene som Aps gjerdesittere gir, er ikke helt overraskende mer preget av usikkerhet mht. årsak for preferanseendringen enn de som har gått til andre partier. Men også blant disse er skuffelse et hovedstikkord. Korona, oppvekst og barnehage blir mer konkret nevnt. 

Strøm viktigere for Sps gjerdesittere
Også Sps gjerdesittere er preget av mer usikkerhet i sine begrunnelser. Her er det imidlertid interessant å se at flere konkret nevner strømprisene. Strøm virker dermed å være noe viktigere for frafalne Sp-ere enn tidligere Ap-velgere.     

Lysere regjeringsvår?
Det finnes også noen lyspunkt, sett med Ap og Sp-øyne, i materialet. For selv om mange velgere har forsvunnet, så holder tross alt det store flertallet fast ved sitt partivalg. Aps lojalitetsandel ligger i overkant av 70, Sps i underkant av 70.

Klarer man å mobilisere en del av gjerdesitterne sine i månedene som kommer, så bør ikke 24-25 prosents oppslutning være umulig for Ap. Og 11-12 prosent bør være innenfor rekkevidde for Sp. Men det fordrer at en del av de som har satt seg opp på gjerdet i skuffelse over regjeringsstarten, begynner å se noen resultater. Samt at regjeringen evner å vise fram politikken sin på en bedre måte. Det vil kunne gi dem en brukbar vår.       

Generell skuffelse
Etter å ha lest alle svarene fra velgere som stemte på Ap eller Sp ved valget i fjor høst, men som nå har endret sin preferanse, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange generelt er skuffet over partiet man stemte på og det partiet (foreløpig) får til i regjering. Dette generelle aspektet synes å være en langt viktigere beveggrunn enn strøm og Korona-håndtering, selv om dette også i noen synes å henge sammen.

Så kan man stille seg spørsmål om disse velgerne hadde i overkant høy tro på hva som var mulig å få til av endring på kort tid. Alternativt om Ap og Sp gjennom lang tid i opposisjon har bygd opp for høye forventninger til hva de kan få til.    

Regjeringens første 100 dager har vist at mange velgere er utålmodige. «Fredningstiden» synes å bli kortere, det må leveres nærmest fra dag 1. Ap og Sp har fått en skjev start. Det må de først og fremst ta ansvar for selv.

Dagens undersøkelse viser at det ikke nytter å skylde på strøm eller omikron.


Dette er en mitt analysebrev nr 3 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Tillit

Tilliten til Stortinget er høy. Men synkende.

Tillit. Ett av få begrep som staves likt både forlengs og baklengs. Treffende nok. For tillit handler om noe som går begge veier: Toveis relasjon mellom mennesker. Møter jeg deg med tillit, så er det lettere for deg å gjengjelde tilliten. Møter jeg deg med mistenksomhet, så vil jeg trolig få mistenksomhet i retur. Et samfunn preget av tillit til hverandre og myndigheter er å foretrekke framfor et samfunn preget av mistenksomhet og myndighetsforakt. Men det fordrer at vi som enkeltindivider, og personer med tillitsverv, viser seg tilliten verdig.   


Dette er en bearbeidet versjon av andre analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Tillitsfulle nordmenn
Forskere over hele verden har målt tillit i mange år. Nordmenn kommer gjennomgående ut blant de mest tillitsfulle folkene i slike undersøkelser. Vi stoler generelt på hverandre og vi stoler på myndighetene.

Stortinget er blant de institusjonene som nordmenn har aller mest tillit til. Det er, bokstavelig talt, en tillitserklæring til våre politikere og hele vårt politiske system. Tilliten er tuftet på en tro på at politikerne stort sett vil befolkningen vel og evner å fatte beslutninger på vegne av velgerne som i hovedsak er gode.

Lav tillit hindrer myndighetsutøvelse
Tillit er hverken en naturgitt eller en statisk størrelse. Mange steder i verden har tilliten både til hverandre og til det politiske systemet, hatt en fallende kurve de siste årene. Økende mistro, politikerforakt og mer konflikter følger i kjølvannet. Fallende tillit skaper også økende problemer for myndighetsutøvelse. Det gir ikke minst problemer i krisesituasjoner der god håndtering og evne til rask gjennomføring avhenger nettopp av tillit fra folk.

Pandemien har vist oss hvor nøye dette henger sammen og hvor store forskjellene kan bli fra land til land avhengig av hvor stor tilliten er. Det er en generell tendens til at land der folk har høy tillit til myndighetene har kommet bedre ut av pandemien enn land med lav tillit.  
 
I desember gjennomførte Norstat en tillitsmåling med 1 000 respondenter. Spørsmålet lød:

På en skala fra 1 til 10, der 1 står for ingen tillit i det hele tatt og 10 står for full tillit, hvilken tillit har du til Stortinget som institusjon? 

Svarfordelingen ser du i tabellen under:

Høy tillit til Stortinget
To av tre svar ligger i sjiktet 5-8. Og det er dobbelt så mange som har full tillit (10) til Stortinget som ingen tillit (1). I sum tolker jeg svarene dithen at befolkningen har god tillit til Stortinget. Snittet ligger på 6,5.

Norstat og deres oppdragsgiver Vårt Land v/nyhetsredaktør Veslemøy Østrem har generøst gitt meg innsyn i bakgrunnstallene. Etter å ha studert disse, så finner jeg grunn til å konkludere med at det er relativt små tillitsforskjeller i sosiale bakgrunn å spore. Men kvinner har litt høyere tillit til Stortinget enn menn. Oslo-folk har høyest stortingstillit, mens folk i Nord-Norge gjennomgående har lavest tillit. 

Rødt og Frps velgere har, ikke helt overraskende lavest tillit. Mens MDGs velger troner, kanskje noe mer overraskende, på tillitstoppen. 

Skandalesaker

Metoo bidro til at en rekke saker med uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering kom fram på ulike områder av samfunnet. Politikken var intet unntak. Med Trond Giske og Kristian Tonning Riise som de to mest omtalte. De misbrukte sin makt grovt over tid. Giske stod på terskelen til å kunne bli partiets neste leder og mulig statsminister for Ap. Riise var en oppadstigende stjerne i Høyre. Begge forsvant ut av rikspolitikken. Tilliten var borte, deres handlinger ødela.  

Politikeres føring av reiseregninger er gått grundig igjennom via utmerket graving av Aftenposten. Hege Liadal og Mazyar Keshvari ble tatt for å ha levert falske reiseregninger for flere hundre tusen kroner. Keshvari ble dømt til 11 måneder i fengsel. Påtalemyndigheten har bedt om ni månder fengsel for Liadal, dommen er ikke avgjort. Begges politiske karrierer ble lagt i grus. Tilliten forsvant.     

Det har i fjor sommer og høst vært en serie med pendlerbolig-saker der det ble dokumentert at sentrale politikere har fått goder de ikke skulle hatt. Med Kjell Ingolf Ropstad og Eva Kristin Hansen som de mest profilerte eksemplene. Det fikk følger for Ropstads statsrådsliv og partilederverv. Det fikk også følger for Hansens tid som stortingspresident som ble av det sylkorte slaget. Stortingets administrasjon har også kommet dårlig ut av dette – både kontrollrutiner og informasjon har vært for dårlig.

På toppen har vi Per Sandbergs Iran-tur og avgang, Listhaugs Facebook-post og statsrådsfall, Wara-saken og ikke minst overskridelser i milliardklassen rundt stortingsgarasjene relativt friskt i minne. Det siste felte både daværende stortingspresident Olemic Thommessen og stortingsdirektør Ida Børresen.   

  

Gjenreise tillit?

Med dette bakteppet er det nesten utrolig at tilliten til Stortinget fortsatt er såpass høy som den er. Det tyder på at mange velgere også ser forbi slike saker og at tilliten bygger på en mer grunnleggende tiltro til selve systemet. Samtidig har tilliten ligget en del høyere før. Respons, som utfører tilsvarende målinger, målte så sent som i fjor sommer et klart høyere nivå (på opp mot 8,0). Og i en Norstat-måling for Aftenposten før jul, svarte to av tre at de hadde fått mindre tillit etter pendlerbolig-sakene. Det tyder på at velgerne også blir påvirket av slike saker – noe annet ville nesten vært skremmende.  

Den nye stortingspresidenten Masud Gharakhani har kalt det en tillitskrise. Det er å overdrive. For som vi nå har sett, så er fortsatt tilliten til Stortinget generelt sett god. Men at både han, og de 168 øvrige representantene som innehar landets viktigste tillitsverv, har en betydelig oppgave foran seg de kommende månedene og årene for å snu tendensen og gjenreise den tilliten som har gått tapt, er det liten tvil om.

    Tegning: Egil Nyhus


Klarer de det, så vil Norge fortsatt kunne være et tillitsbasert samfunn, der sterk tiltro til vår fremste politiske institusjon, Stortinget, er en hovedpilar. Klarer de det ikke, så vil det kunne skape rystelser i vårt politiske system, som på kort sikt vil kunne avtegne seg både i år, ved lokalvalget neste år og ved stortingsvalget 2025.              



Dette er en bearbeidet versjon av andre analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Snart borgerlig flertall?

Regjeringspartiene Ap og Sp har mistet en kvart million velgere. Blokkavstanden skrumper kraftig.  

 
Ap fikk 26,3 prosent ved Stortingsvalget for fire måneder siden. Sp oppnådde 13,5. I sum fikk de to regjeringspartiene 39,8 prosent. Det utgjorde nærmere 1,2 millioner velgere. På årets fem første målinger har Ap et snittall på 21,9 prosent. Mens Sp kan skilte med 9,9. I sum 31,8 prosent. Det er et fall på hele 8,1 prosentpoeng. Det utgjør bortimot en kvart million velgere.   

Dette er en bearbeidet versjon av mitt første analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

To kriser dominerer agendaen totalt: strøm og pandemi. Velgerne må nå betale sine sterkt økende strøm-regninger. Og vi må fortsatt leve under Korona-restriksjoner, selv om disse ble lempet noe på i går.  Regjeringen har fått kritikk fra de fleste kanter for håndteringen av begge krisene. «Strømstøtten kom sent og er for puslete. Restriksjonene kom for sent og er enten for puslete eller for sterke». For å nevne et par av kjernepunktene i kritikken.

       

Med et bakteppe av budsjettuenighet og stortingspresident-bråk, kan dette i sum ha gitt en velgermasse der en økende andel virker misfornøyde. Kanskje er det også bygd opp i overkant store forventninger i forkant av valget til hva som er mulig å få til. Dette er kun årsakshypoteser som det vil være interessant å få avkreftet eller bekreftet. Derfor har jeg bedt Sentio om å spørre velgerne som har endret preferanse konkret om hva som er hovedårsaken til det. Målebyrået går i gang med å undersøke dette til uken, og jeg kommer grundig tilbake til de spennende resultatene når de foreligger.

Fem misnøyekanaler
Misnøyen virker å kanaliseres i fem ulike retninger: H har overtatt Aps posisjon som landets største parti. Også SV, R og til dels Frp og MDG viser spreke tendenser på regjeringens bekostning. Dessuten har mange velgere hoppet opp på gjerdet.

I tabellen under har jeg sammenlignet januar-målingen med snittallene i desember og valgresultatet.
   

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Jan 22	6,8	9,2	21,9	9,9	4,1	3,1	4,6	25,1	11,9	3,5
Des 21	5,9	9,5	23,0	10,9	3,4	3,2	5,0	24,2	11,7	3,4
Valg 21	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6

 De sterke opinionsutslagene ville gitt kraftige endringer på mandatfordelingen ved et valg nå. Tallene under gir deg en pekepinn på utslagene.   

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Jan 22	11	16	40	17	7	2	8	45	22
Des 21	10	17	42	20	2	2	9	45	21
Valg 21	8	11	48	28	3	3	8	36	21

 

Rødgrønt flertall skrumper 
Hvis vi foretar en enkel todeling av vårt politiske landskap der Ap, Sp, SV, MDG og R utgjør en rødgrønn blokk, mens H, Frp, V og KrF kalles borgerlige, så er det verdt å merke seg at de sistnevnte samlet sett nå tar kraftig innpå. Valgutfallet i september ble hele 100-68 i rødgrønn mandatfavør. Januar-tallene viser at forspranget er skrumpet til 91-77. MDG har karret seg akkurat over sperren på disse tallene. Hvis partiet senkes til 3,9, så reduseres forspranget ytterligere til 89-79.  I så fall mangler de borgerlige kun seks mandater før de har flertallet inne. Det har ikke vært borgerlig flertall på snittet av målingene siden august 2018.   

H+Frp mye større enn Ap+Sp

Ap, Sp og SV fikk totalt 89 mandater og flertall ved stortingsvalget. Det gjorde det lettere for Støre å få en regjering på plass siden man da ikke var avhengig av R eller MDG. Dette flertallet er nå borte i opinionen. Et valg i dag ville gitt de tre partiene ned mot kun 73 mandater. Ser vi på de to regjeringspartiene Ap og Sp isolert, så fikk de 76 mandater ved valget. De har nå kun 57 av disse inne. Ergo et tap på 19.

De foregående regjeringspartiene H, V og KrF er nå jevnstore i mandater som de sittende regjeringspartiene. Mens den tidligere Solberg-varianten av H og Frp nå er markert større enn Ap+Sp. Det er samtidig grunn til å understreke at ingen av disse konstellasjonene er i nærheten av noe flertall. En rødgrønn regjering ville etter et valg nå vært avhengig av både R og MDG. En eventuell borgerlig regjering, ville vært avhengig av et samarbeid mellom alle fire partier H, Frp, V og KrF for å være i nærheten av flertall. 

Borgerlige maktovertakelser ved 23-valget?
Ap og Sp har mye å forsvare ved lokalvalget neste år. Fylker og kommuner er dominert av rødgrønn makt, tuftet på at den rødgrønne blokken samlet sett gjorde et meget godt 2019-valg. Fortsetter den opinionsutviklingen vi ser nå, så kan de borgerlige komme i realistisk angrepsposisjon flere steder – med økte muligheter for å gjenvinne lokal og regional makt.

Den gode nyheten for de rødgrønne makthaverne er at det er 20 måneder igjen til lokalvalget. Når vi ser hvor mye som har skjedd opinionsmessig på de kun fire månedene som har gått etter Stortingsvalget 2021, så er det god grunn til å tro at mye også både kan og vil skje i løpet av en fem ganger så lang periode. Det gjelder like fullt for Støre, Vedum og co snart å få stoppet denne historisk sterke velgerflukten. Hvis ikke, så kan det bli et stort rødgrønt ordførerfall.    


Dette er en bearbeidet versjon av mitt første analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Rødgrønt år

 Store deler av 2021 ble en rødgrønn parademarsj. Men avslutningen av året stod ikke i stil.     

Dette er mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Erna Solberg gikk inn i 2021 og sitt åttende regjeringsår, langt bak opposisjonen på målingene. Januar-tallene viste at de tre regjeringspartiene H, KrF og V lå an til kun 65 mandater. Mens den rødgrønne opposisjonen av Ap, Sp, SV, R og MDG hadde over 100 mandater inne. Sp var jevnstort med Ap på rundt 20 prosent.

I nyttårstalen holdt statsministeren optimistisk fram at «snart kommer vår dag». Et par dager senere oppfordret hun folk til ikke å ha noen besøk hjemme. H fikk et nytt «Korona-løft» i kjølvannet av økende smittetall, nye mutasjoner og innstramninger etter nyttår. Partiets  oppslutning toppet ut rundt 26 prosent i februar og skulle aldri komme tilbake dit i valgåret.

Ap i trøbbel
I en Sentio-undersøkelse medio januar, ble velgerne som hadde byttet parti siden 2017-valget bedt om å begrunne dette. Rundt halvparten hadde ingen klar formening om hvorfor de hadde endret oppfatning. Det gjenspeilet en generelt stor grad av usikkerhet i velgermassen. Jeg tok en ekstra titt på hva Aps tidligere velgere svarte. Her ble dårligere politikk, svakt lederskap og mer negativ oppfatning av partiet nevnt som hovedårsaker til hvorfor man hadde forlatt det. Det så stygt ut for Jonas Gahr Støre. 

      Tegninger: Egil Nyhus

Listhaug overtar Frp
18. februar annonserte Siv Jensen at hun ikke ville ta gjenvalg til Stortinget. Hun trakk seg også som partileder. Sylvi Listhaug pekte seg ut som en naturlig etterfølger, med Ketil Solvik-Olsen som en like naturlig nestleder. De ble formelt valgt på landsmøtet i mai. Jensen tok Frp inn i regjering i 2013 og ble der i over seks år. Hun var finansminister like lenge. Men hun tok også Frp ut av regjering og etterlot seg et parti som lå helt nede på 8-tallet da hun trakk seg. Partiet løftet seg til rundt 10 da Listhaug ble valgt. Lederskiftet kan ha virket litt inn selv om politikken er viktigere enn personen for velgere flest. 

Med Listhaug som ny partileder, så er det reist flere spørsmål om det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Listhaugs Frp gjør trolig et samarbeid med KrF og V vanskeligere. Det var forventet at Frp i større grad vil blankpusse profilen sin med innvandring som en enda klarere hovedpilar og med en tøffere retorikk. Anti-elite og protestpartiet Frp kan komme tilbake med Listhaug. Frps nye partileder lå også an til å bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Foreløpig har disse spådommene bare sånn halvveis slått til. Særlig sliter hun og partiet med å få løftet innvandringssaken.

  

  MDG møtte motgang

MDG leverte et glitrende lokalvalg i 2019 og fikk sju prosent av stemmene. Miljø og klima lå an til å bli den klart viktigste enkeltsaken i velgernes øyne ved årets valg. Mye så mao. lyst ut for partiet. Men stortingsmålingene stoppet opp midt på 5-tallet sommeren 2020. Ifm. MDGs landsmøte i mars pekte jeg på at partiets sterke ensakspreg og stortingsvalgenes mer fokus på helhet og regjeringsalternativer, kunne skape utfordringer for partiet. Det store, nasjonale gjennombruddet forbi sperregrensen var ikke lenger så opplagt som det så ut til for bare noen måneder siden.
     

  

Lysning for Ap
16. april ble trinn 1 i gjenåpningen av landet iverksatt. Parallelt kom Korona-kommisjonens rapport som ga regjering og myndigheter gode skussmål for håndtering og handlekraft, men som var kritisk til forberedelser, importsmitte og uklar rollefordeling mellom Helsedirektorat og Folkehelseinstitutt. H sank litt og begge regjeringskameratene KrF og V slet med tall godt under sperregrensen, V var sågar nede på 2-tallet.

Parallelt var det begynt å lysne for Ap. Aps lojalitetstall vokste noe, det var tegn til plussforhold mot H og tendenser til bedre oppdemming av lekkasjer til Sp. I sum medførte dette at statsminister Støre ble stadig mer realistisk. Blokkflertallet var stabilt og stort i rødgrønn favør.   

 

 

  Miljø, utjevning, skole og distrikt

I april presenterte jeg en undersøkelse som viste at miljø holdt stand på topp av saker som velgerne mente var viktigst for sitt partivalg. Men utjevning seilte opp som nummer to, etterfulgt av skole og distrikt. Mai-undersøkelsen dokumenterte at MDG og Sp var stabile sakseiere på hhv. miljø og distrikt, mens Ap og H delte eierskapet til skole.

Venstreside-partiene Ap, SV og R hadde et bra grep om utjevning. Sakens økende viktighet var derfor en fordel for disse partiene og en ulempe for regjeringspartiene. Frp og KrF gjorde det svakt på alle disse fire toppsakene. I sum ga undersøkelsen et bilde at et relativt stabilt sakseirskapsmønster. Det forklarte også hvorfor det rødgrønne forspranget var solid.   

I bakgrunnsmaterialet merket jeg meg at Aps utjevningspolitikk syntes å appellere sterkt til Høyres velgere. Mange H-velgere svarte Ap hadde best politikk på feltet.  

 

Butter for Sp
Sp avrundet landsmøtesesongen i juni. Målingene viste i snitt rundt 17. Fortsatt et meget sterkt nivå, men likevel var det tegn som nå pekte i retning av avmatting. Intensiteten i strukturdebatten dabbet av, Ap var i ferd med å finne sin «vanlige folk»-løsning på de verste Sp-lekkasjene i distriktene og også H og Frp syntes å demme opp noe bedre opp nå. Parret med litt lavere velgerlojalitet ga dette et høytflyvende Sp en smule motgang inn mot sommerferien.

Likevel tydet alle indikatorer på et historisk sterkt valg for parti, kanskje på linje med det historiske «EU-valget» i 1993. 

 

Økt politisering av 22. juli
22. juli 2021 var det gått 10 år siden bomben i regjeringskvartalet gikk av og massedrapene på Utøya fant sted. Det var et angrep på AUF, på Arbeiderpartiet og på demokratiet vårt. Det tok livet av 77 mennesker. Mange unge mennesker som hadde det til felles at de ble drept fordi de engasjerte seg i å skape et samfunn de ville gjøre bedre. Angrepet utløste sterke følelser i hele landet, rosetog og sympati med alle berørte. Og gjør det fortsatt, ti år etter.

Den politiske betoningen av dagen var mer markant i år. Flere av de som opplevde terroren på nært hold, evnet å sette ord på de politiske sidene av sin historie via bøker, kronikker, innlegg og beskrivelser. Tonje Brennas bok i sommer er kanskje det fremst beviset på det. Sterkere politisk betoning åpnet også et rom for mer meningsbryting om temaet som setter større krav til balansekunst og respekt for hverandres synspunkt. Det setter samholdet på prøve.

Den sterke oppmerksomheten rundt dette ga ikke konkrete utslag på opinionsmålingene. Ap lå ganske stabilt på rundt 24 prosent.

   

Klima-rapporten dominerte i august
Rapporten fra FNs klimapanel ble lagt fram 9. august. Den dokumenterte på nytt økende temperatur, høy forekomst av CO2 i atmosfæren og menneskeskapt påvirkning. Det satte fyr på miljø-debatten i valgkampen og ga MDG ny vind i seilene. Partiet så igjen 5-tallet og enkeltmålinger viste over 6. Også SV og V steg. V hadde for øvrig en fin utvikling gjennom hele sommeren, bikket 4-tallet i august og så seg ikke tilbake inn mot valget.

Miljø-dominansen avtok imidlertid noe etter et par uker og mot slutten av måneden lignet valgkampen en god del på de foregående med debatter også om andre temaer som skole, distrikt, utjevning, helse og skatt. Men innvandring var fortsatt så godt som borte vekk fra agendaen. Den digitale valgkampen økte sin betydning, selv om smittesituasjonen var ganske god i de siste ukene før valget.     tortingsvalget 13. september. Rekordmange stemte på forhånd. Velgerne valgte denne gang å fordele sine stemmer slik:

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Valg 2021	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6
Valg 2017	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2	1,8
Differanse	+2,3	+1,6	-1,1	+3,2	+0,7	-0,4	+0,2	-4,6	-3,6	+1,8

SV, MDG, V, Sp og R ble valgvinnerne i betydningen gikk fram fra 2017. Rødt fikk den sterkeste framgangen i prosent, doblet sin oppslutning og leverte sitt klart beste valg noensinne. Sp gikk mest fram i prosentpoeng, men brakvalget uteble. H, Ap, Frp og KrF ble valgets tapere i den forstand at alle gikk tilbake målt mot 2017. Demokratene ble klart størst av «Andre».
 
Den borgerlige regjeringsblokken H, Frp, KrF og V fikk samlet 40,5 prosent. De oppnådde 48,8 prosent i 2017. Altså en tilbakegang på 8,3 prosentpoeng. Mens de rødgrønne opposisjonspartiene Ap, Sp, SV, MDG og R samlet 56 prosent mot 49,3 i 2017. En framgang på 6,7 prosentpoeng. Det var altså en stor velgerbevegelse i rødgrønn retning. Min ettervalganalyse viste at ønsket om noe annet enn det bestående var drivkraft for en god del av velgerne som skiftet side, men først og fremst gjaldt dette borgerlige velgere som gikk til Ap. For øvrig oppga velgerne for de ulike partiene relativt forutsigbare hovedgrunner for sitt valg.  

Mandatfordelingen 2021-25 ble slik: 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	PF
Valg 2021	8	13	48	28	3	3	8	36	21	1
Valg 2017	1	11	49	19	1	8	8	45	27
Differanse	+7	+2	-1	+9	+2	-5		-9	-6	+1

Den borgerlige blokken av H, Frp, KrF og V fikk 68 mandater og manglet dermed 17 mandater på å holde sitt flertall. Den rødgrønne blokken av Ap, Sp, SV, MDG og R fikk 100 mandater og dermed massivt flertall.

Ti partier ble representert på Stortinget 2021-25. Det er ny rekord og et tegn på fragmentering i velgermassen. Pasientfokus klarte å komme inn fra Finnmark på sin kampsak om sykehus i Alta. MDG satte rekord i komme nærmest sperregrensen uten å klare det. KrF falt under for første gang siden partiet ble landsomfattende.  

 

Yngste og mest kvinnerike Tinget noensinne
Våre 169 nye folkevalgte består av 91 menn og 78 kvinner. Det er klar, ny kvinnerekord. Vi fikk også det yngste Stortinget noensinne med en snittalder på under 46 år. 71 er nyvalgte. De rødgrønne vant terreng overalt og fikk uttelling i form av mandatgevinst i så godt som alle valgkretser. Kun i Vest-Agder ble det borgerlig mandatflertall. Rødts framgang kom på bred front i hele landet. Mens Sp gikk relativt mest fram i halvurbane strøk.

 

Maktskiftet
23. september innledet Ap, Sp og SV regjeringssonderinger i Hurdal. En uke etterpå trakk SV seg ut fordi de mente avstanden på miljø og fordeling ble for stor. Ap og Sp fortsatte med forhandlinger som munnet ut i en regjeringsplattform som var forholdsvis rund i formen, men med signaler om en ny retning både på skatt, fordeling og struktur. Ap fikk 11 statsråder og Sp åtte. Statsrådene bar preg av å være trygge valg, men med næringsminister Jan Vestre (Ap) som ett av få nye og spennende unntak.   

14. oktober fant regjeringsskiftet sted. Åtte år med Solberg-regjering var over. Aldri har en statsminister fra H sittet lenger. Tre elementer blir trolig stående etter henne:
- Skattelettelser
- Strukturreformer
- Krisehåndtering
Det var en bragd å holde det borgerlige samarbeidet noenlunde sammen i alle disse årene, og det var sterkt å gjenvinne flertallet i 2017. Men i 2021 var tiden ute. Hs prosjekt manglet.  

Maktskiftet foregikk i gode rammer. Gamle statsråder takket av og ønsket de nye velkommen. I Norge har vi lenge tatt dette som en selvfølge, men presidentskiftet i USA tidligere i 2021 viste at dette slett ikke er noen selvfølge. Det er derfor en verdi ved vårt politiske system som vi bør verdsette høyere. 

Avventende velgere
I de første ukene etter at den nye regjeringen tiltrådte, hersket det en avventende stemning blant velgerne. De fleste holdt fast ved sitt partivalg, og Ap og Sp holdt nivået fra valget. En Sentio-undersøkelse viste at få hadde et negativt inntrykk av regjeringen. Men det var heller ikke noen stor entusiasme å spore.


Den nye regjeringen la fram sine budsjettendringer, og budsjettforhandlingene med SV skred deretter fram med partimarkeringer som nok tydeliggjorde den rødgrønne uenigheten for en del velgere. Samtidig som det ble klarere hvorfor SV takket nei til å delta i regjeringen. Men man kom, som ventet, fram til en budsjettavtale som alle tre partier kunne stille seg bak.



I skyggen av dette valgte KrF ny leder. Kjell Ingolf Ropstad trakk seg etter pendlerbolig-saken og et svakt valg og Olaug Bollestad tok over. Det så en stund ut til at det kunne bli Dag Inge Ulstein, men han ønsket ikke stille som lederkandidat.

Historisk svak start
I desember begynte pilene å peke markert nedover for regjeringspartiene. Ap falt til 23 prosent og Sp ramlet til 11 på snittet av målingene. Totalt en nedgang på over fem prosentpoeng siden valget. Det utgjør 150 000 velgere i minus. Dette er den svakeste regjeringsstarten i dette årtusenet.  Lojaliteten viste klart synkende tegn for både Ap og Sp. Begge mister velgere til særlig H, SV og R. Og H var tilbake som landets største parti. 

Negativ oppmerksomhet rundt valget av stortingspresident Eva Kristin Hansen og pendlerbolig-runder, mer støy rundt valget av Masud Gharahkhani, samt budsjettuenigheten, kan forklare noe. De galopperende strømprisene bidrar nok også til å kaste et bedre lys over den negative opinionsutviklingen for regjeringen. En utvikling som til slutt medførte at regjeringen 17. desember måtte på banen med en støttepakke til husholdningene. Nye og inngripende restriksjoner før jul, og økende alvor rundt omikron, ga intet kriseløft.

    

Støre-regjeringen - styrke eller problem for Ap og Sp lokalt?
Med dette som bakteppe, holder Jonas Gahr Støre sin aller første nyttårstale i morgen. Statsministerrollen burde passe ham. Han har egenskaper som kan gjøre at han vokser inn i den på en fin måte. Men veien fram var lang. Hvetebrødsdagene ble usedvanlig korte. Utfordringene står i kø i 2022. Vi får nå se hva han og regjeringen er laget av. Året etter der kommer det også et lokalvalg. En rekke Ap og Sp-politikere lokalt er avhengig av en viss drahjelp sentralt for å forsvare viktige maktposisjoner. Får de den av Støre og co?

I øyeblikket ser det ikke så lyst ut, men 2022 vil gi oss en bedre pekepinn.  



Dette var mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.