fredag 14. september 2018

Fylkes-Norge dras et hakk i borgerlig retning?

Dagens 19 fylker blir i stor grad styrt av sentrum-venstre. Et svekket Ap, og et styrket Høyre, Sp og SV kan i sum føre til at Ap taper noen maktposisjoner ved neste års fylkestingsvalg. 

Regionreformen kan gi et mer interessant fylkestingsvalg 2019, selv om dette valget nok fortsatt vil være for de mest spesielt interesserte av oss. La oss se litt på hvilke fylker som går sammen og hvilken vei styringsflertallet kan gå. Jeg forusetter at sammenslåingene går som vedtatt, og legger som vanlig snittet av dagens nasjonale målinger, valghistorikk og lokale målinger til grunn for vurderingene.






Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall i 2015, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til dette flertallet. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så blir summen av dette at de borgerlige får et visst favorittstempel i det nye storfylket. Men noe sikkert blått stikk er det ikke, og det blir fort avgjørende om Viken KrF og V legger seg på "Akershus-modellen" og samarbeid med høyresiden eller velger en form for Østfold/Buskerud-variant og kompaniskap med venstresiden. Siste måling viser at det alternative scenariet til et H+Frp+KrF+V-flertall her er at Sp kommer på vippen.

Oslo: (700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokale måling viser 30-29 i rødgrønn mandatfavør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder fortsatt et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig.

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Noe mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her i 2019, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg i Sps retning, det kan åpne en mulighet for at den borgerlige opposisjonen vil friste Sp over ved å tilby lederververt, men jeg tipper Sp holder seg til Ap.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Dette ser jevnt ut, men pt. heller jeg til at det kan bli en knepen borgerlig seier, men Sp på vippen er et nesten like sannsynlig utfall. Et spenningsmoment i det nye fylket er om de relativt oversiktelige politiske alliansene i Vestfold føres videre, eller om det noe mer uoversiktelige alliansebildet i Telemark påvirker samarbeidsrelasjonene.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. Han ble valgt inn på Stortinget i fjor og erstattet av Gro Bråten.
De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Agder-målingen fra slutten av august viser at helblått flertall ikke er et helt utenkelig utfall, men mer trolig må KrF og eventuelt Venstre også med. Legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

Rogaland er et klart borgerlig fylke, og noe annet enn borgerlig seier vil være en gedigen skrell. Samtidig ligger KrF an til å komme svekket ut, mens Høyre styrkes. Kan Høyre styrkes såpass mye at Rogaland blir helblått? Det mangler kun ett mandat på rent H+Frp-flertall på siste fylkesmåling, så dette kan slett ikke utelukkes. Men det er mer sannsynlig at KrF og/eller Venstre må inkluderes for å etablere flertall. I så fall blir det et spørsmål om de vil fastholde sin venstrevri, eller vende tilbake til høyresiden. Jeg tror mest på det siste, og da er det mest trolig at den neste fylkesordføreren i Rogaland kommer fra Høyre.

Vestland (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp og V trenger flertall alene for å få til et maktskifte. Det virker for langt fram i øyeblikket, så her er Sp eller KrF på vippen et mer realistisk utfall. Klarer et svekket Ap å holde den brede sentrum-venstre-alliansen samlet, så kan Ap beholde sin lederposisjon. Men også her kan det være tenkbart at Sp eller KrF kan tilbys et framtredende verv for å bytte til borgerlig side.

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i fjor høst, men bare 40 prosent ved fylkestingsvalget sist, så den oppgaven kan bli i overkant tøff. Mest trolig at Ap holder fram lederskapet - så sant de klarer holde den usedvanlig brede styringskoalisjonen samlet, noe som langt fra er gitt. Men Sp på vippen er et sannsynlig utfall og partiet kan bli fristet av et fylkesordførerverv hvis man bytter til borgerlig side.
Trøndelag: (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndlag av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O. Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid, med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Holder Ap, SV, Sp og KrF sammen i Trøndelag, så er det vanskelig å se for seg noe særlig annet enn et fortsatt klart flertall og fire nye år med Ap i front. Men Sp kan havne på vippen, og dermed er et mulig tema i ettervalgsforhandlingene at Sp kan forhandle til seg en lederposisjon hvis de velger å inngå i en borgerlig allianse.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Solid nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt, og antagelig er de to partiene nå nesten jevnstore i fylket, men her er ingen lokale målinger å støtte seg på. Beholdes denne antatte situasjonen inn mot neste års fylkestingsvalg, så kan det gi en åpning for at Sp kan få en vippeposisjon og sterk forhandlingsmakt også her. Men jeg holder det inntil videre som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og at dagens styringskonstellasjon sikrer seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse i våre to nordligste fyllker, men det virker for langt fram å true Ap som største parti - med mindre mobilisering på sammenslåingsmotstand skaper det virkelig store skjelvet pro Sp. Rødgrønt flertall, med Ap i førerposisjonen, er det mest sannsynlige utfallet i det nye fylket, hvis det blir et nytt fylke.. Men Sps bevegelser både før, under og etter valget må følges nøye. 


Fire borgerlige fylker + et par Sp-styrte?
Når jeg summerer opp fylkessituasjonen, så er det bare ett fylke som har et klart borgerlig favorittstempel: Agder. Men jeg holder også Viken og Vestfold og Telemark som svakt borgerlige. I tillegg kan Rogalands antatt styrkede borgerlige profil sende sentrum tilbake i retning Høyre.

Fire fylker virker i utgangspunktet klare rødgrønne: Innlandet, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. Her kan imidlertid et styrket Sp og et svekket Ap skape en dynamikk som gir Sp gode forhandlingskort, og jeg blir ikke veldig overrasket om de kan forhandle seg til en lederposisjon eller to, enten ved at Ap ofrer seg for å unngå at de skifter side, eller som belønning fra de borgerlig for sideskift. Oslo heller i svak rødgrønn retning, men den er åpen.

På Vestlandet er situasjonen noe uoversiktelig fordi fortsatt Ap-styre her henger på at man klarer å bevare svært brede sentrum-venstre-koalisjoner. Et tips er at de klarer det i Møre og Romsdal og Vestland, men at Rogaland altså ryker. 

Mer sentrum-høyre-samarbeid?
I hvilken grad vil Venstres, og kanskje KrFs, inntreden i den blå regjeringen påvirke disse to partienes veivalg på regionalt nivå neste år? I dag samarbeider KrF og V oftere med Ap enn med H - vil vi komme til å se mer borgerlig, regionalt samarbeid i tiden som kommer?  Et svekket Ap og et styrket SV og Sp, kan gi Sp et incitament til i større grad å søke i borgerlig retning noen steder etter valget.

Begge disse momentene, sammen med en viss velgerforskyvning i blå retning sammenlignet med 2015, taler i sum for at dagens fylkes-Norge kan bli dratt et hakk eller to i borgerlig retning etter valget 2019. Dette får vi imidlertid rik anledning til å analysere mer i året som kommer, i takt med hvordan opinionen beveger seg.   

tirsdag 11. september 2018

Blått i Tønsberg, Nordre Follo og Moss?

Tønsberg, Nordre Follo og Moss kommer inn på kommunenes topp 20-liste etter kommunesammenslåingene. Tønsberg og Nordre Follo heller i blå retning, mens Moss ser helt åpen ut.  




Min observante leser Finn-Erik Blakstad har pekt på at flere kommunesammenslåinger medfører endringer på min "topp 20"-liste over landets største kommuner. Oppegård og Ski slås sammen til Norde Follo, får 58 000 innbyggere og dytter Karmøy ut av liten.Tønsberg og Re slås sammen, får 55 000 innbyggere og skyver ut Arendal.  Og Moss og Rygge slås sammen, får 49 000 innbyggere og dermed ryker også Larvik ut.

Derfor bør jeg jo lage en analyse også av disse tre storkommunene, så er den:


Nordre Follo: Ski og Oppegård er jevnstore. Oppegård heller klart i blå retning, Høyre står meget sterkt her. Valgene i Ski er som regel jevne. I inneværende periode har Høyre ordføreren (Thomas Sjøvold) i Oppegård, støttet av Frp og KrF. Men Oppegård Frp har vært preget av stor uro der begge deres kommunestyrerepresentanter er fratatt sitt medlemskap og opptrer som uavhengige.  I Ski har Ap hatt ordføreren i Tuva Moflag og Hanne Opdan (etter at Moflag kom på Stortinget), etter en samarbeidsavtale mellom Ap, SV, MDG, Sp og V. Helblått kan ikke utelukkes i Nordre Follo, men antagelig må et Høyre-styre trenge støtte også fra ett av sentrumspartiene KrF og V, kanskje også begge. Kommer V i en vipperolle, så åpner det seg opp, men blå makt er det mest sannsynlige utfallet i øyeblikket.

Tønsberg: Klar tilbakegang for Høyre i Tønsberg sist. En noe uoversiktelig situasjon i bystyret ble løst ved at MDG inngikk et uvanlig samarbeid med KrF, Frp og H. Petter Berg (H) ble ordfører. En lokalmåling tidlig i år indikerte en forskyvning i blå retning. Helblått kan ikke utelukkes, men mer trolig er støtte fra KrF også nødvendig for fortsatt H-styre. MDG ligger i øyeblikket an til å miste sin vippeposisjon. Re er en Sp-bastion, og selv om innbyggerne der utgjør en relativt liten andel av velgermassen totalt i den nye kommunen, så vil disse utkantstemmene styrke Sp sin posisjon i Tønsberg, noe som kan øke deres muligheter for å overta MDGs vipperolle. Men favorittstempelet er blått.


Moss: MDG havnet på vippen etter valget i 2015 og valgte i likhet med i Tønsberg, å samarbeide med H, Frp, KrF og V, noe som sikret Tage Pettersen (H) fornyet ordførertillit. Men samarbeidet sprakk i løpet av perioden. Ifm. at Pettersen ble valgt inn på Stortinget og det skulle velges ny ordfører, så gikk MDG i stedet inn i en koalisjon med venstresiden, noe som ga Hanne Tollerud (Ap) ordførervervet. I Rygge er det også Ap som sitter med ordføreren i Inger-Lise Skartlien, støttet av V, KrF og Sp. Valget i nye Moss ser åpent ut. Både helblått og helrødt virker for langt unna, og dermed vil nøkkelen trolig ligge i sentrum. I så fall kan det bli avgjørende om det er "Rygge-modellen" eller "Moss-modellen" som danner utgangspunkt for samarbeidskonstellasjonene. Dras KrF og V mot høyre, så holder jeg en ørliten knapp på H-ordfører. Men her er det ca 50-50. 


Går alle disse tre kommunene i blå retning, så betyr det en topp 20-liste med 12-8 i blå favør. I så fall en markant dreining fra 14-6 rødt etter valget i 2015. Men mange av disse er jevne, og relativt små velgerbevegelser, kan utjevne bildet. 


mandag 10. september 2018

Valget i Sverige 2018

Sverige-valget fikk fire vinnere: Sverigedemokratene, Vensterpartiet, Centerpartiet og Kristeligdemokratene. Mens Sosialdemokratene, Moderatene og Miljøpartiet tapte oppslutning.



Sd har tidligere blitt undervurdert på målingene, men det ble de ikke denne gang. 17-tallet var nok en viss skuffelse blant sympatisørene, men partiet er likevel en klar vinner av valget. Man har primært hentet sine nye velgere blant tidligere S- og M-velgere. Sds framgang er bred, men partiet gjør det best blant middelaldrende menn. Hele 32 prosent av svenske velgere sier partiet har den beste innvandringspolitikken. Men partiet er blitt noe mer enn et "ensaksparti", bl.a scorer man høyt på "lov og orden" og brukbart på velferdsspørsmål. Partiets "vippeposisjon" er ytterligere styrket, og de kan nå enten oppleve at andre partier kommer til dem for at de skal støtte dannelsen av en ny regjering og dermed styrke sin innflytelse, eller at de etablerte fortsetter å la vær og snakke med dem og dermed befester sin posisjon som anti-establishment-partiet, en posisjon de kan mobilisere ytterligere på inn mot neste valg. 

Kd kom som en kule gjennom valgkampen og havnet godt oppe på 6-tallet og ble dermed valgets positive overraskelse. Særlig har man hentet velgere fra M, men også S, Cp og L har mistet en del velgere til Kd. Partileder Ebba Busch Thor har gjort en strålende jobb, og særlig kan hennes sterke fokus på "sjukvård" ha slått positivt ut, KD scorer høyt på troverdighet der, kun S har nå høyere tillit enn Kd i den viktige saken blant velgerne.

Cp gjorde et valgresultat i tråd med forventningene på 8-tallet. Cp lå på 12-tallet i store deler av fjoråret, så i det lyset er det nok noe skuffende, men det er uansett klar framgang fra 2014-valget. 
 Særlig M har mistet velgere til Cp, men man har også rekruttert godt med velgere fra S, L og Mp. Cp gjør det best blant unge velgere og står også langt sterkere i storbyene enn deres norske navnesøster.

Vensterpartiet profitterte på sin på venstreopposisjon og fikk et resutat rundt pene 8 prosent. Dette var likevel noe under snittet av målingene, noe som kan tyde på at en del antatte V-velgere har falt ned på S når de har stått i stemmelokalet. Velgerutvekslingen med S har likevel vært klart positiv, sammenlignet med 2014-valget. Også Mp har mistet velgere til V. Partiet har sin styrke blant unge kvinner. "Velferdsprofitører" og likestilling er områdene partiet scorer best på.

Sosialdemokratene fryktet et resultat rundt 24-25 prosent. Derfor er nok mange i deres rekker tross alt lettet over at man "bare" falt ned til 28 fra 31 sist. Resultatet er like fullt partiets svakeste i moderne tid. Særlig er velgerovergangene til Sd tunge å svelge. Partiet taper sakstillit på de fleste felt, og der ligger nok også hovedforklaringen på nedgangen, koblet sammen med regjeringsslitasje.

Moderatene gjorde det noe bedre enn målingene indikerte og fikk et resultat rundt 20 prosent. Partiet kan ha plukket opp en del av de usikre borgerlige orienterte velgerne som falt ned på trygghet som sentral faktor for sin stemmegivning. Likevel er dette en klar tilbakegang målt mot 2014-valget. Særlig har man mistet velgere til Sd, men M har også et klart negativt bytteforhold til alliansepartnerne Cp og Kd. Partiet nyter høy tillit på klassiske gode høyre-saker som skatter og økonomi, men sliter tyngre på nye sakskompleks som miljø og innvandring. Det er også påfallende at man, i motsetning til sitt norske søsterparti, sliter tungt med å oppnå høy tillit på skole.

Miljøpartiet ble straffet for sin regjeringsdeltakelse og klarte såvidt å berge seg over sperregrensen. Nok en gang overvurderte målingene partiet. Mp mistet velgere til S og V, men også Cp forsynte seg av tidligere Mp-velgere. Partiet har kun troverdighet på mijøfeltet blant svenske velgere, og dette ensakspreget kan ha blitt for smalt for å oppnå framgang ved årets valg. 

Liberalerne lå omtrent på stedet hvil på 5-tallet, mens Feministisk Initiativ som var et friskt pust sist, gikk på en stor smell i år.     

Det ligger an til 144 mandater for den rødgrønne blokken og 142 for den borgerlige Alliansen. Sd har 63 mandater inne. Men vi må vente på opptellingen av "onsdagsstemmene" der svensker bosatt i utlandet utgjør en sentral del for det endelige resultatet. Tradisjonelt ligger stemmefordelingen av disse tett opptil den øvrige stemmefordelingen, men Moderatene pleier ofte å gjøre det litt bedre enn snitt, og Sosialdemokratene litt svakere, så vi kan ikke utelukke en liten mandatforskyvning som kan endre bildet.




Begge regjeringspartiene S og Mp gikk altså markert tilbake, men den rødgrønne blokken er, hvis dette står seg, fortsatt hårfint størst og dermed er det naturlig at statsminister Løfven sitter inntil han eventuelt blir nedstemt. Det kommer trolig til å skje, og Alliansen vil nok prøve å danne regjering. Men det er tvilsomt om Sd kan støtte en slik dannelse, og regjeringen risikerer å få flertallet i mot seg allerede på budsjettet. Så enten må Alliansen spise noen kameler og begynne å snakke med Sd, eller så må man tenke blokkoverskridelser.

Særlig sitter Cp og L med en nøkkel i "regjeringsfrågan" der de trolig må velge det minste av to onder: Enten ta Sd litt inn i varmen, eller søke støtte i retning S. Løfven vil lokke dem over på sin side ved å snakke om at blokkpolitikkens tid er over osv, men jeg tror et S-samarbeid sitter for langt inne hos begge.

Utfallet kan fort bli en ren M-regjering, eller M+Kd, støttet av Cp, L og til dels Sd. Men her er det mange muligheter..

lørdag 8. september 2018

Miljøpartiet lever farlig

De rødgrønne har fortsatt et lite overtak i Sverige. Men ryker Miljøpartiet under sperregrensen og er Sverigedemokraterna undervurdert? 





Målerne har nå gjort sitt, og snart erstattes målinger av faktiske stemmer fra svenske velgere. Tendensen den siste uken har vært at den borgerlige alliansen haler litt innpå de rødgrønne, men fortsatt leder de rødgrønne med rundt et par prosentpoeng. Differansen er derfor ikke størrre enn at det er åpent hvem av blokkene som blir størst, men de rødgrønne er visse favoritter.

Et spenningsmoment som har dukket opp de siste dagene er om Miljøpartiet faktisk vil klare sperregrensen på fire prosent. Faller de under, så blir de borgerlige større i antall mandater. I øyeblikket ligger partiet på rundt fem prosent på snittet av de siste målingene. Med tanke på at partiet ofte overvurderes, er dette langt fra trygg margin ned. Kanskje må partiet sette sin lit til at særlig Socialdemokraterna-sympatisører ser denne faren og støttestemmer på Mp. Liberalerne og Kristendemokraterne overvurderes også gjerne, men begge bør ha såpass margin ned til 4 blank at sperren holdes fra livet.
   
Spriket er også stort om nivået på Sverigedemokraternas oppslutning. Det er en tendens til at webmålinger har Sd langt høyere enn ordinære telefonmålinger. Kan forklaringen ligge i at velgerne deres i større grad tør å si at de vil stemme Sd når de kan svare på web framfor til en person i telefonen? Sd ble klart undervurdert ved forrige valg, og kan bli det igjen. Man skal heller ikke se bort i fra at SVTs merkelige manøver etter den siste partilederdebatten der statskanalen tok avstand fra partileder Åkessons uttalelser, kan virke mobiliserende.

Jeg tror det svenske valget ender omtrent slik:
S 25,8
V 9,2
Mp 4,1

M 18,1
C  8,7
L 5,0
Kd 4,8

Sd 21,4

I så fall får vi et utfall i sjiktet 39-37 i rødgrønn prosentfavør, og en mandatfordeling der de rødgrønne får 6-7 mandater mer enn de borgerlige. Men ingen av blokkene vil være nærheten av noe flertall fordi Sd med sine minst 70 mandater blokkerer muligheten.

Det betyr et klart svekket mandat for S+Mp-regjeringen, noe som kan medfører at M sonderer muligheten for å overta i ettervalgsforhandlingene, enten i spann med resten av Alliansen, eller at Alliansen slår sprekker og vi får en M+Kd-variant eller M+Kd+L - støttet av Sd. Jeg tror Sd på et eller annet vis forsøkes tas inn i varmen som et støtteparti, men slike forhandlinger blir svært krevende fordi både C og L har vært så bastante i sin motstand.

Bryter samtalene sammen på borgerlig side, så er det også mulig at Løfven-regjeringen blir sittende, særlig hvis den rødgrønne blokken blir størst.

Sverige står foran noen uhyre interessante dager og uker som fort vil kunne skrive seg inn i den politiske historien med stor skrift. 

torsdag 30. august 2018

Situasjonen i våre 20 største kommuner: 10-10

Ap ser i øyeblikket ut til å kunne beholde makten i ti storkommuner og tape makten i fire neste år. Flere kommuner ser helt åpne ut.  




Lokalvalget 2019 er et drøyt år unna. Hva er situasjonen i våre 20 største kommuner? Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Ap har svært svake tall på lokalmålingene i hovedstaden, mens både SV, MDG og Rødt står solid, noe som gjør at de kompenserer det meste av Aps fall  - sett i et blokkperspektiv. På borgerlig side leverer Høyre svært sterkt, men Frp, V og KrF følger ikke opp. Det står og vipper mellom blokkene, så Oslo-valget kan utmerket godt bli en thriller. Holder i øyeblikket en ørliten knapp på fortsatt rødgrønt flertall, et utfatt 30-29 i mandater er et tenkbart scnario, men lite skal til før det vipper over på borgerlig.


Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV. Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som hadde et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). To av KrFs bystyrepresentanter har nylig meldt seg ut og inn i De Kristne, så dermed er flertallet borte. Det er ingen ting i målingene som tilsier at flertallet kan gjenskapes ved valget neste år. Schjeldrup har også frasagt seg gjenvalg.

Høyre gjør det svært solid på lokalmålingene, og også Frp ligger over sitt 2015-nivå her. Derfor kan ikke rent blått flertall utelukkes, men det er mer sannsynlig at Venstre og/eller KrF sitter med nøkkelen til makt også etter valget. Lykkes Schjeldrups etterfølger å balansere fortsatt samarbeid med sentrum med et ok forhold til MDG og SV, så er fortsatt sentrum-venstre-styre i Bergen mulig. Men SV gjør det oppsiktsvekkende sterkt, og Ap det svært svakt, denne radikaliseringen kan føre til at sentrum heller ser i retning et sterkt og vitalisert Høyre. Har derfor mest tro på at kjøttvekten vipper i borgerlig retning og det blir et maktskifte.


Trondheim: (190' innb) Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V og Sp kan komme til å bytte side.

Ap er sterkt svekket også i sitt "ustillingsvindu", men SV og Rødt ligger an til kompensere en del slik at den rødgrønne blokken fortsatt har flertallet inne. Slik jeg vurderer det, så bør de borgerlige også få med seg KrF, PP og kanskje endog MDG for å ha reelle muligheter for maktskifte. Ottervik teller på knappene vedrørende gjenvalg uten at jeg tror valgutfallet blir særlig påvirket av hva hun bestemmer seg for.  


Stavanger(140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. De borgerlige ser ut til å styrke sin posisjon og har et klart favorittstempel. Noe annet enn fortsatt H-ordfører vil være en stor skrell.        

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Ingen lokale målinger, men spørsmålet er i grunn bare hvor stor Høyre-dominansen nå er. Rent flertall kan igjen være mulig. 

Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Solid borgerlig flertall på siste lokalmåling og de borgerlige er klare favoritter ved valget neste år.

Drammen: (100') Relativt komfortabelt borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 
27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe. I sum peker disse faktorene i retning av at valget i Drammen 2019 kan bli åpnere enn på lenge. Jeg holder dog en knapp på fortsatt borgerlig flertall, men her er det reelle sjanser for maktskifte. Det blir også interessant hvordan KrF og Venstre velger å manøvrere.   

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker. Uansett klart borgerlig favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen. Ett interessant poeng i nye Asker kan bli hvorvidt Høyres forhold til Venstre kan bedres som et produkt av sammenslåingen. 

Lillestrøm
: (85') Den nye kommunen av Skedsmo, Fet og Sørum får navnet Lillestrøm. Skedsmo er klart størst av de tre, og Ap har her ordføreren i Ole Jacob Flæten. Han har frasagt seg gjenvalg. Også Fet er Ap-styrt, men posisjonssamarbeidet er bredere i Skedsmo enn i Fet og inkluderer både KrF og V. Sørum er Høyre-styrt. Ingen lokale målinger, men en Ap-ledet storkommune er det mest trolige utfallet etter valget, men det avhenger av at partiet makter å løfte seg noe fra dagens svake nivåer, samt at de greier å skape et bredt samarbeid etter Skedsmo-modell også i den nye kommunen. Kan Venstre og KrF dras over i borgerlig retning, så har de blå reelle og gode muligheter. Også Sps veivalg blir interessant å følge.
       

Fredrikstad: (80') Ap var bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap.  Vi har heller ikke her noen lokale målinger å basere oss på, men Ap står trolig svakere også her nå, og vil mest trolig måtte lene seg mer på sine støttepartier. Så lenge vi ikke har lokal info, så er det et spenningsmoment hvor sterk Ap-svekkelsen er, dette gir de blå et lite håp. Men inntil videre er fortsatt Ap-styre det klart mest trolige.  

Sandnes: (75') Total Høyre-kollaps i Sandnes sist, partiet ble ganske nøyaktig halvert. Ap og Frp gikk fram, og de to partiene har videreført sitt nokså uortodokse samarbeid som sikret Stanley Wirak (Ap) fire nye år med ordførerkjedet. Ingen lokale målinger her, men Aps svekkelse kan sette Wiraks posisjon i fare. Høyre bør kunne klare å hente seg en del inn igjen etter å ha havnet kunstig lavt sist. I så fall blir det et spørsmål om Frp ser seg tjent med fortsatt Ap-samarbeid eller om Høyre er en mer naturlig samarbeidspartner. Synes Sandnes-valget virker åpent på flere plan, også fordi stor bompengemotstand kan slå ut både her og flere andre steder, men av mangel på lokal info så setter jeg foreløpig en liten knapp på fortsatt Ap-ordfører. 

Tromsø: (75') Solid nedtur for Høyre i Tromsø sist. Indre strid var en del av forklaringen.Rødt gjorde et ekstremvalg med over 14 prosent.Også SV kunne notere en pen framgang, og sammen med Aps framgang, ga dette i sum et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt. Disse tre partiene gikk også inn i byrådsforhandlinger som munnet ut i en avtale som sikrer Ap ordføreren i  Kristin Røynmo. Aps tilbakegang kan true flertallet, men også Rødts stilling er et stort spenningsmoment - lite tyder på at de vil klare å holde sin ekstremskanse. Helt jevnt mellom blokkene på lokale målinger, de røde kan måtte  utvide sitt grunnlag med MDG og Sp for å styre videre. Reell mulighet for borgerlig maktovertakelse, men setter inntil videre en liten knapp på rødgrønn seier.

Ålesund: (65`) Blått stup og sterk Ap-vekst her ved forrige valg. KrF havnet på vippen og valgte samarbeid til venstre. Ap, KrF, MDG og SV fikk raskt på plass en politisk plattform som ga Eva Vinje Aurdal (Ap) ordførermakt. Haram, Sandøy, Skodje og Ørskog går inn i nye Ålesund kommune, men de er, med et visst unntak for Haram,  såpass små at det i liten grad påvirker hovedstrømningen i stemmegivningen. Valget ser åpent ut, vi har ingen lokale målinger å støtte vurderingene på, men heller svakt i retning maktskifte ut i fra nasjonale tall.  

Sandefjord
(63') Høyre gjorde nok et sterkt valg i Sandefjord i 2015 og sammen med Frp ble det helblått flertall, med Bjørn Ole Gleditsch som ordfører. Også KrF er en del av det politiske samarbeidet. Stokke og Andebu går inn i Sandefjord, Høyre gjør det bra i Stokke, svakere i Andebu. Styrkeforholdet innbyggermessig er såpass i favør Sandefjord at sammenslåingen påvirker total stemmegivning kun i mindre grad, men dog i retning mindre H-dominans. Rent H-flertall likevel ikke helt utenkelig, men mer sannsynlig havner partiet på 40-tallet. Klart borgerlig favorittstempel uansett. Ingen lokal info her.  

Sarpsborg
(56`): Total Ap-dominans her sist, partiet bikket 50 prosent og fikk dermed rent flertall i kommunestyret. Ap videreførte sitt politiske samarbeid med SV og Sp. Dessuten valgte KrF og MDG å inngå i et valgteknisk samarbeid. Ingen lokale målinger her heller, men et hovedspørsmål er hvor mye Ap er svekket. Ikke utenkelig at Sp kan havne på vippen, og skulle de gå for et sidebytte, så er maktskifte mulig. Men favorittstempelet er uansett hos Ap og den rødgrønne styringsalliansen.
 

Skien (55`) Bypartiet mobiliserte på bompengemotstand, passerte Frp og ble byens tredje største liste, bare slått av Ap og (såvidt) Høyre her sist. I sum ga valgresultatet Ap og sittende ordfører Hedda Foss Five handlingsrom for å utvide sitt maktgrunnlag slik at styringskoalisjonen består av Ap+SV+Sp+MDG+V og KrF, med delvis støtte fra Rødt. Skien har et fragmentert politisk landskap som trolig videreføres også ved 2019-valget. Klarer Ap å holde sammen sin styringskoalisjon, så er videre styre fullt mulig. Maktskifte fordrer at noen bytter side, et rent H+Frp+V-flertall virker for langt unna, men jeg avventer lokale målinger også her.  

Bodø
 (51') Svært jevnt valg her sist. Sp og MDG kom på vippen og valgte å gå inn i et samarbeid med Ap og venstresiden med Ida Pinnerød som ordfører, mens Synne Bjørbøk sikret Rødt en historisk varaordførerverv etter et strålende valg. Rød er kastet ut av samarbeidet, men det virker uavhengig av det som om ting ligger til rette for et maktskifte i blå retning. Heltblått flertall ikke umulig, men sammen med KrF og V bør de borgerlige ha et bra tak på dette, noe også siste lokale måling viser. 

Larvik (46`) MDG kom på vippen og valgte samarbeid med venstresiden som dermed fornyet Rune Høiseth (Ap) sin ordførergjerning. Også SV, Sp og V er en del av samarbeidet, i tillegg til MDG. Kan bli nok et jevnt valg i Larvik, men de borgerlige har et grep i følge siste lokalmåling.   

Arendal
 (45`) Solid Ap-byks og ditto svalestup for Høyre i 2015. De fem partiene Ap, SV, Sp, KrF og Venstre ble enige om en politisk avtale som gjorde Robert Nordli (Ap) til ordfører. Valget ser jevnt ut, og styringsgrunnlaget til Nordli er trolig nødt til å holdes sammen hvis flertallet skal gjenskapes.  

Karmøy (42') KrF kom i vippeposisjon og valgte å inngå samarbeid med Ap. Dette beredet grunnen for maktskifte på Karmøy, med Jarle Nilsen (Ap) som ordfører. Sp,V og SV deltar også som en del av styringsgrunnlaget. Helblått flertall og maktskifte slett ikke umulig, men klarer den brede sentrum-venstre-koalisjonen å holde sammen, så holder jeg en hårfin knapp på den. Ingen lokale målinger her foreløpig.


Ap taper 4 byer?
Det blir interessant å se hvor mange maktskanser et svekket Ap kan klare å forsvare. I 2015 gjorde partiet et meget godt valg og endte opp med 14 lederposisjoner. Slik jeg leser tilgjengelig informasjon, så har de rødgrønne et relativt klart favorittstempel i Trondheim, Fredrikstad og Sarpsborg. Oslo, Lillestrøm, Sandnes, Tromsø, Skien, Arendal og Karmøy er åpnere, men foreløpig tror jeg Ap kan holde på makten også her. Derimot ser det ut som makten kan skifte i blå retning i Bergen, Ålesund, Bodø og Larvik. I tillegg til at de blå bør kunne forsvare de seks storkommunene de beholdt sist: Stavanger, Bærum, Asker, Kristiansand, Drammen og Sandefjord. Men de bør se litt opp i Drammen.

10-10
Slår dette til, så blir ti storkommuner "røde" og ti "blå". Men vi mangler målinger flere steder. Og ett år er lenge igjen, velgerne kan bevgege seg i mange ulike retninger fram mot valget, så dette er primært et øyeblikksbilde.

Konklusjonen foreløpig er like fullt at Høyre er i posisjon til å gjøre et godt lokalvalg til regjeringsparti å være og gjenerobre noen tapte storkommuner.       


    


onsdag 22. august 2018

Svak rødgrønn ledelse i Sverige

Det ligger an til et jevnt valg i Sverige, forutsatt at Kristendemokraterna klarer sperregrensen. De rødgrønne har et beskjedent overtak. 

Valget i Sverige avholdes 9. september. I motsetning til her til lands, så avholdes det også lokalvalg samme dag. Jeg skal dog konsentrere meg om situasjonen ved Riksdagsvalget.

Partisystemet
Nabolandet vårt har et partisystem som ikke er helt ukjent for oss:
Socialdemokraterna tilsvarer vårt Ap og har historisk sett faktisk vært enda mer dominerende enn vårt sosialdemokrati.

Moderaterna (M) er Høyres søsterparti, men tradisjonelt sett noe mer høyreorientert.

Centerpartiet (C) er lik vårt Senterpartiet i navnet, men står klart lenger til høyre og er både EU-vennlige og borgerlig orienterte.

Vänsterpartiet (V) har opprinnelig røtter i kommunismen, men er i dag mer moderat - en form for blanding mellom SV og Rødt.

Liberalerna (L), tidligere Folkpartiet, tilsvarer vårt Venstre.

Kristendemokraterna (Kd) ligner vårt KrF, men er noe mer høyreorientert.

Miljøpartiet (Mp) har vært en viktigere kraft og har en lengre historikk enn norske MDG bl.a. fordi  kjernekraften har vært et viktig miljøspørsmål i Sverige.

Sverigedemokraterna (Sd) har vokst seg store på innvandringsmotstand, ikke helt ulikt vårt Frp, men de går lenger, har kortere historikk, mer ekstreme røtter og framstår mer som et ensaksparti. 

Etter valget i 2014 mistet den borgerlige alliansen av M+L+C+Kd makten til den rødgrønne blokken. Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering ble erstattet av den rødgrønne regjeringen til Stefan Løfven (S+Mp, støttet av V) fordi de rødgrønne ble større enn de borgerlige. Siden ingen svenske partier ønsker å samarbeide med Sd, med to forbeholdne unntak for M og Kd, så kan størrelsen på blokkene igjen avgjøre hvilken vei regjeringsmakten bikker, selv om ingen av dem er i nærheten av flertall.

Valgsystemet
Det svenske valgsystemet har en del likhetstrekk med det norske. Ordningen er proporsjonal, dvs at partienes representasjon står i bra forhold til andelen stemmer. Det er 29 valgkretser, hver krets tildeles antall mandater etter hvor mange innbyggere kretsen har. Det er i alt 349 mandater til fordeling, 310 faste mandater og 39 utjevningsmandater. Også Sverige har en sperregrense på fire prosent, dvs at et parti må over fire prosent nasjonalt for å være med i kampen om utjevningsmandatene.

Det finnes også noen forskjeller i valgsystemene. I motsetning til i Norge, så opererer svenskene  med en sperreterskel i kretsene, et parti må over 12 prosent for å være med i kampen om de faste mandatene i hver krets. Dette gjør at det er vanskeligere for små partier å komme inn i Riksdagen enn det er å komme inn på Stortinget. Sverige har heller ingen "arealfaktor" i valgkretsene. Man har også et sterkere innslag av personvalg, det er nok at fem prosent av et partis velgere setter et kryss for en kandidat lenger ned på listen for at kandidaten skal kunne avansere, her til lands må over halvparten av partiets velgere gjøre en slik endring for at det skal gjelde, noe som i praksis gjør det umulig å endre listene for norske velgere. 12 Riksdagsrepresentanter kan takke personstemmer for at de ble valgt inn i Riksdagen i 2014.

For de aller mest spesielt interesserte av oss så bør det det også nevnes at både Sverige og Norge bruker oddetallsmetoden, også kalt St. Lagues metode, ved beregning av fordeling av mandatene. Begge land har praktisert 1,4 som første delingstall, men ved årets valg vil man bruke 1,2 i Sverige, noe som reduserer behovet noe for utjevningsmandater. 

39-38 rødgrønt
Nettstedet val.digital har gjort en sammenstilling av opinionssiutasjonen i august, basert på målinger fra seks byråer. Den viser at "Sossarna" ligger an til å bli Sverige største parti i sjiktet rundt 24  prosent. M og Sd ser ut til å knive om å bli nest størst med i underkant av 20 prosent. Mens V og C fighter begge rett i underkant av tosifret. Både Mp og L ligger på 5-tallet, men Kd slåss rundt sperregrensen på fire prosent. Feministisk Initiativ (FI) og andre småpartier har for langt fram til å ha reelt håp om Riksdagsplass.




Regner vi på blokkstillingen, så har den borgerlige alliansen 37,7 prosent, mens den rødgrønne blokken har 39,3. Mandatmessig vil det gi 142 rødgrønne mandater, mot 135 borgerlige. SD ligger an til 72 mandater.

Sd, C og V vinner valget
Når dagens opinionssituasjon sammenlignes med valget for fire år siden, så ligger det an til at valget får tre vinnere: Sd, C og V. Mens S og M ser ut til å bli klare tapere, i tillegg til FI og Mp.




Begge sidene har dermed svekket seg siden valget, de rødgrønne ligger an til en samlet tilbakegang på rundt fire prosentpoeng, mens de borgerlige ligger omtrent to prosentpoeng lavere nå enn resultatet de oppnådde i 2014. 

Ser vi på tendensen de siste ukene, så viser M en klart fallende tendens. Også Sd og V faller litt. S beveger seg sidelengs, mens KD, L, Cp og Mp har en viss stigning. Fortsetter utviklingen inn mot valget, så må Alliansen håpe på at småpartienes opptur mer enn kompenserer Ms fall. Mens de rødgrønne tåler at V fortsetter å tape noe, så lenge Mp delvis kompenserer.

Sd spurter best
Svenske valgforskere har utarbeidet en interessant oversikt over hvilke partier som er de beste "spurterne". Den viser at Sd har den beste historikken her, etterfulgt av V, Kd og Cp. Mens S, kanskje noe overraskende, er de svakeste, og M nest svakest, med L og Mp på plassene bak. Blokkmessig sett så er de rødgrønne noe svakere spurtere enn de borgerlige.




S taper valget, beholder makten?
Hvert valg og hver valgkamp lever sine egne liv, og historien gjentar seg heller sjelden. Men slik jeg tolker det tilgjengelige tallmaterialet fra vårt naboland, så er blokksituasjonen jevn, med et lite rødgrønt forsprang. Jeg tror det er større sannsynlighet for at situasjonen tetner seg ytterligere til inn mot valget enn at de rødgrønne øker.

Foreløpig holder jeg likevel en liten knapp på rødgrønn "seier", i så fall får vi den situasjonen at S vil gjøre sitt desidert svakeste valg noensinne i moderne tid, men likevel ha en mulighet for å beholde regjeringsmakten. De borgerlige har imidlertid fortsatt en bra sjanse, det avhenger for det første at Kd kommer over sperren, noe jeg tror de vil gjøre - antagelig vil de kunne få en del taktiske stemmer i sluttfasen som berger dem. Dernest må M stoppe nedgangstrenden og helst snu, parallelt med at Cp og L leverer en god spurt. Da kan de gli forbi de rødgrønne og gjenerobre  makten.

Ny dynamikk?
Med et Sd på rundt 20 prosent, så er likevel et hovedspørsmål hvordan man forholder seg til dem framover. Er det f eks tenkbart at de kan inngå som en form for støtte til en borgerlig allianse, eller sågår være en del av regjeringen? Regner man Sd inn på den borgerlige siden, så har jo blokken opp i mot 60 prosent og i så fall klart flertall. Cp og L virker dog såpass kategoriske at et slikt scenario virker lite sannsynlig.

Man skal dog ikke undervurdere dynamikken som kan oppstå hvis begge regjeringspartiene S og Mp går klart tilbake, det kan lede til et økende ønske om et skifte og de harde ordene før valget kan mildne etter. M og Kd, som framstår noe mer samarbeidsvillige i retning Sd, kan komme til å ta til orde for en slik Sd-oppmykning. Det er også en mulighet for at S og Løfven vil kaste kortene og si at vi har gjort et for dårlig valg til å regjere videre, selv om de rødgrønne er marginalt større enn de borgerlige. Det kan bli en fordel for Alliansen i sluttfasen at de utgjør et avklart alternerativ, mens S+Mp+V neppe vil danne regjering sammen.

Kan det tenkes at M+KD+Sd kan få rent flertall? I øyeblikket har disse rundt 43 prosent inne, så det virker for langt fram. Men hvis Sd er betydelig "undermålt" (målingene fanger ikke opp velgere som ikke "tør" å si målerne at de skal stemme Sd), M snur trenden og Kd får en betydelig opptur mot slutten, så kan scenariet ikke fullstendig utelukkes, men jeg tror det ikke.

Forhandlingene etter valget avgjør
Den foreløpige konklusjonen er at de rødgrønne er svekket, men svake favoritter til å bli størst og dermed kanskje beholde regjeringsmakten. Men dette blir jevnt og en god spurt fra de borgerlige kan endre bildet. Forhandlingene etter valget kan imidlertid bli vel så spennende som selve valget. Her kan ny dynamikk oppstå som kan endre det svenske politiske landskapet.     
   

mandag 2. juli 2018

Lite borgerlig overtak

Den politiske sommeren 2018  preges av stabilitet mellom blokkene. 

Stortingsvalget 2017 ga 88-81 i borgerlig mandatfavør.  I ni av de ti månedene som har gått etterpå, har det vært borgerlig flertall på snittet av målingene. Unntaket er april der det var et hårfint rødgrønt flertall. 

Begge blokkene har ca 49 prosent stemmeandel bak seg, og bevegelsene er minimale. Alle de fire borgerlige partiene, hvis vi regner KrF og Frp som borgerlig, ligger over sperregrensen. Men både for KrFs og Venstres vedkommende er det snakk om hårfine marginer: Mai-snittet var 4 blank og juni-snittet viser 4,1 for begge. Ellers har Høyre sterke nivåer rundt 27 prosent inne, mens Frp viser svakhet med sine drøyt 13.  






Ap sliter med å løfte seg fra sine elendige nivåer, faller tilbake i juni og ser nå kun 23-tallet. SV ser ut til å ha etablert seg i overkant av 7. Mens Rødt på nytt bikker sperregrensen og nærmer seg 5 prosent. MDG vaker rundt 3 prosent. 

Blokkmessig sett er det nå den svake mandatuttellingen MDG har, parallelt med stang inn for KrF og V,  som medfører at de borgerlige har et lite overtak. Dette betyr samtidig at det borgerlige flertallet er skjørt og at relativt små bevegelser skal til før flertallet er borte på målingene. Tendensen de senere årene har vært at de største velgerbevegelsene skjer på høsten.  



tirsdag 8. mai 2018

Tre rullebaner?


Nylig hadde jeg gleden av å lede et folkemøte om en tredje rullebane på Gardermoen. Saken berører og engasjerer mange mennesker på Øvre Romerike, men også langt ut over både lokale og regionale grenser. Avinor, som drifter flyplassene våre, har prognoser som viser at passasjerveksten fører til at når vi kommer fram til ca. 2030, så vil kapasiteten på dagens to rullebaner bli så sprengt at behovet for bane 3 melder seg. Kostnadene er stipulert til 19 milliarder.



Argumentene for utbygging er at vi trenger en velfungerende hovedflyplass med god kapasitet slik at mennesker kommer seg raskt til og fra steder i Norge og verden, en effektiv nasjonal «hub» er god distriktspolitikk i vårt langstrakte land, et næringsliv i omstilling får bedre rammebetingelser, og mulighetene for vekst og utvikling øker både regionalt og nasjonalt.

Motargumentene er både globale, nasjonale og lokale: Hvordan nå klimamålene i Paris-avtalen ved å legge til rette for økning i den forurensende flytrafikken? Hvorfor bygge en dyr, tredje rullebane når vi allerede har rullebaner på Rygge og Torp som kan rustes opp og et togtilbud som kan forbedres? Hvorfor påføre flyplassnaboene ytterligere plager med støy og forurensing?

I fjor ga Stortinget, med stemmene til H, Frp, Ap og KrF, grønt lys for at Avinor kan fortsette å planlegge en tredje rullebane. Men Stortinget har ikke gitt klarsignal til selve utbyggingen. Både Høyre og Frp virker klare til å stemme for, selv om både Høyre og Frp lokalt kjemper i mot.

De to blå partiene har ikke flertall, så Ap sitter med nøkkelen i saken. Ap er delt. Lokale og unge krefter i Ap kjemper i mot, Oslo Ap har sagt nei og Akershus Ap er i en «prosess» som det heter på politikerspråket. Jeg tror det skal mye til at nei-synet vinner flertall i partiet, men det kan ikke utelukkes. Spørsmålet om en tredje rullebane er derfor uavklart fram til Ap bestemmer seg. Det kan ta tid. Trolig venter man til Avinor sier at nå trenger vi et vedtak slik at spaden kan settes i jorda og vi kan starte utbyggingen. Det kan være et godt stykke inn i 2020-tallet.




Et par minutter før folkemøtet skulle starte, fikk jeg et lite håndskrevet brev fra ei kvinne som bodde sammen med sin mann på Midtskogen.

- Vi er i en vanskelig situasjon, sa hun, vi må selge huset vårt i løpet av det nærmeste året og frykter stort økonomisk tap da huset trolig må rives hvis en ny rullebane bygges.

Kan du spørre hva Avinor vil gjøre for oss?


Jeg spurte, og Avinors lufthavndirektør Øyvind Hasaas svarte:
- Vi har stor respekt for de problemene og utfordringene som mennesker i nærområdet får pga. utbygging av en tredje rullebane. Men vi kan ikke forskuttere beslutningen. Sånn er livet.

Ekteparet må altså belage seg på økonomisk tap. Hasaas og Avinor gjør den jobben de er satt til å gjøre av staten og svarer deretter. Avinor mener at en ny rullebane trengs, men det er opp til Stortingspolitikerne å bestemme om det blir slik.

Politikerne må veie hensyn og argumenter opp mot hverandre. Sånn er demokratiet vårt.



Inntil beslutningen er tatt, har både tilhengere og motstandere fortsatt et berettiget håp om å vinne fram. 


Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 7. mai 2018. Debatten ble streamet og kan ses i sin helhet her (krever innlogging).



fredag 4. mai 2018

Rødt bikker flertallet

For første gang siden august i fjor er det rødgrønt flertall på snittet av målingene. Hovedårsaken er at Rødt er over sperregrensen. 

Stortingsvalget endte 88-81 i borgerlig mandatfavør. Den blågulgrønne regjeringsblokken beholdt flertallet ut året og økte endog opp til 93-76 i januar. Både februar og mars forløp med over 90 borgerlige mandater i behold. Men i april gir snittallene en mandatfordeling på 85-84 i rødgrønn favør. Da regnes både Rødt, MDG, SV, Sp og Ap inn på rødgrønn side, hvilket ville gitt et parlamentarisk landskap med betydelige utfordringer å manøvrere i for en eventuell Støre-ledet regjering.   




Rødts framgang er nøkkelen til det ferske rødgrønne flertallet. For første gang løfter partiet seg over sperregrensen. 4,3 prosent er et svært hyggelig tall, sett med Rødt-øyne. Det ville gitt partiet hele åtte mandater; to distriktsmandater fra Oslo, samt utjevningsmandater fra Akershus, Hordaland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Hadde det blitt valgresultatet i høst, så ville Bjørnar Moxnes fått selskap av sine partikolleger Seher Aydar, Silje Kjosbakken, Jeanette Syversen, Ingunn Kandal,  Ragna Vorkinnslien, Synne Bjørbæk og Jens-Ingavald Olsen på Stortinget.

Rødt har svært høy lojalitet, og henter en del velgere fra Ap. Men også SV, Sp og MDG har et klart negativt bytteforhold til Rødt for tiden. Aps problemer gir Rødt muligheter, men partiet har også skaffet seg denne posisjonen selv ved å framstå som et klart venstrekorrektiv. Partileder Moxnes gjør en utmerket jobb, og misitllitsforslaget mot Listhaug viste at partiet faktisk også kan utgjøre en forskjell selv med kun en representant på Stortinget.

Samtidig bør det føyes til, når det gjelder Rødt, at partiet gjerne gjør det bedre på målinger enn ved valg. Så selv om dagens målinger viser at sperregrensen er innen rekkevidde, så er det slett ikke sikkert at et faktisk valg ville gitt et så godt resultat. Det rødgrønne flertallet på april-målingene er altså svært skjørt og kan fort vippe tilbake igjen i mai hvis Rødt faller litt tilbake.


       



torsdag 3. mai 2018

Demokratiets blodårer


«Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Stortinget kan virkelig påberope seg å være en av de viktigste institusjonene for å få dette til å fungere. Nå har jeg fått det ærefulle oppdraget å få dette hjertet til å slå så harmonisk som mulig.» Det skrev nyvalgt Stortingspresident Tone Trøen i denne spalten forrige mandag. Hun pekte på demokratiforståelse for barn og unge som satsingsområde og viste til at Stortinget i dag møter unge på Snapchat og Instagram.

Trøen har rett i at Stortinget er et sentralt demokratiorgan. Her sitter det 169 folkevalgte mennesker som tar viktige beslutninger på vegne av befolkningen. Stortingsrepresentantene vedtar lovene som gjelder i samfunnet, de bestemmer hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene brukes på velferd og andre tjenester som vi trenger. Og Stortinget driver kontroll av regjeringen. Stortinget har et ansvar for å formidle de viktige oppgavene man ivaretar i demokratiet vårt. Nye medier gir Stortinget muligheter for å kommunisere bedre med oss enn før om hva man gjør.

Høsten 2016 hadde jeg gleden av å lede en workshop om Sosial kommunikasjon for Stortingets kommunikasjonsavdeling på idylliske «Smakfulle rom» i Sørum. Da var Stortinget hverken på Facebook, Instagram eller Snapchat. Vi vurderte nyttepotensialet, diskuterte fordeler og utfordringer og kom fram til en klar erkjennelse av at Stortinget ikke bør la slike fine kommunikasjonsverktøy ligge ubrukt. Noen måneder senere var Stortinget sent, men godt, til stede på alle disse kanalene. I dag drives mye godt folkeopplysningsarbeid på nye måter der, sjekk gjerne ut.

Skal Trøen lykkes med sin demokratiambisjon, så holder det imidlertid ikke at Stortinget kommuniserer bedre. Stortinget bør også åpne sin virksomhet og gjøre diskusjonene mer interessante. I dag foregår mye av det viktigste arbeidet i lukkede komiteer og partigrupper. Debattene i stortingssalene er stort sett lange gjesp av noen seige sekvenser der representantene går opp på talerstolen, leser opp sitt ferdigskrevne manus og går ned i igjen. Til slutt stemmes det og man får et utfall som er avklart på forhånd. Denne formen virker avleggs fordi den appellerer til forsvinnende få.

Neste år avholdes det lokalvalg. 10 000 mennesker skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting i hele landet. Lokaldemokratiet er blodårene som får de øvrige organene i demokratikroppen til å fungere. I Trøens og Grunnlovens hjemkommune, Eidsvoll, deltok kun halvparten av velgerne ved valget i 2015. Eidsvoll er slett ikke alene om laber valgdeltakelse. Det vitner om at mange oppfatter lokalpolitikken som mindre viktig. Innsnevrede blodårer er farlig. Et storting som gir kommuner og lokalpolitikere mer frihet er et sted å starte for å utvide årene slik at hjertet slår mer harmonisk. Men lokalpolitikerne bør også bli bedre til å bruke den makten de faktisk har.  

Ytringsfrihet er kanskje vår aller viktigste demokratiske rettighet. Å snakke med andre på en bra måte er grunnleggende. Samtalene våre er nyrene som avgjør hvor godt demokratikroppens indre miljø fungerer.  Klarer vi å skape en bedre ytringskultur der flere mennesker, både unge og gamle, opplever å bli hørt, så unngås nyresvikt og det norske demokratiet vil leve i bedre velgående. Tre små tips:

1. Lytt til hva andre sier.
2. Legg velvilje framfor vrangvilje til.
3. Tenk deg om et par sekunder før du ytrer deg.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 16. april 2018    



mandag 19. mars 2018

Innfør nye valgkretser i 2021!



Regionreformen fører til at dagens 19 fylker reduseres til 11: Viken (Akershus, Østfold og Buskerud), Innlandet (Hedmark og Oppland), Vestfold og Telemark, Agder (Aust+Vest), Rogaland, Vestlandet (Hordaland og Sogn og Fjordane), Møre og Romsdal, Trøndelag (Sør+Nord) og Troms og Finnmark. Fylkestingsvalget neste år vil avholdes etter den nye fylkesinndelingen. Hva med Stortingsvalget 2021?

Kretsene til Stortingsvalg er en seigere materie å endre på enn fylkestingsvalg da disse er nedfelt i Grunnloven. Grunnlovsendringer må foreslås i ett av de tre første årene i en stortingsperiode og behandles og vedtas i ett av de tre første årene i neste periode.  Venstre la i stortingssesjonen 2015-16 inn tre alternative endringsforslag som gjør det mulig å behandle og vedta ny valgkretsinndeling i inneværende periode slik at Stortingsvalget 2021 blir det første med ny inndeling. Men da må vedtaket komme senest våren 2020.

Regjeringen har satt ned et nytt valglovutvalg som bl.a vurderer ny valgkretsinndeling. Innstilingen er ventet i løpet neste år, så politikerne må jobbe raskt og effektivt for å ha et vedtak på plass på vårparten 2020. Er viljen til stede, er det imidlertid fullt mulig. Viljen virker dog ikke å være til stede. Kommunaldepartementet har tvert i mot initiert en treg prosess der ny inndeling først blir aktuelt ved Stortingsvalget i 2025. Tidligere kommunalminister Jan Tore Sanner mener man trenger tid, utvalgsmedlem og valgforskernestor Bernt Aardal har uttalt seg i samme retning, og har også åpnet for at dagens valgkretsinndeling like gjerne kan bestå.

Det vil være naturlig at valgkretsinndelingen følger fylkesinndelingen da vi har god tradisjon for dette. Regionreformen vil neppe fungere særlig godt hvis valgkretsene ikke følger etter. Det er også allerede i gang mange prosesser der fylkespartiene slår seg sammen eller er i ferd med å gjøre det. Å reversere disse prosessene gjennom å avholde et stortingsvalg etter gammel inndeling, vil være merkelig. Det vil også være forvirrende hvis velgerne i 2019 inviteres til å stemme etter ny ordning og stemmer inn representanter til de nye fylkestingene, mens de ved valget to år senere skal stemme i sine gamle fylkekretser.

I Akershus fylkesting 12. februar foreslo MDG at den nye inndelingen bør gjelde ved valget i 2021. MDG fikk bare støtte fra Frp og Venstre. Og det gjeldende vedtaket ble "Akershus fylkeskommune støtter kommunal- og moderniseringsdepartementets forslag til endringer i valgloven og valgforskriften for å kunne gjennomføre stortingsvalget i 2021 med dagens 19 valgdistrikter".

Partier argumenterer ofte for den valgordningen som gagner dem selv. Hadde Viken vært en valgkrets ved fjorårets stortingsvalg, ville de 32 distriktsmandatene i Akershus, Østfold og Buskerud gitt fordelingen Ap 9 (-2), H 9, Frp 5 (-2), Sp 3, SV 2 (+1), V 2 (+1), KrF 1 (+1) og MDG 1 (+1). Ap og Frp ville mistet to av sine distriktsmandater, mens SV, V, KrF og MDG ville plukket hvert sitt mandat ekstra. Utslagene kan variere fra valg til valg, men generelt er store valgkretser en fordel for små partier, mens små kretser gagner store partier. I så måte er det ikke overraskende at MDG og Venstre går i bresjen for å la Viken være en valgkrets i 2021, mens Ap og Høyre er i mot. Samtidig tjener det Frp og KrF til ære at de stemte motsatt av det som antagelig vil tjene dem.

Det er et problem at regionreformen mangler både politisk og folkelig entusiasme. KrF og Venstre er de eneste som har den vedtatte fylkesstrukturen som noe i nærheten av sitt førstevalg. Denne politiske splittelsen skaper grobunn for at prosessen med ny valgordning fort blir en arena for omkamp om reformen.

Det er ikke bra for demokratiet vårt. Stortingsvalget 2021 bør avholdes med nye kretser.

Kommentaren er en bearbeidet versjon av et innlegg i Romerikes Blad 19. mars 2018


     

onsdag 14. mars 2018

Listhaug er nødvendig for blå regjering

Sylvi Listhaug er for tiden Frps største velgeraktivum. Hun appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få. Det skjønner både Erna Solberg og Siv Jensen. 


Jeg har blitt kontaktet av noen journalister de siste dagene vedrørende justisminister Sylvi Listhaug sin Facebook-post. Bl.a. Minervas Margrete Løbben Hansen. Her kan du lese noen utdrag av mine, Gunn Enli, Cecilie Staude og Espen Teigen sine svar på de spørsmålene hun sendte, og under kan du lese intervjuet i sin helhet.

Hva tenker du om denne saken - svekker eller styrker dette posisjonen til Listhaug som statsråd med et slikt utspill? Hvorfor har denne saken fått så mye oppmerksomhet?

- Listhaugs posisjon internt i Frp styrkes gjennom hennes klare utspill i restriktiv retning på innvandringsfeltet. Det siste er intet unntak. Mens utspillet ergrer mange regjeringskolleger både i Høyre og Venstre, og det gjør det vanskeligere for KrF å bane vei for inntreden i regjeringen. Saken har fått så mye oppmerksomhet fordi det brukes svært sterke ord (at Ap nærmest oppfordrer til terrorisme) og fordi Facebook-posten publiseres samme dag som filmen "22.juli" har premiere.

Flere i opposisjonen har gått ut og krevd at Listhaug som statsråd må beklage og slette innlegget. Både Erna Solberg, Siv Jensen - og Listhaug selv - har ikke villet gjøre det. Er dette en form for enveiskommunikasjon fra en politiker der de lar saken seile sin egen sjø? Og i så fall hvorfor?

- Listhaug er pr i dag Frps klart største velgeraktivum på innvandringsfeltet. Innvandring er den viktigste saken for velgerne, i følge valgundersøkelsen av Stortingsvalget 2017, og høy velgertillit her både til Frp og H var en av hovedårsakene til at det borgerlige flertallet bestod og regjeringen ble gjenvalgt. Både Siv Jensen og Erna Solberg ser dette. Frp appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få, men som er helt nødvendige for den regjeringsmakten som Jensen og Solberg forvalter. Derfor får Frp bedrive dobbeltkommunikasjon; Listhaug som "sluggeren" som appellerer til sjelen i partiet, Jensen som ansvarlig finansminister. Og Solberg som statskvinnen som "hadde brukt andre ord" selv, men som lar det bli med det.

Frp er det regjeringspartiet som har flest følgere av sine statsråder på sosiale medier. Frps statsråder har 457 000 følgere, mens Høyres statsråder har 412 000 følgere. Lishaug har flest følgere (143 000) etter Erna Solberg og Siv Jensen. Hva forteller det oss? At Frps velgergruppe er mye mer opptatt av å få nyheter via sosiale medier, enn de etablerte mediene?

- Frp prioriterer Facebook svært høyt, og gir mer eller mindre blaffen i en del andre sosiale medier som Twitter. Dels fordi statsrådene kanskje selv liker Facebook best, men også fordi "folk flest" er på Face og partiet der treffer flere av de velgerne som de appellerer til. Kvantiteten i antall følgere osv. sier noe om at flere Frp-statsråder lykkes med å tiltrekke seg oppmerksomhet og kommuniserer på en slik måte at det oppleves såpass interessant at mange velger å følge dem.

Samtidig kan tallene også si noe om de tiltrekkker seg også mange som er uenige i Frps standspunkter, men som følger med fordi de liker å få egne synspunkt utfordret og også diskutere og argumentere mot meningsmotstandere.

Frps velgere er nok generelt mer skeptiske til tradisjonelle medier enn andre velgergrupper, og slik sett er Facebook en glitrende kanal for Frp-politikere til å komme direkte ut til sine velgere uten å gå (om)veien om journalister. Men det er nok bare en delforklaring, hovedforklaringen tror jeg ligger i at innholdet som Frp-statsrådene legger ut oppleves mer engasjerende av følgerne.

Når er sosiale medier mest effektivt for politikerne, i strategien «lik og del»?

- Sosiale medier kan være effektivt hver eneste dag for politikerne. Men vi ser gjerne en oppblomstring av bruken før valgene, da er også interessen for å skaffe seg politisk informasjon størst blant velgerne. Partier og politikere som prøver seg på kjappe stunts kun før valg, og lar kanalene sine ligge brakk ellers, blir imidlertid fort avslørt, sosial kommunikasjonskompetanse erverves gjennom kontinuerlig bruk. "

Lik og del" er en form for påminnelse til mottaker om å utføre en handling (trykke på lik-knappen eller dele-knappen) slik at informasjonen oppnår mer spredning og dermed bedre rekkevidde. Selv synes jeg dette en slitsom form for kommunikasjon, jeg vil helst slippe å bli fortalt hva jeg skal gjøre og en del mottakere opplever det nok på samme måte, mens det funker bra på andre.

Denne saken har gjort at det er Listhaugs retorikk på sosiale medier som får oppmerksomhet, heller enn selve saken som var til behandling i Stortinget. Har politikeres bruk av sosiale medier gjort at vi henger oss mer opp i politisk kommunikasjon enn saksinnhold nå enn tidligere?

- Det er ikke noe nytt at form og virkemiddel ofte er vel så mye omtalt som selve innholdet. Fordi form ofte er lettere å engasjere seg i for flere. Økt bruk av sosiale medier bidrar imidlertid til økt visualisering og personliggjøring av budskapene, der bilder, videoer og personlige opplevelser blir mer framtredende fordi det engajsererer folk mer. Dessuten er kampen om oppmerksomheten f eks i vår Facebook-feed så stor at det kan skape et incentiv til å spisse ordbruken mer og ta i bra sterkere virkemiddel slik at "postene" skaper en "stopp-effekt" i stedet for å drukne i feeden til folk.