Blåblå under 50

Februar er over, og det er tid for å summere opp månedens velgerbevegelser. Under kan du studere alle publiserte partimålinger denne måneden som har stilt respondentene spørsmål om stortingsvalg.



Opinion skiller seg ut igjen med å ligge desidert lavest på Ap, mens de ligger høyest på både Rødt, SV og Høyre. Jeg ser ikke bort i fra at noe av årsaken til at Opinion for tiden er det byrået som desidert avviker mest fra gjennomsnittet, har med metoden deres å gjøre. Jeg kjenner ikke den i detalj, men vet at de bruker webpanel - noe som er omstridt i fagmiljøet. Fordelen kan være at de klarer å fange nye trender tidlig, men tallene de serverer måned etter måned avviker ofte såpass fra resten av feltet at det er grunn til å stille seg spørsmål om det de holder på med egentlig er godt nok (et spørsmål forøvrig alle byråer bør stille med jevne mellomrom).

Det finnes imidlertid ingen fasit på hva som er best. Ei heller gjennomsnittet av de ulike målingene er noen fasit. Men inntil videre holder jeg en knapp på det, framfor enkeltmålinger, når man skal prøve å danne seg et bilde av hvilken vei velgerne hopper. Nedenfor har jeg regnet ut dette gjennomsnittet for februar (Sentios to målinger, og Norstats to er begge vektet som en måling ved snittet fra respektive byrå)

Bevegelsene er ikke all verdens. Jeg noterer meg dog at Venstre har passert sperregrensen med god margin, mens Frp taper terreng og ligger nå et stykke bak både Ap og Høyre. Samlet er nå oppslutningen for de blå 49,5 prosent, ergo har man tippet under den "magiske" 50-grensen. Dette illustrerer at de kommentatorer og journalister som allerede nå legger et slikt flertall til grunn for sine vinklinger, fort beveger seg ut på en i overkant tynn is.

Imidlertid holder denne stemmeandelen for de blå til et knapt flertall av mandatene på min  mandatsimulering under.

      





Her er det dog snakk om syltynne marginer. Og stang ut eller stang inn med sistemandatene i fylkene er helt avgjørende. Det skal nå bare ørsmå forskyvninger til, så er også det helblå mandatflertallet borte. Slik det ligger an nå, så holder jeg det som klart mest sannsynlig at KrF og/eller Venstre på en eller annen måte etter valget må gi en form for støtte til de blå for å få til et maktskifte nasjonalt. Jeg ser det, nå som før, som mulig, men ikke særlig sannsynlig at Høyre og Frp får rent flertall sammen. Sjansen øker noe hvis ett elelr flere av småpartiene skulle ramle under sperregrensen på fire prosent.

Mye både kan og vil skje før vi kommer til september 2013. Derfor har også slike spekulasjoner ikke nødvendigvis noe særlig verdi. Men bli ikke overrasket dersom KrF og Venstre får friere på begge kanter framover. Dette gjelder også i en rekke fylker og kommuner inn mot og etter det nærmere forestående lokalvalget i høst.      

Slik vinnes valget i Trondheim

I dag gir jeg oppskriften på hvordan valget i Trondheim skal vinnes. Eh..vel..det var å ta i. Men kanskje likevel interessant lesning for de av dere med interesse for valg og politikk generelt, og Trondheim spesielt.

Jeg vet det er noen her!

Har sentrumspartiene for mye makt?

Min gjennomgang av stillingen i fylkene, viste at sentrumspartiene (Sp, KrF, Venstre) ligger an til å komme på vippen i omtrent samtlige fylkesting. Dermed er de i posisjon til å avgjøre hvilken politisk kurs landets fylker skal styres i de neste fire årene. Også i de aller fleste kommuner og i regjering og storting kommer man ikke til makt uten at minst ett sentrumsparti er med og etablerer flertall.

Hva kommer dette av? For det første så sier det noe om at velgernes preferanser er såpass mangfoldige at et flertall ikke stemmer blåblått (H+Frp) eller rødrødt (SV+Ap). Dernest er det en erkjennelse av at høyre-venstre-aksen fortsatt er svært essensiell i det norske politiske landskapet. For sentrumspartiene plassering på denne aksen skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr også at de har gunstige kort når det skal forhandles om makt og posisjoner.

Alle de tre sentrumspartiene har i dag en oppslutning på 4-6 prosent på målingene. Hvor demokratisk er det at så små partiene har såpass mye innflytelse? Godt spørsmål. Jeg kan forstå f.eks. Frps frustrasjon over at partier som er langt mindre enn dem selv, får makt, posisjoner og innflytelse som Frp til nå bare har kunnet drømme om. Samtidig er det også slik at dette ikke bare et spørsmål om matematikk og stemmeandeler, men også om politikk. For ønsker ikke ethvert parti å maksimere sin egen innflytelse på politikken? I det perspektivet, ser jeg heller liten grunn til å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for alt det som den er verdt.

Hva synes du? Er sentrumspartienes makt rimelig eller urimelig?

Borgerlig grep i 11 fylkesting

Kommunevalget kommer til å bli viet mest oppmerksomhet i år, men husk at vi også skal avholde fylkestingsvalg. 18 fylkesting skal velges (Oslo har ikke eget ting). Jeg skal forsøke å holde dere oppdatert på stillingen i samtlige fylker fram mot valget - slik jeg vurderer den.

Østfold: Ligger an til maktskifte i Østfold. Frp og Høyre er oppe og lukter på rent flertall, men må trolig ha med seg Venstre og/eller KrF for å vippe Ap ut. Mitt tips nå er at Høyre får fylkesordføreren.

Akershus: Lukter helblått. Høyre beholder fylkesordføreren. Jeg har hele 29-14 i borgerlig mandatfavør på mine beregninger nå.

Hedmark: Har 19-14 i rødgrønn favør. Alt annet enn en relativt klar rødgrønn seier her, vil være overraskende. Hedmark praktiserer parlamentarisme. At Ap beholder fylkesrådslederen er neppe noe særlig dårlig tips.

Oppland: Sp har tilhørt den borgerlige opposisjonen i inneværende periode, men sa nylig et klart nei til samarbeid med Frp. Skal vi tolke dette som at partiet ønsker seg inn i samarbeid med Ap og SV i fylket, så er nok løpet i praksis kjørt for de som ønsker maktskifte. Ap beholder fylkesordfører.

Buskerud: Ligger an til maktskifte i Buskerud. 23 av 43 mandater er på Høyre og Frps hender på mine tall. Men skulle venstresiden lykkes brukbart med mobiliseringen inn mot valget, så kan et Venstre og/ el. KrF på vippen også være et sannsynlig valgutfall. Høyre erstatter Aps fylkesordfører?

Vestfold: Som i nabofylket i nord, så har Frp+H flertallet inne. Men marginen er ikke større enn at V og/el KrF kan bli nødvendige. Høyre beholder trolig fylkesordføreren.

Telemark: Ett eller flere av sentrumspartiene vil avgjøre styringskonstellasjonen. Mitt tips går i retning av at Høyre beholder fylkesordføreren.

Aust-Agder: Høyre og Frp mangler ett fattig mandat på flertall på mine prognosetall. Helblått flertall kan dermed ikke utelukkes ved valget, men det mest trolige er at KrF og/el Venstre havner på vippen. KrF valgte Ap ved forrige korsvei. Gjør de det igjen?

Vest-Agder: Her har jeg H+Frp inne med et hårfint flertall. Når det kommer til valget, tror jeg fort KrF vil avgjøre maktsituasjonen i sitt aller beste fylke. KrF velger de som lar dem beholde fylkesordførerposisjonen?

Rogaland: Alt tyder på maktskifte. KrF valgte Ap sist, men har brutt med dem og vil nå trolig gå for en borgerlig samarbeidskonstellasjon. Frp og Høyre har rent flertall på min prognose nå, men H-"kommunistene" i Rogaland vil nok uansett jobbe for et samarbeid inn mot sentrum. Tror Høyre får fylkesordføreren.

Hordaland: Høyre og Frp har 30 av i alt 57 mandater på mine beregninger. Tror et rent flertall skal holde hardt, men tipper at KrF eller Venstres mandater vil bli tilstrekkelig for flertall. KrF mister fylkesordføreren til Høyre?

Sogn og Fjordane: Med mindre "lokalsykehuseffekten" blir sterkere enn jeg tror, så bør de rødgrønne ta hjem Sogn og Fjordane. Har de i 22-17 ledelse akkurat nå. Sp beholder fylkesordfører, er mitt tips.

Møre og Romsdal: Solid borgerlig ledelse. Kan ikke tenke meg at de rødgrønne kan klare å vende til seier her. Men tror heller ikke på rent Høyre+Frp-flertall. Hvis KrF viderefører H-samarbeid, så vil trolig Høyre også beholde fylkesordføreren uten all verdens mye diskusjoner.

Sør-Trøndelag: Har nå 19-18 i rødgrønn favør. Tror de rødgrønne plukker denne hjem til slutt, men de borgerlige har sjansen hvis Ap av lokale årsaker skulle falle mer enn snitt i Trondheim. Ap beholder fylkesordfører er mitt tips.

Nord-Trøndelag:  21-14 i rødgrønn overvekt hos meg. Nord-Trøndelag praktiserer parlamentarisme og her sitter nå Ap, H, KrF og V sammen i fylkesrådet. Men Ap styrer og steller klart mest. Tror de beholder den posisjonen, om enn noe redusert. Byttes H, KrF og V ut med Sp og SV?

Nordland: Har 28-25 i rødgønn favør her nå. Men det er inklusive Rødts 2 mandater. Ap, KrF, V og SV sitter sammen i fylkesrådet i det fylket som har praktisert parlamentarisme lengst (siden 1999). Tror det må en ny konstellasjon til for å bygge flertall, men at Ap fortsetter i førersetet.

Troms: 19-18 til borgerlig side. Å snakke om borgerlig side er imidlertid noe misvisende i parlamentarisk styrte Troms siden Ap "regjerer" sammen med Høyre og KrF. Disse tre har en ok sjanse til å beholde flertallet, men hvis valgutfallet blir borgerlig, så er nok Høyre sugne på å kvitte seg med Ap og få til en form for samarbeid med Frp og Venstre slik at bl.a. fylkesrådslederen 2011-15 vil komme fra Høyre. Foreløpig holder jeg dog en knapp på at Ap vil inneha denne posisjonen også etter valget.

Finnmark: Hårfint rødgrønt flertall på beregningen min. Ikke utenkelig at Finnmark kommer i spill, men tror mest på at fylkestinget blir sterkt Ap-styrt også etter valget.    

Mitt mandatgrunnlag for de ovennevnte vurderingene ser du nedenfor. Spill gjerne inn dine synspunkter på  enkeltfylker eller suppler med tilleggsinfo om f.eks. partienes samarbeidsvurderinger.  


    

Menneskelige politikere 2

For en uke siden hadde jeg en interessant diskusjon med Carl-Erik og Cecilie Staude om rommet for menneskelige sider blant politiske ledere. Den diskusjonen inspirerte meg til å skrive en kronikk om dette temaet som Drammens Tidende i dag publiserer.


Freddy Hoffmann, Jonas Gahr Støre og Bertel Haarder har et par ting felles. De er alle politikere som i det siste har vist fram sine menneskelige sider. På vondt. Men også på godt. 

Om ekteskapet til Drammen Aps ordførerkandidat Masud Gharahkhani, ble varaordfører Freddy Hoffmann (H) sitert på følgende i Drammens Tidende 28. januar:

- Alt tilsier at dette er arrangert på en måte, uten at jeg skal påstå at det er det.
Hoffmann tvilte også sterkt på om det virkelig er mulig for en nordmann å finne kjærligheten i Iran.

Offisielt har det lenge vært hevdet at Norge kun har hatt kontakt på embetsnivå med den palestinske og mildt sagt omstridte organisasjonen Hamas. Men i et intervju med TV2 sa Hamas sin toppleder Khaled Mesaal at han hadde ført flere samtaler med utenriksminister Jonas Gahr Støre. TV2 fulgte fortjenestefullt opp saken og på direkte spørsmål (27. januar) om utenriksministeren hadde hatt samtaler med Meshaal, svarte Støre “Nei”. Så ble han usikker, og ba om at spørsmålet ble stilt på nytt, før han noe motvillig innrømmet at joda, han har hatt samtaler med Hamas-lederen.

Rett før jul gikk klippet med den vanligvis så pertentlige danske ministeren Bertel Haarder, sin “seiersgang” på Yotube. Haardel gikk fra det meste av konsepter og ga journalisten som stilte spørsmål som han syntes var helt håpløse, en verbal omgang han sent vil glemme. Uttrykk som røvhul, dumme svin, du behandler meg som lort og piss meg i øret, dirret i luften.

Drammens Tidende og Hoffmann viderebrakte løse rykter ut til mange av oss som ikke engang ante at slike rykter eksisterte. Samtidig avdekket Hoffmann holdninger som mange finner avskyelige. Støre var slumsete og kom med en løgn på TV. Haardel framviste en oppførsel og brukte ord og uttrykk som ikke sømmer seg noe sted. De fortjener den refsen de har fått.

Samtidig er det en annen side ved disse tre eksemplene som jeg finner grunn til å dvele ved. For de sier meg noe om at politikere også er mennesker. Hva gjør vi mennesker? Vi sprer bl.a. rykter. Vi lyver – visstnok opptil flere ganger hver eneste dag. Vi bruker av og til ord og uttrykk som vi burde ha spart oss for. Kort sagt; vi viser fram ulike sider av oss selv. Gode sider. Dårlige sider.

Det er, og det bør være, strenge krav til oppførsel for den politiske eliten, enten vi snakker om den lokale varianten eller den nasjonale. For toppolitikere er ledere som bør gå foran som gode eksempler. Men også for ledere må det være rom for tabber. Det må være rom for ikke å tenke på omdømmet 24 timer i døgnet.

Det bør rett og slett være plass for menneskelig romslighet, selv på lederplan. Hvis ikke, så ender vi opp med en gjeng lederroboter. Er det bare slike ledere vi vil ha? Og spør du meg, på et mer generelt grunnlag, så er det noe deilig befriende ved politikere som av og til kan gi fullstendig i blaffen i de riktige og flotte medierådene som de stadig vekk får fra diverse PR-folk og kommunikasjonseksperter rundt seg. For det finnes knapt noe kjedeligere enn utelukkende veldreide og medietilpassede ytringer.

Å kunne håndtere media er en sentral del av en toppolitikers hverdag. Det er ikke til å underslå. Jeg vil derfor ha politikere som fikser den biten og som gjør seg bra på TV. Som en Jens Stoltenberg. Men jeg vil også gjerne ha politikere som sleiver og slumser litt. Slik som Thorbjørnene Berntsen og Jagland. Fremfor alt vil jeg ha politikere som er gode når kameralysene og mikrofonene er slått av og journalistblokkene borte. Som en Jan Petersen-type.

For det viktigste er tross alt ikke om man kan briljere i media eller ei. Det viktigste er at man skjøtter det tillitsvervet man har fått av sine velgere, på best mulig måte. Derfor trenger vi et mangfold av helt ulike typer som kan skape friksjon og spenn både i det offentlige rommet som vi velgere ser, men vel så gjerne i de mange krokene vi ikke ser. Vi trenger politikere som viser oss politikkens menneskelige ansikt.

Politikkens menneskeliggjøring har Hoffmann, Støre og Haarder på hver sin måte bidratt til. Det er det kanskje grunn til å være glad for. Tross alt.

Coverpolitikk

Jonas Gahr Støre har ledet et utvalg som i dag la fram forslag til integreringspolitikk. Forslag som går i restriktiv retning og som på mange punkt er omtrent det som Frp foreslo for 20-30 år siden. Frps Per Willy Amundsen kalte det coverpolitikk på Politisk kvarter i dag. Det synes jeg er et godt begrep. Band som bare spiller coverlåter kan gjøre det bra en kveld. Men i lengden går lytterne lei.

Ap slåss om mange av de samme velgerne som Frp. Frps innvandringspolitikk har appell langt utenfor partirekkene - ikke minst hos en del Ap-velgere. Frp har på mange måter fått innvandrings- og integreringsdebatten over på sin banehalvdel. Ap og Høyre har kommet diltende etter i kampen om å framstå som tøffest og strengest.

All den valgforskning jeg har lest til nå, tyder imidlertid på at velgere flest ikke legger helt avgjørende vekt på innvandringsspørsmålet når de stemmer. Unntaket er Frps velgere - der legger mange vekt på det. Det betyr ikke at innvandrings- og integreringsspørsmål er uviktig. Min påstand er at dette er et felt som kommer til å bli viktigere i tiden som kommer. Men det betyr at partier som Ap og Høyre ikke bør overvurdere hva de har å tjene på å nærme seg Frp her. Ap og Høyre har også en stor utfordring når det gjelder å tekkes de av sine velgere som synes Frps standpunkter og retorikk i innvandrings- og integreringsspørsmål både lukter og smaker vondt.

Å være liberal og streng på en gang er ikke lett. Spagat er fort en posisjon man da havner i.
  

Menneskelige politikere

Tidligere har jeg forsøkt å pirke borti det supermannstempelet som utenriksminister Jonas Gahr Støre har fått. TV2 tok pirkingen et hakk lenger da de tok ham i løgn om sin kontakt med Hamas.  Av høyskolelektor og kommunikasjonsekspert Cecilie Staude får Støre en solid dose pepper for mediehåndteringen sin.

- Det er aldri lurt å snakke på direkten når ikke alle synspunkter på en sak er nøye gjennomtenkt på forhånd. Da er det fare for at en bruker ord og uttrykk som man i ettertid kanskje vil angre bittert på, skriver hun.

En annen sak rinner meg i hu. Den danske ministeren Bertel Haarder gikk rett før jul fra konseptene fordi han syntes journalisten stilte helt håpløse spørsmål (sjekk drøyt sju minutter ut i klippet). Fordømmelsen lot ikke vente på seg.

Støre bør ikke lyve. Haarder brukte ord og uttrykk som ikke sømmer seg. Men disse to eksemplene viser samtidig at vi har med mennesker å gjøre. Mennesker lyver. Vi bruker endog av og til ord og uttrykk som ikke alltid passer seg. Er det ikke også av og til litt befriende at ikke alt som politikere sier er gjennomtenkt og analysert av en bråte med kommunikasjonsfolk på forhånd? 

Mitt svar er jo. Det er faktisk deilig å se. Hva er ditt svar?  

Med leppestift skal Stavanger farges rød?

Jeg har vært i kontakt med Stavanger Aftenblads Hanne Tenfjord Skodje denne uken. Tema: Høsten valg og særlig situasjonen i Stavanger. I dag har avisen publisert et større intervju med Aps partisekretær Raymond Johansen hvor han modererer seg kraftig fra tidligere formuleringer om at Ap skulle ta Vestlandet. Han tør nå ikke vedde en krone på at Ap kan ta makten i en eneste by av en viss størrelse på Vestlandet, og nøyer seg med å holde fram at "Jeg har tro på at Trondheim forblir rødgrønn".

Selv er jeg sitert på en (forsøksvis) morsomhet om at jeg trodde det var noe mer enn leppestift Martin Kolberg og co siktet til da de ønsket å farge norske storbyer røde. Referansen min var et NRK-intervju der Aps ferske ordførerkandidat, Cecilie Bjelland, på spørsmål om kursendring sier:
 

- Det innlysende vil jo være at det blir et skifte til en kvinne. Ellers hadde jeg jo ikke blitt ordfører uten at vi hadde fått gjennomslag for politikken vår, og det vil bety en kursendring fra der vi er i dag. Hvordan den kursendringen blir er vanskelig å si her og nå, sier hun. 

Nå er jo også Høyres nye ordførerkandidat i Stavanger en kvinne, så en kvinnelig ordfører blir det nok uansett. Men når man ikke kan konkretisere på hvilken måte Stavangers innbyggere vil merke et skifte av politisk styre bortsett fra nytt kjønn, så blir det for meg i overkant tamme greier. Politikk bør da handle om noe mer enn som så?

Aftenblad-artikkelen ligger, etter hva jeg kan se, dessverre ikke på nett. Så vil du lese om flere av Raymond Johansen eller mine vurderinger, så får du komme deg til en kiosk som fører avisen, eller klikke deg inn på BuyandRead og bla opp 20 kr. 

Men la oss ta en aldri så liten kikk på forutsetningene i Stavanger. Ved valget i 2007 nøt Høyre åpenbart godt av en ordførereffekt som bidro til å sende dem opp til 35 prosent. Populære Sevland tar ikke gjenvalg og i så måte bør Ap ha en liten fordel. For med tanke på at Ap oppnådde over 30 prosent ved stortingsvalget i 2009 og kun 21,9 prosent ved 07-valget, så er det grunn til å tro at en del velgere som stemte på Ap i 09, stemte Høyre i 07.

Samtidig er Sevlands farvel på langt nær nok for å snu Stavanger.  Rogaland har vært blant Aps aller svakeste fylker i en årrekke, og partiet sliter tungt med underliggende velgerstrukturene i Stavanger, slik de gjør på hele Vestlandet. Velgermassen i Stavanger har et inntektsnivå som ligger langt over en gjennomsnittskommune. Andelen som jobber i privat sektor er høy, og det er mange med høy utdanning. Dette er velgergrupper som Ap har problemer med å appellere til, mens derimot Høyre og Venstre scorer meget bra her.

Jeg tror det eneste lille fikenblad av håp som de rødgrønne kan ha i Stavanger, er at H og Frp ikke får flertall og at de rødgrønne klarer å få lokket både KrF og Venstre over på sin side i forhandlinger etter valget. Men det virker ikke særlig sannsynlig.

Mine tall for Stavanger ser nå slik ut (endring målt mot 07-valget i): 

Rødt 1,2 (-0,1)

SV 5,0 (-0,6)

Ap 24,5 (+2,7)

Sp 1,3 (-0,5)

KrF 5,9 (-1,9)
V 8,1 (-1,2)

H 34,8 (+0,3)
Frp 17,1 (+1,6)
Andre 2,1 (-0,3)

Disse tallene gir et helblått mandatflertall, slik det også ble i 2007. Men Høyre hiver uansett neppe sine samarbeidspartnere i sentrum over bord. Likevel blir det interessant å se i hvilken retning den (trolige) nye ordføreren, Sagen Helgø, ønsker å trekke sitt parti. Vil hun videreføre den markerte sentrumslinjen til forgjengeren Sevland? Eller har hun ønsker om å ta et skritt eller to til høyre og kanskje også tilnærme seg Frp noe?

Summa summarum: I motsetning til Raymond Johansen, så vedder jeg gjerne om Stavanger. Og jeg vedder på at de rødgrønne ikke vil greie å ta makten denne ganger heller. Så her blir det nok bare å innse for dem at blikket må festes stivt mot 2015.

Oslo og Trondheim er nøklene

Har laget en kommunevalganalyse for Minerva som ble publisert i dag.  

Små bevegelser i januar

Februar er ankommet, og det er på tide å summere opp bevegelsene i velgeropinionen i januar. Ni målinger ble publisert, og nedenfor finner du en oversikt over disse.

De fem siste målingene er tatt opp under og etter pågripelsen av Maria Amelie ble kjent. Flere kommentatorer mente at utsendelsen av henne ville være direkte ødeleggende for Ap. Mens andre, stort sett etter at målingene har begynt å tikke inn, har ment at Ap tvert i mot tjener på å være hard i asylklypa. Er det mulig å konkludere på et skikkelig grunnlag nå?

På de fire målingene som ble tatt opp før pågripelsen, ligger Ap inne med et snitt på 27,2. På de fem etter  er snittet 27,8. Altså en snittvekst på seks tideler. Sammenlignes retningen på de fem målingene som har en mulig "Amalie-effekt" innbakt, med Ap-nivåene fra samme byråer i foregående måned, så er det marginale utslag på tre av målingene, men klarere positive utslag på to målinger. En kommunemåling som ble publisert i dag, gir Ap derimot et klart negativt utslag sammenlignet med tilsvarende måling i november.

Jeg vil derfor fremdeles være noe forsiktig med å konkludere for bastant med eventuelle effekter her. Bildet er nyansert og foreløpig holder jeg på mitt utgangspunkt om at saken har relativt begrenset effekt. Jeg vil i alle fall se noen flere målinger med klare utslag før jeg endrer tolkning. Vi må også huske på at bevegelser heller ikke trenger å ha med ett enkeltstående forhold å gjøre, men snarere kan være et produkt av flere momenter. Det er således ofte en overforenkling å forklare alt ut i fra en sak. I tillegg kan det også være snakk om mer tilfeldige justeringer fra måned til måned.

Mitt kjepphest, gjennomsnittet, viser nå følgende januarnivå for de respektive partiene (endring fra desember):

Rødt 1,5
SV 5,5 (-0,3)
Ap 27,5 (+1,4)
Sp 4,9
KrF 4,6 (-0,3)
V 4,3 (+0,1)
H 26,3 (+0,2)
Frp 23,8 (-1,5)
Andre 1,5 (+0,1)

Jeg merker meg at Frp falt noe tilbake i januar, etter en bra desember. Men det spriker fra Infacts 27,2 til Synovates 20,7. Ap har tatt tilbake posisjonen som landets største parti etter intens kniving med Høyre i det siste. Høyre holder seg imidlertid fremdeles oppe på sterke nivåer.

La oss også ta en aldri så liten titt på hva en mandatsimulering gir av utfall, forutsatt at de ovennevnte tall var valgresultatet:
  
Rødt 1
SV 9
Ap 48 (+1)
Sp 8 (-1)
KrF 8
V 7
H 46 (+1)
Frp 42 (-1)

Blokkstillingen er stabil, og det er kun snakk om små forskyvninger innad i blokkene. Fremdeles ligger et helblått flertall inne. Men de blå skal ikke falle så mye, før noen av mandatene glipper og flertallet ryker.