mandag 7. august 2017

Taktiske stemmer

En av ti velgere legger taktiske vurderinger til grunn når de stemmer. Taktisk stemmegivning er å stemme på et annet parti enn det man liker best for å bedre valgutfallet totalt sett. Det er mange måter å stemme taktisk på. Man kan for eksempel stemme taktisk på et parti for å få det over sperregrensen på 4 prosent og utløse gevinst i form av utjevningsmandater.

I 2005 stemte mange Høyre-velgere taktisk på Venstre for å øke sjansen for fortsatt borgerlig flertall. Venstre klarte sperren med god margin, men det hindret ikke at det borgerlige flertallet gikk tapt. I 2013 var det en del Ap-velgere som stemte taktisk på SV for å få partiet over sperregrensen. Dette lyktes med liten margin, SV fikk 4,1 prosent. SV ville falt under sperren uten taktiske stemmer. Dette endret likevel ikke det blokkmessige valgutfallet, de rødgrønne tapte stort. 

Ap, Høyre og MDG tapte mest på taktisk stemmegivning i 2013, viser analysetall fra valgundersøkelsen "Valg og Velgere (Aardal og Bergh red). SV og Frp vant mest. 


Både SV og Venstre kan også ved årets valg få taktiske stemmer. Er du en lyseblå Høyre-velger i Akershus, kan en taktisk vurdering være å stemme Venstre for å sikre Abid Raja distriktsmandatet han sliter med å holde og samtidig hjelpe partiet over sperren. Det kan øke sjansen for fortsatt borgerlig flertall og Høyre-dominert regjering.

En Ap-velger som har SV på annenplass, kan putte SV i urnen for å sikre Nicholas Wilkinson fast mandat og gi SV utjevningsmandater i andre fylker. Det kan øke sjansen for rødgrønt flertall og ny regjering. Ulempen for Høyre-velgere som stemmer taktisk på Venstre, er at de kan sette ett av Høyres mandater i Akershus i fare, i øyeblikket er Hårek Elvenes mest utsatt.  Ap-velgere som går taktisk til SV risikerer at partiets sjette mandat (Mani Hussaini) ryker.

Det er flere andre taktiske varianter. Man kan ta utgangspunkt i en sak og si at denne gang stemmer jeg på et annet parti for å påvirke eget parti. Kanskje synes du at Ap er for uklare om kommunereformen, og du vil ha denne reversert i Skedsmo, Sørum og Fet og derfor stemmer Sp, selv om du er mest enig med Ap i de fleste andre saker. Eller du mener ditt Høyre er for snille på innvandringsfeltet og stemmer Frp for å gi dem styrke til å presse Høyre i mer restriktiv retning etter valget.

Noen velgere tenker at partiet jeg liker best er så lite at det ikke har sjanse til å komme på Stortinget, derfor stemmer jeg heller på et større parti. Dette har Rødt slitt med. Partiet har små sjanser i alle valgkretser bortsett fra Oslo, slik at en del av deres velgere ofte vurderer Ap eller SV i stedet for å «kaste bort stemmen» på eget miniparti.  Men kanskje er det nettopp i år Rødt faktisk har reell mulighet for å bryte igjennom hvis taktiske velgere holder seg hos dem.

Taktisk stemmegivning kan også ta utgangspunkt i person og geografi. Er du en velger fra Gjerdrum som synes det er på tide at kommunen får en på Tinget, så kan KrF og Ingunn Ulfsten være et taktisk valg.

Taktiske vurderinger er alltid en del av grunnlaget for noen velgeres stemmegivning. Å velge riktig taktikk er imidlertid ikke lett, hverken ved stortingsvalg eller i livet for øvrig – fordi vi aldri har full oversikt over konsekvensene av våre valg.

Derfor gir mange blaffen i taktikk og stemmer heller på det partiet som ligger hjertet nærmest.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 7. august 2017          

tirsdag 1. august 2017

Åtte nøkkelfylker



Ved amerikanske presidentvalg snakkes det ofte om "vippestater" som begrep på de statene der utfallet er åpent, der en "sving" fra et parti til et annet kan avgjøre. Siden utfallet er gitt i de øvrige statene, så er disse vippestatene nøklene for å vinne valg. Her til lands er det annerledes fordi vi har et annet valgsystem med forholdstall. I Norge er  ingen valgkretser derfor avgjort på forhånd, og det gjør det verre for partiene å konsentrere innsatsen om noen få kretser.

Er det likevel grunn til å hevde at noen fylker er viktigere enn andre ved årets valg? Det kommer selvsagt an på hvordan man måler viktighet. Ser man kun på antallet mandater, så er det kun fire kretser som har et tosifret antall distriktsmandater: Oslo (18), Akershus (16), Hordaland (15) og Rogaland (13). Disse har til sammen 62 mandater til fordeling, dette utgjør over 40 prosent av det totale antallet på 150 distriktsmandater.

Kanskje mer interessant er i hvilke kretser mandatendringene kan komme, både i et partimessig og et blokkmessig perspektiv. Under har jeg satt opp en vurdering av dette, der fylket med størst potensial for mange blokkendringer er rangert øverst og så følger de øvrige deretter. Jeg vurderer her kun de 150 distriktsmandatene, de 19 utjevningsmandatene kommer jeg tilbake til.  


Akershus: Tre borgerlige mandater i spill. H 7, Ap 5, Frp 3 og V 1 her sist. Høyre tok begge de to sistemandatene. Det er en betydelig utfordring for dem å forsvare dette i år, partiets kan miste begge, men bør kunne klare seks (nr 6 og 7 er hhv. Hårek Elvenes og Bente Stein Mathiesen). Også Venstre (Abid Raja) ligger i faresonen med de labre tallene partiet har nå. Ei heller Frp kan være sikker på sitt 3. mandat (Kari Kjos). 3 borgerlige mandater er altså i spill i kretsen. Ap ser ut til å kunne plukke det ene (Mani Hussaini), Sigbjørn Gjelsvik (Sp) ligger an til å ta det andre og Nicholas Wilkinson eller Rasmus Hansson (MDG) kan ta det tredje. Skulle dette skje, så endres blokkbalansen mye; fra 11-5 borgerlig til 8-8. Jeg holder 9-7 borgerlig som mest sannsynlig, men dette er åpent.

Rogaland: Tre borgerlige mandater i spill. H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2 og Sp 1 sist. Høyre, Frp og KrF tok tre av de fire siste mandatene i kretsen. Samtlige tre borgerlige mandater er i fare. Både Aps fjerdekandidat (Øystein Hansen), Sps nr 2 (Hanne Marte Vatnadal) og Aps nr 5 (Julia Wong) kan dytte ut hhv. Margret Hagerup (H), Geir Toskedal (KrF) og Terje Halleland (Frp). Halleland ligger tynnest an av disse, og jeg tror at enten Toskedal eller Hagerup også fort kan ryke. Ryker alle tre, så vil den normalt sterke borgerlige kretsen flippe fra solide 9-4 borgerlig til 7-6 rødgrønt. Jeg har dog mer tro på et scenario med 7-6 borgerlig eller 8-5.j

Østfold: To borgerlige mandater i spill. Ap, H og Frp delte alle de åtte faste mandatene mellom seg her med 3 til Ap, 2 til Høyre og 2 til Frp. Nå er både Høyre tredjemandat (Monica Gåsvatn) og Frp nr 2 (Erlend Wiborg) klart i faresonen. Sps førstkandidat (Ole Andre Myhrvold) ser ut til å frata Høyre mandatet, mens Aps nr 4 (Siv Henriette Jacobsen) har en bra mulighet til å redusere Frp til 1 på Østfold-benken. I så fall går kretsen fra 5-3 borgerlig til 5-3 rødgrønt.


Buskerud:  To borgerlige mandater i spill. Ap, Høyre og Frp delte de åtte distriktsmandatene i kretsen mellom seg med Ap 3, H 3 og Frp 2 i 2013.  Frp og Høyre tok de to siste mandatene. Begge disse er i fare nå. Sp (Per Olaf Lundteigen) kan minst plukke ett, og kanskje to (Sigrid Simensen). Men også Aps nr 4 (Anne Sandum) kan frata Høyres nr 3 (Anders Werp) eller Frps andremann (Jon Helgheim) et mandat. Inntreffer dette, så flipper kretsen fra 5-3 borgerlig til 5-3 rødgrønt. Jeg holder 4-4 som mest sannsynnlig.

Oslo: To borgerlige mandater i spill. Ap 6, H 6, Frp 2, V 2, SV 1 og MDG 1 i 2013. Høyre plukket sistemandatet, og Venstre nest siste. Tallene peker pt. i retning av en endring: Venstres andremandat (Ola Elvestuen) ser ut til å ryke til fordel for Rødt (Bjørnar Moxnes). Høyres 6. mandat (Stefan Heggelund) er inne på mine tall, men dette er i fare, her er både Aps nr 7 (Didrik Beck), SVs nr 2 (Petter Eide) og Sps nr 1 (Aisha Bhatti) mulige utfordrere. Kretsen ser i øyeblikket ut til å gå fra 10-8 borgerlig til 9-9, men kan også flippe til 10-8 rødgrønt.

Hordaland: To borgerlige mandater i spill. H 5, Ap 4, Frp 2, KrF 1, V 1, SV 1 og Sp 1 her sist. Venstre, Høyre og SV tok tre av de fem siste mandatene. Det er primært disse som er i fare nå. SVs Audun Lysbakken bør dog kunne klare det, men Høyre nr 5 (Tom-Christer Nilsen) og Venstres Terje Breivik ligger tynnere an. Særlig presses de av Sps andremann Nils Bjørke, samt Aps nr 5 Leif Sande. MDGs Arild Hermstad kan kanskje også melde seg på. Ryker begge de to borgerlige mandatene, så endres blokkstillingen fra 9-6 borgerlig til 8-7 rødgrønt. Men 8-7 borgerlig er nok det mest sannsynlige, slik jeg vurderer det nå.

Møre og Romsdal: To borgerlige mandater i spill. Ap 2, H 2, Frp 2, KrF 1 og Sp 1 her sist.  KrF og Frp tok to av tre siste mandatene. Begge disse er i trøbbel. Særlig er det Aps nr 3 (Tove Lise Torve) og Sps nr 2 (Geir Inge Lien) som kan gi problemer for KrFs Steinar Reiten og Frps Jon Georg Dale. Slår begge deler inn, så flipper kretsen fra 5-3 borgerlig til 5-3 rødgrønt. Men status quo eller 4-4 er nok noe mer sannsynlig.

Finnmark: To borgerlige mandater i spill. Ap 2, H 1 og Frp 1 her sist. Høyre tok det andre og Frp sistemandatet. Særlig er Frps mandat (Bengt Strifeldt) utsatt, men ei heller Høyre (Frank Bakke Jensen) kan føle seg helt trygg. Geir Iversen (Sp) ligger an til å dytte Strifeldt ut, men også Steinar Karlstrøm (Ap) har en ok sjanse. Kresten kan gå fra 2-2 til 4-0 rødgrønt, men det mest sannsynlige er 3-1.

Hedmark: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 her sist. Frp tok tredje siste mandat, mens Ap og Sp tok de to siste. Frps mandat (Tor Andre Johnsen) er usikkert i år. Både Sps nr 2 Emilie Mehl og Aps fjerdemann Per Gunnar Sveen kan ta dette. Mehl er i øyeblikket favoritt. I så fall går kretsen fra 4-2 rødgrønt til 5-1.

Oppland: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 3, H 1, Sp 1 og Frp 1 her i 2013. I likhet med nabofylket, tok Frp tredje siste mandat her, mens Sp og Ap tok de to siste. Også her er Frps mandat i faresonen (Morten Ørsal Johansen). Sps nr 2 (Marit Knudsdatter Strand) kan ta det, men også Hilde Holtesmo (Ap) har en viss mulighet. Skjer det, så går kretsen fra 4-2 rødgrønt til 5-1.

Vestfold: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 2, H 2 og Frp 2 her sist. Frp tok sistemandatet. Dette mandatet (Ellen Eriksen) er i spill ved årets valg. Både Sps førstekandidat (Kathrine Kleveland) og Aps nr 3 (Lozan Balisany) kan ta det. Jeg tror mest på sistnevnte. Det kan endre blokkbalansen på solkysten fra 4-2 borgerlig til 3-3.    

Aust-Agder: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 1, H 1 og Frp 1 forrige gang. Frp plukket sistemandatet. Dette er i fare nå, og det ser ut til å bli en hard kamp mellom Åshild Bruun-Gundersen (Frp) og Cecilie Knibe Hansen (Ap) om dette. Holder en liten knapp på Bruun-Gundersen og dermed status quo på 2-1 borgerlig her, men kretsen kan også flippe til 2-1 rødgrønt.
  
Vest-Agder: Ett borgerlig mandat i spill. Høyre 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 her sist. KrF og Høyre tok de to siste mandatene. Aps nr 2 (Odd Omland) er i posisjon til å kunne utfordre en av dem om sistemandatet i kretsen. Særlig Høyres nr 2 (Norunn Benestad) er utsatt, men ei heller KrFs førstekandidat Hans Fredrik Grøvan er helt trygg. Kretsen kan gå fra 4-1 borgerlig til 3-2.


Sogn og Fjordane: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 1, H 1 og Sp 1 her i 2013. Høyre tok sistemandatet. Dette er nå i spill. Både Aps nr 2 Hilmar Høl og Sps andrekandidat Steinar Ness kan dytte ut Frida Melvær (H). I så fall endres blokkstillingen fra 2-1 rødgrønt til suverene 3-0. Men jeg tror Melvær kan holde unna.
   

Sør-Trøndelag: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1 ble fordelingen for inneværende stortingsperiode. Frp tok sistemandatet. Dette er i stor fare. Lars Haltbrekken (SV), Geir Espnes (Sp) og Kristian Torve (Ap) står nærmest i kø for å vippe Frps andrekandidat Lill Harriet Sandaune ut. Lykkes en av dem, så økes den rødgrønne overvekten fra 5-4 til 6-3.


Nord-Trøndelag: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 2, Sp 1 og H 1 sist. Høyre plukket sistemandatet. Dette er i spill. Først og fremst er det Sps nr 2 Bjørn Arild Gram og Aps tredjekandidat Jorid Normelan som utfordrer Høyres Elin Agdestein om dette mandatet. Da kan de rødgrønne gjøre rent bord og vinne 4-0. Jeg tror Agdestein kan klare å holde unna og berge status quo på 3-1 rødgrønt.

Nordland: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 4, H 2 og Frp 2 her forrige gang. Frp tok nest siste mandat og Ap siste. Sps frammarsj kan medføre at Aps nr 4 Rita Lekang og Frps nr 2 Hanne Søttar må tre til side for Sps 1 og 2; Wilfred Nordlund og Siv Mossleth. Det kan endre blokkstillingen fra 4-4 til 5-3 rødgrønt.  

Troms: Ett borgerlig mandat i spill.
Ap 2, H 2 og Frp 1 forrige gang. Høyre tok sistemandatet. Dette virker nå nærmest kjørt for Høyre til fordel for Sps Sandra Borch. I så fall flipper kretsen fra 3-2 borgerlig til 3-2 rødgrønt.


Telemark: Status quo. Ap 3, H 1 og Frp 1 her i 2013. Ap tok sistemandatet. Sps framvekst setter dette mandatet i fare, slik at Sps nr 1 (Åslaug Sem-Jacobsen) kan dytte ut Aps tredjemann (Christian Tynning Bjørnø. Uansett ligger det an til stabil blokkbalanse på 3-2 rødgrønt i kretsen.


28 borgerlige mandater i spill

Summerer vi opp her, så ser vi at borgerlige mandater er i spill i samtlige kretser, med unntak av Telemark. Særlig peker Akershus og Rogaland seg ut som kretser å følge med på, men også i Østfold, Oslo, Buskerud, Hordaland, Møre og Romsdal og Finnmark kan det bli store blokkforskyvninger. Det gjelder for de borgerlige å minimere tapene her.

85-65 borgerlig ble fordelingen av disse 150 distriktsmandatene i 2013. Gjør de rødgrønne et ekstremvalg og tar alle de borgerlige mandatene som nå er i fare, så vil de ta 28 mandater fra de borgerlige og vinne 93 distriktsmandater mot kun 57 for de borgerlige. Et mellomscenario er mer sannsynlig på f eks 14 ekstra rødgrønne mandater, i så fall blir utfallet 79-71 rødgrønt. Da blir de 19 utjevningsmandatene avgjørende, og her må da de borgerlige plukke 14 av disse for å gjenskape sitt flertall. Det kan bli for tøft. Men kan de borgerlige derimot redusere tapene av distriktsmandater til ned mot 10 totalt, så har de en bra sjanse. Under 10 i tap bør gi borgerlig valgseier.

Sperregrensen kan avgjøre
La oss til slutt se litt på fordelingen av utjevningsmandatene. Disse ble fordelt slik i 2013: SV 5, KrF 5, V 5, Sp 2, H 1 og Ap 1. Altså 11-8 i borgerlig favør og dermed borgerlig seier 96-73 i totalregnskapet. SV tok utjevningen i Akershus, Hedmark,Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. KrF fikk med seg Østfold, Oslo, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Venstre tok Oppland, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag. Sp plukket Buskerud og Nordland. Høyre fikk med seg Hordaland, mens Ap plukket sitt mandat i Vest-Agder.

Nå kjemper i alt fem partier en kamp rundt sperregrensen. KrF har best sjanser til å komme over, mens Rødt trolig har for langt fram. Jeg tror også at MDG kan få det for tøft, mens det er helt åpent om SV og Venstre vil klare det. Legger vi inn en forutseting om at utfallet blir likt dagens nivå på målingene, så vil Venstre havner under og SV over. I så fall vil det trolig gi både KrF og SV ca fem utjevningsmandater hver på nytt, mens de resterende ni mandatene vil fordeles mellom Ap, H, Frp og Sp. En 10-9 eller 11-8 variant i favør de borgerlige ala 2013 er da ikke utenkelig. Hvis vi legger dette på toppen av mellomscenarioet på 79-71 rødgrønt i fordelingen av distriktsmandater, så havner vi på 87-88 mandater totalt for de rødgrønne og dermed flertall.

Hvis vi derimot jekker opp Venstre til 4 blank, og senker SV ned til 3,9, så vil de borgerlige stikke av med nesten alle utjevningsmandatene; f eks er 14-16 utjevningsmandater til dem da slett ikke utenkelig. I så fall blir svært jevnt mellom blokkene og der utfallet kan bli en tynn borgerlig seier.

75-25 rødgrønt
Konklusjonen er at de rødgrønne har en kortere vei til valgseier enn de borgerlige. Mobilisering av borgerlige gjerdesittere og SV under og Venstre over sperregrensen må antagelig til for å gi Erna Solberg og co fire nye år. 75-25 i rødgrønn favør er min vurdering akkurat nå, en drøy måned før valget.              

   


             

torsdag 29. juni 2017

Juni: 92-77 rødgrønt

Ap, Høyre og Frp beveger seg flatt. KrF og SV er faretruende nær sperregrensen. Venstre og MDG kan ha bunnet ut, mens Sp og Rødt kan ha nådd toppen. Rødgrønn side leder 92-77 i mandater og har et relativt klart favorittstempel, men det skal ikke enorme bevegelser til før det bikker tilbake til borgerlig.

Ap:
Etter seks måneder på rad med tilbakegang fra november til april, har nedgangen flatet ut, og partiet har de tre siste månedene beveget seg sidelengs på nivåer rett i underkant av 32. Lekkasjene til Sp har stoppet opp, men man har fortsatt et klart negativt bytteforhold den veien. Man ligger solid i pluss mot de to blå regjeringspartiene, men plussforholdet var langt større i "glansperioden" høsten 2014/våren 2015. 32 prosent på valgdagen vil trolig gi partiet et sted mellom 58 og 60 mandater. Partiet fikk 55 mandater med 30,8 prosent i 2013.    



Høyre:
Partiet kunne i juni notere sin åttende måned på rad med snittall på 23-tallet. Mao. synes oppslutningen nå å være stabil på dette nivået. Lojalitetstallet er rundt 70, partiet har netto tap til både Ap og Sp, men kompenserer noe gjennom litt netto gevinst til Frp og Venstre. Skal partiet øke inn mot valget, så fordres det at lojalitetstallet øker parallelt med at lekkasjen til Ap og Sp reduseres. Et valgresultat på drøyt 23 prosent vil antagelig gi partiet et sted mellom 42 og 44 mandater. Høyre plukket 48 mandater sist med en oppslutning på 26,8 prosent.    



Frp: Etter partiets opptur høsten 2015 i kjølvannet av flyktningekrisen, så bar det utforbakke inntil man bunnet ut på 12-tallet i fjor høst. Deretter har det gått litt opp og ned, og mai og juni har begge gitt partiet et snitt på 13-tallet. Velgermatrisen ligner regjeringskollega Høyre sin med netto tap til Sp og Ap, dog med noe lavere lojalitetstall på 60-tallet. Også for Frp gjelder det derfor primært å mobilisere "egne" velgere framover, men også reudsere tapet til Ap og Sp. Kommer partiet i mål midt på 13-tallet, så vil det trolig gi dem 24-25 mandater. Frp fikk 29 mandater sist med en oppslutning på 16,3 prosent.



Sp: Etter partiets formidable vekst tidligere i år, så synes nivået nå å ha stabilisert seg på 12-tallet. Juni var tredje måned på rad med notering i det sjiktet. Sp har solide pluss mot særlig Ap og Høyre, men også Frp, KrF og Venstre blør til Sp. Lojaliteten er langt oppe på 80-tallet. Velgermatrisen antyder at Sp er rimelig fullmobilisert og at valgkampen primært vil handle om å forsøke holde denne skansen. Et valgresultat på 12 prosent vil trolig gi partiet ca 22 mandater. Det vil i så fall være mer enn en dobling fra 2013 da man fikk 10 mandater med 5,5 prosent.






KrF:
KrF syntes å ha bunnet ut middt på 4-tallet i fjor høst. Men vinterens smule opptur er igjen avløst av nedgang i vår og juni indikerer at partiet nok en gang er nede rundt 4,5. Spørsmålet er om partiet igjen kan klare å snu dette og skimte 5-tallet, eller om nedgangen vil fortsette ned mot sperregrensen. Sviktende lojalitet er hovedårsaken til den siste nedgangen, det viktigste for KrF nå er derfor å mobilisere flere av de som stemte KrF sist, men som nå sitter på gjerdet. Dette er KrF normalt sett bra på, mens det vedvarende problemet med forsvinnende liten appell til andre velgere vil nok uansett føres videre også under og etter dette valget. Et valgresultat på et høyt 4-tall vi trolig gi 8 eller 9 mandater. KrF fikk 10 mandater sist med 5,6 prosent.






SV:SV har i denne stortingsperioden befunnet seg mer under enn over sperregrensen på målingene. Men det har lysnet litt det siste året, og juni var partiets åttende måned på rad ned snittnotering over sperren. Avstanden ned er imidlertid liten, og partiets grunnfjell er ikke all verdens. Et problem for  SV har lenge vært at de har hatt en negativt bytteforhold til Ap. Nå ser dette ut til å være i balanse. Klarer de å få et lite pluss her, øke lojaliteten noe, og demme opp for lekkasjer til Rødt og MDG, så  vil partiet berge seg og kanskje endog snuse på 5-tallet. Under 4 prosent er imidlertid et minst like sannsynlig utfall, slik jeg tolker de nasjonale velgermatrisene. Et valgresutlatet på like over 4 prosent, vil gi partiet 7 eller 8 mandater. SV fikk 7 mandater sist med 4,1 prosent.    




Venstre: Partiet har trendet svakt ned, perioden 2013-17 sett under ett, men nedgangen skjøt virkelig fart i mai da man noterte stusselige 3,1 prosent. Juni ga en ørliten lysning til 3,4, men man befinner seg nå altså godt under sperregrensen. Venstre sliter (som vanlig) med labre lojalitetstall, parallelt som man lekker i begge ender (Ap og H), samt til Sp. Dette er en oppskrift på valgtap. Lojaliteten må derfor opp og lekkasjene til begge sider må minimeres for at båten skal bære. Et valgresultat på 3-tallet vil trolig gi Venstre kun ett sikkert mandat i Oslo, men det finnes også mandatsjanser i Akershus og Hordaland på et slikt nivå.   




MDG: Det har svingt både opp og ned for MDG i denne perioden. Oppturen rundt lokalvalget 2015, ble avløst av en nedtur som ser ut til å ha bunnet ut på 2,5 i vinter. For første gang på ett år så man 3-tallet i juni. Og partiet har en god del av sine 2013-velgere sittende på gjerdet, det kan gi håp om ytterligere vekst i valgkampen. Et valgresultat på rundt tre prosent, vil mest sannsynlig gi ett mandat i Oslo. Men også Akershus kan være innenfor rekkevidde.




Rødt: Rødt har vist en positiv underliggende tendens i denne perioden med et foreløpig toppnivå på 2,6 i mai. Man korrigerer litt ned i juni til 2,4. Lojalitetstallene er sterke rundt 80 og man ligger an til å kunne få et positivt bytteforhold til både SV og Ap. Det virker imidlertid noe urealistisk å øke så mye at sperregrensen kommer innenfor rekkevidde. Et resultat på dagens nivå vil trolig gi partiet ett mandat i Oslo. Rødt har ikke vært representert på Tinget siden 1993-97.




Blokkene:
Høstens valg vil være mindre blokkorientert enn 2013-valget da man hadde et avklart rødgrønt regjeringsalternativ og en borgerlig opposisjon som var enige om å felle regjeringen hvis det ble et borgerlig flertall. Nå er det mer uklart på begge sider, men et borgerlig flertall vil mest sannsynlig gi en fortsatt borgerlig regjering, i en eller annen form, ledet av Erna Solberg. Og skulle opposisjonen få flertall, så blir det høyst sannsynlig en Støre-ledet regjering. Derfor er ikke blokkperspektivet helt uaktuelt, så vi skal ta en titt på hvordan blokkstillingen ser ut.

Vi har hatt to perioder med borgerlig flertall siden valget i 2013. Først fram til høsten 2014. Dernest fra høsten 2015 til høsten 2016. Det rødgrønne flertallet på målingene har holdt seg fra november i fjor. Juni var åttende måned på rad med rødgrønt flertall. Mandatstillingen er 92-77 i rødgrønn favør.





Hvor stor er avstanden opp til et borgerlig flertall? Hvis jeg justerer SV under sperregrensen, og justerer Venstre opp til 4 blank, så blir det tilnærmet dødt løp, både MDGs og Rødts mandat kan da bli tungen på vektskålen. Økes Høyres nivå til 24, Frp til 14 og KrF til 5, samtidig med at SV fortsatt holdes under, Venstre over og resten konstant, så blir det borgerlig flertall 85-84.

Holdes SV over sperregrensen, så blir det vanskeligere, da fordres det at de borgerlige øker noe mer, f eks H 24,5, Frp 14,5, KrF 5 og V 4.

Venstre vil i tiden framover fokusere på hvor viktig det er partiet kommer over sperren for at det skal bli borgerlig flertall. Dette er et relevant poeng for fortsatt borgerlig flertall ser betydelig vanskeligere ut med Venstre under. Men det er ikke helt umulig. F eks. kan et resultat med H 25 Frp 15 KrF 5,5 og V 3,9 gi akkurat de 85 mandatene som man trenger.

De borgerlige har flere gjerdesittere enn de rødgrønne. Det kan gi dem realistisk håp om fornyet flertall. Samtidig har Ap og Sp bedre valgkamphistorikk enn Høyre og Frp.

Favorittstempelet er rødgrønt. Ca 70-30 slik jeg vurderer det nå.

onsdag 28. juni 2017

Strykeordningen bør strykes


Før 2003-valget fjernet man muligheten for å stryke kandidater som du ikke liker ved kommunevalg. Begrunnelsen var at dette er en særnorsk form for negativ stemmegivning. Dessuten rammet strykningene innvandrere og i noen grad kvinner.

Nylig vedtok Stortinget å gjeninnføre ordningen. Gjeninnføringen ble vedtatt med stemmene fra Høyre, Frp, Venstre og MDG, mens Ap, SV, KrF og Sp stemte i mot. Stemmetallet ble 53-48. Knappe flertall rundt hvilke regler vi skal ha når vi velger våre representanter inn i kommunestyrer, fylkesting og storting, er uheldig fordi en valgordning bør stå seg over tid, og ikke endres etter skiftende politiske flertall fra periode til periode.

Mer makt til velgerne?
Hovedargumentet som brukes for adgangen til å stryke er at velgerne bør gis mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene, på bekostning av partienes makt. Dette er et relevant poeng fordi partienes nominasjonsprosesser ofte er altfor lukkede, der en håndfull mennesker i hvert parti i realiteten bestemmer kandidatrekkefølgen.

Men allerede i dag har velgerne mye makt ved kommunevalg. Innslaget av personstemmegivning ved siste valg var rekordstort, valgforskere dokumenterer i den ferske boken «Lokalvalget 2015» at halvparten av velgerne rettet på listene og at disse rettingene i høy grad påvirket sammensetningen av kommunestyrene: En av fire av dagens kommunestyrerepresentanter kan takke personstemmer for at
de ble valgt inn.

Økt personstemmegivning
Hvordan vil gjeninnføringen av strykeordningen påvirke personstemmegivningen ved lokalvalget i 2019, spurte jeg forskerne da boken ble presentert. Antagelig vil det øke personvalget ytterligere, var det ikke helt overraskende svaret. Dette vil bl. a. åpne for organiserte strykekampanjer rettet mot enkeltpersoner. Slike kampanjer kan få stor spredningskraft i en tid der sosiale medier blir stadig viktigere som politiske mobiliseringskanaler. Konsekvensene kan altså åpenbart problematiseres, det blir interessant å se hvordan det faktisk slår ut ved valget om to år.                                

Husk at du både kan stryke og gi ekstra stemme til kandidater også ved høstens stortingsvalg. Om lag en av ti velgere gjør endringer på listene ved riksvalg. Men endringene velgerne gjør på stortingslistene får, i motsetning til kommunevalgene, aldri praktisk betydning for sammensetningen av Stortinget. Fordi ordningen er slik at over 50 prosent må gjøre den samme endringen for at rekkefølgen skal endres. Dette skjer ikke. Derfor er strykeordningen ved stortingsvalg primært av symbolsk karakter. Høyre, Venstre og MDG ønsket å endre også stortingsvalgordningen i retning mer personvalg ved å senke terskelen for faktiske endringer ned til 8 prosent, men Frp ville ikke støtte dette og forslaget ble derfor nedstemt.          

Partivalg er en styrke
Dermed står vi tilbake med en valgordning som åpner for vesentlig mer personstemmegivning ved lokalvalg enn riksvalg. En viss forskjell her er ikke helt unaturlig, all den tid ideologiske motsetninger og partiskillelinjer er mindre viktig lokalt enn nasjonalt. Godt likte ordførere kan dra velgere til sitt parti som normalt ikke stemmer på partiet, det har både Runar Bålsrud (V) i Hurdal, Harald Espelund (Frp) i Ullensaker og Øyvind Sand (Ap) i Rælingen vist ved flere lokalvalg på Romerike.

Men velgere flest, både lokalt og nasjonalt, stemmer likevel mer på parti enn på person. Dette er en styrke ved vårt demokrati fordi det øker oppmerksomheten rundt politiske saker og demper fokuset på personlige egenskaper.

Denne styrken bør ikke strykes.

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 26. juni

mandag 26. juni 2017

Hvis historien gjentar seg...

Det er under tre måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan går det? Jeg har tatt en titt på valgkamphistorikken ved alle fire valg på 2000-tallet og sammenlignet juni-nivåene på målingene i valgåret med valgresultatene for å se hva den nære historien viser. Tall fra pollofpolls, rapporten "Påvirkes velgerne av meningsmålinger" og TV2s snittallbarometer er kildene.


Ap har Norges største og beste valgkampapparat, noe som ofte reflekteres gjennom at partiet klarer å mobilisere godt i sluttfasene. Partiet har løftet seg i forkant av alle disse fire valgene. Det mest beskjedne løftet kom ved partiets svake valg i 2001, da steg man under to prosentpoeng fra juni til valgdagen. Det største løftet kom ved neste valg, i 2005, da partiet økte med 3,5 prosentpoeng. 2009 og 2013 ligger et sted i mellom med hhv. 2,6 og 2,2 prosentpoeng. Partiets juni-nivå i år er snaut 32 prosent. Plusser vi på partiets "gjennomsnittsløft" på 2,5 prosentpoeng, så ligger det i så fall an til et valgresultat på drøyt 34 prosent.



Høyre har opplevd to bratte valgkampfall på 2000-tallet. I 2001 falt man over åtte prosentpoeng og i 2013 ble det en nedgang på over fem pp. I 2005 falt partiet "bare" tre prosentpoeng, men fra et langt lavere nivå. Unntaket kom i 2009 da partiet klarte å vokse nesten fire prosentpoeng fra juni til valget. Høyres juni-nivå er drøyt 23 prosent. Trekkes "snittnedgangen" på tre prosentpoeng i fra, så vil partiets valgresultat i år bli rundt 20 prosent.





Frp: I 2001 og 2013 hadde Frp en flat utvikling gjennom valgkampen og inn mot valget, endringene var kun marignale. I 2009 falt man derimot over tre prosentpoeng, fra skyhøye nivåer. Mens i 2005 derimot maktet Frp å løfte seg et par prosentpoeng. Frps juni-nivå i år er i overkant av 13, noe som  også kan bli noe i nærheten av valgresultatet hvis partiets historikk ses under ett.




Sp har en sterk valgkamphistorikk og har løftet seg rundt ett prosentpoeng i alle de fire siste valgkampene. Skulle Sp klare å gjenta denne bedriften ved årets valg, så er 13-tallet innen rekkevidde og i så fall vil det gi Frp en solid kamp om å bli Norges tredje største parti.



KrF: Ingen klar tendens å spore i KrFs valgkamphistorikk. Ved valgene i 2001 og 2009 gikk man tilbake under valgkampen. Mens i 2005 og 2013 var det derimot en viss framgang. KrF ligger pt. på rundt 4,5 prosent og kan håpe å se 5-tallet med en tilsvarende utvikling som i 2013. Men sperregrensen kan rykke faretruende nær ved en utvikling ala 2009.




SV
har gått ned ved de tre siste valgkampene. I 2005 var nedgangen svært bratt, mer moderat i 2009 og 2013. Men 2001 viser at det ikke er noen lovmessighet i at SV gjør svakere valg enn juni-tallene viser, partiet steg meget pent fra under 9 og havnet helt oppe på 12-tallet den gang. Juni-nivået er nå like over 4. Den nære valgkamphistorikken tilsier at partiet fort kan ryke under sperregrensen  den 11. september.    


.
Venstre har økt tre av de fire siste gangene. Særlig markant var økningen i 2005 da man doblet oppslutningen sin fra juni til valget. Men også i 2001 og 2013 kunne man notere pene framganger i sluttfasen. Derimot gikk det kraftig utforbakke i 2009. Disse nære historiske tallene gir likevel et hardt presset Venstre et berettiget håp om å karre seg over sperregrensen fra dagens drøye tre prosent.



MDG: Sparsomt med gode, historiske data for utviklingen for MDG da de først ble et parti av en viss størrelse sist. I 2013 hadde partiet en fin boost fra juni og utover sommeren til august, men falt noe tilbake inn mot valget. Perioden juni til valget, sett under ett, ga likevel en pen framgang. MDG ligger nå like i overkant av valgresultatet sitt fra 2013. Klarer de å øke rundt ett prosentpoeng, ala 2013, så vil de bryte sperren ved årets valg.

Rødt
falt en del tilbake både i 2009 og 2013, men hadde bra framgang i 2005, riktignok fra et elendig nivå. Jeg har ikke data fra 2001. Årets juni-nivå er 2,5 for Rødt. Faller man rundt et halvt prosentpoeng som i 2009 og 2013, så blir valgresultatet rundt 2 blank.





95-74 rødgrønt
Summerer vi opp valgkamphistorikken ved de fire siste valgene for disse ni partiene, sammenholder den med dagens snittnivåer og forsøker predikere utfallet på basis av dette, så kommer man ut med valgresultatet
Ap 34
H 20
Frp 13
Sp 13
KrF 4,5
V 4
MDG 4
SV 3,5
Rødt 2.

Dette gir i så fall et rent flertall av Ap (63) + Sp (23) med 86 mandater. Legger man til mandatene til SV (1), Rødt (1) og MDG (7), så blir det rødgrønne flertallet ved årets valg på 95-74. Altså omtrent motsatt av 2013 da det ble 96-73 borgerlig.

Dessverre, eller skal vi snarere si heldigvis, er det neppe så enkelt å predikere valgutfall. Hvert valg og hver valgkamp har sine særegne forutsetninger og lever sine egne liv. Omtrent slik fotballkamper gjør. De borgerlige posisjonspartiene har pt flere gjerdesittere enn de rødgrønne oppoisjonspartiene, noe som bør gi dem reelt håp om en positiv utvikling inn mot valget. Samtidig som det slett ikke er gitt at flertallet av de som bestemmer seg sent, faller ned på borgerlig side.

Favorittstempelet er uansett fortsatt rødgrønt.





mandag 29. mai 2017

Kontinuitet

«Endring og kontinuitet». Det var overskriften som valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal valgte på sin bok etter stortingsvalget i 1989. Tittelen kunne vært bare «Endring».  For endringene ved 89-valget var store: Innvandringssaken gjorde seg virkelig gjeldende for første gang og bidro til at Frp fikk sitt endelige gjennombrudd og stormet fram fra 4 til 13 prosent på bekostning av Høyre. På venstresiden gjorde SV store innhugg i Aps velgermasse, båret fram av økende oppmerksomhet om miljøsaken.

Selv om nye konfliktlinjer kom til, så fant forskerne ut at de gamle aksene fortsatt bestod: Sentrum-periferi, bykultur-motkultur og høyre-venstre. Den gamle konfliktlinjemodellen måtte suppleres, men ikke skrotes. Ap var fortsatt vårt største parti slik det har vært ved alle valg etter 1927. Høyre var fremdeles nest størst, slik det stort sett har vært gjennom hele sin partihistorie. KrF og Sp hadde stabil oppslutning i sentrum.

Også ved høstens valg kan det skje store endringer. Tenk om bare fire partier kommer over sperregrensen! Både KrF, SV og Venstre står i fare for å ramle under. Eller blir det snarere slik, for første gang i historien, at hele ni partier kommer seg over? MDG, og til dels Rødt, har en viss mulighet til å klare det, og dermed få sine nasjonale gjennombrudd.

Skal Sp fortsette framgangen, passere Frp og innta posisjonen som vårt tredje største parti fordi sentrum-periferi-aksen får sin store renessanse og nasjonale valgvinder blåser partiet til værs? Blir det et historisk gjenvalg av en blå regjering der Høyre for aller første gang får ha statsministeren i to perioder? Eller feier snarere en sterk, rødgrønn vind over Norge og gir sentrum-venstre en parlamentarisk posisjon som vi må gå langt tilbake for å finne maken til?

Spørsmålene er mange, og de mest ekstreme utfallene vil gi oss et nytt politisk landskap når vi våkner opp 12. september. Men i valgkampens hete, der mediene gjør det de kan for å piske opp alt som kan smake av drama, så bør vi huske lærdommen fra Valen og Aardal: Endring og kontinuitet. Og kanskje er, når alt kommer til alt, det stabile egentlig det mest oppsiktsvekkende ved vårt politiske landskap. For i grunn er det jo ganske utrolig at såpass mange velgere stemmer på de samme partiene nå som velgerne stemte på for 100 år siden.

Riktignok er ikke Venstre i nærheten av hva de den gang var, men selv de klorer seg fast. Ap og Høyre lever i beste velgående, det samme gjør Sp. KrFs trofaste grunnfjell berger nok partiet denne gangen også. De «nye» partiene SV og Frp har blitt veletablerte, sågar med flere års regjeringserfaring. «Ferskingene» MDG og Rødt er strengt tatt ikke akkurat nyfødte de heller.

Gamle partier har godt av å bli utfordret av nye, ellers stivner de. Det politiske systemet må speile strømninger i befolkningen. Historien viser at partiene våre er seige og lengelevende. Antagelig fordi de er ganske gode til å fornye seg. I en omskiftelig verden er det en egenskap vel verdt å ta med seg.

Det skaper kontinuitet.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 29. mai 

mandag 8. mai 2017

Slik blir det borgerlig valgseier



Nesten alle partiers landsmøter er nå avviklet, og det meste framover handle om høstens stortingsvalg i norsk rikspolitikk. Valget blir mindre blokkorientert enn sist. SV har frigjort seg fra den rødgrønne alliansen. KrF og Venstre markerer større avstand til Frp på borgerlig side. Dermed blir regjeringsalternativene mer uklare.

Mobilisere egne gjerdesittere
Blokkperspektivet er likevel ikke irrelevant for det virker klart at hvis det borgerlige flertallet ryker, så faller den blå Solberg-regjeringen og erstattes av en rødgrønn Støre-regjering med Ap og Sp som dominerende partier. De 96 mandatene som de borgerlige samarbeidspartiene vant ved 2013-valget er redusert til 78 mandater på mine beregninger nå. Beregningene bygger på snittet av de siste nasjonale målingene. De rødgrønne ligger an til 91 mandater og dermed solid flertall.

Hvordan kan de borgerlige hente inn det rødgrønne forspranget? De må mobilisere velgere som stemte på dem sist, men som har satt seg på gjerdet. Dernest må de vinne tilbake en del av de som har gått til Sp og Ap. Valgkampagendaen blir en nøkkel. En utfordring for de borgerlige er at deres beste velgersaker spriker. Høyre nyter høyest velgertillit på skole og skatt, Frp har innvandring som sin klart beste sak, Venstre har miljø, mens KrF har eierskap i familiepolitikken. Derfor er det ikke en sak som peker seg ut som alle disse fire partiene vil tjene på. Men ser vi på de to blå regjeringspartiene isolert, så er saker som innvandring, samferdsel og skatt bra for begge.

Venstre må over sperren
 Det er vanskelig å se for seg at det borgerlige flertallet kan gjenskapes uten at Venstre kommer over sperregrensen. I øyeblikket liger partiet under, men jekker jeg Venstre opp over 4 prosent og senker SV ned til 3,9, så er det plutselig dødt løp mellom blokkene. For Venstres del, og for de borgerlige som helhet, så kan økt oppmerksomhet om dette valgtaktiske poenget virke gunstig. Ulempen er at taktiske overganger fra Høyre til Venstre kan medføre at Høyre mister noen av sine utsatte sistemandater i flere kretser.

En strategisk utfordring for de blå er hvem man skal utpeke til hovedmotstander. Ap og Støre er det tradisjonelle valget, men man kan også forsøke å sette Ap i skyggen ved å peke på Sp og Vedum. For Høyre er det siste fristende for å tiltrekke seg urbane lillavelgere som kan skremmes av tanken på et stort Sp i regjering. Et ekstra incentiv for en slik strategi er at hvis Ap og Sp blir noenlunde jevnstore, f.eks. 25 og 18 prosent, så vil det gi de rødgrønne lavere mandatuttelling enn et Ap på 35 og Sp på 8 prosent. Fordi valgordningen er konstruert slik at «styringstillegget» for det største partiet øker jo større partiet blir.

Agendadreining og game-changer
 Agendadreining i retning innvandring, samferdsel og skatt, taktisk Venstre-fokus og utjevning av styrkeforholdet Ap-Sp, vil hjelpe de borgerlige et stykke på vei, men de kan også trenge noe mer; en game-changer. F. eks. en krise. Finanskrisen og håndteringen var redningen for Stoltenberg-regjeringen i 2009. Terror-aksjonen sommeren 2011 påvirket valgutfallet i Aps favør påfølgende høst. Håndteringen av flyktningkrisen snudde velgertrenden i blå retning høsten 2015. En krisesituasjon der styringspartiene Høyre og Frp framstår som trygge, kan bli tungen på vektskålen som gir blå valgseier 11. september og dermed et historisk gjenvalg.

Men favorittstempelet er rødgrønt. 


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 8. mai 2017          

torsdag 20. april 2017

Arbeiderpartiets mandatmuligheter og strategi

Den rødgrønne sjansen for valgseier er bedre med Ap på 34 prosent og Sp på 9 enn dagens situasjon med Ap 31 og Sp 12. Ap har dermed god grunn til å gjøre sin profil blankere. Er Støre mannen til det?     

Etter det labre valgresultatet på snaue 31 prosent ved forrige stortingsvalg, og tap av regjeringsmakt, gikk Ap i opposisjon, byttet partileder og kom i en oppgangstrend som toppet ut på imponerende 42 prosent februar 2015. Deretter bar det utforbakke i ett års tid ned mot 33 i fjor vinter. Med unntak av en dipp i fjor sommer, steg partiet igjen fram mot høsten 2016 der man toppet ut på nivåer like under 37 i oktober. Så startet en ny nedtur der man nå, pr. april 2017, er inne i sin sjette måned på rad med tilbakegang. Nivået er nå rundt 31, dvs at man er tilbake på valgresultatet fra 2013.


Forklaringene på Aps oppturer og nedturer i denne stortingsperioden er sammensatte, men agenda er et viktig stikkord. Ap klarer på sitt beste både å mobilisere gamle velgere og tiltrekke seg nye ved å kombinere sosialdemokratisk gjenkjennelighet med å kanalisere det meste av misnøye med den blå regjeringen. Når agendaen handler om gode Ap-saker som ledighet, helse og eldre og budsjettrot på borgerlig side, er dette mulig. Når agendaen derimot dreier i retning innvandring, som i 2015, eller sentrum-periferi-saker av typen kommunereform og ulv, som i år, så er velgertroverdigheten lavere og oppslutningen faller.

Skal Ap klare å snu nedgangstrenden de er inne i for øyeblikket, så er en viktig forutsetning at man lykkes med å løfte sine beste saker høyere opp. Dette kan aldri et parti klare alene, man er avhengig av drahjelp gjennom aktuelle hendelser, mediers vinklinger etc. Normalt sett virker valgkampens dynamikk pro Ap fordi flere av deres gode saker, som styring/regjeringsalternativer, helse, eldre og skole, ofte debatteres mer foran valg.

Samtidig står Ap midt oppe i et dilemma. For skal Ap gjøre et godt valg, så er man avhengig av å få tilbake en del av de velgerne som har gått til Sp de siste månedene. Men Sp er Aps viktigste allierte i kampen for et nytt flertall og regjeringsmakt, og partiet gjør for tiden en utmerket jobb med å tiltrekke seg blå 2013-velgere, velgeroverganger som rødgrønn side er avhengig av for å skape et nytt flertall. En agenda-dreing bort fra Sps beste saker vil svekke deres oppslutning.

Hvordan er dagens Ap-nivå på 31 prosent sammenlignet med samme tid i foregående stortingsvalgår? Går vi tilbake til april 2013, så lå man under 28 prosent i snitt på målingene. Ap løftet seg rundt tre prosentpoeng fram til et valgresultat på snaue 31. I 2009 lå man midt på 32-tallet i april og kom i mål ved valget midt på 35-tallet, altså nok et løft på ca tre prosentpoeng. Og går vi tilbake til april 2005 så var Ap-nivået rundt 30, mens valgresultatet ble opp mot 33. Ved alle de tre siste stortingsvalgene har Ap løftet seg ca tre prosentpoeng fra april og fram til valget.

Historien trenger slett ikke gjenta seg i år, men la oss likevel forutsette et scenario framover der Ap tenker mest på seg selv, lykkes med å dreie agendaen over på sine beste saker og stiger tre prosentpoeng fra dagens nviå, mens Sp faller med noe tilsvarende. Hvilke utslag vil det gjøre mht. mandater i fylkene?

Østfold: Ap oppnådde 3 mandater her i 2005, 4 i 2009, og tilbake til 3 i 2013. Ap gjør det noe bedre i Østfold enn landssnittet, fylkesfaktoren (nivå i kretsen : nasjonalt nivå) er ca 1,1 ved alle de tre siste valgene. Et nasjonalt resultat på ca 34 (x 1,1) indikerer et Østfold-resultat midt på 37-tallet, det ser ut til å kunne være nok for å vinne fire mandater, men her er marginene små. Sp står derimot svakere i Østfold enn nasjonalt. Men med et Sp på opp mot 12 prosent nasjonalt, så er et Østfold-resultat på over 9 prosent innen rekkevidde - hvilket vil gi Sp et mandat her med trygg margin. Et fall ned mot 7 prosent vil imidlertid sette dette mandatet i fare. Her kan altså Aps nr. 4 komme i direkte kamp mot Sps nr 1. Foreløpig ligger det an til Ap 3 og Sp 1 her, med stang-inn kan det bli Ap 4 og Sp 1, men det kan også bli Ap 4 og Sp 0.

Akershus: Ap har fått fem mandater her ved alle de tre siste valgene. Partiet ligger noe under sitt nasjonale nivå i Akershus. Med et landsnivå på 31, så ligger man trolig rundt 29 i Akershus, som vil gi fem mandater nok en gang. Jekker jeg Ap opp til over 31 prosent i valgkretsen, så slår det sjette mandatet inn. Sp ligger tradisjonelt på under halvparten av sin nasjonale oppslutning her. Men et Sp nasjonalt på 12, vil trolig gi Akershus Sp en oppslutning oppe på 5-tallet. Det vil holde til et mandat med god margin. Ryker en firedel av oppslutningen inn mot valget, så kan det lede til et Sp på ca 4 prosent, kanskje under. Da er direktemandatet i faresonen. Også her kan dermed en Ap-økning gå ut over Sp.

Oslo: Seks mandater til Ap her ved alle de tre siste valgene. Ap ligger omtrent på landssnittet sitt i hovedstaden, dog ørlite grann under. Ca 31 prosent vil etter alle solemerker gi Ap seks mandater nok en gang. Men økes nivået til 34, så er sju mandater klart innen rekkevidde. Sp har Oslo som sin klart svakeste krets og ser ikke ut til å komme i posisjon for mandat, en eventuell Ap-økning her vil altså ikke gå på bekostning av Sps sjanser.                                          

Hedmark: Aps beste fylke med en faktor på rundt 1,4. Ap plukket fire mandater her både i 2005 og 2009, men måtte nøye seg med tre i 2013. Dagens nivå indikerer et resultat i Hedmark i sjiktet 43 prosent, noe som igjen vil gi tre mandater. Et løft til 46-47 prosent, setter Ap i posisjon for fire. Sp er også sterke i Hedmark, og kan - hvis dagens nivå holder, bikke 20 prosent i kretsen. Det vil trolig gi partiet to mandater. Men et fall til 16-17 prosent, vil medføre at andremandatet ryker. Eventuell Ap-plussing her vil dermed trolig gå ut over Sp.

Oppland: Aps nest beste krets. Partiet fikk fire mandater i 2005, men "bare" tre i 2009 og 2013. Oppland Ap ligger i øyeblikket an til et resultat på rundt 41 prosent. Det vil gi tre mandater. Om Ap vokser opp mot 44-45 prosent, så vil det trolig ikke være nok for fire mandater. Partiet bør over 47 for å sikre seg dette. Sp er sterke i Oppland og ligger an til å få et resultat midt på 20-tallet og vil med det sikre seg to mandater. Et fall ned mot og under 20, vil føre til at andremandatet ryker. I Oppland har vi altså den situasjonen at eventuell Ap-vekst inn mot valget neppe vil gi mandatgevinst, men det kan blokkere Sps sjanser for å plusse på sin beholdning.

Buskerud: 4-4-3 er Aps mandatrekke i 05, 09 og 13. Også denne gangen vil spørsmålet være om man får tre eller fire mandater. Buskerud Ap ligger an til rundt 32 prosent, med utgangspunkt i dagens nivå. Det vil gi tre mandater. Plusser vi på Aps oppslutning til rundt 35, så er vi akkurat ved vippepunktet for fire mandater. Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landssnittet. Med dagens nivå indikerer historikken et resultat på ca 12 prosent. Det gir et bankers mandat, men det er fortsatt et stykke opp til to. Selv om Sp ryker ned mot 8-9 prosent, så er mandatet sikkert inne. Aps kamp om fire mandater her ser altså ikke ut til å påvirke Sps mandatbeholdning.

Vestfold: 3-3-2 viser den nære Vestfold-historikken for Ap. Mine tall viser et Vestfold Ap nå på ca 30 prosent. Det ser pt. ut til å holde til tre mandater. Vestold Sp har over 6 prosent på mine tall nå. Det er et stykke opp til mandat, trolig må de over 8 for å sikre seg dette. Jeg synes det virker for langt fram, men skulle de klare det, så vil det kunne gå ut over Aps nr 3.  

Telemark: Tre mandater her i alle de tre siste valgene. En fylkesfaktor på 1,2 og et nasjonalt nivå på 31 tyder på et resultat på ca 37 prosent for Telemark Ap. Det vil gi tre mandater nok en gang. Ap må godt over 50 prosent for å plukke fire, det er sjanseløst. Telemark Sp gjør det normalt sett svakere enn landssnittet, men er likevel oppe og lukter på tosifret når vi legger historikk og nasjonalt aprilnivå til grunn. Sp må trolig ha rundt 11 prosent for å kapre et fast mandat. En lokal måling viste 14 prosent, i så fall er partiet inne med god margin - på bekostning av Aps tredje mandat. Kampen om sistemandatet står altså mellom Ap og Sp.
               
Aust-Agder: To Ap-mandater her i 2005, men kun ett i 2009 og 2013. En eller to er spørsmålet også ved årets valg. Jeg har Ap på i overkant av 28 prosent. Det ser ut til å gi ett mandat. En treprosentpoengssvekst til over 31, vil føre Ap inn for fullt i kampen med Frp om sistemandatet i kretsen. Sp ligger på rundt 10 prosent, det holder ikke til fast mandat, og jeg synes det virker for langt fram.

Vest-Agder: Svak Ap-krets. Ett fast mandat ved de siste tre valgene (men i 2013 sikret man seg et utjevningsmandat i tillegg). Aps nivå i Vest-Agder er trolig nå ca 24 prosent og man kjemper med Høyre om å bli størst, den som får den "tittelen" vil trolig få to mandater. I øyeblikket er det dødt løp, men skulle Ap vokse med to-tre prosentpoeng, så vil det bli vrient å forhindre dem i å plukke to. Sp er uten sjanser til fast mandat.

Rogaland:  Aps svakeste krets. Tre mandater ved alle de tre siste valgene. Har Ap på ca 24 her nå, lokale målinger ligger noe høyere. Dette gir fire mandater. Ap må nok ha rundt 30 prosent for å ha reelle sjanser på fem mandater, det virker langt fram. Rogaland Sp ligger gjerne litt under sitt landsresultat. Dagens nivåer tyder på ca 11 prosent, hvilket kan gi dem to mandater. Men faller Sp under 10 prosent, så ryker trolig andremandatet. Ap er ikke direkte i kamp mot Sp, slik det ligger an nå.

Hordaland:  4-5-4 er Aps mandatbeholdning ved de siste valgene. 4 eller 5 mandater blir sannsynligvis spørsmålet her igjen. Mine utregninger gir Ap ca 26 prosent her. Det gir 4 mandater. Det ser ut som Ap må løfte seg seks prosentpoeng for å ha sjanse på fem faste i kretsen, det virker for mye. Sp ligger rundt tosifret, det sender dem inn i en posisjon der to mandater kan være innen rekkevidde. Men faller man litt tilbake, så blir man stående på en. Heller ikke her er Ap i direkte kamp med Sp.

Sogn og Fjordane: To mandater her i 05 og 09, men kun ett i 2013. Blir det ett eller to i år? Dagens nasjonale nivå indikerer at SF Ap får ca 28 prosent. Det vil gi ett mandat. Her kan det bli en kamp om Ap eller Sp blir størst. I øyeblikket har Sp et nivå inne som ligger langt oppe på 30-tallet og to mandater. Ap-vekst til over 30 og Sp-fall til under 30, vil gi et skifte fra 2-1 Sp til 2-1 Ap. Også Høyre er med i kampen om sistemandatet i kretsen.

Møre og Romsdal: 2-3-2 er MR-rekken for Ap. 2 eller 3 er spørsmålet igjen. Pt. peker pilene i retning av 26 prosent her, det vil gi to mandater. Også Sp, med rundt 16 prosent, ligger i skorpa for to mandater. Men en liten Ap-økning og tilsvarende Sp-fall, kan gi utfallet Ap 3 og Sp 1 i stedet.

Sør-Trøndelag:  Fire mandater i alle de tre siste valgene her. Fire er igjen det mest trolig utfallet med det nivået som Ap nå ligger på (sjiktet 37-38 prosent). Men en økning til opp mot, og kanskje endog over, 40 prosent, gir en mulighet for fem. Vippepunktet for to mandater synes å ligge rundt 13 prosent i kretsen. Dette har Sp inne på mine tall nå. Faller Sp noe, parallelt med at Ap stiger, så kan Aps eventuelle mandatgevinst gå ut over Sp.

Nord-Trøndelag: 2-3-2 mandater ved valgene i hhv. 05, 09 og 13. Håpet for Ap er 3. Et valg omtrent som sist gir ca 42 prosent og to mandater for Ap. Jeg har Sp langt oppe på 20-tallet og de ligger dermed i posisjon for å kunne plukke to. Også Høyre kjemper om sistemandatet. Stiger Ap noe. parallelt med at Sp faller, så vil Sps andremandat glippe, mens Ap slår inn med tre.

Nordland: Fire Ap-mandater her ved de siste tre valgene. Et valgresultat her i sjiktet rundt 36 prosent vil gi dem fire mandater på nytt. Sp ligger på rundt 15 prosent her på mine tall. Det sender dem inn i kampen om et mandat nr 2 fra kretsen. Ap ligger langt unna fem mandater, og en eventuell Ap-vekst vil kun gjøre det vanskeligere for Sp.

Troms: Tre mandater både i 05 og 09, men ned til to i 2013. Normalen er et Troms-resultat på linje med landsresultatet. Blir det dagens nivå på ca 31, så vil det gi to mandater igjen. Sp ligger i sjiktet 14-15 prosent på mine tall nå, det holder fint til ett mandat. Men stiger Ap opp mot og over 35 prosent, samtidlig som Sp synker ned mot 10, så blir det tett kamp mellom dem om sistemandatet.

Finnmark: 2-3-2 til Ap her ved de siste valgene. Finnmark Ap har et nivå rundt 40 prosent inne, det indikerer to mandater. Veien opp til tre mandater virker helt usannsynlig lang. Sp er ikke i posisjon til å ha et reelt håp om fast mandat.


Når jeg summerer opp Aps mandatsjanser, så vil et valgresultat på linje med 2013-valget, som målingene pr. i dag viser, gi partiet 56-58 mandater. Øker man ca tre prosentpoeng, som man pleier, og får et valgresultat på ca 34 prosent, så vil det utløse Ap-gevinst i mange valgkretser og man kan komme opp i 66-68 mandater. Et Sp-valg på ca 12 prosent, vil gi dem 22-24 mandater. Faller Sp omtrent det samme som Ap stiger, ned mot 9 prosent, så vil man miste 5-7 av disse og komme inn med 15-17 mandater.

Et scenario med Ap på rundt 31 og Sp på 12, vil kunne gi dem samlet rundt 80 mandater. Med Ap på 34 og Sp på 9, så øker muligheten for flere mandater samlet sett, da vil både 82, 83, 84 og endog et rent flertall på 85 mandater være realistiske utfall. Dette er mulig fordi Ap i noen kretser, som Oslo, Buskerud, Aust- og Vest-Agder kan plusse og vinne nye mandater, parallelt med at Sp faller tilsvarende like mye i disse kretsene, uten at det går ut over partiets mandatbeholdning. Det vi ser er at det såkalte "styringstillegget" i valgsystemet da slår inn; jo større et parti (Ap) blir, jo mer overrepresentert blir det. Ap+Sp kan vinne flertall med under 43 prosent av stemmene bak seg.

Ap har derfor en dobbel grunn til å blankpusse egen profil inn mot valget: Både øke sjansen for egen vekst og øke sjansen for rødgrønt flertall. Så gjenstår det å se om "tåkefyrsten" Jonas Gahr Støre kan overraske og være mannen som fronter den klarere profilen som Ap nå trenger. Hvordan han løser sitt politiske livs viktigste utfordring, kan avgjøre årets valg.

Dagens landsmøtetale var en god start for å snu trenden, men han trenger mer.


mandag 10. april 2017

Valgdeltakelsen

Hva er demokrati, spurte jeg studentene mine nylig. Folkeavstemning, svarte en. Flertall, mente en annen. Ytringsfrihet, sa en tredje. Hva med religionsfrihet og rettssikkerhet da? Ja, det også, svarte en fjerde. Men alle var enige om ett begrep: Valg. Uten frie valg og allmenn stemmerett kan vi neppe snakke om demokrati.

Eidsvoll-mennene ga landet vårt en radikal grunnlov i 1814, sett i datidens lys. Særlig var bøndenes mulighet for å stemme store, sammenlignet med mange andre land. Ca 40 prosent av alle menn over 25 år fikk stemmerett. Det var mye på den tiden, men utgjorde likevel kun 1 av 10 nordmenn.

Senere er stemmeretten betydelig utvidet. Innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 og kvinner i 1913 var viktige milepæler, men også alderssenkninger til 23 år i 1920, ned til 21 år i 1946, 20 år i 1967 og 18 år i 1978. Det diskuteres om vi skal senke stemmerettsalderen ytterligere til 16 år. Ved høstens stortingsvalg vil rundt 4 millioner nordmenn ha stemmerett, det er over 7 av 10 av befolkningen.

Vi bruker stemmeretten ofte ved stortingsvalg. Deltakelsen har ligget i sjiktet 75-85 prosent ved alle stortingsvalg etter krigen. Det er få land som ligger høyere. Deltakelsen stiger med økende alder (fram til 80 år), men også faktorer som utdanning, inntekt, sysselsetting, etnisitet og sivil status påvirker hvor ofte du stemmer.

Gifte, i arbeid, med høy utdanning og inntekt, fra Norge/Europa, stemmer oftere enn ugifte med lav utdanning og inntekt, uten arbeid, og med opphav fra Afrika eller Asia. Kjønn er mindre viktig (kvinner deltar litt oftere enn menn, tidligere var det motsatt). Bare 1 av 10 stemmeberettigede deltar aldri, men en del hopper ut og inn av hjemmesittergruppen. Ved EU-avstemningen i 1994 var den norske velgermassen bortimot fullmobilisert med en deltakelse på 89 prosent.
 
Lokalvalgene forteller en annen deltakelseshistorie. Fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til 1963 økte kommunevalgdeltakelsen fra 50 til drøye 80 prosent. Deretter har det båret utforbakke ned til 60 prosent ved 2015-valget. Deltakelsen ved stortingsvalg er altså langt høyere enn ved lokalvalg. Forskjellen i deltakelse er økende og nærmer seg 20 prosentpoeng på landsplan.

På Romerike er differansen enda større og ligger over 20 i samtlige kommuner unntatt Hurdal. «Differanserekorden» på Romerike ved de to siste valgene har Nannestad der 76 prosent deltok ved stortingsvalget i 2013 og kun 51 prosent ved lokalvalget i 2015. Mange har en oppfatning av at stortingsvalgene er viktigere enn lokalvalgene fordi Stortinget har mer makt enn kommunestyrene. Dermed blir lokalvalgene annenrangs. Lav deltakelse svekker legitimiteten som våre lokalpolitikere bør ha.

På en demokratikonferanse i Ullensaker i regi av Grunnlovskomiteen 2014, diskuterte vi derfor nylig hva som kan gjøres for å øke deltakelsen. Vi var inne på momenter som å gjøre det lettere å stemme (mobil, pc), åpne politikken for å skape mer nærhet, ha løpende debatter også mellom valg, løfte fram enkeltsaker i lokalsamfunnet som engasjerer, støtte opp om riks- og lokale medier, men også utfordre og bruke egne og sosiale medier til å sette agenda. Til syvende og sist er det du og jeg som har ansvaret for å gjøre demokratiet levende.

Det er ingen plikt å stemme, men en rett. En fin rett.

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 10. april 2017
   




mandag 13. mars 2017

Stortinget 2017-21: Tidenes yngste og mest kvinnerike?

Mine beregninger viser nå rødgrønt flertall 89-80. Ap faller, men Sps framgang gir Jonas Gahr Støre ca 70 prosent sjanse til å bli statsminister etter stortingsvalget.


I desember gikk jeg igjennom stillingen i våre 19 valgkretser, basert på den informasjonen som forelå da. Siden den gang har vi fått ny informasjon; noen nye nominasjonsmøter er avholdt og velgeropinionen har beveget seg. Derfor må vurderingene oppdateres.Til grunn for vurderingene, legger jeg utviklingen på snittet av de nasjonale målingene i januar, februar og mars, samt de fylkesmålingene som er publisert, pluss valghistorikk. Både SV og Venstre ligger hårfint over sperregrensen nå, og dette er da lagt inn som en forutsetning.


Østfold: 2013-valget ga utfallet Ap 3, H 3, Frp 2 og KrF 1u. På mine tall i desember lå det an til Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1u. I øyeblikket har jeg fordelingen Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og KrF 1u. Endringen er at Sps Ola Andre Myhrvold ligger inne med et fast mandat, på bekostning av Frps andre mandat, Erlend Wiborg. Men her er det svært tett kamp. KrFs Line Henriette Hjemdal ligger inne med utjevningsmandatet. Slår dette til, så kan dette bli den nye Østfold-benken:
Ap:
Stein Erik Lauvås (52 år, Marker)
Elise Bjørnebekk-Waagen (27 år, Sarpsborg)
Svein Roald Hansen (68 år, Fredrikstad)
Siv Henriette Jacobsen (51 år, Moss)
H:
Ingjerd Schou (62 år, Spydeberg)
Tage Pettersen (45 år, Moss)
Frp:
Ulf Leirstein (44 år, Moss)
Sp:
Ole Andre Myhrvold (39 år, Trøgstad)
KrF:
Line Henriette Hjemdal (41 år, Fredrikstad)

Skulle det bli disse ni, så får vi fem kjente og fire nye fjes på Østfold-benken. Det vil bli fem menn og fire kvinner, mot 6-3 i dag. Snittalderen synker fra 49 til 48 år. Geografisk ligger det an til at Indre Østfold styrkes noe, på bekostning av Halden. De borgerlige hadde stang inn her sist og vant 6-3. Nå har jeg 5-4 rødgrønt. Men klarer Frp og Wiborg å slå tilbake, så kan det også bli 5-4 borgerlig.

Akershus
: H 7, Ap 5, Frp 3, V 1 og SV 1u ble 2013-fordelingen. I desember hadde jeg Ap 7, H 6, Frp 2, V 1 og Sp 1u. Nå ligger det an til fordelingen H 6, Ap 6, Frp 2, V 1, Sp 1 og SV 1u. Det er tett mellom Aps nr 6, Mani Hussaini, Høyres nr 6, Hårek Elvenes og Frps nr 3, Kari Kjos. Jeg har Kjos ute og de to andre inne pt. Sps Sigbjørn Gjelsvik ser ut til å seile inn på fast mandat, og SVs Nicolas Wilkinson ligger inne med utjevningsmandatet. Dette gir i så fall denne sammensetningen:    
Ap:
Anniken Hutifeldt (48 år, Ullensaker)
Sverre Myrli (46 år, Skedsmo)
Nina Sandberg (50 år, Nesodden)
Åsmund Aukrust (32 år, Bærum)
Tuva Moflag (38 år, Ski)
Mani Hussaini (30 år, Ullensaker)
H:
Jan Tore Sanner (52 år, Bærum)
Tone Trøen (51 år, Eidsvoll)
Henrik Asheim (34 år, Bærum)
Nils Aage Jegstad (67 år, Vestby)
Turid Kristensen (51 år, Lørenskog)
Hårek Elvenes (58 år, Bærum)
Frp:
Hans Andreas Limi (57 år, Bærum)
Himanu Gulati (28 år, Skedsmo)
V:
Abid Raja (42 år, Oslo)
Sp:
Sigbjørn Gjelsvik (43 år, Sørum)
SV:
Nicolas Wilkinson (28 år, Oppegård)

Slår dette til, sikres ni gjenvalg, mens vi får åtte nye representanter (hvis vi regner Elvenes som ny, han har møtt fast for Sanner i inneværende periode). Det blir 12 menn og 5 kvinner, mot 9-8 i dag. Snittalderen kan synke fra 47 år til 44 år. Akershus er på mange måter delt i tre regioner; Romerike, Follo og Vest (Asker og Bærum). Romerike får på mine beregninger nå 7 representanter, Follo 4 og Vest 5 mot 6-4-6  i inneværende periode, altså en viss styrking av Romerike og svekkelse av Vest. Når det gjelder Vest, så er det verdt å merke seg at samtlige 5 representanter kan komme fra Bærum og ingen fra Asker. 11-6 i borgerlig mandatfavør her sist, jeg har 9-8 nå.


Oslo:  Ap 6, H 6, Frp 2, V 2, SV 1, MDG 1 og KrF 1u ble utfallet i hovedstaden i 2013. På desember-beregningene hadde jeg Ap 7, H 5, Frp 2, V 1, SV 1, MDG 1, Rødt 1 og KrF 1u. Jeg har samme fordeling nå. Aps nr 7,Didrik Beck, ligger inne på sistemanddatet i kretsen. Han presses av Høyres sjette kandidat, Stefan Heggelund. På nedbrutte nasjonale tall begynner også Rødt sin andrekandidat, Seher Aydar, å nærme seg et mandat. Men her trenger vi ferskere fylkestall for å si noe mer sikkert.

I øyeblikket peker tallene i retning av denne Oslo-benken:
Ap:
Jonas Gahr Støre (57 år, Vestre Aker)
Marianne Marthinsen (37 år, Grünerløkka)
Jan Bøhler (65 år, Alna)
Siri Staalesen (44 år, Nordstrand)
Espen Barth Eide (53 år, Vestre Aker)
Zaineb Al-Samarai (30 år, Søndre Nordstrand
Didrik Beck (26 år, Sagene)
H:
Ine Eriksen Søreide (41 år, Gamle Oslo)
Nikolai Astrup (39 år, Frogner)
Michael Tetzschner (65 år, Vestre Aker
Heidi Nordby Lunde (44 år, Grünerløkka)
Mudassar Kapur (41 år, Nordstrand)
Frp:
Siv Jensen (48 år, Nordstrand)
Christian Tybring Gjedde (54 år, Frogner)
V:
Trine Skei Grande (48 år, Gamle Oslo)
SV
Kari Elisabeth Kaski (29 år, Gamle Oslo)
MDG:
Une Bastholm (31 år, St. Hanshaugen)
Rødt:
Bjørnar Moxnes (36 år, St.Hanshaugen)
KrF:
Hans Olav Syversen (51 år, Søndre Nordstrand)    

Det blir ti gjenvalgte representanter og ni ferske med denne benken (hvis Nordby Lunde regnes som fersk, hun har møtt fast for Søreide). Ti menn og ni kvinner, mot 12-7 i inneværende periode. Snittalderen vil senkes fra 46 til 44 år. Det var 11-8 i favør vestlige bydeler (inkl Bærum og Nordstrand) i forrige periode, og det vil kunne bli 10-9 nå. Bydelene Nordstrand og Vestre Aker vil få tre representanter med bostedsadresse der, mens Bjerke, Stovner, Grorud og Ullern vil stå uten noen som er bosatt der. 11-8 borgerlig overvekt i Oslo kan snu til 10-9 rødgrønt hvis valgresultatet blir i tråd med dette scenariet.


Hedmark:
Ap 3, H 1, Frp 1, Sp 1 og SV 1u har vært fordelingen i inneværende periode. Jeg hadde Ap 4, H 1, Sp 1 og Frp 1u sist. Aps tilbakegang sender Per Gunnar Sveen utenfor, slik at fordelingen nå ligger an til Ap 3, H 1, Frp 1, Sp 1 og SV 1u. Frps Tor Gunnar Johnsen ligger inne på sistemandatet. Han utfordres av Sps nr 2. Emilie Mehl. På siste fylkesmåling ligger hun inne.

Ved et slikt utfall blir dette den nye Hedmark-benken:
Ap:
Anette Trettebergstuen (36 år, Hamar)
Nils Kristen Sandtrøen (28 år, Tynset)
Tone Merete Sønsterud (58 år, Kongsvinger)
H:
Kristian Tonning Riise (29 år, Stange)
Sp:
Trygve Slagsvold Vedum (39 år, Stange)
Frp:
Tor Andre Johnsen (49 år, Ringsaker)
SV:
Karin Andersen (65 år, Hamar)

Dette gir fem gamle og to nye fjes. Fire menn og tre kvinner, som i inneværende periode. Snittalderen synker kraftig: Fra 48 til 43 år. Det ligger an til at Stange og Tynset styrkes, mens Åsnes og Eleverum mister representasjon. Det lukter status quo på 5-2 til de rødgrønne. Men skulle Mehl eller Sveen lykkes med å vippe ut Johnsen, så kan det også bli 6-1 i denne valgkretsen. På den annen side er ei heller en borgerlig reduksjon til 4-3 utenkelig hvis SV ramler under sperregrensen, og f. eks Venstre plukker opp utjevningen.


Oppland: Ap 3, H 1, Sp 1, Frp 1 og V 1u i nåværende periode. Dette var endret til Ap 4, H 1, Sp 1 og Frp 1u da jeg analyserte dette sist. Nå har jeg fordelingen Ap 3, Sp 2, H 1 og Frp 1u. Sps andrekandidat, Marit Strand, kan dytte Aps nr 4, Hilde Holtesmo ut. I så fall blir den nye Oppland-benken slik:  
Ap:
Rigmor Aasrud (57 år, Gran)
Tore Hagebakken (56 år, Gjøvik)
Stine Renate Håheim (33 år, Nord-Aurdal)
H:
Olemic Thommessen (61 år, Lillehammer)
Sp:
Ivar Odnes (53 år, Østre Toten)
Marit Strand (25 år, Østre Slidre
Frp:
Morten Ørsal Johansen (53 år, Nordre Land)

Det innebærer at fem representanter gjenvelges, og to ny representanter kommer til. Snittalderen vil ligge stabilt på 48 år. Det blir fire menn og tre kvinner som sist. Østre Slidre og Østre Toten får en representant hver, på bekostning av Gjøvik og Gran. Blokkmessig ser Oppland ut til å ligge stabilt på 5-2 i rødgrønn favør.


Buskerud: Ap 3, H 3, Frp 2 og Sp 1u ble utfallet av valget i 2013. I desember-analysen hadde jeg Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og V 1u. Siden den gang har Aps fall satt deres fjerdenominerte, Anne Sandum, i fare, mens Høyres tredjenominerte, Anders Werp, såvidt ligger inne nå. Men her ligger det an til en durabelig kamp der også Frps nr 2, Jon Helgheim, er med og kjemper om sistemandatet i kretsen. Fordeligen min pt nå er Ap 3, H 3, Frp 1 Sp 1 og V 1u.

Det gir en slik Buskerud-benk:
Ap:
Martin Kolberg (68 år, Lier)
Lise Christoffersen (62 år, Drammen)
Masud Gharakani (35 år, Drammen)
H:
Trond Helleland (55 år, Drammen)
Kristin Ørmen Johnsen (64 år, Drammen)
Anders Werp (55 år, Øvre Eiker)
Frp:
Morten Wold (50 år, Modum)
Sp:
Per Olaf Lundteigen (64 år, Øvre Eiker)
V:
Rebekka Borsch (41 år, Røyken)

Sju gjenvalgte representanter og to nye ser det ut til å bli her. Det ligger an til en viss økning av kvinneandelen fra 7-2 menn til 6-3. Buskerud-representantenes snittalder kan øke fra 51 til 55 år. En ny representant fra Røyken kan redusere Drammen-dominansen noe. Ser vi på blokksituasjonen, så ligger mandatstillingen på 5-4 borgerlig, som sist.


Vestfold:  Ap 2, H 2, Frp 2 og KrF 1 u i 2013. Dette var endret til Ap 3, H 2, Frp 1 og KrF 1 u før jul. Jeg har nøyaktig den samme fordelingen nå. Utfallet virker for øyeblikket låst, der eneste spenningsmoment ligger i hvem som får utjevningsmandatet. KrF ligger best til, men også V og Sv er med.

Dette peker i retning av en Vestfold-benk 2017-21 som ser slik ut:
Ap:
Dag Terje Andersen (60 år, Lardal)
Maria Karina Aasen-Svendsrud (37 år, Horten)
Lozan Balisany (25 år, Sandefjord)
H:
Kårstein Eidem Løvaas (50 år, Nøtterøy)
Lene Westgaard-Halle (38 år, Larvik)
Frp:
Morten Stordalen (49 år, Re)
KrF:
Anders Tyvand (37 år, Tønsberg)

Fire gjenvalgte og tre nye her. Det kan bli fire menn og tre kvinner, mot 6-1 menn i dag. Horten kan få inn en, på bekostning av Larvik. Solid reduksjon av snittalderen ligger i kortene; fra 48 år til 42 år. Borgerlig overvekt 5-2 i 2013 kan reduseres til 4-3. Skulle SV plukke utjevningen, så kan kretsen flippe til rødgrønt flertall.


Telemark: Ap 3, H 1, Frp 1 og KrF 1 u i Telemark sist. Jeg hadde samme fordeling i desember. Også nå virker fordelingen av de faste mandatene nærmest gitt. Men det er blitt spenning om utjevningsmandatet. KrF og Geir Bekkevold har lenge vært klar favoritt til å ta dette, men Sps framvekst har i høyeste grad meldt Åslaug Sem-Jacobsen på i utjevningskampen og akkurat nå er hun inne på mine tall.

Det kan dermed bli denne Telemark-benken:
Ap:
Terje Aasland (52 år, Skien)
Lene Vågslid (31 år, Tokke)
Christian Tynning Bjørnø (32 år, Porsgrunn)
H:
Solveig Abrahamsen (54 år, Seljord)
Frp:
Bård Hoksrud (44 år, Bamble)
Sp:
Åslaug Sem-Jacobsen (46 år, Notodden)


Dette peker i retning av fire gamle og to nye fjes. Fire menn og to kvinner, mot 5-1 i forrige periode. Snittalderen øker fra 38 år til 43 år. Seljord og Notodden kan få inn en hver, mens Porsgrunn og Skien svekkes. 3-3 mellom blokkene virket lenge å være en opplagt status quo, men dette er nå snudd til at 4-2 rødgrønt er et vel så sannsynlig utfall.


Aust-Agder
Ap 1, H 1, Frp 1 og KrF 1u her sist. Jeg hadde Ap 2, H 1 og KrF 1u på desember-tallene, men nå er vi tilbake på 2013-fordelingen igjen. Matchen mellom Ap og Frp om sistemandatet er særdeles jevn, og utfallet er høyst uvisst. KrF er fortsatt solid favoritt til utjevningen, men det kan bli spenning om dette hvis Frps faste mandat ryker.

Går dagens tall inn, så vil den nye Aust-Agder-benken bli seende slik ut:
Ap:
Tellef Inge Mørland (37 år, Arendal)
H:
Svein Harberg (59 år, Grimstad)
Frp:
Åshild Bruun-Gundersen (30 år, Arendal)
KrF:
Kjell Ingolf Ropstad (32 år, Evje og Hornes)

To gjenvalgte representanter og to nye her. Det ser ut til å bli tre menn og en kvinne, som sist. Snittalderen reduseres fra 46 til 40 år. 3-1 borgerlig står seg, men kan utlignes til 2-2 hvis Ap lykkes med å plukke to.


Vest-Agder: Her ble 2013-fordelingen Ap 2 (1u), H 2, Frp 1 og  KrF 1. I desember var mandatfordelingen endret til Ap 2, H 1, Frp 1, KrF 1 og V 1u. Jeg har akkurat samme stilling nå. Ap, KrF og Høyre slåss om de to siste mandatene i kretsen, Ap og KrF ligger ørlite foran. Karrer Venstre seg over sperregrensen, så er Vest-Agder blant de kretsene som de har best utjevningssjanser i.

Foreløpig er denne Vest-Agder-benken mest sannsynlig:
Ap:
Kari Henriksen (62 år, Kristiansand)
Odd Omland (61 år, Kvinesdal)
H:
Ingunn Foss (57 år, Lyngdal)
Frp:
Gisle Saudland (31 år, Flekkefjord)
KrF:
Hans Kristian Grøvan (64 år, Lyngdal)
Venstre:
Petter Toldnæs (38 år, Lillesand)

Det kan medføre et skifte fra 4-2 kvinner til 4-2 menn. Og det ser ut til å bli to nye og fire gjenvalgte representanter. Snittalderen kan gå ned fra 56 til 52 år. Kristiansand og Lyngdal kan miste hver sin representant, mens Lillesand og Flekkefjord kommer inn med hver sin. Det ligger ellers an til status quo på 4-2 borgerlig.


Rogaland:
H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2, Sp 1 og V 1u ble fordelingen i inneværende periode. H 4, Ap 4, Frp 2, KrF 2, Sp 1 og V 1u lå det an til i desember. Sps vekst i år medfører at deres andrenominerte Hanne Marte Vatnaland, kan skyve ut KrFs andremann Geir Toskedal. Jeg har fortsatt Venstre inne på utjevning, noe som gir fordelingen H 4, Ap 4, Frp 2, Sp 2, KrF 1 og V 1u.

Det gir denne Rogaland-benken:
Ap:
Hadia Tajik (34 år, Oslo)
Torstein Tvedt Solberg (32 år, Stavanger)
Hege Haukeland Liadal (45 år, Haugesund)
Øystein Langholm Hansen (60 år, Strand)
H:
Bent Høie (46 år, Stavanger)
Tina Bru (31 år, Sandnes)
Sveinung Stensland (45 år, Haugesund)
Margret Hagerup (37 år, Time)
Frp:
Solveig Horne (48 år, Sola)
Roy Steffensen (37 år, Kvitsøy)
Sp:
Geir Pollestad (39 år, Time)
Hanne Marte Vatnaland (28 år, Gjesdal)
KrF:
Olaug Bollestad (56 år, Gjesdal)
V:
Iselin Nybø (32 år, Stavanger)

Det innebærer i så fall åtte kvinner og seks menn, det samme som i inneværende periode. Snittalderen synker fra 42 til 41 år. Kun tre nye ansikt (fire hvis vi regner med Stensland som har vært fast møtende for Høie) i en forsamling på 14 betyr en høy gjenvalgsandel. Hele 10-4 i borgerlig favør her sist ligger an til å bli redusert til 8-6.


Hordaland: H 6 (1u), Ap 4, Frp 2, KrF 1, SV 1, Sp 1 og V 1 her sist.  På forrige analyse hadde Ap dyttet ut en av Høyres faste slik at stillingen var H 5 (1u), Ap 5, Frp 2, KrF 1, SV 1, Sp 1 og V 1. Nå har Høyre vekslet om sitt utjevningsmandat til et fast, på bekosetning av Aps femtenominerte Leif Sande. Det gir en åpning for KrFs nr 2, Toril Nyborg, på utjevning. Særlig kampen om de tre siste, faste mandatene er tøff i kretsen. Disse holdes nå av SV (Audun Lysbakken), Venstre (Terje Breivik) og Høyre (Tom Christer Nilsen). Men disse tre utfordres av Aps Leif Sande og Sps nr 2 Nils Bjørke.

Pt. har jeg denne Hordaland-benken:  
Ap:
Magne Rommetveit (61 år, Stord)
Jette Christensen (37 år, Bergen)
Eigil Knutsen (29 år, Bergen)
Ruth Grung (58 år, Bergen)
H:
Erna Solberg (56 år, Bergen)
Ove Trellevik (52 år, Sund)
Peter Christian Frølich (30 år, Bergen)
Torill Eidsheim (47 år, Lindås)
Tom-Christer Nilsen (47 år,  Askøy)
Frp:
Helge Andre Njåstad (37 år, Austevoll)
Silje Hjemdal (33 år, Bergen)
KrF:
Knut Arild Hareide (45 år, Oslo)
Toril Nyborg (66 år, Fjell)
SV:
Audun Lysbakken (40 år, Oslo)
Sp:
Kjersti Toppe (50 år, Bergen)
V:
Terje Breivik (52 år, Ulvik)

4 nye og 12 gamle "travere". Det ligger an til ni menn og sju kvinner mot 11-5 i forrige periode. Snittalderen vil gå ned fra 47 til 46 år.  Bergen-dominansen vil minke noe. Blokkstillingen kan bli 10-6 som sist. Men rødgrønn redusering til 9-7 er også mulig.


Sogn og Fjordane: Ap 1, H 1, Sp 1 og V 1u ble fordelingen i 2013. Jeg hadde samme fordeling i desember. Nå gir Sps frammarsj en mulighet for dem til å kapre to mandater i sin beste krets. Sistemandatet ligger an til å bli en durabelig kamp mellom Sp, Ap og H. Ryker Høyres faste mandat, så kan de snappe utjevningsmandatet fra Venstre. Også KrF har ok utjevningssjanser.

Pt. har jeg denne Sogn og Fjordane-benken:
Sp:
Liv Signe Navarsete (59 år, Sogndal)
Steinar Ness (58 år, Gaular)
Ap:
Ingrid Heggø (56 år, Høyanger)
H:
Frida Melvær (45 år, Askvoll)

I så fall to gjenvalg og to nye. Tre kvinner og en mann, mot 2-2 sist. Hornindal og Eid kan miste sin representasjon for fordel for Askvoll og Gaular. Snittalderen kan øke fra 47 til 55 år.
Uavgjort 2-2 mellom borgerlig og rødgrønt kan bli til 3-1 rødgrønt.


Møre og Romsdal: Ap 2, H 2, Frp 2, KrF 1, Sp 1 og V 1u sist. Dette var endret til Ap 3, H 2, Frp 2 (1u), Sp 1 og KrF 1 i desember. Jeg har samme forddeling nå, men Sp har meldt seg kraftig på og lukter på to mandater. I øyeblikket ser kampen om de siste to mandatene ut til å stå mellom KrF, Ap, Frp og Sp. Pt. ligger KrF og Ap inne, mens Frp nr 2, Jon Dale, i stedet ligger inne på utjevning.

Det gir denne MR-benken:
Ap
Else May Botten (44 år, Molde)
Fredric Holen Bjørdal (27 år, Ørsta)
Tove Lise Torve (50 år, Sunndal)
H
Helge Orten (51 år, Midsund)
Marianne Synnes (47 år, Ålesund)
Frp
Sylvi Listhaug (40 år, Oslo)
Jon Georg Dale (33 år, Volda)
KrF
Steinar Reiten (54 år, Averøy)
Sp
Jenny Klinge (42 år, Surnadal)

Det ser ut til å bli fire nye representanter her. Fire menn og fem kvinner, omvendt av inneværende periode. Snittalderen synker fra 49 til 43 år. Ålesund svekkes, til fordel for Averøy og Sunndal. 6-3 borgerlig her sist kan bli til 5-4.


Sør-Trøndelag: Ap 4, H 2, Frp 2, Sp 1 og SV 1u i inneværende stortingsperiode. Jeg hadde Ap 5, H 2, Frp 1, Sp 1 og V 1u ved forrige analyse. Samme mønster for de ni faste mandatene nå, og denne fordeligen ser relativt låst ut. Derimot ligger SV inne på utjevnining, slik at denne løypemeldingen for Sør-Trøndelag-benken ser nå slik ut:
Ap:
Trond Giske (51 år, Trondheim)
Eva Kristin Hansen (44 år, Trondheim)
Jorodd Asphjell (57 år, Orkdal)
Kirsti Leirtrø (54 år, Ørland)
Kristian Torve (24 år, Oppdal)
H:
Linda Helleland (38 år, Klæbu)
Mari Holm Lønseth (25 år, Trondheim)
Frp:
Sivert Bjørnstad (27 år, Trondheim)
Sp:
Heidi Greni (55 år, Holtålen)
SV:
Lars Haltbrekken (46 år, Oslo)

Dette innebærer seks gjenvalgte representanter og fire nye. Fem menn og fem kvinner mot 6-4 menn i inneværende periode. Snittalderen øker fra 41 til 42 år. Ørland og Oppdal kan får inn hver sin representant, på bekostning av Lenvik og Rissa. 6-4 rødgrønt i 2013 kan økes til 7-3.


Nord-Trøndelag: Ap 2, Sp 1, H 1 og V 1u er 2013-fordelingen som skal utfordres. Det var snudd til Ap 3, Sp 1 og H 1u forrige gang. Nå har jeg Ap 2, Sp 2 og H 1u. Sp nr 2, Bjørn Arild Gram, holder altså i øyeblikket det siste, faste mandatet i kretsen, med Høyres Elin Agdestein som nærmeste opponent. Høyre har imidletid et tak på utjevningen.

Det gir denne N-T-sammensetningen på Tinget:
Ap:
Ingvild Kjerkhol (38 år, Stjørdal)
Arild Grande (35 år, Levanger)
Sp:
Marit Arnstad (51 år, Stjørdal)
Bjørn Arild Gram (45 år, Steinkjer)
H:
Elin Agdestein (56 år, Steinkjer)

To nye ansikter her. Det ser ut til å bli tre kvinner og to menn, som i inneværende periode. Snittalderen kan falle svakt fra 46 til 45 år. Steinkjer styrker sin representasjon på bekosting av Verran. 4-1 rødgrønt sist, det ligger an til det samme nå.


Nordland: Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1u ble fordelingen av Nordlands ni mandater i 2013. I desember lå det an til fordelingen Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og KrF 1u. Samme fordeling av de åtte faste mandatene nå, Ap holder sistemandatet, med Frp som nærmeste utfordrer. SVs Mona Fagerås har imidlertid vippet KrFs Dagrun Eriksen ut fra utjevningsmandatet på mine tall nå, noe som gir denne personsammensetningen:
Ap:
Eirik Sivertsen (46 år, Bodø)
Åsunn Lyngedal (49 år, Narvik)
Kjell-Idar Juvik (51 år, Hemnes)
Rita Lekang (60 år, Bodø)
H:
Margunn Ebbesen (55 år, Brønnøy)
Johny Finstad (51 år, Vestvågøy)
Sp:
Wilfred Nordlund (29 år, Sortland)
Frp:
Kjell-Børge Freiberg (46 år, Hadsel)
SV:
Mona Fagerås (45 år, Vestvågøy)

Kun tre gjenvalgte representanter her og hele seks nye. Fem kvinner og fire menn, i inneværende periode var det motsatt. Vestvågøy kan oppleve å få to på Tinget. Også Hemnes og Sortland kan bli representert. Fauske mister begge sine, mens Bindal og Saltdal mister hver sin. Snittalderen ser ut til å ligge stabilt på 48 år. 5-4 rødgrønt her i 2013 kan økes til 6-3.


Troms: Ap 2, H 2, Frp 1 og SV 1u ved 2013-valget. Dette var endret til Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1u ved forrige analysegjennomgang. Nå har igjen Ap mistet sitt tredje mandat, mens Sp har vekslet om sin utjevning til et fast mandat. Det kan åpne for SVs Torgeir Knag Fylkesnes på utjevning.

Det vil i så fall gi denne benken:
Ap:
Cecilie Myrseth (33 år, Tromsø)
Martin Henriksen (38 år, Harstad)
H:
Kent Gudmundsen (39 år, Tromsø)
Frp:
Per-Willy Amundsen (49 år, Harstad)
Sp:
Sandra Borch (29 år, Tromsø)
SV:
Torgeir Knag Fylkesnes (42 år, Tromsø)

Tre gjenvalg og tre nye blir utfallet hvis dette står seg. Fire menn og to kvinner, som i inneværende periode. Snittalderen ser ut til å synke markant fra 46 til 38 år. Det er total Tromsø og Harstad-dominans i kretsen i favør 4-2 Tromsø. Det ble 3-3 mellom blokkene her i 2013. 4-2 røgrønt virker mest trolig akkurat nå.


Finnmark: Ap 2, H 1, Frp 1 og SV 1u i 2013. Forrige gang hadde jeg fordelingen Ap 3, H 1 og Frp 1u. Nå har Frps Bengt Rune Strifedt overtatt det sistemandatet som Aps Steinar Karlstrøm hadde inne sist, men det er små marginer mellom dem. Venstres Trine Noodt ligger inne på utjevningsmandatet på mine beregninger nå.

Det gir denne sammensetningen:
Ap:
Runar Sjåstad (49 år, Vadsø)
Ingalill Olsen (62 år, Måsøy)
H:
Frank Bakke-Jensen (52 år, Båtsfjord)
Frp:
Bengt Rune Strifeldt (46 år, Alta)
V:
Trine Noodt (50 år, Alta)

Bare en gjenvalgt representant og hele fire nye ansikt her hvis denne fordelingen går inn. Snittalderen øker fra 47 til 52 år. Kjønnsforelingen ligger stabilt på 3-2 menn. Alta vil kunne øke sin representasjon, og Måsøy og Vadsø få inn hver sin, på bekostning av Nesseby, Sør-Varanger og Tana. Kretsen kan faktisk flippe fra 3-2 rødgrønt til 3-2 borgerlig. Men fortsatt 3-2 rødgrønt eller 4-1 er også mulige utfall.


Oppsummering
Min opptelling viser at 102 representanter kan bli gjenvalgt, mens 67 representanter ligger an til å bli nye. En gjenvalgsprosent på 60 er på nivå som ved de siste valgene. Jeg kommer fram til at det kan bli 94 menn  og 75 kvinner. Det betyr en kvinneandel på 44 prosent, noe som vil i så fall vil innebære at det settes kvinnerekord. I inneværende periode har fordelingen vært 102-67. Kvinneandelen kan bli høyest i Sogn og Fjordane med 75 prosent og lavest i Aust-Ager med 25 prosentt.

Snittalderen på Tinget kan bli redusert fra 46,3 til 45,5 år. Det vil i så fall være vårt yngste storting noensinne. Buskerud og Sogn og Fjordane ligger an til å få de eldste benkene med en snittalder på 55 år, mens Troms med en snittalder på 38 år kan bli lavest. Kristian Torve (Ap) kan bli den yngste representanten med sine 24 år, Martin Kolberg (Ap) på 68 år blir trolig den eldste.

Ap ligger inne med 62 mandater nå, Høyre 41, Frp 23, Sp 18, KrF 9, Venstre 7, SV 7, MDG 1 og Rødt 1. Det innebærer et rødgrønt flertall på 89-80, inkl. MDG og Rødt. Settes SV til 3,9 % og dermed under sperregrensen, så blir det jevnere, men forstatt et rødgrønt flertall på 86-83.

Sps vekst kompenserer for Aps fall i det korte bilddet, dermed er det fortsatt rødgrønt flertall. Ap har fortsatt et netto pluss mot de blå regjeringspartiene, men de blå har tettet lekkasjene. Derimot er Sp en vensentlig mer brysomt konkurrent for dem nå enn for få måneder siden og drar velgere over. Blokkmessig er det derfor rimelig stabilt. De rødgrønne har et visst grep, med under seks måneder igjen til valget.

På bakgrunn av den informasjonen som pr i dag foreligger, gir jeg Jonas Gahr Støre ca 70% prosent sjanse til å bli Norges neste statsminster, og Erna Solberg ca 30 % til å sikre gjenvalg.