Rødts historiske mulighet

Lokalvalget 2019 ligger an til å bli Rødts beste noensinne. Men hvor godt blir det?

I kveld deltar jeg i Rødts direktesendte Youtube-program "Hjemmefra" kl 20. I den forbindelse har jeg sett litt på partiets utvikling på målingene i den senere tid, og den kunnskapen vil jeg også dele med mine blogglesere.

Rødts nasjonale stortingstall (blå graf) viser nærmest lineær stigning fra valget i 2017 og fram til sommeren 2018 hvor man toppet ut på opp i mot 5 prosent. Deretter korrigerte man noe ned mot 4, før februar igjen viser en stigende tendens og partiet begynner igjen i nærme seg 5-tallet på snittet.   

De nasjonale kommunemålingene er langt færre og har kommet mer sporadisk til nå, men de tallene vi har (rød graf), tyder på Rødt har ligget omtrent likt med sitt stortingsnivå. Utviklingen i 2019 viser imildertid en noe sprikende tendens der kommunetallene er markert svakere enn stortingstallene. Dette er overraskende all den tid Rødt normalt sett står sterkere lokalt enn nasjonalt. Enten må  forholdet mellom lokalt og nasjonalt endret seg for partiet, ellers så tar målerne feil - muligens fordi Rødt vektes for mye ned. Men uansett ligger tallene godt over partiets valgresultat fra 2015. Bakgrunnstallene fra målingene tyder på at Rødt for tiden har en ekstremt høy lojalitet blant egne velgere. I tillegg trekker partiet velgere særlig fra Ap, men også SV og MDG lekker.

Når det gjelder fylkestallene, så spriker de siste Rødt-tallene for Oslo mellom 7 og 12 prosent, som uansett er markert over valgresultatet på 5 prosent i 2015. Også i Finnmark, Trøndelag og Vestland kan Rødt vise til sterke tall, om enn på det noe mindre oppsiktsvekkende 3-tallet.

Rødt har sin hovedstyrke i storbyene. I tillegg til Oslo, peker særlig Trondheim og Tromsø seg ut. Men også i byer som Bergen og Bodø ligger Rødt an til meget sterke tall. 

Det er ikke så lett å lese Rødts nivå for øyeblikket, og et valgresultat på alt fra 2 til 6 prosent er faktisk mulig. Dette tyder på at velgermassen er i bevegelse og at Rødt har en historisk mulighet for å hente ut mye av sitt potensial. Mitt mest realistiske anslag ligger pt. på 3-tallet, og det bygger jeg på en erfaring om at partiet gjerne overvurderes på målinger, samtidig som det skal noe til at man klarer beholde dagens ekstreme lojalitet koblet med sterk appell hos andre partier, særlig på venstresiden. Alt tyder dog på at Rødt vil gjøre et meget godt 2019-valg, spørsmålet er snarere om det blir ekstremt godt eller "bare" godt, eventuelt noe i mellom.

Jeg tror det er tre hovedårsaker til Rødts framgang: For det første må partiet ta mye av æren selv. Man lykkes med å få fram et politisk budskap som går hjem, særlig knyttet til ulikhet og velferdsprofitører. Og man lykkes bl.a fordi vi har hatt en blå regjering i over fem år som skaper et rom for at Rødt kan framstå som den klareste motstemmen på venstresiden.

Dernest har man også lyktes med å bli mer "stuerene" for en del velgere som kanskje har luktet på partiet tidligere, men som har oppfattet det som for ekstremt -  med "væpna revolusjon" som effektivt avskrekkingsymbol. Her (også) har partileder Bjørnar Moxnes gjort en formiddabel jobb.

I tillegg kapitaliserer (!) Rødt på Aps problemer. Aps politiske,  strategiske og personmessige trøbbel er gull verdt for Rødt rent velgermessig sett. Aps flørt med KrF og Venstre i valgkampen, og Støres uttalelser om at han opplever nærmere slektskap med Høyre enn Rødt, forsterker et inntrykk hos en del venstresidevelgere av et Ap som er blekt og vassent og som ikke klarer ta et skikkelig oppgjør med regjeringens politikk. Hos slike velgere finner Rødt (og SV) sin retorikk nå mer klangbunn.

Kommer Rødt til å gripe sitt livs største mulighet i år?

       

Borgerlig motbakke

Valgåret 2019 ble innledet med at KrF gikk inn i Erna Solbergs regjering og den første firepartiregjering siden 1971 ble etablert. Målingene som er tatt opp etter at den «nye» regjeringen la fram Granavolden-plattformen, tyder på at den sliter med oppslutningen. Alle fire regjeringspartier ligger i øyeblikket på svakere nivåer enn valgresultatet i 2017. Et stortingsvalg i dag ville gitt klart rødgrønt flertall og maktskifte.

Høyre har mål om at halvparten av landets innbyggere skal bo i en Høyre-styrt kommune etter høstens kommunevalg. I så fall er partiet avhengig av tre ting: De må gjøre jobben lokalt via sterke kandidater og engasjerende saker. Dernest må de bygge brede sentrum-høyre-venstreallianser der både V, KrF og kanskje også Sp og MDG kan inngå. Dessuten er alle de borgerlige lokalpartiene avhengig av nasjonal drahjelp i form av en populær regjering. Fordi en del velgere vektlegger rikspolitiske forhold når de avlegger sin stemme, selv om det er lokalvalg.

Høyre og Frp har den «fordel» at høstens resultat skal sammenlignes med 2015-valget og ikke 2017-valget. Begge de blå gjorde det klart svakere ved forrige lokalvalg enn forrige stortingsvalg. Både Høyre og Frp har derfor fortsatt mulighet for å gjøre det skarpere i år enn i 2015. Høyre har realistiske muligheter til å overta makten i Enebakk og Gjerdrum på Romerike. I heldige øyeblikk kan Ullensaker, Lørenskog, Eidsvoll og Nittedal også være innen rekkevidde. Lillestrøm er den viktigste «skalpen» for Høyre å erobre i vårt distrikt for å realisere 50-prosentmålet. I så fall må Lillestrøm Høyre klare bredde ut sitt samarbeid, parallelt med at høyresiden makter mobilisere maksimalt for reelt å true favoritten Ap og Jørgen Vik.

I øyeblikket ser det ikke ut som regjeringen kan gi den drahjelpen som Høyre og de andre borgerlige partiene trenger for å erobre mer makt på Romerike. Hovedårsaken til at regjeringspartiene nå sliter på målingene, er at mange borgerlige velgere har satt seg på gjerdet. Det kan skyldes en generell regjeringsslitasje etter over fem år med styring, en rekke negative saker rundt enkeltpersoners handlinger særlig i Frp og mye støy rundt regjeringsforhandlingene, ikke minst om abort.  Samtidig ligger det et mobiliseringspotensial i gjerdesitterne fordi slike velgere er lettere å hente tilbake enn velgere som har gått til andre partier. Et annet lite lyspunkt på borgerlig side er at hardt prøvede KrF ser ut til å ha stabilisert sin oppslutning.

Hva kan hindre at høstens valg blir en rødgrønn parademarsj? Først og fremst at de borgerlige klarer få gjerdesitterne ned og inn i valglokalene. En felles «fiende» kan fungere som mobiliseringsmiddel. For høyresiden er det derfor en fordel at Rødt og SV fortsetter å vokse slik at de politiske forskjellene trer klarere fram inn mot valget. Borgerlig orienterte gjerdesittere kan da ha lettere for å hoppe ned for å balansere en potensielt sterk og radikal rød framgang. Et stort Ap er ikke like «skremmende».

En ny krisesituasjon kan også virke pro regjeringspartiene. Finanskrisen i 2008/09 virket mobiliserende for Ap ved 2009-valget.  Det samme gjorde 22.juli-terroren før 2011-valget. Høyre og Frp mobiliserte inn mot 2017-valget i kjølvannet av flyktningkrisen 2015/16.

Sju måneder før lokalvalget 2019 ligger det an til at regjeringen ikke er den plussfaktoren som Høyre og de borgerlige trenger for å bryte Aps mange makthegemonier på Romerike. Det kan snu seg.

Men de rødgrønne har startet valgåret 2019 klart best.


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 11. februar 2019

Ap, KrF, Sp og Rødt vektes feil vei?

Vi er nå i en fase der det vil komme flere nasjonale kommunemålinger. Ikke helt unaturlig siden vi nærmer oss et lokalvalg. Parallelt tas det også opp stortingsmålinger. Dette kan være noe forvirrende for leserne, så vi må forsøke holde tungen rett i munnen.

5. februar presenterte NRK tall fra Norstat som både inneholdt en stortingsmåling og en kommunemåling. Tallene så slik ut (stortingsmålingen nevnt først):

Ap   29,2     31,3
H     22,9     24,4
Sp    11,8     11,1
Frp   12,0      9,0
SV     7,8       5,2
KrF    3,4      4,8
V        2,6      2,8
MDG  3,2      4,6 
Rødt   4,8      3,3


Normalt sett står Ap, Frp, SV og KrF sterkere nasjonalt enn lokalt. Derfor stusser jeg over Aps og KrFs tall i målingen som er stikk motsatt av forventet. Partiene H, Sp, MDG, V og Rødt står derimot normalt sterkere lokalt enn nasjonalt. At både Sp og Rødt ligger lavere lokalt virker snålt. 

Hva kan disse overraskende differansene skyldes? Jeg har en mistanke om at vektingen spiller målerne et puss. Stortingstallene vektes opp mot siste stortingsvalg i 2017, mens kommunemålingen vektes mot kommunevalget 2015. Ap gjorde et svakt stortingsvalg og fikk bare 27 prosent, men et sterkt kommunevalg med 33 prosent. Det ligger her derfor en fare for at Ap vektes for mye opp når "råtallene" vektes mot 2015 og ikke 2017. Det samme gjelder KrF som også gjorde et bedre kommunevalg i 2015 enn stortingsvalg i 2017. For Sp og Rødt sin del er situasjonen den motsatte. De gjorde bedre stortingsvalg i 2017 enn lokalvalg i 2015. Her ligger det derfor en fare for at begge vektes for mye ned.

Man må ta hensyn til den reelle utviklingen i velgerpreferansene de siste tre årene. Ap og KrF ligger på et lavere nivå blant velgerne enn for tre år siden, mens Sp og Rødt har hatt en motsatt utvikling. Hvis ikke dette momentet hensyntas når man kommer fram til de endelige barometertallene, er det en risiko for at det vektes feil vei.

Denne blogger skal følge med på denne tematikken fram mot valget.


Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt arbeid, eller bruk konto nr  9710 16 46878      

Rødgrønne øker forspranget

Januarsnittet av målingene viser 96 mandater for rødgrønn side og 73 for borgerlig. 

De fire regjeringspartiene H, Frp, V og KrF har til sammen en oppslutning på 43,3 prosent på snittet av januar-målingene. Det er 5,5 prosentpong lavere enn ved stortingsvalget i 2017. De rødgrønne (Ap, SV, Sp, MDG og R) måles til 54,8 prosent. Det er 5,5 prosentpoeng bedre enn ved valget.

Alle regjeringspartiene ligger på et lavere nå enn de oppnådde i 2017. Alle opposisjonspartiene, bortsett fra MDG, ligger på et høyere nivå nå enn ved stortingsvalget.

Både KrF og V har målinger rundt midten av 3-tallet. KrF har mange gjerdesittere som mulig velgerpotensial. Partiet opplever et visst frafall til særlig Sp, men kompenserer med å hente noen fra høyresiden slik at totalen blir rundt 0.

Selv om både KrF og V jekkes over sperregrensen, og Rødt senkes under, så reduseres forspranget en del, men fortsatt vil rødgrønn side ha et relativt komfortabelt flertall inne. Ergo så må også Høyre og Frp mobilisere bedre, for å jevne ut differansen. Særlig Høyre, men også Frp, har en stor andel gjerdesittere som i så fall må hentes ned.