fredag 15. oktober 2021

Traust Støre-regjering

Traust og god eller traust og grå? 


Vi har lagt bak oss en meget begivenhetsrik uke i norsk politikk. Mandag møtte de 169 nyvalgte representantene som skal sitte på Stortinget fram til 2025. Tirsdag la den avtroppende regjeringen fram statsbudsjettet for 2022. Etterpå søkte statsminister Erna Solberg og hennes borgerlige regjering avskjed. Valgresultatet ga ikke grunnlag for en ny periode. Onsdag la Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum fram regjeringsplattformen som danner utgangpunkt for den nye Ap+Sp-regjeringen. Torsdag ble regjeringens medlemmer presentert. 

Krise-regjering
Tre momenter peker seg ut til å bli Solberg-regjeringens ettermæle:
1. Skattelettelser
2. Strukturreformer
3. Krisehåndtering 

Særlig i starten av den første regjeringsperioden med H+Frp ble det, i norsk målestokk, gitt betydelige lettelser i beskatningen. Ikke minst var fjerning av arveavgiften et viktig symbol. Politisk sett var imidlertid sammenslåingene innen kommuner, fylker, politi, sykehus og høyrere utdanning vel så viktig. Likevel er det nok håndteringen av flyktningekrisen i 2015-16 og Koronaen 2020-21 som på mange måter definerer regjeringens innsats og Erna Solbergs lederskap. Krisehåndteringer som de i hovedsak kom meget godt ut av i opinionen. Det bidro til gjenvalget i 2017, men var ikke nok til å gjenskape flertallet enda en gang i 2021. Betegnende nok var en pressekonferanse onsdag kveld om Kongsberg-drapene det siste Erna Solberg gjorde før hun gikk av.    

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 45 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Runde utjevnings-formuleringer
De to nevnte blå satsingsområdene skatt og struktur, beredet grunnen for en opposisjon der Ap, SV og R kunne angripe utjevningspolitikken. Mens Sp fikk et rom for å angripe sentralisering. Dette bidro til den rødgrønne valgseieren. Derfor var det første jeg så etter i den nye regjeringsplattformen hvilken politikk man vil føre på disse punktene.   

Når det gjelder utjevning og skatt, merker jeg meg at den nye regjeringen vil «holde det samlede skatte- og avgiftsnivået uendret». Samtidig som skattesystemet skal bli «mer sosialt og geografisk omfordelende». Det signaliseres at de vil redusere inntektsskatten for folk som tjener under 750 000 kr og øke den for de øvrige. Hvor mye, står det intet om – men det kommer nok noen konkretiseringer i budsjettet som de raskt skal i gang med å endre. Det er også en formulering om at de vil gjøre formueskatten «mer rettferdig» og samtidig øke bunnfradraget. Det er også andre utjevnende forslag i plattformen, men mye er runde formuleringer. Der redusert pris i barnehage og SFO er av det mest konkrete. I sum representerer dette en kurs-justering, men noen kraftig omlegging er det vanskelig å karakterisere det om.
Noe som nok bidro til at SV trakk seg ut.      

Farvel til Viken
På struktur-siden står det at «Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges, og det skal i løpet av 2021 settes i gang en prosess for å gjenopprette Akershus, Buskerud og Østfold basert på en søknad fra fylkestinget i Viken». Både Troms og Finnmark og Viken ligger altså an til å bli oppløst. Men det står ikke noe om andre sammenslåtte fylker, som f. eks. Vestland.  
 
Når det gjelder kommunene peker det på at regjeringen vil «oppløse tvangssammenslåtte kommuner som sender søknad etter vedtak i kommunestyret innen 1. juli 2022». Om politiet står det at man vil «Opprette polititenestestader i dialog med kommunane og politidistrikta på stader der det er eit lokalt ønske om det, og geografiske faktorar eller kriminalitetsbildet tilseier at det bør opprettast. Det skal opprettast 20 nye tenestestader, og arbeidet skal starte i 2022». Nedleggelsene av Ullevål sykehus og forsvarets flystasjon på Andøya blir ikke stoppet.


Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 45 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Motstridende miljøpolitikk
Miljøpolitikken virker å gå i ulike retninger. Det slås fast at man skal «utvikle, ikke avvikle» oljeproduksjonen». De vil også redusere drivstoffavgiften. Samtidig mener man at «den menneskeskapte klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring». Hurdalsplattformen har nedfelt en økning av CO2-avgiften med 2 000 kr inn mot 2030. Det overordnede målet er å «kutte norske utslipp med 55 prosent mot 2030 sammenlignet med 1990, som et delmål på veien mot netto nullutslipp i 2050». Hvordan man skal nå dette målet, framstår for meg høyst uklart etter å ha lest plattformen. 

Mye blir videreført
Det står mye om distriktspolitikk i plattformen og lite om bypolitikk. Flere lærere og mer vekt på praktisk læring er hovedelementer i punktet om kunnskap. En restriktiv innvandringspolitikk synes å ligge fast. Også på helsepolitikken virker hovedlinjene fra den avgåtte regjeringen i stor grad å bli videreført. På arbeidslivsområdet skal det gjennomføres et «heltidsløft».    

11-8
Ap får 11 statsråder og Sp får 8. Ap ble omtrent dobbelt så stort ved valget, så Sp blir altså overrepresentert i regjeringen. Hvilket føyer seg inn i en norsk tradisjon der mindre partier tilgodeses i koalisjonsregjeringer. Det gjøres lite med departementsstrukturen, men man fjerner distriktsministeren. Ap får statsminister, utenriks, helse, kunnskap, arbeid, samferdsel, miljø, olje, næring, kultur og fisk. Mens Sp får finans, kommunal, justis, forsvar, forskning, landbruk, utvikling og familie.  Dette er om lag som ventet, jeg finner ingen store overraskelser i områdefordelingen.   
 

Trygge statsrådsvalg
Ser vi på den statsrådskabalen som Støre og Vedum har lagt, så har de i stor grad satset på trygghet og erfaring. Men ispedd noen spennende, nye navn. Seks av de 19 ministerne har ingen stortingserfaring. Det kan by på utfordringer i en mindretallssituasjon der man er avhengig av godt samarbeid med Stortinget.

    Tegning: Egil Nyhus

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap, 61 år, Oslo). En lang, utholdende og kronglete ferd som Ap-leder har omsider blitt kronet med topposisjonen for Støre. Jeg tror statsminister vil passe hans egenskaper langt bedre enn opposisjonsleder. Her får han brukt sine diplomatiske, lyttende og statsmannsaktige evner mer. Så får vi se hvilket lederskap han vil utføre.        


Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp, 42 år, Hedmark). Velger-strategisk var neppe Kristin Halvorsen (SV) og Siv Jensen (FrP) sine roller som finansministere det smarteste i sin tid. Fordi det reduserte deres muligheter for å være partiledere. Gjentar nå Vedum og Sp dette feiltrinnet? Hvis det er slik at Vedum i utgangspunktet ønsket å bli kommunalminister, men ble bedt om å «tenke seg om» av Støre og falt ned på finans etterpå, så er det oppsiktsvekkende. Maktmessig er imidlertid finans et meget tungt verv som vil gi ham og Sp strålende muligheter for politikk-påvirkning.       


 
Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 45 i 2021. Dagens brev inneholder også en vurdering av de øvrige 17 statsråder. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Verdig skifte

Velgerne viser ingen tegn til anger.


Det forhandles om den nye regjeringsplattformen i Hurdal. Mens vi venter på hvordan den nye regjeringen blir seende ut og hvilke politiske prioriteringer den ønsker å gjøre, så kan vi ta en titt på de aller siste opinionsbevegelsene.


I alt fire nasjonale stortingsmålinger er tatt opp og publisert etter valget. I tabellen nedenfor har jeg beregnet gjennomsnittet av alle fire. Tallene viser relativt små bevegelser sammenlignet med valgresultatet. Velgerne synes å ha inntatt en avventende holdning der man i hovedsak holder seg til det partivalget man gjorde for en måned siden.     

Ap på «bandwagon»
Jeg synes det likevel er verdt å merke seg at Ap øker med ett prosentpoeng. Det er et velkjent fenomen at partier som gjør det bra ved et valg, gjerne får et løft på målingene i etterkant av valget. Dette kalles ofte for «bandwagon-effekt».

Høyre steg eksempelvis fra 27 ved valget i 2013 til 29 januar 2014. Og de steg fra 25 ved valget i 2017 til 29 i januar 2018. Hvis disse første ettervalgstallene sier noe om en tendens, og historien gjentar seg, så bør vi ikke se bort i fra at Ap kan komme til snuse på 30-tallet på målingene i månedene som kommer.
 

 

R

SV

Ap

MDG

Sp

KrF

V

H

Frp

Andre

Oktober

4,9

8,4

27,3

4,5

12,8

3,3

4,3

20,1

11,5

3,1

Valg 21

4,7

7,5

26,3

3,9

13,5

3,8

4,6

20,4

11,5

3,6


 
Maktskifte i gode rammer
De avtroppende makthaverne sitter ved roret noen dager til. De påtroppende er straks klare til å overta. Det politiske Norge befinner seg nå i en slags stille mellomfase. Nettopp nå er det derfor tid for å stoppe opp og reflektere litt over akkurat denne siden ved vårt demokrati. For det er altså nylig gjennomført en valgkamp der mange partier og politikere har fått framføre sine ulike løsninger på diverse utfordringer i samfunnet. Velgerne lyttet, stilte spørsmål, grublet og tok sitt valg. Og virker i hovedsak å stå på det.  

Et flertall av velgerne valgte å stemme på partier som ønsker en annen kurs enn det bestående. Dette innså de styrende raskt. Avtroppende statsminister Erna Solberg ringte – tradisjonen tro – den påtroppende statsministeren Jonas Gahr Støre på valgkvelden og gratulerte. Hvorpå Støre repliserte i sin takketale ved å berømme Solberg og de styrende for den innsatsen som er lagt ned gjennom åtte år. Om få dager kommer de tradisjonsrike nøkkeloverrekkelsene der de avgående, borgerlige statsråder kommer til å ønske de nye, rødgrønne velkommen og lykke til med deres viktige arbeid.   
 




Noe av det fineste
Med den mildt sagt stormfulle og nedslående maktskifte-prosessen som foregikk i USA for få måneder siden i relativt friskt minne, så er det – uavhengig av hvilket politisk ståsted man selv har - god grunn til å være glad for at vi lever i et land der makt overføres i ordnede og rolige former. Det er lett å ta dette som en selvfølge, men det er det slett ikke. Det er en verdighet over maktskifter her til lands som er noe av det fineste vi har.  

La oss ta vare på det.


Dette er mitt analysebrev nr 44 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

mandag 11. oktober 2021

Ap+Sp-regjering skaper ny dynamikk

Ny Støre-regjering kan gi bra betingelser for de blå i 2023.     


Vi har lagt Stortingsvalget 2021 bak oss. Et flertall av velgerne ønsket et maktskifte. Og de får et skifte. Det som så ut til å bli de nye makthaverne, Ap, Sp og SV, satt og sonderte i Hurdal. Men SV valgte å bryte. De fant ikke grunnlag for å forhandle videre om en regjeringsplattform. Miljøavstanden virket å være det største problemet. Men også fordeling. SV så trolig at en slik regjering hverken kom til å bli grønn eller rød nok for deres velgere.   

Mindretallsregjering
Det betyr at vi trolig får en toparti-regjering av Ap og Sp. Det var Sps primære ønske. Ap og Støre ville gjerne hatt med SV. Dels fordi det ville innebåret et flertall. Og dels fordi Ap kunne ha sittet i midten i en slik regjering og balansere. Samt en mer uoversiktelig parlamentarisk situasjon. Vi får nå en mindretallsregjering i stedet for en flertallsregjering. Det betyr at Stortinget får en viktig rolle også med tanke på maktpolitisk styring. Det er slett ikke noe nytt i norsk politikk, det er flertallsregjeringer som har utgjort unntakene. Det kan bli noen en del forsøk på slalåm framover.

 


Tegning: Egil Nyhus



Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

12-8 statsråder?
 
I 2013 ble styrkeforholdet mellom H og Frp 27-16 i prosent. Det ga 11 statsråder til Høyre og sju til Frp. Forholdet mellom Ap og Sp er 26-14 i prosent. Styrkeforholdet er mao. omtrent det samme. Det kan gi omtrent den samme statsrådfordelingen, 11-7/12-8, litt avhengig av hvilken departementsstruktur man velger. De tre som har forhandlet på vegne av Ap, skal alle trolig inn i regjeringen: Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik og Bjørnar Skjæran. Mens av de tre som forhandlet for Sp, ser det ut til å bli  Trygve Slagsvold Vedum og Sigbjørn Gjelsvik inn, mens den tredje, Marit Arnstad, trolig fortsetter på Stortinget som parlamentarisk leder. Ut over disse sikre kortene, virker folk som Ingvild Kjerkol og Anniken Huitfeldt opplagte for Ap, mens Ola Borten Moe er det samme for Sp.

Ut over disse er det ikke all verdens med helt åpenbare kandidater, men folk som Lene Vågslid, Masud Gharahkhani, Anette Trettebergstuen, Marte Mjøs Persen, Espen Barth Eide, Cecilie Myrseth (Ap) og Anne Beathe Tvinnereim, Kjersti Toppe, Jenny Klinge, Sandra Borch, Emilie Mehl og Geir Pollestad (Sp) er verdt å nevne. Det finnes selvsagt også noen andre. I tillegg til at det kan dukke opp en eller to overraskelser utenfra. Men i hovedsak ser det ut til å gå i retning trygge valg. Så får vi se om det blir for grått eller om de kan overraske positivt. Ap vil nok sette en del inn på å få statsminister, utenriks, arbeid, skole, helse, miljø, kultur og utvikling. For Sp er det viktig å få finans, landbruk, kommunal og samferdsel. Og så må de slåss om bl.a. justis, næring, olje, forsvar og fisk.  

For Ap blir det viktig å konkretisere hva de legger i valgkampens slagord om at det «nå er vanlige folks tur». Trolig vil de bl.a. senke skattene litt for de som tjener under 750 000 og øke for resten. For Sp blir det viktig å konkretisere hva deres motstand mot sentralisering egentlig består av. Trolig ligger bl.a. Viken og Troms og Finnmark tynt an.     

To i venstreopposisjon
Med mindre SV på en eller annen måte kommer seg tilbake til forhandlingsbordet, så vil denne nye regjeringen få to partier i opposisjon til venstre for seg; SV og Rødt. Begge kommer nok til å høre fra seg når de mener regjeringen gjør for lite for å redusere de sosiale forskjellene. En utfordring for Støre og co blir derfor å gå såpass langt i utjevningspolitikken at rommet for venstreopposisjon blir begrenset slik at SV/Rødt ikke vil vokse ytterligere. Og samtidig ikke dra til med for store skatteøkninger og dreie for hardt mot venstre slik at velgerlandskapet åpner seg totalt for opposisjonspartiene Høyre og/eller Frp. Å finne denne balansen blir en nøkkel. Et problem for SV og Rødt blir at de må slåss om venstreopposisjonsrommet. Men den av de to som får det best til, kan gå gode tider i møte.

Ser vi på erfaringene fra de seneste regjeringsskiftene, så har nye regjeringer fått omtrent ett år på seg før motbakken har meldt seg på målingene. Den første virkelige testen på om Ap+Sp-prosjektet kan bli noe mer enn et fireårig opplegg, kan derfor komme neste høst. Da skal deres første, eget budsjett legges fram. Og deretter går vi inn mot et lokalvalg i 2023 der nye, nasjonale vinder kan komme til å blåse. I 2007, som 2023-valget kan få en viss parallell til, var det først og fremst SV som fikk svi. Ap og Sp holdt stangen brukbart. Får Sp SVs rolle denne gang?


Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Kan Frp gjeninnta Høyres rolle?
I den forrige rødgrønne perioden, 2005-13, var det Frp som var det klart største opposisjonspartiet i de fire-fem første årene, før Høyre tok over og ble klart ledende inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget 2013. Finanskrisen 2008-09 var ikke gunstig, sett med Frps øyne, de mistet mye kraft da velgerne i økende grad etterspurte ansvarlig økonomisk styring. Mens det derimot var bra for Ap og H. Selv om det også var andre faktorer som lå bak Frps fall fra 2009 til 2013. 22. juli 2011 bl.a. Nå er det Høyre som er klart størst. Kommer vi til å se en motsatt utvikling der Høyre vil være størst i noen år før forspranget utlignes og Frp atter går forbi igjen? Det er mulig, selv om det er langt fram dit.

Høyres opposisjonsvei

Både Høyre og Frp vil trolig være nærmest rendyrkede opposisjonspartier i de to årene som kommer. Begge vil stort sett være borte fra makt både nasjonalt, regionalt og lokalt. Selv om Ap og Sp kan komme til å søke støtte hos de blå i enkeltsaker, så er det mest naturlig for dem å først gå til de partiene som har bidratt til at de kom i regjeringsposisjon og da særlig SV. Hvilken strategi de velger, hvilke saker som kommer på agendaen og hva slags politikk regjeringen fører, blir viktige faktorer for partienes videre utvikling.

Får Sp gjennomslag for å reversere deler av de reformene som de blå har igangsatt og gjennomført, så kan det være fristende av Høyre å stemple dem som en «reverseringsregjering» som bryter ned mye av det de selv bygget opp. Samtidig er det en risiko for Høyre å minne velgerne i for stod grad på hva som skjedde da de satt i regjering. Fordi velgerne stemte dem jo ut til slutt og sånn sett ikke nødvendigvis bør påminnes perioden altfor mye. Derfor er det viktig for partiet at de også utvikler politikk og peker ut et nytt og alternativt politisk prosjekt som de kan utfordre den nye regjeringen på. Om det er innenfor helse, skole, økonomi eller annet, blir det opptil partiet å vurdere. Men skulle den nye regjeringen vise seg å bli upopulær, så vil Høyre kunne hente en del gratis på at de, i alle fall i øyeblikket, framstår som den beste garantisten for et borgerlig alternativ. Selv om det i øyeblikket er høyst uklart hva alternativet kommer til å bestå av.

Erna Solberg har sagt at hun ønsker å lede partiet også framover, jeg tror vi får høre andre toner snart og vil bli overrasket om hun er partiets leder ved lokalvalget 2023 og ikke minst ved stortingsvalget 2025. Tina Bru er nok den som ligner henne mest i væremåte, men lederskiftet kan komme litt i tidligste laget for henne. Ine Eriksen Søreide er i generasjonen mellom Solberg og Bru og slik sett en mer «naturlig» arvtaker. Utfallet er dog ikke gitt. Henrik Asheim er en mulig joker.         

Frp i friere dressur
Frp har vært ute av regjering i et par år, og står slik sett enda friere enn Høyre, til å kunne fronte rendyrket opposisjonspolitikk. Det burde passe folk som Sylvi Listhaug, Carl I. Hagen, Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde utmerket. Samtidig finnes det mer moderate og liberale stemmer som Ketil Solvik Olsen, Hans Limi, Roy Steffensen, Sivert Bjørnstad og Helge Andre Njåstad som vil nyansere bildet.

Hvordan partiet skal balansere de indre motsetningene mellom de nasjonale og liberale, har nærmest vært et evig spørsmål i partiets historie. Situasjonen tilsier at de førstnevnte nå kan få vind i seilene og dreie partiet i mer innvandringskritisk og nasjonalpopulistisk retning. Med Sp i regjering er det nå også muligheter for at partiet kan overta Sps opposisjonsrolle som anti-elitistisk og maktkritisk, altså ikke helt ulikt slik Frp var før i tiden.

Får Frp til dette, så kan vi komme til å se vekst allerede ved 2023-valget. Et problem som Frp må løse er imidlertid hvordan de skal klare vinne framgang i tider der deres beste velgersak, innvandring, mer eller mindre er ute av dagsorden – som nå. Samferdsel, eldreomsorg og til dels skatt har vært deres beste alternative kort tidligere. Det kan kanskje bli det igjen, men partiet har i alle fall her en nøkkelutfordring å løse.  


Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Liberalt sentrumsrom?
Velgerne mener Venstre bør ha en plass i det politiske landskapet. Dreier Frp i nasjonal retning og Høyre i retning høyre, så kan det, i alle fall i teorien, åpne seg et fint rom for et liberalt sentrumsparti. Partiet lyktes ganske bra i starten av den foregående rødgrønne perioden og gjorde et godt lokalvalg i 2007, men man falt tilbake inn mot 2009 og havnet under sperregrensen den gang. Hvis MDG blir den ledende opposisjonskraften på miljø, Frp på maktkritikk og H det førende borgerlige helhetspartiet, så blir det jo et spørsmål hva som blir igjen til Venstre å drive opposisjonspolitikk på.

En annen strategisk faktor er om Venstre fortsatt skal stå på sitt borgerlige retningsvalg og dyrke motsetningene til den rødgrønne regjeringen, eller om man skal gå i motsatt retning og jobbe for å posisjonere seg for en mulig Ap+sentrum-variant etter 2025-valget. Med tanke på at de rødgrønne kaster ut en regjering som V var en del og som de likte seg i, så virker det mest naturlige at man sverger til det første, i alle fall på kort sikt. Det er forøvrig ikke nok at Ap+Sp-regjeringen går til Venstre alene for flertall, de vil da mangle ett mandat.               
  
Bredde eller mer MDG-ensak?

MDG sitter i etterkant av valget med to store spørsmål: Hvorfor stemmer ikke flere «miljøvelgere» på oss? Hvorfor gjør vi det mye bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg? Svaret kan ligge i den sterke ensaksorienteringen som velgerne oppfatter at partiet har. Fordi rendyrkede miljøvelgere er begrenset i antall, og en god del som MDG har i sitt velgerpotensial, også vektlegger andre saker enn miljø. Her kan derfor SV og V beite bra hos velgere som MDG håper å nå. En hypotese mht. til den klart negative differansen mellom lokalvalget og stortingsvalget kan være at mange velgere syns det er ok å slippe til miljøradikale i kommunestyrer og fylkesting, men at det sitter lenger inne når det gjelder storting og regjering. Altså jo mer makt, alvor og helhet, jo færre MDG-stemmer.

Strategisk blir det en betydelig utfordring hvorvidt man skal beholde og kanskje endog forsterke ensaksfokuset, eller søke å bredde partiet noe mer ut. Selv om valgresultatet sånn i hovedsak var en skuffelse for partiet, så går partiet fra å ha kun en til tre representanter på Tinget. At Une Bastholm får med seg Lan Marie Berg og Rasmus Hansson gir partiet bedre markeringsmuligheter framover. I tillegg er man synlige i maktposisjoner i mange storbyer, ikke minst Oslo, noe som gjør at partiet definitivt bør regnes med i tiden som kommer. Siden SV ser ut til å havne utenfor gjør det Støre-regjeringens miljøprofil svakere. Det kan gagne MDG i den forstand at det tydeliggjør motsetningen og forsterker partiets retorikk om at disse partiene er «grå». MDG har allerede tatt initiativ til at de sammen med SV og V skal utgjøre en «miljøblokk» på Tinget i årene som nå kommer.       


Ullstein overtar KrF?
KrF må på kort sikt avklare hvem som skal lede partiet. Ledervalget kan også bli en form for nytt retningsvalg. De to kandidatene det står mellom, Olaug Bollestad og Dag Inge Ulstein, stod på hver sin side i 2018. Bollestad var «blå» og Ulstein «rød». Nå er nok begge først og fremst gule, men den relativt nære historien tar de nok med seg en stund til. Bollestad er mer folkelig og kvinne – noe som taler til hennes fordel. Ulstein er yngre og virker stå klart sterkest utenfor Rogaland. Det ser derfor ut til å gå i retning Ulstein.  Av folk utenfor Stortinget, så blir folk som Hans Olav Syversen, Ida Lindtveit Røse og Truls Olufsen-Mehus nevnt. Argumentet om at partiet bør ha en leder som sitter på Stortinget er nok såpass tungtveiende at ingen av dem har realistiske muligheter.


På lengre sikt må KrF løse sin nøkkelutfordring med manglende velgerappell ut over egne rekker. Målingene tyder på at KrF oppnådde ganske høy lojalitet (rundt 70 prosent) og vant noen få tusen velgere fra H og Frp, men tapte noen få tusen velgere til Ap og Sp. Ut over det er det knapt velgerbevegelser å spore hverken til eller fra partiet. I sum ble det for tynt til å holde sperregrensen unna.

KrF er på mange måter litt der de var før retningsvalget i 2018. Skal man dyrke særpreget mht. abort, bioteknologi, familie osv. og velge borgerlig også ved neste regjeringskorsvei, skal man dempe særpreget og søke i retning venstre og den nye rødgrønne regjeringen eller skal man satse på å balansere og finne igjen den gule veien i mellom der et eller annet sted. Sammen med Venstre kan KrFs tre mandater bli maktpolitisk interessante for Støre-regjeringen. Noe som kan være både en fordel og en ulempe. En fordel fordi det sikrer partiet synlighet i minst fire år til og fordi man fortsatt kan få gjennomslag politisk. En ulempe fordi man får mindre tid til å bygge seg opp i «fred og ro» i opposisjon. 

Pasientfokus kan vippe

Av de andre partiene, så knytter det seg spenning til hvordan Irene Ojala skal markere Pasientfokus på Tinget. Det meste tyder pr. nå på at det kommer til å bli med denne perioden, ikke helt ulikt forrige gang det kom en lokal Finnmarks-liste inn; Anders Aune og «Framtid for Finnmark». Men hun har jo et momentum nå der både lokale medier og riksmedier er interessert i hva hun har tenkt å utrette i nasjonalforsamlingen. Et maktpolitisk poeng er at hennes mandat kan bli avgjørende hvis Støre søker til V eller Rødt for støtte. Da blir hun den som kan skaffe flertallet.                
                                
Reduseres Demokratene-rommet?
Demokratene viste gjennom et godt lokalvalg i 2019 og at de klarte å bikke en prosent ved høstens stortingsvalg, at det finnes det visst velgermarked til høyre for Frp. Men med et Frp som er på vei tilbake til sin tradisjonelle opposisjonsrolle, så spørs det om ikke rommet for Demokratene vil reduseres i tiden som kommer.    

For øvrig virker det som både Pensjonistpartiet, Partiet De Kristne og Liberalistene forblir kun marginale størrelser i landskapet vårt. PDK maktet dog å gå litt fram ved årets valg og få over 10 000 stemmer, tross KrFs dreining i blå retning – hvilket tyder på at mange PDK-velgere fortsatt anser KrF for å være for liberale og «venstrevridde» til at de vurderer overgang.              

Langt fram for INP, Sentrum og Helsepartiet
Ei heller Helsepartiet, Industri- og Næringspartiet og Sentrum slo særlig til ved valget. Helse ble ikke en av valgets hovedsaker, til tross for at vi er i en pandemi. Men Pasient-fokus suksessen gir Helsepartiet et visst håp om at det ligger mer potensial på feltet enn partiet foreløpig klarer å hente ut. Og man bør ikke kimse av de 8 000 stemmene som Sentrum oppnådde og de 10 000 som INP fikk. Begge var helt nystartede partier, og det tar tid å bygge opp noe landsomfattende som begge har ambisjoner om å få til.

Klarer man å holde på mange av disse, og samtidig appellere til nye ved neste korsvei, så er man et stykke på vei. Jeg sliter dog med å se hva som skal løfte Sentrum til mye større høyder så lenge partiprofilen er såpass uklar. INP har en skarpere profil og vil kunne få et enda bedre rom hvis det går mot avvikling av oljeindustrien, men her vil Frp stå klare til å fange opp velgere som er misfornøyd med denne utviklingen. Dessuten vil motsetningene til den «gamle industrien» komme mindre klart fram når SV ikke blir med i regjering.  

Rødgrønt tidsvindu     
Den rødgrønne valgseieren 2021, og maktskiftet, gir H, men kanskje særlig Frp, bedre muligheter for vekst ved 2023-valget. Men vi bør også se opp for både SV, R, V og MDG.

De rødgrønne, i den grad det er en brukbar betegnelse, har nå et tidsvindu på ett år der de får en gyllen mulighet til å sette sitt preg på samfunnsutviklingen der de både har makten nasjonalt, regionalt og lokalt. SVs utmarsj, før de kom inn, medfører at samarbeidet fikk en skjev start.

Så det gjelder for dem å bruke den tiden godt. 


Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

fredag 24. september 2021

Derfor vant de rødgrønne

Ønsket om et maktskifte og en saksagenda preget av miljø, sosial utjevning og til dels distrikt ble altfor tøft å stå i mot for de borgerlige.   


Det verserer mange forklaringer på hvorfor Stortingsvalget 2021 gikk som det gikk. Noe av det er brukbare hypoteser, annet er mer eller mindre kvalifisert synsing og noe er ren gjetning. Skal man få gode svar, så må man spørre velgerne hvorfor de stemte som de gjorde. Jeg ba derfor målebyrået Sentio stille velgerne spørsmålet «Hva ble avgjørende for ditt partivalg?». Undersøkelsen ble gjennomført pr. telefon i perioden 14. – 21. september. 1 000 personer deltok, og av disse var det 800 som oppga at de hadde stemt ved valget. 794 valgte å svare på mitt åpne spørsmål.    

Ønsket om maktskifte og helhet preget stemmegivning på Ap
Snaut 200 oppga at de hadde stemt Ap.  Rundt 30 mener helhetlige hensyn var det avgjærende for å stemme på partiet. 25 oppgir ønsket om et maktskifte.  Ca 20 «husker ikke» eller har ingen klar oppfatning av hvorfor de stemte Ap. Rundt ti respondenter la ideologiske betraktninger til grunn. Ap-stemmegivning nærmest av «gammel vane» oppgis også av rundt ti stk. Av saker peker sosial utjevning seg ut som den klart viktigste. Ut over det oppgis det generelt lite enkeltsaker som hovedgrunn, men helse, økonomi og miljø nevnes flest ganger av de øvrige. Noen få er også innom Støre. Et par velgere peker på forholdet til Sp, de ønsket ikke at Sp skulle bli for stort. Noen oppgir utfallet av valgomater som årsak.


Dette er mitt analysebrev nr 42 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Helhetlige grunner til å stemme Høyre
147 respondenter i utvalget hadde Høyre som sin preferanse. Også her er det helhetlige hensyn som kommer ut hyppigst som hovedårsak for partivalget. Over 30 er innom dette. Opp mot 20 vil ikke svare eller husker ikke hvorfor de stemte Høyre. Et titalls H-respondenter sier at de har vært godt fornøyd med den politiske styringen av landet. Noen flere H-velgere enn Ap-velgere er opptatt av lederkandidaten og at de har sans for Erna Solberg, men det er likevel ikke snakk om mer enn ca ti. Av saker peker økonomi og skatt seg klart ut som hovedgrunn - rundt 20 er innom dette temaet. Skole og klima nevnes av øvrige saker.
    

Velgerne stemmer Sp pga. distriktspolitikken
113 respondenter har Sp som sitt foretrukne parti. Ikke overraskende peker distriktspolitikken seg ut som den klart viktigste årsaken til å stemme på partiet. Rundt 40 peker enten eksplisitt på det eller oppgir beslektede grunner som landbruk, ikke sentralisering osv. Av de øvrige enkeltsakene nevnes skepsis til EØS og EU, helse, energi og klima. Noen har også lagt ønsket om et skifte til grunn for sin Sp-stemmegivning, men antallet synes her mer begrenset. Helhet er også et moment for noen Sp-velgere, men langt færre enn for H og Ap.
   




Frp vant fram med sitt olje-budskap
68 respondenter har en Frp-preferanse. Her er det stort spenn i årsakene til stemmegivningen. Olje og innvandring kommer ut som de to viktigste enkeltsakene, faktisk med olje litt foran. Av de øvrige sakene nevnes samferdsel/vei/bil hyppigst. Noen stemmer også Frp for at partiet kan «utgjøre en motvekt til sosialistene». Andre er også her innom helheten. Få er inne på personer, selv om både Listhaug og Hagen blir nevnt.    

Miljø og utjevning viktig for SV-velgerne
Av de 73 som stemte SV i utvalget, er det miljø/klima som oppgis oftest som hovedårsak. Samtidig legger jeg merke til at mange av SV-respondentene legger til en annen sak ut over miljø; som sosiale forskjeller, skole, helse osv. Utjevning kommer klart ut som nest viktigste enkeltsak for SV-velgerne. I likhet med Sp, så har også ønsket om maktskifte vært en driver for noen som har stemt SV, men av begrenset omfang.   


Dette er mitt analysebrev nr 42 i 2021. Unik velgerdata fra de øvrige partiene får du ved å abonnere. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


 

tirsdag 21. september 2021

Bred Rødt-framgang

                             

Rødts opptur kommer bredt over hele landet. Også Sps frammarsj, særlig i halvurbane strøk, er imponerende.


Valget er avholdt. H og Frp gikk markert tilbake. Ap og KrF mer beskjedent tilbake. R og Sp gikk markert fram. SV, V og MDG mer beskjedent fram. Jeg har tatt et første dykk ned i tallene på valgkrets-, kommune- og bydelsnivå for å se om denne nasjonale tendensen gjennomsyrer alle kriker og kroker av det fine landet vårt. Samt koblet det til mandatuttellingen.

Dette er mitt analysebrev nr 41 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

 Her er noen av de mest interessante geo-trekkene som jeg fant:
 

Sp mye fram i Østfold-byene
Østfold-resultatet er stort sett i pakt med den nasjonale valgvinden. Men jeg merker meg to interessante unntak: Sp har en kraftigere framgang og KrF en sterkere tilbakegang. Sps vekst medførte Kjerstin Funderud sikret seg sistemandatet i kamp med SVs Freddy Øvstegård. Han tok til gjengjeld utjevningen, som i 2017. Sps framgang kommer bredt i hele valgkretsen, men veksten i by-kommunene Sarpsborg, Moss og Fredrikstad er særlig bemerkelsesverdig. Her har partiet bortimot doblet stemmeandelen sin. Dette tyder på at Sp-budskapet om desentralisering har klangbunn også i helt andre strøk enn grisgrendte. Mandatfordelingen ga Ap 3, H 2, Sp 2 (+1), Frp 1 (-1) og SV 1 u. I sum 6-3 rødgrønt mot 5-4 i 2017.

Rødt og MDG øker nok til mandat i Akershus
Også i Akershus blåste valgvinden omtrent på samme viset som nasjonalt. Men MDG har en sterkere vekst her. Og Frp et sterkere fall. Også H faller, men står bedre i mot i sin beste valgkrets enn mange andre steder. Som ventet er det pen framgang for MDG i Asker og Bærum, men ikke oppsiktsvekkende sterk. De går, i motsetning til mange andre steder, ganske jevnt fram i hele valgdistriktet. Dette sikrer partileder Bratholm stortingsplassen.

Det samme gjelder Rødt. Særlig interessant synes jeg Rødts framgang er der partiet tidligere har stått svakest. Rødt får f. eks. over fem prosent i hjemkommunen til stortingspresident Tone Trøen; grunnlovbygda Eidsvoll. Ved valget i 2017 fikk de kun to prosent her. Dette bidro til at Marie Sneve Martinussen kunne ta siste distriktsmandat og kanskje lage litt vei i vellinga på Tinget de kommende fire årene.

Mandatfordelingen ga Ap 5, H 6 (1 u), Frp 2 (-1), Sp 2 (+1) SV 1, MDG 1 (+1), V 1 og R 1 (+1). De rødgrønne flippet dermed valgkretsen fra tap 10-7 i 2017 til seier 10-9 nå. Dette var landets sterkeste sving målt i antall mandater.  

 




Ap tungt tilbake i Groruddalen   
Oslo Venstre går markert fram og leverer sitt beste valg i hovedstaden på denne siden av krigen. V går jevnt fram i de aller fleste bydeler. Også SV er en stor valgvinner i Oslo, selv om partiet havnet i mål litt svakere enn de siste målingene tydet på. Her er det særlig veksten i Oslo Øst som imponerer. MDG blir litt større enn R i Oslo. Likevel er det altså R som bryter sperren med grei margin og ikke MDG.

Ap gikk tilbake hele fem prosentpoeng i hovedstaden.
En kikk på tallene på bydelsnivå, gir oss noe av forklaringen på dette relativt sett svake Oslo-valget for Ap. Partiet mister svært mange velgere i Groruddalen. Verst er det i Alna der Ap går i minus med hele 11 prosentpoeng. Men også i bydelene Grorud og Stovner, samt Søndre Nordstrand, er det en voldsom tilbakegang. Dette er tradisjonelt meget sterke Ap-kretser, men vi så samme tendens ved lokalvalget i 2019. Den gangen var det særlig «Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger» som var en betydelig velgerkonkurrent for Ap i dette området. Nå ser det ut til at velgere som har forlatt Ap her, både har gått til Sp, SV og Rødt. Det blir viktig både for Støre og Raymond Johansen å gjenreise Groruddalen som en velgerbastion med tanke på å gjenskape det rødgrønne flertallet ved valgene i 2023 og 2025. Frafallet i Groruddalen bidro til at Ap mistet sitt 5. mandat.

Mandatfordelingen ble H 5 (-1), Ap 4 (-1), SV 3 (+1), V 3 (1u, +1), MDG 2 (+1), R 2 (+1) og Frp 1 (-1). Det ga rødgrønn mandatseier 11-9 mot 10-9 borgerlig i 2017.       

Dette er mitt analysebrev nr 41 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Frp-Johnsen jevnet ut Karin Andersen i Hedmark
Høyre presterte godt under pari i Hedmark. Verst gikk det i Odalen der partiet netto mistet mer enn hver tredje velger. Ap hentet ett distriktsmandat fra Frp. Men Frp og Tor Andre Johnsen, kompenserte ved å vinne utjevningsmandatet fra SV. Det betydde at veteranen Karin Andersen må ut, etter å ha sittet innvalgt på Tinget siden 1997.  Mandatfordelingen ble Ap 3 (+1), Sp 2, H 1 og Frp 1u. Det ga blokkfordelingen 5-2 rødgrønt i kretsen, akkurat som i 2017.


MDG-stillstand i Oppland
Rødt mer enn dobler seg, mens MDG står helt stille i Oppland. Og her er vi ved et kjernepunkt for å forstå hvorfor Rødt klarte bryte sperregrensen nasjonalt, mens MDG så vidt mislyktes: Rødts framgang er mye bredere geografisk forankret. Deres budskap har nådd ut og fram også til distriktsvelgere. MDG har, med noen unntak, primært nådd urbane strøk.  
For øvrig legger jeg merke til at Ap gjør det bedre i Oppland enn i Hedmark. Det har tradisjonelt vært motsatt.

Sp går fram i begge kretser, men framgangen er ganske beskjeden i Oppland. Dette tyder på at Ap har stått bedre i mot Sp-angrepet her. Som ventet ble det Ap 2, Sp 2 og H 1 i mandater. Frp mistet sitt distriktsmandat, men akkurat som i Oppland, så kompenserer man ved å vinne utjevningen – her fra V. Det sikret Carl I. Hagens comeback på Tinget, hele 47 år etter at han møtte som fast vara for Anders Lange.      

Ap holder stangen i Buskerud
Ap går kun marginalt tilbake i Buskerud. Det er til og med noen sjeldne pluss å spore i kommuner som Kongsberg, Nes, Gol og Flesberg. Rødt godt over dobler oppslutningen sin. Mens SV går mindre fram her enn landssnitt. Frp går derimot mer tilbake enn snitt, det gjør at de er lenger unna å forsvare sine to mandater enn jeg antok og må nøye seg med ett. For øvrig fordeles mandatene med Ap 3, H 2, Sp 1 og SV får utjevningen, som sist. Det gir i sum rødgrønn mandatseier på 5-3. Det ble 5-4 sist.  

Frp mister grepet om Vestfold
Ap går litt tilbake også i Vestfold, men sikrer seg tittelen som valgkretsens største siden Hs tilbakegang er vesentlig sterkere. Jeg registrer at Frp faller relativt mye også her slik at partiet nå omtrent bare ligger på sitt landsnivå. Vestfold har ved flere tidligere valg, ikke minst rundt årtusen-skiftet, vært Frps aller beste krets. Den har utviklet seg til bare å bli en middels krets for partiet. Sp gjør et meget godt valg i Vestfold og sikrer seg det siste distriktsmandatet med god margin, på bekostning av H. Når SV i tillegg plukker opp utjevningen fra V, så fører det til at normalt blå Vestfold denne gang ender 4-3 i rødgrønn mandatfavør. (Ap 2, H 2 (-1), Sp 1 (+1), Frp 1, SV 1u (+1)       

V tilbake i Telemark
Også Telemark følger landstendensen ganske så slavisk. Med ett unntak: Venstre går tilbake. Siljan utgjør her et bunnpunkt for partiet der man oppnådde skarve 8 stemmer og kun 0,6 prosent, tilbake fra 2,1 sist. For øvrig som ventet status quo på mandatfronten med Ap 2, Sp 1, H 1 og Frp 1. Sistemandatet til Frp her var ikke truet. Rødts Tobias Drevland Lund tar utjevningsmandatet hvis ikke fintellingen gir endringer, men han var i overkant tidlig ute med seiersintervjuene.

KrF tilbake i Aust-Agder
Sterk framgang for Sp i Aust-Agder sikrer dem ett distriktsmandat i knallhard kamp med Frp med en margin på kun 179 stemmer. Omtrent en dobling i bykommunene Arendal og Lillesand er blant de mest imponerende tall på kommune-nivå for Sp. KrF gikk tilbake over ett prosentpoeng. Dette var en krets der de nok måtte minst ha holdt 2017-nivået for å klare sperregrensen. KrF ble redusert i nesten alle kommuner i kretsen, der tilbakegangen i Risør og Tvedestrand var blant de klareste. Ap 1, H 1 og Sp 1 ble mandatene her. Frp tar trolig antagelig tatt utjevningen, det er første gang et annet parti enn KrF vinner dette her. 3-1 borgerlig i 2017 ble til uavgjort 2-2.  

KrF fram i Vest-Agder
Derimot klarte KrF å gå fram hos naboen i Vest. Det er faktisk pluss for KrF i nesten alle kommuner i kretsen. Vest-Agder er dermed meget atypisk. H har derimot gått kraftigere tilbake her enn snitt. En hypotese er at en del velgere som har stått mellom H og KrF, som det er flere av her enn andre steder, kan ha valgt KrF i håp om å hjelpe partiet over sperren. Med tanke på at Hs andrekandidat, Anne Margrethe Horrigmo, kun manglet 914 stemmer på å ta mandatet fra Sp, så kan effekten har vært den motsatte av ønskelig. Noe som viser at det slett ikke er lett å stemme taktisk. På den annen side kan det også ha vært andre grunner til dette interessante V-A-avviket.

Det var i Vest-Agder som Demokratene og Vidar Kleppe evt. kunne gjøre det store. De ender på 2,6 prosent – hvilket slett ikke er dårlig, men som er langt unna noe representasjon. 3 prosent i Kristiansand er deres beste. Mandatfordelingen endte Ap 1, H 1 (-1), KrF 1, Sp 1 (+1) og Frp 1. V vant utjevningen. Dermed ble dette den eneste valgkretsen med borgerlig flertall; 4-2. Men redusert fra 5-1 sist.  

Lite oljeskatt-effekt i Rogaland
Ap går marginalt fram i Rogaland. Frp stod relativt bedre i mot nedgangen her enn de fleste andre steder. Det samme gjelder KrF som kun gikk et lite tidel tilbake. Rødt imponerte også her og kunne notere omtrent tredobbel oppslutning.  Hvordan «olje-skatten» ville slå ut, var et særlig interessant spørsmål her. H går omtrent like mye tilbake her som generell tendens, faktisk litt mindre, så det er lite utslag å spore. Hard kamp mellom H og Frp her om sistemandatet, en kamp som Hs Stokkebø avgjorde til sin fordel. Det ga mandatfordelingen H 4, Ap 3, Frp 2 (-1), Sp 2 (+1), KrF 1, SV 1 og R 1 u (+1). Ergo uavgjort 7-7.      

Ingen Erna-effekt i Hordaland
Det er ingen «Erna-effekt» å spore i hennes hjemkrets Hordaland. MDG gikk bare få tideler fram i en krets med Norges nest største by. De fikk drøyt fem prosent i Bergen, det er nesten kun halvparten av oppslutningen i Oslo. Venstre klarte ikke gå fram i Hordaland, men ble stående på stedet hvil. Dette medførte at hverken MDG eller V klarte å kapre et direkte mandat i Vestlandets mest folkerike valgkrets. Men Rotevatn kom seg i stedet inn på utjevning.

KrF gikk tilbake seks tideler i en krets de minst burde ha blitt stående på samme oppslutning med tanke på sperregrensen, selv om det holdt til mandat. R kapret også et direkte mandat, et historisk sådan. En oppslutning på linje med eget landsresultat var tilstrekkelig. SV var i nærheten av å få to mandater, men framgangen ble i minste laget til at det holdt.

Mandat-fordelingen endte H 4 (-1), Ap 4, Frp 2, Sp 2, SV 1, KrF 1, Rødt 1 (+1) og V 1u. I sum 8-8 mot 9-7 borgerlig i 2017.   

Sp tilbake i Sogn og Fjordane
Sp gikk faktisk tilbake i sin beste krets Sogn og Fjordane. Verst var tilbakegangen i Fjaler med åtte prosent. Men også i kommuner som Bremanger, Sogndal og Sunnfjord var det relativt klar nedgang. Sps nedgang medførte at Høyre, litt overraskende, tok med seg sistemandatet. Dermed fikk Sp, Ap og H ett mandat hver. Utjevningen gikk til Venstres Alfred Bjørlo. Det ga uavgjort 2-2 i kretsen, det samme som sist.

Frp sterke i Møre og Romsdal
Frp ble Møres og Romsdals største parti med 22,1 prosent. Det var kun tre tideler tilbakegang. Møre og Romsdal ble dermed partiets klart beste krets. Høyre gikk på sin side vesentlig mer tilbake her enn sitt snitt. Dette førte til at partiet her, som det eneste ved årets valg, mistet to mandater og ble stående igjen kun med ett. Frp, Ap og Sp fikk to mandater hver, mens SV plukket opp utjevningen. Dette ga rødgrønn seier 5-3, mens de borgerlig vant 6-3 sist.  

Giske ødela for Ap i Sør-Trøndelag
Det var knyttet en viss spenning rundt Ap i Sør-Trøndelag. Ville Giske-sakene, sortien og striden påvirke valgresultatet negativt? Med fasit i hånd på tre prosentpoeng i minus, så må en kunne svare delvis ja på det. Ap går i alle fall mer tilbake her enn både snitt og nabokretser, men likevel er nok resultatet bedre enn man fryktet for få måneder siden. Ett mandat ryker som et produkt av tilbakegangen. MDG oppnår pene 6,5 prosent i Trondheim og legger seg dermed i mellom Oslo og Bergen i oppslutning. Men sliter vesentlig mer i de mer grisgrendte delene av valgkretsen som medfører at det ikke holder til mandat. Sp øker nok til å kapre to mandater.  Det gir Ap 3 (-1), Sp 2 (+1), H 2, SV 1, Frp 1 og R 1u (+1).
   
Dette er mitt analysebrev nr 41 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


 Utjevningskongen Skjelstad rider igjen
Sp går fram i sin nest beste krets, men ikke mye. Framgangen medfører at Nord-Trøndelag bare hårfint ble slått av Sogn og Fjordane som partiets beste krets. Ellers er det også R som utmerker seg på endringsfronten her med en meget sterk framgang også relativt sett.

Utjevningskongen
, Andre Skjelstad (V), ser ut til å på meget finurlig vis og for tredje gang på rappen, å holde samtlige utjevningskonkurrenter borte, tross svært laber oppslutning på to prosent. I et senere analysebrev skal jeg forklare nøyaktig hvordan dette kunne gå til. Mandatfordelingen ender med to distriktsmandater hver til Ap og Sp dermed 4-1 rødgrønt. Det ble 3-2 i 2017. 

Jevneste kampen i Nordland
Ap går fram i Nordland. Fem prosent pluss i Bodø bidrar godt til dette. Det fører til at partiet klarer tre mandater overraskende greit. I Nordland finner også den jevneste kampen om sistemandatet sted. Høyres andrekandidat Marianne Dobak Kvensjø lå lenge inne med det dette. Men etter fintelling så ser Mona Fagerås (SV) ut til å dytte henne ut med bortimot minste mulige margin; 46 stemmer.

Mandatfordeling blir Ap 3 (+1), Sp 2, SV 1, H 1 (-1), Frp 1 (-1) og R 1 u (+1). Dette gir 6-3 rødgrønt totalt, mot 5-4 i 2017.  

Stygt H-fall i Troms
Også i Troms har Ap en pen framgang. Sterkest er frammarsjen i Målselv der det kommende regjeringspartiet ser tosifret pluss. Ellers er Høyres sterke fall i Troms påfallende. Det er stort sett stygge minustall i hele kretsen, verst er det i Lyngen og Kåfjord der partiet er halvert. SV gjør det bra, men går mindre fram enn ventet. Kombinert med Aps framgang, fører det til at det antatte distriktsmandatet til Torgeir Fylkesnes ryker. I stedet vinner han utjevningsmandatet, som sist.

Tross kraftig tilbakegang berger Høyre sitt sistemandatet. Sp og Frp plukker også hvert sitt. Det gir 4-2 rødgrønt, nøyaktig som i 2017.

Alta sender Ojala på Tinget
I Finnmark er det først og fremst Pasientfokus som skaper furore. Med 14 prosent og nesten 5000 stemmer sikrer de seg sistemandatet i kretsen og dermed er Irene Ojala stortingsrepresentant i fire år. Det er først og fremst Alta som sender henne inn på Tinget med utrolige 40 prosents oppslutning i byen og 4 400 stemmer. Men også i Kautokeino blir partiet størst med 28,6 prosent- hårfint foran Sp. Motposten til Pasientfokus sin framferd er H og Frps markante fall. Verst er det for H som mer enn halveres. Jeg biter meg også merke i at SV går klart tilbake her, stikk i mot landstendensen. Det samme gjelder V. R fyker derimot fram og ser 5- tallet. Dette gir fordelingen Ap 2, Sp 1 og PF 1. Frp tar utjevningen. Det gir totalt 3-1 rødgrønt mot 3-2 sist. 

 

Yngste og mest kvinnerike Tinget noensinne
Våre 169 nye folkevalgte består av 91 menn og 78 kvinner. Mennene hadde stang-inn på utjevningsfronten, noe som medførte av kvinneandelen ble litt lavere enn forhåndsprognosen antydet. Det er likevel en andel på 46 prosent og solid rekord. Vi får også det yngste Stortinget noensinne med en snittalder på under 46 år. 71 er nyvalgte.

100 har en rødgrønn preferanse, og 68 en borgerlig. Det danner et grunnlag for et maktskifte.








  

Manglende geo-bredde feller MDG og KrF
Min gjennomgang har avdekket noen interessante geografiske trekk ved årets stortingsvalg.  MDG og R står omtrent like sterkt i sin beste krets, Oslo. Men R gjør det vesentlig bedre i resten av landet og går solid fram overalt, mens MDG trøbler med å få skikkelig gjennomslag utenfor de største byene. Det sender R over, mens MDG akkurat ikke klarer det. Både V og KrF gjør det meget godt i sine beste kretser; hhv. Oslo og Vest-Agder. Men folkerike Oslo er av langt større betydning for totalt stemmeantall. Og der V omtrent ligger på status quo i øvrige deler av landet, så går KrF jevnt over litt tilbake. Det blir banen for KrF, mens V berger seg med brukbar margin.


Ap holder status quo i de fleste kretser, selv om det er en liten tilbakegang mange steder. Men partiet går fram i Nord-Norge, noe som tyder på at de i mindre grad rammes av «distriktsopprøret» denne gang. Aps hovedproblem er nå Oslo der de har stor tilbakegang.    
Høyre går markert tilbake overalt, men tilbakegangen er særlig stor i Nord. Også Frp har tilbakegang over hele linja, men står vesentlig bedre i mot på Vestlandet der særlig Rogaland og Møre og Romsdal peker seg ut som gode kretser for partiet.

Sp går stort sett ganske så mye fram overalt, men særlig synes jeg framveksten i mellomstore bykommuner på Østlandet er interessant. Resultatene i Østfold og Vestfold er blant de mest imponerende. Partiet har nå åpenbart vunnet fotfeste i halvurbane strøk.
SV har også framgang over omtrent hele linja, men framgangen er noe ujevn og sterkest i Oslo.     

Av de øvrige partiene, så er det interessant å observere at enorm oppslutning i Alta, er nok til å sende en representant fra Pasientfokus inn på Tinget.  


Gjenkjennelig og nytt kart 
De rødgrønne vinner terreng overalt og får uttelling i form av mandatgevinst i så godt som alle valgkretser. I sum gir det en massiv valgseier som de borgerlige kan få trøbbel med å hente inn i 2025, selv om dette selvsagt er fullt mulig.   

Stortingsvalget 2021 har gitt oss et geografisk velgerkart som på mange områder er gjenkjennelig. Men også med noen nye trekk og nyanser som er spennende.

Rødts brede framgang i hele landet, og Sps innpass blant halvurbane velgere, er blant dem.


Dette er mitt analysebrev nr 41 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.



onsdag 15. september 2021

Massiv rødgrønn valgseier

Det ble som ventet en stor velgerbevegelse i rødgrønn retning ved stortingsvalget. Ap+Sp+SV får flertall. Det gjør ettervalgforhandlingene enklere.


Stortingsvalget 2021 er omtrent over. Selv om dagens utjevningsdrama tilsier at det slett ikke er over for noen av «utjevningskandidatene». Valgdeltakelsen ble 77 prosent. Det var litt lavere enn i 2017. Litt skepsis til å oppsøke valglokalene på valgdagen mht. pandemi-situasjonen og lite spenning rundt blokkutfallet kan ha vært to noe demobiliserende faktorer. 
  
Valgresultatet ble som følger:


 

R

SV

Ap

Sp

MDG

KrF

V

H

Frp

Andre

Valg 2021 

4,7

7,6

26,3

13,5

3,9

3,8

4,6

20,4

11,6

3,6

Valg 2017

2,4

6,0

27,4

10,3

3,2

4,2

4,4

25,0

15,2

1,8

Differanse

+2,3

+1,6

-1,1

+3,2

+0,7

-0,4

+0,2

-4,6

-3,6

 +1,8


Dette er mitt analysebrev nr 40 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


SV, MDG, V, Sp og R ble valgvinnerne i betydningen gikk fram fra 2017. Rødt fikk den sterkeste framgangen i prosent og doblet sin oppslutning. Sp gikk mest fram i prosentpoeng. H, Ap, Frp og KrF ble valgets tapere i den forstand at alle gikk tilbake målt mot 2017. Demokratene ble klart størst av «Andre».
 
Den borgerlige regjeringsblokken H, Frp, KrF og V fikk samlet 40,5 prosent. De oppnådde 48,8 prosent i 2017. Altså en tilbakegang på 8,3 prosentpoeng. Mens de rødgrønne opposisjonspartiene Ap, Sp, SV, MDG og R samlet 56 prosent mot 49,3 i 2017. En framgang på 6,7 prosentpoeng. Det var altså en stor velgerbevegelse i rødgrønn retning. Ønsket om noe annet enn det bestående har vært en drivkraft for stemmeendringene for en god del av velgerne som har skiftet side.


Ap tilbake, vinner makten
Ap leverer et historisk svakt valg. Vi må tilbake til 2001 for å få finne et dårligere resultat. Jubel-scenene fra Youngstorget for 26,4 framstår slik sett snodige. Tidene forandrer seg. Men Ap hevet seg fra fryktelige nivåer tidligere i år, så på den bakgrunn er det mulig å forstå jubelen. Og det er enda lettere å forstå jubelen med tanke på at partiet kommer til å overta makten etter en opposisjonell ørkenvandring i åtte år. Ap gjorde det bedre enn målingene viste, en del velgere som har stått mellom Ap og SV eller Ap og MDG, kan ha falt ned på Ap på valgdagen og valgt det trygge. Ap tjente på at sosial utjevning ble en viktig sak, men sliter med sin miljø-troverdighet. Ap tapte litt oppslutning, men vant makten. Jonas Gahr Støre blir landets neste statsminister. Han holdt en meget god og raus takketale der han framstod som en statsmann.     



   Tegning: Egil Nyhus



Høyres prosjekt manglet

Høyre gjør et midt-på-treet valg i en historisk kontekst etter krigen. Men målt mot 2017, så er tilbakegangen sterk. Å ha regjeringsmakten i åtte år, viste seg å koste ved dette valget. Selv om partiet opplevde kraftige positive opinionsvingninger tidvis gjennom pandemien f.o.m. mars i fjor, særlig når alvoret var på sitt største, så holdt det ikke inn. En ganske populær statsminister og stø kurs er ikke nok. Partiet måtte ha kommet opp med noe mer, et bedre politisk prosjekt, for å vinne et valg for tredje gang på rad. Det ville vært en sensasjon om de hadde lyktes, det klarte de ikke og minst fire år med opposisjon ligger foran dem. Erna Solberg signaliserte sin avgang som statsminister i går. Og jeg tror hun snart vil si at andre også må ta over ledelsen av Høyre inn mot valgene i 2023 og 2025.       

Valgvinner Senterpartiet med bismak
Det er to måter å se Sps valg på. Enten så kan man fokusere på det historiske: Sp gjør sitt beste stortingsvalg siden «EU-valget» i 1993. Og går markert fram sammenlignet med 2017. Eller så kan man peke på at partiet lå side om side med Ap og H for få måneder siden og nærmest kollapset fra de nivåene. Selv synes jeg det er greit å ha med oss begge referansene, men finner det første vel så interessant som det siste. I lys av det første, så har en revitalisering av senter-periferi-dimensjonen vært et viktig moment. Sp oppnår skyhøy tillit i distriktspolitikken. Dessverre for Sps del så havnet denne saken noe i bakleksa gjennom valgkampen. Men Sp går inn i regjeringsforhandlinger med vesentlig mer styrke enn sist de var på vei inn i en rødgrønn regjering i 2005.           

Valgtaper Frp mobiliserte godt

Fremskrittspartiet noterer sitt tredje stortingsvalg på rappen med tilbakegang. Frps regjeringsdeltakelse gjennom seks år hang fortsatt ved dem ved årets valg, og velgerne straffet dem i noen grad for det, selv om partiet har befunnet seg utenfor det siste halvannet året. Deres beste sak, innvandring, var så godt som borte fra agendaen og partiet havnet på utsiden av valgkampen. Men klarte de siste ukene å løfte seg noe ved å finne litt tilbake til sitt «gamle jeg» der man er noe for seg selv i partifloraen ved bl. a. å snakke veldig pent om olje. Velgermobiliseringen i sluttfasen kan være noe å bygge videre på i den opposisjonstilværelsen som partiet og Sylvi Listhaug skal være i de kommende fire årene.

SV fram, men..
SV gjør sitt beste valg siden 2005. Begge partiets hovedsaker; miljø og sosial utjevning, kom høyest opp på agendaen. Partiet profitterte på sin saksbredde der. Jeg tror den konstruktive linjen i regjeringsspørsmålet der man, som eneste rødgrønne parti, ønsker et samarbeid med alle, også har vært bra. Men SV gjorde det svakere enn målingene tydet på, framgangen ved valget ble mindre enn ventet. Det tyder på at SV ikke lyktes med sluttmobiliseringen, mens hovedvelgerkonkurrenten Ap lyktes. Partiet går nå (trolig) likevel inn i regjeringsforhandlinger på opptur, i motsetning til 2005 da man gikk inn på nedtur.

Historiske Rødt
Rødt har fått sitt virkelig store gjennombrudd i norsk politikk. Valgresultatet er dobbelt så bra som rekorden fra 2017. Blå regjering i åtte år har skapt et rom for Rødt særlig på området sosiale forskjeller som partiet har visst å utnytte. I tillegg har partiet jobbet godt og effektiv internt og bygget en organisasjon og et lag av kompetente folk som de aldri har vært i nærheten av å ha hatt tidligere. På toppen av dette har det blitt mer stuerent å stemme Rødt. Det kommunistiske «åket» som man har trukket på tidligere, er i stor grad borte. Summen av dette har ført til framveksten, det kan ha endret vårt politiske landskap for alltid.  

Dette er mitt analysebrev nr 40 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

MDG underpresterer
MDG fikk valgkampen på mange måter servert da FN-rapporten i august bidro til å øke oppmerksomheten om miljø og klima ytterligere. En sak som allerede var ansett å være den viktigste i velgernes øyne. Partiet klarte å utnytte dette i den første «etter-rapport-fasen» i august, men stod ikke distansen og kommer i mål med et resultat under sperregrensen. Man sitter igjen med en følelse av at de underpresterer noe – momentumet tatt i betraktning. Trolig kan det sterke ensakspreget som partiet har i velgernes øyne, forklare noe. Det svake skolevalget ble et forvarsel på hva som skulle komme.   

Valgkampvinner Venstre
Venstre er valgkampens vinner i mine øyne. De gikk fra å være nederlagsdømt og langt nede i underkant av tre prosent før sommeren, til å ende på et resultat godt over sperregrensen. For tredje gang på rad. Også Venstre har nytt godt av det sterke miljø/klima-fokuset. Borgerlig orienterte velgere som mener dette er den viktigste saken, kan ha gått fra å ha V som nr 2-parti til å få dem som nr 1. Venstre ser også, igjen, ut til å ha nytt godt av betydelige velgeroverganger fra Høyre, særlig i Oslo og Akershus. For øvrig er det interessant at Venstre på mange måter er det borgerlige svaret på SV; bra troverdighet på miljø, brukbar tillit på noen andre saker, som skole, men langt unna noe sakseierskap. Miljø og helhet kan ha gått hånd i hånd ved dette valget. Men alle tre «miljøpartier» kan også stille seg spørsmålet hvorfor de ikke klarte gjøre det enda bedre når valgrammene ble såpass gode som de ble.     

KrF under sperregrensen
KrF mobiliserte bra gjennom valgkampen, men sluttspurten kom for sent til at de klarte å holde sperregrensen fra livet – selv om det var nære på. Hovedproblemet er manglende appell hos andre enn sin egen kjerne. Slik det har vært lenge. Det er likevel ikke grunn til å avskrive KrF i tiden som kommer slik enkelte forsøker. Partier er ofte langt mer seiglivede enn enkelte «forståsegpåere» tror, bare se på Venstre. Hvordan partiet skal profilere seg i tiden som kommer blir et nøkkelspørsmål. Skal man dyrke særpreget mht. f eks abort og familiepolitikk eller gå i motsatt retning?         

Pasientfokus
Av de øvrige partiene, var det knyttet størst spenning til Demokratene og Pasientfokus. Demokratene gjør et godt valg og får over 1 prosent. De er likevel langt unna representasjon. Derimot leverer sykehuslisten Pasientfokus i Finnmark et formidabelt valg i valgkretsen og blir tredje størst. Det viser at det fortsatt er fullt mulig for en liste med geografisk begrenset nedslagsfelt og en god mobiliseringssak å levere sterke enkeltvalg og endog oppnår representasjon – til inspirasjon for alle som sysler med tanken om noe tilsvarende.      

             

Hva ble mandatfordelingen? De nakne tall finner du under. Jeg tar her forbehold om at SV kan plukke ett utjevningsmandat fra Frp etter at fintellingen er over: 


 

R

SV

Ap

Sp

MDG

KrF

V

H

Frp

PF

Valg 2021

8

13

48

28

3

3

8

36

21

1

Valg 2017

1

11

49

19

1

8

8

45

27

 

Differanse

+7

+2

-1

+9

+2

-5

 

-9

-6

+1


H og Frp fikk som ventet den sterkeste mandattilbakegangen. Også KrF gikk klart tilbake fordi de ramlet under sperren. Mens R og Sp fikk størst mandatfamgang. Også MDG og SV gikk fram. Ap og V ligger på status quo.   

100-68 rødgrønt. 89 til Ap+Sp+SV
Den borgerlige blokken av H, Frp, KrF og V fikk 68 mandater og manglet dermed 17 mandater på å holde sitt flertall. Den rødgrønne blokken av Ap, Sp, SV, MDG og R fikk 100 mandater og dermed massivt flertall. Hvis MDG og R tas ut av blokken, så oppnår Ap+Sp+SV 89 mandater og dermed et greit flertall. En ny Støre-regjering er altså ikke avhengig av MDG eller R, noe Ap nok er meget glade for.

Resultatet gir mindre krevende ettervalgsforhandlinger enn det ville blitt hvis Ap+Sp+SV ikke hadde fått flertall. Det blir et maktskifte, og jeg holder en flertallsregjering av disse tre som det mest sannsynlige. Men det betinger at Sp aksepterer at SV blir med inn, og at SVs medlemmer stemmer ja. For SV skal, historisk nok, legge ut den nye regjeringsplattformen og eventuell deltakelse i Støre-regjeringen til uravstemning.

Ti partier, men ny sperregrense?
Vi får ti partier representert på Stortinget 2021-25. Det er ny rekord. Samtidig aktualiserer MDG og KrFs resultat like under sperren på fire prosent at spørsmål om denne grensen bør senkes. Et flertall i Valglovutvalget har tatt til orde for dette. De store partiene vil trolig motsette seg det når forslaget etter hvert skal behandles, mens de små vil presse på for senking. Utfallet er åpent. Det blir interessant å følge med på i tiden som kommer.

Verdig skifte

Velgerne 2021 har sagt sitt. Nå er det opp til de 169 innvalgte representantene å representere velgerne sine på en god måte.

Et maktskifte kommer nå som et produkt av valgresultatet. Det er fint å se at slike skifter kan skje på en demokratisk og verdig måte her til lands.      


Dette er mitt analysebrev nr 40 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.