Det blir en del foredragsvirksomhet på meg for tiden. Mandag skal jeg opp til Trondheim og Frp der for å snakke om mulighetene for et maktskifte i "det rødgrønne utstillingsvinduet". I den forbindelse går jeg i helgen igjennom en del materiale for å komme i mål med en brukbar analyse.
Den røgrønne valgseieren i Trondheim i 2007 var enorm. Stortingvalget i 2009 bar ingen bud om et stemningsskifte, men her må man ha i mente at velgere i liten grad legger lokale forhold til grunn når de stemmer ved riksvalg. Adresseavisen har publisert to målinger som derimot indikerer at høstens valg i Trondheim kan bli jevnt.
Trondheim blir helt avgjørende for de rødgrønne. Noe innhyringen av selveste Trond Giske som valgkampsjef også er et uttrykk for. Et tap her vil være ødeleggende. Jeg har analysert Trondheim noen ganger tidligere, bl.a. her. Ta også en titt på Kjetil Utnes analyse.
Hvilke faktorer tror du kan komme til å bli særlig viktig i Trondheim? Tips gjerne, så kanskje analysen og foredraget mitt kan bli enda bedre.
fredag 28. januar 2011
torsdag 27. januar 2011
Ullensaker - et foredrag og en analyse
I går kveld var jeg invitert av Ullensaker Høyre til å holde et foredrag om velgertrender nasjonalt, regionalt og lokalt og komme med noen vurderinger fram mot kommunevalget 12. september. Etter en smule tekniske problemer i starten, fikk jeg etterhvert vist fram mine medbrakte lysark og utviklet noen resonnementer rundt disse elementene. Jeg skal her nøye meg med å peke på sentrale poeng vedrørende Ullensaker.
Ullensaker er en av få kommuner her i landet hvor Frp sitter med ordføreren. Partiet gjorde et brakvalg sist med hele 41,4 prosent av stemmene. Man nøt den gang godt av ordførereffekten. Harald Espelund har fått en posisjon der han er en form for borgermester - nærmest litt hevet over partipolitikken. Tilslutningen til Frp er imidlertid også en tillitserklæring fra velgerne om at man har likt den politikken som har vært ført. Ullensaker, som forøvrig er min nye hjemkommune, er en kommune i sterk vekst. Og Espelund og Frp har fått et ry på seg for å si ja til mange ulike prosjekter. Medaljens bakside er en stor gjeldsgrad i kommunen.
Et hovedspørsmål ved valget vil derfor bli hvorvidt Frp kan klare å gjenskape sitt gode resultat, eller om futten av ordførereffekten går ut og en viss styringslitasje slår inn. Ikke minst for det partiet jeg foredro for, Høyre, vil et Frp-fall kunne føre til vekst. For Høyre i Ullensaker opererer helt i skyggen av Frp. I så måte er det en nøkkelutfordring for partiet å komme seg ut av denne skyggen og synliggjøre sin frontfigur, Tim Holmvik, sine folk og sine saker. Samtidig har Høyre lenge hatt et nært samarbeid med Frp i kommunestyret, sammen med KrF og Pensjonistpartiet. Så på den ene siden er Høyre på samme lag som Frp, men på den annen side så er de i et konkurranseforhold om mange av de samme velgerne.
En titt på de fire siste valgene i Ullensaker, sier meg at Høyre har underprestert ved lokalvalgene. Ullensaker Høyre gjør det nemlig vesentlig svakere ved kommunevalg enn stortingsvalg. Normalt sett er det ofte omvendt i andre kommuner. En kikk på de sosiale bakgrunnsvariablene i kommunen, bekrefter tesen om underprestering. Riktignok er det en klar ulempe for Høyre at relativt få har høy utdannelse av kommunens innbyggere. Dette burde imidlertid utlignes av at veldig mange jobber i privat sektor. Og når det gjelder andre variabler, som inntekt og innvandrerandel, så ligger de omtrent på snittet. Her bør det føyes til at velgersammensetninger hva gjelder sosial bakgrunn ikke nødvendigvis er avgjørende for valgutfallet. Men ofte gir det en viss pekepinn på hvilke partier som har gode velgerbetingelser og hvilke som sliter mer i motbakke.
Jeg laget også en kommuneprognose for Ullensaker som jeg presenterte for forsamlingen. Prognosen er basert på januarsnittet av de nasjonale målingene og omregnet til kommuneforhold via ulike faktorer for partiene. Mine tall ser slik ut:
SV 2,5 (-0,3)
Ap 26,3 (-2,1)
Sp 4,2 (-1,8)
KrF 1,9 (-0,6)
V 2,3 (-0,7)
H 22,1 (+9,5)
Frp 38,5 (-2,7)
PP 1,5 (-0,6)
Disse tallene viser at H+Frp har omtrent seks av ti velgere (av de som stemmer) inne. Mao. er det blå forspranget massivt. Min mandatberegning gir de to blå 28 av i alt 45 representanter i kommunestyret og dermed solid, rent flertall. Høyre ligger an til en framgang på bortimot ti prosentpoeng - en framgang som primært må ses i lys av de nasjonale bevegelsene, men også at partiet åpenbart underpresterte her sist. Innbakt i disse tallene ligger det dermed en viss grad av "normalisering".
De rødgrønne opposisjonspartiene synes å ha små sjanser til å få til et maktskifte i kommunen. Spenningsmomentet pr i dag ser derfor her ut til først og fremst å dreie seg om styrkeforholdet mellom de blå. Greier ikke Høyre å komme seg ut av Espelund og Frp sin skygge, men i stedet framstår som grå, konturløse og kjedelige, parallelt med at Høyre faller nasjonalt inn mot valget - så kan også høstens valg bli dårlig for Ullensaker Høyre. Får derimot lokalpartiet god nasjonal drahjelp, koblet med at Frp rammes av lavere ordførereffekt og en viss styringsslitasje, og Høyre i tillegg får oppmerksomhet rettet mot normalt gode Høyre-saker som skole og økonomi, så kan dette valget bli meget bra for dem.
Mitt ikke helt orginale tips blir derfor at Ullensaker fremdeles kommer til å ha Frp-ordfører etter valget, men at Høyre vil bli en noe sterkere "lillebror" i kommunen.
Ullensaker er en av få kommuner her i landet hvor Frp sitter med ordføreren. Partiet gjorde et brakvalg sist med hele 41,4 prosent av stemmene. Man nøt den gang godt av ordførereffekten. Harald Espelund har fått en posisjon der han er en form for borgermester - nærmest litt hevet over partipolitikken. Tilslutningen til Frp er imidlertid også en tillitserklæring fra velgerne om at man har likt den politikken som har vært ført. Ullensaker, som forøvrig er min nye hjemkommune, er en kommune i sterk vekst. Og Espelund og Frp har fått et ry på seg for å si ja til mange ulike prosjekter. Medaljens bakside er en stor gjeldsgrad i kommunen.
Et hovedspørsmål ved valget vil derfor bli hvorvidt Frp kan klare å gjenskape sitt gode resultat, eller om futten av ordførereffekten går ut og en viss styringslitasje slår inn. Ikke minst for det partiet jeg foredro for, Høyre, vil et Frp-fall kunne føre til vekst. For Høyre i Ullensaker opererer helt i skyggen av Frp. I så måte er det en nøkkelutfordring for partiet å komme seg ut av denne skyggen og synliggjøre sin frontfigur, Tim Holmvik, sine folk og sine saker. Samtidig har Høyre lenge hatt et nært samarbeid med Frp i kommunestyret, sammen med KrF og Pensjonistpartiet. Så på den ene siden er Høyre på samme lag som Frp, men på den annen side så er de i et konkurranseforhold om mange av de samme velgerne.
En titt på de fire siste valgene i Ullensaker, sier meg at Høyre har underprestert ved lokalvalgene. Ullensaker Høyre gjør det nemlig vesentlig svakere ved kommunevalg enn stortingsvalg. Normalt sett er det ofte omvendt i andre kommuner. En kikk på de sosiale bakgrunnsvariablene i kommunen, bekrefter tesen om underprestering. Riktignok er det en klar ulempe for Høyre at relativt få har høy utdannelse av kommunens innbyggere. Dette burde imidlertid utlignes av at veldig mange jobber i privat sektor. Og når det gjelder andre variabler, som inntekt og innvandrerandel, så ligger de omtrent på snittet. Her bør det føyes til at velgersammensetninger hva gjelder sosial bakgrunn ikke nødvendigvis er avgjørende for valgutfallet. Men ofte gir det en viss pekepinn på hvilke partier som har gode velgerbetingelser og hvilke som sliter mer i motbakke.
Jeg laget også en kommuneprognose for Ullensaker som jeg presenterte for forsamlingen. Prognosen er basert på januarsnittet av de nasjonale målingene og omregnet til kommuneforhold via ulike faktorer for partiene. Mine tall ser slik ut:
SV 2,5 (-0,3)
Ap 26,3 (-2,1)
Sp 4,2 (-1,8)
KrF 1,9 (-0,6)
V 2,3 (-0,7)
H 22,1 (+9,5)
Frp 38,5 (-2,7)
PP 1,5 (-0,6)
Disse tallene viser at H+Frp har omtrent seks av ti velgere (av de som stemmer) inne. Mao. er det blå forspranget massivt. Min mandatberegning gir de to blå 28 av i alt 45 representanter i kommunestyret og dermed solid, rent flertall. Høyre ligger an til en framgang på bortimot ti prosentpoeng - en framgang som primært må ses i lys av de nasjonale bevegelsene, men også at partiet åpenbart underpresterte her sist. Innbakt i disse tallene ligger det dermed en viss grad av "normalisering".
De rødgrønne opposisjonspartiene synes å ha små sjanser til å få til et maktskifte i kommunen. Spenningsmomentet pr i dag ser derfor her ut til først og fremst å dreie seg om styrkeforholdet mellom de blå. Greier ikke Høyre å komme seg ut av Espelund og Frp sin skygge, men i stedet framstår som grå, konturløse og kjedelige, parallelt med at Høyre faller nasjonalt inn mot valget - så kan også høstens valg bli dårlig for Ullensaker Høyre. Får derimot lokalpartiet god nasjonal drahjelp, koblet med at Frp rammes av lavere ordførereffekt og en viss styringsslitasje, og Høyre i tillegg får oppmerksomhet rettet mot normalt gode Høyre-saker som skole og økonomi, så kan dette valget bli meget bra for dem.
Mitt ikke helt orginale tips blir derfor at Ullensaker fremdeles kommer til å ha Frp-ordfører etter valget, men at Høyre vil bli en noe sterkere "lillebror" i kommunen.
onsdag 26. januar 2011
Rikspolitikerne ødelegger lokalvalget?
Drammens Tidende er en avis jeg skriver og analyserer noenlunde jevnlig for. På mandag hadde jeg på trykk noen betraktninger rundt forholdet mellom riks- og lokalpolitikk. Ta en titt under. Tar gjerne i mot kommentarer til kronikken, eller innspill til ideer om kommende temaer.
Vi går nå snart inn i en valgkamp der trynene til rikspolitikerne vil prege TV, radio og aviser. Glemmer vi at det faktisk er lokalvalg vi skal ha til høsten?
Skrur man på TV eller blar i en avis, så er det knapt til å unngå å møte
meninger og uttalelser fra rikspolitikere. Rikssaker dominerer agendaen. Enten det nå dreier seg om skole, eldreomsorg, samferdsel, innvandring, avgifter eller miljø.
Velgerne slutter da også i langt større grad opp om stortingsvalg enn lokalvalg. Ved stortingsvalget i 2009 møtte ca. 2,7 millioner av landets stemmeberettigede opp og avga sin stemme. Mens ved lokalvalget i 2007 møtte kun 2,2 millioner opp. Ergo satt så mange som 500 000 flere velgere hjemme. Betyr dette at mange velgere mener at stortingsvalg er viktig, mens lokalvalg er mindre viktig? Mye kan tyde på det. Noe som kan henge sammen med at velgerne oppfatter at kommunestyrer og fylkesting ikke har så mye de skulle ha sagt sammenlignet med storting og regjering. Mange lokalpolitikere rundt omkring i vårt ganske land, er nok langt på vei enig i en slik vurdering. Fordi rikspolitikerne legger så mange rammer og føringer at det politiske rommet for lokalpolitikerne begrenses.
Samtidig er det en helt annen side ved dette. For lokalvalg og riksvalg henger sammen. Uten kommunene kan ikke staten fungere. Uten kommunestyrer blir Stortinget lite verdt. Fordi det er kommunene som på mange måter setter politikken ut i livet. Det er i kommunene at grunnskolene ligger. Det er i kommunene at innvandrere integreres. Det er i kommunene at eldreomsorgen skal fungere. Lokalpolitikere har slik sett stor makt, men graden av makt avhenger også av viljen til å bruke de mulighetene man faktisk har.
Rikspolitikere er avhengig av lokalpolitikere og omvendt. Derfor er det så viktig at det finnes en annen offentlighet enn riksoffentligheten. En lokal offentlighet. Her spiller lokale medier en nøkkelrolle. I Buskerud gjelder det for store medier som NRK og Drammens Tidende å skape arenaer der regiondebatt kan møte lokaldebatt. Enten det nå skjer i eteren, på papir eller nett. Det gjelder å grave fram både regionale og lokale saker som kan vekke det politiske engasjementet til live. Saker som gjerne kan plukkes opp av riksmedier. På samme måte som småaviser som Ringerikes Blad, Bygdeposten, Eikerbladet, Hallingdølen, Laagendalsposten, Lierposten og Røyken og Hurums avis må utnytte det lokale fortrinnet de har til å fange saker og skape debatter så nær den enkelte velger som mulig.
I 2003 avholdt Nittedal kommune lokalvalg 16. juni – om lag tre måneder før alle andre kommuner. Begrunnelsen for dette forsøket var ønsket om å få mer oppmerksomhet på de lokale sakene og kandidatene. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har i ettertid evaluert forsøket og konkluderte med at kommunen i noen grad greide å oppnå dette målet. Lokalpolitikere dominerte valgkampen i Nittedal, de lokale sakene kom godt fram og debattene foregikk på lokale arenaer. Likevel ble valgdeltakelsen rekordlav. Kun 46 prosent av velgerne møtte opp, noe som var en tilbakegang på hele 16 prosentpoeng fra valget i 1999.
Forsøket fra Nittedal sier noe om at lokalvalg er avhengig av drahjelp. Og denne drahjelpen må komme utenfra. Nærmere bestemt fra riksplan. Derfor tror jeg at lokalpolitikere ikke bør se på rikspolitikere som konkurrenter, men som del av det samme laget. På samme måte som lokale medier ikke bør se på riksmedier som rivaler, men som komplementære - for å låne et “Godfot”-begrep fra fotballtrener Nils Arne Eggen. Rikspolitikere, riksmedier, lokalpolitikere og lokalmedier utfyller hverandre. De gjør hverandre gode (eller dårlige..).
Vi går nå snart inn i en valgkamp der trynene til rikspolitikerne vil prege TV, radio og aviser. Glemmer vi at det faktisk er lokalvalg vi skal ha til høsten?
Skrur man på TV eller blar i en avis, så er det knapt til å unngå å møte
meninger og uttalelser fra rikspolitikere. Rikssaker dominerer agendaen. Enten det nå dreier seg om skole, eldreomsorg, samferdsel, innvandring, avgifter eller miljø.
Velgerne slutter da også i langt større grad opp om stortingsvalg enn lokalvalg. Ved stortingsvalget i 2009 møtte ca. 2,7 millioner av landets stemmeberettigede opp og avga sin stemme. Mens ved lokalvalget i 2007 møtte kun 2,2 millioner opp. Ergo satt så mange som 500 000 flere velgere hjemme. Betyr dette at mange velgere mener at stortingsvalg er viktig, mens lokalvalg er mindre viktig? Mye kan tyde på det. Noe som kan henge sammen med at velgerne oppfatter at kommunestyrer og fylkesting ikke har så mye de skulle ha sagt sammenlignet med storting og regjering. Mange lokalpolitikere rundt omkring i vårt ganske land, er nok langt på vei enig i en slik vurdering. Fordi rikspolitikerne legger så mange rammer og føringer at det politiske rommet for lokalpolitikerne begrenses.
Samtidig er det en helt annen side ved dette. For lokalvalg og riksvalg henger sammen. Uten kommunene kan ikke staten fungere. Uten kommunestyrer blir Stortinget lite verdt. Fordi det er kommunene som på mange måter setter politikken ut i livet. Det er i kommunene at grunnskolene ligger. Det er i kommunene at innvandrere integreres. Det er i kommunene at eldreomsorgen skal fungere. Lokalpolitikere har slik sett stor makt, men graden av makt avhenger også av viljen til å bruke de mulighetene man faktisk har.
Rikspolitikere er avhengig av lokalpolitikere og omvendt. Derfor er det så viktig at det finnes en annen offentlighet enn riksoffentligheten. En lokal offentlighet. Her spiller lokale medier en nøkkelrolle. I Buskerud gjelder det for store medier som NRK og Drammens Tidende å skape arenaer der regiondebatt kan møte lokaldebatt. Enten det nå skjer i eteren, på papir eller nett. Det gjelder å grave fram både regionale og lokale saker som kan vekke det politiske engasjementet til live. Saker som gjerne kan plukkes opp av riksmedier. På samme måte som småaviser som Ringerikes Blad, Bygdeposten, Eikerbladet, Hallingdølen, Laagendalsposten, Lierposten og Røyken og Hurums avis må utnytte det lokale fortrinnet de har til å fange saker og skape debatter så nær den enkelte velger som mulig.
I 2003 avholdt Nittedal kommune lokalvalg 16. juni – om lag tre måneder før alle andre kommuner. Begrunnelsen for dette forsøket var ønsket om å få mer oppmerksomhet på de lokale sakene og kandidatene. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har i ettertid evaluert forsøket og konkluderte med at kommunen i noen grad greide å oppnå dette målet. Lokalpolitikere dominerte valgkampen i Nittedal, de lokale sakene kom godt fram og debattene foregikk på lokale arenaer. Likevel ble valgdeltakelsen rekordlav. Kun 46 prosent av velgerne møtte opp, noe som var en tilbakegang på hele 16 prosentpoeng fra valget i 1999.
Forsøket fra Nittedal sier noe om at lokalvalg er avhengig av drahjelp. Og denne drahjelpen må komme utenfra. Nærmere bestemt fra riksplan. Derfor tror jeg at lokalpolitikere ikke bør se på rikspolitikere som konkurrenter, men som del av det samme laget. På samme måte som lokale medier ikke bør se på riksmedier som rivaler, men som komplementære - for å låne et “Godfot”-begrep fra fotballtrener Nils Arne Eggen. Rikspolitikere, riksmedier, lokalpolitikere og lokalmedier utfyller hverandre. De gjør hverandre gode (eller dårlige..).
Svaret på spørsmålet i min
overskrift er altså nei. Rikspolitikere ødelegger ikke. De hjelper. Forutsatt
at lokalpolitikere lar dem hjelpe og ikke ødelegge. Og forutsatt at
rikspolitikere kjenner sine begrensninger og anerkjenner det lokale selvstyret
fullt ut. Riksmedier hjelper, så sant lokale medier lar dem hjelpe. For det er
i samspillet mellom riks og lokal at debatter blir til, engasjement utvikles og
politikken skapes og settes i verk.
Kan vi ved inngangen til valgkampen 2011 forstå
verdien av dette samspillet, så kan det bli et godt valg. Både for medier,
politikere, velgere og dermed for demokratiet vårt.
tirsdag 25. januar 2011
Redaksjonell omtale eller reklame?
Den gode, men tidvis i overkant sære avisen Morgenbladet, har i siste nummer en interessant artikkel om vinjournalistikk. Eller rettere skrevet "journalistikk".
Vi har et alkoholreklameforbud her til lands. Et forbud som vi kan mene mangt og meget om, men som i mine øyne virker fornuftig fordi det føyer seg inn i restriktiv linje i alkoholpolitikken. På de fleste områder er jeg tilhenger av noenlunde fri konkurranse, men alkohol er et rusmiddel som ikke bør behandles på linje med andre varer.
Vi har også noe som heter ytringsfrihet. Grunnlovens §100 står sterkt. Noen ganger møtes forbudet og loven i noe som kan anses som gråsoner og vel så det. Et slikt møte finner sted når medier anmelder vin. Mediene kaller dette redaksjonell omtale, og vips er de beskyttet av §100.
Geir Salvesen er en av de mest kjente vinanmelderne. Han har anmeldt viner i Aftenposten i en årrekke, gitt ut bøker, holdt vinsmakekurs og vært guide på vinturer. I siste utgave av Aftenpostens helgebilag A-magasinet, har han sin faste spalte. Det er ikke så ofte jeg leser slike anmeldelser, men pga. Morgenbladet-artikkelen, tok jeg en nysgjerrig titt på den siste. Her sitter jammen sekserne løst! Av ti omtalte viner, får hele sju av dem seks. En får fem og to får fire. Og uttrykk som "fint balansert, behagelig, delikat, elegant og innsmigrende" sitter om mulig enda løsere.
Jeg har ikke grunnlag for å hevde at Geir Salvesen er verre eller bedre enn andre i denne "bransjen". Det er selve fenomenet jeg synes er mest interessant å diskutere. I mine øyne er dette en form for alkoholreklame som ikke burde beskyttes av §100. Fordi artiklene ikke er et produkt av vanlige redaksjonelle vurderinger der kritisk sans er et hovedelement.
Hva synes du?
Vi har et alkoholreklameforbud her til lands. Et forbud som vi kan mene mangt og meget om, men som i mine øyne virker fornuftig fordi det føyer seg inn i restriktiv linje i alkoholpolitikken. På de fleste områder er jeg tilhenger av noenlunde fri konkurranse, men alkohol er et rusmiddel som ikke bør behandles på linje med andre varer.
Vi har også noe som heter ytringsfrihet. Grunnlovens §100 står sterkt. Noen ganger møtes forbudet og loven i noe som kan anses som gråsoner og vel så det. Et slikt møte finner sted når medier anmelder vin. Mediene kaller dette redaksjonell omtale, og vips er de beskyttet av §100.
Geir Salvesen er en av de mest kjente vinanmelderne. Han har anmeldt viner i Aftenposten i en årrekke, gitt ut bøker, holdt vinsmakekurs og vært guide på vinturer. I siste utgave av Aftenpostens helgebilag A-magasinet, har han sin faste spalte. Det er ikke så ofte jeg leser slike anmeldelser, men pga. Morgenbladet-artikkelen, tok jeg en nysgjerrig titt på den siste. Her sitter jammen sekserne løst! Av ti omtalte viner, får hele sju av dem seks. En får fem og to får fire. Og uttrykk som "fint balansert, behagelig, delikat, elegant og innsmigrende" sitter om mulig enda løsere.
Jeg har ikke grunnlag for å hevde at Geir Salvesen er verre eller bedre enn andre i denne "bransjen". Det er selve fenomenet jeg synes er mest interessant å diskutere. I mine øyne er dette en form for alkoholreklame som ikke burde beskyttes av §100. Fordi artiklene ikke er et produkt av vanlige redaksjonelle vurderinger der kritisk sans er et hovedelement.
Hva synes du?
mandag 24. januar 2011
Bloggdemokratiet og Norges Nate Silver
Ring, ring
- Hallo?
- Det er Erling Fossen. Jeg skriver en artikkel for Stat og styring og lurte på om du aksepterer tesen om at du er Norges svar på Nate Silver.
Tenke fort, tenke.. Å ja, Silver - han statistikkguruen i USA
- Ja, det er jo meget smigrende. Så jeg kommer ikke akkurat til å nekte deg det.
I tidsskriftartikkelen (2010:4), som forøvrig kan kjøpes for 60 spenn, setter Fossen søkelyset på bloggere og bloggmakt (et tema jeg har vært innom noen ganger selv også, se f.eks. her). Bl.a. er Fritt Ord-utdelingen av 2,5 millioner kroner til diverse bloggere, viet en del plass.
Etter noen bakgrunnsopplysninger fra meg, ble omtalen av denne blogger seende slik ut på trykk:
I februar 2009 opprettet statsviter Svein Tore Marthinsen bloggen http://sveintoremarthinsen.blogspot.com. En blogg med hovedvekt på politiske analyser og prognoser. Mange mediefolk ble fort blant faste lesere og fram mot stortingsvalget i september leverte han sine analyser og prognoser også til en rekke regionale medier, før mange riksmedier også meldte interesse - deriblant VG, Aftenposten, Dagbladet, Nettavisen og Vårt Land. Han ble invitert til NRK radio flere ganger og TV2 Nyhetskanalen for å debattere, kommentere og analysere aktuelle hendelser. En måned før valget laget han en prognose over utfallet i samtlige valgkretser. Av i alt 169 mandater fra disse kretsene, traff han blink på 150. Kort tid etter valget ble han invitert av Aftenposten til også å blogge på deres plattform (http://blogg.aftenposten. no/marthinsen). Der har han blant annet i etterkant av valget initiert en stor debatt om den norske valgordningen. Han er nå i gang med arbeidet med nye prognoser og analyser inn mot kommune- og fylkestingvalget 12. september 2011.
Om Silver har Fossen sakset følgende fra Wikipedia: I 2007 begynte Nate Silver å publisere analyser og prognoser foran 2008-presidentvalget i USA under pseudonymet “Poblano” på den politiske bloggen Daily Kos. I mars 2008 etablerte Silver sin egen blogg FiveThirtyEight.com. Samme året begynte han å opptre i nasjonale medier, og han forutså vinneren i 49 av 50 stater. Han fikk også rett i alle de 35 senatorvalgene som var samme år. I april 2009 ble han kåret til en av verdens mest innflytelsesrike personer av TIME Magazine. I juni i år ble bloggen kjøpt opp av New York Times og fikk navnet FiveThirtyEight; Nate Silvers Political Calculus.
Vel, vel - nok om meg og Silver - nå må jeg analysere valget i Ullensaker. Skal holde et foredrag for Ullensaker Høyre til onsdag.
- Hallo?
- Det er Erling Fossen. Jeg skriver en artikkel for Stat og styring og lurte på om du aksepterer tesen om at du er Norges svar på Nate Silver.
Tenke fort, tenke.. Å ja, Silver - han statistikkguruen i USA
- Ja, det er jo meget smigrende. Så jeg kommer ikke akkurat til å nekte deg det.
I tidsskriftartikkelen (2010:4), som forøvrig kan kjøpes for 60 spenn, setter Fossen søkelyset på bloggere og bloggmakt (et tema jeg har vært innom noen ganger selv også, se f.eks. her). Bl.a. er Fritt Ord-utdelingen av 2,5 millioner kroner til diverse bloggere, viet en del plass.
Etter noen bakgrunnsopplysninger fra meg, ble omtalen av denne blogger seende slik ut på trykk:
I februar 2009 opprettet statsviter Svein Tore Marthinsen bloggen http://sveintoremarthinsen.blogspot.com. En blogg med hovedvekt på politiske analyser og prognoser. Mange mediefolk ble fort blant faste lesere og fram mot stortingsvalget i september leverte han sine analyser og prognoser også til en rekke regionale medier, før mange riksmedier også meldte interesse - deriblant VG, Aftenposten, Dagbladet, Nettavisen og Vårt Land. Han ble invitert til NRK radio flere ganger og TV2 Nyhetskanalen for å debattere, kommentere og analysere aktuelle hendelser. En måned før valget laget han en prognose over utfallet i samtlige valgkretser. Av i alt 169 mandater fra disse kretsene, traff han blink på 150. Kort tid etter valget ble han invitert av Aftenposten til også å blogge på deres plattform (http://blogg.aftenposten. no/marthinsen). Der har han blant annet i etterkant av valget initiert en stor debatt om den norske valgordningen. Han er nå i gang med arbeidet med nye prognoser og analyser inn mot kommune- og fylkestingvalget 12. september 2011.
Om Silver har Fossen sakset følgende fra Wikipedia: I 2007 begynte Nate Silver å publisere analyser og prognoser foran 2008-presidentvalget i USA under pseudonymet “Poblano” på den politiske bloggen Daily Kos. I mars 2008 etablerte Silver sin egen blogg FiveThirtyEight.com. Samme året begynte han å opptre i nasjonale medier, og han forutså vinneren i 49 av 50 stater. Han fikk også rett i alle de 35 senatorvalgene som var samme år. I april 2009 ble han kåret til en av verdens mest innflytelsesrike personer av TIME Magazine. I juni i år ble bloggen kjøpt opp av New York Times og fikk navnet FiveThirtyEight; Nate Silvers Political Calculus.
Vel, vel - nok om meg og Silver - nå må jeg analysere valget i Ullensaker. Skal holde et foredrag for Ullensaker Høyre til onsdag.
søndag 23. januar 2011
Infact, VG-intervju, regjeringstrøbbel og Maria Amelie
Infacts partibarometer for januar, som VG i dag publiserer (men som jeg pt. ikke finner på VGs egne nettsider, men derimot som toppsak hos konkurrenten Dagbladet..), er nok en måling som føyer seg inn i rekken av svake målinger for regjeringspartiene. Journalist Ingar Johnsrud tok i går kontakt med meg for å få en kommentar til denne målingen, som inneholder heller beskjedne endringer (alle godt innenfor feilmarginene) målt mot forrige måned.
Vår 20 minutters telefonsamtale ledet til at jeg er sitert på et par korte setninger, slik man gjerne blir i den tabloide verden:
- Regjeringen ligger nede for telling, velgermessig sett. Høyresiden i norsk politikk er historisk sterk.
Marthinsen mener enkeltsaker har skapt et inntrykk av at regjeringen sliter med å håndtere vanskelige saker.
- Positive saker som lav rente og høy sysselsetting, har druknet.
Artikkelen ellers er vinklet opp mot rekken av dårlige saker for regjeringen; togtrøbbel, strømpriser, forsvarsbråk, gavesaker, Sps partistøtte, monstermaster, NAV, sykehus og Maria Amelie. Og artikkelen er fulgt opp på lederplass under overskriften "Regjering i krise". Så i dag kan du jo godt marsje av sted og få fatt i dagens VG, eller ty til BuyAndRead for å få en viss utdypning.
Hvorvidt Maria Amelie-saken er dårlig for regjeringen, er det imidlertid grunn til å dvele litt ved. Min første vurdering var at jeg trodde saken ville ha begrenset effekt på opinionen - sett i et partimessig lys. Jeg skrev også at hvis det blir noen effekt, så vil den eventuelt trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og styrking av høyresiden. Foreløpig har vi tre målinger å støtte oss på som er tatt opp mens og etter at denne saken ble kjent. Alle har begrensede utslag.
På to av disse målingene går regjeringspartiene samlet sett litt tilbake, mens på den siste går regjeringen hårfint fram. Ap går tilbake på en og fram på to. På alle tre målingene går Høyre fram, mens Frp går fram på to og tilbake på en. Alle utslag er innenfor feilmarginene, og vi må således være ytterst varsomme med tolkninger. Fordi faren for overtolkning er overhengende.
Hovedtolkningen min er like fullt fortsatt at denne saken har begrenset effekt. Det er ikke overraskende all den tid velgere flest (med unntak av Frps velgere) normalt sett ikke tillegger asyl- og innvandringsspørsmål avgjørende vekt for sin stemmegivning (jeg ser imidlertid for meg at dette er spørsmål som kommer til å bli viktigere ved kommende valg). Mens de tre partiene som står for den strengeste asyl- og innvandringslinjen, Ap, H og Frp, ikke ser ut til å ha tapt noe, snarere tvert i mot.
Infacts målinger tyder på en usedvanlig kjapp dreining i folkeopinionen i restriktiv retning i denne enkeltsaken, men jeg skulle gjerne sett målinger fra andre byråer som eventuelt kunne bekrefte en slik tendens, før jeg trekker de kjappe konklusjonene som enkelte andre kommentatorene i disse dager gjør.
Summa summarum: Regjeringen sliter tungt og Maria Amelie spiller, kanskje overraskende for noen, liten rolle til eller i fra i den sammenhengen.
Vår 20 minutters telefonsamtale ledet til at jeg er sitert på et par korte setninger, slik man gjerne blir i den tabloide verden:
- Regjeringen ligger nede for telling, velgermessig sett. Høyresiden i norsk politikk er historisk sterk.
Marthinsen mener enkeltsaker har skapt et inntrykk av at regjeringen sliter med å håndtere vanskelige saker.
- Positive saker som lav rente og høy sysselsetting, har druknet.
Artikkelen ellers er vinklet opp mot rekken av dårlige saker for regjeringen; togtrøbbel, strømpriser, forsvarsbråk, gavesaker, Sps partistøtte, monstermaster, NAV, sykehus og Maria Amelie. Og artikkelen er fulgt opp på lederplass under overskriften "Regjering i krise". Så i dag kan du jo godt marsje av sted og få fatt i dagens VG, eller ty til BuyAndRead for å få en viss utdypning.
Hvorvidt Maria Amelie-saken er dårlig for regjeringen, er det imidlertid grunn til å dvele litt ved. Min første vurdering var at jeg trodde saken ville ha begrenset effekt på opinionen - sett i et partimessig lys. Jeg skrev også at hvis det blir noen effekt, så vil den eventuelt trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og styrking av høyresiden. Foreløpig har vi tre målinger å støtte oss på som er tatt opp mens og etter at denne saken ble kjent. Alle har begrensede utslag.
På to av disse målingene går regjeringspartiene samlet sett litt tilbake, mens på den siste går regjeringen hårfint fram. Ap går tilbake på en og fram på to. På alle tre målingene går Høyre fram, mens Frp går fram på to og tilbake på en. Alle utslag er innenfor feilmarginene, og vi må således være ytterst varsomme med tolkninger. Fordi faren for overtolkning er overhengende.
Hovedtolkningen min er like fullt fortsatt at denne saken har begrenset effekt. Det er ikke overraskende all den tid velgere flest (med unntak av Frps velgere) normalt sett ikke tillegger asyl- og innvandringsspørsmål avgjørende vekt for sin stemmegivning (jeg ser imidlertid for meg at dette er spørsmål som kommer til å bli viktigere ved kommende valg). Mens de tre partiene som står for den strengeste asyl- og innvandringslinjen, Ap, H og Frp, ikke ser ut til å ha tapt noe, snarere tvert i mot.
Infacts målinger tyder på en usedvanlig kjapp dreining i folkeopinionen i restriktiv retning i denne enkeltsaken, men jeg skulle gjerne sett målinger fra andre byråer som eventuelt kunne bekrefte en slik tendens, før jeg trekker de kjappe konklusjonene som enkelte andre kommentatorene i disse dager gjør.
Summa summarum: Regjeringen sliter tungt og Maria Amelie spiller, kanskje overraskende for noen, liten rolle til eller i fra i den sammenhengen.
torsdag 20. januar 2011
Begrenset Maria Amalie-effekt?
Saken om Maria Amalie har rullet og gått i en ukes tid nå. Mediedekningen har vært sjelden bred. Selv er jeg av den oppfatning at den norske innvandrings- og asylpolitikken gjerne kunne vært hakket rausere. I det perspektivet er det bra at papirløse med sterk Norges-tilknytning får bli i landet. Men samtidig er det også slik at likhet for loven bør gjelde alle. Også for smarte og ressurssterke.
Velgerne hadde muligheten til å stemme på en mer liberal asylpolitikk ved valget i 2009, men gjorde det motsatte. De partiene som ivrer sterkest for det, SV og Venstre, gikk tilbake. Mens partier som går inn for en streng linje, Ap og Frp, gikk fram. I så måte er det alt annet en urimelig at det blir ført en streng politikk her til lands. Det virker som mange av oss har sans for en streng linje, i alle fall så lenge vi slipper å bli presentert for enkeltskjebner ala Maria Amalie. Er det dette som er menneskehetens dualisme?
Pressen må også ta noen runder med seg selv i kjølvannet av denne saken. Dekningen har vært pinlig ensrettet. Men honnør til Aftenposten som har bidratt med noen viktige nyanser de seneste dagene.
Vil saken få innvirkning på det opinionsmessige styrkeforholdet mellom partiene? Jeg tror effekten i så fall blir begrenset. Foreløpig har vi kun en måling som er tatt opp mens saken har rullet. Det er for lite til å trekke konklusjoner. Men mitt tips er at hvis det blir noen bevegelser, så vil de trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og en viss styrking av høyresiden - primært Høyre. Fordi saken befester et opinionsinntrykk av en regjering som sliter tungt.
For sannheten er nok snarere den at de færreste velgere legger så veldig mye vekt på asylpolitikk når de går til stemmeurnene. Denne saken har engasjert, men jeg er fortsatt i tvil om hvor sterkt engasjementet stikker og hvor bredt det er.
Jeg har en mistanke om at dette er en langt større pressesak enn befolkningssak, for å si det slik.
Velgerne hadde muligheten til å stemme på en mer liberal asylpolitikk ved valget i 2009, men gjorde det motsatte. De partiene som ivrer sterkest for det, SV og Venstre, gikk tilbake. Mens partier som går inn for en streng linje, Ap og Frp, gikk fram. I så måte er det alt annet en urimelig at det blir ført en streng politikk her til lands. Det virker som mange av oss har sans for en streng linje, i alle fall så lenge vi slipper å bli presentert for enkeltskjebner ala Maria Amalie. Er det dette som er menneskehetens dualisme?
Pressen må også ta noen runder med seg selv i kjølvannet av denne saken. Dekningen har vært pinlig ensrettet. Men honnør til Aftenposten som har bidratt med noen viktige nyanser de seneste dagene.
Vil saken få innvirkning på det opinionsmessige styrkeforholdet mellom partiene? Jeg tror effekten i så fall blir begrenset. Foreløpig har vi kun en måling som er tatt opp mens saken har rullet. Det er for lite til å trekke konklusjoner. Men mitt tips er at hvis det blir noen bevegelser, så vil de trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og en viss styrking av høyresiden - primært Høyre. Fordi saken befester et opinionsinntrykk av en regjering som sliter tungt.
For sannheten er nok snarere den at de færreste velgere legger så veldig mye vekt på asylpolitikk når de går til stemmeurnene. Denne saken har engasjert, men jeg er fortsatt i tvil om hvor sterkt engasjementet stikker og hvor bredt det er.
Jeg har en mistanke om at dette er en langt større pressesak enn befolkningssak, for å si det slik.
tirsdag 18. januar 2011
Ny layout
Forandring fryder, er det visst noe som heter. Jeg må tilstå at layout og form generelt ikke er min sterkeste side. Men som du kanskje nå ser, så har jeg like fullt gjort noen grep med bloggen. Fordi jeg synes det var på tide med et aldri så lite ansiktsløft. Forhåpentligvis til det bedre..
Hva synes du om forandringene?
Hva synes du om forandringene?
mandag 17. januar 2011
Ikke lov å stryke
I fjor høst fattet Stortinget vedtak om at det fortsatt ikke skal være mulig å stryke kandidater fra listene ved kommunevalg. Høyre fremmet forslag om å gjeninnføre denne ordningen. En ordning som ble fjernet før valget i 2003 og som slett ikke ble gjeninnført i 2007 slik NTB feilaktig skriver og som altfor mange medier ukritisk har gjengitt.
Frp, Venstre og SV stemte for Høyres forslag, men Ap, KrF og Sp stemte i mot. Dermed ble det et hårfint flertall i mot forslaget (Ap, Sp og KrF har pr i dag akkurat de 85 mandatene som er nødvendig for flertall). Denne koalisjonen viser samtidig at det er ikke i alle saker hvor det rødgrønne flertallet (SV+Ap+Sp) holder sammen på Stortinget - datalagringsdirektivet er et annet aktuelt eksempel.
To hovedargument står i mot hverandre. På den ene side er ønsket om "mer makt til velgerne" det mest framtredende momentet som tilhengere av ordningen forfekter. På den annen side innebærer stryking en form for negativ stemmegivning (hvem skal ut?) som kan virke uheldig - ikke minst hva gjelder kandidater fra minoritetsgrupper.
Selv har jeg ingen sterke preferanser her, men synes det er helt ok at det ikke åpnes for strykninger. Det er helt andre aspekter ved den norske valgordningen som vi bør gå løs på.
Er du for eller i mot stryking?
Frp, Venstre og SV stemte for Høyres forslag, men Ap, KrF og Sp stemte i mot. Dermed ble det et hårfint flertall i mot forslaget (Ap, Sp og KrF har pr i dag akkurat de 85 mandatene som er nødvendig for flertall). Denne koalisjonen viser samtidig at det er ikke i alle saker hvor det rødgrønne flertallet (SV+Ap+Sp) holder sammen på Stortinget - datalagringsdirektivet er et annet aktuelt eksempel.
To hovedargument står i mot hverandre. På den ene side er ønsket om "mer makt til velgerne" det mest framtredende momentet som tilhengere av ordningen forfekter. På den annen side innebærer stryking en form for negativ stemmegivning (hvem skal ut?) som kan virke uheldig - ikke minst hva gjelder kandidater fra minoritetsgrupper.
Selv har jeg ingen sterke preferanser her, men synes det er helt ok at det ikke åpnes for strykninger. Det er helt andre aspekter ved den norske valgordningen som vi bør gå løs på.
Er du for eller i mot stryking?
fredag 14. januar 2011
Seychellene
Mer eksakt tusler jeg rundt på stranden. En strand som må være noe bortimot verdens fineste. Anse Lazio het den.
Tusler rundt. Uten bekymringer. Uten tanker for annet enn å suge inn atmosfæren. Suge inn inntrykkene av hvor flott jorden vår også kan være.
God helg!
onsdag 12. januar 2011
Småpartiene dør ut?
Det er et spørsmål som er et stadig tilbakevendende tema i pressen for tiden. I går tok Drammens Tidende kontakt både med Bernt Aardal og meg for å få en kommentar til at KrFs ildsjel i Svelvik i en årrekke, Ole Kolbjørnsæter, nå har frasagt seg gjenvalg. Denne ene mannens betydning for partiet er så stor i kommunen at KrF ikke klarer å stille liste uten ham. Menighetsbladet er også nedlagt som en konsekvens av at han velger å prioritere annet.
Dette illustrerer noen av de problemene som KrF nå står midt oppi. Men dette er ikke bare et KrF-problem. Mange av småpartiene sliter tungt med rekrutteringen.
Er det begynnelsen til slutten for KrF og andre småpartier vi nå ser? Eller tror du, som meg, at å avsi dødsdommen over disse er altfor forhastet?
Dette illustrerer noen av de problemene som KrF nå står midt oppi. Men dette er ikke bare et KrF-problem. Mange av småpartiene sliter tungt med rekrutteringen.
Er det begynnelsen til slutten for KrF og andre småpartier vi nå ser? Eller tror du, som meg, at å avsi dødsdommen over disse er altfor forhastet?
tirsdag 11. januar 2011
Årsaker til Aps fall og veien videre
I helgen la jeg ut hovedpunkter fra mitt foredrag for et lokallag i Ap. Verdien av slike punkter er sikkert noe begrenset for den jevne leser. Da seansen dessverre, eller kanskje rettere sagt; heldigvis, ikke ble filmet, tenkte jeg heller å legge ut noe utfylling her i stedet.
Jeg innledet med å peke på hovedtrendene i opinionen etter valget i 2009. Kort oppsummert dreier det seg om Aps klare tilbakegang og Høyres sterke framgang, mens de øvrige partiene ligger noenlunde stabilt. For en analytikerfyr som meg, er det interessant å vurdere mulige årsaker til slike velgerbevegelser.
Når det gjelder Aps tilbakegang, viser underlagsmateriell at partiet har lekket tungt med velgere direkte til Høyre. I tillegg har mange av Aps velgere fra 2009 hoppet opp på gjerdet. I sum gir dette Ap en velgerlojalitet som pr i dag trolig er altfor lav hvis man har intensjoner om å gjøre et godt valg. Tall jeg har sett, tyder på at lojaliteten er rundt 60 prosent (enkelte tall viser en lojalitet helt ned i mot 50). Ap bør nok over 70 og kanskje helt opp i mot 80 for å være fornøyd.
Jeg er ikke mer originial enn at jeg tror hovedårsaken til det store velgerfallet er en negativ agenda over tid der høye strømpriser, togkaos, gavesaker, monstermaster og sykehusstrid er noen av ingrediensene som har dominert. De gode sakene, som lav rente, høy sysselsetting og bedrede PISA-resultater, har druknet i de negative.
Det er sikkert fullt mulig å skylde på media og at mediene har vært for slemme med posisjonen og for snille med opposisjonen. Og et stykke på vei er jeg enig i at det synes å være en tendens til at mediene driver kritisk journalistikk primært mot posisjonen mellom valg, mens man venter helt til valgkampene med å være kritiske mot opposisjonen. Imidlertid holder den forklaringen ikke helt. For hvorfor kan mediene lage saker med negative vinklinger for regjeringen? Jo, det er fordi regjeringens politikk og statsråders håndtering, gir dem godt grunnlag for det.
Nedgangen har også noe å gjøre med at regjeringsslitasjen er i ferd med å slå inn av full kraft. Den gløden, inspirasjonen og entusiasmen som man så i starten av det rødgrønne regjeringsprosjektet, synes nå å være på hell for å si det forsiktig. Det som en gang var rødt og grønt, er i ferd med å bli grått. Og da sikter jeg ikke til statsrådenes hårfarge, men til politikken. Sammenlign Sora Moria 1 og 2 så ser du hvorfor.
Dessuten har Ap møtt et forbedret Høyre. Høyres "hamskifte" i varmere og mindre kalkulaturorientert retning bør nok neppe overdrives. Men de store velgervandringene mellom Ap og Høyre det siste året, to partier som tradisjonelt ikke pleier å utveksle så veldig mange velgere seg i mellom, kan også ha noe gjøre med at en del velgere som står mellom disse to partiene, nå føler seg tryggere på Høyre. Høyres retoriske varmegrep kan ha senket terskelen for velgeroverganger fra Ap
Hva skal til for at Ap skal snu trenden og komme i mål med et godt valg den 12. september? Hovedsaklig vil en dreiing fra partiets svakheter (som maktarroganse, reaksjonær konservatisme og grå politikk) over på partiets styrker hjelpe et stykke på vei. En av styrkene er at Ap ikke er noe ensaks- eller tosaksparti, men et helhetsparti. Når Ap er på sitt beste, har partiet høy velgertrovedighet på en rekke ulike områder av politikken. Særlig viktig for partiet er det å bevare sin høye standing på velferd (skole, helse og eldreomsorg) og sysselsetting.
Ap er også et trygt valg for mange mennesker. Denne styrken så vi ikke minst ifm. "trygghetsvalget" 2009 der det i kjølvannet av finanskrisen oppstod et velgerklima for det trygge og robuste i en usikker tid. I en slik situasjon kan det som framstår som grått, kjedelig og traust også være= trygt. Spør man velgere før valg, så er det ofte mange som sier "Jeg vet ikke om jeg skal stemme i år. Jeg er i grunn litt enig og uenig med alle". Spør man noen av de samme velgerne etterpå, så sier en del at "Jeg endte opp med å stemme Ap. Det føltes som det tryggeste". Dette er en stor styrke som partiet har, ikke minst i sluttfasen av en valgkamp, der det ofte handler om å mobilisere de usikre. I tillegg har partiet Norges beste valgkampapparat. Når man drar i gang hele sin gjeng med dørbankere, telefonringere, roseutdelere og attpåtil har LO og sterke TV-opptredener av Jens Stoltenberg i ryggen, så er det ingen partier som klarer å matche dette.
Ap står nå overfor en situasjon der utfallet av valget 2011 henger mye på deres mobiliseringsevne i de åtte månedene som gjenstår. Klarer Ap ikke å løfte seg, så risikerer partiet å maktmessig bli feid vekk av de blå i mange kommuner og fylker. Da vil valget 2011 kunne gå inn i historien som det blåeste noensinne. Lykkes derimot Ap med å mobilisere bra med gjerdesittere, parallelt med at man drar noen av velgerne tilbake fra Høyre, så trenger ikke dette valget å bli så svakt, sett med Ap-øyne.
Særlig henger hva som kan tolkes som et anstendig valgresultat, på hva som skjer i Oslo og Trondheim. Lykkes partiet med å beholde Trondheim, samtidig som flertallet bikker i rød retning i Oslo, så er mye gjort. Min vurdering pr i dag er imidlertid at Oslo ser ut til å forbli på borgerlige hender og at det ligger helt på vippen i Trondheim.
Jeg lover å komme tilbake med mer spesifikke vurderinger her senere.
Jeg innledet med å peke på hovedtrendene i opinionen etter valget i 2009. Kort oppsummert dreier det seg om Aps klare tilbakegang og Høyres sterke framgang, mens de øvrige partiene ligger noenlunde stabilt. For en analytikerfyr som meg, er det interessant å vurdere mulige årsaker til slike velgerbevegelser.
Når det gjelder Aps tilbakegang, viser underlagsmateriell at partiet har lekket tungt med velgere direkte til Høyre. I tillegg har mange av Aps velgere fra 2009 hoppet opp på gjerdet. I sum gir dette Ap en velgerlojalitet som pr i dag trolig er altfor lav hvis man har intensjoner om å gjøre et godt valg. Tall jeg har sett, tyder på at lojaliteten er rundt 60 prosent (enkelte tall viser en lojalitet helt ned i mot 50). Ap bør nok over 70 og kanskje helt opp i mot 80 for å være fornøyd.
Jeg er ikke mer originial enn at jeg tror hovedårsaken til det store velgerfallet er en negativ agenda over tid der høye strømpriser, togkaos, gavesaker, monstermaster og sykehusstrid er noen av ingrediensene som har dominert. De gode sakene, som lav rente, høy sysselsetting og bedrede PISA-resultater, har druknet i de negative.
Det er sikkert fullt mulig å skylde på media og at mediene har vært for slemme med posisjonen og for snille med opposisjonen. Og et stykke på vei er jeg enig i at det synes å være en tendens til at mediene driver kritisk journalistikk primært mot posisjonen mellom valg, mens man venter helt til valgkampene med å være kritiske mot opposisjonen. Imidlertid holder den forklaringen ikke helt. For hvorfor kan mediene lage saker med negative vinklinger for regjeringen? Jo, det er fordi regjeringens politikk og statsråders håndtering, gir dem godt grunnlag for det.
Nedgangen har også noe å gjøre med at regjeringsslitasjen er i ferd med å slå inn av full kraft. Den gløden, inspirasjonen og entusiasmen som man så i starten av det rødgrønne regjeringsprosjektet, synes nå å være på hell for å si det forsiktig. Det som en gang var rødt og grønt, er i ferd med å bli grått. Og da sikter jeg ikke til statsrådenes hårfarge, men til politikken. Sammenlign Sora Moria 1 og 2 så ser du hvorfor.
Dessuten har Ap møtt et forbedret Høyre. Høyres "hamskifte" i varmere og mindre kalkulaturorientert retning bør nok neppe overdrives. Men de store velgervandringene mellom Ap og Høyre det siste året, to partier som tradisjonelt ikke pleier å utveksle så veldig mange velgere seg i mellom, kan også ha noe gjøre med at en del velgere som står mellom disse to partiene, nå føler seg tryggere på Høyre. Høyres retoriske varmegrep kan ha senket terskelen for velgeroverganger fra Ap
Hva skal til for at Ap skal snu trenden og komme i mål med et godt valg den 12. september? Hovedsaklig vil en dreiing fra partiets svakheter (som maktarroganse, reaksjonær konservatisme og grå politikk) over på partiets styrker hjelpe et stykke på vei. En av styrkene er at Ap ikke er noe ensaks- eller tosaksparti, men et helhetsparti. Når Ap er på sitt beste, har partiet høy velgertrovedighet på en rekke ulike områder av politikken. Særlig viktig for partiet er det å bevare sin høye standing på velferd (skole, helse og eldreomsorg) og sysselsetting.
Ap er også et trygt valg for mange mennesker. Denne styrken så vi ikke minst ifm. "trygghetsvalget" 2009 der det i kjølvannet av finanskrisen oppstod et velgerklima for det trygge og robuste i en usikker tid. I en slik situasjon kan det som framstår som grått, kjedelig og traust også være= trygt. Spør man velgere før valg, så er det ofte mange som sier "Jeg vet ikke om jeg skal stemme i år. Jeg er i grunn litt enig og uenig med alle". Spør man noen av de samme velgerne etterpå, så sier en del at "Jeg endte opp med å stemme Ap. Det føltes som det tryggeste". Dette er en stor styrke som partiet har, ikke minst i sluttfasen av en valgkamp, der det ofte handler om å mobilisere de usikre. I tillegg har partiet Norges beste valgkampapparat. Når man drar i gang hele sin gjeng med dørbankere, telefonringere, roseutdelere og attpåtil har LO og sterke TV-opptredener av Jens Stoltenberg i ryggen, så er det ingen partier som klarer å matche dette.
Ap står nå overfor en situasjon der utfallet av valget 2011 henger mye på deres mobiliseringsevne i de åtte månedene som gjenstår. Klarer Ap ikke å løfte seg, så risikerer partiet å maktmessig bli feid vekk av de blå i mange kommuner og fylker. Da vil valget 2011 kunne gå inn i historien som det blåeste noensinne. Lykkes derimot Ap med å mobilisere bra med gjerdesittere, parallelt med at man drar noen av velgerne tilbake fra Høyre, så trenger ikke dette valget å bli så svakt, sett med Ap-øyne.
Særlig henger hva som kan tolkes som et anstendig valgresultat, på hva som skjer i Oslo og Trondheim. Lykkes partiet med å beholde Trondheim, samtidig som flertallet bikker i rød retning i Oslo, så er mye gjort. Min vurdering pr i dag er imidlertid at Oslo ser ut til å forbli på borgerlige hender og at det ligger helt på vippen i Trondheim.
Jeg lover å komme tilbake med mer spesifikke vurderinger her senere.
søndag 9. januar 2011
Blå valgvind i mange kommuner og fylker
Ukebrevet Mandagmorgen, ved journalist Sveinung Engeland, har snakket med analytikere som Kristin Hoff, Anders Todal Jenssen, Jan Arild Snoen og meg selv. På basis av disse samtalene, og ut i fra beregninger som jeg har gjort av situasjonen i fylkene og de 20 største kommuene, samt utregninger som er gjort av Lars Øy og Johan Giersten i Poll of polls, publiseres denne interessante artikkelen.
Honnør til ukebrevet for å legge den ut fritt!
Honnør til ukebrevet for å legge den ut fritt!
Velgertrender, valget 2011 og Arbeiderpartiet
Det var tre av temaene jeg berørte under mitt foredrag for Rælingen Ap på fredag. Min presentasjon kan du klikke deg inn på under her.
lørdag 8. januar 2011
Kommunesammenslåing
Kommunesammenslåing kan bli et viktig valgkamptema i år. Et anseelig antall kommuner lurer på om de skal slå seg sammen med nabokommunene. I min kronikk i Drammens Tidende i dag har jeg tatt utgangspunkt i "caset" Røyken og Hurum. Men argumentene som jeg trekker opp, er til stede i enhver slik sammenslåingsdebatt rundt omkring i det ganske land.
Bør Røyken og Hurum slås sammen?
Rådmennene er positive til sammenslåing mellom Røyken og Hurum. Hva er gevinstene, og hva kan gå tapt?
Fylkes- og kommunegrensene er under press. De mest reformivrige ser for seg en inndeling der dagens 19 fylker enten er fjernet eller erstattet med fire-fem regioner, og der våre 430 kommuner er redusert til ca. 100. Også i Buskerud pågår sammenslåingsdebatten. I 1999 ble det et klart nei i folkeavstemningen om sammenslåing av Røyken og Hurum. Nå reises forslaget på nytt. Blir det en realitet denne gang?
Tilhengerne av sammenslåing trekker ofte fram økonomisk effektivisering som et hovedargument. Større kommuner gir lavere kostnader og stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på flere milliarder i året hvis kommuneantallet i Norge ble halvert. Hvorfor skal Røyken og Hurum ha hvert sitt kommunestyre, administrasjon og rådhus med tilhørende herligheter, når man i stedet kunne samlet kompetansen på ett sted? En tilleggseffekt vil være at en større enhet gir mer profesjonalisering, noe som i sin tur kan gi bedre styring av kommunen. Det kan også øke rekrutteringen til både politiske verv og byråkratiet.
Bedre og mer robust tjenestetilbud er et annet moment som gjerne brukes som et sammenslåingsargument. Mindre kommuner er hver for seg ofte for små til å gi sine innbyggere et fullverdig offentlig tilbud. Men sammen kan de bli store nok til bedre å dekke dette behovet. Noen steder løses dette i dag via såkalt interkommunalt samarbeid der det lages løsninger på tvers av kommunegrensene. Problemet med denne typen samarbeid er mer uklare ansvarslinjer og et svekket representativt demokrati, samt at muligheten for demokratisk kontroll reduseres. Dette interkommunale demokratiproblemet elimineres i stor grad hvis kommunene i stedet slår seg sammen.
På den annen side er det fullt mulig å hevde at det ligger innbakt en fare for at storkommuner snarere kan bidra til å gjøre tjenestetilbudet svakere enn bedre. Fordi småkommuner bedre kjenner de ulike innbyggernes behov enn det storkommuner gjør, noe som gjør det lettere å skreddersy og tilpasse tjenestetilbudet.
En av de store styrkene ved det norske lokaldemokratiet er at avstanden mellom velger og representant er liten. Sjansen er stor for at man kjenner en eller flere kommunestyrerepresentanter i små kommuner. Veien til maktpåvirkning er dermed kort. Jo større kommunen blir, jo svakere blir denne nærheten. Dermed er det en fare for at noe viktig går tapt på veien mot det større. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere. Blir det færre slike arenaer, så blir det også færre som får prøvd seg som politikere.
– Hurum er det naturlige navnet, det er tross alt Hurum-halvøya vi snakker om, sa Hurum-ordfører Gudmund Wasmuth Notøy til DT 15.desember på spørsmål om hva som eventuelt skal bli det nye navnet på storkommunen. Er det så enkelt? Neppe. Man kan godt latterliggjøre navnedebatter. Men i bunn og grunn handler de om noe viktig, nemlig identitet. Mange folk identifiserer seg med kommunen de bor i. Tar man bort navnet, så tar man også bort noe av folks identitet. Nå tror ikke jeg at folk i Røyken vil ramle sammen som et produkt av en mulig navneendring. Likevel kan det være grunn til å minne Hurum-rådmannen om at Røyken har dobbelt så mange innbyggere. Bør ikke det bety noe? Uansett hvilket navn som eventuelt velges, så er det noen som vil føle det som et tap.
Økonomisk effektivisering, tjenestetilbud, lokaldemokrati og identitet. Det er langs disse viktige linjene at sammenslåingsdebatten går. Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge i lengre tid. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 24, fra 454 til 430. Sammenslåingstakten vil kanskje kunne øke noe de neste årene, men en revolusjon vil jeg se før jeg tror på det. I alle fall hvis en skal legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. I Røyken og Hurum, som andre steder.
Hvilke partier tør gå inn i valgkampen 2011 med et klart standpunkt for sammenslåing?
Bør Røyken og Hurum slås sammen?
Rådmennene er positive til sammenslåing mellom Røyken og Hurum. Hva er gevinstene, og hva kan gå tapt?
Fylkes- og kommunegrensene er under press. De mest reformivrige ser for seg en inndeling der dagens 19 fylker enten er fjernet eller erstattet med fire-fem regioner, og der våre 430 kommuner er redusert til ca. 100. Også i Buskerud pågår sammenslåingsdebatten. I 1999 ble det et klart nei i folkeavstemningen om sammenslåing av Røyken og Hurum. Nå reises forslaget på nytt. Blir det en realitet denne gang?
Tilhengerne av sammenslåing trekker ofte fram økonomisk effektivisering som et hovedargument. Større kommuner gir lavere kostnader og stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på flere milliarder i året hvis kommuneantallet i Norge ble halvert. Hvorfor skal Røyken og Hurum ha hvert sitt kommunestyre, administrasjon og rådhus med tilhørende herligheter, når man i stedet kunne samlet kompetansen på ett sted? En tilleggseffekt vil være at en større enhet gir mer profesjonalisering, noe som i sin tur kan gi bedre styring av kommunen. Det kan også øke rekrutteringen til både politiske verv og byråkratiet.
Bedre og mer robust tjenestetilbud er et annet moment som gjerne brukes som et sammenslåingsargument. Mindre kommuner er hver for seg ofte for små til å gi sine innbyggere et fullverdig offentlig tilbud. Men sammen kan de bli store nok til bedre å dekke dette behovet. Noen steder løses dette i dag via såkalt interkommunalt samarbeid der det lages løsninger på tvers av kommunegrensene. Problemet med denne typen samarbeid er mer uklare ansvarslinjer og et svekket representativt demokrati, samt at muligheten for demokratisk kontroll reduseres. Dette interkommunale demokratiproblemet elimineres i stor grad hvis kommunene i stedet slår seg sammen.
På den annen side er det fullt mulig å hevde at det ligger innbakt en fare for at storkommuner snarere kan bidra til å gjøre tjenestetilbudet svakere enn bedre. Fordi småkommuner bedre kjenner de ulike innbyggernes behov enn det storkommuner gjør, noe som gjør det lettere å skreddersy og tilpasse tjenestetilbudet.
En av de store styrkene ved det norske lokaldemokratiet er at avstanden mellom velger og representant er liten. Sjansen er stor for at man kjenner en eller flere kommunestyrerepresentanter i små kommuner. Veien til maktpåvirkning er dermed kort. Jo større kommunen blir, jo svakere blir denne nærheten. Dermed er det en fare for at noe viktig går tapt på veien mot det større. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere. Blir det færre slike arenaer, så blir det også færre som får prøvd seg som politikere.
– Hurum er det naturlige navnet, det er tross alt Hurum-halvøya vi snakker om, sa Hurum-ordfører Gudmund Wasmuth Notøy til DT 15.desember på spørsmål om hva som eventuelt skal bli det nye navnet på storkommunen. Er det så enkelt? Neppe. Man kan godt latterliggjøre navnedebatter. Men i bunn og grunn handler de om noe viktig, nemlig identitet. Mange folk identifiserer seg med kommunen de bor i. Tar man bort navnet, så tar man også bort noe av folks identitet. Nå tror ikke jeg at folk i Røyken vil ramle sammen som et produkt av en mulig navneendring. Likevel kan det være grunn til å minne Hurum-rådmannen om at Røyken har dobbelt så mange innbyggere. Bør ikke det bety noe? Uansett hvilket navn som eventuelt velges, så er det noen som vil føle det som et tap.
Økonomisk effektivisering, tjenestetilbud, lokaldemokrati og identitet. Det er langs disse viktige linjene at sammenslåingsdebatten går. Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge i lengre tid. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 24, fra 454 til 430. Sammenslåingstakten vil kanskje kunne øke noe de neste årene, men en revolusjon vil jeg se før jeg tror på det. I alle fall hvis en skal legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. I Røyken og Hurum, som andre steder.
Hvilke partier tør gå inn i valgkampen 2011 med et klart standpunkt for sammenslåing?
torsdag 6. januar 2011
På konferanse med Trond-Viggo og Per Inge
I mars er jeg invitert til å holde et innlegg om hva som skal til for at flere unge skal stemme ved valg. Spesielt er det et ønske fra arrangøren sin side at jeg snakker om hvordan sosiale medier kan bidra til å vekke engasjementet.
På konferansen skal bl.a. moromennene Trond-Viggo Torgersen og Per Inge Thorkildsen også holde innlegg (Thorkildsen er forøvrig kommet inn i stedet for Jonas Gahr Støre). Jeg er redd at mitt bidrag humormessig ikke akkurat kommer i samme klasse. Men kanskje det går an for meg å angripe fra en annen vinkel?
Tips til hvilke momenter jeg kan ta med i en slik sammenheng? Spill gjerne inn i kommentarfeltet!
På konferansen skal bl.a. moromennene Trond-Viggo Torgersen og Per Inge Thorkildsen også holde innlegg (Thorkildsen er forøvrig kommet inn i stedet for Jonas Gahr Støre). Jeg er redd at mitt bidrag humormessig ikke akkurat kommer i samme klasse. Men kanskje det går an for meg å angripe fra en annen vinkel?
Tips til hvilke momenter jeg kan ta med i en slik sammenheng? Spill gjerne inn i kommentarfeltet!
Anbefaling og foredrag
I dag er jeg såpass navlebeskuende at jeg nøyer meg med å anbefale mine foredragsbetraktninger på min Aftenposten-blogg. Jeg skal holde dette foredraget i morgen, og håper å få lagt ut noen høydepunkter her i løpet av helgen. Bl.a. har jeg regnet ut en rykende fersk prognose for Akershus fylkesting.
onsdag 5. januar 2011
Anonyme debattanter
I kjølvannet av rosabloggeren Voe sitt bloggfarvel, har det oppstått en debatt om nettdebatter og debattanter. Ett av kjernepunktene i debatten handler om hvorvidt anonyme kommentarer bør tillates, eller om nettmedier og vi som blogger bør kreve at debattantene undertegner med fullt navn.
Praksis er noe ulik fra medium til medium og fra blogger til blogger. Selv ser jeg gode argumenter for begge deler. Foreløpig har jeg lagt meg på en relativt liberal linje der både anonyme og ikke anonyme, med et par unntak, har fått ytre seg helt fritt i kommentarfeltet.
Selv om jeg foretrekker at folk debatterer med fullt navn, så er dette en linje jeg vil fortsette med, så lenge alle holder en noenlunde saklig tone og framviser alminnelig folkeskikk. Men skulle det bli tendenser til negativ utarting, så er stenging av muligheten for anonymitet noe jeg må vurdere.
Hva synes du - bør man tillate eller stenge for anonyme debattanter?
Praksis er noe ulik fra medium til medium og fra blogger til blogger. Selv ser jeg gode argumenter for begge deler. Foreløpig har jeg lagt meg på en relativt liberal linje der både anonyme og ikke anonyme, med et par unntak, har fått ytre seg helt fritt i kommentarfeltet.
Selv om jeg foretrekker at folk debatterer med fullt navn, så er dette en linje jeg vil fortsette med, så lenge alle holder en noenlunde saklig tone og framviser alminnelig folkeskikk. Men skulle det bli tendenser til negativ utarting, så er stenging av muligheten for anonymitet noe jeg må vurdere.
Hva synes du - bør man tillate eller stenge for anonyme debattanter?
mandag 3. januar 2011
Aps verste måned
Det blir en noe amputert månedsanalyse denne gang, siden jeg for tiden prioriterer å jobbe med et foredrag som jeg skal holde til fredag. Men noen betraktninger skal du få. 11 målinger ble publisert i desember. Snittallene ser du under (endringene er målt mot november).
Rødt 1,5
SV 5,8 (+0,3)
Ap 26,1 (-1,6)
Sp 4,9
KrF 4,9 (+0,3)
V 4,2 (-0,2)
H 26,1 (-0,1)
Frp25,3 (+1,0)
Andre 1,4 (+0,4)
Ap noterte med 26,1 årsverste og ligger klin likt med Høyre. Frp puster begge i nakken med sine 25,3. Frp vokste sakte, men sikkert siste halvår 2010, noe jeg tilskriver en viss agendadreining i "Frp-vennlig retning" (eldreomsorg, innvandring, terror). I tillegg synes Frp er i ferd med å finne tilbake til noe av "sitt gamle jeg" etter en forbausende slapp periode etter valget i 2009. Samtidig er det bemerkesesverdig at Høyre fortsetter å holde sitt høye nivå.
La oss ta en titt på mandattallene, forutsatt at de ovennevnte prosenttall var valgresultatet ved stortingsvalg.
Rødt 1
SV 9
Ap 47 (-1)
Sp 9
KrF 8
V 7
H 45
Frp 43 (+1)
Det er heller små utslag fra november. Frp tar ett mandat fra Ap, ellers er resten stabilt. Høyre og Frp ligger nå samlet inne med 88 mandater, noe som er tre over den "magiske" grensen på 85 som gir flertall på Tinget.
Forhåpentligvis kommer målebyråene i økende grad til å spørre om velgernes preferanser ved lokalvalg, og ikke riksvalg, i de kommende månedene - siden vi nå er i gang med lokalvalgåret 2011. Jeg kommer i alle fall til å redusere oppmerksomheten rundt stortingsvalg i tiden som kommer, for dermed å frigjøre plass og energi til å konsetrere meg om lokalvalget.
Særlig kommer jeg til å vie fylkene og de 20 største kommunene plass, men jeg satser også på å komme med noen betraktninger om noen av de andre kommunene. Spill gjerne inn ønsker i kommentarfeltet om kommuner som du gjerne ser belyst.
Rødt 1,5
SV 5,8 (+0,3)
Ap 26,1 (-1,6)
Sp 4,9
KrF 4,9 (+0,3)
V 4,2 (-0,2)
H 26,1 (-0,1)
Frp25,3 (+1,0)
Andre 1,4 (+0,4)
Ap noterte med 26,1 årsverste og ligger klin likt med Høyre. Frp puster begge i nakken med sine 25,3. Frp vokste sakte, men sikkert siste halvår 2010, noe jeg tilskriver en viss agendadreining i "Frp-vennlig retning" (eldreomsorg, innvandring, terror). I tillegg synes Frp er i ferd med å finne tilbake til noe av "sitt gamle jeg" etter en forbausende slapp periode etter valget i 2009. Samtidig er det bemerkesesverdig at Høyre fortsetter å holde sitt høye nivå.
La oss ta en titt på mandattallene, forutsatt at de ovennevnte prosenttall var valgresultatet ved stortingsvalg.
Rødt 1
SV 9
Ap 47 (-1)
Sp 9
KrF 8
V 7
H 45
Frp 43 (+1)
Det er heller små utslag fra november. Frp tar ett mandat fra Ap, ellers er resten stabilt. Høyre og Frp ligger nå samlet inne med 88 mandater, noe som er tre over den "magiske" grensen på 85 som gir flertall på Tinget.
Forhåpentligvis kommer målebyråene i økende grad til å spørre om velgernes preferanser ved lokalvalg, og ikke riksvalg, i de kommende månedene - siden vi nå er i gang med lokalvalgåret 2011. Jeg kommer i alle fall til å redusere oppmerksomheten rundt stortingsvalg i tiden som kommer, for dermed å frigjøre plass og energi til å konsetrere meg om lokalvalget.
Særlig kommer jeg til å vie fylkene og de 20 største kommunene plass, men jeg satser også på å komme med noen betraktninger om noen av de andre kommunene. Spill gjerne inn ønsker i kommentarfeltet om kommuner som du gjerne ser belyst.
søndag 2. januar 2011
Tidenes blåeste valg?
Eller kan de rødgrønne komme seg i land med et anstendig resultat? Jeg analyserer og spekulerer i en kronikk i Dagsavisen. Hiv gjerne inn dine betrakninger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)