mandag 12. september 2016

Kampen om agendaen + Akershus-tall og nominasjonsspekulasjoner

I dag er det 364 dager igjen til stortingsvalget 2017. Et valg som bl.a. avgjør om Ap og Jonas Gahr Støre kaster Erna Solberg og Siv Jensen ut av regjeringskontorene.

Valget 2017 blir mindre blokkbasert enn 2013. I 2013 gikk den rødgrønne regjeringen Ap+SV+Sp til valg som et samlet alternativ. På høyresiden garanterte H, Frp, KrF og V at et borgerlig flertall ville gi borgerlig regjering. SV har senere frigjort seg fra Ap, mens KrF og kanskje også Venstre, vil fram mot valget løsrive seg som støtteparti for den sittende H+Frp-regjeringen. I så fall mister både Høyre og Ap en mulighet for å bedrive «oss eller kaos»-argumentasjon. Ap ser uansett ut til å gjøre et meget godt valg. Høyre vil slite med å gjenskape sitt gode 2013-valg, men et resultat oppe på 20-tallet vil være bra i et historisk perspektiv.

Valget kan bli et sperregrensedrama der små tideler den ene eller andre veien for flere partier, kan avgjøre. MDG slåss for å bryte den «magiske» grensen på fire prosent som vil sikre partiet sitt livs første stortingsgruppe. Det så lyst ut i fjor, men partiet har stagnert i år og ligger nå et stykke bak. SV og Venstre må på sin side slåss for å holde sperregrensen fra livet. Begge partiene sliter med lite lojale velgere. De har havnet i skyggen av hhv. Ap og Høyre, og står i fare for å bli stående igjen med kun ett eller to mandater. Ei heller KrF kan føle seg helt trygg på å unngå denne sumpa, men det har trolig et grunnfjell som er stort nok til at det holder.

Det ser langt lysere ut for Sp. Båret fram av den folkelige motstanden mot strukturreformer, ikke minst kommunereformen, skal partiet gjøre mye galt om ikke 2017 blir et godt valgår. Frp er et mer åpent spørsmål. Partiet slet med å holde på velgerne sine før asyltilstrømningen satte inn i fjor. Ny etterspørsel etter partiets retorikk og løsninger, sendte partiet opp igjen. Denne effekten er nå borte, og partiet er trolig avhengig av en gunstig agenda med innvandring som viktig ingrediens, for å kunne gjenta sine 16 prosent.

For valgkampen 2017 vil også bli en kamp om agendaen. Alle partier ønsker mer oppmerksomhet rundt sine beste saker, og mindre oppmerksomhet rundt sine svake. For Ap blir det viktig å få søkelys på ledighet, helse og regjeringsskifte, mens innvandring og miljø er svakheter. Høyre har utvidet sin saksbredde markant de senere årene, men har fortsatt sine sterkeste saker i skole, skatt og styring, mens miljø er en klar svakhet. Miljø er derimot drømmesaken for MDG, men også Venstre og SV ønsker den høyt opp. Sp vil ha distriktspolitikk, mens KrF har eierskap i familiepolitikken.

Mine tall for Akershus valgkrets, som Romerikes Blad offentliggjorde i helgen, viser pr nå at Sp kan overta SVs utjevningsmandat i fylket, mens Ap kan plukke ett mandat fra Høyre. I så fall vil rødgrønn «side» totalt sett bedre sin balanse med ett mandat her. Men det er små marginer, og Akershus-resultatet kan bli alt fra status quo til tre i pluss for de «rødgrønne». Dette kan bli helt avgjørende mandater i regjeringskampen.

Agendaen blir nøkkelen.

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 12. september 2016


Litt mer info om Akershus-tallene:
Jeg baserer utregningene på nasjonale snittmålinger for august og september (pr 12. sept), omregnet til Akershus valgkrets ved hjelp av historisk valgstatistikk for fylket.

Mine prognosetall for kretsen ser pr nå slik ut:





Det er i alt 16 faste + ett utjevninsmandat til fordeling i kretsen. Ap ser nå ut til å kunne plukke ett mandat fra Høyre, ellers ligger fordelingen av de faste mandtene an til å bli stabil.

Jeg har Frp inne med tredje siste faste mandat i kretsen, Ap har nest siste og H det siste.  SV ligger nærmest å ta sistemandatet. MDG er litt bak – men er også inne i kampen. Sp og KrF må vokse en del for å være med her, men se særlig opp for Sp.

Vokser Ap noe, så vil partiet kunne lukte på å plukke 7 mandater. Også Høyre har mulighet til å forsvare sine 7 med noe vekst fra dagens nivå, mens partiet ved fall risikerer å miste ytterligere ett og bli stående igjen med 5. Faller Frp en del, så vil partiets 3. mandat kunne komme i fare.

Utjevningskampen ser pt. ut til å bli jevnt mellom Sp, SV og KrF. Nå ligger SV rett under 4 prosent nasjonalt (jeg har partiet på 3,99..) og i så fall er de ute av kampen. Men vipper de over, så vil Akershus-mandatet deres kunne være inne igjen. Akkurat nå har jeg Sp inne på utjevning her, med KrF like bak.     

Ser vi litt på hvem disse 17 representantene kan bli, så er det slik at Akershus Høyre avholder sitt nominasjonsmøte den 20. oktober. Mette Tønder (Nittedal) og Sylvi Graham (Oppegård) har takket nei til en ny periode på Tinget. Jan Tore Sanner (Bærum), Bente Mathiesen (Asker), Tone Trøen (Eidsvoll), Henrik Asheim (Bærum) og Nils Aage Jegstad (Vestby) ønsker gjenvalg. Det vil være overraskende om ikke disse fem nomineres på de fem første plassene. Men både Henrik Elvenes (Bærum), Turid Kristensen (Lørenskog) og Kjartan Berland (Skedsmo) er med i kampen og sjette og sjuendeplass på listen gir muligheter for stortingsplass. Politisk dyktighet, alder, kjønn og geografi er alltid sentrale elementer i slike nominasjonsprosesser. Ett moment som kan tale for Kristensen og Berland er at Akershus Høyre trenger noe bedre representasjon fra Romerike slik at Asker og Bærum-dominansen i fylkespartiet ikke blir for stor.

Hos Akershus Arbeiderparti har Marianne Aasen (Asker) og Gunvor Eldegaard (Ski) frasagt seg gjenvalg. Mens Anniken Hutifeldt (Ullensaker), Sverre Myrli (Skedsmo) og Åsmund Aukrust (Bærum) ønsker en ny periode. I Akershus Ap sitt første listeforslag er disse tre satt opp på hhv. 1., 2. og 4. plass, altså sikre plasser. Nesodden-ordfører Nina Sandberg er satt opp som nr 3, mens Ski-ordfører Tuva Moflag er nr. 5. Sjetteplassen var dissens mellom Mani Hussiani (Ullensaker) og Ivar Kristensen (Asker). Hussiani er favoritt til å kapre denne. Endelig forslag kommer i slutten av september.

Alle de tre på topp hos Akershus Frp; Kari Kjos (Lørenskog), Ib Thomsen (Nittedal) og Hans Andreas Limi (Bærum), ønsker seg en ny periode. Tvilsomt om noen andre kan blande seg inn her, det måtte eventuelt være Ullensaker-ordfører Tom Staahle. Endelig innstilling foreligger her 7. november.

Akershus Venstre har allerede avsluttet sin nominasjonsprosess. Som ventet ble Abid Raja (Oslo) innstilt på topp, mens Solveig Schytz (Ås) kapret andreplassen.

KrF vedtar sin endelige liste 19. september, men har nominert KrFU-leder Ida Lindveit (Oppegård) på topp. Kan hun utfordres via benkeforslag på Ingunn Ulfsten (Gjerdrum)?

MDGs stortingsrepresentant Rasmus Hansson har valgt å gi partiets andre talsperson, Une Bastholm, sin sikre plass i Oslo. Hansson velges i stedet trolig som MDGs topp i Akershus, noe som innebærer en langt mer usikker tilværelse.

Sp setter opp sin liste i slutten av september. Sigbjørn Gjelsvik (Sørum) og John Erik Vika (Eidsvoll) er mulige toppkandidater.

SVs Bård Vegar Solhjell (Vestby) tar ikke gjenvalg. Kampen om førsteplassen vil trolig stå mellom SU-leder Nicholas Wilkinson (Oppegård) og Ranveig Kvifte Andresen (Ski).

Skulle både mandatprognosen min og nominasjonsspekulasjonene slå inn, så kan Akershusbenken 2017-2021 bli Sanner, Trøen, Asheim, Mathiesen, Jegstad og Kristensen (H). Huitfeldt, Myrli, Sandberg, Aukrust, Moflag og Hussiani (Ap). Kjos, Limi og Thomsen (Frp). Raja (V). Gjelsvik  (Sp).

I så fall vil 12 representanter gjenvelges, mens 5 blir nye. Det blir da 10 menn og 7 kvinner mot 9-8 i foregående periode. 8 vil kunne komme fra Romerike, 4 fra Follo, 4 fra fra Asker/Bærum-regionen og 1 fra Oslo. Dette vil i så fall innebære en styrking av representasjon fra Romerike og Follo og en svekkelse av Asker/Bærum.

tirsdag 28. juni 2016

Mandatstillingen i våre 19 valgkretser: Rødgrønn tendens, men knapt borgerlig flertall

I 11 av valgkretsene våre er det mulighet for forskyvning i rødgrønn retning ved stortingsvalget neste år. 8 kretser ligger an til status quo. Totalt sett står det og vipper mellom blokkene: 85-84 borgerlig.

I forrige blogginnlegg gikk jeg igjennom utviklingen på snittet av meningsmålingene for våre ni største partier. Hvordan ser det ut når disse prosenttallene skal omsettes til mandater på Stortinget?

Litt om valgforutsetningene først: Landet vårt er delt inn i 19 valgkretser. Hvert fylke utgjør en valgkrets. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen. En eventuell regionreform vil medføre at også antallet valgkretser blir redusert, men neppe før ved valget i 2025.

Det er 150 distriktsmandater til fordeling, Disse fordeles etter en formel der hver innbygger i fylket teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år.

Neste års fordeling blir den samme som i 2013 og ser slik ut: Oslo 18, Akershus 16, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Vest-Agder 5, Troms 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.

I tillegg fordeles det 19 utjevningsmandater; ett i hver krets. Det skal jeg komme tilbake til.

La oss først se på fordelingen av de 150 faste mandatene i de 19 kretsene. Jeg legger snittet av juni-målingene, utviklingen på målingene etter 2013-valget, lokale målinger og valgstatistikk til grunn for vurderingene. Det ble borgerlig seier 96-73 i 2013. Det betyr at de rødgrønne neste år totalt må plukke 12 flere mandater enn i 2013 for å vippe stortingsflertallet, med mindre KrF bytter side, da endrer bildet seg.

Østfold: Ap 3, H 3 og Frp 2 her sist. Høyre kapret sistemandatet med tynn margin. I øyeblikket er Ap 4, H 2 og Frp 2 den klart mest sannsynlige fordelingen. Høyre er langt unna å forsvare 3 her nå. Frps 2. mandat kan komme i spill hvis partiet ramler en del, men foreløpig er det trygg margin. Innslagspunktet for ett mandat i kretsen er i sjiktet 7,7-7,8 prosent. Ingen av småpartiene er pt. i nærheten av dette.
Konkl: Fra 5-3 borgerlig til 4-4

Akershus: H 7, Ap 5, Frp 3 og V 1 her sist. Stang inn for Høyre som plukket både nest siste og siste mandat i kretsen. Det skal holde hardt for partiet å forsvare alle 7. På mine tall vipper man nå mellom 5 og 6 mandater. Jeg har ellers Ap inne med 6, Frp 3, V 1 og SV 1. SVs margin er inne på syltynn margin, både MDG og Høyre kjemper om dette sistemandatet akkurat nå.
Konkl: Fra 11-5 borgerlig til 9-7

Oslo: Ap 6, H 6, Frp 2, V 2, SV 1 og MDG 1 i 2013. Venstre og Høyre tok de to siste mandatene i kretsen. Det blir et spenningsmoment for borgerlig side om de klarer å forsvare disse. På mine tall nå er begge mandatene borte, den nye fordelingen ligger akkurat nå an til å se slik ut: Ap 7, H 5, Frp 2, SV 1, V 1, MDG 1 og Rødt 1.
Konkl: Fra 10-8 borgerlig til 10-8 rødgrønt

Hedmark: Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 forrige gang. Sp tok sistemandatet da. Jeg har akkurat samme fordeling nå, men Sp har nå noe tryggere margin ned. Fordelingen virker forutsigbar.
Konkl: Status quo på 4-2 rødgrønt

Oppland: Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 i 2013. Ap tok sistemandatet med god margin. Samme fordeling nå, men Frp har overtatt sistemandatet på beregningen. Partiet må falle en del for at det skal komme i spill.
Konkl: Status quo på 4-2 rødgrønt

Buskerud: Ap 3, H 3 og Frp 2 sist. Høyre tok sistemandatet med bra margin ned til Ap som lå nærmest. På mine tall nå sliter Høyre med å forsvare sitt mandat nr 3. Sp har meldt seg kraftig på og ligger inne med sistemandatet med svært tynn margin. Ap ligger side om side i kampen om sistemandatet. Ap 3, H 2, Frp 2 og Sp 1 er fordelingen min nå.
Konkl: Fra 5-3 borgerlig til 4-4.

Vestfold: Ap 2, H 2 og Frp 2 forrige gang. Frp tok sistemandatet med grei margin. Ap ligger an til å overta Frps mandat nå. Jeg har Ap 3, H 2 og Frp 1.
Konkl: Fra 4-2 borgerlig til 3-3.

Telemark: Ap 3, H 1 og Frp 1 i 2013. Ap hadde tur den gang som tok sistemandatet like foran H. Marginen er langt tryggere nå og fordelingen virker å bli akkurat den samme.
Konkl: Status quo på 3-2 rødgrønt

Aust-Agder: Ap 1, H 1 og Frp 1 sist. Frp tok sistemandatet med god margin. Marginen er mindre ned til Ap nå, og Frp kan miste det hvis de faller noe, parallelt med at Ap stiger. Foreløpig er Frp-mandatet dog ok inne.
Konkl.: Status quo på 2-1 borgerlig

Vest-Agder: H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 her forrige gang. Høyre tok sistemandatet med bra margin ned til Ap. Høyres fall og Aps vekst etter valget medfører at rollene vil kunne byttes om. Ap ligger an til å ta ett mandat fra Høyre, slik at fordelingen ser slik ut: Ap 2, H 1, Frp 1 og KrF 1. Jeg har KrF inne på sistemandatet.
Konkl: Fra 4-1 borgerlig til 3-2

Rogaland: H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2 og Sp 1 sist. Sp og KrF tok de to siste mandatene, og hverken Venstre, Høyre eller Ap hadde avskrekkende langt opp for å ta disse. Sp har trygget sitt mandat og Ap ser ut til å ta ett mandat fra KrF slik at fordelingen nå ligger an til Ap 4, H 4, Frp 3, KrF 1 og Sp 1.
Konkl: Fra 9-4 borgerlig til 8-5

Hordaland: H 5, Ap 4, Frp 2, KrF 1, SV 1, V 1 og Sp 1 forrige gang. Sp tok sistemandatet med liten margin ned til Frp. Sp har styrket sin posisjon. Derimot er Høyres femte mandat i fare. Ap har overtatt dette på mine beregninger nå. Det gir denne fordelingen: Ap 5, H 4, Frp 2, KrF 1, SV 1, V 1 og Sp 1.
Konkl: Fra 9-6 borgerlig til 8-7

Sogn og Fjordane : Ap 1, H 1 og Sp 1 i 2013. Ligger an til samme fordeling nå, men Høyres sistemandat har mindre margin og kan komme i spill hvis partiet faller og/eller Ap stiger ytterligere.
Konkl: Status quo på 2-1 rødgrønt

Møre og Romsdal: H 2, Ap 2, Frp 2, KrF 1 og Sp 1 her sist. KrF tok nest siste og Sp siste mandat med grei, men ikke betryggende margin ned til Høyre og Ap. Sp har sikret sitt mandat noe, mens Ap kan overta KrFs mandat - jeg har dog KrF ørlite foran og dermed samme fordeling som sist.
Konkl: Status quo på 5-3 borgerlig.

Sør-Trøndelag: Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1 i 2013. Frp tok sistemandatet. De kan slite med å holde det mandatet neste år. Ap ligger an til å overta dette slik at vi kan få fordelingen Ap 5, H 2, Frp 1 og Sp 1.
Konkl: Fra 5-4 rødgrønt til 6-3

Nord-Trøndelag: Ap 2, Sp 1 og H 1 sist. Høyre tok det siste mandatet. De trøbler med å holde dette, men her ligger det an til en spennende kamp der både Ap, H og Frp kjemper. Jeg har Ap tynt inne på dette akkurat nå og har dermed fordelingen Ap 3 og Sp 1. De borgerlige står i fare for å bli stående uten disktriksmandat fra kretsen.
Konkl: Fra 3-1 rødgrønt til 4-0

Nordland: Stang inn for Ap her sist med fire mandater, det siste ble kapret rett foran nesa på Sp. Høyre fikk 2 og Frp 2. Ligger an til en ny fight mellom Ap og Sp, akkurat nå har jeg Sp inne og denne fordelingen: Ap 3, H 2, Frp 2 og Sp 1.
Konkl: Status quo på 4-4

Troms: Ap 2, H 2 og Frp 1 her forrige gang. Høyre tok sistemandatet. Ap ligger inne med dette nå, slik at fordelingen nå er Ap 3, H 1 og Frp 1. Det ser foreløpig ikke ut til at noen andre partier kan blande seg inn i kampen om fast Troms-mandat.
Konkl: Fra 3-2 borgerlig til 3-2 rødgrønt

Finnmark: Ap 2, H 1 og Frp 1 i 2013. Frp tok sistemandatet. Frp ligger inne med noe mindre margin nå og må passe litt for Ap, men forløpig ser det greit ut og det lukter samme fordeling: Ap 2, H 1 og Frp 1.
Konkl: Status quo på 2-2

Når jeg summerer opp mandatfordelingen etter parti og valgkrets, kommer jeg ut med følgende tabell:



Totalt sett ligger borgerlig side, i betydningen H, Frp, V og KrF, inne med 72 faste mandater og de rødgrønne (Ap, SV, Sp, MDG og Rødt) med 78.

Utjevningsmandater: 13-6 borgerlig
Hvordan står det til med fordelingen av de 19 utjevningsmandatene? Her til lands er sperregrensen for å være med i kampen om disse mandatene satt til fire prosent. Fire etablerte partier kjemper for å holde sperregrensen fra livet: Sp, KrF, V og SV. Ett nytt parti kjemper for å bryte den: MDG. Særlig Sp, men også KrF ser ut til å klare seg greit over. Men både SV og V er i faresonen. Slik det ligger an nå, ser begge ut til å komme over, men marginen ned er ikke større enn at dette fortsatt er helt åpent. MDG har i øyeblikket et stykke fram for å bryte sperren, men dette kan snu seg.    

Utjevningsmandatene fordeles partivis og fylkesvis etter at fordelingen av de 150 disktriktsmandatene er gjort. Blir disktriksfordelingen noenlunde lik den i tabellen over, så ser vi at Sp har lokal styrke nok til å å kapre disktriksmandater i mange fylker. Mens SV, KrF og V plukker få dikstriksmandater. De tre sistnevnte vil dermed ligge godt an i kampen om utjevningsmandatene - gitt at de klarer sperren.

Først finner man ut hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal. Dernest finner man ut i hvilke kretser partiene får utjevningsmandat i. I tabellen under har jeg gått igjennom hvordan utjevningsmandatene har blitt fordelt etter at ordningen med 19 mandater, en til hver krets, ble innført før valget i 2005. Som vi ser, er det bare tre kretser der samme parti har fått utjevningsmandatet hver gang: Østfold, Oslo og Aust-Agder hvor KrF har gjort rent bord. Partiet ligger, etter mine beregninger, godt an i disse tre kretsene igjen. I tillegg har man gode muligheter i Telemark i Akershus. Men begge steder utfordres man sterkt; Frp er rett i nærheten i Telemark og det er omtrent helt dødt ujevningsløp med Sp i Akershus.



Også Venstre har jeg inne med 5 utjevningsmandater nå, Høyre 2 og Frp 1. I alt blir det 13 utjevningsmandater til de borgerlige, mens de rødgørnne må nøye seg med 6, fordelt på 5 til SV og 1 til Sp. I 2013 var det 11-8 i borgerlig utjevningsfavør.

Når jeg summerer fordelingen av de 150 distriksmandatene og de 19 utjevningsmandatene, kommer jeg ut med følgende partivise mandatfordeling (endringer målt mot 2013):



Tallene viser en forskyvning mellom blokkene fra borgerlig til rødgrønt på totalt 11 mandater. Dette er akkurat ikke nok til å vippe flertallet. Dermed står det 85-84 borgerlig. Situasjonen illustrerer imidlertid hvor jevnt det er for øyeblikket. Det skal svært små stemmeforflytninger til før det er rødgrønt flertall. Og skulle Venstre bikke under sperregrensen, eller Ap finne igjen noe av formen fra i fjor, så vil det rødgrønne flertallet kunne bli komfortabelt. Fanger derimot de to siste målingene i juni opp en ny tendens i retning av at regjeringspartiene styrker seg, på bekostning av Ap, så vil flertallet dreie tilbake i retning klarere borgerlig. Vi har også usikkherhetsmomentene knyttet til MDG og SVs kamp mot sperregrensen - skulle begge klare å komme over, så blir det vanskeligere for de borgerlige å gjenskape flertallet.

Ser vi på mandatutviklingen etter 2013-valget, så kan vi nå stå overfor det tredje flertallsskiftet i inneværende stortingsperiode. Høsten 2014 skiftet det fra borgerlig til rødgrønt flertall. Et flertall som holdt seg fram til høsten 2015 hvor det skiftet fra rødgrønt til borgerlig, et flertall som har holdt seg fram til nå.

Sommeren vil vise oss om de borgerlige kan slå tilbake, eller om de rødgrønne igjen overtar ledelsen. 





onsdag 22. juni 2016

Partienes utvikling fra valget 2013 til juni 2016

Ni partier kjemper i realiteten om de 169 stortingsmandatene som deles ut ved valget neste år. Dette er utviklingen og stillingen på snittet av målingene etter valget i 2013:


Ap snur trenden




Partiet steg mer eller mindre sammenhengende fra 2013-valget og fram til i fjor vinter. Framgangen toppet ut på drøyt 41 prosent. Et svært imponerende tall. Framgangen bør nok ses i sammenheng med motmobilsering blant velgere som er skeptiske til H+Frp-regjeringen. Ap har over tid lyktes med å etablere stor styringstroverdighet og er garantist for regjeringsdannelser på venstresiden. Høsten 2014 fikk partiet også servert en retorisk budsjettgavepakke av de helt sjeldne som bidro til veksten.

Tilbakegangen det siste året må ses i lys av den sterke oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringstemaet. I denne saken er Ap i skvis, partiet ønsker å framstå som strengt, men kan aldri være så strengt som Frp. Vendingen opp de siste månedene henger trolig sammen med at oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringsfeltet er dempet og fokuset flyttet over på andre saker, som ledighet og helse, der partiet har større velgertillit.

Et problem for Ap inn mot stortingsvalget kan være at de ikke har noe avklart regjeringsalternativ i ryggen. Dermed blir det vanskelig for dem å satse på sitt sedvanlige "oss eller borgerlig kaos"-kort. Men partiet ligger uansett an til et godt valg og er, slik jeg ser det i dag, favoritter til å innta regjeringskontorene.


Høyre bør øke for å beholde regjeringsmakten



Høyre gjorde et sterkt stortingsvalg 2013 og holdt godt på velgerne i ett års tid, før det bar utforbakke ifm. framleggelsen av statsbudsjettet 2015. Nedturen bunnet ut på 21 prosent, og man beveget seg deretter sidelengs i området 22-24 prosent. Februarnivået på 25 prosent var partiets beste på halvannet år, før det igjen bar noe ned og pt. ligger man i sjiktet 23-24. Dette er neppe nok for å beholde regjeringsmakten, men det avhenger jo også av hvordan det går for "partnerne" Frp og Venstre og om KrF fortsatt vil være med.

Tilbakegangen kom som et produkt av at en del H-velgere hoppet opp på gjerdet, samt forsvant til andre partier. Særlig Ap forsynte seg grovt og var på sitt max-nivå helt oppe i rundt +100 000 H-2013-velgere. Høyre har fortsatt et negativt bytteforhold til Ap, men lekkasjen er mindre enn den var.

I øyeblikket slår styringslitasjen igjen noe sterkere ut enn styringstillegget, dette senker Høyre noe og løfter Ap. Jeg tror derfor at partiet "trenger" en ny krise og sterk håndtering av denne, for å ha realistisk håp om gjenvalg. Det kan være mer asyltilstrømning, økonomisk nedtur eller annet - men det må trolig noe ekstraordinært til for at det skal gå.


Kan Frp holde nivået oppe? 


Frp kom inn i regjering på nedadgående kurve. Ikke helt ulikt SV i 2005. Tilbakegangen forsterket seg etter inntredenen, og partiet lå i nedgangstrend fram til mars i fjor, hvor det bunnet ut på i overkant av ti prosent. Da så det mørkt ut. Men partiet hentet seg inn og lå på rundt 12 fram til oktober, før oppgangen virkelig skjøt fart i november og man løftet seg til nivåer over valgresultatet. Deretter har det flatet noe ut, og Frp ligger nå på 15-16 prosent, like under 2013-valget.

Det voldsomt sterke fokuset på asyl og innvandring i fjor høst og ut over vinteren, i kjølvannet av tilstrømningen, gavnet Frp. Avtagende oppmerksomhet rundt dette de siste månedene medfører at Frp må vise at det har flere bein å stå på. Samferdsel, eldresomsorg og skatt kan være tre slike saker. Men jeg tviler på om Frp klarer å holde nivået oppe framover hvis innvandring sklir enda mer ut av agendaen, det er partiets desidert beste mobilseringssak.


Får Sp servert mer potensial på kommunereformen?





Sp gjorde et sterkt kommunevalg i fjor høst og har ligget i en stigende trendkanal siden mars 2014. Framgangen ser foreløpig ut til å ha toppet ut på rundt 6,5, men det er litt tidlig å konkludere her. Regjeringens strukturreformer, ikke minst kommunereformen, har vært en god mobiliseringssak for partiet. Nå er fase 1 i dette reformarbeidet over og det blir spennende å se om Stortingsflertallet tør bruke tvang i fase 2 eller om man lytter til rådene fra folkeavstemninger og lokalpolitikere, råd som i hovedsak har handlet om å si Nei til sammenslåinger. Går man inn for tvang, så vil Sp få servert et ytterligere vekstpotensial. Jeg tror ikke regjeringen tør bruke tvangslinjen inn mot et avgjørende stortingsvalg, i så fall må Sp se seg om etter andre mobiliseringssaker. Distriktspolitikken vil alltid være partiets beste sak, muligens med samferdsel som en brukbar nr 2.

Skulle det bli et nytt stortingsflertall, så håper nok Sp på å få med seg KrF inn i en sentrum-Ap-regjering. En Ap+Sp+MDG-variant er også et tenkbart scenario, men det mest trolige i øyeblikket er at Sp blir en fødselshjelper for en ren Ap-regjering og forsøker vinne mest mulig innflytelse gjennom stortingsarbeidet i sak til sak - slik man har bred tradisjon for.        



KrF dupper rundt 5




Partiet fortsetter å ligge under sitt valgresultat fra 2013 på 5,6 prosent. Det dupper litt over og litt under 5 blank for tiden. KrFs relativt store velgerkjerne og bra lojalitet blant disse, holder dem unna sperregrensen på fire prosent. Men appellen til nye og andre velgergrupper er for beskjeden til at man kan ha særlig realistisk håp om å vokse mye fra dagens nivå inn mot 2017-valget.

En frigjøring fra den blå regjeringen ligger i kortene, men å velge motsatt side og Ap, vil være å gamble med den borgerlig orienterte kjernen sin -  så det tør man neppe. Knut Arild Hareides sentrumsdrøm er skutt ned av Trine Skei Grande (V), så i øyeblikket må en satse på å markere egne, gode velgersaker best mulig, først og fremst familiepolitikk og til dels eldreomsorg, og dernest håpe at "vi holder regjeringsspørsmålet åpent"-sporet holder.


Venstre er ikke trygg for sperregrensen 




Partiet har en fallendes tendens etter 2013-valget. Sperregrensen nærmer seg og Venstre er i den situasjonen at de ikke har et stort nok grunnfjell som sikrer dem når det butter. Et lite lyspunkt er at nedgangen kan synes å ha flatet ut på rundt 4,3-4,5 nå.

Venstre er et nr 2 parti for ganske mange velgere. Skal det bli et nr 1 parti for flere, så kan en dyrking av den urbanliberale, grønne og borgerlige profilen være en vei å gå. En utfordring for Venstre vil imidlertid være om KrF forlater det borgerlige samarbeidet slik at Venstre blir stående igjen som eneste sentrumsparti som ønsker borgerlig samarbeid inn mot valget. Samtidig kan det ligge et potensial i en slik sits i form av økende appell blant de lyseblå og blågule velgerne.




Lysning for SV


  
Det har lysnet litt for SV de siste ukene, etter at man stort sett har ligget under sperregrensen etter valget i 2013. Det gjenstår dog å se om vi står overfor et trendskifte, eller bare en midlertidig korreksjon opp. Frigjøringen fra Ap kan ha virket positivt inn. SV har bra potensial hos velgere som ikke stemte på partiet sist, men generelt sliter man med for lav lojalitet blant dem som stemte på partiet.

Det blir interessant å se om de kan bruke sin friere posisjon til å ta tilbake noe av eierskapet som de har mistet til MDG og Venstre på miljø. Og om det er mulig å hente inn litt av Aps og Høyres forsprang på skole. "Bredde-prosjektet" til Audun Lysbakken, som bl a bygger på et håp om å øke partiets saksbredde og styrke velgertilliten ikke minst på helse og eldreomsorg, kan være i overkant ambisiøst i den situasjonen man befinner seg i.

Antagelig ser SV for seg en ren Ap-regjering etter valget neste år der de kan spille sin sedvanlige rolle som venstrekorrektiv i opposisjon, som de tidvis har gjort med hell tidligere. En sentrum-Ap regjering kan gi dem ytterligere venstrerom.


Har MDG stoppet nedgangen?





Etter det strålende lokalvalget i fjor høst har det buttet for MDG. Partiet toppet ut på i underkant av fem prosent og har falt mer eller mindre sammenhengende ned til rundt tre prosent i vår. Partiet kan ha nådd bunnen, men vi må se an noen måneder til før konklusjon kan trekkes.

Oppmerksomheten rundt Oslo-byrådets upopulære miljøtiltak ser ikke ut til å ha svekket Oslo-partiet nevneverdig, men har kanskje bidratt til svekkelsen nasjonalt. Den sterke lederstriden har heller neppe virket positivt inn. Men klarer MDG å etablere seg på noe i overkant av 3 gjennom sommeren, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekkende. Blir miljøsaken igjen aktualisert på en positiv måte og MDG klarer å snu oppfatningen av et parti som vil plage folk til et parti som har de beste, grønne løsningene på vår tids trolig største politiske utfordring, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekken. Kan partiet komme i en posisjon der man ligger an til å kunne vippe stortingsflertallet, så vil medieoppmerksomheten kunne øke fram til valget


Rødt kan gjøre sitt beste valg




Rødt beveget seg opp mot 1,5 fram til i fjor sommer. Så fikk man en boost ifm. lokalvalget i fjor høst der partiet virket gjorde seg bemerket flere steder, særlig i byer som Tromsø, Bodø og Oslo. I øyeblikket svinger det mellom 1,5 og 2. Ett stortingsmandat i Oslo er innen rekkevidde og stortingvalget 2017 kan bli historisen beste for partiet. Men det er et problem for partiet at potensielle Rødt-velgere i andre kretser enn Oslo kan anse at en stemme på Rødt er bortkastet og går til Ap eller SV i stedet.  


søndag 14. februar 2016

Partiutviklingen fra valg 2013 til februar 2016

Nedenfor går jeg igjennom partienes opinionsutvikling på snittet av stortingsmålingene fra valget i 2013 og fram til februar 2016. Det svinger ganske mye. 

Ap: Opp og ned 



Ap gjorde sitt beste valg i 1957 med 48,3 prosent av stemmene. Bunnivået i moderne tid ble foreløpig nådd ved 2001-valget med 24,3 prosent. Valget i 2013 på 30,8 var partiets nest svakeste resultat etter krigen.

Partiet steg mer eller mindre sammenhengende fra 2013-valget og fram til i fjor vinter. Framgangen toppet ut på drøyt 41 prosent. Et svært imponerende tall - sett i lys av dagens sterke partikonkurranse. Deretter har det gått utforbakke, og Ap nærmer seg nå sitt 2013-nivå.

Den sterke framgangen bør nok ses i sammenheng med motmobilsering blant velgere som er skeptiske til H+Frp-regjeringen. Ap har over tid lyktes med å etablere stor styringstroverdighet og er garantist for regjeringsdannelser på venstresiden. Høsten 2014 fikk partiet også servert en retorisk budsjettgavepakke av de helt sjeldne som bidro til veksten.

Tilbakegangen det siste året må ses i lys av den sterke oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringstemaet. I denne saken er Ap i en skvis, partiet ønsker å framstå som strengt, men kan aldri være så strengt som Frp. En trendvending er trolig avhengig av at man klarer å flytte oppmerksomheten over til andre saker, som f.eks ledighet, helse- og eldreomsorg osv, der man har større velgertillit. Tendenser til borgerlig "kaos" er også alltid strålende for Ap.

Normalt sett bør partiet ved neste års valg nyte godt av en opposisjonseffekt, noe som gjør at jeg vurderer det som mest sannsynlig at partiet vil øke noe fra dagens nivå.


Høyre: Fra slitasje til styringstillegg




Høyres beste stortingvalg etter krigen kom i 1981 med 31,8 prosent. Det svakeste var i 2005 med 14,1. 2013-resultatet på 26,8 var det tredje beste i moderne tid. Høyre holdt godt på velgerne i ett års tid, før det bar utforbakke ifm. framleggelsen av statsbudsjettet 2015. Nedturen bunnet ut på 21 prosent, og man beveget seg deretter sidelengs i området 22-24 prosent. Februarnivået på 25 prosent er det beste på halvannet år.

Tilbakegangen kom som et produkt av at en del H-velgere hoppet opp på gjerdet, samt forsvant til andre partier. Særlig Ap forsynte seg grovt og var på sitt max-nivå helt oppe i rundt +100 000 H-2013-velgere. Høyre har fortsatt et negativt bytteforhold til Ap, men lekkasjen er nå betydelig mindre. Parallelt har en god del gjerdesittere kommet tilbake til Høyre igjen, slik at lojalitetsprosenten nå er godt oppe på 70-tallet.

En styringstilleggseffekt er i ferd med å utligne regjeringsslitasje-effekten, slik at partiet nå nærmer seg sitt gode 2013-valg. I en tid som kan oppfattes som urolig, kan Høyre framstå som et trygghetsparti som tar ansvarlig lederskap. Partiet er avhengig av dette er et inntrykk som festner seg ytterligere i velgermassen inn mot neste års valg, hvis man skal holde liv i håpet om gjenvalg. Her blir "omstillingen" sentral.  

Frp:  Ned og opp

 


Frp gjorde sitt beste valg i 2009 med 22,9 prosent. Det svakeste valget var i 1977 med 1,9. 2013-valget på 16,3 var det tredje beste i partiets historie.

Frp kom inn i regjering på nedadgående kurve. Ikke helt ulikt SV i 2005. Tilbakegangen forsterket seg etter inntredenen, og partiet lå i nedgangstrend fram til mars i fjor, hvor det bunnet ut på i overkant av ti prosent. Da så det mørkt ut. Men partiet hentet seg inn og lå på rundt 12 fram til oktober, før oppgangen virkelig skjøt fart i november og man løftet seg til nivåer over valgresultatet. Deretter har det flatet noe ut og Frp ligger nå omtrent på valgnivået sitt.

Partiet må få til det som enkelte kommentatorer foraktfullt stempler som "dobbelkommunikasjon": både vise at det kan regjere og være ansvarlige, og samtidig være seg selv - i betydningen snakke folkelig, være strengest i klassen på innvandring og gjøre livet "enklere" for folk flest.

Den sterke oppmerksomheten rundt asylsøkere og flyktninger vil neppe vedvare helt fram til valget. Og det er grunn til å tro at agendaen etterhvert vil dreies fra innstramninger til integrering. Det vil gi Frp større utfordringer. Jeg heller derfor til at det mest trolige er at partiet ville falle noe tilbake igjen, men dette gjenstår selvsagt å se - og, som alltid, vil både grad av egen dyktighet og ytre faktorer, spille en avgjørende rolle for oppslutningen.  


Sp: Framgangen stoppet opp



"EU-valget" i 1993 er Sps beste med 16,7 prosent. 2013-valget på 5,5 er partiets svakeste resultatet i moderne tid. Partiet slet tungt med indre strid og uro i kjølvannet av det semre valget og man bunnet ut på nivåer rundt 4,5. Deretter har partiet suksessivt hentet seg inn og Sp gjorde et sterkt lokalvalg i høst. Framgangen på stortingsmålingene ser imidlertid ut til å ha toppet ut på midten av 6-tallet, og partiet er for tiden inne i en ny nedgangstrend som pt. sender det ned på nivå med valgresultatet i 2013.

Den blå regjeringens strukturreformer har vært gull verdt for Sp å mobilisere motstand på. Den senere tids enorme oppmerksomhet rundt innvandring og flyktningetematikk er ikke like velgergunstig. Sp har bra størrelse på grunnfjellet slitt, noe som gjør at sperregrensen holdes et godt stykke unna. Men Sp sliter med appellen til nye velgere, hjemmesittere og andre partiers velgere.



KrF rundt 5


KrF har 13,7 prosent i 1997 som sitt sterkeste valg noensinne. 5,5 i 2009 er det svakeste, 2013-valget
var hårfint bedre med 5,6. Partiet har ligget mer under enn over sitt valgresultat fra 2013 i perioden som har gått etterpå. Interessant nok har partiets beste tall kommet hver høst, det kan muligens ses i sammenheng med økt oppmerksomhet ifm. forhandlinger om statsbudsjettene.

KrF har en ganske stor kjerne av velgere som foreløpig holder dem unna sperregrensen. Men partiets vedvarende velgerutfordring er å appellere til andre enn de som stemte på partiet sist. Her sliter man tungt. I øyeblikket tyder det meste på at stortingsvalget 2017 blir nok et valg der partiet må satse på å slå bunnoteringen på 5,5. Partiets veivalg i regjeringsspørsmålet blir høyinteressant. En viss frigjøring fra Solberg-prosjektet kan ligge i kortene, men om man tør utfordre store deler av grunnplanet sitt ved å gå i retning av Ap, tviler jeg sterkt på.


Venstre trender ned






Venstre har en lang og stolt partitradisjon. Visste du at det er eneste parti her i landet som har fått over halvparten av stemmene ved valg? Men ser vi isolert på perioden etter partisplittelsen i 1972, så er partiets beste valg 5,9 prosent i 2005. 2013-valget på 5,2 var deres nest beste valg i dette relativt korte perspektivet.

Partiet har ikke hatt noen god utvikling på målingene etter 2013-valget. Trenden er ned, selv om det svinger en del. Sperregrensen nærmer seg og Venstre er i den situasjonen at de ikke på langt nær har et stort nok grunnfjell som sikrer dem når det butter. Lokalvalget 2015 var ok, og ga dem også et lite løft nasjonalt, men deretter har pilene pekt ned igjen. Partiet har ikke fått noen velgergevinst av sin liberale posisjon i innvandrings- og flyktningespørsmålet.

Venstre hovedproblem har over tid vært todelt: Lite velgergrunnfjell og null sakseierskap. På det siste punktet viste 2013-valget en lovende utvikling da man inntok posisjonen som "sakseiere" på miljø. En posisjon som man trolig har mistet til MDG etterhvert.
 

SV mer under enn over sperregrensen

SV har 12,5 prosent i 2001 som sitt sterkeste stortingsvalgresultat. 4,1, som partiet fikk i 2013, er det svakeste noensinne, hvis vi ser bort fra forløperen SF på 60-tallet. Åtte år i regjeringsposisjon kostet meget dyrt, rent velgermessig. Partiet har ligget mer under enn over sperregrensen på fire prosent i tiden etterpå - de fleste målinger antyder et nivå mellom 3,5 og 4 prosent.

Nylig ble det klart at partiet ønsker frigjøre seg fra Ap og gå til valg neste år uten binding til et regjeringsalternativ. Jeg har ventet på den avklaringen i åtte-ni år - helt siden det tidlig i den rødgrønne regjeringsperioden ble tydelig at SV ville lide store tap i prosjektet. I mellomtiden har det vokst fram brysomme konkurrenter for dem; både MDG, FI og Rødt, utfordrer partiets velgergrunnlag.

SV har ikke en kjerne som er stor nok til å holde dem over sperregrensen. Organisasjonen ut over i landet er svak. Det positive for partiet er at de har ok velgerappell til andre velgere enn dem som stemt på dem sist, noe som kan gi partiet et vekstpotensial hvis de får ting til å gå sin vei. Et trendskifte i SVs favør forutsetter dog trolig at Ap roter det litt til for seg selv. Historisk er SVs oppslutning nært forbundet med Aps velgertillit. I perioder der Ap sliter, som i 1989 og 2001, gjør SV det bra. En eventuell Støre-regjering etter valg et 2017, med et friskt SV i opposisjon fra venstre, kan skape et mulighetsrom inn mot lokalvalget i 2019 og stortingsvalget i 2021. Men da må partiet først bli representert med en skikkelig stortingsgruppe. I øyeblikket tyder det meste på at de skal få sin fulle hyre med å makte det.


MDG: Vekst og stagnasjon


MDG oppnådde sitt beste stortingsvalg i 2013 med 2,8 prosent. For første gang lyktes partiet også å bli representert på Stortinget. Partiet løftet seg ytterligere noe etter valget og beveget seg en god stund sidelengs på nivåer rundt 3,5 prosent. Deretter gikk det bratt oppover, og partiet luktet endog på 5-tallet i fjor høst. Lokalvalget ble en suksess, og partiet kom inn i sentrale maktposisjoner flere steder, ikke minst i Oslo.

I tiden etterpå har det buttet, og partiet har igjen falt under sperregrensen. Lojalitetstallene viser store svingninger, alt fra sterke 80 prosent til svake 50 prosent av partiets 2013-velgere sier de fastholder sitt partivalg. Skal partiet lykkes med å bikke sperregrensen neste år og få en stortingsgruppe av en viss størrelse, så må tallet opp mot 80, helst over. Det er et metodeproblem knyttet til vurderinger av velgeroverganger for små partier, siden respondentene her er så få og feilmarginene så store. Men det vi har av tall, tyder på at MDG primært konkurrerer med partier på venstresiden, samt Venstre, om velgerne. En åpenbar fare for de tre miljøpartiene SV, MDG og Venstre, er at den interne konkurransen munner ut i at de blir jevnstore og at alle havner på 3-tallet, akkurat under sperregrensen. Samtidig har alle tre også sine egne "øyer" av velgergrupper som ikke de to andre klarer appellere til - noe som kan bidra til å gi alle et resultat over 4 prosent i 2017.

Oppmerksomheten om miljø blir selvsagt viktig for partiet framover. Det samme blir håndteringen av dem maktposisjonen man har havnet i mange steder lokalt. Klarer partiet å takle suksessen og endog vise til gode lokalpolitiske resultater, så vil man stå godt rustet til å få sitt virkelige gjennombrudd. Virker det derimot som om partiet primært ønsker plage folk, så kan stagnasjon og tilbakegang i stedet blir resultatet. Utviklingen her er noe av det mest spennende i den norske velgeropinionen for tiden.          


Rødt trender opp


Rødt gjorde sitt beste stortingsvalg i 1997 med 1,7 prosent. 2013-resultatet på 1,1 prosent er det svakeste siden 1993. Men 1993 er forøvrig eneste gangen man har lyktes med å bli representert på Stortinget, fra Oslo valgkrets.

Rødt beveget seg svakt opp mot 1,5 fram til i fjor sommer. Så fikk man en boost ifm. lokalvalget der partiet virket gjorde seg bemerket flere steder, særlig i byer som Tromsø, Bodø og Oslo. I øyeblikket ligger man på rundt 2 prosent, altså dobbelt så høyt som ved forrige stortingsvalg. Man må imidlertid doble oppslutningen ytterligere, hvis partiet skal nærme seg sperregrensen og ha håp om å få en stortingsgruppe. Det virker ikke realistisk. Men representasjon fra Oslo er klart innen rekkevidde, og man kan også håpe på Hordaland.

 

mandag 1. februar 2016

To trendskifter under Erna

Stortingsvalget 2013 var sjeldent ujevnt. De borgerlige tok en klar seier, og Stoltenberg-regjeringen ble feid ut av kontorene og erstattet av Erna Solbergs H+Frp-regjering - støttet av KrF og Venstre.

Dette firkløveret holdt godt på oppslutningen om i ett års tid, men forslaget til statsbudsjett 2015 ble både en kommunikasjonsmessig og velgermessig katastrofe. Om lag 200 000 velgere forlot de to blå partiene i løpet av et par høstmåneder, og de rødgrønne gjenerobret flertallet.  



De rødgrønne beholdt deretter sitt flertall i ett års tid, inntil stemningen på nytt snudde i borgerlig favør i november og desember i fjor. Det nye trendskiftet bør ses i sammenheng med asyl- og flyktningsituasjonen der oppmerksomheten har dreiet fra dugnad og hjelp i fjor sommer og tidlig høst til håndtering, antall, restriksjoner og utsendelse på senhøsten og i vinter.

Så gjenstår det å se om vi kan få et trendskifte eller to til før stortingsvalget 2017. Eller om det borgerlige flertallet har kommet for å bli, og Erna Solberg kan "ta en Stoltenberg" og sikre et gjenvalg.

(Jeg har definert H+Frp+KrF+V som borgerlige og Ap+Sp+SV+MDG+Rødt som rødgrønt. Det kan, som alltid, stilles spørsmål ved en slik todeling i norsk politikk; MDG sier de er blokkuavhengige, SV har nylig avslørt at de ikke vil gå til valg 2017 som del av et rødgrønt regjeringsalternativ. Og KrF og Venstre har ikke bestemt seg for sitt veivalg videre. Men foreløpig, inntil vi evt. får annen informasjon, har blokkdelingen en god del for seg, slik jeg ser det. Jeg kommer tilbake til mer konkrete partivurderinger i en senere bloggpost).
  

onsdag 20. januar 2016

Hva bør jeg gjøre?

Jeg er (muligens) midtveis i livet. Det er tid for å stoppe opp litt, tenke på veien hit og hvor den går videre.

Min etterhvert langt framskredne interesse for politikk, valg og demokrati fikk sin spede start under oppveksten i Gansdalen. Jeg vet ikke helt hva det var, eller akkurat hvorfor, men Gro-Kåre-debattene på 80-tallet fenget meg allerede da jeg gikk på barneskolen.

Gro Harlem Brundtland; Ap-dame, mange innskutte bisetninger og tidvis irritert. Kåre Willoch; Høyre-mann, med fakta og detaljer - tidvis arrogant. De var de to store, politiske stjernene på den norske politiske himmelen på 80-tallet.



Geir Helljesen

Men en entusiastisk fyr raget over dem begge. For meg. For når det var klart for valgdag, og Geir Helljesen formidlet tall, mandater og prognoser utover kvelden og natten med en innlevelse som bare han kan, da koste jeg meg skikkelig - det var som julaften, 17. mai, bursdag og hele pakka på en gang. Og når man i tillegg fikk servert valganalyser av Henry Valen, så var kvelden helt komplett.

Samfunnsfag ble favorittfaget på ungdomsskolen (husker du, Magne Skrede?). Etter flytting til Nevlunghavn, ble Larvik Gymnas neste studiestopp, og samfunnsfaginteressen ble videreutviklet med Alf Rød som lærer.
- Vi skal jo prøve å gjøre samfunnsvitere av dere, husker jeg han sa i en av de aller første timene.
Der lyktes han i alle fall med meg. For etter tre år, russetid til "Sing Halleluja" i 93 og ex.phil på folkeuniversitetet i Vestfold, ble statsvitenskap et naturlig og riktig valg. Det virket mest interessant og spennende. Universitetet i Oslo ble stedet.

Studietiden
Flytting til hovedstaden var ikke uten bekymringer for en bygdegutt. Men jeg nærmet meg 20, tiden var inne. Det har jeg aldri angret på. Studietiden var herlig. Bekymringsløs. Fylt med interessante studier, nye venner og kule foajefester. Det er i alle fall slik jeg liker å huske den. Tenker jeg noe bedre etter, så var det også sider som handlet om ensomhet, tungt stoff, kjedelige forelesere m.m.  
       

I 2002 var jeg uteksaminert. Cand. polit.-tittelen i lomma: Hovedfag i statsvitenskap, støttefag i sosiologi og sosialøkonomi. Hva skal jeg bruke utdannelsen min til? Gjøre som de fleste andre: Søke jobb? Min vei ble en annen. Personlig frihet har alltid tiltalt meg, derfor satset jeg på å være min egen sjef og prøve meg som frilanser.

Frilanserliv
Jeg var litt heldig. For arbeidet med hovedoppgaven min falt sammen med endringer i valgsystemet. Dermed satt jeg på kunnskap som hadde en viss nyhetsinteresse. Flere fylker skulle få endret sitt antall mandater til neste stortingsvalg. Og jeg så min lille nisje i å skrive om dette og sende artikkelforslag til større og mindre aviser i ulike fylker rundt omkring i vårt land. Den gode følelsen av å få den første artikkelen antatt, i Altaposten, sitter fortsatt i meg. Trønderavisa, Sogn Avis, Jærbladet, Drammens Tidende og Romerikes Blad fulgte på.

Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne spe på artikkelskrivingen med kronikker: Nationen, Bergens Tidende, Adresseavisen, Tønsberg Blad, VG og Aftenposten var blant avisene jeg kom inn i. Men det var alltid et spenningsmoment om portvokteren godtok eller forkastet. For konkurransen var hard.

Seminarleder
Det gikk rundt, men det var ikke akkurat fett. Derfor var jeg glad for at det kom dumpende ned et brev i postkassen min en vårdag 2003 fra Institutt for statsvitenskap med forespørsel om jeg ville være seminarleder for bachelorstudenter. Jeg takket ja. Under noe tvil. For jobben innebar jo at jeg måtte snakke mye i forsamling. Og det har ikke vært helt meg. Så da første seminargruppe skulle avholdes, i komparativ politikk, var seminarlederen nok vesentlig mer nervøs enn studentene. Men vi kom i gang, om enn litt hakkete. Gradvis forsvant sjenansen, og interessen for faget, for diskusjoner og muntlig og skriftlig framstilling vant fram.

Fire seminargrupper i offentlig politikk og administrasjon hver høst, fire grupper i komparativ politikk hver vår. Etter å ha ledet 700 studenter, fordelt på 44 grupper, etter å ha lest 700 oppgaver, fordelt opponenter, veiledet, diskutert fag, og jobbet med god kildebruk, så var det slutt en novemberdag i 2008. Instituttet hadde ikke penger til flere seminarer og la ned tilbudet. Man burde gått i motsatt retning og vitalisert seminarene. For det er jo her studentene får utøvd sitt fag og presentert sitt arbeid muntlig og skriftlig.

Blogg
Men jeg stod ikke på bar bakke. For parallelt med seminarene, fortsatte jeg å skrive artikler og kronikker. Jeg skrev også for et par små nettsteder; Kommentar.no og Samfunnsmagasinet. I tillegg dukket det opp en mulighet for å jobbe på noe mer fast basis i internbladet Laurbærbladet i Hydro, som senere ble til StatoilHydro og så Statoil. Her skrev jeg om ting jeg aldri trodde jeg kom til å skrive om: Reiseskildringer, mat, vasking m.m. Men også om verdibasert ledelse og fusjon.

I 2008 begynte jeg å blogge både på Dagbladets og VGs bloggplattform. Minervas redaksjonssekretær leste Db-bloggen og ønsket at jeg skulle kommentere og analysere litt for dem. Jeg begynte med månedlige opinionsanalyser der og holdt det vedlike til 2013. I 2009 startet jeg denne bloggen - med en frekvens på omtrent ett innlegg om dagen (lavere frekvens senere..).

Etterhvert fikk jeg jammen også noen lesere. Ikke mange, men noen. Noen av disse var politiske journalister. Minerva-analysene, bloggen min og et nært forestående stortingsvalg bidro trolig til at flere mediehus begynte å ta kontakt med meg når de ville ha valgkommentarer fra andre enn Bernt Aardal og Frank Aarebrot. Det var nytt, interessant og gøy. Jeg laget også fylkesvise prognoser for ulike medier; Troms for Harstad Tidende, Østfold for Smaalenene, Buskerud for Drammens Tidende, Akershus for Romerikes Blad.

Foredrag
I 2009 fikk jeg mitt livs første forespørsel om å holde foredrag. Henvendelsen kom fra Likestillingsombudet, som hadde lest min VG-kronikk om sosial representasjon. Dette var i utgangspunktet helt fjernt for meg. En sjenert og innadvendt fyr som meg som foredragsholder?? Seminarene hadde imidlertid hjulpet meg til å være litt tøffere, og jeg tenkte: Noen sjanser må du bare ta, Svein Tore. Så jeg sa ja. Og troppet opp hos Beate Gangås og co ikke fullt så nervøs som jeg ville vært før, med noen tall og stikkord på en powerpoint.
- Jeg trodde du skulle bruke overhead, sa hun - valgforskere pleier det.
- Godt jeg ikke er valgforsker da, sa jeg. Og så lo vi litt, og jeg var i gang.

Det skjedde mye i 2009. Jeg forstod at jeg faktisk kunne ha noe å tilføre folk i form av foredrag, jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer ut av valgene - både skriftlig og muntlig. Jeg begynte å få øynene skikkelig opp for sosiale medier, Facebook-bruken min ble utvidet - bloggen ble en kjær venn og jeg logget meg på Twitter for første gang og ble nærmest hektet med en gang.  Og aller viktigst: jeg ble pappa.

Valgkommentator
I 2010 var 16 mer eller mindre sammenhengende år i Oslo forbi: Brekkelia, Frysja, Vinderen, Grünerløkka og Stovner hadde vært mine steder i hovedstaden. Nå gikk turen til Jessheim og egen bolig, sågar med hage.
Siste ord ble skrevet i Laurbærbladet i desember 2010, og jeg stod uten større, faste oppdragsgivere ved inngangen til 2011. Men i 2011 var det lokalvalg, og det skjedde særlig en spennende ting i den forbindelse: Jeg fikk forespørsel fra NRK Østlandssendingen om å kommentere valget i radio og TV- med hovedfokus på Akershus.

Kristin Hoff skulle som vanlig kommentere Oslo. Jeg ble også litt kjent med henne, og vi holdt et par foredrag sammen i valgkampen. Å sitte på direktesendt TV og analysere var utfordrende, krevende, skremmende, men mest av alt gøy. Selv om det er mange maktkonstellasjoner, ordførerkandidater og endrede mandatfordelinger å holde styr på.

Sosial kommunikasjon
I valgkampen 2011 skjedde det også noe annet som skulle få stor betydning. Jeg hadde tidligere på året blitt litt kjent med høyskolelektor Cecilie Staude (BI) via Twitter. Hun inviterte meg rett før valget til å holde et foredrag med henne på BI om valgkampkommunikasjon. Det gikk såpass bra at vi tenkte at dette kanskje kunne være noe vi kunne gjøre mer av. Gjennom egen bruk av sosiale medier hadde jeg også utviklet en stadig økende interesse for kommunikasjonsfeltet. Kunne jeg kombinere min samfunnsfaglige interesse med faglig interesse for kommunikasjon i nye medier?

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at dette er noe som jeg har lyst til og brenner for. Demokrati er en strålende overbygning, slik jeg ser det.

Vi igangsatte analyser av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. Like etter ble Likestillingsombudet igjen et slags foredragsmessig startskudd for det som senere ble en pilar jobbmessig: sosiale medier. I samme tidsrom fikk vi også tilbud av Kommuneforlaget om å samle vår kunnskap, sette det inn i en større helhet og skrive en bok. Jeg hadde lekt med tanken om en gang å skrive en bok, men trodde jo at boka i så fall ville dreie seg om politikk, valg og demokrati. Slik ble det. Og slik ble det ikke. For boka, som Cecilie og jeg brukte mye av 2012 på å forfatte, handlet litt om politikk, valg og demokrati. Men mest av alt handlet den om sosial kommunikasjon. Om fenomenet sosiale medier og fellestrekkene, om kanalenes egenart, om nytteområdene, om utfordringene og om hva som fungerer.

Gullåret 2013
2013 startet med boklansering, og deretter gikk det slag i slag med foredrag, workshops, rådgivning, artikler, gjesteforelesninger på BI m.m. Med igangsettelse av Rema 1000 sitt SoMe-prosjekt og NRKs Dalen Vår som to av høydepunktene.  Dette ble mitt travleste år, og høsten bød på nytt stortingsvalg. Nå vekslet jeg mellom to ben å stå på: 1) Valg/politikk 2) Sosial kommunikasjon

Etterspørselen holdt seg godt ut over i 2014, men dabbet noe av våren 2015. Sensommeren og høsten 2015 tiltok igjen interessen for min valgkompetanse: NRK ville ha meg til å kommentere lokalvalget, foredrags-og artikkelforespørslene kom igjen tettere, og det dukket opp en ny mulighet - som jeg grep: Debattledelse.

Debattleder
I valgkampen trengte mange en som kunne lede lokalpolitiske debatter. Dette var nytt territorium for meg, men de mulighetene som ligger her i å involvere folk, sette viktige saker på agendaen og skape gode samtaler mellom mennesker, var tiltalende.

I alt ledet jeg sju debatter den høsten. Og mot slutten av året fikk jeg også mulighet for å gjenoppta oppgavelesing fra seminarlederledertiden, nå som sensor i et sosialt mediekurs på BI.

Hva nå?
Et lite stykke inn i 2016 funderer jeg litt over hva jeg skal gjøre. Hva bør være min vei videre? Gå mer tilbake til "basisen" valg og politikk? Rendyrke min sosiale kommunikasjonskompetanse? Satse mer på debattledelse? Gjøre litt av alt? Eller forsøke en fast jobb for en gang skyld?

Foreløpig står det to debattlederoppdrag på 2016-planen i vinter/vår. En workshop om sosial kommunikasjon. Noen kommentarer i Romerikes Blad (som spaltist). Et par forelesninger på BI og MHH. Ellers er det åpent.

Hva bør jeg gjøre?

mandag 21. desember 2015

Utvid debatten

"Interessert i å lede en lokalpolitisk debatt førstkommende lørdag på Jessheim torg? Ring meg.»

Facebook-meldingen kom 10. august. Avsenderen var Tom Staahle (Frp).

Lovlig sent, tenkte jeg først. Dernest: Hva bør jeg svare, jeg har jo ikke gjort det før. Men noen ganger her i livet bør en kline til og gjøre ting man ikke har prøvd. Så jeg sa ja.

Få dager etter stod jeg på torget under Jessheim-dagene og ledet ordskiftet mellom listetoppene i Ullensaker – ni stykker i alt. Temaet var samarbeidsalternativer og skole.  Det gikk fort opp for meg at det er mye lettere å mene og vite hva en god debattleder er, når man sitter i godstolen hjemme og lytter til Dagsnytt18 eller ser Debatten.

For det er krevende å finne den rette inngangen, sette seg inn i sakene, stille de gode spørsmålene og følge opp, la folk fullføre resonnement, men ikke for lenge, la alle slippe til, men ikke nødvendigvis like mye, skape flyt, ha en retning for debatten klar, men samtidig være impulsiv underveis. Det var mye jeg kunne og burde gjort bedre, men debatten ga mersmak og lyst til å bidra mer for å tilrettelegge for godt politisk ordskifte.

Få dager etter inviterte Skedsmo Venstre meg til å lede en debatt om Kjellers framtid - med fine Scene 5 i Lillestrøm kulturhus som arena. Deretter ønsket Skedsmo Frp, i kommunens bibliotek, å sette fokus på asylsøkere og prioritering.  Så kom Strømmen Storsenter på banen og ønsket debatt mellom fylkestoppene i Akershus om samferdsel, og mellom ungdomspolitikerne i Skedsmo om deres hjertesaker. Samt Eidsvoll bibliotek som ville ha alle de ni de partitoppene i kommunen i debattmøter både før og etter lokalvalget.  

Etter å ha ledet sju lokalpolitiske debatter på Romerike denne høsten, sitter jeg igjen med mange nye inntrykk. Det har vært en udelt glede å oppleve det lokalpolitiske engasjementet som finnes i distriktet vårt. Oppleve folk som vier sin fritid til å drive med politikk og saker de tror på. Det er herlig å se hvordan både kulturhus og kjøpesentre kan brukes til debatter. Og det er spennende hvordan bibliotekene våre nå vokser fram som nye, nøytrale ytringsarenaer. 

Ett inntrykk står fram som det aller tydeligste: De politiske debattene heves når andre enn politikere tar del i dem. Det var da ungdomsskolelæreren reiste seg og fortalte om sine erfaringer at politikerne i Ullensaker ble skikkelig utfordret. Det var da engasjerte folk, med greie på både byutvikling, småfly og forsvar, spilte inn sine synspunkt, at Kjeller-debatten ble god. Det var da den nyvalgte FAU-lederen ved Stensby barnehage fortalte om usikkerheten blant foreldrene i forbindelse med asylmottaket rett i nærheten, at Eidsvoll-debatten fikk et løft.                             

En tilhører i samme debatt undret seg over om politikerne vil sette den labre valgdeltakelsen høyere på agendaen. Det ville politikerne. Men ingen hadde noen gode svar på hva som egentlig bør gjøres. Jeg tror det lureste vi kan gjøre, er å utvide samtalene og debattene våre. Både på Facebook-veggene, i kommentarfeltene, på skolene, på arbeidsplassene og i familie og venneflokk. Samtalene blir bedre når flere med ulike erfaringer og syn deltar. Åpner vi for at flere stemmer høres i ordskiftet, så kan nysgjerrighet på hverandres argumenter trenge forutsigbare skyttergraver til side.

Å få flere til å snakke mer og bedre med hverandre om det som opptar oss, det er mitt jule- og nyttårsønske.

God jul!


Kommentaren stod i Romerikes Blad 21. desember

tirsdag 1. desember 2015

Ap har makten i 14 fylker


Ap er størst i 17 fylker og overtok makten seks steder. 

Fylkestingsvalget kommer alltid i skyggen av kommunevalget. Naturlig nok med tanke på at oppgavene som fylkeskommunen forvalter er langt mer beskjedne enn de kommunene tar seg av. Men på en liten nisjeblogg som denne, passer det helt perfekt å studere hvordan årets fylkestingsvalg falt ut, både nasjonalt og lokalt.

En sammenligning mellom fylkesvalget og kommunevalget nasjonalt viser ingen sensasjonelle utslag. Det er likevel verdt å merke seg noen forskjeller: Valgdeltakelsen er over fire prosentpoeng lavere ved fylkestingsvalget. Noen partier gjør det bedre og andre gjør det svakere i fylkestingsvalget enn kommunevalget. Både Ap, Høyre, Frp, KrF, MDG og Rødt gjorde bedre fylkestingsvalg. Mens for Sp, SV og V var det motsatt.

Mest markant var utslaget for MDG og Frp som begge gjorde klart bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. For MDGs vedkommende er det åpenbart at det betydde en del at de "bare" stilte liste i halvparten av kommunene, men i alle fylkeskommunene. Når det gjelder Frp, så har de generelt alltid stått sterkere på riksplan enn lokalt - og fylkesvalget innebærer en viss rikseffekt.

Ser vi på partienes fylkesvise oppslutning, så ble Ap størst i 17 av 19 fylker. Akershus og Sogn og Fjordane er unntakene, hvor hhv. Høyre og Sp er større enn Ap. Høyre mistet posisjonen som størst i Hordaland, Rogaland, Vest-Agder og Vestfold til Ap. MDGs framvekst er bred, men med Oslo som et klart "fyrtårn" med over 8 prosent. Men partiet bikket 6-tallet også i Sør-Trøndelag og 5-tallet i Akershus, Hordaland og Vestfold. De svakeste resultatene fikk partiet på Nord-Vestlandet og Nord-Trøndelag.

Nok en gang er Sp det partiet som svinger sterkest i oppslutning fra fylke til fylke. Fra helt nede i 0,6 i hovedstaden, til 33,2 prosent i Sogn og Fjordane. Flere andre partier har også sterke fylkesvise utslag, som KrF og Rødt. For Rødts vedkommende er nå Oslo, Troms og Nordland i en klasse for seg når det gjelder oppslutning med 5-6 prosent, mens de i øvrige deler av landet stort sett ligger på 1-tallet.

Hvilken betydning fikk valgresultat og påfølgende ettervalgforhandlinger for maktposisjonene? (Merk: Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms har parlamentarisme, her er derfor øverste politiske posisjon fylkesrådsleder. De øvrige fylkene har formannskapsmodell med fylkesordfører på topp).

Østfold: Styringskonstellasjonen Ap+SV+Sp+KrF plukket 20 av 35 mandater og fikk dermed fornyet tillit med god margin. Også MDG ble med i posisjonen etter valget. Ole Haabeth (Ap) fortsetter som fylkesordfører, med Siv Henriette Jakobsen (Ap) som varaordfører.

Oslo:
Har ikke eget fylkestingsvalg. MDG kom på vippen i kommunevalget og valgte byrådssamarbeid med Ap og SV. Dermed ble det maktskifte og Raymond Johansen (Ap) ny byrådsleder. Rødt er ikke en del av byrådet, men fungerer som et støtteparti.

Akershus: Høyre og Frp mistet sitt rene flertall, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet. Anette Solli (H) fortsetter som fylkesordfører, med Lars Salvesen (KrF) som varaordfører. Også Sp sluttet seg til posisjonen etter valget.

Hedmark: Det ble som ventet plankekjøring for de to styringspartiene Ap og Sp her. I alt tok de 21 av 33 mandater og dermed klart flertall. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsetter som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark.

Oppland:  Posisjonen av Ap, Sp, SV og KrF vant 25 av 37 mandater, og dermed ble gjenvalget lett match. Even Aleksander Hagen (Ap) overtok som fylkesordfører etter partikollega Gro Lundby. Ivar Odnes (Sp) er varaordfører.

Buskerud: Jevnt løp i Buskerud, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. Sp og V hadde et valgteknisk samarbeid med de borgerlige i foregående periode, men valgte denne gang, sammen med MDG, å gå i forhandlinger med venstresiden etter valget. Dette munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011, med Olav Skinnes (Sp) som fylkevaraordfører. Ap+SP+SV+MDG+V er den nye posisjonen i fylket.

Vestfold: Fortsatt borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) her med 21-18. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. Kåre Pettersen (V) er ny varaordfører. Også Frp og KrF blir med videre i posisjonen i Vestfold.

Telemark: Posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som ordfører, beholdt sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba. Hans Edvard Askjer (KrF) er varaordfører.

Aust-Agder: Knapt borgerlig flertall 18-17, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny ordfører og John Olav Strand (KrF) varaordfører.
 
Vest-Agder: De borgerlige ble svekket, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsetter som fylkesordfører, med Tore Askildsen (KrF) som varaordfører. Også Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Rogaland: 27 av 47 mandater til de borgerlige. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien  - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører, med Marianne Chesak (Ap) som varaordfører.

Hordaland: Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall med klar margin. Men også Ap+KrF+Sp, som før valget laget en samarbeidsavtale, manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper. Det ble som ventet et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører og Pål Kårbø (KrF) varaordfører.

Sogn og Fjordane: I tråd med forventningene ble detklart rødgrønt flertall. Etter Sps brakvalg her, ble det fort klart at Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører, mens Kjelsnes måtte nøye seg med varaordførervervet. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Møre og Romsdal:  Nordmørelista gjorde vei i vellinga med nesten åtte prosent og fire mandater. Posisjonen av Ap, SV, V, Sp og Uavh. Sunnmørsliste valgte å inkludere både denne nye lista og MDG i ettervalgforhandlingene. Jon Aasen (Ap) fortsetter som ordfører, med Gunn Berit Gjerde (V) som varaordfører. Det kan bli interessant å se hvordan denne sjupartikoalisjonen klarer å samarbeide.

Sør-Trøndelag: Posisjonen av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O Sandvik (Ap) fortsetter som fylkesordfører og får med seg Gunn Iversen Stokke (Sp) som varaordfører.  

Nord-Trøndelag:  Den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF beholdt sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp er dermed fortsatt spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Nordland:
Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall. De valgte å videreføre sitt samarbeid etter valget, noe som betyr at Tomas Norvoll (Ap) forlenger sitt fylkesrådledervirke med fire nye år.  

Troms:
En turbulent periode munnet ut i en styringsallianse av H, Frp, V, Sp og Kystpartiet. Disse var ikke i nærheten av å gjenskape sitt flertall. Ap lyktes med å samle sentrumspartiene V, Sp og KrF til forhandlinger etter valget, noe som ga grunnlag for en politisk plattform og et maktskifte med Cecile Myrseth (Ap) som ny fylkesrådsleder.

Finnmark: Finnmark ble Aps beste fylke med hele 46 prosent oppslutning blant velgerne. Ap manglet kun ett mandat på rent flertall. Partiet ønsket etter valget å samarbeide både med SV og KrF og Sp. Men Sp trakk seg ut. Runar Sjåstad (Ap) fortsetter som fylkesordfører, med Ragnhild Vassvik (Ap) som varaordfører.  

En liten oppsummering viser at Ap nå har topposisjonen i hele 14 av våre 19 fylker. Partiet overtok makten i Troms, Hordaland, Rogaland, Aust-Agder, Telemark og Buskerud. Mens man mistet makten i Sogn og Fjordane.

Sp mistet makten i Telemark, men vant den i Sogn og Fjordane. KrF vant makten i Rogaland. Høyre mistet makten i hele seks fylker, og står igjen med topposisjonen i kun tre fylker.

Jeg traff på tipset i 14 av toppvervene. Hadde håpet på innertier et par steder til, men skal komme bedre tilbake i 2019! :-)

   
     

tirsdag 10. november 2015

Ap har nå makten i 14 storkommuner. Høyre i 6.

Ap overtok makten fra Høyre i sju av storkommunene våre etter valget. MDG kom inn overalt, og inngår i seks politiske styringskonstellasjoner - med venstresiden. 

Vi sitter nå både med valg- og forhandlingsfasit i hånd og kan i ro og mak studere situasjonen i kommunene våre. Ha landsresultatene i mente når vi nå skal se på ståa i våre 20 største kommuner, målt i innbyggertall (grafikken er lånt fra TV2s utmerkede valgsider):

Oslo:
Kun Rødt og MDG gikk fram av partiene som ble representert i bystyret. MDGs Oslo-nivå ble ca det dobbelte av deres landsnivå. Min tolkning av valgresultatet er at MDGs framvekst særlig rammet Ap, SV og Venstre i Oslo som alle gjorde det relativt sett svakere enn deres respektive landstrend skulle tilsi. Høyre gikk derimot mindre tilbake enn landstrenden indikerte.

   

De borgerlige mistet fire mandater, det samme som MDG gikk fram. At det mangeårige borgerlige flertallet i hovedstaden forsvant, skyldtes altså ene og alene MDGs suksess. Rødts framgang balanserte ellers SVs tilbakegang på venstresiden. I sum ble det 27 mandater til hver side, og MDG på vippen med sine 5.

MDG valgte som ventet å forhandle med venstresiden etter valget, og dermed var det duket for maktskifte. Forhandlingene munnet ut i en plattform og et mindretallsbyråd med Ap+MDG+SV, med Rødt som en form for støtteparti. Raymond Johansen (Ap) ble ny byrådsleder etter Stian Berger Røsland (H), og Marianne Borgen (SV) ble overraskende nok ordfører etter Fabian Stang (H).

Bergen: Høyre gikk på en kjempesmell i Bergen, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Dette er det mest framtredende trekket. Indre strid, byrådsrot og ordførerrot er en del av forklaringen på Høyres enorme fall - i tillegg til nasjonal trend. Ellers er det grunn til å merke seg SVs klare framgang, og at Venstre gikk mer tilbake her enn snitt.


I sum ga dette en massiv rødgrønn valgseier 38-29 i mandater (medregnet MDG). Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV. Det fikk SV til å se rødt, fordi de mener at uenigheten mellom dem og Venstre er for stor på mange felt til at de kan sitte i byråd sammen. Derfor avstod partiet fra å delta, og forholdet til Ap ble iskaldt.

Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som har et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). Schjeldrup er ny byrådsleder og Mare Mjøs Persen (Ap) ordfører.

Trondheim: Både Høyre og Frp gikk sterkere tilbake her enn snittet. MDG gikk markant fram og kom nesten opp til nivået partiet fikk i Oslo. Ap klarte nok et Trondheims-valg på 40-tallet, og totalt sett ble det som ventet en overlegen rødgrønn seier.


Den største overraskelsen var imidlertid Pensjonistpartiet som mer enn doblet sin oppslutning. Det ble større enn KrF og kom inn med to mandater. Framgangen kan nok i stor grad tilskrives to populære karer i Morten Kokaas og Svein Otto Nilsen på topp - begge med en fortid i Frp.

Rita Ottervik og Ap viderefører sin brede samarbeidslinje i vår tredje største by. Sentrum-venstre-samarbeidet består nå av både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet. Ottervik går på nok en periode som ordfører, mens Hilde Opoku (MDG) er ny varaordfører.


Stavanger: Høyres tilbakegang var noe mindre enn landstrend, mens Frps nedgang noe sterkere. Det siste kan skyldes at noen tidligere Frp-velgere fant "Folkeaksjonen Nei til mer bompenger" mer attraktivt. Denne aksjonen, som har basert mye av sin kommunikasjon på Facebook, ble jevnstort med SV, og kom inn med tre representanter.


Stavanger Venstre har grunn til å være fornøyd med valget, partiet gikk fram ved et valg der landstrenden deres var ned og man er nå klart større enn sine partivenner i både Oslo, Bergen og Trondheim.

Derimot var valget en skuffelse for Ap. Et resultat godt nede på 20-tallet er svakt med tanke på at Stavanger er ekstra rammet av økende ledighet pga. nedgang i oljesektoren.

Christine Sagen Helgø (H) fortsetter som ordfører, med Bjørg Tysdal Moe (KrF) som varaordfører. Også Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet inngår i det brede sentrum-høyre-samarbeidet i Stavanger. Det nye er at Frp også er med - samarbeidet er dog begrenset til posisjoner og budsjett.  

Bærum: Høyre mistet sitt rene flertall, men er fortsatt dominerende. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsetter som ordfører, støttet av Frp og KrF. En dypere analyse finner du her.

Kristiansand: Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand. Men bevegelsene fulgte landstendens og alle de fire borgerlige partiene H, Frp, KrF og V gikk tilbake - mest markert var Frps nedgang.

Demokratene, med ex-Frp-er Vidar Kleppe i front, har fortsatt et bra grep om Kristiansand-velgerne, og de kunne endog notere en liten framgang og er nå jevnstore med Venstre, og markert større enn SV.

Etter valget ble det et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene som gir Harald Furre (H) fire nye år som ordfører, mens Jørgen Kristiansen (KrF) fortsetter som varaordfører.



 

Fredrikstad:
Infact-målingene før valget viste at Ap ville få ca 40 %. Resultatet ble markant bedre, og som i 2011 manglet partiet faktiske bare ett mandat på rent flertall i kommunestyret.



Tilbakegang for Høyre og gjennombrudd og resultat på linje med snitt for MDG er ellers hovedtrekket ved valget i Fredrikstad. Jeg merker meg også Sps framgang.

Jon-Ivar Nygård (Ap) fortsetter naturligvis som ordfører, mens Kari Agerup (Ap) viderefører sin varaordførergjerning. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i samarbeidet med Ap.





Sandnes: Total Høyre-kollaps i Sandnes. Partiet ble ganske nøyaktig halvert. Ap gikk fram i prosentpoeng ca det samme som Høyre gikk tilbake. Mens Frp opplevde her ett av sine få lyspunkt ved dette valget med en viss framgang. Sandnes er nå Frps klart sterkeste storkommune.
 



Jeg legger ellers merke til at MDGs framgang var mer beskjeden her enn mange andre steder. Og at Sp, i motsetning til i flere andre kommuner, trolig ikke greide mobilisere på motstand mot kommunereformen fordi ordfører Wirak (Ap) var synlig og klart i mot.

Wirak fortsetter som ordfører, fortsatt basert på den uortodokse støtten fra Frp som fortsetter å bekle varaordførervervet i form av Pål Morten Borgli. Også SV og Sp er en del av dette samarbeidet


Tromsø: Solid nedtur for Høyre også i Tromsø. Indre strid, som munnet ut i populære Jens Johan Hjort sin avskjed, er en del av forklaringen. Samtidig bør tilbakegangen ses i lys av at 2011-valget var eksepsjonelt godt for Høyre, et tall rundt 20 er nok nærmere normalen.


Rødt gjorde et ekstremvalg med over 14 prosent. Partiet har riktignok for vane å gjøre sterke valg i Tromsø, men paret med en klar Jens Ingvald Olsen-effekt, ble årets resultat om lag en dobling av rekorden for partiet.
Også SV kunne notere en pen framgang, og sammen med Aps framgang, ga dette i sum et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt. Disse tre partiene gikk da også inn i byrådsforhandlinger som munnet ut i en avtale som sikrer Ap både byrådslederen i Kristin Røynmo og ordføreren i Jarle Aarbakke. Rødt fikk de to andre partiene med på å gå tilbake fra parlamentarisme til formannskapsmodell den 1. juli 2016. Da vil Røynmo overta som ordfører.


Drammen: 
Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Alle andre partier kunne notere framgang, bortsett fra Venstre.


Til tross for Høyres markante fall, ble det borgerlige flertallet relativt komfortabelt; med 27 av i alt 49 mandater for samarbeidspartiene Høyre, Frp, KrF og Venstre.

Disse fire viderefører sitt samarbeid i Drammen, med Tore Opdal Hansen (H) fortsatt som ordfører og Yousuf Gilani (V) som ny varaordfører.




Asker: Høyre mistet sitt rene flertall, men fortsetter å dominere i sin bastion. Lene Conradi (H) holder fram som ordfører, støttet av KrF og Frp, samt til dels Venstre. Mer utdypning her.

Sarpsborg: Total Ap-dominans. Partiet bikket 50 prosent og fikk dermed rent flertall i kommunestyret.


Både SV og Venstre står svært svakt i denne industribyen, og De Kristne var faktisk nær ved å vippe Venstre helt ut. De manglet bare tre tideler, eller 51 stemmer, på det. Valgdeltakelsen på under 52 prosent er forøvrig svakest av storbyene våre.

Ap viderefører sitt politiske samarbeid med SV og Sp. Dessuten valgte KrF og MDG å inngå i et valgteknisk samarbeid. Sindre Martinsen Evje (Ap) får fire nye år som ordfører, og Linda Engsmyr (Ap) fortsetter som varaordfører.


Skien: Bypartiet, som mobiliserte på bompengemotstand, passerte Frp og ble byens tredje største liste, bare slått av Ap og (såvidt) Høyre.


Særlig sistnevnte ble rammet av dette lokale fenomenet og nesten halvert. Byliste-frammarsjen ble dog ikke så enorm som en måling før valget tydet på, og i sum ga valgresultatet Ap og sittende ordfører Hedda Foss Five handlingsrom for å utvide sitt maktgrunnlag - etter at samarbeidskoalisjonen Ap+SV+Sp+V mistet sitt flertall. Dette lyktes hun med, og har nå fått inn også KrF og MDG, samt delvis støtte fra Rødt. Dermed fortsetter hun som ordfører, og får med seg Erik Næs (KrF) som ny varaordfører.



Skedsmo: Den sittende alliansen av Ap, V, SV, Sp og KrF beholdt sitt knappe flertall. Ap-ordfører Ole Jakob Flæten fortsetter, med Boye Bjerkholt (V) som varaordfører. Mer her.   

Bodø: Bodø var på forhånd en av byene som var mest åpne. Og valget ble svært jevnt. Høyre gikk markant fram og vant fire nye mandater. Men framgangen gikk på bekostning av Frp, som ble mer enn halvert og mistet fem mandater.

Selv om de øvrige samarbeidspartiene på borgerlig side, KrF og Venstre, beholdt sine mandater, var dermed det borgerlige flertallet borte. Sp og MDG kom på vippen og valgte til slutt begge å gå inn i et samarbeid med Ap og venstresiden. Dermed kom sittende ordfører Ole Hjartøy og hans parti Høyre i den paradoksale situasjon, som dog ikke er helt ukjent i politikken, at de vant valget, men tapte makten.


En titt bak tallene viser hvor utrolig jevnt Bodø-valget var: SV berget sitt andre mandat med skarve 13 stemmers margin - et mandat Høyre ellers ville ha plukket. Det ville ha bikket flertallet. Interessant er det ellers å skue Rødts sterke frammarsj i både Bodø og Tromsø.

Tross tilbakegang for Ap, lyktes Ida Pinnerød, gjennom en bred allianse av Ap+SV+Rødt+Sp+MDG å erobre ordførervervet. Rødt fikk en historisk varaordfører i Synne Bjørbæk.


Ålesund: 

Blått stup og sterk Ap-vekst her. Høyre-ordfører Bjørn Tømmerdal styrte, på basis av støtte fra Venstre, Frp og Tverrpolitisk liste. Flertallsgrunnlaget for denne konstellesjonen forsvant valgnatten, KrF havnet på vippen og valgte samarbeid til venstre.
Ap, KrF, MDG og SV fikk raskt på plass en politisk plattform som gir Eva Vinje Aurdal (Ap) ordførermakt, og Tore Johan Øvstebø (KrF)
varaordførervervet.


Sandefjord: 

Høyre stod i mot den negative landstrenden bedre her enn mange andre steder. Partiet gikk noe ned fra det eksepsjonelle 2011-valget, men 43 prosent er likevel et meget sterkt valg i en historisk kontekst. Sammen med Frp er det fortsatt blått flertall i byen.

Bjørn Ole Gleditch (H) går på nok en periode som ordfører, og får med seg Cathrine Andersen (Frp) som varaordfører. Også KrF er en del av det politiske samarbeidet.

Sandefjord er den første kommunen som går sammen med omliggende kommuner etter kommunereformen. Samtlige 39 kommunestyrerepresentanter fra Sandefjord vil være en del av det nye kommunestyret i den nye storkommunen fra 1. januar 2017, i tillegg til 11 representanter fra Stokke og 7 fra Andebu - til sammen 57 stykker. Ved 2019-valget vil tallet reduseres til 45.    

Arendal: 
Solid Ap-byks og ditto svalestup for Høyre. Borgerlig uenighet i foregående periode kan ha ødelagt valget for sistnevnte.


Ap-frammarsjen rammet også SV som gjorde et svakt valg i Arendal. Derimot har Frp, isolert sett, grunn til å være fornøyd med valget her.

De fem partiene Ap, SV, Sp, KrF og Venstre ble enige om en politisk avtale og dermed var det solid flertall for maktskifte fra Geir Fredrik Sissner (H) til Robert Nordli (Ap) som ny ordfører og Terje Eikin (KrF) som ny varaordfører.



Larvik: En av få storkommuner der det var sjanse for maktskifte fra rødt til blått. Men slik gikk det ikke.



Høyre gikk i mot landstrenden og fikk klar framgang, men framgangen må ses i lys av at partiet underpresterte sist pga indre uro. Frp tapte det samme antall mandater som Høyre vant. KrF stod på stedet hvil i antall mandater - tross en viss framgang i prosent. Dermed måtte H+Frp+KrF, sett som blokk, nøye seg med samme antall mandater som sist: 16.

Venstre, som satt med varaordføreren grunnet et sterkt valg sist og samarbeid med Ap, hadde på forhånd signalisert at de var åpne for samarbeid i begge retninger. Men partiet gikk kraftig tilbake, tape to mandater og mistet sin vippeposisjon. I stedet kom MDGs to mandater på vippen, og de valgte her, som de fleste andre steder, et samarbeid med venstresiden. MDG hadde forøvrig tur med sitt andre mandat, her var det kun en margin på 4 stemmer som berget dette mandatet som KrF ellers ville ha plukket. I så fall hadde Venstre kommet på vippen.

Rune Høiseth (Ap) fortsetter som ordfører, med Olav Nordheim (Sp) som ny varaordfører. Også SV, Sp og V er en del av samarbeidet, i tillegg til MDG.


Karmøy: 
Sterk framgang for Ap som nå er Karmøys klart største parti. Både Frp, Høyre og KrF kom svekket ut av valget, Høyre mest markant.

Legg også merke til Sps dobling og De Kristnes historiske representasjon i Karmøys kommunestyre.

KrF kom i vippeposisjon. Partiet brøt med Frp før valget, og veien var derfor kort til forhandlinger med valgvinner Ap. Dette beredet grunnen for maktskifte på Karmøy, med Jarle Nilsen (Ap) som ny ordfører og Leif Malvin Knutsen (KrF) som ny varaordfører. Sp,V og SV deltar som en del av styringsgrunnlaget.


Sju maktskifter
Noen betraktninger sånn på tampen og med fasit i hånd: Det ble maktskifte i sju av de største kommunene våre: Oslo, Bergen, Tromsø, Ålesund, Bodø, Arendal og Karmøy. Samtlige sju byttet fra Høyre-ordfører til Ap-ordfører. Dermed sitter Ap nå med toppvervet i 14 av de 20 største kommunene våre, mens Høyre maktet å holde unna i de resterende seks.

Det ble dermed en sterkere sving enn jeg trodde i siste analyse før valget hvor jeg "bare" predikerte fem maktskifter i Ap-retning. Totalt traff jeg med 16 av 20 ordførere. De 12 største kommunene satt alle fint, men fire av åtte treff på resten er litt for svakt og motiverer til bedre innsats i 2019.

Aps maktovertakelse henger sammen med tre forhold:
a) Deres gode valg
b) Høyresidens fall
c) Evne til å bygge allianser inn mot sentrum og MDG

Alliansene har dog ulik karakter i de forskjellige byene. Særlig interessant er det å legge merke til forskjellene mellom Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Oslo er det Ap+MDG+SV, med Rødt som støtte. I Bergen et rent Ap-sentrum-samarbeid (uten MDG, Rødt og SV), i Tromsø et rent venstresamarbeid med SV og Rødt og i Trondheim en "alle skal med"-løsning. Hvilken av disse variantene som fungerer best, kan bli interessant å følge med på både for Jonas Gahr Støre og andre inn mot stortingsvalget i 2017.

MDG valgte Ap
MDG ble representert i alle store kommuner. Gjennombruddet er derfor bredt, om enn noe ujevnt fordelt med oppslutning rundt åtte prosent i storbyene og ned mot to-fire prosent andre steder.

Partiet deltar nå i politisk samarbeid i seks av storkommunene våre. Samtlige steder samarbeider de med Ap, ingen steder med høyresiden. Læringskurven må være bratt for mange nyvalgte MDG-folk i disse dager, og det blir spennende å iaktta hvordan de takler å ha lokal makt - ikke minst i Oslo.

Frps storbyproblem, Høyre rotet 
Frp har de senere årene dratt på seg et storbyproblem som bare ble forsterket ved årets valg. Faktisk har partiet under sju prosent i alle våre tre største byer, og man ble slått av MDG både i Oslo og Trondheim. I mindre byer går det jevnt over bedre.

Høyre holdt brukbart i Oslo og Stavanger, men gikk på store nederlag i særlig Bergen, Trondheim, Tromsø, Arendal og Skien. Et fellestrekk ved flere av de største nederlagene er at indre strid og borgerlig uenighet har preget forrige periode for mye for å holde på velgertilliten. Samtidig bør valget også ses i lys av at Høyre gjorde det ekstremt bra sist, årets nivå er slik sett mer "normalisering".

Ap med fallhøyde
Skulle Ap kapre regjeringsmakten i 2017, så vil vi gå inn i et lokalvalg i 2019 der Ap sitter med mye makt både nasjonalt og lokalt. Det kan borge for at partiet vil slite med å forsvare det de vant i år - det er lettere å vinne valg fra opposisjon. Men fire år langt fram.

Særlig i politikken.