tirsdag 8. mai 2018

Tre rullebaner?


Nylig hadde jeg gleden av å lede et folkemøte om en tredje rullebane på Gardermoen. Saken berører og engasjerer mange mennesker på Øvre Romerike, men også langt ut over både lokale og regionale grenser. Avinor, som drifter flyplassene våre, har prognoser som viser at passasjerveksten fører til at når vi kommer fram til ca. 2030, så vil kapasiteten på dagens to rullebaner bli så sprengt at behovet for bane 3 melder seg. Kostnadene er stipulert til 19 milliarder.



Argumentene for utbygging er at vi trenger en velfungerende hovedflyplass med god kapasitet slik at mennesker kommer seg raskt til og fra steder i Norge og verden, en effektiv nasjonal «hub» er god distriktspolitikk i vårt langstrakte land, et næringsliv i omstilling får bedre rammebetingelser, og mulighetene for vekst og utvikling øker både regionalt og nasjonalt.

Motargumentene er både globale, nasjonale og lokale: Hvordan nå klimamålene i Paris-avtalen ved å legge til rette for økning i den forurensende flytrafikken? Hvorfor bygge en dyr, tredje rullebane når vi allerede har rullebaner på Rygge og Torp som kan rustes opp og et togtilbud som kan forbedres? Hvorfor påføre flyplassnaboene ytterligere plager med støy og forurensing?

I fjor ga Stortinget, med stemmene til H, Frp, Ap og KrF, grønt lys for at Avinor kan fortsette å planlegge en tredje rullebane. Men Stortinget har ikke gitt klarsignal til selve utbyggingen. Både Høyre og Frp virker klare til å stemme for, selv om både Høyre og Frp lokalt kjemper i mot.

De to blå partiene har ikke flertall, så Ap sitter med nøkkelen i saken. Ap er delt. Lokale og unge krefter i Ap kjemper i mot, Oslo Ap har sagt nei og Akershus Ap er i en «prosess» som det heter på politikerspråket. Jeg tror det skal mye til at nei-synet vinner flertall i partiet, men det kan ikke utelukkes. Spørsmålet om en tredje rullebane er derfor uavklart fram til Ap bestemmer seg. Det kan ta tid. Trolig venter man til Avinor sier at nå trenger vi et vedtak slik at spaden kan settes i jorda og vi kan starte utbyggingen. Det kan være et godt stykke inn i 2020-tallet.




Et par minutter før folkemøtet skulle starte, fikk jeg et lite håndskrevet brev fra ei kvinne som bodde sammen med sin mann på Midtskogen.

- Vi er i en vanskelig situasjon, sa hun, vi må selge huset vårt i løpet av det nærmeste året og frykter stort økonomisk tap da huset trolig må rives hvis en ny rullebane bygges.

Kan du spørre hva Avinor vil gjøre for oss?


Jeg spurte, og Avinors lufthavndirektør Øyvind Hasaas svarte:
- Vi har stor respekt for de problemene og utfordringene som mennesker i nærområdet får pga. utbygging av en tredje rullebane. Men vi kan ikke forskuttere beslutningen. Sånn er livet.

Ekteparet må altså belage seg på økonomisk tap. Hasaas og Avinor gjør den jobben de er satt til å gjøre av staten og svarer deretter. Avinor mener at en ny rullebane trengs, men det er opp til Stortingspolitikerne å bestemme om det blir slik.

Politikerne må veie hensyn og argumenter opp mot hverandre. Sånn er demokratiet vårt.



Inntil beslutningen er tatt, har både tilhengere og motstandere fortsatt et berettiget håp om å vinne fram. 


Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 7. mai 2018. Debatten ble streamet og kan ses i sin helhet her (krever innlogging).



fredag 4. mai 2018

Rødt bikker flertallet

For første gang siden august i fjor er det rødgrønt flertall på snittet av målingene. Hovedårsaken er at Rødt er over sperregrensen. 

Stortingsvalget endte 88-81 i borgerlig mandatfavør. Den blågulgrønne regjeringsblokken beholdt flertallet ut året og økte endog opp til 93-76 i januar. Både februar og mars forløp med over 90 borgerlige mandater i behold. Men i april gir snittallene en mandatfordeling på 85-84 i rødgrønn favør. Da regnes både Rødt, MDG, SV, Sp og Ap inn på rødgrønn side, hvilket ville gitt et parlamentarisk landskap med betydelige utfordringer å manøvrere i for en eventuell Støre-ledet regjering.   




Rødts framgang er nøkkelen til det ferske rødgrønne flertallet. For første gang løfter partiet seg over sperregrensen. 4,3 prosent er et svært hyggelig tall, sett med Rødt-øyne. Det ville gitt partiet hele åtte mandater; to distriktsmandater fra Oslo, samt utjevningsmandater fra Akershus, Hordaland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Hadde det blitt valgresultatet i høst, så ville Bjørnar Moxnes fått selskap av sine partikolleger Seher Aydar, Silje Kjosbakken, Jeanette Syversen, Ingunn Kandal,  Ragna Vorkinnslien, Synne Bjørbæk og Jens-Ingavald Olsen på Stortinget.

Rødt har svært høy lojalitet, og henter en del velgere fra Ap. Men også SV, Sp og MDG har et klart negativt bytteforhold til Rødt for tiden. Aps problemer gir Rødt muligheter, men partiet har også skaffet seg denne posisjonen selv ved å framstå som et klart venstrekorrektiv. Partileder Moxnes gjør en utmerket jobb, og misitllitsforslaget mot Listhaug viste at partiet faktisk også kan utgjøre en forskjell selv med kun en representant på Stortinget.

Samtidig bør det føyes til, når det gjelder Rødt, at partiet gjerne gjør det bedre på målinger enn ved valg. Så selv om dagens målinger viser at sperregrensen er innen rekkevidde, så er det slett ikke sikkert at et faktisk valg ville gitt et så godt resultat. Det rødgrønne flertallet på april-målingene er altså svært skjørt og kan fort vippe tilbake igjen i mai hvis Rødt faller litt tilbake.


       



torsdag 3. mai 2018

Demokratiets blodårer


«Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Stortinget kan virkelig påberope seg å være en av de viktigste institusjonene for å få dette til å fungere. Nå har jeg fått det ærefulle oppdraget å få dette hjertet til å slå så harmonisk som mulig.» Det skrev nyvalgt Stortingspresident Tone Trøen i denne spalten forrige mandag. Hun pekte på demokratiforståelse for barn og unge som satsingsområde og viste til at Stortinget i dag møter unge på Snapchat og Instagram.

Trøen har rett i at Stortinget er et sentralt demokratiorgan. Her sitter det 169 folkevalgte mennesker som tar viktige beslutninger på vegne av befolkningen. Stortingsrepresentantene vedtar lovene som gjelder i samfunnet, de bestemmer hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene brukes på velferd og andre tjenester som vi trenger. Og Stortinget driver kontroll av regjeringen. Stortinget har et ansvar for å formidle de viktige oppgavene man ivaretar i demokratiet vårt. Nye medier gir Stortinget muligheter for å kommunisere bedre med oss enn før om hva man gjør.

Høsten 2016 hadde jeg gleden av å lede en workshop om Sosial kommunikasjon for Stortingets kommunikasjonsavdeling på idylliske «Smakfulle rom» i Sørum. Da var Stortinget hverken på Facebook, Instagram eller Snapchat. Vi vurderte nyttepotensialet, diskuterte fordeler og utfordringer og kom fram til en klar erkjennelse av at Stortinget ikke bør la slike fine kommunikasjonsverktøy ligge ubrukt. Noen måneder senere var Stortinget sent, men godt, til stede på alle disse kanalene. I dag drives mye godt folkeopplysningsarbeid på nye måter der, sjekk gjerne ut.

Skal Trøen lykkes med sin demokratiambisjon, så holder det imidlertid ikke at Stortinget kommuniserer bedre. Stortinget bør også åpne sin virksomhet og gjøre diskusjonene mer interessante. I dag foregår mye av det viktigste arbeidet i lukkede komiteer og partigrupper. Debattene i stortingssalene er stort sett lange gjesp av noen seige sekvenser der representantene går opp på talerstolen, leser opp sitt ferdigskrevne manus og går ned i igjen. Til slutt stemmes det og man får et utfall som er avklart på forhånd. Denne formen virker avleggs fordi den appellerer til forsvinnende få.

Neste år avholdes det lokalvalg. 10 000 mennesker skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting i hele landet. Lokaldemokratiet er blodårene som får de øvrige organene i demokratikroppen til å fungere. I Trøens og Grunnlovens hjemkommune, Eidsvoll, deltok kun halvparten av velgerne ved valget i 2015. Eidsvoll er slett ikke alene om laber valgdeltakelse. Det vitner om at mange oppfatter lokalpolitikken som mindre viktig. Innsnevrede blodårer er farlig. Et storting som gir kommuner og lokalpolitikere mer frihet er et sted å starte for å utvide årene slik at hjertet slår mer harmonisk. Men lokalpolitikerne bør også bli bedre til å bruke den makten de faktisk har.  

Ytringsfrihet er kanskje vår aller viktigste demokratiske rettighet. Å snakke med andre på en bra måte er grunnleggende. Samtalene våre er nyrene som avgjør hvor godt demokratikroppens indre miljø fungerer.  Klarer vi å skape en bedre ytringskultur der flere mennesker, både unge og gamle, opplever å bli hørt, så unngås nyresvikt og det norske demokratiet vil leve i bedre velgående. Tre små tips:

1. Lytt til hva andre sier.
2. Legg velvilje framfor vrangvilje til.
3. Tenk deg om et par sekunder før du ytrer deg.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 16. april 2018    



mandag 19. mars 2018

Innfør nye valgkretser i 2021!



Regionreformen fører til at dagens 19 fylker reduseres til 11: Viken (Akershus, Østfold og Buskerud), Innlandet (Hedmark og Oppland), Vestfold og Telemark, Agder (Aust+Vest), Rogaland, Vestlandet (Hordaland og Sogn og Fjordane), Møre og Romsdal, Trøndelag (Sør+Nord) og Troms og Finnmark. Fylkestingsvalget neste år vil avholdes etter den nye fylkesinndelingen. Hva med Stortingsvalget 2021?

Kretsene til Stortingsvalg er en seigere materie å endre på enn fylkestingsvalg da disse er nedfelt i Grunnloven. Grunnlovsendringer må foreslås i ett av de tre første årene i en stortingsperiode og behandles og vedtas i ett av de tre første årene i neste periode.  Venstre la i stortingssesjonen 2015-16 inn tre alternative endringsforslag som gjør det mulig å behandle og vedta ny valgkretsinndeling i inneværende periode slik at Stortingsvalget 2021 blir det første med ny inndeling. Men da må vedtaket komme senest våren 2020.

Regjeringen har satt ned et nytt valglovutvalg som bl.a vurderer ny valgkretsinndeling. Innstilingen er ventet i løpet neste år, så politikerne må jobbe raskt og effektivt for å ha et vedtak på plass på vårparten 2020. Er viljen til stede, er det imidlertid fullt mulig. Viljen virker dog ikke å være til stede. Kommunaldepartementet har tvert i mot initiert en treg prosess der ny inndeling først blir aktuelt ved Stortingsvalget i 2025. Tidligere kommunalminister Jan Tore Sanner mener man trenger tid, utvalgsmedlem og valgforskernestor Bernt Aardal har uttalt seg i samme retning, og har også åpnet for at dagens valgkretsinndeling like gjerne kan bestå.

Det vil være naturlig at valgkretsinndelingen følger fylkesinndelingen da vi har god tradisjon for dette. Regionreformen vil neppe fungere særlig godt hvis valgkretsene ikke følger etter. Det er også allerede i gang mange prosesser der fylkespartiene slår seg sammen eller er i ferd med å gjøre det. Å reversere disse prosessene gjennom å avholde et stortingsvalg etter gammel inndeling, vil være merkelig. Det vil også være forvirrende hvis velgerne i 2019 inviteres til å stemme etter ny ordning og stemmer inn representanter til de nye fylkestingene, mens de ved valget to år senere skal stemme i sine gamle fylkekretser.

I Akershus fylkesting 12. februar foreslo MDG at den nye inndelingen bør gjelde ved valget i 2021. MDG fikk bare støtte fra Frp og Venstre. Og det gjeldende vedtaket ble "Akershus fylkeskommune støtter kommunal- og moderniseringsdepartementets forslag til endringer i valgloven og valgforskriften for å kunne gjennomføre stortingsvalget i 2021 med dagens 19 valgdistrikter".

Partier argumenterer ofte for den valgordningen som gagner dem selv. Hadde Viken vært en valgkrets ved fjorårets stortingsvalg, ville de 32 distriktsmandatene i Akershus, Østfold og Buskerud gitt fordelingen Ap 9 (-2), H 9, Frp 5 (-2), Sp 3, SV 2 (+1), V 2 (+1), KrF 1 (+1) og MDG 1 (+1). Ap og Frp ville mistet to av sine distriktsmandater, mens SV, V, KrF og MDG ville plukket hvert sitt mandat ekstra. Utslagene kan variere fra valg til valg, men generelt er store valgkretser en fordel for små partier, mens små kretser gagner store partier. I så måte er det ikke overraskende at MDG og Venstre går i bresjen for å la Viken være en valgkrets i 2021, mens Ap og Høyre er i mot. Samtidig tjener det Frp og KrF til ære at de stemte motsatt av det som antagelig vil tjene dem.

Det er et problem at regionreformen mangler både politisk og folkelig entusiasme. KrF og Venstre er de eneste som har den vedtatte fylkesstrukturen som noe i nærheten av sitt førstevalg. Denne politiske splittelsen skaper grobunn for at prosessen med ny valgordning fort blir en arena for omkamp om reformen.

Det er ikke bra for demokratiet vårt. Stortingsvalget 2021 bør avholdes med nye kretser.

Kommentaren er en bearbeidet versjon av et innlegg i Romerikes Blad 19. mars 2018


     

onsdag 14. mars 2018

Listhaug er nødvendig for blå regjering

Sylvi Listhaug er for tiden Frps største velgeraktivum. Hun appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få. Det skjønner både Erna Solberg og Siv Jensen. 


Jeg har blitt kontaktet av noen journalister de siste dagene vedrørende justisminister Sylvi Listhaug sin Facebook-post. Bl.a. Minervas Margrete Løbben Hansen. Her kan du lese noen utdrag av mine, Gunn Enli, Cecilie Staude og Espen Teigen sine svar på de spørsmålene hun sendte, og under kan du lese intervjuet i sin helhet.

Hva tenker du om denne saken - svekker eller styrker dette posisjonen til Listhaug som statsråd med et slikt utspill? Hvorfor har denne saken fått så mye oppmerksomhet?

- Listhaugs posisjon internt i Frp styrkes gjennom hennes klare utspill i restriktiv retning på innvandringsfeltet. Det siste er intet unntak. Mens utspillet ergrer mange regjeringskolleger både i Høyre og Venstre, og det gjør det vanskeligere for KrF å bane vei for inntreden i regjeringen. Saken har fått så mye oppmerksomhet fordi det brukes svært sterke ord (at Ap nærmest oppfordrer til terrorisme) og fordi Facebook-posten publiseres samme dag som filmen "22.juli" har premiere.

Flere i opposisjonen har gått ut og krevd at Listhaug som statsråd må beklage og slette innlegget. Både Erna Solberg, Siv Jensen - og Listhaug selv - har ikke villet gjøre det. Er dette en form for enveiskommunikasjon fra en politiker der de lar saken seile sin egen sjø? Og i så fall hvorfor?

- Listhaug er pr i dag Frps klart største velgeraktivum på innvandringsfeltet. Innvandring er den viktigste saken for velgerne, i følge valgundersøkelsen av Stortingsvalget 2017, og høy velgertillit her både til Frp og H var en av hovedårsakene til at det borgerlige flertallet bestod og regjeringen ble gjenvalgt. Både Siv Jensen og Erna Solberg ser dette. Frp appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få, men som er helt nødvendige for den regjeringsmakten som Jensen og Solberg forvalter. Derfor får Frp bedrive dobbeltkommunikasjon; Listhaug som "sluggeren" som appellerer til sjelen i partiet, Jensen som ansvarlig finansminister. Og Solberg som statskvinnen som "hadde brukt andre ord" selv, men som lar det bli med det.

Frp er det regjeringspartiet som har flest følgere av sine statsråder på sosiale medier. Frps statsråder har 457 000 følgere, mens Høyres statsråder har 412 000 følgere. Lishaug har flest følgere (143 000) etter Erna Solberg og Siv Jensen. Hva forteller det oss? At Frps velgergruppe er mye mer opptatt av å få nyheter via sosiale medier, enn de etablerte mediene?

- Frp prioriterer Facebook svært høyt, og gir mer eller mindre blaffen i en del andre sosiale medier som Twitter. Dels fordi statsrådene kanskje selv liker Facebook best, men også fordi "folk flest" er på Face og partiet der treffer flere av de velgerne som de appellerer til. Kvantiteten i antall følgere osv. sier noe om at flere Frp-statsråder lykkes med å tiltrekke seg oppmerksomhet og kommuniserer på en slik måte at det oppleves såpass interessant at mange velger å følge dem.

Samtidig kan tallene også si noe om de tiltrekkker seg også mange som er uenige i Frps standspunkter, men som følger med fordi de liker å få egne synspunkt utfordret og også diskutere og argumentere mot meningsmotstandere.

Frps velgere er nok generelt mer skeptiske til tradisjonelle medier enn andre velgergrupper, og slik sett er Facebook en glitrende kanal for Frp-politikere til å komme direkte ut til sine velgere uten å gå (om)veien om journalister. Men det er nok bare en delforklaring, hovedforklaringen tror jeg ligger i at innholdet som Frp-statsrådene legger ut oppleves mer engasjerende av følgerne.

Når er sosiale medier mest effektivt for politikerne, i strategien «lik og del»?

- Sosiale medier kan være effektivt hver eneste dag for politikerne. Men vi ser gjerne en oppblomstring av bruken før valgene, da er også interessen for å skaffe seg politisk informasjon størst blant velgerne. Partier og politikere som prøver seg på kjappe stunts kun før valg, og lar kanalene sine ligge brakk ellers, blir imidlertid fort avslørt, sosial kommunikasjonskompetanse erverves gjennom kontinuerlig bruk. "

Lik og del" er en form for påminnelse til mottaker om å utføre en handling (trykke på lik-knappen eller dele-knappen) slik at informasjonen oppnår mer spredning og dermed bedre rekkevidde. Selv synes jeg dette en slitsom form for kommunikasjon, jeg vil helst slippe å bli fortalt hva jeg skal gjøre og en del mottakere opplever det nok på samme måte, mens det funker bra på andre.

Denne saken har gjort at det er Listhaugs retorikk på sosiale medier som får oppmerksomhet, heller enn selve saken som var til behandling i Stortinget. Har politikeres bruk av sosiale medier gjort at vi henger oss mer opp i politisk kommunikasjon enn saksinnhold nå enn tidligere?

- Det er ikke noe nytt at form og virkemiddel ofte er vel så mye omtalt som selve innholdet. Fordi form ofte er lettere å engasjere seg i for flere. Økt bruk av sosiale medier bidrar imidlertid til økt visualisering og personliggjøring av budskapene, der bilder, videoer og personlige opplevelser blir mer framtredende fordi det engajsererer folk mer. Dessuten er kampen om oppmerksomheten f eks i vår Facebook-feed så stor at det kan skape et incentiv til å spisse ordbruken mer og ta i bra sterkere virkemiddel slik at "postene" skaper en "stopp-effekt" i stedet for å drukne i feeden til folk.

onsdag 7. mars 2018

Partienes bruk av Big data

Big data kan hjelpe politikere og partier til å skaffe seg økt velgerinnsikt og utforme bedre budkap. Men bruken er foreløpig beskjeden. 



Noen studenter ved Universitetet i Agder ønsket mine betraktninger på Big data og politikk i sitt prosjekt. Spørsmålene og svarene kan ha interesse for flere av mine lesere:

På hvilken måte utnytter norske politiske partier data fra Facebook i sin virksomhet?
- Partiene bruker Facebook-data til bl.a. å finne ut hva slags innhold og saker som engasjerer velgerne. Facebook gir også en mulighet for å målrette informasjon inn mot bestemte målgrupper etter f eks kjønn, alder, geografi, interesser osv som partier benytter seg av. Mer av partienes budsjetter brukes på annonsering på Facebook i stedet for papiraviser.

Hva vet du om Big Data i forbindelse med norsk politikk?
- Big data brukes i en viss grad i norsk politikk for å skaffe mer kunnskap om velgerne slik at politikere og partier kan formulere mer relevante budskap og gjøre bedre strategiske valg.

Hva overrasket deg mest av bruken, og hvorfor?
- Jeg er litt overrasket over at flere ikke har kommet lenger i å ta de teknologiske mulighetene i bruk. At f eks Ap, som er det partiet i Norge med mest ressurser, rett før Stortingsvalget i fjor kan sende ut en SMS til 500 000 vilkårlig valgte velgere, noe som skapte store negative reaksjoner, virker rart i en tid der det motsatte; klart målrettede budskap, blir stadig viktigere.

I hvilken grad blir Big Data brukt i norske valg og generelt i politikk?
- Bruken av big data er begrenset. Det er to hovedårsaker til det: For det første er det dyrt hvis man ønsker å hente ut mye av kunnskapspotensialet (du bør ha kompetente «tallknusere» som kan jobbe bare med dette eller kjøpe de tjenestene), og det er generelt lite penger i norsk politikk. Så det er primært de største partiene (Ap og H) med de største ressursene som kan bruke big data til noe mer enn i et helt beskjedent omfang. Dernest setter personvernlovgivningen klare begrensinger på hvor detaljerte data man kan samle inn og bruke.

 Hvor stor innvirkning har Big Data på norske valg?
- Bruken er begrenset og påvirkningen er således også begrenset. Men velgere innhenter stadig mer informasjon via nett og sosiale medier noe som innebærer at god tilstedeværelse her blir viktigere for politikere og partier. Antagelig vil derfor også bruk av big data økes i omfang ved de kommende valgene. Det er imidlertid fortsatt fullt mulig å gjøre gode valg, selv om man er svake på bruk av big data og sosiale medier. Senterpartiets suksess ved stortingsvalget i fjor er et godt eksempel på det.

Er norske innbyggere klar over at det blir tatt i bruk?
- De fleste innbyggere har nok liten kunnskap om hvordan big data brukes i norsk politikk.

Er det noen retningslinjer for bruk av Big Data?
- Man må forholde seg til norske lover og regler. Personvernloven, som skal sikre retten til å ha sitt privatliv i fred, setter begrensinger på hvor omfattende bruken kan være. Bruk av data på individnivå uten samtykke er f eks ikke lov.

Hvordan brukes big data som et verktøy for prosessforbedring?
- Big data kan brukes til å finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer, hva partiets velgere er interessert i og mindre interessert i. Denne kunnskapen kan i sin tur danne et godt grunnlag for både politikkutvikling og formidling av budskap og dermed hjelpe partiene til å lage politikk og budskap som oppleves mer relevant.

Har du noen dårlig erfaringer med personvernloven med tanke på big data?
- Personvernloven bygger på EUs personverndirektiv fra 1995 og er i for liten grad tilpasset dagens digitale virkelighet, inkl. bruken av big data. Derfor er det på høy tid at lovverket reformeres, noe som vil bli en realitet 25. mai 2018 da EU kommer med en personvernforordning som vil gjelde også i EØS-landet Norge. Det nye lovverket vil gi borgerne økte personvernrettigheter som alle brukere av big data må kjenne til.

mandag 5. mars 2018

Hvorfor "rammes" bare Ap av #Metoo?

Ap mistet ca 120 000 velgere på "Giske-saken". Her er sju mulige forklaringer på hvorfor bare Ap har falt pga. #Metoo:  

Ap så ut til ha stabilisert sin oppslutning på drøyt 26 prosent i oktober og november, da Trond Giskes stygge maktmisbruk mot unge kvinner gjennom en årrekke omsider ble omtalt i mediene i desember og avfødte en rekke oppslag som kuliminerte med at han ble fjernet/trakk seg både som nestleder, finanspolitisk talsperson og styremedlem i januar.

Ap-fallet på januar-målingene var stort, snittet viste et parti helt nede på 22-tallet, altså et fall på om lag fire prosentpoeng. Dette tilsvarer ca 120 000 velgere. Velgerne blir ikke spurt om hvorfor de forlot Ap, derfor kan vi ikke vite om fallet kun skyldes "GiskeGate". Men det er svært nærliggende å anta at mye av forklaringen ligger her.

Også andre partier har sine "metoo-saker". Mest omtalt er Høyres "Tonning Riise- sak" og Frps "Leirstein-sak". Sp har sin "Rønning-sak". Også KrF havnet i et fortjent negativt søkelys da  trakasseringen som Julia Sandstø har blitt utsatt, ble kjent.  I tillegg har både Venstre, MDG, SV og Rødt motatt varsler, uten at vi kjenner identiten til de det har blitt varslet om.

Ser vi på opinionsutviklingen i det andre partiene, er det vanskelig å spore noen negative "metoo-effekter".  Antagelig har tvert i mot Aps fall bidratt til å styrke H, SV og Rødt. Hvorfor er det bare Ap som får svi av velgerne, til tross for at det har hersket en fæl ukultur i de fleste partier? Jeg tror det er sju forklaringer på det som i sum kan gi et svar:

1. Trond Giske var den første kjente politikeren som ble omtalt. "Nyhetsverdien" i de påfølgende sakene i Høyre, Frp, KrF og Sp ble således noe mer begrenset.

2. Skjevheten i makt og alder var sterkest i Giske-saken. Maktmisbruket har også strukket seg over en mye lengre periode her enn i de andre sakene, derfor er det etterlatte inntrykket at denne er den klart mest graverende.     

3. Giske er vesentlig mer kjent og profilert enn de andre. Han var nr 2 i partiet etter Støre, aktuell som Aps neste partileder i kjølvannet av det svake stortingsvalget og dermed også aktuell som Norges neste statsminister etter Erna Solberg. Ingen av de andre var i nærheten av det nivået, selv om både Leirstein og Tonning Riise hadde framtredende tillitsverv. 

4. Giske og hans støttespillere tok delvis til motmæle. Først ved å la det henge igjen et inntrykk av at hendelsene var misvisende framstilt og bagatellmessige. Dernest ved å sende sine advokater ut i "krig" mot eget parti. Dette bidro til å forsterke konflikten og gjøre saken enda mer interessant for mediene.   

5. Aps håndtering dro saken unødvendig ut. Støre fomlet fælt i starten, før håndteringen kom på sporet og det ble vist den fastheten som burde vært til stede fra dag 1. Giske burde vært fratatt sine verv før jul, i stedet tok det ytterligere en måned - dette forsterket fallet. Også Høyres og Frps ledelse rotet veldig, Erna Solberg med sin famøse uttalelse om at "dette er først og fremst en lei sak for Kristian, men også for Høyre" (de som ble trakassert var visst ikke så viktige..). Mens Siv Jensen led av "mystisk" hukommelsestap. Men deres svake håndtering ble av mindre betydning grunnet de andre  punktene.

6. Aps velgere reagerer sterkere på trakasseringen i eget parti enn Høyres og Frps velgere. Spriket mellom Aps identitet som bl. a  "kvinne- og likestillingsparti" og Giskes handlinger, ble altfor stort å svelge for mange i Ap. Mens Riise- og Leirstein-saken var til å leve med for de aller fleste i Høyre og Frp.

7. Ap hadde akkurat lagt bak seg en dårlig valgkamp og et svakt valg som avdekket betydelige politiske problemer og sviktende velgertillit i åtte av ti saker. Mens regjeringspartiene Høyre og Frp derimot viste styrke gjennom valgkampen og fikk økt tillit i flere saker. Det kan ha gitt de blå noe mer "kapital" å stå i mot negativ omtale med, mens Ap lå nede og var sårbare for ytterligere negativ oppmerksomhet.           

     

fredag 2. mars 2018

Februar 2018: 91-78 borgerlig

Ap ville mistet åtte av sine "faste" stortingsmandater. Høyre ville vunnet sju nye disktriktsmandater hvis det var valg i dag.    


Når jeg legger gjennomsnittet av februarmålingene til grunn, kommer jeg ut med følgende partifordeling av mandater:



Legges KrFs, Vs, Høyres og Frps mandater sammen, har de 91 mandater inne mot 78 mandater for den rødgrønne opposisjonen. Regjeringpartiene H, Frp og V har 84 mandater og mangler dermed kun ett mandat på flertall. 

Dykker vi dypere ned i tallene, og ser på den fylkesvise partifordelingen, så ligger Ap an til  mandatminus i alle våre fire mest folkerike fylker: Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. I tillegg ryker Ap på mandattap i Buskerud, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Folk som Espen Bart Eide, Tuva Moflag, Masud Gharakani, Øystein Langholm Hansen, Ruth Grung, Kirsti Leitrø, Martin Henriksen og Ingalill Olsen ville dermed mistet sine faste, stortingsplasser. 

Borgerlig sving på +4
Derimot ville Høyres styrkede posisjon sendt Monica Gåsvatn (Østfold), Hårek Elvenes (Akershus), Anders Werp (Buskerud), Aleksander Stokkebø (Rogaland), Liv Kari Eskeland (Hordaland), Guro Gimse (Sør-Trøndelag) og Frank Bakke Jensen (Finnmark) inn på faste stortingsplasser for partiet. 

Frps Erlend Wiborg (Østfold), Kari Kjos (Akershus) og Hanne Dyveke Søttar (Nordland) ville røket ut, mens både MDG og Rødt kunne ha doblet sin "gruppe" fra en til to og fått inn hhv. Rasmus Hansson (Akershus) og Seher Aydar (Oslo) på Tinget. SVs bedrede stilling ville gitt både Mona Lill Fagerås (Nordland) og Torgeir Knag Fylkesnes (SV) faste plasser.  





Ser vi på blokkbalansen, så ville de borgerlige kommet styrket ut i seks fylker: Buskerud, Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Mens de rødgrønne ville bedret mandatblansen i Akershus og Nordland. Totalt sett ville dette gitt en borgerlig "sving" på fire mandater. 

11-8 borgerlige utjevningsmandater
Hva med de 19 utjevningsmandatene? SV ville beholdt sine seks utjevningsmandater, men to av dem ville vært fra Rogaland og Hordaland, i stedet for Nordland og Troms. KrF ville mistet ett av sine utjevningsmandater (Sogn og Fjorane) og stått igjen med fire i Agder-fylkene, Telemark og Møre og Romsdal. 

Venstre ville fått fire, som ved valget, men tre av dem ville kommet i Sogn og Fjordane, Nordland og Troms, i stedet for Oppland, Vestfold og Nord-Trøndelag. Sp ville igjen fått ett utjevningsmandat, men denne gang i Vestfold i stedet for Hordaland. 

Høyre ville mistet ett av sine tre utjevningsmandater (Finnmark), og Ap og Frp ville fått hvert sitt utjevningsmandat fra hhv Oppland og Nord-Trøndelag. 

Borgerlig utjevningsovervekt 12-7 ved valget ville dermed blitt redusert til 11-8.       


torsdag 1. mars 2018

Høyre, SV og Rødt styrket, Ap svekket etter valget 2017

Velgertendensen etter Stortingsvalget 2017 er at valgtaperen Ap har svekket sin posisjon ytterligere, mens valgvinnerne Høyre, SV og Rødt har styrket seg. For de øvrige partiene er det relativt små endringer. 

Til grunn for vurderingene ligger månedelige gjennomsnittsberegninger av de nasjonale målingene, samt publisert bakgrunnsmateriale fra målingene.

Ap på 22-23 prosent 
Etter Aps svake valg på 27,4 prosent hadde man et par måneder på 26-tallet, før Giske-saken slo inn med full kraft i desember. Stor negativ oppmerksomhet, og interne stridigheter, koblet med svak håndtering i starten, medførte at velgerne flyktet i ytterligere hopetall og partiet nådde et nytt lavmål på rundt 22 prosent i janauar. Det har lysnet litt i februar, men 23-tallet vitner om et parti i fortsatt dype problemer. Ap har for lav lojalitetsandel, og de har fortsatt å lekke velgere til særlig SV, Sp og Høyre etter valget.   









Høyre klart størst
Høyre gjorde et godt valg på 25 prosent i fjor høst og styrket seg ytterligere inn mot årsskiftet. Gjennom årets to første måneder har partiet sett tall helt opp i mot 29. Høyre er med det pt. landets klart største parti. Regjeringspartiet har for tiden svært høy lojalitet blant egne velgere, samt et klart positivt bytteforhold til både Ap og Frp.   





Frp litt ned
Frp kom i mål valgdagen med et ok resultat på 15 prosent. Siden har partiet falt litt, men ligger relativt stabilt rundt 14 prosent. Hovedproblemet er lekkasjer til Høyre, og man trøbler også med et visst frafall til Sp, men ut over det ser bakgrunnsmatrisene ok ut med balanse til øvrige partier og bra lojalitet. 




Sp stabile på 10-11 prosent
Sp gjorde et sterkt valg på 10,5 prosent. Etter valget har partiet ligget stabilt på dette høye nivået. Det kan samtidig bety at Sp stanger hodet i taket her. Spørsmålet er hvor lenge Sp makter å holde sitt ekstremt høye lojalitetsnivå oppe. Sp har fortsatt å plukke velgere fra Ap etter valget, om enn i noe mer moderate strømmer enn i fjor. Også hos Frp henter Sp noen velgere netto.






SV ser 7-tallet
SV snudde en langvarig nedgangstrend i fjor og kom i mål på anstendige 6 prosent ved valget, godt hjulpet av Aps fall. Siden har partiet styrket sin posisjon og ser 7-tallet både i januar og februar. Partiet har for tiden strålende lojalitetstall til SV å være, paret med at man støtt og stadig henter tidligere Ap-velgere. Men mye av "Ap-potensialet" kan nå være tatt ut.





Venstre upåvirket av regjeringsdeltakelse

Venstre slet lenge med målinger godt under sperregrensen på 4 prosent i fjor, men det lysnet noe i løpet av valgkampen og man kom i mål på 4,4, godt hjulpet av velgerlekkasjer fra Høyre. Alle måneder etter valget viser tall over sperren, men med tynn margin.

Venstre valgte å gå inn i den blå regjeringen, uten at det foreløpig ser ut til å påvirke partiets velgeroppslutning i særlig grad, hverken den ene eller andre veien. Venstre sliter ofte med lav lojalitet, så dagens nivå på 60-tallet, er ikke helt ueffent til Venstre å være, selv om det ikke er noe å skryte av. Venstre har mistet en del velgere tilbake til Høyre, men har kompensert ved å ha et positivt bytteforhold til Ap. 







KrF på sperren

KrF levde farlig på valgkvelden, men karret seg såvidt over sperren med sine 4,2. Både oktober og november viste snittnivåer under sperren, mens de tre siste månedene har vist nivåer på linje med valgresultatet like over sperren.

KrFs vedvarende problem er forsvinnende svak appell til andre velgere enn sine egne. Partiet "reddes" foreløpig av høy lojalitet blant egne velgere, og lite avgang til andre partier, men over tid må partiet øke sin appell hos andre for å holde stillingen eller ha håp om  å vokse.






MDG svinger rundt valgresultatet

MDG gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 3,2 prosent. Men sett i lys av at målingene på forhånd antydet at de kunne bryte sperren, så var resultatet noe skuffende for folk med hjertet i MDG. Etter valget har man svingt på nivåer rundt valgreslutatet, både litt over og litt under. Bra lojalitet hos MDG nå, og ellers stort sett balanse til de andre partiene.   




Rødt opp på siden av MDG

Rødt gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 2,4 prosent og ble representert med ett mandat for første gang siden 1993. Partiet har steget noe på målingene etter valget og ser 3-tallet, hvilket betyr at man er jevnstore med MDG. Bra lojalitet og et positivt bytteforhold til Ap forklarer en del av framgangen. 








mandag 26. februar 2018

Borgerlig grep

De borgerlige har ledet i alle måneder etter valget. 

Stortingsvalget 2017 endte 88-81 i borgerlig favør hvis man regner i mandater og antar at det gir brukbar mening å dele H, Frp, V og KrF inn i en borgerlig blokk på den ene siden og Ap, Sp, SV, MDG og Rødt i en rødgrønn blokk på den annen side.

Det kan reises relevante innvendinger mot en slik todeling av vårt politiske landskap, men samtidig består regjeringen av H, Frp og V, med delvis støtte av KrF. Mens opposisjonen på Stortinget består av de resterende partiene, så en viss substans har denne inndelingen.

I diagrammet nedenfor har jeg regnet om partienes månedsvise gjennomsnitt av alle utførte nasjonale målingene til mandater fordelt på blokkene, og sammenlignet dette med valgresultatet i fjor. 





Det har vært borgerlig flertall i samtlige måneder etter valget. Flertallet har variert fra 86-83 som minst i oktober og november til 93-76 som mest i januar. Regjeringspartiene H, Frp og V har stort sett ligget svært nær rent flertall alle måneder (mellom 81 og 84 mandater), med unntak av januar da de hadde de "magiske" 85 mandatene akkurat inne.

Etter den borgerlige valgseieren i 2013 klarte de borgerlige å holde på flertallet på målingene i ca ett års tid. Så får vi se hvor lang tid det tar denne gang før pilen eventuelt bikker over i rødgrønn retning.  



Løypemelding fra Romerike


Slik ligger det an i kommunene på Romerike, halvannet år før kommunevalget 2019:

Lillestrøm:
Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfall, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter – enten frontkandidaten blir Kjartan Berland eller Marianne Grimstad Hansen.

Lørenskog: Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim er ordfører. Helblått flertall virker for langt fram, så MDG, V og/el. KrF kan på nytt avgjøre maktutfallet. Høyre må bygge opp Amine Mabel Hansen som ny fronkandidat, etter at Turid Kristensen ble valgt inn på Stortinget, dette kan være en ulempe.  

Ullensaker: Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører. Frp er storebror i flyplasskommunen, men Høyre kan nærme seg. Ap bygger opp Eivind Schumacher som ny ordførerkandidat etter at Janka Holstad flyttet. Ullensaker kan bli helblått, men KrF og/eller Venstre kan også få et avgjørende ord med i laget.





Eidsvoll: Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp, bildet) overtok kjedet. Han har, støttet av Ap og SV, fått en sterk posisjon på kort tid.

20-tallet er ikke utenkelig for Sp neste år. Valget ser i utgangspunktet jevnt ut, med et lite rødgrønt overtak.



Nes: Solid rødgrønn seier sist, Ap og Sp står sterkt. SV er en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp kan se 20-tallet, og jevne ut styrkeforholdet til Ap. Klart rødgrønt favorittstempel.

Nittedal: Hilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, ser det tungt ut for maktskifte.

Rælingen: Total Ap-dominans. Øyvind Sand er en meget populær ordfører, folk liker åpenbert politikken, og Ap flyter også at det er svært mange offentlige ansatte i kommunen. Et dypt Ap-fall nasjonalt kan likevel bli tøft å stå i mot. Og ønsker Sand gjenvalg? De røde har et favorittstempel, men opposisjonen kan komme til å redusere forspranget. 

 
Aurskog-Høland: Ap og Sp har rent flertall. MDG, KrF og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Klart rødgrønt favorittstempel med Ap i front, flankert av et sterkere Sp. Maktskifte fordrer nok at Sp skifter side.

Nannestad: Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så er det gode muligheter for at flertallet gjenskapes.

Enebakk: Det bikket fra blått til rødgrønt sist. MDG og Venstre valgte Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Helblått flertall er en realistisk mulighet neste år. Fortsatt Ap-styre avhenger av at sentrum-venstre-samarbeidet videreføres.    

Gjerdrum: Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Sjelden ordførere gjenvelges her, men sentrum-venstre-konstellasjonen bør ha bra mulighet til å fornye sitt flertall. 

Hurdal: Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst reduserer Venstre. Også intern turbulens i partier, to av fem V-representanter har meldt seg ut. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Sp kan bli størst neste år, dette kan bane vei for Sp-ordfører.

Valget er åpent i flere kommuner på Romerike. Et svekket Ap kan beholde de fleste av sine maktposisjoner, men Sp, MDG, Venstre og KrF har maktnøkkelen i flere kommuner. Maktskifter i blå retning avhenger av at Høyre vinner kampen om sentrum. På Romerike har Ap bedre sentrumstradisjoner enn Høyre.

Mye kan dog endre seg fram til valget.

Dette er en omarbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 26. februar 2018

fredag 16. februar 2018

Oslo og Akershus får nye mandater i 2021, Møre og Romsdal og Finnmark taper

I forbindelse med valgreformen, som ble vedtatt i 2003, og første gang praktisert ved Stortingsvalget i 2005, ble det bestemt at fordelingen av de 150 distriktsmandatene på valgkretsene skal skje etter en formel der hver kvadratkilometer i valgkretsen skal telle 1,8 poeng og hver innbygger skal telle 1 poeng. Fordelingen justeres i takt med folketallendringene ved annethvert valg. Ved 2005-valget ble fordelingen Oslo 16, Akershus 15, Hordaland 14, Rogaland 12, Sør-Trøndelag 9, Nordland 9, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 7, Troms ,6 Vest-Agder 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 5, Finnmark 4, Sogn og Fjorddane 4 og Aust-Agder 3. I tillegg kommer fordelingen av de 19 utjevningsmandatene, ett mandat til hver valgkrets

Den første justeringen i 2013 ga seg utslag i Oslo fikk to mandater til, mens Akershus, Rogaland og Hordaland fikk hvert sitt nye. Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mistet hvert sitt mandat.

Hvordan ligger det an inn mot neste justering i 2021? Basert på SSBs befolkningsfremskrivninger, ser det ut til at Oslo og Akershus plukker hvert sitt nye mandat, mens Møre og Romsdal og Finnmark mister hvert sitt. I så fall får vi denne distriktsfordelingen ved Stortingsvalget 2021: Oslo 19, Akershus 17, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 7, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Troms 5 Vest-Agder 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 3, Sogn og Fjordane 3 og Aust-Agder 3.

Hadde dette vært fordelingen ved fjorårets stortingsvalg, så ville Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai (bildet) vunnet det ekstra distriktsmandatet i Oslo. Høyres 6. kandidat Hårek Elvenes hadde plukket opp det nye distriktsmandatet i Akershus. Det ville samtidig gitt KrFs Ingunn Ulfstein den åpningen hun ikke fikk ved det reelle valget, og hun ville tatt utjevningsmandatet i Akershus. Det hadde gått ut over partikollega Tore Storehaug i Sogn og Fjordane som hadde mistet sitt utjevningsmandat. Dermed ville utjevningsveien ligget åpen for Sveinung Rotevatn (V), han hadde plukket opp utjevningsmandatet i fylket - noe som hadde gått på bekostning av Carl Erik Grimstad i Vestfold som ville mistet sin utjevning der. Det ville i sin tur medført at Lars Egeland (SV) hadde rykket inn på utjevning i Vestfold, på bekostning av kollega Arne Nævra i Buskerud. Utjevningen i Buskerud ville i stedet gått til Høyres Anders Werp.

Møre og Romsdals mandattap ville medført at Høyres Vetle Soleim hadde tapt partiets tredjemandat der. Finnmarks minus ville hatt den konsekvens at Sps distriksmandat Geir Iversen ville gått fløyten, men han ville kompensert tapet ved å frata Høyres Frank Bakke-Jensen utjevningsmandatet i fylket. Det ville i sin tur medført at Sps utjevningsmandat Nils Bjørke i Hordaland hadde røket ut, til fordel for Høyres sjettekandidat Liv Eskeland.

Partimessig ville dette gitt en forskyvning på ett mandat fra Sp til Ap, men blokkmessig hadde bildet vært stabilt på 88-81 borgerlig.


 

onsdag 14. februar 2018

7 rødgrønne og 4 borgerlige fylker etter 2019-valget?

Regionreformen kan gi et mer interessant fylkestingsvalg 2019, selv om dette valget nok fortsatt vil være for de mest spesielt interesserte av oss. La oss se litt på hvilke fylker som går sammen og hvilken vei styringsflertallet trolig vil kunne gå. Jeg legger som vanlig snittet av dagens nasjonale målinger, valghistorikk og lokale målinger til grunn for vurderingene.

Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til dette flertallet. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så blir summen av dette at de borgerlige får et visst favorittstempel i det nye storfylket. Men noe sikkert blått stikk er det ikke, og det blir fort avgjørende om Viken KrF og V legger seg på "Akershus-modellen" og samarbeid med høyresiden eller velger en form for Østfold/Buskerud-variant og kompaniskap med venstresiden.

Oslo: (700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokalemåling viste 30-29 i borgerlig favør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Hakket mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her i 2019, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg i Sps retning, Ap er likevel klar favoritt til å beholde lederposisjonen.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Dette ser jevnt ut, men de borgerlige har i øyeblikket styrket sin posisjon sammenlignet med 2015-valget - så pt. heller jeg til at det kan bli en knepen borgerlig seier. Men dette kan snu. Et spenningsmoment i det nye fylket er om de relativt oversiktelige politiske alliansene i Vestfold føres videre, eller om det noe mer uoversiktelige alliansebildet i Telemark bringes videre.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Lite som tyder på at det ender med noe annet enn borgerlig seier her neste år, og legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

Rogaland er et klart borgerlig fylke, og noe annet enn borgerlig seier vil være en gedigen skrell. Samtidig ligger KrF an til å komme svekket ut, mens Høyre styrkes. Det blir da et spørsmål om både KrF og V vil fastholde sin venstrevri, eller vende tilbake til høyresiden. Jeg tror det siste er det mest sannsynlige utfallet, og i så fall er det mest trolig at den neste fylkesordføreren i Rogaland kommer fra Høyre.

Vestlandet (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp og V trenger flertall alene for å få til et maktskifte. I øyeblikket er de oppe og lukter på dette, men jeg tror det blir for tøft når vi kommet til valgeet. I så fall kan et svekket Ap beholde ledervervet, forutsatt at man klarer å samle en bred sentrum-venstre-koalisjon bak seg.

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i fjor høst, så umulig er det slett ikke. Men de maktet bare å samle ca 40 prosent ved siste fylkestingsvalg, så oppgaven blir tøff - bl.a fordi Frp står svakere ved lokalvalg enn nasjonalt. Antagelig bir det for tøft, og i så fall vil Ap holde fram med lederskapet - så sant de klarer holde den usedvanlig brede styringskoalisjonen samlet, noe som langt fra er gitt.   

Trøndelag: (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndalg av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Vanskelig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønt flertall med fortsatt Ap i front her. H, Frp og V virker å være altfor langt unna et flertall til at maktskifte er spesielt realistisk. Skal det evt. ha en reell sjanse for å lykkes, så må KrF, Sp og MDG bytte side - men dette virker lite trolig.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Solid nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt, og antagelig er de to partiene nå omtrent jevnstore i fylket. Beholdes denne situasjonen inn mot neste års valg, så kan det gi en åpning for at Sp kan ta ledelsen i neste fylkesting. Men jeg holder det som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og ledervervet og at dagens styringskonstellasjon på nytt kan sikre seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: (200' innb) Ap lyktes med å samle sentrumspartiene V, Sp og KrF til forhandlinger etter valget, noe som ga grunnlag for en politisk plattform og et maktskifte med Cecile Myrseth (Ap) som ny fylkesrådsleder i parlamentariske Troms. Finnmark ble Aps beste fylke i 2015 med hele 46 prosent oppslutning blant velgerne. Ap manglet kun ett mandat på rent flertall. Partiet ønsket etter valget å samarbeide både med SV og KrF og Sp. Men Sp trakk seg ut. Runar Sjåstad (Ap) fortsatte som fylkesordfører.

Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse også i våre to nordligste fyllker, men det virker altfor langt fram å true Ap som største parti. Rødgrønt flertall, med Ap i førerposisjonen, er derfor det klart mest sannsynlige utfallet i det nye fylket. Hvis de nå klarer å bli enige om sammenslåingen...

4 klare rødgrønne favoritter
Når jeg summerer opp fylkessituasjonen, så er det bare ett fylke som har et klart borgerlig favorittstempel: Agder. Men jeg holder også Viken og Vestfold og Telemark som borgerlige, der Viken er et hakk klarere enn Vestfold og Telemark.

Fire fylker virker klare rødgrønne: Innlandet, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. I tillegg tror jeg Oslo kan forbli rødgrønt, men der er det åpent. På Vestlandet er situasjonen noe uoversiktelig fordi fortsatt Ap-styre her henger på at man klarer å bevare svært brede sentrum-venstre-koalisjoner. Et tips er at de klarer det i Møre og Romsdal og Vestlandet, men at Rogaland kan bikke tilbake i et blåere spor. Men dette kan slå mange veier, og ettervalgsforhandlingene blir fort avgjørende.

Mer borgerlig samarbeid?
Et spørsmål er i hvilken grad Venstres, og kanskje KrFs, inntreden i den blå regjeringen kan påvirke disse to partienes veivalg på regionalt nivå. I dag samarbeider KrF og V oftere med Ap enn med H - vil vi komme til å se mer borgerlig, regionalt samarbeid?    

   

tirsdag 6. februar 2018

Stemningsrapport fra våre 12 største kommuner før valg 2019


Det er lokalvalg neste år. Hva er situasjonen i våre 12 største kommuner? Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk. Nåsituasjonen nasjonalt er at Høyre ligger rundt 29 prosent, Ap 23, Frp 13-14, Sp 11, SV 7-8, KrF 4, V 4, MDG 3 og Rødt 3.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokale måling viste 30-29 i borgerlig favør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig.


Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV. Det fikk SV til å se rødt, fordi de mener at uenigheten mellom dem og Venstre er for stor til at de kan sitte i byråd sammen. Derfor avstod partiet fra å delta, og forholdet til Ap ble iskaldt. Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som har et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). Siste lokalmåling viser at det er lite realistisk at det flertallet gjenvinnes neste år. Men et rent blått flertall av Høyre og Frp virker også lite sannsynlig. Dermed ser det ut som om Venstre og KrF sitter med nøkkelen til makt. Lykkes Schjeldrup med å balansere fortsatt samarbeid med sentrum og et ok forhold til MDG og SV, så er fortsatt sentrum-venstre-styre i Bergen fullt mulig. Får et sterkt og vitalisert Bergen Høyre derimot sentrum over på sin side, så blir det mest trolig maktskifte.

Trondheim: (190' innb) Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet inngår i posisjonsflertallet. Lenge siden forrige lokalmåling her, men Ap er trolig klart svekket også her. Antatt framgang for SV og Sp kompenserer antagelig såpass at det er vanskelig å se for seg at styringsalliansens flertall er særlig truet. Så lenge Høyre og Frp isoleres, så er sjansene for blått styre minimale. Høyres håp ligger i få slått noen kiler inn i posisjonen og få Venstre, KrF og Pensjonistpartiet over på sin side. Foreløpig ser det tungt ut. Klæbu går inn i Trondheim, uten at det får særlig betydning for utfallet, selv om Venstre kan glede seg over å stå usedvanlig sterkt der.       

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Ingen lokale målinger å støtte oss på her, men min vurdering er at de borgerlige har et klart favorittstempel. Det ser blytungt ut for Ap å få til et maktskifte i oljehovedstaden. Finnøy og Rennesøy slutter seg til Stavanger - uten at det vil påvirke stemmegivningen, til det er de for små. Merker meg imildertid at Sp står sterkt i Rennesøy, mens Venstre er sterke i Finnøy.     

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Ingen lokale målinger her heller, men noe annet et fortsatt Høyre-styre vil være en stor skrell. 

Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Kristiansand slås sammen med Sogndalen og Søgne, men dette vil neppe påvirke hovedstrømningene i stemmegivningen i særlig grad, selv om f eks Sp har en meget solid stilling i Sogndalen. Solid borgerlig flertall på en fersk lokalmåling og de borgerlige må gjelde som klare favoritter ved valget neste år.

Drammen: (100') Relativt komfortabelt borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 
27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe. I sum peker disse faktorene i retning av at valget i Drammen 2019 kan bli åpnere enn på lenge. Jeg holder dog en knapp på fortsatt borgerlig flertall, men her er det reelle sjanser for maktskifte. Det blir også interessant hvordan KrF og Venstre velger å manøvrere.   

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holder fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker. Uansett klart borgerlig favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen.

Lillestrøm
: (85') Den nye kommunen av Skedsmo, Fet og Sørum får navnet Lillestrøm og blir Norges 9. største. Skedsmo er klart størst av de tre, og Ap har her ordføreren i Ole Jacob Flæten. Også Fet er Ap-styrt, men posisjonssamarbeidet er bredere i Skedsmo enn i Fet og inkluderer både KrF og V. Sørum er Høyre-styrt. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige utfallet etter valget, men det avhenger av at partiet makter å løfte seg noe fra dagens svake nivåer, samt at de greier å skape et bredt samarbeid etter Skedsmo-modell også i den nye kommunen. Kan Venstre og KrF dras over i borgerlig retning, så øker de blås muligheter.
       

Fredrikstad: (80') Ap bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap.  Ap står svakere nå, og vil mest trolig måtte lene seg mer på sine støttepartier. Så lenge vi ikke har lokal info, så er det et spenningsmoment hvor sterk Ap-svekkelsen er, dette gir de blå et lite håp. Men inntil videre er fortsatt Ap-styre det klart mest trolige. 

Sandnes: (75') Total Høyre-kollaps i Sandnes sist, partiet ble ganske nøyaktig halvert. Ap og Frp gikk fram, og de to partiene har videreført sitt nokså uortodokse samarbeid som sikret Stanley Wirak (Ap) fire nye år med ordførerkjedet. Ingen lokale målinger her, men Aps svekkelse kan sette Wiraks posisjon i fare. Høyre bør kunne klare å hente seg en del inn igjen etter å ha havnet kunstig lavt sist. I så fall blir det et spørsmål om Frp ser seg tjent med fortsatt Ap-samarbeid eller om Høyre er en mer naturlig samarbeidspartner. Synes Sandnes-valget vikrer åpent på flere plan. Lille Forsand kommune blir en del av Sandnes etter valget. 

Tromsø: (75') Solid nedtur for Høyre i Tromsø sist. Indre strid var en del av forklaringen.Rødt gjorde et ekstremvalg med over 14 prosent.Også SV kunne notere en pen framgang, og sammen med Aps framgang, ga dette i sum et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt. Disse tre partiene gikk også inn i byrådsforhandlinger som munnet ut i en avtale som sikrer Ap ordføreren i  Kristin Røynmo. Aps tilbakegang kan true flertallet, men også Rødts stilling er et stort spenningsmoment - klarer de å bevare sitt sterke nivå? De borgerlige har en reell sjanse til å gjenerobre Tromsø, men klarer de røde å utvide sitt grunnlag med MDG og Sp så kan et fortsatt Ap-styre av Nordens Paris berges.  

mandag 5. februar 2018

For sterkt vern

Trond Giske (Ap), Kristian Tonning Riise (H) og Ulf Leirstein (Frp) har misbrukt sin makt og begått så grove tillitsbrudd at alle er fratatt sine ekstra tillitsverv som hhv. nestleder, finansleder og sentralstyremedlem (Giske), Unge Høyre-leder (Riise) og justispolitisk talsperson og parlamentarisk nestleder (Leirstein). Ett verv beholder de: Stortingsplassen. Partiene kunne ekskludert dem, men de ville ha fortsatt som uavhengige representanter. Det gjør at eksklusjon neppe frister partiene.

Det er gode grunner for at vi har et sterkt vern av stortingsrepresentanter. Stortinget er vårt øverste folkevalgte organ. De innvalgte 169 representantene er valgt av velgerne og gitt tillit til å ta beslutninger på folkets vegne i fire år. Formelt er den enkelte representant personlig valgt, og det er bortimot umulig å bli fritatt stortingsvervet, da må det ligge særs tungtveiende argument til grunn, som at man er tildelt viktig oppdrag utenlands, slik Jens Stoltenberg fikk fritak da han ble NATO-sjef.

Reelt sett stemmer velgere flest på parti og ikke på person. Mange velgere har liten kjennskap til hvem som står på valglistene, men de stemmer på partiet som står dem nærmest ut i fra politikken partiet står for. I realiteten er det nominasjonene i fylkespartiene, og en relativt liten gruppe partimedlemmer, som i stor grad avgjør personsammensetningen av Stortinget. Det er gode argumenter for å tillate større grad av personvalg til Stortinget, bl.a. at velgerne bør få mer innflytelse over hvilke mennesker som skal representere dem. Samtidig gir et sterkt partivalg den fordelen at politikk og saker trenger personifisering til side.

Et naturlig spørsmål i kjølvannet av Giske, Riise og Leirstein, og i lys av vårt sterke partivalg, er om deres tillitsbrudd burde fått konsekvenser for stortingsplassen. Jeg mener ja. De fikk før 2017-valget tillit i partienes nominasjoner på et åpenbart sviktende grunnlag og burde nå vært fjernet som representanter for sine partier. De bør få sjansen til å komme tilbake, men bare i så fall ved at de eventuelt klarer gjenvinne sin tapte tillit i nominasjonen i fylkespartiene sine før 2021- eller 2025-valget. Tillitsbruddene bør få større konsekvenser enn at disse ufortrødent kan fortsette i sine stortingsverv.    

Riise, Leirstein og Giske burde mistet sine stortingsverv
       
Velgerne har mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene. Det er også mye enklere å få fritak fra kommunestyrevervet, i mange tilfeller for enkelt. Men også en kommunestyrerepresentant har et sterkt vern. Og også ved kommunevalg stemmer velgere flest mer på parti enn person. En representant som velges inn, velges dermed inn også her primært fordi han eller hun er nominert av sitt parti til å representere det. Kjetil Hasselberg i Sørum ble valgt inn som Ap-representant i 2015, men fant ut at han ikke kunne stå inne for partiets politikk og er i dag «uavhengig» Venstre-mann. Han sitter fremdeles i kommunestyret og bidrar der til å berge et fortsatt Høyre-styre i kommunen. Det var neppe dette Sørum Ap og Aps velgere så for seg da han fikk deres tillit i 2015 – dette er å holde både parti og velgere for narr. Det burde ha vært en åpning i vårt system for at han kunne fratas sitt verv og erstattes med en vararepresentant.

Vernet om stortings- og kommunestyrerepresentanter er for sterkt. 


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 5. februar 2018