torsdag 19. mars 2020

Hvordan vil Korona påvirke vårt politiske landskap?

Det er altfor tidlig å si noe velkvalifisert om hvordan Korona-situasjonen vil endre vårt politiske landskap. Og først og fremst er det, for oss alle, nå en tid for å lytte på de helsefaglige rådene og bidra som best vi kan i helsedugnaden ved å holde oss hjemme.

Men siden politisk analyse er jobben min, i alle fall en hel del av den, så har jeg kommet til at jeg må fortsette å analysere. Nå som markedet for foredrag og debatter, som er en viktig del av mitt livsgrunnlag, er borte, så kan jeg skrive mer (vippser du 92237487, så støtter du opp om arbeidet mitt med politiske analyser).

Jeg skal se litt på de tre siste krisene: Finanskrisen 2008, terroren 22. juli 2011 og flyktningekrisen 2015 for å finne ut hvordan disse har påvirket opinionen her til lands og se om vi kan trekke noen lærdommer som kan si noe om dagens situasjon.

Finanskrisen løftet Ap og senket Frp 
15. september 2008 gikk storbanken Lehman Brothers konk. Markedet hadde mistet tilliten. Dette var starten på en omfattende finanskrise som raskt spredde seg fra land til land. Også til oss. Daværende finansminister Kristin Halvorsen dro gullkortet, og den rødgrønne regjeringen satte i gang en massiv motsyklisk politikk, som av mange velgere ble oppfattet som helt riktig medisin. Velgerne premierte først og fremst Ap og Jens Stoltenberg, som løftet seg fra nivåer godt nede på 20-tallet sommeren 2008, til langt oppe på 30-tallet høsten 08 og våren 2009 og endte med et valgresultat på 35,4, noe som bidro til at Stoltenberg-regjeringen ble gjenvalgt.

På opposisjonssiden fikk særlig Frp svi. Partiet hadde eventyrlige nivåer inne med over 30 prosent sommeren 2008, men falt gradvis tilbake gjennom høsten, hentet seg noe inn på vårparten, men sank ned til under 23 ved 2009-valget. Det ble mindre rom for den systemkritikken som partiet forfektet, markedet for trygghet økte. Høyre svingte en del i oppslutning gjennom dette året, men det mest interessante er at partiet begynte å nærme seg daværende storebror Frp, en utvikling som fortsatte etter valget. Ved siden av Aps løft, er utjevningen mellom Frp og H det trekket som fikk mest betydning for landskapet på lenger sikt. Dette ga etterhvert grobunn for et rollebytte på borgerlig side med Høyre i front. Av de øvrige partiene har jeg i grafikken under nøyd meg med å trekke fram Venstre, som lå på nesten seks prosent sommeren 2008, men som endte under sperregrensen ved valget 2009. Det er dog grunn til å tro at finanskrisen ikke hadde noen åpenbar innvirkning på dette.
 
     


22. juli styrket Ap og svekket Frp
22. juli 2011 fant de grusomme terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya sted. Angrepet var direkte rettet mot de styrende og mot Ap. Og Ap fikk et enormt løft på målingene i etterkant, mange velgere ønsket å vise sympati med et hardt angrepet parti. Et løft som avtok inn mot lokalvalget i 2011, men som likevel ga partiet et langt bedre resultat enn partiet ellers ville fått. Både Frp og Høyre falt markant i ukene etter terroren, men Høyre klarte å løfte seg igjen og fikk et bra 2011-valg, i motsetning til Frp.

"Terror-effekten" avtok gradvis, og våren 2012 lå Ap og Høyre igjen omtrent jenvnsides på målingene, slik de lå før terroren inntraff. Selv om Ap reiste seg noe gjennom valgkampen 2013, så ble det en soleklar borgerlig seier ved stortingsvalget og regjeringen Solberg overtok makten. Jeg sliter med å se noen klar tendens for de øvrige partiene, derfor er disse utelatt i grafikken nedenfor.
   


Flyktningekrisen bidro til Solberg-regjeringens gjenvalg
Sommeren 2015 og utover høsten preget flyktningekrisen i Middelhavet både medier og politikk. Opinionen dreide fra å være dugnadsorientert, til å bli mer opptatt av håndtering når flyktninger begynte strømme over grensen, ikke minst fra Russland. Denne opinionsdreiningen kom for sent for Frp hva gjaldt lokalvalget 2015, som ble elendig for deres vedkommende. Men den generelt økte oppmerksomhetom om flyktninge- og innvandringspolitikk var gunstig både for Frp og Høyre etterpå. Begge  ble belønnet av velgerne for den harde linjen som ble ført, selv om det i første rekke var Frp som opplevde et sterkt løft senhøsten 2015. Dette var, etter mine vurderinger, med på å redde gjenvalget i 2017 da innvandring var den viktigste saken for flest velgere, noe som bidro til å senke Ap. 






Fellesnevneren for disse tre krisene er at de største styringspartiene har fått et løft/"styringstillegg": Ap i 2008-09 og 2011, og Høyre og Frp i 2015-17. Samtidig ser vi at effekten har avtatt gradvis når krisen er over og andre faktorer igjen blir viktigere.

Korona løfter Høyre?
Hvilken lærdom kan vi trekke ut i fra vår nære historie mht. den pågående Korona-situasjonen? Enhver krise har sin egen dynamikk. Men klarer de styrende å håndtere det på en måte som oppfattes som god, slik Ap klarte i 2008 og H/Frp klarte i 2015, så er det grunn til å tro at største styringsparti kan forvente et løft i tiden som kommer. I praksis betyr det Høyre. De første tallene som jeg har sett, tyder også på at tilliten til den politiske regjeringsledelsen er økende. Så får vi se hva som blir inntrykket på lenger sikt. KrF og Venstre kan kanskje også oppleve en liten styringseffekt, men det er tivlsomt, også fordi en del av deres sympatisører kan gå til Høyre.  

Kriser gir et sterkt, politisk klima for kompromiss og samhold. Det gagner sjelden opposisjonspartiene som normalt framfører kritikk av det sittende styret. Men Ap bør likevel ha forutsetninger for styrke seg på målingene framover siden Ap, ved siden av Høyre, er det partiet som har høyest velgertillit på helse-feltet. Partileder Støre, tidligere helseminister og stabssjef i WHO under Brundtland, er også på hjemmebane på området. Jeg tror de partiene som står på ulike fløyer i vårt politiske landskap; SV, Rødt, Frp (høyre-venstre-aksen), MDG (vekst-vern) og Sp (sentrum-periferi) kan komme til å oppleve motgang på kort sikt. Imidlertid er det interessant om Sps bånd til bønder og sterk vektlegging av matsikkerhet, kan motvirke en slik antatt tendens.

Stortingsvalget 2021 er fortsatt et godt stykke unna. Men hvis dette er en krise som strekker seg over sommeren til høsten og kanskje endog både til vinteren 2020/21 og et godt stykke inn i neste år, så er det god grunn til å tro at det vil få betydning også for stortingsvalget. Et sterkere Høyre vil kunne gi økt spenning om valgutfallet, særlig fordi partiet nå vil kunne mobilisere en del 2017-velgerne som har satt seg på gjerdet. Men man må også klare trekke til seg en del velgere fra de rødgrønne opposisjonspartiene, for at styrkeforholdet skal utjevnes.
   
  

Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt arbeid i en tid der markedet for foredrag og debatter, som jeg ellers pusler med, er borte.

søndag 15. mars 2020

Tid for lederskap. Og dugnad.


Nå er det tid for lederskap. Av helseledere som har kunnskap og evner å formidle den. Av politiske ledere som har lyttet til folk som kan mer enn dem selv, deretter tar beslutninger der de peker ut en retning og klarer å sette ord på retningen slik at vi som lytter forstår hvorfor.

Vi lytter til fastlegene nå, vi lytter til kommuneoverlegen, vi lytter til helsedirektøren, vi lytter til lederen av Folkehelseinstituttet, vi lytter til ordføreren, vi lytter til helseministeren og vi lytter til statsministeren. Det er nå lederne viser oss hva de er lagd av. Det er nå de kan vise hva som bor i dem av klokskap, evne til å fatte gode beslutninger og kommunisere på en måte som skaper trygghet i befolkningen. Det er dette de er valgt for å gjøre. Nå gjelder det. Informasjonsbehovet vårt er enormt. Frykten og usikkerheten brer om seg.

Overraskende mange folk har nå tilsynelatende betydelig viruskompetanse. Feedene mine på Facebook og Twitter har de siste dagene kokt over av folk som mener mye om Korona. Fellesnevneren er at de tydeligvis vet best hva som bør gjøres og ikke gjøres. Jeg har også lyst til å kaste meg på og mene noe, skrive i denne kommentaren hva som virker lurt. Men jeg har kommet til en erkjennelse av at jeg slett ikke har helsekompetanse nok til å si noe som helst om hva som er smartest. Jeg aner ikke om den kinesiske, koreanske, danske eller svenske løsningen kan være bedre eller verre enn den norske. Så derfor velger jeg heller å tro at de som sitter på helsekompetansen i kommunen min og i landet mitt, har bedre forutsetninger til å ta de beslutninger som bør tas, og si det som bør sies. Kanskje er det en tid for flere av oss til å erkjenne dette, og gjøre det som vi blir oppfordret til å gjøre. Enten det er å droppe turen til Sverige, turen på hytta, russefesten eller lekingen i parken med naboungene. Selv om motviljen mot autoriteter sitter dypt i den norske folkesjelen, inklusive min.  

Lederne våre har tatt radikale grep: Samfunnet stenges i stor grad ned for å redusere smitten. Noen hevder det er for hysterisk. Andre mener tiltakene kom for sent. Men tiden for å slå politisk mynt er elendig. Det kan godt hende at dagene og ukene vi nå er inne i, vil definere det lederskapet som helsemyndigheter, lokal og sentral politisk ledelse utøver for mange år framover. En statsminister Solberg som fatter de riktige beslutningene da det gjaldt som mest, kan oppleve at et usannsynlig gjenvalg i 2021 med ett blir langt mer sannsynlig. En handlingslammet statsminister som bommet katastrofalt, kan oppleve at en opposisjonsleder, som for eksempel en ellers hardt prøvet Støre, plutselig framstår som den statslederen landet burde hatt.

Dette ser jeg fram til å analysere om en stund. Men ikke nå. Nå håper jeg at folk som har best kompetanse på helsefeltet, sitter i posisjoner der de bruker sin kompetanse til å styre oss i den retningen som det er fornuftig å styre. Og jeg håper at de av oss, som slett ikke har denne kompetansen, lytter til de rådene som gis. Det er kanskje kjedelig, men å lytte til det lederskapet vi faktisk har, og følge de faglige rådene som gis, er det beste vi kan gjøre nå. Tror jeg.

For det er ikke bare en tid for lederskap nå. Det er også en tid for dugnad. Og her kan vi alle bidra.


Dette er en litt bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 16. mars.

Opplever du verdi av denne kommentaren og ønsker støtte min virksomhet, så kan du vippse et valgfritt beløp på 92237487. Alle bidrag går til produksjon av mer innhold. 

fredag 28. februar 2020

Februar 2020: Rødgrønn ledelse 103-66

De borgerlige knapper noe innpå, men den rødgrønne ledelsen er fortsatt solid. 

De borgerlige (i betydningen H, Frp, KrF, V) vant en overlegen seier i 2013 og fikk hele 96 mandater, mot kun 73 for de rødgrønne (i betydningen Ap, Sp, SV, MDG, R). Solberg overtok regjeringsmakten fra Stoltenberg og greide gjenskape flertallet i 2017, men med noe mindre margin: 88-81.

De borgerlige beholdt flertallet fram til sommeren 2018, men deretter skiftet det til rødgrønt på målingene, og med økende margin fram til november 2019 da de rødgrønne ledet hele 113-56. I 2020 har de borgerlige tatt litt innpå, godt hjulpet av Frexit, og forspranget er pr februar 2020 nede i 103-66. 
 


Både KrF og Ventre ligger marginalt under sperregrensen på 4 prosent. Hvis jeg jekker begge partiene over, så synker forspranget ytterligere til 97-72. Altså omtrent samme rødgrønne margin som den borgerlige valgseieren i 2013.

Rødt ligger for øyeblikket noen tideler over sperregrensen på fire prosent. Senkes de under, f eks til 3,9, så skrumper forspranget ytterligere, men ikke med mer enn et par mandater til 95-74. MDG har langt bedre margin ned til sperren for tiden, med målinger i snitt godt oppe på 5-tallet. Men skulle også de havne under, så reduseres det rødgrønne forspranget til 91-78.

Selv om både KrF og V kommer over sperren, og Rødt og MDG ramler under, så er det altså likevel rødgrønt flertall med grei margin. I øyeblikket har de to blå, Høyre og Frp, en oppslutning på 34 prosent inne (H 19 og Frp 15). Denne må nok øke til opp i mot 40 prosent totalt, hvis valget skal bli jevnt. Alternativt må  KrF og/eller Venstre overraske og karre seg opp mot 5-tallet, da kan de klare seg med mindre.

Status når vi går inn i mars 2020 og har stortingsvalget 2021 halvannet år unna, er at den rødgrønne ledelsen fortsatt er solid. Det er mange faktorer som må gå de borgerliges vei hvis et sensasjonselt gjenvalg i 2021 skal finne sted.

mandag 10. februar 2020

Arealfaktoren bør skrotes

I 2003 vedtok Stortinget dagens valgordning der 150 faste stortingsmandatene fordeles på hvert av våre valgdistrikter etter en formel der hver innbygger teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor).  I tillegg ble ordningen med utjevningsmandater utvidet fra 8 til 19. Hvert valgdistrikt får ett utjevningsmandat.

Den nye ordningen skulle rette opp en del skjevheter i det gamle systemet både av geografisk og partimessig karakter og gjøre valgsystemet mer logisk. Samtidig satte man favoriseringen av utkant i system ved å tillegg arealet en eksplisitt verdi slik at velgere i store og folkefattige valgdistrikt får en stemme som er mer verdt enn velgere i små og folkerike valgdistrikt.

Litt mer logisk
I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den fylkesvise mandatfordelingen 2001-05 med fordelingen slik den ble etter det nye systemet 2005-13. Tallene er ikke fullstendig sammenlignbare da den gamle ordningen hadde 157 faste mandater+8 utjevningsmandater, mens den nye har 150+19.   



Vi kan legge merke til at med den gamle ordningen kunne flere utjevningsmandater komme fra samme valgdistrikt. Som regel tilfalt disse mandatene de mest folkerike fylkene, 26 av de i alt 32 utjevningsmandatene som ble delt ut i perioden 1989-2005 tilfalt Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland, men antallet fra hvert fylke svingte fra periode til periode. Det nye systemet  gjorde den geografiske representasjonen mer forutsigbar.

Særlig Buskerud og Rogaland kom bedre ut med den nye ordningen, begge fikk to mandater flere i perioden 2005-13 enn i 2001-05 (hvis utjevningsmandatene regnes med). Det nye systemet førte også med seg økt representasjon fra Oslo, Akershus, Østfold, Vest-Agder, Troms og Finnmark. Derimot fikk spesielt Nordland svekket sin representasjon, men også Hordaland, Møre og Romsdal og Vestfold.

Forsterket overrepresentasjon av Finnmark
Siden mandatfordelingen bygger på antall innbyggere i valgdistriktene (i tillegg til arealet), så er det interessant å se på forholdet mellom innbyggertall og mandattall. Jeg har derfor delt innbyggertallene i fylkene i 2001 på mandatfordelingen, sammenlignet med tilsvarende tall fra 2005 og videreført beregningen også for 2009-valget. Resultatene ser du under: 
   



Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane kom best ut av den gamle ordningen, alle med en representasjon på rundt 20 000 innbyggere pr stortingsmandat. Overrepresentasjonen av Finnmark ble faktisk klart forsterket etter at den nye ordningen ble innført. Også Troms og Sogn og Fjordane kom litt bedre ut. Hovedbildet er likevel at proporsjonaliten ble noe bedret, slik intensjonen var. Men like fullt ser vi at de geografiske skjevhetene forble betydelige.         

Rogaland og Buskerud hadde de "dyreste" mandatene med 34 000 innbygere pr mandat. Vestfolds velgere overtok plassen som de dårligst representerte i landet da den nye ordningen første gang ble praktisert ved 2005-valget. I 2009 fikk Oslos velgere denne tvilsomme fornøyelsen.

Vestfolds velgere har minst verdi
Ordningen fungerer slik at mandattallene fra de 19 valgdistriktene justeres hvert 8. år i takt med befolkningsutviklingen. Den første justeringen i 2013 medførte at Oslo fikk to nye mandater. Akershus, Hordaland og Rogaland fikk hvert sitt. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane mistet ett mandat hver.



Mandatjuseringen medførte at Finnmarks velgere kom i en ytterligere særklasse hva gjelder stemmeverdi. Oppland overtok for Sogn og Fjordane som nest mest overrepresentert. Mens Vestfold forble landets mest underrepresenterte valgdistrikt. Sett bort i fra Finnmark. så gikk svingningene nå i antall innbyggere pr mandat innenfor intervallet 26 000 til 34 000. 2017-valget ble avholdt etter samme fordeling som i 2013. Befolkningsutviklingen medførte at Akershus inntok "førsteplassen" som mest underrepresentert, tett etterfulgt av Oslo og Vestfold.

Akershus +2, Oslo +1 og Møre og Romsdal, Buskerud og Oppland -1 i 2021
Ved stortingsvlget neste år, så skal det på nytt gjøres mandatjusteringer. Etter mine beregninger blir disse mindre enn hva som var tilfelle i 2013. Akershus ser ut til å kunne plusse på med to mandater, mens Oslo får ett mandat til. Buskerud, Møre og Romsdal og Oppland ligger an til å miste hvert sitt mandat.




Dette betyr at neste år vil Vestfolds velgere nok ha en stemme som er minst verdt i landet, etterfulgt av Oslo. Rogaland og Møre og Romsdal følger tett bak, sistnevnte er en nykommer i dette selskapet. Finnmarks velgere fortsetter støtt og stadig å være på desidert topplass hva gjelder stemmeverdi. Nord-Trøndelags og Nordlands velgere vil følge nærmest. 

Ny valgordning, nye valgdistrikt?
Valglovutvalget legger i mai fram forslag til ny valgordning. Ett av spenningsmomentene er hva som foreslås gjort med valgdistriktene. Skal dagens system med 19 beholdes eller skal man legge den nye fylkesstrukturen til grunn og redusere antallet til 11? Evt. finne en løsning et sted i mellom; f eks dele Viken og Troms og Finnmark i to? Og ikke minst; hva er det mulig å enes om politisk på Stortinget når dette skal behandles?

Ett annet viktig moment er hva man har tenkt å gjøre med arealfaktoren på 1,8 poeng. Skal denne videreføres slik at de geografiske skjevhetene består, skal man legge kun innbyggertallet til grunn eller noe i mellom som f. eks å redusere faktoren (eksempelvis til 1,4).

I tabellen nedenfor har jeg sett på hvordan mandatene ville vært fordelt på dagens 19 valgdistrikt hvis man kun la innbyggertallet til grunn. Både Oslo, Akershus, Hordaland, Rogaland, Buskerud og Vestfold ville ha økt sitt antall. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag, Finnmark og Sogn og Fjordane ville fått færre mandater.           



Fjern arealfaktoren
Til syvende og sist handler den geografiske fordelingen om hvilke argumenter og prinsipielle begrunnelser man bør tillegge mest vekt. Geografisk representasjon har lenge vært et viktig moment i det norske valgsystemet. Men finnes det i dag en god, prinsipiell begrunnelse for at en velger i Vestfold eller Rogaland skal ha en stemme som er vesentlig mindre verdt enn en velger i Nord-Trøndelag eller Finnmark? Etter mitt skjønn nei. I dagens moderne kommunikasjonssamfunn har velgerne omtrent samme påvirkningsmulighet, så fysisk avstand til hovedstaden er ikke lenger et særlig godt argument og ikke er i nærheten av å trumfe det demokratiske argumentet om "en velger- en stemme - en verdi".

Mitt ønske er derfor mer proporsjonalitet der velgerne får en stemme som er ca like mye verdt, framfor et system der verdien fortsatt vektes etter hvor stort areal velgeren har rundt seg. Tiden er inne for å rette opp de geografiske skjevhetene i valgsystemet vårt.     

Tiden er inne for å skrote arealfaktoren.   
     

tirsdag 4. februar 2020

Frexit-effekten: Frp øker. Sp, H og MDG faller


Januar 2020 ble historisk i norsk politikk. Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Partiet mente Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp opplevde at de ga mer enn de fikk. IS-saken ble utløsende faktor, men exiten må ses i lys av det grunnleggende.
For et par uker siden mente jeg at Frps exit (Frexit) opinionsmessig ville slå positivit ut for dem selv, og kanskje også KrF, V og Ap. Mens H, Sp, MDG, S og Rødt kunne oppleve motgang. Hvordan har det gått foreløpig?

Frp øker kraftig
I skrivende stund (4. februar 2020) har vi seks målinger som er tatt opp i 2020 før Frexit og seks målinger etter. I tabelllen under har jeg beregnet et gjennomsnitt av begge de to "seksmålingsbolkene", sammenlignet dem og regnet differansen. Som ventet har Frps utgang fra regjeringen gitt partiet et løft; fem prosentpoeng i pluss er mye på så kort tid. Bakgrunnstallene viser klart økende lojalitet blant egne velgere og høyt tilsig fra Høyre. Dessuten er lekkasjene til Sp kraftig redusert. Også KrF, Ap og V kan notere noen tideler i pluss, men her er utslagene såpass små at vi bør avvente noen flere målinger for å trekke konklusjoner. 





Sp, Høyre og MDG faller
Sp har lenge kunnet framstå som nesten eneste opposisjonsalternativ i senter-periferi saker som politi-, kommune- og fylkesreform og ulv. Retorisk har de fungert som et anti-eliteparti, ikke ulikt Frp i "gamle dager" og fått mange velgere fra både Ap, H og Frp. Med Frp ute av regjering vil Sp nå kunne merke hardere kamp om «misnøyevelgerne». Partiet ligger fortsatt på pene 14 prosent, men dette er en nedgang på ca tre prosentpoeng sammenlignet med hva tallene viste før Frp gikk ut av regjering. Sp har fremdeles høy lojalitet blant egne velgere, men den er noe nedadgående. I tillegg henter partiet færre velgere fra Frp, H og Ap enn før exiten -  noe i sum forklarer nedgangen.

Høyre og Frp konkurrerer om en del av de samme velgerne, og det er tydelig at Frps bedrede appell går ut over Høyre; en del velgere går nå direkte rett fra H til Frp. I tillegg faller Høyres andel lojale velgere. Samtidig er det et lyspunkt for Høyre at de synes å ha redusert lekkasjene til Sp og Ap, dette bidrar til at Høyres netto fall er klart mindre enn Frps framgang. E
t mulig etterlatt inntrykk etter Frexit er borgerlig kaos. Det er ekstra utfordrende for Høyre som har profittert mye på å være det trygge, blå styringsalternativet, dette bør kunne gi Ap en gyllen mulighet til appellere bedre til "lillavelgerne" som står mellom H og Ap. På den annen side kommer KrF og V til å dra H nærmere sentrum, noe som den samme velgergruppen kan komme til å se positivit på. Økt sentrumspreg på regjeringen kan også gi småpartiene bedre forutsetninger for å holde sperregrensen fra livet og redusere rommet for kritikk fra MDG, SV og Rødt noe. I første rekke virker det som om MDG har fått "smellen", lojalitetsandelen deres faller litt og partiet klarer ikke hente så mange velgere fra Ap og Høyre som før.     

Borgerlige +9 mandater
Hvordan slår disse opinionsbevegelsene ut på mandatfordelingen? Nedenfor har jeg regnet ut antatt mandatfordeling, gitt snittet av de seks målingene før Frexit, og sammenlignet med mandatfordelingen hvis snittet av de seks målingene etter Frexit legges til grunn: 




Frps framgang gir partiet en mandatgevinst på hele 10. Også KrF og Ap plusser på med ett mandat hver. Motpostene er Sp som mister 8 mandater og H og MDG som mister to hver. Dermed reduseres det rødgrønne forspranget fra 111-58 til 102-67. Hvis jeg jekker KrF og V opp over sperregrensen, så krymper forspranget ytterligere til 96-73. 

Fortsatt rødgrønt favorittstempel
I sum peker Frexit-effektene i retning av at Stortingsvalget 2021 ikke trenger bli den rødgrønne parademarsjen som det lenge har sett ut til. Men fortsatt er de rødgrønne klare favoritter til å overta makten neste år. Skal det bli virkelig jevnt, må altså de effektene vi har sett de siste par ukene, forsterke seg ytterligere inn mot valget.  

fredag 24. januar 2020

KrFs retningsvalg: Hareides fall. Og gjenoppstandelse..

"Hareides fall" stod høyt oppe på min lille ønskeliste til jul. Og sannelig befant denne boken, skrevet av tidligere Hareide-rådgiver  Emil Andre Erstad, seg under juletreet. Jeg har nå lest boken, og den ga et interessant innblikk i kulissene i de 36 dramatiske dagene høsten 2018 der KrFs retningsvalg stod i sentrum av norsk politikk og nærmest satte hele det politiske Norge på vent. De smått utrolige dagene der en rekke fylkesårsmøter i KrF rundt omkring i landet ble direktesendt i riksmediene.

Bakteppet for prosessen var et parti som har slitt med oppslutningen over lang tid, der manglende velgerappell ut over sin "kjerne" er det vedvarende hovedproblemet. Valgkampen 2017 ble mislykket, valgresultatet historisk dårlig, selv om man berget seg over sperregrensen med liten margin. Partiets "havarikommisjon", ledet av Hilde Ekeberg, konkluderte i november 2017 med at samarbeidsstrategien (ønsket om H+KrF+V-regjering) og kommunikasjonen rundt regjeringsspørsmålet var feilslått og ødela partiets valgkamp.

"Knut Arild framstod som en tåkefyrste uten et forståelig budskap", skriver Erstad om lederens kommunikasjon i saken. Et klart flertall i patiet kom fram til en erkjennelse av at den mellomposisjonen man stod i, som fødselshjelper og støtteparti for en blå regjering, og samtidig i opposisjon - særlig til Frp, og under et stadig rødgrønt opposisjonspress, ikke lenger var bærekraftig. Sentrumkollegaen Venstre, valgte, på nyåret 2018, å gå inn i Solberg-regjeringen, og satte ytterligere fart i tankeprosessene også hos folk i KrF.

Allerede valgnatten i 2017 oppfordret Erstad sin partileder til å skrive en bok for å få fram en dypere tenking enn det som er mulig dag-til-dag-politikken, en bok som gjennom våren 2018 vokste fram, og ble ført i pennen av Erstad selv, i spann med ideologen Erik Lunde. "Det er viktig å forstå at de som er politiske rådgivere, har som jobb å nettopp vite hva ledernes dere mener og hvordan de resonnerer" forklarer Erstad som årsak til at Hareide selv ikke skrev boken. Men Hareide var ansvarlig for innholdet og med på utformingen av boken.

Sylvi Listhaugs avgang mars 2018 på Facebook-posten om at "Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjones sikkerhet", ble framstilt som en seier for Hareide. Men med Listhaug ute, så ville presset på at KrF bør inn i regjering øke, og Hareide skjønte at nå måtte det handles. Etter en samtale med Ap-leder Støre, der han ble oppfordret til å "ikke bare tenke på det som er lurt, men også på det som er riktig", vokste beslutningen fram hos Hareide. Beslutningen om å forsøke dra KrF bort fra blå og over i rød retning, nærmere Ap. Det ble flere møter mellom ham og Støre, for å forankre at Ap-lederen syntes dette ville være en god ide. Erstad peker på at Støres åpent kristne holdning, bidro til en god kjemi dem i mellom.

"Bare ved å åpne for samarbeid med Arbeiderpartiet i regjering, ville vi modernisere og åpne partiet. Det var vi helt sikre på", skriver Erstad. Konklusjonen var tuftet på en analyse av at "Kristelig" tok for mye plass på bekostning av "Folkeparti". De ønsket åpne opp og tiltrekke seg det Erstad kaller "den progressive og moderne delen av den Den norske kirkens medlemmer". Et hovedproblem med  samarbeidet med Solberg-regjeringen, var at KrF primært fikk gjennomslag i symbolsaker og ikke det Hareide/Erstad mente var viktigere deler av partiprogrammet. En minst like viktig begrunnelse for dreiing i rød retning, var kampen mot høyrepopulismen. "Det var ikke til å holde ut" at KrF samarbeidet med de fremste høyrepopulistene i Norge, står det i boken, og frykten var at partiet gjennom sitt Frp-samarbeid skulle bidra til "tilstander" ala USA, Polen og Ungarn.

25. september 2018 ble Hareides bok "Det som betyr noe" lansert. Her beredes grunnen for den viktige landsstyretalen som han holdt tre dager etterpå; den 28. september: "Mitt råd er nå at vi undersøker muligheten for hvilket politisk gjennomslag det er mulig å få gjennom et samarbeid med KrF, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, uten SV", var konklusjonen i talen og startskuddet for en intern partiprosess som mangler sidestykke i norsk politisk historie var fyrt av.

I den første fasen etter at talen var avholdt, opplevde de "røde" at de hadde momentum. Nye medlemmer strømmet til partiet, noe som ble tolket som en støtte til Hareide og hans linje. Erstad avslører også at Kjell Ingolf Ropstad i en fortrolig samtale med ham, skal ha uttrykt at "innerst inne håper jeg Knut Arild vinner". Antagelig i betydningen at da slapp han å ta over som leder, hvilket på det tidspunktet nok framstod som en i overkant stor oppgave med små barn hjemme. Håpet deres lå i at Ropstad skulle kjempe en stund "for syns skyld" og så gi opp hvis prognosene pekte klart i retning av at rød side ville vinne. Samtidig bar de på en underliggende frykt for hva Erna Solberg ville foreta seg.

Partiet ble enige om at hvert fylke skulle peke ut sine delegater til det ekstraordinære landsmøtet som skulle avholdes 2. november. I forkant skulle det arrangeres folkemøter der både rød side ved Hareide, og blå side ved enten Ropstad eller Bollestad, fikk legge fram sitt syn. Erstad var uenig i dette, han mente det var for raust av sin partileder å ha med nestlederne på møtene. Og dette illustrerer et hovedpoeng i boken; rådgiveren synes generelt at Hareide er for imøtekommende og veik, hadde det vært opptil Erstad så hadde de kjørt en mye hardere linje overfor de blå og lagt Hareides lederskap i potten på et tidligere tidspunkt.

I boken pekes det på særlig to punkt som bidro til å snu det momentumet som de mente rød side hadde: Abort og "kuppet" i Rogaland. Som de røde fryktet, så satt (selvsagt) ikke Høyre og Erna Solberg rolig å så på en prosess som kunne få hele regjeringsprosjektet til å rakne. I et møte mellom Solberg, Sanner, Høie, Bollestad og Ropstad ble det klart at Høyre kunne være villig til å komme KrF i møte i synet på tvillingaborter og på paragraf 2 C i abortloven som omhandler muligheten for abort etter uke 12 i svangerskapet pga "alvorlig sykdom" - deriblant Down syndrom - ofte omtalt som "sorteringsparagrafen" av folk i KrF.

Hareide var klar over at møtet fant sted, men ikke hva de snakket om. Erstad var ikke klar over det og ble sint. Og begge var irriterte på det de oppfattet som et brudd på den "gentlemen agreement"-avtalen som de trodde de hadde om at ingen sider skulle drive med offentlige regjeringsforhandlinger med andre partier før prosessen om retningsvalget var avsluttet. Da muligheten for et historisk skritt i restriktiv retning i abortloven ble kjent, er Erstads analyse at det ga blå side to oppturer: For det første at det tente en gnist hos Kjell Ingolf Ropstad som blåste bort tankene om at lederoppgaven var for stor for ham. Dernest at det bidro til å skape en entusiasme som blå side tidligere hadde manglet i prosessen.                   

Rogaland var første fylket som skulle avgjøre hvilke delegater de skulle sende til landsmøtet. Fylket er KrFs klart største både målt i både velgeroppslutning og medlemstall. Men fordelingsnøkkelen medførte at fylket fikk sende langt færre delegater enn medlems- og velgertall skulle tilsi. Dette var et avgjørende punkt for de på blå side som mente at Rogaland derfor burde kompensere dette misfoholdet ved å bruke et "vinneren tar alt"-system til grunn for utvelgelsen, framfor forholdstall. Ca to tredeler gikk inn for et blått retningsvalg på fylkesmøtet. Og man valgte å sende 15 blå delegater og 1 rød. Fylkesmøtet er suverent, og avgjørelsen  var intet brudd på egne vedtekter, men det falt Hareide, Erstad og de røde tungt for brystet da de holdt fram at alle fylkene burde sende delegater etter et forholdstallssystem.

De øvrige fylkene avholdt sine møter og valgte sine delegater, og løpet var ganske jevnt. Men blå side hadde hele tiden et lite forsprang, noe som speilet stemningen i partiet godt. Etter at Oslo, Akershus og Østfold, som de siste, valgte sine delegater, stod det klart at i alt 99 delegater ville være blå og 90 røde, mens 1 ville stemme blankt (her er Grøvans "gule" alternativ holdt utenfor). Mao. måtte fem delegater snu på landsmøtet, hvis Hareides røde linje skulle vinne fram. Kvelden før alt skulle avgjøres, ønsket Erstad at Hareide skulle forsøke påvirke de på blå side som man visste var litt usikre. Erstad hadde satt opp en liste med navn og telefonnummer. Men Harreide ville ikke forsøke påvirke delegatene slik, noe som igjen ergret Erstad.

"Lederkortet var det beste vi hadde", skriver han. I betydningen at et utfall i blå retning ville medføre Knut Arild Hareide sin avgang. Erstad ville kjøre ut dette kortet tidligere, men Hareide valgte å spare det til slutt. Først i sin siste tale før avstemningen, valgte han å gjøre det klart for alle at han kom til å gå av hvis de blå vant. Håpet var at dette skulle snu de fire-fem delegatene som han trengte for å vinne fram.


"Landsmøter har sin særegne dynamikk", tvitret den erfarne, politiske Vårt Land-journalisten Berit Aalborg, noen dager før, og mente mye kunne snu på landsmøtet. Men det var ingen "dynamikk" på dette landsmøtet. Det eneste som skjedde var at en hel delegat byttet preferanse fra blå til blank. Utfallet ble derfor 98 blå og 90 røde. At  Hareide stilte "kabinettspørsmål" hadde null effekt. Delegatene oppfattet åpenbart at de stilte som "bundne" mandater.

Dermed var løpet kjørt for Hareide. "Jeg var bare sint. Skuffa og frustret", skriver Erstad om egne følelser som utspant seg da avstemningsresultatet var klart. Hareide gikk av, Ropstad etterfulgte ham som ny leder, innledet regjeringsforhandlinger med Høyre, Frp og V på Granavolden og KrF gikk inn i regjeringen.

Noen tanker og refleksjoner er vel verdt å gjøre seg i etterkant av denne leseropplevelsen og oppfriskningen av hva som skjedde. Først og fremst har jeg lyst til å gi Erstad ros for å skrive boken. Selv om hans drøm gikk i knas, og selv om han tidvis framstår som bitter i teksten, så gir han et verdifullt bidrag til en viktig del av vår nære politiske historie. Jeg er imidlertid i tvil om han gir et hundre prosent ærlig bilde av det som skjedde. Framstillingen av sin egen side som idealistisk og hjertevarme, om enn noe naive, og motparten som kalde og kyniske maktspillere, er for enkel. Boken hadde stått seg på å skildre dypere hvilke taktiske vurderinger man gjorde seg også på rød side, hvilken rolle spilte Ap i prosessen og hva var f eks Øystein Mjærums bidrag?

Det aller mest interessante i boken finner jeg imidlertid i avslutningskapittelet, der Erstad har en samtale med Hareide om hvorfor det gikk som det gjorde. "Jeg trodde valget mellom Ap og Frp skulle bli veldig mye enklere for de fleste i KrF enn det ble", sier han der. Og her tror jeg vi er ved selve kjernepunktet i retningsvalget. Hareide og de røde forsøkte å gjøre valget til et valg mellom Ap og Frp. Men de fleste oppfattet nok snarere at dette var et valg mellom Ap og H. Langt flere av både KrFs velgere og medlemmer foretrekker H framfor Ap. Såpass enkelt er det. Derfor vant blå side. Fordi Høyre står KrF nærmere i det som Erstad, litt foraktelig, kaller "symbolpolitikk". Men for mange i KrF er ikke saker som K-en i KRLE,  kontantstøtte, abort, Israel osv symboler. Det er tvert i viktige saker og mye av årsaken til at mange er med i partiet. At Hareide undervurderte dette, overrasker meg.


Speilet det blå retingsvalget medlemmene og de tillitvalgte sine preferanser? I tabllen har jeg samlet avstemingsresultatene i alle fylkene (for enkelhets skyld er det "gule" alternativet holdt utenfor). Jeg har tatt utgangspunkt i KrFs medlemstall i fylkene, og lagt inn et premiss om at avstemningsresultatene på fylkesmøtene speilet stemningen blant fylkens medlemmer bra. Hvis alle de 190 delegatene hadde blitt fordelt proporsjonalt på hvert fylke, så ville det blitt en fordeling på 100-90 i blå favør. Avrundingen til nærmeste hele delegat går her i rød favør totalt sett (104-86 blått hvis man ser medlemsfordelingen i landet under ett).

Den faktiske delegatfordelingen 99-90 (+1 blank) på landsmøtet virker derfor å ha speilet preferansene i KrF på en meget god måte. På denne bakgrunn gir det liten mening å snakke om blått "kupp". Kuppet ville snarere vært om rød side hadde fått et flertall av delegatene, på tross av et blått flertall i partiet.

"Høsten 2018 endte med Hareides fall. Men jeg har sett verre fall", avrunder Erstad sin bok med. Hareide falt, men i dag reiser han seg og trer inn i Solberg-regjeringen, som nå består av H+KrF+V. Som samferdselsminister. Undrenes tid er ikke helt forbi. "Hvis vi går til valg med sentrum/Høyre som vårt alternativ i 2021, vil vi gjøre det for femte gang – og vi vil være det eneste partiet som har det som vårt foretrukne alternativ. Selv jeg må innse at dette ikke er realistisk", sa Hareide i sin landsstyremøtetale i 2018. Dette premisset viste seg å være feil. For det urealistiske har, via Frps utmarsj fra regjeringen, nå plutselig blitt høyst realistisk.

KrF valgte Høyre framfor Ap. Og KrFs inntreden i regjeringen bidro til Frps utreden. Det kan øke rommet for KrF, men det er opp til partiet om de klarer å utnytte dette.

7. januar i år meldte Erstad seg ut av partiet. Drømmen hans ble knust. Men et flertall i partiet har nå fått sin "drømmeregjering".

Fordi de tok et blått retningsvalg.

tirsdag 21. januar 2020

Hva betyr Frps exit for opinionen?

Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Partiet opplevde at Venstres og KrFs innntreden vannet ut den blå politikken og at de måtte gi mer enn de fikk. Den utløsende saken ble IS-saken ("begeret er fullt"), men exiten må ses i lys av det mer grunnleggende bakteppet.

Frp går ut av regjeringen, men ønsker at Solberg-regjeringn skal fortsette. Det betyr at H+KrF+V fortsetter som mindretallsregjering. Norsk politikk har ingen tilsvarende eksempler på at et parti har trukket seg ut uten at også regjeringen har falt. I 1990 gikk Sp ut av Syse-regjeringen (H+KrF+Sp) pga EØS, men Sp pekte da på Ap og Gro Harlem Brundtland og felte dermed den borgerlige regjeringen de selv hadde sittet i.

Overgang fra flertall- til mindretallsregjering betyr at regjeringen må søke samarbeid med partier på Stortinget. Det vil være naturlig at man i mange saker søker vil søke til sin tidligere partner Frp, men i andre saker kan Ap og Sp være mer naturlige samarbeidspartnere. Så spørs det hvor samarbeidsvillige disse partiene vil være med et stortingsvalg neste år som rykker stadig nærmere. Dette kan bli et svært krevende landskap som Solberg-regjeringen må manøvrere i, og i noen saker må man forberede seg å gå på tap på Stortinget.

Et fristilt Frp gir dem anledning til å blankpusse partiprofilen sin inn mot neste års valg. Fronting av enda strengere innvandringspolitikk er ett område som de etter alle solemerker vil profilere seg på. Men også ytterligere skatte- og avgiftssenkinger, mer vei og økt valgfrihet innenfor helse- og eldreomsorg, er normalt sett felt der Frp ønsker sterk profil på.

Frps exit gir KrF og V en mulighet til å dra H nærmere sentrum i en del saker. Økt sentrumspreg på politikken, kan gi begge småpartiene en bedre mulighet for å holde sperregrensen fra livet. Særlig tror jeg KrFs nå gis fornyede sjanser. Men et hovedspørsmål er hvordan Høyre håndterer den nye situasjonen. Økt velgerkonkurranse fra et friere Frp, kan føre til at de vil lekke velgere i den retningen. Inntrykket av kaos på borgerlig side, kan også gi særlig Høyre en utfordring hva gjelder å framstå som det trygge styringsalternativet.

Men også Sp kan komme til å oppleve mer kamp om opposisjonsvelgerne. På flere felt har Sp framstått som et slags anti-establishmentparti, ikke helt ulikt Frp i "gamle dager" og scoret på dette og plukket mange velgere fra både H og Frp. Kan Sp klare å holde på disse velgerne, eller vil en del nå søke tilbake til Frp? Jeg tror det blir tøffere for Sp å holde på velgerne sine framover.

Øker Frp, KrF og V sin velgerappell, så kan det også medføre at de rødgrønne ikke får en så enkel valgseier som det lenge har sett ut til. For når regjeringen blir mindre blå, så kan også SV og Rødt få mer problemer med å framstå som de tydelige venstrealterantiver til regjeringens politikk som de har profitert på. Også MDG kan oppleve å få noe mer opinionstrøbbel hvis regjeringens politikk etter Frps utreden blir et par hakk grønnere.

Derimot bør Ap nå kjenne sin besøkelsestid. For med en viss "normalisering" på borgerlig side, og kanskje noe mindre rom for Sp, MDG, SV og Rødt, så har partiet en mulighet til å øke sin appell og framstå som sikreste alternativet å stemme på for de som ønsker en annen styring etter valget. Dette fordrer dog at partiet klarer å legge sine interne stridigheter bak seg og drive bedre politikkutvikling enn de har klart de senere årene.

Frps exit tror jeg, i alle fall på kort sikt, kan gi et løft for Frp. Og kanskje også KrF og muligens Venstre. Mens Høyre kan komme til å slite mer. På rødgrønn side tror jeg dette primært kan hjelpe Ap, mens de øvrige partiene kan få mer trøbbel med å holde på sin gode oppslutning.

Totalt sett er de rødgrønne fortsatt favoritter til å overta makten neste år, men forspranget kan komme til å skrumpe noe. 
             

             

     

tirsdag 10. desember 2019

Enorm rødgrønn ledelse: Hvordan blir Stortingsvalget 2021 jevnt?

Den rødgrønne opposisjonen har et kolossalt forsprang. Hva skal til for at regjeringspartiene  kan gjøre Stortingsvalget 2021 jevnt?

Rødgrønn side (i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R) overtok føringen på målingene august 2018 og har deretter økt ledelsen. Ved starten av 2019 lå de an til å kapre 96 mandater. I mellomtiden har vi hatt en lokalvalgkamp og et lokalvalg som har gitt dem ytterligere oppdrift, snittet av desembermålingene viser nå at de har hele 108 mandater inne. Det er 23 mandater mer enn de 85 stk som er nødvendig for å få flertallet på Stortinget.   
  






Ap og Sp har nå samlet sett rundt 40 prosents oppslutning, SV er over 7 prosent og både MDG og Rødt ligger på nivåer godt over sperregrensen på 4 prosent. På borgerlig side har de to blå, H og Frp, nok med å karre seg over 30 prosent, mens KrF og V stort sett har målinger på 3-tallet. I sum gir dette de rødgrønne opp mot 60 prosent, mens de borgerlige ligger i underkant av 40.



Hvordan kan det bli et tilnærmet 50-50 forhold som kan gjøre utfallet av 2021-valget spennende? 


Tre matematiske forutsetninger
To elementer er her sentrale, sånn rent matematisk sett:       


1. De to blå må opp mot sitt 2017-nivå på ca 40 prosent. I 2017 var fordelingen 25 til H og 15 til Frp. Hvorvidt fordelingen er 20-20, 25-15 eller mer i retning av 30-10 er underordnet, selv om valgordningen  mandatmessig gir noe mer gevinst jo større største parti er.     

2. KrF og V bør begge komme over sperregrensen på 4 prosent. Forskjellen på 3,9 og 4 prosent kan fort utgjøre så mye som 10 mandater for de to partiene samlet. Noen av disse mandatene vil riktignok tilfalle H/Frp hvis de bikker under, men noen av mandtene vil også tilfalle rødgrønn side, noe som vil gjøre det særs vanskelig å gjenskape det borgerlige flertallet.     

I tillegg må trolig en tredje forusetning slå inn, sett med borgerlige øyne:  

3. MDG og Rødt bør under sperregrensen.

Slår alle disse tre matematiske forutsetningene inn, så kan det gi en situasjon som blokkmessig ligner 2017-valget, selv om Ap blir svekket og Sp og SV styrket siden sist. Det kan gi et jevnt valg der Solberg-regjeringen vil ha en reell sjanse til å få 12 sammenhengende styringsår.

Men både forutsetning 1, 2 og 3 er hver for seg, og ikke minst samlet, vriene - sett med borgerlige øyne. H og Frp har langt fram til 40 prosent, dette nivået virker lite sannsynlig nå. Særlig er Frp langt nede, selv om det har lysnet litt for partiet i desember.

Forutsetning nr. 2 ligger nærmere til, både KrF og V har en brukbar sjanse til å klare sperren, selv om det i øyeblikket synes mer sannsynlig at begge, eller minst ett av dem, havner under sperregrensen enn at begge klarer det.

Når det gjelder forutsetning 3, så har særlig MDG for tiden bra margin ned til sperren.  Begge partier har imidlertid en tendens til å gjøre det skarpere på målinger enn faktisk valgresultat, så ingen av dem kan føle seg helt trygge på den historiske sieren det vil være å komme seg over sperren og få en stortingsgruppe av en bra størrelse.
                 
To velgermessige forutsetninger: Gjerdesittermobilisering og velgerhenting 
Rent velgermessig er det to ting som må skje, hvis 2021-valget skal bli jevnt:
1. Regjeringspartiene må mobilisere langt flere av sine "gjerdesittere".
2. Regjeringspartiene må hente tilbake mange av de velgerne som har gått til Sp.

Oppgave 1 er enklere enn nr 2. Å få velgere som har satt seg på gjerdet, ned, handler i stor grad om at flere må oppleve at noe mer står på spill, at en stemme på ett av de borgerlige partiene faktisk betyr noe, at et maktskifte i rødgrønn retning oppleves klart negativt.

De velgerne som enda klarere har uttrykt sin misnøye med dagens regjering enn de som har hoppet opp på gjerdet gjerdesitterne, ved å gå til et opposisjonsparti, og da først og fremst Sp, er tøffere å hente tilbake. Men klarer man ikke å dra en del velgere tilbake over "blokkstreken", så er løpet kjørt med tanke på gjenvalg. Riktignok trenger man ikke gå i null mot Sp, for en del av det forventede tapet kan utlignes ved å gå i pluss mot Ap i stedet. Samtidig er MDG i ferd med å bli en stadig mer brysom velgerkonkurrent for både V, KrF og H, så i øyblikket handler det mer om å tette lekkasjene og begrense velgertapet framfor å håpe på status quo. Men inn mot valget må man snu dette slik at regjeringspartiene i det minste kommer i nærheten av velgermessig nullforhold målt mot de rødgrønne partiene totalt sett.       

Politisk forutsetning: Agendadreining
For at flere egne velgere skal mobiliseres, og velgertapene til de rødgrønne utlignes, så er regjeringen avhengig av å få dreid den politiske agendaen i retning sin beste saker. En sak som alltid er viktig ved stortingsvalg handler om styringsalternativ. Hvem er best egnet til å styre landet? Ofte har det vært et solid rødgrønt kort fordi det borgerlige alternativet har vært uavklart, eller endog usannsynlig, mens en Ap-ledet regjering nær sagt alltid, har vært en opplagt variant på motsatt side. Nå er rollene byttet om. Både Venstre og KrF har nylig tatt sine retningsvalg i favør høyresiden, og inngår i noe så sjeldent som en borgerlig flertallsregjering. Mens opposisjonsalternativet er høyst uavklart: Ap+Sp? Ap+SP+SV? Skal MDG være med? Blir Rødt en del av det parlamentariske grunnlaget? Denne situasjonen kan bli regjeringspartienes beste kort inn mot stortingsvalget, forutsatt at de klarer å holde noenlunde orden i eget hus, hvilket slett ikke er gitt med årets valgkamp friskt i minne.

Samtidig trenger regjeringen også noe mer. Jeg tror de er avhengig av å få innvandring høyere opp igjen. Saken var velgernes viktigste ved 2017-valget, dette var avgjørende for gjenvalget, ikke minst hva gjelder Frps mobilisering. Innvandring har falt lenger ned på agendaen senere, ved årets lokalvalg trengt til side til fordel for klima. Det er dog lettere å reise innvandringsstemaet ved stortingsvalg enn lokalvalg.

Skatt og samferdsel er to andre temaer som har vært gode for regjeringspartiene ved to stortingsvalg på rad, men der opposisjonen i år klarte å utnytte retoriske rom som politikken har skapt bedre enn regjeringen selv klarte. Det spørs om det er mulig å snu dette til regjeringens fordel igjen, det avhenger bl a litt av om de rødgrønne tør konkretisere styrken i skatte- og avgiftsøkninene som de skal innføre hvis de vinner valget.   

Jeg tror regjeringen vil trenge noe mer enn dette også for at det skal kunne bli jevnt. Stikkordet kan være krise. Finanskrisen 2008 og god håndtering av denne bidro til å sikre Stoltenberg gjenvalget i 2009. 22. juli-terroren i 2011 ga Ap et solid løft ved det påfølgende lokalvalget. Flykningekrisen 2015 og håndteringen av denne hjalp Solberg-regjeringen til gjenvalget i 2017. Så lenge de styrende ikke selv får skylden for krisen, så er krise ofte bra for de styrende for da kan de vise fram handlekraft og styringsevne rundt noe som samler velgerne. Parallelt med at hverdagspolitikken og den ordinære posisjon vs opposisjons-krangelen underordnes noe annet og viktigere.   

Soleklart rødgrønt favorittstempel
I øyeblikket er det ingen ting som tyder på at dagens fire regjeringspartier beholder sitt flertall. Alle piler peker i retning av et maktskifte. Men hvis de ovennevnte forutsetninger slår til, så er det ikke helt umulig at Stortingsvalget 2021 blir jevnt. Det skal imidlertid mye til og vil være en sensasjon.  

De rødgrønne er soleklare favoritter.


torsdag 21. november 2019

Valgvinnerne 2019 utnyttet velgerrom regjeringens politikk har skapt

Regjeringens satsing på vei, strukturreformer og skattelettelser forklarer valgresultatet 2019.

Valgforum, som er et medlemsforum for valgadministrasjonen i kommuner og fylker, ba meg legge fram noen refleksjoner rundt resultatet av lokalvalget 2019 på en evalueringskonferanse nylig. Forberedelsene til foredraget ga meg anledning til å gruble over hvorfor valget gikk som det gjorde.

Først og fremst gjorde valget 2019 meg glad! :-) Glad over den økte deltakelsen fra rundt 60 til nærmere 65 prosent. Med en nasjonal valgkamp med krisetilstander innad i regjeringen og partiledere som kappes om å snakke mest mulig i munnen på hverandre i TV-debattene, så var det grunn til å frykte til det motsatte. Men lokaldemokratiet slo tilbake, og jeg vil peke på fire mulige årsaker til det:
1. Mer stod på spill. Flere velgere opplevde at 2019-valget var viktig.
2. Flere velgere følte at de hadde et parti å stemme på.
3. Den lokale valgkampen ute i kommunene var bra.
4. Kommuner og fylker jobbet bedre med valgkommunikasjon slik at flere velgere ble informert på en bedre måte enn i 2015.

Fragmentering, regjeringsmisnøye og protest   
Når det gjelder selve valgresultatet, så er det noen endringstrekk som er særlig slående når 2019-resultatet sammenlignes med 2015:
- Alle regjeringspartiene (H, Frp, KrF og V) går markant tilbake.
- Aps sterke tilbakegang.
- Alle opposisjonspartiene på Stortinget (Sp, MDG, SV, R), minus Ap, går sterkt fram.
- "Andre" går fram. Særlig FNB, men også en del by og bygdelister, og andre partier som f eks Demokratene i Kristiansand.
 
Ut av disse endringstrekkene er det mulig å peke på tre tendenser:
a) Fragmentering. De store partiene går tilbake. Mange av de små går fram.
b) Regjeringsmisnøye.
c) Protest. Mot det etablerte, systemet og politikken som føres.

Flere valgkamper
Fragmenteringen kan speile at valgkampen og kommunikasjonen blir stadig mer mangfoldig der den foregår på en rekke arenaer samtidig. Det er egentlig ikke grunnlag for å snakke om en valgkamp lenger, men mange: En valgkamp på TV og øvrige riksmedier. En annen valgkamp i lokale medier som, naturlig nok, spiller en langt viktigere rolle under lokalvalg enn riksag. En tredje valgkamp ansikt til ansikt på stands, gjennom dørbankaksjoner og i lokale debattarrangment. En fjerde valgkamp i sosiale medier, som i sin tur kan splittes opp i en valgkamp på Face, en annen på Twitter, en tredje på Instagram osv.

Denne fragmenteringen av den politiske kommunikasjonen medfører at budskapene i økende grad må målrettes mot små grupper av velgere, på så lavt nivå som mulig, gjerne helt ned på mikroplanet, for at den skal treffe. Det gjør det mer krevende å være politiker fordi en bør beherske flere areaner samtidig og være dyktig både en-til-en, visuelt, muntlig og skriftlig. Samtidig kan det bli mer givende fordi det blir lettere å nå fram til de velgersegmentene en ønsker å nå fram til. Man kan tenke seg at mer krevende politisk kommunikasjon gavner de største partiene med størst ressurser, men man bør huske at utiklingen også gir de små en mulighet til å komme ut med sine budskap, til tross for at man ikke når fram i tradisjonelle medier.   
 
Hva med den åpenbare misnøyen med regjeringen og protestelementet i stemmegivningen? Dette er ikke noen ny velgeratferd, regjeringspartier taper langt oftere valg enn de vinner dem. Og velgere har protestert før via stemmeseddelen, og vil garantert gjøre det igjen. Men kraften i begge tendensene var kraftigere enn på lenge. For å forstå denne sammenhengen, er det nødvendig å skru klokken tilbake til 2013. De borgerlige hadde vunnet valget med soleklar margin, Stoltenberg-regjeringen var feid ut av regjeringskontorene og særlig tre satsingsområder ble blinket ut på Sundvolden: Samferdsel, strukturreformer og skatt.

Finansiering av veiutbygging skaper bomopprør
Solberg-regjeringen har levert på disse tre områdene gjennom de seks årene som er gått etterpå. Veiutbyggingen har vært formiddabel. Men veier har sin pris, de må finansieres. Mange har åpenbart opplevd at det har kommet til et punkt der de synes bomavgiftene blir for drøye, at man betaler i overkant mye for å kjøre til jobben og levere og hente barn i barnehage eller fritidsaktiviteter. I dette perspektivet kan bomopprøret leses. Misnøye med bom er ikke av ny dato, men det nye er styrken i motstanden og ikke minst at de har klart å organisere motstanden så bra at bommotstanderne hadde et parti å stemme på i 13 storkommuner og fire fylker i år. Hvordan denne saken preget den politiske agendaen i år, er svært interessant, og valgresultatet var intet annet enn imponerende for et
"ensaksparti".

Samtidig har sterk oppmerksomhet om bomsaken skapt et rom for motmobilisering og stemmer som taler for prinsippet om at "forurenser skal betale". De som har fylt dette rommet best, er uten tvil MDG, satt på spissen av Lan "Vi elsker bomringen" Marie Berg. "Bomopprøret" har hjulpet MDG med å få fram sin politikk. Men MDGs frammarsj handler ikke bare om det, det er i stor grad også drevet fram av det dypere miljøengasjement vi ser i deler av befolkningen. Klimaspørsmål har stått langt høyere på agendaen i år enn i 2015, ikke minst blant unge.     

Miljø
Selv fikk jeg en aldri så liten a-ha-opplevelse i valg-timen (bildet) jeg hadde med femte trinn på Jessheim skole rett før valget. Der laget vi en lokalpolitisk debatt i samarbeid med elever og lærere.

 Fire lokalpolitikere ble med meg inn i klassen, elevene laget debattregler og fikk stille spørsmål til politikerne underveis. Svært mange spørsmål handlet om miljø: Hva synes dere om klimaendringene? Hva kan vi gjøre med plasten i havet? Hvorfor er det så mye søppel i kommunen?

I sak etter sak ble politikerne konfrontert med sentrale miljøspørsmål fra 10-åringene. Og jeg tenkte; jøss er interessen for politikk allerede så sterk hos så mange?

Ved "Barnas valg" (barneskole og ungdomskoleelever) og ved skolevalget (videregående) fikk miljøpartiene SV, V og MDG langt høyere oppslutning enn i "voksenvalget".           


Strukturreformene er velgergull for Sp 
Å gjøre politistrikter, fylker og kommuner mer "robuste" ved å slå dem sammen til større enheter, har vært et annet viktig begrep som denne regjeringen har brukt mye ressurser og politisk kapital på å få til. Strukturreformene har skapt et stort rom for en tydelig motstemme som står opp mot endringene.
Dette rommet har Sp tatt til gangs.

Partiet framstår som det desiderte klareste opposisjonspartiet på dette feltet. Det er, etter min vurdering, hovedårsaken til Sps enorme framgang. I tillegg er partiet samlet og man plukker opp proteststemmene fra mange som opplever at de ikke blir hørt. Sp flyter også på en internasjonal velgertrend der økende vektlegging av "nasjonale verdier" vinner terreng. Partiet har meget sterk lojalitet blant sine velgere, koblet med at de får masse velgere fra omtrent alle andre partier, særlig Ap, men også regjeringspartiene.     

Lavere skatt skaper rom for SV og Rødt 
Lavere skatt er alltid ett mål for en blå regjering. Løfter om skattelettelser bidro til valgseieren i 2013, gjennomføring av løftene bidro til gjenvalget i 2017. Men politikken har åpnet et velgerrom for angrep fra venstresiden. Et rom som både SV og Rødt har kunnet utnytte.

SV via velkjent retorikk om at de rike blir rikere, Rødt tar i sin tur kampen opp mot forskjells-Norge og velferdsprofitører. Det kunne tenkes at det bare ble rom for ett venstresideparti å vokse på dette, men Rødt og SV har funnet fram til en slags fordeling seg i mellom som gjør at de angriper fra litt ulike vinkler. Begge partiene har dermed utnyttet det rommet som blå skattepolitikk har skapt.

Ap i skvis 
Men først og fremst kapitaliserer (!) begge partiene på Aps problemer. For en skulle jo tro at betydelige skattelettelser var noe som Ap kunne brukt til sin retoriske fordel, men Ap får dette slett ikke til og havner i en form for mellomposisjon både på skatt, på miljø, på strukturreformer, på innvandring, ja i grunn i de aller fleste saker som er viktige i dag. Tidligere har små partier som SP, MDG, SV og Rødt operert i skyggen av Ap. Nå er det snarere slik at Ap er stilt i skyggen av de andre opposisjonspartiene. Her ligger også hovedforklaringen på Aps valgnederlag. I tillegg til betydelig indre strid og Giske-sak.

Et spørsmål som det er naturlig å stille seg i Ap, er om valgnederlaget primært handler om kommunikasjon, eller om politikkutviklingen også har vært for svak. Med et så massivt valgnederlag i sekken, så kan trolig en erkjennelse internt av at velgerne ga uttrykk for at politikken ikke holder mål, være konstruktiv. Selv om dette er en erkjennelse som sitter betydelig lengre inne enn å peke på sviktende kommunikasjon som nøkkelen.   

Polarisering
Den markante politiske diskusjonen rundt de tre hovedtemaene bom/miljø, struktur/senter-perifer og skatt/økonomi har skapt et fjerde utviklingstrekk som kjennetegner årets valg; polarisering. Polariseringen kretser rundt enkeltsaker der velgerklimaet for tiden er slik at velgerne belønner de politikerne og partiene med de klareste standpunktene. Polarisering, fragmentering, regjeringsmisnøye og protest er i sum en ulempe for regjeringspartiene og Ap, og desto bedre for valgvinnerne Sp, SV, MDG, R og FNB.   

Blokkorientert samarbeidsmønster
Valgtaperen Ap ble imidlertid en maktvinner. De aller fleste storkommuner og fylker ledes nå av en Ap-politiker. Mens Sp har ledelsen i mange av de (innbyggermessig) små kommunene. Ap profitterer maktmessig på at samarbeidsmønstrene i norske kommuner og fylker i hovedsak er blokkpreget der framgangen for de andre rødgrønne samarbeidspartiene mer enn oppveier Aps kraftige nedgang.

Sp og MDG har stort sett valgt samarbeid med Ap der de er i vippeposisjoner, selv om unntak finnes. Høyresiden står omtrent ribbet tibake hva gjelder maktposisjoner. Først og fremst fordi de gjorde et dårlig valg, men også fordi Ap er bedre til å bygge samarbeid med MDG og sentrum. Skal bildet snu ved neste korsvei, så er de blå avhengig av en langt høyere oppslutning, koblet med bedre samarbeidsevner.

Lokaldemokratiet vant 
Kort oppsummert kan vi si at valgresultatet 2019 bærer preg av at opposisjonen, minus Ap, har utnyttet velgerrom som regjeringens politikk har skapt. Valgtaper Ap og valgvinner Sp ble begge maktvinnere.

Men den største vinneren er lokaldemokratiet som slo tilbake i år.       

 
Ønsker du en foredragsholder om valget 2019, så kontakt meg gjerne.
Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt frie analysearbeid.


Nedenfor finner du slidene jeg brukte på konferansen:
                  


mandag 11. november 2019

Venstres håp

I helgen hadde jeg gleden av å innlede på folkevalgtopplæring for folk i Viken Venstre på Lillestrøm rådhus. En gang i tiden var vårt eldste parti det klart største, men det er lenge siden. Kommunevalget 2019 endte på labre 3,9 prosent, mens fylkestingsvalget gikk enda mer skeis for dem med 3,5. På Romerike gikk partiet tilbake overalt, bortsett fra Lørenskog hvor man hadde en liten framgang.

Hvorfor tapte Venstre? Høstens valg ble preget av at mange velgere ga uttrykk for misnøye med regjeringen. Samtlige fire regjeringspartier gikk tilbake. Det ble et «polariseringsvalg» der det var velgermarked for politikere og partier med sterke meninger og radikale synspunkt i enkeltsaker – dette passer Venstre dårlig. Dernest var det også et protestelement i stemmegivningen. Mange valgte å bruke stemmeseddelen til å si fra. Man kan si mye om dagens Venstre, men noe protestparti er det ikke. Høstens lokalvalg kan også ses i lys av en internasjonal trend der vektlegging av nasjonale verdier og kulturell identitet er viktigere for mange velgere, dette gagner Sp, men passer Venstre dårlig.

Samtidig er det tendenser i velgermassen som Venstre kunne ha tjent på. Økende miljøengasjement og oppmerksomhet rundt klimaspørsmål f. eks. Eller den økende fragmenteringen; mange velgere forlot de største partiene og gikk til flere av de små. Men Venstre klarte ikke utnytte disse tendensene. Ergo var ikke Venstre gode nok til å oppnå et bra valgresultat.

Når partier taper valg, så skylder de ofte på at de ikke var tydelige nok slik at velgerne ikke ble tilstrekkelig klar over den glitrende politikken partiet har. Sjelden innrømmes det at politikken ikke holder. Men skal man snu en nedgangstrend, så kan dette være en helt nødvendig erkjennelse. Venstre har mye å gå på kommunikasjonsmessig, stadige krisetendenser i egen regjering og strid og uenighet internt, ikke minst på lederplan, er ikke heldig. Men politikken er kjernen.

Et problem for Venstre, ikke minst i dagens velgerklima, er mangelen på velgertillit i politiske saker. Høyre har eierskap til skole, Ap til eldreomsorg, Sp til distrikt, MDG til miljø, Frp til innvandring og KrF til familie. Venstre har ikke eierskap til noe. Det nærmeste de kommer er miljø, men der er de klart forbigått av MDG. Hovedforutsetningen for at Venstres politiske budskap skal oppleves mer relevant av flere velgere, er at politikken blir bedre.   




Lite tyder pr i dag på at Venstre blir en valgvinner ved stortingsvalget i 2021. Langt under halvparten av de som stemte Venstre i 2017, sier at de vil gjøre det igjen. Partiet lekker velgere til Sp og MDG, og man har heller ikke den positive utvekslingen med Ap og Høyre som de trenger for å gjøre det godt. Samtidig er det noen lyspunkt for Venstre som kan gi dem håp. For det er ganske mange velgere som liker Venstre, det vitner om et potensial. Dette kommer til syne blant framtidens velgere; elever på videregående ga partiet over 10 prosent ved årets skolevalg. Blant barne- og ungdomsskoleelevene ble Venstre tredje størst med over 12 prosent ved «Barnas Valg» (bildet).

Venstre bør derfor ikke avskrives, partiet kan komme tilbake i bedre form. Men partiet har en lang vei å gå. Kommunikasjonsmessig, men primært politisk.


Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 11. november 2019

Ønsker du en foredragsholder som tar opp valg og politikk til ditt arrangement, så kontakt meg gjerne. Under ser du slidene jeg brukte på dette arrangementet: 


tirsdag 8. oktober 2019

Rødgrønt Oslo og Akershus

Ap beholder makten i store deler av Akershus. Sp erobrer ny mark. Høyre er trengt tilbake til sine kjerneområder i Asker og Bærum.



Oslo: 
MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti. MDG er ikke avvisende, men V som permanent parlamentarisk grunnlag blir det neppe noe av. Imidlertid åpner valgutfallet for at byrådet nå kan veksle mellom Rødt og Venstre i et roterende flertall.



Bærum:
 Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp og KrF blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen som også innbefatter Røyken og Hurum.

Nesodden: Høyre brøt landstrenden, gikk fram og ble kommunens største parti. Uten at det hjalp dem til makten. Ap, MDG og SV fikk ikke det forventende flertallet, og måtte ha med seg ett parti til i styringsalliansen; det ble Venstre. Truls Wickholm (Ap) fortsetter som ordfører.

Frogn: Høyre ble klart størst og fikk 35 prosent. Men Sp, Ap, KrF, V, MDG, SV og Rødt samlet seg i en felles front som innebærer at Odd Haktor Slåke (H) må gi fra seg ordførervervet til Hans Kristian Raanaas (Sp). Sp ble bare 5. største parti i kommunen og fikk under 7 prosent av stemmene, så utfallet var en oddsbombe.

Vestby: Ap leverte et godt valg i Vestby, gikk langt mindre tilbake enn landstrend og ble kommunens klart største parti. Tom Anders Ludvigsen (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Bygdelisten, Sp og V.

Ås: Også her gjorde Ap det relativt sett bedre enn snitt og ble klart størst. Sp bare marginalt fram. Ola Nordal (Ap) fortsetter som ordfører, og støttes av en bred sentrum venstre-koalisjon i form av Sp, MDG, SV, V, KRF og Rødt.

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp, KrF og SV.

Enebakk: Et godt valgresultat og et sideskift fra Sp fører til at partiet for første gang i historien får ordføreren her i form av Hans Kristian Solberg, støttet av H og Frp. 

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir ny ordfører.

Lørenskog: Sterk Ap-nedgang, men Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år som ordfører, støttet av MDG, SV og Rødt som akkurat har de nødvendige 24 mandatene (av 47) for å få flertall. Venstre skyves ut av posisjonssamarbeidet.

Rælingen: Ap mistet sitt rene flertall etter at populære Øyvind Sand frasa seg gjenvalg. Men Ap beholder makten, Ståle Grøtte (Ap) blir ny ordfører og ser ut til å bli støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Nittedal:  
Sterk Ap-nedgang, og Høyre ble (hårfint) kommunens største parti. Mye fram og tilbake i ettervalgsforhnadlingene, men Hilde Thorkildsen (Ap) ser ut til å beholde ordførermakten, støttet av V, SV, KrF og (oppsiktsvekkende nok) Frp.  

Aurskog-Høland: Meget sterkt valg av Ap som nesten klarte beholde sin gode oppslutning fra 2015 og fikk 39 prosent. Men likevel blir det maktskifte siden Sps valgte å tre ut av det rødgrønne samarbeidet og bruke sin vippemakt til å inngå allianse med Høyre, Frp og KrF og dermed sikre seg ordføreren i form av Gudbrand Kvaal. 

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte etter 20 år med blått styre, med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG, Rødt. V sluttet seg også etterhvert til det rødgrønne flertallet.

Gjerdrum: Det ble tre relativt jevnstore partier her i form av Ap, Sp og H. Sps retningsvalg etter valget kunne skapt maktendringer, men partiet valgte å holde seg til Ap og fortsatt støtte Anders Østensen (Ap) som ordfører. Også MDG og KrF inngår i posisjonen.

Nes: Lite dramatikk her, selv om Sp nærmer seg Ap i størrelse. Grete Sjøli (Ap) fortsetter som ordfører og Sp fortsetter i posisjonssamarbeidet. De to partiene har et relativt komfortabelt flertall.

Nannestad: Ap gikk i mot landstrenden og gikk faktisk litt fram. Framgangen må riktignok ses i lys av et svakt valg her sist. Det foregikk en overraskende vri i ettervalgsforhandlingene da Bygdelista, som var forventet å tilhøre opposisjonen, valgte gå inn i et samarbeid med Ap og Sp. Dermed skyves SV, MDG, KrF og V ut i kulden. Hans Thue (Ap) fortsetter som ordfører. 

Eidsvoll: Sterkt av Sp her som gikk forbi Ap og ble Grunnlovsbygdas største parti. John Erik Vika (Sp) fortsetter som ordfører, støttet av Ap, SV og MDG.

Hurdal: Mange tidligere V-velgere i flyt her etter at den godt likte V-ordføreren Runar Bålsrud frasa seg gjenvalg. Flere av disse velgerne stemte  nok Sp ved dette valget og gjorde partiet til kommunens største. Det banet vei for Paul Johan Moltzau (Sp) som ny ordfører, støttet av Ap, MDG og V.


Ap og sentrum beholder mye makt 
Summeres maktutfallet opp i Oslo og Akershus, så ser vi at Ap ender opp med 13 lederverv. I tillegg inngår partiet i posisjonen i tre kommuner der Sp har ledelsen. Partiet erobrer makt i Ullensaker og (delvis) i Nordre Follo og Lillestrøm, mens partiet taper makt i Aurskog-Høland og Enebakk. Særlig er nok makterobringen i Ullensaker deilig for Ap, mens begge tapene svir. 

Sp øker sin ordførerbeholdning i området fra 1 til 5. I tre av kommunene (Frogn, Eidsvoll og Hurdal) via et samarbeid med Ap, mens i to kommuner (Aurskog-Høland og Enebakk) gir et sideskift i blå retning dem ordførervervet. Erobringen i Frogn utgjør distriktets største skrell. 

Høyre blir stående helt uten ordførervev på Romerike og Follo. Særlig er nok tapet av makt i Nordre Follo og Frogn harde slag. Samt at man ikke lyktes med å ta tilbake makten i hovedstaden, selv om dette var mer ventet. Partiet beholder makten i sine kjerneområder i Asker og Bærum og inngår i tillegg i maktposisjon der Sp har ordføreren i Enebakk og Aurskog-Høland.

De tre valgvinnerne MDG, SV og Rødt får ingen lederposisjoner. Men MDG er del av posisjonen i hele 12 kommuner. SV inngår i 9 styringsallianser og Rødt i 2.

Frp mister sine eneste ordfører i Ullenaker og står tilbake med posisjonssamarbeid i kun tre kommuner; Bærum, Enebakk og Aurskog-Høland.

Også Venstre mister sin eneste ordfører i Hurdal, og taper innflytelse i Lillestrøm, Lørenskog og Nannestad. Men øker sin innflytelse i Bærum, Nesodden og Nordre Follo og inngår i styringen i alt 10 kommuner i Akershus, og kan øke sin innflytelse i Oslo. Så slik sett kommer partiet godt ut av et svakt valg. 

KrF hadde ordføreren i Rømskog, som nå er en del av Aurskog-Høland, denne ryker. Partiet mister innflytelse i Ullensaker, Nannestad og Hurdal, men vinner i Aurskog-Høland, Lillestrøm og Frogn og er en del av posisjonen i 8 kommuner.

Ulike bygdelister stilte i Vestby, Lillestrøm, Nannestad, Nes og Hurdal. Ingen var i nærheten av noe ordførerverv, men i Vesby fortsetter de å ha innflytelse på politikken og i Nannestad vinner de innflytelse.

Studeres denne "fasiten"opp mot mine forhåndstips, så traff jeg blink i 15 av 20 kommuner. Det er jeg bra fornøyd med. Men jeg skal gjøre det jeg kan for å treffe enda bedre om fire år.. :-)               

 

Ønsker du å støtte mitt arbeid med valganalyser, så kan du vippse 92237487 eller bruke konto nr 9710 16 46878



   

fredag 27. september 2019

Ap fikk 7 fylkeslederverv, Sp 2 og H kun 1

Ap og Sp inntar nøkkelposisjonene i det nye fylkes-Norge. Høyre må nøye seg med Agder. 



Så langt jeg har kunnet bringe det på det rene, er dette maktsituasjonen i våre 11 (til dels nye) fylker etter høstens fylkestingsvalg:

Viken: Sp og MDG havnet i en vipperolle, og valgte ikke uventet å samarbeide i retning venstresiden. Ap, SV, Sp og MDG har 45 (av i alt 87 mandater) bak seg og forhandler fortsatt om en plattform. Ap får trolig fylkesrådslederen i Tonje Brenna i det nye parlamentariske styringssystemet i storfylket.

Innlandet: Ganske jevnt mellom Ap og Sp, men Ap ble litt større 34-29. Sp ble tilbudt fylkesordførervervet av borgerlig side, men takket nei og gikk inn i samarbeid med Ap i stedet, noe som ga Even Aleksander Hagen (Ap) lederposisjonen. 

Vestfold og Telemark: Sp også i vippeposisjon her, og valgte et samarbeid med venstresiden i form av Ap, SV og Rødt, disse fire fikk 32 (av 61) mandater. I motsetning til Innandet, så klarte Sp her å forhandle til seg toppvervet, slik at Terje-Riis Johansen (Sp) blir ny fylkesordfører.

Agder: Høyre hårfint større enn Ap her. Mye fram og tilbake i ettervalgsforhandlingene der Frp først så ut til å støtte et Ap-ledet fylke, men snudde, noe som førte til at Høyre får fylkesordføreren i Arne Thomassen, støttet av Frp, KrF, V, PP og PDK. Disse seks har akkurat de nødvendige 25 (av 49) mandatene for å mønstre flertall.

Rogaland: KrF i vippeposisjon her, de valgte et samarbeid med Ap, noe som gir Marianne Chesak fylkesordførervervet, støttet av Sp, KrF, MDG, V. Denne sentrum-Ap-konstellasjonen har 24 mandater bak seg og minste mulige flertall.

Vestland: 
Valgresultatet ga Sp en utmerket forhandlingsposisjon som de utnyttet til å forhandle fram Jon Askeland som første fylkesordfører, støttet av MDG, KrF, SV, Venstre og Arbeiderpartiet. Disse fem har til sammen et komfortabelt flertall inne.


Møre og Romsdal: Frp gjorde et sterkt valg, brøt landstrenden og gikk fram 4 pp. Sp, Frp, H og Ap ble omtrent jevnstore. Mye drama etter valget her som til slutt endte med at Ap, Sp, KrF, V, SV og MDG inngikk et samarbeid med Tove Lise Torve (Ap) som fylkesordfører.

Trøndelag: Det var et spenningsmoment her om Sp ville bruke sin vippemakt til å gå til borgerlig side mot å få ledervervet. Så skjedde ikke, i stedet valgte man et samarbeid med Ap som gir Tore O Sandvik fire nye år som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen, selv om Ap og Sp har flertall alene sammen.

Nordland: Sp ble omtrent jevnstore med Ap, og ble tilbudt toppvervet av høyresiden, men valgte å fortsette samarbeidet med Ap noe som medfører at Tomas Norvoll fortsetter som fylkesrådsleder i parlamentariske Nordland, støttet av Sp og KrF.

Troms og Finnmark: Ap og Sp jevnstore også her, med Ap ørlite foran. Ap, Sp og SV forhandlet fram en med Bjørn Inge Mo (Ap) som fylkesrådsleder.

Flere steder er altså Sp tilbudt toppvervet av høyresiden, men man har takket nei og heller fortsatt sitt samarbeid med Ap. Antagelig fordi politikken veier tyngre enn posisjoner også for Sp og man føler mindre avstand til Ap enn Høyre og Frp. Samtidig har Sp fått to lederverv i Vestland og Vestfold og Telemark som de neppe ville ha fått om ikke partiet befant seg i gunstig vippeposisjon.

Motsetninger mellom nivåene
I likhet med storkommunene, kommer Ap godt ut av ettervalgsforhandlingene, fordi partiet har gode samarbeidsevner både med øvrige rødgrønne partier som går fram, mens også med KrF og Venstre. Dette innebærer at vi i to år framover, så sant dagens borgerlige regjering sitter, vil ha et borgerlig styrt riksnivå med Høyre og Frp i front, og i overveiende grad et rødgrønt styrt fylkes-Norge og kommune-Norge. Det kan borge for motsetninger mellom nivåene der man forsøker dytter ansvaret over på hverandre. Særlig interessant blir det å se hvordan regjeringens "sentraliserings"(?)reformer blir gjennomført med så mange sterke politiske motstandere i ledende verv.   



Støtte gjerne mitt analysearbeid på vipps 92237487. Eller bruk konto nr 9710 16 46878