Mandatstillingen i våre 19 valgkretser: Rødgrønn tendens, men knapt borgerlig flertall

I 11 av valgkretsene våre er det mulighet for forskyvning i rødgrønn retning ved stortingsvalget neste år. 8 kretser ligger an til status quo. Totalt sett står det og vipper mellom blokkene: 85-84 borgerlig.

I forrige blogginnlegg gikk jeg igjennom utviklingen på snittet av meningsmålingene for våre ni største partier. Hvordan ser det ut når disse prosenttallene skal omsettes til mandater på Stortinget?

Litt om valgforutsetningene først: Landet vårt er delt inn i 19 valgkretser. Hvert fylke utgjør en valgkrets. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen. En eventuell regionreform vil medføre at også antallet valgkretser blir redusert, men neppe før ved valget i 2025.

Det er 150 distriktsmandater til fordeling, Disse fordeles etter en formel der hver innbygger i fylket teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år.

Neste års fordeling blir den samme som i 2013 og ser slik ut: Oslo 18, Akershus 16, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Vest-Agder 5, Troms 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.

I tillegg fordeles det 19 utjevningsmandater; ett i hver krets. Det skal jeg komme tilbake til.

La oss først se på fordelingen av de 150 faste mandatene i de 19 kretsene. Jeg legger snittet av juni-målingene, utviklingen på målingene etter 2013-valget, lokale målinger og valgstatistikk til grunn for vurderingene. Det ble borgerlig seier 96-73 i 2013. Det betyr at de rødgrønne neste år totalt må plukke 12 flere mandater enn i 2013 for å vippe stortingsflertallet, med mindre KrF bytter side, da endrer bildet seg.

Østfold: Ap 3, H 3 og Frp 2 her sist. Høyre kapret sistemandatet med tynn margin. I øyeblikket er Ap 4, H 2 og Frp 2 den klart mest sannsynlige fordelingen. Høyre er langt unna å forsvare 3 her nå. Frps 2. mandat kan komme i spill hvis partiet ramler en del, men foreløpig er det trygg margin. Innslagspunktet for ett mandat i kretsen er i sjiktet 7,7-7,8 prosent. Ingen av småpartiene er pt. i nærheten av dette.
Konkl: Fra 5-3 borgerlig til 4-4

Akershus: H 7, Ap 5, Frp 3 og V 1 her sist. Stang inn for Høyre som plukket både nest siste og siste mandat i kretsen. Det skal holde hardt for partiet å forsvare alle 7. På mine tall vipper man nå mellom 5 og 6 mandater. Jeg har ellers Ap inne med 6, Frp 3, V 1 og SV 1. SVs margin er inne på syltynn margin, både MDG og Høyre kjemper om dette sistemandatet akkurat nå.
Konkl: Fra 11-5 borgerlig til 9-7

Oslo: Ap 6, H 6, Frp 2, V 2, SV 1 og MDG 1 i 2013. Venstre og Høyre tok de to siste mandatene i kretsen. Det blir et spenningsmoment for borgerlig side om de klarer å forsvare disse. På mine tall nå er begge mandatene borte, den nye fordelingen ligger akkurat nå an til å se slik ut: Ap 7, H 5, Frp 2, SV 1, V 1, MDG 1 og Rødt 1.
Konkl: Fra 10-8 borgerlig til 10-8 rødgrønt

Hedmark: Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 forrige gang. Sp tok sistemandatet da. Jeg har akkurat samme fordeling nå, men Sp har nå noe tryggere margin ned. Fordelingen virker forutsigbar.
Konkl: Status quo på 4-2 rødgrønt

Oppland: Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 i 2013. Ap tok sistemandatet med god margin. Samme fordeling nå, men Frp har overtatt sistemandatet på beregningen. Partiet må falle en del for at det skal komme i spill.
Konkl: Status quo på 4-2 rødgrønt

Buskerud: Ap 3, H 3 og Frp 2 sist. Høyre tok sistemandatet med bra margin ned til Ap som lå nærmest. På mine tall nå sliter Høyre med å forsvare sitt mandat nr 3. Sp har meldt seg kraftig på og ligger inne med sistemandatet med svært tynn margin. Ap ligger side om side i kampen om sistemandatet. Ap 3, H 2, Frp 2 og Sp 1 er fordelingen min nå.
Konkl: Fra 5-3 borgerlig til 4-4.

Vestfold: Ap 2, H 2 og Frp 2 forrige gang. Frp tok sistemandatet med grei margin. Ap ligger an til å overta Frps mandat nå. Jeg har Ap 3, H 2 og Frp 1.
Konkl: Fra 4-2 borgerlig til 3-3.

Telemark: Ap 3, H 1 og Frp 1 i 2013. Ap hadde tur den gang som tok sistemandatet like foran H. Marginen er langt tryggere nå og fordelingen virker å bli akkurat den samme.
Konkl: Status quo på 3-2 rødgrønt

Aust-Agder: Ap 1, H 1 og Frp 1 sist. Frp tok sistemandatet med god margin. Marginen er mindre ned til Ap nå, og Frp kan miste det hvis de faller noe, parallelt med at Ap stiger. Foreløpig er Frp-mandatet dog ok inne.
Konkl.: Status quo på 2-1 borgerlig

Vest-Agder: H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 her forrige gang. Høyre tok sistemandatet med bra margin ned til Ap. Høyres fall og Aps vekst etter valget medfører at rollene vil kunne byttes om. Ap ligger an til å ta ett mandat fra Høyre, slik at fordelingen ser slik ut: Ap 2, H 1, Frp 1 og KrF 1. Jeg har KrF inne på sistemandatet.
Konkl: Fra 4-1 borgerlig til 3-2

Rogaland: H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2 og Sp 1 sist. Sp og KrF tok de to siste mandatene, og hverken Venstre, Høyre eller Ap hadde avskrekkende langt opp for å ta disse. Sp har trygget sitt mandat og Ap ser ut til å ta ett mandat fra KrF slik at fordelingen nå ligger an til Ap 4, H 4, Frp 3, KrF 1 og Sp 1.
Konkl: Fra 9-4 borgerlig til 8-5

Hordaland: H 5, Ap 4, Frp 2, KrF 1, SV 1, V 1 og Sp 1 forrige gang. Sp tok sistemandatet med liten margin ned til Frp. Sp har styrket sin posisjon. Derimot er Høyres femte mandat i fare. Ap har overtatt dette på mine beregninger nå. Det gir denne fordelingen: Ap 5, H 4, Frp 2, KrF 1, SV 1, V 1 og Sp 1.
Konkl: Fra 9-6 borgerlig til 8-7

Sogn og Fjordane : Ap 1, H 1 og Sp 1 i 2013. Ligger an til samme fordeling nå, men Høyres sistemandat har mindre margin og kan komme i spill hvis partiet faller og/eller Ap stiger ytterligere.
Konkl: Status quo på 2-1 rødgrønt

Møre og Romsdal: H 2, Ap 2, Frp 2, KrF 1 og Sp 1 her sist. KrF tok nest siste og Sp siste mandat med grei, men ikke betryggende margin ned til Høyre og Ap. Sp har sikret sitt mandat noe, mens Ap kan overta KrFs mandat - jeg har dog KrF ørlite foran og dermed samme fordeling som sist.
Konkl: Status quo på 5-3 borgerlig.

Sør-Trøndelag: Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1 i 2013. Frp tok sistemandatet. De kan slite med å holde det mandatet neste år. Ap ligger an til å overta dette slik at vi kan få fordelingen Ap 5, H 2, Frp 1 og Sp 1.
Konkl: Fra 5-4 rødgrønt til 6-3

Nord-Trøndelag: Ap 2, Sp 1 og H 1 sist. Høyre tok det siste mandatet. De trøbler med å holde dette, men her ligger det an til en spennende kamp der både Ap, H og Frp kjemper. Jeg har Ap tynt inne på dette akkurat nå og har dermed fordelingen Ap 3 og Sp 1. De borgerlige står i fare for å bli stående uten disktriksmandat fra kretsen.
Konkl: Fra 3-1 rødgrønt til 4-0

Nordland: Stang inn for Ap her sist med fire mandater, det siste ble kapret rett foran nesa på Sp. Høyre fikk 2 og Frp 2. Ligger an til en ny fight mellom Ap og Sp, akkurat nå har jeg Sp inne og denne fordelingen: Ap 3, H 2, Frp 2 og Sp 1.
Konkl: Status quo på 4-4

Troms: Ap 2, H 2 og Frp 1 her forrige gang. Høyre tok sistemandatet. Ap ligger inne med dette nå, slik at fordelingen nå er Ap 3, H 1 og Frp 1. Det ser foreløpig ikke ut til at noen andre partier kan blande seg inn i kampen om fast Troms-mandat.
Konkl: Fra 3-2 borgerlig til 3-2 rødgrønt

Finnmark: Ap 2, H 1 og Frp 1 i 2013. Frp tok sistemandatet. Frp ligger inne med noe mindre margin nå og må passe litt for Ap, men forløpig ser det greit ut og det lukter samme fordeling: Ap 2, H 1 og Frp 1.
Konkl: Status quo på 2-2

Når jeg summerer opp mandatfordelingen etter parti og valgkrets, kommer jeg ut med følgende tabell:

Totalt sett ligger borgerlig side, i betydningen H, Frp, V og KrF, inne med 72 faste mandater og de rødgrønne (Ap, SV, Sp, MDG og Rødt) med 78.

Utjevningsmandater: 13-6 borgerlig
Hvordan står det til med fordelingen av de 19 utjevningsmandatene? Her til lands er sperregrensen for å være med i kampen om disse mandatene satt til fire prosent. Fire etablerte partier kjemper for å holde sperregrensen fra livet: Sp, KrF, V og SV. Ett nytt parti kjemper for å bryte den: MDG. Særlig Sp, men også KrF ser ut til å klare seg greit over. Men både SV og V er i faresonen. Slik det ligger an nå, ser begge ut til å komme over, men marginen ned er ikke større enn at dette fortsatt er helt åpent. MDG har i øyeblikket et stykke fram for å bryte sperren, men dette kan snu seg.    

Utjevningsmandatene fordeles partivis og fylkesvis etter at fordelingen av de 150 disktriktsmandatene er gjort. Blir disktriksfordelingen noenlunde lik den i tabellen over, så ser vi at Sp har lokal styrke nok til å å kapre disktriksmandater i mange fylker. Mens SV, KrF og V plukker få dikstriksmandater. De tre sistnevnte vil dermed ligge godt an i kampen om utjevningsmandatene - gitt at de klarer sperren.

Først finner man ut hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal. Dernest finner man ut i hvilke kretser partiene får utjevningsmandat i. I tabellen under har jeg gått igjennom hvordan utjevningsmandatene har blitt fordelt etter at ordningen med 19 mandater, en til hver krets, ble innført før valget i 2005. Som vi ser, er det bare tre kretser der samme parti har fått utjevningsmandatet hver gang: Østfold, Oslo og Aust-Agder hvor KrF har gjort rent bord. Partiet ligger, etter mine beregninger, godt an i disse tre kretsene igjen. I tillegg har man gode muligheter i Telemark i Akershus. Men begge steder utfordres man sterkt; Frp er rett i nærheten i Telemark og det er omtrent helt dødt ujevningsløp med Sp i Akershus.

Også Venstre har jeg inne med 5 utjevningsmandater nå, Høyre 2 og Frp 1. I alt blir det 13 utjevningsmandater til de borgerlige, mens de rødgørnne må nøye seg med 6, fordelt på 5 til SV og 1 til Sp. I 2013 var det 11-8 i borgerlig utjevningsfavør.

Når jeg summerer fordelingen av de 150 distriksmandatene og de 19 utjevningsmandatene, kommer jeg ut med følgende partivise mandatfordeling (endringer målt mot 2013):

Tallene viser en forskyvning mellom blokkene fra borgerlig til rødgrønt på totalt 11 mandater. Dette er akkurat ikke nok til å vippe flertallet. Dermed står det 85-84 borgerlig. Situasjonen illustrerer imidlertid hvor jevnt det er for øyeblikket. Det skal svært små stemmeforflytninger til før det er rødgrønt flertall. Og skulle Venstre bikke under sperregrensen, eller Ap finne igjen noe av formen fra i fjor, så vil det rødgrønne flertallet kunne bli komfortabelt. Fanger derimot de to siste målingene i juni opp en ny tendens i retning av at regjeringspartiene styrker seg, på bekostning av Ap, så vil flertallet dreie tilbake i retning klarere borgerlig. Vi har også usikkherhetsmomentene knyttet til MDG og SVs kamp mot sperregrensen - skulle begge klare å komme over, så blir det vanskeligere for de borgerlige å gjenskape flertallet.

Ser vi på mandatutviklingen etter 2013-valget, så kan vi nå stå overfor det tredje flertallsskiftet i inneværende stortingsperiode. Høsten 2014 skiftet det fra borgerlig til rødgrønt flertall. Et flertall som holdt seg fram til høsten 2015 hvor det skiftet fra rødgrønt til borgerlig, et flertall som har holdt seg fram til nå.

Sommeren vil vise oss om de borgerlige kan slå tilbake, eller om de rødgrønne igjen overtar ledelsen. 

Partienes utvikling fra valget 2013 til juni 2016

Ni partier kjemper i realiteten om de 169 stortingsmandatene som deles ut ved valget neste år. Dette er utviklingen og stillingen på snittet av målingene etter valget i 2013:


Ap snur trenden

Partiet steg mer eller mindre sammenhengende fra 2013-valget og fram til i fjor vinter. Framgangen toppet ut på drøyt 41 prosent. Et svært imponerende tall. Framgangen bør nok ses i sammenheng med motmobilsering blant velgere som er skeptiske til H+Frp-regjeringen. Ap har over tid lyktes med å etablere stor styringstroverdighet og er garantist for regjeringsdannelser på venstresiden. Høsten 2014 fikk partiet også servert en retorisk budsjettgavepakke av de helt sjeldne som bidro til veksten.

Tilbakegangen det siste året må ses i lys av den sterke oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringstemaet. I denne saken er Ap i skvis, partiet ønsker å framstå som strengt, men kan aldri være så strengt som Frp. Vendingen opp de siste månedene henger trolig sammen med at oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringsfeltet er dempet og fokuset flyttet over på andre saker, som ledighet og helse, der partiet har større velgertillit.

Et problem for Ap inn mot stortingsvalget kan være at de ikke har noe avklart regjeringsalternativ i ryggen. Dermed blir det vanskelig for dem å satse på sitt sedvanlige "oss eller borgerlig kaos"-kort. Men partiet ligger uansett an til et godt valg og er, slik jeg ser det i dag, favoritter til å innta regjeringskontorene.


Høyre bør øke for å beholde regjeringsmakten

Høyre gjorde et sterkt stortingsvalg 2013 og holdt godt på velgerne i ett års tid, før det bar utforbakke ifm. framleggelsen av statsbudsjettet 2015. Nedturen bunnet ut på 21 prosent, og man beveget seg deretter sidelengs i området 22-24 prosent. Februarnivået på 25 prosent var partiets beste på halvannet år, før det igjen bar noe ned og pt. ligger man i sjiktet 23-24. Dette er neppe nok for å beholde regjeringsmakten, men det avhenger jo også av hvordan det går for "partnerne" Frp og Venstre og om KrF fortsatt vil være med.

Tilbakegangen kom som et produkt av at en del H-velgere hoppet opp på gjerdet, samt forsvant til andre partier. Særlig Ap forsynte seg grovt og var på sitt max-nivå helt oppe i rundt +100 000 H-2013-velgere. Høyre har fortsatt et negativt bytteforhold til Ap, men lekkasjen er mindre enn den var.

I øyeblikket slår styringslitasjen igjen noe sterkere ut enn styringstillegget, dette senker Høyre noe og løfter Ap. Jeg tror derfor at partiet "trenger" en ny krise og sterk håndtering av denne, for å ha realistisk håp om gjenvalg. Det kan være mer asyltilstrømning, økonomisk nedtur eller annet - men det må trolig noe ekstraordinært til for at det skal gå.


Kan Frp holde nivået oppe? 

Frp kom inn i regjering på nedadgående kurve. Ikke helt ulikt SV i 2005. Tilbakegangen forsterket seg etter inntredenen, og partiet lå i nedgangstrend fram til mars i fjor, hvor det bunnet ut på i overkant av ti prosent. Da så det mørkt ut. Men partiet hentet seg inn og lå på rundt 12 fram til oktober, før oppgangen virkelig skjøt fart i november og man løftet seg til nivåer over valgresultatet. Deretter har det flatet noe ut, og Frp ligger nå på 15-16 prosent, like under 2013-valget.

Det voldsomt sterke fokuset på asyl og innvandring i fjor høst og ut over vinteren, i kjølvannet av tilstrømningen, gavnet Frp. Avtagende oppmerksomhet rundt dette de siste månedene medfører at Frp må vise at det har flere bein å stå på. Samferdsel, eldresomsorg og skatt kan være tre slike saker. Men jeg tviler på om Frp klarer å holde nivået oppe framover hvis innvandring sklir enda mer ut av agendaen, det er partiets desidert beste mobilseringssak.


Får Sp servert mer potensial på kommunereformen?

Sp gjorde et sterkt kommunevalg i fjor høst og har ligget i en stigende trendkanal siden mars 2014. Framgangen ser foreløpig ut til å ha toppet ut på rundt 6,5, men det er litt tidlig å konkludere her. Regjeringens strukturreformer, ikke minst kommunereformen, har vært en god mobiliseringssak for partiet. Nå er fase 1 i dette reformarbeidet over og det blir spennende å se om Stortingsflertallet tør bruke tvang i fase 2 eller om man lytter til rådene fra folkeavstemninger og lokalpolitikere, råd som i hovedsak har handlet om å si Nei til sammenslåinger. Går man inn for tvang, så vil Sp få servert et ytterligere vekstpotensial. Jeg tror ikke regjeringen tør bruke tvangslinjen inn mot et avgjørende stortingsvalg, i så fall må Sp se seg om etter andre mobiliseringssaker. Distriktspolitikken vil alltid være partiets beste sak, muligens med samferdsel som en brukbar nr 2.

Skulle det bli et nytt stortingsflertall, så håper nok Sp på å få med seg KrF inn i en sentrum-Ap-regjering. En Ap+Sp+MDG-variant er også et tenkbart scenario, men det mest trolige i øyeblikket er at Sp blir en fødselshjelper for en ren Ap-regjering og forsøker vinne mest mulig innflytelse gjennom stortingsarbeidet i sak til sak - slik man har bred tradisjon for.        



KrF dupper rundt 5

Partiet fortsetter å ligge under sitt valgresultat fra 2013 på 5,6 prosent. Det dupper litt over og litt under 5 blank for tiden. KrFs relativt store velgerkjerne og bra lojalitet blant disse, holder dem unna sperregrensen på fire prosent. Men appellen til nye og andre velgergrupper er for beskjeden til at man kan ha særlig realistisk håp om å vokse mye fra dagens nivå inn mot 2017-valget.

En frigjøring fra den blå regjeringen ligger i kortene, men å velge motsatt side og Ap, vil være å gamble med den borgerlig orienterte kjernen sin -  så det tør man neppe. Knut Arild Hareides sentrumsdrøm er skutt ned av Trine Skei Grande (V), så i øyeblikket må en satse på å markere egne, gode velgersaker best mulig, først og fremst familiepolitikk og til dels eldreomsorg, og dernest håpe at "vi holder regjeringsspørsmålet åpent"-sporet holder.


Venstre er ikke trygg for sperregrensen 

Partiet har en fallendes tendens etter 2013-valget. Sperregrensen nærmer seg og Venstre er i den situasjonen at de ikke har et stort nok grunnfjell som sikrer dem når det butter. Et lite lyspunkt er at nedgangen kan synes å ha flatet ut på rundt 4,3-4,5 nå.

Venstre er et nr 2 parti for ganske mange velgere. Skal det bli et nr 1 parti for flere, så kan en dyrking av den urbanliberale, grønne og borgerlige profilen være en vei å gå. En utfordring for Venstre vil imidlertid være om KrF forlater det borgerlige samarbeidet slik at Venstre blir stående igjen som eneste sentrumsparti som ønsker borgerlig samarbeid inn mot valget. Samtidig kan det ligge et potensial i en slik sits i form av økende appell blant de lyseblå og blågule velgerne.




Lysning for SV

  
Det har lysnet litt for SV de siste ukene, etter at man stort sett har ligget under sperregrensen etter valget i 2013. Det gjenstår dog å se om vi står overfor et trendskifte, eller bare en midlertidig korreksjon opp. Frigjøringen fra Ap kan ha virket positivt inn. SV har bra potensial hos velgere som ikke stemte på partiet sist, men generelt sliter man med for lav lojalitet blant dem som stemte på partiet.

Det blir interessant å se om de kan bruke sin friere posisjon til å ta tilbake noe av eierskapet som de har mistet til MDG og Venstre på miljø. Og om det er mulig å hente inn litt av Aps og Høyres forsprang på skole. "Bredde-prosjektet" til Audun Lysbakken, som bl a bygger på et håp om å øke partiets saksbredde og styrke velgertilliten ikke minst på helse og eldreomsorg, kan være i overkant ambisiøst i den situasjonen man befinner seg i.

Antagelig ser SV for seg en ren Ap-regjering etter valget neste år der de kan spille sin sedvanlige rolle som venstrekorrektiv i opposisjon, som de tidvis har gjort med hell tidligere. En sentrum-Ap regjering kan gi dem ytterligere venstrerom.


Har MDG stoppet nedgangen?

Etter det strålende lokalvalget i fjor høst har det buttet for MDG. Partiet toppet ut på i underkant av fem prosent og har falt mer eller mindre sammenhengende ned til rundt tre prosent i vår. Partiet kan ha nådd bunnen, men vi må se an noen måneder til før konklusjon kan trekkes.

Oppmerksomheten rundt Oslo-byrådets upopulære miljøtiltak ser ikke ut til å ha svekket Oslo-partiet nevneverdig, men har kanskje bidratt til svekkelsen nasjonalt. Den sterke lederstriden har heller neppe virket positivt inn. Men klarer MDG å etablere seg på noe i overkant av 3 gjennom sommeren, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekkende. Blir miljøsaken igjen aktualisert på en positiv måte og MDG klarer å snu oppfatningen av et parti som vil plage folk til et parti som har de beste, grønne løsningene på vår tids trolig største politiske utfordring, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekken. Kan partiet komme i en posisjon der man ligger an til å kunne vippe stortingsflertallet, så vil medieoppmerksomheten kunne øke fram til valget


Rødt kan gjøre sitt beste valg

Rødt beveget seg opp mot 1,5 fram til i fjor sommer. Så fikk man en boost ifm. lokalvalget i fjor høst der partiet virket gjorde seg bemerket flere steder, særlig i byer som Tromsø, Bodø og Oslo. I øyeblikket svinger det mellom 1,5 og 2. Ett stortingsmandat i Oslo er innen rekkevidde og stortingvalget 2017 kan bli historisen beste for partiet. Men det er et problem for partiet at potensielle Rødt-velgere i andre kretser enn Oslo kan anse at en stemme på Rødt er bortkastet og går til Ap eller SV i stedet.