Valget i Trondheim 2015: Rita Ottervik. Igjen.

Trondheim har utviklet seg til å bli en rødgrønn bastion. Mye tyder på at byen vil være det i fire nye år.

I 2003 overtok Rita Ottervik (Ap) ordførervervet etter Anne Kathrine Slungård (H). Og der har hun blitt sittende siden, nå som den lengstsittende Trondheims-ordføreren i historien.

Etter Høyre-dominansen i Trondheim på 90-tallet, har Ap slått kraftig tilbake og vært byens dominerende parti i over et tiår. Godt hjulpet av en utmerket evne til å bygge brede allianser både til venstresiden i form av Fagbevegelsen og SV, til sentrum i form av Sp og KrF, og til fremadstormende MDG, synes maktposisjonen i øyeblikket urokkelig.

Ap fikk hele 45 % oppslutning på den siste lokale målingen i byen. Føyes samarbeidspartiene SV, Sp, KrF og MDG, samt plusser vi på med Rødt, så har den rødgrønne blokken pr nå over 60 %. Hvis dette ble valgresultatet, så ville mandatfordelingen blitt 41-26 i rødgrønn favør.

Kan det bli jevnt?
Er det noe som skulle tilsi at valget neste år blir jevnt? La meg gi den borgerlige siden noen halmstrå: Valget 2011 viste en viss lokal styringsslitasjeeffekt; Ap gikk fram to prosentpoeng nasjonalt, men tilbake over fire prosentpoeng lokalt.

Det kan tenkes at dette er et forvarsel av noe som vil forsterkes neste år når oppmerksomheten vil dreies mer mot det lokale. Siden vi har et blått styre nasjonalt og et rødgrønt lokalt, vil et spenningsmoment være om det er den nasjonale eller den lokale effekten som virker sterkest. Hva slags velgerstanding både Ottervik-styret og Solberg-styret har på valgdagen 14. september, vil uansett påvirke valgutfallet. En nødvendig forutsetning for et jevnere valg er således at Solberg-regjeringen må være mer populær enn i dag, parallelt med økende misnøye med Ottervik-styret.

Trondheim har flere ansatte i offentlig sektor enn andre storbyer som Oslo, Bergen og Stavanger. Det er en velgerfordel for venstresiden. Inntektnivået er også noe lavere i Trondheim, noe som normalt gagner Ap. Men sett bort i fra dette, så er det ingen spesielle velgerstrukturelle forhold som tilsi så stor Ap-dominans som det har vært her de seneste årene. Ap gjør det ofte ikke veldig bra i storbyene, mange urbane velgere har tradisjonelt derimot vært en fordel for Høyre. Trondheims høye utdanningsnivå er noe som normalt sett også bør gagne Høyre (og Venstre, SV og MDG) mer enn Ap. Nå betyr ikke sosial bakgrunn så mye for stemmegivningen som det gjorde før, men fortsatt spiller dette en viss rolle.

Bred allianse består


Kan noen av samarbeidspartiene tenkes å bytte side etter valget neste år? I øyeblikket ser også det ut som en nødvendig forutsetning for at valget i Trondheim skal bli jevnt, sett i et blokkperspektiv. Jeg tok derfor kontakt med KrFs gruppeleder, Geirmund Lykke, på Twitter, for å forsøke finne svar.

Dialogen vår ser du til venstre. Han velger å holde "kortene" tett, men min tolkning er at han er relativt komfortabel med situasjonen slik den er og at det neppe blir noe sidebytte for KrFs vedkommende. Her skiller KrF seg fra sine bysøstre i Bergen og Oslo som er langt mer borgerlig orienterte.

Sp og MDG er andre partier som, i en gitt situasjon, kan tenkes å samarbeide andre veien. Særlig synes jeg MDGs veivalg er interessant, partiet er på frammarsj, ikke minst i storbyene, og kan komme til å gjøre et meget godt valg neste år. Foreløpig tror imidlertid jeg det skal mye til for at disse skifter side, begge er maktsøkende og makten får de i dag i samarbeid med Ap, ikke med Høyre.

Min samarbeidskonklusjon i Trondheim er således at Ottervik ser ut til å beholde sin brede allianse også etter valget, noe som gjør den borgerlige oppgaven ekstra tung fordi troverdigheten i et alternativ bestående av et mellomstort Høyre, et kraftig redusert Frp, og småpartier som Venstre og Pensjonistpartiet, blir ikke all verden. Festner dette bildet seg, så kan det demobilisere borgerlige velgere. I tillegg er det slik at Venstre også antyder atsamarbeid med Ap er ønskelig. Frp på sin side ønsker ikke å lage alternative budsjett sammen med Høyre, slik Høyre gjerne vil - for å vise samarbeidsvilje.

Valgkampens hovedelementer
Valgkampen nasjonalt er jeg rimelig sikker på vil handle om tre hovedelement: For/mot regjeringen, velferd (skole, eldre, helse) og økonomi. Jeg tror også at miljø vil være mer fremtredende neste år enn hva det har vært tidligere. I tillegg kan en x-faktor dukke opp. Ap har en høy stjerne hos velgerne både på velferd og økonomi, mens de sliter på miljø. Også Høyre scorer godt på økonomi og skole, men har slitt med standingen sin på helse, eldre og miljø. Fortsatt er ikke Høyre noe miljøparti, men man har de senere årene lyktes med å øke velgertilliten på helse og eldre.

Valgkampen lokalt vil dreie seg om mange av de samme elementene, men her vil jo mye av striden handle om for/mot Ottervik-styret, personifisert i form av duellen mellom frontkandidatene Rita Ottervik (Ap) og Yngve Brox (H). En mulighet for de mindre partiene kan her ligge i at dette duellelementet kjøres fram mye så tidlig at både folk og journalister går litt lei og vil søke etter annet å fokusere på. I tillegg vil det være lokale saker som kan sette sitt preg, Trondheim tar jo, i motsetning til andre storbyer, eiendomsskatt av sine innbyggere.

Fragmentering
Moderne valgkamp er ikke bare en kamp, men mange. Den foregår på to nivåer: nasjonalt og lokalt. Og den foregår i en rekke kanaler: TV, radio, nettavis, papiravis, ansikt-til-ansikt på stands og gjennom dørbank, brosjyrer i posten og i sosiale medier. Økende kanalfragmentering har også gitt økende valgkampfragmentering. Det blir viktigere å beherske flere flater og ulike typer av kommunikasjon med velgersegment for å vinne fram. Dette gjør det mer krevende, men også mer givende å drive valgkamp fordi flere gis en mulighet til å bidra med noe.

Ap har fortsatt Norges beste valgkampapparat. Partiet har mest ressurser og flest folk - også hjulpet fram av samarbeidet med LO. Ap er også "trygghetspartiet". Kombinasjonen av glitrende apparat, trygghet og høy velferdsstjerne er hovednøkkelen for å forstå hvorfor partiet så lenge har vært vårt største. Skal de politiske motstanderne i Trondheim ha en viss sjanse, så er man nok også avhengige av at Ap viser fram sine verste sider. Sider som omhandler maktarroganse, at man gjerne blir kjedelige og grå og at partiet havner i forsvarsposisjon for de styringssystemene partiet så åpenbart har vært ansvarlige for å utvikle.

Summa summarum: Veldig mange faktorer må samvirke i borgerlig favør skal valget 2015 i Trondheim bli jevnt. Det er ikke umulig, men alle piler peker pr i dag på fire nye år med Rita Ottervik.
     

Slik vinnes valget i Trondheim

I dag gir jeg oppskriften på hvordan valget i Trondheim skal vinnes. Eh..vel..det var å ta i. Men kanskje likevel interessant lesning for de av dere med interesse for valg og politikk generelt, og Trondheim spesielt.

Jeg vet det er noen her!

Kan Trondheim bli blå?

Jeg har denne kronikken på trykk i Adresseavisen i dag:


Kan Trondheim bli blå?

De rødgrønne tok en knusende seier i Trondheim i 2007. Valget i 2011 blir nok jevnere.

Martin Kolberg (Ap) har igangsatt et prosjekt kalt ”Blå byer blir røde”. Poenget er å farge blå byer som Oslo, Bergen og Stavanger politisk røde. Men Trondheim er rød allerede. For det er jammen noen år siden "burgerordføreren" Marvin Wiseth og hans etterfølger Anne Kathrine Slungård fra Høyre styrte. Venstresidens oppsving her de senere årene har vært oppsiktsvekkende, og er egnet for opptil flere valgstudier. Den svenske skribenten Aron Etzler ga for et par år siden ut en meget interessant bok med tittelen ”Trondheimsmodellen”. Her ble venstreframgangen satt i sammenheng med et gryende radikaliseringspress nedenfra. Et press som ble aggregert og utløst gjennom et finstemt samspill mellom LO og Ap lokalt. Og med politikere som hadde mot til å iverksette en reelt venstreorientert og ideologisk basert politikk da de kom til makten.

Analysen er dog noe enkel. For politisk framgang handler som regel alltid også om manglende kraft hos motstanderne. "Man er aldri bedre enn motstanderne tillater" er et ordtak med et klart innslag av substans. Min vurdering er at Ap i de senere årene har fått overraskende lett spill i Trondheim fordi Høyre har vært svake - både politisk og personmessig. Hullet etter Wiseth og Slungård har slett ikke blitt tettet.

I det siste har det imidlertid vært klare tegn til at det rødgrønne ”utstillingsvinduet” Trondheim slår sprekker - for ikke å si er blitt knust. Budsjettunderskuddet for 2008 ble på mellom 200 og 450 millioner kroner - alt ettersom man regner. Tunge satsinger på skole og barnehage, kombinert med økte lønnsutgifter og finanskrise, har ført til at det måtte strammes til i budsjettet for 2010. Flere kutt i tilbudene kan neppe unngås inn mot 2011. Det rødgrønne styret må stå til ansvar for sin tidligere ekspansive politikk med sterke utgiftsøkninger med beskjeden inndekning.

Det er to effekter som kan komme til å legge seg oppå hverandre og gi en blå bølge ved neste lokalvalg. For det første er det alltid en del velgere som bruker lokalvalget til å protestere mot regjeringen. Ved det kommende kommunevalget kan protestene bli ekstra sterke hvis de bebudede innstramningene i statsbudsjettet for 2011 blir realisert. Selv om Sigbjørn Johnsen er hanket inn som finansminister for å gi kuttene et jovialt ansikt. I tillegg er det en del velgere som også protesterer mot det sittende lokale styret via stemmeseddelen. Hvis Ottervik og co ikke klarer å få bukt med de dype økonomiske problemene, så gis både Høyre og Frp en gyllen mulighet til å kapre en haug med protestvelgere.

Det alternative scenarioet er at innstramningene, både nasjonalt og lokalt, blir relativt små og at tendensen fra valgene i 2007 og 2009 holder seg. D.v.s. at mange velgere snarere belønner de styrende enn straffer dem. Slår det til, så blir det garantert fire nye rødgrønne år i Norges gamle hovedstad. Og selv om scenario 1 går inn, så er det et spørsmål om velgerflukten og protestene blir sterke nok til at de blå på nytt kan ta over Trondheim. For de rødgrønne tok en solid seier i 2007 og befestet sin posisjon ved stortingsvalget i fjor høst.

Slår man sammen stemmene til partier som ble representert i Trondheims kommunestyre som kan defineres som rødgrønne (Ap, SV, RV, Sp, MDG), så kommer man ut med en stemmeandel på over 60 prosent! Mens den borgerlige blokken havnet under 40 prosent. Dette betyr at netto så må om lag ti prosentpoeng av stemmene flyttes fra rød til blå blokk for at valget i 2011 skal bli spennende. Det er mye. Men likevel "bare" ca 8 000 velgere - hvis vi forutsetter at om lag 80 000 av Trondheims velgere vil avgi stemme.

Nøkkelen ligger i Aps oppslutning. Klarer partiet å holde seg over 40 prosent, så er løpet helt sikkert kjørt for de blå. Hvor mye under 40 må Ap for at det skal bli spenning? De andre rødgrønne partiene fikk 16 prosent til sammen i 2007. Det er vanskelig å se at disse skal gjøre det noe særlig bedre enn sist. Muligens kan Rødt og kanskje De Grønne ha et visst vekstpotensial, men det vil i så fall antagelig gå mye på SVs bekostning. Sp får trolig nok med å forvare sine 2,7. I sum er nok sjansen større for at disse samlet vil falle noe. Hvis vi forutsetter at de andre rødgrønne vil oppnå i sjiktet 14-16 prosent, så må Ap ha 34-36 prosent for at det skal bli jevnt mellom blokkene. Ergo må partiet tape 8-10 prosentpoeng sammenlignet med 2007.

Er det noe spesielt ved de sosiale bakgrunnsvariablene i Trondheim? Byen har en klart høyere andel sysselsatte i offentlig sektor enn f.eks. Oslo, Bergen og Stavanger. Inntektsnivået ligger lavere i Trondheim. Dette trekker i rød retning. Dessuten er den geografiske dimensjonen pro de rødgrønne og Ap. Ellers er det ikke noen spesielle forutsetninger som skulle forklare hvorfor Høyre er så svake og Ap så sterkt her. Høyre burde normalt trekke fordeler av at det er en stor by med mange høyt utdannede, men klarer det for tiden altså ikke.

Kom det noen signaler om mulige trendendringer i Trondheim ved stortingsvalget i høst? I grunn ikke. Ap gjorde nok et sterkt valg her og fikk hele 41,5 prosent, og det var ingen negativ Trondheims-effekt å spore. Nå bør en dog huske at Ap normalt og generelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn stortingsvalg. Det samme gjelder Frp, SV og KrF. Mens H, Sp og Rødt som regel gjør det relativt best ved lokalvalg. Dessuten stemmer velgere i heller liten grad på basis av lokale styringsforhold ved stortingsvalg. Vi må derfor ta høyde for at en mulig negativ ”vindusknusingeffekt” ikke er kommet til syne ennå.

Ap har falt mye de siste ukene, bl.a. som en konsekvens av biodieselavgift, sykelønnsdebatt og negative biografier. Når jeg bruker et snitt av de siste nasjonale målingene og regner om tallene til Trondheim på basis av valgstatistikk fra 2007 og 2009, kommer jeg ut med en prognose som tilsier at den borgerlige siden har om lag halvert det rødgrønne forspranget i byen. Det viser at de rødgrønne er klare favoritter til ny valgseier i 2011, men at valget kan bli langt jevnere enn hva det var i 2007.