fredag 24. januar 2020

KrFs retningsvalg: Hareides fall. Og gjenoppstandelse..

"Hareides fall" stod høyt oppe på min lille ønskeliste til jul. Og sannelig befant denne boken, skrevet av tidligere Hareide-rådgiver  Emil Andre Erstad, seg under juletreet. Jeg har nå lest boken, og den ga et interessant innblikk i kulissene i de 36 dramatiske dagene høsten 2018 der KrFs retningsvalg stod i sentrum av norsk politikk og nærmest satte hele det politiske Norge på vent. De smått utrolige dagene der en rekke fylkesårsmøter i KrF rundt omkring i landet ble direktesendt i riksmediene.

Bakteppet for prosessen var et parti som har slitt med oppslutningen over lang tid, der manglende velgerappell ut over sin "kjerne" er det vedvarende hovedproblemet. Valgkampen 2017 ble mislykket, valgresultatet historisk dårlig, selv om man berget seg over sperregrensen med liten margin. Partiets "havarikommisjon", ledet av Hilde Ekeberg, konkluderte i november 2017 med at samarbeidsstrategien (ønsket om H+KrF+V-regjering) og kommunikasjonen rundt regjeringsspørsmålet var feilslått og ødela partiets valgkamp.

"Knut Arild framstod som en tåkefyrste uten et forståelig budskap", skriver Erstad om lederens kommunikasjon i saken. Et klart flertall i patiet kom fram til en erkjennelse av at den mellomposisjonen man stod i, som fødselshjelper og støtteparti for en blå regjering, og samtidig i opposisjon - særlig til Frp, og under et stadig rødgrønt opposisjonspress, ikke lenger var bærekraftig. Sentrumkollegaen Venstre, valgte, på nyåret 2018, å gå inn i Solberg-regjeringen, og satte ytterligere fart i tankeprosessene også hos folk i KrF.

Allerede valgnatten i 2017 oppfordret Erstad sin partileder til å skrive en bok for å få fram en dypere tenking enn det som er mulig dag-til-dag-politikken, en bok som gjennom våren 2018 vokste fram, og ble ført i pennen av Erstad selv, i spann med ideologen Erik Lunde. "Det er viktig å forstå at de som er politiske rådgivere, har som jobb å nettopp vite hva ledernes dere mener og hvordan de resonnerer" forklarer Erstad som årsak til at Hareide selv ikke skrev boken. Men Hareide var ansvarlig for innholdet og med på utformingen av boken.

Sylvi Listhaugs avgang mars 2018 på Facebook-posten om at "Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjones sikkerhet", ble framstilt som en seier for Hareide. Men med Listhaug ute, så ville presset på at KrF bør inn i regjering øke, og Hareide skjønte at nå måtte det handles. Etter en samtale med Ap-leder Støre, der han ble oppfordret til å "ikke bare tenke på det som er lurt, men også på det som er riktig", vokste beslutningen fram hos Hareide. Beslutningen om å forsøke dra KrF bort fra blå og over i rød retning, nærmere Ap. Det ble flere møter mellom ham og Støre, for å forankre at Ap-lederen syntes dette ville være en god ide. Erstad peker på at Støres åpent kristne holdning, bidro til en god kjemi dem i mellom.

"Bare ved å åpne for samarbeid med Arbeiderpartiet i regjering, ville vi modernisere og åpne partiet. Det var vi helt sikre på", skriver Erstad. Konklusjonen var tuftet på en analyse av at "Kristelig" tok for mye plass på bekostning av "Folkeparti". De ønsket åpne opp og tiltrekke seg det Erstad kaller "den progressive og moderne delen av den Den norske kirkens medlemmer". Et hovedproblem med  samarbeidet med Solberg-regjeringen, var at KrF primært fikk gjennomslag i symbolsaker og ikke det Hareide/Erstad mente var viktigere deler av partiprogrammet. En minst like viktig begrunnelse for dreiing i rød retning, var kampen mot høyrepopulismen. "Det var ikke til å holde ut" at KrF samarbeidet med de fremste høyrepopulistene i Norge, står det i boken, og frykten var at partiet gjennom sitt Frp-samarbeid skulle bidra til "tilstander" ala USA, Polen og Ungarn.

25. september 2018 ble Hareides bok "Det som betyr noe" lansert. Her beredes grunnen for den viktige landsstyretalen som han holdt tre dager etterpå; den 28. september: "Mitt råd er nå at vi undersøker muligheten for hvilket politisk gjennomslag det er mulig å få gjennom et samarbeid med KrF, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, uten SV", var konklusjonen i talen og startskuddet for en intern partiprosess som mangler sidestykke i norsk politisk historie var fyrt av.

I den første fasen etter at talen var avholdt, opplevde de "røde" at de hadde momentum. Nye medlemmer strømmet til partiet, noe som ble tolket som en støtte til Hareide og hans linje. Erstad avslører også at Kjell Ingolf Ropstad i en fortrolig samtale med ham, skal ha uttrykt at "innerst inne håper jeg Knut Arild vinner". Antagelig i betydningen at da slapp han å ta over som leder, hvilket på det tidspunktet nok framstod som en i overkant stor oppgave med små barn hjemme. Håpet deres lå i at Ropstad skulle kjempe en stund "for syns skyld" og så gi opp hvis prognosene pekte klart i retning av at rød side ville vinne. Samtidig bar de på en underliggende frykt for hva Erna Solberg ville foreta seg.

Partiet ble enige om at hvert fylke skulle peke ut sine delegater til det ekstraordinære landsmøtet som skulle avholdes 2. november. I forkant skulle det arrangeres folkemøter der både rød side ved Hareide, og blå side ved enten Ropstad eller Bollestad, fikk legge fram sitt syn. Erstad var uenig i dette, han mente det var for raust av sin partileder å ha med nestlederne på møtene. Og dette illustrerer et hovedpoeng i boken; rådgiveren synes generelt at Hareide er for imøtekommende og veik, hadde det vært opptil Erstad så hadde de kjørt en mye hardere linje overfor de blå og lagt Hareides lederskap i potten på et tidligere tidspunkt.

I boken pekes det på særlig to punkt som bidro til å snu det momentumet som de mente rød side hadde: Abort og "kuppet" i Rogaland. Som de røde fryktet, så satt (selvsagt) ikke Høyre og Erna Solberg rolig å så på en prosess som kunne få hele regjeringsprosjektet til å rakne. I et møte mellom Solberg, Sanner, Høie, Bollestad og Ropstad ble det klart at Høyre kunne være villig til å komme KrF i møte i synet på tvillingaborter og på paragraf 2 C i abortloven som omhandler muligheten for abort etter uke 12 i svangerskapet pga "alvorlig sykdom" - deriblant Down syndrom - ofte omtalt som "sorteringsparagrafen" av folk i KrF.

Hareide var klar over at møtet fant sted, men ikke hva de snakket om. Erstad var ikke klar over det og ble sint. Og begge var irriterte på det de oppfattet som et brudd på den "gentlemen agreement"-avtalen som de trodde de hadde om at ingen sider skulle drive med offentlige regjeringsforhandlinger med andre partier før prosessen om retningsvalget var avsluttet. Da muligheten for et historisk skritt i restriktiv retning i abortloven ble kjent, er Erstads analyse at det ga blå side to oppturer: For det første at det tente en gnist hos Kjell Ingolf Ropstad som blåste bort tankene om at lederoppgaven var for stor for ham. Dernest at det bidro til å skape en entusiasme som blå side tidligere hadde manglet i prosessen.                   

Rogaland var første fylket som skulle avgjøre hvilke delegater de skulle sende til landsmøtet. Fylket er KrFs klart største både målt i både velgeroppslutning og medlemstall. Men fordelingsnøkkelen medførte at fylket fikk sende langt færre delegater enn medlems- og velgertall skulle tilsi. Dette var et avgjørende punkt for de på blå side som mente at Rogaland derfor burde kompensere dette misfoholdet ved å bruke et "vinneren tar alt"-system til grunn for utvelgelsen, framfor forholdstall. Ca to tredeler gikk inn for et blått retningsvalg på fylkesmøtet. Og man valgte å sende 15 blå delegater og 1 rød. Fylkesmøtet er suverent, og avgjørelsen  var intet brudd på egne vedtekter, men det falt Hareide, Erstad og de røde tungt for brystet da de holdt fram at alle fylkene burde sende delegater etter et forholdstallssystem.

De øvrige fylkene avholdt sine møter og valgte sine delegater, og løpet var ganske jevnt. Men blå side hadde hele tiden et lite forsprang, noe som speilet stemningen i partiet godt. Etter at Oslo, Akershus og Østfold, som de siste, valgte sine delegater, stod det klart at i alt 99 delegater ville være blå og 90 røde, mens 1 ville stemme blankt (her er Grøvans "gule" alternativ holdt utenfor). Mao. måtte fem delegater snu på landsmøtet, hvis Hareides røde linje skulle vinne fram. Kvelden før alt skulle avgjøres, ønsket Erstad at Hareide skulle forsøke påvirke de på blå side som man visste var litt usikre. Erstad hadde satt opp en liste med navn og telefonnummer. Men Harreide ville ikke forsøke påvirke delegatene slik, noe som igjen ergret Erstad.

"Lederkortet var det beste vi hadde", skriver han. I betydningen at et utfall i blå retning ville medføre Knut Arild Hareide sin avgang. Erstad ville kjøre ut dette kortet tidligere, men Hareide valgte å spare det til slutt. Først i sin siste tale før avstemningen, valgte han å gjøre det klart for alle at han kom til å gå av hvis de blå vant. Håpet var at dette skulle snu de fire-fem delegatene som han trengte for å vinne fram.


"Landsmøter har sin særegne dynamikk", tvitret den erfarne, politiske Vårt Land-journalisten Berit Aalborg, noen dager før, og mente mye kunne snu på landsmøtet. Men det var ingen "dynamikk" på dette landsmøtet. Det eneste som skjedde var at en hel delegat byttet preferanse fra blå til blank. Utfallet ble derfor 98 blå og 90 røde. At  Hareide stilte "kabinettspørsmål" hadde null effekt. Delegatene oppfattet åpenbart at de stilte som "bundne" mandater.

Dermed var løpet kjørt for Hareide. "Jeg var bare sint. Skuffa og frustret", skriver Erstad om egne følelser som utspant seg da avstemningsresultatet var klart. Hareide gikk av, Ropstad etterfulgte ham som ny leder, innledet regjeringsforhandlinger med Høyre, Frp og V på Granavolden og KrF gikk inn i regjeringen.

Noen tanker og refleksjoner er vel verdt å gjøre seg i etterkant av denne leseropplevelsen og oppfriskningen av hva som skjedde. Først og fremst har jeg lyst til å gi Erstad ros for å skrive boken. Selv om hans drøm gikk i knas, og selv om han tidvis framstår som bitter i teksten, så gir han et verdifullt bidrag til en viktig del av vår nære politiske historie. Jeg er imidlertid i tvil om han gir et hundre prosent ærlig bilde av det som skjedde. Framstillingen av sin egen side som idealistisk og hjertevarme, om enn noe naive, og motparten som kalde og kyniske maktspillere, er for enkel. Boken hadde stått seg på å skildre dypere hvilke taktiske vurderinger man gjorde seg også på rød side, hvilken rolle spilte Ap i prosessen og hva var f eks Øystein Mjærums bidrag?

Det aller mest interessante i boken finner jeg imidlertid i avslutningskapittelet, der Erstad har en samtale med Hareide om hvorfor det gikk som det gjorde. "Jeg trodde valget mellom Ap og Frp skulle bli veldig mye enklere for de fleste i KrF enn det ble", sier han der. Og her tror jeg vi er ved selve kjernepunktet i retningsvalget. Hareide og de røde forsøkte å gjøre valget til et valg mellom Ap og Frp. Men de fleste oppfattet nok snarere at dette var et valg mellom Ap og H. Langt flere av både KrFs velgere og medlemmer foretrekker H framfor Ap. Såpass enkelt er det. Derfor vant blå side. Fordi Høyre står KrF nærmere i det som Erstad, litt foraktelig, kaller "symbolpolitikk". Men for mange i KrF er ikke saker som K-en i KRLE,  kontantstøtte, abort, Israel osv symboler. Det er tvert i viktige saker og mye av årsaken til at mange er med i partiet. At Hareide undervurderte dette, overrasker meg.


Speilet det blå retingsvalget medlemmene og de tillitvalgte sine preferanser? I tabllen har jeg samlet avstemingsresultatene i alle fylkene (for enkelhets skyld er det "gule" alternativet holdt utenfor). Jeg har tatt utgangspunkt i KrFs medlemstall i fylkene, og lagt inn et premiss om at avstemningsresultatene på fylkesmøtene speilet stemningen blant fylkens medlemmer bra. Hvis alle de 190 delegatene hadde blitt fordelt proporsjonalt på hvert fylke, så ville det blitt en fordeling på 100-90 i blå favør. Avrundingen til nærmeste hele delegat går her i rød favør totalt sett (104-86 blått hvis man ser medlemsfordelingen i landet under ett).

Den faktiske delegatfordelingen 99-90 (+1 blank) på landsmøtet virker derfor å ha speilet preferansene i KrF på en meget god måte. På denne bakgrunn gir det liten mening å snakke om blått "kupp". Kuppet ville snarere vært om rød side hadde fått et flertall av delegatene, på tross av et blått flertall i partiet.

"Høsten 2018 endte med Hareides fall. Men jeg har sett verre fall", avrunder Erstad sin bok med. Hareide falt, men i dag reiser han seg og trer inn i Solberg-regjeringen, som nå består av H+KrF+V. Som samferdselsminister. Undrenes tid er ikke helt forbi. "Hvis vi går til valg med sentrum/Høyre som vårt alternativ i 2021, vil vi gjøre det for femte gang – og vi vil være det eneste partiet som har det som vårt foretrukne alternativ. Selv jeg må innse at dette ikke er realistisk", sa Hareide i sin landsstyremøtetale i 2018. Dette premisset viste seg å være feil. For det urealistiske har, via Frps utmarsj fra regjeringen, nå plutselig blitt høyst realistisk.

KrF valgte Høyre framfor Ap. Og KrFs inntreden i regjeringen bidro til Frps utreden. Det kan øke rommet for KrF, men det er opp til partiet om de klarer å utnytte dette.

7. januar i år meldte Erstad seg ut av partiet. Drømmen hans ble knust. Men et flertall i partiet har nå fått sin "drømmeregjering".

Fordi de tok et blått retningsvalg.

tirsdag 21. januar 2020

Hva betyr Frps exit for opinionen?

Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Partiet opplevde at Venstres og KrFs innntreden vannet ut den blå politikken og at de måtte gi mer enn de fikk. Den utløsende saken ble IS-saken ("begeret er fullt"), men exiten må ses i lys av det mer grunnleggende bakteppet.

Frp går ut av regjeringen, men ønsker at Solberg-regjeringn skal fortsette. Det betyr at H+KrF+V fortsetter som mindretallsregjering. Norsk politikk har ingen tilsvarende eksempler på at et parti har trukket seg ut uten at også regjeringen har falt. I 1990 gikk Sp ut av Syse-regjeringen (H+KrF+Sp) pga EØS, men Sp pekte da på Ap og Gro Harlem Brundtland og felte dermed den borgerlige regjeringen de selv hadde sittet i.

Overgang fra flertall- til mindretallsregjering betyr at regjeringen må søke samarbeid med partier på Stortinget. Det vil være naturlig at man i mange saker søker vil søke til sin tidligere partner Frp, men i andre saker kan Ap og Sp være mer naturlige samarbeidspartnere. Så spørs det hvor samarbeidsvillige disse partiene vil være med et stortingsvalg neste år som rykker stadig nærmere. Dette kan bli et svært krevende landskap som Solberg-regjeringen må manøvrere i, og i noen saker må man forberede seg å gå på tap på Stortinget.

Et fristilt Frp gir dem anledning til å blankpusse partiprofilen sin inn mot neste års valg. Fronting av enda strengere innvandringspolitikk er ett område som de etter alle solemerker vil profilere seg på. Men også ytterligere skatte- og avgiftssenkinger, mer vei og økt valgfrihet innenfor helse- og eldreomsorg, er normalt sett felt der Frp ønsker sterk profil på.

Frps exit gir KrF og V en mulighet til å dra H nærmere sentrum i en del saker. Økt sentrumspreg på politikken, kan gi begge småpartiene en bedre mulighet for å holde sperregrensen fra livet. Særlig tror jeg KrFs nå gis fornyede sjanser. Men et hovedspørsmål er hvordan Høyre håndterer den nye situasjonen. Økt velgerkonkurranse fra et friere Frp, kan føre til at de vil lekke velgere i den retningen. Inntrykket av kaos på borgerlig side, kan også gi særlig Høyre en utfordring hva gjelder å framstå som det trygge styringsalternativet.

Men også Sp kan komme til å oppleve mer kamp om opposisjonsvelgerne. På flere felt har Sp framstått som et slags anti-establishmentparti, ikke helt ulikt Frp i "gamle dager" og scoret på dette og plukket mange velgere fra både H og Frp. Kan Sp klare å holde på disse velgerne, eller vil en del nå søke tilbake til Frp? Jeg tror det blir tøffere for Sp å holde på velgerne sine framover.

Øker Frp, KrF og V sin velgerappell, så kan det også medføre at de rødgrønne ikke får en så enkel valgseier som det lenge har sett ut til. For når regjeringen blir mindre blå, så kan også SV og Rødt få mer problemer med å framstå som de tydelige venstrealterantiver til regjeringens politikk som de har profitert på. Også MDG kan oppleve å få noe mer opinionstrøbbel hvis regjeringens politikk etter Frps utreden blir et par hakk grønnere.

Derimot bør Ap nå kjenne sin besøkelsestid. For med en viss "normalisering" på borgerlig side, og kanskje noe mindre rom for Sp, MDG, SV og Rødt, så har partiet en mulighet til å øke sin appell og framstå som sikreste alternativet å stemme på for de som ønsker en annen styring etter valget. Dette fordrer dog at partiet klarer å legge sine interne stridigheter bak seg og drive bedre politikkutvikling enn de har klart de senere årene.

Frps exit tror jeg, i alle fall på kort sikt, kan gi et løft for Frp. Og kanskje også KrF og muligens Venstre. Mens Høyre kan komme til å slite mer. På rødgrønn side tror jeg dette primært kan hjelpe Ap, mens de øvrige partiene kan få mer trøbbel med å holde på sin gode oppslutning.

Totalt sett er de rødgrønne fortsatt favoritter til å overta makten neste år, men forspranget kan komme til å skrumpe noe. 
             

             

     

tirsdag 10. desember 2019

Enorm rødgrønn ledelse: Hvordan blir Stortingsvalget 2021 jevnt?

Den rødgrønne opposisjonen har et kolossalt forsprang. Hva skal til for at regjeringspartiene  kan gjøre Stortingsvalget 2021 jevnt?

Rødgrønn side (i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R) overtok føringen på målingene august 2018 og har deretter økt ledelsen. Ved starten av 2019 lå de an til å kapre 96 mandater. I mellomtiden har vi hatt en lokalvalgkamp og et lokalvalg som har gitt dem ytterligere oppdrift, snittet av desembermålingene viser nå at de har hele 108 mandater inne. Det er 23 mandater mer enn de 85 stk som er nødvendig for å få flertallet på Stortinget.   
  






Ap og Sp har nå samlet sett rundt 40 prosents oppslutning, SV er over 7 prosent og både MDG og Rødt ligger på nivåer godt over sperregrensen på 4 prosent. På borgerlig side har de to blå, H og Frp, nok med å karre seg over 30 prosent, mens KrF og V stort sett har målinger på 3-tallet. I sum gir dette de rødgrønne opp mot 60 prosent, mens de borgerlige ligger i underkant av 40.



Hvordan kan det bli et tilnærmet 50-50 forhold som kan gjøre utfallet av 2021-valget spennende? 


Tre matematiske forutsetninger
To elementer er her sentrale, sånn rent matematisk sett:       


1. De to blå må opp mot sitt 2017-nivå på ca 40 prosent. I 2017 var fordelingen 25 til H og 15 til Frp. Hvorvidt fordelingen er 20-20, 25-15 eller mer i retning av 30-10 er underordnet, selv om valgordningen  mandatmessig gir noe mer gevinst jo større største parti er.     

2. KrF og V bør begge komme over sperregrensen på 4 prosent. Forskjellen på 3,9 og 4 prosent kan fort utgjøre så mye som 10 mandater for de to partiene samlet. Noen av disse mandatene vil riktignok tilfalle H/Frp hvis de bikker under, men noen av mandtene vil også tilfalle rødgrønn side, noe som vil gjøre det særs vanskelig å gjenskape det borgerlige flertallet.     

I tillegg må trolig en tredje forusetning slå inn, sett med borgerlige øyne:  

3. MDG og Rødt bør under sperregrensen.

Slår alle disse tre matematiske forutsetningene inn, så kan det gi en situasjon som blokkmessig ligner 2017-valget, selv om Ap blir svekket og Sp og SV styrket siden sist. Det kan gi et jevnt valg der Solberg-regjeringen vil ha en reell sjanse til å få 12 sammenhengende styringsår.

Men både forutsetning 1, 2 og 3 er hver for seg, og ikke minst samlet, vriene - sett med borgerlige øyne. H og Frp har langt fram til 40 prosent, dette nivået virker lite sannsynlig nå. Særlig er Frp langt nede, selv om det har lysnet litt for partiet i desember.

Forutsetning nr. 2 ligger nærmere til, både KrF og V har en brukbar sjanse til å klare sperren, selv om det i øyeblikket synes mer sannsynlig at begge, eller minst ett av dem, havner under sperregrensen enn at begge klarer det.

Når det gjelder forutsetning 3, så har særlig MDG for tiden bra margin ned til sperren.  Begge partier har imidlertid en tendens til å gjøre det skarpere på målinger enn faktisk valgresultat, så ingen av dem kan føle seg helt trygge på den historiske sieren det vil være å komme seg over sperren og få en stortingsgruppe av en bra størrelse.
                 
To velgermessige forutsetninger: Gjerdesittermobilisering og velgerhenting 
Rent velgermessig er det to ting som må skje, hvis 2021-valget skal bli jevnt:
1. Regjeringspartiene må mobilisere langt flere av sine "gjerdesittere".
2. Regjeringspartiene må hente tilbake mange av de velgerne som har gått til Sp.

Oppgave 1 er enklere enn nr 2. Å få velgere som har satt seg på gjerdet, ned, handler i stor grad om at flere må oppleve at noe mer står på spill, at en stemme på ett av de borgerlige partiene faktisk betyr noe, at et maktskifte i rødgrønn retning oppleves klart negativt.

De velgerne som enda klarere har uttrykt sin misnøye med dagens regjering enn de som har hoppet opp på gjerdet gjerdesitterne, ved å gå til et opposisjonsparti, og da først og fremst Sp, er tøffere å hente tilbake. Men klarer man ikke å dra en del velgere tilbake over "blokkstreken", så er løpet kjørt med tanke på gjenvalg. Riktignok trenger man ikke gå i null mot Sp, for en del av det forventede tapet kan utlignes ved å gå i pluss mot Ap i stedet. Samtidig er MDG i ferd med å bli en stadig mer brysom velgerkonkurrent for både V, KrF og H, så i øyblikket handler det mer om å tette lekkasjene og begrense velgertapet framfor å håpe på status quo. Men inn mot valget må man snu dette slik at regjeringspartiene i det minste kommer i nærheten av velgermessig nullforhold målt mot de rødgrønne partiene totalt sett.       

Politisk forutsetning: Agendadreining
For at flere egne velgere skal mobiliseres, og velgertapene til de rødgrønne utlignes, så er regjeringen avhengig av å få dreid den politiske agendaen i retning sin beste saker. En sak som alltid er viktig ved stortingsvalg handler om styringsalternativ. Hvem er best egnet til å styre landet? Ofte har det vært et solid rødgrønt kort fordi det borgerlige alternativet har vært uavklart, eller endog usannsynlig, mens en Ap-ledet regjering nær sagt alltid, har vært en opplagt variant på motsatt side. Nå er rollene byttet om. Både Venstre og KrF har nylig tatt sine retningsvalg i favør høyresiden, og inngår i noe så sjeldent som en borgerlig flertallsregjering. Mens opposisjonsalternativet er høyst uavklart: Ap+Sp? Ap+SP+SV? Skal MDG være med? Blir Rødt en del av det parlamentariske grunnlaget? Denne situasjonen kan bli regjeringspartienes beste kort inn mot stortingsvalget, forutsatt at de klarer å holde noenlunde orden i eget hus, hvilket slett ikke er gitt med årets valgkamp friskt i minne.

Samtidig trenger regjeringen også noe mer. Jeg tror de er avhengig av å få innvandring høyere opp igjen. Saken var velgernes viktigste ved 2017-valget, dette var avgjørende for gjenvalget, ikke minst hva gjelder Frps mobilisering. Innvandring har falt lenger ned på agendaen senere, ved årets lokalvalg trengt til side til fordel for klima. Det er dog lettere å reise innvandringsstemaet ved stortingsvalg enn lokalvalg.

Skatt og samferdsel er to andre temaer som har vært gode for regjeringspartiene ved to stortingsvalg på rad, men der opposisjonen i år klarte å utnytte retoriske rom som politikken har skapt bedre enn regjeringen selv klarte. Det spørs om det er mulig å snu dette til regjeringens fordel igjen, det avhenger bl a litt av om de rødgrønne tør konkretisere styrken i skatte- og avgiftsøkninene som de skal innføre hvis de vinner valget.   

Jeg tror regjeringen vil trenge noe mer enn dette også for at det skal kunne bli jevnt. Stikkordet kan være krise. Finanskrisen 2008 og god håndtering av denne bidro til å sikre Stoltenberg gjenvalget i 2009. 22. juli-terroren i 2011 ga Ap et solid løft ved det påfølgende lokalvalget. Flykningekrisen 2015 og håndteringen av denne hjalp Solberg-regjeringen til gjenvalget i 2017. Så lenge de styrende ikke selv får skylden for krisen, så er krise ofte bra for de styrende for da kan de vise fram handlekraft og styringsevne rundt noe som samler velgerne. Parallelt med at hverdagspolitikken og den ordinære posisjon vs opposisjons-krangelen underordnes noe annet og viktigere.   

Soleklart rødgrønt favorittstempel
I øyeblikket er det ingen ting som tyder på at dagens fire regjeringspartier beholder sitt flertall. Alle piler peker i retning av et maktskifte. Men hvis de ovennevnte forutsetninger slår til, så er det ikke helt umulig at Stortingsvalget 2021 blir jevnt. Det skal imidlertid mye til og vil være en sensasjon.  

De rødgrønne er soleklare favoritter.


torsdag 21. november 2019

Valgvinnerne 2019 utnyttet velgerrom regjeringens politikk har skapt

Regjeringens satsing på vei, strukturreformer og skattelettelser forklarer valgresultatet 2019.

Valgforum, som er et medlemsforum for valgadministrasjonen i kommuner og fylker, ba meg legge fram noen refleksjoner rundt resultatet av lokalvalget 2019 på en evalueringskonferanse nylig. Forberedelsene til foredraget ga meg anledning til å gruble over hvorfor valget gikk som det gjorde.

Først og fremst gjorde valget 2019 meg glad! :-) Glad over den økte deltakelsen fra rundt 60 til nærmere 65 prosent. Med en nasjonal valgkamp med krisetilstander innad i regjeringen og partiledere som kappes om å snakke mest mulig i munnen på hverandre i TV-debattene, så var det grunn til å frykte til det motsatte. Men lokaldemokratiet slo tilbake, og jeg vil peke på fire mulige årsaker til det:
1. Mer stod på spill. Flere velgere opplevde at 2019-valget var viktig.
2. Flere velgere følte at de hadde et parti å stemme på.
3. Den lokale valgkampen ute i kommunene var bra.
4. Kommuner og fylker jobbet bedre med valgkommunikasjon slik at flere velgere ble informert på en bedre måte enn i 2015.

Fragmentering, regjeringsmisnøye og protest   
Når det gjelder selve valgresultatet, så er det noen endringstrekk som er særlig slående når 2019-resultatet sammenlignes med 2015:
- Alle regjeringspartiene (H, Frp, KrF og V) går markant tilbake.
- Aps sterke tilbakegang.
- Alle opposisjonspartiene på Stortinget (Sp, MDG, SV, R), minus Ap, går sterkt fram.
- "Andre" går fram. Særlig FNB, men også en del by og bygdelister, og andre partier som f eks Demokratene i Kristiansand.
 
Ut av disse endringstrekkene er det mulig å peke på tre tendenser:
a) Fragmentering. De store partiene går tilbake. Mange av de små går fram.
b) Regjeringsmisnøye.
c) Protest. Mot det etablerte, systemet og politikken som føres.

Flere valgkamper
Fragmenteringen kan speile at valgkampen og kommunikasjonen blir stadig mer mangfoldig der den foregår på en rekke arenaer samtidig. Det er egentlig ikke grunnlag for å snakke om en valgkamp lenger, men mange: En valgkamp på TV og øvrige riksmedier. En annen valgkamp i lokale medier som, naturlig nok, spiller en langt viktigere rolle under lokalvalg enn riksag. En tredje valgkamp ansikt til ansikt på stands, gjennom dørbankaksjoner og i lokale debattarrangment. En fjerde valgkamp i sosiale medier, som i sin tur kan splittes opp i en valgkamp på Face, en annen på Twitter, en tredje på Instagram osv.

Denne fragmenteringen av den politiske kommunikasjonen medfører at budskapene i økende grad må målrettes mot små grupper av velgere, på så lavt nivå som mulig, gjerne helt ned på mikroplanet, for at den skal treffe. Det gjør det mer krevende å være politiker fordi en bør beherske flere areaner samtidig og være dyktig både en-til-en, visuelt, muntlig og skriftlig. Samtidig kan det bli mer givende fordi det blir lettere å nå fram til de velgersegmentene en ønsker å nå fram til. Man kan tenke seg at mer krevende politisk kommunikasjon gavner de største partiene med størst ressurser, men man bør huske at utiklingen også gir de små en mulighet til å komme ut med sine budskap, til tross for at man ikke når fram i tradisjonelle medier.   
 
Hva med den åpenbare misnøyen med regjeringen og protestelementet i stemmegivningen? Dette er ikke noen ny velgeratferd, regjeringspartier taper langt oftere valg enn de vinner dem. Og velgere har protestert før via stemmeseddelen, og vil garantert gjøre det igjen. Men kraften i begge tendensene var kraftigere enn på lenge. For å forstå denne sammenhengen, er det nødvendig å skru klokken tilbake til 2013. De borgerlige hadde vunnet valget med soleklar margin, Stoltenberg-regjeringen var feid ut av regjeringskontorene og særlig tre satsingsområder ble blinket ut på Sundvolden: Samferdsel, strukturreformer og skatt.

Finansiering av veiutbygging skaper bomopprør
Solberg-regjeringen har levert på disse tre områdene gjennom de seks årene som er gått etterpå. Veiutbyggingen har vært formiddabel. Men veier har sin pris, de må finansieres. Mange har åpenbart opplevd at det har kommet til et punkt der de synes bomavgiftene blir for drøye, at man betaler i overkant mye for å kjøre til jobben og levere og hente barn i barnehage eller fritidsaktiviteter. I dette perspektivet kan bomopprøret leses. Misnøye med bom er ikke av ny dato, men det nye er styrken i motstanden og ikke minst at de har klart å organisere motstanden så bra at bommotstanderne hadde et parti å stemme på i 13 storkommuner og fire fylker i år. Hvordan denne saken preget den politiske agendaen i år, er svært interessant, og valgresultatet var intet annet enn imponerende for et
"ensaksparti".

Samtidig har sterk oppmerksomhet om bomsaken skapt et rom for motmobilisering og stemmer som taler for prinsippet om at "forurenser skal betale". De som har fylt dette rommet best, er uten tvil MDG, satt på spissen av Lan "Vi elsker bomringen" Marie Berg. "Bomopprøret" har hjulpet MDG med å få fram sin politikk. Men MDGs frammarsj handler ikke bare om det, det er i stor grad også drevet fram av det dypere miljøengasjement vi ser i deler av befolkningen. Klimaspørsmål har stått langt høyere på agendaen i år enn i 2015, ikke minst blant unge.     

Miljø
Selv fikk jeg en aldri så liten a-ha-opplevelse i valg-timen (bildet) jeg hadde med femte trinn på Jessheim skole rett før valget. Der laget vi en lokalpolitisk debatt i samarbeid med elever og lærere.

 Fire lokalpolitikere ble med meg inn i klassen, elevene laget debattregler og fikk stille spørsmål til politikerne underveis. Svært mange spørsmål handlet om miljø: Hva synes dere om klimaendringene? Hva kan vi gjøre med plasten i havet? Hvorfor er det så mye søppel i kommunen?

I sak etter sak ble politikerne konfrontert med sentrale miljøspørsmål fra 10-åringene. Og jeg tenkte; jøss er interessen for politikk allerede så sterk hos så mange?

Ved "Barnas valg" (barneskole og ungdomskoleelever) og ved skolevalget (videregående) fikk miljøpartiene SV, V og MDG langt høyere oppslutning enn i "voksenvalget".           


Strukturreformene er velgergull for Sp 
Å gjøre politistrikter, fylker og kommuner mer "robuste" ved å slå dem sammen til større enheter, har vært et annet viktig begrep som denne regjeringen har brukt mye ressurser og politisk kapital på å få til. Strukturreformene har skapt et stort rom for en tydelig motstemme som står opp mot endringene.
Dette rommet har Sp tatt til gangs.

Partiet framstår som det desiderte klareste opposisjonspartiet på dette feltet. Det er, etter min vurdering, hovedårsaken til Sps enorme framgang. I tillegg er partiet samlet og man plukker opp proteststemmene fra mange som opplever at de ikke blir hørt. Sp flyter også på en internasjonal velgertrend der økende vektlegging av "nasjonale verdier" vinner terreng. Partiet har meget sterk lojalitet blant sine velgere, koblet med at de får masse velgere fra omtrent alle andre partier, særlig Ap, men også regjeringspartiene.     

Lavere skatt skaper rom for SV og Rødt 
Lavere skatt er alltid ett mål for en blå regjering. Løfter om skattelettelser bidro til valgseieren i 2013, gjennomføring av løftene bidro til gjenvalget i 2017. Men politikken har åpnet et velgerrom for angrep fra venstresiden. Et rom som både SV og Rødt har kunnet utnytte.

SV via velkjent retorikk om at de rike blir rikere, Rødt tar i sin tur kampen opp mot forskjells-Norge og velferdsprofitører. Det kunne tenkes at det bare ble rom for ett venstresideparti å vokse på dette, men Rødt og SV har funnet fram til en slags fordeling seg i mellom som gjør at de angriper fra litt ulike vinkler. Begge partiene har dermed utnyttet det rommet som blå skattepolitikk har skapt.

Ap i skvis 
Men først og fremst kapitaliserer (!) begge partiene på Aps problemer. For en skulle jo tro at betydelige skattelettelser var noe som Ap kunne brukt til sin retoriske fordel, men Ap får dette slett ikke til og havner i en form for mellomposisjon både på skatt, på miljø, på strukturreformer, på innvandring, ja i grunn i de aller fleste saker som er viktige i dag. Tidligere har små partier som SP, MDG, SV og Rødt operert i skyggen av Ap. Nå er det snarere slik at Ap er stilt i skyggen av de andre opposisjonspartiene. Her ligger også hovedforklaringen på Aps valgnederlag. I tillegg til betydelig indre strid og Giske-sak.

Et spørsmål som det er naturlig å stille seg i Ap, er om valgnederlaget primært handler om kommunikasjon, eller om politikkutviklingen også har vært for svak. Med et så massivt valgnederlag i sekken, så kan trolig en erkjennelse internt av at velgerne ga uttrykk for at politikken ikke holder mål, være konstruktiv. Selv om dette er en erkjennelse som sitter betydelig lengre inne enn å peke på sviktende kommunikasjon som nøkkelen.   

Polarisering
Den markante politiske diskusjonen rundt de tre hovedtemaene bom/miljø, struktur/senter-perifer og skatt/økonomi har skapt et fjerde utviklingstrekk som kjennetegner årets valg; polarisering. Polariseringen kretser rundt enkeltsaker der velgerklimaet for tiden er slik at velgerne belønner de politikerne og partiene med de klareste standpunktene. Polarisering, fragmentering, regjeringsmisnøye og protest er i sum en ulempe for regjeringspartiene og Ap, og desto bedre for valgvinnerne Sp, SV, MDG, R og FNB.   

Blokkorientert samarbeidsmønster
Valgtaperen Ap ble imidlertid en maktvinner. De aller fleste storkommuner og fylker ledes nå av en Ap-politiker. Mens Sp har ledelsen i mange av de (innbyggermessig) små kommunene. Ap profitterer maktmessig på at samarbeidsmønstrene i norske kommuner og fylker i hovedsak er blokkpreget der framgangen for de andre rødgrønne samarbeidspartiene mer enn oppveier Aps kraftige nedgang.

Sp og MDG har stort sett valgt samarbeid med Ap der de er i vippeposisjoner, selv om unntak finnes. Høyresiden står omtrent ribbet tibake hva gjelder maktposisjoner. Først og fremst fordi de gjorde et dårlig valg, men også fordi Ap er bedre til å bygge samarbeid med MDG og sentrum. Skal bildet snu ved neste korsvei, så er de blå avhengig av en langt høyere oppslutning, koblet med bedre samarbeidsevner.

Lokaldemokratiet vant 
Kort oppsummert kan vi si at valgresultatet 2019 bærer preg av at opposisjonen, minus Ap, har utnyttet velgerrom som regjeringens politikk har skapt. Valgtaper Ap og valgvinner Sp ble begge maktvinnere.

Men den største vinneren er lokaldemokratiet som slo tilbake i år.       

 
Ønsker du en foredragsholder om valget 2019, så kontakt meg gjerne.
Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt frie analysearbeid.


Nedenfor finner du slidene jeg brukte på konferansen:
                  


mandag 11. november 2019

Venstres håp

I helgen hadde jeg gleden av å innlede på folkevalgtopplæring for folk i Viken Venstre på Lillestrøm rådhus. En gang i tiden var vårt eldste parti det klart største, men det er lenge siden. Kommunevalget 2019 endte på labre 3,9 prosent, mens fylkestingsvalget gikk enda mer skeis for dem med 3,5. På Romerike gikk partiet tilbake overalt, bortsett fra Lørenskog hvor man hadde en liten framgang.

Hvorfor tapte Venstre? Høstens valg ble preget av at mange velgere ga uttrykk for misnøye med regjeringen. Samtlige fire regjeringspartier gikk tilbake. Det ble et «polariseringsvalg» der det var velgermarked for politikere og partier med sterke meninger og radikale synspunkt i enkeltsaker – dette passer Venstre dårlig. Dernest var det også et protestelement i stemmegivningen. Mange valgte å bruke stemmeseddelen til å si fra. Man kan si mye om dagens Venstre, men noe protestparti er det ikke. Høstens lokalvalg kan også ses i lys av en internasjonal trend der vektlegging av nasjonale verdier og kulturell identitet er viktigere for mange velgere, dette gagner Sp, men passer Venstre dårlig.

Samtidig er det tendenser i velgermassen som Venstre kunne ha tjent på. Økende miljøengasjement og oppmerksomhet rundt klimaspørsmål f. eks. Eller den økende fragmenteringen; mange velgere forlot de største partiene og gikk til flere av de små. Men Venstre klarte ikke utnytte disse tendensene. Ergo var ikke Venstre gode nok til å oppnå et bra valgresultat.

Når partier taper valg, så skylder de ofte på at de ikke var tydelige nok slik at velgerne ikke ble tilstrekkelig klar over den glitrende politikken partiet har. Sjelden innrømmes det at politikken ikke holder. Men skal man snu en nedgangstrend, så kan dette være en helt nødvendig erkjennelse. Venstre har mye å gå på kommunikasjonsmessig, stadige krisetendenser i egen regjering og strid og uenighet internt, ikke minst på lederplan, er ikke heldig. Men politikken er kjernen.

Et problem for Venstre, ikke minst i dagens velgerklima, er mangelen på velgertillit i politiske saker. Høyre har eierskap til skole, Ap til eldreomsorg, Sp til distrikt, MDG til miljø, Frp til innvandring og KrF til familie. Venstre har ikke eierskap til noe. Det nærmeste de kommer er miljø, men der er de klart forbigått av MDG. Hovedforutsetningen for at Venstres politiske budskap skal oppleves mer relevant av flere velgere, er at politikken blir bedre.   




Lite tyder pr i dag på at Venstre blir en valgvinner ved stortingsvalget i 2021. Langt under halvparten av de som stemte Venstre i 2017, sier at de vil gjøre det igjen. Partiet lekker velgere til Sp og MDG, og man har heller ikke den positive utvekslingen med Ap og Høyre som de trenger for å gjøre det godt. Samtidig er det noen lyspunkt for Venstre som kan gi dem håp. For det er ganske mange velgere som liker Venstre, det vitner om et potensial. Dette kommer til syne blant framtidens velgere; elever på videregående ga partiet over 10 prosent ved årets skolevalg. Blant barne- og ungdomsskoleelevene ble Venstre tredje størst med over 12 prosent ved «Barnas Valg» (bildet).

Venstre bør derfor ikke avskrives, partiet kan komme tilbake i bedre form. Men partiet har en lang vei å gå. Kommunikasjonsmessig, men primært politisk.


Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 11. november 2019

Ønsker du en foredragsholder som tar opp valg og politikk til ditt arrangement, så kontakt meg gjerne. Under ser du slidene jeg brukte på dette arrangementet: 


tirsdag 8. oktober 2019

Rødgrønt Oslo og Akershus

Ap beholder makten i store deler av Akershus. Sp erobrer ny mark. Høyre er trengt tilbake til sine kjerneområder i Asker og Bærum.



Oslo: 
MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti. MDG er ikke avvisende, men V som permanent parlamentarisk grunnlag blir det neppe noe av. Imidlertid åpner valgutfallet for at byrådet nå kan veksle mellom Rødt og Venstre i et roterende flertall.



Bærum:
 Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp og KrF blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen som også innbefatter Røyken og Hurum.

Nesodden: Høyre brøt landstrenden, gikk fram og ble kommunens største parti. Uten at det hjalp dem til makten. Ap, MDG og SV fikk ikke det forventende flertallet, og måtte ha med seg ett parti til i styringsalliansen; det ble Venstre. Truls Wickholm (Ap) fortsetter som ordfører.

Frogn: Høyre ble klart størst og fikk 35 prosent. Men Sp, Ap, KrF, V, MDG, SV og Rødt samlet seg i en felles front som innebærer at Odd Haktor Slåke (H) må gi fra seg ordførervervet til Hans Kristian Raanaas (Sp). Sp ble bare 5. største parti i kommunen og fikk under 7 prosent av stemmene, så utfallet var en oddsbombe.

Vestby: Ap leverte et godt valg i Vestby, gikk langt mindre tilbake enn landstrend og ble kommunens klart største parti. Tom Anders Ludvigsen (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Bygdelisten, Sp og V.

Ås: Også her gjorde Ap det relativt sett bedre enn snitt og ble klart størst. Sp bare marginalt fram. Ola Nordal (Ap) fortsetter som ordfører, og støttes av en bred sentrum venstre-koalisjon i form av Sp, MDG, SV, V, KRF og Rødt.

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp, KrF og SV.

Enebakk: Et godt valgresultat og et sideskift fra Sp fører til at partiet for første gang i historien får ordføreren her i form av Hans Kristian Solberg, støttet av H og Frp. 

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir ny ordfører.

Lørenskog: Sterk Ap-nedgang, men Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år som ordfører, støttet av MDG, SV og Rødt som akkurat har de nødvendige 24 mandatene (av 47) for å få flertall. Venstre skyves ut av posisjonssamarbeidet.

Rælingen: Ap mistet sitt rene flertall etter at populære Øyvind Sand frasa seg gjenvalg. Men Ap beholder makten, Ståle Grøtte (Ap) blir ny ordfører og ser ut til å bli støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Nittedal:  
Sterk Ap-nedgang, og Høyre ble (hårfint) kommunens største parti. Mye fram og tilbake i ettervalgsforhnadlingene, men Hilde Thorkildsen (Ap) ser ut til å beholde ordførermakten, støttet av V, SV, KrF og (oppsiktsvekkende nok) Frp.  

Aurskog-Høland: Meget sterkt valg av Ap som nesten klarte beholde sin gode oppslutning fra 2015 og fikk 39 prosent. Men likevel blir det maktskifte siden Sps valgte å tre ut av det rødgrønne samarbeidet og bruke sin vippemakt til å inngå allianse med Høyre, Frp og KrF og dermed sikre seg ordføreren i form av Gudbrand Kvaal. 

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte etter 20 år med blått styre, med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG, Rødt. V sluttet seg også etterhvert til det rødgrønne flertallet.

Gjerdrum: Det ble tre relativt jevnstore partier her i form av Ap, Sp og H. Sps retningsvalg etter valget kunne skapt maktendringer, men partiet valgte å holde seg til Ap og fortsatt støtte Anders Østensen (Ap) som ordfører. Også MDG og KrF inngår i posisjonen.

Nes: Lite dramatikk her, selv om Sp nærmer seg Ap i størrelse. Grete Sjøli (Ap) fortsetter som ordfører og Sp fortsetter i posisjonssamarbeidet. De to partiene har et relativt komfortabelt flertall.

Nannestad: Ap gikk i mot landstrenden og gikk faktisk litt fram. Framgangen må riktignok ses i lys av et svakt valg her sist. Det foregikk en overraskende vri i ettervalgsforhandlingene da Bygdelista, som var forventet å tilhøre opposisjonen, valgte gå inn i et samarbeid med Ap og Sp. Dermed skyves SV, MDG, KrF og V ut i kulden. Hans Thue (Ap) fortsetter som ordfører. 

Eidsvoll: Sterkt av Sp her som gikk forbi Ap og ble Grunnlovsbygdas største parti. John Erik Vika (Sp) fortsetter som ordfører, støttet av Ap, SV og MDG.

Hurdal: Mange tidligere V-velgere i flyt her etter at den godt likte V-ordføreren Runar Bålsrud frasa seg gjenvalg. Flere av disse velgerne stemte  nok Sp ved dette valget og gjorde partiet til kommunens største. Det banet vei for Paul Johan Moltzau (Sp) som ny ordfører, støttet av Ap, MDG og V.


Ap og sentrum beholder mye makt 
Summeres maktutfallet opp i Oslo og Akershus, så ser vi at Ap ender opp med 13 lederverv. I tillegg inngår partiet i posisjonen i tre kommuner der Sp har ledelsen. Partiet erobrer makt i Ullensaker og (delvis) i Nordre Follo og Lillestrøm, mens partiet taper makt i Aurskog-Høland og Enebakk. Særlig er nok makterobringen i Ullensaker deilig for Ap, mens begge tapene svir. 

Sp øker sin ordførerbeholdning i området fra 1 til 5. I tre av kommunene (Frogn, Eidsvoll og Hurdal) via et samarbeid med Ap, mens i to kommuner (Aurskog-Høland og Enebakk) gir et sideskift i blå retning dem ordførervervet. Erobringen i Frogn utgjør distriktets største skrell. 

Høyre blir stående helt uten ordførervev på Romerike og Follo. Særlig er nok tapet av makt i Nordre Follo og Frogn harde slag. Samt at man ikke lyktes med å ta tilbake makten i hovedstaden, selv om dette var mer ventet. Partiet beholder makten i sine kjerneområder i Asker og Bærum og inngår i tillegg i maktposisjon der Sp har ordføreren i Enebakk og Aurskog-Høland.

De tre valgvinnerne MDG, SV og Rødt får ingen lederposisjoner. Men MDG er del av posisjonen i hele 12 kommuner. SV inngår i 9 styringsallianser og Rødt i 2.

Frp mister sine eneste ordfører i Ullenaker og står tilbake med posisjonssamarbeid i kun tre kommuner; Bærum, Enebakk og Aurskog-Høland.

Også Venstre mister sin eneste ordfører i Hurdal, og taper innflytelse i Lillestrøm, Lørenskog og Nannestad. Men øker sin innflytelse i Bærum, Nesodden og Nordre Follo og inngår i styringen i alt 10 kommuner i Akershus, og kan øke sin innflytelse i Oslo. Så slik sett kommer partiet godt ut av et svakt valg. 

KrF hadde ordføreren i Rømskog, som nå er en del av Aurskog-Høland, denne ryker. Partiet mister innflytelse i Ullensaker, Nannestad og Hurdal, men vinner i Aurskog-Høland, Lillestrøm og Frogn og er en del av posisjonen i 8 kommuner.

Ulike bygdelister stilte i Vestby, Lillestrøm, Nannestad, Nes og Hurdal. Ingen var i nærheten av noe ordførerverv, men i Vesby fortsetter de å ha innflytelse på politikken og i Nannestad vinner de innflytelse.

Studeres denne "fasiten"opp mot mine forhåndstips, så traff jeg blink i 15 av 20 kommuner. Det er jeg bra fornøyd med. Men jeg skal gjøre det jeg kan for å treffe enda bedre om fire år.. :-)               

 

Ønsker du å støtte mitt arbeid med valganalyser, så kan du vippse 92237487 eller bruke konto nr 9710 16 46878



   

fredag 27. september 2019

Ap fikk 7 fylkeslederverv, Sp 2 og H kun 1

Ap og Sp inntar nøkkelposisjonene i det nye fylkes-Norge. Høyre må nøye seg med Agder. 



Så langt jeg har kunnet bringe det på det rene, er dette maktsituasjonen i våre 11 (til dels nye) fylker etter høstens fylkestingsvalg:

Viken: Sp og MDG havnet i en vipperolle, og valgte ikke uventet å samarbeide i retning venstresiden. Ap, SV, Sp og MDG har 45 (av i alt 87 mandater) bak seg og forhandler fortsatt om en plattform. Ap får trolig fylkesrådslederen i Tonje Brenna i det nye parlamentariske styringssystemet i storfylket.

Innlandet: Ganske jevnt mellom Ap og Sp, men Ap ble litt større 34-29. Sp ble tilbudt fylkesordførervervet av borgerlig side, men takket nei og gikk inn i samarbeid med Ap i stedet, noe som ga Even Aleksander Hagen (Ap) lederposisjonen. 

Vestfold og Telemark: Sp også i vippeposisjon her, og valgte et samarbeid med venstresiden i form av Ap, SV og Rødt, disse fire fikk 32 (av 61) mandater. I motsetning til Innandet, så klarte Sp her å forhandle til seg toppvervet, slik at Terje-Riis Johansen (Sp) blir ny fylkesordfører.

Agder: Høyre hårfint større enn Ap her. Mye fram og tilbake i ettervalgsforhandlingene der Frp først så ut til å støtte et Ap-ledet fylke, men snudde, noe som førte til at Høyre får fylkesordføreren i Arne Thomassen, støttet av Frp, KrF, V, PP og PDK. Disse seks har akkurat de nødvendige 25 (av 49) mandatene for å mønstre flertall.

Rogaland: KrF i vippeposisjon her, de valgte et samarbeid med Ap, noe som gir Marianne Chesak fylkesordførervervet, støttet av Sp, KrF, MDG, V. Denne sentrum-Ap-konstellasjonen har 24 mandater bak seg og minste mulige flertall.

Vestland: 
Valgresultatet ga Sp en utmerket forhandlingsposisjon som de utnyttet til å forhandle fram Jon Askeland som første fylkesordfører, støttet av MDG, KrF, SV, Venstre og Arbeiderpartiet. Disse fem har til sammen et komfortabelt flertall inne.


Møre og Romsdal: Frp gjorde et sterkt valg, brøt landstrenden og gikk fram 4 pp. Sp, Frp, H og Ap ble omtrent jevnstore. Mye drama etter valget her som til slutt endte med at Ap, Sp, KrF, V, SV og MDG inngikk et samarbeid med Tove Lise Torve (Ap) som fylkesordfører.

Trøndelag: Det var et spenningsmoment her om Sp ville bruke sin vippemakt til å gå til borgerlig side mot å få ledervervet. Så skjedde ikke, i stedet valgte man et samarbeid med Ap som gir Tore O Sandvik fire nye år som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen, selv om Ap og Sp har flertall alene sammen.

Nordland: Sp ble omtrent jevnstore med Ap, og ble tilbudt toppvervet av høyresiden, men valgte å fortsette samarbeidet med Ap noe som medfører at Tomas Norvoll fortsetter som fylkesrådsleder i parlamentariske Nordland, støttet av Sp og KrF.

Troms og Finnmark: Ap og Sp jevnstore også her, med Ap ørlite foran. Ap, Sp og SV forhandlet fram en med Bjørn Inge Mo (Ap) som fylkesrådsleder.

Flere steder er altså Sp tilbudt toppvervet av høyresiden, men man har takket nei og heller fortsatt sitt samarbeid med Ap. Antagelig fordi politikken veier tyngre enn posisjoner også for Sp og man føler mindre avstand til Ap enn Høyre og Frp. Samtidig har Sp fått to lederverv i Vestland og Vestfold og Telemark som de neppe ville ha fått om ikke partiet befant seg i gunstig vippeposisjon.

Motsetninger mellom nivåene
I likhet med storkommunene, kommer Ap godt ut av ettervalgsforhandlingene, fordi partiet har gode samarbeidsevner både med øvrige rødgrønne partier som går fram, mens også med KrF og Venstre. Dette innebærer at vi i to år framover, så sant dagens borgerlige regjering sitter, vil ha et borgerlig styrt riksnivå med Høyre og Frp i front, og i overveiende grad et rødgrønt styrt fylkes-Norge og kommune-Norge. Det kan borge for motsetninger mellom nivåene der man forsøker dytter ansvaret over på hverandre. Særlig interessant blir det å se hvordan regjeringens "sentraliserings"(?)reformer blir gjennomført med så mange sterke politiske motstandere i ledende verv.   



Støtte gjerne mitt analysearbeid på vipps 92237487. Eller bruk konto nr 9710 16 46878

tirsdag 24. september 2019

Valgtaperen Ap vinner makten i 21 av 25 storkommuner

Sp, MDG, SV og Rødt sin framgang, samt gode samarbeidevner, gjør at valgtaperen Ap tar en paradoksal storeslem etter valget og kaprer omtrent alle lederposisjonene i våre største kommuner.     

Dette er maktsituasjonen etter valget i våre 25 største kommuner, målt i innbyggertall, slik jeg har kunnet bringe det på det rene:

Oslo: MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti, MDG er ikke avvisende, men dette blir det neppe noe av.

Bergen: Det ble borgerlig flertall 34-33 i Bergen hvis V, KrF, PP, FNB, H og Frp regnes inn. Men begge de to sentrumspartiene har sittet i byråd med Ap i foregående periode og ønsker, i alle fall foreløpig, å fortsette dette samarbeidet. Sammen med MDG og SV pågår det nå forhandlinger mellom fem partier. Disse fem mangler imidlertid tre mandater på flertall og må i så fall støtte seg på enten Rødt eller Sp. Det gjenstår å se om forhandlingene fører fram, gjør de det er Roger Valhammer (Ap) mest sannsynlig som byrådsleder. Skulle det bryte sammen, og Sp velge et samarbeid med høyresiden, samt KrF bytte side, så er H, Frp, FNB, PP, KrF og Sp en alternativ vei til 34 mandater, med Harald Hove (H) som mulig byrådsleder. 

Trondheim: Som ventet fire nye år til Rita Ottervik (Ap) her, tross kolossal tilbakegang for Ap på hele 16 prosentpoeng. Høyre brøt landstrenden og gikk faktisk litt fram i Trondheim, men hverken Frp, KrF eller Venstre klarte å "ta en Høyre" og gikk tilbake. Aps styringskonstellasjon har blitt smalere; SV, MDG og Sp nå utgjør alliansen. Disse fire har imidlertid et greit flertall inne med sine 37 (av 67) mandater. 

Stavanger: Borgerlig flertall 35-32 hvis H, Frp, KrF, V, FNB og PP regnes inn på borgerlig side. Men FNB valgte, noe overraskende, et samarbeid med venstresiden. Sammen med AP, MDG, SV, Sp og Rødt banet dette veien for maktskifte og Kari Nessa Nordtun (Ap) som ny ordfører.

Bærum: Det ble som ventet ingen spenning om utfallet her. Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp, KrF og Venstre blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Kristiansand: Demokratenes sterke frammarsj endte over 14 prosent, det har skapt røre i det politiske systemet i sørlandsbyen. Ingen partier fikk over 19 prosent av stemmene og hele 13 partier er nå representert i kommunestyret. Ingen konstellasjoner har flertall, men Ap, MDG, SP, SV, Rødt og Tverrpolitisk folkeliste har laget en samarbeidsavtale som kan gi maktskifte og gjøre Jan Oddvar Skisland (Ap) til ny ordfører. Men de mangler fire mandater på flertall og må i så fall søke støtte også hos Demokratene eller KrF. Demokratene har etter valget sagt at de foretrekker Ap framfor Høyre som ordførerparti.

Drammen: Meget jevnt valg som munnet ut i 29-28 i rødgrønn favør. Dette ga grunnlag for et maktskifte i Drammen med Monica Myrvold Berg (Ap) som ny ordfører, tuftet på et samarbeid med MDG, Sp, SV og V. Det var et spenningsmoment i ettervalgsforhandlingene hvilken side Sp ville velge, de valgte altså venstresiden.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen.

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir antagelig ordfører hvis forhandlingene fører fram.

Fredrikstad: Ap også her kraftig tilbake, men beholder nok ordføreren i Jon-Ivar Nygård. Ap forhandler med Sp, SV, MDG, Rødt og Bymiljølista. Disse har i alt 33 (av 53 mandater). 

Sandnes: Den uortodokse styringsalliansen Ap, Frp og Sp gjenskapte flertallet med hårfin margin; 25-24. Det betyr at Stanley Wirak fortsetter som ordfører, tross sterk tilbakegang.

Tromsø: I likhet med Kristiansand, så fikk heller ikke her noen partier over 19 prosent, noe som viser den sterke fragmenteringstendensen ved årets valg. Ap ser ut til å kunne beholde ordføreren i Gunnar Wilhelmsen, hans parti forhandler med Sp, MDG, SV og MDG. Dermed ryker Rødt ut etter å ha gått kraftig tilbake, stikk i strid med landstendensen forøvrig. Sp havnet i vippeposisjon og valgte venstresiden. 

Ålesund: Kun tre partier gikk tilbake i nye Ålesund; Ap, KrF og V. Disse gikk til gjengjeld markant tilbake.  Men samtlige valgtapere inngår i styringsalliansen til Eva Vinje Aurdal (Ap) som fortsetter som ordfører, basert på en meget bred sentrum-venstre-koalisjon av Ap, SV, R, MDG, Sp, KrF og V.   Et fragmentert partimønster også her med hele 12 partier/lister representert i kommunestyret i den nye storkommunen.

Sandefjord: Det helblå flertallet av Høyre og Frp røyk med solid margin her, men Bjørn Ole Gleditch (H) beholder ordførerkjedet da samarbeidet mellom de to blå og KrF ble utvidet til også å gjelde Sp.  

Sarpsborg: Sterk tilbakegang for Ap også her, men Sindre Martinsen-Evje (Ap) beholder ordførerklubba, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Skien: Ap leverte et relativt sett bra valg i Skien og gikk bare litt tilbake. Hedda Foss Five (Ap) beholder ordførervervet, støttet av SV, KrF, MDG, V og Sp. 

Bodø:
Høyre sterkt tilbake her, mens Aps tilbakegang var mer moderat. Ida Pinnerød (Ap) fortsetter sin ordførergjerining, etter en samarbeidsavtale mellom Ap, Sp, SV, MDG og KrF. 

Tønsberg:
Maktskifte med Anne Rygh Pedersen (Ap) som ny ordfører, basert på en firepartiallianse av Ap, Sp, MDG og KrF som tilsammen har akkurat de 25 mandatene som trengs for å få flertall i Tønsberg. 

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp og SV.

Moss:
Stor tilbakegang for Ap, men Hanne Tollerud (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Sp, SV, Rødt, MDG og KrF. By og Bygdelisten Ny Kurs fikk pene 11 prosent, men oppnår ingen maktinnflytelse.

Larvik: Enorm tilbakegang for Ap, mens nystardede "Bedre Larvik" oppnådde pene 10 prosent, uten at de kom i maktposisjon. For et blokkoverskrivende samarbeid mellom Ap, H og Sp, gir Høyre ordføreren i form av Eirik Bringedal.

Arendal: Høyre ørlite grann fram her, men Ap fortsetter med ordføreren i Robert Cornels Nordli som får med seg KrF, SV, Sp, MDG og V og som til sammen har de ndøvendige 20 mandatene for flertall. 

KarmøyDe største valgtaperne her, Ap og Frp, inngikk et samarbeid etter valget, sammen med KrF, Sp og Venstre. Dette sikrer Jarle Nilsen (Ap) fire nye år som ordfører.

Lørenskog: Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år, støttet av MDG, SV og Rødt.  

Ullensaker:
Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte, trolig med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt - hvis forhandlingene mellom disse fem fører frem.   


Summerer vi opp her, så ligger Ap kun an til å miste ordføreren i en storkommune; Larvik. I Stavanger, Drammen, Kristiansand, Ullensaker og (til dels) Nordre Follo overtar Ap makt fra Høyre og Frp. Mens i både Oslo, Bergen, Trondheim, Lillestrøm, Tromsø, Ålesund, Sarpsborg, Skien, Bodø, Moss, Arendal og Lørenskog ser Ap ut til å beholde ledertrøya. Høyre ser bare ut til å kunne forsvare makten i Bærum, Asker og Sandefjord, i tillegg til at de kaprer Larvik. Partiet har nok ikke gitt opp Bergen, men totalen er svart for regjeringspartiet som tok mål av seg til at halvparten av Norges innbyggere skulle bo i en H-ledet kommune.

Sp og MDG velger Ap
Ser vi på samarbeidskonstellasjonene, så er det et tydelig storkommunemønster at Sp og MDG omtrent konsekvent velger et samarbeid med Ap framfor H. I hele 21 storkommuner inngår Sp i en maktposisjon, i 19 av dem samarbeider partiet med Ap, kun i Asker og Sandefjord inngår Sp i et samarbeid til høyre uten Ap. I 19 storkommuner har MDG en hånd på styringsrattet, samtlige steder er det i samarbeid med Ap.

Men også Høyres regjeringspartnere KrF og V inngår ofte i Aps styringsgrunnlag:  I 12 kommuner sitter KrF i posisjon, i 9 av dem sammen med Ap. Mens Venstre er i posisisjon i 8 av kommunene, i 5 av dem med Ap.

Samtidig er det blitt et meget krevende styringslandskap for Ap å manvørere i de fire årene som kommer fordi styrkede alliansepartnere vil kreve mer politisk innflytelse, samtidig som koalisjonene flere steder består av svært mange partier med til dels skjøre flertall.

Det kan kan bety ustabile styringsforhold.



Ønsker du å støtte mitt arbeid, så kan du vippse på nr 92237487. Alle bidrag er velkomne og bidrar til at jeg kan lage flere åpne analyser, helt fritt for betalingsmurer.
     

 
    

tirsdag 10. september 2019

Valget 2019: Senter-periferi, bom, klima og økt deltakelse

Valget 2019 ga fem tapere og fem vinnere. Utfallet kan ses i lys av en vitalisering av senter-perieri-aksen og den grønne dimensjonen i norsk politikk. 

Årets lokalvalg er over og det er dags for å oppsummere og skue litt framover. Valgvinnerne ble (som ventet) Sp, MDG, SV, Rødt og FNB. Mens taperne ble Ap og regjeringspartiene H, Frp, KrF og V.

Sp vant valget fordi partiet framstår som den klareste motstemmen mot "sentralisering" og elite. Senter-periferi-aksen er vitalisert i norsk politikk de siste årene, og dette valget ble et meget tydelig tydelig uttrykk for dette. I tillegg nyter partiet godt av en internasjonal tendens til økende vektlegging av nasjonale og lokale verdier.

Den andre "aksen" som har fått et oppsving ved årets valg er miljø- og klimadimensjonen. Enorm oppmerksomhet rundt bompenger, i kjølvannet av finansiering av kostbare samferdselsprosjekter, har skapt to rom; ett for organisert bommotstand der FNB har vært drivende dyktige til å være det alternativet som ivaretar velgere som er misfornøyde med økende bomutgifter, og et annet rom for en motkraft som forsvarer prinsippet om at forurenser skal betale og som "elsker bomringen" slik MDG-Lan uttalte på sin valgtale i i går. Men framveksten av FNB og MDG handler om noe mer; FNB framstår også som en mulighet for proteststemmegivning der man kan gi makten en "på tygga", mens økende oppmerksomhet rundt klima/miljø-saken generelt, ikke minst blant unge, gir MDG muliget for et løft - en mulighet som de har grepet.   

Også SV profiterer på økende miljøfokus, men de har også lykkes,  alle fall i noen grad, med å framstå som det partiet som kombinerer sterkt miljøengasjement med ønsket om reduserte, sosiale forskjeller. Altså være både røde og grønne på en gang. På det røde området møter de konkurranse fra Rødt som går lenger i kampen mot "velferdsprofitører". Her kan det imidlertid ligge en potensiell fare for at SV inn mot 2017 havner midt mellom MDG og Rødt, særlig hvis polarinseringstendensen ved årets valg føres videre der partier som har radikale standpunkt og sakseierskap i enkeltsaker, blir premiert. Jeg merker meg også at målingene hadde både MDG, SV og Rødt høyere enn det valgresultatet de endte opp med.

Den klareste taperen ved valget heter Ap. Ved et valg der det har vært en klar bevegelse fra borgerlig til rødgrønn side, antagelig for en stor del årsaket av regjeringsslitasje, så er det svært svakt at Ap, som det desidert største opposisjonspartiet, ikke klarer fange opp noe som helst av dette og tvert i mot lekker velgere som en sil til både Sp, MDG, SV og Rødt. Ap virker å falle mellom de fleste stoler både på senter-periferi, miljø og velferd, partiet taper stort på polaringstendensen i velgermassen. Et lite lyspunkt i valgfiaskoen for partiet, er at de i stor grad reddes av framgangen til MDG, Rødt og SV, slik at de beholder makten i storbyene Oslo og Trondheim, og kanskje også Bergen. I tillegg gir valgresultatet visse muligheter for Ap-makt i Stavanger.

Alle fire regjeringspartier går tilbake. Men både Frp, KrF og V reddet seg noe inn gjennom bra sluttmobilisering, slik at resultatet ikke ble så ille som det kunne se ut for for en måned siden. Hvordan alle partiene i i Solberg-regjeringen skal løse alles ønskes etter valget om å stå sterkere på for gjennomslag i egne hjertesaker, blir en betydelig nøtt å knekke. Det er nå en relativt klar vind som blåser i retning regjeringsskifte i 2021, så noe helt ekstraordinært må inntreffe hvis de skal være i nærheten av gjenvalg. At både KrF og Venstre ligger rundt sperregrensen, viser dog at det er mulig at begge kan komme seg over denne, selv fra regjeringsposisjon. Et Frp i opposisjon ville normalt sett ha tjent stort på årets fragmentert og polariserte velgerklima, men partiet er selv en del av "establishment", så i stedet fanger Sp og FNB opp dette protest-segmentet.

Valgdeltakelsen gikk markant opp og ser ut til å havne på rundt 64,5 prosent ved kommunevalget. Det er en svært gledelig økning fra rundt 60 sist. Jeg hadde fryktet at det ville gått motsatt vei fordi jeg synes ikke den nasjonale valgkampen har vært god. Men heldigvis tok jeg feil, og jeg tror at det var tre ting som bidro til det: For det første tror jeg FNB fikk en del velgere som ellers ikke ville hatt noen å stemme på, opp av sofaen og inn i valglokalene. Dernest tror jeg at økende miljøengasjement har gitt deltakelsen blant unge et solid løft. I tillegg har lokalvalgkampene som har vært ført ute i kommunene, og som går helt under radaren i riksmedier, vært god mange steder der man faktisk har diskutert de vikige lokale sakene.
 


mandag 9. september 2019

Valgtips

Tradisjonen tro leverer jeg et aldri så lite valgtips på valgdagen, basert på tilgjengelig informasjon fra lokale og nasjonale målinger, valghistorikk og en liten dæsj magefølelse.

Tror partienes oppslutning nasjonalt blir om lag slik i kveld ved kommunevalget:

Ap 25,1
H 20,1
Sp 16,3
Frp 8,1
MDG 6,3
SV 6,2
KrF 4,3
V 4,0
Rødt 3,1
FNB 2,0
Andre 4,5

De rødgrønne tror jeg beholder makten i Oslo, Trondheim, Bodø, Tromsø og Fredrikstad. Og tar makten i nye Lillestrøm.

De borgerlige tipper jeg beholder makten i Stavanger, Kristiansand, Drammen, Bærum og Asker. Og tar makten i Bergen.

Men denne blokkdelingen er en forenkling av virkeligheten, flere steder kan det bli snakk om samarbeid på tvers av slike blokker. 


Tror fylkestingsvalget ender slik:

Ap 25,5
H 21,2
Frp 10,1
Sp 15,1
MDG 6,2
SV 6,2
KrF 4,1
V 3,8
Rødt 3,0
FNB 2,0
Andre  2,8

Tipper hårfin rødgrønn seier og Ap-ledet Viken. Ser ellers for meg en storeslem til Sp som vil utnytte sin vippemakt og kunne skaffe seg lederverv i både Innlandet, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Norland og Troms og Finnmark. De borgerlige tror jeg tar seieren i Agder og Rogaland.

Historisk valg

I dag er det julaften, 17. mai og bursdag på en gang. For i dag er det valg! Hurra!


Deler du ikke den begeistringen? I så fall er det godt forståelig, for valgkampen nasjonalt har neppe engasjert. For mange partiledere har snakket for mye i munnen på hverandre i TV-debattene. Selv jeg, som er langt over snittet interessert, har måttet skru av fordi man blir oppgitt. Indre uenighet i regjeringen har fått prege for stor del av valgkampen, det var en avsporing av hva valget bør dreie seg om. Bom er en viktig sak for mange velgere, særlig i storbyene, men i de aller fleste kommuner er det ingen bomlister, her er det helt andre saker velgerne er opptatt. Bomsaken ble viet vel mye oppmerksomhet i riksmediene i denne valgkampen.

Lokalpolitikerne er avhengige av drahjelp fra rikspolitikerne for å oppnå høy deltakelse ved lokalvalg fordi en del velgere legger rikspolitiske vurderinger til grunn for stemmegivningen. Denne drahjelpen har de i liten grad fått, derfor kan deltakelsen bli lavere enn i 2015. Jeg håper jeg tar feil. Ett lyspunkt er at lokalvalgkampene i kommunene har vært bedre. Tusenvis av politikere har stått på stand, delt ut informasjon, banket på dører, snakket med lokaljournalister, deltatt i flotte og godt besøkte debatter som en rekke lokale arrangører har stått bak. Og lokalpolitikerne har blitt bedre til å bruke sine egne mediekanaler i form av Facebook, Instagram og Snapchat til å formidle budskap og være i kontakt med potensielle velgere. Vi kan derfor ikke lenger snakke om en valgkamp, vi må snakke om mange valgkamper som foregår en rekke steder samtidig.

I tillegg til bom, så er mitt inntrykk at to saker har preget dagsorden: «Sentralisering» og miljø. Dette gagner Sp og MDG. Senterpartiet framstår som den klareste motstemmen mot regjeringens «sentraliseringreformer» (politi, kommune, region m.m.), mens Ap havner i en vrien mellomposisjon der de er både for og mot. Vitaliseringen av senter-periferi-aksen i norsk politikk blir ett hovedtrekk ved dagens valg. Den økende klimaoppmerksomheten er like interessant, ikke minst blant unge. Det gir MDG, og til dels SV, vind i seilene, og bidro også til at Venstre gjorde et oppsiktsvekkende sterkt skolevalg. Så gjenstår det å se om alle som sier de skal stemme MDG, faktisk gjør det i dag.

Sps frammarsj utfordrer Aps hegemoni på Romerike. De grønne og røde partisøylene over valgresultatene i kveld kan bli omtrent jevnstore i flere kommuner. Dette er velgerbevegelser som savner sidestykke i moderne lokalvalghistorie. Sp kan komme til å beholde ordføreren i Eidsvoll, og partiet bør ha gode muligheter til å overta ordførerkjedene også i Hurdal, Gjerdrum og Enebakk. Både i Nannestad, Aurskog-Høland og Nes bør Ap se opp for Sp, selv om jeg holder Ap som favoritter her. Jeg tror at Ap holder maktposisjonene i Lørenskog, Nittedal og Rælingen, selv om partiets tilbakegang ligger an til å bli markant også her.

I Ullensaker tror jeg det blir jevnere enn det Infact/RBs måling nylig viste, det er mange velgere ansatt i privat sektor i kommunen, noe som er gunstig for de «blå». I mine øyne er det omtrent 50-50 om ordføreren fortsatt vil hete Tom Staahle (Frp) eller om Eivind Schumacher (Ap) og hans alliansepartnere gjør slutt på 20 år med blått styre. Sluttspurten avgjør utfallet.
I Lillestrøm er derimot Ap og Jørgen Vik (Ap) soleklare favoritter. Sps veivalg er dog et visst spenningsmoment, men det er en skrell om de velger blått. Høyre risikerer dermed å bli stående uten topposisjoner på Romerike. De har sine beste sjanser i Gjerdrum og Enebakk, men selv der virker det nå langt fram.

Heldigvis er det hverken valganalytikere eller andre «forståsegpåere» som avgjør valget, men det er velgerne. Og jeg tar gjerne i mot overraskelser der jeg i kveld sitter og analyserer resultatene på NRK Østlandssendingen etter hvert som de innkommer.

Godt valg!


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 9. september 2019

søndag 8. september 2019

10 røde, 5 blå og 4 grønne kommuner i Akershus?

Sp ligger an til å sittte med maktnøkkelen på store deler av Romerike etter mandagens valg. I Follo kan MDG komme til å spille en nøkkelrolle, mens i Akershus Vest kan kanskje Venstre komme i vippeposisjon.
 
Viken
:
 Det er borgerlig styre i Akershus i form av H, Frp, KrF og V med Anette Solli (H) som fylkesordfører. Sp sluttet seg også til dette samarbeidet, men kan neppe regnes inn på borgerlig side i Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Buskerud samarbeider V, Sp og MDG med venstresiden med Roger Ryberg (Ap) som fylkesordfører.

Valget ser åpent ut, men min vurdering er at Tonje Brenna (Ap) har overtatt det lille favorittstempelet som Anette Solli (H) hadde til å bli storfylkets første sjef for "fylkesregjeringen".

I øyeblikket er Sp på vippen det mest sannsynlige utfallet. Det vil være en skrell om Sp velger noe annet enn rødgrønt etter valget. Men et borgerlig flertall av H, Frp, KrF og V, samt FNB, er fortsatt mulig, sluttmobiliseringen avgjør og gir Solli (H) et reelt håp. 

Bærum: Det ser ikke ut som Høyre klarer rent flertall her, men sammen med samarbeidspartnerne Frp og KrF, så bør dagens flertall kunne gjenskapes, noe som vil gi Lisbeth Hammer Krogh (H) fire nye år. En viss mulighet for et overraskende maktskifte kan dukke opp hvis de tre ikke får flertall og Venstre havner på vippen. Da vil Ap og Kjell Maartman-Mo gjøre alt de kan for å dra lokke til seg V, det kan være greit å ha denne lille åpningen i mente på valgkvelden når stemmene telles opp.

Asker: Høyres svake valgkamp har brakt en liten spenning inn i nye Asker, som er en sammenlsåing av Asker, Røyken og Hurum. Blir det et flertall av Høyre, Frp og KrF, som det fortsatt ser ut til å bli, så er Lene Conradi sikker som ordfører. Men kommer Venstre på vippen, så vil Ivar Granum (Ap) gjøre det som står i hans makt for å få Venstre med på å felle de blå. Venstre går imidlertid til valg på Conradi som ordfører (men uten at Frp er med i samarbeidet), så det spørs om han kommer noen særlig vei der - favorittstemplet er klart på Conradi.

Nordre Follo: Oppegård og Ski slås sammen. Det er Høyre-dominans i Oppegård, med Thomas Sjøvold som ordfører, støttet av KrF og valgteknisk støtte fra Frp. Ofte jevne valg i Ski, intet unntak ved 2015-valget, der en koalisjon av SV, Sp, MDG og Venstre gikk sammen om å støtte Aps ordførerkandidat Tuva Moflag slik at hun kunne overta kjedet fra Anne Kristine Linnestad (H). Da Moflag ble valgt inn på Stortinget i 2017, ble den nye ordføreren Hanne Opdan. Det står mellom Sjøvold (H) eller Opdan (Ap) som ordfører i den nye kommunen. Sjøvold er knepen favoritt, men vil trolig trenge støtte fra både Frp, KrF og/eller Venstre. Venstre har blitt et stadig mer sannsynlig vippeparti gjennom valgkampen, og det er et stort spenningsmoment hvilket retningsvalg partiet treffer etter valget. Preferansen er foreløpig uavklart.

Ås: Ola Nordal (Ap) er ordfører her, støttet av V, MDG og SV. Disse fire ser ikke ut til å kunne beholde sitt flertall, men Rødt kan komme inn med ett eller to mandater og en utvidelse av samarbeidet i den retningen kan bety flertall. Holder ikke dette, så vil Sp kunne få en mulig vipperolle i Ås, og da seiler Odd Vangen opp som en realistisk ordførerkandidat. Men Nordal gjelder som favoritt.

Nesodden: MDG stormet fram her sist og fikk over 13 prosent. En blokkoverskridende allianse av Ap, MDG og H medførte at Nina Sandberg (Ap) kunne videreføre sin ordførergjerning. Da hun ble valgt inn på Stortinget i 2017, så ble Truls Wickholm ny ordfører. Ap og MDG ønsker nå å bytte ut H med SV.  Det er ikke gjort lokalmålinger i Nesodden, men ut i fra nasjonale trender så ser disse ut til å kunne sikre seg et greit flertall, muligens med rundt 20 prosents oppslutning hver. Men hvem blir størst? Ap og Wickholm ligger nok best an, men MDG og SV ligger an til sterk frammarsj her, så både Øyvind Solum (MDG) og Claudia Behrens (SV) må avgjort regnes med, særlig tror jeg Solum er en mann å se opp for.

Vestby: Høyre underpresterte her sist og ble nesten halvert pga. indre strid og mye uro rundt daværende ordfører John Ødebehr. Partiet sprakk og utbryterne dannet "Bygdelista" som fikk 12 prosent og gikk inn i en allianse med Ap, Sp, SV og V som sikret Tom Ludvigsen (Ap) ordførerposisjonen. Han går for gjenvalg, og hvis alliansen holder sammen, så er et flertall innen rekkevidde, evt. supplert med støtte fra MDG eller Rødt. Ludvigsen er relativt klar favoritt her.

Frogn: Høyre er sterke her. Odd Slåke (H) er ordfører, støttet av Ap. Han ønsker gjenvalg og er  favoritt til å få ønsket innfridd. Men det har vært en del oppmersomhet rundt hans dobbeltrolle og inhabilitet ifm. eiendomsutvikling i Drøbak, og dette kan slå negativt ut for Høyre. Partiet blir nok likevel størst, og vil da kunne velge om de ønsker å beholde Ap som alliansepartner, eller bytte dem ut med Frp og/eller sentrum. Men Rita Lystad (Ap) har en liten sjanse hvis hun klarer samle de fleste partier i en felles front mot Slåke og Høyre.

Enebakk: 
Det bikket fra blått til rødgrønt sist i kommunen som ligger både i Follo og på Romerike. MDG og Venstre valgte et samarbeid med Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Det ligger an til at Ap, Sp, H og Frp blir omtrent jevnstore på rundt 20 prosent her. Det kan bety at dagens posisjon fortsetter, enten ved at Slette holder fram eller at Hans Kristian Solberg (Sp) rykker opp som ny ordfører. Også Tonje Anderson Olsen (H) og Dag Bjerke (Frp) må regnes med hvis de blå gjør det bedre enn ventet. Men mitt tips er Solberg. 

Lillestrøm: Jørgen Vik (Ap) ligger an til å bli Lillestrøms første ordfører og er klar favoritt. Spenningsmomentet ligger primært i om det antatte vippepartiet Sp gjør som forventet og foretrekker Ap-samarbeid etter valget. Høyres eneste mulighet for makt og innflytelse ligger trolig i å tilby Thor Christian Grosås (Sp) ordførervervet, men jeg har liten tro på at det skjer.

Lørenskog: Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og bygdelisten «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim (Ap) er ordfører. De styrende partiene ligger an til å beholde sitt flertall og Bergheim er klar favoritt til å beholde makten. Amine Mabel Hansen (H) sin mulighet ligger i å samle både KrF, V, Sp og Frp, men selv det ser ikke ut til å kunne gi flertall.

Ullensaker: Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører etter at populære Harald Espelund frasa seg gjenvalg. Også Venstre inngår i dette borgerlige samarbeidet. Frp er storebror på høyresiden i flyplasskommunen, og Høyre ser ikke ut til å klare gjøre noe med det i år heller. Ap har ny ordførerkandidat i Eivind Schumacher. Det er rødgrønt flertall 25-20 i mandater på siste måling her. Slår dette til så bærer det i retning av maktskifte med Schumacher som ny ordfører. Men bakgrunnstallene viser at de fire borgerlige har flest gjerdesittere, de kan derfor lykkes med å gjenskape et hårfint flertall med en kraftfull sluttmobilsering. I mine øyne er dette 50-50. Et styltynt tips settes på Staahle pga. velgerstrukturene i kommunen er pro blått med mange ansatte i privat sektor med lav og middels utdanning. 

Eidsvoll: Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp) overtok kjedet. Ap og Sp ligger an til å bli jevnstore på ca 20 prosent. Og sammen med alliansepartner SV så kan det holde til å forsvare flertallet. Evt kan de søke støtte hos MDG og/eller Rødt som også ligger an til å komme inn. De borgerlige har samlet seg i opposisjon før valget, men det virker for langt fram for Christoffer Nyborg (H). Vika fortsetter trolig med kjedet, men det kan ikke helt utelukkes at Hege Svendsen kan bli Eidsvolls første kvinnelige ordfører i historien hvis Ap gjør det noe bedre og Sp svakere enn ventet. 


NittedalHilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Kraftig fall for Ap på siste lokalmåling her, partiet vil trolig kunne bli straffet ekstra av velgerne for den stygge kostnadssprekken ifm. nytt renseanlegg. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, så tror jeg Thorkildsen likevel tar dette igjen. Nittedal er en god H-kommune, så Ann Kristin Bakke (H) kan ikke regnes ut, men hennes problem er at partiet Høyre har få politiske venner. 

Nes
Solid rødgrønn seier sist, både Ap og Sp står sterkt i kommunen. SV er også en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp nærmer seg Aps nivå, men Ap blir antagelig størst noe som gjør Sjøli til favoritt til å fortsette som ordfører. Men Vivian Wahl (Sp) er en joker som kan klare det hvis Ap leverer svakere og Sp sterkere enn ventet, eller at Sp bytter til borgerlig side mot at de får ordføreren.

Rælingen: Ap fikk smått utrolige 59 prosent her sist. Takket være en gunstig velgerstruktur (mange ansatte i offentlige sektor), at mange har vært fornøyd med politikken som har vært ført og en svært populær ordfører i Øyvind Sand. Sand gir seg og ordførereffekten forsvinner ut med ham, noe som betyr at Ap må belage seg på kraftig nedgang her. Etterfølgeren Ståle Grøtte gjelder likevel som klar favoritt, men han må trolig bygge en allianse der både SV, Sp og kanskje MDG og Rødt er med.
    
Aurskog-HølandLille Rømskog innlemmes i Aurskog-Høland, uten at det påvirker velgerprofilen. (Men Rømskog mister dermed sin status som kommunen som først har valgresultatet klart..). Ap og Sp har rent flertall her. Også MDG og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Sp vil vokse mye her på Aps bekostning, men neppe så mye at de to blir helt jevnstore. Derfor gjelder Evjen som favoritt, men Gudbrand Kval (Sp) kan komme til å sitte i en sterk forhandlingsposisjon etter valget som gjør at han slett ikke kan avskrives som ny ordfører.

Nannestad: Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for det i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, MDG, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så klarer jeg ikke se hvordan de blå og Christian Bendtz (H) skal kunne overta makten. Siste måling viser solid flertall for styringsalliansen, men et spenningsmoment er om Sp kan klare å bli omtrent like store som Ap. I så fall seiler Karl Arne Leivestad opp som en realistisk ordførerkandidat. Thue er dog favoritt, med Leivestad like bak.

Gjerdrum: Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist fra høyt nivå. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Romerike Blad sitt foretrukne målebyrå, Infact, sliter med å få tak i nok respondenter til å framskaffe en måling fra kommunen, men upubliserte tall jeg har sett, antyder at Ap, Sp og H kan bli om lag jevnstore på over 20 prosent. Leif Haugland (Sp) er knepen ordførerfavoritt, slik jeg vurderer det, etterfulgt av Østensen og Jo Daniel Liseth (H).

Hurdal: Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst vil nok redusere Venstre kraftig her i år. Det har vært en del intern turbulens i Hurdal Venstre, to av fem V-representanter har meldt seg ut i perioden. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Bålsrud har sagt nei til gjenvalg, det gir mange V-velgere i flyt som jeg tror Sp kan ha forutsetninger for å appellere til. Sp kan bli størst her, det kan bane vei for Paul Johan Moltzau som ny ordfører. Men også bygdelisten kan tiltrekke seg en del velgere, med Frode Nilsen i front. Gunne Knai (Ap) kan heller ikke avskrives. Ingen lokalmålinger å støtte vurederingene på herfra.   


Historisk valg
Det er åpent i Viken, men de rødgrønne ligger ørlite foran. Asker og Bærum blir trolig blå, som vanlig. I Follo er det et sammensatt bilde hvor det kan ende med et fargerikt kart som er både rødt, blått og grønt.

På Romerike vil Ap trolig beholde flesteparten av sine mange ordførere, men de kan komme til å miste noen til Sp i kommuner som Enebakk og Gjerdrum. Også i Nannestad, Aurskog-Høland og Nes blir styrkefholdet mellom Ap og Sp et stort spennningsmoment.

Sps frammarsj på Aps bekostning har historiske dimensjoner over seg.