Derfor gikk det som det gjorde. Fragmentering. Og nytt valgsystem?

Dagen etter dagen kan vi se på tallene og analysere utfallet i ro og mak. Fire partier gikk fram: Sp, SV, Rødt og MDG. Mens Ap, H, Frp, KrF og V gikk tilbake.

Sp er valgets store vinner. Det skyldes bl.a at vi i år har fått skikkelig fres i sentrum-periferi-aksen i norsk politikk gjennom saker av typen kommunereform, regionreform, politireform, ulv osv der Sp kan framstå som det klareste distriktsalternativet som tar kampen opp sentralisering, eliter og Oslo-makt. I tillegg er det en fin indre ro og intern entusiasme i partiet. Pluss at Sp nok fanger opp en nasjonal tidsånd som kan ses som et motsvar til globalsering. Sluttvalgkampen var ikke imponerende, men de holdt stangen greit inn og kom i mål på et glitrende tosifret resultat.

Også SV har levert en strålende valgkamp og et sterkt valgresultat, sett i lys av de store velgerproblemene som deres regjeringsdeltakelse 2005-13 skapte. Aps problemer gir SV fin drahjelp, det er nærmest en lovmessighet at når Ap gjør det dårlig så gjør SV det bra og motsatt. Men SV bør også ta mye av æren selv, blandingen av grønn og rød har fungert denne gang; de har snakket mye og godt om forskjeller og Audun Lysbakken har glitret i TV-debattene.

Rødt kommer inn på Stortinget for første gang, hvis vi ser bort i fra forløperen RV i 1993-97. Resulatet ble dog ikke så godt som målingene indikerte, men man er nok uansett godt fornøyd med å ha fått inn Moxnes på Tinget som nå kan spille en rolle både i Oslo og i rikspolitikken framover som kan være gull verdt for partiet. Rødt er blitt mer stuerent; demokratisk revolusjon har erstattet væpnet revolusjon, og for venstreorinterte velgere som leter etter et tydelig alternativ er Rødt blitt mer interessant.

MDG gikk også litt fram, men resultatet var likevel ikke allverdens. Målingene tydet på at de kunne bryte sperregrensen, men partiet ble åpenbart overvurdert. På den ene side er en god prestasjon å bli gjenvalgt fra Oslo som et nytt parti med en politikk som går ut på at mennesker bør endre levesett. Men samtidig må det være skuffende at man ikke lyktes med å ta neste steg: få en stortingsgruppe av en viss størrelse og kunne få skikkelig innflytelse på politikken. Jeg synes MDG gjorde en ok valgkamp, men miljøvelgersegmentet er åpenbart ikke stort nok til at sakseierskap på miljø holder til å bikke sperregrensen. Det er også et spørsmål om oppmerksomheten i sluttfasen rundt regjeringsspørsmålet og MDG i en mulig vippeposisjon, der Ap og H skulle komme til dem og overby hverandre i miljøpolitikken, virker mer negativt enn positivt inn.

Ap er den store taperen ved valget. Det meste gikk skeis. Det er smått utrolig at det største opposisjonspartiet til en blå regjering med Frp kan gå over tre prosentpoeng tilbake, man burde normalt sett gått markert fram. Og det er ikke mer enn drøyt to år siden partiet lå på over 40 prosent, så velgerraset er enormt. Forklaringene på er mange og sammensatte. Faktorene har trolig virket i sum. Jeg vil trekke fram to hovedproblemer: Hovedfortellingen om et Norge som går dårlig og en regjering som gjør ting for lite og for sent har ikke fungert overhode. Denne virkelighetsbeskrivelsen har ikke stemt med mange folks oppfatning. Dernest har Aps betydelige lekkasjer i retning Sp vært åpenbare i hele år, og de er bygget på at Ap-velgere særlig i distriktene, har oppfattet parti som konturløst og i en skvis mellom Sp og H. Sp har altså fanget det elementet av regjeringsprotest/distriktsopprør som Ap kunne ha tatt opp i seg. I tilegg har det vært krevende å gå til valg på store skatteøkninger, det har vært problematisk at regjeringsalternativet på rødgrønn side har vært uklart, og flørten til KrF og Venstre har bidratt til å skape et venstrerom som SV og Rødt har utnyttet. Jeg lurer også litt på hvor LO egentlig har vært i denne valgkampen. De har virket nærmest fraværende og lunkne. På toppen av det hele har man måttet bruke mye tid på dårlige saker av typen negative målinger og Støres diverse private handlinger. Nå blir det granskning internt, som må munne ut i en avklaring rundt hva partiets politiske kurs bør være framover. Deretter kan det bli en lederkamp. Jeg ser at mange tror Støre er ferdig, jeg ser derimot ikke bort i fra at han kan få en ny og siste sjanse i 2021 til å gjenreise posisjonen, slik Stoltenberg fikk en ny sjanse i 2005 etter det enda svakere 2001-valget.

Høyre ser, imponerende nok, 25-tallet, etter fire år i regjering. Partiet lyktes godt i valgkampen og framstod som det tryggeste alternativet for velgere som ønsket en fortsatt borgerlig regjering. Opplsutningen er et uttrykk for at mange er fornøyd med den politikken som føres. Man vant tilbake en del velgere som i løpet av stortingsperioden hadde søkt havn i Ap, mye takket være at utsiktene i økonimien snudde og at man har håndtert utfordringene bra. Høyre ser ut til å beholde sin gode posisjon på viktige saker som skole, økonomi, samferdsel og innvandring, men har i tillegg lyktes med å nå fram også i spørsmål knyttet til helse og eldreomsorg. Jeg ser ikke bort i fra at en del velgere som har stått mellom Høyre og Ap, har falt ned på Høyre fordi de enten har fryktet en "reverseringsallianse" med Sp eller en form for koalisjon med MDG og Rødt.

Frp gikk tilbake, men har egentlig gjort et strålende valg, sett i lys av at de har sittet med regjeringsmakten i fire år. Flykningekrisen 2015 og den restriktive håndteringen av denne, ga dem et solid opinionsløft. Dessuten kan de nå vise til resultater på innvandringsfeltet og med en viss substans si "Se, tilstrømingen går ned når vi styrer". Frp lykkes godt med å drive dobbelkommunikasjon, selv når de setter i regjering: De klarer å beholde sjelen sin og appellere til eget grunnfjell, parret med at de har makt og være ansvarlige. I denne valgkampen var det nærmest fascinerende å se hvordan dette ble personfisert gjennom Syvi Listhaug og Siv Jensen. Listhaug er, velgermessig sett, et gedigent aktivum for partiet og bidrar til at innvandringsebatten stadig holdes varm. Jensen framstår som den moderate og ansvarlige. Denne kombinasjonen fungerer bra, og i tillegg har Frp et bredere fundament å stå på for de velgere som ikke legger så mye vekt på innvandring, men som stemmer Frp av andre årsaker av typen skatt, samferdsel, eldreomsorg etc.

Venstre berget seg over sperregrensen såvidt det var. "Bråkmakerstempelet" som de fikk etterhvert fikk i de knallharde budsjettforhandlingene i for høst ødela mye av inngangen til valgåret. Da partiet forstod at de måtte dreie fokus mer over på at de fortsatt er et klart borgerlig parti, så klarte man i siste liten å snu en trend som ellers trolig ville endt med fiasko. En del velgere som ikke fikser at Venstre bidrar til at Frp sitter i regjering røyk, men det ble trolig mer enn kompensert gjennom velgere som stemte Venstre fordi man så hvor viktig utfallet over/under sperregrensen var. Venstre oppfattes som det borgerlige miljøpartiet, men de må til neste valg bedre klare å få fram andre sider av politikken sin og ta mer eierskap i alle fall en eller to andre saker. Urbaniseringen av velgermassen bør passe Venstre bra strukturelt sett, og mange har Venstre som nr 3 eller 2, men dette er ikke nok - partiet sliter med man ikke klare skape nok entusisme. Venstre forblir på mange måter det partiet som mange liker, men som få gidder stemme på.

KrF er ute og kjører. Grunnfjellet er akkurat stort nok til å berge dem over sperregrensen denne gang, men neste gang er det ikke nok. Det vedvarende velgerproblemet til KrF er at de knapt appellerer til andre velgere enn sine egne. Og det holder ikke i lengden. Partiet har en god velgersak: Familiepolitikken. En sak som de i liten grad klarte å løfte. Dessuten var standpunktet i regjeringsspørsmålet krevende, og det var nesten umulig å forstå hvordan de skulle greie å kvitte seg med Frp og sette inn seg selv. Summen ble overhode ikke bra, og selv de morsomme onelinerne til Hareide uteble i de siste debattene.

Fragmenteringstendensen ved årets valg er klar: De tre største partiene går tilbake, mange av de små går fram. Vi får nå et storting bestående av ni partier, det er norsk rekord. I en tid der valgkampen foregår på så mange ulike plattformer samtidig, så kan det gi mindre partier en bedre mulighet for å få ut sine budskap til segmenter av velgermassen. Man kan hente ut et nisjepotensial som utfordrer de store breddepartiene. Det er også mange saker som er ganske viktige for velgerne, men ikke en eller to som stikker seg ut som de desidert viktige. Dette kan tolkes på to måter: For det første at for å bli et bredt parti, så må du ha troverdighet i mange forskjellige saker. Men dernest også at mange partier kan gis en mulighet til å erverve seg stor tillit i en eller to saker. En mangfoldig saksagenda på spredt ut over en rekke kommunikasjonskanaler kan ha bidratt til at vi i dag har fått et mer fragmentert politisk landskap.

Trenger vi en ny valgordning?
Jeg merker meg at de rødgrønne samlet sett har fått 13 000 flere stemmer enn de borgerlige, men likevel taper 88-81 i mandeter. I 2005 og 2009 var det omvendt: Borgerlig stemmeflertall, men rødgrønt mandatflertall. Dermed aktualiseres en diskusjon rundt valgordningen. En diskusjon som også vil bli tatt opp i det nye Valglovutvalget.

Valgsystemet vårt bygger på et ønske om å ivareta tre hensyn:
1. Godt samsvar mellom stemmer og mandater (prorsjonalitet, utjevning).
2. Styringsdyktighet (sperredivisor, sperreterskel)
3. Tilgodese utkant  (arealfaktor)

Jeg håper man vil ta ytterligere skritt i retning bedre samsvar, for å unngå flere slike uheldige valgutfall. Ergo bør man redusere antallet valgkretser, fjerne sperredivisoren og arealfaktoren. Da tar man et klarere valg om å prioritere 1) foran 2) og 3). Det vil ha sine ulemper, men fordelen veier for meg tyngst: En velger, en stemme, en verdi er et utmerket prinsipp. Andre vil ha motsatt oppfatning.

Uansett oppfatning er en skikkelig diskusjon rundt valgordningen velkommen.

Siste mandatprognose: 86-83 rødgrønt (med MDG på vippen). Borgerlig flertall ved Venstre over og MDG under sperren.

Min aller siste vurdering av stillingen i valgkretsene, basert på siste snitt av nasjonale tall, fylkestall og valghistorikk, og en prediksjon av partienes nasjonale oppslutning, viser et svært tett valg der hvem som havner over eller under sperregrensen, trolig avgjør.

Østfold: Sp ligger an til å ta ett av Høyres mandater slik at fordelingen blir Ap 3, H 2, Frp 2 og Sp 1. Denne fordelingen virker nå rimelig sikker. Ergo 4-4 mellom blokkene og rødgrønn +1 her.

Akershus: Eneste fylket der Høyre ligger an til å tape to. Ap og Frp i match om sistemandatet, jeg har Frp tynt inne. Sp, MDG og SV ser ut til å plukke opp de tre mandatene som de to store partiene ligger an til å miste. I så fall får vi fordelingen H 5, Ap 4, Frp 3, V 1, Sp 1, MDG 1 og SV 1 Totalt sett 9-7 borgerlig og rødgrønne +2.

Oslo: Venstre ligger an til å miste ett av sine to mandater. Rødt plukker trolig dette. Aps sjettemandat kan også ryke, i så fall vil SV eller MDG sannsynligvis plukke det. Holder fortsatt en liten knapp på SV der. Totalt sett ligger det an til fordelingen H 6, Ap 5, Frp 2, SV 2, V 1, MDG 1, R 1 og dermed uavgjort 9-9 og rødgrønne +1. 

Hedmark: Ser ut som Frps mandat i kretsen tas av Sp. Men Aps tredje mandat kan være i spill, Frp er inne i kampen om dette. Matchen mellom Ap og Frp blir interessant å følge. Holder Ap 3, H 1 og Sp 2 som mest sannsynlig fordeling, og dermed øker de røgrønne sin margin fra 3-2 til 4-1, altså rødgrønne +1. 

Oppland: Sps ser ut til å overta ett av Aps mandater. Men også her er det kamp mellom Ap og Frp om sistemandatet i kretsen. Fordelingen Ap 2, Sp 2, H 1 og Frp 1 gir rødgrønn 4-2 i kretsen og status quo.    

Buskerud: Frp ser ut til å miste ett mandat til Sp. Men hard kamp mellom H og Frp om sistemandatet. Ap 3, H 3, Frp 1 og Sp 1 virker mest trolig. Det gir uavgjort 4-4 i kretsen, noe som innebærer rødgrønne +1. 

Vestfold: Svært interessant om sistemandatet her. Ap har lenge sett ut til å kunne frata Frp dette, men både Frp og Høyre er med i kampen om det. Ap 3, H 2, Frp 1 er min prognose, noe som eventuelt gir 3-3 i kretsen og dermed rødgrønne + 1.  

Telemark: Har lenge vært antatt at Sp plukker opp et mandat fra Ap her, slik at fordelingen blir Ap 2, H 1, Frp 1 og Sp 1. Ser ikke noe grunnlag for å endre den prediksjonen og kommer derfor ut med uavgjort 3-3 i kretsen og status quo som mest sannsynlig resultat.

Aust-Agder: Ser ikke ut som Ap nærmer seg Frps sistemandat noe særlig i sluttfasen, og i så fall får vi samme fordeling som i 2013 her: Ap 1, H 1 og Frp 1. Det betyr borgerlig 2-1 og status quo.  

Vest-Agder:  Virker som Høyre holder Ap unna sistemandatet her slik at vi får en reprise av 2013-fordelingen H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 og dermed 4-1 borgerlig og status quo.

Rogaland: Interessant krets. KrFs andremandat kan ryke til fordel Aps nr 4. Men også SV er inne i denne kampen. Fordelingen Ap 4, H 4, Frp 3, Sp 1 og KrF 1 virker mest sannsynlig. Det betyr 8-5 borgerlig og rødgrønne +1. 

Hordaland: Enorme målesprik her. Jeg heller til at Infacts 2015-vekting slår ekstra uheldig ut i Hordaland pga. Høyres ekstraordinære lokale problemer ved lokalvalget. Har Venstre svært tynt inne på sistemandatet, utfordres særlig av MDG. Fordelingen kan bli som i 2013 og ende H 5, Ap 4, Frp 2, Sp 1, KrF 1, SV 1 og V 1 . Det gir 9-6 borgerlig og status quo.

Sogn og Fjordane: Sp har hatt to inne på flere målinger, men det virker som Høyre nå har festet et visst grep om sistemandatet i sluttfasen. Fordelingen Ap 1, Sp 1 og H 1 virker mest sannsynlig og dermed 2-1 rødgrønt og status quo.

Møre og Romsdal: Ap 2, H 2, Frp 2, Sp 1 og KrF 1 er det mest trolige utfallet her. I så fall blir det 5-3 borgerlig og status quo. Men KrF ligger inne på sistemandatet og tåler ikke mye nedgang før dette kommer skikkelig i spill.

Sør-Trøndelag: SV ser ut til å plukke opp ett av Frps to mandater. Ap ligger inne på sistemandatet, men bør berge dette inn. Dermed ligger det an til fordelingen Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og SV 1 og 6-3 rødgrønt. Dvs rødgrønt +1.  

Nord-Trøndelag: Virker å bli Ap 2, H 1 og Sp 1 her. Men Sp har fortsatt en viss sjanse til å ta et mandat fra Høyre. Holder dog status quo på 3-1 rødgrønt som klart mest sannsynlig.

Nordland: Her ligger det an til å skje mye! Ap kan miste to mandater, mens Sp ser ut til å kunne ta to. I tillegg er SV på tur inn på et direktemandat, mens Frps andremandat fort kan ryke. I så fall snakker vi hele seks mandatendringer, men forskyvingen mellom blokkene blir mer begrenset. Ap 2, H 2, Sp 2, Frp 1 og SV 1 er den fordelingen jeg holder som mest sannsynlig, det gir 5-3 rødgrønt totalt og dermed +1 rødgrønt sammenlignet med 2013. 

Troms: Sp har lenge ligget an til å ta ett mandat fra Høyre her.  Men SVs framgang har skapt en viss spenning i Troms om sistemandatet, Frp kan ligge litt utsatt til. Tror det blir litt for langt fram for SV og holder Ap 2, H 1, Frp 1 og Sp 1 som den mest sannsynlige fordelingen. Det gir 3-2 rødgrønt totalt og +1 rødgrønt.

Finnmark: Ap har ett mandat greit i lomma, men så er resten usikkert. Både Aps nr 2, H, Frp og Sp er innblandet i en durabelig kamp om de resterende tre direktemandatene. Jeg holder Ap 2, Frp 1 og Sp 1 som mest sannsynlig, men H er nære. Et slikt utfall vil innebære at Sp tar mandatet som Høyre i dag har og dermed får vi 3-1 rødgrønt i kretsen, noe som er rødgrønt +1. 

I tabellen nedenfor har jeg summert opp disse mandatprognosene, der liten s markerer hvilket parti som ser ut til å ligge inne på siste mandat i kretsen, mens liten n markerer hvilket parti som ligger nærmest å ta dette. +- angir endringer fra 2013-valget.        

Vi ser at i totalregnskapet så gir en slik fylkesvis fordeling 77-73 rødgrønt og dermed en sving på +12 rødgrønt totalt.

Hva med de 19 utjevningsmandatene? Da må vi vite hvilke partier som kommer over og under sperregrensen. Utviklingen tenderer i retning av at SV nå er på trygg grunn. KrF trender derimot noe ned og har ikke nok margin ned til at vi kan legge KrF over inn som en sikker forutsetning. Jeg anser likevel sjansen for at partiet klarer det for vesentlig større enn at man ikke klarer det.

Både MDG og Venstre klarer sperren?
Når det gjelder MDG og Venstre, så er dette omtrent 50-50. Det nasjonale snittet siste uke for MDG er 4,3 prosent. Er partiet overvurdert på målingene rundt et halvt prosentpoeng, så holder dette ikke. Men kan orkanen i USA og muligens noe økt betydning av miljø, paret med partiets klare sakseierskap, være det som får dem akkurat over grensen? Nå er vi mer over i avdelingen for magefølelse enn analyse, men jeg heller litt i den retning.

Venstre er på opptur, men jeg er usikker på om kraften er stor nok til å sende dem over. Fylkesmålingene indikerer et nivå på 4,4, snittet av de nasjonale 4,2. Tendensen ved de seneste valgene er at partiet har blitt overvurdert, men graden har variert mye. Jeg tror taktisk stemmegivning fra Høyre kan berge partiet og heller svakt til at de kommer seg såvidt over.

Vi kan ikke utelukke Rødt. Både fylkesmålinger og nasjonale målinger viser en klar trend opp og et nivå rundt 3,5. Historisk undervurderes partiet med ca 0,5 prosentpoeng. Jeg tror det blir for langt fram og blir stående igjen med at både KrF, Venstre og MDG kommer seg over sperregrensen, mens Rødt havner under. Men her er det såpass tynne marginer, at en eller to marginale feilvurderinger, kan gi store utslag mht. mandatfordelingen.

Valgresultatet blir 86-83 rødgrønt? Eller 86-83 borgerlig...Min prediksjon for alle partiene blir som følger:
Ap 28,2
H 23,9
Frp 14,2
Sp   10,3
SV 5,8
KrF 4,5
V 4,2
MDG 4,1
Rødt 3,1
Andre 1,7

Gitt disse nivåene, og den ovennevnte fordelingen av de 150 distriktsmandatene, kommer jeg ut med denne fordelingen av utjevningsmandatene:
MDG 5 (Oslo, Hordaland, Sør-Trøndelag, Oppland)
SV 4 (Vestfold, Rogaland, Troms, Finnmark)
V 4 (Vest-Agder, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag)
KrF 4 (Østfold, Akershus, Telemark, Aust-Agder)
Frp 2 (Buskerud og Hedmark)

Legger vi disse 19 utjevningsmandatene til de 150 distriktsmandatene, så blir det utfallet slik:
Ap 50 (-4)
H 42 (-6)
Frp 26 (-3)
Sp 18 (+8)
SV 10 (+3)
KrF 8 (-2)
V 7 (-2)
MDG 7 (+6)
Rødt 1 (+1)

Dette gir 86-83 rødgrønt, med MDG på "vippen", og antagelig regjeringsskifte. Begge partiene under gir også 86-83 rødgrønt og MDG på vippen på mine tall. Faller MDG under, mens Venstre holder seg over, så kommer jeg ut med det motsatte: 86-83 borgerlig. Og dermed trolig fortsatt H+Frp-regering.

Venstre bør altså over sperren og MDG under, slik jeg tolker tallene, hvis det skal bli borgerlig. Øvrige utfall ser ut til å gi rødgrønt, om enn svært knapt. Derfor setter jeg et svakt favorittstempel (60-40 %) til de rødgrønne. Men marginene er så tynne rundt sperregrensen, at utfallet framstår nærmest helt åpent, og vi har neppe noe klart før bortimot midnatt valgkvelden. Kanskje må vi også vente et stykke utpå tirsdagen.

Treffer målingene?
Kan målingene ha oversett noe? Ja. Veldig mange legger på når målerne ringer, det er en mulig feilkilde. Det kan ha skjedd bevegelser på søndag og mandag som ikke er skikkelig fanget opp. Tryner KrF? Øker Rødt mer enn noen trodde? Går Ap ytterligere utforbakke? Får SV en ekstra boost? Slike ting og en hel rekke andre mulige overraskelser kan komme.

Men norske målinger pleier i snitt å treffe ganske bra. Vi får dog en skikkelig test på om Infacts vekting opp mot 2015-valget er skivebom eller om det faktisk har noe for seg. Valget blir også en kamp om å hvem som treffer best.

Vårt valg
Først og fremst er imidlertid valget noe helt annet: Stemmeretten er kanskje den aller fineste retten vi har i et demokrati. Jeg brukte min i dag til å stemme på et parti jeg aldri har stemt på før. Jeg håper du bruker din også. Men det er din rett, og heldigvis ingen plikt.

Godt valg!

De siste partitrendene

Dette er partienes trendbilde, to dager før stortingsvalget 2017:

Ap: Elendig valgkamp og lite lyspunkter å finne for Ap. Partiet lekker i alle ender og lojalitetstallene er labre. Nivået er nå rundt 27 og trenden er nedadgående. Fylkesmålingene viser ca 28. Partiet vil trolig plukke et sted mellom 48 og 51 mandater på disse nivåene. Jeg har dem i det øvre sjiktet. Ofte gode på sluttmobiliseringer, og blir historisk sett gjerne undervurdert med opp til to prosentpoeng av målingene rett før valg. Gjentar den historien seg, så kan man fortsatt håpe på et valgresultat på rundt 29-30. Men spørsmålet er om noe som helst er normalt ved årets Ap-valgkamp, sidelengs inn til 27-28 eller endog ned mot 25-26 prosent er også fullt mulige scenarier.
       

Høyre: Har mobilisert bra i valgkampen og ligger på 24 prosent på snittet av de nasjonale målingene. Fylkesmålingene indikerer 23. Øker lojaliteten og henter velgere fra Ap. Har tettet noe av lekkasjene til Sp, men har fortsatt et klart negativt bytteforhold den veien. Tendenser til økt lekkasje til Frp og mulig taktisk stemmegivning på Venstre, kan skape utfordringer for partiet i innspurten. Ingen entydig over-/undervurdering på målingene historisk. Kan gå i retning av sidelengs bevegelse inn mot 23-24. Men både økning til 25 og nedgang til 22 er realistiske alternativer. 40-45 mandater er det trolige innenfor dette prosentintervallet.  
 

Frp: Fin valgkamp og lukter snart på 15-tallet på nasjonale målinger. Noe lavere på fylkesmålingene, disse peker i retning av et resultat på i underkant av 14. Appellerer ok til egne velgere og velgere som befinner seg mellom Høyre og Frp, samt noen som står mellom Frp og Sp. Jeg finner tendenser til overvurdering av Frp i forkant av de siste valgene. I så fall er rundt 14 prosent mer sannsynlig enn rundt 15. Sjiktet 13-15 virker mest sannsynlig og dette gir et sted mellom 23 og 28 mandater. Med et resultat på rundt 15 prosent, vil flere sistemandater i kretsene slå inn, det kan bli avgjørende.   

Sp: Sp har ikke helt klart å holde trykket oppe om sine gode sentrum-periferi-saker i valgkampen og viser en klart fallende tendens. Men er på et tosifret nivå og kan fortsatt klare denne "magiske" grensen hvilket vil være det det beste Sp-valget siden 1993. Fortsatt meget god lojalitet og strålende bytteforhold til Ap, men mister litt til Høyre og Frp. Fylkesmålingene peker også på et resultat rundt 10 prosent. Det vil gi 19-20 mandater. Historisk blir partiet undervurdert 0,5-1 prosentpoeng, noe som kan borge for et resultat på opp i mot 11 prosent. Et fall ned til 9 kan heller ikke utelukkes. Ergo ligger det an til noe i intervallet 9-11 prosent, noe som vil 17-21 mandater.

SV: Sterk valgkamp og er helt oppe og lukter på 6-tallet, i følge både nasjonale og lokale målinger. Har gode lojalitetstall til partiet å være, og drar også masse velgere fra Ap. SV har systamtisk blitt overvurdert på målingene ved de seneste valgene, med et sted mellom 0,5 og 1 prosentpoeng. Trekker vi fra et halvt poeng fra 6, så kommer vi ned midt på 5-tallet. Vi kan dog ikke utelukke at SV får et ytterligere løft mot slutten og kan havne opp i mot 7. Et resultat på mellom 5 og 7 prosent gir et sted mellom 9 og 12 mandater.   

KrF: Får ikke helt dreis på denne valgkampen. Partiets hovedproblem er av vedvarende karakter: Man er nærmest blottet for appell til andre enn egne velgere. Må bare satse på å mobilisere noen flere av disse i innspurten og holde sperregrensen fra livet. Dette ser ut til å gå, men avstanden ned er ikke all verdens. KrF måles ofte til "riktig" nivå, slik at sidelengs inn til et resulat rundt eller i underkant av 5 prosent, virker mest sannsynlig. Dette gir 8-9 mandater. 

MDG: Har levert en god valgkamp, godt hjulpet av økende oppmerksomhet rundt sin beste sak, miljø. Balanserer like over sperregrensen på nasjonale målinger, men er like under i følge fylkesmålingene. Trekker velgere fra Ap og har bra lojalitetstall til dem å være. Et nivå på høyt 3-tall på valgdagen vil mest sannsynlig gi dem to eller tre mandater. Bryter de sperregrensen, ligger det an til sju mandater. Har litt for kort valghistorikk til å kunne vurdere tendenser til over/undervurdering, men både i 2013 og 2015 ble partiet overvrudert med fra 0,5-1 prosentpoeng. Sett i det lyset, så er under sperregrensen vel så sannsynlig som over. Men dette er åpent helt inn.  

Venstre: Det har lysnet for partiet. Muligens har partiets borgerlige tydeliggjøring hjulpet på appellen blant lyseblå, urbane, borgerlige velgere. Både snittet av nasjonale målinger og fylkesmålingene peker nå i retning av at man såvidt klarer å karre seg over sperregrensen. Men marginene er såpass små, at dette langt i fra er trygt. En titt på valg- og målehistorikken gir også en viss grunn til bekymring, sett med Venstre øyne. For partiet har blitt overvurdert ved samtlige fire siste valg, dog kun med 0,2-0,3 prosentpoeng ved de to aller siste. Et resultat på et høyt 3-tall gir partiet antagelig 2, muligens tre mandater. Mens et nivå like over 4 prosent trolig vil gi 7 mandater.  

Rødt: God valgkamp. Det tidligere så revolusjonære partiet har blitt mer spiselig for venstreorienterte velgere, også godt inn i Aps rekker. Trender fortsatt godt opp og ligger an til et resultat midt på 3-tallet. Dermed er marginen opp til sperregrensen ikke støørre enn at dette slett ikke er umulig. Samtidig bør vi huske at Rødt gjerne overvurderes noe på målingene, ofte rundt 0,5 prosentpoeng, noe som kan tale for et resultat på ca 3 prosent. I så fall blir det mest trolig ett eller to mandater. Bikker man 4, så vil de kunne plukke 7 mandater.

Kort oppsummert så ligger fire partier an til å gå fram, sammenlignet med forrige valg: Sp, SV, MDG og Rødt. Mens både Ap, H, Frp, KrF og V ligger an til å gå tilbake. Alle ni partier ligger an til å komme inn på Stortinget. I så fall får vi Norgeshistoriens mest fragmenterte storting. Jeg ser ingen andre partier eller lister enn disse ni som har reelle muligheter for å komme inn.

De borgerlige haler kraftig innpå

Det strømmer på med nasjonale og lokale målinger for tiden. Jeg har derfor gått igjennom situasjonen i våre 19 valgkretser på nytt for å se om vurderingene fra fredag holder seg, eller om sannsynligheten endres. Minner om at jeg legger både et snitt av nasjonale og lokale målinger, samt valghistorikk til grunn for vurderingen. Liten s bak tallet markerer at partiet holder sistemandatet i kretsen, liten n markerer det partiet som ligger nærmest å ta sistemandatet:

Blokkmessig er det nå to viktige endringer i dette tallmaterialet siden forrige gang: Høyre er i ferd med å forsvare sitt mandat i Sogn og Fjordane og i så fall blokkere for at Sp tar to. I Hordaland har jeg nå Venstre inne med et direktemandat, på bekostning av det mandatet som MDG lå inne på der sist. Begge disse vestlandsfylkene ligger derfor nå an til status quo sammenlignet med 2013, i stedet for en rødgrønn sving på 2. I tillegg har jeg flyttet Frp inn på et direkte mandat i Finnmark, på bekostning av Høyre, men dette får ikke betydning for blokkstilingen.

Summerer jeg opp, så kommer jeg ut med 77-73 rødgrønt når det gjelder fordelingen av de 150 distriktsmandatene. Dette er en sving i rødgrønn retning på + 12 sammenlignet med 2013. De borgerlige vant 96-73 ved 2013-valget, så +12 er nøyaktig det de rødgrønne totalt sett trenger for å bikke flertallet. Sist lå de imidlertid inne med +14 på mine beregninger. Ergo har de borgerlige tatt inn 2 mandater, så trenden er positiv for deres vedkommende. Mulighetene for de borgerlige til å gå ytterlige fram i antall disktriksmandater ligger nå primært i Akershus, Hedmark, Vestfold, Rogaland, og Sør-Trøndelag. Mens de rødgrønnes angrepsmuligheter, i tillegg til Hordaland og Sogn og Fjordane, ligger særlig i Oppland, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag.

Hva er mest sannsynlig utfall av de 19 utjevningsmandatene? For å ta "sperregrensepartienes" sjanser til å komme over fire prosent, så holder jeg fortsatt SV og KrFs muligheter som gode. Faller de under, vil det være svært overraskende. For MDG og Venstres vedkommende er det fremdeles helt åpent. Begge balanserer på grensen på snittet av målingene, MDG ørlite foran Venstre. Vi skal dog huske at målingene har en tendens til å overvurdere begge disse partiene noe, særlig har det vært et mønster for MDG. Jeg har ca 50 prosent sjanse for begge til å komme over, slik at vi fortsatt må lage minst tre scenarier for utfallet av utjevningsmandatene:

1) MDG og Venstre over: MDG vil da ta 5 utjevningsmandater og Venstre 4. I tillegg har jeg Frp inne med 3, SV 3 og KrF 4. I så fall vinner de borgerlige 11-8 i utjevningsmandater og vi får 85-84 rødgrønt totalt.

2) MDG over og Venstre under gir fordelingen MDG 5, KrF 4, H 2, SV 3, Frp 4, Sp 1. Dermed 10-9 borgerlig i utjevning og totalt 86-83 rødgrønt.

3) MDG under og Venstre over gir fordelingen V 4 Frp 4, H 2, KrF 4, SV 4, Sp 1. Det blir 14-5 borgerlig i utjevning og 87-82 borgerlig totalt.


Vi er med andre ord nå i et område nå der borgerlig side nesten har like kort vei til flertallet som de rødgrønne. Jeg har kun en svak rødgrønn prosentovervekt på ca 55-45. Min tolkning av målingene er at tendensen går i borgerlig retning, men at de fortsatt trenger en videreføring av tendensen for å komme skikkelig forbi.

Vi skal dog huske at både Ap og Sp har tradisjon for å bli undervurdert av målingene før valg. Særlig gjelder det Ap. Er partiets nivå reelt sett ca to prosentpoeng over det målingene viser, slik det har vært tilfelle ved de seneste valgene, så kan dette bli to avgjørende prosentpoeng. En eventuell rødgrønn undervurdering, blir i noen grad redusert ved at SV og Rødt sin historikk går i motsatt retning; de overvurderes gjerne noe. Ved neste oppdatering kan jeg derfor komme til å operere med to tolkninger; en som tar utgangspunkt i rene tall og en der jeg justerer for tradisjonell over/under-vurdering.

Sluttmobiliseringen de siste dagene nå vil avgjøre valget. Det er mange velgere som fortsatt befinner seg på gjerdet. Hvem som best klarer å hente disse ned, blir utslagsgivende.                

Mandatstillingen

Vi er en drøy uke unna Stortingsvalget og tiden er inne for å gjøre noen nye og ferske vurderinger av mandatstillingen i valgretsene våre. Jeg legger til grunn et gjennomsnitt av de siste nasjonale målingene, de siste fylkesmålingene, samt valghistorikken og gjør vurderinger ut i fra dette.


I tabellen under er den mandatfordelingen som jeg anser som mest sannsynlig i dag i den enkelte krets tatt inn. Tallene i parantes markerer endringer målt mot utfallet i 2013. En liten s bak mandattallet antyder at partiet holder sistemandatet i kretsen, mens en liten n antyder hvilket parti som ligger nærmest til å plukke sistemandatet. Vurderingen gjelder kun fordelingen av de 150 distriksmandatene.

Ap ligger an til å tape mandat i Nordland, Telemark, Oppland, Oslo og Akershus. Mens de er inne med gevinst i Rogaland og Vestfold. Totalt sett betyr det 51 disktriktsmandater og et netto mandattap på 3. De holder sistemandatet i Hedmark, Vestfold, Rogaland og Sør-Trøndelag på mine tall. Sør-Trøndelag virker likevel rimelig safe, mens de i de øvrige tre kretsene ikke har betryggende marginer ned. Samtidig ligger de nært til å ta tilbake mandatet i Akershus og Oppland. Også i Østfold og Vest-Agder er det muligheter.

Høyre ser ut til å kunne tape mandat i Akershus (2), Østfold, Sogn og Fjordane og Troms. I så fall kommer Høyre inn på Stortinget med 42 distriktsmandater, og dermed et tap på 5 mandater sammenlignet med inneværende periode. Partiet ligger også utsatt til i Buskerud, Vest-Agder, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Mens Sogn og Fjordane og Akershus er de to kretsene hvor de ligger nærmest å kunne ta tilbake tapt mandatterreng. Også i Vestfold kan det være visse muligheter.

Frp ligger inne med tap både i Hedmark, Buskerud, Vestfold, Sør-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Mister partiet disse seks mandatene, så vil man komme inn med 23 distriktsmandater. Men partiet er ikke langt unna å forsvare Hedmark, Buskerud, Vestfold og Finnmark. Parallelt kjemper partiet en viktig kamp om å holde skansen i særlig Østfold, Akershus og Oppland. Frp er altså i match om sistemandatet en rekke steder, og utfallet kan få avgjørende betydning for totalstillingen.

Sp er fortsatt sterke og ser ut til å vinne mandater en rekke steder. Både Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland (+2), Troms og Finnmark er mandatgevinst innen rekkevidde. I så fall snakker vi 19 disktriktsmandater til Sp, en framgang på 11. De har ytterligere angrepsmuligheter i Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, men de må se litt opp i Sogn og Fjordane.

KrF trøbler med å forsvare sitt andremandat i Rogaland. Også Møre og Romsdal er i faresonenen, men dette ser noe lysere ut. Det ser nå ut som KrF kan komme inn med i alt fire distriktsmandater, i så fall minus 1 sammenlignet med 2013-valget. Jeg ser ingen kretser der KrF er i posisjon til å plukke flere distriktsmandater enn sist.

SV fikk kun direkte mandat i Oslo og Hordaland forrige gang. Det ser lysere ut nå, og de ligger i tillegg inne i Akershus og Sør-Trøndelag. Dessuten er de i posisjon til å kunne ta ett nytt direkte
mandat i Oslo. Det mest trolig er at de får fem direkte mandater, en framgang på tre. Hverken Oslo eller Akershus er imidlertid særlig sikre stikk. Partiet lukter også på noe i Nordland og Troms, men trolig blir det for langt opp til direkte mandat her.

Venstre trøbler med å holde sitt andremandat i Oslo, mest trolig ryker det. Også mandatet i Hordaland er i faresonen, men kan fortsatt reddes, jeg har dem i tett kamp mot MDG der. Akershus har også vært litt utrygt, men ser lysere ut nå. Venstre ligger dermed an til to eller tre mandat, det er tilbake ett eller to. Jeg ser ikke hvor Venstre kan plukke noe nytt mandat.

MDG kom inn for første gang med en representant fra Oslo i 2013. Partiet ligger nå an til å kunne øke beholdningen med representanter også fra Akershus og Hordaland. I tillegg er de i nærheten av et mandat nr 2 fra Oslo. I øyeblikket holder jeg tre distriktsmandater som mest sannsynlig, ergo pluss to sammenlignet med inneværende periode. Faller de tilbake, så ryker imidlertid fort muligheten i Akershus og Hordaland, så partiet må holde koken hele veien inn for at det skal gå.

Rødt ser ut til å bli representert for aller først gang på Tinget med en representant fra Oslo (forløperen RV ble representert i 1993). Det er ikke utenkelig at de kan være i nærheten av et mandat nr 2 i Oslo, og Akershus er også en viss sjanse. Men det mest trolige er ett mandat.

Summerer vi dette, så får vi Ap 51 + Sp 19 + SV 5 + MDG 3 + R 1 = 79 rødgrønne mandater, mot H 42 + Frp 23 + KrF 4 + V 2= 71 borgerlige mandater. Det betyr enn rødgrønn "sving" på + 14 mandater.

88-81 rødgrønt
Holder 79-71 ledelse for de rødgrønne før fordelingen av de 19 utjevningsmandatene? Svaret er ja, så lenge Venstre er under sperregrensen. I øyeblikket er MDG like over og Venstre like under sperregrensen på 4 prosent på snittet av nasjonale målinger. Hvis det står seg på valgdagen, så blir fordelingen av utjevningsmandatene blokkmessig omtrent lik. Jeg får da 10 borgerlige utjevningsmandater og 9 rødgrønne og i så fall 88-81 rødgrønt totalt sett.

Også med et scnario der både MDG og Venstre er over sperregrensen, ser det ut til å gå rødgrønn vei, selv om det da vil bli noe jevnere. Jeg får da 12-7 i favør borgerlige utjevningsmandter og dermed 86-83 rødgrønt totalt. Ved begge tilfeller er imidlertid MDG på vippen mellom blokkene.

85-84 borgerlig med V over og MDG under
Hvis derimot Venstre karrer seg over, og MDG faller tilbake og ikke klarer sperren, så ligger det an til et drama av de helt sjeldne. Jeg kommer akkurat nå da ut med 85-84 borgerlig, men med hårfine marginer.

Kort oppsummert har de rødgrønne, slik jeg vurderer det, fortsatt et visst grep om dette. Stillingen er jevnere nå enn den var for noen uker siden, men de borgerlige er avhengig av ytterligere mobilisering for å komme skikkelig opp på siden og forbi.

MDG på vippen?
MDGs muligheter for å komme i en vippeposisjon er styrket, og jeg vurderer det som svært sannsynlig at de havner der hvis de bryter sperren, for da vil de få en stortingsgruppe på ca 7 representanter. Også med bare 3 distriktsmandater er vipp fullt mulig, men da er også andre scenarier realistiske.


Epilog:
Noen flere nasjonale målinger har nå begynt å vise borgerlige flertall. Men disse spriker. Nasjonale målinger er ofte ferskere enn lokale og fanger derfor kanskje de aller siste velgerbevegelsene best. Samtidig er nedbryting av nasjonale tall på fylker en mulig feilkilde fordi man da står i fare for ikke å få med seg lokale vinder og utslag. Et eksempel på dette er Sps frammarsj i Innlandet og Nord-Norge der lokale målinger viser sterkere Sp-vekst og flere mandater enn de nedbrutte nasjonale målingene tyder på.

Fasiten på hva som er riktig tolkning får vi først på valgdagen, men inntil videre velger jeg å se fylkesmålingene og de nasjonale målingene i sammenheng og tillegge begge omtrent lik verdi i vurderingsgrunnlaget.

En problematisk side ved fylkesmålingene er at en del fylker er dominert av Infact-målinger og disse avviker en del fra andre målinger pga. at Infact, som eneste byrå, vekter råtallene opp mot det gode rødgrønne lokalvalget i 2015, i stedet for det gode borgerlige Stortingsvalget i 2013. Leser man bare Infact, så peker alt i retning av en soleklar rødgrønn seier. Vi kan ikke utelukke at Infact kan være inne på noe, men de kan også være på bærtur. Jeg har valgt å tillegge Infact en viss vekt, ikke minst fordi de kan gi verdifull informasjon særlig i fylker som måles lite, men denne infoen bør etter mitt syn klart korrigeres og vurderes opp mot infoen fra andre byråer.