"
Hareides fall" stod høyt oppe på min lille ønskeliste til jul. Og sannelig befant denne boken, skrevet av tidligere Hareide-rådgiver
Emil Andre Erstad, seg under juletreet. Jeg har nå lest boken, og den ga et interessant innblikk i kulissene i de 36 dramatiske dagene høsten 2018 der KrFs retningsvalg stod i sentrum av norsk politikk og nærmest satte hele det politiske Norge på vent. De smått utrolige dagene der en rekke fylkesårsmøter i KrF rundt omkring i landet ble
direktesendt i riksmediene.
Bakteppet for prosessen var et parti som har slitt med oppslutningen over lang tid, der manglende velgerappell ut over sin "kjerne" er det vedvarende hovedproblemet. Valgkampen 2017 ble mislykket, valgresultatet historisk dårlig, selv om man berget seg over sperregrensen med liten margin. Partiets "
havarikommisjon", ledet av
Hilde Ekeberg, konkluderte i november 2017 med at samarbeidsstrategien (ønsket om H+KrF+V-regjering) og kommunikasjonen rundt regjeringsspørsmålet var feilslått og ødela partiets valgkamp.
"Knut Arild framstod som en tåkefyrste uten et forståelig budskap", skriver Erstad om lederens kommunikasjon i saken. Et klart flertall i patiet kom fram til en erkjennelse av at den mellomposisjonen man stod i, som fødselshjelper og støtteparti for en blå regjering, og samtidig i opposisjon - særlig til Frp, og under et stadig rødgrønt opposisjonspress, ikke lenger var bærekraftig. Sentrumkollegaen Venstre, valgte, på nyåret 2018, å gå inn i Solberg-regjeringen, og satte ytterligere fart i tankeprosessene også hos folk i KrF.
Allerede valgnatten i 2017 oppfordret Erstad sin partileder til å skrive en bok for å få fram en dypere tenking enn det som er mulig dag-til-dag-politikken, en bok som gjennom våren 2018 vokste fram, og ble ført i pennen av Erstad selv, i spann med ideologen
Erik Lunde. "Det er viktig å forstå at de som er politiske rådgivere, har som jobb å nettopp vite hva ledernes dere mener og hvordan de resonnerer" forklarer Erstad som årsak til at Hareide selv ikke skrev boken. Men Hareide var ansvarlig for innholdet og med på utformingen av boken.
Sylvi Listhaugs avgang mars 2018 på F
acebook-posten om at "Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjones sikkerhet", ble framstilt som en seier for Hareide. Men med Listhaug ute, så ville presset på at KrF bør inn i regjering øke, og Hareide skjønte at nå måtte det handles. Etter en samtale med Ap-leder Støre, der han ble oppfordret til å "ikke bare tenke på det som er lurt, men også på det som er riktig", vokste beslutningen fram hos Hareide. Beslutningen om å forsøke dra KrF bort fra blå og over i rød retning, nærmere Ap. Det ble flere møter mellom ham og Støre, for å forankre at Ap-lederen syntes dette ville være en god ide. Erstad peker på at Støres åpent kristne holdning, bidro til en god kjemi dem i mellom.
"Bare ved å åpne for samarbeid med Arbeiderpartiet i regjering, ville vi modernisere og åpne partiet. Det var vi helt sikre på", skriver Erstad. Konklusjonen var tuftet på en analyse av at "Kristelig" tok for mye plass på bekostning av "Folkeparti". De ønsket åpne opp og tiltrekke seg det Erstad kaller "den progressive og moderne delen av den Den norske kirkens medlemmer". Et hovedproblem med samarbeidet med Solberg-regjeringen, var at KrF primært fikk gjennomslag i symbolsaker og ikke det Hareide/Erstad mente var viktigere deler av partiprogrammet. En minst like viktig begrunnelse for dreiing i rød retning, var kampen mot høyrepopulismen. "Det var ikke til å holde ut" at KrF samarbeidet med de fremste høyrepopulistene i Norge, står det i boken, og frykten var at partiet gjennom sitt Frp-samarbeid skulle bidra til "tilstander" ala USA, Polen og Ungarn.
25. september 2018 ble Hareides bok "
Det som betyr noe" lansert. Her beredes grunnen for den viktige
landsstyretalen som han holdt tre dager etterpå; den 28. september: "Mitt råd er nå at vi undersøker muligheten for hvilket politisk gjennomslag det er mulig å få gjennom et samarbeid med KrF, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, uten SV", var konklusjonen i talen og startskuddet for en intern partiprosess som mangler sidestykke i norsk politisk historie var fyrt av.
I den første fasen etter at talen var avholdt, opplevde de "røde" at de hadde momentum. Nye medlemmer strømmet til partiet, noe som ble tolket som en støtte til Hareide og hans linje. Erstad avslører også at Kjell Ingolf Ropstad i en fortrolig samtale med ham, skal ha uttrykt at "innerst inne håper jeg Knut Arild vinner". Antagelig i betydningen at da slapp han å ta over som leder, hvilket på det tidspunktet nok framstod som en i overkant stor oppgave med små barn hjemme. Håpet deres lå i at Ropstad skulle kjempe en stund "for syns skyld" og så gi opp hvis prognosene pekte klart i retning av at rød side ville vinne. Samtidig bar de på en underliggende frykt for hva Erna Solberg ville foreta seg.
Partiet ble enige om at hvert fylke skulle peke ut sine delegater til det ekstraordinære landsmøtet som skulle avholdes 2. november. I forkant skulle det arrangeres folkemøter der både rød side ved Hareide, og blå side ved enten Ropstad eller Bollestad, fikk legge fram sitt syn. Erstad var uenig i dette, han mente det var for raust av sin partileder å ha med nestlederne på møtene. Og dette illustrerer et hovedpoeng i boken; rådgiveren synes generelt at Hareide er for imøtekommende og veik, hadde det vært opptil Erstad så hadde de kjørt en mye hardere linje overfor de blå og lagt Hareides lederskap i potten på et tidligere tidspunkt.
I boken pekes det på særlig to punkt som bidro til å snu det momentumet som de mente rød side hadde: Abort og "kuppet" i Rogaland. Som de røde fryktet, så satt (selvsagt) ikke Høyre og Erna Solberg rolig å så på en prosess som kunne få hele regjeringsprosjektet til å rakne. I et møte mellom Solberg, Sanner, Høie, Bollestad og Ropstad ble det klart at Høyre kunne være villig til å komme KrF i møte i synet på tvillingaborter og på paragraf
2 C i abortloven som omhandler muligheten for abort etter uke 12 i svangerskapet pga "alvorlig sykdom" - deriblant Down syndrom - ofte omtalt som "sorteringsparagrafen" av folk i KrF.
Hareide var klar over at møtet fant sted, men ikke hva de snakket om. Erstad var ikke klar over det og ble sint. Og begge var irriterte på det de oppfattet som et brudd på den "gentlemen agreement"-avtalen som de trodde de hadde om at ingen sider skulle drive med offentlige regjeringsforhandlinger med andre partier før prosessen om retningsvalget var avsluttet. Da muligheten for et historisk skritt i restriktiv retning i abortloven ble kjent, er Erstads analyse at det ga blå side to oppturer: For det første at det tente en gnist hos Kjell Ingolf Ropstad som blåste bort tankene om at lederoppgaven var for stor for ham. Dernest at det bidro til å skape en entusiasme som blå side tidligere hadde manglet i prosessen.
Rogaland var første fylket som skulle avgjøre hvilke delegater de skulle sende til landsmøtet. Fylket er KrFs klart største både målt i både velgeroppslutning og medlemstall. Men
fordelingsnøkkelen medførte at fylket fikk sende langt færre delegater enn medlems- og velgertall skulle tilsi. Dette var et avgjørende punkt for de på blå side som mente at Rogaland derfor burde kompensere dette misfoholdet ved å bruke et "vinneren tar alt"-system til grunn for utvelgelsen, framfor forholdstall. Ca to tredeler gikk inn for et blått retningsvalg på fylkesmøtet. Og man valgte å sende 15 blå delegater og 1 rød. Fylkesmøtet er suverent, og avgjørelsen var intet brudd på egne vedtekter, men det falt Hareide, Erstad og de røde tungt for brystet da de holdt fram at alle fylkene burde sende delegater etter et forholdstallssystem.
De øvrige fylkene avholdt sine møter og valgte sine delegater, og løpet var ganske jevnt. Men blå side hadde hele tiden et lite forsprang, noe som speilet stemningen i partiet godt. Etter at Oslo, Akershus og Østfold, som de siste, valgte sine delegater, stod det klart at i alt 99 delegater ville være blå og 90 røde, mens 1 ville stemme blankt (her er Grøvans "gule" alternativ holdt utenfor). Mao. måtte fem delegater snu på landsmøtet, hvis Hareides røde linje skulle vinne fram. Kvelden før alt skulle avgjøres, ønsket Erstad at Hareide skulle forsøke påvirke de på blå side som man visste var litt usikre. Erstad hadde satt opp en liste med navn og telefonnummer. Men Harreide ville ikke forsøke påvirke delegatene slik, noe som igjen ergret Erstad.
"Lederkortet var det beste vi hadde", skriver han. I betydningen at et utfall i blå retning ville medføre Knut Arild Hareide sin avgang. Erstad ville kjøre ut dette kortet tidligere, men Hareide valgte å spare det til slutt. Først i sin siste
tale før avstemningen, valgte han å gjøre det klart for alle at han kom til å gå av hvis de blå vant. Håpet var at dette skulle snu de fire-fem delegatene som han trengte for å vinne fram.
"Landsmøter har sin særegne dynamikk", tvitret den erfarne, politiske Vårt Land-journalisten Berit Aalborg, noen dager før, og mente mye kunne snu på landsmøtet. Men det var ingen "dynamikk" på dette landsmøtet. Det eneste som skjedde var at en hel delegat byttet preferanse fra blå til blank. Utfallet ble derfor 98 blå og 90 røde. At Hareide stilte "kabinettspørsmål" hadde null effekt. Delegatene oppfattet åpenbart at de stilte som "bundne" mandater.
Dermed var løpet kjørt for Hareide. "Jeg var bare sint. Skuffa og frustret", skriver Erstad om egne følelser som utspant seg da avstemningsresultatet var klart. Hareide gikk av, Ropstad etterfulgte ham som ny leder, innledet regjeringsforhandlinger med Høyre, Frp og V på
Granavolden og KrF gikk inn i regjeringen.
Noen tanker og refleksjoner er vel verdt å gjøre seg i etterkant av denne leseropplevelsen og oppfriskningen av hva som skjedde. Først og fremst har jeg lyst til å gi Erstad ros for å skrive boken. Selv om hans drøm gikk i knas, og selv om han tidvis framstår som bitter i teksten, så gir han et verdifullt bidrag til en viktig del av vår nære politiske historie. Jeg er imidlertid i tvil om han gir et hundre prosent ærlig bilde av det som skjedde. Framstillingen av sin egen side som idealistisk og hjertevarme, om enn noe naive, og motparten som kalde og kyniske maktspillere, er for enkel. Boken hadde stått seg på å skildre dypere hvilke taktiske vurderinger man gjorde seg også på rød side, hvilken rolle spilte Ap i prosessen og hva var f eks Øystein Mjærums bidrag?
Det aller mest interessante i boken finner jeg imidlertid i avslutningskapittelet, der Erstad har en samtale med Hareide om hvorfor det gikk som det gjorde. "Jeg trodde valget mellom Ap og Frp skulle bli veldig mye enklere for de fleste i KrF enn det ble", sier han der. Og her tror jeg vi er ved selve kjernepunktet i retningsvalget. Hareide og de røde forsøkte å gjøre valget til et valg mellom Ap og Frp. Men de fleste oppfattet nok snarere at dette var et valg mellom Ap og H.
Langt flere av både KrFs velgere og medlemmer foretrekker H framfor Ap. Såpass enkelt er det. Derfor vant blå side. Fordi Høyre står KrF nærmere i det som Erstad, litt foraktelig, kaller "symbolpolitikk". Men for mange i KrF er ikke saker som K-en i KRLE, kontantstøtte, abort, Israel osv symboler. Det er tvert i viktige saker og mye av årsaken til at mange er med i partiet. At Hareide undervurderte dette, overrasker meg.
Speilet det blå retingsvalget medlemmene og de tillitvalgte sine preferanser? I tabllen har jeg samlet avstemingsresultatene i alle fylkene (for enkelhets skyld er det "gule" alternativet holdt utenfor). Jeg har tatt utgangspunkt i KrFs medlemstall i fylkene, og lagt inn et premiss om at avstemningsresultatene på fylkesmøtene speilet stemningen blant fylkens medlemmer bra. Hvis alle de 190 delegatene hadde blitt fordelt proporsjonalt på hvert fylke, så ville det blitt en fordeling på 100-90 i blå favør. Avrundingen til nærmeste hele delegat går her i rød favør totalt sett (104-86 blått hvis man ser medlemsfordelingen i landet under ett).
Den faktiske delegatfordelingen 99-90 (+1 blank) på landsmøtet virker derfor å ha speilet preferansene i KrF på en meget god måte. På denne bakgrunn gir det liten mening å snakke om blått "kupp". Kuppet ville snarere vært om rød side hadde fått et flertall av delegatene, på tross av et blått flertall i partiet.
"Høsten 2018 endte med Hareides fall. Men jeg har sett verre fall", avrunder Erstad sin bok med. Hareide falt, men i dag reiser han seg og trer inn i Solberg-regjeringen, som nå består av H+KrF+V. Som samferdselsminister. Undrenes tid er ikke helt forbi. "Hvis vi går til valg med sentrum/Høyre som vårt alternativ i 2021, vil vi gjøre det for femte gang – og vi vil være det eneste partiet som har det som vårt foretrukne alternativ. Selv jeg må innse at dette ikke er realistisk", sa Hareide i sin landsstyremøtetale i 2018. Dette premisset viste seg å være feil. For det urealistiske har, via Frps utmarsj fra regjeringen, nå plutselig blitt høyst realistisk.
KrF valgte Høyre framfor Ap. Og KrFs inntreden i regjeringen bidro til Frps utreden. Det kan øke rommet for KrF, men det er opp til partiet om de klarer å utnytte dette.
7. januar i år
meldte Erstad seg ut av partiet. Drømmen hans ble knust. Men et flertall i partiet har nå fått sin "drømmeregjering".
Fordi de tok et blått retningsvalg.
