Borgerlig grep

De borgerlige har ledet i alle måneder etter valget. 

Stortingsvalget 2017 endte 88-81 i borgerlig favør hvis man regner i mandater og antar at det gir brukbar mening å dele H, Frp, V og KrF inn i en borgerlig blokk på den ene siden og Ap, Sp, SV, MDG og Rødt i en rødgrønn blokk på den annen side.

Det kan reises relevante innvendinger mot en slik todeling av vårt politiske landskap, men samtidig består regjeringen av H, Frp og V, med delvis støtte av KrF. Mens opposisjonen på Stortinget består av de resterende partiene, så en viss substans har denne inndelingen.

I diagrammet nedenfor har jeg regnet om partienes månedsvise gjennomsnitt av alle utførte nasjonale målingene til mandater fordelt på blokkene, og sammenlignet dette med valgresultatet i fjor. 

Det har vært borgerlig flertall i samtlige måneder etter valget. Flertallet har variert fra 86-83 som minst i oktober og november til 93-76 som mest i januar. Regjeringspartiene H, Frp og V har stort sett ligget svært nær rent flertall alle måneder (mellom 81 og 84 mandater), med unntak av januar da de hadde de "magiske" 85 mandatene akkurat inne.

Etter den borgerlige valgseieren i 2013 klarte de borgerlige å holde på flertallet på målingene i ca ett års tid. Så får vi se hvor lang tid det tar denne gang før pilen eventuelt bikker over i rødgrønn retning.  

Løypemelding fra Romerike

Slik ligger det an i kommunene på Romerike, halvannet år før kommunevalget 2019:

Lillestrøm: Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfall, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter – enten frontkandidaten blir Kjartan Berland eller Marianne Grimstad Hansen.

Lørenskog: Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim er ordfører. Helblått flertall virker for langt fram, så MDG, V og/el. KrF kan på nytt avgjøre maktutfallet. Høyre må bygge opp Amine Mabel Hansen som ny fronkandidat, etter at Turid Kristensen ble valgt inn på Stortinget, dette kan være en ulempe.  

Ullensaker: Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører. Frp er storebror i flyplasskommunen, men Høyre kan nærme seg. Ap bygger opp Eivind Schumacher som ny ordførerkandidat etter at Janka Holstad flyttet. Ullensaker kan bli helblått, men KrF og/eller Venstre kan også få et avgjørende ord med i laget.

Eidsvoll: Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp, bildet) overtok kjedet. Han har, støttet av Ap og SV, fått en sterk posisjon på kort tid.

20-tallet er ikke utenkelig for Sp neste år. Valget ser i utgangspunktet jevnt ut, med et lite rødgrønt overtak.

Nes: Solid rødgrønn seier sist, Ap og Sp står sterkt. SV er en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp kan se 20-tallet, og jevne ut styrkeforholdet til Ap. Klart rødgrønt favorittstempel.

Nittedal: Hilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, ser det tungt ut for maktskifte.

Rælingen: Total Ap-dominans. Øyvind Sand er en meget populær ordfører, folk liker åpenbert politikken, og Ap flyter også at det er svært mange offentlige ansatte i kommunen. Et dypt Ap-fall nasjonalt kan likevel bli tøft å stå i mot. Og ønsker Sand gjenvalg? De røde har et favorittstempel, men opposisjonen kan komme til å redusere forspranget. 

 

Aurskog-Høland: Ap og Sp har rent flertall. MDG, KrF og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Klart rødgrønt favorittstempel med Ap i front, flankert av et sterkere Sp. Maktskifte fordrer nok at Sp skifter side.

Nannestad: Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så er det gode muligheter for at flertallet gjenskapes.

Enebakk: Det bikket fra blått til rødgrønt sist. MDG og Venstre valgte Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Helblått flertall er en realistisk mulighet neste år. Fortsatt Ap-styre avhenger av at sentrum-venstre-samarbeidet videreføres.    

Gjerdrum: Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Sjelden ordførere gjenvelges her, men sentrum-venstre-konstellasjonen bør ha bra mulighet til å fornye sitt flertall. 

Hurdal: Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst reduserer Venstre. Også intern turbulens i partier, to av fem V-representanter har meldt seg ut. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Sp kan bli størst neste år, dette kan bane vei for Sp-ordfører.

Valget er åpent i flere kommuner på Romerike. Et svekket Ap kan beholde de fleste av sine maktposisjoner, men Sp, MDG, Venstre og KrF har maktnøkkelen i flere kommuner. Maktskifter i blå retning avhenger av at Høyre vinner kampen om sentrum. På Romerike har Ap bedre sentrumstradisjoner enn Høyre.

Mye kan dog endre seg fram til valget.

Dette er en omarbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 26. februar 2018

Oslo og Akershus får nye mandater i 2021, Møre og Romsdal og Finnmark taper

I forbindelse med valgreformen, som ble vedtatt i 2003, og første gang praktisert ved Stortingsvalget i 2005, ble det bestemt at fordelingen av de 150 distriktsmandatene på valgkretsene skal skje etter en formel der hver kvadratkilometer i valgkretsen skal telle 1,8 poeng og hver innbygger skal telle 1 poeng. Fordelingen justeres i takt med folketallendringene ved annethvert valg. Ved 2005-valget ble fordelingen Oslo 16, Akershus 15, Hordaland 14, Rogaland 12, Sør-Trøndelag 9, Nordland 9, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 7, Troms ,6 Vest-Agder 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 5, Finnmark 4, Sogn og Fjorddane 4 og Aust-Agder 3. I tillegg kommer fordelingen av de 19 utjevningsmandatene, ett mandat til hver valgkrets

Den første justeringen i 2013 ga seg utslag i Oslo fikk to mandater til, mens Akershus, Rogaland og Hordaland fikk hvert sitt nye. Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mistet hvert sitt mandat.

Hvordan ligger det an inn mot neste justering i 2021? Basert på SSBs befolkningsfremskrivninger, ser det ut til at Oslo og Akershus plukker hvert sitt nye mandat, mens Møre og Romsdal og Finnmark mister hvert sitt. I så fall får vi denne distriktsfordelingen ved Stortingsvalget 2021: Oslo 19, Akershus 17, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 7, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Troms 5 Vest-Agder 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 3, Sogn og Fjordane 3 og Aust-Agder 3.

Hadde dette vært fordelingen ved fjorårets stortingsvalg, så ville Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai (bildet) vunnet det ekstra distriktsmandatet i Oslo. Høyres 6. kandidat Hårek Elvenes hadde plukket opp det nye distriktsmandatet i Akershus. Det ville samtidig gitt KrFs Ingunn Ulfstein den åpningen hun ikke fikk ved det reelle valget, og hun ville tatt utjevningsmandatet i Akershus. Det hadde gått ut over partikollega Tore Storehaug i Sogn og Fjordane som hadde mistet sitt utjevningsmandat. Dermed ville utjevningsveien ligget åpen for Sveinung Rotevatn (V), han hadde plukket opp utjevningsmandatet i fylket - noe som hadde gått på bekostning av Carl Erik Grimstad i Vestfold som ville mistet sin utjevning der. Det ville i sin tur medført at Lars Egeland (SV) hadde rykket inn på utjevning i Vestfold, på bekostning av kollega Arne Nævra i Buskerud. Utjevningen i Buskerud ville i stedet gått til Høyres Anders Werp.

Møre og Romsdals mandattap ville medført at Høyres Vetle Soleim hadde tapt partiets tredjemandat der. Finnmarks minus ville hatt den konsekvens at Sps distriksmandat Geir Iversen ville gått fløyten, men han ville kompensert tapet ved å frata Høyres Frank Bakke-Jensen utjevningsmandatet i fylket. Det ville i sin tur medført at Sps utjevningsmandat Nils Bjørke i Hordaland hadde røket ut, til fordel for Høyres sjettekandidat Liv Eskeland.

Partimessig ville dette gitt en forskyvning på ett mandat fra Sp til Ap, men blokkmessig hadde bildet vært stabilt på 88-81 borgerlig.


 

7 rødgrønne og 4 borgerlige fylker etter 2019-valget?

Regionreformen kan gi et mer interessant fylkestingsvalg 2019, selv om dette valget nok fortsatt vil være for de mest spesielt interesserte av oss. La oss se litt på hvilke fylker som går sammen og hvilken vei styringsflertallet trolig vil kunne gå. Jeg legger som vanlig snittet av dagens nasjonale målinger, valghistorikk og lokale målinger til grunn for vurderingene.

Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til dette flertallet. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så blir summen av dette at de borgerlige får et visst favorittstempel i det nye storfylket. Men noe sikkert blått stikk er det ikke, og det blir fort avgjørende om Viken KrF og V legger seg på "Akershus-modellen" og samarbeid med høyresiden eller velger en form for Østfold/Buskerud-variant og kompaniskap med venstresiden.

Oslo: (700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokalemåling viste 30-29 i borgerlig favør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Hakket mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her i 2019, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg i Sps retning, Ap er likevel klar favoritt til å beholde lederposisjonen.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Dette ser jevnt ut, men de borgerlige har i øyeblikket styrket sin posisjon sammenlignet med 2015-valget - så pt. heller jeg til at det kan bli en knepen borgerlig seier. Men dette kan snu. Et spenningsmoment i det nye fylket er om de relativt oversiktelige politiske alliansene i Vestfold føres videre, eller om det noe mer uoversiktelige alliansebildet i Telemark bringes videre.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Lite som tyder på at det ender med noe annet enn borgerlig seier her neste år, og legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

Rogaland er et klart borgerlig fylke, og noe annet enn borgerlig seier vil være en gedigen skrell. Samtidig ligger KrF an til å komme svekket ut, mens Høyre styrkes. Det blir da et spørsmål om både KrF og V vil fastholde sin venstrevri, eller vende tilbake til høyresiden. Jeg tror det siste er det mest sannsynlige utfallet, og i så fall er det mest trolig at den neste fylkesordføreren i Rogaland kommer fra Høyre.

Vestlandet (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp og V trenger flertall alene for å få til et maktskifte. I øyeblikket er de oppe og lukter på dette, men jeg tror det blir for tøft når vi kommet til valgeet. I så fall kan et svekket Ap beholde ledervervet, forutsatt at man klarer å samle en bred sentrum-venstre-koalisjon bak seg.

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i fjor høst, så umulig er det slett ikke. Men de maktet bare å samle ca 40 prosent ved siste fylkestingsvalg, så oppgaven blir tøff - bl.a fordi Frp står svakere ved lokalvalg enn nasjonalt. Antagelig bir det for tøft, og i så fall vil Ap holde fram med lederskapet - så sant de klarer holde den usedvanlig brede styringskoalisjonen samlet, noe som langt fra er gitt.   

Trøndelag: (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndalg av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Vanskelig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønt flertall med fortsatt Ap i front her. H, Frp og V virker å være altfor langt unna et flertall til at maktskifte er spesielt realistisk. Skal det evt. ha en reell sjanse for å lykkes, så må KrF, Sp og MDG bytte side - men dette virker lite trolig.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Solid nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt, og antagelig er de to partiene nå omtrent jevnstore i fylket. Beholdes denne situasjonen inn mot neste års valg, så kan det gi en åpning for at Sp kan ta ledelsen i neste fylkesting. Men jeg holder det som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og ledervervet og at dagens styringskonstellasjon på nytt kan sikre seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: (200' innb) Ap lyktes med å samle sentrumspartiene V, Sp og KrF til forhandlinger etter valget, noe som ga grunnlag for en politisk plattform og et maktskifte med Cecile Myrseth (Ap) som ny fylkesrådsleder i parlamentariske Troms. Finnmark ble Aps beste fylke i 2015 med hele 46 prosent oppslutning blant velgerne. Ap manglet kun ett mandat på rent flertall. Partiet ønsket etter valget å samarbeide både med SV og KrF og Sp. Men Sp trakk seg ut. Runar Sjåstad (Ap) fortsatte som fylkesordfører.

Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse også i våre to nordligste fyllker, men det virker altfor langt fram å true Ap som største parti. Rødgrønt flertall, med Ap i førerposisjonen, er derfor det klart mest sannsynlige utfallet i det nye fylket. Hvis de nå klarer å bli enige om sammenslåingen...

4 klare rødgrønne favoritter
Når jeg summerer opp fylkessituasjonen, så er det bare ett fylke som har et klart borgerlig favorittstempel: Agder. Men jeg holder også Viken og Vestfold og Telemark som borgerlige, der Viken er et hakk klarere enn Vestfold og Telemark.

Fire fylker virker klare rødgrønne: Innlandet, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. I tillegg tror jeg Oslo kan forbli rødgrønt, men der er det åpent. På Vestlandet er situasjonen noe uoversiktelig fordi fortsatt Ap-styre her henger på at man klarer å bevare svært brede sentrum-venstre-koalisjoner. Et tips er at de klarer det i Møre og Romsdal og Vestlandet, men at Rogaland kan bikke tilbake i et blåere spor. Men dette kan slå mange veier, og ettervalgsforhandlingene blir fort avgjørende.

Mer borgerlig samarbeid?
Et spørsmål er i hvilken grad Venstres, og kanskje KrFs, inntreden i den blå regjeringen kan påvirke disse to partienes veivalg på regionalt nivå. I dag samarbeider KrF og V oftere med Ap enn med H - vil vi komme til å se mer borgerlig, regionalt samarbeid?    

   

Stemningsrapport fra våre 12 største kommuner før valg 2019

Det er lokalvalg neste år. Hva er situasjonen i våre 12 største kommuner? Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk. Nåsituasjonen nasjonalt er at Høyre ligger rundt 29 prosent, Ap 23, Frp 13-14, Sp 11, SV 7-8, KrF 4, V 4, MDG 3 og Rødt 3.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokale måling viste 30-29 i borgerlig favør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig.

Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV. Det fikk SV til å se rødt, fordi de mener at uenigheten mellom dem og Venstre er for stor til at de kan sitte i byråd sammen. Derfor avstod partiet fra å delta, og forholdet til Ap ble iskaldt. Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som har et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). Siste lokalmåling viser at det er lite realistisk at det flertallet gjenvinnes neste år. Men et rent blått flertall av Høyre og Frp virker også lite sannsynlig. Dermed ser det ut som om Venstre og KrF sitter med nøkkelen til makt. Lykkes Schjeldrup med å balansere fortsatt samarbeid med sentrum og et ok forhold til MDG og SV, så er fortsatt sentrum-venstre-styre i Bergen fullt mulig. Får et sterkt og vitalisert Bergen Høyre derimot sentrum over på sin side, så blir det mest trolig maktskifte.

Trondheim: (190' innb) Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet inngår i posisjonsflertallet. Lenge siden forrige lokalmåling her, men Ap er trolig klart svekket også her. Antatt framgang for SV og Sp kompenserer antagelig såpass at det er vanskelig å se for seg at styringsalliansens flertall er særlig truet. Så lenge Høyre og Frp isoleres, så er sjansene for blått styre minimale. Høyres håp ligger i få slått noen kiler inn i posisjonen og få Venstre, KrF og Pensjonistpartiet over på sin side. Foreløpig ser det tungt ut. Klæbu går inn i Trondheim, uten at det får særlig betydning for utfallet, selv om Venstre kan glede seg over å stå usedvanlig sterkt der.       

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Ingen lokale målinger å støtte oss på her, men min vurdering er at de borgerlige har et klart favorittstempel. Det ser blytungt ut for Ap å få til et maktskifte i oljehovedstaden. Finnøy og Rennesøy slutter seg til Stavanger - uten at det vil påvirke stemmegivningen, til det er de for små. Merker meg imildertid at Sp står sterkt i Rennesøy, mens Venstre er sterke i Finnøy.     

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Ingen lokale målinger her heller, men noe annet et fortsatt Høyre-styre vil være en stor skrell. 

Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Kristiansand slås sammen med Sogndalen og Søgne, men dette vil neppe påvirke hovedstrømningene i stemmegivningen i særlig grad, selv om f eks Sp har en meget solid stilling i Sogndalen. Solid borgerlig flertall på en fersk lokalmåling og de borgerlige må gjelde som klare favoritter ved valget neste år.

Drammen: (100') Relativt komfortabelt borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe. I sum peker disse faktorene i retning av at valget i Drammen 2019 kan bli åpnere enn på lenge. Jeg holder dog en knapp på fortsatt borgerlig flertall, men her er det reelle sjanser for maktskifte. Det blir også interessant hvordan KrF og Venstre velger å manøvrere.   

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holder fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker. Uansett klart borgerlig favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen.

Lillestrøm: (85') Den nye kommunen av Skedsmo, Fet og Sørum får navnet Lillestrøm og blir Norges 9. største. Skedsmo er klart størst av de tre, og Ap har her ordføreren i Ole Jacob Flæten. Også Fet er Ap-styrt, men posisjonssamarbeidet er bredere i Skedsmo enn i Fet og inkluderer både KrF og V. Sørum er Høyre-styrt. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige utfallet etter valget, men det avhenger av at partiet makter å løfte seg noe fra dagens svake nivåer, samt at de greier å skape et bredt samarbeid etter Skedsmo-modell også i den nye kommunen. Kan Venstre og KrF dras over i borgerlig retning, så øker de blås muligheter.
       
Fredrikstad: (80') Ap bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap.  Ap står svakere nå, og vil mest trolig måtte lene seg mer på sine støttepartier. Så lenge vi ikke har lokal info, så er det et spenningsmoment hvor sterk Ap-svekkelsen er, dette gir de blå et lite håp. Men inntil videre er fortsatt Ap-styre det klart mest trolige. 

Sandnes: (75') Total Høyre-kollaps i Sandnes sist, partiet ble ganske nøyaktig halvert. Ap og Frp gikk fram, og de to partiene har videreført sitt nokså uortodokse samarbeid som sikret Stanley Wirak (Ap) fire nye år med ordførerkjedet. Ingen lokale målinger her, men Aps svekkelse kan sette Wiraks posisjon i fare. Høyre bør kunne klare å hente seg en del inn igjen etter å ha havnet kunstig lavt sist. I så fall blir det et spørsmål om Frp ser seg tjent med fortsatt Ap-samarbeid eller om Høyre er en mer naturlig samarbeidspartner. Synes Sandnes-valget vikrer åpent på flere plan. Lille Forsand kommune blir en del av Sandnes etter valget. 

Tromsø: (75') Solid nedtur for Høyre i Tromsø sist. Indre strid var en del av forklaringen.Rødt gjorde et ekstremvalg med over 14 prosent.Også SV kunne notere en pen framgang, og sammen med Aps framgang, ga dette i sum et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt. Disse tre partiene gikk også inn i byrådsforhandlinger som munnet ut i en avtale som sikrer Ap ordføreren i  Kristin Røynmo. Aps tilbakegang kan true flertallet, men også Rødts stilling er et stort spenningsmoment - klarer de å bevare sitt sterke nivå? De borgerlige har en reell sjanse til å gjenerobre Tromsø, men klarer de røde å utvide sitt grunnlag med MDG og Sp så kan et fortsatt Ap-styre av Nordens Paris berges.  

For sterkt vern

Trond Giske (Ap), Kristian Tonning Riise (H) og Ulf Leirstein (Frp) har misbrukt sin makt og begått så grove tillitsbrudd at alle er fratatt sine ekstra tillitsverv som hhv. nestleder, finansleder og sentralstyremedlem (Giske), Unge Høyre-leder (Riise) og justispolitisk talsperson og parlamentarisk nestleder (Leirstein). Ett verv beholder de: Stortingsplassen. Partiene kunne ekskludert dem, men de ville ha fortsatt som uavhengige representanter. Det gjør at eksklusjon neppe frister partiene.

Det er gode grunner for at vi har et sterkt vern av stortingsrepresentanter. Stortinget er vårt øverste folkevalgte organ. De innvalgte 169 representantene er valgt av velgerne og gitt tillit til å ta beslutninger på folkets vegne i fire år. Formelt er den enkelte representant personlig valgt, og det er bortimot umulig å bli fritatt stortingsvervet, da må det ligge særs tungtveiende argument til grunn, som at man er tildelt viktig oppdrag utenlands, slik Jens Stoltenberg fikk fritak da han ble NATO-sjef.

Reelt sett stemmer velgere flest på parti og ikke på person. Mange velgere har liten kjennskap til hvem som står på valglistene, men de stemmer på partiet som står dem nærmest ut i fra politikken partiet står for. I realiteten er det nominasjonene i fylkespartiene, og en relativt liten gruppe partimedlemmer, som i stor grad avgjør personsammensetningen av Stortinget. Det er gode argumenter for å tillate større grad av personvalg til Stortinget, bl.a. at velgerne bør få mer innflytelse over hvilke mennesker som skal representere dem. Samtidig gir et sterkt partivalg den fordelen at politikk og saker trenger personifisering til side.

Et naturlig spørsmål i kjølvannet av Giske, Riise og Leirstein, og i lys av vårt sterke partivalg, er om deres tillitsbrudd burde fått konsekvenser for stortingsplassen. Jeg mener ja. De fikk før 2017-valget tillit i partienes nominasjoner på et åpenbart sviktende grunnlag og burde nå vært fjernet som representanter for sine partier. De bør få sjansen til å komme tilbake, men bare i så fall ved at de eventuelt klarer gjenvinne sin tapte tillit i nominasjonen i fylkespartiene sine før 2021- eller 2025-valget. Tillitsbruddene bør få større konsekvenser enn at disse ufortrødent kan fortsette i sine stortingsverv.    

Riise, Leirstein og Giske burde mistet sine stortingsverv

       
Velgerne har mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene. Det er også mye enklere å få fritak fra kommunestyrevervet, i mange tilfeller for enkelt. Men også en kommunestyrerepresentant har et sterkt vern. Og også ved kommunevalg stemmer velgere flest mer på parti enn person. En representant som velges inn, velges dermed inn også her primært fordi han eller hun er nominert av sitt parti til å representere det. Kjetil Hasselberg i Sørum ble valgt inn som Ap-representant i 2015, men fant ut at han ikke kunne stå inne for partiets politikk og er i dag «uavhengig» Venstre-mann. Han sitter fremdeles i kommunestyret og bidrar der til å berge et fortsatt Høyre-styre i kommunen. Det var neppe dette Sørum Ap og Aps velgere så for seg da han fikk deres tillit i 2015 – dette er å holde både parti og velgere for narr. Det burde ha vært en åpning i vårt system for at han kunne fratas sitt verv og erstattes med en vararepresentant.

Vernet om stortings- og kommunestyrerepresentanter er for sterkt. 


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 5. februar 2018