fredag 22. januar 2021

Firerbanden

 Opposisjonspartiene har denne uken trådt ut av regjeringens Korona-skygge.


De mest inngripende tiltakene i innbyggernes liv siden krigen. Hyppige pressekonferanser med Erna Solberg, Bent Høie, Camilla Stoltenberg, Espen Nakstad m. fl. Bred mediedekning. En forventning om at politikerne finner sammen på tvers av partigrenser om løsninger til det beste for landet.

Denne agendaen de siste månedene har på mange måter vært «gull» for de styrende. Og tilsvarende frustrerende for opposisjonen. Selv om både Sp og til dels SV likevel har lyktes godt i opinionen, så har Ap, Frp, Rødt og MDG slitt. Det er langt verre for dem å «komme på» med egne saker. 

Dette er et utdrag fra analysebrev nr 4 i 2021. Mine brev kommer gis ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Økt tretthet
Norge har lyktes godt med Korona-strategien. Det er få smittede og døde. Den norske økonomien går, relativt sett, bra. Det har ikke vært så veldig mye å kritisere de styrende for. Den politiske enigheten om hovedretningen i håndteringen har vært bred. Og tilliten fra befolkningen har vært, og er, stor. Men det er nå visse tendenser til tretthet, både i befolkning og opposisjon, over situasjonen. De økte restriksjonene som trådte i kraft 3. januar i kjølvannet av ny smittevekst, ble møtt med mer kritikk enn tidligere.  

Mandag la regjering og myndigheter fram de siste endringene i Korona-tiltakene der man i hovedsak valgte å videreføre en restriktiv linje, men der man også åpnet litt opp på noen områder. Bl.a. fjernet man rådet om ikke å ha gjester hjemme, pausen i organiserte fritidsaktiviteter for unge under 20 år ble opphevet, og tiltakene på videregående og ungdomsskoler ble senket fra rødt til gult nivå.

Firerbanden
Samme dag la opposisjonens «firerbande» av Frp, Ap, Sp og SV fram en egen 20punkts-liste med Korona-tiltak der de overkjører regjeringen bl.a. ved å forlenge permitteringsordningen fra juli til oktober. De fulgte opp på tirsdag med en ny liste med tiltak mot importsmitte. Og Siv Jensen og Frp fikk senere på dagen jammen også med seg sine nye kamerater på å oppheve den nasjonale skjenkestoppen. Onsdag besvarte Høie og Solberg dette med å holde fram at andre planlagte lettelser i restriksjonene til uken blir satt på vent grunnet opposisjonens vedtak.  Torsdag kom det til ny trefning mellom regjering og opposisjon der man åpenbart var uenige om hvordan skjenkevedtaket egentlig skal tolkes.    

Det er to måter å se denne mer aktive opposisjonen på. Det er nærliggende å tenke at dette viser at vi nå er inne i et valgår. Behovet for egenmarkeringer øker. Opposisjonspartiene vil ut av skyggen. De vil markere at det er de som har flertall. Erna Solberg leder «bare» en mindretallsregjering. Onde tunger hevder dette er en form for Korona-populisme vi ser utspiller seg der posering er viktigere enn innhold.

 


 

Beste politikken?
På den annen side så kan det faktisk være slik at opposisjonen kommer med disse tiltakene fordi de mener det er den beste politikken. At de mener forlenget permisjonsordning, sterkere grensekontroll og differensiert skjenking ut i fra lokale smittetall, er best for Norge i den situasjonen vi er i nå. Medier og kommentatorer er, etter mitt syn, generelt for opptatt av å tolke for mye i lys av politisk spill. Spill er en del av politikken. Men de fleste politikere er politikere fordi de ønsker å vedta politikk som de mener er til det beste for samfunnet.

Det gjelder også stortingspolitikere, selv om det ikke alltid virker slik.          


Dette er et utdrag fra analysebrev nr 4 i 2021. Mine brev kommer gis ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

tirsdag 19. januar 2021

Sp knocker Ap og Frp

Sp kan overta mange av Ap og Frps mandater og bli representert fra hele landet.  I 16 kretser ligger det an til rødgrønt pluss.   


To uker inne i valgåret er det publisert fem riksmålinger. Gjennomsnittet viser at H løfter seg og nærmer seg sitt 2017-nivå rundt 25 prosent. Frp og V faller tilbake slik at den borgerlige gevinsten i sum er marginal. På opposisjonssiden ser Ap nå tall under 20 og er passert av Sp. SV viser spreke tendenser og har bikket 8-tallet. Rødt og MDG viser svakhet i januar-starten, begge faller under sperregrensen. KrF ligger stabilt midt på 3-tallet.

Dette er et utdrag fra analysebrev nr 3 i 2021. I dette brevet får du komplett oversikt over alle valgkretser. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


Samling i nok en krisetid
I det korte bildet er Gjerdrum-raset, økt oppmerksomhet rundt Korona-situasjonen og nye restriksjoner fra regjering og helsemyndigheter en mulig forklaring på Hs løft. Velgerne samler seg igjen bak det største regjeringspartiet i krisetid. Den interne uroen, særlig i Oslo Frp, men også i andre fylkeslag, som bunner i en politisk nasjonal-liberal konflikt for å si det litt enkelt, kan kaste et visst lys over Frps motbakke. Men årsakene er nok flere.  

I det noe lengre perspektivet er utviklingen fra 2017-valget mest interessant. Den viser at Sp ligger an til å doble sin oppslutning. Også SV, R og MDG har framgang inne. H ligger stabilt. Mens Ap, Frp, KrF og V er i minus. «Andre» partier ligger an til et visst pluss.              

I tabellen under har jeg sammenlignet gjennomsnittstallene i januar med tilsvarende tall i desember og valgresultatet i 2017.

 

R

SV

Ap

Sp

MDG

KrF

V

H

Frp

Andre

Jan 21

3,9

8,1

19,9

21,0

3,8

3,4

2,7

24,9

9,8

2,4

Des 20

4,1

7,5

21,2

21,0

4,1

3,4

3,3

22,3

11,0

2,0

Valg17

2,4

6,0

27,4

10,3

3,2

4,2

4,4

25,0

15,2

1,8



Hvordan slår dette ut i våre 19 valgkretser? En måte å finne ut av det på, er å bryte ned de ovennevnte nasjonale tallene på kretsene på basis av valghistorikken. Men den metoden fanger ikke opp utviklingen i ferske lokale variasjoner av valgvindene. Derfor er det verdifullt også å ha med oss lokale målinger og tall i vurderingene. Her har vi to kilder: Alle publiserte fylkesmålinger i fjor, samt fylkestingsvalget i 2019.

Problemet med fylkesmålingene er at de er langt færre og kommer sporadisk. Dermed kan vi ikke beregne gjennomsnitt og følge opinionsutviklingen særlig tett. Når det gjelder fylkestingsvalget, så er en utfordring der at en del velgere legger andre vurderinger til grunn for sitt partivalg lokalt enn de gjør nasjonalt.

Derfor har jeg falt ned på å legge mest vekt på nedbrutte siste nasjonale tall og stortingsvalghistorikk, men justert for fylkesmålinger og fylkestingsvalg. På denne bakgrunn har jeg beregnet mandatstillingen i alle kretser. La oss ta en titt på antatt fordeling av de 150 distriktsmandatene i kretsene, gitt disse forutsetningene:  

Østfold: Ap 3, H 2, Sp 2 (+1) og Frp 1 (-1) er mitt anslag her. Ap ligger inne med siste-mandatet, H er nærmest å plukke opp dette. Frp er ikke ute av det, men må vokse for å være med i kampen. Sp i pluss og Frp i minus vil gi en mandatforskyvning fra 4-4 til 5-3 rødgrønt.     

Akershus: Det ligger an til H 6 (+1), Ap 4 (-1), Frp 2 (-1), Sp 3 (+2), SV 1, MDG 1 (+1) og V 1. Sp holder sistemandatet og har oppsiktsvekkende tre mandater inne i denne urbane kretsen. SV nærmest og lukter på to mandater. Borgerlig seier 9-7 kan bli til uavgjort 9-9.

Oslo:
H 6 (+1), Ap 4 (-1), SV 2, MDG 2 (+1), R 2 (+1), Frp 1 (-1) og V 1 (-1) er antatt fordeling nå. Hs sjettemann tynt inne på sistemandatet, Ap nærmest dette. Også her en klar rødgrønn tendens fra uavgjort 9-9 i 2017 til 11-8. 

Hedmark: Ser ut til å kunne bli Sp 3 (+1), Ap 2 og H 1 her. Ap holder sistemandatet, Frp er nærmest og må slåss kraftig for å holde mandatet fra 2017. 4-2 kan bli til 5-1 rødgrønn favør.   

Oppland:
Ap 2, Sp 2 og H 1. H holder sistemandatet, Frp ligger nærmest og må også her mobilisere kraftfullt for å holde på mandatet fra 2017. Rødgrønt overtak 4-2 kan økes til 4-1. 





Dette er et utdrag fra analysebrev nr 3 i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

fredag 15. januar 2021

Erna Solberg på leirføtter

Leirraset i Gjerdrum preget inngangen til 2021 her til lands. Mange av oss som bor på Romerike, og i andre kvikkleireutsatte områder av landet, har nok vært klar over faren, men man tenker heldigvis ikke over den i hverdagen. Raset var en grusom påminnelse om at både hus og mennesker blir små i møtet med naturkreftene. 

Redningsmannskaper har gjort en formidabel innsats med å gjøre tapet av menneskeliv så få som mulig. Krisehåndteringen både lokalt og nasjonalt virker å være god. Gjerdrum-ordfører Anders Østensen (Ap) framstår preget, men utviser samtidig fin ro i sin kommunikasjon med omgivelsene. Statsminister Erna Solberg og justisminister Monica Mæland var raskt på pletten med forsikringer om at nasjonen stiller opp for et lokalsamfunn i en fortvilet situasjon.            


Dette er analysebrev nr 2 i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.



Gjerdrum-modellen
Den lille vekstkommunen Gjerdrum er for øvrig en av stedene i landet der valgresultatet ofte ligger ganske nær det nasjonale resultatet, et aldri så lite politisk Norge i miniatyr. Ved 2019-valget ble Ap, H og Sp jevnstore her. Ettervalgsforhandlingene munnet ut i posisjonssamarbeid mellom Ap og Sp. Også KrF og MDG er en del av samarbeidet. Tilliten til Østensen som ordfører ble fornyet, med en varaordfører fra Sp (Leif Haugland). «Gjerdrum-modellen» kan være et rikspolitisk frampek: Ap, H og Sp jevnstore, en statsminister fra Ap og en «visestatsminister» fra Sp – det er slett ikke noe utenkelig utfall etter valget den 13. september. MDG og KrF som støtte sitter nok lenger inne.              

Nytt kriseløft?

Korona-pandemien har ellers igjen vært i forgrunnen i januar-starten. I alle fall inntil USA-tristessen utartet til det uvirkelige onsdag. Økende smittetall, nye mutasjoner og hverdagen etter jul- og nyttårsfeiringen, har medført at regjeringen har sett seg nødt til å stramme inn – etter råd fra både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. I nyttårstalen holdt statsministeren optimistisk fram at «snart kommer vår dag». Et par dager senere oppfordrer hun folk til ikke å ha noen besøk hjemme. Det er inngripende og sterkt. Opposisjonskritikken mot håndteringen kommer raskere og er krassere enn før. Ap kritiserer at det går for tregt med vaksineringen. Frp kritiserer at studentene fikk beskjed om å utsette reise til studiestedene sent. Rødt kritiserer at arbeidere fra Polen og Litauen får lov til å reise inn i landet. For å nevne noe.


Summen av raset i Gjerdrum og økt oppmerksomhet rundt nye Korona-restriksjoner, kan tale til Høyres gunst i opinionen. I alle fall på kort sikt. Partiet nøt godt av samlingen bak de styrende i krisetid i fjor vår, men det var avmattingstendenser å se i velgermassen i høst. Det har vært publisert to målinger til nå i år. En av Norstat for NRK/Aftenposten og en av Respons for VG. Norstat-målingen, som i hovedsak ble tatt opp i dagene rundt Gjerdrum-skrevet, tyder ikke på noen «krise-effekt». Derimot antyder Respons-målingen, som er ferskere, at et nytt H-løft kan være på gang.

Høyres lojalitet
Særlig interessant blir det å følge med på Høyres lojalitetstall på målingene i dagene som kommer. Altså andelen H-velgere fra 2017 som sier de vil stemme H igjen. Øker andelen, så er det tegn på en ny mobiliseringseffekt. Ligger den på status quo eller dårligere, så er det tegn på at disse hendelsene ikke har gitt noen utslag. Jeg har fått opplyst at Hs lojalitet ligger på 66 prosent i Norstat-målingen for NRK/Aftenposten. Det er på linje med lojalitetssnittet for H i desember. Hos Respons er andelen derimot 72 prosent, hvilket er på linje med det partiet hadde i sine beste stunder i fjor vår. I grafen under ser du Høyres gjennomsnittlige lojalitetstall det siste året, samt nivået man i følge valgundersøkelsen lå på ved 2017-valget.     





          

Hvis 66 prosent av Høyres 730 000 velgere fra 2017 velger å stemme H igjen i år, så utgjør det ca 480 000 velgere. Er derimot lojalitetsandelen 72 prosent, så vil det innebære at det største regjeringspartiet holder på ca 530 000 av velgerne sine. Et pluss på 50 000 velgere vil gi partiet en helt annen inngang til årets valgkamp. Samtidig bør vi huske at dette kun er to enkeltmålinger. Vi må ha flere måletall i januar for å kunne si noe sikrere om hvor både Hs oppslutning og lojalitetsnivå nå ligger.      

Alle borgerlige sliter med Sp

Uansett om bortfallet av tidligere H-velgere er en av tre eller en av fire, så har man to hovedkilder for å kompensere bortfallet: Velgerne som ikke stemte sist, og de som stemte på andre partier. Problemet til Høyre i høst har vært både fallende lojalitet og at man ikke har klart å rekruttere nok nye velgere til å utligne frafallet. Partiet har ligget både i netto tap mot gjerdet og mot andre partier. Riktignok har H pene plusstall i sine velgeroverganger til både Frp og V, men de har ligget med stygt minus mot Sp. Ved starten av valgåret har derfor Høyre to hovedutfordringer:
1. Få flere av sine velgere ned fra gjerdet.
2. Hente velgere tilbake fra Sp.     
  
Et valgresultat i sjiktet 22-23 prosent, som Norstat-målingen indikerer, vil ikke være dårlig historisk sett. Men det vil være svakere enn valgene i både 2013 og 2017. Et resultat som neppe vil holde for å beholde makten. Med et slikt nivå vil partiet trolig slite med å holde på sitt femtemandat i Hordaland, tredjemandatet i både Vestfold og Møre og Romsdal og sitt ene distriktsmandat i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. Et resultat rundt 26-27 prosent som Respons-målingen antyder, vil derimot være en økning fra 2017 og gi partiet muligheter for å holde på alle sine utsatte mandater i de ovennevnte kretsene. I tillegg kan det da åpne seg angrepsmuligheter for nye H-mandater i kretser som Østfold, Oslo og Akershus.   

Stor rasfare
Høyres borgerlige partnere har omtrent de samme utfordringene: For lave lojalitetstall og netto minus mot Sp. Særlig Frp har enorme lekkasjer til Sp, men også KrF og V ligger i klart minus. V har også en tilleggsutfordring med MDG, samt H. H, Frp, KrF og V vant samlet sett 88 mandater i 2017. Nå ligger de samme fire partiene an til å kunne miste 15-20 av disse. De har åtte måneder på seg for å unngå et borgerlig ras.

Erna Solberg har gått inn i 2021 på leirføtter. Men hennes eget parti kan være i ferd med å finne fastere lojalitetsgrunn.   






Dette er analysebrev nr 2 i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved åVippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.



Gyllent nyttårsønske

Jeg har ett ønske for valgåret 2021.

Vi er inne i stortingsvalgåret 2021, folkens! 13. september skal vi velge hvilke 169 representanter som skal styre landet på vegne av oss borgere de neste fire årene. Velge hvem som skal vedta lovene i samfunnet, hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene skal brukes på tjenester som vi trenger. Det er jammen en tillitsfull og viktig oppgave denne forsamlingen av mennesker får. Håper alle 169 evner å reflektere over det.

Utfra den måten velgerne setter sammen Stortinget på, utgår regjeringsmakten. Valgnatten får vi antagelig vite om Erna Solberg og hennes regjering klarer et historisk gjenvalg for andre gang på rad, eller om Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum får i oppdrag å danne vår neste regjering.


Dette er det første analysebrevet i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.



Går Støre på en Steen?
I år får vi svar på om Senterpartiet virkelig kommer til å utfordre Ap og Høyre og bli landets største parti. Eller om man har funnet formen for tidlig. Året vil vise om Støre leder sitt parti til et nytt lavmål, «går på en Reiulf Steen» og blir Ap-lederen som aldri ble statsminister. Eller om 2021 snarere blir året da det snur for både Støre og Ap.

Både Lars Sponheim (V, 2009) og Kristin Halvorsen (SV, 2011) har i praksis gått av som partiledere valgnatten. Kommer Erna Solberg, ved et valgnederlag, med et tilsvarende signal om at hun ikke lenger er motivert for å lede H og bane vei for Ine Eriksen Søreide eller Tina Bru som ny H-leder? Eller trer Siv Jensen til side og skaper rom for Sylvi Listhaug?

Kan MDG og/eller Rødt klare det historiske, komme seg over sperregrensen og bli en maktfaktor i rikspolitikken? Vil V og/eller KrF gå motsatt vei og ryke under? Kommer SV tilbake i regjeringsposisjon, eller vil Ap og Sp ved en rødgrønn valgseier nøye seg med en toparti-regjering? Vil noen nye partier overraske?

Nettvalgkampen 2021
 Hvilke saker vil prege valgkampen? Blir det miljø og klima som står øverst på agendaen? Eller vil skole, helse, distrikt, innvandring eller sysselsetting peke seg ut som viktigst? Kanskje det snarere blir en svært fragmentert valgkamp der en rekke saker blir ganske viktige og mange partier finner sine nisjer? Dukker det opp en x-faktor underveis?

Trolig avlegger mange av oss stemmen vår før 13. september. Forhåndsstemmegivningen kan bli rekordstor. Hvordan vil det påvirke valgutfallet? Nettvalgkampen vil bli viktigere enn noen gang. Vil det gi de største partiene med mest ressurser en fordel? Eller kan det gi partier som sliter med å nå fram i tradisjonelle medier en bedre mulighet for fremme sine budskap? Dette er spennende spørsmål vi får rik anledning til å få svar på og studere i året som kommer. 

Baksiden av valgmedaljen
For de av oss med en ekstra interesse for valg og Norge, så er det bare å glede seg til å følge valgår-utviklingen. Jeg elsker nesten alt ved valg og valgkamp: Debattene, partikonkurransen, velgerbevegelsene, målingene, tipsene på hvordan det går, stemmeopptellingen, valgresultatet og funderingen på hva som egentlig skjedde og hvorfor det gikk som det gjorde.

Jeg skrev nesten. Fordi det er sider ved valgkampen som vi godt kunne vært foruten. Debattklimaet blir ofte for hardt og lite opplysende. Man forherliger seg selv og egen politikk og snakker ned andre politikere og deres løsninger. Gi for seg er dette en følge av konkurransen om din og min stemme, men må det være slik? Mange ganger har jeg undret over hvorfor partilederdebatten etter valget er mye bedre enn før valget. Avbrytelsene er borte, stemningen roligere, vurderingene ærligere og tonen avdempet og bedre.

Mindre kanin, mer menneske
Derfor har jeg et nyttårsønske om en opplysende valgkamp i et konstruktivt debattklima som munner ut i strålende valgdeltakelse. Muligens fåfengt, men dog. Et ønske om at politikerne som deltar, både de på stortingslistene og de rundt, er mindre kaniner og mer mennesker.
Det betyr politikere som evner å lytte. Som snakker mer med oss enn til oss. Som kan innrømme, også i en debatt, at en politisk motstander har noen gode poeng og argument. Som er mer opptatt av å formidle eget budskap framfor å gi vrengebilder av andres. Som forstår at valgkamp ikke bare handler om egne «fans», men også de som er usikre på valget, men nysgjerrige på politikken.

Gyllent valgår
«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem», heter det i Matteus 7:12. Bra sagt. Ikke uten grunn ofte omtalt som «den gyllne regelen».

For hvis vi ønsker et bedre debattklima med mer konstruktive politikere, så må vi også gjøre noe selv. Bidra til gode samtaler på Facebook-veggene våre, på skolene, arbeidsplassene, i familien vår og venneflokken.

Samtalene blir ofte bedre når flere med ulike erfaringer og syn deltar. Med respekt for hverandres synspunkt, evne til å lære av hverandre og si i fra når noen går over streken.

Åpner vi for at flere stemmer høres i ordskiftet, så kan nysgjerrighet på hverandres argumenter trenge skyttergravene til side. Både mellom velgere og politikere. Et bedre ytringsklima vil forgylle valgåret 2021.

Skal vi prøve? 


Dette er det første analysebrevet i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

fredag 1. januar 2021

Norge på vårt beste

2020 har vist kvalitetene som vårt politiske system er i besittelse av.    


24. januar 2020 gikk Frp gikk ut av Solberg-regjeringen, men regjeringen fortsatte. Vi har ingen tilsvarende eksempler på at et regjeringsparti har trukket seg ut uten at det har medført regjeringsfall. Den utløsende årsaken var regjeringens beslutning om å hente hjem
en terrorsiktet IS-kvinne og hennes sønn som var alvorlig syk. Men avgangen må ses i lys av Frps opplevelse av at Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp mente de ga mer enn de fikk. «Frexit» var også et strategisk valg der partiet så muligheten for å frigjøre seg fra makten og blankpusse partiprofilen mot Stortingsvalget 2021. Frp fikk raskt et stort opinionsløft; ti prosent i januar ble til 15 i februar.

Korona
«I dag kommer den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Det er helt nødvendig», sa statsminister Erna Solberg den 12. mars. Regjeringen hadde besluttet, etter råd fra Helsedirektorat og Folkehelseinstituttet, å stenge ned Norge. Korona-viruset hadde spredt seg inn over våre landegrenser og all oppmerksomhet ble rettet mot å få kontroll over smittespredningen. Spriting av hender og avstand til andre mennesker ble den nye normalen for innbyggerne. Vi skulle holde oss mest mulig hjemme. Det meste ble stengt, inkludert skoler og barnehager. Oppslutningen om disse inngripende tiltakene var høy, folk gjorde i hovedsak som de fikk beskjed om. Myndighetene lyktes godt med å bekjempe viruset. Kun drøyt 400 er pr. desember 2020 døde av viruset til lands, de fleste andre land i verden har langt høyere tall. 

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Nedstengingen ga oss mange lærdommer av både positiv og negativ karakter. Økt verdsetting av de nære ting: hjemmet, familien, nærområdet og lokalsamfunnet. Vi fikk opp øynene for det verdifulle arbeidet som butikkansatte, helsearbeidere, lærere m.fl. utfører hver enste dag. Skole og arbeidsplasser fikk et digitalt løft i løpet av få uker som de ellers hadde brukt mange år på. Det viste seg at hjemmeundervisning og hjemmekontor kan fungere bra. Mindre stress for å rekke jobb eller skole, mindre reising og færre private og offentlige arrangementer ga mer tid til familien, til matlaging, hage, turer i nærområdet og spill.         

Virusbekjempelsen har også sin pris. Mindre moro. Mer ensomhet. Barn og voksne i hjem med rusproblemer eller andre utfordringer, får forsterket disse. Næringslivet blødde kraftig. Mange ble permittert eller sagt opp. I starten av året var det rundt 100 00 «helt eller delvis» ledige her til lands. I april var det over 400 000. Politikerne satte inn krisepakke etter krisepakke. På tvers av partiskiller og blokker, ble det raskt funnet fram til enighet om støtteordninger og løsninger som kunne avhjelpe situasjonen. Milliardene fikk ben å gå på.

Samarbeid og tillit

Året har vist det beste av det politiske Norge: Samspillet mellom faglige og politiske myndigheter. Evne til å lytte til faglige råd før det fattes politiske beslutninger. Respekt for hverandre ulike roller. Når dette toppes med vilje til å søke tverrpolitiske kompromisser, borgernes dugnadsånd og høy systemtillit, så gir det i sum et inntak til forståelse av hvorfor Norge har kommet godt ut av pandemien.

Våre politiske representanter har dette året stått i en rekke vanskelige prosesser og har måttet søke å fatte gode beslutninger mye raskere enn vanlig. Det har satt dem på prøve. En prøve de i hovedsak har bestått. Selv om flere beslutninger åpenbart er diskutable og noen helt sikkert
lite gode, så har dette året vist oss til fulle hvor viktig det er at vi har folkevalgte representanter som evner å peke ut en samlende kurs i kriser.   

Styringseffekten
Velgermessig sett ble det lettere å være i posisjon i vår, men vanskeligere å være opposisjon. For velgerne søkte trygghet i krisen og samlet seg bak de styrende. Høyre fikk en voldsom «styringseffekt» og økte fra 19 prosent i februar til 27 i mai. Frp hadde plutselig liten opinionsnytte av sin nyvunne frihet og falt tilbake. Det gjorde også opposisjonspartiene MDG, Rødt og Sp. «Styringspartiet» Ap klarte seg bedre, men den store oppturen uteble.  



Politisk analyse
Livet må gå videre, selv i en pandemi. Også forfatteren av dette brevet måtte tenke nytt i mars. Ideen til et analysebrev ble unnfanget. Fødselen skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut til et knippe abonnenter. Interessen har steget gjennom året. Antall utgivelser er nå oppe i 39 og antall abonnenter over 500. Dette har gitt muligheter for å utvide. Norges fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å bruke sin genistrek for å gi oss strålende visuelle analyser. I august kom tilleggsutgivelsen Pluss som går mer i dybden. Målebyrået Sentio har fått i oppdrag jevnlig å innhente ferske velgerdata om interessante spørsmål for å skaffe oss mer kunnskap om velgerne.                
  



Ny valgordning
27. mai la Valglovutvalget fram sitt arbeid med en ny valgordning. Et flertall av utvalgsmedlemmene tok i (for) stor grad orde for å beholde status quo: Beholde 169 storingsrepresentanter, beholde 19 valgkretser, beholde første delingstall 1,4 og beholde papirvalgene. Men innstillingen inneholder også noen interessante endringsforslag: Senke sperregrensen til tre prosent, fjerne arealfaktoren, innføre stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg og øke innslaget av personvalg til Stortinget. Neste års stortingsbehandling bestemmer hva slags valgreform det blir, antagelig blir endringene redusert.           




Sp vokser
Smittesituasjonen ble brakt under kontroll. Barnehager, skoler og resten av samfunnet ble gradvis åpnet, og vi gikk inn i en sommer med utsikter til Norges-ferie og håp om en høst uten for sterkt pandemi-preg. Håpet brast etter sommeren, bølge to slo inn, flere restriktive tiltak ble atter innført – dog med lokale og regionale variasjoner. Det var Korona-trøtthet å spore i befolkningen. Tilslutningen til tiltakene var fortsatt høy, men kritiske røster fikk mer plass.

Høyre mistet noe av sitt styringsmomentum ut over høsten, Ap falt enda mer – mens Sp ristet av seg den smule motbøren på våren og vokste med fornyet kraft til nye høyder. Sp konkurrer ved inngangen til valgåret 2021 om å være landets største parti.

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Miljø viktigst
Helserelaterte spørsmål har stått i forgrunnen mye av året, men helse er ikke den viktigste saken for velgernes partivalg, i følge en velgerundersøkelse jeg fikk Sentio til å utføre i september. Miljø/klima er derimot viktigst, etterfulgt av skole. Helse er «bare» nummer tre og distrikt fire. At velgerne vektlegger miljøkrisen sterkere enn helsekrisen, er godt nytt for MDG. Men foreløpig har ikke MDG klart å hente ut potensialet her, selv om partiet har forsterket sitt sakseierskap på området. Derimot har Sp lyktes maksimalt med å bruke sitt store trumfkort; distriktspolitikken, inn i en større senter-periferi-ramme som også innbefatter en posisjon-opposisjon og elite-anti-elite-dimensjon der de både henter velgere som er misfornøyd med dagens regjering eller misfornøyd med Ap.    


  

         

Guri Melby overtar Venstre 
Landets eldste parti, Venstre, fikk ny partileder i september. Trine Skei Grande ledet partiet over sperregrensen to ganger på rad. Det blir stående igjen etter henne som en meget sterk prestasjon. Men hun hadde vært partileder lenge og kom til et punkt der det opplevdes for krevende å forene kreftene i partiet som trakk i ulike retninger. Personifisert ved Sveinung Rotevatn og Abid Raja. I tillegg var hun selv del i episoder som ikke var heldige, mildt sagt. 

Rotevatn var den store favoritten da Skei Grande signaliserte sin avgang i mars, med Raja som en outsider. Men Skei Grandes etterfølger som kunnskapsminister, Guri Melby, vokste på kort tid fram som en samlende lederskikkelse i kraft av sin synlige ministerposisjon, joviale væremåte og stoiske ro – egenskaper som partiet sårt trengte. I tillegg til at hun ble oppfattet å befinne seg et sted i mellom Rotevatns urban-liberale «by-Venstre» og Rajas «distrikts-Venstre». I sum medførte dette at hun til slutt ble valgt som leder uten motkandidat. 

     


            

KrF vs Frp
Framleggelsen av statsbudsjettet 2021, og de påfølgende forhandlingene med Frp, tydeliggjorde hvorfor Frp og KrF ikke klarte sitte mer enn ett år i regjering med hverandre før en måtte ut. KrFs største seiere (bistand, flyktninger) var Frps største tap. Og Frps største seiere (alkohol og andre «grensevarer») var KrFs største tap. Budsjettforhandlingene ble ikke det opinionsrommet for egenmarkering som Frp nok hadde håpet fordi smittesituasjonen var for alvorlig til at man med særlig troverdighet kunne true med regjeringskrise hvis man ikke fikk gjennomslag. 


Avslutningen på 2020 avdekket en intern maktkamp i Frp mellom to fløyer; liberalistisk vs. nasjonal. Situasjonen er særlig dramatisk i Oslo der den nasjonalkonservative fylkeslederen ble ekskludert, fylkeslaget satt under administrasjon og hele nominasjonsprosessen satt på vent. Ketil-Solvik Olsen (Rogaland) takket nei til stortingsnominasjon. Jon Helgheim (Buskerud) og Åshild Bruun Gundersen (Aust-Agder) gikk på overraskende tap i nominasjonene. Jan Bøhler gjorde en spektakulær overgang fra å være Aps store «ombudsmann fra Groruddalen» til å bli Sps frontfigur i hovedstaden. I de øvrige partiene har høstens nominasjonsprosess gått uten de store overraskelsene.

Trond Giske, som utrolig nok forsøkte å bli nominert for en ny periode på Stortinget trass i alle historier om maktmisbruk og seksuell trakassering, ble innhentet av enda flere historier fra sitt eget fylkeslag før punktum ble satt. Den tidligere AUF-lederens politiske sorti ble at Trøndelag AUF marsjerte ut av nominasjonsmøtet i protest mot ham under sin siste tale.


Har nominasjonskomiteene for mye makt?
I stor grad har nominasjonsmøtene valgt å følge nominasjonskomiteenes forslag i alle partier. Dette er intet nytt, men det har likevel fått meg til å undres over om disse komiteene har for mye makt. For det betyr at i realiteten at det sitter en håndfull mennesker i hver valgkrets og i hvert parti som i praksis bestemmer hvem som skal sitte på Stortinget. Det kan anføres som et argument at folk som kjenner partiet og kandidatene best, bør ha en slik posisjon. Men det er betenkelig at så mye avgjøres av komitemedlemmene. Demokratiet kunne hatt godt av åpnere nominasjonsprosesser med mer reell konkurranse mellom gode kandidater der flere avgjør.

Folkeaksjonen Nei til Bompenger, som var fjorårets store politiske nyhet», raknet stygt i år med en rekke utmeldelser og velgerfrafall. Nye partier, som Industri- og Næringspartiet og Sentrum, har kommet til. Foreløpig uten særlig målbar oppslutning, men Sentrum har lyktes bra med å få medieoppmerksomhet etter hvert som kjente folk som Geir Lippestad, Simen Bondevik og Dagrun Eriksen har meldt seg inn. Det gjenstår å se om tidligere Frp-ere som Ingebjørg Godskesen og Per Sandberg kan få mer fart på hhv. Pensjonistpartiet og Liberalistene, men det er nok heller tvilsomt.    



Best når det gjelder
Et valg i dag ville gitt de rødgrønne, i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R, over 100 mandater og soleklart flertall.  De borgerlige, i betydningen H, Frp, V og KrF, syntes å være på vei til hente inn forspranget i vår, først og fremst pga. Hs framgang. Men de har falt tilbake i høst og er nå på omtrent samme nivå som ved årets inngang. Om en uke holder Erna Solberg nyttårstalen. Det blir trolig hennes siste. Med mindre noe helt spesielt inntreffer i 2021.

Noe helt spesielt inntraff i 2020. Det endret opinionen. Men selv et så stort «sjokk» rokket ikke ved den grunnleggende tendensen til at det borgerlige flertallet er borte. Korona holdt ikke som «game changer». Så da kan en jo lure på hva som egentlig skal til for at Erna Solberg og co skal kunne forsvare sitt flertall ved valget den 13. september 2021.        

Uansett om det blir Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum som får i oppdrag å danne ny regjering, eller om Erna Solberg får en sensasjonell tredje periode, så har 2020 vist at landet vårt har et godt politisk system som er sitt aller beste når det gjelder som mest. Det er betryggende. Særlig når vi ser rundt oss i verden.

Den tryggheten er vel verdt å ta med oss inn i 2021.



Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 



fredag 18. desember 2020

MDG og Venstre har best sperregrensesjanse

 MDG, Rødt, KrF og V slåss mot sperregrensen. Overvurderes MDG og Rødt på målingene?


Stortingsvalget 2021 kan bli historisk. For første gang kan både Miljøpartiet De Grønne og Rødt bryte sperregrensen på fire prosent og dermed få en gruppe på minst 7-8 representanter hver. Dette kan endre vårt politiske landskap. På de sju nasjonale målingene som til nå er publisert i desember, viser gjennomsnittet 4,1 prosent for både MDG og Rødt. For regjeringspartiene KrF og V er desembertallet hhv. 3,4 og 3,3. Disse fire utgjør pr. nå «sperregrensepartiene». Er det ståa også valgdagen neste år, så er det i praksis umulig for de borgerlige å vinne valget. Skulle derimot Rødt og MDG ramle under, mens KrF og V kommer seg over, så kan det gjøre valget langt jevnere enn det ser ut til i dag.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 38/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.




MDG, R og KrF ble overvurdert i 2017
Kan valghistorikken si oss noe om hvordan utfallet rundt sperregrensen vil bli om noen måneder? Hvis vi går tilbake til 2016-2017, og studerer utviklingen for de fire partiene fra desember 2016 og inn mot valgdagen i september 2017, så ser vi av grafene under at hverken MDG eller Rødt klarte å oppnå et valgresultat på nivå med sine siste september-målinger rett i forkant av valget. MDG lå på rundt fire prosent i ukene før valget, men valgresultatet ble kun 3,2. 

Rødt lå på godt over tre prosent, men falt ned til 2,4 på valgdagen. Begge presterte altså rundt ett prosentpoeng svakere ved valget enn de siste målingene indikerte. Samtidig ser vi at begge mobiliserte fint på vårparten og inn mot sommeren, og begge kom i mål med et resultat som lå over nivåene som de lå på i desember 2016.   





KrF hadde en svakt fallende tendens gjennom hele valgåret 2017, bortsett fra en liten opptur på sommeren. Partiet endte med et historisk dårlig valgresultat på 4,2, kun to tideler over sperren. Heller ikke KrF klarte ved valget å forsvare sitt nivå fra de siste september-målingene, men partiet falt noe mindre enn Rødt og MDG. Men KrFs valgresultat ble om lag ett prosentpoeng lavere enn det man lå på ved årsskiftet. 

Venstre hadde en omvendt valgkamputvikling. Fra et nivå rundt 4 ved årsskiftet, gikk det utforbakke fram mot sommeren. Men partiet fikk noe vind i seilene etter sommerferien og hadde en klart oppadstigende formkurve fram til et valgresultat på 4,4 og ble med det best av «sperregrensepartiene». Venstre var dermed eneste parti av disse fire som både gjorde et bedre valg enn desember-tallet 2016 viste og som målingene rett i forkant av valget viste. 



Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 38/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan lese resten av analysen og abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Abonnement gir deg også tilgang til hele analysearkivet. 


fredag 11. desember 2020

Borgerlig nedtur

De fire borgerlige partiene mistet over 100 000 velgere i høst.    


Høsten 2020 har oppslutningsmessig gått filleveien for borgerlig side i norsk politikk. Oppslutningen om H, Frp, KrF og V har i sum falt fra 44 prosent i september til 40 i desember. Fallet på fire prosentpoeng utgjør netto om lag 120 000 velgere. Dermed har regjeringsblokken rykket tilbake til starten av året da man lå på omtrent samme, lave nivåer. Det betyr at veien fram til å få de 47-49 prosentene som antagelig er nødvendig for å beholde flertallet ved neste års stortingsvalg, har blitt mye lenger. De borgerlige går inn i valgåret 2021 med en bratt oppoverbakke å bestige for å beholde makten.           
                

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 37/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post
 




Går vi bak blokktallene og ser på partinivåene, så er det særlig Frp som i øyeblikket peker seg ut som det største problemet, sett med borgerlige øyne, selv om Høyre også viser svakhetstegn. Jeg skriver i øyeblikket, for det er ikke mer enn et par måneder siden jeg viet et helt analysebrev til et «Frp i siget». Så her har det snudd fort. En kikk på bakgrunnstallene, forteller om sviktende lojalitet blant egne velgere og økte lekkasjer til Sp. 

Frp i mellomposisjon
Frp fikk et løft ifm. Moria og økt oppmerksomhet rundt innvandring. Men ukene etterpå har atter synliggjort at partiet har havnet i en mellomposisjon mellom det å være i opposisjon og kritisk på den ene siden og samtidig ta budsjettansvar og stå til ansvar for det partiet gjorde i Solberg-regjeringen i seks år, på den annen side. Dermed er partiet i en skvis der velgerne som synes Frp er for blasse i regjeringskritikken kan finne Sp eller sofaen mer appellerende, mens de som verdsetter ansvarlighet, kan synes at H er vel så attraktivt. Synligheten i budsjettforhandlingene i høst ble mindre enn Frp håpet fordi økt smittetrykk og Korona-situasjon satte bom for alle realistiske muligheter for å skape reelt drama rundt mulig regjeringskrise på budsjettet. «I en normal situasjon er det ikke sikkert det hadde blitt noen avtale», som partileder Siv Jensen valgte å uttrykke det. 

Frp fikk i realiteten betydelig gjennomslag på flere punkt i forhandlingene, som økning til pensjonister, reduserte avgifter på alkohol og godteri og flere sykehjemsplasser. Men de mislyktes mht. å få til innstramninger i antallet kvoteflyktninger. I dette lyset er den «asylalliansen» mellom Frp, Ap og Sp som har trådt fram denne uken interessant. For både Frp og Sp støttet fire forslag fra Ap om å skjerpe kravene til identitet og tilknytning i familieetableringssaker – noe som kan være et frampek om hva en eventuell mindretallsregjering av Ap og Sp, med støtte fra Frp i innvandringsspørsmål, kan komme til å føre av politikk på feltet. Er det her også et slags «hardliner-Ap», inspirert av framgangen for Socialdemokratene i Danmark og Mette Fredriksen, vi ser noen konturer av?     

Senter-periferi

Nominasjonsprosessen har avdekket en form for senter-periferi-konflikt i Frp. Jon Helgheim gikk på en overraskende smell mot Morten Wold i Buskerud. Åshild Bruun-Gundersen røyk med knappest mulig margin for relativt ukjente Marius Nilsen i Aust-Agder. Denne uken ble det også klart at Ketil Solvik Olsen ikke ønsker plass langt oppe på listen i Rogaland. Fra før har Jon Georg Dale i Møre og Romsdal takket nei. Det betyr at fire profiler som kunne ha preget Frp i neste periode, ikke vil være på Stortinget. Det er også en pågående eksklusjonssak mot lederen i Oslo Frp, Geir Ugland Jacobsen, der manglende støtte til Siv Jensen er hovedårsak. 

Kommer Siv Jensen til å torpedere Erna Solberg?
Frp kan trenge en restart. 2005 rinner meg i hu. Den gang fungerte Frp som en støtte for Bondevik-regjeringen bestående av de samme tre partier som i dag; H, KrF og V. Daværende partileder Carl I. Hagen trakk i juni partiets støtte til regjeringen, bare noen få måneder før valget. Dermed frigjorde han partiet til å drive en valgkamp i fri dressur, noe som gikk utmerket for Frps del, men som torpederte Høyre og KrF sin valgkamp. Det punkterte Kjell Magne Bondeviks statsminister-periode og la veien åpen for en rødgrønn Stoltenberg-regjering. Baler Siv Jensen med lignende tanker hvis hun innser at det blir for vanskelig å bringe Frp på offensiven i den mellomposisjonen de er i nå?




Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 37/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

lørdag 5. desember 2020

Derfor vokser Senterpartiet

Sp kan bli landets største parti.

Desember er innledet med redusert smittetrykk, budsjettenighet og fantastiske målinger for Senterpartiet - snittet ligger nå på rundt 20 prosent. Partiet er jevnstort med H og Ap. Begge lekker som mer enn to siler til Sp. Også Frp sliter nå tungt og lider betydelige velgertap.

Bakgrunnstallene fra målingene spriker noe, men i snitt indikerer tallene at disse tre partiene i sum lekker rundt 200 000 velgere til Sp netto målt mot 2017-valget. Koblet sammen med høy lojalitet, velgertilsig fra andre partier og høy oppslutning blant tidligere hjemmesittere, gir dette en velgermatrise som overgår selv de våteste drømmer for enhver partistrateg. Sp vokser i hele landet, blant begge kjønn, i alle aldre og i samtlige utdannings- og inntektsgrupper.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 36/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


Dobling
Etter det gode 2017-valget på 10 prosent, fortsatte Sp-oppturen. Partiet løftet seg til rundt 15 i 2018-19. I november i fjor lå oppslutningen på hele 19 prosent. 2020 ble innledet med fall. Korona-situasjonen ga H et styringstillegg og Sp dårligere kort på hånda mht. å kunne drive kraftfull opposisjonspolitikk. Men Sp klarte å stabilisere seg på rundt 14 og pilen har i høst pekt klart oppover, slik det framgår av grafen nedenfor som viser snittnivåene på de nasjonale målingene. Sp har nå doblet sin oppslutning på tre år.   






8 årsaker til Sp-veksten 

Det er ikke en bestemt faktor som gjør at partiet vokser. Det er summen av flere momenter som slår heldig ut for Sp. La meg peke på 8 ting:


1. Politikken
Politikkens innhold er, når alt kommer til alt, selve fundamentet. Sps framgang er et uttrykk for at velgerne liker bedre det som Sp står for. Dette kan alle som har drevet politikkutvikling i partiet, ta sin del av æren for. Her er det utført godt arbeid.

2. Indre entusiasme og samhold
Sp-folk har samlet seg rundt egen politikk og sin leder. Det er en indre glød og entusiasme som virker troverdig, det fungerer godt i møtet med velgerne. Der det i flere andre partier, som Ap og Frp, etterlates et inntrykk av uforsonlighet og strid, framstår Sp som harmoniske og samlede.

3. Nasjonalisering
Nasjonale verdier er på frammarsj. Korona har forsterket dette. Maten vår, hjemmet vårt, familien vår, lokalsamfunnet, vår nasjon, Norge blir viktigere. De nære ting er enda nærere nå. Det som er lenger borte; nabolandet, utlandet, det internasjonale, EU, FN og WHO blir underordnet. Det er bra for Sp som har en politikk og identitet knyttet til norske verdier. «Kjøp norsk!», prediker Vedum. Med hell.


Du kan lese om de resterende fem årsakene i mitt analysebrev nr 36/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.