I 2013 gjorde Senterpartiet sitt svakeste valg i partiets historie med 5,5
prosent. Åtte år som juniorpartner i den rødgrønne regjeringen tæret på både SV
og Sp. Valgnederlaget avfødte en intern granskning som konkluderte med at
partiet slet med indre strid, manglende saker med velgerappell og lite
gjennomslag i riksmediene.
Nå er situasjonen stikk motsatt: Det er godt indre samhold, partiet har saker med sterk velgerappell og får solid gjennomslag i mediene. Til høsten kan partiet gjøre et stortingsvalg som vi må tilbake til glansperioden rundt EU-avstemningen på 90-tallet for å finne maken til. Hva har skjedd?
Tre forhold spiller inn. Sp fikk bilagt den ødeleggende, interne striden. Omstridte Liv Signe Navarsete trådde til side, og det ble samling rundt Trygve Slagsvold Vedum som ny leder. Han har vokst inn i rollen som folkelig politiker. Dernest blåser det nasjonale valgvinder i store deler av verden. Det er velgermarked for en sterk nasjonalstat, restriktiv innvandringspolitikk og proteksjonisme. Alt er elementer som Sp bygger på. Men det viktigste er at Sp i opposisjon har fått økende rom for å være et markert talerør for folk i distriktene.
«Vi kan skjelne mellom seks typer av konflikter i det norske politiske systemet. Nr. 1 er en territorial motsetning mellom senter og periferi», skrev valgnestor Henry Valen i bokklassikeren «Valg og politikk» for mange år siden. Skillelinje nr. 1 lever fortsatt i beste velgående. Sp har størst velgerpotensial når det er fullt fyr på denne konfliktlinjen.
Den blå regjeringen har fyrt med politireformen der 27 politidistrikter ble til 12, med sykehusplanen hvor kravene til befolkningsgrunnlag for akuttkirurgi øker, og kommunereformen der tvang ikke avises som middel for flere sammenslåinger, samt regionreformen der 19 fylker skal bli til 10. På toppen av det hele helte nylig miljøministeren mer bensin på bålet ved å holde fram at det ikke kan skytes så mange ulv som stortingsforliket tilsa. Dermed kan Sp både kjempe mot nedleggelser av lokalsykehus, slåss for å beholde politi i distriktene, fronte betydelig folkelig motstand mot strukturreformene og endog være på bygdefolkets side mot ulven på samme tid. Det eneste som mangler for full Sp-score er at EU og EØS kommer på agendaen inn mot valget.
Sp har høy lojalitet blant egne velgere. I tillegg appellerer man bredere enn før. Mange hjemmesittere, men også en del velgere som stemte Ap eller Frp ved forrige valg, vurderer i år å gi sin stemme til Sp. Særlig er økende velgeroverganger fra Frp interessant, dette er to partier som har framstått som motpoler i norsk politikk, men som har likhetstrekk knyttet til innvandring, miljø og eliteprotest, likheter som er noe underkommunisert.
Nå er situasjonen stikk motsatt: Det er godt indre samhold, partiet har saker med sterk velgerappell og får solid gjennomslag i mediene. Til høsten kan partiet gjøre et stortingsvalg som vi må tilbake til glansperioden rundt EU-avstemningen på 90-tallet for å finne maken til. Hva har skjedd?
Tre forhold spiller inn. Sp fikk bilagt den ødeleggende, interne striden. Omstridte Liv Signe Navarsete trådde til side, og det ble samling rundt Trygve Slagsvold Vedum som ny leder. Han har vokst inn i rollen som folkelig politiker. Dernest blåser det nasjonale valgvinder i store deler av verden. Det er velgermarked for en sterk nasjonalstat, restriktiv innvandringspolitikk og proteksjonisme. Alt er elementer som Sp bygger på. Men det viktigste er at Sp i opposisjon har fått økende rom for å være et markert talerør for folk i distriktene.
«Vi kan skjelne mellom seks typer av konflikter i det norske politiske systemet. Nr. 1 er en territorial motsetning mellom senter og periferi», skrev valgnestor Henry Valen i bokklassikeren «Valg og politikk» for mange år siden. Skillelinje nr. 1 lever fortsatt i beste velgående. Sp har størst velgerpotensial når det er fullt fyr på denne konfliktlinjen.
Den blå regjeringen har fyrt med politireformen der 27 politidistrikter ble til 12, med sykehusplanen hvor kravene til befolkningsgrunnlag for akuttkirurgi øker, og kommunereformen der tvang ikke avises som middel for flere sammenslåinger, samt regionreformen der 19 fylker skal bli til 10. På toppen av det hele helte nylig miljøministeren mer bensin på bålet ved å holde fram at det ikke kan skytes så mange ulv som stortingsforliket tilsa. Dermed kan Sp både kjempe mot nedleggelser av lokalsykehus, slåss for å beholde politi i distriktene, fronte betydelig folkelig motstand mot strukturreformene og endog være på bygdefolkets side mot ulven på samme tid. Det eneste som mangler for full Sp-score er at EU og EØS kommer på agendaen inn mot valget.
Sp har høy lojalitet blant egne velgere. I tillegg appellerer man bredere enn før. Mange hjemmesittere, men også en del velgere som stemte Ap eller Frp ved forrige valg, vurderer i år å gi sin stemme til Sp. Særlig er økende velgeroverganger fra Frp interessant, dette er to partier som har framstått som motpoler i norsk politikk, men som har likhetstrekk knyttet til innvandring, miljø og eliteprotest, likheter som er noe underkommunisert.
Ved kommunevalget 2015 i vårt distrikt oppnådde Sp opp mot og over tosifret andel stemmer i «periferi»-kommuner som Fet, Nannestad, Sørum, Gjerdrum, Enebakk, Eidsvoll, Aurskog-Høland, Nes og Hurdal. Klarer Sp å foredle styrken i disktriksbastionene sine på Romerike og oppnå noe framgang også i folkerike strøk i Ullensaker, Skedsmo, Follo og Asker og Bærum, så har Sigbjørn Gjelsvik en historisk sjanse til å representere Sp fra Akershus på Stortinget. Utjevningsmandatet er åpenbart innen rekkevidde, og med vind i seilene kan ei heller et fast mandat utelukkes.
Sps toppkandidat har i år en sjeldent god sjanse.
Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 16. januar 2017
