Jeg gir Frp en liten, spissformulert dose pepper i Nettavisen i dag. Valgforsker Anders Todal Jenssen drar kritikken hakket lenger. Dette har fått Frps generalsekretær Geir Mo til å steile .
Går vi for langt i kritikken av Frp? Eller er vi inne på noe her?
fredag 27. november 2009
torsdag 26. november 2009
Ap i fritt fall?
VG/Infact presenterer en meningsmåling i dag som indikerer at Ap faller dramatisk. Nå er jeg ikke så veldig glad i kommentere enkeltmålinger - jeg holder meg normalt til gjennomsnittet. Men det er en del som tyder på at Infact, som første byrå denne måneden, har fanget opp en opinonsbevegelse i sterk negativ Ap-retning. Selv om fallet på sju prosentpoeng nok er noe mer dramatisk enn det er dekning for all den tid Ap sannsynligvis lå litt for høyt på den forrige Infact-målingen. Og muligens ligger Ap litt for lavt her, all den tid tallene på over sju for både Sp og KrF er urealistisk høye.
Biografier, biodiesel og sykefravær. Det er ikke så vanskelig å peke på mulige årsaker til at Ap faller nå (men vi må vente på noen flere målinger for å si noe om hvor dypt Ap-fallet egentlig er). Det overrasker meg dog at Ap og Stoltenberg setter så mye kraft inn på å repetere sine sykefraværfadeser fra 2001 og 2006, parallelt med at han/partiet gjør det han/det kan for å sementere inntrykket av Ap som en miljøversting ved å avgiftsbelegge miljøvennlig drivstoff. I sum virker de to sakene fort som velgerdynamitt - i negativ Ap-forstand. Er det beskyldningene fra både Valla, Haga og Bekkemellem om en beslutningsvegrende, konfliktsky og lite handlekraftig statsminister som har fått Stoltenberg til å kline til akkurat nå?
Det heter seg at man bør velge sine kamper her i livet. Stoltenberg har her valgt helt feil kamper å utkjempe.
Biografier, biodiesel og sykefravær. Det er ikke så vanskelig å peke på mulige årsaker til at Ap faller nå (men vi må vente på noen flere målinger for å si noe om hvor dypt Ap-fallet egentlig er). Det overrasker meg dog at Ap og Stoltenberg setter så mye kraft inn på å repetere sine sykefraværfadeser fra 2001 og 2006, parallelt med at han/partiet gjør det han/det kan for å sementere inntrykket av Ap som en miljøversting ved å avgiftsbelegge miljøvennlig drivstoff. I sum virker de to sakene fort som velgerdynamitt - i negativ Ap-forstand. Er det beskyldningene fra både Valla, Haga og Bekkemellem om en beslutningsvegrende, konfliktsky og lite handlekraftig statsminister som har fått Stoltenberg til å kline til akkurat nå?
Det heter seg at man bør velge sine kamper her i livet. Stoltenberg har her valgt helt feil kamper å utkjempe.
Syse-seminaret
Jeg deltok på Syse-seminaret i går og har summert opp noen tanker på nettstedet Minerva.
mandag 23. november 2009
Verdibasert ledelse er framtiden
I forrige utgave av Laurbærbladet (et Statoilblad jeg skriver for) satte vi fokuset på verdier. Ikke de økonomiske verdiene, men de andre. For det er faktisk noen slike som også ligger til grunn for Statoil. I den forbindelse intervjuet jeg en forfatter og rådgiver. Han hadde såpass mye bra å melde at jeg fikk lyst til å dele intervjuet med alle mine blogglesere.
- Verdibasert ledelse er framtiden
- Verdibasert lærende ledelse er hovednøkkelen for å skape en god bedrift. Det er kraftig undervurdert i dagens samfunn, hevder forfatter Hans-Olav Håkonsen.
Håkonsen har bred erfaring som montør, ingeniør, leder, terapeut, rådgiver og trener. Han er brennende opptatt av verdibasert lærende organisasjoner og livslang læring. Sammen med kollega Stein Tore Nybrodahl har han bl.a skrevet boken ”Verdibasert lærende ledelse”.
- Denne hovedinteressen har vokst fram i meg ved å studere de lederne som har skapt bedrifter og miljøer som har gjort det godt over lang tid. Disse bedriftene har klart å skape en kultur som lærer, avlærer og relærer på en verdibasert måte, hevder han.
Dette er verdibasert ledelse
Kan du kort forklare hva verdibasert ledelse går ut på?
- Det bygger på kunnskap om at de beste bedriftene i verden har ledere med helt spesielle indre egenskaper. Lederne har stor ydmykhet overfor menneskene de er satt til å lede. De har en vilje som er preget av målbevissthet og utholdenhet. De er rettskafne, oppmuntrende, rettferdige og har evnen til å skape enhet.
Kan du konkretisere disse egenskapene ytterligere?
- Verdibaserte lærende ledere er synlige og har tydelige krav og forventninger til seg selv og sine medarbeidere. De er dyktige til å sette rett person på rett plass, og de oppmuntrer ved å gripe sine medarbeidere i å gjøre noe riktig. De skaper et miljø rundt seg hvor det er godt å være fordi man blir involvert gjennom rådslagning i beslutninger. Dette gir en arbeidsplass som blir som et universitet for utvikling av organisasjon og mennesker.
- Medarbeidere må føle seg sett
Hvorfor mener du at denne type ledelse er framtiden?
- Mennesker lærer hovedsakelig gjennom modellering av adferd. Hvis ledere i en bedrift er dårlige rollemodeller gjennom grådig adferd med skyhøye lønninger og bonusordninger, så mister de medarbeiderens lojalitet, tillit og innsatsvilje. I dag er det tydelig for alle at konsekvensene av en slik grådig ledelseskultur blir børsras, konkurser og mistillit.
Hva kreves for å skape en god enhet på arbeidsplassen?
- En god enhet forutsetter rettferdighet. Rettferdighet forutsetter likeverd. Og likeverd forutsetter at medarbeiderne føler seg sett, hørt, forstått og akseptert. Enhet skapes best ved involvering, og beslutningene må tåle dagens lys i alle media, påpeker han.
Ledere som rollemodeller
Hvordan kan ledere være gode rollemodeller?
- Gode ledere krever minst det samme av seg selv som sine medarbeidere. Det skaper lojalitet, tillit og innsatsvilje. De lederne som er gode rollemodeller, skaper en enhet rundt seg som fører til at det blir et skapende og dynamisk miljø med rettferdig fordeling mellom eiere, ledere og medskapere. I slike bedrifter pløyes en del av overskuddet tilbake i bedriften til innovasjon og kontinuerlige forbedringer til beste for bedriftens konkurransekraft.
Er dette undervurdert i dag?
- Ja, verdibasert lærende ledelse er kraftig undervurdert fordi det er hovednøkkelen til en god bedrift på kort og lang sikt, med god økonomi. Ordet økonomi betyr egentlig å stelle sitt hus på en slik måte at en kan overleve på lang sikt. Mange av dagens økonomer, ledere og eiere har imidlertid glemt denne definisjonen av økonomi og tenker kun på kortsiktige resultater og egne økonomiske fordeler og utfører med sitt fokus mer lidelse enn ledelse.
Viktigheten av verdier
Hvorfor er verdier viktige?
- De fellesmenneskelige indre verdiene er det eneste som mennesker har felles over tid. Slike indre verdier som f. eks. ærlighet, rettskaffenhet, omsorg, rettferdighet, aksept, mot, likeverd, kjærlighet, håp og enhet handler om måten vi er på mot hverandre og måten vi behandler hverandre på gjennom samhandling.
StatoilHydro bygger på de fire verdiene Tett på, Omtenksom, Modig og Åpen. Hva synes du om disse verdiene - ved et første øyekast?
- Omtenksom, modig og åpen er gode fellesmenneskelige verdier som du kan finne i alle kulturer. Modig handler om å forvandle frykt til besluttsomhet og ha styrke til å gjennomføre beslutningen. Åpenhet dreier seg om å være ærlig, tydelig og oppriktig uten noen skjult agenda. Å være omtenksom handler om vennlighet, ledsaget av empati.
- Bytt ut Tett på!
Hva med Tett på?
- Tett på er ingen verdi, det er en norm som burde vært forankret i en verdi som f. eks. nærvær, oppmerksomhet eller fokus. Den bør derfor, etter mitt syn, byttes ut med en av de fellesmenneskelige verdiene.
Hva skal til for at ledere og arbeidstakere skal ha et aktivt forhold til disse verdiene?
- Verdier må forankres i konkrete normer og standarder for at de skal bli levende i alle avdelinger og team. Deretter må de resultatrapporteres på samme måte som mål og aktiviteter.
Hvordan da?
- Å bli en verdibasert lærende organisasjon, innebærer resultatrapportering både på gjøre-siden gjennom mål og aktiviteter, og på være-siden gjennom verdier, normer og standarder. Bedriftens mål må brytes ned på en slik måte at hver enkelt har minst tre mål:
1. Mål for det man skal produsere.
2. Mål for det teamet skal oppnå (fellesmål).
3. Kompetansehevingsmål (kunnskap, holdninger eller ferdigheter) som man skal tilegne seg.
- Fokuser på fellesmenneskelige verdier!
Hva kan være problemet i bedrifter som ikke tar sine verdier på alvor?
- Mange bedrifter er svært målbevisste, men menneskene som arbeider der er kun et middel til å nå eiernes og toppledernes mål. Da blir det en bruk og kast- mentalitet av bedriftens viktigste resurs: menneskene som arbeider i bedriften. Bedrifter og ledere som unnlater å fokusere på de fellesmenneskelige verdiene, utvikler lett en kynisk og kald bedriftskultur hvor sykefraværet og de interne ulykkene øker.
Hvordan kan den type kynisme unngås?
- De fellesmenneskelige verdiene er viktige for å skape en bedriftskultur der menneskene som arbeider der er et mål i seg selv. I verdibaserte lærende organisasjoner legges det like stor vekt på måling av medarbeiderdrivkraft som kundetilfredshet og økonomiske resultater. Disse bedriftene har de beste forutsetningene for å overleve på lang sikt, avslutter Håkonsen som mener at dette diktet av Akio Moroto, grunnleggeren av Sony, oppsummerer hans budskap:
Når smartness blir viktigere enn skapende fantasi og produktutvikling,
når fortjeneste blir viktigere enn mennesker,
når kvartalets profitt blir bedriftens overordnede mål,
da er man på vei mot undergangen.
Da skapes ikke noe nytt,
da har man ingen menneskelige mål for sin virksomhet,
og da forsvinner næringslivets viktigste kapital som
er de ansattes lojalitet.
- Verdibasert ledelse er framtiden
- Verdibasert lærende ledelse er hovednøkkelen for å skape en god bedrift. Det er kraftig undervurdert i dagens samfunn, hevder forfatter Hans-Olav Håkonsen.
Håkonsen har bred erfaring som montør, ingeniør, leder, terapeut, rådgiver og trener. Han er brennende opptatt av verdibasert lærende organisasjoner og livslang læring. Sammen med kollega Stein Tore Nybrodahl har han bl.a skrevet boken ”Verdibasert lærende ledelse”.
- Denne hovedinteressen har vokst fram i meg ved å studere de lederne som har skapt bedrifter og miljøer som har gjort det godt over lang tid. Disse bedriftene har klart å skape en kultur som lærer, avlærer og relærer på en verdibasert måte, hevder han.
Dette er verdibasert ledelse
Kan du kort forklare hva verdibasert ledelse går ut på?
- Det bygger på kunnskap om at de beste bedriftene i verden har ledere med helt spesielle indre egenskaper. Lederne har stor ydmykhet overfor menneskene de er satt til å lede. De har en vilje som er preget av målbevissthet og utholdenhet. De er rettskafne, oppmuntrende, rettferdige og har evnen til å skape enhet.
Kan du konkretisere disse egenskapene ytterligere?
- Verdibaserte lærende ledere er synlige og har tydelige krav og forventninger til seg selv og sine medarbeidere. De er dyktige til å sette rett person på rett plass, og de oppmuntrer ved å gripe sine medarbeidere i å gjøre noe riktig. De skaper et miljø rundt seg hvor det er godt å være fordi man blir involvert gjennom rådslagning i beslutninger. Dette gir en arbeidsplass som blir som et universitet for utvikling av organisasjon og mennesker.
- Medarbeidere må føle seg sett
Hvorfor mener du at denne type ledelse er framtiden?
- Mennesker lærer hovedsakelig gjennom modellering av adferd. Hvis ledere i en bedrift er dårlige rollemodeller gjennom grådig adferd med skyhøye lønninger og bonusordninger, så mister de medarbeiderens lojalitet, tillit og innsatsvilje. I dag er det tydelig for alle at konsekvensene av en slik grådig ledelseskultur blir børsras, konkurser og mistillit.
Hva kreves for å skape en god enhet på arbeidsplassen?
- En god enhet forutsetter rettferdighet. Rettferdighet forutsetter likeverd. Og likeverd forutsetter at medarbeiderne føler seg sett, hørt, forstått og akseptert. Enhet skapes best ved involvering, og beslutningene må tåle dagens lys i alle media, påpeker han.
Ledere som rollemodeller
Hvordan kan ledere være gode rollemodeller?
- Gode ledere krever minst det samme av seg selv som sine medarbeidere. Det skaper lojalitet, tillit og innsatsvilje. De lederne som er gode rollemodeller, skaper en enhet rundt seg som fører til at det blir et skapende og dynamisk miljø med rettferdig fordeling mellom eiere, ledere og medskapere. I slike bedrifter pløyes en del av overskuddet tilbake i bedriften til innovasjon og kontinuerlige forbedringer til beste for bedriftens konkurransekraft.
Er dette undervurdert i dag?
- Ja, verdibasert lærende ledelse er kraftig undervurdert fordi det er hovednøkkelen til en god bedrift på kort og lang sikt, med god økonomi. Ordet økonomi betyr egentlig å stelle sitt hus på en slik måte at en kan overleve på lang sikt. Mange av dagens økonomer, ledere og eiere har imidlertid glemt denne definisjonen av økonomi og tenker kun på kortsiktige resultater og egne økonomiske fordeler og utfører med sitt fokus mer lidelse enn ledelse.
Viktigheten av verdier
Hvorfor er verdier viktige?
- De fellesmenneskelige indre verdiene er det eneste som mennesker har felles over tid. Slike indre verdier som f. eks. ærlighet, rettskaffenhet, omsorg, rettferdighet, aksept, mot, likeverd, kjærlighet, håp og enhet handler om måten vi er på mot hverandre og måten vi behandler hverandre på gjennom samhandling.
StatoilHydro bygger på de fire verdiene Tett på, Omtenksom, Modig og Åpen. Hva synes du om disse verdiene - ved et første øyekast?
- Omtenksom, modig og åpen er gode fellesmenneskelige verdier som du kan finne i alle kulturer. Modig handler om å forvandle frykt til besluttsomhet og ha styrke til å gjennomføre beslutningen. Åpenhet dreier seg om å være ærlig, tydelig og oppriktig uten noen skjult agenda. Å være omtenksom handler om vennlighet, ledsaget av empati.
- Bytt ut Tett på!
Hva med Tett på?
- Tett på er ingen verdi, det er en norm som burde vært forankret i en verdi som f. eks. nærvær, oppmerksomhet eller fokus. Den bør derfor, etter mitt syn, byttes ut med en av de fellesmenneskelige verdiene.
Hva skal til for at ledere og arbeidstakere skal ha et aktivt forhold til disse verdiene?
- Verdier må forankres i konkrete normer og standarder for at de skal bli levende i alle avdelinger og team. Deretter må de resultatrapporteres på samme måte som mål og aktiviteter.
Hvordan da?
- Å bli en verdibasert lærende organisasjon, innebærer resultatrapportering både på gjøre-siden gjennom mål og aktiviteter, og på være-siden gjennom verdier, normer og standarder. Bedriftens mål må brytes ned på en slik måte at hver enkelt har minst tre mål:
1. Mål for det man skal produsere.
2. Mål for det teamet skal oppnå (fellesmål).
3. Kompetansehevingsmål (kunnskap, holdninger eller ferdigheter) som man skal tilegne seg.
- Fokuser på fellesmenneskelige verdier!
Hva kan være problemet i bedrifter som ikke tar sine verdier på alvor?
- Mange bedrifter er svært målbevisste, men menneskene som arbeider der er kun et middel til å nå eiernes og toppledernes mål. Da blir det en bruk og kast- mentalitet av bedriftens viktigste resurs: menneskene som arbeider i bedriften. Bedrifter og ledere som unnlater å fokusere på de fellesmenneskelige verdiene, utvikler lett en kynisk og kald bedriftskultur hvor sykefraværet og de interne ulykkene øker.
Hvordan kan den type kynisme unngås?
- De fellesmenneskelige verdiene er viktige for å skape en bedriftskultur der menneskene som arbeider der er et mål i seg selv. I verdibaserte lærende organisasjoner legges det like stor vekt på måling av medarbeiderdrivkraft som kundetilfredshet og økonomiske resultater. Disse bedriftene har de beste forutsetningene for å overleve på lang sikt, avslutter Håkonsen som mener at dette diktet av Akio Moroto, grunnleggeren av Sony, oppsummerer hans budskap:
Når smartness blir viktigere enn skapende fantasi og produktutvikling,
når fortjeneste blir viktigere enn mennesker,
når kvartalets profitt blir bedriftens overordnede mål,
da er man på vei mot undergangen.
Da skapes ikke noe nytt,
da har man ingen menneskelige mål for sin virksomhet,
og da forsvinner næringslivets viktigste kapital som
er de ansattes lojalitet.
søndag 22. november 2009
IA-avtalen gir økt sykefravær
Det er mange som bekymrer seg over økende sykefravær om dagen. Bl.a. Jens Stoltenberg. Så bekymret er han at han nå faktisk er sugen på å gjenta fiaskoene sine fra 2001 og 2006. I 2001 ble det valgkampkommunisert at Ap ikke engang ville tenke på å røre sykelønnsordningen, inntil VG avslørte et hemmelig regjeringsdokument som sa at det var nettopp det Ap planla å gjøre. Valget ble et gigantisk mageplask.
I 2006 ble Bjarne Håkon Hanssen sendt foran i sykelønnskrigen. Han ble da så filleristet av LO-Valla at dette sitter dypt i ham enda (I Dagsrevyen-intervju nylig: "Æ lika ho ikke" - ledsaget av fårete glis).
Stadig hyppigere leser og hører jeg at det økende sykefraværet skyldes at IA-avtalen ikke fungerer. Men det er jo omvendt! For skal vi ha et såkalt inkluderende arbeidsliv, så bør jo alle inkluderes. Også de som er syke av og til og litt mer enn av og til. Alternativet er et eksluderende arbeidsliv. Ved å ekskludere alle syke og bare inkludere friske, da kunne vi virkelig fått schwung på sykefraværet da!
Men det er vel ikke dit vi vil. Eller?
I 2006 ble Bjarne Håkon Hanssen sendt foran i sykelønnskrigen. Han ble da så filleristet av LO-Valla at dette sitter dypt i ham enda (I Dagsrevyen-intervju nylig: "Æ lika ho ikke" - ledsaget av fårete glis).
Stadig hyppigere leser og hører jeg at det økende sykefraværet skyldes at IA-avtalen ikke fungerer. Men det er jo omvendt! For skal vi ha et såkalt inkluderende arbeidsliv, så bør jo alle inkluderes. Også de som er syke av og til og litt mer enn av og til. Alternativet er et eksluderende arbeidsliv. Ved å ekskludere alle syke og bare inkludere friske, da kunne vi virkelig fått schwung på sykefraværet da!
Men det er vel ikke dit vi vil. Eller?
lørdag 21. november 2009
Buskerud Aps tre tøffe utfordringer
Jeg skriver om noen av utfordringene for Buskerud Ap i tiden framover i Drammens Tidende i dag:
Buskerud Aps tre tøffe utfordringer
Ap vant valget. Men i Buskerud er det mange skår i gleden. Utfordringene fram mot valgene i 2011 og 2013 står i kø.
Gjennom en sterk sluttmobilisering klarte Ap å hente de siste velgerne som var nødvendig for å berge fire mandater i Buskerud og dermed sikre Laila Gustavsen en plass på Stortinget. Ap lyktes med dette primært fordi partiet nøt godt av at det ble et ”trygghetsvalg” der regjeringsspørsmålet kom meget sterkt i forgrunnen. Bakgrunnsmateriale fra TV2s valgdagsundersøkelse viser at Ap særlig spiste velgere av lillesøster SV. Men også Venstre og KrF mistet en del velgere til landets største parti. I tillegg greide Ap å mobilisere mange av de usikre velgerne i sluttfasen.
Tilsynelatende bør det derfor nå bare være fryd og gammen blant Buskerud Aps medlemmer, tillitsvalgte og i partiorganene. Går man noe grundigere inn i materien, så er det imidlertid grunn til noen doser bekymring i fylkespartiet. For Ap-framgangen i Buskerud var bare på ni tideler, mens snittet for landet som helhet var 2,7 prosentpoeng. Faktisk er Buskerud, sammen med Sogn og Fjordane, den valgkretsen hvor Ap gikk aller minst fram. Buskerud, med sin høye industrialiseringsgrad, bør normalt sett være blant landets aller beste Ap-fylker. Fortsetter denne negative utviklingen, så vil Buskerud bare være et gjennomsnittfylke for Ap i 2013. I så måte har ikke Buskerud Ap så veldig god grunn til å slå seg på brystet. For valgkampen 09 gjorde åpenbart andre fylkeslag i partiet langt bedre.
Ap gjorde også et godt skolevalg på landsplan, selv om partiet fortsatt sliter langt mer med appellen blant skoleungdom enn blant de ”ordentlige” velgerne. I Buskerud gikk det imidlertid litt skeis - her måtte Ap nøye seg med 21,5 prosent. Det var en tilbakegang på hele 8,1 prosentpoeng sammenlignet med skolevalget i 2007, noe som Buskerud AUF umulig kan være særlig fornøyd med. Bedre skolering av skoledebattantene er en opplagt vei å gå inn mot skolevalget om to år.
SVs svake valg og Aps framgang, førte til at SV ofret finansministeren til Ap. Det betyr at det nå er enda klarere at SV og Sp vil ri sine hjertesektorer (SV: miljø og skole. Sp: Landbruk og distrikt) maksimalt i regjering framover, mens Ap strammer grepet om helheten. Dagens enorme offentlige motsykliske pengebruken i kjølvannet av finanskrisen, kan ikke videreføres inn i 2011. Derfor satte statsminister Jens Stoltenberg inn Sigbjørn Johnsen som finansminister slik at han, ala 90-tallet, kan ta i bruk alle sine pedagogiske evner og hele Hedmark-arsenalet av jovialitet for å forklare det norske folk at det nå må strammes inn. Men tross all mulig sjarm; innstramninger betyr kutt. Og kutt er aldri populært. Derfor kan det bli tøft både for Johnsen, finanskomiteleder Torgeir Michaelsen og hele Ap å stå i mot den negative vinkingen som dette fort kan komme til å få både i nasjonale og lokale medier.
Spørsmålet som kan reises er om Ap etter hvert må innse at et godt lokalvalg i 2011 må ofres i bytte mot et håp om at fruktene av disse innstramningene igjen kan gi dem gjenvalg ved stortingsvalget i 2013. I så fall spøker det for Martin Kolbergs nystartede prosjekt ”Blå byer blir rød” der Ap etter sigende skal sette diverse kluter inn på å ta Drammen fra Høyre. Det som likevel kan være håpet for Ap, er at velgerne velger å straffe de styrende lokalt for disse antatte innstramningene, i stedet for å straffe de som sitter med makten nasjonalt. Men dette håpet er i mine øyne lyseblått. Eller kanskje rettere sagt lyserødt.
Dermed kan noen av Buskerud Aps utfordringer, eller målsettinger om du heller vil, på kort sikt summeres i tre hovedpunkter:
1. Snu den relativt sett nedadgående utviklingen i retning av Buskerud som et gjennomsnittsfylke for Ap, slik at fire mandater på Tinget beholdes også etter 2013.
2. Gjenerobre de tapte skansene hos skoleungdom i Buskerud.
3. Nedkjempe godtgående Høyre og ta tilbake Drammen i 2011.
Moderne velgere må alle partier, også Ap, slåss hver eneste dag for å beholde tilliten fra. Derfor er ikke hviling på valglaurbærene 2009 noe særlig til Ap-alternativ. Tøffe utfordringer venter. Jeg tror det skal bli meget hardt for Buskerud Ap å nå disse tre målene. Men helt umulig er det ikke.
Buskerud Aps tre tøffe utfordringer
Ap vant valget. Men i Buskerud er det mange skår i gleden. Utfordringene fram mot valgene i 2011 og 2013 står i kø.
Gjennom en sterk sluttmobilisering klarte Ap å hente de siste velgerne som var nødvendig for å berge fire mandater i Buskerud og dermed sikre Laila Gustavsen en plass på Stortinget. Ap lyktes med dette primært fordi partiet nøt godt av at det ble et ”trygghetsvalg” der regjeringsspørsmålet kom meget sterkt i forgrunnen. Bakgrunnsmateriale fra TV2s valgdagsundersøkelse viser at Ap særlig spiste velgere av lillesøster SV. Men også Venstre og KrF mistet en del velgere til landets største parti. I tillegg greide Ap å mobilisere mange av de usikre velgerne i sluttfasen.
Tilsynelatende bør det derfor nå bare være fryd og gammen blant Buskerud Aps medlemmer, tillitsvalgte og i partiorganene. Går man noe grundigere inn i materien, så er det imidlertid grunn til noen doser bekymring i fylkespartiet. For Ap-framgangen i Buskerud var bare på ni tideler, mens snittet for landet som helhet var 2,7 prosentpoeng. Faktisk er Buskerud, sammen med Sogn og Fjordane, den valgkretsen hvor Ap gikk aller minst fram. Buskerud, med sin høye industrialiseringsgrad, bør normalt sett være blant landets aller beste Ap-fylker. Fortsetter denne negative utviklingen, så vil Buskerud bare være et gjennomsnittfylke for Ap i 2013. I så måte har ikke Buskerud Ap så veldig god grunn til å slå seg på brystet. For valgkampen 09 gjorde åpenbart andre fylkeslag i partiet langt bedre.
Ap gjorde også et godt skolevalg på landsplan, selv om partiet fortsatt sliter langt mer med appellen blant skoleungdom enn blant de ”ordentlige” velgerne. I Buskerud gikk det imidlertid litt skeis - her måtte Ap nøye seg med 21,5 prosent. Det var en tilbakegang på hele 8,1 prosentpoeng sammenlignet med skolevalget i 2007, noe som Buskerud AUF umulig kan være særlig fornøyd med. Bedre skolering av skoledebattantene er en opplagt vei å gå inn mot skolevalget om to år.
SVs svake valg og Aps framgang, førte til at SV ofret finansministeren til Ap. Det betyr at det nå er enda klarere at SV og Sp vil ri sine hjertesektorer (SV: miljø og skole. Sp: Landbruk og distrikt) maksimalt i regjering framover, mens Ap strammer grepet om helheten. Dagens enorme offentlige motsykliske pengebruken i kjølvannet av finanskrisen, kan ikke videreføres inn i 2011. Derfor satte statsminister Jens Stoltenberg inn Sigbjørn Johnsen som finansminister slik at han, ala 90-tallet, kan ta i bruk alle sine pedagogiske evner og hele Hedmark-arsenalet av jovialitet for å forklare det norske folk at det nå må strammes inn. Men tross all mulig sjarm; innstramninger betyr kutt. Og kutt er aldri populært. Derfor kan det bli tøft både for Johnsen, finanskomiteleder Torgeir Michaelsen og hele Ap å stå i mot den negative vinkingen som dette fort kan komme til å få både i nasjonale og lokale medier.
Spørsmålet som kan reises er om Ap etter hvert må innse at et godt lokalvalg i 2011 må ofres i bytte mot et håp om at fruktene av disse innstramningene igjen kan gi dem gjenvalg ved stortingsvalget i 2013. I så fall spøker det for Martin Kolbergs nystartede prosjekt ”Blå byer blir rød” der Ap etter sigende skal sette diverse kluter inn på å ta Drammen fra Høyre. Det som likevel kan være håpet for Ap, er at velgerne velger å straffe de styrende lokalt for disse antatte innstramningene, i stedet for å straffe de som sitter med makten nasjonalt. Men dette håpet er i mine øyne lyseblått. Eller kanskje rettere sagt lyserødt.
Dermed kan noen av Buskerud Aps utfordringer, eller målsettinger om du heller vil, på kort sikt summeres i tre hovedpunkter:
1. Snu den relativt sett nedadgående utviklingen i retning av Buskerud som et gjennomsnittsfylke for Ap, slik at fire mandater på Tinget beholdes også etter 2013.
2. Gjenerobre de tapte skansene hos skoleungdom i Buskerud.
3. Nedkjempe godtgående Høyre og ta tilbake Drammen i 2011.
Moderne velgere må alle partier, også Ap, slåss hver eneste dag for å beholde tilliten fra. Derfor er ikke hviling på valglaurbærene 2009 noe særlig til Ap-alternativ. Tøffe utfordringer venter. Jeg tror det skal bli meget hardt for Buskerud Ap å nå disse tre målene. Men helt umulig er det ikke.
fredag 20. november 2009
Farges Oslo rødt i 2011?
Aps iherdige Martin Kolberg har dratt i gang prosjektet "Blå byer bli røde". Målet er å kopiere rødgrønn valgsuksess i Trondheim og frata høyresiden hegemoniet i storbyer som Oslo, Bergen og Stavanger. Vil de lykkes?
Jeg skal etter hvert ta for meg de norske storbyene (i den grad noen norske byer kan kalles store) i en veldig tidlig valganalyse og har i første omgang sett litt på Oslo. Her har de borgerlige styrt i en årrekke, bare avbrutt av en periode med Rune Gerhardsen på 90-tallet.
Valget i 2007 endte slik. Det ble lenge snakket om at valget i Oslo kom til å bli intenst spennende. Men SV ødela spenningen ved sin kollaps. En halvering fra 2003 var langt mer enn Ap framgang klarte å kompensere for. Dermed ble det et relativt solid borgerlig flertall i bystyret på 32-27.
Hvordan ville det gått hvis høstens stortingsvalg hadde vært kommunevalg? La oss ta en titt på Oslo-resultatene fra 2009. Sammenligner vi de to utfallene direkte, så legger en merke til en klar stemmeforskyvning i rød retning. Men forskyvningen er utelukkende takket være Aps framgang. Både Rødt og SV gjorde et svakere stortingsvalg enn kommunevalg i Oslo. På borgerlig side ser vi at Frp gjorde det bedre i 2009 enn i 2007. Mens både Høyre, KrF og Venstre gjorde det svakere.
Nå er ikke lokalvalg og stortingsvalg fullt ut sammenlignbare. Av den enkle årsak at noen partier står sterkere lokalt enn nasjonalt og omvendt. Konvensjonell kunnskap tilsier at Rødt, Sp og Høyre som regel gjør det best ved lokalvalg. Mens SV, Ap, KrF og Frp gjør det best ved stortingsvalg.
Jeg har like fullt lekt meg litt ved å simulere stortingstallene som om de var kommunevalg. De tallene ville gitt denne mandatfordelingen i Oslo bystyre:
Rødt 2 (-1)
SV 6
Ap 21 (+3)
KrF 2
V 4 (-1)
H 13 (-3)
Frp 11 (+2)
Summerer vi blokkstillingen, viser den 30-29 i borgerlig favør. Til tross for at de rødgrønne (inkl Rødt) ville samlet 50,3 prosent av stemmene mot 48,4 for den borgerlige blokken. Altså motsatt av landsplan der det ble borgerlig stemmeovervekt, men rødgrønt mandatflertall. Noe som bl.a. skyldes at Sps stemmer er for få til å bli vekslet om i mandat - således blir de stemmene "bortkastede".
Dette viser etter mitt skjønn hvor vanskelig det er for de røde å overta makten i Oslo. For selv med noe bortimot et maksvalg for Ap, så ville det ikke holdt. Nå er vel ikke Ap+SV særlig sugne på å få Rødt på vippen. Men et nytt rødt flertall kan fort henge på om Rødt klarer å beholde de tre mandatene de har i dag i bystyret. Alternativt om Sp kan skrelle og få inn en i Oslo. Jeg har langt mer tro på det første enn på det siste.
Ser vi på avvikene mellom landsoppslutning og Oslo-oppslutning for partiene i både 2007 og 2009, så er disse i prosentpoeng hhv. som følger:
Rødt+3,3, +2,7
SV +4,1, +4,1
Ap +0,3, -0,4
Sp -7,2, -5,3
KrF -3,3, -2,8
V +2,8, +2,5
H +5,9, +4,5
Frp -3,2, -5,3
Vi ser altså at både Rødt, SV, Venstre og Høyre ligger klart over sitt gjennomsnitt i Oslo, mens både Sp, KrF og Frp sliter tungt i hovedstaden. Ap ligger omtrent på snittet.
Hva gir det beste bildet av lokalpreferansene til dagens Oslo-velgere? Siden målebyråer spør om stortingsvalg, så må man forholde seg til det og forsøke å "regne" om disse nasjonale tallene til Oslo-forhold. Dette er en noe vrien øvelse der vi også må ta høyde for at noen partier, som nevnt, står sterkere ved lokalvalg og omvendt.
Jeg har likevel nedenfor gjort et forsøk på å estimere et antatt Oslo-avvik fra dagens nasjonale måletall. Mine antatte avvik ser slik ut:
Rødt +3,5
SV +4,0
Ap -2,0
Sp -5,0
KrF -3,0
V +2,5
H +6,5
Frp -7,0
Andre +0,5
Når jeg legger disse avvikene og gjennomsnittet av de nasjonale målingene i november til grunn, kommer jeg ut med følgende Oslo-tall pr i dag:
Rødt 5,0 3 mandater
SV 10,0 6 mandater
Ap 33,0 20 mandater +2
Sp 0,8
KrF 2,2 1 mandater -1
V 6,5 4 mandater- 1
H 25,7 16 mandater
Frp 15,0 9 mandater
Andre 1,9
Ap ville plusset på med to, på bekostning av KrF og Venstre. Men like fullt ville det vært borgerlig flertall 30-29.
Det er noen momenter som kan tale for de røde denne gang. Populære Erling Lae (H) er ute av lokapolitikken og er erstattet av langt mer ukjente Stian Berger Røsland - en fyr som sett utenfra synes å være av noe mer klassisk Høyre-støpning. Nå gjenstår det dog å se hvilken byrådslederkandidat som Ap stiller opp med.
Dessuten kan styringsslitasje slå inn, ulike typer av skandaler, som Holmenkollen, er ei heller bra for de borgerlige - selv om dette nok er glemt av velgerne om to år. I tillegg er det også et håp om at de røde klarer å samle seg og få med seg LO på lasset slik at de utgjør en samlet opposisjon. Noen velgerstrukturer peker også til rød fordel. Ikke minst den økende innvandrerandelen i Oslo generelt. Samt befolkningsveksten i Øst spesielt. Disse gruppene stemmer som kjent i overveiende grad rødt. Problemet for de røde er at valgdeltakelsen her er svak.
Men de borgerlige har også noen gode kort på hånda. For den rødgrønne regjeringen nasjonalt kommer trolig til å legge fram et statsbudsjett for 2011 der det må kuttes. Dagens enorme motsykliske offentlige pengebruk kan ikke videreføres. Dette vil nok skape en del støy, og neppe gi de rødgrønne særlig god pr i media. Bruker velgerne stemmeseddelen sin som protest mot regjeringen, så vil håpet om å farge Oslo rødt henge i en enda tynnere tråd. Denne effekten kan dermed utligne og kanskje endog overskygge mulig borgerlig styringsslitasje lokalt. Også de borgerlige har et par velgerstrukturer på sin side. Inntektsveksten er pro Høyre og Venstre - det samme er utdanningsveksten.
Når det gjelder "andre" partier, så bør først og fremst De Grønne og Oslo Byaksjon nevnes. Men jeg synes begge har litt for langt fram til mandat, selv om jeg vil holde døra på gløtt for De Grønne, gitt at det kan være en grønn bølge i emning og SV ikke klarer å fange den opp.
I sum synes jeg dette peker i retning av status quo i Oslo. Altså fortsatt borgerlig flertall. To år er imidlertid noe bortimot en evighet i politikk og veldig mye kan skje.
Jeg skal etter hvert ta for meg de norske storbyene (i den grad noen norske byer kan kalles store) i en veldig tidlig valganalyse og har i første omgang sett litt på Oslo. Her har de borgerlige styrt i en årrekke, bare avbrutt av en periode med Rune Gerhardsen på 90-tallet.
Valget i 2007 endte slik. Det ble lenge snakket om at valget i Oslo kom til å bli intenst spennende. Men SV ødela spenningen ved sin kollaps. En halvering fra 2003 var langt mer enn Ap framgang klarte å kompensere for. Dermed ble det et relativt solid borgerlig flertall i bystyret på 32-27.
Hvordan ville det gått hvis høstens stortingsvalg hadde vært kommunevalg? La oss ta en titt på Oslo-resultatene fra 2009. Sammenligner vi de to utfallene direkte, så legger en merke til en klar stemmeforskyvning i rød retning. Men forskyvningen er utelukkende takket være Aps framgang. Både Rødt og SV gjorde et svakere stortingsvalg enn kommunevalg i Oslo. På borgerlig side ser vi at Frp gjorde det bedre i 2009 enn i 2007. Mens både Høyre, KrF og Venstre gjorde det svakere.
Nå er ikke lokalvalg og stortingsvalg fullt ut sammenlignbare. Av den enkle årsak at noen partier står sterkere lokalt enn nasjonalt og omvendt. Konvensjonell kunnskap tilsier at Rødt, Sp og Høyre som regel gjør det best ved lokalvalg. Mens SV, Ap, KrF og Frp gjør det best ved stortingsvalg.
Jeg har like fullt lekt meg litt ved å simulere stortingstallene som om de var kommunevalg. De tallene ville gitt denne mandatfordelingen i Oslo bystyre:
Rødt 2 (-1)
SV 6
Ap 21 (+3)
KrF 2
V 4 (-1)
H 13 (-3)
Frp 11 (+2)
Summerer vi blokkstillingen, viser den 30-29 i borgerlig favør. Til tross for at de rødgrønne (inkl Rødt) ville samlet 50,3 prosent av stemmene mot 48,4 for den borgerlige blokken. Altså motsatt av landsplan der det ble borgerlig stemmeovervekt, men rødgrønt mandatflertall. Noe som bl.a. skyldes at Sps stemmer er for få til å bli vekslet om i mandat - således blir de stemmene "bortkastede".
Dette viser etter mitt skjønn hvor vanskelig det er for de røde å overta makten i Oslo. For selv med noe bortimot et maksvalg for Ap, så ville det ikke holdt. Nå er vel ikke Ap+SV særlig sugne på å få Rødt på vippen. Men et nytt rødt flertall kan fort henge på om Rødt klarer å beholde de tre mandatene de har i dag i bystyret. Alternativt om Sp kan skrelle og få inn en i Oslo. Jeg har langt mer tro på det første enn på det siste.
Ser vi på avvikene mellom landsoppslutning og Oslo-oppslutning for partiene i både 2007 og 2009, så er disse i prosentpoeng hhv. som følger:
Rødt+3,3, +2,7
SV +4,1, +4,1
Ap +0,3, -0,4
Sp -7,2, -5,3
KrF -3,3, -2,8
V +2,8, +2,5
H +5,9, +4,5
Frp -3,2, -5,3
Vi ser altså at både Rødt, SV, Venstre og Høyre ligger klart over sitt gjennomsnitt i Oslo, mens både Sp, KrF og Frp sliter tungt i hovedstaden. Ap ligger omtrent på snittet.
Hva gir det beste bildet av lokalpreferansene til dagens Oslo-velgere? Siden målebyråer spør om stortingsvalg, så må man forholde seg til det og forsøke å "regne" om disse nasjonale tallene til Oslo-forhold. Dette er en noe vrien øvelse der vi også må ta høyde for at noen partier, som nevnt, står sterkere ved lokalvalg og omvendt.
Jeg har likevel nedenfor gjort et forsøk på å estimere et antatt Oslo-avvik fra dagens nasjonale måletall. Mine antatte avvik ser slik ut:
Rødt +3,5
SV +4,0
Ap -2,0
Sp -5,0
KrF -3,0
V +2,5
H +6,5
Frp -7,0
Andre +0,5
Når jeg legger disse avvikene og gjennomsnittet av de nasjonale målingene i november til grunn, kommer jeg ut med følgende Oslo-tall pr i dag:
Rødt 5,0 3 mandater
SV 10,0 6 mandater
Ap 33,0 20 mandater +2
Sp 0,8
KrF 2,2 1 mandater -1
V 6,5 4 mandater- 1
H 25,7 16 mandater
Frp 15,0 9 mandater
Andre 1,9
Ap ville plusset på med to, på bekostning av KrF og Venstre. Men like fullt ville det vært borgerlig flertall 30-29.
Det er noen momenter som kan tale for de røde denne gang. Populære Erling Lae (H) er ute av lokapolitikken og er erstattet av langt mer ukjente Stian Berger Røsland - en fyr som sett utenfra synes å være av noe mer klassisk Høyre-støpning. Nå gjenstår det dog å se hvilken byrådslederkandidat som Ap stiller opp med.
Dessuten kan styringsslitasje slå inn, ulike typer av skandaler, som Holmenkollen, er ei heller bra for de borgerlige - selv om dette nok er glemt av velgerne om to år. I tillegg er det også et håp om at de røde klarer å samle seg og få med seg LO på lasset slik at de utgjør en samlet opposisjon. Noen velgerstrukturer peker også til rød fordel. Ikke minst den økende innvandrerandelen i Oslo generelt. Samt befolkningsveksten i Øst spesielt. Disse gruppene stemmer som kjent i overveiende grad rødt. Problemet for de røde er at valgdeltakelsen her er svak.
Men de borgerlige har også noen gode kort på hånda. For den rødgrønne regjeringen nasjonalt kommer trolig til å legge fram et statsbudsjett for 2011 der det må kuttes. Dagens enorme motsykliske offentlige pengebruk kan ikke videreføres. Dette vil nok skape en del støy, og neppe gi de rødgrønne særlig god pr i media. Bruker velgerne stemmeseddelen sin som protest mot regjeringen, så vil håpet om å farge Oslo rødt henge i en enda tynnere tråd. Denne effekten kan dermed utligne og kanskje endog overskygge mulig borgerlig styringsslitasje lokalt. Også de borgerlige har et par velgerstrukturer på sin side. Inntektsveksten er pro Høyre og Venstre - det samme er utdanningsveksten.
Når det gjelder "andre" partier, så bør først og fremst De Grønne og Oslo Byaksjon nevnes. Men jeg synes begge har litt for langt fram til mandat, selv om jeg vil holde døra på gløtt for De Grønne, gitt at det kan være en grønn bølge i emning og SV ikke klarer å fange den opp.
I sum synes jeg dette peker i retning av status quo i Oslo. Altså fortsatt borgerlig flertall. To år er imidlertid noe bortimot en evighet i politikk og veldig mye kan skje.
torsdag 19. november 2009
Vaksinen - ta eller ikke ta?
I likhet med ganske mange andre mennesker rundt i det ganske land (hva er egentlig ganske land?), lurer jeg på om jeg skal ta vaksinen. Eller skal vi heller kalle den Vaksinen. For det er jo ikke så veldig mange andre vaksiner det snakkes om for tiden.
Jeg må tilstå at jeg ikke er helt komfortabel med den "offisielle" myndighetskonsensus som har hersket en stund her. En slags anti-ryggmargsrefleks blir da dannet i meg. Derfor er jeg i utgangspunktet glad for at vi etterhvert får en vaksineopposisjon på banen. Men etter å ha studert litt på hva denne opposisjonen forfekter av synspunkter, er jeg ikke særlig komfortabel med opposisjonen heller.
For at CIA bruker vaksiner til å spre nanobrikker i oss, at Folkehelsinstituttet har planlagt epidemien og andre mer enn i overkant merkverdige konspirasjonsvarianter, blir mer enn bare dumt.
Derfor er det kanskje like greit å bruke hodet selv. For hva har vi egentlig av argumenter for å ta denne vaksinen? Vel:
1. Den reduserer drastisk sjansen for å få svineinfluensa.
2. Den reduserer smitteevne og reduserer dermed omfanget av svineinfluensa - noe som er en god nyhet for de i risikogruppene (vaksine = solidaritet).
3. Den beskytter mot et senere, og kanskje mer alvorlig utbrudd.
Hva er motargumentene? Tja, tre av dem også:
1. Bivirkninger.
2. Dette er en ny sykdom. Derfor blir vaksinen å anse som en slags eksperiment der vi ikke kan være sikre på konsekvensene.
3. Det kan være bedre at kroppen selv tar seg av motstanden, i stedet for at det sprøytes noe kunstig i oss.
Hm, jeg synes at dette er litt vanskelig. Men jeg er glad for at vi kan velge...
Hva gjør du ift. Vaksinen?
Har du andre argumenter?
Oppdatert: I løpet av dagen er jeg blitt gjort oppmerksom på at vaksinen inneholder kvikksølv - hvilket kan anses utgjøre en potensiell fare. Men dosene er minimale og angvielig helt ufarlig.
Økonomi er nevnt som et annet stikkord. Hindrer vaksinen mange fra å bli rammet, så ligger det en del kroner å hente for samfunnet der. På den annnen side så koster det en del spenn å vaksinere så mange også...
Jeg må tilstå at jeg ikke er helt komfortabel med den "offisielle" myndighetskonsensus som har hersket en stund her. En slags anti-ryggmargsrefleks blir da dannet i meg. Derfor er jeg i utgangspunktet glad for at vi etterhvert får en vaksineopposisjon på banen. Men etter å ha studert litt på hva denne opposisjonen forfekter av synspunkter, er jeg ikke særlig komfortabel med opposisjonen heller.
For at CIA bruker vaksiner til å spre nanobrikker i oss, at Folkehelsinstituttet har planlagt epidemien og andre mer enn i overkant merkverdige konspirasjonsvarianter, blir mer enn bare dumt.
Derfor er det kanskje like greit å bruke hodet selv. For hva har vi egentlig av argumenter for å ta denne vaksinen? Vel:
1. Den reduserer drastisk sjansen for å få svineinfluensa.
2. Den reduserer smitteevne og reduserer dermed omfanget av svineinfluensa - noe som er en god nyhet for de i risikogruppene (vaksine = solidaritet).
3. Den beskytter mot et senere, og kanskje mer alvorlig utbrudd.
Hva er motargumentene? Tja, tre av dem også:
1. Bivirkninger.
2. Dette er en ny sykdom. Derfor blir vaksinen å anse som en slags eksperiment der vi ikke kan være sikre på konsekvensene.
3. Det kan være bedre at kroppen selv tar seg av motstanden, i stedet for at det sprøytes noe kunstig i oss.
Hm, jeg synes at dette er litt vanskelig. Men jeg er glad for at vi kan velge...
Hva gjør du ift. Vaksinen?
Har du andre argumenter?
Oppdatert: I løpet av dagen er jeg blitt gjort oppmerksom på at vaksinen inneholder kvikksølv - hvilket kan anses utgjøre en potensiell fare. Men dosene er minimale og angvielig helt ufarlig.
Økonomi er nevnt som et annet stikkord. Hindrer vaksinen mange fra å bli rammet, så ligger det en del kroner å hente for samfunnet der. På den annnen side så koster det en del spenn å vaksinere så mange også...
onsdag 18. november 2009
Kleppa ble knocket
Dagens spontanspørretime i Stortinget ble en snodig seanse. Fra regjeringen møtte kunnskapsminister Kristin Halvorsen, samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa og forsvarsminister Grete Faremo. Comeback-Faremo fikk ikke ett eneste spørsmål! Spørsmålene haglet i stedet til Kleppa. Særlig ble hun kjørt på regjeringens varslede økning i biodieselavgiften.
Dette er en sak hvor spriket internt i regjeringen er stort. Ap og Stoltenberg har presset dette igjennom, mens de andre er i mot. Men regjeringen må på et slags vis forsøke å stå samlet utad. Derfor kom Kleppa opp i en situasjon i dag som hun var tydelig fryktelig ukomfortabel med. Det er veldig sjelden å se en så erfaren statsråd være så ute og kjøre som Kleppa var i dag.
Hun innledet med å hevde at "regjeringen stod samlet bak" denne avgiften. Men så begynte roingen. For hun fortsatte med å peke på at landsstyret i Sp har sagt klart i fra at de ikke ønsker biodieselavgiften. (Så var ikke regjeringen så samlet likevel). Og på spørsmål fra Høyres fremadstormende Nikolai Astrup om hva Kleppa synes om at Stoltenberg presser igjennom bioavgift internt, men overlater til andre å forsvare den, så ble Kleppa bare stående og le! Og deretter se litt hjelpeløst rundt seg. Før hun lirte av seg:
- Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne....
Hvorpå stortingspresident Dag Terje Andersen noe tørt repliserte:
- Du kan jo begynne med å svare...
Kunnskapsminister Halvorsen glemte et lite øyeblikk at hun hadde byttet jobb og prøvde etterpå å ile støttende til, men det var for sent. Opposisjonen hadde allerede vunnet.
På knock out.
Dette er en sak hvor spriket internt i regjeringen er stort. Ap og Stoltenberg har presset dette igjennom, mens de andre er i mot. Men regjeringen må på et slags vis forsøke å stå samlet utad. Derfor kom Kleppa opp i en situasjon i dag som hun var tydelig fryktelig ukomfortabel med. Det er veldig sjelden å se en så erfaren statsråd være så ute og kjøre som Kleppa var i dag.
Hun innledet med å hevde at "regjeringen stod samlet bak" denne avgiften. Men så begynte roingen. For hun fortsatte med å peke på at landsstyret i Sp har sagt klart i fra at de ikke ønsker biodieselavgiften. (Så var ikke regjeringen så samlet likevel). Og på spørsmål fra Høyres fremadstormende Nikolai Astrup om hva Kleppa synes om at Stoltenberg presser igjennom bioavgift internt, men overlater til andre å forsvare den, så ble Kleppa bare stående og le! Og deretter se litt hjelpeløst rundt seg. Før hun lirte av seg:
- Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne....
Hvorpå stortingspresident Dag Terje Andersen noe tørt repliserte:
- Du kan jo begynne med å svare...
Kunnskapsminister Halvorsen glemte et lite øyeblikk at hun hadde byttet jobb og prøvde etterpå å ile støttende til, men det var for sent. Opposisjonen hadde allerede vunnet.
På knock out.
tirsdag 17. november 2009
Derfor vant de rødgrønne
Sikkert noe uvant for de fleste, delte jeg i forkant av valget valgkretsene inn i tre: Borgerlige angrepskretser, rødgrønne angrepskretser og vippekretser. Tredelingen ble gjort på basis av valgresultatet i 2005 og de fortløpende meningsmålingene.
Med borgerlige angrepskretser mente jeg kretser der de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske om du heller vil) partiene hadde de største sjansene til å frata de tre rødgrønne partiene ett eller flere mandater. Disse kretsene var Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Møre og Romsdal. Hvordan gikk det egentlig her?
+2 i de borgerlige angrepskretsene
Fasiten ble at de borgerlige måtte nøye seg med +2 i angrepskretsene. Det ble med +1 i Buskerud og + 1 i Aust-Agder. Særlig var det nok skuffende for de borgerlige at Vestfold nok en gang ble farget rødt. Til tross for en borgerlig stemmeovervekt på hele 54,5 - 43,4, tok de rødgrønne hjem 4 av 7 mandater i kretsen. Høyre var drøyt 700 stemmer unna å frata Ap sistemandatet her. For meg var det også en liten skrell at SV tok med seg utjevningsmandatet i Oppland og dermed kompenserte for at Ap mistet en her. Men da Venstre ramlet under sperregrensen, så ble mye av utjevningskabalen stokket om. Min vurdering på forhånd var at de borgerlige nok burde hatt minst +4 i disse kretsene. +2 ble altså for spedt.
+2 i de rødgrønne angrepskretsene
Ser vi på de kretsene som jeg kalte rødgrønne angrepskretser, Østfold, Vest-Agder, Hordaland og Nord-Trøndelag, så kom de rødgrønne ut med +2 her. Dette var omtrent som ventet, selv om jeg på forhånd trodde at Østfold og Nord-Trøndelag var de aller beste sjansene til rødgrønt pluss. I stedet ble det Vest-Agder og Hordaland som kom positivt ut for regjeringspartiene. I Vest-Agder hadde jeg før valget Venstre inne på et rimelig sikkert utjevningsmandat. Men slike mandater er aldri helt sikre, og Venstres dype fall ga i stedet SV (som i Oppland) sjansen til å kapre et overraskende utjevningsmandat. I Hordaland var det meget viktig for de rødgrønne at Ap klarte å plusse på med en og dermed dytte ut Lars Sponheim fra Tinget. Her stod det på bare ca 300 stemmer.
+1 til de borgerlige i vippekretsene
I de resterende vippekretsene, dvs de kretsene hvor eventuelle mandatendringer kunne vippe begge veier, så ble det som ventet status quo de fleste steder. Riktignok var det en del forskyvninger internt i blokkene, men i forsvinnende liten grad mellom blokkene. Det eneste unntaket ble Akershus, hvor de borgerlige hadde klaff ved at Venstre tok det siste faste mandatet, parallelt med at KrF dyttet bort Sp fra utjevningsmandatet. Dette ga +1 til de borgerlige her og hele 10-6 i borgerlig mandatfavør i kretsen.
Summerer vi opp bildet, så er det grunn til å konkludere med at det særlig var i de borgerlige angrepskretsene det sviktet noe ift. om det skulle blitt et nytt flertall. Det endte 86-83 i rødgrønn favør, mot 87-82 i 2005.
Skal jeg allerede nå plukke ut de borgerlige angrepskretsene fram mot valget i 2013, så vil jeg beholde Vestfold, Oppland og Møre og Romsdal. Og kanskje Buskerud. I tillegg er det mulig at Hordaland kan utvikle seg til å bli en OK borgerlig mulighet.
De rødgrønne ser ut til å kunne få de beste mulighetene til mandatforbedringer i Østfold, Nord-Trøndelag og Akershus.
Men her er det langt fram, nye opinionsbevegelser kan endre bildet og jeg har god tid til å gruble mer på dette...
Med borgerlige angrepskretser mente jeg kretser der de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske om du heller vil) partiene hadde de største sjansene til å frata de tre rødgrønne partiene ett eller flere mandater. Disse kretsene var Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Møre og Romsdal. Hvordan gikk det egentlig her?
+2 i de borgerlige angrepskretsene
Fasiten ble at de borgerlige måtte nøye seg med +2 i angrepskretsene. Det ble med +1 i Buskerud og + 1 i Aust-Agder. Særlig var det nok skuffende for de borgerlige at Vestfold nok en gang ble farget rødt. Til tross for en borgerlig stemmeovervekt på hele 54,5 - 43,4, tok de rødgrønne hjem 4 av 7 mandater i kretsen. Høyre var drøyt 700 stemmer unna å frata Ap sistemandatet her. For meg var det også en liten skrell at SV tok med seg utjevningsmandatet i Oppland og dermed kompenserte for at Ap mistet en her. Men da Venstre ramlet under sperregrensen, så ble mye av utjevningskabalen stokket om. Min vurdering på forhånd var at de borgerlige nok burde hatt minst +4 i disse kretsene. +2 ble altså for spedt.
+2 i de rødgrønne angrepskretsene
Ser vi på de kretsene som jeg kalte rødgrønne angrepskretser, Østfold, Vest-Agder, Hordaland og Nord-Trøndelag, så kom de rødgrønne ut med +2 her. Dette var omtrent som ventet, selv om jeg på forhånd trodde at Østfold og Nord-Trøndelag var de aller beste sjansene til rødgrønt pluss. I stedet ble det Vest-Agder og Hordaland som kom positivt ut for regjeringspartiene. I Vest-Agder hadde jeg før valget Venstre inne på et rimelig sikkert utjevningsmandat. Men slike mandater er aldri helt sikre, og Venstres dype fall ga i stedet SV (som i Oppland) sjansen til å kapre et overraskende utjevningsmandat. I Hordaland var det meget viktig for de rødgrønne at Ap klarte å plusse på med en og dermed dytte ut Lars Sponheim fra Tinget. Her stod det på bare ca 300 stemmer.
+1 til de borgerlige i vippekretsene
I de resterende vippekretsene, dvs de kretsene hvor eventuelle mandatendringer kunne vippe begge veier, så ble det som ventet status quo de fleste steder. Riktignok var det en del forskyvninger internt i blokkene, men i forsvinnende liten grad mellom blokkene. Det eneste unntaket ble Akershus, hvor de borgerlige hadde klaff ved at Venstre tok det siste faste mandatet, parallelt med at KrF dyttet bort Sp fra utjevningsmandatet. Dette ga +1 til de borgerlige her og hele 10-6 i borgerlig mandatfavør i kretsen.
Summerer vi opp bildet, så er det grunn til å konkludere med at det særlig var i de borgerlige angrepskretsene det sviktet noe ift. om det skulle blitt et nytt flertall. Det endte 86-83 i rødgrønn favør, mot 87-82 i 2005.
Skal jeg allerede nå plukke ut de borgerlige angrepskretsene fram mot valget i 2013, så vil jeg beholde Vestfold, Oppland og Møre og Romsdal. Og kanskje Buskerud. I tillegg er det mulig at Hordaland kan utvikle seg til å bli en OK borgerlig mulighet.
De rødgrønne ser ut til å kunne få de beste mulighetene til mandatforbedringer i Østfold, Nord-Trøndelag og Akershus.
Men her er det langt fram, nye opinionsbevegelser kan endre bildet og jeg har god tid til å gruble mer på dette...
mandag 16. november 2009
Blir Frp et vanlig parti?
Frp la fram sitt alternative budsjett i dag. Frp er et liberalistisk parti, står det i innledningskapittelet. Er dere det, tenkte jeg. Hvor liberalistisk er f.eks. Frps innvandringspolitikk? Er det den "usynlige hånden" som bygger opp grensene...? Men vi lar den ligge nå.
For det er interessante ting på gang i Frps budsjettopplegg. Jeg synes nemlig å se en tilnærming til Høyres økonomiske opplegg. Og til de andre partienes opplegg for den del. Frp-kuttene på snaue 20 mrd er riktignok fortsatt et godt stykke unna Høyres noe mer moderate 9, men avstanden er ikke lenger helt avskrekkende stor.
Frp bruker fortsatt mye oljepenger. Men ikke så mye som tidligere. Faktisk har partiet en bedre balanse i sitt opplegg i rene kroner og øre enn det regjeringen har, selv om dette regnestykket inneholder litt vel mye kreativ bokføring.
Og folkens; hør hør: Frp vil nå IKKE KUTTE I ALKOHOL- OG TOBAKKSAVGIFTENE!! For oss som har lyttet til en del Frp-ere i diverse debatter opp igjennom årene, så er dette såpass oppsiktsvekkende at jeg måtte lete et par ekstra ganger. Men jeg finner ingen kuttforslag her nå. Dette betyr at partiet som ble tuftet på kampen for "sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep" nå er komfortabel med dagens avgiftsnivå.
Kanskje har den mer enn godt nok dokumenterte sammenhengen mellom røyk og helseskader og mellom alkohol og kriminialitet, etter hvert sunket inn hos Frp-ere? Det neste er vel at Frp anerkjenner at klimaendringene er menneskeskapte....
Her er vi likevel ved noe viktig. For Frp synes å være i ferd med å moderere seg. De tilnærmer seg de andre partiene på sentrale områder. Partiet gjør seg regjeringslekkert. Og det må partiet gjøre. For til nå så har noen av de meste sentrale skillelinjene i norsk politikk gått mellom Frp på den ene siden og alle de andre på den annen side.
Dette er imidlertid også et dilemma for Frp. For hvis partiet modererer seg for mye både på økonomisk politikk, på innvandringspolitikk og miljøpolitikk - for å nevnte tre av hovedområdene der Frp har befunnet seg i sin egen, lille verden, så tar man også bort en del av grunnlaget for at så mange velgere har stemt Frp. For mange velgere gir Frp sin stemme fordi det er annerledes. Det står for noe forfriskende i en til tider grå norsk partiflora.
Dermed er risikoen at partiet støter bort en del av sine "protest-velgere". Hvis Frp blir likere de andre, så kan disse etter hvert jo like gjerne sitte hjemme eller stemme noe annet på valgdagen. Nå er det imidlertid et godt stykke igjen til at Frp er et "vanlig" parti. I den grad vanlige partier finnes....
Jeg har nå Høyre på ca 19 prosent i snitt på målingene for november, mens Frp ligger på ca 22. Det har mao. vært en tilnærming mellom disse to partiene også i størrelse de siste månedene. Et noenlunde jevnt styrkeforhold mellom dem gjør det litt enklere å danne en blå-blå regering etter valget i 2013. Ikke minst fordi mange Frp-skeptikere i Høyre da ikke vil være fullt så skeptiske. Men en slik konstellasjon er fortsatt avhengig av en form for støtte fra KrF og/eller Venstre. Og den forutsetningen sitter fortsatt fryktelig langt inne. Et blå-blå regjeringshinder er uansett i ferd med å fjernes av veien gjennom det økonomiske veivalget som Frp nå har foretatt.
Vær dog oppmerksom på en ting: Frp endrer fort kurs hvis de må. Skulle Frp falle for mye på målingene, så trenger man ikke være valganalytiker for å spå at et kursskifte tilbake i gammel retning ligger nært til.
For det er interessante ting på gang i Frps budsjettopplegg. Jeg synes nemlig å se en tilnærming til Høyres økonomiske opplegg. Og til de andre partienes opplegg for den del. Frp-kuttene på snaue 20 mrd er riktignok fortsatt et godt stykke unna Høyres noe mer moderate 9, men avstanden er ikke lenger helt avskrekkende stor.
Frp bruker fortsatt mye oljepenger. Men ikke så mye som tidligere. Faktisk har partiet en bedre balanse i sitt opplegg i rene kroner og øre enn det regjeringen har, selv om dette regnestykket inneholder litt vel mye kreativ bokføring.
Og folkens; hør hør: Frp vil nå IKKE KUTTE I ALKOHOL- OG TOBAKKSAVGIFTENE!! For oss som har lyttet til en del Frp-ere i diverse debatter opp igjennom årene, så er dette såpass oppsiktsvekkende at jeg måtte lete et par ekstra ganger. Men jeg finner ingen kuttforslag her nå. Dette betyr at partiet som ble tuftet på kampen for "sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep" nå er komfortabel med dagens avgiftsnivå.
Kanskje har den mer enn godt nok dokumenterte sammenhengen mellom røyk og helseskader og mellom alkohol og kriminialitet, etter hvert sunket inn hos Frp-ere? Det neste er vel at Frp anerkjenner at klimaendringene er menneskeskapte....
Her er vi likevel ved noe viktig. For Frp synes å være i ferd med å moderere seg. De tilnærmer seg de andre partiene på sentrale områder. Partiet gjør seg regjeringslekkert. Og det må partiet gjøre. For til nå så har noen av de meste sentrale skillelinjene i norsk politikk gått mellom Frp på den ene siden og alle de andre på den annen side.
Dette er imidlertid også et dilemma for Frp. For hvis partiet modererer seg for mye både på økonomisk politikk, på innvandringspolitikk og miljøpolitikk - for å nevnte tre av hovedområdene der Frp har befunnet seg i sin egen, lille verden, så tar man også bort en del av grunnlaget for at så mange velgere har stemt Frp. For mange velgere gir Frp sin stemme fordi det er annerledes. Det står for noe forfriskende i en til tider grå norsk partiflora.
Dermed er risikoen at partiet støter bort en del av sine "protest-velgere". Hvis Frp blir likere de andre, så kan disse etter hvert jo like gjerne sitte hjemme eller stemme noe annet på valgdagen. Nå er det imidlertid et godt stykke igjen til at Frp er et "vanlig" parti. I den grad vanlige partier finnes....
Jeg har nå Høyre på ca 19 prosent i snitt på målingene for november, mens Frp ligger på ca 22. Det har mao. vært en tilnærming mellom disse to partiene også i størrelse de siste månedene. Et noenlunde jevnt styrkeforhold mellom dem gjør det litt enklere å danne en blå-blå regering etter valget i 2013. Ikke minst fordi mange Frp-skeptikere i Høyre da ikke vil være fullt så skeptiske. Men en slik konstellasjon er fortsatt avhengig av en form for støtte fra KrF og/eller Venstre. Og den forutsetningen sitter fortsatt fryktelig langt inne. Et blå-blå regjeringshinder er uansett i ferd med å fjernes av veien gjennom det økonomiske veivalget som Frp nå har foretatt.
Vær dog oppmerksom på en ting: Frp endrer fort kurs hvis de må. Skulle Frp falle for mye på målingene, så trenger man ikke være valganalytiker for å spå at et kursskifte tilbake i gammel retning ligger nært til.
søndag 15. november 2009
Kvinner overdriver antallet innvandrere
I siste utgave av Nytt norsk tidsskrift har samunnsforskerne Tor Bjørklund og Johannes Berg undersøkt hvor mange ikke-vestlige innvandrere vi tror det er her i landet. Brukes SSBs snevre definisjon på ikke-vestlig; mennesker fra den tredje verden, så var andelen 5,2 pr. januar 2008. Legger man en noe videre definisjon til grunn og plusser på med folk fra Øst-Europa, så er tallet 7,3.
Norske kvinner tror faktsik at andelen er hele 16,3. Mens norske menn nøyer seg med den noe mildere overdrivelsen 10,7.
Hvorfor i all verden overdriver kvinnene så kraftig? Noen som har noen brukbare forklaringer?
Oppdatert: Følgende forklaringshypoteser er lansert i artikkelen, her og på twitter:
1. Kvinner er mindre politisk interesserte enn menn.
2. Kvinner er mer opptatt av føleri og mindre opptatt av fakta.
3. Kvinner er i mindre grad enn menn på arenaer der innvandrere befinner seg og har derfor dårligere grunnlag for anslag.
4. Menn er mer opptatt av innvandringspolitikk enn kvinner.
5. Kvinner er noe ustøe i prosentregning.
Noen bedre?
Norske kvinner tror faktsik at andelen er hele 16,3. Mens norske menn nøyer seg med den noe mildere overdrivelsen 10,7.
Hvorfor i all verden overdriver kvinnene så kraftig? Noen som har noen brukbare forklaringer?
Oppdatert: Følgende forklaringshypoteser er lansert i artikkelen, her og på twitter:
1. Kvinner er mindre politisk interesserte enn menn.
2. Kvinner er mer opptatt av føleri og mindre opptatt av fakta.
3. Kvinner er i mindre grad enn menn på arenaer der innvandrere befinner seg og har derfor dårligere grunnlag for anslag.
4. Menn er mer opptatt av innvandringspolitikk enn kvinner.
5. Kvinner er noe ustøe i prosentregning.
Noen bedre?
lørdag 14. november 2009
Værekraft gir samfunnet bærekraft
Jeg har denne kronikken på trykk i Bergens Tidende i dag (takk for alle tilbakemeldinger og innspill om temaet - det har vært veldig konstruktivt!):
Værekraft gir samfunnet bærekraft
Det ligger et enormt frigjøringspotensial i å utvikle menneskers værekraft. Vi bør derfor snakke om at alle ER med i stedet for at ”Alle skal med”.
Vi hørte det om igjen og om igjen i valgkampen. Alle skal med. Så vidt jeg forstod så var det lønnsarbeidet man siktet til. Alle skal arbeide. Arbeid til alle er jobb nummer en, hører jeg også stadig fra samme parti. Fra et annet parti hører jeg at de som ikke arbeider, lever i et utenforskap. 700 000 mennesker dreier det seg visstnok om. Eller er det 800 000 nå? 800 000 mennesker som ikke er med. Hvor er de da? De er utenfor. Utenfor livet? I alle fall på sidelinjen av livet. For de er jo ikke med, og de bidrar ikke til det flotte (?) målet som vi har på den økonomiske verdiskapningen: Bruttonasjonalproduktet.
Mennesker blir dermed delt inn to: De som er innenfor vs. de som er utenfor. Bidragsytere vs. snyltere. Den politiske retorikken i den løpende debatten fyrer opp under denne inndelingen. Det nøres dermed opp under holdninger som gjør samfunnet vårt kaldt. Et samfunn jeg ikke vil leve i. Heldigvis er et annet samfunn mulig. Da fordres det at vi tør å slippe andre perspektiver til. For vi må våge å utvide arbeidsbegrepet vårt. Fordi det foregår så utrolig mye arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (omsorg for egne barn, gamle foreldre etc). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at ulønnet arbeid utgjør nesten halvparten av alt arbeid her i landet.
Dernest bør det tiltagende problemfokuset fases ut. For vi bør slutte å fokusere på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet som problemer. Først og fremst fordi det er mennesker med liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg ”innenfor” lønnsarbeidet. Tiden er derfor nå overmoden for i stedet å bryte ned skammen og skyldfølelsen som den kalde ”utenfor vs innenfor-retorikken” skaper for alle som er ”utenfor”. Jo mer vi fokuserer på "utenforskapet" og problemene, jo større blir nettopp utenforskapet og problemene. For det kan bare ikke være slik at det å stå "utenfor" arbeidslivet i snever forstand er det samme som å stå utenfor selve livet. Reduserer vi livet til et spørsmål om lønnsarbeid eller ei, så reduserer vi også livet. For livet har langt flere dimensjoner enn arbeid å by på.
Helt konkret betyr det at vi må skape mye mer rom for livskraft for alle mennesker. Derfor tror jeg at den såkalte arbeidslinja er et unyansert feilspor. ”Stå opp om morran”-retorikken sender ut doble signaler. På den ene siden signaliseres det at det skal stilles krav. Og krav er jo fint. På den annen side signaliseres det at trygdemottakere i bunn og grunn og late. Det blir helt feil for det handler slett ikke om latskap for det store flertallet av de 500, 700, 800 000 eller hvor mange det er som er ”utenfor”. For mange av dem er det ei heller krav som er medisinen. Men forståelse og medmenneskelighet.
Jeg drømmer derfor om et samfunn der vi fokuserer mer på VÆREKRAFTEN hos det enkelte menneske. Værekraft er et begrep jeg har lånt av foredragsholderen og sangeren Anne Margrethe Lund. Hun definerte værekraft som ”grunntonen som alle har fått utdelt fra fødselen av, men som kun et fåtall av oss tar i bruk i løpet av livet”. Det har også blitt laget en fin film om henne. Lund ble rammet av kreft og døde, men dette flotte begrepet lever videre. Og jeg skal, via denne kronikken og i andre sammenhenger, sørge for at begrepet lever enda litt sterkere.
For tenk om noen flere mennesker kan klare å finne denne vakre grunntonen. Tenk om potensialet for værekraft hos mennesker kan hentes ut i langt større grad enn vi makter i dag. Hva da? Da tror jeg at vi kan få et værekraftig samfunn. Et samfunn som dermed også blir bærekraftig. Fordi det blir et samfunn som ikke bare snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men et samfunn som gir oss inkluderende liv.
”Det handle om å leve”, synger Kine Hellbust. Den sangen satt jeg nylig og sang sammen med mange andre mennesker under festmiddagen på Fløyen folkerestaurant i Bergen ifb. med at arbeidslivsenteret ALF fylte 10 år. Jeg var invitert som foredragsholder for å spre mine litt frie tanker på dette feltet til mennesker som skaper livskraft hos andre mennesker hver eneste dag. Mange av dem med dype psykiske problemer. Det var da jeg tenkte: Ja, det er jo forsyne meg det som det handler om, og det har dere forstått her! Det handler om å LEVE. Det handler om å VÆRE. Det handler om å sette livet inn i en helhet. En helhet der lønnsarbeid bare er en liten bit av en rekke dimensjoner i livet som kan gi oss mening. Livsdimensjoner der kjæreste, familie, barn, venner, hobbyer og kjæledyr i grunn er like viktige. Eller snarere vel så viktige.
I etterkant av foredraget mitt kom det en fyr som jobbet i NAV bort til meg. Jeg er i grunn i utgangspunktet noe skeptisk til folk som jobber i NAV. For man leser jo så mye negativt om dem. Og man har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler enten det nå heter NAV, trygdekontoret eller noe annet. Men min forutinntatthet fikk seg en dyp knekk da jeg lyttet til hva han hadde å si.
- Vet du, jeg har en leveregel, sa han.
- Hva går den ut på, repliserte jeg.
- At jeg, en gang hver dag, skal bryte ut av ”skjemaet og boksen” min i NAV og i stedet møte mennesker åpent.
Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Der og da tenkte jeg ”tenk om alle i NAV hadde en slik leveregel!”. Etterpå har jeg i stedet tenkt ”tenk om vi hadde et samfunn der skjemaene og boksene ikke var så trange at ansatte i NAV og andre steder må bryte seg ut av dem for å møte mennesker”. Kanskje kan borgerlønn (for eksempel 2 G = 150 000 kr) være en vei å gå for å heve folks hoder, i stedet for å trykke dem ned.
Å skape mer værekraft for alle mennesker fordrer at vi kommer ut av tilvante tanke- og begrepsbokser. Det fordrer at vi tør å slippe nye tanker til. Det er forbaska vanskelig. Jeg vet det. Og dette er en uhyggelig seig materie å snu. Jeg har likevel bestemt meg for å prøve. Fordi vi har så veldig mye å vinne på det.
Vil du prøve med meg?
Værekraft gir samfunnet bærekraft
Det ligger et enormt frigjøringspotensial i å utvikle menneskers værekraft. Vi bør derfor snakke om at alle ER med i stedet for at ”Alle skal med”.
Vi hørte det om igjen og om igjen i valgkampen. Alle skal med. Så vidt jeg forstod så var det lønnsarbeidet man siktet til. Alle skal arbeide. Arbeid til alle er jobb nummer en, hører jeg også stadig fra samme parti. Fra et annet parti hører jeg at de som ikke arbeider, lever i et utenforskap. 700 000 mennesker dreier det seg visstnok om. Eller er det 800 000 nå? 800 000 mennesker som ikke er med. Hvor er de da? De er utenfor. Utenfor livet? I alle fall på sidelinjen av livet. For de er jo ikke med, og de bidrar ikke til det flotte (?) målet som vi har på den økonomiske verdiskapningen: Bruttonasjonalproduktet.
Mennesker blir dermed delt inn to: De som er innenfor vs. de som er utenfor. Bidragsytere vs. snyltere. Den politiske retorikken i den løpende debatten fyrer opp under denne inndelingen. Det nøres dermed opp under holdninger som gjør samfunnet vårt kaldt. Et samfunn jeg ikke vil leve i. Heldigvis er et annet samfunn mulig. Da fordres det at vi tør å slippe andre perspektiver til. For vi må våge å utvide arbeidsbegrepet vårt. Fordi det foregår så utrolig mye arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (omsorg for egne barn, gamle foreldre etc). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at ulønnet arbeid utgjør nesten halvparten av alt arbeid her i landet.
Dernest bør det tiltagende problemfokuset fases ut. For vi bør slutte å fokusere på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet som problemer. Først og fremst fordi det er mennesker med liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg ”innenfor” lønnsarbeidet. Tiden er derfor nå overmoden for i stedet å bryte ned skammen og skyldfølelsen som den kalde ”utenfor vs innenfor-retorikken” skaper for alle som er ”utenfor”. Jo mer vi fokuserer på "utenforskapet" og problemene, jo større blir nettopp utenforskapet og problemene. For det kan bare ikke være slik at det å stå "utenfor" arbeidslivet i snever forstand er det samme som å stå utenfor selve livet. Reduserer vi livet til et spørsmål om lønnsarbeid eller ei, så reduserer vi også livet. For livet har langt flere dimensjoner enn arbeid å by på.
Helt konkret betyr det at vi må skape mye mer rom for livskraft for alle mennesker. Derfor tror jeg at den såkalte arbeidslinja er et unyansert feilspor. ”Stå opp om morran”-retorikken sender ut doble signaler. På den ene siden signaliseres det at det skal stilles krav. Og krav er jo fint. På den annen side signaliseres det at trygdemottakere i bunn og grunn og late. Det blir helt feil for det handler slett ikke om latskap for det store flertallet av de 500, 700, 800 000 eller hvor mange det er som er ”utenfor”. For mange av dem er det ei heller krav som er medisinen. Men forståelse og medmenneskelighet.
Jeg drømmer derfor om et samfunn der vi fokuserer mer på VÆREKRAFTEN hos det enkelte menneske. Værekraft er et begrep jeg har lånt av foredragsholderen og sangeren Anne Margrethe Lund. Hun definerte værekraft som ”grunntonen som alle har fått utdelt fra fødselen av, men som kun et fåtall av oss tar i bruk i løpet av livet”. Det har også blitt laget en fin film om henne. Lund ble rammet av kreft og døde, men dette flotte begrepet lever videre. Og jeg skal, via denne kronikken og i andre sammenhenger, sørge for at begrepet lever enda litt sterkere.
For tenk om noen flere mennesker kan klare å finne denne vakre grunntonen. Tenk om potensialet for værekraft hos mennesker kan hentes ut i langt større grad enn vi makter i dag. Hva da? Da tror jeg at vi kan få et værekraftig samfunn. Et samfunn som dermed også blir bærekraftig. Fordi det blir et samfunn som ikke bare snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men et samfunn som gir oss inkluderende liv.
”Det handle om å leve”, synger Kine Hellbust. Den sangen satt jeg nylig og sang sammen med mange andre mennesker under festmiddagen på Fløyen folkerestaurant i Bergen ifb. med at arbeidslivsenteret ALF fylte 10 år. Jeg var invitert som foredragsholder for å spre mine litt frie tanker på dette feltet til mennesker som skaper livskraft hos andre mennesker hver eneste dag. Mange av dem med dype psykiske problemer. Det var da jeg tenkte: Ja, det er jo forsyne meg det som det handler om, og det har dere forstått her! Det handler om å LEVE. Det handler om å VÆRE. Det handler om å sette livet inn i en helhet. En helhet der lønnsarbeid bare er en liten bit av en rekke dimensjoner i livet som kan gi oss mening. Livsdimensjoner der kjæreste, familie, barn, venner, hobbyer og kjæledyr i grunn er like viktige. Eller snarere vel så viktige.
I etterkant av foredraget mitt kom det en fyr som jobbet i NAV bort til meg. Jeg er i grunn i utgangspunktet noe skeptisk til folk som jobber i NAV. For man leser jo så mye negativt om dem. Og man har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler enten det nå heter NAV, trygdekontoret eller noe annet. Men min forutinntatthet fikk seg en dyp knekk da jeg lyttet til hva han hadde å si.
- Vet du, jeg har en leveregel, sa han.
- Hva går den ut på, repliserte jeg.
- At jeg, en gang hver dag, skal bryte ut av ”skjemaet og boksen” min i NAV og i stedet møte mennesker åpent.
Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Der og da tenkte jeg ”tenk om alle i NAV hadde en slik leveregel!”. Etterpå har jeg i stedet tenkt ”tenk om vi hadde et samfunn der skjemaene og boksene ikke var så trange at ansatte i NAV og andre steder må bryte seg ut av dem for å møte mennesker”. Kanskje kan borgerlønn (for eksempel 2 G = 150 000 kr) være en vei å gå for å heve folks hoder, i stedet for å trykke dem ned.
Å skape mer værekraft for alle mennesker fordrer at vi kommer ut av tilvante tanke- og begrepsbokser. Det fordrer at vi tør å slippe nye tanker til. Det er forbaska vanskelig. Jeg vet det. Og dette er en uhyggelig seig materie å snu. Jeg har likevel bestemt meg for å prøve. Fordi vi har så veldig mye å vinne på det.
Vil du prøve med meg?
fredag 13. november 2009
Åslaug Hagas selvbiografi
Åslaug Haga kommer ut med sin selvbiografi i dag. Som ikke er formulert som en selvbiografi, men som en krimbok. Hun er veldig opptatt av å understreke at handlingen er fra en fiktiv koalisjonsregjering. Og at figurene i boken selvsagt er fiktive. Men at det likevel "er en bok som er inspirert av virkeligheten".
Hm....skal vi se:
Statsministeren er "en maktsyk, arrogant silkedott".
"Landets politiske lederskap var overveldet av en beslutningsudyktighet som drev dem til vanvidd".
- Nei, dette kan da umulig være Jens Stoltenberg?
Hovedpersonen i boka er Senterpartileder og energiminister Ane Smedby. Hun har et svært anstrengt forhold til statsministeren.
- Nei, dette kan da umulig være Åslaug Haga?
"Finansministeren er litt beruset av seg selv".
- Nei, dette er da ikke Kristin Halvorsen?
"I sak etter sak greide de ikke å fatte vedtak"
- Nei, dette kan da umulig være den rødgrønne regjeringen?
Tror jeg trekker tilbake det med selvbiografi. Dette er jo fri fantasi!
Oppdatert: Partikollega Marit Arnstad kom med dette twittersparket til Haga i kveld:
Forstår ikke behovet for å skrive bøker om sine politiske liv. Men skjønner at jeg er på feil klode.
Hm....skal vi se:
Statsministeren er "en maktsyk, arrogant silkedott".
"Landets politiske lederskap var overveldet av en beslutningsudyktighet som drev dem til vanvidd".
- Nei, dette kan da umulig være Jens Stoltenberg?
Hovedpersonen i boka er Senterpartileder og energiminister Ane Smedby. Hun har et svært anstrengt forhold til statsministeren.
- Nei, dette kan da umulig være Åslaug Haga?
"Finansministeren er litt beruset av seg selv".
- Nei, dette er da ikke Kristin Halvorsen?
"I sak etter sak greide de ikke å fatte vedtak"
- Nei, dette kan da umulig være den rødgrønne regjeringen?
Tror jeg trekker tilbake det med selvbiografi. Dette er jo fri fantasi!
Oppdatert: Partikollega Marit Arnstad kom med dette twittersparket til Haga i kveld:
Forstår ikke behovet for å skrive bøker om sine politiske liv. Men skjønner at jeg er på feil klode.
Kynisk kidnappingsbransje
Dagsavisen melder på sin førsteside i dag at frilansjournalisten Pål Refsdal ble "offer for kynisk kidnappingsbransje".
Finnes det snille og oppbyggelige kidnappingsbransjer....?
Finnes det snille og oppbyggelige kidnappingsbransjer....?
torsdag 12. november 2009
Pingle-Høyre
Høyre la fram sitt alternative budsjett i dag. Og bruker jammen omtrent nøyaktig like mye penger som regjeringen. Hvor ble det av bekymringene vedrørende handlingsregelen? Det synes som om det er betydelig grad av forskjell på ord og Handling også i Høyre...
Jan Arild Snoen summerer opp dette pinlige spriket på en utmerket måte i sin blogg i dag.
Jan Arild Snoen summerer opp dette pinlige spriket på en utmerket måte i sin blogg i dag.
Ap-byråkratene
Aslak Bonde skrev en interessant artikkel i siste utgave av Morgenbladet om de forbausende raske sidebyttene fra byråkrat til politiker. Jeg limer den inn under. Samtidig som jeg stiller meg spørsmålet - burde det ikke innføres karantebestemmelser også for byråkrater...?
De nye Ap-byråkratene
Tre av Aps nye statssekretærer er hentet direkte fra embetsverket. Stoltenberg virker lite opptatt av skillet mellom politikk og administrasjon.
Av: Aslak Bonde
Bjarne Håkon Hanssens overgang fra politikk til rådgivning er gjennomlyst. La oss heller sette søkelyset på Kjetil Lund, Gina Lund, Inger-Anne Ravlum og Elisabeth Walaas! De fire er statssekretærer i henholdsvis finans-, arbeids-, fornyings- og utenriksdepartementet. De har det til felles at de skal være politiske sjefer for byråkrater som for kort tid siden var deres kolleger. Kjetil Lund var riktignok byråkrat på Statsministerens kontor, men som økonomisk rådgiver fungerte han som en slags liaisonoffiser for det Finansdepartementet han nå skal være med på å bestyre.
Lund erstatter en statssekretær som gjorde akkurat det samme rolleskiftet for fire år siden, og Elisabeth Walaas gjorde sitt skifte allerede for to år siden. Det er derfor ikke noe prinsipielt nytt vi ser denne høsten. Omfanget er imidlertid større enn før. Det finnes ikke statistikk for slikt, men sannsynligvis setter Stoltenberg III-regjeringen rekord når partiet henter 4 av 28 statssekretærer direkte fra embetsverket.
Utenriksdepartementet er det eneste stedet hvor det har vært tradisjon for at ulike regjeringer har hentet inn yrkesdiplomater i den politiske ledelsen. Det har vært godtatt fordi det har vært så stor enighet om norsk utenrikspolitikk – både mellom partiene og mellom politikere og embetsverk. I tillegg har de fleste statsministre sett det som en fordel å ha en «proff» med i UDs politiske ledelse – en som behersket diplomatiets regler og som kjente departementet fra innsiden, slik at han eller hun sto bedre rustet til å styre alle de selvstendige diplomatene.
Det kan virke som om denne tenkningen har spredd seg til andre politikkfelt. Jens Stoltenberg ser ganske sikkert på budsjettstyring og makroøkonomi som ganske så upolitisk – alle politikerøkonomer vet at nå gjelder det å stramme inn budsjettene. Om Kjetil Lund gjør det fra et politisk eller byråkratisk ståsted, ser Stoltenberg neppe særlig stor forskjell på.
Gina Lunds oppgave er visstnok ikke klart definert ennå, men hun blir antagelig politisk nestsjef for Nav – en formidabel oppgave, men likevel en jobb der statsministeren nok mener at partiene og byråkratene ser ganske likt på utfordringene. Forvaltningspolitikken, som Inger-Anne Ravlum skal bestyre, oppfattes også som upolitisk, selv om det kom kraftige protester fra minoriteter i SV, Sp og Ap da Heidi Grande Røys la frem forvaltningsmeldingen i vår. Den var visstnok ført i pennen av byråkraten Ravlum.
Et interessant trekk ved sideskiftene er at de antageligvis også er begrunnet i et ønske om å få en mest mulig effektiv styring av departementene. Idealet om at den politiske ledelse skal komme fra utsiden har av og til ført til at man har fått statsråder og statssekretærer som har latt seg lede – både av embetsverk, interessegrupper og mediene. Erfarne byråkrater har en fordel, både fordi de kjenner til presset en politisk ledelse utsettes for, og fordi de vet til fingerspissene hvordan departementet fungerer – og hvorfor det av og til ikke fungerer.
Begrunnelsene for å gjøre byråkrater til politikere er såpass gode at det er dumt å si absolutt nei til slike sideskifter. Dessuten er det praktisk vanskelig å forby byråkrater å drive med partipolitikk.
Hyppige overganger kan imidlertid føre til at skillene mellom politikk og administrasjon blir visket ut. Den muligheten skulle jeg gjerne ha hørt Stoltenberg reflektere rundt.
De nye Ap-byråkratene
Tre av Aps nye statssekretærer er hentet direkte fra embetsverket. Stoltenberg virker lite opptatt av skillet mellom politikk og administrasjon.
Av: Aslak Bonde
Bjarne Håkon Hanssens overgang fra politikk til rådgivning er gjennomlyst. La oss heller sette søkelyset på Kjetil Lund, Gina Lund, Inger-Anne Ravlum og Elisabeth Walaas! De fire er statssekretærer i henholdsvis finans-, arbeids-, fornyings- og utenriksdepartementet. De har det til felles at de skal være politiske sjefer for byråkrater som for kort tid siden var deres kolleger. Kjetil Lund var riktignok byråkrat på Statsministerens kontor, men som økonomisk rådgiver fungerte han som en slags liaisonoffiser for det Finansdepartementet han nå skal være med på å bestyre.
Lund erstatter en statssekretær som gjorde akkurat det samme rolleskiftet for fire år siden, og Elisabeth Walaas gjorde sitt skifte allerede for to år siden. Det er derfor ikke noe prinsipielt nytt vi ser denne høsten. Omfanget er imidlertid større enn før. Det finnes ikke statistikk for slikt, men sannsynligvis setter Stoltenberg III-regjeringen rekord når partiet henter 4 av 28 statssekretærer direkte fra embetsverket.
Utenriksdepartementet er det eneste stedet hvor det har vært tradisjon for at ulike regjeringer har hentet inn yrkesdiplomater i den politiske ledelsen. Det har vært godtatt fordi det har vært så stor enighet om norsk utenrikspolitikk – både mellom partiene og mellom politikere og embetsverk. I tillegg har de fleste statsministre sett det som en fordel å ha en «proff» med i UDs politiske ledelse – en som behersket diplomatiets regler og som kjente departementet fra innsiden, slik at han eller hun sto bedre rustet til å styre alle de selvstendige diplomatene.
Det kan virke som om denne tenkningen har spredd seg til andre politikkfelt. Jens Stoltenberg ser ganske sikkert på budsjettstyring og makroøkonomi som ganske så upolitisk – alle politikerøkonomer vet at nå gjelder det å stramme inn budsjettene. Om Kjetil Lund gjør det fra et politisk eller byråkratisk ståsted, ser Stoltenberg neppe særlig stor forskjell på.
Gina Lunds oppgave er visstnok ikke klart definert ennå, men hun blir antagelig politisk nestsjef for Nav – en formidabel oppgave, men likevel en jobb der statsministeren nok mener at partiene og byråkratene ser ganske likt på utfordringene. Forvaltningspolitikken, som Inger-Anne Ravlum skal bestyre, oppfattes også som upolitisk, selv om det kom kraftige protester fra minoriteter i SV, Sp og Ap da Heidi Grande Røys la frem forvaltningsmeldingen i vår. Den var visstnok ført i pennen av byråkraten Ravlum.
Et interessant trekk ved sideskiftene er at de antageligvis også er begrunnet i et ønske om å få en mest mulig effektiv styring av departementene. Idealet om at den politiske ledelse skal komme fra utsiden har av og til ført til at man har fått statsråder og statssekretærer som har latt seg lede – både av embetsverk, interessegrupper og mediene. Erfarne byråkrater har en fordel, både fordi de kjenner til presset en politisk ledelse utsettes for, og fordi de vet til fingerspissene hvordan departementet fungerer – og hvorfor det av og til ikke fungerer.
Begrunnelsene for å gjøre byråkrater til politikere er såpass gode at det er dumt å si absolutt nei til slike sideskifter. Dessuten er det praktisk vanskelig å forby byråkrater å drive med partipolitikk.
Hyppige overganger kan imidlertid føre til at skillene mellom politikk og administrasjon blir visket ut. Den muligheten skulle jeg gjerne ha hørt Stoltenberg reflektere rundt.
onsdag 11. november 2009
Den stoltenbergske parlamentarisme
I en pinlig seanse i dagens spørretime måtte statsminister Jens Stoltenberg forklare hva samordningsstatsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen egentlig skal drive med. Venstre ba om at Schjøtt-Pedersen selv kom for å klargjøre sin, mildest talt, noe spesielle statsrådsrolle. Men han kunne ikke, fordi han visstnok ikke skal være ansvarlig overfor Stortinget. Dermed foretar Stoltenberg et soleklart brudd på de parlamentariske spillereglene.
Dette grepet føyer seg dessverre inn i rekken av diverse utenomparlamentariske krumspirng under denne regjeringen. Krumspring som i sum peker i retning av at vi er i ferd med å få en Stoltenbergsk parlamentarimse her i landet. Eller vi bør vel snarere kalle det "parlamentarisme".
For særlig parlamentarisk er ikke den maktarrogansen som nå utvikler seg og bare blir tydeligere og tydeligere. Det utgjør i stedet et stort demokratisk problem. Byråkratiroller og politikerroller blandes og blandes i en smørje som smaker alt annet enn godt. En statsråd kan ikke forklare seg for Stortinget. En annen statsråd vikarierer, på ubestemt tid, for en annen som er opptatt med klimaforhandlinger. Og den samme statsråden må forsyne meg også ta ansvaret for kirkesaker siden den statsråden som normalt skulle hatt det ansvaret, ikke er medlem av statskirken.
Det eneste som mangler for å gjøre farsen komplett, er at flertallsregjeringen ikke har noe flertall av velgerne bak seg. Eller nei, forresten - det mangler heller ikke...
Dette grepet føyer seg dessverre inn i rekken av diverse utenomparlamentariske krumspirng under denne regjeringen. Krumspring som i sum peker i retning av at vi er i ferd med å få en Stoltenbergsk parlamentarimse her i landet. Eller vi bør vel snarere kalle det "parlamentarisme".
For særlig parlamentarisk er ikke den maktarrogansen som nå utvikler seg og bare blir tydeligere og tydeligere. Det utgjør i stedet et stort demokratisk problem. Byråkratiroller og politikerroller blandes og blandes i en smørje som smaker alt annet enn godt. En statsråd kan ikke forklare seg for Stortinget. En annen statsråd vikarierer, på ubestemt tid, for en annen som er opptatt med klimaforhandlinger. Og den samme statsråden må forsyne meg også ta ansvaret for kirkesaker siden den statsråden som normalt skulle hatt det ansvaret, ikke er medlem av statskirken.
Det eneste som mangler for å gjøre farsen komplett, er at flertallsregjeringen ikke har noe flertall av velgerne bak seg. Eller nei, forresten - det mangler heller ikke...
mandag 9. november 2009
Debatt på Litteraturhuset kl 19
Aftenposten, i samarbeid med NRK, arrangerer en interessant debatt på Litteraturhuset kl 19 i kveld om vi er i ferd med å bygge opp nye murer i Europa - på dagen 20 år etter Berlinmurens fall.
Jeg er bedt om å twitre fra debatten, sammen med bl.a. dyktige Heidi Helene Sveen og Oda Rygh . Det skal nok noe til å twittertoppe de damene der, men forhåpentligvis klarer jeg å lire av meg en og annen brukbar kommentar innimellom all deres kvalitet.
Hvis du ikke kan være til stede (blir vel stinn brakke), kan du følge debatten enten på twitter, på NRK P2 eller på nett-tv hos Aftenposten.
I panelet sitter påtroppende leder av Europbevegelsen, Trygve Nordby, Høyre-leder Erna Solberg (som kom inn i stedet for Siv Jensen som trakk seg) og NUPI-direktør Jan Egeland. Kanskje jeg kan få huket tak i noen av disse i pausen, så har du spørsmål eller innspill er det bare å slenge dem i kommentarfeltet her så skal jeg evt gjøre et forsøk på å viderebringe dem.
Jeg er bedt om å twitre fra debatten, sammen med bl.a. dyktige Heidi Helene Sveen og Oda Rygh . Det skal nok noe til å twittertoppe de damene der, men forhåpentligvis klarer jeg å lire av meg en og annen brukbar kommentar innimellom all deres kvalitet.
Hvis du ikke kan være til stede (blir vel stinn brakke), kan du følge debatten enten på twitter, på NRK P2 eller på nett-tv hos Aftenposten.
I panelet sitter påtroppende leder av Europbevegelsen, Trygve Nordby, Høyre-leder Erna Solberg (som kom inn i stedet for Siv Jensen som trakk seg) og NUPI-direktør Jan Egeland. Kanskje jeg kan få huket tak i noen av disse i pausen, så har du spørsmål eller innspill er det bare å slenge dem i kommentarfeltet her så skal jeg evt gjøre et forsøk på å viderebringe dem.
"Nye" KrF
Jeg summerer opp mine inntrykk fra helgens landsstyremøte i KrF og partileder Dagfinn Høybårtens tale i et blogginnlegg på Minerva i dag.
søndag 8. november 2009
lørdag 7. november 2009
Hva nå, lille KrF?
KrF avholder landsstyremøte denne helgen. Et meget viktig møte. For situasjonen er nå dramatisk for partiet. Partileder Dagfinn Høybråten skal holde en meget interessant tale om den politiske situasjonen. Og nestleder Dagrun Eriksen skal lede et utvalg som skal meisle ut en strategi for hvordan skal partiet skal reise seg mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
torsdag 5. november 2009
Obamas glorie borte?
Obama gikk på en kraftig valgsmell i går.
Er det bare et midlertidig tilbakeslag, eller er glorien borte for godt?
Er det bare et midlertidig tilbakeslag, eller er glorien borte for godt?
onsdag 4. november 2009
Trenger Europa nye murer?
Til mandag arrangerer Aftenposten og NRK en interessant innvandringsdebatt på Litteraturhuset. De har bedt meg om å twitre fra denne debatten. En aldri så liten intro følger:
Nøyaktig 20 år etter Berlinmurens fall har nye murer reist seg i Europa. Noen kaller Europa en ”festning”. Bare de siste årene har EU brukt flere hundre millioner kroner på å hindre illegal innvandring. Strømmen av mennesker som søker lykken i Europa øker.
Er det naivt å tro på et Europa uten murer?
Kan klimakrise og politisk turbulens skape nye folkevandringer som utfordrer Europas grenser?
Skal landene i verdensdelens ytterkanter være grensevakter for hele Europa?
Litteraturhuset i Oslo, mandag 9. november kl. 19. Fri entré
Debattledere: Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten og
Ellen Wesche Guttormsen, programleder i NRK.
Innledere: Erna Solberg, leder i Høyre.
Jan Egeland, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt
Trygve G. Nordby, påtroppende generalsekretær i Europabevegelsen.
Har du kommentarer og innspill til noe av dette? Fyr løs!
Nøyaktig 20 år etter Berlinmurens fall har nye murer reist seg i Europa. Noen kaller Europa en ”festning”. Bare de siste årene har EU brukt flere hundre millioner kroner på å hindre illegal innvandring. Strømmen av mennesker som søker lykken i Europa øker.
Er det naivt å tro på et Europa uten murer?
Kan klimakrise og politisk turbulens skape nye folkevandringer som utfordrer Europas grenser?
Skal landene i verdensdelens ytterkanter være grensevakter for hele Europa?
Litteraturhuset i Oslo, mandag 9. november kl. 19. Fri entré
Debattledere: Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten og
Ellen Wesche Guttormsen, programleder i NRK.
Innledere: Erna Solberg, leder i Høyre.
Jan Egeland, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt
Trygve G. Nordby, påtroppende generalsekretær i Europabevegelsen.
Har du kommentarer og innspill til noe av dette? Fyr løs!
Bør vi slå sammen valgene?
Valgdeltakelsen ble 76,4 prosent ved høstens stortingsvalg. Det er ikke så dårlig som de første prognosene tydet på. Og deltakelsen var (marginalt) bedre enn i 2001 og 1993. 76 prosent er også bra i verdensmålestokk. Men 76 er ikke godt nok, etter mitt skjønn. Vi bør satse på å komme oss over 80.
Ved lokalvalgene er deltakelsesprosenten langt lavere. Kun 61,7 prosent møtte opp i 2007 - riktignok en svak framgang fra 2003. Ved fylkestingsvalget deltok bare 57,5 prosent. Dette er skremmende lavt. For frie valg er selve hovedkjennetegnet på et moderne og representativt demokrati. Valgene skal gi folkevalgte representanter den nødvendige legitimitet til å styre på vegne av folket. Når så få velgere deltar, svekkes den legitimiteten som bør ligge i bunn for all politisk styring. Det er selve grunnplanken i vårt demokratiske og politiske system det handler om. Hva bør gjøres?
Det mest opplagte og beste vil være å slå sammen valgene, slik at vi oppgraderer viktigheten av valget. Gevinsten vil være en markert høyere deltakelse, noe som særlig vil gi lokalpolitikerne langt høyere legitimitet. Dessuten vil det bli et bedre samsvar mellom rikspolitisk og lokalpolitisk styring. I tillegg vil vi redusere administrasjonskostnadene kraftig, og partiene får noe færre valgkamper å konsentrere sin innstas om.
Samtidig er det også noen motforestillinger her. For faren er at lokale saker i enda større grad vil drukne. Dette er dog noe som skjer allerede i dag, for riksmedier kommer aldri til å følge lokalpolitikken. Ansvaret hviler uansett på de lokale mediene, og jeg kan ikke se at de kommer til å svikte selv om valgdagen blir felles. Tvert i mot, deres ansvar vil kanskje kunne bli tydeliggjort i enda større grad.
Et annet faremoment vil være at fire år mellom hvert valg er noe lang tid å vente for velgerne. Enkelte vil da være over 21 år før de får mulighet til å avgi sin første stemme. På den annen side vil dette bidra til mer langsiktighet i politikken –en dyd som slett ikke er noe ueffent element å ha med seg i en tid som er preget av mer og mer kortsiktighet. En nedkorting til 3 års valgperioder er muligens også en tanke verdt å tenke.
Hva tror du - er felles valgdag veien å gå? Ser du andre positive eller negative effekter av en slik reform?
(PS: Jeg har i grunn en egeninteresse av at valgene holdes atskilt slik at det blir flere valg å analysere - men la nå min egeninteresse fare!)
Ved lokalvalgene er deltakelsesprosenten langt lavere. Kun 61,7 prosent møtte opp i 2007 - riktignok en svak framgang fra 2003. Ved fylkestingsvalget deltok bare 57,5 prosent. Dette er skremmende lavt. For frie valg er selve hovedkjennetegnet på et moderne og representativt demokrati. Valgene skal gi folkevalgte representanter den nødvendige legitimitet til å styre på vegne av folket. Når så få velgere deltar, svekkes den legitimiteten som bør ligge i bunn for all politisk styring. Det er selve grunnplanken i vårt demokratiske og politiske system det handler om. Hva bør gjøres?
Det mest opplagte og beste vil være å slå sammen valgene, slik at vi oppgraderer viktigheten av valget. Gevinsten vil være en markert høyere deltakelse, noe som særlig vil gi lokalpolitikerne langt høyere legitimitet. Dessuten vil det bli et bedre samsvar mellom rikspolitisk og lokalpolitisk styring. I tillegg vil vi redusere administrasjonskostnadene kraftig, og partiene får noe færre valgkamper å konsentrere sin innstas om.
Samtidig er det også noen motforestillinger her. For faren er at lokale saker i enda større grad vil drukne. Dette er dog noe som skjer allerede i dag, for riksmedier kommer aldri til å følge lokalpolitikken. Ansvaret hviler uansett på de lokale mediene, og jeg kan ikke se at de kommer til å svikte selv om valgdagen blir felles. Tvert i mot, deres ansvar vil kanskje kunne bli tydeliggjort i enda større grad.
Et annet faremoment vil være at fire år mellom hvert valg er noe lang tid å vente for velgerne. Enkelte vil da være over 21 år før de får mulighet til å avgi sin første stemme. På den annen side vil dette bidra til mer langsiktighet i politikken –en dyd som slett ikke er noe ueffent element å ha med seg i en tid som er preget av mer og mer kortsiktighet. En nedkorting til 3 års valgperioder er muligens også en tanke verdt å tenke.
Hva tror du - er felles valgdag veien å gå? Ser du andre positive eller negative effekter av en slik reform?
(PS: Jeg har i grunn en egeninteresse av at valgene holdes atskilt slik at det blir flere valg å analysere - men la nå min egeninteresse fare!)
mandag 2. november 2009
Vi som velger feil
Jeg har en kronikk om valgfrihet i familielivet på trykk i Stavanger Aftenblad i dag. Det er et viktig tema! Et tema som jeg brenner for.
Vi som velger feil
Tiden er inne for å skape et samfunn der vi legger til rette for at vi foreldre tar ulike valg av omsorgsløsinger for våre barn.
- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under presentasjonen av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre. Altså vi som ikke sender barna i barnehagen fra de er ett år. Denne oppsiktsvekkende uttalelsen ble, tross fulltallig pressekorps, kun sitert av Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug (5. februar 2005). Antagelig fordi de mange journalistene og kommentatorene som var til stede under seansen, er helt enige med Stoltenberg. SV-leder Kristin Halvorsen er også helt på linje med sin regjeringssjef. Til Dagbladet 11. august 2008 uttalte hun om den vesle kontantstøtten at ”det er meningsløst at vi har en ordning som belønner det motsatte av hva vi som samfunn og enkeltpersoner er tjent med”. Vi/samfunnet er altså tjent med at alle ”velger” barnehage.
Barnehage er best, i følge politikerne som nå styrer landet vårt. Det gjennomsyrer den politikken som føres. Den massive barnehageutbyggingen de senere årene er vår tids største reform. Barndommen blir dermed i økende grad institusjonalisert. Flere og flere barn tilbringer mer og mer av tiden i barnehage. I følge Statistisk sentralbyrå er nå 217 000 av de i alt 260 000 barnehagebarna i barnehagen i 40 timer eller mer i uka. Og barnehageansatte blir det flere og flere av. Det er nå over 80 000 barnehageansatte her i landet - kun en snau tredel av dem har godkjent førskoleutdanning.
Flere går og jobber i barnehager fordi barnehagene definitivt har kommet for å bli. Foreldre får tid til å realisere seg selv utenfor hjemmet. Barnehagene hjelper til med å få satt i gang den sosialiseringsprosessen som ethvert menneske skal igjennom. Å lære seg og leve i samkvem med andre mennesker er nesten en nødvendig betingelse for et godt liv i dagens samfunn. Egenskaper som samarbeid, toleranse og forståelse er noe som gode barnehager bidrar til å utvikle. Dessuten kan barnehager bidra positivt til språkopplæring og integrering for minoritetsbarn. En god barnehage kan også være en fin motvekt til hjem som fungerer dårlig og er ustabile. Barn fra slike hjem får dermed en bedre ballast enn de ellers ville fått. Dette er noen av hovedargumentene for mer tid i barnehager.
Disse argumentene er da også mye fokusert. Kanskje overfokusert? For faren kan være at vi glemmer de betenkelige sidene av denne utviklingen. De finnes, men man snakker gjerne ikke så mye om dem. Det er jo ikke politisk korrekt å si slike ting. Men barnehager er ikke bare bra. Den velkjente danske familieterapeuten Jesper Juul, sa det slik i et intervju med Simen Tveitereid, forfatteren av boka ”Hva skal vi med barn”:
- Jeg tviler på at åtte timer tvunget samvær med 40 barn man ikke kan velge, er godt for særlig mye. Det er naivt å tro at barnehager er til for barns skyld. Det har de aldri vært.
Gjennomtrekken av barnehageansatte er generelt altfor stor og bidrar neppe til å skape den kontinuiteten og tryggheten som små barn er helt avhengige av. Sykefraværet hos de ansatte er altfor høyt. Og barnehagebarn er oftere sykere enn andre barn. Fordi de smitter hverandre - for eksempel i disse svineinfluaensatider. En til en-kontakten mellom voksne og barn er kanskje ikke det den burde være. Støynivået er ofte for høyt. Barnehagearealene burde ha vært større. Frakting til og fra barnehage i bil er ikke bra for miljøet. Kvalitetstiden for barn og foreldre mellom kl 17 og leggetid kan nok sikkert bli så som så etter at alle kommer slitne hjem.
Er poenget dermed å gi alle som velger barnehage dårlig samvittighet for det valget? Nei. Like lite som det (forhåpentligvis) er et poeng for de som mener at barnehage er best, å gi andre som velger noe annet dårlig samvittighet. Men det må gå an å reise denne debatten og disse problemstillingene uten å trekke hverandres motiver i tvil. For det er nå en gang slik at mange foreldre velger barnehage rett og slett fordi de mener at det er det beste for dem selv og for barna. Og det er slik at mange foreldre velger å være hjemmearbeidende og ta den daglige omsorgen selv fordi de mener at det er det beste. De som velger det første, blir subsidiert av staten med flere hundre tusen kroner fram til skolestart. De som velger det andre blir avspist med tre tusenlapper i måneden i et par år, en støtte som endog sterke politiske krefter jobber for å ta bort. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal noens valg favoriseres så til de grader, mens andres valg skal diskrimineres? Bl.a. fordi det anses som arbeid når andre tar seg av barnet vårt om dagen, men når vi selv gjør det da er det ikke arbeid. For egenomsorgen kan jo ikke måles i kroner og dermed ikke i det ”flotte” Brutto nasjonalproduktet. Det er dumt. For verdiskapningen i samfunnet skjer vel så mye i hjemmene som utenfor. Derfor trenger vi et bedre mål enn BNP på verdiskapningen. Husk at ca 40 prosent av alt arbeid i dette landet ikke er lønnet.
Hva med heller å begynne å anerkjenne og endog applaudere at vi tar ulike valg som mennesker? Vi tar ulike valg fordi vi er ulike som mennesker, vi er i ulike livssituasjoner og vi har ulike oppfatninger av hva som er til det beste for oss. Jeg drømmer om et samfunn der ensrettingen trenges til side. Et samfunn der det er mulig å velge annerledes enn A4. Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som overstyrer og hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg vil ikke at politikerne skal blande seg inn i familielivet vårt. Jeg ønsker derfor et samfunn der dette valget virkelig er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien. Er et slikt samfunn mulig?
Tiden burde være moden, ja overmoden, for å svare et rungende ja. For først da kan vi virkelig begynne å snakke om likestilte samfunn. Kontantstøtten er vår tids desidert viktigste likestillingstiltak. Men håpet om et slikt samfunn, blir dessverre bare tynnere og tynnere for hver dag som går. Fordi de styrende undergraver de ørsmå incentivene til hjemmearbeidende; barnetrygd og kontantstøtte, år for år, dag for dag. Vi er på vei mot et samfunn der politikerne tar valget, et av de aller viktigste valgene i livet vårt, for oss.
Vil vi dit?
Vi som velger feil
Tiden er inne for å skape et samfunn der vi legger til rette for at vi foreldre tar ulike valg av omsorgsløsinger for våre barn.
- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under presentasjonen av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre. Altså vi som ikke sender barna i barnehagen fra de er ett år. Denne oppsiktsvekkende uttalelsen ble, tross fulltallig pressekorps, kun sitert av Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug (5. februar 2005). Antagelig fordi de mange journalistene og kommentatorene som var til stede under seansen, er helt enige med Stoltenberg. SV-leder Kristin Halvorsen er også helt på linje med sin regjeringssjef. Til Dagbladet 11. august 2008 uttalte hun om den vesle kontantstøtten at ”det er meningsløst at vi har en ordning som belønner det motsatte av hva vi som samfunn og enkeltpersoner er tjent med”. Vi/samfunnet er altså tjent med at alle ”velger” barnehage.
Barnehage er best, i følge politikerne som nå styrer landet vårt. Det gjennomsyrer den politikken som føres. Den massive barnehageutbyggingen de senere årene er vår tids største reform. Barndommen blir dermed i økende grad institusjonalisert. Flere og flere barn tilbringer mer og mer av tiden i barnehage. I følge Statistisk sentralbyrå er nå 217 000 av de i alt 260 000 barnehagebarna i barnehagen i 40 timer eller mer i uka. Og barnehageansatte blir det flere og flere av. Det er nå over 80 000 barnehageansatte her i landet - kun en snau tredel av dem har godkjent førskoleutdanning.
Flere går og jobber i barnehager fordi barnehagene definitivt har kommet for å bli. Foreldre får tid til å realisere seg selv utenfor hjemmet. Barnehagene hjelper til med å få satt i gang den sosialiseringsprosessen som ethvert menneske skal igjennom. Å lære seg og leve i samkvem med andre mennesker er nesten en nødvendig betingelse for et godt liv i dagens samfunn. Egenskaper som samarbeid, toleranse og forståelse er noe som gode barnehager bidrar til å utvikle. Dessuten kan barnehager bidra positivt til språkopplæring og integrering for minoritetsbarn. En god barnehage kan også være en fin motvekt til hjem som fungerer dårlig og er ustabile. Barn fra slike hjem får dermed en bedre ballast enn de ellers ville fått. Dette er noen av hovedargumentene for mer tid i barnehager.
Disse argumentene er da også mye fokusert. Kanskje overfokusert? For faren kan være at vi glemmer de betenkelige sidene av denne utviklingen. De finnes, men man snakker gjerne ikke så mye om dem. Det er jo ikke politisk korrekt å si slike ting. Men barnehager er ikke bare bra. Den velkjente danske familieterapeuten Jesper Juul, sa det slik i et intervju med Simen Tveitereid, forfatteren av boka ”Hva skal vi med barn”:
- Jeg tviler på at åtte timer tvunget samvær med 40 barn man ikke kan velge, er godt for særlig mye. Det er naivt å tro at barnehager er til for barns skyld. Det har de aldri vært.
Gjennomtrekken av barnehageansatte er generelt altfor stor og bidrar neppe til å skape den kontinuiteten og tryggheten som små barn er helt avhengige av. Sykefraværet hos de ansatte er altfor høyt. Og barnehagebarn er oftere sykere enn andre barn. Fordi de smitter hverandre - for eksempel i disse svineinfluaensatider. En til en-kontakten mellom voksne og barn er kanskje ikke det den burde være. Støynivået er ofte for høyt. Barnehagearealene burde ha vært større. Frakting til og fra barnehage i bil er ikke bra for miljøet. Kvalitetstiden for barn og foreldre mellom kl 17 og leggetid kan nok sikkert bli så som så etter at alle kommer slitne hjem.
Er poenget dermed å gi alle som velger barnehage dårlig samvittighet for det valget? Nei. Like lite som det (forhåpentligvis) er et poeng for de som mener at barnehage er best, å gi andre som velger noe annet dårlig samvittighet. Men det må gå an å reise denne debatten og disse problemstillingene uten å trekke hverandres motiver i tvil. For det er nå en gang slik at mange foreldre velger barnehage rett og slett fordi de mener at det er det beste for dem selv og for barna. Og det er slik at mange foreldre velger å være hjemmearbeidende og ta den daglige omsorgen selv fordi de mener at det er det beste. De som velger det første, blir subsidiert av staten med flere hundre tusen kroner fram til skolestart. De som velger det andre blir avspist med tre tusenlapper i måneden i et par år, en støtte som endog sterke politiske krefter jobber for å ta bort. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal noens valg favoriseres så til de grader, mens andres valg skal diskrimineres? Bl.a. fordi det anses som arbeid når andre tar seg av barnet vårt om dagen, men når vi selv gjør det da er det ikke arbeid. For egenomsorgen kan jo ikke måles i kroner og dermed ikke i det ”flotte” Brutto nasjonalproduktet. Det er dumt. For verdiskapningen i samfunnet skjer vel så mye i hjemmene som utenfor. Derfor trenger vi et bedre mål enn BNP på verdiskapningen. Husk at ca 40 prosent av alt arbeid i dette landet ikke er lønnet.
Hva med heller å begynne å anerkjenne og endog applaudere at vi tar ulike valg som mennesker? Vi tar ulike valg fordi vi er ulike som mennesker, vi er i ulike livssituasjoner og vi har ulike oppfatninger av hva som er til det beste for oss. Jeg drømmer om et samfunn der ensrettingen trenges til side. Et samfunn der det er mulig å velge annerledes enn A4. Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som overstyrer og hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg vil ikke at politikerne skal blande seg inn i familielivet vårt. Jeg ønsker derfor et samfunn der dette valget virkelig er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien. Er et slikt samfunn mulig?
Tiden burde være moden, ja overmoden, for å svare et rungende ja. For først da kan vi virkelig begynne å snakke om likestilte samfunn. Kontantstøtten er vår tids desidert viktigste likestillingstiltak. Men håpet om et slikt samfunn, blir dessverre bare tynnere og tynnere for hver dag som går. Fordi de styrende undergraver de ørsmå incentivene til hjemmearbeidende; barnetrygd og kontantstøtte, år for år, dag for dag. Vi er på vei mot et samfunn der politikerne tar valget, et av de aller viktigste valgene i livet vårt, for oss.
Vil vi dit?
Mannen bak Karita-boken
Trodde du at Karita Bekkemellem skrev den mye omtalte boken sin selv? Tro om igjen! Mannen bak er Drammens Tidendenes samfunnsredaktør Odd Myklebust.
Analyse oktober
Min analyse av opinionsbevegelsene i oktober kan du nå lese her. Jeg valgte et hovedfokus på høyresiden. Takk for innspill!
søndag 1. november 2009
De nominerte i november
Oktober er forbi og vi har gått inn i den måneden i året som jeg synes er verst; november. For å motvirke de høstdepresjonene som pleier å sette inn på denne tiden, har jeg kost meg litt med politiske blogger.
Siden Jens Stoltenberg, Jan Simonsen, Tore O. Sandvik og Fredrik Mellem kom sist i nominasjonene i oktober. Og siden Andreas Halse og Knut Johannessen delte 16.plassen og jeg bestemmer meg for å la begge henge med videre, så trenger jeg fire friske, nye bloggfolk på novemberlisten. Minner om at fem av disse skal ut til neste nominasjon i desember.
Valget falt på disse fire:
Torbjørn Røe Isaksen: Minervas redaktør sikret seg en plass på Tinget fra Telemark og kommer nok til gi lyd fra seg i løpet av de kommende fire årene og sannsynligvis en god stund etter det og. Har en blogg som fortjener en sjanse i dette selskapet.
Kristin Clemet: Den beste lederen Høyre aldri fikk? Eller...det er kanskje ikke helt kjørt ennå. Civitas leder har i alle fall (omsider) kommet seg ut i bloggverdenen, og har allerede levert såpass av interesse der at en novembernominasjon med letthet kan forsvares.
Tone Sofie Aglen: Kommunalråd fra Sp i Trondheim. 32 år og frustrert...hm...hørt det før? (eller er det ved nærmere 40 at damer pleier å bli frustrerte..?) Vel, jeg synes ærlig talt at det kommer mye leseverdig ut av de frustrasjonene hennes!
George Gooding: En fyr som oppdaterer ofte og bra.
Sammen med de nevnte to og de 14 nedenfor så blir dette en meget sterk liste. Hvem faller ut?
Stig Ove Voll
Emil Andre Erstad:
Lars-Henrik Paarup Michelsen:
Bjørn Smestad
Sigrun Tømmerås
Heidi Nordby Lunde
Sondre Olsen
Paul Chaffey
Onar Åm
Hanne Blåfjelldal
Jan Arild Snoen
Per Aage Pleym Christensen
Audun Lysbakken
Ivar Johansen
Stemmer gjør du i høyrefeltet (scroll nedover) - kun en stemme pr pers!
Siden Jens Stoltenberg, Jan Simonsen, Tore O. Sandvik og Fredrik Mellem kom sist i nominasjonene i oktober. Og siden Andreas Halse og Knut Johannessen delte 16.plassen og jeg bestemmer meg for å la begge henge med videre, så trenger jeg fire friske, nye bloggfolk på novemberlisten. Minner om at fem av disse skal ut til neste nominasjon i desember.
Valget falt på disse fire:
Torbjørn Røe Isaksen: Minervas redaktør sikret seg en plass på Tinget fra Telemark og kommer nok til gi lyd fra seg i løpet av de kommende fire årene og sannsynligvis en god stund etter det og. Har en blogg som fortjener en sjanse i dette selskapet.
Kristin Clemet: Den beste lederen Høyre aldri fikk? Eller...det er kanskje ikke helt kjørt ennå. Civitas leder har i alle fall (omsider) kommet seg ut i bloggverdenen, og har allerede levert såpass av interesse der at en novembernominasjon med letthet kan forsvares.
Tone Sofie Aglen: Kommunalråd fra Sp i Trondheim. 32 år og frustrert...hm...hørt det før? (eller er det ved nærmere 40 at damer pleier å bli frustrerte..?) Vel, jeg synes ærlig talt at det kommer mye leseverdig ut av de frustrasjonene hennes!
George Gooding: En fyr som oppdaterer ofte og bra.
Sammen med de nevnte to og de 14 nedenfor så blir dette en meget sterk liste. Hvem faller ut?
Stig Ove Voll
Emil Andre Erstad:
Lars-Henrik Paarup Michelsen:
Bjørn Smestad
Sigrun Tømmerås
Heidi Nordby Lunde
Sondre Olsen
Paul Chaffey
Onar Åm
Hanne Blåfjelldal
Jan Arild Snoen
Per Aage Pleym Christensen
Audun Lysbakken
Ivar Johansen
Stemmer gjør du i høyrefeltet (scroll nedover) - kun en stemme pr pers!
Abonner på:
Innlegg (Atom)