De siste opinionsbevegelsene

Jeg har de siste dagene jobbet med en analyse av meningsmålingene i februar, som Minerva har publiserrt. Analysen er vinklet opp mot de rødgrønnes situasjon generelt, og vurderinger av SV spesielt. Analysen bygger på  følgende sju februarmålinger:

Særlig er sprikene store for Frps vedkommende denne gang. Her varierer det alt fra Opinons 10,7 til Sentios 18,1. Dette har dels å gjøre med tilfeldige utslag innenfor feilmarginen, men også trolig med ulike metoder. Noen byråer vekter opp mot Frps gode 2009-valg, mens andre legger det svake 2011-valget til grunn når de bearbeider råtallene. Et trekk i målingene før valget i fjor var at Frp ble vektet for mye opp, noe som medførte at valgresultatet ble svakere enn de fleste byråer klarte å fange opp.

Debut på Dagsnytt 18

I går hadde jeg gleden av å debutere på ett av mine favorittprogram; Dagsnytt 18. Sammen med DN-journalist og blogger Anne Gunn Halvorsen og kommunikasjonsrådgiver og høyskolelektor Dag Inge Fjeld var vi invitert til å snakke om bruk og avhengighet av sosiale medier.

NRK2 valgte å prioritere skiflygningskvalifisering og kutte TV-sendingen rett før vi skulle på, men dessverre (?) ble radioprogrammet likevel filmet og vår debattseanse ligger nå ute her - i fall noen har lyst til å ta en titt.

Vi hadde fått noen stikkord til spørsmål på forhånd, og jeg hadde satt opp noen poeng på en lapp. Men slike samtaler tar (heldigvis?) egne veier også, slik at det man sier handler om helt andre ting enn det man hadde tenkt si. Fikk dog inn et par av punktene jeg hadde tenkt ut, men havnet jammen i en passiar om guttetur også, gitt..  

Nominasjonene bør åpnes

Det er mye fortjent pepper til statsråd Audun Lysbakken og hans dårlige håndtering av Selvforsvars-saken om dagen. Honnør til Dagbladet for god maktkritisk journalistikk! Jeg tror Lysbakken tåler dette fordi han er påtroppende SV-leder og sitter i en flertallsregjering - noe som gir noe mer tabbekapital. 

SVs valgprosess skaper ny presedens?

I dag vil jeg imidlertid henlede oppmerksomheten mot noe annet. Noe både Lysbakken og resten av SV fortjener ros for. Nemlig hvordan de åpnet valgprosessen av ny partileder etter Kristin Halvorsen. SV går her foran, og jeg tror andre etterhvert vil komme etter. I en artikkel i Drammens Tidende i dag tar jeg opp dette. Nedenfor finner du en lettere omskrevet versjon, også tilføyd noen lenker.      

Snart dras nominasjonsprosessene i gang foran neste års stortingsvalg. De bør bli historiens mest åpne.

I USA konkurrerer i disse dager flere kandidater i det republikanske partiet åpent om hvem som skal få møte Barack Obama til høstens kamp om presidentvervet. Norske SV er ikke akkurat kjent for å heise fram USA som ideal, men i uker og måneder har partiet nå hatt en åpen prosess om hvem som skal etterfølge den avgående lederen Kristin Halvorsen på partiets landsmøte i mars. En prosess som har noen likhetstrekk med den amerikanske og som har vært den åpneste i norsk historie. SV har arrangert flere åpne møter der duellantene Audun Lysbakken og Heikki Holmås har fått skissere hvilken vei de ønsker at partiet sitt skal gå. På sine respektive blogger har de fortalt oss hvem som er deres støttespillere og hvordan de jobber for å samle støtte. I forrige uken trakk Holmås seg fordi han innså at han ville tape kampen.

Er den åpenheten som SV viser i forbindelse med valget av ny leder noe som vil bidra til å endre framtidige ledervalg? Jeg tror og håper det. Tiden da en lukket elite styrer og steller det aller meste, både i politiske og andre sammenhenger, er ikke forbi. Men den er på hell. Fordi endringer i retning mer åpenhet vil presse seg fram, bl.a. som et produkt av den økte bruken av sosiale medier. En bruk som fremmer aktivisering og deltakelse. Flere og flere, også på toppen, vil innse at det er dumt ikke å ta i bruk de økte mulighetene for et bredere engasjement. At SV her går foran, er ikke så veldig overraskende. Før valget i 2009 hadde bl.a. Oslo SV en åpen nominasjonsprosess som munnet ut i direkte kamp mellom Heikki Holmås og Akthar Chaudry om annenplassen på stortingslisten. Alle SV-medlemmer som møtte opp, fikk stemme. Hele 800 medlemmer var til stede, og nominasjonsmøtet bidro til stor medieoppmerksomhet og til å skape et politisk engasjement som vi ikke før har sett på et slikt møte her til lands  

I fjor skjedde det noe interessant på medlemsfronten i norske partier. Mange snudde da langvarig fall i medlemsmassen til vekst. Det gjenstår å se om dette er et blaff i kjølvannet av 22. juli, eller om endringen vil være av mer langvarig karakter. Skal partiene holde på sine nye medlemmer, så fordres det uansett at man gjør den politiske hverdagen interessant og medlemskapet verdifullt. Ett enkelt grep i retning mer åpenhet og påvirkningskraft, er å la alle medlemmer få lik stemmerett ved nominasjonen til stortingslistene ala Oslo SV. Det vil stimulere den interne kandidatkonkurransen i partiene og gi folk et reelt incentiv til å melde seg inn i partier for å delta og påvirke.

Det finnes bra motargumenter. Ett er at «medlemsliterne» som står for den daglige driften av lokallagene, og som ofte tar på seg verv som andre ikke vil ha, bør gis en gulrot i form av mer makt over nominasjonen enn passive medlemmer. En gulrot som ivaretas gjennom dagens mer lukkede system. Dernest kan det anses problematisk at lik stemmerett kan føre til  «kuppforsøk», noe som bl.a. Akthar Chaudry ble beskyldt for ved at han "kjøpte" og vervet politisk lite interesserte folk utelukkende for å støtte ham personlig. Ett annet moment er at i de fylker som er langstrakte, så vil medlemmer sentralt i fylket gis forrang fordi de har lettere for å komme seg til nominasjonsmøtet enn medlemmer som er bosatt mer grisgrendt.

«Sliteragumentet» kan møtes med at åpning og maktdeling også kan gi økt politisk rekruttering. At arbeidet kan deles på flere, bør snarere stimulere enn avskrekke. Mens et og annet «kupp», om det nå er snakk om kvinnekupp, innvandrerkupp eller hva det måtte være, må vi kunne tåle. Og kanskje er de til og med bra? Mens den siste, geografiske utfordringen kan møtes på flere måter. Enten ved at man har stemmeurner, og eventuelt nominasjonsmøter, flere steder i fylket. Eller at alle gis anledning til å stemme telefonisk eller via internett, forutsatt at man har utviklet gode løsninger som hindrer valgfusk.

Argumenter for og mot bør veies når man vurderer endring. I mine øyne har både partier, velgere og demokratiet vårt langt mer å vinne enn å tape på og åpne sine nominasjoner. Ønsker vi å vitalisere demokratiet vårt, så er mer åpenhet og økte påvirkningsmuligheter veien å gå. Blir 2012 og 2013 årene da flere fylkeslag i ulike partier skrev historie og hadde åpne nominasjonsprosesser blant alle sine medlemmer? Det gjenstår å se.

Ideen er i alle fall herved lansert.   

Vi skal skrive bok! Og vi trenger din hjelp..

Etter at jeg valgte å utvide min virksomhet og dreie oppmerksomheten fra utelukkende det politiske og konkurransedemokratiske aspektet til et bredere samfunns- og deltakerdemokratisk perspektiv, og parallelt tok med meg min store interesse for sosiale medier og brakte dette inn i analyser, artikler og foredrag som jeg, ofte i samarbeid med Cecilie Staude, holder, så skjer nå ting i en langt raskere takt enn hva jeg har vært vant til på jobbfronten. Oppdragene blir flere fordi forespørslene kommer mye  tettere, tilbakemeldingene er hyppigere, noe som er svært motiverende.

Det siste nå er at Kommuneforlaget har tatt kontakt og vil at Cecilie og jeg skal skrive en bok sammen. Et tilbud som det var vanskelig å si nei til fordi det å samle noen av sine tanker og få dem ned til en større helhet, alltid har vært noe jeg har drømt om.

Av og til gjelder det å gripe de sjanser man får her i livet. Så vi sa ja! Manuset er planlagt ferdigstilt medio oktober, med boklansering et par-tre måneder senere.




Men det er litt sånn "uæh, hjelp, fikser vi dette"-følelse også.. For det er jo noe nytt, og prosjektet er stort. Og frykten for ikke å komme i mål på en bra måte, ligger der på lur. Det er imidlertid bare å kaste seg uti det. Et sted å begynne er å få på plass en ramme og en struktur som ser hensiktsmessig ut. Det første utkastet vårt så slik ut:

Tanken var å sette boken inn et demokratisk perspektiv i første kapittel, deretter identifisere noen fellestrekk og utfordringer vi møter ved bruk av de ulike sosiale mediene, før vi gikk inn på hvordan bruken av sosiale medier kan endre ulike deler av samfunnet vårt, som journalistrollen, politikerrollen, byråkratrollen, bedriftsrollen, lærer- og elevrollen.
 
Etterhvert har imidlertid tvilen meldt seg noe. Blir det for mye gjentakelser med et slikt oppsett? Og er det ikke bedre å skrive en bok der hele kan være interessant å lese, framfor en bok der den enkelte leser trolig kun  interesserer seg for et par kapitler.






Vi er i ferd med å helle mot at rammeverket bør endres, men vi er på langt nær ferdig tenkt. I øyeblikket lurer vi på å endre i retning av dette:


Forord? Personlig møte i SoMe

1. Demokrati: Konkurranse- vs. deltakerdemokrati. Samtale. Demokrati mellom valgene. Nærdemokrati.

2. Sosiale medier: Tradisjonelle medier. Kommunikasjonsvaner i endring. Nett. Historie. Grunnlag for sosiale mediers suksess. Fb, blogg, twitter. Youtube. Noen felles grunnelementer som fungerer? Samspillet med tradisjonelle medier.

3. Forankring: Åpenhet. Vertikalt og horisontalt. Må SoMe-satsing forankres? Bør lederen gå foran?

4. Verdi: Hva skaper verdi for deg og følgerne/leserne dine?

5. Dialog: Hvordan få til gode samtaler på nett? Tvitring i møter

6. Unik: Hvordan ta med seg sin personlighet og det unike ved en organisasjon?
 
7. Utfordringer: Direkte kommunikasjon, offentlig/privat, muntlig skriftlighet, hurtighet, redaktøransvar. Hvordan løser vi utfordringene?

8. Framtiden: Sosial mediekompetanse viktigere i tiden som kommer? Vitaliseres demokratiet vårt?



Vi ønsker å lage en bok i dialog og samspill med våre lesere. Derfor er vi veldig interessert i ditt synspunkt. Du kan være med og påvirke innholdet i boken. Synes du dette siste oppsettet kan ha noe for seg, eller bør vi holde fast på det gamle? Er det noe annet en slik bok bør inneholde?

Tittelen er foreløpig "Samfunnskommunikasjon i en ny tid". Bra nok - eller finnes det noe mer fengende?

Sosial demokratisering

Denne BT-artikkelen inspirerte Cecilie Staude og meg til å skrive et innlegg som Vestlandets storavis trykker i dag. Samtidig brukte vi dette som eksempel i et foredrag for Bergen Venstre 3. februar. Både innlegget og foredraget finner du nedenfor.

Sosiale medier er i ferd med å endre demokratiet vårt. Til det bedre. 

Dårlig kaffe og nachspiel-kunnskap er noe av det som opptar politikerne på bystyremøte i Bergen», kunne BT fortelle oss (23. januar). Under et bilde av 19 unge bystyrerepresentanter, og overskriften «Tvitrer om kaffe og sjekketriks», berettet journalist Camilla Aadland at «På Twitter går debatten om både manglende telefonladere og maten som serveres». Av artikkelen fremgår det at synkende kaffestandard og sjekketips er sentralt i bystyrerepresentantenes oppdateringer på mikrobloggen Twitter. «Dette er forakt for velgerne og arbeidet de er satt til å gjøre», tordnes det fra en i kommentarfeltet under nettartikkelen.

«Internett er en flopp», skrev cand. philol Leif Osvold i en legendarisk kronikk i Dagens Næringsliv i 1996. Han tok feil. Internett har kommet for å bli. Tall fra TNS Gallup indikerer at vi i dag bruker omtrent like mye tid på nett som vi ser på TV. Nettbruken har passert papiravislesing og radiolytting med god margin. Mennesker har sosiale behov som å møte andre, dele opplevelser og ytringer og gi og få tilbakemeldinger. Sosiale medier møter slike behov på nett. Nettet har blitt en del av hverdagen, sosiale medier er i ferd med å bli det samme. Nettets største endringskraft er drevet fram av det sosiale. Det skaper brytninger fordi inntredenen utfordrer og endrer gamle væremåter. Som i Bergen bystyre.

«Jeg er selv innom Twitter under møtene, men ser ikke det å holde kontakten med velgere og omverden som forakt for velgere» skriver bystyrerepresentant Sondre Båtstrand (MDG) på sin blogg. Han har et poeng. For tvitring under møtene kan være å vise respekt. Den tradisjonelle mediedekningen fra slike møter er ofte beskjeden. Politikere kan, via sosiale medier, bidra med informasjon velgerne ellers ikke ville fått og dermed gi innblikk i hvordan de tenker og hva de gjør i tillitsvervene sine. Det handler om å finne en balanse. En balanse mellom god bruk og misbruk. Går tvitringen på bekostning av innleggene eller stemmegivningen i salen, er det misbruk. Skjøtter de derimot sine oppgaver utmerket, og i tillegg bidrar med interessante, personlige betraktninger, så brukes nye kommunikasjonskanaler på en måte som gjødsler demokratiet.

I stedet for å klage over at tradisjonelle medier ikke skriver om de viktige tingene, så kan politikere nå selv i større grad sette agendaen og formidle informasjon. Velgerne er heller ikke lenger prisgitt hva Trine Eilertsen eller andre redaktører til enhver tid vil ha eller ikke ha på trykk, for å skaffe seg politisk informasjon. Velgerne kan nå følge «sine» politikere i sosiale mediekanaler og spille inn forslag og gi tilbakemeldinger 24 timer i døgnet, uavhengig de tradisjonelle mediekanalene.

Det betyr ikke at tradisjonelle medier blir overflødige. Fortsatt ønsker mange å bruke TV, aviser og radio for politisk informasjonsinnhenting. Og politikere og folk flest er på Facebook, men ikke på Twitter eller blogg. Sosiale medier kommer ikke i stedet for, men i tillegg til tradisjonell journalistikk. Vi er imidlertid overbevist om at den sosiale medievirkeligheten i økende grad kommer til å påvirke også den politiske virkeligheten. De brytningene vi når ser, er derfor trolig bare en begynnelse.

I stedet for å skyve framtiden foran seg, gjelder det å møte den ved å gå inn i både de utfordringer og muligheter som nye kanaler gir. Utfordringene handler bl.a. om en mer direkte kommunikasjonsform, større grad av muntlighet i det skriftlige, gråsoner mellom det private og det offentlige livet, svært hurtig informasjonsspredning og det redaktøransvaret som vi alle får. Utfordringer som kan bli fallgruber hvis de ikke takles. Men håndteres de godt, så er mulighetene som nye publiseringsverktøy gir oss, store.

Det går an å se på tvitrende bystyrerepresentanter i Bergen som ubehøvlete folk uten begreper om skikk og bruk. Historien vil nok snarere vise at dette er politikere som gikk foran, viste vei og utviklet politikerrollen i pakt med tiden de levde i. Foreløpig er de få, mange av dem er unge, men de kommer til å bli flere. Og tvitringen handler slett ikke bare om sjekking og kaffe. Går man inn på #beby (Bergen bystyre), så er det et bredt spekter av ytringer om bl.a. bybane, demokrati, skolemiljø og eiendomsskatt.

«Har aldri hatt mer innsikt i Bergens-politikken – og mer direkte dialog med politikerne – enn etter at #beby ble lansert, hevder Twitter-brukeren Anders Waage Nilsen. Han bekrefter dermed at politikertvitring kan vitalisere demokratiet vårt. For demokrati er ikke bare valg som avholdes hvert fjerde år. Vel så viktig er det som skjer mellom valgene, også kalt deltakerdemokratiet. Sosiale medier gir velgere og politikere muligheter til flere samtaler utenfor valgkampene. Du skal ikke se bort i fra at det kan bli bedre politikere, mer opplyste velgere og bedre politikk av det.

I framtidens BT er det derfor heller de politikerne som ikke bruker sosiale medier i bystyremøter som kanskje blir «hengt ut».

Har lagt ut slidene fra foredraget her:

Kan Venstre mobilisere i sosiale medier?

View more PowerPoint from Svein Tore Marthinsen

Høyre og Ap har 13 av 17 mandater i Akershus

På oppdrag for Romerikes Blad har jeg laget en beregning for partienes oppslutning og antatt mandatfordeling, som avisen har publisert i dag. Tallene er basert på gjennomsnittet av åtte nasjonale meningsmålinger i januar, utført av ulike byråer, regnet om til Akershus v.h.a. valgstatistikk. Mandatberegningen er gjort med utgangspunkt i at Akershus får i alt 17 mandater til fordeling (16 faste + 1 utjevning) ved valget i 2013. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de 16 faste.

Mine tall i Norges nest mest folkerike fylke, ser slik ut:

Ap holder det nest siste og Høyre det siste faste mandatet i Akershus, i følge denne beregningen. Det er i så fall "stang inn" for begge i denne kretsen og ville gitt de to store hele 13 mandater. Frp ser ut til å kunne få halvert sin Akershus-benk, men har ikke så langt opp til å plukke 3 i stedet for 2 mandater.

Også SV og Bård Vegar Solhjell er i nærheten av å beholde sitt distriktsmandat - vippunktet her ligger på rundt 4 blank. Skulle SV holde seg like over sperregrensen nasjonalt valgnatten, så er Akershus blant de fylkene man har bra sjanser for å ta et utjevningsmandat i. Pt har jeg partiet inne med et slikt. Det vil i så fall føre til at KrFs og Knut Arild Hareides utjevningsmandat ryker. KrF er  pr i dag et stykke unna et fast mandat, og i øyeblikket må i så fall Hareide sette sin lit til at han nok en gang har en stor dose tur for å beholde plassen sin på Stortinget - hvis han stiller i Akershus. Jeg tror ikke at han og partiet vil våge å ta en slik pokersjanse, og tipper han i stedet vil stille for sin opprinnelige valgkrets; Hordaland der utsiktene til et fast mandat er langt bedre. I så fall må dagens Hordaland-topp, Laila Davøy, vike sin plass for partilederen. 

Studerer vi blokkstillingen rødgrønn vs. borgerlig så er den 10-7 i borgerlig favør på denne beregningen. Mens utfallet sist ble 10-6. De rødgrønne har altså realistiske muligheter i Akershus til å bedre sin mandatposisjon noe, selv om oppslutningen totalt sett skulle gå litt ned. Dette kan bli viktig for regjeringsblokken, gitt at den holder sammen til 2013, fordi situasjonen i de fleste andre valgkretser stort sett handler om å forsvare skansene.           

Fra usosial til sosial kundeservice

Min bredbåndsleverandør, Romm, leverer meg en tjeneste som er ustabil. Nedetiden på nett har over tid vært altfor drøy. Med fire dager uten bredbånd nå på rappen, så var begeret fullt for min del. Jeg ønsket å se hvordan min leverandør håndterer kundehenvendelser på Facebook, så jeg tok kontakt på deres Facebookside og ytret at jeg ville ha et åpent svar der om hva som var årsaken til dette problemet, og hvordan de ville løse det.

Det var ikke mulig for meg å legge inn mitt spørsmål direkte inn i Veggen, så jeg gikk omveien via  kommentarfeltet til den siste oppdateringen Romm hadde lagt ut. Her kan du se vår korrespondanse:

     

Oppdatert: Min leverandør har nå fjernet vår meningsutveksling fra sin Facebook-side. Flere meldte seg på og vi hadde en spennende debatt på gang om sosial kundeservice. Med vekt på hadde.. Jeg har stilt spørsmål om hvorfor og avventer nå svar.

Oppdatert 2: Leverandør har nå besvart, og er på gli retning av å integrere kundehenvendelser som en del av sin Facebook-løsning. Bra!