Litt tynt på bloggen min for tiden. Noe som bl.a. skyldes at jeg holder på å flytte fra Ap-land på Stovner til Frp-land på Jessheim. Men hold ut kjære blogglesere - snart har jeg spadd fram pc-en og er klar for nye analyser, kommentarer og betraktninger.
En slik flytteprosess gir grobunn for atskillige refleksjoner knyttet til hvorfor man tar vare på så altfor mange ting. Trenger man egentlig bankutskrifter fra 1999? Kladdebok fra 1. klasse (på barneskolen...)? Seminaroppgaver fra universitetet? Penal og viskelær? Eh...nei.
Men så er det noe med nostalgi også da - noen ting har en bare ikke hjerte til å kaste. Som det første kjærlighetsbrevet...hm...brev? Ja, man skrev forsyne meg faktisk brev før i tiden. Og sendte det i posten (når fikk du et vanlig håndskrevet brev sist?). Nå går det vel mer i e-post. Eller nei..e-post er vel også ut? Facebook da kanskje? Hm, ja, jo eller......facebook er vel også litt ut nå? Nå som mødre, tanter, onkler og besteforeldre har inntatt også den scenen. SMS? Tja...
Nei, jeg får vel pakke ut noen flere pappesker...
tirsdag 23. februar 2010
søndag 21. februar 2010
Frps usynlige hånd
Frp hevdes å være et liberalistisk parti. Et parti som dermed ønsker en stat som blander seg heller lite oppi menneskers valg. Men når Frp snakker om ulike typer innvandringstemaer, så er det ikke noe særlig liberalisme å spore.
For tiden søker partiet å utnytte det sterke fokuset på "radikal islam" i kjølvannet av Dagbladets publisering av Muhammedkarikaturen. I fjor advarte Siv Jensen mot snikislamisering. Nå er snikingen borte og i stedet islamiseringen av Norge som er skummel.
I iveren etter stadig å være det tøffeste innvandringspartiet, så femmes det nå forslag om å forby burka og niqab. Frp ønsker altså at staten skal blande seg opp i hvordan mennesker skal kle seg.
Eller er det kanskje statens usynlige hånd som skal kle av damene?
For tiden søker partiet å utnytte det sterke fokuset på "radikal islam" i kjølvannet av Dagbladets publisering av Muhammedkarikaturen. I fjor advarte Siv Jensen mot snikislamisering. Nå er snikingen borte og i stedet islamiseringen av Norge som er skummel.
I iveren etter stadig å være det tøffeste innvandringspartiet, så femmes det nå forslag om å forby burka og niqab. Frp ønsker altså at staten skal blande seg opp i hvordan mennesker skal kle seg.
Eller er det kanskje statens usynlige hånd som skal kle av damene?
tirsdag 16. februar 2010
Barnslige Northug
Petter Northug var pekt ut som Norges største gullhåp i OL. På åpningsdistansen floppet han fullstendig og kom i mål over to minutter bak vinneren. NRKs reporter Pål Gordon Nilsen ville, på lik linje med de andre nordmennene som mislyktes, naturlig nok ha et intervju med ham. Men Northug forsvant sur og mutt av sted uten å ville snakke med noen.
Northug og andre toppidrettsutøvere lever av media og oss som følger dem i konkurranser. Vi genererer et marked for Northugs sponsorer. Og vi genererer dermed kroner rett i lomma på Northug. Det betyr at han også har en plikt til å gi noe igjen i form av formidling av sin opplevelse av konkurransen. Både når det går bra og når det går dårlig.
Den oppførslen Northug i går viste, minnet mest om min unge på ett år når han ikke får viljen sin. Hadde man ikke visst bedre, så skulle en nesten tro at dette var et barneskirenn....
Skerpings, Northug!
Northug og andre toppidrettsutøvere lever av media og oss som følger dem i konkurranser. Vi genererer et marked for Northugs sponsorer. Og vi genererer dermed kroner rett i lomma på Northug. Det betyr at han også har en plikt til å gi noe igjen i form av formidling av sin opplevelse av konkurransen. Både når det går bra og når det går dårlig.
Den oppførslen Northug i går viste, minnet mest om min unge på ett år når han ikke får viljen sin. Hadde man ikke visst bedre, så skulle en nesten tro at dette var et barneskirenn....
Skerpings, Northug!
mandag 15. februar 2010
KrFs tre dilemmaer og Frps islamkort
En av de nominerte i min kåring av "Norges beste politiske blogg 2010" Emil Andre Erstad (husk å stemme på en av kandidatene i høyrefeltet - nedenfor mine twitringer), inviterte meg til å gjesteblogge med KrF som tema. Jeg takket ja til den invitasjonen, og i dag kan du lese min analyse av partiets dilemmaer som de nå står oppi med begge beina.
I min blogg hos Aftenposten fokuserer jeg i dag på et parti som KrF har lekket mange velgere til de siste årene, nemlig Frp. Bl.a. p.g.a. innvandringsspørsmålet. Et spørsmål som igjen er høyaktuelt i disse karikaturstridtider.
I min blogg hos Aftenposten fokuserer jeg i dag på et parti som KrF har lekket mange velgere til de siste årene, nemlig Frp. Bl.a. p.g.a. innvandringsspørsmålet. Et spørsmål som igjen er høyaktuelt i disse karikaturstridtider.
lørdag 13. februar 2010
Foredrag om velgertrender for Østfold Høyre
I dag har jeg avlagt Moss og stilige Refsnes Gods et besøk for å foredra på Østfold Høyres evalueringskonferanse. Fylkesleder Tage Pettersen la listen noe høyt for meg da han i sin introduksjon bemerket at de tidligere har pleid å bruke valgforskernestor Henry Valen på tilsvarende arrangementer. Men her var det like fullt lite annet å gjøre enn å forsøke å hoppe etter Valen.
Velgertrender før, under og etter valget 2009 og fram mot kommunevalget i 2011, var hovedtemaet som jeg ble bedt om å belyse. Jeg innledet med å vise fram noen søyler som summerte opp partienes utvikling fra januar i fjor og fram i mot valget. Bakteppet var finanskriseffekten som slo ut for fullt høsten 2008 hvor Frp ramlet fra nivåer helt opp mot 30 og ned til 22-23 i desmber. Ap steg fra under 30 sommeren 2008 og opp til ca 34, mens Høyre steg fra rundt 13-14 og opp til 17. Deretter slo bl.a. hijabdebatten til med full styrke, noe som bidro til å sende Frp opp igjen til 26-27 senvinteren og våren 2009. Både Høyre og Ap falt noe tilbake.
Så fulgte en lang periode der velgerpreferansene lå overraskende stabile, før valgkampens siste fire uker der velgerbevegelsene igjen tiltok styrke. Høyre og Ap steg, mens både Frp, Venstre og KrF ramlet inn mot det som bel selve valgresultatet. Stemmefordelingen ga en mandatfordeling i 86-83 favør de rødgrønne, til tross for at de fire opposisjonspartiene økte sin stemmeovervekt fra ca 20 000 til 50 000 stemmer. Valgsystemet konstruerte således et rødrønt flertall.
Jeg nøyde meg med å peke på tre hovedtrekk ved selve valget:
1) Regjeringen ble gjenvalgt som første regjering siden 1993.
Aps sluttmobilisering og Venstres fall under sperregrensen bidro i sum til et fortsatt rødrgønt mandatflertall. SV lekket kraftig til Ap. Ap dro også fordeler av at det ble et "trygghetsvalg" der hva velgerne visste hva de hadde, men ikke hva de ville få ved et borgerlig flertall. I tillegg nøt Ap godt av den sterkt økende pengebruken, som et produkt av den motsykliske og finanskriseinitierte finanspolitikken.
2) Sentrum ble sterkt svekket.
Her problematiserte jeg bruken av begrepet sentrum på partiene KrF, Sp og Venstre fordi disse partiene, ikke er sentrumspartier i de sakene som betyr mest for dem (hhv verdi, familie, EU, distrikt og miljø). Men like fullt; "sentrum" oppnådde samlet sett sin laveste stemmeandel noensinne. Både Venstre og KrF tapte på regjeringsspørsmålet og at de ble litt uinteressante mellom blokkene.
3) H + Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent. Her pekte jeg på et par årsaksfaktorer. For det første at det lå en viss grad av protestelement mot den rødgrønne regjeringen som førte til at en del velgere søkte til de to partiene som utgjør den klareste opposisjonen. Dessuten at både Frp og Høyre nøt godt av sentrums problemer.
I tillegg trakk jeg fram at regjeringsspørsmålet ble veldig sentralt, noe som trolig både Ap og Høyre denne gang profiterte på. Av konkrete politiske saker, så viser Synovate-tall at velgerne har lagt mest vekt på skole (bra for "sakseierne" Ap og H) og dernest miljø. Når det gjelder miljø så er det et paradoks at "milljøpartiene" SV og V gikk tilbake til tross for at miljøsaken var viktigere enn på lenge i en valgkamp. Det siste viser imidlertid også at velgere ikke nødvendigvis legger mye vekt på enkeltsaker og temaer, men tar sitt valg ut i fra en mer helthetlig vurdering.
I en Høyre-forsamling fant jeg det mest naturlig å snakke mest om det partiet som opptar dem mest, nemlig Høyre. Hvorfor klarte Høyre denne gang å løfte seg fra 13-tallet og opp på 17 ved valget og dermed bryte en negativ trend ved stortingsvalgkamper? Her vektla jeg tre hovedpunkter som i sum bidrar til å kaste et lys over dette:
1) Høyre var bra + Agendaklaff
Man gikk fra en situasjon med "krise-Høyre" på sommeren til "comeback-Høyre" som et produkt bl.a. av at Høyre på mange måter ble en del borgerlig orienterte velgere beste "regjeringshåp" hva gjaldt å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Høyre framstod konstruktive ("vi har alle dører åpne"), mens de andre, speiselt KrF og Venstre framstod litt som sabotører ("vi nekter Frp"..). Dette, koblet sammen med skole og trygghet, gjorde at Høyre fikk agendaen litt på sin side.
I tilleg gjorde partiets representanter stort en ryddig og bra jobb. På spørsmål fra meg, så var det tydelig at egenevalueringen konkluderte med at Erna Solbergs innsats var det avgjørende. Dette tonet jeg noe ned, det er lite i norsk valgforskning som tyder på at personeffekter har noe særlig å si. Velgere stemmer i overveiende grad på partier, ikke personer. Samtidig som jeg pekte på at Solbergs gode TV-innsats spesielt i startfasen, bidro til å bygge opp bildet fra krise til coemback, noe som selvsagt ikke var noen ulempe.
2) Konkurrentene slet
a) Frp trøbletPartiet ble til dels mediekjørt ganske hardt på en del sammenhenger i politikken sin - et kjør som partiet ikke taklet på beste måte. Frp er klart best i angrep. Finanskrisen og sterkt økende offentlig pengebruk fratok Frp også "raushetskortet" (dvs. mulighten til å framstå som et raust parti som har ekstra med penger til gode formål, mens de andre partiene framstår gnieraktige). Partiet fikk ei heller opp sitt beste politiske kort i velgersammenheng; innvandring i noe særlig grad i valgkampen.
b) Venstre og KrF lekket til H
Statsministerbildet bidro til å forsterke inntrykket av at Høyre var den drivende kraften hva gjaldt å få til et regjeringsskifte. KrF fikk ikke opp sin beste sak; familiepolitikken. En del velgere gikk nok også tilbake til Høyre etter å ha stemt taktisk på Venstre sist (for å dra partiet over sperregrensen).
Etter å ha snakket om nasjonale faktorer, kom jeg etter hvert også inn på noen lokale (Østfold)forhold. Selve valgresultatet i Østfold var, gitt det nasjonale nivået som de ulike partiene til slutt havnet på, omtrent som forventet. Imidlertid er det grunn til å peke på at Frp hadde en viss tilbakegang i fylket (mens de gikk noe fram i omtrent hele resten av landet). Særlig slet partiet med tilbakegang i det viktige Fredrikstad-området, noe som kan tyde på at enkelte spesielle lokale elementer har slått inn.
Hva gjelder Østfold Høyre sin oppslutning, så var den på det jevne (14,8:17,2 = fylkesfaktor 0,86) relativt sett sammenlignet med foregående valg. Det var ørlite bedre enn 05-valget (faktor 0,84), men noe dårligere enn 01-valget (faktor 0,92).
Hva er så årsakene til at Østfold Høyre alltid gjør det dårligere enn landsgjennomsnittet?
Fra salen ble det spilt inn at generelt lavt utdanningsnivå og mange arbeidere er to hovedårsaker - noe jeg var helt enig i. Dessuten føyde jeg til at inntektsnivået blant velgerne i Østfold ligger noe lavere enn i et gjennomsnittsfylke. Dette er sosiale strukturer som nok vil ligge fast i mange år framover, og som fører til at Østfold Høyre også i framtiden vil slite tungt med å komme seg opp på nasjonalt snittnviå.
Hva gjelder mandatfordelingen i Østfold, så ble den 5-4 i borgerlig favør - akkurat som ved valget i 2005. Spenningsmomentet i fylket stod om de to siste faste mandatene, samt utjevningsmandatet. Ap hadde på forhånd tre sikre, Frp to og Høyre ett. Hovedspørsmålene var om Ap kunne klare å kapre ett mandat til, om SV kunne beholde sitt ene, Frp sine tre og KrF sitt utjevningsmandat. Fasiten ble at Ap maktet jobben med å plukke fire, men det gikk på bekostning av SV som mistet ett. KrF beholdt sitt utjevningsmandat, mens Høyre og Tage Pettersen var 0,9 prosentpoeng unna (ca 1200 stemmer) fra å ta et mandat fra Frp.
Så pekte jeg på utviklingen etter valget og fram til i dag. Her dro jeg fram tre hovedpunkter
- Ap har falt
- Høyre har steget
- Sentrum fortsetter å slite
Her kan det nå være grunnlag for å påstå at Norge har gått inn i en fase der et nytt politisk landskap åpner seg. Samtidig er jeg skeptisk til å avskrive sentrum som en viktig faktor også i framtiden. Sentrumspartiene kan komme tilbake.
Hvorfor har Høyre fortsatt å stige? Fem årsaker ble trukket opp fra min side:
a) Valgvinnere får gjerne et ettervalgsløft (bandwagon-effekt)
b) Ap har trolig lekket noen velgere direkte til H (pga mange dårlige saker for regjeringen; Bjarne Håkon Hanssen, biografier, biodiesel, sykelønn)
c) Høyre har fortsatt å være bra - bl.a. fått inn noen nye og dyktige folk i stortingsgruppen (som Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup)
d) Frp har vært tamme - brukt lang tid på å få konstituert stortingsgruppen sin.
e) KrF og Venstre har fortsatt å slite
Basert på snittet av de seks målingene som til nå er publisert i februar, laget jeg denne landsprognosen pr 13.02.:
SV 6,5
Ap 32,6
Sp 5
KrF 4,6
V 3,9
H 22,1
Frp 22,3
Mandatsimulering gir da denne fordelingen:
SV 12 -1
Ap 58 - 6
Sp 9
KrF 8 -2
V 2
H 39 +8
Frp 40 -1
Dette innebærer et borgerlig flertall på 90-79. Men så handler det da om å være best når det gjelder og best når det ikke gjelder...
Med partienes fylkesfaktorer for Østfold lik valgresultatet, så ville Østfold-resulatet sett slik ut:
SV 4,5 + 0,1
Ap 36,2 -3,1
Sp 4,0 - 0,9
KrF 4,9 -0,9
V 2,5
H 19,0 +4,2
Frp 25,4 - 0,7
Min mandatberegning viser at Ap ville beholdt sine fire mandater med meget tynn margin. Partiet er ved rundt 36 prosent nede på vippepunktet mellom tre og fire mandater i fylket. Frp er med sine drøyt 25 prosent akkurat på vippepunktet mellom to og tre mandater - min beregning viser at det akkurat ikke ville holdt til tre. Høyre har med 19 prseont to mandater greit inne, mens SV kunne kommet til å frata KrF sitt utjevningsmandat (her må det føyes til at forhåndsestimering av utjevningsmandat er en meget usikker øvelse).
I sum ville det altså, paradoksalt nok, kunne gitt en mandatforskyvning i rødgrønn retning (5-4) fordi de rødgrønne ville hatt "stang inn". Samtidig illustrerer dette også at Østfold, akkurat pr nå, ligger helt i vannskorpa til å kunne bikke helt over til 6-3 i borgerlig favør (gitt at Frp plukker tre, Høyre to og KrF ett). En forskjell på to mandater mellom blokkene kan avgjøre et jevnt nasjonalt valg.
Under dette punktet pekte jeg også på de mandatmessige fylkesendringene som det ligger an til i 2013 da dette skal justeres i takt med befolkningsutviklingen. Østfold kommer til å ligge på status quo med sine ni mandater.
Avslutningsvis prøvde jeg også å se litt inn i glasskulen fram mot lokalvalget neste år. Her dro jeg opp fem elementer som kan bli avgjørende:
1. Regjeringen må kutte i pengebruken. Det kan føre til
- mer protest blant velgerne som burde gavne største opposisjonspartiene Frp og Høyre
- det kan også gi Frp tilbake "raushetskortet"
2. Høyre har den force at de kan drive den mest konsistente opposisjonspolitikken fra høyre. Fordi Frp tidvis må angripe regjeringen fra venstre (ikke minst hva gjelder velferdspolitikk)
3. Hvor viktig blir det nasjonale aspektet? Vil velgerne bruke stemmeseddelen sin til å straffe regjeringspartiene slik at lokalvalget blir en en form for folkeavstemning over regjeringen?
4. Valgvinden blåser vesentelig mer ulikt ved lokalvalg enn stortingsvalg. Men en trend ved 03-valget var at styrende lokalt ("ordførerpartiene") ble straffet, mens de i 07 snarere ble belønnet av velgerne (ordfører-effekt).
5. Lokale medier spiller, naturlig nok, en mye viktigere rolle. Lokalavisen er den viktigste infokanalen for velgere flest ifm et kommunevalg.
Høyres vinnerscenario vil være at
- velgerkonkurrentene fortsetter å slite
- regjeringen blir mer upoplær
- styring, skatt og skole slir sentralt
- H framstår i valgkampen enten som den styrende drivkraften i mange kommuner eller som det viktigste mulige styringsalternativet på opposisjonssiden.
Går alt dette inn, så er ikke et nivå helt opp i mot 30 prosent umulig.
Taperscenarioet vil være:
- Høyre blir svakere innad
- Frp fram på protest, ny petropop, innvandring og eldreomsorg
- Venstre og KrF revitalieres
- Ny krise e.l. gir regjeringen et nytt løft
Inntreffer alt dette, så mener jeg at Høyres bunnivå i lokalvalgssammenheng er ned mot 15 prosent.
Det mest realisteiske er selvsagt at partiet havner et eller annet sted i mellom disse "ekstremscenarioene".
Hvor går de langsiktige velgerstrukturene? Hva gjelder Høyre, så går noen strukturer pro partiet og andre kontra.
Pro-H er:
- Inntektsveksten blant velgerne
- Urbaniseringen
- Liberaliseringen og sekulariseringen
- Utdanningsveksten
Kontra H går:
- Økningen i andelen ikke-vestlige innvandrere (mange her stemmer rødt)
- Flere ansatte i offentlig sektor
- Flere eldre (H sliter med å få godt grep om eldre velgere)
Jeg rundet av med å trekke fram fire konkluderende poenger:
* Høyre gjorde et OK 09-valg (men slett ikke glitrende)
* Høyre løftet seg pga egen dyktighet, andres problemer og brukbar klaff med agendaen
* Østfold Høyre gjorde, relativt sett, et middels valg. Var nær to mandater, men det holdt ikke helt.
* Gjenvalget av Stoltenberg-regjeringen gir H gode muligheter både i 2011 og 2013.
Velgertrender før, under og etter valget 2009 og fram mot kommunevalget i 2011, var hovedtemaet som jeg ble bedt om å belyse. Jeg innledet med å vise fram noen søyler som summerte opp partienes utvikling fra januar i fjor og fram i mot valget. Bakteppet var finanskriseffekten som slo ut for fullt høsten 2008 hvor Frp ramlet fra nivåer helt opp mot 30 og ned til 22-23 i desmber. Ap steg fra under 30 sommeren 2008 og opp til ca 34, mens Høyre steg fra rundt 13-14 og opp til 17. Deretter slo bl.a. hijabdebatten til med full styrke, noe som bidro til å sende Frp opp igjen til 26-27 senvinteren og våren 2009. Både Høyre og Ap falt noe tilbake.
Så fulgte en lang periode der velgerpreferansene lå overraskende stabile, før valgkampens siste fire uker der velgerbevegelsene igjen tiltok styrke. Høyre og Ap steg, mens både Frp, Venstre og KrF ramlet inn mot det som bel selve valgresultatet. Stemmefordelingen ga en mandatfordeling i 86-83 favør de rødgrønne, til tross for at de fire opposisjonspartiene økte sin stemmeovervekt fra ca 20 000 til 50 000 stemmer. Valgsystemet konstruerte således et rødrønt flertall.
Jeg nøyde meg med å peke på tre hovedtrekk ved selve valget:
1) Regjeringen ble gjenvalgt som første regjering siden 1993.
Aps sluttmobilisering og Venstres fall under sperregrensen bidro i sum til et fortsatt rødrgønt mandatflertall. SV lekket kraftig til Ap. Ap dro også fordeler av at det ble et "trygghetsvalg" der hva velgerne visste hva de hadde, men ikke hva de ville få ved et borgerlig flertall. I tillegg nøt Ap godt av den sterkt økende pengebruken, som et produkt av den motsykliske og finanskriseinitierte finanspolitikken.
2) Sentrum ble sterkt svekket.
Her problematiserte jeg bruken av begrepet sentrum på partiene KrF, Sp og Venstre fordi disse partiene, ikke er sentrumspartier i de sakene som betyr mest for dem (hhv verdi, familie, EU, distrikt og miljø). Men like fullt; "sentrum" oppnådde samlet sett sin laveste stemmeandel noensinne. Både Venstre og KrF tapte på regjeringsspørsmålet og at de ble litt uinteressante mellom blokkene.
3) H + Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent. Her pekte jeg på et par årsaksfaktorer. For det første at det lå en viss grad av protestelement mot den rødgrønne regjeringen som førte til at en del velgere søkte til de to partiene som utgjør den klareste opposisjonen. Dessuten at både Frp og Høyre nøt godt av sentrums problemer.
I tillegg trakk jeg fram at regjeringsspørsmålet ble veldig sentralt, noe som trolig både Ap og Høyre denne gang profiterte på. Av konkrete politiske saker, så viser Synovate-tall at velgerne har lagt mest vekt på skole (bra for "sakseierne" Ap og H) og dernest miljø. Når det gjelder miljø så er det et paradoks at "milljøpartiene" SV og V gikk tilbake til tross for at miljøsaken var viktigere enn på lenge i en valgkamp. Det siste viser imidlertid også at velgere ikke nødvendigvis legger mye vekt på enkeltsaker og temaer, men tar sitt valg ut i fra en mer helthetlig vurdering.
I en Høyre-forsamling fant jeg det mest naturlig å snakke mest om det partiet som opptar dem mest, nemlig Høyre. Hvorfor klarte Høyre denne gang å løfte seg fra 13-tallet og opp på 17 ved valget og dermed bryte en negativ trend ved stortingsvalgkamper? Her vektla jeg tre hovedpunkter som i sum bidrar til å kaste et lys over dette:
1) Høyre var bra + Agendaklaff
Man gikk fra en situasjon med "krise-Høyre" på sommeren til "comeback-Høyre" som et produkt bl.a. av at Høyre på mange måter ble en del borgerlig orienterte velgere beste "regjeringshåp" hva gjaldt å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Høyre framstod konstruktive ("vi har alle dører åpne"), mens de andre, speiselt KrF og Venstre framstod litt som sabotører ("vi nekter Frp"..). Dette, koblet sammen med skole og trygghet, gjorde at Høyre fikk agendaen litt på sin side.
I tilleg gjorde partiets representanter stort en ryddig og bra jobb. På spørsmål fra meg, så var det tydelig at egenevalueringen konkluderte med at Erna Solbergs innsats var det avgjørende. Dette tonet jeg noe ned, det er lite i norsk valgforskning som tyder på at personeffekter har noe særlig å si. Velgere stemmer i overveiende grad på partier, ikke personer. Samtidig som jeg pekte på at Solbergs gode TV-innsats spesielt i startfasen, bidro til å bygge opp bildet fra krise til coemback, noe som selvsagt ikke var noen ulempe.
2) Konkurrentene slet
a) Frp trøbletPartiet ble til dels mediekjørt ganske hardt på en del sammenhenger i politikken sin - et kjør som partiet ikke taklet på beste måte. Frp er klart best i angrep. Finanskrisen og sterkt økende offentlig pengebruk fratok Frp også "raushetskortet" (dvs. mulighten til å framstå som et raust parti som har ekstra med penger til gode formål, mens de andre partiene framstår gnieraktige). Partiet fikk ei heller opp sitt beste politiske kort i velgersammenheng; innvandring i noe særlig grad i valgkampen.
b) Venstre og KrF lekket til H
Statsministerbildet bidro til å forsterke inntrykket av at Høyre var den drivende kraften hva gjaldt å få til et regjeringsskifte. KrF fikk ikke opp sin beste sak; familiepolitikken. En del velgere gikk nok også tilbake til Høyre etter å ha stemt taktisk på Venstre sist (for å dra partiet over sperregrensen).
Etter å ha snakket om nasjonale faktorer, kom jeg etter hvert også inn på noen lokale (Østfold)forhold. Selve valgresultatet i Østfold var, gitt det nasjonale nivået som de ulike partiene til slutt havnet på, omtrent som forventet. Imidlertid er det grunn til å peke på at Frp hadde en viss tilbakegang i fylket (mens de gikk noe fram i omtrent hele resten av landet). Særlig slet partiet med tilbakegang i det viktige Fredrikstad-området, noe som kan tyde på at enkelte spesielle lokale elementer har slått inn.
Hva gjelder Østfold Høyre sin oppslutning, så var den på det jevne (14,8:17,2 = fylkesfaktor 0,86) relativt sett sammenlignet med foregående valg. Det var ørlite bedre enn 05-valget (faktor 0,84), men noe dårligere enn 01-valget (faktor 0,92).
Hva er så årsakene til at Østfold Høyre alltid gjør det dårligere enn landsgjennomsnittet?
Fra salen ble det spilt inn at generelt lavt utdanningsnivå og mange arbeidere er to hovedårsaker - noe jeg var helt enig i. Dessuten føyde jeg til at inntektsnivået blant velgerne i Østfold ligger noe lavere enn i et gjennomsnittsfylke. Dette er sosiale strukturer som nok vil ligge fast i mange år framover, og som fører til at Østfold Høyre også i framtiden vil slite tungt med å komme seg opp på nasjonalt snittnviå.
Hva gjelder mandatfordelingen i Østfold, så ble den 5-4 i borgerlig favør - akkurat som ved valget i 2005. Spenningsmomentet i fylket stod om de to siste faste mandatene, samt utjevningsmandatet. Ap hadde på forhånd tre sikre, Frp to og Høyre ett. Hovedspørsmålene var om Ap kunne klare å kapre ett mandat til, om SV kunne beholde sitt ene, Frp sine tre og KrF sitt utjevningsmandat. Fasiten ble at Ap maktet jobben med å plukke fire, men det gikk på bekostning av SV som mistet ett. KrF beholdt sitt utjevningsmandat, mens Høyre og Tage Pettersen var 0,9 prosentpoeng unna (ca 1200 stemmer) fra å ta et mandat fra Frp.
Så pekte jeg på utviklingen etter valget og fram til i dag. Her dro jeg fram tre hovedpunkter
- Ap har falt
- Høyre har steget
- Sentrum fortsetter å slite
Her kan det nå være grunnlag for å påstå at Norge har gått inn i en fase der et nytt politisk landskap åpner seg. Samtidig er jeg skeptisk til å avskrive sentrum som en viktig faktor også i framtiden. Sentrumspartiene kan komme tilbake.
Hvorfor har Høyre fortsatt å stige? Fem årsaker ble trukket opp fra min side:
a) Valgvinnere får gjerne et ettervalgsløft (bandwagon-effekt)
b) Ap har trolig lekket noen velgere direkte til H (pga mange dårlige saker for regjeringen; Bjarne Håkon Hanssen, biografier, biodiesel, sykelønn)
c) Høyre har fortsatt å være bra - bl.a. fått inn noen nye og dyktige folk i stortingsgruppen (som Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup)
d) Frp har vært tamme - brukt lang tid på å få konstituert stortingsgruppen sin.
e) KrF og Venstre har fortsatt å slite
Basert på snittet av de seks målingene som til nå er publisert i februar, laget jeg denne landsprognosen pr 13.02.:
SV 6,5
Ap 32,6
Sp 5
KrF 4,6
V 3,9
H 22,1
Frp 22,3
Mandatsimulering gir da denne fordelingen:
SV 12 -1
Ap 58 - 6
Sp 9
KrF 8 -2
V 2
H 39 +8
Frp 40 -1
Dette innebærer et borgerlig flertall på 90-79. Men så handler det da om å være best når det gjelder og best når det ikke gjelder...
Med partienes fylkesfaktorer for Østfold lik valgresultatet, så ville Østfold-resulatet sett slik ut:
SV 4,5 + 0,1
Ap 36,2 -3,1
Sp 4,0 - 0,9
KrF 4,9 -0,9
V 2,5
H 19,0 +4,2
Frp 25,4 - 0,7
Min mandatberegning viser at Ap ville beholdt sine fire mandater med meget tynn margin. Partiet er ved rundt 36 prosent nede på vippepunktet mellom tre og fire mandater i fylket. Frp er med sine drøyt 25 prosent akkurat på vippepunktet mellom to og tre mandater - min beregning viser at det akkurat ikke ville holdt til tre. Høyre har med 19 prseont to mandater greit inne, mens SV kunne kommet til å frata KrF sitt utjevningsmandat (her må det føyes til at forhåndsestimering av utjevningsmandat er en meget usikker øvelse).
I sum ville det altså, paradoksalt nok, kunne gitt en mandatforskyvning i rødgrønn retning (5-4) fordi de rødgrønne ville hatt "stang inn". Samtidig illustrerer dette også at Østfold, akkurat pr nå, ligger helt i vannskorpa til å kunne bikke helt over til 6-3 i borgerlig favør (gitt at Frp plukker tre, Høyre to og KrF ett). En forskjell på to mandater mellom blokkene kan avgjøre et jevnt nasjonalt valg.
Under dette punktet pekte jeg også på de mandatmessige fylkesendringene som det ligger an til i 2013 da dette skal justeres i takt med befolkningsutviklingen. Østfold kommer til å ligge på status quo med sine ni mandater.
Avslutningsvis prøvde jeg også å se litt inn i glasskulen fram mot lokalvalget neste år. Her dro jeg opp fem elementer som kan bli avgjørende:
1. Regjeringen må kutte i pengebruken. Det kan føre til
- mer protest blant velgerne som burde gavne største opposisjonspartiene Frp og Høyre
- det kan også gi Frp tilbake "raushetskortet"
2. Høyre har den force at de kan drive den mest konsistente opposisjonspolitikken fra høyre. Fordi Frp tidvis må angripe regjeringen fra venstre (ikke minst hva gjelder velferdspolitikk)
3. Hvor viktig blir det nasjonale aspektet? Vil velgerne bruke stemmeseddelen sin til å straffe regjeringspartiene slik at lokalvalget blir en en form for folkeavstemning over regjeringen?
4. Valgvinden blåser vesentelig mer ulikt ved lokalvalg enn stortingsvalg. Men en trend ved 03-valget var at styrende lokalt ("ordførerpartiene") ble straffet, mens de i 07 snarere ble belønnet av velgerne (ordfører-effekt).
5. Lokale medier spiller, naturlig nok, en mye viktigere rolle. Lokalavisen er den viktigste infokanalen for velgere flest ifm et kommunevalg.
Høyres vinnerscenario vil være at
- velgerkonkurrentene fortsetter å slite
- regjeringen blir mer upoplær
- styring, skatt og skole slir sentralt
- H framstår i valgkampen enten som den styrende drivkraften i mange kommuner eller som det viktigste mulige styringsalternativet på opposisjonssiden.
Går alt dette inn, så er ikke et nivå helt opp i mot 30 prosent umulig.
Taperscenarioet vil være:
- Høyre blir svakere innad
- Frp fram på protest, ny petropop, innvandring og eldreomsorg
- Venstre og KrF revitalieres
- Ny krise e.l. gir regjeringen et nytt løft
Inntreffer alt dette, så mener jeg at Høyres bunnivå i lokalvalgssammenheng er ned mot 15 prosent.
Det mest realisteiske er selvsagt at partiet havner et eller annet sted i mellom disse "ekstremscenarioene".
Hvor går de langsiktige velgerstrukturene? Hva gjelder Høyre, så går noen strukturer pro partiet og andre kontra.
Pro-H er:
- Inntektsveksten blant velgerne
- Urbaniseringen
- Liberaliseringen og sekulariseringen
- Utdanningsveksten
Kontra H går:
- Økningen i andelen ikke-vestlige innvandrere (mange her stemmer rødt)
- Flere ansatte i offentlig sektor
- Flere eldre (H sliter med å få godt grep om eldre velgere)
Jeg rundet av med å trekke fram fire konkluderende poenger:
* Høyre gjorde et OK 09-valg (men slett ikke glitrende)
* Høyre løftet seg pga egen dyktighet, andres problemer og brukbar klaff med agendaen
* Østfold Høyre gjorde, relativt sett, et middels valg. Var nær to mandater, men det holdt ikke helt.
* Gjenvalget av Stoltenberg-regjeringen gir H gode muligheter både i 2011 og 2013.
torsdag 11. februar 2010
Karikaturstridens paradokser
Det blusser nå opp til karikaturstrid her til lands. Noen muslimer føler seg krenket av Dagbladets nylige publisering av karikeringen av Muhammed som en gris. To ganger har taxisjåførene i Oslo demonstrert mot Dagbladet. Natt til lørdag parkerte 1000 muslimske sjåfører bilene sine i protest. Og mandag morgen var det pån igjen med nye protester. En ny aksjon er varslet i morgen (fredag), under ledelse av den ikke helt ukjente Arfan Bhatti.
Det er noe overraskende at ikke Dagbladet kjente til de tumultene som oppstod i 1997 i kjølvannet av publisering av den samme tegningen. Det mest interessante i denne saken er likvel de to paradoksene som spiller seg ut til fulle:
1) Dagbladet skulle illustrere saken "Se - vi har funnet ut at PST har en lenke til Muhammed-karikatur på sin Facebook-side". Og nærmest i et slags moralsk indignasjon over dette, så velger de altså selv å smøre en karikatur ut over sin egen forside.
2) Krenkede muslimer/taxisjåfører føler at sin religion blir latterliggjort. Og religionsfrihet er som kjent et viktig kjennetegn på et demokrati. Samtidig som de tar i bruk et annet demokratisk kjennetegn; streikeretten for å markere avsky mot et tredje demokratisk gode, ytringsfriheten.
Er tiden nå inne for å si at "Vi er alle Dagbladet"? Noen ytringsfrihetsfundamentalister vil sikkert si ja. Jeg hører ikke med blant dem. Dels fordi jeg synes Dagbladet hadde en svært dårlig sak å koble karikaturen til. Og dels fordi det i noen tilfeller går an å bruke hodet og ikke bidra til å piske opp stemninger ved å publisere så kontroversielle ytringer som det en slik karikatur er.
På den annen side tjener det ikke de krenkede muslimenes sak at de lar sinnet og frustrasjonen gå ut over taxikundene sine. Det vil bare slå tilbake på dem selv. Muslimske taxisjåfører demonstrerer sin makt. Men det finnes fortsatt en hel del taxisjåfører i denne byen som ikke føler seg krenket og som man kan kjøre taxi med.
På kort sikt tror jeg både Dagbladet og Frp vil tjene på at dette utarter i morgen og i dagene framover. På lengre sikt tror jeg alle taper.
Hva tror du?
Det er noe overraskende at ikke Dagbladet kjente til de tumultene som oppstod i 1997 i kjølvannet av publisering av den samme tegningen. Det mest interessante i denne saken er likvel de to paradoksene som spiller seg ut til fulle:
1) Dagbladet skulle illustrere saken "Se - vi har funnet ut at PST har en lenke til Muhammed-karikatur på sin Facebook-side". Og nærmest i et slags moralsk indignasjon over dette, så velger de altså selv å smøre en karikatur ut over sin egen forside.
2) Krenkede muslimer/taxisjåfører føler at sin religion blir latterliggjort. Og religionsfrihet er som kjent et viktig kjennetegn på et demokrati. Samtidig som de tar i bruk et annet demokratisk kjennetegn; streikeretten for å markere avsky mot et tredje demokratisk gode, ytringsfriheten.
Er tiden nå inne for å si at "Vi er alle Dagbladet"? Noen ytringsfrihetsfundamentalister vil sikkert si ja. Jeg hører ikke med blant dem. Dels fordi jeg synes Dagbladet hadde en svært dårlig sak å koble karikaturen til. Og dels fordi det i noen tilfeller går an å bruke hodet og ikke bidra til å piske opp stemninger ved å publisere så kontroversielle ytringer som det en slik karikatur er.
På den annen side tjener det ikke de krenkede muslimenes sak at de lar sinnet og frustrasjonen gå ut over taxikundene sine. Det vil bare slå tilbake på dem selv. Muslimske taxisjåfører demonstrerer sin makt. Men det finnes fortsatt en hel del taxisjåfører i denne byen som ikke føler seg krenket og som man kan kjøre taxi med.
På kort sikt tror jeg både Dagbladet og Frp vil tjene på at dette utarter i morgen og i dagene framover. På lengre sikt tror jeg alle taper.
Hva tror du?
tirsdag 9. februar 2010
Stemmerett til 16-åringer?
Ved lokalvalget neste år skal det gjøres forsøk i 20 kommuner med å sette ned stemmerettsalderen til 16 år.
Begrunnelsene som oppgis på regjeringens nettsider for dette forsøket er at det skal være et "tiltak for å styrke politisk deltakelse og engasjement blant ungdom" samt at "det kan være et tiltak for å få flere unge inn i rollen som aktive innbyggere i lokalsamfunnet".
Jeg synes målene om styrket politisk deltakelse blant ungdom og mer aktive lokalborgere, er fine og fromme. Men jeg stiller meg skeptisk til om senking av stemmerettsalderen helt ned til 16 år er veien å gå. For etter mitt skjønn bør stemmerettsalderen henge nært sammen med myndighetsalderen. Skal 16-åringer kunne velge hvem som skal styre, så bør de også kunne gifte seg og kjøre bil.
Senking av myndighetsalderen virker ikke akkurat nært forestående. Derfor bør vi også la senking av stemmerettsalderen bli med forsøkene.
Hva mener du?
Begrunnelsene som oppgis på regjeringens nettsider for dette forsøket er at det skal være et "tiltak for å styrke politisk deltakelse og engasjement blant ungdom" samt at "det kan være et tiltak for å få flere unge inn i rollen som aktive innbyggere i lokalsamfunnet".
Jeg synes målene om styrket politisk deltakelse blant ungdom og mer aktive lokalborgere, er fine og fromme. Men jeg stiller meg skeptisk til om senking av stemmerettsalderen helt ned til 16 år er veien å gå. For etter mitt skjønn bør stemmerettsalderen henge nært sammen med myndighetsalderen. Skal 16-åringer kunne velge hvem som skal styre, så bør de også kunne gifte seg og kjøre bil.
Senking av myndighetsalderen virker ikke akkurat nært forestående. Derfor bør vi også la senking av stemmerettsalderen bli med forsøkene.
Hva mener du?
lørdag 6. februar 2010
KrF har fire ganger så mange velgere under 40 som over 80
KrF har vært i sterkt søkelys denne uka. I sin lørdagskommentar legger Dagsavisens redaktør Arne Strand inn som et premiss at KrF har flere velgere over 80 år enn under 40 år. I følge Statistisk sentralbyrå er det 220 000 innbyggere over 80 år her i landet. Hvor mange av disse som deltar ved valg, har jeg ikke tall på. Men i følge valgundersøkelsen fra 2005, stemte 83 prosent av alle de over 60 år. Trolig er andelen en del lavere blant de aller eldste, p.g.a. demens og andre sykdommer. Jeg legger derfor inn et anslag på 70 prosent. I så fall har +- 155 000 av 80+-velgerne trolig stemt.
Hvor mange av dem stemte KrF? I følge Infact/VGs valgdagsundersøkelse , stemte ca sju prosent av de over 60 år på KrF ved valget i 2009. Er stemmeandelen lik også når 80+-gruppen skilles ut, så har anslagsvis ca 11 000 velgere stemt på KrF i gruppen 80+.
Antallet innbyggere mellom 18 og 40 år er ca 1 343 000. I følge valgundersøkelsen fra 2005 var valgdeltakelsen på ca 70 prosent i denne gruppen. Med samme nivå ved fjorårets valg, så står vi igjen med ca 940 000 velgere. Hvor mange av disse stemte på KrF i fjor? Infacts undersøkelse viser ca 5 prosent. Ergo snakker vi i så fall om om lag 47 000 KrF-velgere under 40 år.
Min raske utregning, som sikkert kan innholde noen små feilkilder, men neppe store - viser dermed at KrF har over fire ganger så mange velgere under 40 år som over 80.
Det feilaktige utsagnet om at KrF har flere velgere over 80 enn under 40, stammer trolig fra KrFs generalsekretær Knut Jahr som hevder at KrF har flere medlemmer som er over 80 år enn under 40 år. Men Arne Strand, det er forskjell på medlemmer og velgere...
Så til det underliggende poenget: Er det et problem at KrF har et langt bedre grep på de eldre enn de yngre? Tja. Det er et problem hvis det er slik at eldre KrF-velgere dør ut, og de som er yngre i dag fortsetter å stemme på noe annet enn KrF når de blir eldre. Men KrF har alltid hatt et vesentlig bedre grep på eldre enn yngre. Historien har vist at det er en tendens til at flere velgere finner KrF attraktive jo eldre man blir. Særlig er KrF-grepet godt på de eldre kvinnene. Når vi vet at kvinner lever en del lengre enn menn og at andelen eldre i velgermassen blir høyere og høyere i de kommende årene, så er det i mine øyne snarere enn fordel enn en ulempe å ha godt tak på eldre velgere.
Oppdatert: Den gale påstanden om at KrF har flere velgere som er over 80 enn under 40 år, gjentas av historiker Hans Olav Lahlum på kronikkplass i Dagsavisen i dag.
Hvor mange av dem stemte KrF? I følge Infact/VGs valgdagsundersøkelse , stemte ca sju prosent av de over 60 år på KrF ved valget i 2009. Er stemmeandelen lik også når 80+-gruppen skilles ut, så har anslagsvis ca 11 000 velgere stemt på KrF i gruppen 80+.
Antallet innbyggere mellom 18 og 40 år er ca 1 343 000. I følge valgundersøkelsen fra 2005 var valgdeltakelsen på ca 70 prosent i denne gruppen. Med samme nivå ved fjorårets valg, så står vi igjen med ca 940 000 velgere. Hvor mange av disse stemte på KrF i fjor? Infacts undersøkelse viser ca 5 prosent. Ergo snakker vi i så fall om om lag 47 000 KrF-velgere under 40 år.
Min raske utregning, som sikkert kan innholde noen små feilkilder, men neppe store - viser dermed at KrF har over fire ganger så mange velgere under 40 år som over 80.
Det feilaktige utsagnet om at KrF har flere velgere over 80 enn under 40, stammer trolig fra KrFs generalsekretær Knut Jahr som hevder at KrF har flere medlemmer som er over 80 år enn under 40 år. Men Arne Strand, det er forskjell på medlemmer og velgere...
Så til det underliggende poenget: Er det et problem at KrF har et langt bedre grep på de eldre enn de yngre? Tja. Det er et problem hvis det er slik at eldre KrF-velgere dør ut, og de som er yngre i dag fortsetter å stemme på noe annet enn KrF når de blir eldre. Men KrF har alltid hatt et vesentlig bedre grep på eldre enn yngre. Historien har vist at det er en tendens til at flere velgere finner KrF attraktive jo eldre man blir. Særlig er KrF-grepet godt på de eldre kvinnene. Når vi vet at kvinner lever en del lengre enn menn og at andelen eldre i velgermassen blir høyere og høyere i de kommende årene, så er det i mine øyne snarere enn fordel enn en ulempe å ha godt tak på eldre velgere.
Oppdatert: Den gale påstanden om at KrF har flere velgere som er over 80 enn under 40 år, gjentas av historiker Hans Olav Lahlum på kronikkplass i Dagsavisen i dag.
torsdag 4. februar 2010
Dårlig PR
De senere dagene har bydd på en betimelig debatt knyttet til polikere, rådgivning og lobbyisme. Bl.a. gikk det et interessant program (Spekter) på NRK2 i går kveld som i sin helhet var viet ulike problemstillinger knyttet til dette temaet. Tidligere Frp-formann Carl i Hagen og tidligere helseminister Bjarne Håkon Hansens sine kjappe sidebytter fra toppolitiker til lobbyrådgiver har aktualisert debatten.
Men dette gjelder slett ikke bare Hagen og Hansen. Er det f.eks greit at vi ikke aner hvilke kunder statssekretær Lotte Grepp Knutsen hadde i sin nylig avsluttede jobb i JKL og hvilke bindinger det evt. skapte? Er det greit at Høybråten-rådgiver og vararepresentant for KrF, Even Westerveld, er tilknyttet Geelmeyden Kiese?
Politikere kan selvsagt ikke pålegges forbud mot å jobbe i PR-bransjen og for lobbyister. For politikere sitter på viktig kompetanse som lobbyister har behov for. Lobbyvirksomhet er et gode i et demokrati -muligheten for å kunne påvirke også mellom valgene bør være reell. (Selv om lobbying også kan virke demokratisk skjevt - til fordel for de mest ressursterke blant oss). Men det handler om å ha kjøreregler som er ryddige. Og der åpenhet er et hovedstikkord.
Derfor bør det kreves at politikere med fortid i PR-bransjen bør oppgi hvilke kunder de har hatt. Og det bør innføres et obligatorisk register der både Stortingspolitikere og regjeringspolitikere fører inn de møter de har med lobbyister.
For det systemet vi har i dag, er meget dårlig PR for demokratiet vårt.
PS: Er den naiviteten og godtroenheten ("jeg sjekker ikke fakta som lobbyistene kommer med - jeg bare stoler på dem") som Høyre-politiker Elisabeth Nørve la for dagen i Spekter-programmet representativ for politikerstandens møter med lobbyistene, så er det grunn til å være mer enn betenkt.
Men dette gjelder slett ikke bare Hagen og Hansen. Er det f.eks greit at vi ikke aner hvilke kunder statssekretær Lotte Grepp Knutsen hadde i sin nylig avsluttede jobb i JKL og hvilke bindinger det evt. skapte? Er det greit at Høybråten-rådgiver og vararepresentant for KrF, Even Westerveld, er tilknyttet Geelmeyden Kiese?
Politikere kan selvsagt ikke pålegges forbud mot å jobbe i PR-bransjen og for lobbyister. For politikere sitter på viktig kompetanse som lobbyister har behov for. Lobbyvirksomhet er et gode i et demokrati -muligheten for å kunne påvirke også mellom valgene bør være reell. (Selv om lobbying også kan virke demokratisk skjevt - til fordel for de mest ressursterke blant oss). Men det handler om å ha kjøreregler som er ryddige. Og der åpenhet er et hovedstikkord.
Derfor bør det kreves at politikere med fortid i PR-bransjen bør oppgi hvilke kunder de har hatt. Og det bør innføres et obligatorisk register der både Stortingspolitikere og regjeringspolitikere fører inn de møter de har med lobbyister.
For det systemet vi har i dag, er meget dårlig PR for demokratiet vårt.
PS: Er den naiviteten og godtroenheten ("jeg sjekker ikke fakta som lobbyistene kommer med - jeg bare stoler på dem") som Høyre-politiker Elisabeth Nørve la for dagen i Spekter-programmet representativ for politikerstandens møter med lobbyistene, så er det grunn til å være mer enn betenkt.
onsdag 3. februar 2010
Hva er KrF?
I dag fikk jeg en forespørsel fra Akershus KrF om å holde foredrag på deres årsmøte neste lørdag. En forespørsel som jeg takket ja til. Den foreløpige arbeidstittelen min er "KrF sett utenfra".
Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?
Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.
Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.
Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?
Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.
Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.
Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
tirsdag 2. februar 2010
Det nye politiske landskapet
Min analyse av snittbevegelsene i velgermassen i januar er nå lagt ut hos Minerva. Jeg falt ned på en blanding av mediekritikk, antydninger om at et nytt landskap kan være i ferd med å åpne seg og litt skuing mot neste års kommunevalg.
Takk til Yosh, Synve og Max for tips til vinkler.
Takk til Yosh, Synve og Max for tips til vinkler.
mandag 1. februar 2010
Er e-valg framtiden?
Drammens Tidende har vært så vennlige å stille kronikkspalten sin til min disposisjon i dag, og jeg kvitterte med dette:
Er e-valg framtiden?
Ved kommunevalget neste år kan Drammens velgere avlegge sin stemme hjemme via internett. Elektroniske valg har både gode og utfordrende sider.
Nylig ble det klart at Drammen er en av elleve forsøkskommuner som skal teste ut elektroniske valg ved neste års lokalvalg. Dette forsøket skal deretter evalueres av forskere for å vurdere om stemmegivning på nett kan bli en permanent ordning i hele landet ved alle valg. Det finnes flere gode grunner for å innføre muligheten til å kunne stemme på nett.
Først og fremst er det et godt argument at vi ved å gjøre det enklere å stemme, trolig vil bidra til å snu den negative trenden hva gjelder valgdeltakelsen. For her har pilene pekt i feil retning over lengre tid. Særlig er valgdeltakelsen bekymringsfullt lav ved lokalvalg; bare drøyt halvparten av norske velgere har brukt stemmeretten sin ved de siste valgene. Lav deltakelse bidrar til å undergrave den folkelige legitimiteten som den politiske styringen er tuftet på. Det er således et demokratisk problem. Ikke minst unge velgerne har i for liten grad deltatt. Muligheten for nettstemmegivning vil åpenbart gjøre det lettere å nå denne gruppen.
Ett annet, viktig poeng er at folk som har vanskelig for å ta seg til valglokalene, for eksempel eldre, syke, bevegelseshemmede og utenlandsboende, vil via e-valg ha langt lettere for å kunne ta i bruk sin demokratiske rettighet. Dessuten er det sentralt at stemmegivningen er i pakt med samfunnsutviklingen. Da trengs det av og til fornyelse slik at systemet ikke stivner i formen. Internett er åpenbart en del av denne samfunnsutviklingen. I tillegg ligger det trolig, på sikt, både en miljømessig gevinst (mindre papir) og en effektiviseringsgevinst (lettere å telle stemmer) å hente.
Samtidig åpner e-valg opp for noen mer betenkelige sider. Vil denne nyordningen svekke det grunnleggende fundamentet om hemmelige valg? Noen mener helt klart ja. Fordi man ikke lenger trenger være alene når stemmen avlegges. Hvilke garantier har vi for eksempel mot at den som stemmer, ikke utsettes for betydelig press, og i verste fall tvang, fra andre for å stemme ”riktig” når stemmen kan avlegges i stua hjemme? Dette er en viktig innvending. Men etter mitt skjønn burde det kunne løses ved en kombinasjon av kryptering av stemmen og at velgeren får mulighet til å endre sin stemme. Ved at man kan stemme på nytt i valglokalet – på vanlig måte. For nettstemmegivning vil, i alle fall i første omgang, kun være et supplement til de tradisjonelle valgurnene.
Et annet faremoment er risikoen for ondsinnet programvare. For e-valg gir åpning for at slike virus kan utvikles i den hensikt å endre stemmen uten at velgeren er klar over det. Ved jevne valg kan dette i verste fall føre til at hele valgresultatet blir endret. Den prosjektgruppen som jobber med E-valget 2011 satser her på å utvikle en løsning der velgeren vil oppdage om et virus har endret stemmen bl.a. ved at velgerne mottar et valgkort med ulike og personlige koder for hvert parti. Når stemmen er avlagt, vil velgeren få en kvitteringskode fra en annen kanal (f.eks. SMS). Dermed kan velgeren sammenligne SMS-koden med koden på valgkortet og få bekreftet at stemmen er korrekt.
Personvernet er generelt under press i samfunnet vårt. I disse dager pågår det for eksempel en viktig diskusjon knyttet til om Norge bør innføre det såkalte datalagringsdirektivet. Et EU-direktiv som vil gi staten muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst. Også av personverngrunner bør vi tenke oss litt om før vi innfører e-valg som en permanent løsning. For stemmegivning på nett kan øke risikoen for ytterligere innskrenkninger her. Derfor er det meget viktig at det kommer på plass løsninger som ivaretar hensynet til dette på en betryggende måte.
Jeg er imidlertid grunnleggende positiv til at e-valg nå testes ut. Stemmegivningssystemet vårt trenger modernisering. Drammens velgere gis neste år en utmerket sjanse til å teste ut dette systemet i praksis og peke på både fordeler og svakheter.
Grip sjansen!
Er e-valg framtiden?
Ved kommunevalget neste år kan Drammens velgere avlegge sin stemme hjemme via internett. Elektroniske valg har både gode og utfordrende sider.
Nylig ble det klart at Drammen er en av elleve forsøkskommuner som skal teste ut elektroniske valg ved neste års lokalvalg. Dette forsøket skal deretter evalueres av forskere for å vurdere om stemmegivning på nett kan bli en permanent ordning i hele landet ved alle valg. Det finnes flere gode grunner for å innføre muligheten til å kunne stemme på nett.
Først og fremst er det et godt argument at vi ved å gjøre det enklere å stemme, trolig vil bidra til å snu den negative trenden hva gjelder valgdeltakelsen. For her har pilene pekt i feil retning over lengre tid. Særlig er valgdeltakelsen bekymringsfullt lav ved lokalvalg; bare drøyt halvparten av norske velgere har brukt stemmeretten sin ved de siste valgene. Lav deltakelse bidrar til å undergrave den folkelige legitimiteten som den politiske styringen er tuftet på. Det er således et demokratisk problem. Ikke minst unge velgerne har i for liten grad deltatt. Muligheten for nettstemmegivning vil åpenbart gjøre det lettere å nå denne gruppen.
Ett annet, viktig poeng er at folk som har vanskelig for å ta seg til valglokalene, for eksempel eldre, syke, bevegelseshemmede og utenlandsboende, vil via e-valg ha langt lettere for å kunne ta i bruk sin demokratiske rettighet. Dessuten er det sentralt at stemmegivningen er i pakt med samfunnsutviklingen. Da trengs det av og til fornyelse slik at systemet ikke stivner i formen. Internett er åpenbart en del av denne samfunnsutviklingen. I tillegg ligger det trolig, på sikt, både en miljømessig gevinst (mindre papir) og en effektiviseringsgevinst (lettere å telle stemmer) å hente.
Samtidig åpner e-valg opp for noen mer betenkelige sider. Vil denne nyordningen svekke det grunnleggende fundamentet om hemmelige valg? Noen mener helt klart ja. Fordi man ikke lenger trenger være alene når stemmen avlegges. Hvilke garantier har vi for eksempel mot at den som stemmer, ikke utsettes for betydelig press, og i verste fall tvang, fra andre for å stemme ”riktig” når stemmen kan avlegges i stua hjemme? Dette er en viktig innvending. Men etter mitt skjønn burde det kunne løses ved en kombinasjon av kryptering av stemmen og at velgeren får mulighet til å endre sin stemme. Ved at man kan stemme på nytt i valglokalet – på vanlig måte. For nettstemmegivning vil, i alle fall i første omgang, kun være et supplement til de tradisjonelle valgurnene.
Et annet faremoment er risikoen for ondsinnet programvare. For e-valg gir åpning for at slike virus kan utvikles i den hensikt å endre stemmen uten at velgeren er klar over det. Ved jevne valg kan dette i verste fall føre til at hele valgresultatet blir endret. Den prosjektgruppen som jobber med E-valget 2011 satser her på å utvikle en løsning der velgeren vil oppdage om et virus har endret stemmen bl.a. ved at velgerne mottar et valgkort med ulike og personlige koder for hvert parti. Når stemmen er avlagt, vil velgeren få en kvitteringskode fra en annen kanal (f.eks. SMS). Dermed kan velgeren sammenligne SMS-koden med koden på valgkortet og få bekreftet at stemmen er korrekt.
Personvernet er generelt under press i samfunnet vårt. I disse dager pågår det for eksempel en viktig diskusjon knyttet til om Norge bør innføre det såkalte datalagringsdirektivet. Et EU-direktiv som vil gi staten muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst. Også av personverngrunner bør vi tenke oss litt om før vi innfører e-valg som en permanent løsning. For stemmegivning på nett kan øke risikoen for ytterligere innskrenkninger her. Derfor er det meget viktig at det kommer på plass løsninger som ivaretar hensynet til dette på en betryggende måte.
Jeg er imidlertid grunnleggende positiv til at e-valg nå testes ut. Stemmegivningssystemet vårt trenger modernisering. Drammens velgere gis neste år en utmerket sjanse til å teste ut dette systemet i praksis og peke på både fordeler og svakheter.
Grip sjansen!
Norges beste politisk blogg: 2. valgomgang
Januar er over, og det samme er 1. valgomgang i min kåring av "Norges beste politiske blogg 2010". 20 gode blogger ble nominert, og ti skulle ut. Dere lesere har plassert stemmene deres på følgende måte:
1. Heidi Nordby Lunde 55 stemmer
2. Emil Andre Erstad 45
3. Maria 41
4. Ivar Johansen 37
5. Onar Åm 27
6. Merethe Ranum 21
7. Sigve Indregard 20
7. Per Aage Pleym Christensen 20
9. Sondre Olsen 16
10. Paul Chaffey 15
11. Tone Sofie Aglen 12
12. Jan Arild Snoen 11
13. Hanne Blåfjelldal 9
14. Are Slelttan 8
15. Kristin Clemet 7
15. Ida Jackson 7
17. Knut Johannessen 6
17. Bjørn Smedstad 6
19. Anne Viken 3
20. Kjtil Løset 2
De ti øverste er med videre inn i februar. I denne valgomgangen skal sju ut, slik at vi står igjen med tre kandidater som i mars gjør opp om tittelen. Disse tre får også sjansen til å presentere seg selv, sin blogg og det de står for via intervjuer som jeg har tenkt å gjøre.
Husk at alt nå nullstilles. Det er derfor slett ingen automatikk i at de tre som havnet øverst i januar også er de tre fremste i februar. Det må mobiliseres - omtrent som i enhver valgkamp.
Stemme kan du gjøre på høyre side, nedenfor mine twitringer (eller kvitringer...eller hva det nå heter...). Mistanker om valgfusk vil føre til at kandidaten blir tatt ut av konkurransen.
1. Heidi Nordby Lunde 55 stemmer
2. Emil Andre Erstad 45
3. Maria 41
4. Ivar Johansen 37
5. Onar Åm 27
6. Merethe Ranum 21
7. Sigve Indregard 20
7. Per Aage Pleym Christensen 20
9. Sondre Olsen 16
10. Paul Chaffey 15
11. Tone Sofie Aglen 12
12. Jan Arild Snoen 11
13. Hanne Blåfjelldal 9
14. Are Slelttan 8
15. Kristin Clemet 7
15. Ida Jackson 7
17. Knut Johannessen 6
17. Bjørn Smedstad 6
19. Anne Viken 3
20. Kjtil Løset 2
De ti øverste er med videre inn i februar. I denne valgomgangen skal sju ut, slik at vi står igjen med tre kandidater som i mars gjør opp om tittelen. Disse tre får også sjansen til å presentere seg selv, sin blogg og det de står for via intervjuer som jeg har tenkt å gjøre.
Husk at alt nå nullstilles. Det er derfor slett ingen automatikk i at de tre som havnet øverst i januar også er de tre fremste i februar. Det må mobiliseres - omtrent som i enhver valgkamp.
Stemme kan du gjøre på høyre side, nedenfor mine twitringer (eller kvitringer...eller hva det nå heter...). Mistanker om valgfusk vil føre til at kandidaten blir tatt ut av konkurransen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)