Svakeste Frp-valg siden 1993?

Sylvi Listhaug overtar denne helgen et parti som trøbler. Og styrer mot et dårlig, men gunstig resultat?

Ap og H kniver for øyeblikket intenst om å være største parti på rundt 23 prosent. Frp må se langt etter en slik kamp. 9,9 prosent viste gjennomsnittet for Frp på de nasjonale april-målingene. Nivået rundt 10 bekreftes på de første mai-målingene. Det er lavt for et parti som har ligget mellom 14,6 og 22,9 prosent ved alle de seks siste stortingsvalgene. Man må helt tilbake til 1993 for å finne et Stortingsvalg med et ensifret resultat for FrP (6,4 prosent).     

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 19 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Bunnet ut i februar?
Oppslutningen om Frp har vist en klart fallende tendens gjennom hele stortingsperioden, men med en midlertidig opptur etter at man trakk seg ut av regjeringen i januar 2020. Årsakene til nedgangen er sammensatt, men regjeringsslitasje, Hs og Sps framvekst, innvandringssakens fallende betydning, indre strid, pandemi og for dårlig politikkutvikling er stikkord.  

Kun 1 av 2 Frp-velgere fastholder sitt valg
Valgundersøkelsen 2017 viste en lojalitetsandel på 68 prosent. Andelen falt helt ned til 41 i februar i år, men har tatt seg noe opp og ligger nå i overkant av 50. At kun 1 av 2 Frp-velgere fastholder sitt partivalg fra 2017 er altfor svakt til å gjøre et bra valg. Ett hovedmål for partiet må derfor være å få andelen over 60 og helst opp mot 70 i løpet av valgkampen.

Frp har netto lekkasjer i hovedsak i fire retninger: Gjerdet, Sp, H og Andre. Å redusere disse lekkasjene, blir viktig for partiet. Men det er for tiden snakk om såpass store minus at det ser for tøft ut å klare nulle dem, så begrensning er nok det realistiske. Undersøkelsen om velgernes andrevalgpreferanser tidligere i år, viste at kun tre prosent av velgerne har Frp som sitt andrevalg. Det er først og fremst blant Hs og Sps velgere at Frp blir vurdert som et aktuelt parti å stemme på. Her kan det ligge noen muligheter for partiet.

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 19 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Beste velgersak er borte
Kun 4,5 prosent av velgerne mener innvandring er den viktigste saken for deres partivalg, i følge saksundersøkelsen jeg presenterte i forrige uke. Andelen har falt dramatisk siden 2017-valget da innvandring var helt på topp med 23 prosent. At Frp i liten grad ser ut til å kunne mobilisere velgere på sin beste sak, er bekymringsfullt for partiet. Men Frp har flere bein å stå på. Både eldreomsorg og samferdsel er saksområder der partiet har bra sakstillit (se tabell om sakstillit nedenfor), dog uten å være sakseiere. Et problem er imidlertid at også disse sakene kommer langt ned på listen over velgernes viktigste saker for tiden.

Derimot kan det ligge en ny mulighet for paritet på utjevnings-feltet. Den saken virker å vokse fram til å bli en av det heteste ved årets valg. En av de tingene som var interessant ved saksundersøkelsen var at Frp har meget god tillit her. Kanskje kan Frp framstå som høyresidens svar på Aps mantra om at «nå er det vanlige folk sin tur».    

Miljø	Utj.	Skole	Distrikt	Helse	Syssel	Eldre	Skatt	Innv.	Samf
4	14	2	3	5	4	11	7	17	14

 

 «Passe» Frp-valg gunstig på lengre sikt?
Det er mulig å se for seg tre hovedscenarioer for Frp inn mot valget:

1. Blir liggende lavt/faller noe (7-10 prosent).
2. Øker litt (11-13 prosent).
3. Øker mye og kommer opp mot 2017-nivået (14-16 prosent).

Det er mulig å argumentere for alle tre scenarioer. Jeg heller mest til at det kommer til å gå i retning nr. 2. I så fall vil FrP gjøre et svakt valg, men tross alt levere et bedre resultat enn det så ut da Siv Jensen signaliserte sin avgang i vinter. Det kan være et ok utgangspunkt for partiet til å bygge seg opp igjen i opposisjon inn mot lokalvalget i 2023 og fram mot neste stortingsvalg i 2025. Nr. 2 vil ikke holde til å redde Solberg-regjeringens parlamentariske grunnlag. Fortsatt Solberg-regjering betinger nok at scenario 3 slår inn.  

Velgerstrategisk kan et «passe» dårlig valgresultat og Solbergs fall være det gunstigste for FrP.          

 

   Tegning: Egil Nyhus



Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 11 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller støtte mitt arbeid gjennom et valgfritt beløp. Kontonr 97101646878 kan også benyttes.  

Listhaug-effekten

Sylvi Listhaugs maktovertakelse i Frp kan prege norsk politikk.

Av de til nå tre målingene som er publisert etter at Siv Jensen signaliserte sin avgang som Frp-leder, så antyder den ene en klar Listhaug-effekt, den andre en mer moderat effekt og den tredje ingen effekt.  Men vi trenger flere tall før vi kan konkludere noe mer om hvor Frps nye nivå eventuelt blir liggende. Mens vi venter, kan det være vel verdt å reflektere over hva partilederskiftet vil bety for norsk politikk. Både inn mot det nært forestående stortingsvalget, men også på lengre sikt.

Frp vil i større grad vil blankpusse profilen sin. Innvandring vil bli en enda klarere hovedpilar. Retorikken blir tøffere og Frps (antagelig) nye partileder vil bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Det «gode gamle» anti-elite og protestpartiet kan komme tilbake. Men spørsmålet er om det er tid nok før valget og avstand nok fra Solberg-regjeringen som partiet deltok i seks år, til at Frp kan oppnå tilstrekkelig troverdighet som protestparti igjen. Tiden kan bli for knapp. Likevel bør muligheten holdes åpen for at velgernes hukommelse ikke er all verdens lang, noe som gjør en slik «gjenreisning» av Frp allerede før 13. september ikke helt umulig.  

Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Et hovedproblem i det korte bildet for partiet er at det er vanskelig å se hvordan de skal klare å løfte sin beste sak, innvandring, i årets valgkamp i den situasjonen som både Norge og verden er i. Det er ikke akkurat flyt av mennesker over landegrensene som er aktuelt nå. Det kan bety at Frp må vise fram andre sider av seg for å lykkes med et brukbart valg. Norsk identitet og kultur, eldreomsorg og samferdsel er noen slike alternativer, men jeg tviler på om det holder.          

Økt borgerlig sjanse
En antatt Listhaug-effekt vil trolig komme som et produkt av at man henter tidligere Frp-velgere ned fra gjerdet, samt henter tilbake velgere som har gått til Sp, H og «Andre». Selv om velgerstrømmen mellom H og Frp skulle snu noe pro Frp nå og dermed redusere Hs sterke stilling, så vil dette totalt sett gi økte muligheter for borgerlig side grunnet overgangene fra Sp.

Men et eventuelt Listhaug-løft må bli svært høyt for at det rødgrønne forspranget skal innhentes. Helst bør nok Frp opp på sitt 2017-nivå, hvilket i så fall betyr opp seks-sju prosentpoeng fra de drøyt åtte prosentene som partiet ligger inne med på februar-snittet. Jeg ser for meg et mellomscenario der vi kan se et Frp-løft på rundt tre prosentpoeng de nærmeste ukene. I tillegg må nok både V og KrF komme over sperren, parallelt med at H omtrent holder sitt 2017-nivå på 25 for å holde liv i håpet om borgerlig valgseier.

Flere borgerlige samarbeidsproblemer
Med Listhaug som ny partileder, så kan det reises ytterligere betimelige spørsmål om det egentlig gir mening å snakke om borgerlig side. For det er all mulig grunn til å tro at det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Det satt meget langt inne både for V og KrF å gå inn i en regjering med Frp med Siv Jensen som leder. Frp gikk ut av regjeringen fordi samarbeidet med sentrumspartiene ble for vanskelig. Listhaugs Frp vil kunne gjøre et slikt samarbeid enda langt vanskeligere. Samtidig kan det også være deler av KrF, i alle fall på velgerplanet, som kan ha sans for Listhaugs verdikonservative framtoning. Det er en interessant tosidighet som preger både henne og partiet.

    

Listhaugs Frp vil dog neppe bidra til å sette inn en rødgrønn regjering. Klarer Solberg-regjeringen, mot formodning, å beholde sitt flertall med Frp ved årets valg, så er derfor det mest trolige at regjeringen fortsetter. Frp kommer i så fall til å «plage» den ganske så hyppig i den neste stortingsperioden. Ikke helt ulikt hvordan Carl I. Hagen opererte mht. Bondevik2-regjeringen 2001-05. Med Solvik-Olsen inn som nestleder så er det imidlertid grunn til å tro at Frp fortsatt vil ønske seg makt og innflytelse. Derfor blir det neppe helt umulig å få til budsjettsamarbeid og andre forpliktende saker, det gir ukens 60-årsjubilant Erna Solberg et visst håp.

Demmer opp for nasjonalistiske partier 
Framveksten av Frp har historisk sett bidratt til å demme opp for mer ytterligående nasjonalistiske og populistiske strømninger her til lands. Med Listhaug ved roret, kan denne funksjonen videreføres på en bedre måte enn om Jensen hadde fortsatt. Demokratene eller andre nasjonalkonservative bevegelser kan få det tøffere med å etablere seg på et høyere nivå. 

Vi bør uansett også ha med oss at personer neppe betyr så mye for oppslutningen som man kanskje skulle tro. Personer og partier henger selvsagt sammen, men parti trumfer person for de fleste velgere. Derfor er den politikken som partiet utvikler og står for, og den strategien man velger, langt viktigere enn hvem som på toppen formidler budskapet. Men en ny leder kan påvirke politikk og strategi. Derfor er det mest interessante ved lederskiftet i Frps hvordan det innvirker på partiets politikk og retorikk framover.    

Lederskiftet fra Jensen til Listhaug har elementer i seg som vil kunne sette sitt preg på norsk politikk i månedene og årene som kommer.


Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Norge på vårt beste

2020 har vist kvalitetene som vårt politiske system er i besittelse av.    

24. januar 2020 gikk Frp gikk ut av Solberg-regjeringen, men regjeringen fortsatte. Vi har ingen tilsvarende eksempler på at et regjeringsparti har trukket seg ut uten at det har medført regjeringsfall. Den utløsende årsaken var regjeringens beslutning om å hente hjem en terrorsiktet IS-kvinne og hennes sønn som var alvorlig syk. Men avgangen må ses i lys av Frps opplevelse av at Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp mente de ga mer enn de fikk. «Frexit» var også et strategisk valg der partiet så muligheten for å frigjøre seg fra makten og blankpusse partiprofilen mot Stortingsvalget 2021. Frp fikk raskt et stort opinionsløft; ti prosent i januar ble til 15 i februar.

Korona
«I dag kommer den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Det er helt nødvendig», sa statsminister Erna Solberg den 12. mars. Regjeringen hadde besluttet, etter råd fra Helsedirektorat og Folkehelseinstituttet, å stenge ned Norge. Korona-viruset hadde spredt seg inn over våre landegrenser og all oppmerksomhet ble rettet mot å få kontroll over smittespredningen. Spriting av hender og avstand til andre mennesker ble den nye normalen for innbyggerne. Vi skulle holde oss mest mulig hjemme. Det meste ble stengt, inkludert skoler og barnehager. Oppslutningen om disse inngripende tiltakene var høy, folk gjorde i hovedsak som de fikk beskjed om. Myndighetene lyktes godt med å bekjempe viruset. Kun drøyt 400 er pr. desember 2020 døde av viruset til lands, de fleste andre land i verden har langt høyere tall. 

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Nedstengingen ga oss mange lærdommer av både positiv og negativ karakter. Økt verdsetting av de nære ting: hjemmet, familien, nærområdet og lokalsamfunnet. Vi fikk opp øynene for det verdifulle arbeidet som butikkansatte, helsearbeidere, lærere m.fl. utfører hver enste dag. Skole og arbeidsplasser fikk et digitalt løft i løpet av få uker som de ellers hadde brukt mange år på. Det viste seg at hjemmeundervisning og hjemmekontor kan fungere bra. Mindre stress for å rekke jobb eller skole, mindre reising og færre private og offentlige arrangementer ga mer tid til familien, til matlaging, hage, turer i nærområdet og spill.         

Virusbekjempelsen har også sin pris. Mindre moro. Mer ensomhet. Barn og voksne i hjem med rusproblemer eller andre utfordringer, får forsterket disse. Næringslivet blødde kraftig. Mange ble permittert eller sagt opp. I starten av året var det rundt 100 00 «helt eller delvis» ledige her til lands. I april var det over 400 000. Politikerne satte inn krisepakke etter krisepakke. På tvers av partiskiller og blokker, ble det raskt funnet fram til enighet om støtteordninger og løsninger som kunne avhjelpe situasjonen. Milliardene fikk ben å gå på.

Samarbeid og tillit
Året har vist det beste av det politiske Norge: Samspillet mellom faglige og politiske myndigheter. Evne til å lytte til faglige råd før det fattes politiske beslutninger. Respekt for hverandre ulike roller. Når dette toppes med vilje til å søke tverrpolitiske kompromisser, borgernes dugnadsånd og høy systemtillit, så gir det i sum et inntak til forståelse av hvorfor Norge har kommet godt ut av pandemien.

Våre politiske representanter har dette året stått i en rekke vanskelige prosesser og har måttet søke å fatte gode beslutninger mye raskere enn vanlig. Det har satt dem på prøve. En prøve de i hovedsak har bestått. Selv om flere beslutninger åpenbart er diskutable og noen helt sikkert
lite gode, så har dette året vist oss til fulle hvor viktig det er at vi har folkevalgte representanter som evner å peke ut en samlende kurs i kriser.   

Styringseffekten
Velgermessig sett ble det lettere å være i posisjon i vår, men vanskeligere å være opposisjon. For velgerne søkte trygghet i krisen og samlet seg bak de styrende. Høyre fikk en voldsom «styringseffekt» og økte fra 19 prosent i februar til 27 i mai. Frp hadde plutselig liten opinionsnytte av sin nyvunne frihet og falt tilbake. Det gjorde også opposisjonspartiene MDG, Rødt og Sp. «Styringspartiet» Ap klarte seg bedre, men den store oppturen uteble.  

Politisk analyse
Livet må gå videre, selv i en pandemi. Også forfatteren av dette brevet måtte tenke nytt i mars. Ideen til et analysebrev ble unnfanget. Fødselen skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut til et knippe abonnenter. Interessen har steget gjennom året. Antall utgivelser er nå oppe i 39 og antall abonnenter over 500. Dette har gitt muligheter for å utvide. Norges fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å bruke sin genistrek for å gi oss strålende visuelle analyser. I august kom tilleggsutgivelsen Pluss som går mer i dybden. Målebyrået Sentio har fått i oppdrag jevnlig å innhente ferske velgerdata om interessante spørsmål for å skaffe oss mer kunnskap om velgerne.                
  

Ny valgordning
27. mai la Valglovutvalget fram sitt arbeid med en ny valgordning. Et flertall av utvalgsmedlemmene tok i (for) stor grad orde for å beholde status quo: Beholde 169 storingsrepresentanter, beholde 19 valgkretser, beholde første delingstall 1,4 og beholde papirvalgene. Men innstillingen inneholder også noen interessante endringsforslag: Senke sperregrensen til tre prosent, fjerne arealfaktoren, innføre stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg og øke innslaget av personvalg til Stortinget. Neste års stortingsbehandling bestemmer hva slags valgreform det blir, antagelig blir endringene redusert.           

Sp vokser
Smittesituasjonen ble brakt under kontroll. Barnehager, skoler og resten av samfunnet ble gradvis åpnet, og vi gikk inn i en sommer med utsikter til Norges-ferie og håp om en høst uten for sterkt pandemi-preg. Håpet brast etter sommeren, bølge to slo inn, flere restriktive tiltak ble atter innført – dog med lokale og regionale variasjoner. Det var Korona-trøtthet å spore i befolkningen. Tilslutningen til tiltakene var fortsatt høy, men kritiske røster fikk mer plass.

Høyre mistet noe av sitt styringsmomentum ut over høsten, Ap falt enda mer – mens Sp ristet av seg den smule motbøren på våren og vokste med fornyet kraft til nye høyder. Sp konkurrer ved inngangen til valgåret 2021 om å være landets største parti.

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Miljø viktigst
Helserelaterte spørsmål har stått i forgrunnen mye av året, men helse er ikke den viktigste saken for velgernes partivalg, i følge en velgerundersøkelse jeg fikk Sentio til å utføre i september. Miljø/klima er derimot viktigst, etterfulgt av skole. Helse er «bare» nummer tre og distrikt fire. At velgerne vektlegger miljøkrisen sterkere enn helsekrisen, er godt nytt for MDG. Men foreløpig har ikke MDG klart å hente ut potensialet her, selv om partiet har forsterket sitt sakseierskap på området. Derimot har Sp lyktes maksimalt med å bruke sitt store trumfkort; distriktspolitikken, inn i en større senter-periferi-ramme som også innbefatter en posisjon-opposisjon og elite-anti-elite-dimensjon der de både henter velgere som er misfornøyd med dagens regjering eller misfornøyd med Ap.    

  

         

Guri Melby overtar Venstre 
Landets eldste parti, Venstre, fikk ny partileder i september. Trine Skei Grande ledet partiet over sperregrensen to ganger på rad. Det blir stående igjen etter henne som en meget sterk prestasjon. Men hun hadde vært partileder lenge og kom til et punkt der det opplevdes for krevende å forene kreftene i partiet som trakk i ulike retninger. Personifisert ved Sveinung Rotevatn og Abid Raja. I tillegg var hun selv del i episoder som ikke var heldige, mildt sagt. 

Rotevatn var den store favoritten da Skei Grande signaliserte sin avgang i mars, med Raja som en outsider. Men Skei Grandes etterfølger som kunnskapsminister, Guri Melby, vokste på kort tid fram som en samlende lederskikkelse i kraft av sin synlige ministerposisjon, joviale væremåte og stoiske ro – egenskaper som partiet sårt trengte. I tillegg til at hun ble oppfattet å befinne seg et sted i mellom Rotevatns urban-liberale «by-Venstre» og Rajas «distrikts-Venstre». I sum medførte dette at hun til slutt ble valgt som leder uten motkandidat. 

     

            

KrF vs Frp
Framleggelsen av statsbudsjettet 2021, og de påfølgende forhandlingene med Frp, tydeliggjorde hvorfor Frp og KrF ikke klarte sitte mer enn ett år i regjering med hverandre før en måtte ut. KrFs største seiere (bistand, flyktninger) var Frps største tap. Og Frps største seiere (alkohol og andre «grensevarer») var KrFs største tap. Budsjettforhandlingene ble ikke det opinionsrommet for egenmarkering som Frp nok hadde håpet fordi smittesituasjonen var for alvorlig til at man med særlig troverdighet kunne true med regjeringskrise hvis man ikke fikk gjennomslag. 

Avslutningen på 2020 avdekket en intern maktkamp i Frp mellom to fløyer; liberalistisk vs. nasjonal. Situasjonen er særlig dramatisk i Oslo der den nasjonalkonservative fylkeslederen ble ekskludert, fylkeslaget satt under administrasjon og hele nominasjonsprosessen satt på vent. Ketil-Solvik Olsen (Rogaland) takket nei til stortingsnominasjon. Jon Helgheim (Buskerud) og Åshild Bruun Gundersen (Aust-Agder) gikk på overraskende tap i nominasjonene. Jan Bøhler gjorde en spektakulær overgang fra å være Aps store «ombudsmann fra Groruddalen» til å bli Sps frontfigur i hovedstaden. I de øvrige partiene har høstens nominasjonsprosess gått uten de store overraskelsene.

Trond Giske, som utrolig nok forsøkte å bli nominert for en ny periode på Stortinget trass i alle historier om maktmisbruk og seksuell trakassering, ble innhentet av enda flere historier fra sitt eget fylkeslag før punktum ble satt. Den tidligere AUF-lederens politiske sorti ble at Trøndelag AUF marsjerte ut av nominasjonsmøtet i protest mot ham under sin siste tale.


Har nominasjonskomiteene for mye makt?
I stor grad har nominasjonsmøtene valgt å følge nominasjonskomiteenes forslag i alle partier. Dette er intet nytt, men det har likevel fått meg til å undres over om disse komiteene har for mye makt. For det betyr at i realiteten at det sitter en håndfull mennesker i hver valgkrets og i hvert parti som i praksis bestemmer hvem som skal sitte på Stortinget. Det kan anføres som et argument at folk som kjenner partiet og kandidatene best, bør ha en slik posisjon. Men det er betenkelig at så mye avgjøres av komitemedlemmene. Demokratiet kunne hatt godt av åpnere nominasjonsprosesser med mer reell konkurranse mellom gode kandidater der flere avgjør.

Folkeaksjonen Nei til Bompenger, som var fjorårets store politiske nyhet», raknet stygt i år med en rekke utmeldelser og velgerfrafall. Nye partier, som Industri- og Næringspartiet og Sentrum, har kommet til. Foreløpig uten særlig målbar oppslutning, men Sentrum har lyktes bra med å få medieoppmerksomhet etter hvert som kjente folk som Geir Lippestad, Simen Bondevik og Dagrun Eriksen har meldt seg inn. Det gjenstår å se om tidligere Frp-ere som Ingebjørg Godskesen og Per Sandberg kan få mer fart på hhv. Pensjonistpartiet og Liberalistene, men det er nok heller tvilsomt.    


Best når det gjelder
Et valg i dag ville gitt de rødgrønne, i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R, over 100 mandater og soleklart flertall.  De borgerlige, i betydningen H, Frp, V og KrF, syntes å være på vei til hente inn forspranget i vår, først og fremst pga. Hs framgang. Men de har falt tilbake i høst og er nå på omtrent samme nivå som ved årets inngang. Om en uke holder Erna Solberg nyttårstalen. Det blir trolig hennes siste. Med mindre noe helt spesielt inntreffer i 2021.

Noe helt spesielt inntraff i 2020. Det endret opinionen. Men selv et så stort «sjokk» rokket ikke ved den grunnleggende tendensen til at det borgerlige flertallet er borte. Korona holdt ikke som «game changer». Så da kan en jo lure på hva som egentlig skal til for at Erna Solberg og co skal kunne forsvare sitt flertall ved valget den 13. september 2021.        

Uansett om det blir Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum som får i oppdrag å danne ny regjering, eller om Erna Solberg får en sensasjonell tredje periode, så har 2020 vist at landet vårt har et godt politisk system som er sitt aller beste når det gjelder som mest. Det er betryggende. Særlig når vi ser rundt oss i verden.

Den tryggheten er vel verdt å ta med oss inn i 2021.


Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Borgerlig nedtur

De fire borgerlige partiene mistet over 100 000 velgere i høst.    

Høsten 2020 har oppslutningsmessig gått filleveien for borgerlig side i norsk politikk. Oppslutningen om H, Frp, KrF og V har i sum falt fra 44 prosent i september til 40 i desember. Fallet på fire prosentpoeng utgjør netto om lag 120 000 velgere. Dermed har regjeringsblokken rykket tilbake til starten av året da man lå på omtrent samme, lave nivåer. Det betyr at veien fram til å få de 47-49 prosentene som antagelig er nødvendig for å beholde flertallet ved neste års stortingsvalg, har blitt mye lenger. De borgerlige går inn i valgåret 2021 med en bratt oppoverbakke å bestige for å beholde makten.           
                

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 37/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post
 

Går vi bak blokktallene og ser på partinivåene, så er det særlig Frp som i øyeblikket peker seg ut som det største problemet, sett med borgerlige øyne, selv om Høyre også viser svakhetstegn. Jeg skriver i øyeblikket, for det er ikke mer enn et par måneder siden jeg viet et helt analysebrev til et «Frp i siget». Så her har det snudd fort. En kikk på bakgrunnstallene, forteller om sviktende lojalitet blant egne velgere og økte lekkasjer til Sp. 

Frp i mellomposisjon
Frp fikk et løft ifm. Moria og økt oppmerksomhet rundt innvandring. Men ukene etterpå har atter synliggjort at partiet har havnet i en mellomposisjon mellom det å være i opposisjon og kritisk på den ene siden og samtidig ta budsjettansvar og stå til ansvar for det partiet gjorde i Solberg-regjeringen i seks år, på den annen side. Dermed er partiet i en skvis der velgerne som synes Frp er for blasse i regjeringskritikken kan finne Sp eller sofaen mer appellerende, mens de som verdsetter ansvarlighet, kan synes at H er vel så attraktivt. Synligheten i budsjettforhandlingene i høst ble mindre enn Frp håpet fordi økt smittetrykk og Korona-situasjon satte bom for alle realistiske muligheter for å skape reelt drama rundt mulig regjeringskrise på budsjettet. «I en normal situasjon er det ikke sikkert det hadde blitt noen avtale», som partileder Siv Jensen valgte å uttrykke det. 

Frp fikk i realiteten betydelig gjennomslag på flere punkt i forhandlingene, som økning til pensjonister, reduserte avgifter på alkohol og godteri og flere sykehjemsplasser. Men de mislyktes mht. å få til innstramninger i antallet kvoteflyktninger. I dette lyset er den «asylalliansen» mellom Frp, Ap og Sp som har trådt fram denne uken interessant. For både Frp og Sp støttet fire forslag fra Ap om å skjerpe kravene til identitet og tilknytning i familieetableringssaker – noe som kan være et frampek om hva en eventuell mindretallsregjering av Ap og Sp, med støtte fra Frp i innvandringsspørsmål, kan komme til å føre av politikk på feltet. Er det her også et slags «hardliner-Ap», inspirert av framgangen for Socialdemokratene i Danmark og Mette Fredriksen, vi ser noen konturer av?     

Senter-periferi
Nominasjonsprosessen har avdekket en form for senter-periferi-konflikt i Frp. Jon Helgheim gikk på en overraskende smell mot Morten Wold i Buskerud. Åshild Bruun-Gundersen røyk med knappest mulig margin for relativt ukjente Marius Nilsen i Aust-Agder. Denne uken ble det også klart at Ketil Solvik Olsen ikke ønsker plass langt oppe på listen i Rogaland. Fra før har Jon Georg Dale i Møre og Romsdal takket nei. Det betyr at fire profiler som kunne ha preget Frp i neste periode, ikke vil være på Stortinget. Det er også en pågående eksklusjonssak mot lederen i Oslo Frp, Geir Ugland Jacobsen, der manglende støtte til Siv Jensen er hovedårsak. 

Kommer Siv Jensen til å torpedere Erna Solberg?
Frp kan trenge en restart. 2005 rinner meg i hu. Den gang fungerte Frp som en støtte for Bondevik-regjeringen bestående av de samme tre partier som i dag; H, KrF og V. Daværende partileder Carl I. Hagen trakk i juni partiets støtte til regjeringen, bare noen få måneder før valget. Dermed frigjorde han partiet til å drive en valgkamp i fri dressur, noe som gikk utmerket for Frps del, men som torpederte Høyre og KrF sin valgkamp. Det punkterte Kjell Magne Bondeviks statsminister-periode og la veien åpen for en rødgrønn Stoltenberg-regjering. Baler Siv Jensen med lignende tanker hvis hun innser at det blir for vanskelig å bringe Frp på offensiven i den mellomposisjonen de er i nå?

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 37/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post